Liv Gustavsen (FrP) [10:05:06] (ordfører for sakene): Vi har hatt en velfungerende våpenlov i mer enn 50 år, men som over tid har blitt utfylt med omfattende forskrifts- og instruksregelverk som det er vanskelig å sette seg inn i. Dette har nødvendiggjort en ny, oppdatert lov i tråd med tiden.

Forslaget til ny våpenlov tydeliggjør reglene for erverv og bruk av skytevåpen tilpasset dagens samfunn, og viktige prinsipielle spørsmål er løftet opp fra forskriftsnivå til loven. Dette vil bidra til et tydeligere og mer forutsigbart regelverk, men også et strengere regelverk.

Forslaget til ny våpenlov er tilpasset EUs nye regelverk, som følge av flere terrorhendelser i Europa. Siden EUs våpendirektiv er et såkalt Schengen-relevant direktiv, vil det bli implementert i norsk rett.

Kort oppsummert er EUs regelverk brakt opp til norsk standard, slik norsk våpenlov har vært praktisert i mange år. Det har derfor ikke vært behov for å gjøre store endringer. De endringene som det har vært nødvendig å implementere, er innarbeidet i den nye loven, f.eks. krav til registrering av deaktiverte/plomberte våpen.

Komiteen støtter i hovedsak forslaget til ny våpenlov slik det foreligger, så det er ikke nødvendig å si så mye mer om forslagene, som alle er enig i.

I utkastet til ny våpenlov var det foreslått at gjeldende jaktvåpengarderobe på seks våpen ble videreført. Flertallet – Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet – mener at et bestemt antall på seks våpen kan bli for rigid i enkeltsituasjoner, og foreslår at antallet økes til åtte våpen, slik enkelte høringsinstanser har foreslått.

Dette flertallet mener også at arvede våpen bør unntas for begrensningene i jaktvåpengarderoben. Ofte er dette gamle våpen som har større affeksjonsverdi enn verdi som jaktvåpen.

Når det gjelder halvautomatiske rifler, foreslås det å lovfeste et generelt forbud mot å erverve og besitte halvautomatiske rifler som opprinnelig er konstruert for helautomatisk funksjon eller er ment for militæret og politiet. Det åpnes allikevel på strenge vilkår for at sportsskyttere og andre aktive skyttere i f.eks. Norske Reserveoffiserers Forbund kan få særskilt tillatelse til å erverve og ha slike våpen.

Forbudet innebærer at enkelte våpentyper som i dag kan erverves på bakgrunn av avlagt jegerprøve, vil bli forbudt i framtiden. Forbudet rammer ikke halvautomatiske jaktrifler generelt, slik at disse kan fremdeles erverves og benyttes i jaktformål, som forutsatt.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet merker seg at endringen i regelverket for våpen tidligere i liten grad har blitt gitt tilbakevirkende kraft. Det normale har vært at våpen som lovlig ble ervervet etter eldre regelverk, kunne beholdes til vedkommende våpeneiers død. Disse medlemmene har forståelse for at det kan være problematisk å avhende halvautomatiske rifler når markedet i Norge forsvinner. Disse medlemmene mener derfor at regjeringen bør vurdere en kompensasjonsordning for våpeneiere som omfattes av det nye forbudet.

Et siste punkt som jeg skal kommentere, er politiets rett til å sjekke om våpenet oppbevares betryggende i våpeneiers bolig. Etter § 30 femte ledd kan politiet kreve tilgang til innehavers private bolig for å sjekke om våpen og ammunisjon oppbevares forsvarlig. De nærmere vilkår for å kreve tilkomst til privatbolig vil bli fastsatt i forskrift med medhold av § 41 nr. 28.

Det har derfor ikke vært nødvendig å ta stilling til i hvilke tilfeller og hvor lang tid i forkant det må varsles, når vi nå behandler selve loven. Disse spørsmålene vil en komme tilbake til under forskriftsarbeidet, men Fremskrittspartiet forutsetter at det blir fastsatt en frist for varsling før kontrollen gjennomføres.

For øvrig skal det nevnes at det er en setning i merknadene i Innst. 146 L som ikke er korrekt. Setningen lyder:

«Dette er forklaringen på at tidligere forhåndsvarsling er tatt ut av ny våpenlov.»

Denne setningen kan man se bort fra.

Med dette anbefaler jeg komiteens innstilling.

Lene Vågslid (A) [10:09:53] (leiar i komiteen): Eg vil starte med å takke saksordføraren for ein god jobb. Eg vil òg gje ros til regjeringa for å fremje denne viktige saka.

Våpenloven er 50 år gamal og er utfylt av mange omfattande føreskrifts- og instruksregelverk. Ein har nok opplevd han som litt lite tilgjengeleg og vanskeleg å setje seg inn i, som òg saksordføraren sa. Denne nye våpenloven tydeleggjer reglane samtidig som ein styrkjer samfunnstryggleiken.

Arbeidarpartiet støttar i all hovudsak forslaga til lovendringar. Eg er glad for at loven no kjem med ein føremålsparagraf om samfunnstryggleik, som legg vekt på å tryggje samfunnet, og at omsynet til samfunnstryggleiken alltid går føre individets behov for skytevåpen.

Denne saka har me hatt høyring i. Ho vekkjer òg engasjement frå fleire organisasjonar. Arbeidarpartiet har, som komiteen elles, forsøkt å kome nokre av høyringsinstansane i møte. Sjølv om me gjer nokre unnatak frå proposisjonen, vil eg understreke at alt som ligg i saka i dag frå Arbeidarpartiets side, framleis er i tråd med føremålsparagrafen.

Det låg eit forslag til grunn om ein jaktvåpengarderobe. Det er me for. Det var lagt opp til seks våpen. Som saksordføraren sa, meiner me òg at det kanskje blei litt rigid, og fleirtalet i komiteen legg opp til eit tal på åtte.

Vidare meiner me at kravet til løyvepliktige våpen ein ervervar til sportsskyting, blir fastsett i føreskrift. Til førehandsvarsling av kontroll har eg lyst til å gjenta noko av det som saksordføraren sa. Det er skrive i komiteens merknader:

«Komiteen viser til at når det foreligger berettiget mistanke om brudd på de personlige vilkårene, og det er grunn til å tro at våpenet kan bli misbrukt, må politiet kunne gripe inn og ta beslag uten at det blir gitt forhåndsvarsel.»

Dette meiner eg er i tråd med føremålsparagrafen til denne loven. Samtidig vil eg understreke det same som Liv Gustavsen sa, at når det gjeld rutinemessig kontroll, har regjeringspartia sagt at ein vil førehandsvarsle, og at det skal fastsetjast i forskrift. Så er det spørsmålet heilt klart.

Regjeringspartia er kanskje ikkje heilt einige med seg sjølve i saka. Me er vant til at Framstegspartiet kan ha ei meining på Stortinget og ei anna i regjering, men eg vil stille eit spørsmål om kompensasjon, for det ligg ikkje i proposisjonen at ein skal kunne vurdere eller sjå på moglegheita til å få kompensasjon når eit forbod mot enkelte typar halvautomatiske rifler – dei med størst skadepotensial – blir gjennomført. Der har Arbeidarpartiet og Framstegspartiet eit forslag i saka, der me føreslår at ein skal vurdere korleis ein kan kompensere for dette. Eg legg vel eigentleg til grunn at om Framstegspartiet som eit regjeringsparti føreslår dette i Stortinget, er det forankra i regjeringa, men eg trur eg må stille det som eit spørsmål i og med at Høgre ikkje stiller seg bak forslaget.

Elles viser eg til merknadene i saka, anbefaler tilrådinga frå komiteen og tek opp dei forslaga me er med på.

Guro Angell Gimse (H) [10:13:46]: En viktig konklusjon av 22. juli-kommisjonens rapport var å forby halvautomatiske våpen. Proposisjonen som vi behandler i dag, er en oppfølging av det samt oppfølging av EUs våpendirektiv. Vi har dessverre sett eksempler på både i Norge og i utlandet at våpen med stort skadepotensial blir brukt i meningsløse terroraksjoner for å gjøre mest mulig skade. Jeg er derfor glad for at vi nå får et forbud mot halvautomatiske våpen, slik Gjørv-kommisjonen har anbefalt. Dette blir det siste som er på plass for at vi nå har fulgt opp alle momentene for et tryggere samfunn i Gjørv-kommisjonens rapport.

Så vil jeg gjerne si noe om selve lovforslaget. Vi har lenge hatt strenge regler for å inneha og erverve våpen i Norge, i motsetning til i en del andre land. Når vi nå da ratifiserer EUs våpendirektiv, kan vi faktisk si at våpendirektivet blir brakt opp til norsk standard. Vi har vært veldig klar på at halvautomatiske rifler som opprinnelig er konstruert for helautomatisk funksjon, for militære eller for politiet, ikke skal kunne tillates.

Samtidig ønsker vi ikke å ramme legitime jakt- og skytterinteresser for hardt. Vi har en lang tradisjon i Norge for jakt, og det skal også være mulig for skyttere å utøve sporten sin. Derfor rammes ikke halvautomatiske jaktrifler generelt av forbudet. Det samme gjelder dem som driver skyttersport på høyt nivå. Forbudet dreier seg eksempelvis om den typen våpen som ble brukt på Utøya i 2011. Vi ønsker ikke at folk skal inneha den typen våpen. Det har man rett og slett ikke bruk for. Og kan man sannsynliggjøre at man har bruk for det, eksempelvis som samler eller som sportsskytter, skal man under strenge vilkår få muligheten til å ha det.

Så må også jeg oppklare og presisere politiets adgang til å gjennomføre husundersøkelser, for her har det versert mange forskjellige rykter om at det ikke lenger skal kunne utstedes et forhåndsvarsel. Forskriften som vi har i dag, skal fortsatt være der, og det tilsier at politiet for en generell kontroll må varsle 48 timer før. Men når det er en berettiget mistanke om brudd på de personlige vilkårene, og det er grunn til å tro at våpenet kan bli misbrukt, kan politiet ta beslag i våpenet uten forhåndsvarsel. Det er utrolig viktig at dette er klart – er disse to momentene til stede, kreves det altså ikke et varsel. Så den som har rent mel i posen, har faktisk ingenting å bekymre seg for.

Jeg er veldig fornøyd med jobben som er gjort for å modernisere våpenloven. Når vi hører debatten som raser i USA etter skoleskyting og ser at politikere ikke er villige til å skjerpe inn våpenlovene, er jeg utrolig glad for at vi i Norge ser annerledes på dette. For oss veier samfunnssikkerhet tyngst.

