Stortinget - Møte mandag den 19. desember 2016

Dato: 19.12.2016
President: Olemic Thommessen
Dokumenter: (Innst. 17 S (2016–2017), jf. Prop. 1 S (2016–2017))

Søk

Innhold

Sak nr. 4 [15:45:58]

Innstilling fra utenriks- og forsvarskomiteen om Svalbardbudsjettet 2017 (Innst. 17 S (2016–2017), jf. Prop. 1 S (2016–2017))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 35 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 30 minutter, Høyre 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter og Miljøpartiet De Grønne 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen.

Videre foreslås det at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Anniken Huitfeldt (A) [] (komiteens leder): Ved utgangen av 2016 opplever vi at verden har blitt mer utrygg. Den humanitære katastrofen som utspiller seg i Aleppo, viser hvordan Syria har blitt åsted for rivalisering mellom globale og regionale stormakter, med forferdelige konsekvenser for sivilbefolkningen. Jeg oppfordrer regjeringa til å øke de humanitære bevilgningene til Syria og nabolandene for å hindre nød, uavhengig av religiøs tilhørighet. Det var riktig og viktig av Norge å delta som medarrangør av den internasjonale giverkonferansen for Syria i London i februar, men som medarrangør påhviler det også regjeringa et særskilt ansvar for å bidra til at giverlandene faktisk leverer på sine forpliktelser.

I vår del av verden opplever vi frykt for flyktningkrise – frykt som bidrar til at politiske krefter som nører opp under motsetninger, får økt spillerom. Blant våre allierte i Europa er demokratiet under press. Heller ikke i Norge bør vi nøre opp under motsetninger mellom folk og religioner, spesielt ikke når man er medlem av regjeringa. I dag trengs lederskap og ansvar, ikke politikere som bidrar til motsetninger og konflikter.

Et land som Norge er helt avhengig av folkeretten og internasjonale kjøreregler. Vi kan ikke godta tilbakeskritt til prinsippene fra Jalta-avtalen, der stormaktene gjør opp seg imellom om kontroll i sine respektive nabolag. Vi kan ikke godta at Europas grenser i dag blir forsøkt endret ved bruk av militær makt.

Mer handel og færre handelshindringer var nøkkelen til økonomisk vekst etter annen verdenskrig. Handel mellom land skulle bidra til både økonomisk utvikling og gjensidig avhengighet, slik at det ikke skulle bli krig i Europa igjen. De siste årene har flere protestert mot disse ideene – britisk utmelding av EU, Donald Trumps oppslutning i USA og stadige protester fra enkelte fagforeninger mot handelsavtaler som TTIP og TiSA. Dette har gjort at arbeidet med internasjonale handelsavtaler akkurat nå har stoppet opp. Dersom flere land begynner å beskytte sine markeder ved å innføre handelshindringer, begrenser vi muligheten for økonomisk framgang. Det er ingen fordel for Norge – et land som produserer 37 millioner fiskemåltider hver eneste dag er helt avhengig av internasjonal handel.

Norge er et lite land, men vi kan likevel spille en viktig rolle i internasjonal politikk. Fredsprosessen i Colombia viser at vi også kan være modige. Da vi startet arbeidet i Colombia, var det ingen som snakket med FARC-geriljaen, men vi turte å bistå i samtaler, sammen med Cuba.

I en mer utrygg verden må vi våge å engasjere oss mer. Freds- og forsoningsarbeidet bør derfor styrkes. Vårt engasjement i FN må styrkes. Vi foreslår nok en gang å binde 1 pst. av bruttonasjonalinntekt til utviklingshjelp. Jeg skulle ønske at Venstre og Kristelig Folkeparti snart stemmer for dette i Stortinget.

Nordområdene er Norges viktigste strategiske satsingsområde, ikke bare et av de viktigste, slik som regjeringspartiene går inn for i komiteens innstilling. Arbeiderpartiet tar også konsekvensene av denne prioriteringen og går inn for å øke bevilgningen til nordområdetiltak. I nord trenger vi mer dialog, mer samarbeid og nye initiativer. Jeg ser gjerne at regjeringa gjør mer for å støtte opp under dette samarbeidet på tvers av grensene i nord.

Det var nødvendig å øke forsvarsbudsjettet med mer enn det regjeringa foreslo. Derfor inngikk Arbeiderpartiet en avtale med regjeringa om langtidsplanen, som bidro til økt forsvarsbudsjett med tiltak spesielt i Nord-Norge. Økningen på 300 mill. kr utgjør i langtidsplanens tjueårsperiode akkumulert 6 mrd. kr mer til Forsvaret.

Gjennom hele denne stortingsperioden har Forsvaret blitt utsatt for regjeringas såkalte avbyråkratiserings- og effektiviseringsreform – i realiteten et flatt kutt i hele Forsvaret. Effektivisering mener jeg er veldig viktig, men det fungerer best når Forsvaret selv kan omdisponere disse midlene til prioriterte investeringer og satsinger. Avtalen mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet hindret regjeringa i å gjennomføre ekstra kutt på dette området. Det var bra.

I en tid hvor vi både må håndtere uforutsigbarhet og opprustning fra øst og motta økt ansvar for sikkerhet i Midtøsten, trenger vi brede løsninger i forsvarspolitikken.

Flere lokalsamfunn blir rammet av omstillingene som er vedtatt i langtidsplanen, men i forsvarspolitikken må vi sette hensynet til Forsvarets operative evne foran alle andre formål. Storsamfunnet må likevel stille opp når lokalsamfunn rammes. Fra Arbeiderpartiets side går vi derfor allerede i statsbudsjettet for 2017 inn for å bevilge 75 mill. kr ekstra til omstillinger til Andøy kommune.

Til slutt vil jeg gi honnør til regjeringa og norsk utenrikstjeneste for arbeidet som er lagt ned for å gjenopprette normale forbindelser med Kina. Avklaringen vi fikk i dag, viser at det har vært helt nødvendig å bruke tid. Nå åpner det seg nye muligheter for Norge, ikke minst for norsk næringsliv, men også bredere samfunnsinteresser. I vår verden i dag er det viktig for Norge å ha fulle diplomatiske forbindelser med Kina, verdens nest største økonomi og verdens mest folkerike land.

Øyvind Halleraker (H) []: Samtidig som vi har vår budsjettdebatt, foregår det forferdelige grusomheter i Syria. Jeg synes derfor det er naturlig å stoppe litt opp ved det. Blodbadet i Aleppo som vi ser på nyhetene, må stanse. Rapporter fra FN om regelrette henrettelser av både sivile og hjelpearbeidere gir grunn til dyp bekymring. Men la oss nå håpe at avtalen om evakuering av Øst-Aleppo overholdes. Avtalen skal innebære at både sivile og opprørsstyrker får forlate den beleirede delen.

Regjeringen har økt den humanitære bistanden med 50 pst. siden 2013. En betydelig del av økningen går til å hjelpe befolkningen i Syria og flyktningene i nabolandene. Det er totalt 5 mrd. kr til humanitær bistand på neste års budsjett.

I tillegg deltar vi i koalisjonen som etter anmodning fra FN driver opplæring av grupper for å bekjempe ISIL og deres grusomheter både i Syria og i Irak.

NATO omstiller seg nå fra en tid preget av deltakelse i store internasjonale operasjoner utenfor NATOs territorium til en ny og langvarig normalisering, med fokus på kollektivt forsvar. NATO arbeider nå videre med å styrke alliansens evne til avskrekking og forsvar.

Regjeringen intensiverer arbeidet med å styrke NATOs maritime innretning, med fokus på utfordringene i Nord-Atlanteren. Det er også interessant at Arktis er blitt et tiltagende interesseområde. Det tjener Norge.

Dagens sikkerhetspolitiske bilde er mer krevende enn for få år siden, og NATO og EU må derfor samarbeide for å kunne håndtere alle scenarioer. Etter at EU kom med sin sikkerhetsstrategi på forsommeren, ser vi et stadig tettere samarbeid mellom NATO og EU. Det blir nå viktigere å finne en mest mulig effektiv utnyttelse av ressursene, slik at man kan unngå å duplisere kapasitetene.

Vi debatterer i dag det første forsvarsbudsjettet i den nye langtidsperioden. Med dette budsjettet forsterkes kursendringen regjeringen har påbegynt. Det innebærer en historisk satsing på Forsvaret. Det er viktig å ha med seg, når vi diskuterer de økonomiske rammene som ligger til grunn for den nye langtidsplanen, at i langtidsplanen foreslo man å tilføre forsvarssektoren 165 mrd. kr friske midler, mens sektoren selv skulle frigjøre og omprioritere 40 mrd. kr – altså til sammen ivareta et merbehov for 205 mrd. kr over 20 år. Dette ble også vedtatt av Stortinget.

Den storsatsingen vi nå ser på strategiske kapasiteter, er en svært viktig del av LTP, og det er derfor gledelig at regjeringen har besluttet å anskaffe fem nye Poseidon-overvåkingsfly. Dette vil videreføre en maritim overvåkingskapasitet som kan møte dagens og framtidens utfordringer. En slik videreføring av aktiviteten siden 1960 med norske fly vil bidra til å sikre fortsatt stabilitet og forutsigbarhet i våre områder samt at våre egne og alliertes behov ivaretas. P-8A Poseidon er en formidabel plattform for overvåking av havområder og vil gi både norske og allierte, sivile og militære myndigheter et godt grunnlag for beslutninger. Med moderne sensorer og våpen vil de nye Poseidon-flyene representere en fullstendig fornyet plattform.

Det siste året har gitt oss en serie med brå endringer – brexit i juni, presidentvalget i USA i november og en rekke andre valg som har gitt økonomiske og geopolitiske utslag. Da er det viktig å holde på de alliansene og samarbeidsformene vi har bygget vår sikkerhet på og sikret våre interesser gjennom. Norges forhold til EU er godt og tillitsbasert. Når det gjelder brexit og Norges forhold til Storbritannia, registrerer vi gode møter og dialog mellom regjeringene i begge land.

Jeg vil også kort få kommentere den gledelige nyheten om en full normalisering av våre politiske og diplomatiske relasjoner med Kina. Jeg hadde faktisk gleden av å være den første parlamentariker fra Norge som besøkte Kina på seks år, i sommer. Dette gir store muligheter for samarbeid, også bilateralt, gjennom gjenopptakelse av forhandlingene om en frihandelsavtale, normalisering av norsk eksport til Kina og faglig samarbeid om en rekke spørsmål, inkludert klima og Arktis. Den gode dialogen Norge faktisk hadde tidligere om menneskerettighetsspørsmål, er også viktig å ta opp igjen.

Helt til slutt er det på sin plass å takke norske soldater som har tjenestegjort og tjenestegjør på vegne av Norge i Afghanistan, Mali, Jordan, Irak og andre steder. De gjør en svært viktig innsats og bidrar til å følge opp stortingsflertallets sikkerhetspolitiske målsettinger.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) []: Takk for god lunsj. Jeg trodde i utgangspunktet jeg skulle ha 10 minutters taletid, men nå tror jeg at jeg skal dele dette i to og ta en treminutter etterpå.

Jeg vil gjøre som de foregående talerne og takke regjeringen og det diplomatiske korps for innsatsen som har gjort at vi har fått normale relasjoner til Kina igjen. Det er fantastisk viktig, selvfølgelig også for norsk næringsliv. Kina er et enormt marked med enormt mange mennesker og en stor mulighet for Norge.

Næringsutvikling i privat sektor er helt avgjørende for økonomisk utvikling. De aller fleste arbeidsplasser skapes her. Men lønnsomme og langsiktige arbeidsplasser skapes ikke ved økonomiske bidrag fra utlandet, men først og fremst ved interne prosesser. Økonomisk fremgang forutsetter også at eiendomsretten respekteres, og at det innføres et stabilt skattesystem som oppmuntrer til investeringer.

Mange land må omlegge styringsstrukturen for å skape mer velferd for sine innbyggere. Ingen bistand vil ha langsiktig virkning før landene selv innser dette. Dessverre går utviklingen mange steder i gal retning, til tross for rekordstor utenlandsk bistand. Uten respekt for enkeltindividets rettigheter vil det ikke være mulig å få til økonomisk utvikling. Bistand kan imidlertid være en katalysator. Ikke minst får innbyggerne mulighet til skolegang og kompetansebygging. Det er derfor positivt at regjeringen har et hovedfokus på utdanning. For å ha den ønskede effekten må imidlertid myndighetene selv ta ansvar og legge forholdene til rette.

Land som ikke respekterer verdiene som ligger til grunn for pluralisme, vil oppleve stagnasjon, med unntak av land som lever av naturressurser alene. For å lykkes må landene selv akseptere og legge til rette for frihetsverdier som ytringsfrihet, likeverd, likestilling, inkludert kvinners rett til å bestemme over egen seksualitet og reproduksjon, religiøs frihet, inkludert retten til å ikke ha en religion og retten til å konvertere. Sekulære rettsregler må ligge i bunnen – toleranse og et pluralistisk demokrati. Uten slike verdier i bunnen vil landene ikke lykkes med å skape en kreativ og innovativ befolkning. Disse friheter er selve livsnerven for økonomisk fremgang.

Det er ikke uten grunn at landene som praktiserer en dogmatisk og politisk-ideologisk versjon av islam, ikke oppnår velferd og fremgang som vi alle ønsker. Det skapes dysfunksjonelle samfunn. Det er også i disse landene borgerkriger, etniske konflikter og intern uro oftest oppstår, og da med en påfølgende flyktningstrøm til land som nettopp opprettholder disse frihetsverdiene. Denne forståelsen må ligge til grunn for norsk utenrikspolitikk generelt og for norsk bistand spesielt.

Når det gjelder intern styring i Norge, er det positivt at regjeringen øker avbyråkratiseringsreformen med 0,3 pst. Det er også positivt at hele komiteen stiller seg bak granskingen av bevilgninger til International Law and Policy Institute, og at komiteen ønsker en bredere gjennomgang av forvaltningen av tilskuddsordningen. Dette inkluderer selvsagt også informasjonen som VG i går formidlet knyttet til Syslab International.

Jeg vil samtidig understreke at Norge må unngå bindinger og økonomiske overføringer til partipolitiske eller politikerstyrte organisasjoner og stiftelser, enten de er hjemme eller ute.

Når det gjelder Norges tilknytning til EØS – til stor overraskelse for statsråden, for øvrig – er det svært positivt at hele komiteen har sluttet seg til Fremskrittspartiets merknad om en reforhandling av EØS-avtalen for å sikre Norge bedre betingelser. Det viser at alle partiene er på riktig side av historien, og at overnasjonalitet har sine begrensninger. De som stusser over det, kan gå til side 5 i innstillingen. Jeg kan godt lese det opp høyt:

«Komiteen understreker at EØS-avtalen over tid har fått noen uante negative konsekvenser. Komiteen presiserer at man vil arbeide for å forbedre EØS-avtalens betingelser med sikte på å sikre norske interesser bedre.»

Det er meget positivt.

Forsvarsbudsjettet er første år av langtidsplanen og innleder opptrappingsplanen med en reell satsing på Forsvaret. Forsvaret skal gjenoppbygges på alle områder, og det vil bli anskaffet strategiske kapasiteter som vil gjøre Forsvaret robust for eget forsvar og også for mottak av allierte styrker.

Signalene fra USAs nyvalgte president, senere understreket av NATOs generalsekretær, innebærer høyst sannsynlig at samtlige av NATOs medlemsland over tid vil måtte øke sine økonomiske bidrag til alliansen. Disse signalene sendes ut samtidig som nye krefter i Washington er inne i en prosess hvor USAs strategiske interesser evalueres. Globale allianser er i bevegelse, og det er ikke lenger åpenbart hvem som er hvem – hvem som er venn, og hvem som er fiende.

Det er imidlertid liten tvil om at kampen mot ekstremistene i ISIL vil fortsette for full styrke, noe Norge også bidrar til. Utfordringen er imidlertid at lojaliteten til de stridende parter, i både Irak og Syria, er vekslende. Ulik muslimsk tilhørighet og ulik grad av islamsk fundamentalisme gjør partene lett påvirkelige. Kampen mot ISIL er derfor også en kamp for å overvinne de krigende parters «hearts and minds».

Knut Arild Hareide (KrF) []: Representanten Tybring-Gjedde hadde ei noko fri tolking av EØS-teksten i budsjettinnstillinga. Det er jo enkelte tekstar i alle fall Kristeleg Folkeparti er vane med å rette seg litt meir reglementært etter enn andre, men me har jo fagstatsråden på dette området i salen, så eg forventar at ho gir oss nokre roande ord om dette når ho får ordet litt seinare.

I starten av det 21. århundret kunne me glede oss over at trenden viste færre krigar og konfliktar og framgang for demokratiet i verdssamfunnet. Dei siste åra viser at det ikkje er sjølvsagt at den framgangen held fram. Det krev internasjonal innsats om me skal sikre verdsfreden, bringe stadig fleire menneske ut av ekstrem fattigdom og nød og handtere dei globale klimautfordringane.

Det budsjettet utanriks- og forsvarskomiteen no behandlar, gir oss handlekraft i møte med desse utfordringane, og me får ressursar til å sikre at våre nasjonale interesser blir varetatt i det internasjonale samkvemet som me er ein del av.

Mest pengar blir løyvde til det militære Forsvaret vårt. Forsvarsbudsjettet nærmar seg 50 mrd. kr årleg. Forsvarsramma er den største løyvinga i budsjettinnstillinga. Kristeleg Folkeparti er med i det fleirtalet som i dag vedtar å styrkje forslaget med 300 mill. kr meir enn regjeringa føreslo, spesielt for å styrkje Hæren og Heimevernet, og me hindrar nedlegging av Kystjegerkommandoen i Nord-Noreg. I staden styrkjer me Forsvaret i nord.

Denne styrkinga er berre eit forvarsel om den opptrappinga som kjem innan forsvarssektoren. Den nye langtidsplanen for Forsvaret betyr auka forsvarsløyvingar, men me må dessverre vente til hausten 2017 for å få avklaring av viktige investeringar i landmakta. Forsvaret blir ikkje heilskapleg utan nettopp det.

Me sikrar også eit sterkt utviklingsbudsjett. 1 pst. av bruttonasjonalinntekt gir musklar i kampen mot fattigdom. Det trengst i vårt internasjonale arbeid for å fremje utvikling, demokrati og menneskerettar, rettsstaten og fredeleg konfliktløysing.

På terskelen til 2017 ser me kor forferdeleg situasjonen kan bli når krigens logikk overtar og dei humanitære omsyna blir skyvde i bakgrunnen. Tragedien i Aleppo er ein brutal illustrasjon av dette. Assad-regimet har ved hjelp av russisk luftmakt og iranskstøtta militsar skote opprørskontrollerte delar av denne millionbyen i filler. Ut av ruinane forsøkjer nå fortvilte menneske å evakuere. Grøne bussar skal frakte dei ut. Men det har blitt skote mot mange bussar. Når bussane slepp ut av krigsinfernoet, går ferda til den opprørskontrollerte byen Idlib. Kanskje er det berre eit forvarsel om at den militære striden nettopp blir flytta dit. I så fall blir dei berre frakta til det som kan bli ei ny dødsmark.

Sjeldan har me sett eit så stort behov for å finne ei fredeleg løysing på ein strid, i staden for ein væpna kamp til siste slutt. Den humanitære krisa set Syria på topp i FNs nødhjelpsappellar. Heldigvis har me eit bistandsbudsjett som gir oss handlekraft til å hjelpe så det monnar.

