Kjersti Toppe (Sp) [12:33:26]: Folkehelseinstituttet har anslått at mellom 30 og 50 pst. av befolkninga vil få ei psykisk liding i løpet av livet, og det i eit omfang som fordrar kvalifisert hjelp. Verdas helseorganisasjon reknar med at psykiske lidingar vil vera blant dei viktigaste årsakene til sjukdomsbelastning i vestlege land i 2020.

Dei samfunnsmessige kostnadene ved psykiske lidingar i Noreg ligg, ifølgje Folkehelseinstituttet, på mellom 60 mrd. kr og 70 mrd. kr kvart år. Opptrappingsplanen for psykisk helse frå 1999 til 2008 sørgde for at psykisk helse fekk høgare prioritet, og bakgrunnen for opptrappingsplanen var at tilbodet til menneske med psykiske lidingar vart karakterisert som ei teneste med brest i alle ledd og eit sterkt behov for å styrkja det psykiske helsevernet og det psykiske helsearbeidet i kommunane. Ein føresetnad for at helsevesenet skal kunna tilby tidleg førebygging, hindra utvikling av alvorlegare lidingar og tilby rett behandling, er at personar med ruslidingar og psykiske lidingar vert fanga opp og om nødvendig får korrekt diagnose.

Ein studie frå Folkehelseinstituttet frå desember 2017 avdekte at to tredjedelar av dei som lir av depresjon, 80 pst. av dei med angst og over 90 pst. av personar med alkoholmisbruk ikkje vert diagnostiserte. Det er veldig høge tal. 40 pst. av dei med alkoholproblem hadde vore hos lege for å snakka om psykiske problem eller psykiske symptom, men i dei aller fleste tilfella vart likevel ikkje misbruket fanga opp. Men sjølv for dei pasientane som vert fanga opp av kommunehelsetenesta, er det vanskeleg å få nødvendig vurdering og behandling i spesialisthelsetenesta dersom legen meiner det er behov for det. Tal frå Helsedirektoratet viser nemleg at opp mot 30 pst. av tilvisingane til behandling i psykisk helsevern for vaksne vert avviste. Det er dobbelt så stor risiko for å verta avvist i psykisk helsevern for ein vaksen som det er for ein pasient som vert tilvist til ei ortopedisk undersøking. I psykisk helsevern vert pasientar avviste oftast utan å verta undersøkte i det heile. Forskjellane på delen av avviste pasientar varierer i ulike delar av landet innan psykisk helsevern, men tala er alvorlege og avslører etter mitt syn at norsk helseteneste i realiteten diskriminerer pasientar ut frå diagnose, og slik kan vi ikkje ha det.

I debatten om psykisk helse kan vi av og til få inntrykk av at altfor mange personar har ein altfor låg terskel til å definera vanlege problem som psykiske lidingar, og så får behandling for dei. Men desse tala frå Folkehelseinstituttet tyder eigentleg på det motsette, så bildet vårt er kanskje feil. Ifølgje ein forskar ved Folkehelseinstituttet, Fartein Ask Torvik, er det for få som oppsøkjer helsetenesta og får hjelp for plagene sine når det gjeld psykiske lidingar, og den studien som han leia, viste at dei fleste med psykiske lidingar ikkje vart behandla – og han hadde sett på angst, depresjon og alkoholmisbruk. Særleg alvorleg er tala for pasientar med alkoholmisbruk, synest eg. Det at berre 3 pst. av dei som hadde eit alkoholmisbruk, vart fanga opp i primærhelsetenesta og 7 pst. i spesialisthelsetenesta, er utruleg små tal når det er så mange som ni av ti som anten ikkje får hjelp, eller som ikkje vert fanga opp når dei kontaktar lege og har eit alkoholmisbruk. Som sagt hadde 40 pst. av dei som hadde eit misbruk, vore hos lege, men likevel vart ikkje misbruket fanga opp.

No er det ikkje slik at det er eit poeng i seg sjølv å få ein diagnose i helsevesenet, eller at ein kan setja ein diagnose på vanlege plager og lidingar, men undersøkinga tyder på at dette er pasientar som på grunn av dette ikkje får nødvendig behandling, fordi sjukdom og rusavhengigheit ikkje vert oppdaga. Dei får ikkje den diagnosen dei skal ha – på tross av at dei har oppsøkt helsetenesta. Det er ting som tyder på at det framleis er slik at det å spørja om alkoholproblem og alkoholmisbruk er tabubelagt, både i befolkninga og i helsevesenet. Men utan at ein spør, vert det heller ikkje avdekt.

Kanskje det er slik at det berre er dei personane med dei mest alvorlege lidingane som vi ser, som vert fanga opp, og som får tilbod i helsevesenet vårt. I Dagens Medisin i førgårs stod det ein artikkel om at det i dag er stor ueinigheit blant fagfolk med omsyn til om pasientar i psykisk helsevern har rett til behandling i spesialisthelsetenesta eller ikkje. I berre 4 av 23 tilfelle var psykologane heilt einige om at pasienten skulle få rett til behandling. Det var ei undersøking frå Lovisenberg og av forskar Per Arne Holman som viste at legane òg var ueinige i prioriteringane i dei mange tilvisingane. I 22 av 23 tilvisingar var legane ueinige i kva som skulle vera den juridiske fristen for når pasienten skulle få hjelp, og fristtidspunktet varierte i gjennomsnitt med 9 veker per tilvising og opp til 24 vekers forskjell.