Jenny Klinge (Sp) [10:17:57]: Jeger- og skyttarmiljøet her til lands er ein fin og viktig del av norsk kultur. Gjennom heile året treffest folk til trening og stemne, og dette er sosiale møteplassar for både unge og eldre. Det er fullt mogleg å kombinere det å ha eit tydeleg regelverk som førebyggjer uønskte hendingar med våpen, med det å gjere det mogleg for sportsskyttarar og jegerar å utøve aktiviteten sin. Det forslaget som regjeringa har lagt fram til ny våpenlov, er i hovudsak eit godt forslag. Vi i Senterpartiet har likevel nokre endringsframlegg, fordi regjeringa tek enkelte grep som vi meiner det er all grunn til å protestere på.

Det første vi er ueinige i, er at kravet til førehandsvarsling for forvaltningskontroll av våpen i heimane blir teke ut av våpenlova. Slik regjeringa no har forma lovframlegget sitt, gjev det grunnlag for meir usikkerheit enn formuleringane i den noverande lova. Eitt av føremåla med å få på plass ei ny våpenlov var jo å ta fleire av reglane som i dag står i forskrift, inn i lova for å gjere regelverket meir tydeleg og oversiktleg. Då blir det etter mi meining heilt feil å ta dette kravet ut av lova for eventuelt å regulere det i ei forskrift. Om regjeringa ikkje meiner å fjerne kravet om førehandsvarsling ved vanlege forvaltningskontrollar, bør kravet kome klart fram av lova, slik det gjer i dag.

Det andre vi har endringsforslag til, er regjeringas forslag om forbod mot enkelte halvautomatiske jaktvåpen. Her er vi imot at det skal vedtakast eit forbod i forskrifts form mot halvautomatiske riflemodellar som det i dag er tillate å bruke på jakt. Ettersom vi ser at det kjem til å bli fleirtal i Stortinget for eit slikt forbod, har vi i Senterpartiet konsentrert oss om å arbeide for at dette forbodet ikkje skal få tilbakeverkande kraft for dei som lovleg har erverva slike våpen. Det er viktig å presisere at regjeringa ikkje har tenkt å forby halvautomatiske jaktvåpen generelt. Dei har berre tenkt å forby enkelte modellar, og vi meiner dei ikkje har betre grunn til å forby desse aktuelle riflemodellane enn andre modellar. Når regjeringa og stortingsfleirtalet likevel vil gjere dette, burde dei i det minste følgje sedvane for når våpen som allereie er i bruk, blir forbodne. Sedvanen tilseier at forbod ikkje skal få tilbakeverkande kraft, og det ville ha vore både fullt mogleg og ei hensiktsmessig ordning at dei som no er lovlege eigarar av dei aktuelle riflemodellane, får behalde våpna sine til eigen bruk. Så kunne ein heller setje restriksjonar på det å avhende og selje desse våpna til andre.

Det andre forslaget vårt handlar nettopp om at regjeringa må sørgje for at eventuelle nye forbod mot våpen som er lovleg erverva, ikkje skal få tilbakeverkande kraft. Dette kjem vi heller ikkje til å få fleirtal for i salen i dag. Det er synd. Derfor blir det endå meir synd at vi heller ikkje får fleirtal for det tredje forslaget vårt. Dette handlar om å innføre ei kompensasjonsordning for våpeneigarar som blir ramma av forbod med tilbakeverkande kraft.

Det står jo att å sjå kva regjeringa gjer når dei skal utforme forskriftene til denne nye våpenlova, men det faktumet at regjeringspartia ikkje vil røyste saman med oss, gjer at det er all grunn til pessimisme for dei våpeneigarane det gjeld. For det første: Regjeringspartia går inn for forbod med tilbakeverkande kraft. For det andre: Dei vil ikkje røyste for å innføre ei kompensasjonsordning for dei mange våpeneigarane som vil måtte levere våpna sine utan vederlag innan tre år frå lovforbodet trer i kraft. At Framstegspartiet og Arbeidarpartiet kjem med forslag om å vurdere korleis våpeneigarar kan bli kompenserte, er altfor lite forpliktande. Begge desse to partia og resten av komiteen peiker i sine merknader til saka på at våpeneigarane har moglegheit til å selje våpna sine til utlandet når det blir vedteke eit forbod i Norge. Det er paradoksalt at dei meiner at desse våpna er for farlege til at vi kan behalde dei her til lands, men at dei same våpna svært gjerne kan brukast i utlandet. Dessutan har nok ikkje komitéfleirtalet ei praktisk tilnærming til saka. Det vil nemleg vere svært vanskeleg for dei fleste privatpersonane å få selt desse våpna sine til nettopp utlandet.

Vi har endringsforslag til dei lovforslaga som grip inn i eigedomsretten og i privatlivet til folk, samtidig som dei ikkje sørgjer for eit tryggare samfunn. Det vi er fornøgde med, er at det er fleirtal i komiteen for synspunktet vårt om å auke den såkalla jaktvåpengarderoben frå seks til åtte våpen. Her har fleirtalet funne ei betre og meir praktisk løysing enn dagens løysing.

Eg tek med dette opp forslaga frå Senterpartiet i saka.

Petter Eide (SV) [10:22:57]: Takk for at vi får diskutert en ny våpenlov, som SV stort sett er veldig tilfreds med.

Norge er et land med lange våpentradisjoner – jakt, heimevern, samlere, sportsskyttere osv. I seg selv kan man se at mengden våpen i et samfunn kan utgjøre en trussel for vår personlige sikkerhet – bare at det er så mange våpen til stede. Men i motsetning til i mange andre land er det strenge regler for både erverv, lagring og bruk av våpen i Norge. I Norge er det heller ingen debatt, som i noen andre land, om at folk trenger våpen til privat bruk, til privat beskyttelse, slik som f.eks. våpendebatten i USA. Derfor stiller vi oss bak intensjonene i denne våpenloven også, at hensynet til den kollektive sikkerheten skal gå foran hensynet til individuell frihet.

Vi er glad for at denne nye våpenloven viderefører en restriktiv tilnærming til det å ha våpen i Norge. Det er vi veldig glad for, og vi støtter det helhjertet.

I tråd med en restriktiv holdning mener SV at det ikke er nødvendig at folk skal eie mer enn seks våpen – det må da være nok med seks våpen hjemme. Vi mener at ikke nødvendigvis spesielle behov eller arv e.l. skal åpne for at folk kan ha flere våpen. Det vil være inkonsekvent, mener vi, å gå for en grense på antall våpen per person som en regel for samfunnssikkerhet, men samtidig åpne for at det kan være ulike unntakstilfeller som gjør at man kan ha flere våpen. Det henger ikke helt sammen.

Så er vi også glad for et forbud mot halvautomatiske rifler. Det må være sånn at Stortinget til enhver tid må kunne diskutere hva slags typer våpen som det er forsvarlig at befolkningen har, og at vi når tar den diskusjonen og forbyr dette våpenet, er bra.

Til kravet om kompensasjon: Mange har skrevet til meg og ment at det er veldig feil at vi ikke kompenserer våpen som blir forbudt. Jeg og SV mener at justiskomiteen på et fritt grunnlag må kunne vurdere hvilke våpen som ikke skal være en del av privat eie, uten å skjele til kostnadene det vil være å forby dette våpenet. Vi må på et prinsipielt og sikkerhetsmessig grunnlag ta den diskusjonen uten å se på hvilke budsjettkonsekvenser dette måtte få. Derfor er vi ikke tilhengere av at vi på prinsipielt grunnlag skal legge opp til et system for å kompensere våpen som blir forbudt.

Noe av det som har blitt drøftet mest, og som jeg personlig også har fått mest tilbakemeldinger på, er denne ordningen med at politiet skal kunne komme hjem og inspisere folks våpen og våpenoppbevaring uten å ha varslet på forhånd. Mange mener at dette er en inngripen i privatlivets fred i henhold til Grunnloven § 102. Vi har likevel valgt å støtte det med den begrunnelsen som har kommet fram tidligere i dag fra regjeringspartiet Høyre. Denne hjemmelen skal bare brukes basert på mistanke. Vi forventer også at politiet bruker den hjemmelen med varsomhet. Blir det rapporter som viser at politiet opptrer på en slik måte at dette oppleves krenkende, må selvsagt denne ordningen ses nærmere på.

Men jeg tror faktisk det motsatte. Jeg tror de fleste i Norge er opptatt av at vi skal ha en streng våpenkontroll. Ordningen med at politiet skal ha innsyn i hvordan folk oppbevarer våpnene, og hvilke våpen de har privat, vil folk stort sett sette pris på, fordi det vil sikre legitimiteten rundt at vi har mange våpen i landet, og også tryggheten ved våpenlagring. Så jeg støtter den ordningen at politiet uanmeldt skal kunne komme på besøk ved mistanke.

Så alt i alt: Dette er en fin våpenlov. Den tar oss et skritt videre. Den dekker det behovet vi har for å få god kontroll med våpnene, og den samler også de ulike kravene vi har til å kontrollere dette på en bra og restriktiv måte.

Statsråd Sylvi Listhaug [10:27:45]: Jeg er glad for at justiskomiteen i det store og hele følger regjeringens forslag til ny våpenlov. Lovforslaget viderefører i hovedsak gjeldende rett og løfter viktige prinsipielle spørsmål fra forskriftsnivå til lovnivå. Dette vil bidra til et mer tydelig og forutsigbart regelverk.

Forslaget ivaretar den gode jakt- og skytterkulturen vi har i Norge, selv om det foreslås noen regler som vil være en innskjerping i forhold til gjeldende rett. Lovforslaget implementerer også de krav som EUs reviderte våpendirektiv stiller til vår nasjonale våpenlovgivning.

Den mest markante innskjerpingen er forslaget om forbud mot halvautomatiske rifler som opprinnelig er konstruert for helautomatisk funksjon, eller for militære eller politiet. Slike rifler har stor ildkraft og derved stort skadepotensial ved feil eller misbruk. Det er derfor viktig å begrense tilgangen, slik at bare de som har et saklig behov, kan inneha slike rifler. Det foreslås nærmere bestemte unntaksregler for sportsskyttere og våpensamlere.

Jeg registrerer at Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Senterpartiet ber regjeringen vurdere hvordan våpeneiere som rammes av forbudet mot de farligste halvautomatiske riflene, bør kompenseres.

