Steinar Ness (Sp) [10:05:12]: Stortinget skal i dag handsame eit framlegg frå SV om at Noreg må greie ut moglegheita for å signere atomvåpenforbodet. Bakgrunnen for framlegget er ein avtale om forbod mot atomvåpen som vart vedteken i FN 7. juli 2017 med 122 røyster. Forslagsstillarane viser til at Stortinget tidlegare har vedteke at Noreg skal arbeide aktivt for ei verd fri for atomvåpen. Ein samla komité viser til at traktaten som forbyr kjernevåpen, ved utgangen av fjoråret var signert av 53 statar og ratifisert av 3 land. Det er eit stort folkeleg engasjement i arbeidet for nedrusting og eit forbod mot atomvåpen. Atomvåpen fører til store øydeleggingar og utgjer eit trugsmål mot livet på jorda.

Eit breitt fleirtal i komiteen, medlemane frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet, SV, Venstre og Kristeleg Folkeparti, har samla seg bak eit felles framlegg, som også er tilrådinga frå komiteen. Eg finn det mest rett å referere ordlyden i framlegget samanhengande:

«Stortinget ber regjeringen gjennomføre en utredning av konsekvensene av den nylig vedtatte traktaten om atomvåpenforbud for Norge. Utredningen skal analysere traktatens innhold og hvilke konsekvenser en eventuell norsk tilslutning vil ha for Norge. Utredningen skal inneholde en konkret vurdering av traktatens innhold opp mot gjeldende norske forsvarsplaner og andre relevante konvensjoner som ikkespredningsavtalen, hvordan avtalen står i forhold til de juridiske og politiske rammebetingelsene som følger av Norges NATO-medlemskap, og samlet gi en vurdering av mulig norsk tilslutning til traktaten. Utredningen skal også vurdere hvordan Norge kan støtte opp under målene i avtalen. Utredningen bør innhente synspunkter fra relevante ekspertmiljøer, forskere og sivilsamfunnsorganisasjoner. Utredningen skal også se på utredningene som for tiden gjennomføres av samme spørsmål i andre land, inkludert Sverige og Italia, og vurdere mulig overføringsverdi til Norge. Utredningen skal legges frem for Stortinget i løpet av 2018.»

Høgre og Framstegspartiet står ikkje bak framlegget og vil sjølve gjere greie for sine standpunkt og vurderingar.

Eit diskusjonstema i komiteen har vore om det vil vere i strid med NATO-medlemskapet vårt å gje tilslutning til avtalen. Fleirtalet understrekar at dette er eit spørsmål som den føreslåtte utgreiinga skal gje svar på. Fleirtalet meiner regjeringa har ei for passiv rolle i nedrustingsspørsmål. I regjeringserklæringa heiter det:

«Regjeringen vil at Norge skal være en pådriver for internasjonale avtaler, internasjonal rettsorden (…).»

Dette er ikkje status for regjeringa sitt arbeid på dette området per dato.

Som Senterpartiets talsperson i komiteen skal eg avslutningsvis gjere greie for mitt parti sine vurderingar. Vi har programfesta at Noreg skal arbeide for ein internasjonal, bindande avtale som forbyr atomvåpen. Vi synest også at tildelinga av Nobels fredspris til Den internasjonale kampanjen for forbod mot atomvåpen var vel fortent og klokt grunngjeven frå Nobelkomiteens side.

Eg har gjennom fleire tiår følgt arbeidet med ulike nedrustingsavtalar. I juni 1995 handsama Stortinget eit framlegg frå dei dåverande stortingsrepresentantane Anne Enger og Marit Arnstad om forbod mot antipersonellminer. Sjølv om arbeidet hadde ein trong fødsel både i FN og her i vårt eige storting, er vel alle i dag samde om og glade for resultatet. Tilsvarande hadde arbeidet for forbod mot klasevåpen ein trong start nokre år seinare, men det leia over tid til positive resultat.

Vi har som folkevalde eit sjølvstendig ansvar for å ta stilling til både store og små spørsmål i samtida vår.

På midten av 1980-talet var eg på vitjing i byen Albuquerque sør i USA, på grensa mot Mexico. I denne byen ligg National Atomic Museum. Der vert atomhistoria presentert: kraft, energi, stråling og våpen. Museet er på mange måtar ein hyllest til kunnskap, vitskap og teknologi. Men dei som går rundt og ser på eit B-52-bombefly og hylsteret til «Fat Man» og «Little Boy» frå den andre verdskrigen, er mest prega av stille ettertanke.

Nokon må vere med og setje mål og vise retning. Eg er trygg på at fleirtalet si aktive tilnærming i arbeidet for eit forbod mot atomvåpen er klok og framtidsretta.

Anniken Huitfeldt (A) [10:11:09] (komiteens leder): Arbeiderpartiets syn er at Norge per i dag som eneste NATO-land ikke bør signere atomforbudskonvensjonen i sin nåværende form. Når Arbeiderpartiet i dag danner flertall for å be regjeringen utrede konsekvensene for Norge av den nylig vedtatte konvensjonen, er det fordi det er nødvendig å få kartlagt hva den nye forbudskonvensjonen vil bety for Norges innsats for atomnedrustning og målet om en kjernevåpenfri verden.

NATOs strategiske konsept slår fast at alliansens mål er en atomvåpenfri verden, og et enstemmig storting har slått fast at Norge skal spille en aktiv rolle for å nå det samme målet. Da vil det åpenbart være nyttig å få kartlagt hvilke konsekvenser den nye forbudskonvensjonen vil ha for det internasjonale atomnedrustningsarbeidet.

Enkelte har hevdet at den nye forbudskonvensjonen i praksis ikke vil ha noen betydning. Dette synet må gjerne belyses og drøftes. Andre igjen har hevdet at forbudskonvensjonen vil være skadelig for ikkespredningsavtalen NPT. Også dette synet er det viktig å få utredet.

Etter Arbeiderpartiets syn vil det uansett være behov for å samkjøre bestemmelsene i forbudstraktaten og NPT. Forbudstraktaten er her, og da må det være mest mulig samsvar med NPT når det kommer til spørsmål som sikkerhetskontroll, stasjonering, tilsynskonferanse og ikraftsettelse.

Den foreliggende konvensjonsteksten er på sett og vis ufleksibel. Artikkel 16 slår fast at ingen reservasjoner godtas, og det er på et vis forståelig. Men her har man sett for seg en åpning for at stater skulle kunne slutte seg til forbudskonvensjonen med et forbehold om f.eks. bare å bruke atomvåpen ved gjengjeldelse, ikke førstebruk. En slik tilnærming ble brukt av verdenssamfunnet da Genève-protokollen om forbud mot kjemiske og biologiske våpen ble vedtatt etter første verdenskrig. Dette er også et spørsmål utredningen må kunne belyse.

Atomforskernes internasjonale dommedagsklokke ble den 25. januar stilt fram til 2 minutter på midnatt. Sist gang dommedagsklokken sto på 23.58, var i 1953. Etter atombombene over Hiroshima og Nagasaki sensommeren 1945 har menneskeheten heldigvis unngått at atomvåpen har blitt aktivt tatt i bruk. De humanitære konsekvensene er katastrofale. Jeg tror for min del at atomforbudskonvensjonens viktigste funksjon er å bidra til å bygge videre opp under stigmatisering av bruken av atomvåpen. Utviklingen i internasjonal politikk tilsier dessverre at det er behov for nettopp å bygge opp under stigmatisering av bruken av atomvåpen.