Undersøkinga viste ein prioriteringspraksis i psykisk helsevern som er relativt vilkårleg, og dette er ein indikasjon på at pasientar ikkje vert sikra likeverdig tilgang på behandling i spesialisthelsetenesta ved psykisk sjukdom. Denne forskaren gjorde den same undersøkinga i 2009 og i 2011, og resultatet no gir indikasjon på at praksisen ikkje er betra – det har kanskje til og med vorte verre, til tross for at pasientrettigheitslova i 2015 vart endra for å gi pasientane betre rettar. Det vart da lovfesta at tida det tar før pasientane får vurdert om deira medisinske tilstand gir rett til behandling, skulle verta senkt frå 30 til 10 dagar.

Det er òg mange faktorar som peiker på at pasientar med ruslidingar og/eller psykiske lidingar ikkje har dei same pasientrettane som pasientar med andre diagnosar. Pasientar med alkoholmisbruk, angst og depresjon vert ikkje fanga opp av kommunehelsetenesta og får ikkje diagnose. Pasientane som vert tilviste for vurdering av psykisk helsevern, vert ofte avviste utan vurdering. Pasientar med psykiske lidingar som vert vurderte, vert i tillegg vurderte svært forskjellig med omsyn til pasientrettar.

Til slutt: Professor Dag Album ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi på Universitetet i Oslo har, saman med andre forskarar, sidan 1991 forska på korleis helsevesenet i Noreg rangerer sjukdomar. Det er interessant – og det er litt deprimerande å lesa – for forskinga viser det som vi eigentleg veit: at sjukdomar som hjernesvulst, hjarteinfarkt og blodkreft har høg prestisje blant helsepersonell, mens psykiske lidingar, skrumplever og fibromyalgi vert rangerte veldig lågt. Da er det slik at alvorlege sjukdomar med tydelege symptom vert rangerte høgt, men òg dei sjukdomane som vi kan behandla raskt og dramatisk, kanskje. Og når sjukdomane førekjem i eit organ høgt oppe i kroppen, vil dei ha høgare prestisje i medisinen. Lite har forandra seg på dette feltet sidan dei første undersøkingane kom for 28 år sidan, og dei endringane som har skjedd med omsyn til kor stor prestisje ein sjukdom har, har vorte endra ved at behandlinga har vorte ei anna, f.eks. når det gjeld hjerneslag.

Det er kanskje vanskelege spørsmål eg stiller til statsråden, men dette er for meg ein veldig bekymringsfull situasjon: Kva kan statsråden og helsemyndigheitene gjera for å hindra at pasientar i norsk helsevesen vert forskjellsbehandla ut frå diagnose? Kva kan statsråden og helsemyndigheitene gjera for å heva statusen til pasientar med ruslidingar og psykiske lidingar? Og kva kan statsråden og helsemyndigheitene gjera for å gjera alkohollidingar mindre tabubelagde i tenestene?

Statsråd Bent Høie [12:43:34]: Studien fra Folkehelseinstituttet viser at et mindretall av dem som har angst, depresjon og alkoholproblemer, oppsøker helsetjenesten for å få hjelp. Og de som gjør det, får ikke alltid den hjelpen de trenger.

I studien er det brukt helseregistre med data fra allmennlegene og fra spesialisthelsetjenesten. Det betyr at noen får hjelp uten at det fanges opp i denne studien, f.eks. i kommunale lavterskeltilbud. Den sier ikke noe om behandlingsbehovet, men jeg tror likevel at flere av dem som ikke får behandling, vil ha nytte av slik hjelp.

Representanten tar også opp det høye antallet avvisninger i psykisk helsevern.

Psykisk helse er et av regjeringens viktigste satsingsområder. Det er også slått fast i den nye regjeringsplattformen. Terskelen for å få hjelp skal være lav, og hjelpen skal være lett tilgjengelig i den enkeltes nærmiljø. Innsatsen må derfor settes inn tidligst mulig for dem som sliter med psykiske helseutfordringer.

For lite åpenhet om psykiske helseutfordringer gjør at mange som opplever psykiske problemer og rusproblemer, vegrer seg for å oppsøke hjelp. Gjennom regjeringens strategi for god psykisk helse vil vi arbeide for mer åpenhet om psykiske helseutfordringer og arbeide mot fordommer i befolkningen og i tjenestene.

God hjelp må også bli lettere tilgjengelig. Arbeidet med å utvikle lokale lavterskeltilbud må fortsette og vil bidra til å senke barrieren for å oppsøke hjelp. Helsestasjons- og skolehelsetjenesten, rekruttering av psykologer i kommunene, tilbud om Rask psykisk helsehjelp og internettassisterte behandlingstilbud skal videreutvikles.

Vi innfører livsmestring og folkehelse som et av tre nye tverrfaglige temaer i skolen. Jeg håper dette kan bidra til å øke kunnskapen om psykisk helse, redusere stigma og gjøre at flere søker hjelp.

Jeg mener at det er for lite systematikk og helhet i utredning, behandling og oppfølging på psykisk helse- og rusfeltet. Den enkelte pasients utfordringer og behov må kartlegges for at pasienten skal få nødvendig og forsvarlig hjelp. Dette er presisert i rundskriv om helsehjelp ved lavterskeltilbud som kom i fjor.