Samtidig må me ikkje gløyme andre kriseområde som er forferdeleg hardt ramma, f.eks. i Afrika sør for Sahara og i Jemen. FNs nødhjelpsappellar er også der sterkt underfinansierte.

I mange av verdas kriseområde er kortsiktig, akutt nødhjelp ikkje tilstrekkeleg svar på utfordringa. Skal dei varig kome ut av konflikt og nød, krevst det langsiktig utviklingsbistand og statsbygging. Elles er vegen kort til nye kriser. Innsatsen for utdanning og helse er styrkt i denne stortingsperioden. Det er bra. Samtidig styrkjer me også budsjettet for næringsutvikling, jobbskaping og matproduksjon, og bistanden via sivilt samfunn blir auka med 120 mill. kr. Det gjer budsjettet meir i samsvar med Kristeleg Folkeparti sine prioriteringar.

Komitéleiaren, Anniken Huitfeldt, etterlyste Kristeleg Folkepartis støtte til Arbeidarpartiets forslag om 1 pst. bistand. Eg kan på denne gode internasjonale dagen for Noreg konstatere at Kristeleg Folkeparti vil støtte det forslaget.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Det er gode nyhende at me får normalisert forholdet vårt til Kina. Det vil kanskje bety at neste gong denne representanten søkjer om visum, får eg det innvilga. Eg måtte sitje heime medan representanten Halleraker reiste på NATO-møte i sommar, sannsynlegvis fordi eg sat i ei raud-grøn regjering som regjerte medan ein fredspris vart tildelt av eit styre. Men Noreg må ikkje slutte med å vere kritisk der me treng vera kritiske, òg i framtida. Viss ein gjer det, har Noreg uansett tapt. Men det er positivt, det som er skjedd.

Det er ikkje så positivt det me har sett finne stad i Syria. Det er bra at eit samrøystes tryggleiksråd no har vedteke at FN-observatørar skal overvake evakueringa av sivile og opprørarar frå Aleppo, men det er ikkje bra at Syria har kome inn i eit spel mellom både regionale krefter og stormakter. Barn, vaksne og gamle lid stor naud. Ingen kan unngå å verte rørt av bileta frå Aleppo i Syria. Difor er det viktig at Noreg nyttar alle høve til å fremje FN og den viktige globale rolla FN bør og skal ha. Det er stor trong for hjelp til mange menneske som ikkje har nok mat, vatn, medisin eller helsehjelp både i Syria og i nærområda. Ved at me styrkjer dei landa som ligg rundt, i tillegg til Syria, kan me gi heilt naudsynt hjelp til dei som kan hjelpast i flyktningleirar og i Syria sine nærområde. Difor aukar Senterpartiet i vårt alternative budsjett støtta til naudhjelp og humanitær bistand.

Representanten Tybring-Gjedde har ei veldig positiv tolking til merknaden om EØS. Eg støttar sjølvsagt den tolkinga og ser fram til at Stortinget, som no har innrømt at EØS-avtalen har uante negative konsekvensar, sjølvsagt i landet si interesse vil følgje opp det med å få endra EØS-avtalen og verte kvitt desse negative konsekvensane, som Senterpartiet har sett lenge, men det er tydelegvis ei oppvakning i denne salen når òg fleire har sett det.

Eg må prioritere hardt på ein femminuttar på to så store saker. Det verkar nesten som om utanrikskomiteen er vorten debattsky, så lite tid som me skal bruke på desse sakene.

Eg må òg seie litt om Forsvaret. Me har i eit hastetempo behandla langtidsplanen for Forsvaret i haust. Senterpartiet kjempa beinhardt for ei sterkare satsing på Forsvaret. Det meiner me er heilt naudsynt. Hæren er underfinansiert. Naudsynte investeringar Stortinget vedtok for fire år sidan, er ikkje gjennomførte av regjeringa. Det er ikkje sikra finansiering gjennom neste års statsbudsjett eller i forslaget til langtidsplan. Luftvern, fungerande stridsvogner og artilleri – heilt naudsynte kapasitetar – manglar framleis. Heimevernet er òg underfinansiert. Regjeringa har ikkje makta å fylle opp områdestrukturen i Heimevernet. Det trengst meir trening og oppgradering av våpen og utstyr. Senterpartiet vil ikkje leggje ned Sjøheimevernet slik regjeringa og dei som dannar fleirtalet, vil. Me vil òg oppretthalde Kystjegerkommandoen vår og viktige element elles i forsvarsstrukturen.

Sikkerheitsnett for norsk forsvar handlar om prioriteringar. Det var dagens regjering som forplikta Noreg til 2 pst.-målet, men ifølgje Norges Offisersforbund og fleire fører ikkje denne langtidsplanen oss nærare det målet, tvert imot. For om lag ein femdel av løyvingane regjeringa vil gi i skattelette, sikrar Senterpartiet i vårt alternative budsjett investeringane som trengst for å sikre ein sterk hær, sterkt heimevern og sterkare kystforsvar. Med dei midlane me legg inn i vårt alternative budsjett, kan ein gå i gang med investeringar i kampluftvern, artilleri, stridsvogner og kommando- og kontrollsystem.

Noreg vil i åra framover kunne stå overfor eit breitt spekter av sikkerheitstrugsmål, t.d. press mot norsk territorium, hybridkrigsføring, press mot suvereniteten vår over norske naturressursar eller omfattande og koordinert terror. Felles for alle desse trugsmåla er at om dei vert omfattande nok, treng me eit forsvar med eit breitt spekter kapasitetar, og ikkje minst eit forsvar av norske menn og kvinner med forsvarskompetanse. Me står samla bak nye jagarfly, nye ubåtar og viktige element som skal styrkje det norske forsvaret, men den langtidsplanen me har behandla, legg ikkje grunnlag for eit heilskapleg forsvar. Det må rettast opp, og det må gjerast snart.

Trine Skei Grande (V) []: Jeg kommer nå til å omtale bare rammeområdet utenriks, og så kommer enten jeg eller representanten Ola Elvestuen tilbake til forsvarsdelen i en treminutter. Det blir litt mye på fem minutter.

Det er ikke alle som gleder seg til denne jula. Det er mange situasjoner vi nå ser utspille seg rundt omkring i verden som handler om mange som lever i veldig utsatte situasjoner, men jeg tror at situasjonen i Syria nok er den som påvirker oss mest. Her ser vi at hele det internasjonale samfunnet rystes. Vi ser enorme lidelser utspille seg foran oss, men mange av oss føler oss maktesløse overfor den situasjonen folk i Syria er i i dag. Norge har gjort en stor innsats, men det er også et symbol på en verden som blir handlingslammet, og stormakter som opptrer på ulike sider i en krig som gjør lidelsene enorme og situasjonen ganske fastlåst. I det perspektivet virker mange av de debattene vi har hatt på Stortingets talerstol denne høsten, ganske bagatellmessige, men det viser hvor viktig det er å ha en bistandspolitikk som når fram, og en utenrikspolitikk som hindrer den typen konflikter, og der Norge kan bidra aktivt. Målet er å få til 1 pst. av BNI som bistandsprosenten vår, og jeg kan betrygge representanten Huitfeldt med at det kommer Venstre til å stemme for i voteringen i dag.

Men det handler ikke bare om hvor mye penger vi bruker, men om at vi skal bruke pengene rett, klokt og effektivt. Norge har gått fra å være et veldig fattig land til å være et veldig rikt land. Vi vet hva som skal til for å klare det. Det er ikke oljefunnene som gjør Norge til et rikt land, men et storting som har prioritert kunnskap, utdanning og helse veldig høyt. Det er et storting som har presset fram kvinners rettigheter, slik at kvinner deltar like aktivt som menn i det å skape verdier i samfunnet vårt og i å bygge et sivilsamfunn som er med på å utvikle velferdsstaten, men også i å utvikle samfunnet på en måte som gjør at folk er med på å produsere og utvikle samfunnet til enhver tid. Dette er de tre nøklene som også bistand handler om. Utdanning, helse, kvinners rettigheter og bygging av sivilsamfunn er nøklene til å bygge et samfunn fra fattigdom til rikdom. Det var løsningen for å bringe Norge den veien, det er løsningen for de andre landene også.

Vi har fått til en budsjettavtale med regjeringa som også styrker deler som Venstre har vært spesielt opptatt av, f.eks. innsats innenfor fornybar energi, innsats mot naturkriminalitet, som er et internasjonalt problem og en internasjonal kriminalitet, og sikring av matsikkerhet og klimarobust landbruk. Det kommer til å bli nøkkelen til å klare de klimaendringene vi vet kommer, og de omstillingene de aller fattigste landene vil ha på det området. For det er dessverre sånn at det er de fattigste som kommer til å merke klimaendringene mest.

I tillegg er Venstre glad for at vi har fått styrket kulturarbeidet med 14 mill. kr, og at vi har fått styrket forskningen. Jeg tror at det å satse på utenrikspolitisk forskning kommer til å bli viktig framover i en verden som er i stadig endring. Da må også Norge ha forskningsmiljø som klarer å gi kunnskap til oss som skal fatte vedtak i utenrikspolitikken, også sett fra et norsk perspektiv.

Ettersom få nevner Svalbard, har jeg lyst til å peke på at vi i budsjettavtalen med regjeringa fikk inn 2 mill. kr ekstra til næringsomstilling på Svalbard, knyttet til lokalstyret der oppe. I dag bruker vi omtrent like mye på å betale Store Norske for ikke å gjøre noen ting, som vi betaler for å drive hele Svalbard-samfunnet. Det er en omtrent lik sum. Svalbard-samfunnet skal igjennom en stor omstilling, og derfor syns vi det er viktig at de også får et økonomisk handlingsrom til den omstillingen som er like stort som det vi i Stortinget har vært villige til å bruke på Store Norske for at de ikke skal gjøre noen ting.

Bård Vegar Solhjell (SV) []: Det viktigaste ein skal vite om mellomkrigstida, er kanskje at dei som levde då, faktisk trudde at dei levde i etterkrigstida. Mange oppførte seg lenge sånn i mange land heilt til ulykka var ute på nytt. Eg seier ikkje dette fordi eg trur det går mot ein ny krig, men fordi det er urovekkjande trekk i vår del av verda, i Europa, i eit belte rundt Europa, midt oppe i dei store framstega vi gjer. Historia viser igjen og igjen at ho ikkje er lineær, at ikkje alt berre beveger seg framover i riktig retning. Eg trur vi no står overfor nokre betydelege utfordringar på ulike felt rundt oss. Det er noko av bakteppet for den store auken i utviklingsbudsjettet som SV har lagt inn i sitt alternative budsjett. Den største satsinga vi føreslår, er ein auke på 1 mrd. kr i den humanitære innsatsen.

Det er forstemmande når vi les om det som skjer i Aleppo dag for dag, å vite at det over år gjentek seg at UNHCR, som ein så viktig aktør, er så langt unna å få oppfylt behovet for finansiering i regionen. Eg vil gje ros til regjeringa for det sterke løftet for humanitær innsats i regionen, men det er framleis mogleg å gjere betydeleg meir, og det er riktig som representanten Hareide var inne på, at ei rekkje andre kriser vert gløymde oppe i dette – Jemen, andre kunne vore nemnde. Vi føreslår ei kraftig styrking av kjernebidraga til FNs organisasjonar, som har gått ned frå Noreg si side dei siste åra, og som er viktige for den langsiktige utviklingsinnsatsen for institusjonsbygging, at land kan byggje opp skattesystem, demokratisystem, fungerande statar – ein svært viktig del av bistanden – ei satsing på fred og forsoning og ikkje minst ei kraftig satsing på miljø og klima utover det regjeringa og fleirtalet har i sine budsjett.

Det som ofte overraskar folk mest når eg fortel frå forsvars- og utanriksfeltet i Stortinget, er når eg fortel at for budsjettet i år føreslår SV å bruke meir pengar både på Hæren og på Sjøforsvaret enn det regjeringa med Høgre og Framstegspartiet gjer. Det gjentek seg også i budsjettet for 2017. Grunnen til det trur eg er ei brei erkjenning av at det er behov for å styrkje forsvaret vårt, særleg fordi det er langsiktige endringar i biletet når det gjeld utfordringar for oss i nordområda: mineralressursar, moglege nye seglingsleier som kan verte kommersielt lønsame, og Russland sin meir aggressive politikk, som gjer det nødvendig. Det er bakgrunnen for det vi kallar ei brei satsing på dei sentrale delane av Forsvaret, og for at vi òg ser for oss at vi i endå større grad enn no skal dra det nordover.

Eg vil òg bruke lite grann tid på dagens gledelege nyheit, om normaliseringa av forholdet til Kina. Eg skrytte av regjeringa før i dag, og eg vil nytte anledninga no til å skryte av dei mange som har jobba over år med dette, representerte ved dei som sit i diplomatlosjen, og mange andre. Eg trur òg det har vore klokt å bruke tid til det var ei anledning der det var mogleg å få det til.

Men eg vil òg understreke at forholdet mellom to land må byggje på ein gjensidig respekt for at ein samarbeider i det breie, roser når det er nødvendig, og kritiserer når det er sakleg riktig. I det korte kommunikeet er det ei setning som når ein les henne, kan forståast som ei innrømming og ei einigheit om å vere tilbakehalden med kritiske kommentarar. Eg føreset at det ikkje er tilfellet, bl.a. fordi eg har sett at statsministeren i media seier at det ikkje er gjort nokon innrømmingar, og fordi eg trur det er heilt nødvendig at to land som skal samarbeide, må akseptere at det vil vere nødvendig å ha kritiske synspunkt på kvarandre. Eg vel å ta opp dette her og be EU-ministeren, som av naturlege grunnar er her i staden for utanriksministeren i dag, om å bekrefte at den avtalen som er inngått, den teksten som er offentleggjord, ikkje inneber nokon innrømmingar, at vi no kan opptre på ein annan måte overfor Kina enn overfor andre land eller på ein annan måte enn vi har gjort tidlegare, dersom vi vil framføre kritiske merknader.

Det er viktig for eit lite land å ha eit godt forhold til Kina. Vi må samarbeide på alle felt med dei – det er i vår interesse – men det er òg viktig at små land ikkje lèt seg presse til å ha klare standpunkt. Det vil setje ein presedens i internasjonal politikk som er uheldig. Eg ber difor statsråden om å adressere det i sitt innlegg.

Statsråd Elisabeth Vik Aspaker []: De siste tiårene har verden opplevd store framskritt, men de siste årene har vist at fortsatt framgang ikke kan tas for gitt.

Tragedien i Syria tynger oss alle og demonstrerer et utenrikspolitisk alvor ingen kan løpe fra. Over 130 millioner mennesker verden over har behov for akutt nødhjelp på grunn av krig, konflikt og naturkatastrofer. Manglende global problemløsning og geopolitisk ubalanse gir økt usikkerhet og uforutsigbarhet. Det nører opp under destruktive krefters utbredelse i Midtøsten og andre steder.

Fra folkeretten til frihandel, fra menneskerettighetene til de humanitære prinsippene er flere av bærebjelkene i dagens internasjonale orden under press. Men i et stadig mer krevende utenriks- og sikkerhetspolitisk landskap etterlater Norge seg tydelige og viktige fotavtrykk.

Vi fører en utenrikspolitikk som fremmer norske interesser og bidrar til styrket internasjonalt samarbeid, til stabilitet, til fred, til utvikling og til å lindre nød. Vår politikk må forankres i de verdiene vi deler med våre venner og allierte. Vår politikk må ta dagens store utfordringer på alvor – og det har fått konsekvenser for årets budsjett.

Akutte og omfattende kriser i Midtøsten og Afrika gjør at regjeringen følger opp og fortsetter tidenes humanitære krafttak i norsk utenrikspolitikk. Regjeringens samlede bidrag til humanitær bistand har økt med 50 pst. siden 2014 og er på over 5 mrd. kr for 2017.

Norge er allerede blant de største humanitære bidragsyterne i Syria. Vi tok initiativ til giverlandskonferansen i London tidligere i år. Det er avgjørende at vi bistår nabolandene som tar imot store flyktningstrømmer fra Syria.

Den humanitære innsatsen må ses i sammenheng med strategien regjeringen nå utarbeider for sårbare stater. I strategien vil vi legge vekt på forebygging, fred og forsoningsarbeid, institusjonsbygging og næringsutvikling.

De langsiktige prioriteringene regjeringen legger til grunn i utenriks- og utviklingspolitikken, styrkes med dette budsjettet. I de siste årene har Norge tatt en internasjonal lederrolle i en satsing på utdanning. Regjeringen vil fortsette å styrke satsingen på utdanning i land rammet av fattigdom, krig og kriser. Bevilgningen til utdanning er doblet siden 2013.

Helse forblir en sentral pilar i utviklingspolitikken. Bevilgningene er økt fra om lag 2,5 mrd. kr i 2013 til over 3 mrd. kr i dag. Vi forblir også en av de største finansielle bidragsyterne til FN. Vi arbeider for å styrke menneskerettighetene, både i FN og på landnivå.

Regjeringen satser på næringsutvikling i utviklingsland. Bevilgningene til Norfund har økt med 25 pst. i regjeringsperioden. Vi øker også satsingen på fornybar energi.

Vi bidrar med å bekjempe klimaendringer gjennom strategisk klimafinansiering, bl.a. til Det grønne klimafondet. Regjeringen har samtidig fortsatt arbeidet med å redusere og konsentrere både antall land og antall avtaler i utviklingspolitikken. Vi har gått fra ca. 7 000 avtaler i 2013 til ca. 4 000 i dag.

Vi fortsetter også vår store satsing på nordområdene og øker bevilgningene med over 500 mill. kr.

Det er en styrke for Norge at det er tverrpolitisk enighet om hovedlinjene i norsk utenrikspolitikk. Budsjettet for 2017 ivaretar våre sentrale norske interesser. Med budsjettet bidrar vi internasjonalt sammen med våre venner og allierte – og viser at Norge tar internasjonalt lederskap på flere sentrale områder.

De europeiske landene er Norges naboer, venner og viktigste handelspartnere. Derfor må norsk utenrikspolitikk begynne i Europa. Gjennom EØS-avtalen, Schengen-avtalen og våre øvrige avtaler med EU deltar Norge aktivt i det europeiske samarbeidet. EUs indre marked, som vi er en del av gjennom EØS, er Norges desidert viktigste marked.

Enkelte har tatt til orde for å trekke Norge ut av EØS-samarbeidet. Som brexit-tilhengerne i Storbritannia vil man erstatte EØS-avtalen med en frihandelsavtale med EU. Da er det viktig å minne om at EØS-avtalen gir norske bedrifter full adgang til EUs indre marked nettopp ved at vi følger det samme regelverket som EU-landene. Avalen er dynamisk, og regjeringsplattformen er klar. Det er i Norges interesse å hegne om EØS-avtalen og øvrige avtaler med EU. Samtidig er det også i vår interesse å opprettholde et like tett handelspolitisk samarbeid med Storbritannia og like god adgang til det britiske markedet som i dag når Storbritannia forlater EU.

Jeg har merket meg den brede støtten til EØS-midlene. 2017 er siste året med bevilgning fra Stortinget under EØS-ordningen for perioden 2009–2014. EØS-finansieringsordningene for perioden 2014–2021 er på 2,8 mrd. euro, og forslaget for 2017 er på 370 mill. kr. Strategisk bruk av disse midlene er en viktig del av denne regjeringens aktive europapolitikk.