Norge har i praksis et eget nasjonalt atomvåpenforbud, og vi har hatt det i over 60 år. Det er nemlig 60 år siden Arbeiderpartiets statsminister Einar Gerhardsen fastslo på et NATO-toppmøte i Paris: «(…) ingen atomvåpen på norsk jord (…)». Denne politikken har tjent Norge godt. I dag er det altså vårt syn at Norge som eneste NATO-land ikke bør slutte seg til atomforbudskonvensjonen i sin nåværende form. Men det betyr ikke at det ikke vil være nyttig å få mer informasjon på bordet om hva den nye konvensjonen vil bety for det videre arbeidet for en atomvåpenfri verden.

Michael Tetzschner (H) [10:15:21]: Etter å ha hørt de to første talerne må jeg konstatere at de reflekterte veldig lite over hvilken status en kommisjon hvor de som deltar i kommisjonen, blir enige om ikke å bruke atomvåpen, vil ha som rettsregel i det internasjonale samfunn. Det er det som er poenget her. Man får ikke en rettsregel som kan håndheves internasjonalt, ved at man driver frem en kampanje mot atomvåpen som betyr at man ikke får de land og stater som rår over atomvåpen, med på det. Det er en innvending som har betydelig tyngde. Man er ikke med på å utvikle en rettsregel for det internasjonale samfunn ved å slutte seg til denne konvensjonen, og rent praktisk oppnår man det i hvert fall ikke så lenge de atomare maktene ikke er med.

Det andre argumentet mot forslaget, slik det foreligger her i dag, er mer praktisk: Man ber om en utredning man egentlig vet svaret på. Det nordatlantiske råd uttalte 20. september i fjor, slik også NATOs atommakter USA, Storbritannia og Frankrike gjorde i juli 2017, at forbudstraktaten både går imot alliansens forpliktelser og står i motsetning til det eksisterende nedrustningsarbeidet.

Initiativet bak det man mener skal bli FNs forbudstraktat, er i stor grad drevet frem av en kampanje uten politisk ansvar og har heller ikke forutsetninger for å ta de nødvendige sikkerhetspolitiske hensyn og avveininger ved dette initiativet, slik statlige aktører må gjøre.

I forbindelse med et representantforslag om samme tema uttalte regjeringen at Norge ikke kan slutte seg til forbudstraktaten uten å komme i konflikt med sitt NATO-medlemskap, og at det derfor ikke er aktuelt for regjeringen å legge frem en sak for Stortinget om norsk ratifikasjon av FN-traktaten som forbyr kjernevåpen.

Utenriksministeren har i vedlegget til saken redegjort for Norges brede nedrustnings- og ikkespredningspolitikk for kjernekraftvåpen. Det er umulig å betrakte kjernefysisk nedrustning og ikke-spredning isolert fra kjernefysisk sikkerhetsarbeid, og representantforslaget bør ses opp mot regjeringens nedrustnings- og ikkespredningspolitikk som Stortinget har gitt sin tilslutning til. Det er altså ikke slik at man kan fremstille regjeringens mer virksomme vei mot en rettsdannelse internasjonalt mot atomvåpen som passiv eller uinteressert.

Full gjennomføring av ikkespredningsavtalens forpliktelser står sentralt i regjeringens arbeid. I tillegg til internasjonalt lederskap for verifikasjon av kjernefysisk nedrustning er Norge en pådriver for å få stanset fremstilling av spaltbart materiale for våpenformål og for å bygge ned eksisterende lagre av slikt materiale.

Regjeringen arbeider aktivt for håndhevelse av prøvestansavtalen, og den slutter opp om initiativer for å redusere kjernevåpnenes rolle i sikkerhetspolitikken.

Selv om alle land med atomvåpen skulle gitt fra seg disse, eksisterer fremdeles teknologien som muliggjør utvikling av atomvåpen. Et forbud mot atomvåpen vil i seg selv ikke være en garanti mot at nye atomvåpen kan produseres og brukes, særlig av stater og grupper som ikke har respekt for den internasjonale rettsorden, og som ikke har noe ønske om å bidra til internasjonal fred og stabilitet. De tradisjonelle atommaktene har erfaring i å håndtere atomvåpen, og de største atomrisikoene er forbundet med at nye stater og terrorgrupper skaffer seg disse våpnene. Man må først og fremst arbeide for å unngå spredning av atomvåpen og ruste ned eksisterende lagre innenfor rammen av ikkespredningsavtalen.

Selv om forslaget rent språklig etterspør en utredning, er det grunn til å legge vekt på at en tilslutning til dette forslaget vil kunne skape usikkerhet om hvorvidt Norge er i ferd med å innlede en alenegang innen NATO gjennom det som leder frem til en signering.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [10:20:39]: NATOs kjernefysiske avskrekkingspolitikk presiserer at atomvåpen er et grunnleggende element i NATOs totale forsvarskonsept. Dette går parallelt med konvensjonelle våpen og antimissilsystemer. I NATOs strategiske konsept fra 2010, som Norge selvsagt har sluttet seg til, slås det fast: Den høyeste garantien for medlemslandenes sikkerhet skyldes alliansens strategiske kjernefysiske våpen, i særlig grad bidraget fra USA. Frankrike og Storbritannias strategiske kjernefysiske våpen har en uavhengig avskrekkingsrolle, også med mål om å bidra til medlemslandenes sikkerhet.

Så Norge har mye å takke Storbritannia, Frankrike og USA for.

I FN-traktaten om forbud mot atomvåpen, artikkel 1a, under «forbud», slås det fast: Alle land som signerer denne traktaten, skal ikke under noen omstendigheter utvikle, teste, produsere eller på noen annen måte anskaffe, eie eller lagre kjernefysiske våpen eller andre nukleære eksplosiver.

Videre følger ytterligere seks paragrafer som forsterker dette budskapet. Logikken er at man er bekymret for de katastrofale konsekvensene bruk av atomvåpen vil få for menneskeheten, noe som da forsterker behovet for å eliminere slike våpen totalt. Med andre ord: Kjernefysisk nedrustning med mål om en verden fri for atomvåpen er målsettingen.

Det er ikke mulig å forene disse artiklene med NATOs strategiske konsept. Et sterkere motsetningsforhold finnes ikke. NATOs strategiske konsept hevder at vissheten om at atomvåpen finnes, betyr avskrekking, å sikre freden. Traktaten om forbud mot atomvåpen hevder at vissheten om at atomvåpen finnes, betyr det motsatte, nemlig at risikoen for atomkrig øker. Begge konklusjonene kan ikke være riktige samtidig. Begge aktørene har som mål å unngå atomkrig. NATOs mål er sågar enda mer ambisiøst; alliansen ønsker å forhindre enhver krig mellom nasjoner, også de konvensjonelle. Vissheten om at atomvåpen finnes, vil bidra til dette. En verden med atomvåpen gjør konvensjonelle kriger mindre apokalyptiske og vil i mindre grad kunne brukes for å påtvinge én parts vilje på den andre. Forståelsen er med andre ord diametralt forskjellig.

La oss slå fast: Teknologien som kreves for å fremstille kjernefysiske våpen, finnes. Det vil aldri være mulig å slette denne kunnskapen. Det er i dag ni land som har slike våpen, det er vi nødt til å forholde oss til. Vårt mål må være å hindre at slike våpen spres til andre land, samtidig som vi må jobbe for at sjansen for at slike våpen brukes, blir så liten som mulig.