Et viktig tiltak på områdene psykisk helse og rus er pakkeforløpene. Målet er forutsigbarhet, raskere utredning og behandling, bedre samarbeid og mer brukerinnflytelse. De første pakkeforløpene skal tas i bruk nå i 2018. Pakkeforløpene for utredning i psykisk helsevern for voksne og et tilsvarende for barn og unge, og pakkeforløp for utredning og behandling i tverrfaglig spesialisert rusbehandling, inneholder anbefalinger om kartlegging og skal bidra til mer systematisk utredning. Dette vil forhåpentligvis øke utredningskompetansen hos helsepersonell og være et gode for alle pasienter – også dem utenfor pakkeforløpene.

Diagnostisering av alkoholmisbruk kom aller dårligst ut i studien fra Folkehelseinstituttet. Helsedirektoratet er i sluttfasen med å utarbeide faglige råd til fastlegene i møte med personer med alkoholproblemer. Rådene omhandler både hvordan vi skal ta opp problematikken i møte med pasienten, hjelpemidler for kartlegging av alkoholbruk og annen rusmiddelbruk, samt muligheter for oppfølging og behandling fra andre helse- og omsorgstjenester eller i spesialisthelsetjenesten.

Vi trenger bedre data om forekomsten av psykiske lidelser i Norge og om hvor mange som får behandling. Folkehelseinstituttet har derfor fått i oppdrag å gjennomføre en diagnosebasert befolkningsundersøkelse i samarbeid med helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag, HUNT. Denne undersøkelsen vil gi oss forekomsttall på psykiske lidelser og et bedre grunnlag for å studere omfang av helsetjenestebruk, barrierer for å oppsøke hjelp, risikofaktorer og konsekvenser av psykiske lidelser.

På bakgrunn av disse erfaringene fra Nord-Trøndelag vil vi vurdere om det skal gjennomføres en nasjonal diagnosebasert undersøkelse i hele landet.

Det er ikke vanskelig å forstå at det er en alvorlig tilleggsbelastning å bli avvist når man har forventninger om å få hjelp fra spesialisthelsetjenesten. Like bekymringsfullt som omfanget av avvisninger er den store variasjonen i avslag mellom de distriktspsykiatriske sentrene. Dette tyder på at tilbudet kan være ulikt rundt om i landet for mennesker med samme lidelser. Det er derfor et klart mål å redusere både omfanget av og variasjonen i avvisningsratene.

I årets sykehustale understreket jeg at vi vil se på de store variasjonene mellom de distriktspsykiatriske sentrene når det gjelder avvisninger. Jeg viste til at Nordfjord psykiatrisenter og Lovisenberg sykehus i Oslo har prøvd ut ordninger, slik at få pasienter – eller ingen – blir avvist.

Pasientene møter en erfaren behandler tidlig i forløpet for å avklare hva slags tilbud de har behov for. Erfaringen er at pasientene føler seg sett og tatt på alvor, og flere får et tilbud som er riktig for dem – enten i kommunen eller i spesialisthelsetjenesten. Jeg vil utfordre resten av psykisk helsevern til å sette i verk enten like gode tiltak eller bedre tiltak.

Riksrevisjonens undersøkelse av myndighetenes arbeid med å sikre god henvisningspraksis fra fastlegen til spesialisthelsetjenesten har gitt oss viktig kunnskap. Der går det fram at et flertall av fastlegene og sykehusleger i psykisk helsevern mener at pasienter med psykiske lidelser i større grad enn i dag bør få behandling i andre deler av primærhelsetjenesten.

Halvparten av fastlegene opplyser at de kunne ha behandlet flere pasienter med psykiske lidelser dersom de hadde fått tilstrekkelig opplæring og veiledning fra spesialisthelsetjenesten. Det betyr at det er god grunn til å sette den kommunale helse- og omsorgstjenesten bedre i stand til å behandle denne pasientgruppen.

Helsedirektoratet har utarbeidet en egen henvisningsveileder for fastlegene. Det varierer i hvilken grad fastlegene bruker veilederen. Jeg vil derfor understreke overfor Helsedirektoratet og helseregionene at de viderefører sitt arbeid med å gjøre veilederen kjent, og at den tas i bruk. Det er også viktig at kommunene sørger for at fastlegen har tilstrekkelig kjennskap til det kommunale tjenestetilbudet, i tillegg til tilbudet i spesialisthelsetjenesten.

Kommuner og helseforetak har plikt til å inngå samarbeidsavtaler som klargjør hvilke oppgaver som skal løses på hvilket nivå og fordeling av ansvar. Jeg vil også vurdere om det er behov for å se på om kommuner og helseforetak følger opp kravene til å inngå samarbeidsavtaler. Riksrevisjonen anbefaler at helseforetakene og kommunene avklarer hvilke psykisk helse-tilstander og rustilstander som gir rett til spesialisthelsetjenester. Dette skal vi se nærmere på.

Riksrevisjonen påpeker at det bør undersøkes nærmere hvordan tjenestene kan gi opplæring og ivareta veiledningsplikten på en bedre måte. Dette vil jeg følge opp i dialog med KS og helseregionene.

