Knut Arild Hareide (KrF) [11:56:44]: Skatteparadis, skatteunndragingar og skjulte eigarskap har store konsekvensar både på nasjonalt og lokalt plan. Dei som tapar mest, er verdas fattigaste land. Berekningar frå organisasjonen Tax Justice Network viser at utviklingsland blir tappa for meir enn 1 200 mrd. kr årleg som følgje av ulovleg kapitalflukt. Det kan vere knytt til korrupsjon og kriminalitet, men den største delen gjeld store internasjonale selskap som snyter utviklingsland for pengar.

Dette er enorme summar. Dette undergrev økonomisk vekst og bidreg til at fattige land blir verande fattige. Om pengane hadde blitt verande i landet og blitt skattlagde, kunne dei ha sikra midlar ein sårt treng til både skule, sjukehus og helse.

Vidare er det berekna at 30 pst. av all finansformue i Afrika er gøymt i skatteparadis. Dette kostar afrikanske land 14 mrd. dollar i året i tapte skatteinntekter. Dette er nok pengar til både å betale for helsetiltak som kunne ha redda livet til seks millionar barn, og nok til å tilsetje nok lærarar til å gi alle afrikanske barn skulegang. Det gir eit perspektiv.

Resultatet av denne kapitalflukta er at vanlege menneske må ta ein større del av rekninga. Mange utviklingsland har svake statar med dårleg fungerande skattestyresmakt. Derfor står dei gjerne svakt i forhandlingar med multinasjonale selskap eller rike land om skatteavtaler. Resultatet blir ofte at moms på varer og tenester utgjer ein forholdsmessig større del av landets skatteinntekter. Denne typen skattlegging rammar, naturleg nok, dei fattigaste landa hardast.

Dei siste åra har skatt som del av bruttonasjonalinntekt auka i låginntektsland, men det er framleis eit stort skilje mellom gjennomsnittet på 35 pst. i OECD-land og 14 pst. i låginntektsland.

Openheit i det internasjonale finanssystemet er ein nøkkel til å bremse kapitalflukta, bl.a. ved at multinasjonale selskap blir kravde å vere opne om nøkkeltal i kvart land dei opererer i, og om selskapas eigentlege eigarar. For å stanse kapitalflukta og dermed bidra til å auke utviklingslandas inntekter må det internasjonale samfunnet bli einige om skattereglar som òg tar i vare utviklingslandas interesser, og utviklingslanda må bli støtta i arbeidet med å styrkje sine eigne skattesystem.

Betre og meir rettferdige internasjonale skattereglar er det etterspørsel etter òg frå norsk næringsliv. Seriøse selskap som Statoil og Telenor har sjølve rapportert offentleg land for land i ei årrekkje og ønskjer tiltak som sikrar konkurranse på like vilkår. Vidare viser forsking at skatt i seg sjølv ikkje er avgjerande for norske selskap sine investeringsavgjerder. Det er grunn til å anta at andre faktorar, som god infrastruktur, styresett, korrupsjon og føreseielegheit er enda viktigare. Noregs satsing på næringsutvikling gjennom utviklingspolitikken bør derfor sjåast i samanheng med arbeidet som blir gjort med skatt og kapitalflukt.

Kristeleg Folkeparti meiner at Noreg kan og bør spele ei sentral rolle i å kjempe mot ulovleg kapitalflyt og skatteunndragingar. I 2015 blei FNs medlemsland einige om ein ambisiøs plan for å avskaffe fattigdom, redusere ulikskap og å sikre grunnleggjande tenester for alle – dei såkalla berekraftsmåla. Men no, to år seinare, og med berre 13 år igjen til 2030, er verda langt unna desse måla. I sluttdokumentet frå fjorårets oppfølgingsmøte om finansiering for utvikling i FN står det følgjande:

The current global trajectory will not deliver the goal of poverty in all its forms and dimensions by 2030.

Dette kjem i stor grad av manglande finansiering, men også manglande politisk vilje til å setje i verk dei tiltaka nasjonalt og internasjonalt som ein veit verkar – og som vil føre til meir pengar til utviklingsland. Verda treng no ambisiøse leiarar som går føre.

Noreg har satsa tungt på utdanning og helse i bistanden dei siste åra – det er veldig bra. Bistand er heilt nødvendig for å nå berekraftsmåla nr. 3 og 4 om helse og utdanning. Samtidig viser den norskstøtta internasjonale kommisjonen for utdanning at 97 pst. av finansiering av utdanning må kome frå landa sjølve.

Men det monnar lite å auke delen av nasjonale budsjett til helse og utdanning dersom budsjetta er altfor små. Gjennom bistand og politikk kan Noreg og andre givarland støtte utviklingslanda både i å auke nasjonale budsjett og i å bruke budsjetta meir effektivt til helse og utdanning.

Noreg leia FN-forhandlingane om finansiering for utvikling i Addis Abeba og sikra at alle FNs medlemsland blei einige om nettopp denne agendaen. Denne rolla bør ikkje undervurderast. Snarare gir dette Noreg eit ekstra ansvar og ei gyllen moglegheit til å drive det multilaterale, normative og politiske arbeidet framover. FNs generalsekretær har nyleg annonsert at han vil halde eit nytt toppmøte i 2018. Noreg har alle føresetnader til å spele ein sentral og konstruktiv rolle.