Mange vil hevde at det var nettopp avskrekking med atomvåpen som gjorde at den kalde krigen ikke ble varm. Andre vil hevde at vissheten om at både India og Pakistan besitter atomvåpen, umuliggjør en storskalakrig mellom disse landene. Dette vil være en krig hvor begge land vil tape.

Å innse at atomvåpen er et helt sentralt nødvendig onde betyr ikke at man ikke skal jobbe mot spredning av slike våpen og parallelt jobbe for at atomvåpen kun benyttes for å sikre landenes eksistens. Regjeringen har som politikk å bidra til dette. I regjeringsplattformen heter det at regjeringen vil

«Samarbeide med allierte om å intensivere innsatsen for aktiv, balansert, irreversibel, gjensidig og etterprøvbar nedrustning av atomvåpen innenfor ikkespredningsavtalens rammer.

Videreutvikle Norges internasjonale lederrolle innen verifikasjon av kjernevåpennedrustning for å bidra til at reell nedrustning finner sted, og øke tilliten til nedrustningsavtaler.»

En utredning om hvorvidt Norge kan signere konvensjonen om forbud mot atomvåpen, er et fåfengt ønske om å spille på alle hester samtidig. Det vil være en umulighet og vil samtidig bidra til å trekke vår allianselojalitet i tvil. Det er ikke mulig å vedta et forbud mot alt man ikke liker.

Så mitt råd til Arbeiderpartiet vil være å ikkestøtte forslaget om utredning. Det er ingenting å utrede, vi har alle svarene, det er egentlig bare populisme satt i system. Vi trenger ikke et flertall i Stortinget for å trekke vår alliansepolitikk i tvil. Mitt råd – igjen – til Arbeiderpartiet: Snu i denne saken, hold dere lojalt til NATO, som dere alltid har gjort, og ikke finn på noe sprell.

Gina Barstad (SV) [10:25:28]: I motsetning til de to foregående talerne synes jeg dette er en flott og historisk dag. I fjor fikk kampen mot atomvåpen en ny vår. Den 7. juli 2017 gikk to tredjedeler av verdens land sammen og signerte et forbud mot atomvåpen. Når 50 land har ratifisert avtalen, vil dette forbudet bli internasjonal lov. Det er på høy tid. For i mange år har atomvåpen vært det eneste masseødeleggelsesvåpenet i verden som ikke er eksplisitt forbudt – til tross for at det er verdens mest skadelige våpen.

I dag finnes det om lag 15 000 atomvåpen. Forskning viser at dersom kun et par hundre av disse hadde blitt brukt, ville det drept millioner av mennesker, og det ville ført 2 milliarder mennesker inn i hungersnød. En fullskala atomkrig vil kunne bety slutten på menneskelig sivilisasjon, slik vi kjenner den i dag. Vi snakker om en formidabel trussel mot menneskeheten, ikke et nødvendig onde, slik representanten Tybring-Gjedde omtalte det som. Så lenge atomvåpen finnes, lever vi alle under risikoen for at det kan skje – det kan bli krig – og også under risikoen for at det kan skje ulykker.

De siste dagene har vi sett at stormaktene legger skylden på hverandre for opprustningen vi nå ser, og de får støtte fra sine allierte. Donald Trump lanserte sin nye atomstrategi i forrige uke, som innebærer at USA skal utvikle mindre, mer presisjonsbaserte atomvåpen. Dette vil ifølge en rekke eksperter senke terskelen for å bruke atomvåpen. Samtidig ruster Russland opp med sine atomvåpen, og Nord-Korea sender ut nye og bedre raketter. Flere har nevnt ikkespredningsavtalen og andre nedrustningstiltak vi har. Problemet er at de ikke virker. Tvert imot ser vi at atomstatene ruster opp i en stadig mer spent internasjonal situasjon.

Det er selvsagt en mulighet at vi bare krysser fingrene og håper stormaktene finner ut av dette på egen hånd. Men med Putin, Trump og Kim Jung-un som ledere for atommaktene er ikke det en løsning jeg har spesielt stor tiltro til. Et langt bedre alternativ er at verdenssamfunnet går sammen og legger press på atommaktene for at de skal komme til forhandlingsbordet og forplikte seg til å ruste ned og ikke opp.

Det er nettopp dette som er potensialet i atomvåpenforbudet. Forbudet slår fast at atomvåpen er like illegitime som kjemiske og biologiske våpen. Som representanten Ness var inne på, har forbud fungert før. Klasevåpen og landminer har blitt redusert gjennom lignende forbud. Statene som hadde disse våpnene, var naturlig nok mot forbud i begynnelsen, og så ble de samme landene utsatt for et press fra verdenssamfunnet, og deretter ble de med på konvensjonen og startet arbeidet med å fjerne våpnene. Det har lyktes før, og det kan lykkes igjen, men da må Norge ta en lederrolle i arbeidet for et atomvåpenforbud og ikke boikotte det og la være å signere. Vi kan ikke forvente å bli kvitt atomvåpen hvis vi ikke engang kan slutte oss til at det er ulovlig å bruke det.

Det er ingen som hevder at et forbud vil fjerne atomvåpen over natten. Poenget er at det kan brukes som et utgangspunkt for å presse atomvåpenmaktene til å ruste ned. Forbudet er det mest lovende nedrustningsinitiativet siden den kalde krigen. Det er ikke slutten på en prosess. Det er begynnelsen på en prosess. Et overveldende flertall av FNs medlemsland har stemt for traktaten, og her må Norge stå på rett side av historien.

Det er heller ikke sånn, som det blir påstått her, at forbudet er i strid med norsk NATO-medlemskap. Det er ingen juridiske hindringer for å slutte seg til. Det handler om politisk vilje.

Representanten Tybring-Gjedde var innom NATOs strategiske konsept. Der står det også at NATO vil bidra til å skape forholdene som skal til for å sikre en verden uten atomvåpen. NATO selv har ingen atomvåpen. Noen av NATOs medlemsland har atomvåpen. Det er fullt mulig for Norge å ta en progressiv rolle i dette, også innenfor vårt medlemskap.

Det er tragisk at Høyre og Fremskrittspartiet stemmer imot, og det er tragisk at regjeringen aktivt jobber mot dette forbudet. Når de stilltiende godtar Donald Trumps nye opprustningsstrategi, blir de også en del av problemet og ikke løsningen. De stiller seg på feil side av historien. Heldigvis har de ikke flertall i dag. Dette er en historisk dag. Det er en gledelig dag. Jeg vil takke alle dem som har stått på, i sivilsamfunnet og i organisasjoner, og som står på videre.

Abid Q. Raja (V) [10:30:49]: Arbeidet for nedrustning har mange sider. Regjeringens arbeid innenfor NPT-rammeverket i internasjonale fora og i samarbeid med våre nærmeste allierte er en del av dette viktige arbeidet.

En annen viktig del er det norske sivilsamfunnets arbeid for en atomvåpenfri verden. Det er også viktig; begge deler mener jeg er viktig. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen, at vi berømmer engasjementet, styrken og overbevisningen til de modige menneskene som står bak ICAN, og arbeidet for et atomvåpenforbud. Det er riktig og viktig at ICAN fikk fredsprisen i 2017, for de våget å stille seg bak en avtale som har til hensikt å skape en verden fri for atomvåpen. Jeg noterte meg at både presidenten, statsministeren og kongefamilien deltok på utdelingen av fredsprisen, og det var både riktig og verdig gjort.