I arbeidet med ny Nasjonal helse- og sykehusplan vil vi vurdere hvordan de andre anbefalingene fra Riksrevisjonen eventuelt kan følges opp.

Tiltakene jeg har nevnt, er en viktig del av svaret på hvordan vi vil følge opp utfordringene knyttet til det høye antallet avvisninger. I ny Nasjonal helse- og sykehusplan vil psykisk helse være et hovedområde. Jeg vil da komme tilbake til Stortinget med informasjon om hvordan dette arbeidet skal tas videre.

Kjersti Toppe (Sp) [12:51:40]: Takk for svaret. Eg er ikkje ueinig i noko av det som statsråden sa, så alle dei tiltaka som vert skisserte, vil heilt sikkert kunna vera med og betra situasjonen blant dei der ute som har ei psykisk liding eller ei rusliding. Spørsmålet er kor lang tid dette vil ta, og kor fort ein kan få til endringar, for eg meiner det eg seier, når eg seier at det er diskriminering av pasientar ut frå diagnose slik helsevesenet i dag behandlar desse pasientane.

Det er heilt riktig at ein må ha tiltak både i kommunehelsetenesta og på sjukehus. Når det gjeld det som vart sagt om kommunehelsetenesta – det vert vist til rapporten frå Riksrevisjonen – om at ein må få til eit betre samarbeid osv., er eg heilt einig i det. Debatten om fastlegane som har vore no, er òg veldig interessant. Dette handlar òg om at ein må ha ei fastlegeteneste som fungerer, for det er jo trass alt der ein skal kunna verta oppdaga, og det er der ein skal kunna koma og få nødvendig oppfølging og behandling og eventuelt verta send vidare. Eg trur òg at ein kan gjera meir i kommunane. Det er ikkje nødvendigvis rett at så mange vert tilviste. Men uansett: Når ein pasient vert tilvist, er delen som vert avvist, ein av tre, noko som vi ikkje kan vera stolte av.

Eg registrerer at den nye nasjonale helse- og sjukehusplanen skal omhandla psykisk helse. Det er eg veldig glad for. Eg har fremja eit representantforslag om ei stortingsmelding om psykisk helsevern og deler mange av dei tankane som statsråden har, om at det er nødvendig å sjå på heile det psykiske helsevernet. Det er for stor variasjon, bl.a. når det gjeld det vi har tatt opp i dag:

• avvising

• korleis døgnkapasiteten skal vera

• tryggleikspsykiatrien

• samspelet med kommunehelsetenesta

Det som statsråden sa om ei nasjonal diagnosebasert pasientundersøking, er veldig interessant – at ein sjølv tar initiativ til å få kartlagd dette, når vi får så mange undersøkingar som peikar på at dette er eit problem. Det er bra viss ein kan få til det.

Kan eg få ein kommentar til det som eg tok opp sist i mitt innlegg i stad, om at sjukdomar i Noreg har forskjellig status, og at det òg kan påverka helsetenesta?

Statsråd Bent Høie [12:54:54]: Jeg tar det siste først: Ja, det er jeg helt overbevist om. Jeg deler også interpellantens bekymring for at enkelte veldig tydelige fagfolk i den offentlige debatten skaper et inntrykk av at hovedutfordringen i Norge i dag er at folk blir «sykelurt» med hverdagslige problemer som en i tidligere tider taklet på egenhånd. Det mener jeg er noe som er med på å bygge opp barrierene for å søke hjelp. Utfordringen i Norge i dag er ikke dette. Utfordringen er at mennesker med reelle psykiske helseutfordringer i for liten grad ber om hjelp, og at for mange av dem som ber om hjelp, ikke får god nok hjelp. Det mener jeg at denne rapporten viser. Det er jeg helt enig med interpellanten i.

Vi står overfor et stort arbeid på dette området, men det er også satt i gang mye som nå begynner å gi resultater. Både opptrappingsplanen for rusfeltet og regjeringen, samarbeidspartiet Kristelig Folkeparti og det tidligere samarbeidspartiet Venstres veldig tydelige satsing på psykisk helse, helsestasjoner og skolehelsetjenesten i kommunene gir resultater. Kommunene rapporterte at totalt 14 633 årsverk jobbet med psykisk helse- og rusarbeid i 2017, mot 13 936 årsverk i 2016 og 13 131 årsverk i 2015. Det har altså vært en vekst på over 1 500 årsverk i løpet av de to siste årene. Den største prosentvise økningen fra 2016 til 2017 ser vi innenfor nettopp tjenester som er rettet inn mot barn og unge, der det har vært en vekst på 7,9 pst. Men det har også vært en betydelig årsverksvekst for tjenester som er rettet mot voksne, på 4,3 pst.

Den psykologiske kompetansen i tjenestene er styrket. I tjenestene som er rettet mot voksne, har det vært en økning på 29 pst. fra 2016 til 2017, og psykologer utgjør nå 9,4 pst. av årsverkene i tjenestene for barn og unge i kommunene.

Jeg sier dette fordi jeg er helt enig i at fastlegene kan gjøre mer, og at vi har behov for å styrke fastlegeordningen. Men fastlegene har fått mange nye kollegaer i kommunene som ikke er fastleger, men som er psykologer, som er mennesker som har utdanning og kompetanse innenfor psykisk helse- og rusarbeid, og som bør være en del av deres behandlingsteam rundt disse pasientene, ikke minst et lavterskeltilbud til barn og unge, slik at en raskt kan få hjelp. Det er også behov for at kommunene blir flinkere til å informere fastlegene om det tilbudet som nå bygges opp i kommunene, slik at dette når fram til pasientene.