Siden skytevåpen har lang levetid, vil et forbud som bare skal gjelde for framtidige tillatelser, ha begrenset effekt. Det er derfor foreslått at forbudet også skal gjelde for allerede tildelte tillatelser. For å redusere ulempen ved forbudet er det i forslaget gitt overgangsregler. Disse gir våpeneierne en frist på tre år fra lovens ikrafttredelse til å avhende våpnene til personer som oppfyller vilkårene for tillatelse, eller til markedet i utlandet der denne våpentypen fremdeles er tillatt. Siden det må utarbeides forskrifter til loven, vil forbudet mot halvautomatiske våpen som allerede er i besittelse, neppe tre i kraft før i 2023.

Lovforslaget viderefører de viktigste grunnlagene for erverv av skytevåpen, våpendeler og ammunisjon, som er jakt, sportsskyting og samling. Regelen om den såkalte jaktvåpengarderoben er foreslått videreført. Dette innebærer at personer som har gjennomført og bestått jegerprøven, kan erverve og inneha inntil seks komplette skytevåpen til jakt uten å måtte dokumentere et særskilt behov for de aktuelle våpnene. Jeg merker meg at komiteens flertall ønsker å øke antallet til åtte våpen.

Lovforslaget innebærer en styrking av politiets våpenkontroll. Det innføres bl.a. krav til vandel både for fysiske og for juridiske personer. Videre lovfestes sentrale kriterier som skal tillegges vekt i vurderingen av om personen er skikket til å kunne inneha skytevåpen, våpendeler og ammunisjon. Det foreslås innført krav om registreringsplikt og krav til tillatelse for inn- og utførsel av deaktiverte skytevåpen. Denne endringen vil styrke kontrollen med deaktiverte skytevåpen og samtidig implementere krav som følger av EUs reviderte våpendirektiv.

Samlet sett mener jeg at lovforslaget representerer en god balansegang mellom nødvendig våpenkontroll og muligheten til å utøve den tradisjonsrike norske jakt- og skytterkulturen.

Peter Frølich (H) [10:38:25]: Jeg har også lyst til å begynne med å takke saksordføreren for en veldig god losing av saken. Det har vært mange interesser inne i bildet, mange detaljer, og det har vært en omfattende sak. Det har vært gjort på en god og betryggende måte.

Underveis i behandlingen av denne saken er vi sikkert alle blitt oppringt av journalister fra både inn- og utland. Det jeg har opplevd gang på gang, er at de har stilt spørsmålet: Hvem er det egentlig som har hatt behov for disse militære halvautomatiske våpnene? Og jeg må innrømme at det har vært et vanskelig spørsmål å besvare.

Denne lovendringen er altså helt på sin plass. Det er betryggende at vi nå klarer å redusere antall halvautomatiske, kraftige våpen som dette i samfunnet, og det oppfatter jeg at det store flertallet også er enig i. Det har vært viktig å ta den tiden som trengtes for å harmonisere regelverket med EU, og også å ha en god dialog med de gode skytter- og jegermiljøene som finnes i Norge. Jeg har opplevd dem som konstruktive og samarbeidsvillige i hele prosessen, så også en takk til dem.

Jeg har lyst til å rydde litt i debatten – først til dette med forhåndsvarsling. Vi har gang på gang presisert at rutinene for forhåndsvarsling som gjelder ved vanlig forvaltningskontroll, ikke skal endres. De skal ligge fast. Det har nå blitt presisert fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og andre, og da synes jeg kanskje vi kan gå sammen om å kommunisere det budskapet ut – i stedet for å fortsette å spre informasjon og påstander som man vet ikke er riktige. Det kan skape stabilitet og trygghet ute blant dem som er opptatt av denne saken.

Det andre jeg har lyst til å rydde i, er dette med kompensasjon. Myndighetene forbyr ting hele tiden. Hadde venstresiden styrt i Norge, kan jeg garantere at den listen over forbudte ting hadde vært betydelig lengre. Det betyr ikke av den grunn at man automatisk skal inn og kompensere i hvert tilfelle. Det gjøres unntaksvis og primært ved ekspropriasjon av fast eiendom. Vi har kommet til at det ikke er passende med en økonomisk kompensasjon i dette tilfellet. Det gis romslige overgangsordninger, som bør være tilstrekkelig.

I en tid hvor politikerforakten er på frammarsj, mener jeg at det noen ganger er mest ryddig og riktig å kalle en spade for en spade. I stedet for å komme med enkle formuleringer om at man skal vurdere det ene, det andre og det tredje, står faktisk Høyre fast på at i dette tilfellet er det ikke realistisk med noen økonomisk kompensasjon. Det er en klar og tydelig beskjed ut til dem som bryr seg om dette. Og det står vi fast på, selv om vi mest sannsynlig ikke får flertall for det, for i dette tilfellet er det ikke passende med noen økonomisk kompensasjon.

Ellers har jeg, som sagt, lyst til å takke for en konstruktiv behandling av en betent sak. Jeg tror vi alle deler en felles interesse av å holde Norge og samfunnet sikkert.

Liv Gustavsen (FrP) [10:41:43]: Jeg er historisk interessert og benytter derfor anledningen. Jeg har hatt gleden av å være saksordfører i denne saken, og jeg hadde også gleden av å være med på Norsk Våpenhistorisk Selskaps årlige våpenting ved Akershus festning tidligere i år. Der var det hundrevis av samlere av historiske våpen som viste fram sine samlinger. Den gleden disse lovlydige våpeneierne har over historiske og norske nasjonale verdier, er beundringsverdig.

Våpentinget har historie helt tilbake til Magnus Lagabøtes landlov av 1274 og Kristian IVs lov av 1604. Kristian IVs krigsordinans av 1628 påla bøndene i Norge å utruste og stille soldater til hæren. Derfor måtte disse bøndene komme én gang per år inn til våpentinget og vise og få kontrollert sine våpen. Og våpentinget lever fortsatt den dag i dag – slik blir norsk våpenhistorie bl.a. ivaretatt. Her er det entusiastiske samlere, som har historiske våpenverdier.

Det er derfor gledelig at flertallet i komiteen, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Fremskrittspartiet, står sammen om å forstå at merking av samlervåpen ødelegger den historiske og kulturelle verdien av gjenstanden og mener at det må gis rom for at slike verdier må kunne bevares. Vi fremmer derfor følgende forslag til vedtak:

«Kongen gjev reglar om unnatak frå merking av skytevåpen etter første ledd for å unngå at merking vil øydelegge det kulturelle eller historiske verdet til skytevåpenet.»

Jenny Klinge (Sp) [10:44:35] (ordførar for saka): I dag handsamar vi eit forslag til ny grenselov. Formålet er å samle regelverket i éi lov og få eit tydeleg og oversiktleg rettsleg grunnlag. I dag er reguleringa av oppgåvene som politiet har i tilknyting til grensekontroll, oppstykka i ulike lover.

Den nye grenselova er meint å forankre politiet sitt ansvar for å overvake og kontrollere persontrafikken over grensa. Dette inkluderer grenseovergangsstadene, territorialfarvatnet og tilstøytande sone. I tillegg er forslaget meint å styrkje politiet sitt samarbeid med andre etatar. Mellom anna står tolletaten og Kystvakta sentralt i arbeidet med å avdekkje grensekryssande kriminalitet og ulovleg innvandring. I lovforslaget blir det presisert at politiet har ansvar for og leier utøvinga av myndigheit på deira vegner og bistanden til politiet sin grensekontroll.

Som medlem i Schengen har Noreg forplikta seg til å utføre ytre grensekontroll inn mot Schengen-området, og norsk grensekontroll er i dag i stor grad basert på EU-reglar. Schengen-samarbeidet byggjer ned grensene internt mellom medlemsstatane, særleg når det gjeld personkontroll. I tillegg til å vere medlem i Schengen har Noreg folkerettslege avtalar med dei enkelte nabostatane og med andre statar i form av overeinskomstar, traktatar og konvensjonar. Lovforslaget tek sikte på å gjere det tydeleg at systematisk grenseovervaking har ein berre på den ytre Schengen-grensa, og at denne yttergrenseovervakinga ikkje blir utført av politiet åleine, men av Forsvaret ved Garnisonen i Sør-Varanger og Kystvakta på vegner av politiet.

Noreg har landegrenser mot Russland, Finland og Sverige, og det gjeld ulike regelverk ved desse grensene. Grensa mot Russland er yttergrense for Schengen-området. Noreg er rettsleg forplikta til å overvake den norsk-russiske riksgrensa for å hindre ulovleg grensepassering, både etter Schengen-regelverket og etter grenseregimeavtalen med Russland. På grensa mellom Noreg og Russland har grenseovervakinga sidan 1959 vore utført av Forsvaret ved GSV på vegner av politiet, og lovforslaget gjer tydeleg lovforankringa av denne bruken av militære styrkar i den sivile overvakinga av Schengen si yttergrense.

Vidare vart Den nordiske passunionen etablert 1. juli 1954. Unionen sikrar at statsborgarar i dei nordiske landa kan reise over grensene i Norden utan å ta med pass og busetje seg i heile Norden utan å søkje om opphaldsløyve. Passunionen er ikkje oppheva, men har i praksis vorte erstatta av Schengen-samarbeidet. Det blir ikkje gjennomført nokon personkontroll på dei felles nordiske grensene, uavhengig av nasjonaliteten til dei reisande.

Sjølv om Noreg etter Schengen-regelverket i utgangspunktet ikkje får ha personkontroll ved grensa, innførte Noreg likevel mellombels personkontroll ved ferjeanløp og flyplassar i 2015. Den mellombelse kontrollen er forlengd fleire gonger og er no ved ferjeanløp utvida til mai 2018. Eg har merka meg at den tidlegare justisministeren Amundsen uttalte at den mellombelse kontrollen kan bli utvida til luft- eller landegrensene dersom sikkerheitssituasjonen tilseier det.

Til sist vil eg takke komiteen for godt samarbeid i saka, og eg tykkjer det er positivt at vi får ei ny lov som har som formål å gje ei betre oversikt over regelverket for grensekontroll. Det er viktig å leggje til rette for kampen mot grensekryssande kriminalitet og ulovleg innvandring og samtidig sørgje for at inn- og utreisekontroll kan gjennomførast raskt og enkelt for det store fleirtalet menneske som lovleg bevegar seg inn og ut av Noreg.