Venstre er i dag en del av en regjering som ikke går inn for å signere et slikt atomvåpenforbud, i likhet med alle de andre forrige regjeringene, uavhengig av hvilken sammensetning de ulike regjeringene har hatt. Måten Venstre i dag stemmer på, er sådan et uttrykk for vårt primærstandpunkt av 19. desember, da denne innstillingen ble avgitt, nemlig at vi trenger et bredere kunnskapsgrunnlag for å bestemme oss for om det er forenlig med vårt NATO-medlemskap å signere avtalen. Og kunnskap er bra. Samtidig har Venstre hele tiden vært klar på at vi må etterleve våre NATO-forpliktelser. Vi i Venstre mener at vi ikke kan gå med på noe som svekker vår rolle i NATO eller bryter med våre forpliktelser som en del av den nordatlantiske alliansen.

Så har jeg sett at det har kommet noen kritiske punkter mot Arbeiderpartiet fra talerstolen. Dersom Arbeiderpartiet nå ikke igjen snur – de har prisverdig snudd i denne saken, og det er bra at de er for den nye linjen nå – kan det hende at det blir en mulighet til å utrede dette. Det kan bli et sunt bidrag – en utredning og kunnskap er bra. Arbeiderpartiet, slik jeg forstår det, har snudd, men det gjenstår å se om de står løpet ut.

Jeg vil samtidig benytte anledningen til å advare mot at vi stirrer oss blinde på at et forbud alene er den eneste brikken i arbeidet for kjernefysisk nedrustning. Jeg tror det må mye mer til dersom vi skal klare å nå målet og ambisjonen om at vi skal få en verden fri for atomvåpen. Jeg tror de aller fleste er enige om at det er et godt mål, og at vi må forsøke å nå det målet.

Regjeringens arbeid for å få på plass robuste kontrollordninger for sivil bruk av kjernekraft har vært et viktig bidrag. I tillegg stiller Norge i verdensklasse, slik jeg forstår det, når det gjelder innsatsen for å få i stand gode verifikasjonsordninger, og dette bygger opp under et seriøst og langsiktig nedrustningsarbeid fra Norge og flere av våre nærmeste allierte. Det er bra. Jeg regner med at det har enstemmig tilslutning i salen.

Et annet bidrag som jeg nevnte, er sivilsamfunnet, og fredsprisen til ICAN for det arbeidet som ICAN har gjort, er et viktig bidrag. Det var på sin plass at de daværende regjeringspartier, Kristelig Folkeparti og Venstre i budsjettavtalen i fjor øremerket egne midler til ICAN og andre aktører som jobber for en atomvåpenfri verden. Sammen står vi fire partiene bak disse midlene, og det kan vi alle være stolt av, både nåværende regjering og Kristelig Folkeparti, at vi har bevilget disse midlene til ICAN.

Dagens votering er viktig, og enda viktigere er det at vi ikke nå bestemmer oss, slik jeg sier, for at det er kun en eneste vei til kjernefysisk nedrustning, og det er at det skal være via et internasjonalt atomvåpenforbud. Jeg tror vi er nødt til å jobbe på flere fronter hvis vi skal nå dette, og slik jeg nevnte, jobber regjeringen allerede på en god del fronter som det er viktig å legge merke til.

Uansett utfall av dagens votering, for det gjenstår å se hvordan voteringen vil bli, vil denne regjeringen jobbe for å redusere utviklingen, antallet og omfanget av det globale kjernefysiske arsenalet. Det er viktig, og det er bra.

Knut Arild Hareide (KrF) [10:35:36]: Kristeleg Folkeparti er sterkt engasjert i arbeidet for å hindre spreiing av atomvåpen og få gjennomført ei gjensidig, forpliktande og verifiserbar nedrusting med sikte på ei verd fri for atomvåpen. Me støttar det langsiktige arbeidet for eit reelt forbod mot atomvåpen. Så er spørsmålet: Korleis kjem me dit?

Det sentrale multilaterale instrumentet i dette arbeidet er ikkjespreiingsavtalen. Han pålegg dei opphavlege atommaktene å arbeide for atomnedrusting – med sikte på å skape ei verd fri for atomvåpen. Samtidig forpliktar andre signatarland, eller underskrivarar, seg til ikkje å ha eller forsøke å skaffe seg atomvåpen.

Mykje er oppnådd sidan den kalde krigen når det gjeld reduksjon av atomvåpenarsenala. Men i seinare år har framgangen stansa opp. Det frustrerer mange – inkludert Kristeleg Folkeparti. Det har òg ført til ei erkjenning av at det trengst nye initiativ for å få framgang i arbeidet for ei atomvåpenfri verd.

Me står altså i dag overfor tre hovudutfordringar. Den første gjeld ikkje-spreiing. Nye land utanom dei fem opphavlege atommaktene har skaffa seg atomvåpen. Det gjeld India, Pakistan, Nord-Korea og Israel. Atomprogrammet i Iran synest førebels stansa på grunn av Iran-avtalen.

Den andre hovudutfordringa gjeld ikkje-statlege aktørar. Me må forhindre at atomvåpen kjem i hendene på illegale grupper.

Den tredje utfordringa handlar om at nedrustingsarbeidet står i stampe, samtidig som fleire stormakter moderniserer sine atomvåpenarsenal.

Frustrasjonen over denne stillstanden bidrog til at det blei eit fleirtal for eit forbodsvedtak i FN i fjor. Ei reell utfordring med denne avtalen er at ingen atommakter så langt har ønskt å vere med på dette sporet. Vidare har ingen NATO-land signert avtalen.

Lat det vere klart: Kristeleg Folkeparti sluttar fullt opp om norsk NATO-medlemskap og meiner Noreg må opptre som ein påliteleg aktør innanfor NATO-samarbeidet. Ingenting ved dagens vedtak står i motstrid til dette eller rokkar ved denne linja.

Vidare støttar Kristeleg Folkeparti det langsiktige arbeidet for eit forbod mot atomvåpen. Me meiner dessutan at Noreg burde deltatt meir aktivt i FN-prosessen for å påverke traktatteksten.

Arbeidet for atomnedrusting er så grunnleggjande viktig at Noreg bør vere ope for å følgje fleire spor. Eit viktig spor er å revitalisere arbeidet i regi av ikkjespreiingsavtalen. Da må atommaktene engasjerast og utfordrast, slik at det vil bli gjennomført nye kutt samtidig som arbeidet for ikkje-spreiing blir halde oppe med styrke. Tillitsskapande tiltak og fullgode verifikasjonsmekanismar er òg nøklar til ny framgang i dette arbeidet. Når det gjeld det siste, har Noreg bidratt på ein førebiletleg måte.

Forbodsvedtaket i FN representerer eit nytt initiativ. Det kan, òg hjelpt av fredspristildelinga, få ei normativ kraft som framskundar ei faktisk atomvåpennedrusting. Det har heilt klart òg ein folkepedagogisk funksjon.

Kristeleg Folkeparti støttar forslaga til vedtak, som går på å leggje bort SVs forslag om ei eiga sak om ratifikasjon av forbodsavtalen – men me støttar ei breiare utgreiing av konsekvensane av FN-vedtaket. Utgreiinga skal òg sjå på kva ei eventuell norsk tilslutning vil bety, og korleis det går saman med vårt NATO-medlemskap. Dette er spørsmål som er grunnleggjande for fred og sikkerheit. Det bør derfor belysast grundig og utgreiast.