Tellef Inge Mørland (A) [12:58:10]: Jeg tror alle i denne salen har et ønske om at vi skal bli enda bedre til å sikre fullverdig helsehjelp til personer med psykiske lidelser. Det er et godt utgangspunkt. Men samtidig – for å løfte arbeidet med psykiske lidelser framover – vil en av forutsetningene være at også de økonomiske rammene må komme på plass.

Regjeringen legger for 2018 opp til en aktivitetsvekst for spesialisthelsetjenesten på om lag 2 pst., men det er altså før en demografisk utvikling som kan tilsi merutgifter for sykehusene på 1,5 pst. Vi har en spesialisthelsetjeneste som av regjeringen ble bedt om ta en del av innsparingene i forbindelse med ABE-reformen. Samtidig skal vi oppfylle våre forventninger om nye behandlingsmetoder og tilgang på flere effektive, men ofte også dyre medisiner. Da er det kanskje ikke så rart at det med regjeringens statsbudsjett for inneværende år blir lite igjen til å satse på psykisk helse.

Arbeiderpartiet erkjenner at vi fortsatt har store, uløste oppgaver innenfor spesialisthelsetjenesten. Det gjelder også innenfor psykisk helse. Derfor har vi til sammen prioritert 3 mrd. kr mer i vårt alternative statsbudsjett, inkludert det som regjeringen har lagt inn.

Før jul ble statsråden utfordret på den gylne regel, der rus og psykisk helsevesen hver for seg skal ha en årlig vekst høyere enn somatikken. I sitt svar 24. november avklarer statsråden at dette kun er et mål, ikke et krav. Det gjenspeiler kanskje også virkeligheten der ute for mange av dem som jobber på feltet.

Tillitsvalgte som jobber innenfor feltet psykisk helse og avhengighet ved Oslo universitetssykehus, sier de opplever at somatikken får en vesentlig høyere vekst enn det deres felt får. Før jul rykket de derfor ut med en bekymring om at man fryktet forringet kvalitet i pasientbehandlingen, og mente til og med at sikkerheten til de ansatte – de som jobber ved Klinikk psykisk helse og avhengighet – kunne være truet, nettopp på grunn av for få økonomiske ressurser. Overskriften i deres rop om hjelp var:

«Krise i Klinikk for psykisk helse og avhengighet ved Oslo universitetssykehus» – «Hvor blir det av Høies lovnader?»

Har statsråden forståelse for at virkeligheten oppleves slik for dem som jobber på dette feltet der ute, og ser han også at vi trenger å styrke arbeidet innenfor psykiske lidelser ytterligere, gjennom bl.a. økonomiske rammer som står i stil med de forventningene og behovene som en hittil ikke har klart å innfri?

Torill Eidsheim (H) [13:01:18]: Psykisk helse er eit av dei viktigaste satsingsområda til regjeringa. Ei god psykisk helse er viktig for å ha god livskvalitet og for å meistre både kvardag og jobb. Terskelen for å få hjelp må vere låg, og hjelpa må vere tilgjengeleg i nærmiljøet til den enkelte.

Dessverre ser vi signal blant unge i dag som er ganske urovekkjande. Vi har aldri før sett ein meir pliktoppfyllande, kjernesunn og ambisiøs generasjon barn og unge. «Generasjon prestasjon» blir dei ofte kalla. Dei røykjer mindre, dei drikk mindre, dei trener meir, dei har betre relasjonar til foreldra sine, og dei trivst òg betre på skulen enn forfedrane sine. Samtidig er det urovekkjande å sjå korleis ungdomsgenerasjonen strever med psykiske plager og problem. Når ei av fem jenter i 10.-klasse opplever betydelege stressrelaterte og depressive symptom, er det noko vi tek alvorleg.

Innsatsen er nøydd til å bli sett inn tidlegast mogleg for dei som slit med psykiske problem. At psykiske lidingar oppstår, må førebyggjast, bl.a. ved å forhindre mobbing og sosial isolasjon blant unge, barn og vaksne. Arbeid og aktivitet skal vere ein integrert del av behandlinga og oppfølginga. Regjeringa vil byggje ned hindera for å oppsøkje hjelp.

Regjeringa skal i 2018 innføre pakkeforløp innan psykisk helse. Det skal bli lagt fram ein opptrappingsplan for barn og unge si psykiske helse. I tillegg ønskjer eg å trekkje fram at livsmeistring skal inn i skulen. Eg trur vi må innsjå at for å kunne leve heile livet – og ha eit godt liv i alle fasane av livet – må ein òg meistre livet, og det må lærast.

Det vil vere viktig å styrkje tverrfagleg samarbeid mellom tenestene, i tillegg til at ein anerkjenner samarbeidet med frivillige og andre private aktørar for å leggje til rette for eit mangfald av tilbod, og at vi sikrar at terskelen for å be om hjelp til kvar tid er låg.