Liv Gustavsen (FrP) [10:48:33]: Lovforslaget baserer seg på Schengen-samarbeidets kvalitative krav til grensekontroll. Behovet for en oppdatering av grenseloven er det jobbet med over flere år. Endelig har man en fornyelse av lovverket. Kanskje var det riktig å bruke denne tiden, da vi – og også Europa – har forandret oss – og dessverre blitt et hyppig terrormål de siste årene. Grensetilsyn og grensekontroll er derfor svært viktig for Norges sikkerhet.

Vi ser terrorhandlinger i Europa, også her i Norden. Derfor er viktigheten av Schengen-samarbeidet større enn noen gang. Selv om Schengen-samarbeidet førte med seg at grensene mellom nabolandene i Norden ble åpnet, ble det en ekstra og sterkere kontroll ved yttergrensene, altså Schengen. Vi har sett de seneste år at man raskt kan snu seg rundt og innføre egne passkontroller ved behov, slik vi så i 2015. Derfor er dette en dobbel grensekontroll, når behovet melder seg.

Å si opp Schengen-avtalen nå, i vår tid, er direkte uforsvarlig. Avtalen gir en forutsetning for å kunne avdekke, forebygge og etterforske terrorvirksomhet og øvrig alvorlig kriminalitet, på tvers av grensene. Å tre ut av Schengen-samarbeidet vil svekke norsk politi og grensekontroll. Det vil svekke et godt etablert samarbeid mellom politimyndighetene på tvers av landegrensene, og vi vil miste tilgangen til internasjonale databaser og andre verktøy som politiet og myndighetene er avhengig av i dag.

Fremskrittspartiet stiller seg bak loven slik den foreligger, med de merknader som flertallet blant komiteens medlemmer har kommet fram til, med midlertidige passkontroller ved ferjeanløp og «luft- eller landegrensene» dersom sikkerhetssituasjonen tilsier det.

Det å samle flere forskrifter under en samlet lov vil tydeliggjøre og gi et helhetlig, samlende og modernisert regelverk.

Petter Eide (SV) [10:50:53]: Aller først: Takk til saksordføreren og komiteen for et fint arbeid. SV er selvfølgelig opptatt av at vi skal ha et grensetilsyn og en grensekontroll av personer som ivaretar sikkerheten ved grensene våre og de spesielle forpliktelsene vi har til nabolandene våre, Sverige, Finland og Russland, og også dekke behovene vi har for å kontrollere grensekryssende kriminalitet. I likhet med kollegaer fra justiskomiteen deler SV intensjonene i denne loven. Likevel har jeg et par kommentarer.

Grensetilsynet skal også ivareta folkerettslige rammer som Norge er bundet av. Vi er opptatt av at grensekontrollen ikke skal brukes til innvandringskontroll og være tiltak som forhindrer asylsøkere fra å komme til Norge for å søke asyl. Den skal altså ikke berøre de konvensjonsforpliktelsene Norge har, og forhindre at asylsøkere får tilgang til det norske territoriet for å søke om asyl. Derfor er vi noe kritisk til en utvidet personkontroll innenfor de nordiske landene. Vi har registrert justisministerens utsagn om at den midlertidige kontrollen kan bli utvidet til luft- eller landegrense dersom sikkerhetssituasjonen tilsier det, som det heter. SV er opptatt av at en utvidelse av personkontrollen må være basert på en framlagt trusselvurdering fra PST, og at det ikke går over til å bli en normaltilstand. Det skal være kontroll av grensene, men ikke på en måte som forhindrer asylsøkere fra å komme til landet.

SV har lagt inn et helt konkret forslag i dette lovforslaget. Vi er opptatt av at grensepasseringene – spesielt ved flyplassene våre – skal være effektive, publikumsvennlige og imøtekommende. Vi har derfor tatt opp hensiktsmessigheten ved at politiet, uten bistand, driver med personkontroll og ID-kontroll av pass ved inn- og utreise ved lufthavnene, spesielt på Gardermoen. Dette har noen ganger ført til krisemøter – på grunn av lange køer – mellom politidistriktene og Politidirektoratet. Det har også vært påpekt av Avinor, som har krevd at politiet må sikres bedre ressurser. Vi må stille spørsmål om det at politiet skal kontrollere folks pass, er en effektiv bruk av politiressurser i en tid hvor vi har et stort behov for å fordele politiressurser, både geografisk og tematisk, f.eks. mer til etterforskning av seksuallovbrudd.

Dette krever ikke nødvendigvis en lovendring, for politiet har anledning til dette allerede, men politiet gjør dette i svært liten grad. Derfor ønsker vi å ta opp i dette forslaget at vi får vurdert en mer effektiv bruk av politiressursene ved lufthavnene våre. Vi er klar over at det som oftest ikke er politiutdannede politifolk, men sivilt utdannede politifolk som står for passkontrollen. Det betyr at passkontrollen ikke nødvendigvis binder opp politiutdannede og faglige ressurser, men likevel binder det opp politiets ressurser. Derfor har vi i forslaget bedt om at dette utredes for å se om vi kan få en mer effektiv og hensiktsmessig bruk av politiressursene i forbindelse med denne typen passkontroll. Med tar jeg opp SVs forslag om dette.

Statsråd Sylvi Listhaug [10:54:40]: Jeg er glad for at justiskomiteen har sluttet seg til regjeringens forslag om et mer helhetlig regelverk om kontroll med bevegelsen av personer over Norges grenser. En ny grenselov er viktig både for Norges forpliktende deltakelse i Schengen-samarbeidet og for å gi oss et bedre rettslig fundament for framtidig utvikling.

Som komiteen også har merket seg, innebærer ikke lovforslaget praktiske endringer i hvordan den sivile grensekontrollen under politiets ansvar er organisert. Norge har et velutviklet grensekontrollkonsept, og politiets personkontroll utøves i tett og godt samarbeid med andre etater, også under dagens regelverk.

En ny grenselov som samler, moderniserer og forbedrer regelverket, vil likevel bidra til å styrke det viktige grensekontrollarbeidet. Grenseloven skal ikke bare forankre politiets ansvar, men også styrke politiets samarbeid og samhandling med andre etater gjennom tydelige og presise regler og avgrensninger. Reglene i lovforslaget skal derfor gi bedre grunnlag for styring og organisering. Det gis også bestemmelser som mer presist enn i dag angir rammene for utøvelsen av henholdsvis grenseovervåkning og inn- og utreisekontroll for sivile formål. Med en mer tidsriktig lov med oppdaterte forskriftshjemler får vi også et bedre grunnlag for å videreutvikle og tilpasse regelverket til nye nasjonale og internasjonale utfordringer og endringsbehov.

Internasjonalt samarbeid – særlig et godt og effektivt Schengen-samarbeid – står sentralt i dagens grensekontrollsystem. Adgangen til midlertidig gjeninnføring av grensekontroll er et unntak fra Schengen-samarbeidets grunnleggende prinsipp om avskaffelse av personkontrollen ved indre Schengen-grense. En slik beslutning utløser en rekke forpliktelser for politiet i form av ressursbruk og utførelse og i relasjon til publikums og andre staters informasjonsbehov. Lovforslaget bidrar til å tydeliggjøre både grunnlaget for, beslutningsmyndigheten og rettsvirkningene av en slik gjeninnføring.

Petter Eide (SV) [10:57:47] (ordfører for saken): Gratulerer med dagen til både kvinner og menn i salen! Det er 8. mars, og denne saken har definitivt noen forgreninger inn mot det. Vi legger altså her fram et forslag som skal tydeliggjøre at det er ulovlig å dele eller offentliggjøre bilder som er avslørende, nedverdigende eller krenkende for den eller de som avbildes.

Dette har ikke vært et veldig vanskelig arbeid, for i all hovedsak har komiteen vært enig i intensjonen med dette. Komiteen har vært enig i behovet for å få på plass en ny lov, men det har vært noe uenighet om hvorvidt man skal ha økte strafferammer for denne typen kriminalitet. Det skal jeg komme litt tilbake til.

Moderne informasjonsteknologi, sosiale medier osv. har ført til en eksplosiv økning i informasjonsspredning og deling av bilder over nett. Problemstillingen og debatten om dette skjøt fart i Norge av den såkalte Nora Mørk-saken, altså en profilert håndballspiller. Det var private bilder av henne som ble lekket på internett etter at telefonen hennes ble hacket.

Deling av bilder av privat karakter uten samtykke er en relativt ny form for kriminalitet, naturlig nok siden teknologien som gjør dette mulig, er relativt ny. Men denne typen kriminalitet har store konsekvenser for dem det gjelder. Ofrene opplever ofte at de mister kontroll, de vet ikke hvem som vet, de vet ikke hvem som har sett, og disse bildene kan forfølge dem resten av livet. De forsvinner aldri.

En samlet justiskomité har ment at det er behov for en ny lovtekst om dette. Vi er enige om at det er behov for å bekjempe denne kriminaliteten langt bedre enn tilfellet er i dag. Dagens lovverk og straffebestemmelser er ikke oppdatert i tråd med denne typen kriminalitet. Dagens lovtekst er skrevet i en annen tid og tar ikke opp i seg at dette er alvorlig, med konsekvenser for dem som rammes.

Vi har altså straffelover som kan brukes mot bildedeling uten samtykke, men utfordringen med disse er at de ikke tydelig nok forbyr det å dele bilder uten samtykke. Gjennom å få på plass en egen bestemmelse som er tydelig på dette, vil vi i langt sterkere grad få tydeliggjort at dette er ulovlig, og kunnskapen vil også lettere kunne formidles.

Det er slik at intensjonene bak dette er en samlet komité enige om. Det har derimot vært noe uenighet om hvorvidt vi skal øke strafferammene for denne typen forbrytelser. SV og Arbeiderpartiet mener at det å øke strafferammen vil sende et sterkt signal om at dette er en alvorlig kriminalitet som kan forårsake betydelig skade. Vi er derfor skuffet over at vi sannsynligvis ikke får flertall for dette i dag. En skjerping av strafferammene ville være det tydeligste uttrykket for at vi som lovmakere ønsker å slå hardt ned på denne typen kriminalitet.

Vi mener nok at regjeringspartiene her gir et slapt signal på selveste 8. mars, og de kriminelle som har spredd private bilder, kan juble inni seg og registrere at Stortinget ikke ser veldig, veldig strengt på dette. Og de jenter som blir rammet av dette, blir sannsynligvis også da skuffet.

Med dette legger jeg fram komiteens innstilling.

Lene Vågslid (A) [11:01:37] (leiar i komiteen): Eg vil starte med å gratulere alle damer med dagen. Det er 8. mars, den internasjonale kvinnedagen, ein veldig god dag å ha akkurat denne debatten på.