Per Espen Stoknes (MDG) [10:39:51]: I dag vedtar vi på Stortinget at regjeringen skal utrede hva FNs atomvåpenforbud betyr for Norge, og hvilke konsekvenser det vil ha å tilslutte seg avtalen. Miljøpartiet De Grønne ønsker en slik utredning velkommen, men jeg lurer på: Er det virkelig nødvendig å utrede oss fram til om bruk av atomvåpen er akseptabelt?

Den første prøvesprengningen fant sted i Alamogordo, New Mexico, 16. juli 1945. Da Robert Oppenheimer, atombombens far, så denne enorme ildkula ruve over seg, skal han ha sitert fra den hinduistiske skriften Bhagavadgita: «Nå har jeg blitt døden, ødelegger av verdener.»

For første gang i menneskehetens historie hadde vi oppfunnet et våpen som kunne føre til vår egen undergang. Alle som har levd under den kalde krigen, eller som har foreldre som kan fortelle om det, vet hvilken frykt man hadde for en atomkrig, f.eks. under Cuba-krisen på 1960-tallet, da katastrofen ble unngått med bare en liten, liten hårsbredd. Selv vokste jeg opp med bilder av atomvåpensprengninger, sopper, demonstrasjoner, frykt for Sovjetunionen, frykt for atomkrig, frykt for atomvåpnene.

Mye mindre kjent er det at faren for atomkrig ikke har blitt noe særlig mindre etter den kalde krigen, snarere tvert imot. For en uke siden ble «The Doomsday Clock» stilt til to minutter på tolv. Dommedagsklokken ble skapt av en gruppe fysikere som var en del av Manhattan-prosjektet i 1945. Grunnen til at dommedagsklokken tikker mot tolv nå, er atomprogrammet til Nord-Korea, den økte spenningen mellom Russland og USA, og at flere stater begynner å modernisere sine atomvåpenarsenaler. I tillegg er det ingen hemmelighet at vi har en uforutsigbar og impulsiv president i Det hvite hus, som framsetter trusler på Twitter, og har fingeren på atomknappen. For å sitere Hillary Clinton: «A man you can bait with a tweet is not a man you can trust with nuclear weapons.»

Det var med dette bakteppet at et overveldende flertall av verdens land signerte en avtale om å forby atomvåpen, i FN i desember 2017. Det er en historisk avtale. Den forbyr ikke bare bruk og trusler om bruk av atomvåpen, men all produksjon, utvikling, transport og lagring av atomvåpen på eget territorium. Dette forbudet føyer seg til en lang rekke av avtaler som forbyr våpen som er grunnleggende i strid med internasjonale humanitære prinsipper, som kjemiske og biologiske våpen, landminer og klasevåpen.

Norge har hatt en pionerrolle i mange av disse prosessene og har stått i bresjen sammen med sivilsamfunnet og andre progressive stater. Derfor er det ekstra trist at den norske regjeringen ikke bare har vært passiv i arbeidet med en avtale som forbyr atomvåpen, men aktivt motarbeidet den og stemt imot den i FNs generalforsamling.

Den rød-grønne regjeringen tok et viktig initiativ ved å invitere til en stor konferanse i mars 2013 her i Oslo om de humanitære konsekvensene av atomvåpen. Konferansen var starten på en prosess som ledet fram til forbudet som nå er vedtatt. Etter regjeringsskiftet bestemte imidlertid utenriksminister Børge Brende seg for å hoppe av det såkalte humanitære sporet og har siden vært negativ til avtalen. Begrunnelsen er at det vil stride mot Norges medlemskap i NATO-alliansen, og at landene som har atomvåpen, ikke er med på avtalen. Men det er ingenting i NATOs strategiske konsept som skulle tilsi at Norge ikke kan undertegne et forbud mot atomvåpen, og NATO sier selv at alliansen skal jobbe for en atomvåpenfri verden.

Miljøpartiet De Grønne er glad for at vi skal utrede spørsmålet, men uansett hva utredningen viser, vil vi – og må vi – stille oss det grunnleggende moralske spørsmålet: Kan vi stå inne for å basere vår sikkerhet på denne ødeleggeren av verdener, som Oppenheimer kalte det? Her er det etter vår oppfatning kun ett riktig svar.

Bjørnar Moxnes (R) [10:45:00]: Jeg er vel ikke den eneste som blir urolig av at både Trump og Putin har tilgang til våpen som kan skape masseødeleggelse. Det er ni land som har atomvåpen i dag. USA og Russland har 15 ganger så mange atomvåpen som alle de andre atommaktene til sammen. Norges rolle bør være å støtte en atomvåpenfri verden, og den beste sikkerheten for å hindre en atomvåpenkatastrofe er nedrustning.

Atombombene som falt over Hiroshima og Nagasaki, tok livet av 210 000 mennesker. Moderne atomvåpen i dag er mye mer ødeleggende enn bombene som ødela de to japanske byene. De kraftigste atomvåpnene i dag har en ødeleggende kraft som er rundt 300 til 500 ganger større enn Hiroshima-bomben, og det finnes 15 000 atomvåpen i verden i dag. Skulle en av dem detonere, vil titusener av menneskeliv gå tapt. Disse våpnene bidrar ikke til stabilisering, men de kan skape store menneskelige katastrofer.

Statens pensjonsfond utland står i dag på verstinglisten over dem som investerer i atomvåpen. Dermed brukes penger fra vår felles pensjonsformue til å produsere noen av de verste våpnene som verden har sett. Det bør ikke være til å leve med for et land som ønsker å ha et selvbilde som en fredsnasjon. Vi skulle tatt ansvar for aktivt å bidra til arbeidet for et atomvåpenforbud. Men Norge stemte, som ett av veldig få land, aktivt mot en prosess for å forby atomvåpen. Begrunnelsen fra regjeringen var NATO-medlemskapet og at et forbud mot atomvåpen bryter med NATOs strategiske konsept. Men ikkespredningsavtalen, som i motsetning til NATOs strategiske konsept er et juridisk bindende dokument, forplikter alle stater – også Norge og alle atomvåpenmaktene i NATO – til å forhandle om tiltak for en total kjernefysisk nedrustning. I tillegg sier også NATOs konsept at NATO skal skape betingelser for en verden uten atomvåpen. En atomvåpenfri verden er mulig, og dette er et politisk valg man kan ta.

Rødt er mot Norges medlemskap i NATO, det er en kjent sak. Også innenfor NATO har enkelte medlemsland anledning til å være med og framforhandle et forbud mot atomvåpen. Etter vårt syn har regjeringen en snever oppfatning av hva slags handlingsrom de enkelte NATO-landene har. Etter vårt syn bør atomvåpen bli ulovlige våpen for alle stater. Norge har i altfor lang tid hatt en lite selvstendig utenrikspolitikk, men dette kan endres på hvis det er vilje til det i Stortinget.

Det store flertallet av land i verden har ikke atomvåpen i dag. Det er mulig å hindre en spredning av disse våpnene til flere land, og ikke minst å ruste ned i de landene som allerede har atomvåpen.