Forhandlingene med mottakerlandene er godt i gang, og det tas sikte på ferdigstillelse av alle avtalene i løpet av 2017. Det er allerede signert avtaler med Romania, Slovakia og Bulgaria. Midlene rettes inn mot felles europeiske utfordringer, herunder vekstkraft, forskning og innovasjon, miljø, energi og klimatiltak og asyl/migrasjon.

Norge har formannskapet i det nordiske samarbeidet i 2017. Vi er opptatt av at det nordiske samarbeidet skal være relevant, effektivt og ha omstillingsevne. Med utgangspunkt i de tre hovedsporene vil fagdepartementene initiere prosjekter som omhandler integrering, grønn omstilling og helse i tillegg til utenrikspolitiske instituttsamarbeid og energisamarbeid.

Svalbardbudsjettet legges fram årlig samtidig med statsbudsjettet og skal gi Stortinget en oversikt over regjeringens satsinger for øygruppa.

Regjeringen vil ha en sterk norsk tilstedeværelse og suverenitetshevdelse i nordområdene. Stortinget har nylig behandlet den nye meldingen om Svalbard. Meldingen går gjennom alle sider ved svalbardpolitikken – alt fra lovgivning, miljøvern, forskning, høyere utdanning, samfunnssikkerhet og beredskap og næringsvirksomhet. Det er bred politisk enighet om norsk svalbardpolitikk: Vi skal ha en fast håndhevelse av suvereniteten, overholdelse av Svalbardtraktaten og kontroll med at traktaten blir etterlevd.

Vi skal fortsatt ha en forutsigbar myndighetsutøvelse og en god samfunnsutvikling på Svalbard. I meldingen understreker regjeringen at de overordnede målene for svalbardpolitikken ligger fast. Det å ha en langsiktig og kontinuerlig svalbardpolitikk har vist seg å være vellykket for utviklingen på Svalbard.

Kullselskapet Store Norske har tradisjonelt vært en av bærebjelkene for Longyearby-samfunnet. Selskapet har de senere årene møtt utfordringer, og Lunckefjell-gruva i Svea står i dag i driftshvile. Regjeringen understreker at dagens Longyearby-samfunn fortsatt skal være et familiesamfunn. Longyearbyen skal være et sted hvor norske familier ønsker å leve i en kortere eller lengre periode. Dette har Stortinget sluttet seg til.

Regjeringen har gjennom 2015- og 20l6-budsjettet allerede bevilget betydelige midler til omstilling, sysselsetting og videreutvikling på Svalbard, samtidig som det er foreslått en rekke nye tiltak i budsjettet for neste år. Forskning og høyere utdanning er et av de viktigste satsingsområdene for norsk aktivitet på Svalbard. Regjeringen vil styrke norsk vertskap og koordinering av forskningsvirksomheten i Ny-Ålesund. Regjeringen foreslår derfor bl.a. å bevilge 20,5 mill. kr i 2017 til oppføring av et nytt, felles bygg i Ny-Ålesund. Bevilgningen vil gå over Klima- og miljødepartementets budsjett.

Overvåking og varsling av flom og skred bidrar til å redusere skade ved alvorlige hendelser. For å gi Longyearbyens innbyggere økt trygghet for vinteren 2016/2017 planlegger Norges vassdrags- og energidirektorat i hovedtrekk å videreføre snøskredvarslingen på Svalbard, slik den ble etablert i januar 2016. Regjeringen foreslår å bevilge 1 mill. kr over Olje- og energidepartementets budsjett til dette formålet.

Regjeringen ser et behov for økt kontroll samt tilstedeværelse fra Sysselmannen på Svalbard ved Svalbard lufthavn. Det foreslås derfor i statsbudsjettet for 2017 å øke bevilgningen til Sysselmannen med 7 mill. kr. Dette vil styrke Sysselmannens politiavdeling med tre stillinger til bl.a. økt kontroll og tilstedeværelse ved Svalbard lufthavn. Styrkingen av Sysselmannens politiavdeling vil også bidra til å høyne den generelle beredskapen på øygruppa.

Så til det spørsmålet som representanten Bård Vegar Solhjell reiste knyttet til avtalen med Kina. Jeg må ta det forbehold at jeg har naturlig nok ikke sett avtalen, men det er ingen ting i den avtalen som skal hindre Norge fra å ta opp også det man fra motparten vil kunne betegne som kritiske saker eller vanskelige spørsmål. Det må ikke herske noen tvil om at det svaret som statsministeren her har gitt, er slik avtalen skal forstås og vil bli behandlet fra norsk side.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Anniken Huitfeldt (A) []: Aspaker sa i sitt innlegg at hun og regjeringa hadde økt satsingen på fornybar energi. I 2014 var den posten på 1,3 mrd. kr, og i det som er regjeringas forslag nå, er den på 470 mill. kr. Jeg kan vel ikke akkurat se at det er en satsing. Det er en relativt stor reduksjon i denne budsjettposten.

I tillegg lurer jeg på om statsråden er enig med regjeringspartikollega Tybring-Gjedde i at det er nødvendig å reforhandle EØS-avtalen.

Statsråd Elisabeth Vik Aspaker []: Jeg ber om forståelse for at jeg må få lov til å undersøke det første spørsmålet, og så skal jeg komme tilbake og svare på det.

Når det gjelder EØS-avtalen, er regjeringen helt tydelig på at det er den beste avtalen Norge kan få når det gjelder å sikre markedsadgang for norsk næringsliv og norsk industri. Det er dessuten en avtale som gir oss muligheten til å ha samarbeid med EU på en rekke andre områder. Det er en så viktig avtale at den må vi hegne om.

Men det er vel slik at ingen avtale er perfekt. Vi sitter ikke ved bordet når beslutningene tas, men dersom vi engasjerer oss i viktige saker og tidlig i prosessene i EU, har vi faktisk gode eksempler på at vi også får mulighet til å komme til bordet, og vi får kanskje også mulighet til å oppleve å få gjennomslag for våre synspunkter.

Så EØS-avtalen kan ikke røres. Den er så viktig for norsk næringsliv og så viktig for norsk velferd at den ligger til grunn, og den skal ikke røres ved.

Anniken Huitfeldt (A) []: Flere representanter har vært inne på den akutte humanitære katastrofen som utspiller seg i Aleppo. På slutten av året er det jo slik at regjeringa ofte har noen budsjettposter hvor man ikke har brukt opp alle pengene. Vil Aspaker i samråd med utenriksministeren vurdere å øke den humanitære støtten til flyktningkatastrofen i Aleppo, basert på at det kan være noen gjenværende midler i Utenriksdepartementet som kan bidra i denne svært vanskelige situasjonen?

Statsråd Elisabeth Vik Aspaker []: Jeg deler representanten Huitfeldts store bekymring for den tragedien som vi ser utspiller seg i Syria, men det kan ikke være noen tvil om at Norge absolutt har tatt på seg ledertrøya. Vi tok initiativ til giverlandskonferansen. Vi har forpliktet oss til store donasjoner til Syria framover, og vi vil gjøre alt vi kan for å bidra når det er behov for det. Så la det ikke herske noen tvil: Syria og nabolandene – som også har store forpliktelser og byrder som følge av alle flyktningene som er der – har absolutt topp prioritet fra vår side.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: For få veker sidan kunne fiskeriministeren til regjeringa, Per Sandberg, melde at om det hadde vore ei folkerøysting for eller imot EØS i dag, «ville jeg stemt nei». Det er tvilsamt om EØS-avtalen er naudsynt for å sikre eksporten av fisk. Mellom anna har forskarar ved Universitetet i Tromsø rekna ut at forskjellen på dagens tollbelasting og det ein i ytste fall ville kunne risikere ved å seie opp EØS-avtalen og gå attende til den opphavlege handelsavtalen vår med EU, utgjer berre 1,8 prosentpoeng av eksportverdien.

Kan statsråden, som inntil nyleg sjølv var fiskeriminister, forklare kva dagens fiskeriminister ikkje har forstått, når han ikkje trur at Noreg er avhengig av EØS?

Statsråd Elisabeth Vik Aspaker []: Regjeringsplattformen er helt tydelig på at regjeringen bygger sin politikk på EØS-avtalen. Den er utrolig viktig for både norsk fiskerinæring og varer og tjenester fra mange andre sektorer som har EU som sitt viktigste marked. 80 pst. av norsk eksport går til EU.

Jeg har merket meg at Sjømatalliansen i Norge nå er de fremste pådriverne for å ta vare på EØS-avtalen. Men de har selvsagt store ambisjoner for vekst i sin næring og ønsker seg også flere markeder. Jeg ser også at de jubler over det som har skjedd i forholdet til Kina i dag, for Kina er et viktig marked. Men fra sjømatnæringens side er man også veldig tydelig på hvor viktig EU-markedet er.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Det som har skjedd i forholdet til Kina i dag, er veldig bra. Så sant det ikkje legg munnkorg på Noreg i nokre samanhengar, er det endå betre.

Fiskerinæringa har lenge – i veldig, veldig mange år – sagt at no går det ille: Det er problem med EØS, altså den europeiske marknaden, det har vore problem med den russiske marknaden – det har vore problem med ulike marknader. Likevel har fiskerieksporten auka år for år, heldigvis, på grunn av at me har dyktige folk, me har fantastiske råvarer – me har råvarer som ei heil verd etterspør.

Spørsmålet mitt er: Korleis kan ein i regjeringa leve med at det eine regjeringspartiet fremjar merknader og uttaler seg som motstandar av EØS-avtalen, mens statsråden no seier at avtalen skal ikkje rørast ved? Kan ein igjen tale med to tunger i denne regjeringa, som ein stadig vekk gjer?

Statsråd Elisabeth Vik Aspaker []: Jeg har merket meg at det i mange partier nå går mange prosesser knyttet til programarbeid osv. Det er en del av det politiske arbeidet. Men så er jeg like tydelig på at den regjeringsplattformen som alle statsråder er forpliktet på, ligger fast. Statsministeren har også vært veldig tydelig på at for Høyre er det uaktuelt å sitte i en regjering som svekker EØS-avtalen.

Norsk fiskerinæring – ja, vi kan si at man har vært veldig heldig etter alt det trøbbelet man har hatt, enten det er Kina eller Russland, som ble stengt over natta i den perioden jeg var fiskeriminister – har altså greid å finne nye markeder.

Men vi har jo en ambisjon om at vi skal mangedoble produksjonen av laks og ørret. Det betyr at vi må finne oss større markeder i framtida. Derfor er bl.a. det som har skjedd med Kina i dag, så fantastisk viktig, for det er et så stort og viktig marked for norsk fisk.

Trine Skei Grande (V) []: Statsråden sa at hun ikke hadde sett avtalen som er gjort med Kina, så da er det kanskje dårlig gjort å bruke formuleringene som står i den. Den er ganske kortfattet og lett å lese.

Vi hadde heller ikke sett den før debatten i morges, og i avtalen står det i punkt nr. 3 at man ikke skal bryte med Kinas interesser eller «major concerns» – hvordan det nå vil bli sett på – og at man ikke skal undergrave noen av interessene deres og avstå fra ting som kan ødelegge de bilaterale relasjonene.

Er statsråden sikker på at det hun forsikret om i innlegget sitt – at dette gir Norge full mulighet til å kritisere – er mulig med punkt nr. 3 i avtalen?

Statsråd Elisabeth Vik Aspaker []: Jeg viser til det statsministeren har svart, og hennes redegjørelse tidligere i dag.

Det er ingenting i den avtalen som skal forhindre Norge i å ta opp også de mer kinkige eller kritiske spørsmålene. Men for øvrig ber jeg om forståelse for at jeg ikke har lest avtalen. Jeg har ikke hatt mulighet til å sette meg inn i den. Jeg vil vise til at så snart anledningen byr seg og utenriksministeren kommer til Stortinget, vil man få mulighet til både å reise spørsmål og gå mer i dybden på avtalen og teksten som nå ligger på bordet.

Bård Vegar Solhjell (SV) []: Vi får sikkert sjansen til å kome tilbake til det, men eg oppfattar svaret til statsråden som ganske avklarande: Nemleg at vi står fritt til å uttrykkje dei kritiske eller andre merknadene vi måtte ha, innanfor ramma av eit elles tett samarbeid mellom to land. Eg oppfattar det også slik at ho bekreftar at vi kan gjere det på same måte som vi tidligare har gjort, eller har gjort overfor eit anna land.

Når det gjeld den lille disputten om EØS-avtalen, treng ein verken vere einig i representanten Tybring-Gjeddes eller statsråd Vik Aspakers syn på dette. Ein kan ganske enkelt lese teksten, det som faktisk står i merknaden. Og det som faktisk står i merknaden, er at komiteen understrekar at EØS-avtalen har fått nokre «uante negative konsekvenser», og at ein må arbeide for å forbetre vilkåra med sikte på norske interesser. Det ser eg på som eit stort framsteg i retning av å erkjenne nokre faktisk eksisterande problem.

La meg då spørje på denne måten: Er statsråden einig i det ein samla komité skriv?

Statsråd Elisabeth Vik Aspaker []: Jeg har ikke deltatt i behandlingen i komiteen, men jeg har forstått at det kanskje har sneket seg inn en feil her, og at det kanskje ikke er et flertall bak denne merknaden, slik det kan framgå av innstillingen, men det tror jeg vi kan få oppklart senere i debatten.

Jeg har lyst til å si at det spilles høyt fra dem som ønsker å si opp EØS-avtalen. Vis meg den avtalen som skal kunne matche den tryggheten som EØS-avtalen gir, både når det gjelder tollfri adgang, og også når det gjelder alt det andre regulatoriske som i en handelspolitisk sammenheng i dag kan være vel så trøblete mekanismer å møte når man skal eksportere.

Jeg tror man tar seg ganske mye vann over hodet når man viser til bl.a. Sveits, som i alle disse årene hvor man har forhandlet om avtaler, er kommet bare halvveis til mål, og hvor man til alt overmål nå møter et EU som stiller tydeligere krav til hva motytelsene skal være, for å få større innrømmelser.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Ine M. Eriksen Søreide []: Jeg vil først få takke komiteen for et godt stykke arbeid med budsjettet. Det er et arbeid som egentlig ble avsluttet for en stund siden da vi fikk en bred enighet om forsvarsbudsjettet mellom Kristelig Folkeparti, Venstre, Arbeiderpartiet og regjeringspartiene.

Jeg vil også benytte anledningen til å sende en hilsen til alle de forsvarsansatte som er på jobb for Norge, enten ute i operasjoner eller her hjemme, og ikke minst alle dem som skal være på jobb gjennom julehøytiden. De får ekstra oppmerksomhet av sine kollegaer nå i jula, og det er vel fortjent.

Regjeringa la fram en solid og ambisiøs langtidsplan i juni. Jeg er samtidig veldig glad for det forliket som sikret langtidsplanen – som vi har diskutert her i salen – men også det som legger grunnlaget for realiseringen av den, nemlig bl.a. budsjettet og budsjettforliket. Enighet om rammebetingelsene er helt avgjørende for å gi forutsigbarhet i gjennomføringen.

Regjeringas budsjettforslag for 2017 representerer et tydelig taktskifte. Budsjettavtalen vi fikk til sammen med Stortinget i forbindelse med langtidsplanen 8. november, er veldig bra. Det er bred enighet om retningen. Det er avsatt mer penger til de formålene regjeringa allerede satser tungt på.

På noen områder har partiene hatt ulike prioriteringer, og det er også helt naturlig, men det vi tar med oss videre, må være finansiert både i 2017 og i fortsettelsen. Også her er det bred enighet på Stortinget. Jeg er fornøyd med at komiteen så tydelig i innstillinga har stadfestet behovet for bærekraft og flerårig økonomisk forpliktelse.

Jeg er også veldig glad for enighet om den økningen på 300 mill. kr som kom. Det har ikke alltid vært sånn at det har vært full enighet om å øke forsvarsbudsjettene. Det var et viktig poeng for regjeringa da vi tiltrådte, at vi skulle ha en full åpenhet om den reelle tilstanden i Forsvaret, fordi vi mente det var det beste grunnlaget nettopp for å skape enighet om økte bevilgninger, modernisering og reformbehov.

Forliket sikrer altså at det nå blir en styrking på ca. 2,2 mrd. kr til både langtidsplantiltak og andre tiltak i 2017-budsjettet. Det betyr at vi har en budsjettramme i 2017 som er på over 51 mrd. kr. Det er et historisk løft for Forsvaret, og det gir en flerårig forpliktelse til å ta igjen etterslepet og etablere et bærekraftig vedlikeholdsnivå innen utgangen av 2020. Som vi har diskutert før, er dette et etterslep vi har tatt med oss fra lang tid tilbake.

I lys av erfaringene med åtte år med Senterpartiet i regjering, må jeg nok innrømme at jeg syns det representanten Navarsete sier, lyder noe hult. Hun og hennes parti bærer en stor del av ansvaret for den situasjonen Forsvaret er satt i, gjennom manglende finansiering over svært mange år.

Budsjettforliket både styrker målsettingene i langtidsplanen og gir den langsiktige bærekraften som er nødvendig. For regjeringa har det vært veldig viktig, som vi forklarer tydelig i langtidsplanen, å bygge opp satsingen i langtidsplanperioden på en logisk måte, dvs. at det som først får prioritet, er det som handler om å bygge grunnmuren – å vedlikeholde, anskaffe reservedeler, beredskapsbeholdninger og å sørge for at det forsvaret vi har i dag, fungerer.

Men økte bevilgninger alene er ikke nok, modernisering og reform er også viktig. Vi må være tydelige på hva vi prioriterer, og ha et kritisk blikk på det vi gjør, og hvordan vi gjør det. Budsjettet inneholder derfor også omdisponeringer internt for å oppfylle målene regjeringa har satt, og et bredt flertall på Stortinget har sluttet seg til.

Arbeiderpartiet var opptatt av at regjeringa gjennom såkalt hele perioden har utsatt Forsvaret for avbyråkratisering og effektiviseringsreform. Vel, det har altså gitt Forsvaret langt mer penger enn man har avgitt, og ikke minst har det at alle departementer bidrar til denne helheten, gjort at Forsvaret kan hente ut mye mer penger, også i årene som kommer. Det har vært og er viktig, og ikke minst har jo Arbeiderpartiet nå lagt denne avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen til grunn og akseptert den fullt ut, som en del av de økonomiske forutsetningene for langtidsplanen.

Et veldig viktig poeng å begynne med allerede nå er å kompensere for den spesielle kostnadsveksten i sektoren. Det innebærer ca. 77 mill. kr i dette budsjettet, men det innebærer i 20-årsperspektivet nærmere 50 mrd. kr. Det er altså 50 mrd. kr som ellers hadde vært underkompensert og bidratt til å undergrave forsvarsøkonomiens bærekraft.

Jeg er veldig fornøyd med både forliket og den langtidsplanen vi fikk enighet om, og jeg mener vi her staker ut kursen for et bærekraftig, solid og operativt forsvar for framtida.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Anniken Huitfeldt (A) []: En svakhet ved den langtidsplanen som ble vedtatt nå i høst, var at investeringene til landmakt trengte utredning i et år til. Nå har vi akkurat sett et bilde i avisen med mange menn som skulle utrede dette. Da tenkte jeg i mitt stille sinn: Det er godt det er kvinner som er flest når man bestemmer dette til slutt, så får vi en viss balanse i dette. Men det er egentlig ikke mitt spørsmål. Mitt spørsmål er: Hva er status for denne landmaktutredningen? Hvilke forventninger har statsråden, og når kan de første investeringene komme? I den avtalen vi gjorde, la vi opp til at vi allerede nå skulle starte investeringene i kampluftvern, før utredningen er ferdig. Men hva er status for landmaktutredningen akkurat nå?