Den nye justisministeren frå Framstegspartiet har tidleg blitt lagt merke til som ein statsråd med kraftige utsegner og ganske store ord. Trass i dette ser det ut som om både Høgre, Framstegspartiet og justisministeren har hamna i ei slags vurderings- og utgreiingståke. Berre for få dagar sidan føreslo Hadia Tajik og justisfraksjonen i Arbeidarpartiet å forby barneekteskap. Barneekteskap – det vil regjeringa greie ut! I saka i dag svarar statsråden til komiteen at forslaget bør «utredes». Og når det gjeld debatten om å sjå på moglegheitene for å auke strafferamma, vil Høgre og Framstegspartiet «vurdere» det.

Internettkriminalitet aukar. Denne typen er alvorleg, og det er òg faktisk ei organisert form for kriminalitet, som i hovudsak rammar kvinner. At me i dag må ha ein debatt om det er nødvendig eller om ein ser behovet for å måtte auke strafferamma for denne typen handlingar, synest eg er vanskeleg å skjøne. Det er òg vanskeleg å skjøne i og med at det i dag er slik at ein kan få ei maksimumsstraff på to år for å dele ulovlege bilde eller hemnpornografiske videoar, mens maksimumsstraffa for å truge om å gjere det, er tre år. Det trur eg eigentleg ikkje Stortinget meiner er riktig.

Arbeidarpartiet er ikkje det partiet som ofte tek til orde for skjerpa straff, men me gjer det når me meiner det er riktig, når me trur at det kan verke. Eg har vore på ein konferanse med Nasjonalt kompetansesenter om vold og traumatisk stress, NKVTS, som hadde temaet digital vald på agendaen, og som seier at i desse typar saker vil ei skjerpa straff kunne vere avskrekkande og førebyggjande. I tillegg meiner eg det er openbert at ein må styrkje arbeidet med folkeopplysning og kampanjar om desse temaa.

Eg har møtt og snakka med personar som har opplevd at bilde av privat karakter eller videoar frå ein tidlegare kjærast er spreidde bevisst og med vilje på nettsider som har som einaste føremål å spreie. At det blir ei lita bot som reaksjon, seier òg noko om at straffenivået, altså det ein faktisk får i desse sakene, er for lågt.

Dei som deler bilde eller videoar av andre utan samtykke, skal vite at det får alvorlege konsekvensar. Nora Mørk, handballspelaren, viste mot og gjekk føre som eit forbilde då ho gjekk ut offentleg med saka si. Men det er ikkje alle som er Nora Mørk, det er ikkje alle som greier å gjere det same. Og eg er einig med Nora Mørk, som i dag i veldig mange av landets aviser seier at ho er skuffa over at Stortinget ikkje i dag vedtek at ein skal auke strafferamma for desse typar handlingar. Me veit at private bilde, nakenbilde og bilde av folk som har sex, kan vere svært øydeleggjande når dei blir spreidde og delte på internett. Dette rammar mange unge jenter som skal gå på skulen kvar einaste dag og kanskje lure på om alle dei møter, har sett desse videoane.

Dersom regjeringspartia hadde meint at strafferamma for desse typar handlingar skulle aukast, hadde ein stemt for det forslaget Arbeidarpartiet fremjar i dag. Det Høgre og Framstegspartiet gjer her i dag, kan like godt bety at ein ikkje kjem til å auke strafferammene for desse handlingane.

Eg les i media i dag at Framstegspartiet sin justispolitiske talsperson, Solveig Horne, seier at dei fremjar sitt forslag fordi dei er opptekne av ein ryddig prosess. Men om vårt forslag skulle fått fleirtal, ville det vore ein heilt ryddig og normal saksgang. Arbeidarpartiet legg ikkje fram forslag til strafferamme i Stortinget i dag. Dersom vårt forslag hadde fått fleirtal, ville Justisdepartementet måtta utarbeidd forslag. Det ville ha vore på høyring dersom ein skulle endra lova, og då kome tilbake att til Stortinget. Poenget er at me meiner at Stortinget i dag, på 8. mars, burde sende eit tydeleg signal om at strafferammene for desse typar saker må aukast.

Lene Vågslid (A) [11:06:12]: Ja.

Peter Frølich (H) [11:06:30]: Dette er lovgivning på sitt beste og på sitt verste. Jeg skal forklare hvorfor.

Det er lovgivning på sitt beste fordi det viser hvordan vi som lovgivere klarer å henge med når kriminalitetsbildet utvikler seg. Deling av nakenbilder er et fenomen som har oppstått med ny teknologi. De av oss som har hatt den veldig tvilsomme gleden av å sitte og studere og pugge gammel rettspraksis, kan kanskje huske noe som heter telefonsjikanedommen, et fenomen som var helt nytt en gang på 1920- eller 1930-tallet da folk begynte å ringe og sjikanere folk, gjerne på nattetid, 100, 200 kanskje 300 ganger. Da det ble tatt opp for domstolene, hadde man ingen lov som kunne domfelle disse folkene. Det var et nytt fenomen som måtte møtes med lovgivning. Akkurat det samme kommer vi til å gjøre i dette tilfellet.

Da går vi over til hvorfor dette er lovgivning på sitt mest problematiske. Hvorfor er det problematisk? Jo, fordi i dette spørsmålet er alle i denne salen enige. Ingen avviser en høyere strafferamme når det gjelder dette. Vi ønsker å slå ned på denne typen atferd, men vi skal gjøre det på en ryddig måte og på en måte som er i tråd med spillereglene i en rettsstat og i et demokrati.

Store endringer i straffeloven gjøres best fra departementet. Da trekker vi heller ingen forhåndskonklusjoner om omfanget av bestemmelsen eller lengden på strafferammen – selv om det er helt tindrende klart at det kommer endringer, og ja, det vil innebære at man også er nødt til å ta i bruk andre sanksjonsmidler enn det dagens lovgivning legger opp til. Det eneste vi egentlig diskuterer her, er små kommaer.

Hva leser folk der ute? De leser at Stortinget stemmer ned et forslag om å foreta endringer på dette feltet, og det brukes retorikk som at dette er på selve kvinnedagen, at de kriminelle jubler, og jenter fortsatt gråter. Hva er dette? Hva slags retorikk er dette – i en sak hvor folk er enige, og hvor vi ønsker å vise handling?

Jeg gjentar det jeg sa i forrige debatt: Hvis noen lurer på hvorfor det er politikerforakt, se på denne typen diskusjoner. Det er i dag skapt et skjevt bilde av hva som egentlig er Stortingets intensjon i saken, og det er timet – jeg må få si det – på en ganske usmakelig måte på kvinnedagen. Man konstruerer og gjør dette til en kvinnekamp, hvor én del av Stortinget skal være på feil side, og den andre delen av Stortinget skal være på den riktige siden.

Alle er enige. Alle ønsker endringer. Det eneste vi ønsker, er å gjøre det på en måte som er i tråd med tradisjonene vi har for lovgivning. Jeg håper diskusjonen videre kan ta inn over seg at det egentlig ikke er noen stor, fundamental uenighet i det politiske, men en uenighet om det rent prosessuelle.

Peter Frølich (H) [11:10:03]: Ja.

Solveig Horne (FrP) [11:10:16]: Det er et viktig forslag som blir vedtatt i dag. Selv om det bare er nyanser i forslagene som ligger til behandling, er det en viktig sak som til slutt blir vedtatt. Jeg har lyst til å gi ros til forslagsstillerne for å ta opp denne debatten.

Internett og sosiale medier har kommet for å bli. Det gir oss alle utrolige muligheter. Likevel vet vi at det også er store utfordringer, og dagens barn og unge møter en verden som ikke alle er forberedt på. Nora Mørk-saken har fått stor medieoppmerksomhet, og vi vet fra andre medieoppslag at det er mange unge der ute, jenter og gutter, som har fått livet sitt snudd på hodet ved at seksuelle bilder og andre bilder er blitt distribuert uten at de har samtykket, og det har fått store konsekvenser.

Vi har den siste uka blitt rystet over at en ung mann tok livet av seg etter å ha blitt truet i media. Dette er en problemstilling vi er nødt til å ta inn over oss, og vi er nødt til å ha en straffelov og strafferammer som ivaretar dette.

Ulovlige bilder, deling av dem og trusler vet vi, som jeg sa, kan få alvorlige konsekvenser for dem som blir rammet. Jeg er veldig glad for at regjeringen er veldig tydelig på at vi nå, ifølge statsrådens brev, skal utarbeide et lovforslag som tydeliggjør at det er ulovlig å dele eller offentliggjøre bilder uten samtykke, og se på om vi trenger å øke strafferammen.

Men det er ikke bare lovverk vi trenger. Vi vet at opplæring i trygg bruk av digitale medier, sånn at barn og unge kan få hjelp til å ta fornuftige valg i den digitale hverdagen, også er sentralt i forebygging av nettrelaterte overgrep. Barn og unge må også lære seg å forstå konsekvenser , og de viktigste støttespillerne er foreldre, barnehage, skole, helsevesen, fritidslærere, barnevern og andre som møter barn og unge til daglig. Frivillig sektor spiller også en viktig og sentral rolle for å være med og bidra i dette arbeidet.

Jeg er glad for at regjeringen i opptrappingsplanen mot vold og overgrep så tydelig understreket at de vil sørge for nettbasert informasjon om internettrelaterte overgrep, og at det også skal opprettes egne webkurs for både foreldre, barn og profesjonelle.

Mange foreldre tror at barna er trygge i hjemmet. De gir barna beskjed om å bruke hjelm når de skal ut og sykle, og mange tror hjemmet er trygt. Men vi vet at noen av de verste overgrepene kan skje fra pc-en på barnerommet. Derfor er det viktig at foreldrene engasjerer seg i barn og unges netthverdag.

La meg til slutt si at jeg er overrasket over at Arbeiderpartiet og SV bruker så billig retorikk i denne saken og får det til å framstå som om regjeringspartiene er imot å øke strafferammen. Hvis Arbeiderpartiet hadde vært så opptatt av dette, kunne de ha fremmet selve lovforslaget i dag, og de kunne ha sagt hvor mange år de ønsker å øke strafferammen med, men det har de altså ikke gjort. Så bruker Lene Vågslid saken om barneekteskap som eksempel. Ja, da klarte Arbeiderpartiet å fremme et eget lovforslag – i en sak regjeringen allerede hadde sendt ut på høring, og som Arbeiderpartiet er klar over kommer til Stortinget i løpet av våren.