Rødt ønsker en verden fri for atomvåpen og støtter forslaget om å gjennomføre en utredning.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide [10:49:32]: Regjeringa arbeider konkret for målet om en verden uten kjernevåpen. Det kommer klart fram i den politiske plattformen. Det fins imidlertid ingen snarveier dit. Et rettslig bindende rammeverk må komme som et resultat av langsiktig arbeid, og arbeidet må omfatte de statene som har kjernevåpen. Derfor er det ikke aktuelt for regjeringa å legge fram en sak for Stortinget om norsk signering og ratifikasjon av FN-traktaten som forbyr kjernevåpen. Det redegjorde jeg for i min uttalelse til representantforslaget. Regjeringas konklusjon var, og er, at forbudstraktaten ikke bringer oss nærmere en verden uten kjernevåpen, og den fjerner altså ikke ett eneste atomstridshode. Det er også klart at en eventuell tilslutning til denne traktaten ikke vil være forenlig med våre NATO-forpliktelser.

Selv om 122 land stemte for traktaten, var det ingen av kjernevåpenstatene som deltok i forhandlingene om atomvåpenforbudet, og ingen av dem som stemte for. Disse landenes holdning til den nye traktaten ble gjentatt og ytterligere understreket under FNs generalforsamling i fjor høst. Per i dag er situasjonen at mange land, inkludert Sverige, har uttrykt betenkeligheter og pekt på svakheter i traktatteksten. Kun 56 land har signert, og kun 4 land har ratifisert.

En forutsetning for å kunne få til nye reduksjoner i antallet kjernevåpen er at det råder nødvendig tillit mellom de landene som besitter disse våpnene. Den tilliten er ikke der i dag. Den fremste utfordringen nå er å slå ring om det som er oppnådd innen nedrustning og ikke-spredning, og motvirke tilløp til nye regionale og globale våpenkappløp.

Regjeringa arbeider aktivt langs flere linjer. Vi er blant pådriverne for å stanse framstilling av spaltbart materiale for våpenformål og bygge ned eksisterende lagre. Vi jobber aktivt for iverksettelsen av prøvestansavtalen. Denne type praktiske tiltak er helt vesentlige for å legge grunnlaget for framtidige kjernefysiske reduksjoner. Vi støtter opp om den diplomatiske innsatsen for å få løst krisen rundt Nord-Koreas kjernevåpenprogram. Atomavtalen med Iran viser at diplomati kan lykkes selv om utgangspunktet er aldri så vanskelig, og Nord-Korea-krisen illustrerer kompleksiteten rundt kjernefysisk nedrustning og ikke-spredning. Så lenge trusselen fra Nord-Koreas kjernevåpen er til stede, vil neppe noen av de øvrige kjernevåpenstatene ensidig fjerne sine våpen. Det samme resonnementet gjelder mellom etablerte kjernevåpenstater. Den eneste måten å nærme seg nullvisjonen og bidra til en reell nedrustning på er gjennom gjensidige, balanserte, irreversible og verifiserbare reduksjoner.

I regjeringserklæringen står det at regjeringa vil videreutvikle Norges internasjonale lederrolle innen verifikasjon av kjernevåpennedrustning. Det er helt avgjørende for å sikre at vedtatte avtaler etterleves, og at nødvendig tillit bygges. Verifikasjonen er det mest konkrete området for internasjonalt nedrustningsarbeid i dag. Den norske lederrollen kommer som følge av et langsiktig og strategisk arbeid der vi jobber sammen med Storbritannia, som vi har gjort i ca. ti år, men også nå med Sverige og USA. Denne uka var de fire landene samlet i London for å evaluere resultatene av en stor øvelse som ble gjennomført i fjor høst. Målet er å kunne tilby en slags verktøykasse av opsjoner som framtidige rustningskontrollregimer og nedrustningsavtaler kan støtte seg på.

På norsk initiativ nedsetter FN nå en egen ekspertgruppe om verifikasjon av kjernefysisk nedrustning. Der kommer Norge til å ha en lederrolle. Vi er en pådriver fra Norge for å bygge ned eksisterende lagre og begrense og fjerne bruken av høyanriket uran i sivil sektor, sånn at ikke denne kommer på avveier. I samarbeid med Det internasjonale atomenergibyrået, IAEA, kommer Norge nå i år til å arrangere en internasjonal konferanse om dette temaet.

Det er nettopp dette som utgjør hovedsporene for regjeringa, og det er viktig at vi fortsetter å jobbe innenfor de mekanismene som fins. NATOs råd slo i september i fjor klart fast at et forbud som ikke omfatter de statene som har kjernevåpen, ikke vil være effektivt, og heller ikke vil bidra til en reduksjon i antall våpen. Det vil derfor heller ikke fremme internasjonal fred og stabilitet, og mange har uttrykt bekymring for at nettopp forbudstraktaten dessverre bidrar til en polariserende debatt.

Dersom Norge som eneste NATO-land skulle slutte seg til forbudstraktaten, til tross for at det ikke er forenlig med våre NATO-forpliktelser, ville det distansert oss fra en felles alliert sikkerhetspolitikk som har tjent oss og vår sikkerhet godt i snart 70 år.

Hårek Elvenes (H) [11:08:49]: At dette forslaget fremmes fra SV, er for så vidt ikke uventet. Det føyer seg inn i SVs sikkerhetspolitiske tradisjon. Men at Arbeiderpartiet stiller seg bak dette, er langt mer uventet. Rett nok har Arbeiderpartiet historisk hatt en venstreside som ikke akkurat har hatt sitt sikkerhetspolitiske hjerte forankret i NATO, men det har nå fungert slik at de på en måte har blitt kapslet inn av sine egne.

Jeg merket meg representanten Anniken Huitfeldt, som sa at Norge som eneste NATO-land ikke skulle skrive under denne forbudstraktaten. Men samtidig mener altså Arbeiderpartiet at Norge som det eneste NATO-landet skal utrede dette spørsmålet, et spørsmål som NATO allerede har konkludert i.

Nei, målet helliger ikke midlet i denne saken. Denne forbudstraktaten, som er underskrevet av 51 land, og ikke har med seg atommaktene, fører oss ikke videre mot målet, som vi alle er enig i. Skal nedrustningsprosessen bringe verden framover, må atommaktene være med, vi må ha et rettslig internasjonalt rammeverk, og det må være mulig å verifisere, rett og slett kontrollere at det man blir enig om, faktisk blir gjort.

Regjeringens nedrustningsarbeid tar utgangspunkt i et flertall i Stortinget fra april 2016, der Norges nedrustningsarbeid skal skje innenfor ikkespredningsavtalen. Norge har vært en pådriver, som nevnt i debatten flere ganger, bl.a. for forbud mot produksjon av spaltet materiale, en pådriver for FNs ekspertgruppe for verifikasjon av nedrustningstiltak og utvikling av tiltak for verifikasjon sammen med Storbritannia og Sverige. Denne forbudstraktaten er i strid med NATOs interesser, og det er i strid med Norges interesser i NATO. NATO har atomvåpen, og NATO vil ha atomvåpen så lenge andre stater har atomvåpen.

Jeg tror jeg må avslutte mitt innlegg med å referere til tidligere statsminister, Arbeiderparti-leder og nåværende generalsekretær i NATO, Jens Stoltenberg, som har sagt til NRK at denne forbudstraktaten ikke er et godt virkemiddel for å nå det felles mål som vi alle har, nemlig en atomvåpenfri verden.