Statsråd Ine M. Eriksen Søreide []: Jeg er glad for spørsmålet. Jeg kan fortelle at landmaktutredningen er i god gang. Forsvarssjefen ga meg en tilbakelesning av mandatet og oppdraget før han også hadde en runde med sine sjefer, og det er viktig, for alle skal ha en felles oppfatning og forståelse av hvor vi går. Vi holder på å legge siste hånd på verket for de økonomiske planforutsetningene. De har, som representanten er kjent med, blitt justert noe i forbindelse med forliket i langtidsplanen, og dermed må man også sørge for at alle deler av det er med inn i plangrunnlaget for landmaktutredningen. Det er allerede gode og konstruktive diskusjoner i gang. Jeg har veldig stor tillit til at det arbeidet gjøres på en god og solid måte. Jeg vil også legge til at de investeringene vi er i gang med, som f.eks. kampvogner til Hæren, fortsetter, og det er investeringer i både kommunikasjonssystemer og en del andre ting som går også i 2017 – bare kampvognene gir utbetalinger på 1,9 mrd. kr i 2017 til Hæren.

Anniken Huitfeldt (A) []: Jeg har et spørsmål om avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen. Det innebærer en del kutt på budsjettet også fra neste år. På Stortinget har vi vedtatt og skal vedta overordnede måltall. Men på hvilke områder skal det effektiviseres i Forsvaret i 2017, slik statsråden planlegger?

Statsråd Ine M. Eriksen Søreide []: Som vi var inne på i forbindelse med behandlingen av langtidsplanen, er en del av de tingene som man nå skal bidra til effektivisering og avbyråkratisering av, ting som allerede er i gang, og som har vært en del av Forsvarets avbyråkratisering og effektivisering over tid, og tanken er at man skal både bruke penger internt i sektoren, og også bidra til reformen. Som representanten er kjent med, er forsvarssektoren unntatt fra det økte kravet som kom i budsjettforliket, og det var viktig, for vi var veldig tydelig på at den enigheten vi hadde, innebar en bestemt ramme i 2017, og også en bestemt ramme framover. Det gjelder både stab- og støttefunksjoner, der det allerede er et veldig godt arbeid i gang. Det gjelder også på merkantile områder, som innkjøpsprosesser, rammeavtaler, osv., og det arbeidet vil fortsette i fireårsperiodene framover. Så vil etter hvert også effektene av omlegging av basestrukturen komme inn.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Noreg og andre småstatar er truleg for små til å halde seg med eit nasjonalt forsvar i framtida – slik karakteriserer ein av regjeringa sine forsvarsideologar, Sverre Diesen, det i eit innlegg. Det er i dag full forvirring mellom regjeringspartia over kor stort forsvarsbudsjettet skal vere dei neste åra. Like fullt er det utan tvil slik at regjeringa og Arbeidarpartiet i sitt forlik ikkje løyver så mykje som forsvarssjefen meinte var naudsynt for å sikre det han kalla eit nøkternt fyrstelineforsvar. Politikk handlar om å prioritere, noko Senterpartiet har gjort når me i vårt alternative budsjett føreslår å auke midlane til investering og operativ verksemd i Forsvaret med 1,5 mrd. kr. Samstundes føreslår Senterpartiet å kutte i EØS-midlar. For 50 mill. kr kunne ein trene heile HV sin områdestruktur. Det er same summen som Noreg har løyvd i EØS-midlar for å sikre aircondition og varmeparameterar i ei bygning for polsk 1800-talskunst. Meiner forsvarsministeren at dette er rett prioritering, og vil ho halde fast på at Noreg skal ha eit sjølvstendig forsvar òg inn i framtida?

Statsråd Ine M. Eriksen Søreide []: Norge har siden 1949 hatt en veldig klar erkjennelse av at vi er avhengig av en allianse for å kunne forsvare oss og også forsvare våre allierte. Det betyr at ingen land i Europa har lagt opp til at de skal kunne forsvare seg helt alene, heller ikke Norge. Det vi gjør i langtidsplanen, og som underbygges av dette budsjettet, er nettopp å gjøre oss i bedre stand til å kunne håndtere det som måtte være av episoder og krisehåndtering, det som handler om forsvaret av vårt eget land, og også det som handler om å bistå våre allierte dersom de skulle trenge det. Vi styrker Forsvaret markant etter mange år, særlig de årene da Liv Signe Navarsete satt som statsråd. Vi hadde en underfinansiering av Forsvaret. Det betaler vi delvis prisen for i dag, men jeg er veldig glad for den brede enigheten det nå er om å styrke Forsvaret og styrke budsjettene. Vi har lagt en nøye avstemt plan for hva som er mulig å omsette av både vedlikeholdsmidler og driftsmidler, og den styrkingen vi gjør på vedlikehold og drift nå, er det som danner basisen for den aktivitetsøkningen som kommer i neste budsjettår.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Når det gjeld den raud-grøne regjeringa, kan eg aldri hugse at det mellom partia i den raud-grøne regjeringa var tvil om kva ramma for langtidsplanen var, verken då me la fram den første, eller då me la fram den andre. Det er ein debatt som har gått føre seg i ulike media, der representantar frå Framstegspartiet har stilt spørsmål ved kva som eigentleg er ramma, og det er det òg mange andre som har gjort, bl.a. nettstaden aldrimer.no.

Kan statsråden no slå tydeleg og sikkert fast kva som er ramma, inkludert dei effektiviseringane og dei kutta som ligg inne for å finansiere totalramma? Og er det truverdig at ein greier å gjennomføre så store kutt, som er langt over det forsvarssjefen meinte var forsvarleg?

Statsråd Ine M. Eriksen Søreide []: Det hersker ingen tvil om hva rammene for langtidsplanen er. Rammene for langtidsplanen er en styrking av det som lå inne, med 165 mrd. kr over 20-årsperioden. Det blir nå noe høyere på grunn av budsjettforliket. Vi holder nå på å finregne nøyaktig hvor mye det blir. I tillegg skal man effektivisere i hele forsvarssektoren, ikke bare i Forsvaret, for ca. 40 mrd. kr. Det tallet kommer til å bli litt lavere på grunn av vedtakene i forliket i langtidsplanen, men det er en kombinasjon av en stor sum på over 165 mrd. kr i friske penger, pluss at man skal omprioritere til andre formål i forsvarssektoren som er høyere prioritert enn dem man prioriterer i dag, for ca. 40 mrd. kr eller litt mindre. Det har jeg også svart utførlig på i et skriftlig svar til representanten Navarsete.

Det jeg derimot ønsker å rette opp som en feilaktig forståelse, er, som representanten Navarsete sa i sitt innlegg, at Hæren ikke er sikret finansiering i langtidsplanen. Det er den. Over de neste 20 årene er det satt av ca. 30 mrd. kr til investeringer i Hæren, og det framkommer klart av både denne debatten og det som ligger i langtidsplanen.

Ola Elvestuen (V) []: Litt om det samme: Vi lever i en usikker verden, og det er behov for å få en styrking av Forsvaret, også på kort sikt, ikke bare på lang sikt. En stor svakhet ved langtidsmeldingen er etter Venstres mening at vi, siden landmaktstudien er utsatt, ikke nå gjør beslutninger om hær, heimevern og kystforsvar, men vi vedtar store investeringer, store flytteprosesser, og det ligger også et effektiviseringsmål her som mange har satt spørsmålstegn ved.

I budsjettet for i år var det forslag om at man skulle forskuttere landmaktutredningen, og at Kystjegerkommandoen og Sjøheimevernet skulle nedlegges.

Når alle disse store investeringene vedtas – flytteprosesser, effektiviseringer – er statsråden trygg på at det er nok midler i langtidsplanen for en konklusjon når det gjelder landmakten, om at vi fortsatt trenger en mekanisert brigadestruktur med de nødvendige investeringer som det også gir?

Statsråd Ine M. Eriksen Søreide []: Som jeg var litt inne på i slutten av svaret til representanten Navarsete, er det for planformålene – også for landmaktutredningen – satt av betydelige beløp til investeringer i Hæren. Vi er veldig opptatt av at vi, gitt et nytt sikkerhetspolitisk bilde, et nytt trusselbilde, nøye må gjennomgå de konseptuelle tilnærmingene og faktisk sørge for at vi har en landmakt som kan møte et veldig annerledes trusselbilde og ofte andre scenarioer enn det som har vært vanlig tidligere. Da må vi sørge for at vi investerer de midlene riktig, slik at vi kan møte de utfordringene. Det er jo det alle disse midlene er satt av til – over 30 mrd. kr til investeringer i landmakten i 20-årsperspektivet.

Jeg vil også her minne om den diskusjonen som vi har hatt, og som jeg syns er en veldig god diskusjon: om man skal ha dedikert helikopterstøtte til Hæren. Det inngår også som en del av landmaktutredningen. Det er en viktig del av det. Det er tydeliggjort i mandatet. Mandatet er relativt omfattende. Det ligger tilgjengelig på våre nettsider. Der vil man også se mye av bakgrunnen for hvorfor det er nødvendig å gjøre denne utredningen.

Ola Elvestuen (V) []: Jeg takker for svaret, men synes likevel ikke det er et godt svar på nettopp det presise spørsmålet jeg stilte. Er det rom i langtidsplanen for en konklusjon som sier at vi fortsatt skal ha en brigadestruktur, en mekanisert brigadestruktur, med de investeringene det gir til både luftvern, nytt artilleri, en oppgradering av panser og det som i hvert fall er vårt ønske: at man også kan ha en styrking av personell?

Statsråd Ine M. Eriksen Søreide []: Nå ble jo spørsmålet for så vidt mer omfattende ved andre gangs spørring.

Når det gjelder det som var utgangspunktet, om det er satt av midler til å videreføre strukturen vi har i dag, er svaret på det ja, det er det. Men det er klart at noe av det vi ønsker å gjøre gjennom landmaktutredningen, er å foreta en prioritering for å vurdere hva som er de høyest prioriterte kapasitetene, og når man har en gjennomgang både konseptuelt og med hensyn til trusselbildet, vil jeg ikke utelukke at forsvarssjefen kommer fram til at det er noen andre behov som er viktigere enn behov man til nå har sett på. Det vil være en vurdering som forsvarssjefen og den arbeidsgruppa som jobber under ledelse av brigader Aril Brandvik, vil komme fram til.

Jeg ser veldig fram til det arbeidet, for jeg mener det er viktig, det er interessant, og det er helt nødvendig å sørge for at vi har et forsvar som til sammen gir den beste operative evnen. Da må vi også være villig til å se på landmakten, på samme måte som vi har sett på både Sjøforsvaret og Luftforsvaret de siste årene.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Marit Nybakk (A) []: Jeg skal først få ta opp forslag nr. 1 til sak nr. 3, på vegne av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV.

«Vi må se i øynene at verden er blitt farligere.»

Utsagnet er fra NATO-sjef Jens Stoltenberg i siste VG HELG. Han sier videre:

«Vi er i en verden med stormaktsrivalisering, som preges av uforutsigbarhet fordi vi har fått så mange ikke-statlige aktører.»

Når NATO-sjefen snakker om en gråsone mellom krig og fred, med ustabilitet, vold og terror som viktigste utfordring, er det grunn til å stoppe opp og tenke gjennom de virkemidlene NATO og vi har – for ikke å snakke om ikke har – gjøre seg tanker om sivile og militære tiltak, om NATOs utfordringer, om humanitære katastrofer som følge av krig og borgerkrig, i dag først og fremst Syria, på vår dørstokk, men la oss ikke glemme Afrika, hvor det bl.a. skjer et blodbad i Sør-Sudan.

I kjølvannet av 11. september 2001 var debatten om forebygging av terror veldig viktig. Det var økt satsing på sivilt–militært samarbeid i erkjennelsen av at for å håndtere et terroranslag må man kunne tenke tverrfaglig, noe vi her hjemme smertelig fikk erfare 22. juli 2011.

La meg her få nevne at vi trenger økt satsing på internasjonalt samarbeid om etterretning. Det har trolig, siden 11. september, forebygget og sågar stoppet konkrete planer om terror. Jeg er saksordfører for E-tjenesten i budsjettinnstillingen og pleier sjelden å snakke om den, men komiteen viser nettopp til at økt etterretningssamarbeid over landegrensene de siste 15 årene har forebygget mulige terroranslag. En relevant og effektiv E-tjeneste er viktig for å sikre et beslutningsgrunnlag også for norske myndigheter – en forutsetning for vår sikkerhet og vår trygghet.

Det ustabile trusselbildet krever en kompetent og høyteknologisk etterretningstjeneste, og komiteen understreker også betydningen av økt samarbeid mellom E-tjenesten, Nasjonal sikkerhetsmyndighet og PST. Det felles kontraterrorsenteret har også vært nødvendig.

Det er mange ofre for terror og terrorgrupper, men igjen er det kvinner som påføres de største lidelsene. Vi har sett med forferdelse på hvordan IS behandler kvinnene, men det gjelder også Boko Haram, som har drevet 2,7 millioner mennesker på flukt, og 20 000 har mistet livet. Jeg var veldig fornøyd da jeg søndag hørte at Norge gir 100 mill. kr i bistand for å hjelpe jentene og kvinnene som er blitt mishandlet av Boko Haram, med vekt på utdanning og støtte til volds- og voldtektsofre. Mange blir voldtatt, mange blir bortført, mange blir tvangsgiftet, og vi husker alle at Boko Haram kidnappet 200 skolejenter i 2014.

Vold mot kvinner, vold mot kvinnekroppen, massevoldtekter, skjending av kvinner, overgrep mot kvinner i flyktningleire, etnisk rensing ved voldtekt i krig – denne listen kan dessverre gjøres enda mye lengre – en uendelighet av smerte og lidelse, av undertrykking og vold. Derfor må også satsing på kvinner og likestilling være en av grunnpilarene i norsk utenriks- og utviklingspolitikk. Det er viktig å satse på kvinners rettigheter. Derfor foreslår Arbeiderpartiet å øke bevilgningene med 50,5 mill. kr. Organisasjoner som UN Women gjør en imponerende jobb ute i felten. Men som også andre har sagt: FN-organisasjonene får ikke nok penger.

Med den virkeligheten vi nå har, ser vi et styrket arbeid med seksuell og reproduktiv helse som vil være helt avgjørende. I Kongo har kirurgen Mukwege operert 30 000 småjenter og kvinner etter voldtekt som virkemiddel i borgerkrigen. Mødrehelse og barselomsorg er faktisk også en forutsetning for at nyfødte skal vokse opp. Jeg mener vi bør øke satsingen på dette området og også bidra til at FN-organisasjonene har de nødvendige midlene for å få utført et nødvendig arbeid.

Presidenten: Representanten Marit Nybakk har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Sylvi Graham (H) []: La meg innledningsvis takke representanten Tybring-Gjedde for å ha gjort salen oppmerksom på den inkurien eller feilen som har kommet inn i innstillingen fra utenriks- og forsvarskomiteen, på side 5. Det har gått litt fort i år, og et par partier i komiteen gikk nemlig ut av merknaden som representantene Tybring-Gjedde og Navarsete var så glade for at vi var inne i på side 5 i innstillingen. Jeg må også skuffe representanten Solhjell, som ikke var til stede i akkurat det møtet, men det er altså feil slik det står nå. Høyre vil derfor gjerne ha i referatet fra dette møtet at vi er inne i setningen der det står:

«Komiteen påpeker at EU er vår desidert største handels- og samarbeidspartner.»

Men vi skal ikke stå inne i de to påfølgende setningene, om negative konsekvenser og omforhandling.

Så til regjeringens forslag til bistandsbudsjett for 2017, som markerer en historisk satsing på flere områder. Norsk bistand er i verdenstoppen både i prosent av BNI og per capita. Høyre ønsker fortsatt et høyt bistandsnivå. Vi satser særlig på fem områder: utdanning, helse, humanitær bistand, næringsutvikling og jobbskaping, og klima, miljø og ren energi.

Det at Norge tar en global lederrolle for å fremme utdanning for utvikling, er viktig. 263 millioner barn og unge går ikke på skole, og over 25 pst. av ungdommene i verden er arbeidsløse. Utdanning er nøkkelen til vekst og velferd. Vi satser særlig på jenter og barn i krise og konflikt. Det er et paradoks at globale bidrag til utdanning har sunket. Lenge var heller ikke Norge et godt eksempel i så måte, men denne regjeringen innfrir sitt løfte om å doble utdanningsbistanden i denne stortingsperioden.

Samtidig øker vi satsingen på global helse med 500 mill. kr. Norge øker bidraget til Det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria for perioden 2017–2019 til 2 mrd. kr. Norge er en av hovedbidragsyterne i Vaksinealliansens arbeid for å styrke barns og kvinners helse, som også omfatter reproduktiv helse og tiltak rettet mot å redusere mødre- og spedbarnsdødeligheten. Det er behov for å styrke arbeidet mot kjønnslemlestelse, barneekteskap og mødredødelighet. Det er vesentlig at kvinners rettigheter og likestilling fremmes og styrkes gjennom målrettede tiltak og inkluderes i alt utviklingsarbeid, for dessverre ser vi at kvinners rettigheter og likestilling svekkes i en rekke av FNs medlemsland og i områder preget av krig og konflikt.

Behovet for humanitær hjelp i verden øker dramatisk. Konflikten i Syria har skapt den største flyktningkrisen i vår tid. Derfor har vi nå et rekordhøyt humanitært budsjett i 2017, med en økning på hele 50 pst. fra 2013. En betydelig del av økningen går til å hjelpe befolkningen i Syria og flyktningene i nabolandene, men det er også viktig å understreke at nødhjelpen kanaliseres til andre kriserammede områder hvor FNs nødhjelpsappeller er sterkt underfinansiert. Det gjelder ikke minst regionen rundt Sør-Sudan, Etiopia, Somalia og andre kriserammede områder i Afrika sør for Sahara, samt Jemen.

Flyktningstrømmen fra i fjor høst er borte. Det betyr også at summen som i bistandsbudsjettet brukes på flyktninger her hjemme, er nede på et «normalnivå», med 8,5 pst. av bistandsbudsjettet til ODA-tiltak i Norge.

Men vi må ikke glemme at det i verden også skjer en positiv utvikling. FNs bærekraftsmål har fokusert på å utrydde all fattigdom, og aldri har de fattige delene av verden hatt en mer positiv utvikling enn i de siste tre tiårene. Andelen mennesker som lever i ekstrem fattigdom, er mer enn halvert, ja i alt 700 millioner mennesker har kommet over grensen for ekstrem fattigdom.

Tilgang til jobber med gode arbeids- og lønnsvilkår er en av de sterkeste drivkreftene i kampen mot fattigdom. Derfor er satsingen på utdanning og næringsutvikling samt handel og økonomisk vekst vesentlige faktorer, og derfor er regjeringens satsing på handelspolitikk og næringsutvikling i utviklingsland viktig for å sikre gode vilkår for investeringer og jobbskaping i de fattigste landene. Tiltak som bekjemper korrupsjon, etablerer et godt investeringsklima og sikrer skatteinntekter til felles velferd i landene, bidrar også til å skape en varig vei ut av fattigdom. Gjennom økte bevilgninger til prosjekter i regi av Norfund øker den målrettede satsingen på prosjekter innen fornybar energi og bidrar med det til et bærekraftig grunnlag for framtidig vekst og utvikling.