For å summere opp:

• kapitalflukt, svake skattesystem og skatteunndragingar er nokre av vår tids største utfordringar

• Noreg kan og bør bidra enda sterkare både gjennom vår stemme internasjonalt og gjennom våre eigne prioriteringar i utviklingspolitikken

Lat meg kort nemne fire måtar Kristeleg Folkeparti meiner Noreg bør intensivere innsatsen på:

Det første er gjennom auka skatterelatert bistand. Noreg bør bidra meir til Addis Tax Initiative. Noreg har forplikta seg til å doble støtta til skatteteknisk bistand frå 130 mill. kr i 2015 til 260 mill. kr i 2020. I 2017 var denne typen støtte berre på 50 mill. kr. Enkelte land, som f.eks. Storbritannia, har sagt at dei vil gi meir enn den internasjonale forpliktinga. Noreg bør òg sikte på å gjere dette. Støtta bør ein gi både til bilaterale og multilaterale initiativ og til forsking og sivilsamfunn.

Som ein del av dette bør programmet «Skatt for utvikling» bli styrkt betydeleg. Å bruke bistand til å katalysere offentlege inntekter er god og effektiv bistand. Ei krone i bistand kan utløyse ti nye kroner i skatteinntekter. Likevel gjekk berre 0,13 pst. av norsk bistand og 0,3 pst. av internasjonal bistand i 2015 til å styrkje skattesystem i utviklingsland. I Noreg har denne bistanden i tillegg blitt betydeleg redusert dei to siste åra. Det er ei utvikling som ein no må snu.

Det andre tiltakspunktet handlar om å vere ein pådrivar internasjonalt. Tematikken må løftast i talar og møte, og Noreg må prioritere å vere til stades på høgt nivå i dei internasjonale foruma der skatt blir diskutert.

Eg vil derfor utfordre utviklingsministeren til å ta initiativ til eit internasjonalt møte eller ein konferanse med fokus på nettopp skatt og utvikling. Det kan med fordel bli gjort i samarbeid med andre givarland med liknande prioriteringar, som Storbritannia eller Tyskland. Samarbeidsland i sør, som kan bidra med konkrete erfaringar, bør sjølvsagt òg vere ein del av eit slikt initiativ.

Vidare bør Noreg vurdere å gi økonomisk støtte til FNs ekspertkomité for skatt. Arbeidet innanfor OECD er viktig, men kan ikkje vere det einerådande. Arbeidet treng òg ei global forankring.

Mitt tredje punkt følgjer naturleg: Me treng å sikre oss riktig kompetanse og nok bemanning på dette feltet både i UD, Norad og på ambassadane. I denne samanhengen vil det vere naturleg å søkje eit nært samarbeid med skatteetaten, som kan bidra med spisskompetansen sin.

Det fjerde, og det er eg sikker på at statsråden er bevisst, er at Noregs innsats innanfor skatt må vere samstemt. For eksempel må innsatsen på utviklingsfeltet vere samkjørt med kva Finansdepartementet gjer i OECD-samanheng og med nasjonale reglar. Her bør Noreg følgje opp kapitalfluktkommisjonens anbefalingar om å avvikle Norfunds praksis med å investere gjennom skatteparadis. Ikkje minst bør Noreg òg på andre utviklingspolitiske område, som f.eks. utdanning og helse, bidra til å løfte skatt og moglegheita for nasjonal ressursmobilisering. Her er det viktig at dette ikkje berre dreiar seg om utviklingslands ansvar og moglegheiter til å auke eigne budsjett. Norge bør òg her leggje vekt på givarlands ansvar og moglegheiter til å bremse ulovleg kapitalflukt.

Eg ser fram til å høyre vår nye, dyktige utviklingsminister og hans tankar rundt ei så viktig problemstilling.

Statsråd Nikolai Astrup [12:06:53]: La meg begynne med å rette en takk til interpellanten for å reise denne viktige debatten. Det er også passende at vi diskuterer dette i dag, på den internasjonale kvinnedagen. Kvinner er i større grad enn menn direkte berørt av statens evne til å tilrettelegge for gode tjenester, og forskning viser at kvinner er de som taper mest på ulovlig kapitalflukt og korrupsjon. Dessverre er det også slik at kvinner i utviklingsland ofte har færre muligheter til å påvirke styresettet i landet sitt.

Regjeringen er av samme oppfatning som interpellanten. Norge er og skal være en pådriver for at utviklingsland får på plass gode skattesystemer og øker innsatsen mot korrupsjon og ulovlig kapitalflyt. Det trengs enorme ressurser for å nå bærekraftsmålene, og ulovlig kapitalflukt og korrupsjon er i dag et stort hinder for at vi skal komme i mål. Men bistand alene vil bare kunne utgjøre en liten del av løsningen. I afrikanske land utgjør skatteinntektene, selv på dagens lave nivå, ti ganger så mye som bistanden.

Nasjonal ressursmobilisering er helt avgjørende for at vi skal nå bærekraftsmålene innen 2030. På utdanningsfeltet skal så mye som 97 pst. av ressursene komme fra landene selv, mens bistanden fra Norge og andre land kun utgjør 3 pst.

Men for at et land skal kunne investere i f.eks. utdanning, må det ha skatteinntekter. For å opprettholde et minimum av grunnleggende tjenester til befolkningen bør skatteinngangen utgjøre minst 15 pst. av brutto nasjonalprodukt. Flere mener at andelen må være enda høyere – opp mot 25 pst. – hvis vi skal klare å utvikle god infrastruktur og gi god utdanning, helse og sikkerhet til alle.

Skatteinngangen er nå på under 15 pst. i 30 av de 75 fattigste landene i verden. Til sammenligning ligger gjennomsnittet for OECD-land på over 35 pst. Utviklingsland taper opp mot 10 pst. av brutto nasjonalprodukt i offentlige inntekter. Disse inntektene kunne i mange tilfeller ha bidratt til at bærekraftsmålene nås, og ikke minst kommet befolkningen til gode gjennom skoler, sykehus og jobber.