Forslaget som ligger til behandling i dag, gir et tydelig og klart signal til regjeringen om å utarbeide endringer i straffeloven og vurdere om det er behov for å øke strafferammen. Jeg klarer ikke i dag å si om det er ett, to, tre eller fire år den skal økes med. Det er lenge siden Arbeiderpartiet satt i regjering og visste hvordan disse prosedyrene er, men det er altså sånn at regjeringen sender dette ut på høring og får innspill om hvilken strafferamme dette skal ha. Jeg er sikker på at dette er et arbeid statsråden tar på aller største alvor, og at statsråden vil komme raskt tilbake til Stortinget både med endringer av straffeloven og med økning av strafferammen når det gjelder disse sakene.

Emilie Enger Mehl (Sp) [11:15:07]: Først vil jeg si takk til Arbeiderpartiet for å sette denne saken på dagsordenen.

Det er veldig viktige problemstillinger som er tatt opp i forslaget fra Arbeiderpartiet, for med ny samfunnsutvikling oppstår det også nye utfordringer i kriminalitetsbildet som vi må ta på alvor. Spredning av krenkende, nedverdigende, avslørende eller seksualiserte bilder av noen som ikke har samtykket til det, er en slik utfordring – som har eksplodert i takt med utviklingen av ny teknologi, og kanskje spesielt smarttelefoner, hvor Snapchat, Instagram og Facebook bare er et tastetrykk unna. Terskelen for å ta og dele bilder har blitt urovekkende lav, særlig når det er snakk om slike bilder som i denne saken, og de fleste nordmenn, spesielt ungdommer, har tilgang til både kamera og store delingsnettverk gjennom sin telefon, som de fleste går rundt med til enhver tid.

Det å få spredd ett eller flere bilder av seg selv kan være svært krenkende og kan få store konsekvenser for offeret. Når et bilde først er delt, vil det mest sannsynlig aldri forsvinne fra internett. Høyesterett har f.eks. kalt det for en «livslang krenkelse», og det er også et alvorlig problem at slike bilder kan brukes til utpressing eller trusler mot personen som er avbildet.

Ulovlig deling av bilder rammes i dag av straffelovens bestemmelser om hensynsløs atferd og krenkelse av privatlivets fred, men dette er generelle bestemmelser og det går ikke klart fram av loven at deling av slike bilder som det her er snakk om, er forbudt.

Vi er enig med forslagsstillerne i at det er et behov for at det må komme tydelig fram i loven at deling av denne typen bilder er straffbart, og at det er behov for å se på en utforming av straffeloven som er tilpasset denne typen kriminalitet, som kan opptre i ulike former og med ulik grad av alvorlighet.

I dag kan det være vanskelig for ungdommer eller andre å få oversikt over lovgivningen og hva som faktisk er ulovlig og uakseptabelt. Man må til rettspraksis og andre rettskilder for å få en oversikt. Vi mener at en tydeliggjøring vil fjerne tvil, sende et tydelig signal og være i tråd med utviklingen av denne typen kriminalitet som har skjedd i nyere tid. Vi er også veldig glad for at en samlet komité er enig om det. Senterpartiet er imidlertid kritisk til at vi skal vedta å øke strafferammen uten å ta forbehold. Det å øke strafferammen er alvorlig, og det er noe som må vurderes grundig. Man må kartlegge behovet for det, hvordan dagens strafferamme virker i slike saker, og hvilken virkning en økt strafferamme vil ha. Derfor er jeg også glad for at komiteen samler seg om et forslag som sender en klar bestilling til regjeringen om at denne typen kriminalitet skal presiseres i straffeloven, og man skal også vurdere økning i strafferammen, men det må skje etter nærmere gjennomgang.

Til slutt vil jeg si at jeg synes det er synd at debatten utad nå vris mot at dette er et tap. For jeg føler at dette er en stor seier. Vi står her på kvinnedagen 8. mars, og vi sender et tydelig signal fra en samlet justiskomité og et tilnærmet samlet storting om at det å dele nedverdigende, krenkende, seksualiserte bilder av andre er ulovlig og det skal straffes. Og den historien som fortelles i media fra forslagsstillerne og SV nå, bidrar ikke til å sende det signalet som vi faktisk gjør fra Stortinget. Det bidrar til å skape usikkerhet om hva som vil være rettstilstanden med det vedtaket Stortinget fatter i dag.

Jeg håper at forslagsstillerne – også utad – vil bidra til å vise at Stortinget tar denne typen kriminalitet på alvor, og at dette skal følges opp i straffeloven.

Emilie Enger Mehl (Sp) [11:19:51]: Det vil jeg.

Carl-Erik Grimstad (V) [11:20:07]: Det er all grunn til å berømme forslagsstillerne for å ha tatt opp et personverntema som i det siste har fått stor oppmerksomhet, men som dessverre ikke er et nytt fenomen. Ulovlig offentliggjøring av private bilder uten samtykke fra den avbildede har likevel i det siste tiltatt i styrke på en så omfattende måte at det gjør det til et mye større problem enn et forhold mellom et avgrenset antall parter. Det er i ferd med å bli et samfunnsproblem, en utfordring for hele vår ytringskultur.

Statlig finansierte tiltak, som nettstedet slettmeg.no, har vært til stor hjelp for mange, men er langt fra nok til å håndtere flommen av krenkende bilder som daglig spres over nettet, og som bidrar til å ødelegge menneskers liv. Det kan være all mulig grunn til at spørsmålet underkastes en utredning i statlig regi. Det er dessuten høyst betimelig at forslaget tas opp til debatt i dag, siden det er 8. mars og siden saken dessverre stort sett dreier seg om krenkelser av kvinner.

Siden 1995 har retten til eget bilde vært rettslig regulert først og fremst gjennom åndsverkloven § 45c, altså ikke i straffeloven, slik representantforslaget og komitéinnstillingen kan skape et inntrykk av. I internasjonal sammenheng er personvernparagrafen i åndsverkloven en lex specialis, et særtilfelle som har å gjøre med at den tidligere fotoloven ble avviklet da. Det er en norsk raritet på mange måter. Hovedbestemmelsen i paragrafen er at all publisering av fotografier som avbilder en person, ikke er tillatt med mindre samtykke foreligger. Det gjelder selvsagt også for avbildninger i sosiale medier, selv om det er relativt få som bryr seg om dette. Unntaksbestemmelsen i lovteksten gjør det likevel mulig å publisere bilder i journalistiske sammenhenger, f.eks. ved å stille krav til fotografienes aktuelle og allmenne interesse.

Poenget med å vise til dette, er å påpeke at den som leter etter fotorettslige bestemmelser i straffeloven, på mange måter leter på feil sted. Jeg stiller derfor også spørsmål ved departementets påstand om at vi ikke har lovbestemmelser som «fanger opp alle situasjoner hvor bilder av nevnte karakter deles uten at den eller de som er avbildet har samtykket». Dette framgår temmelig eksplisitt i åndsverkloven § 45c.

Slik jeg leser det, ønsker forslagsstillerne på mange måter en helt ny fotolovgivning. Den må selvsagt utredes på en skikkelig måte, der vi ikke på forhånd konkluderer når det gjelder strammerammer. Jeg antar at intensjonene fra komiteens medlemmer fra SV og Arbeiderpartiet har vært å fokusere på åpenbare brudd på menneskerettighetskonvensjonens artikkel 8, retten til privatliv. Det henvises særlig til såkalt hevnporno, altså situasjoner der pornografiske bilder er blitt publisert av hevngjerrige ekspartnere. Dette er en bekymring jeg deler med forslagsstillerne.

Imidlertid er det også andre former for privatlivsovergrep som det åpenbart er nødvendig å se nærmere på når straffelovsbestemmelsene først skal vurderes. Eksempelvis kan nevnes publisering av krenkende fotografier av barn og døde personer. Forslagsstillerne er også eksplisitte i sitt krav om at strafferammen må økes. Jeg er ikke sikker på at dette nødvendigvis er løsningen på utfordringene, selv om det høyst sannsynlig vil ende med det. Det er f.eks. nødvendig å minne om at det så vidt jeg vet aldri i de siste 70 årene har vært idømt fengsel for brudd på straffeloven § 267, altså den tidligere straffeloven fra 1902 § 390, til tross for at strafferammen har vært tydelig nok. I den gamle straffelovsbestemmelsen var den på tre måneders fengsel, i den nye fra 2005 på henholdsvis to og et års fengsel etter §§ 266 og 267. Det er med andre ord lite som tyder på at det er strafferammene i seg selv som er avgjørende for kriminalitetsbildet i slike saker, men heller på hvilken måte politi og påtalemyndighet reagerer i saken.

Jeg kommer til å anbefale Venstres gruppe å stemme for forslaget fra Høyre og Fremskrittspartiet, der regjeringen blir bedt om å fremme et lovforslag om en egen bestemmelse i straffeloven som regulerer det aktuelle temaet, uten å konkludere med hensyn til strafferammen.

Tore Storehaug (KrF) [11:24:39]: La meg starte med å takke forslagsstillarane for eit viktig forslag. Dette er eit godt bidrag for å gjere tydeleg kva handlingar vi som samfunn meiner er heilt uakseptable.

Smarttelefonen gjer ting mogleg som tidlegare ikkje var moglege. Han har gjort det mogleg å effektivisere, bringe oss nærare kvarandre og hente inn store mengder informasjon. Men for mange, dessverre altfor mange, er den nye teknologien òg blitt ein fiende. Heimens fire veggar er ikkje lenger den tryggaste staden for born og unge, for ved hjelp av smarttelefonen kjem òg overgriparar heilt inn på barnerommet, utan å måtte vere der fysisk.

Det er kvinnedagen i dag. På mange måtar er det litt krevjande at vi faktisk må behandle ei sak som denne, for så lenge ungar og kvinner opplever vald og overgrep, vil vi aldri kunne oppnå fullt likeverd og full likestilling. Vi må difor gjere meir for å beskytte ungane våre og kvinnene våre.

Deling av intime bilde av personar, som ikkje har gjeve samtykke, er krenkande og nedverdigande for dei det gjeld. Statistikken frå politiet viser at dette er eit aukande problem. Konsekvensane for dei som blir ramma, er store og vil kunne følgje dei i lang tid.

Førre veke hadde Forbrukerinspektørene på NRK ein reportasje om vaksne som brukar appar som er laga for ungar, for å kome i kontakt med ungar. Det er rystande å høyre kva vaksne kan utsetje uskyldige ungar for.