Paris-avtalen er den første globale avtalen som pålegger alle land å sette seg gradvis mer ambisiøse klimamål for å redusere utslipp. Det at avtalen har trådt i kraft så raskt, vitner om at verden står samlet for å forhindre farlige klimaendringer, og det er bra.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Jørund Rytman (FrP) []: Som flere før meg har gjort, kan jeg ikke unngå å kommentere dagens store og gode nyhet – nyheten og kunngjøringen statsminister Erna Solberg kom med fra denne talerstolen i dag kl. 10, der hun fortalte om regjeringens siste seier, at det diplomatiske arbeidet overfor Kina har ført fram. Det betyr en normalisering av forholdet mellom Norge og Kina.

Norge har ikke på ca. seks år, ikke siden oktober 2010, hatt politisk kontakt med Kina. Det har, som vi alle vet, gått ut over norsk næringsliv, og det har rammet kinesisk næringsliv, som har lyst til å handle og samarbeide med norsk næringsliv. Det har også gått ut over andre norsk-kinesiske prosjekter og samarbeid på en del områder. Det er nå historie. Det gleder meg virkelig at Erna Solberg i dag meddelte at kontakten er gjenopprettet, og at det nå – med god grunn – råder stor optimisme, både fra politisk hold og fra norsk næringsliv. Det er et resultat av et langsiktig og møysommelig diplomatisk arbeid på mange nivåer for å gjenopprette tilliten mellom våre to land.

Det har bl.a. blitt enighet om umiddelbart å gjenoppta forhandlingene om en frihandelsavtale og andre samarbeidsavtaler.

En reaksjon fra en del av norsk næringsliv, som uten tvil vil bli rammet av dette – på en positiv måte – kan oppsummeres med et sitat fra Sigmund Bjørgo i Norges sjømatråd:

«Det er realistisk at normaliseringen av forholdet til Kina vil bety en 20-dobling av den norske lakseeksporten.»

Er det noe som har opptatt meg som politiker og folkevalgt i over elleve år her på Stortinget, er det nettopp frihandel og viktigheten av å inngå flere frihandelsavtaler. Frihandel har fått flere hundre millioner mennesker i Kina ut av fattigdom. Frihandel har gjort Norge til et av verdens rikeste land, og frihandel skaper fred og mer dialog i verden.

Venneforeninger på Stortinget er ikke formelt organisert fra Stortingets side. Likevel finnes det mange venneforeninger og informasjonsgrupper. Det som jeg sammen med et par andre representanter har drøftet den siste tiden, og som vi i disse dager hadde tenkt å invitere til, er å etablere en uformell venneforening eller kontaktgruppe for de stortingsrepresentantene som har interesse for Kina, på samme måte som at det i dag finnes flere uformelle, men organiserte vennegrupperinger eller kontaktgrupper – alt fra Tysklands venner og Amerikas venner til mindre foreninger som Estlands venner, Romanias venner og Palestinas venner. Jeg har selv i mange år hatt den glede å være medlem av flere av disse venneforeningene, og vi har fått godt utbytte og god informasjon via slike nettverk. Jeg synes faktisk presidentskapet bør vurdere å formalisere dette, slik det gjøres i flere parlamenter i andre land i verden. Selv har jeg vært leder av Israels venner og Estlands venner, og nå i høst ble jeg leder av Vietnams venner. At nyheten om en normalisering av forholdet med Kina nå kom, håper jeg vil bli tatt godt imot av mine medrepresentanter, og at man stifter en venneforening for Kina.

Igjen: All honnør til regjeringen med utenriksminister Børge Brende i spissen, og ikke minst ros til de ansatte i diplomatiet, spesielt de som har vært utstasjonert i Kina i mange år, som har stått på dag og natt for å bedre forholdet mellom Kina og Norge. Men vi må heller ikke glemme de nordmennene, norsk næringsliv i Kina, som har brukt sine kanaler til å påvirke prosessen i riktig retning.

Det er da selvfølgelig forståelig at utenriksministeren i dag er i Beijing i møter med bl.a. Kinas utenriksminister og statsminister og ikke her i stortingssalen, selv når Stortinget debatterer det gode budsjettet 2017 for Utenriksdepartementet og diplomatiet.

Nå renner tiden ut, men i den lille tiden jeg har igjen, vil jeg framheve bistandsorganisasjonene, spesielt de som har lav administrasjon – med andre ord landets mest effektive pengeinnsamlere. Da er det fire som utmerker seg, og det er Stiftelsen Pinsevennenes Evangeliesenter, ADRA Norge, Plan Norge og Mercy Ships Norge. Sistnevnte har blitt nevnt av komiteen i en liten merknad, som jeg håper statsrådene tar med seg når de skal påvirke hvem som får støtte, at man verdsetter Mercy Ships, og at de får midler også i 2017.

Svein Roald Hansen (A) []: La meg i likhet med representanten Graham gjøre oppmerksom på at den omtalte merknaden på side 5 annen spalte niende avsnitt ikke er et uttrykk for Arbeiderpartiets syn. Det er nok blitt en komitémerknad ved en lapsus i en travel innspurt. Det som er Arbeiderpartiets syn på EØS, står i merknaden i avsnittet under:

«Komiteens flertall (…) vil understreke betydningen av EØS-avtalen og Norges samarbeid med EU.

Flertallet understreker at EØS-avtalen er av vital betydning for norsk næringsliv.»

Dermed skulle den misforståelsen forhåpentligvis være ute av verden.

En samlet komité viser i innstillingen til den brede politiske enighet om «at norsk utenrikspolitikk skal være forankret i folkeretten og bygge på forpliktende internasjonalt samarbeid».

Dette er en lang linje i norsk utenrikspolitikk, bygd på den grunnleggende tanken at spesielt de mindre landene er tjent med en verden hvor forholdet mellom stater er regulert av internasjonal rett, konvensjoner og med institusjoner som kan løse tvister. Rett skal trumfe makt, også i internasjonal politikk.

Nettopp folkeretten har ligget til grunn for grensedragningen mot vår store nabo i øst, Russland, i 1826 og senere delelinjen i Barentshavet i 2008. Havretten er et annet eksempel på hvilken verdi en internasjonal rettsorden har hatt og har for oss.

Landenes respekt for en 200 mils sone – viktig for et land med lang kystlinje og store havområder.

Alle lands rett til fri ferdsel på verdenshavene, også i de økonomiske sonene – viktig for en sjøfartsnasjon som Norge.

Men dette viktige prinsippet innebærer at vi og andre land er villige til å gi fra oss noe av det vi kaller nasjonal suverenitet. All makt kan da ikke lenger være i denne sal, slik Johan Sverdrup formulerte det. Vi må gi fra oss noe av beslutningsrommet for å oppnå et større gode, sammen med andre land. Eller som Tsjekkias president, Václav Havel, skrev i en artikkel gjengitt i Aftenposten 15. mai 1994:

«Vi er rede til å gi fra oss et stykke av vår statlige suverenitet til fordel for en suverenitet som kan utøves i et europeisk fellesskap. Vi vet det vil være fordelaktig, for oss selv som for andre europeere.»

Da vi forhandlet oss ut av unionen med Sverige i 1905, måtte vi forplikte oss til aldri å endre løpet i de transnasjonale skandinaviske elvene. Konkret var svenskenes bekymring Trysilelva, som jo på svensk side renner ut i Klarälven. Vassdragskonvensjonen av 1905 har innsnevret Stortingets handlingsrom og fratatt Norge en liten flik av vår suverenitet. Det var noe av prisen for å bli et selvstendig land.

Jeg starter i folkeretten og suvereniteten fordi det i denne innstillingen og i debatten for øvrig brukes argumenter som i sin kjerne undergraver den brede enigheten som uttrykkes i felles komitémerknader, om at vi er tjent med en internasjonal orden basert på folkeretten, konvensjoner og institusjoner. Skal vi ha en slik internasjonal rettsorden, kan vi ikke samtidig predike illusjonen om at vi skal kunne gjøre akkurat som vi selv vil, selv ikke når det ikles folkestyrets gevanter.

Det er selvsagt etterdønningene etter striden om norsk EU-medlemskap, som nå ledes inn mot EØS-avtalen, som utgjør kjernen i dette. Oppmuntringen kommer åpenbart fra britenes beslutning om å gå ut av EU-samarbeidet. «Take back control» var slagordet. Hva slagordet skal fylles med, funderer man fortsatt på i London, mens noen her hjemme ser det de kaller «store muligheter for Norge» i den avtalen de tror britene vil få.

Norge er part i om lag 900 internasjonale avtaler og konvensjoner. Alle fratar denne salen noe handlingsrom – fra vår tilslutning til Meterkonvensjonen av 1875 til Vassdragskonvensjonen fra 1905, fra vårt medlemskap i Europarådet og Den europeiske menneskerettighetsdomstolen til FN- og NATO-medlemskapet – og, selvsagt, EØS-avtalen.

Det er interessant at det ikke er noen debatt her hjemme om Menneskerettighetsdomstolen, som jo kan overprøve norske domstolers avgjørelser. Det er en ganske betydelig suverenitetsavståelse.

Den nye britiske statsministeren, Theresa May, tok for øvrig til orde for at Storbritannia skulle forbli i EU, men gå ut av Europarådet, før avstemmingen i juni. Vi får håpe at inspirasjonen fra brexit ikke smitter over på vårt medlemskap i Europarådet og Menneskerettighetsdomstolen her hjemme.

Vårt forhold til våre europeiske naboland, de europeiske institusjonene og det indre marked er en helt sentral del av vårt utenrikspolitiske ankerfeste, økonomisk og sikkerhetspolitisk. Erkjennelsen av dette må vedlikeholdes. Derfor fortjener det en løpende debatt. Men den debatten må baseres på et reelt og nøkternt grunnlag – nasjonalstatens rolle, muligheter og begrensninger i en verden som i stadig sterkere grad integreres, og som i sterkere og sterkere grad blir det Marshall McLuhan kalte vår «globale landsby». Det er en verden hvor det ikke er mulig å skjerme seg mot påvirkninger fra det som skjer rundt oss. Da to amerikanske boligbanker kollapset, kom det en tsunamibølge gjennom verdensøkonomien. Mangelfulle reguleringer i ett land kan skape rystelser i en hel verden.

I dag hørte jeg på nyhetene at norske bønder anbefales å holde hønene sine innendørs av frykt for fugleinfluensasmitte. Det er vanskelig å stenge grensene for fuglene.

Handel i dag er ikke som i går. Det er en global verdikjede. En Volvo er satt sammen i Sverige, men av titusener av deler produsert i 98 land.

Allerede i stortingsmeldingen om norsk utenrikspolitikk fra 1991 ble det påpekt at begreper som nasjonalstat, selvråderett, sikkerhet og internasjonalt samarbeid gradvis får et annet innhold.

Vi lever i en virkelighet hvor stadig flere av utfordringene – klima, fattigdom, epidemier, terror og grensekryssende kriminalitet – bare kan løses gjennom samarbeid landene imellom, et samarbeid som må være forpliktende hvis det skal gi gode nok resultater.

Se bare hvordan det mest forpliktende samarbeidet som eksisterer, EU-samarbeidet, svikter når det gjelder flyktningene – ikke fordi det ikke fattes virkningsfulle vedtak, men fordi noen av landene sier de vil gjøre som de selv vil, og ikke det de er blitt enige om.

Derfor må debatten om vårt forhold til omverdenen ut av slagordet «Take back control». Det holder ikke å påstå at vi kan få en «bedre avtale» med EU enn EØS-avtalen, uten å fortelle oss hvordan den skal være bedre, og for hvem den skal være bedre.

Det er bekymringsfullt når også et av regjeringspartiene nå nynner på denne melodien og lefler med angrep på EØS-avtalen, når landets fiskeriminister sier han ville stemt mot avtalen i dag – en statsråd med ansvar for en av våre viktigste eksportnæringer. Han hevder å være for frihandel, men altså imot den viktigste handelsavtalen Norge har med vårt nærmeste og viktigste marked.

Senterpartiet stryker i sitt budsjett alle midlene til EØS-finansieringsordningene, både den norske og den vi har sammen med Island og Liechtenstein. De stryker den både for den perioden som avsluttes i 2014, og for den kommende perioden som er inngått fram til 2021. Det innebærer at om Senterpartiet fikk flertall ved neste års valg og kunne gjennomføre dette, ville det være første gang en ny regjering ikke overholder internasjonale forpliktelser Norge har inngått under tidligere regjeringer. Er det virkelig et slikt land Senterpartiet vil vi skal bli – et land som ikke overholder sine inngåtte forpliktelser?

Elin Rodum Agdestein (H) []: Norges internasjonale relasjoner, handelspolitikken og ikke minst europapolitikken er viktige tema i et budsjett som handler om å skape flere jobber, bedre velferd og større trygghet. Norge har en liten, åpen økonomi. Handel er det vi lever av, eksportinntektene er grunnlaget for arbeidsplassene, velferden og det vi ellers bevilger over statsbudsjettet.

I norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk står samarbeidet med EU sentralt, ja, norsk utenrikspolitikk begynner i Europa. 2016 ble på mange måter et krisepreget år for Europa, med terroranslag, trusler fra voldelig ekstremisme, en migrasjonsbølge fra et nabolag preget av krig og humanitære katastrofer, et uforutsigbart Russland og økende polarisering internt i EU. Som om ikke det var nok, har britene valgt brexit.

Vi opplever en generell stemningsbølge av «anti-establishment», anti-globalisering og økte tendenser til proteksjonisme. Det komplekse trusselbildet og den alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen setter de verdiene vi bygger våre liberale demokratier på, frihet, menneskerettigheter og rettsstat, under sterkt press. Situasjonen i Europa kan potensielt innebære store tilbakeslag for det som er bygd opp de siste tiårene, og for de ideene det europeiske samarbeidet er fundert på.

Omstendighetene krever politisk ansvarlighet her hjemme, og at Norge styres trygt. Derfor følger regjeringen og samarbeidspartiene opp langtidsplanen med en historisk økning til Forsvaret, og derfor fører regjeringen en aktiv utenrikspolitikk både for å ivareta norske interesser og for å være en positiv bidragsyter internasjonalt.

Arbeidet bærer frukter. I dag kom den gledelige nyheten om full normalisering i de diplomatiske og politiske relasjonene mellom Norge og Kina, og at arbeidet med en bilateral frihandelsavtale skal gjenopptas. Regjeringen og særlig utenriksministeren fortjener stor honnør for et langsiktig og møysommelig arbeid.

EØS-avtalen er det mest omfattende avtaleverket Norge har internasjonalt, selve bunnplanken for norsk europapolitikk og for Norges samarbeid med EU. Foruten handel omfatter det justis-/schengensamarbeid, migrasjon, nordområde- og arktispolitikk, energi- og klimasamarbeid og ikke minst programmer som Horisont 2020 og Erasmus+.

EØS-avtalen tjener Norge godt. Den gir markedsadgang til 31 land med 500 millioner mennesker, et marked for 80 pst. av vår samlede eksport. Det siste norsk næringsliv nå trenger, er at det skapes usikkerhet om den avtalen. Derfor er Høyre garantisten for EØS-avtalen.

Brexit skaper ikke bare usikkerhet innad i EU, men også for Norge som EØS-medlem. Storbritannia er en viktig partner for oss, landet er det største enkeltmarkedet for norsk vareeksport og for norsk gass, som står for en tredjedel av det britiske forbruket. Derfor er det viktig at regjeringen følger utviklingen tett og har fortløpende dialog med britene. Regjeringen legger vekt på å sikre norsk næringsliv stabile og forutsigbare rammebetingelser, et fortsatt godt samarbeid med britene og like god adgang som nå til det britiske markedet også etter brexit.

Siden 1994 har Norge bidratt til sosial og økonomisk utjevning i Europa gjennom EØS-midlene. Den nye avtalen for perioden 2014–2021 som ble signert i mai i år, er på om lag 26 mrd. kr. I budsjettet for 2017 bevilges 370 mill. kr under ordningene, som også skal bidra til å styrke båndene mellom Norge og mottakerlandene.

Det er grunn til bekymring når utviklingen i en del mottakerland viser tegn til å gå i en negativ retning. Fra vårt største mottakerland, Polen, kommer meldinger om innskrenkinger i pressens rammer. Det er viktig at Norge stiller krav om etterlevelse av demokratiske prinsipper og treffer tiltak om så ikke skjer. Det er verdt å minne om at utbetaling av EØS-midler til Ungarn ble suspendert for en periode etter overtramp mot NGO-er som Norge samarbeider med.

Ved inngangen til 2017 spør mange seg: Vil limet i EU holde? Mye vil avhenge av utfallet av valgene i Frankrike, Nederland og Tyskland neste år og kreve ansvarlig politisk lederskap. At Europa lykkes i å stå samlet, er viktig for Norge. Dette er ikke tiden for å sette spørsmålstegn ved verdien verken av våre europeiske eller av transatlantiske bånd. Tvert imot må vi stå sammen med våre venner og allierte og mobilisere for felles verdier skal vi unngå at tiår med framgang for demokrati, fundamentale friheter, internasjonalt samarbeid og rettsorden drives tilbake.

Regina Alexandrova (H) []: Budsjettet vi i dag debatterer, er det første i den kommende langtidsplanen for Forsvaret. Det er på over 46 mrd. kr, og regjeringen fortsetter å fornye og forsterke forsvarsevnen, med 2,2 mrd. kr i økning det første året. Det gir et betydelig løft.

Representanten Navarsete gjentar også i dag usannheten om at det ikke satses på hær og HV, men bare i første året av langtidsplanen for Forsvaret økes budsjettet med 400 mill. kr, pluss 5–6 mrd. kr i fireårsperioden, pluss ca. 30 mrd. kr i 20-årsperioden. Dette er ikke småpenger. Det kan virke som Senterpartiet lever etter utsagnet om at sier man noe mange nok ganger, oppfattes det til slutt som en sannhet. Det kan virke som representanten har glemt at Senterpartiet i regjering rakk å legge ned fire HV-distrikt.

I 2017 er prioriteringen å øke tilgjengelighet og utholdenhet i Forsvaret ved å styrke vedlikeholdet og anskaffe reservedeler og beredskapsbeholdninger. Vi har de siste årene opplevd et endret sikkerhetspolitisk bilde der gamle og nye trusler smelter sammen. Internasjonal terrorisme, organisert kriminalitet og cyberaktivitet virker sammen og gir komplekse utfordringer. Dette stiller økte krav til situasjonsforståelse, tilstedeværelse, reaksjonsevne og bidrag til NATO.

Lavt trussel- og spenningsnivå i våre nærområder har medvirket til at andre samfunnsoppgaver har vært prioritert framfor forsvar. Når vi nå forholder oss til en ny virkelighet, blir det viktigere å trappe opp satsingen. Med det første budsjettet i langtidsplanperioden gjør vi nettopp det. Den operative evnen og kampkraften styrkes betraktelig allerede i 2017. Innretningen av langtidsplanen og det økte budsjettet til Forsvaret reflekterer dette og innebærer også en meget tydelig nordområdeprofil med styrking av aktivitet og tilstedeværelse i nordområdene.