Utvidet skatteinngang og derigjennom økt skattegrunnlag er viktig, men ikke tilstrekkelig for at vi skal nå bærekraftsmålene. Verdiskapingen må også øke. Derfor er en av regjeringens hovedprioriteringer å bedre vilkårene for næringsutvikling og investeringer i utviklingsland, for det er privat sektor som må skape millioner av nye jobber hvert eneste år fremover.

Verdensbankens rapport om investeringsvilje for 2017–2018, som interpellanten åpenbart også har lest, viser at de viktigste forutsetningene for beslutningen om å investere er

• politisk stabilitet

• sikkerhet

• et korrupsjonsfritt og forutsigbart styresett

• en fungerende rettsstat

• et stort marked

• makroøkonomisk stabilitet

• en stabil vekslingskurs

• kvalifisert arbeidskraft

• god infrastruktur

Hvis utviklingsland skal kunne hevde seg i den globale konkurransen om investeringer og bedriftsetableringer, må det med andre ord jobbes på bred front, og skattesystemet er én av flere viktige brikker i dette.

Uklare og byråkratiske skattesystemer hemmer investeringslysten. Korrupsjon, upresise skatteincentiver og ulovlig kapitalflyt skaper ufrie markeder. Det blir dyrt og risikabelt for bedrifter og internasjonale investorer. Terskelen for å gå inn øker. Kort sagt er rettferdige og forutsigbare skattesystemer bra for investeringsvilje og verdiskaping.

Økt skatteinngang opp til et visst nivå har i de fleste land vært forbundet med redusert korrupsjon og høyere økonomisk vekst, som igjen stimulerer til økte investeringer. Men skattlegging dreier seg om mer enn penger og investeringer. Det er politikk.

Skatteinnkreving kan bidra til økt etterrettelighet og effektivitet, særlig hvis den er tydelig knyttet til tjenesteleveranser til befolkningen. Studier fra Afrika sør for Sahara viser at det å betale skatt skaper økt politisk engasjement i befolkningen. Politikere blir i større grad stilt til ansvar.

Norge var tilrettelegger for finansiering av utviklingsprosessen som ledet frem til Addis Tax Initiative, som interpellanten viser til. Initiativet er basert på tre pilarer: For det første forplikter rike land seg til å doble skatterelatert bistand fra 2015-nivå innen 2020. For det andre forplikter utviklingsland seg til å arbeide for gode skattesystemer. For det tredje skal alle arbeide for en samstemt politikk for å mobilisere nasjonale ressurser.

La det ikke være noen tvil: Norge står ved disse forpliktelsene. I 2018 øker vi derfor innsatsen på dette området med omlag 90 mill. kr, og vi skal nå målet om å bruke minst 268 mill. kr på skatterelatert bistand innen 2020. Det er riktig som interpellanten sier, at Norges bidrag til skatterelatert bistand har gått ned de siste to årene. Det skyldes bl.a. en endring i årlige utbetalinger til de tre landene der Norge har hatt betydelig skattebistand – Tanzania, Zambia og Mosambik – og avslutning av flere avtaler i Norad i perioden 2015–2017.

Verdens land er ikke i rute med å nå bærekraftsmålene. Støtten til nasjonal ressursmobilisering er fortsatt for lav. I 2015 utgjorde skatterelatert bistand bare 0,13 pst. av all bistand internasjonalt. I tillegg er mange land rammet av store finansielle lekkasjer gjennom dårlig fungerende skattesystemer, omfattende korrupsjon og ulovlig kapitalflyt. Beregningene varierer, men den ulovlige kapitalflyten fra utviklingsland kan utgjøre så mye som 1 000 mrd. dollar per år. Dette er i så fall syv ganger så mye som OECD-landene gir i bistand i året. Med rette har dette blitt kalt den andre siden av utviklingsregnestykket. Ulovlig kapitalflyt er direkte utarming av nasjonale ressurser.

Vi trenger en bred internasjonal koalisjon for å styrke skattlegging og bekjempe korrupsjon og ulovlig kapitalflyt. Vi må videreutvikle internasjonale rammebetingelser og iverksette forpliktende tiltak for å binde både stater og næringsliv til maksimal åpenhet og nulltoleranse for korrupsjon. Norge skal være en aktiv pådriver på dette feltet. Derfor består regjeringens opptrappingsplan av fire hovedsatsinger.

For det første vil vi i nært samarbeid med skatteetaten øke det bilaterale samarbeidet for bedre skatteadministrasjoner. Vi vil opprette nye faglige samarbeidsprogrammer og øke innsatsen i allerede etablert faglig samarbeid.

For det andre vil vi styrke arbeidet gjennom internasjonale organisasjoner. Vi vil delta i Verdensbankens globale skatteprogram og i IMFs arbeid. Samtidig vil vi støtte OECD med å inkludere utviklingsland i arbeidet for bedre internasjonale skattenormer. Vi støtter FNs arbeid og følger opp konvensjoner mot korrupsjon. Norge har, som interpellanten sikkert er kjent med, vært pådriver for to nøkkelresolusjoner om storskalakorrupsjon og ulovlig kapitalflyt.

For det tredje vil vi støtte forskning, næringsliv og det sivile samfunn. Vi vil stimulere til målrettet forskning på skatterelatert bistand og internasjonale skatteforhold. Vi viderefører støtten til U4 Ressurssenter mot korrupsjon i Bergen, som bidrar med kunnskap og gjør den globalt tilgjengelig. Vi vil fortsette samarbeidet gjennom korrupsjonsjegernettverket for å støtte etterforskere fra politi og påtalemyndigheter i arbeidet med å avsløre, etterforske og påtale korrupsjon.