Petter Eide (SV) [11:11:52]: Nå skal jeg koste på meg et smil. Det er mye dysterhet i denne salen, men for meg er dette en gledens dag. På tross av at jeg kanskje er litt bekymret over hva vi faktisk får tilbake fra Utenriksdepartementet, jf. replikkvekslingen her, er dette en veldig fin dag. Norge setter nå i gang og gir et signal både til den norske befolkning og til allierte i andre land om at dette spørsmålet nå er noe i bevegelse. Det er betydelig fastlåste posisjoner gjennom mange, mange år som vi nå forsøker å åpne litt opp. Det gir et veldig viktig signal til de aktører rundt i verden, både politiske miljøer og sivilsamfunnsmiljøer, som ønsker å jobbe for en atomvåpenfri verden. Så det som skjer i Norge nå, uansett utfall, uansett resultatet av denne utredningen, vil bli lest i resten av verden som en veldig spennende utvikling.

Det er selvfølgelig ikke sånn at ved å lage et atomvåpenforbud vil vi kvitte oss med atomvåpen. Jeg er helt enig med Michael Tetzschner i at det vil ikke være et juridisk regelverk som vil forby atomvåpen på den måten, men samtidig har vi sett fra andre forbud mot våpen, både bakteriologiske våpen, kjemiske våpen og også klasevåpen og landminer, at forbudene virker. Bruken av disse våpnene gikk dramatisk ned etter at forbudene kom på plass. Noe av det mest spennende som skjedde etter klasevåpenbeslutningen, var at Lockheed Martin, den store klasevåpenprodusenten, i stor grad begrenset sin produksjon.

Noen hevder i denne salen at atomvåpen er viktige og effektive og den eneste måten vi kan beholde fred i verden på. Jeg er grunnleggende uenig i det. Atomvåpen er en stående provokasjon og gjør verden grunnleggende sett farligere. Atomvåpnene bygger også opp og øker fiendebildet mellom nasjoner, og det bidrar også til økt spenning og økt opprustning. I tillegg er det også slik at et atomvåpenarsenal i hendene på upålitelige presidenter og statsledere med – jeg holdt på å si – svak impulskontroll rett og slett er livsfarlig for resten av verden.

Det er også slik at bakom og under lurer Russland. Etter den folkerettsstridige og veldig provoserende annekteringen av Krim har det blitt vanskeligere å få på plass en god og positiv debatt om nedrustning både i Europa og i verden. Jeg forstår det veldig godt. Jeg tror samtidig at det at Norge nå setter i gang denne prosessen, bidrar til å løse opp det forholdet til Russland. Det vil bli lest av Russland som en håndsrekning og vil bidra til økt avspenning også mellom våre to land.

Ingjerd Schou (H) [11:15:16]: Etter å ha hørt på Arbeiderpartiet og representanten Huitfeldt er det vel naturlig å spørre om det er slik Arbeiderpartiet i en eventuell framtid vil lede utenrikspolitikken. Vil utrede, vet svaret, vil ikke signere, vil ikke ratifisere – hva er egentlig dette standpunktet?

Det er heller ikke godt å si hva slags type vedtak vi er i ferd med å fatte i denne saken. I innstillingen har flertallet bestemt at regjeringen skal komme tilbake til Stortinget med en utredning som skal

«inneholde en konkret vurdering av traktatens innhold opp mot gjeldende norske forsvarsplaner og (…) hvordan avtalen står i forhold til de juridiske og politiske rammebetingelsene som følger av Norges NATO-medlemskap».

I så fall har NATO selv gjennomført en utredning for oss. Vi vet svaret. Det nordatlantiske råd har slått fast at forbudstraktaten ikke er forenlig med alliansens forpliktelser, og NATOs atommakter, USA, Storbritannia og Frankrike, har gjort det samme.

På den annen side gir flertallets vedtak noen signaler til våre allierte i NATO som vi helst skulle vært foruten. Norge blir med dette det eneste landet i alliansen som gjennomfører en slik utredning. I en tid hvor den sikkerhetspolitiske situasjonen er spent, er vi ikke tjent med denne type alenegang.

Forbudstraktaten har fått svært liten tilslutning. Kun fem land har ratifisert den. Ingen av dem er NATO-medlemmer. I forslaget til vedtak krever flertallet at utredningen skal

«se på utredningene som for tiden gjennomføres av samme spørsmål i andre land, inkludert Sverige og Italia, og vurdere mulig overføringsverdi til Norge.»

Det foretas ingen lignende utredninger noe sted, og Sverige er ikke medlemsland i NATO. Sveriges utenriksminister har ved flere anledninger uttrykt at hun ønsker å holde landet utenfor NATO, senest i Riksdagen i fjor, 1. desember 2017.

Det er grunn til å utfordre Arbeiderpartiet. I beste fall eller verste fall er dette et populistisk standpunkt. Arbeiderpartiet har snudd, og det er på tide at Arbeiderpartiet svarer på den utfordringen: Hva betyr Arbeiderpartiets standpunkt? Ville være med og utrede, vil ikke signere, vil ikke ratifisere, og svarene er kjent. Det er ullent, det er uklart, og det er et parti som har ambisjoner om å lede landet i en eventuell framtid. Når man har utredet, hva så? Hva er da Arbeiderpartiets svar på dette viktige spørsmålet? Så langt virker det i verste fall populistisk, i beste fall ullent, men det er like ille, og resultatet er det samme.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [11:18:29]: Representanten Schou spør hva slags vedtak vi fatter i dag. Det vedtaket vi fatter i dag, er historisk og viktig. Vedtaket er en anerkjennelse av at nedrustning er en av de største oppgavene i vår tid.

Jeg ble født i nærheten av Russland ved Murens fall og fikk oppleve de tiårene som vi har hatt nå, med enden av den kalde krigen, med avspenning, med nedrustning, mens vi nå står overfor en annen situasjon. Når USA ruster opp og skylder på Russland, og Russland ruster opp og skylder på USA, er vi inne i en farlig opprustningslogikk. Noen må gripe initiativet til å klare å snu situasjonen. Da er det behov for nye initiativ – fra en som fører til videre opprustning, til en som legger til rette for nedrustning. Atomvåpenforbudet er nettopp en slik type instrument, et nytt grep for å få framgang i arbeidet for en atomvåpenfri verden.

Vedtaket er en anerkjennelse av fredsbevegelsen, ICAN og alle de andre sivile samfunnsorganisasjonene som har jobbet denne prosessen fram. Vi i SV har fremmet forslaget, men traktaten hadde det ikke blitt noe av – og dette flertallet hadde heller aldri blitt noe av – uten et godt og langsiktig arbeid fra sivilsamfunnet. Vedtaket er en milepæl i den norske kampen mot atomvåpen.

Kampen mot atomvåpen på norsk jord var en av årsakene til at SV ble stiftet. Det har vært en viktig sak for partiet gjennom hele vår historie. Norge har lenge vært en pådriver for nedrustning og en ledende stemme for dette internasjonalt. Det har vi dessverre ikke fulgt opp gjennom de siste årene, da vi mener at det ikke har vært jobbet godt nok med det.