Regjeringen overtok et underfinansiert forsvar der materiell og våpensystemer sto lagret i mangel på vedlikehold – med tomme reservedelslagre samt reduserte beredskaps- og ammunisjonslagre utgjorde dette et etterslep på over 2 mrd. kr. Etterslepet har avdekket en uholdbar forvaltning av materiell som har satt Forsvarets personell i en utfordrende situasjon i dagliglivet. Dette har regjeringen og departementet tatt tak i gjennom en målrettet satsing. Marinen seiler nå for første gang fire av fem fregatter.

I 2017 styrkes Hæren og Heimevernet i nord med økt øvingsaktivitet for Panserbataljonen, 2. bataljon og HVs innsatsstyrke i Finnmark, og HV-staben i Troms og Finnmark styrkes for alliert samarbeid. Vi fortsetter oppgraderingen av CV90 stormpanservogner, kampluftvern innføres, det investeres i nye tunge kjøretøy for Hæren og feltvogner for HV, og Grensevakten styrkes med et jegerkompani med mobilt luftvern og panserbekjempende våpen. I tillegg skal det investeres nærmere 30 mrd. kr – som jeg nevnte tidligere – i landmakten i neste 20-årsperiode, der utviklingen av landmakten skal utredes i løpet av neste år, hvor helikopterkapasitet til Hæren blir et viktig element.

Budsjettet skal også sikre tilstrekkelig aktivitet for å videreutvikle operativ evne i en kritisk omstillingsfase for Luftforsvaret, der innfasing av nye kampfly og driftssetting av de nye maritime helikoptrene NH90 vil kreve mer ressurser. Nye patruljefly skal sikre at overvåkingskapasiteten i våre havområder ikke bare opprettholdes, men styrkes. Med Evenes får vi et kraftsenter for Forsvaret i Ofot-regionen, med ringvirkninger også for verdiskaping og arbeidsplasser.

Jeg er veldig glad for at regjeringspartiene og samarbeidspartiene kom fram til et godt budsjettforlik, og at Arbeiderpartiet støtter langtidsplanen. Nå går vi inn i et viktig gjenopprettingsarbeid for alle forsvarsgrenene i 2017, der den operative evnen og kampkraften vil styrkes betraktelig. Oppsummert skal flyene våre fly mer, marinens fartøyer, fregatter, korvetter, ubåter samt Kystvakta skal seile mer, hær og HV styrkes, og tilstedeværelsen og aktiviteten i nord økes.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Sylvi Graham (H) []: Det var på sin plass at partiene i dag gratulerte regjeringen med godt diplomatisk håndverk og med at tilliten mellom våre to land, Kina og Norge, er gjenopprettet. Det er også svært passende med en utenrikspolitisk budsjettdebatt på en utenrikspolitisk merkedag, for dagens nyhet kan fort få gode budsjettvirkninger for Norge.

Som bistandspolitisk talsperson for Høyre er jeg opptatt av virkemidler for å bekjempe nød og fattigdom. Bærekraftsmålene handler jo nettopp om det. Faktum er at den store nasjonen Kina har løftet masser ut av fattigdom og i dag er en av verdens to største økonomier. Derfor er dagens utenrikspolitiske gjennombrudd så viktig for Norge. Vi får igjen et normalisert samkvem med en av de største aktørene i verden.

Samkvem med og innsikt i en så sterk nasjon er selvfølgelig av stor betydning, ikke minst for vårt næringsliv, for selv om det har foregått handel mellom våre nasjoner også i de senere seks årene, har forhandlingene om en handelsavtale mellom Norge og Kina vært utsatt på ubestemt tid – fra november 2010. Derfor er det gledelig at regjeringen nå skal forhandle om en frihandelsavtale med Kina. Dette vil bli av stor betydning for maritim sektor, for sjømatnæringen og for IT- og energisektoren, for å nevne noen. Kina er jo verdens største energikonsument.

Som kjent har Telenor i dag 180 millioner kunder i Asia. I Kina alene har om lag 700 millioner mennesker smartphones, og vi ser hva dette kan bety.

I april i år, på vei til Mongolia, var jeg som medlem av Stortingets ASEP-delegasjon i Kina i et døgn. ASEP er parlamentarikerdimensjonen i det asiatisk-europeiske samarbeidet. Møtet i Ulan Bator hadde som et av sine hovedtema nettopp «connectivity» – økt samhandling – mellom Europa og Asia. Der var det også mye snakk om Kinas initiativ til «den nye silkeveien» – handelsruter mellom Europa og Asia, både til vanns og til lands – det såkalte «China’s Belt and Road Initiative». Kina ønsker seg dialog og samhandel med Europa. Vi bør kunne tilby – og få tilbake – begge deler.

I et vennskap hører alle fasetter med, og Norges posisjoner vedrørende både havretten og menneskerettene er godt kjent. Disse legger vi ikke igjen hjemme i noen sammenheng når vi ferdes ute i verden – heller ikke på vår ferd i Asia.

I tidligere tider var Beijing kjent som en syklende by. Nå er det masser av biler der, men det jeg ikke visste da jeg kom dit i april, og som nettopp jeg som elbileier gledet meg over, var at kinesiske myndigheters elbilpolitikk er meget ambisiøs. Elbilsalget i Kina ble firedoblet fra 2014 til 2015. I Kinas energimiks har andelen kull falt, mens vann og vind har økt. Her har vi også mye å snakke om – klima og miljø.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) []: Vel, da ble det ikke noe av det jeg håpet i sted. Jeg vil understreke at også Fremskrittspartiet forholder seg til samarbeidsavtalen – åpenbart – men vi har også et forhold til våre velgere og vårt partiprogram, og hit på Stortinget er vi valgt av våre velgere og på vårt partiprogram. Vi er nødt til å se på det på den måten.

Vi er for frihandel, men vi ser at det kan være frihandel på andre betingelser enn dem vi har i dag. Vi kan eksempelvis se på fjerning av rettsliggjøringen av politikken – at vi mister noe av selvråderetten og nasjonal styring – se på eksport av trygderettigheter og på import av arbeidskraft. Det er noen negative konsekvenser av EØS-avtalen som Fremskrittspartiet ønsker å se på, det er noen uante konsekvenser fra den dagen vi signerte. Jeg tror egentlig hele salen er enig i det, men man vil ikke bruke de ordene. Og det er greit nok, jeg skal la det ligge.

Jeg vil i dette treminuttersinnlegget takke alle norske soldater som bidrar i internasjonale operasjoner. De gjør en fantastisk jobb. Jeg vil også understreke, også overfor forsvarsministeren, at det er veldig viktig når vi deltar i internasjonale operasjoner, at vi har en tydelig exit-strategi, at vi vet når oppdraget er gjort, at vi har tenkt på det før vi drar. Jeg tror en har sett det i mange internasjonale operasjoner at ingen land egentlig vet når de er ferdig med oppdraget. Afghanistan er et godt eksempel på det. Jeg kan egentlig ikke forstå når det oppdraget skal være ferdig. Jeg tror ingen egentlig ser det for seg.

Så er det viktig at soldater er soldater. De skal ikke bygge nasjoner. Med en gang man kommer i en situasjon der man sier at nå skal man bygge nasjonen, etter eventuelt å ha vunnet krigen, som vi egentlig ikke kan definere, må ikke soldatene få i oppdrag å bygge nasjonen. De er soldater, og de skal være soldater og ikke nasjonsbyggere.

Det er positivt at regjeringen sikrer samsvar mellom oppgaver, struktur og økonomi. Vi kunne alle ønske oss en større og bredere struktur og en konstant militær stasjonering på langt flere steder i landet. Militær krigføring er imidlertid i endring. Forsvaret kan ikke være stasjonært, det må være mobiliseringsklart og flyttbart. Regjeringen legger opp til en slik struktur gjennom kraftsamling og anskaffelse av strategiske systemer.

Det aller viktigste for et forsvar er imidlertid hvilken klartid man opererer med. Skal en klartid være troverdig og reell, må det innføres uforberedte øvelser med full mobilisering. Det er min oppfordring til forsvarsministeren at slike øvelser gjennomføres regelmessig, i tråd med kravene som stilles i NATO.

Regjeringens løft for Forsvaret har to hovedtema: bedre beredskap og bedre operativ evne. Oppstarten av Jegerkompaniet ved garnisonen i Sør-Varanger i 2017 er en del av denne prosessen. Videre vil Hæren styrkes gjennom økt trening og bedre tilgang på lagret materiell. Sjøforsvaret vil seile mer, og Luftforsvaret vil opprette høy aktivitet med flyving både med nye kampfly og med redningshelikoptre. Videre vil Kystvakten ligge mindre ved kai og også være mer til stede i Nord-Norge. Aktivitetsnivået ved HV videreføres, og treningsnivået for innsatsstyrkene vil være på 90 pst. Alt dette vil bidra til å sikre Norges suverenitet.

Med dette som bakteppe er det ingen som vil ønske seg tilbake til de rød-grønnes brukne geværs bevilgningspolitikk. Jeg kunne sagt mye om det, men har ikke mer tid.

Regina Alexandrova (H) []: Nordområdene er vårt viktigste utenrikspolitiske satsingsområde og er av stor betydning for Norge både sikkerhetspolitisk og økonomisk, der det overordnede målet er å trygge fred og skape stabilitet og forutsigbarhet. Med økende interesse for Arktis er det viktig at svalbardpolitikken medvirker til at utviklingen i nordområdene skjer på en fredelig og bærekraftig måte.

Tilstedeværelse i nord er avgjørende for å forstå og håndtere klimautfordringene. Derfor er Norges satsing på økt nasjonal og internasjonal forskningskompetanse på klima og miljø i nordområdene viktig for bedre miljøforvaltning og miljøvennlig og god ressursutnyttelse. Jeg er glad for at regjeringen i budsjettet styrker Svalbard Science Forum, som fremmer Svalbard som en nasjonal og internasjonal forskningsplattform med hovedoppgave å koordinere og tilrettelegge for forskning på Svalbard. I tillegg styrkes forvaltningen av relevante forskningsprogram og forskningsinfrastrukturen i Ny-Ålesund.

Med tanke på den tragiske skredulykken på Svalbard sist vinter er det betryggende at snøskredvarslingen på Svalbard videreføres i budsjettet, slik at innbyggere og turister som ferdes i området, kan ha tilgang på god informasjon som trygger sikkerheten. Med økt aktivitet og turisttrafikk på Svalbard er regjeringens tiltak for å øke sikkerheten ved å styrke Sysselmannens politiavdeling og økt kontroll og nærvær av Sysselmannen på lufthavnen et riktig grep.

Med redusert aktivitet i kulldriften på Svalbard ønsker regjeringen å tilrettelegge for utvikling av eksisterende aktivitet, reiselivsnæringen og ny næringsvirksomhet for å opprettholde det norske samfunnet på øygruppa. Med samarbeidspartiene har regjeringen kommet til en god enighet, der bevilgningen til Longyearbyens lokalstyre økes med 2 mill. kr til dette formålet.

Kulturfeltet kan også gi viktige bidrag til reiselivet i form av både kompetanse og reiselivsprodukter, så derfor vil regjeringen bevilge midler til et residensprogram for kunstnere i tilknytning til Kunsthall Svalbard for å trekke flere kunstnere til øygruppa.

Det er bred enighet om svalbardpolitikken, og med svalbardmeldingen og dette budsjettet videreføres det gode samarbeidet på tvers av alle politiske partier.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Fleire har vore innom handelsavtalar i sine innlegg i dag. Me har det siste året sett større omveltningar enn på svært lang tid. Få hadde for eit drygt år sidan trudd at Storbritannia ville melde seg ut av EU, at Donald Trump skulle verte president, eller at ein sjølverklært sosialist skulle kome nær ved å verte Demokratane sin presidentkandidat i USA.

Stadig fleire, spesielt i fagrørsla, peikar på at overnasjonale handelsavtalar og svekte nasjonale folkestyre har skapt større forskjellar og svekt løner og arbeidsvilkår for mange arbeidsfolk. No har til og med leiande økonomar gått attende på den ukritiske hyllinga av den akselererande globalismen. Victor Norman seier i Dagens Næringsliv 7. desember:

«Jeg mener vi – økonomiprofesjonen – må ta en del av ansvaret for at vi har fått Trump i USA, brexit i Storbritannia og høyrepopulistiske reaksjoner i Europa.»

I fjor handsama utanriks- og forsvarskomiteen ei melding om handel og globalisering. Der hadde Senterpartiet omfattande alternative merknader, og me vart kritiserte for å stå på utsida av norsk handelspolitikk. I innstillinga peika me m.a. på det som burde vere openberre problem for alle, når meldinga i liten grad skilde mellom handel som middel og handel som mål. Regjeringa skreiv m.a. i meldinga at «behovet for alle land sine interesser må balanserast mot behovet for fleksibilitet i dei nye handelsavtalane».

Senterpartiet har heile tida vore tydeleg på at frihandel ikkje er eit mål i seg sjølv, men at handel kan vere eit verkemiddel for å sikre velferd og tryggleik til borgarane. At overnasjonale avtalar som TTIP og TISA er sette på vent, er eg glad for, for eg trur at avtalane sin største effekt vil vere ei svekking av både folkestyret og kåra til arbeidstakarar i Noreg.

Det var difor overraskande at komiteens leiar frå Arbeidarpartiet i sitt innlegg var så kritisk til at desse avtalane no er sette på vent. Eg trudde – og det er mi erfaring med Arbeidarpartiet – at ein er særs oppteken av fagrørsla og lyttar til dei. I denne saka bør kanskje Arbeidarpartiet lytte nøyare til fagrørsla, som både her i Noreg og i andre europeiske land har peika på at dei nemnde handelsavtalane vil føre til svekte fagforeiningar, svekte rettar for arbeidstakarar, og ikkje minst at ein flytter makt ut frå folkevalde forsamlingar og inn i lukka styrerom, noko som igjen vil svekkje vanlege folk sine kår.

Trine Skei Grande (V) []: Jeg vil begynne med å takke Christian Tybring-Gjedde for at han gjorde meg oppmerksom på at Venstre sto inne i feil merknad. Som så mange andre har også vi – på side 5 – blitt med på en EØS-merknad, der vi bare skulle vært med på den første setningen. Da er det klarlagt, sjøl om de fleste nok har fått det klarlagt i løpet av debatten.

Jeg har lyst å kommentere det som blir sagt her om handelsavtaler. Det er et ugjendrivelig faktum at handel mellom mennesker fører til økt velferd. Det er et ugjendrivelig faktum at hvis land handler med hverandre, vil rikdommen i land øke. Det finnes sjølsagt gode handelsavtaler og dårlige handelsavtaler. Det finnes handelsavtaler som respekterer arbeidernes rettigheter, og det finnes handelsavtaler som ikke gjør det. Det finnes handelsavtaler som undergraver demokratiske institusjoner, og det finnes handelsavtaler som styrker demokratiske institusjoner. Handelsavtaler i seg sjøl er ikke problemet. Nei, de er faktisk en stor mulighet.

Så at man i USA har laget dårlige handelsavtaler, at man over tid har svekket arbeidernes rettigheter, at man over tid har svekket muligheten for å få til lønnsvekst også i den lavere middelklassen, er ikke argumenter mot handelsavtaler. Det er argumenter mot dårlig politikk, og det er det jo vi som legger grunnlaget for, når man lager slike handelsavtaler.

Hvis dagens tøvær overfor Kina fører til at det øker sjansen for at Norge skal få til en handelsavtale med Kina, er det fint hvis det er en god handelsavtale. Men jo mer jeg leser av den inngåtte avtalen, jo mer bekymret blir jeg. Det er en ekstremt ensidig avtale, og den innrømmer Norge lite egenkraft. I tillegg er det en avtale som er veldig mye strammere når det gjelder handlingsrommet for Norge, enn for f.eks. våre naboland. Så jeg tror vi trenger noen gode svar fra utenriksministeren på hva som virkelig ligger i de punktene.

Men trusselen er ikke land som gjør avtaler seg imellom. Trusselen er de som lager de dårlige avtalene.

Presidenten: Ønsker representanten Skei Grande å ta opp forslag nr. 2, fra Venstre?

Trine Skei Grande (V) []: Ja, det vil jeg.

Presidenten: Representanten Trine Skei Grande har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Harald T. Nesvik (FrP) []: Etter å ha hørt et par av innleggene – særlig det fra min gode kollega Svein Roald Hansen – føler jeg et behov for å sitere noe fra komiteens innstilling, som også Fremskrittspartiet står inne for. Og nå snakker jeg ikke om der hvor flere partier har gått ut, men det neste avsnittet, som lyder:

«Flertallet understreker at EØS-avtalen er av vital betydning for norsk næringsliv.»

Det er helt åpenbart – EØS-avtalen er svært viktig og kommer til å være viktig i mange år framover. Men hvis vi går tilbake og ser på hva som var diskusjon bl.a. i Storbritannia forut for brexit-situasjonen, var det at man ønsket å se på deler av den avtalen som gjaldt EU-systemet, som viser at også innenfor EU var det utfordringer, utfordringer som det er vel verdt å ta inn over seg, og som man bør se nærmere på.

Representanten Tybring-Gjedde var inne på ett av punktene, knyttet til det som har med eksport av velferdsordninger å gjøre. Det vet vi var et stort tema i Storbritannia. Det er også et tema som beveger seg mellom land, og det går an å se på deler av denne avtalen. Det er helt riktig at det ikke er noen reforhandlingsklausul når det gjelder EØS-avtalen som avtale, men det er helt åpenbart at dersom man ser områder hvor det kan være mulighet for å gjøre justeringer og endringer, bør man benytte seg av den muligheten når anledningen byr seg – gjerne i samarbeid med andre EU-land som også ønsker seg endringer. Vi må ikke være så hellig opptatt av vår egen avtale at vi ikke vil se om det er mulighet for forbedringer.

Hva med artikkel 19? Artikkel 19 i EØS-avtalen sier at vi også gradvis skal bygge ned tollbarrierene knyttet til landbrukssektoren. I hvor stor grad har vi gjort det? På område etter område kan vi se på endringer, men EØS-avtalen som instrument ligger der og skal ligge der.

Da jeg skrev min studentoppgave på begynnelsen av 1990-tallet, husker jeg godt at norske trailere med laks ble stoppet på grensen til Europa, nettopp fordi man ikke hadde gode nok avtaler. EØS-avtalen er viktig fordi vi får et standardisert opplegg. Det gjør også andre frihandelsavtaler viktige. Fremskrittspartiet er for frihandelsavtaler med flest mulig land, men vi må lage avtalene best mulig på vegne av norske bedrifter og Norges innbyggere. Det gjør vi, og det skal vi strekke oss etter å gjøre. Men det må ikke være slik at vi ikke kan se på – hvis det er mulig – om det kan gjøres positive endringer. Det er det dette dreier seg om, og det tror jeg alle i denne salen er enige i.

I den forbindelse er denne Kina-avtalen så viktig. Vi ser positive ringvirkninger og signaler fra næringslivet med en gang, vi ser det komme på plass. Så får vi se hvordan det går med lakseprisen, men jeg vil i hvert fall innstendig oppfordre fiskeriministeren – når han kommer tilbake – om å sørge for at vi får flere konsesjoner til å produsere enda mer laks, som kan selges «world wide».