Vi veit at psykiske lidingar dessverre ofte òg heng saman med rus i ei eller anna form. Diagnostisering av alkoholmisbruk kom aller dårlegast ut i studien frå Folkehelseinstituttet. Eg ser på det arbeidet som Helsedirektoratet er i gang med, å utarbeide faglege råd til fastlegane i møte med personar med alkoholproblem, som eit utruleg viktig tiltak. Desse råda omhandlar både korleis ein kan ta opp problematikken i møte med pasienten, hjelpemiddel for kartlegging av alkoholbruk og annan rusmiddelbruk og moglegheita for oppfølging og behandling frå andre helse- og omsorgstenester, òg spesialisthelsetenesta. Dette vil vere heilt vesentleg for å sikre riktig og god behandling.

Vi treng betre data om førekomsten av psykiske lidingar i Noreg og om kor mange som faktisk får behandling. Det er bra at Folkehelseinstituttet har fått i oppdrag å gjennomføre ei diagnosebasert befolkningsundersøking. Dette vil kunne gje oss førekomsttal på psykiske lidingar og eit betre grunnlag for å studere omfanget av helsetenestebruk, barrierar for å oppsøkje hjelp, risikofaktorar og òg konsekvensar av psykisk liding.

Hovudfokuseringa innan både rus og psykiatri må vere å hjelpe den enkelte til å klare å endre ein dysfunksjonell livsstil og å oppleve meistring og eit reelt val, der ein kan velje det livet som ein sjølv ønskjer å leve. Det må starte med korleis ein blir møtt og sett i ein tidleg fase.

Jan Steinar Engeli Johansen (FrP) [13:06:21]: La meg først få si at det skal være en selvfølge at mennesker med en psykisk lidelse skal få den hjelpen de har behov for, når de får behov for den.

Stadig flere sliter med psyken, og altfor mange får hjelp for sent, i mange tilfeller fordi de venter for lenge med å oppsøke hjelp, og i andre tilfeller fordi tilbudet er for dårlig eller kapasiteten for liten. Det kan være vanskelig å oppdage dem som sliter psykisk, og derfor er kompetanse et nøkkelord. Da er det også viktig at hjelpeapparatet står klart den dagen man ser dem som har behov for hjelp, eller når man endelig på eget initiativ oppsøker hjelp.

Av mange viktige politikkområder er psykisk helse blant regjeringens aller viktigste prioriteringer, fordi en god psykisk helse er viktig for å ha en god livskvalitet og for å mestre hverdag og arbeid. I den nye regjeringsplattformen er det slått fast at styrkingen på området skal videreføres. For Fremskrittspartiet er det viktig at regjeringen også i praksis følger opp det som regjeringspartiene er blitt enige om.

For mange begynner de psykiske problemene allerede i ung alder. Da er det viktig at kommunene har tatt ansvar ved å ruste opp lavterskeltilbud som skolehelsetjeneste og psykologkompetanse. Regjeringen har allerede over tid bevilget penger som er ment å gå til styrking av akkurat disse områdene, og da er det litt provoserende å få tilbakemeldinger om at mange kommuner har prioritert annerledes, til tross for at de har store mangler i tilbudet til barn og unge.

At regjeringen ikke har valgt å øremerke disse midlene, betyr ikke at kommunene kan se bort fra å bygge opp og utvikle tilbudet. Fremskrittspartiet vil følge utviklingen i kommunene framover for å se om det kanskje er nødvendig å foreslå at midlene øremerkes i større grad enn i dag.

Spørsmålet om hvordan man kan sikre et fullverdig helsetilbud til personer med psykiske lidelser, er komplekst, og slik spørsmålet er formulert, er jeg også usikker på om noen i det hele tatt kan gi et fullgodt svar. Men noen av nøklene ligger i at vi greier å senke terskelen for å spørre om hjelp, at helsepersonell og leger har bedre kunnskap i å oppdage psykiske problemer, at kapasiteten er godt nok utbygd, og at vi benytter de tilbudene som er tilgjengelig, for å sikre dem det gjelder, et bredt og mangfoldig tilbud.

Så regner jeg med at også interpellanten stiller seg bak oppfordringen til kommunene om å bygge opp tilbudet i tråd med signalene fra regjeringen, selv om midlene ikke nødvendigvis er øremerket.

Kari-Lise Rørvik (V) [13:09:20]: Det er dessverre slik som representanten Toppe påpeker, at det er statusforskjeller mellom ulike sykdommer i Norge – noen sykdommer er forbundet med skam, tabuer og stigmatisering – enten det er mellom somatiske sykdommer, eller det er mellom somatikken og psykiske sykdommer. For eksempel er det forskjell på hvordan man møter ulike kreftpasienter og pasienter med hepatitt C. Det er selvsagt uheldig, for vi skal ha en likeverdig helsetjeneste for alle, uansett bakgrunn. Det er også bekymringsfullt at det er så ulik praksis mellom de ulike DPS-ene. Det er derfor bra at helseministeren både skal arbeide for å redusere omfanget av avvisninger ved DPS-ene og jobbe for en mer lik praksis.

Vi har en lang vei å gå, men det synes som om det er en stor politisk vilje til å gå den veien sammen, både i storting og i regjering. Vi er nødt til å sette primærhelsetjenesten bedre i stand til å forebygge mer framfor å behandle i en dyr spesialisthelsetjeneste. Vi vet at mange av de psykiske lidelsene kan forebygges svært effektivt dersom hjelpen gis tidlig. Vi vet også nok om konsekvensene av en dårlig barndom til at det må unngås for enhver pris. Vi vet at krenkede barn ofte blir syke voksne. Motsatt vet vi at en trygg og god tilknytning i barnets første leveår kan ha avgjørende betydning for en god helse resten av livet.