Atomvåpenforbudet er et av de mest lovende nedrustningsinitiativene siden den kalde krigen, og ved dette vedtaket i dag sender vi et viktig signal om at Norge igjen skal føre en mer aktiv nedrustningspolitikk, om regjeringen vil eller ikke. For til sist er dette vedtaket en stadfestelse av noe som vi i SV har vært opptatt av å trekke fram med denne regjeringen: Den har ikke flertall i Stortinget. Heller ikke i utenrikspolitikken skal regjeringen få bestemme alene. Utenrikspolitikk er noe som de store partiene vanligvis har latt regjeringen holde på med på egen hånd. Nå er det håp om at denne linjen kan mykes opp, at vi kan få flertall for en mer aktiv politikk, en rekke flere initiativer for en mer aktiv, rettferdig og selvstendig utenrikspolitikk. Det tror jeg blir viktig, og så får vi se hva denne utredningen nå bringer.

Det er ingen tvil om at SVs posisjon er at vi ønsker å ratifisere atomvåpenforbudet. Det er ikke nødvendigvis alle partiene som stemmer med oss i dag, enig i, og det er greit. Jeg tror vi alle tjener på en mer åpen, kunnskapsbasert og ærlig debatt. Denne traktaten foreligger nå, og da er det et naturlig skritt videre å se på hvordan vi skal forholde oss til den – konsekvensene av å signere og konsekvensene av å stå utenfor. Norge bør uansett være en pådriver for en atomvåpenfri verden.

Jette F. Christensen (A) [11:22:01]: Jeg tar ordet for å rydde litt i debatten. Det trengs.

Arbeiderpartiet er blitt kalt populistisk av representanten Christian Tybring-Gjedde. Det er alltid inspirerende med uttalelser fra eksperter på feltet. Han mente vårt standpunkt var populistisk. Flere har vært oppe og diskutert Arbeiderpartiets posisjon i denne saken. Christian Tybring-Gjedde avsluttet sitt innlegg med å oppfordre Arbeiderpartiet til ikke å sprelle. Det eneste sprellet som foregår i denne debatten, er at Venstre har gått inn i regjering sammen med noen partier som mener det motsatte av det de mener. Det er derfor underlig å høre representanten Raja snakke om at Arbeiderpartiet har snudd, når det ikke stemmer. Men han befinner seg i regjering med partier han er uenig med.

Vi trenger også å få litt klarhet i hva vi egentlig diskuterer her. Vi diskuterer ikke om vi skal signere, vi diskuterer ikke om vi skal ratifisere traktaten. Det vi diskuterer, er om vi skal innhente kunnskap. Motstanden mot det er fascinerende. Representanten Schou var her oppe og etterspurte hva dette forslaget egentlig innebærer. Det innebærer å finne felles svar på spørsmål som vi trenger å ha en felles forståelse av: Tjener denne traktaten formålet? Burde den vært utarbeidet annerledes? Er det noen som helst sannhetsgehalt i at den står i motsetning til nedrustningsarbeidet som foregår, som riktignok går tregt?

Norge er en lojal alliert i NATO og en alliert som stiller opp. Men det kan ikke stå i motsetning til det å være en internasjonal aktør som stiller krav, som bidrar, og som går foran.

Et atomvåpenforbuds viktigste funksjon må nettopp være at det har en funksjon, og at det har legitimitet. Traktatteksten viser at det kan være forbedringer. Ratifiseringsgraden er et godt eksempel på det, som utenriksministeren var inne på. Den bekymrer meg, og den bekymrer meg særlig når dette arbeidet er så viktig – vi trenger noe som kan fungere etter hensikten. Denne utredningen vil bidra til det arbeidet, den vil i det minste bidra til en felles virkelighetsforståelse. Det mener jeg vi som politikere er nødt til å være med og skape – av hensyn til den offentlige debatten, i respekt for sivilsamfunnet, i respekt for organisasjonene som har gått foran og diskuterer dette og opplyser debatten, istedenfor å kludre den til. Jeg mener at en felles virkelighetsforståelse og en utredning om dette vil være et gode for den offentlige debatten og et gode for å komme nærmere det felles målet om en atomvåpenfri verden.

Steinar Ness (Sp) [11:25:12]: Eg synest Høgres talspersonar har ein dårleg dag på jobben i dag. Eg kan ikkje sjå at det er i Noregs interesse at talspersonar frå det største regjeringspartiet prøver å så tvil om det er brei semje i denne salen om vårt medlemskap i NATO og dei pliktene som følgjer av det. Det var det brei semje om då denne debatten starta, og det er det brei semje om når debatten er avslutta. Eg kan heller ikkje sjå klokskapen i bruken av eit ord som «aleinegang» knytt til ei slik utgreiing. Opposisjonen i Stortinget vil satse sterkare på det norske forsvaret enn det regjeringspartia vil, og det kjem vi altså tilbake til i samband med behandlinga av revidert nasjonalbudsjett.

Igjen: Det vedtaket som vert gjort i Stortinget i dag, vert gjort med røystene til regjeringspartiet Venstre. Ingen av Høgres talarar har funne grunn til å kommentere det faktumet, og då synest eg ein del av den retorikken som vert brukt mot andre, ikkje kan framførast med utestemme. Tvert imot burde regjeringa vere litt meir audmjuk overfor det fleirtalet som er i denne salen.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide [11:27:08]: Ut fra denne debatten, som etter min oppfatning tidvis har vært en god debatt, tror jeg det er to ting vi kan utlede. Det ene er at ingen av partiene, med unntak av SV, har tatt til orde for å signere og ratifisere forbudstraktaten. Det betyr altså at det er enighet i denne salen om at det ikke er aktuell politikk for Norge. Det sender i seg sjøl et viktig signal til NATO. Det andre er at vi alle er enige om å jobbe for å bidra til reell nedrustning. Det er i den konteksten jeg også har redegjort for den både aktive og brede agendaen regjeringa har for å bidra til det, særlig når det gjelder verifikasjon og arbeid innenfor ikkespredningsavtalen. Det er et arbeid vi kommer til å fortsette med. Det er ikke, som representanten Kaski sa, enten regjeringa vil eller ikke – det er nettopp dette regjeringa vil. Det er det vi jobber med, og det er derfor vi er aktive på feltet.

Man kunne sagt mye om satsing på Forsvaret. Jeg er selvfølgelig stolt over å høre til en regjering som har økt forsvarsbudsjettet med 24 pst. siden 2013, og mer skal det bli, men den debatten kan vi selvsagt la ligge i denne sammenheng.

Jeg vil likevel bare knytte to kommentarer til innlegget til Petter Eide. Petter Eide sier, helt riktig, at forbudene mot både klasevåpen og miner virker. Men de virker nettopp fordi de statene som har denne typen våpen, har vært helt sentrale i utarbeidelsen av forbudene. Det gjaldt både klasevåpen og kjemiske og biologiske våpen. På det siste feltet var det landene som gikk foran for å få til et forbud. Poenget mitt er at dersom man får atomvåpenmaktene med på diskusjoner om dette – slik vi har innenfor NPT, der 191 land er med – har vi muligheten til å få til resultater.

Helt avslutningsvis vil jeg avlegge en liten visitt til representanten Eide. Han sa nemlig at det vi nå gjør, vil bli lest av Russland som en håndsrekning. Det har representanten Eide for så vidt rett i hvis man trekker det langt, i den forstand at det vil være en håndsrekning til Russland at NATO ikke står sammen i nedrustnings- og sikkerhetsspørsmål. Men jeg antar at det ikke er den typen signal representanten Eide ønsker å sende, for det vil i alle fall ikke bidra til å styrke verken norsk eller alliert sikkerhet.