Vi vil samarbeide med lokalt og internasjonalt næringsliv for å sikre at vår innsats på skatteområdet bidrar til vekst og investeringsvilje. Det sivile samfunnet spiller en helt avgjørende rolle i kampen mot korrupsjon, kapitalflukt og arbeidet for bedre skattesystemer, og vi vil samarbeide tett for å sikre best mulig resultater av vår bistand. Ifølge OECD gir 1 kr investert i skattebistand mellom 50 og 100 kr ekstra i skatteinntekter. Dette understreker hvor kostnadseffektiv skatterelatert bistand er. Norge har lignende erfaringer fra samarbeidet med Zambia og Tanzania.

Vi må samtidig være realistiske. I mange av våre samarbeidsland er korrupsjon utbredt. Motkreftene er sterke. I enkelte utviklingsland hersker det i realiteten straff-frihet for grov korrupsjon, hvitvasking og skatteunndragelse. Utfordringen er så kompleks at alle aktører og alle land må jobbe sammen hvis vi skal få bukt med ulovlig kapitalflukt. Norge kan bidra med faglig bistand og kapasitetsbygging, men uten politisk vilje til å ta gode valg vil resultater utebli. Også på dette området trengs det nasjonalt eierskap fra utviklingslandene selv.

Derfor vil vår fjerde hovedsatsing handle om å styrke den politiske dialogen med utviklingslandenes myndigheter. Vi vil samarbeide med dem som har satt skattespørsmål og tiltak mot korrupsjon og ulovlig kapitalflyt på sin egen politiske dagsorden. Den afrikanske union har i sin plan for inkluderende utvikling satt skattespørsmål og kamp mot korrupsjon øverst. Slike initiativer skal vi støtte. Vi vet at økonomisk vekst og økte statsinntekter ikke automatisk fører til redusert fattigdom og mindre ulikhet. Vi må derfor også følge med på hvordan de økte inntektene blir brukt. Hvis myndighetene bruker inntektene til gode, offentlige tjenester og jobbskaping, vil bærekraftsmålene være innen rekkevidde.

Knut Arild Hareide (KrF) [12:16:20]: Eg vil takke statsråden for det gode svaret han gir på denne interpellasjonen. Eg synest det òg var eit offensivt svar. Eg har lyst til å nemne fleire ting. Eg tenkjer ikkje minst på dei initiativa som eg skal kome tilbake til, men òg problemforståinga her. At eit land, eit system, har ei skatteinntekt som er så låg som mellom 13 og 15 pst., kan alle me som sit i nasjonalforsamlinga i Noreg, forstå er krevjande, når me veit at gjennomsnittet i OECD er på 35 pst. Det kjem òg tydeleg fram.

Eg er glad for det signalet som blir gitt om at Addis Tax Initiative vil bli følgt opp på alle delar, ikkje minst det som går på semje. Det er viktig.

Så utfordra eg spesielt om nedgangen i den skatterelaterte bistanden. Der synest eg me har fått ei god forklaring. Skattebistanden vår har gått ned til samarbeidslanda våre. Så eg synest at forklaringa som me får på kvifor det har gått ned, gir oss eit godt svar. Men det eg kanskje vil utfordre statsråden på, er kva han nå tenkjer framover. For det verkar jo noko tilfeldig at han har gått ned. Det eg håper me kan seie, er at nettopp skatterelatert bistand bør vere noko som me satsar på. Det meiner eg er naturleg ut frå dei fire initiativa som statsråden viser til her, og som eg støttar fullt ut – alle fire.

Nettopp det å bruke og utvikle det faglege samarbeidet med skatteetaten og vere med på styrkje det, det at me jobbar internasjonalt – IMF, OECD – det at me får ei breidd i dette, som var det andre punktet frå statsråden, er heilt i tråd med det eg ønskjer. Eg er òg glad for at statsråden nemnde FN spesielt når det gjeld det arbeidet.

Det tredje punktet frå statsråden går på forsking, næringsliv og ikkje minst sivilsamfunn. Det er lett å undervurdere at òg på dette området speler sivilsamfunn ei veldig viktig rolle.

Eg deler òg statsrådens ambisjon om å styrkje den politiske dialogen. Me veit at bistand er krevjande, fordi me er nøydde til å sikre eit nasjonalt eigarskap for å få til ei reell endring.

Så eg har lyst til å takke for det gode svaret. Utfordringa er å gjere desse orda i Noregs nasjonalforsamling om til ein realitet i utviklingsarbeidet. Det er vår felles utfordring.

Statsråd Nikolai Astrup [12:19:39]: Takk igjen til interpellanten.

Jeg tror det er bred politisk enighet om at dette skal være et prioritert område for Norge i vår utviklingssatsing. Som interpellanten er vel kjent med, har vi etablert Kunnskapsbanken i Norad, der «Skatt for utvikling»-programmet står sentralt, som nettopp handler om kompetanseoverføring på viktige områder. Vi har også en riksrevisjon som er aktivt inne i flere land og gir bistand, fordi disse tingene henger sammen. Jeg kan f.eks. nevne: Jeg kom nettopp hjem fra Nepal, i dag tidlig, og der har vår bistand bidratt til at man har fått et enhetlig kontosystem for staten, en reduksjon fra 14 000 kontoer i staten til en håndterlig mengde på linje med det vi har i Norge. Så dette gir resultater, og mye av dette er på en måte grunnfundamentet for å kunne bekjempe korrupsjon og ulovlig kapitalflyt.