Barneombodet har kome med to rapportar om seksuelle krenkingar mot barn og ungdom denne veka. Her kjem dei med sju anbefalingar for å kjempe mot vald og overgrep og ikkje minst for å hjelpe dei som er utsette for dette. Eg synest anbefalingane er veldig gode, og eg håpar at regjeringa vil lytte til dei. Det har dei høve til å gjere i samband med den opptrappingsplanen mot vald og overgrep mot barn som Kristeleg Folkeparti fekk gjennomslag for i 2015.

Deling av nedverdigande og krenkande bilde er i dag straffbart, men Kristeleg Folkeparti er einig i at ei tydeleggjering i lovverket er på sin plass, og at vi difor skal kunne førebyggje denne kriminaliteten og styrkje rettstryggleiken til den enkelte meir. Difor kjem Kristeleg Folkeparti til å røyste for forslaget frå Høgre og Framstegspartiet.

Statsråd Sylvi Listhaug [11:27:10]: La meg aller først få si at jeg deler komiteens syn på hvor alvorlig det er å spre krenkende bilder uten samtykke fra den som er avbildet. Dette kan få store konsekvenser for den det gjelder, og ved spredning på nettet forsvinner bildene aldri. Nesten alle har i dag mobiltelefon med et kamera i lomma, og særlig unge risikerer å bli tatt bilde av i uheldige situasjoner eller i forbindelse med overgrep. Mobiltelefonen gjør også at slike bilder lett kan spres. Dette gjør dagens unge sårbare på en helt annen måte enn tidligere generasjoner, som også kunne begå feil eller bli utsatt for overgrep, men hvor dette ikke ble dokumentert og spredt.

Vi har sett at flere har blitt straffet for å ha spredd krenkende og intime bilder og filmer uten samtykke. I en del tilfeller er det blitt domfellelse for privatlivskrenkelser og hensynsløs atferd. Da Høyesterett i 2016 behandlet den såkalte snapchat-saken og fastsatte straffen for å ha delt intime bilder uten samtykke til fengel i fire måneder, var det heleribestemmelsen som ble brukt. Det er likevel flere grunner som kan tale for å endre straffeloven slik at den tydelig rammer denne typen handlinger.

For det første synes problemet å bli stadig mer aktuelt, og det rammer stadig flere. For det andre kan en tydelig og klar straffebestemmelse ha en preventiv virkning. Det vil også kunne gjøre det lettere for dem som jobber med å forebygge slike handlinger. Og som jeg nevnte i brevet mitt til komiteen, er det også usikkert om de gjeldende bestemmelsene faktisk rammer alle de situasjonene som bør være forbudt. For eksempel er straffebudene mot privatlivskrenkelser og mot hensynsløs atferd primært utformet med tanke på andre typer krenkelser, og enkelte tilfeller av deling av krenkende bilder kan dermed falle utenfor.

Jeg registrerer at alle komiteens medlemmer ønsker at regjeringen skal foreslå en lovendring, men det synes å være delte meninger om prosessen videre. Jeg forstår at enkelte kan være utålmodige etter å få på plass lovendringer, og for min egen del kan jeg forsikre om at jeg vil sørge for at det kan skje så fort som mulig. Men jeg advarer mot å forhaste seg, f.eks. ved ikke å utrede lovforslaget nærmere, slik enkelte av medlemmene i komiteen synes å ta til orde for.

For at formålet med en lovendring skal oppfylles, må den skape klarhet i hvilke tilfeller som rammes, og den bør ramme alle de tilfeller som bør rammes. Jeg er derfor opptatt av at en lovendring må være godt faglig gjennomarbeidet, og at forslaget må sendes på en offentlig høring, der bl.a. påtalemyndighetene, ofrene og sivilsamfunnet får komme til orde før regjeringen kommer tilbake med et lovforslag til Stortinget.

Det er flere spørsmål man må ta stilling til. For eksempel bør man se på om ikke straffeansvaret også bør ramme den som fotograferer fornærmede i en krenkende situasjon, ikke bare den som deler slike bilder. For det andre må vi se på fornærmede. Kan det være en belastning å vite at mange er i besittelse av krenkende bilder av fornærmede, selv om de kanskje ikke deler det videre? Skal de kunne pålegges å slette dem? Videre må straffeansvaret være effektivt. Det er antakelig ikke hensiktsmessig å begrense en lovendring til deling av bare bilder. Filmopptak og lydopptak bør nok også omfattes.

Jeg ser fram til å komme tilbake til Stortinget med et lovforslag når departementet har gjennomført en utredning og høring på vanlig måte. Men jeg vil allerede nå takke komiteen for å ha satt denne viktige saken på dagsordenen. I departementet er vi godt i gang med å lage dette grunnlaget som skal bidra til at vi kan få et nytt lovverk på plass på dette området.

Maria Aasen-Svensrud (A) [11:36:04]: I den siste tiden har vi gang på gang sett saker i media som viser at mennesker, gjerne barn og unge, utsettes for utpressing av penger eller seksuelle handlinger over internett. Frykten for at intime bilder spres til venner, familie og omverdenen er stor. Bilder og informasjon som spres på nettet, kan sirkulere og eksistere lenge. Vi ser også gang på gang at frykten for dette fører til at mennesker utsettes for gjentakende overgrep eller for krav om utbetaling av penger. Denne formen for kriminalitet kan ramme alle. Det spiller ingen rolle om en er ung eller gammel, mann eller kvinne. Likevel ser vi at særlig sårbare mennesker, som barn og unge, utsettes. Kvinner er også her, som i andre volds- og overgrepssaker, særlig utsatt.

I dag er det den internasjonale kvinnedagen. 8. mars kommer i år til å være preget av metoo-kampanjen og sårbarheten til kvinner som utsettes for vold og overgrep. Deling av bilder på internett er en del av dette. Friheten frarøves de kvinnene som får bilder av seg delt på internett. Handlingen får konsekvenser for lang tid.

Slik jeg forsto representanten Frølich fra Høyre, advarte han imot å gjøre dette til en kvinnekamp. Til det vil jeg si: Det er en del av kvinnekampen; det er kvinnekamp.

Vi opplever et stort behov for folkeopplysning og for arbeid mot denne typen kriminalitet, både for å trygge enkeltmennesket og for å gi en tydelig beskjed til dem som utøver eller vurderer å utøve slike ulovlige handlinger.

Internett har de samme reglene som samfunnet for øvrig. Det som bryter med loven på gata, bryter også med loven fra sofaen og over internett. Arbeiderpartiet har derfor fremmet dette representantforslaget som tydeliggjør alvoret i overgrep og utpressing ved ulovlig bildedeling. Arbeiderpartiet sier tydelig ifra og mener at lovverket også må gjenspeile denne holdningen.

Guro Angell Gimse (H) [11:38:41]: Det er en viktig sak for oss at vi nå legger til rette for en tydeliggjøring av at det er ulovlig å offentliggjøre bilder, som f.eks. nakenbilder. Det er viktig for oss. Dette er et eksempel på en kriminalitet som har kommet med den teknologiske utviklingen, og det er nå helt nødvendig at vi går inn og understreker at dette er kriminelle handlinger, faktisk så alvorlige kriminelle handlinger at endringer i straffeloven også skal vurderes.

«Slapt signal», sier Petter Eide fra SV, og Arbeiderpartiet henger seg på. Her vrir og vender de på ord for å få det til å se ut som om de er imot dette – det er faktisk ikke greit.

Både statsråd Listhaug og representanten Frølich var veldig tydelige på at dette dreier seg om uenighet om prosess. Vi ønsker faktisk en utredning av dette. Arbeiderpartiet har vært veldig klar på at de faktisk ikke ønsker en utredning, som vil være en helt normal prosess når man skal lage en lov, en så viktig lov, som dette. At man da, på selveste 8. mars, får seg til å gå så langt for å score billige poeng på oss, synes jeg er skuffende. Her er vi alle enige, og som det er blitt sagt tidligere her av Senterpartiets Emilie Enger Mehl, burde vi ha kunnet stå sammen i dag, på 8. mars, og signalisere at her skal vi få til en lovendring. Det burde vi ha gjort. Slik ble det ikke, men jeg håper vi greier å slukke den brannen som unødvendig er tent.

Lene Vågslid (A) [11:40:42]: Det er ikkje me som tenner denne brannen eller skaper forvirringa her. Det viser replikkordskiftet i stad. Eg får ikkje svar på spørsmålet mitt om kva som gjer at forslaget frå Arbeidarpartiet og SV ikkje vil føre til ein heilt vanleg saksgang. Eg sat på Stortinget medan me var i regjering. Det å sende som svar at ein vil greie ut noko, kan bety så mangt. Det kan bety at ein vil bruke ganske lang tid fordi ein har mange andre ting å drive med, eller at ein ikkje tør å forplikte seg. Det er ei ærleg sak.

Det me gjer, er å fremje eit forslag som skal sende eit klart signal om det statsråden eigentleg seier. Eg høyrer jo at fleire seier at dei ynskjer å skjerpe straffa, at dei ynskjer strengare straff, i tråd med folks rettsoppfatning. Då er det vanskeleg å forstå kvifor ein enten ikkje støttar forslaget vårt. Eller – eit lite råd: Forslaget frå Høgre og Framstegspartiet burde i det minste innehalde ordet «auke» og ikkje «endring». Det er ei bestilling frå Stortinget.

Og til representanten Peter Frølich, sjølv om han er god i rettslære: Det er jo ikkje slik at Stortinget – lovgjevarane – ikkje skal ha synspunkt på straffenivå eller strafferammer. Det er i så fall noko heilt nytt. Det eg er glad for, og som det er einigheit om, er at me ynskjer å tydeleggjere lovverket og kome med ei eiga føresegn. Det synest eg er veldig bra. Eg er glad for at me har fått gjennomslag for det, for det i seg sjølv meiner eg er veldig viktig.

Dei sakene me snakkar om her, rammar mange. Ni av ti offer for såkalla hevnporno er kvinner. Så – igjen til representanten Frølich – me gjer ikkje dette til ein kvinnekamp. Det er ein kvinnekamp. Det hadde det vore om denne debatten hadde vore 9. eller 10. mars òg. Men eg forstår at det ofte kan vere noko vrient for representantar frå Høgre å skjøne. 68 pst. av dei som er offer for hevnporno, er mellom 18 og 30 år, 27 pst. er mellom 18 og 22 år. Konsekvensane desse jentene opplever, er enorme. Eg tviler ikkje på at me er einige om det. Eg høyrer ein komité som uttrykkjer same type bekymring, og som ser det same problemet, men som med respekt å melde ikkje landar på det same forslaget. Eg meiner at viss ein her i salen meiner at strafferamma burde aukast, eller i det minste at det burde vere samsvar mellom det å truge og det å dele, så burde ein kunne seie det.