Det viktigste vi kan gjøre, er å unngå at folk blir psykisk syke, og da er nøkkelen en god barndom. Det oppnår vi bare ved å styrke arenaene utenfor helsetjenestene der god helse produseres, i familiene med mange støttetiltak til dem som trenger det, tilgang til natur og rent vann, idrettsaktiviteter, kulturtilbud, gode barnehager, SFO og skoler m.m. Deretter må vi sørge for skolehelsetjeneste, helsestasjoner og et godt tilgjengelig familievern, fungerende barnevern, BUP osv. Venstre ser derfor med spenning og stor entusiasme fram til at den økonomisk forpliktende opptrappingsplanen for barn og unges psykiske helse skal legges fram i 2018. Når vi vet at psykiske lidelser alene koster samfunnet mer enn 185 mrd. kr årlig, sier det seg selv at vi har mye å hente ved å forebygge.

La oss gå tilbake til spesialisthelsetjenesten. Jeg mener hele skillet mellom psyke og somatikk er uheldig, for veldig mange sykdommer henger sammen og bør behandles sammen. Det er hele mennesket som skal behandles – det kan det være lett å glemme. Vi har et kunstig skille i dag, som er til hinder for god, helhetlig behandling. Dette skillet bidrar til at pasientenes livshistorie omdannes til sykdomshistorie og diagnoser. Det kan være til hinder for at pasienten kan bli helt frisk, fordi hjelpen blir fragmentert. Men den debatten er for stor til å ta her og nå.

Jeg er dessverre ikke overrasket over at flere blir avvist ved behov for psykisk helsevern enn f.eks. for ortopedisk behandling. Det er en forskjellsbehandling det må jobbes målrettet med å rette opp i. Det er bra at helseministeren har igangsatt tiltak på området. Det er også bra at psykisk helse skal være et hovedområde i ny nasjonal helse- og sykehusplan, for dette vil ta tid.

Jeg er glad for den tydelige satsingen på psykisk helse og rus fra den forrige regjeringen og nå også fra den nye regjeringen, der Venstre er med. Det er bra at den gylne regelen ligger fast, og at veksten i psykisk helsevern skal være større enn i somatikken. Jeg tror vi må legge enda sterkere vekt på dette overfor helseforetakene framover.

Psykisk sykdom kan være svært vanskelig å behandle og årsaksforholdene svært kompliserte. Noen psykisk syke skal ha livslang behandling, andre trenger mindre. Behandlingen må tilpasses den enkelte – det er viktigere for dem som sliter med psykiske lidelser, enn for de fleste i somatikken. En brukket arm er lett å behandle, en knust barndom langt vanskeligere.

Jeg vil takke interpellanten for å sette psykisk helse på dagsordenen. Flere lavterskeltilbud og tidlig innsats i kommunene vil være avgjørende for å lykkes. Og kanskje vi klarer å redusere behovet for å hjelpe i spesialisthelsetjenesten dersom vi klarer å gjøre alvor av å forebygge mer for å behandle mindre.

Olaug V. Bollestad (KrF) [13:14:25]: Det at Folkehelseinstituttet viser at to tredjedeler av dem som hadde depresjon, verken hadde fått diagnose eller behandling, er egentlig skremmende tall. Og grunnen var enten at de ikke hadde oppsøkt hjelp, eller at de ikke ble fanget opp med de symptomene de hadde. Jeg tror det fortsatt er mye stigma ute og går også for denne pasientgruppen, noe som ikke er nytt i det hele tatt.

Jeg ønsker å være bitte litt personlig. Jeg vokste opp med en mor som var psykisk syk. Hun fikk fødselsdepresjon etter at jeg var født. Min mor fikk ikke mye hjelp, hun ble aldri behandlet før vi ble voksne, og det var først da vi tre ungene ble voksne, at vi forsto at mor egentlig var ganske syk. Den syke er altså ikke alene, men det er mange rundt den syke som også er i en risikogruppe, fordi mor, far eller en av ungene ikke blir oppdaget. Det er viktig at de psykisk syke får hjelp, fordi det er så mange rundt som tenker på sine, er opptatt av sine og faktisk kan gå hen og bli syke selv, fordi deres egne ikke får hjelp.

Det samme tenker jeg gjelder for dem som sliter med alkohol. Her handler det både om forebygging og om å komme inn og behandle og oppdage tidlig – det å tørre å stille spørsmålene, bry seg, se bak fasaden. Når så mange ikke blir fanget opp, er det en advarsel til oss alle – som gode naboer, som venner og som behandlende institusjoner.

Det er ikke mange uker siden jeg møtte en ung kvinne som sa: Det var ingenting som ble fanget opp hjemme hos oss. Vi hadde fint hus, vi hadde den rette bilen utenfor, far klarte å gå til den jobben som han skulle gå til. Men på innsiden, Olaug, var det ikke sånn, der var det ikke mye som ikke viste at far hadde et alkoholproblem.