La meg også nevne at da statsministeren var i Davos tidligere i år, hevet hun også antikorrupsjon og den saken som en viktig sak for Norge, så dette er en prioritering som har stor støtte fra høyeste hold i regjeringen.

Jeg tror som sagt vi er enige om mye, og som interpellanten var innom, handler det om hva som skjer fremover. Ja, det har vært en nedgang. Men, som sagt, i 2018 øker altså Norges innsats på dette området med 90 mill. kr, og vi skal, sammenlignet med 2015, levere på vårt løfte i Addis Tax Initiative med å doble beløpet. Så dette skal trappes opp, og det skal trappes opp i alle de kanaler som interpellanten var opptatt av. Jeg er glad for den støtten som jeg opplever at interpellanten gir til dette arbeidet.

Så var interpellanten også inne på viktigheten av sivilsamfunnet. Det er helt åpenbart at sivilsamfunnet her bidrar i stor grad ikke minst til å synliggjøre problemet og å ta det opp på andre måter med utviklingslandenes myndigheter. Vi skal bidra, som sagt, gjennom tett politisk dialog med myndighetene i utviklingsland, og på alle de reiser jeg har vært på så langt, har dette punktet stått på min dagsorden i de samtaler jeg har hatt, fordi det er så avgjørende for å få til den nasjonale ressursmobiliseringen som skal til for å levere på 2030-målene.

Ingjerd Schou (H) [12:22:47]: Jeg vil takke representanten Hareide, som tar opp en viktig og sentral sak i det som går på utviklingspolitikken. Det er også slik at Kristelig Folkeparti og regjeringspartiene står sammen om det som er reist i interpellasjonen i dag.

Det å få til en nasjonal ressursmobilisering er et viktig fundament og et viktig konsept i utviklingspolitikken, og særlig at alle utviklingslandene som mottar hjelp fra Norge, også selv må ha et eierskap til sin egen utvikling og til det å mobilisere egne ressurser for å få til nettopp fattigdomsreduksjon. Både skattesystemer og kapitalflyt er områder som kan gjøre utviklingsland mer uavhengig av bistand på sikt, og i hvert fall tror jeg det er veien å gå. Det finnes ikke nok bistandspenger, utviklingspenger, i verden til å utrydde sult og fattigdom. Det å få til en nasjonal mobilisering er da selve hovednøkkelen til å bringe både land og folk ut av fattigdom og mer inn i en bedre velstand.

Det å ha gode skattesystemer er også nøkkelen til å lokke til seg private investeringer, som er nødvendig for å få økonomisk vekst og arbeidsplasser. Norge har forpliktet seg til å trappe opp det som går på den skatterelaterte bistanden i den såkalte Addis-forpliktelsen, som jeg hører både interpellanten og statsråden omtaler, og at vi står fast ved den forpliktelsen.

Jeg vil så si noen ord om det som er knyttet til skatteavtaler og forslag om en enhetlig skattlegging av selskaper. Det foregår en stor debatt internasjonalt om hvordan det internasjonale skattesystemet fungerer og ikke fungerer etter hensikten. Det er ingen tvil om at dette påvirker de utviklingspolitiske forutsetninger for å oppnå resultater, men det har også stor effekt for de privataktører som nettopp skulle kunne bidra i området for å hjelpe land videre i sin velstandsutvikling.

Arbeidet i både OECD og FN er viktig for nettopp å skape bedre normer og regler for vårt internasjonale skattesystem, inkludert det som gjelder bekjempelse av skatteparadiser og finansielt hemmelighold. Norge har en foroverlent holdning i disse spørsmålene – det har stort sett vært tverrpolitisk enighet om dette – og bidrar også i den internasjonale debatten med de utviklingspolitiske mål som en rettesnor.

Det er viktig at skattepenger benyttes på en riktig måte. For å få økte skatteinntekter slik at det skal bidra til fattigdomsreduksjon, er forvaltningen av offentlige finanser avgjørende. Det er bra at Norge støtter programmet i samarbeidsland for å bedre det som går på både økonomistyring og åpenhet om bruk av offentlige ressurser. Det dreier seg om å styrke helheten i offentlig finansforvaltning, både skatt, utgiftsstyring, budsjettprosesser og kontrollfunksjoner, slik den norske riksrevisjon her hjemme bidrar med ute i andre land. Jeg hører også at statsråden, hjemkommet fra sitt besøk i Nepal så sent som i dag tidlig, kan gi ferske eksempler. Det er viktig at Norge, via den norske riksrevisjon og gjennom institusjonssamarbeid og bidrag til samarbeid, gir en aktiv støtte til det arbeidet som riksrevisjoner gjør også i utviklingsland.

Helt til slutt har jeg lyst til å si at det å bekjempe korrupsjon også går hånd i hånd med arbeidet med å ha sunne, friske skattesystemer. Det er svært sentralt at vi klarer å bidra til korrupsjonsbekjempelse og får en nasjonal ressursmobilisering for nettopp å få til en utvikling som står seg over tid. Det å ha et høyt korrupsjonsnivå er dårlig, og det er lite forenlig med å ha både fred og rettferdighet og få til en inkludering. Ikke minst demonstrerer Paradise Papers og tidligere lekkasjer at skatteunndragelser, korrupsjon og ulovlig kapitalflukt er områder hvor det er behov for internasjonalt lederskap og samarbeid for å få til normutvikling, oppfølging og et faglig samarbeid for å få dette til.

Per-Willy Amundsen (FrP) [12:28:02]: Fremskrittspartiet mener bistand skal være hjelp til selvhjelp, og bistandens mål skal være bistandens uavhengighet. Derfor er det bra at representanten Hareide setter utvikling av gode skattesystemer, bekjempelse av korrupsjon og ulovlig kapitalflukt på agendaen.