Arbeidarpartiet skal ikkje leggje opp til at ein skal begynne å jobbe på heilt nye måtar i departementet. Det er klart at det må gjerast skikkeleg, på ein ordentleg måte. Det kan ein gjere med forslaget vårt. Difor meiner eg det nok ligg heilt andre motivasjonar til grunn for at ein ikkje støttar forslaget vårt i dag, noko ein burde ha gjort for å samle seg i denne viktige saka.

Carl-Erik Grimstad (V) [11:43:59]: Det er naturligvis ikke slik at høyere strafferammer alltid er svaret når vi vil komme uønsket atferd til livs. Så vidt jeg kjenner Arbeiderpartiets justispolitikk, er dette helt i tråd med det jeg tror representanten Vågslid også mener. Jeg mener det er nødvendig å gå runden med å få en skikkelig utredning før vi konkluderer når det gjelder strafferammen.

Jeg takker justisministeren for imøtekommenhet i denne saken. Det er glimrende, og vi ser nå konturene av en ny lovgivning, som det er høyst nødvendig å ta tak i.

Avslutningsvis vil jeg kommentere en uttalelse fra håndballspilleren Nora Mørk, som på mange måter har stått i sentrum i denne saken etter at hun ble utsatt for sterkt krenkende opplevelser da bilder av henne ble publisert på nettet. Jeg registrerer at hun i et intervju med VG i dag har forskuttert sin skuffelse over at Arbeiderpartiets forslag ikke kommer til å få flertall i denne saken. Jeg tror ikke det er grunnlag for den skuffelsen.

La det ikke være noen tvil om at Venstre, som lenge har stått i front for å komme denne typen kriminell atferd til livs, kommer til å fortsette med det. Vi kommer til å delta aktivt for å oppdatere straffelovens bestemmelser i tråd med den teknologiske utviklingen. Men lovverk og domstolbehandling er et høyterskeltilbud, enten vi liker det eller ikke. Jeg mener det først og fremst må være grunn til å ta tak i et lavterskeltilbud til personer som til daglig krenkes på nettet, og da dreier det seg ikke om høyprofilerte håndballspillere. Venstre fikk gjennomslag i statsbudsjettet for økte bevilgninger til slettmeg.no, eller «slett meg no», som det bør uttales. Jeg håper det i framtiden vil være rom i statsbudsjettet for en varig og forutsigbar finansiering av dette lavterskeltilbudet, og anser det vel så viktig som økte strafferammer.

Helt på tampen: Lovbestemmelser av denne art dreier seg om fotobestemmelser som også har noe med ytringsfrihet å gjøre. Det dreier seg om journalistikkens vilkår, og jeg registrerer at i denne komitéinnstillingen er ikke presseorganisasjonene blitt hørt. Det er også en grunn til at lovforslaget – eller den prosedyren som skal settes i gang nå – må sendes ut til en omfattende høring i presseorganisasjonene, f.eks. Redaktørforeningen og Norsk Presseforbund.

Peter Frølich (H) [11:46:53]: Nå har vi sett en debatt hvor Arbeiderpartiet og SV har tolket hele forslaget i sitt verdensbilde. Det siste de gjorde var å tolke også mitt innlegg på verst mulig måte og i sitt verdensbilde. De trodde at jeg snakket om at dette ikke var en kvinnekamp. Selvfølgelig er det en kvinnekamp. Det var ikke det jeg sa, heller. Det jeg sa, og advarte imot, var å gjøre dette til en kvinnekamp hvor man har en god side og en ond side. Hvordan kan jeg påstå det? Jo, fordi retorikken som brukes her, er nettopp slik. Bare hør hvordan noen representanter sier at det er vanskelig for Høyre på kvinnedagen å fatte at dette er en kvinnekamp. Det står i merknadene fra komiteen at Høyre og Fremskrittspartiet er «bremseklosser» i kvinnekampen, osv. – i en sak hvor alle er enige! I en sak hvor alle er enige, skal man liksom ha en slags ond og god side i et slikt spørsmål.

I denne debatten har det også vært påstått at alle egentlig ønsker en utredning og en ryddig prosess osv., men jeg tror vi er nødt til å få fasiten:

«Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener dette forslaget ikke trenger å utredes.»

Dette viser en totalt annerledes og fundamentalt forskjellig innfallsvinkel til hvordan vi behandler straffelovgivning i Norge. Vi kunne laget et voldsomt stort poeng ut av det og ment at disse partiene ikke skjønner konstitusjonell skikk, osv., men jeg tror egentlig ikke det er noen vits i å gjøre det. Jeg tolker dette som at vi alle er enige, og at vi nå diskuterer på en måte som folk der ute er lei av. Politikere krangler om kommaer, osv., og trekker hverandres intensjoner i tvil, osv. Vi er enige i denne saken. Det burde vært budskapet i dag. Jeg skjønner at folk begynner å bli lei, hvis de hadde forstått hvordan så små og «miniatyriske» forskjeller kan blåses opp til nærmest eksistensielle kamper om hvem som er på den gode siden, og hvem som er på den onde siden på kvinnedagen, osv.

Emilie Enger Mehl (Sp) [11:49:26]: Det har vært en interessant debatt fordi jeg, som jeg sa i sted, føler at alle er enige, men at man prøver å skape et skille som egentlig ikke eksisterer. For jeg opplever også at det forslaget fra Høyre og Fremskrittspartiet som det kommer til å bli flertall for, er helt i tråd med det Arbeiderpartiet har foreslått, men at det er en litt mer moderat versjon, som krever utredning. Og det mener jeg er helt på sin plass. Det er en stor forskjell på å si, i et forslag som skal ende ut i en ny lovbestemmelse, at man mener at det ikke er et behov for en utredning, at man mener det ikke er behov for å vurdere endring av strafferammene, og å si at man må vurdere endring av strafferammene. For meg har det vært en helt vesentlig forskjell.

Økte strafferammer er ikke alltid svaret, og i arbeidet med en slik lovbestemmelse som den vi kommer til å be om i dag, er det – som justisministeren var inne på – veldig mye som må utredes. Det kan være mange tilfeller som bør rammes av en slik bestemmelse, som ikke ligger i forslaget i dag. Det kan være bilder, film, lydopptak og forskjellig grad av alvorlighet. Når det er snakk om ulovlig deling av bilder, kan man tenke seg alt fra en situasjon hvor det er en person som selv er et barn, som deler et bilde av en annen på Snapchat, til voksne som driver med organisert deling av krenkende bilder. Det er veldig mange nyanser, og jeg mener at det gjør at vi trenger en god utredning før vi vedtar en ny lovbestemmelse.

Når det gjelder fastsettelse av strafferammer, mener jeg helt prinsipielt at det er viktig, også i denne saken, å utrede og vurdere grundig hva som er en hensiktsmessig strafferamme. Hvordan rammer straffen vi har i dag? Hva skal vi endre på? Hva skal vi ikke endre på? Kanskje skal det være forskjellige strafferammer for forskjellige typer av deling og spredning. Dette er noe jeg opplever at vi ikke har svaret på i dag, og derfor synes jeg det er bedre å støtte Høyre og Fremskrittspartiets forslag.

Men jeg ser fortsatt på dette som en seier, og jeg mener at alle bør kommunisere det ut. Jeg opplever også at Arbeiderpartiet i dag kunne sagt: Dette er en seier, vi fikk Stortinget med på å fastsette en strengere lovgivning for denne typen kriminalitet. Når de ikke velger å gjøre det, synes jeg det er veldig synd, for det skaper et veldig feilaktig bilde av Stortingets vilje i opinionen.

Lene Vågslid (A) [11:52:24]: Eg kan jo ikkje seie at Arbeidarpartiet får til det, når me ikkje gjer det. Så enkelt er det. Eg synest at me no gjer saka veldig vanskeleg, men eg har berre eitt minutt, så eg skal prøve å vere kort.

Viss det er slik at me er så einige, så får ein formulere det slik. Det er jo ikkje kva me står her og seier som betyr noko til sjuande og sist – det er kva me vedtek. Så viss me ikkje føreslår å auke ramma, er det ikkje det me seier. Det er heilt legitimt å meine at ein ikkje kan seie det no. Eg har ikkje noko imot det, men eg meiner me burde sendt eit tydeleg signal om at me vil auke strafferamma.

Til voteringa: Eg forstår at forslaget vårt ikkje kjem til å få fleirtal. Det beklagar eg. Subsidiært kjem Arbeidarpartiet til å støtte forslaget frå Høgre og Framstegspartiet, for noko må jo verte vedteke i denne saka. Så håpar eg at me kan kome tilbake til denne debatten. Me kjem til å diskutere det fleire gonger. Det er ein seier at me får ei tydeleggjering av straffelova. Det er veldig bra. Men me må heller ikkje framstille det som at det med auka strafferamme ikkje har noko betyding – for det har det.

Statsråd Sylvi Listhaug [11:53:34]: Etter å ha hørt debatten, er jeg veldig glad for at det er veldig bred enighet om at vi skal gjøre noe med det. Jeg sitter også igjen med et inntrykk av at representanten Vågslid ikke ønsker å høre på det som blir sagt. Jeg var veldig tydelig på at dette blir prioritert. Jeg er veldig tydelig på at de hullene som er i lovverket, må vi tette.

Jeg forstår heller ikke representanten Vågslid når hun sier at hun vil ha vanlig saksgang, for i merknadene til saken står det at Arbeiderpartiet og SV mener at dette forslaget ikke trenger å utredes. Da er spørsmålet, f.eks. om strafferammer: Hvilke strafferammer ønsker man da? Hvis man ikke trenger en utredning, burde man jo kunne si hva det forslaget skulle innebære.

Utfordringene på nettet er alvorlig for unge jenter, men vi skal heller ikke glemme guttene. Forrige uke gikk Kripos ut og orienterte om en sak om en ung mann som tok livet av seg fordi han opplevde saker og ting på nettet. Så dette er noe som selvfølgelig er spesielt alvorlig for jenter, men vi skal heller ikke underslå at dette er en utfordring for mange gutter også.

Til slutt vil jeg oppsummere med at vi ikke trenger en utredning av om vi skal ha lovendringer. Lovendringer skal vi ha, men utredningen handler om hvilke lovendringer vi trenger for å tette de hullene som vi alle sammen er enige om skal tettes.