Statsråd Elisabeth Vik Aspaker []: Jeg synes det har vært en god debatt om hvordan Norge ytterligere kan bidra til fattigdomsbekjempelse gjennom satsing på utdanning, helse, næringsutvikling og klima- og energitiltak. Alt dette er viktig for økonomisk og sosial utvikling i de landene som vi yter bistand til. Jeg oppfatter også at det er bred tilslutning til regjeringens satsing på humanitær bistand i en tid hvor rekken av kriser, kriger og naturkatastrofer som rammer millioner av mennesker, nærmest kan synes uendelig.

Representanten Huitfeldt stilte spørsmål om satsingen på fornybar energi. Vi må bare erkjenne at fjoråret var et veldig vanskelig og spesielt år på grunn av de store flyktningkostnadene som påløp, som gjorde at man måtte redusere budsjettbevilgningene da. Imidlertid er det lagt tilbake betydelige midler nå. Vi har et budsjett på 495 mill. kr, også takket være at det ble skjøtet på ytterligere 25 mill. kr i budsjettforliket, som gjør at vi fortsatt kan være en sentral samarbeidspartner innenfor fornybar energi i viktige samarbeidsland som Liberia, Nepal, Mosambik, Myanmar, Tanzania og Haiti. Med en konsolidert portefølje og med økte bevilgninger for 2017 ser vi nå framover mot en videreføring og fornyet innsats innenfor fornybar energi.

Investeringer i fornybar energi er kapitalintensivt. Regjeringen har derfor ønsket å dreie innsatsen innenfor fornybar energi mer i retning av private investeringer. Da kan det også være riktig å nevne at kapitaltilførselen til Norfunds investeringer i fornybar energi opprettholdes på et høyt nivå i budsjettet for 2017.

Så har jeg lyst til å slutte meg til det som Sylvi Graham sa om viktigheten av å bekjempe kjønnslemlestelse. Det er en grusom handling, og det er en lidelse som kvinner burde være spart for. Dette er så viktig at i den handlingsplanen for likestilling i utenriks- og utviklingspolitikken som UD nå har lansert, er det egne programmer spesielt rettet mot kjønnslemlestelse. Det betyr at dette absolutt er et område som er i fokus, og som vil få prioritet.

Jeg er også glad for den tydelige støtten som Sylvi Graham ga til regjeringens fem tematiske satsinger. Det er også svært viktig å understreke at FNs bærekraftsmål nå skal ligge til grunn for norsk utviklingspolitikk.

Helt til slutt vil jeg si at jeg er veldig glad for den oppklaringen som er kommet knyttet til merknaden om EØS-avtalen, og at det fortsatt er bred støtte til avtalen i denne sal.

Harald T. Nesvik (FrP) []: For en sunnmøring er en taletid på 3 minutter relativt kort, så da trenger man å tegne seg flere ganger for å få sagt det man vil.

Jeg vil komme litt inn på bistand. Det er veldig viktig at den bistanden som vi gir til en rekke land, gjøres på en riktig måte, bl.a. ved at vi stiller krav for å motvirke korrupsjon, men ikke minst at vi ser at vi får effekt ut av de midlene som gis. Likevel er nettopp satsingen knyttet til utdanning og handel det aller, aller viktigste hvis vi skal få folk ut av fattigdom. Bistand i seg selv løfter ikke et eneste land ut av fattigdom. Bistand i seg selv fører ikke til at folk klarer seg i det langsiktige perspektiv. Det er handel og handel mellom land, at man faktisk kjøper varene, som bringer land ut av fattigdom og øker velferden. Derfor er det viktig at vi har det fokuset.

Det siste temaet jeg vil komme innom, er knyttet til forsvar. Jeg vil gi stor honnør til forsvarsministeren som la fram en langtidsplan der hun var veldig klar på én ting, og det er at det som vi nå legger inn i langtidsplanen, må vi sørge for å finansiere. Vi må ikke kaste blår i øynene på dem der ute, i Forsvaret, og bare putte inn nye ting uten at man finansierer det. Det skaper en falsk trygghet. Det skaper feil forventninger. Og jeg vil gi stor honnør til forsvarsministeren for på vegne av regjeringen nettopp å ha vært veldig klar på det.

Det er fint at vi fikk til en avtale om langtidsplanen med Arbeiderpartiet, og senere også med Kristelig Folkeparti og Venstre, som finansierte opp også neste års grunnlag for både de investeringene og ikke minst de omleggingene som skal til. Dette er viktig, og det viser at Stortinget, når man ønsker å få ting til, kan samarbeide og få ting til å fungere på en skikkelig måte. Det synes jeg tjener denne salen til stor ære – både det man gjorde i forbindelse med langtidsplanen, der man har ett flertall, og samtidig at man har respekt for hverandre og finansierer det opp også innenfor det budsjettmessige. Det mener jeg er viktig, for det sender et signal om at Forsvaret er viktig for alle sammen. Og så er det alltid slik at det gjøres endringer i langtidsplanene, og det foregår i regjeringen. Jeg har også sittet og hørt på at man er imot diverse endringer, men det er viktig å gjøre endringer nå, for vi må tilpasse oss til den tiden vi befinner oss i, og da kan vi ikke ha et forsvar for fortiden, vi må ha et forsvar for framtiden.

Jeg husker veldig godt at de rød-grønne i sitt arbeid knyttet til Heimevernet var med på å legge ned flere heimevernsdistrikt – flere enn man overhodet har diskutert i denne regjeringen. Det må man ta inn over seg. Vi må ikke si én ting fra denne talerstolen i opposisjon, og gjøre noe annet når vi sitter i posisjon.

Denne salen har sørget for at vi får et godt forsvarsbudsjett når det blir vedtatt i dag. I tillegg har vi også en god langtidsplan, og det er svært, svært viktig i årene som kommer.

Ola Elvestuen (V) []: Jeg vil også konsentrere meg om Forsvaret. Vi lever i en usikker verden, både i Europa og med vår store nabo i nord – men også internasjonalt, som flere har påpekt. Det er også gitt honnør til de styrkene vi har utenlands, som enten er i Afghanistan, i de kurdiske områdene i Irak, i Bagdad eller fortsatt vel også i Mali. Jeg tror det er få som for fem år siden kunne se for seg at det er nettopp der de norske styrkene er. Jeg synes også det understreker den usikkerheten som vi kan forvente framover.

Det er viktig for Venstre at vi styrker Forsvaret, at vi styrker Forsvaret de nærmeste årene. Nettopp derfor har vi lagt vekt på at vi allerede nå burde tatt en avgjørelse om landmakten, at det burde vært en styrking av Hæren. Stortinget har tidligere vedtatt både luftvern, oppgradering av stridsvogner og nytt artilleri. Nå skyves det ytterligere ut i tid gjennom at man venter på en ny landmaktstudie. For Venstre er det viktig at vi beholder et sterkt heimevern – 45 000 mann. De trenger mer trening, og det bør også inkludere Sjøheimevernet, fordi vi trenger et kystforsvar der også Kystjegerkommandoen er.

Når det gjelder behovene i den sikkerhetspolitiske situasjonen som er nå, er min bekymring innholdet i langtidsmeldingen, nettopp fordi den legger opp til så store investeringer. Enten det gjelder F-35 eller P-8 nå, og så store flyttinger som f.eks. flyttingen av en velfungerende luftbase på Andøya til Evenes, uten det grunnlaget vi mener man trenger å ha for å gjøre så store endringer, er det en sterk bekymring for at den usikkerheten gjør at når landmaktstudien kommer og man må gjøre prioriteringer senere, så er midlene bundet opp, og vi vil ikke kunne ta en beslutning om et sterkt landforsvar, og at man allerede nå har gjort beslutninger som gjør at det her blir en svekkelse, med en sammenslåing av heimevern og hær – og andre forslag.

Vi er helt enig i at vi trenger 52 F-35-fly. Vi er helt enig i at man må ha et MPA, enten det er Orion eller P-8. Og vi er helt enig i at man må ha en satsing på spesialstyrker og cyberforsvar, men vi må innlemme dette sånn at vi ikke svekker det som er hovedprioriteringen med et styrket landforsvar. Derfor er Venstre godt fornøyd med at våre prioriteringer: beholde Kystjegerkommandoen, beholde aktivitet i Sjøheimevernet, styrking av Heimevernet og Hæren og opprettholde strukturen i Heimevernet, er med i budsjettavtalen, sånn at vi framover kan holde fast ved våre prioriteringer når landmaktstudien endelig kommer.

Elin Rodum Agdestein (H) []: Jeg må si at Senterpartiets – hva skal man kalle det – isolasjonistiske og proteksjonistiske linje i handelspolitikken er veldig spesielt å høre på. Det er faktisk en trussel mot våre nasjonale interesser. Bare å skulle tenke tanken på å vrake EØS-avtalen vil jeg si er å gamble med norsk næringslivs interesser og også med arbeidsplassene. I den krevende omstillingsperioden norsk økonomi er inne i nå, er det utrolig viktig å opprettholde forutsigbare handelspolitiske rammebetingelser for å sikre arbeidsplassene, skape nye, men også for å sikre grunnlaget for velferden. Jeg tror både norsk næringsliv, folk som jobber i konkurranseutsatte næringer, i skognæring, i havbruk og kystbaserte næringer langs hele norskekysten merker seg Senterpartiets retorikk.

Det jeg egentlig tok ordet for, var for på tampen av debatten å understreke betydningen av det arbeidet som gjøres for å styrke kvinners rettigheter og likestilling i utviklings- og utenrikspolitikken. Det er bred politisk enighet om at kvinners rettigheter og likestilling skal fremmes og styrkes gjennom målrettede tiltak og integreres i alt utviklingsarbeid. I arbeidet med å øke jenters tilgang til utdanning har Norge og statsministeren personlig påtatt seg en global lederrolle. Det er bekymringsfullt når vi ser at utviklingen til dels går i feil retning, at jenters og kvinners livsvilkår svekkes i en rekke land, og i områder som er preget av krig og konflikt. Tall fra UN Women viser at antall medlemsland i FN som har en autoritær utvikling, og der kvinners rettigheter og muligheter innskrenkes eller trues, er fordoblet på få år. Derfor er det utrolig viktig at den strategiske innsatsen for kvinner i våre fokusland styrkes i budsjettet, at vi fortsetter å satse tungt på jenters utdanning, mødrehelse og arbeidet mot kjønnslemlestelse, for vi vet at disse områdene er avgjørende for jenters og kvinners hverdag, for deres innflytelse i familien og i samfunnet.

På våre komitéreiser rundt omkring har vi møtt en rekke kvinner som har fortalt, gitt personlige vitnesbyrd om hvilken vanskelig situasjon de står i på grunn av disse forholdene. Derfor er det viktig at Norge, sammen med en del andre engasjerte land, har lyktes med å få likestilling inn som et eget bærekraftsmål og et tema som er innarbeidet på tvers i FNs utviklingsagenda. Norge er en sentral aktør i FN for å sikre at det ikke rokkes ved etablerte internasjonale forpliktelser som gjelder kvinners rettigheter, og at de etterleves.

Svein Roald Hansen (A) []: To kommentarer: Representanten Nesvik pekte på at EØS-avtalen kan forandres. Det er en dynamisk avtale som er under endring, i den forstand at det stadig kan komme regelverksutvikling basert på erfaringer. Det som kommisjonen nettopp har gjort bl.a., er å legge fram forslag til endringer når det gjelder det som kalles eksport av velferdstjenester. Der har man foreslått noen justeringer av reglene, f.eks. at man må ha vært tre måneder i arbeid i et naboland før man kan ta med seg opparbeidede rettigheter til ledighetstrygd. Et annet eksempel er at hvis man ikke er arbeidsinnvandrer, men f.eks. pensjonist, og vil bosette seg i et annet land, må man ha helseforsikring.

Det man ikke foreslår endring på, og som ofte har vært framme i debatten her, er barnetrygd, fordi kommisjonen sier at barnetrygd som går over landegrensene, utgjør mindre enn 1 pst. av samlet barnetrygd i EU, og det anser de da ikke som et stort problem.

Men det er altså en stadig utvikling, og det som en samlet komité – nesten samlet i hvert fall, så vidt jeg husker – i handelsmeldingen, som vi behandlet i våres, pekte på, var å be regjeringen tenke litt utenfor boksen for å få bedret markedsadgang til fisk i EU. Så at det er behov for justeringer og endringer som bedre ivaretar våre interesser, er jeg ikke i tvil om, men det er noe annet enn å varsle at man skal si opp EØS-avtalen og erstatte den med noe man ikke vet hva er, slik som det skjedde i Storbritannia.

Så pekte representanten Navarsete på motstanden mot handelsavtaler, såkalte overnasjonale handelsavtaler – TTIP og TISA. Jeg vet ikke om det er riktige betegnelser. Det er helt riktig at man må sikre at den type avtaler ikke undergraver verken miljøstandarder eller sikkerhetsstandarder, forbrukerrettigheter eller arbeidstakerrettigheter. Men når det gjelder TTIP, ligger det som en forutsetning i forhandlingsmandatet fra kommisjonen, fra Europaparlamentet, at det ikke skal skje. Da synes jeg vi skal føre debatten på det grunnlaget, og ikke tro at det er noen mystiske menn i noen mørke bakrom som greier å overliste både europeiske regjeringer og Europaparlamentet. Og det er helt riktig at erfaringen med handelsavtaler kan være dårlig hvis man fører dårlig nasjonal politikk. Mangel på økonomisk framgang for middelklassen i USA siden 1970- eller 1980-tallet skyldes nasjonal politikk, ikke handelspolitikk.

Presidenten: Representanten Liv Signe Navarsete har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Sånn er det når det er lite med taletid – då vert det kort.

Berre ein liten replikk til det med handelsavtalar. Eg ville setje pris på om representanten Agdestein eller nokon andre som har snakka så varmt no, kunne gi meg konkrete døme på i det minste ein bedrift som no har fått tilgang til EU sin indre marknad, gjennom EØS, og som ikkje hadde fått det gjennom den handelsavtalen som Noreg har hatt i mange tiår før.

Eg må presisere at Senterpartiet er for handel, me er for handel mellom sjølvstendige land, men mot dynamiske handelsavtalar som stel makt frå folkevalde, som flytter makta anten til andre fora overnasjonalt eller inn til multinasjonale selskap.

Det eg eigentleg skulle snakke om, er utviklingspolitikken, men det får me ta att i ein annan debatt.

Statsråd Ine M. Eriksen Søreide []: På tampen av debatten er det selvfølgelig viktig både å takke for debatten og å komme med noen kommentarer til det som har kommet opp.

La meg begynne med å kommentere landmaktutredningen. Den legges fram i forbindelse med budsjettet for 2017, Prop. 1 S for 2016–2017, som komiteen tidligere har sluttet seg til og har beskrevet i innstillinga til langtidsplanen. Nettopp fordi det er en usikker verden – det er forandringer – og vi hadde et forsvar som var underfinansiert, kommer satsingene fra regjeringa i første året av langtidsplanen, i tillegg til det vi allerede har gjort i budsjettene, særlig for 2015 og 2016. Der er det særlig Sjøforsvaret og Etterretningstjenesten som har fått de største løftene, fordi det har vært helt nødvendig.

I dette budsjettet styrker vi Hæren med 6 pst. Det er en massiv og betydelig styrking – vi har ikke sett lignende på veldig mange år. I tillegg kommer de investeringene som gjøres i Hæren, bl.a. til kampvogner, kommunikasjonssystemer osv. Det er snakk om 5–6 mrd. kr i investeringer i kommende fireårsperiode.

Vi styrker HVs budsjett med 16 pst. Det er også en massiv styrking. Det er det viktig å understreke, fordi de styrkingene som regjeringa allerede hadde lagt inn, har mye å si for nettopp å bidra til å bygge den grunnmuren som er så viktig for å kunne øke aktivitetsnivået.

Så vil jeg til slutt kommentere at det ikke er riktig, det som representanten Elvestuen sier, at midler er bundet opp til f.eks. maritime patruljefly og ubåter, at beslutninger er tatt, eller at Hæren og Heimevernet skal slås sammen. Tvert imot er det satt av midler både til maritime patruljefly, ubåter, kampfly osv. og til store investeringer i landmakten. Vi skal sikre at vi har en sterk og relevant landmakt. Det er helt avgjørende for et land som Norge. Derfor er det satt av ca. 30 mrd. kr i 20-årsperspektivet til disse investeringene, som jeg var litt inne på i replikkvekslingen med representanten Elvestuen tidligere.

For å gi en sammenligning tenker jeg det kan være greit å se på det plangrunnlaget som lå i den inneværende langtidsplanen, altså for fireårsperioden 2013–2016. Der mente den forrige regjeringa at man skulle omprioritere 634 mill. kr fra utenlandsoperasjoner til andre tiltak i langtidsplanen. Det var basisen. Det var altså ingen friske penger, men det var basisen. I denne langtidsplanen er man godt kjent med hva rammene for fireårsperioden er. Vi begynner altså med å styrke budsjettet med 2,2 mrd. kr i det første året av langtidsplanen. Det er en massiv forskjell, som viser en tydelig satsing, en tydelig retning og en klar prioritering av Forsvaret.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Representanten Elin Rodum Agdestein bruker sterke ord mot Senterpartiet, så sterke ord at vi er en trussel mot nasjonale interesser. Jeg har hørt det før – jeg har hørt det før. Jeg har sjøl vært en trussel mot fedrelandet, som redaktøren i Drammens Tidende sa det på 1990-tallet. Det gjør ikke noe inntrykk, vi tåler det veldig godt.

EØS-avtalen er en hellig ku for både Arbeiderpartiet og Høyre her i salen. Det kommer til å utvikle seg til å bli et betydelig problem, for det er et faktum at det er nasjonalstaten som er den svakestes beste vern, det er i nasjonalstatene at en kan sikre folkestyret og sikre det demokratiet som alle tyr til når en skal rette opp urettferdighet i samfunnet.

Som representanten Svein Roald Hansen sa, er EØS-avtalen en dynamisk avtale. Nå er det ikke lenger bare Nei til EU som er enig i at den dynamiske avtalen er en husmannskontrakt, det er også Ja til EUs leder enig i. Statsministeren sa for øvrig også, i forbindelse med brexit, at EØS-avtalen var en meget dårlig avtale. Og når vi vet at EØS-avtalen er koplet til det som EU-tilhengere nå kaller for et eksperiment uten forbilde – hele EU er jo et eksperiment uten forbilde – fordi det er innført en økonomisk union uten en politisk union, er det den systemfeilen som nå i stadig større grad viser seg som et problem, og som folk reagerer mot, helt naturlig nok.

Senterpartiet står for at vi skal erstatte EØS-avtalen med en handelsavtale – fra f.eks. å ha friest mulig bevegelse av arbeidskraft til regulert arbeidsinnvandring, fra en arbeidsinnvandring som vi har i dag, som skaper betydelige problemer. Jeg ber om at flere leser Riksrevisjonens rapport om arbeidslivskriminalitet, om sosial dumping i forbindelse med offentlige kontrakter og om manglende innbetaling av avgifter fordi vi ikke har sakene på stell, noe som er helt grunnleggende for å ha orden i arbeidslivet.

Nasjonal politikk er viktig, som representanten Svein Roald Hansen sa. Jeg er helt enig i det. Det går an å føre mer eller mindre god politikk innenfor rammene av EØS-avtalen. Nå føres det ikke god politikk, det er vi enige om. Men det som er det viktigste, er at vi per i dag har fått 12 000 rettsakter gjennom EØS-avtalen, som nå gjennomsyrer det norske samfunnet på stadig flere områder, og som fører til at folk kjenner større og større avmakt. Derfor må ikke minst EØS-avtalen erstattes med en handelsavtale.