Utviklingsministeren påpekte at skatteinngangen nå er på under 15 pst. for 30 av de 75 fattigste landene. Til sammenligning ligger gjennomsnittet for OECD-land på over 35 pst. Skatteinngangen må utgjøre minst 15 pst. av BNP for å opprettholde et minimum av grunnleggende tjenester til befolkningen. I det lange løp er det urimelig at nordmenns skattepenger skal brukes på å betale til velferdstjenester som landene selv kunne ha finansiert – hvis de hadde krevd inn tilstrekkelig skatt.

Innkreving av skatt er ikke bare grunnlaget for velferdstjenester til befolkningen, det er en av hjørnesteinene i utviklingen av en stat. Det bidrar til å binde de styrende og de som blir styrt, og folket har incentiver til å stille sine ledere til ansvar for bruken av skattepenger. For å få skatteinntekter må lederne på sin side sørge for stabile forhold, etterrettelige systemer for å kreve inn skatter fra privatpersoner og næringslivet, og næringslivet trenger rettferdige og forutsigbare skattesystemer og en fri, markedsorientert økonomisk politikk for å kunne fungere godt. Med andre ord: sunn kapitalisme. Dette er grunnleggende for å skape arbeidsplasser, for å skape økonomisk vekst.

Norge er blant de landene med mest velfungerende skattesystemer. Derfor er det bra at regjeringen trapper opp arbeidet for å øke samarbeidet med utviklingsland på dette området. Og det er varslet at skatterelatert bistand skal økes med 90 mill. kr for 2018. Dette er hjelp til selvhjelp.

Ulovlig kapitalflukt og korrupsjon er også to alvorlige problemer som hindrer utvikling. Den ulovlige kapitalflukten fra utviklingsland kan utgjøre så mye som 1 000 milliarder dollar hvert år. Dette er altså sju ganger så mye som OECD-landene gir i bistand i år. Ulovlig kapitalflukt er utarming av nasjonale ressurser som kunne ha blitt brukt til å bygge opp infrastruktur og velferdstjenester i fattige land.

Forskning viser at korrupsjonsnivået i et land har sammenheng med landets utvikling. De mest korrupte landene er også blant de fattigste. I mange land er det svært vanskelig å drive forretning uten å måtte gjøre bestikkelser. Det hemmer veksten i privat sektor og undergraver tilliten til systemet. Antikorrupsjon er satt opp som et tverrgående hensyn i alt norsk utviklingssamarbeid. Utbredt korrupsjon i land som er mottakere av norske bistandsmidler bør få konsekvenser, f.eks. gjennom frysing eller tilbakebetaling av midler.

Men dette er ikke problemer som Norge kan løse alene. Dette må gjøres i samarbeid med andre land, i internasjonale organisasjoner og ikke minst gjennom FN-systemet og multilaterale institusjoner. Vestlige land har brukt over 1 000 mrd. amerikanske dollar på bistand til afrikanske land i løpet av de siste 50 årene.

Norge har brukt over 532 mrd. kr på global bistand fra 1960 og frem til 2016. Dette er enorme beløp og vitner om stor giverglede. Spørsmålet er om det har hjulpet. Dersom man forutsetter at bistandens mål skal være at landene skal bli i stand til å komme seg på bena, bli uavhengig av bistand, så er ikke svaret et tydelig ja. Sør-Korea, som er et av de landene som representerer unntaket, viser at det å gi bistand til fattige land ikke nødvendigvis er det samme som å skape utvikling. Til syvende og sist er det altså nasjonalstatene selv som må ta ansvar for sin egen skjebne.

Audun Lysbakken (SV) [12:33:20]: Først vil jeg takke representanten Hareide for interpellasjonen, som tar opp et spørsmål som er veldig viktig, men dessverre underdiskutert i denne salen. Derfor er dette en god anledning. Jeg er også helt enig i alle de punktene som Hareide viste til i sin appell til regjeringen om mer handling på dette området. «Skatt for utvikling» – og kampen mot ulovlig kapitalflyt og skatteparadiser, vil jeg legge til – handler nettopp om at ingen land er tjent med å være mottakere av bistand for all framtid. Målet med bistanden er å gjøre noe med den urettferdigheten som ligger i at mange fattige land egentlig er rike land med store ressurser som kan gi grunnlag for en økonomi som kan skape velstand, vekst og framgang for landenes befolkning. Utfordringen er jo at inntektene fra disse ressursene i så liten grad kommer folk flest i fattige land til gode, men i stedet svært ofte ender opp hos en liten, men veldig rik, lokal elite, eller at altfor mye av pengene går ut av landet og f.eks. ender hos kapitalister og store selskaper i vår del av verden. Det å bygge fungerende skattesystemer er noe av de viktigste vi kan gjøre for å gjøre noe med dette, og det å bekjempe skatteparadiser er igjen noe av det viktigste vi kan gjøre for at det skal bli vanskeligere å omgå de strukturene for å skattlegge ressurser og næringsvirksomhet som vi bidrar til å bygge opp.