Derfor handler dette om å oppdage tidlig, få komme inn og behandle tidlig, og om så mye mer. Det er viktig at den det gjelder, den pasienten som har det vondt og er syk, blir trodd og oppdaget av helsevesenet. Det er også utrolig viktig for pårørende, det er viktig for arbeidslivet. Det er viktig for alle at vi kommer dit at vi klarer å løfte opp denne problemstillingen. Når to tredjedeler går rundt og ikke blir oppdaget eller får den hjelpen de skal ha, er det ikke rart at tallene stiger, for da er det så mange andre rundt som også får en utfordring. Derfor handler dette om statens løfting innenfor helsevesenet, men det handler også om å lage hverdagsliv rundt familier, som gjør at vi klarer å bry oss, både om den psykisk syke og om den som har en rusutfordring.

Kjersti Toppe (Sp) [13:18:13]: Takk til dei som har hatt innlegg i denne debatten.

Eg har nokre kommentarar. Eg har ikkje fokusert så mykje på økonomi i denne interpellasjonen, men eg er sjølvsagt einig med dei som har tatt opp at økonomi òg er viktig. Eg har òg kritisert den gylne regelen for ikkje å verka. Vi har òg hatt meir pengar til sjukehus i våre alternative budsjett, og vi har fremja eit forslag om ein opptrappingsplan for psykisk helse i kommunane, med øyremerkte midlar.

Det som er poenget mitt med denne interpellasjonen, er at her er det meir enn økonomi som gjer at ting går gale. Dette handlar òg om ein praksis og ein kultur ute i tenestene som gjer at det er vorte slik at ein ikkje tar personar med psykiske problem eller med eit alkoholmisbruk på same alvor som om det kjem ein pasient som har knekt ein fot. Og det er jo det som er det vanskelege spørsmålet for ein statsråd og for helsemyndigheiter å svara på, men det er utruleg viktig at dette får merksemd. Eg meiner det er ei diskriminering av pasientar etter diagnose som vi ikkje kan vedkjenna oss, i det norske helsevesenet. Vi har jo eit mål om at vi skal ha eit helsevesen for alle, men det viser seg at det faktisk ikkje er sant. Vi må endra kulturen ute i tenestene.

Når det er slik at ein kjem til fastlegen og ein ikkje klarer å avdekkja alkoholmisbruk, kan det sjølvsagt verta betre om ein får fleire fastlegar, men det er likevel slik at ein må gå inn og sjå på korleis ein arbeider, og kva slags arbeidsmåtar ein bruker, og eventuelt verta kvitt om det er tabulagde ting som det er vanskeleg å snakka om. Elles gjer vi ikkje pasienten rett. Når det er slik at ein av tre med ei psykisk liding som vert viste til sjukehus, vert avvist utan at ein vert greidd ut, finst det inga unnskyldning uansett kor dårlege budsjetta er, vil eg seia. Det finst inga unnskyldning, for ein gjer ikkje det same om pasienten har ein annan sjukdom. Difor kan vi ikkje tolerera det.

Det at sjukdomar har forskjellig status og får kartlegging ut frå det, viser jo òg at det ligg noko bak her. Det er vanskeleg å vedta herifrå at det ikkje skal vera slik, men det er i alle fall ansvaret vårt å bidra til at vi får ei anna utvikling.

Statsråd Bent Høie [13:21:19]: Jeg vil takke for en god og viktig interpellasjonsdiskusjon om et tema som er veldig avgjørende. Det er mange utfordringer vi står overfor, så jeg vil prøve å avslutte med et litt mer optimistisk bilde, nemlig at vi i stortingsmeldingen om folkehelsepolitikken har blitt enige om at psykisk helse nå skal løftes opp og være likeverdig med den fysiske helsen i alt folkehelsearbeidet.

Det er klart at mange av de tiltakene som vi gjennomfører i andre sektorer, alt fra det å få livsmestring inn som et tverrfaglig tema i skolen til satsing på kvalitet i barnehage og i skole, har stor betydning for den psykiske helsen. Og det at en på flere og flere arenaer nå snakker åpent om psykisk helse, og at vi alle har både en psykisk og en fysisk helse, vil forhåpentligvis bidra til både å bygge ned barrieren om å søke hjelp og også å bygge opp tilbudet og endre holdninger i helsetjenesten.

Så er det så flott på dette området at det ikke er slik at behandlingen er dyr, omfattende og har varierende resultat. Nei, tvert imot, her er det veldig ofte snakk om relativt billig, kortvarig og effektiv behandling, som veldig ofte også gir gode resultater. Det er også et viktig budskap å få fram overfor befolkningen. En kan av og til få et inntrykk av at hvis en har en rusavhengighet eller har en psykisk helseutfordring, er det noe som en skal leve med resten av livet, og at hjelpen ikke hjelper. Nei, her er det veldig mye god hjelp å få. Det som er viktig, er at den hjelpen kommer så raskt som mulig, og ikke minst at en klarer å fange opp barn og unge tidlig.

Når det gjelder psykiske helseutfordringer, vil de aller fleste som får en psykisk helseutfordring gjennom livet, få den første gang i barne- og ungdomsårene. Hvis en da får den riktige hjelpen raskt, kan det ha stor betydning for resten av livet.

– Det var et forsøk på å ha en litt mer optimistisk avslutning på en veldig viktig debatt.