Ola Elvestuen (V) []: Jeg er glad for at forsvarsministeren så tydelig understreker at vi skal ha en sterk og relevant landmakt. Så sa vel ikke jeg at vi har tatt beslutninger om å slå sammen hær og heimevern. Men at det er en bekymring omkring det at det er for mye som er låst opp i andre investeringer, er definitivt riktig.

Det har vært vanskelig å få ut tall i forbindelse med langtidsplanen. Venstre har spurt mye, og vi har måttet finne ut mye selv. Det sto vel én tabell i langtidsplanen.

Det er også til dels vanskelig å lese tallene som er i budsjettet. Jeg tror vel når det er referert til 16 pst. økning i Heimevernet, at det inkluderer en effektiviseringseffekt, som også er lagt inn som om det er en styrking.

Når vi ser på tidligere beslutninger, at Ørland har gått fra 5 mrd. kr til 15 mrd. kr – det er i hvert fall en betydelig økning, i milliardstørrelsen, på Ørland – er det klart at vi har en bekymring for flyttingen, f.eks. den fra Andøya til Evenes. Usikkerheten er det som gjør at vi mener vi burde tatt denne beslutningen nå, og at vi hadde hatt en tydeligere prioritering av hva vi ønsker å gjøre først. Nettopp det er en styrking av hær og landmakt. Det handler om å kjøpe artilleri, det handler om å ha et luftvern, det handler om oppgradering av panservåpen, i tillegg til at vi trenger å ha en styrking i antall og størrelse. Vi mener at vi her også bør se på det å ha en jegerbataljon i Porsanger, i tillegg til at vi må opprettholde den styrken som vi har i Heimevernet, inkludert et sjøheimevern.

Jeg må tro forsvarsministeren når hun sier at det er nok i langtidsplanen for å oppnå også en mekanisert og tradisjonell hærstruktur og styrking av denne. Det er definitivt noe. Det gjelder også den enigheten vi har om budsjettet for neste år, som Venstre er godt fornøyd med, der vi nettopp opprettholder de kapasitetene som vi er opptatt av at vi skal ha, og ikke bare for neste år, men beholde også inn i årene framover som et levende kystforsvar, med en kystjegerkommando, med et sjøheimevern, et styrket heimevern og også en styrking av Hæren.

Presidenten: Representanten Christian Tybring-Gjedde har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) []: Jeg tenkte jeg aller først skulle nevne – jeg har akkurat fått vite det av parlamentarisk leder Nesvik – at den russiske ambassadøren til Tyrkia har blitt skutt av en islamist i Ankara, tror jeg det var. Det er kanskje ganske greit å få med seg i en utenrikspolitisk debatt, så vi ikke blir helt navlebeskuende her heller.

Jeg vil si til representanten Svein Roald Hansen: Dersom det er slik at EU har tatt initiativ til å gjøre noe med trygdeeksporten som foregår, gjennom EØS-avtalen eller EU-handel, kan jeg ikke forstå hvorfor Arbeiderpartiet ikke kunne være med på en merknad som sier akkurat det samme, at vi skal se på det. Det blir litt inkonsekvent. Absolutt alt er heller ikke gitt – at Norge f.eks. med Hellas og Polen har nøyaktig de sammen handelspolitiske interessene, er ikke gitt. Derfor er det mulig å se på en del ordninger knyttet til EØS-avtalen, ikke minst eksport av arbeidskraft, som er en stor utfordring mange steder.

Statsråd Ine M. Eriksen Søreide []: Jeg hadde i utgangspunktet ikke tenkt å ta ordet igjen, men jeg er nødt til å oppklare det som er noen åpenbare misforståelser.

For det første: Økningen til Hæren og HV er realveksttall. Det er altså ikke inkludert effektiviseringsgevinster osv. Det er realvekst til begge deler.

Så til Ørland: Der har Stortinget vært jevnlig oppdatert gjennom budsjettproposisjonene om utviklingen i EBA-prosjektet på Ørland. Det er to faktorer som har gjort at Ørland blir dyrere enn opprinnelig planlagt. Det ene er at valgt hangarløsning – den som ble valgt i 2012 – ikke kan brukes fordi den ikke er sikker nok, og det må utvikles nye hangarkonsepter. Det har bl.a. med den sikkerhetspolitiske situasjonen og trusselbildet å gjøre, og det at vi står overfor andre trusler – bl.a. fra langtrekkende missilsystemer – enn det vi gjorde tidligere.

Det andre er støy, der Kommunaldepartementet har lagt noen støygrenser som gjør at det vil være mer kostnadskrevende å løse ut boliger.

Dette er to faktorer som ville vært der uavhengig av hvor man la basen. Det er også Stortinget godt informert om. Kostnadsøkningen som så langt foreligger, er beregnet til om lag 1,6 mrd. kr, altså ikke fra 5 mrd. kr til 15 mrd. kr, som representanten Elvestuen sa. Det er på ingen måte tall som stemmer. Men Stortinget er godt orientert og informert om dette i budsjettproposisjonen.

Statsråd Elisabeth Vik Aspaker []: Representanten Harald Tom Nesvik holdt et veldig klokt innlegg da han understreket at hovedansvaret for utviklingen i de enkelte land må ligge i landet selv. Det er også et veldig viktig prinsipp som nå er nedfelt i FNs bærekraftsmål.

På en dag som denne da utenriksministeren er i Kina, kunne det være litt fristende å ta fram et kinesisk ordtak om at det hjelper ikke å gi den fattige en fisk. Vi må faktisk lære ham å fiske. Det er kvintessensen av det at land må settes i stand til selv aktivt å bidra til sin egen utvikling.

I den forbindelse kan det være en hyggelig melding å gi at UD tar dette et skritt videre og lanserer nå et eget program, «Fisk for utvikling». Det vet jeg fra min tid som fiskeriminister at faktisk er etterspurt. Norge er et land som har gode kunnskaper om både forvaltning og akvakultur, og vi er en ettertraktet partner av mange land globalt.

Det var Lundteigen som fikk meg til å ta ordet, for hans omgang med såkalte sitater fra statsministeren er ganske lemfeldig. Statsministeren har aldri sagt at EØS-avtalen er en dårlig avtale. Men det er en dårligere avtale for et Storbritannia som sitter ved bordet og faktisk kan være med og påvirke beslutningene som EU-medlem. Det var det statsministeren sa.

Jeg slutter heller ikke å forundre meg over hva det er for slags interesser Senterpartiet faktisk mener de ivaretar når man skal melde Norge ut av EØS. Norsk næringsliv ber ikke om det. Norsk fiskerinæring ber slett ikke om det. Norske studenter som kan studere ute i Europa, ber ikke om at EØS-avtalen skal skrotes. Norske pensjonister som bor i Spania, ber ikke om at EØS-avtalen skal skrotes. Sånn kunne jeg fortsette å liste opp alle fordelene med EØS-avtalen som vi i dag tar for gitt, men som ikke ville være en realitet hvis avtalen ikke lenger var til stede. Jeg skjønner ikke hvem sine interesser Senterpartiet faktisk mener de ivaretar. For det andre: Det er helt fantastisk, når man da på den ene sida mener de skal skrote EØS-avtalen. Hva er alternativet? Jeg har ikke sett ett fornuftig alternativ lagt på bordet som skulle ivareta de vitale interessene som EØS-avtalen i dag ivaretar, som er inngangen til 80 pst. av eksporten vår, og som har den forutsigbarheten som hele det norske næringslivet trenger i en verden der det er ganske trått på mange andre områder. Forutsigbarhet er så viktig med tanke på å sikre arbeidsplasser her hjemme langs hele vår lange kyst.

Presidenten: Representanten Elin Rodum Agdestein har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Elin Rodum Agdestein (H) []: Det er mulig Senterpartiet tror at handelsavtaler kan erstatte EØS-avtalen, men det er det imidlertid stort sett bare Senterpartiet som tror på i norsk politikk.

Hva er det Senterpartiet har skjønt, som vi andre ikke har fått med oss? Det er heldigvis bred enighet i norsk handelspolitikk. Det jeg mener Senterpartiet underslår, er betydningen av markedsadgangen til EU. Man underslår også effekten det vil ha for norsk økonomi å skape usikkerhet om rammebetingelsene, og som statsråden sa: Hva er alternativet? Flere har fått det fram ganske bra i dag, bl.a. representanten Svein Roald Hansen – usikkerheten om hva som vil være innholdet i et alternativ, når man vil erstatte EØS-avtalen.

Det er veldig mye som tyder på at det er veldig lite sannsynlig at en reforhandlet avtale vil være bedre enn den vi har nå, jamfør EUs holdning til Storbritannia i forbindelse med brexit.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Jeg er glad for at det er flere som tar ordet om EØS og handelsavtaler.

Og jeg håper at flere kan gå til kildene og se hva som skjedde i stortingssalen i 1992, da EØS-avtalen ble drøftet her over to dager. Går en igjennom referatene og ser hva som ble sagt den gangen – hva som ble sagt om hvorvidt det var en dynamisk avtale eller ikke, hva som ble bedyret om at avtalen ikke skulle gjelde på de og de områdene – kan en se hvem som har mest dekning for det som da ble sagt, og det som er situasjonen i dag.

Det er ganske entydig klart at det som EØS-avtalen ble framstilt som i 1992, var noe ganske annet enn det den har utviklet seg til. EØS-avtalen er koblet direkte til hele EU-systemet på sin dynamiske måte, og EU har systematisk gått i retning av å utvikle en union og har kommet så langt at en har innført en egen valuta. Problemet er bare at det å ha en egen valuta uten å ha en politisk overbygning, er det ingen andre land i verden som har. Det er derfor et eksperiment uten forbilde. En kan ikke ha en styring av et stort område uten å ha en politisk styring på toppen som er overordnet økonomien. Det har en ikke. Det får en ikke til fordi folk reagerer sterkere og sterkere mot den overnasjonalitet som der ligger.

Derfor sitter hele EU-systemet i dag i et skårfeste. En sitter i et skårfeste. En kommer verken opp eller ned, og det skaper stadig større vanskeligheter, og det reagerer folk på. Det er da ganske interessant å høre hvordan de som ser på EØS-avtalen som ei hellig ku, fornekter disse tingene.

Senterpartiet er opptatt av næringslivets interesser. Vi er opptatt av at de som driver fiske, de som driver skogbruk, og de som driver annen næringsvirksomhet, sjølsagt skal ha gode handelsforbindelser med EU. Det hadde en også før EØS-avtalen, ved handelsavtalen. Det kan vi få igjen, for vi må ha en gjensidig nytteavtale, og Norge har enormt rike naturressurser.

Det som blir klart underkommunisert fra EU-tilhengerne og EØS-tilhengerne, er konsekvensene og de negative konsekvensene for arbeidslivet. Jeg ber om at flere stortingsrepresentanter reiser rundt og ser hva som skjer i praksis i norsk arbeidsliv i dag. Det utvikler seg en kultur der som er den største trussel mot den norske arbeidslivsmodellen som har ført til seriøse og trygge forhold i norsk arbeidsliv.

Det er det viktig for Senterpartiet å ta fatt i, og det er nå en av de sentrale begrunnelsene for at vi må få en seriøs debatt om dette. Den ene saken kommer opp etter den andre om hvordan norsk høyesterett forholder seg til EU-systemet, og også om hvordan norsk høyesterett blir overkjørt av ESA, og det er et stort problem.

Knut Arild Hareide (KrF) []: Eg skal ikkje forlengje budsjettdebatten for mykje, men eg synest det er grunn til å påpeike at nettopp EØS-avtalen har vore eit lykkeleg kompromiss for dette landet. Viss me stiller oss spørsmålet om kor stort sannsyn det er for at Noreg blir medlem i EU, trur eg mange vil vere einige i at det ikkje er så stort sannsyn for at det skjer dei neste åra. Like lite sannsyn er det for at me vel å gå ut av EØS-avtalen. Eg meiner at EØS-avtalen har vore nettopp det lykkelege kompromisset.

For å bruke Lundteigens ord, han meiner det har vore eit eksperiment: Det har vore eit særs godt eksperiment, eit vellykka eksperiment, for norsk næringsliv og for det politiske Noreg. Me har i stor grad sjølvråderetten vår varetatt, men òg på område der me er nøydde til å samarbeide, gjer me nettopp det. Ikkje minst: Det norske folket er tydelege på at dei ikkje ønskjer seg inn i EU, men dei er òg veldig tydelege på at dei er glade i EØS-avtalen. Han er det altså 53 pst. som seier tydeleg ja til. Det er 29 pst. som seier nei. Dei tala er altså blitt sterkare, og den norske befolkninga er òg meir positiv til EØS-avtalen. Så på vegner av EØS-partiet Kristeleg Folkeparti, me som fekk førstevalet vårt igjennom i desse åra på byrjinga av 1990-talet, synest eg det var ein fin måte å få avslutte denne debatten på.

Presidenten: Harald T. Nesvik har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Harald T. Nesvik (FrP) []: Det var representanten Lundteigen som fikk meg til å ta ordet igjen. Å høre representantens to innlegg fikk meg til å tenke litt på hva som har skjedd de siste årene etter innføringen av EØS-avtalen. Det er klart man ser utfordringer, det har Fremskrittspartiet sagt, men Senterpartiet har altså siden innføringen av EØS-avtalen sittet i regjering i over halvparten av den tiden. Over halvparten av den tiden har altså det partiet som nå forteller nærmest med eder og galle hvor galen den er, sittet og styrt etter den.

Jeg har lagt merke til at Senterpartiet gjerne vil gå inn i en framtidig regjering med bl.a. den største forsvareren av EØS-avtalen, som mener at man ikke skal røre noe som helst, nemlig Arbeiderpartiet. Da er mitt spørsmål til Lundteigen: Vil det kunne være akseptabelt å gå inn i enda en periode og sitte og styre etter EØS-avtalen?

Statsråd Elisabeth Vik Aspaker []: Etter to så gode innlegg nylig fra Hareide og Nesvik burde jeg ha avstått, men jeg fikk ikke svar på mine spørsmål til Senterpartiet, heller ikke i dag. Hvem sine interesser er det man ivaretar, og hva er alternativet? Når man går så høyt på banen og sier at man skal skrote en avtale som er så viktig, er man altså så ordfattig eller har slik mangel på evne til å forklare hva det er man i så fall skal ha i stedet. Det synes jeg vi fortjener å få et svar på, når man går så høyt på banen. Det er faktisk ikke til å begripe hvordan Senterpartiet er villig til å sette norske arbeidsplasser og norsk eksport på spill.

Presidenten: Per Olaf Lundteigen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Jeg merker meg at ingen går inn på det som er hovedproblemet i EU, nemlig at en har en økonomisk union uten en politisk union, som fører til systemmessige problemer, og som folk reiser seg mot rundt omkring. Det bare fornektes.

Det som er klart, er at Senterpartiet har sittet i regjering, som representanten Nesvik sa, og vi har gjort oss våre erfaringer både i regjering og etterpå. Det som er viktig nå, er å få opp debatten om hva som er konsekvensene av EØS-avtalen for det som er viktigst for folk, nemlig inntekt for sitt arbeid. Det er i arbeidslivet en avklarer om det er stabilitet i et samfunn, og om det er ordnede forhold. Hvis utryggheten brer seg i arbeidslivet når det gjelder inntekt, er landet ute i kjempeproblemer. Det er det vi ser rundt omkring i Europa, og det er det vi ser også sniker seg inn i Norge ved at stadig færre føler trygghet for eget arbeid.

Våre interesser er altså knyttet til folks inntekter fra sitt arbeid, og alternativet er handelsavtalen.

Bård Vegar Solhjell (SV) []: Korleis vi skal få avslutta denne debatten, veit eg ikkje, men eg teikna meg likevel, for å seie at det på mange måtar er riktig, som representanten Hareide var inne på, at EØS-avtalen har det litt spesielle ved seg at ingen eigentleg ville ha han – bortsett frå Kristeleg Folkeparti – men likevel har han stått seg i veldig lang tid.

Det eg har tenkt på mange gonger her i stortingssalen, i Europa-debattar og i andre samanhengar – særleg i situasjonar der vi eigentleg er langt unna ein brei medlemskapsdebatt eller ein EØS-debatt ute i befolkninga – er at eg synest ofte det har vore vanskeleg å få tilhengjarar av EU-medlemskap og EØS-avtalen til å reflektere over og diskutere i litt rolege ordelag ein del av dei utfordringane ein likevel kan finne der. For det har jo gått nokre tiår no, og det har skjedd betydelege endringar sidan den gongen.

Om eg får nemne nokre endringar: Representanten Lundteigen har heilt rett i at det er ein spesiell situasjon. Ein har fått ein veldig sterk økonomisk integrasjon i EU utan ein tilsvarande politisk overbygning, og det er framleis slik at det er veldig stor forskjell på realøkonomiane i landa. Det er først og fremst eit problem i eurosona, som ikkje vi er ein del av, men det slår likevel ut i europeisk økonomi.

Det andre er at EØS-avtalen etter kvart har ført med seg ei rekkje nye avtalar, den siste no er EUs finanstilsyn. Etter kvart er det no allmenn aksept for at det betyr ei suverenitetsavståing i betydeleg grad frå oss. Det burde iallfall vere eit grunnlag for å debattere korleis EØS-avtalen er sett opp.

For det tredje: Dersom vi ser rundt oss i Europa no, er det ingen tvil om at arbeidsinnvandringa er eit stort tema som har ei veldig kraft inn i den politiske debatten. Storbritannia var det landet som hadde teke imot flest arbeidsinnvandrarar frå Aust-Europa. Det var sannsynlegvis eit stort og viktig underliggjande tema for deira avgjerd om brexit. Korleis arbeidsinnvandring slår inn i land, og korleis vi handterer det som ein del av EØS-avtalen, burde etter mitt syn vere grunnlaget for ein roleg og sakleg debatt der vi, med litt ulike utgangspunkt, i alle fall kunne diskutere om EØS-avtalen har svakheiter, og om det finst måtar å forbetre han på. Det synest eg er ein mangel, både i den debatten eg har sete og høyrt på no, og i andre EU- og EØS-debattar vi har hatt i Stortinget.

Presidenten: Representanten Trine Skei Grande har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Trine Skei Grande (V) []: Jeg skulle vel ha latt Solhjell avslutte, for hans bemerkninger er en diskusjon som jeg også gjerne vil være med på.

Men den diskusjonen jeg ikke liker så godt, er diskusjonen der Lundteigen sier at EU ikke er en sterk nok føderasjon for å kunne bære en egen myntenhet. Det regner jeg med ikke betyr at han ønsker at det skal bli en sterkere føderasjon. Da er det noe annet som ligger bak, og det argumentet kommer i runde nummer to. Det handler om at det har sneket seg inn noen fra andre land som jobber her, og om å framstille det at vi har fri flyt av arbeidskraft som en trussel mot Norge, når det egentlig burde handle om hvordan vi sikrer like rettigheter og styrkede arbeidsforhold for alle som er arbeidere i Norge.

Denne troa på at det er umulig å ha rettigheter for folk som kommer fra andre land, den nekter jeg å tro på, jeg tror at vi kan ha like sterke rettigheter for alle som jobber i dette landet uansett. Da er det vi som lager et for dårlig regelverk, og ikke at det kommer for mange innvandrere hit.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 3 og 4.

Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at sakene nr. 5 og 6 debatteres under ett. – Det anses vedtatt.