Det er positivt, vil jeg si, at det er en så enstemmig tilslutning til ideene bak «Skatt for utvikling» i debatten, også fra Høyre og Fremskrittspartiet, men det må være lov også å bruke et lite øyeblikk på å beskrive det som faktisk har skjedd de siste årene. Det er at nettopp dette arbeidet har vært tydelig nedprioritert av den sittende regjeringen. Det var i 2011 «Skatt for utvikling» ble lansert – som ett av flere initiativer fra den rød-grønne regjeringen for å gjøre norsk utviklingspolitikk mer effektiv og for å rette den mer inn mot spørsmål om rettferdig fordeling og fungerende stater, noe som igjen er forutsetningen for at bistanden skal virke. Strategien har vært å støtte tiltak og reformer globalt, regionalt og nasjonalt, men i årene etter regjeringsskiftet i 2013 har Norge mistet sin lederrolle på dette området. Det brukes mindre penger på «Skatt for utvikling», det har vært mindre framme på regjeringens agenda både retorisk og politisk. Det er lagt merke til internasjonalt og til og med slått fast i en av Norads egne evalueringsrapporter fra 2016 at Norge ikke lenger har en global lederrolle på dette området. Det er en forspilt mulighet som har gått parallelt med at Norge også har sagt fra seg lederrollen i arbeidet mot skatteparadiser, og at vektleggingen av sosial utjevning i utviklingspolitikken er blitt kraftig tonet ned.

Jeg skal ikke bruke mer tid på å klage over dette, for egentlig er dette en gledelig anledning til å starte på nytt.

Jeg vil også benytte anledningen til å gratulere vår nye utviklingsminister med en utrolig viktig jobb. Jeg tenker at det innlegget som statsråd Astrup her holdt, forhåpentligvis kan bli starten på noe nytt – et nytt initiativ og en ny kraft i dette arbeidet. Hvis det kan det, skal jeg gladelig legge det som har skjedd de siste årene, bak meg og heie på en slik utvikling. Det er behov for mer penger til dette arbeidet – jeg er helt sikker på at det er de klokest anvendte kronene vi kan bruke på utviklingsbudsjettet – men det er også behov for større internasjonal vektlegging av selve problemstillingen. Derfor tenker jeg at det representanten Hareide pekte på, behovet for f.eks. å få til internasjonale konferanser der Norge igjen kan plassere seg i en lederrolle på dette området, ville være av stor betydning, og jeg slutter meg til oppfordringen om å få i gang slike initiativer så raskt som mulig.

Per Espen Stoknes (MDG) [12:38:20]: La oss begynne med det store bildet. Verdens to største utfordringer er raskt økende sosiale ulikheter og eskalerende klimaforstyrrelser. Dagens interpellasjon går til kjernen av begge to, så takk til representanten Hareide for å ta opp denne ballen – som også Miljøpartiet De Grønne har satt på dagsordenen – rundt aggressiv skattetilpasning i finansielle og digitale markeder, og løfte den særlig mot utviklingsland.

Å få til en økning av skatter og andre inntekter i statskassen er nøkkelen til å kunne nå FNs ambisiøse mål om bærekraftig utvikling, de såkalte SDG-ene. Men de landene som har aller størst behov for inntekter for å sikre grunnleggende tjenester og redusere fattigdom, står ofte overfor ekstra bratte utfordringer når de skal samle inn skatt fra de selskapene som opererer i deres område. Norge har her en mulighet, men også en forpliktelse, til å styrke både egen og andres evne til å utvikle og implementere en god skattepolitikk for 2000-tallet. For de skattereglene som vi har i dag, ble utviklet for et industrisamfunn på 1900-tallet og er grunnleggende utdatert.

Derfor vil og må vi støtte de fattige landenes stemme i denne stadig viktigere globale skattediskusjonen. For eksempel forsvinner det ifølge FN 425 mrd. kr fra det afrikanske kontinent hvert år i tapte skatter. Bare i Kenya ville pengene fra tapte skatteinntekter ha vært nok til å dekke hele infrastrukturbudsjettet, og i tillegg kunne man ha bygd 114 nye sykehus og 1 100 nye helsesentre.

I tillegg har skatteparadiser gått inn i det voksende vakuumet mellom ulike lands skatteregimer. Tidligere var skatteparadiser noe eksotisk, brukt av rike, gamle tanter, diktatorer, nazister og redere. Enkeltpersoner benyttet hemmeligholdet som tilbys, for å skjule sin rikdom uten at dette utgjorde et systemisk problem. Men nå har skatteparadisene utviklet seg til oversjøiske finanssentre og tilbyr, i tillegg til hemmelighold, tjenester som gjør det enkelt for flernasjonale selskaper juridisk å navigere internasjonale reguleringer og skatteretter. Det gjør det mulig for selskaper og enkeltpersoner i altfor stor grad å velge hvilke lover de ønsker å følge, og hvor mye skatt de ønsker å betale.

Resultatet, som dokumentert i rapporter bl.a. fra Tax Justice Network, er en global industri av hemmelighold, som bistår politikere, selskaper og kriminelle i å frarøve fellesskapet enorme verdier gjennom hvitvasking, skatteunndragelser og økonomisk kriminalitet på toppen. Ulike lands skattesystemer spilles bevisst opp mot hverandre i et kappløp mot bunnen, med nullskatt for selskaper og rike enkeltpersoner, slik vi også ser her i Norge, som f.eks. med Google og Facebook, som betaler 0,1 pst. i skatt.

Arbeidet som er lagt ned i OECD de seneste årene, er av noen blitt kalt en revolusjon. Miljøpartiet De Grønne mener at det ikke er nok. Systemet trenger et dypere skifte, og her mener vi at Norge bør ta ledelsen. Dette vil ikke være lett, og det vil kreve at det etableres langsiktig, tverrpolitisk arbeid og politikk. I dag er vi på skatteområdet og sosial ulikhet omtrent der hvor miljøsaken og klimasaken var i 1992, før Rio-konferansen.

Dagens utdaterte skatteregler matcher altså ikke den moderne, globale økonomien lenger, og konsekvensene av dette er sektor- og grenseoverskridende. Ett lands politikk rammer et annens på skadelig og utilsiktet vis. Skattekonkurransen og det resulterende kappløpet mot bunnen med nullskatt gir ikke mening for flertallet av stater. Dette må erkjennes, anerkjennes og løses i internasjonale fora. Disse arenaene er ikke i tilstrekkelig grad til stede i dag, og Norge må ta en rolle i å få dem på plass. Miljøpartiet De Grønne mener derfor at Norge, i tillegg til at det gode programmet Skatt for utvikling må få ressursene mer enn doblet, også må ta initiativ – som nevnt her – til en FN-konferanse om skatt og finansiell åpenhet, der man stiller seg i fremste rekke og arbeider for et dyptgående skifte innen internasjonal skattlegging.

Knut Arild Hareide (KrF) [12:43:12]: Eg vil takke dei mange som har bidrege til ein god debatt: representantane Schou, Amundsen, Lysbakken og Stoknes. Audun Lysbakken sa det veldig godt: Mange fattige land er rike land. Så enkelt er det. Me som sit nettopp i ei nasjonalforsamling, veit kor viktig det er å ha både institusjonar og rammer for å skape eit godt samfunn. Det er eigentleg det det handlar om.

Derfor er eg glad for det som statsråden seier, at dette har stått på agendaen hans på reisene han har vore på. Det er mi forventning – og slik eg òg høyrer stataråden – at det kjem det framleis til å gjere. Det viser at me treng ein eigen utviklingsminister som nettopp har moglegheit til å setje dette på agendaen og ta dei initiativa som me treng.

Utviklingsministeren har ei fortid frå finanskomiteen – så seint som i haust. Der stod me saman om å auke sukkeravgifta. Eg skal dra ein liten parallell – me veit jo at tobakk er ei stor utfordring, det er 7 millionar menneske som mister livet på grunn av den. Det å vere med på å auke tobakksavgifta er ein del av eit skattesystem. Det har ein fantastisk helseeffekt, og er ei enkel form for skattlegging som er til det gode for lands innbyggjarar. Dette er nemnt i Addis-initiativet, der er nettopp tobakk òg trekt fram som ei moglegheit. Eg ber statsråden leggje merke til nettopp det.

Me har ei satsing på helse og utdanning. Eg meiner òg at det er synergiar for korleis me kan jobbe med dette. Noreg bør f.eks. bruke posisjonen sin i ulike organ innan helse- og utdanningsbistand på ein strategisk måte, få løfta opp ein rettferdig skattepolitikk som eit viktig instrument i nasjonal ressursmobilisering. Derfor er mi utfordring at Noreg har hatt ei leiartrøye innanfor dette området, me må no anstrengje oss for å vere med og ta ho tilbake. Det viser eigentleg innlegget til statsråden at mehar moglegheit til. Eg avsluttar innlegget mitt med nettopp den oppfordringa.

Statsråd Nikolai Astrup [12:46:01]: Tusen takk for debatten, og igjen takk til interpellanten for å reise denne viktige debatten, og takk til dem som har bidratt.

Til representanten Hareides siste poeng, nemlig å ta dette opp og koble satsingen vår på helse, utdanning og andre viktige områder med dette viktige området, kan jeg glede ham med at det har jeg allerede gjort og kommer til å fortsette å gjøre. Da jeg var i Senegal, for ikke så lenge siden, og lovde bort, på vegne av det norske storting og regjeringen, 2 mrd. kr til Det globale partnerskapet for utdanning, la jeg også til i min tale at Norge sto rede til å doble den skatterelaterte bistanden til de landene som selv var villige til å ta eierskap på dette området.

På den samme konferansen kom også sammenhengen mellom nasjonal ressursmobilisering og måloppnåelse på bærekraftsmålene innenfor utdanning veldig tydelig frem. Som nevnt må 97 pst. av ressursene komme nasjonalt og 3 pst. fra internasjonale givere. På den konferansen var ikke det oppsiktsvekkende hvor mye land som Norge økte sin bistand med. Det oppsiktsvekkende var hvor mye utviklingslandene selv lovde å øke prioriteringen av utdanning med. Det var med over 40 pst., til 110 mrd. dollar. At bl.a. vårt bidrag kunne bidra til å utløse den type prioritering fra så mange utviklingsland, tror jeg var riktig. Forhåpentligvis kan vi oppnå mye av det samme også innenfor skatterelatert bistand.

Så til representanten Lysbakken, som mente at dette ikke hadde vært høyt nok prioritert: Vel, antikorrupsjon er et tverrgående tema i vår utviklingssatsing og en sentral del av utviklingsmeldingen, herunder også ulovlig kapitalflyt, og det er et tema som vil bli fulgt opp. Som sagt startet året med at Erna Solberg reiste til Davos og heiste nettopp denne fanen, og det mener jeg er en viktig arena å gjøre det på. Dette er et arbeid som vi selvsagt må følge opp.

Norge skal fortsette å være en aktiv pådriver i dette arbeidet også innenfor OECD. Det ligger ikke i min portefølje, men det er et viktig arbeid som gjøres av andre i regjeringen.

Representanten Amundsen snakket om målet med bistanden, og at det må være bistandsuavhengighet. Det er jeg enig med ham i, og det som er gledelig, er at dette målet også deles av stadig flere utviklingsland. Senest da jeg var i Senegal, sa Ghanas president at hans visjon var et «Ghana beyond aid». Det mener jeg er en god visjon, som vi, gjennom bl.a. skatterelatert bistand på andre områder, kan bidra til å støtte opp om.