Stortinget - Møte lørdag den 17. desember 2016

Dato: 17.12.2016
President: Olemic Thommessen

Innhold

Sak nr. 2 [09:02:26]

Innstilling fra finanskomiteen om skatter, avgifter og toll 2017 (Innst. 3 S (2016–2017), jf. Prop. 1 LS (2016-2017) og Prop. 1 S (2016–2017))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 10 minutter, og at taletiden blir fordelt slik:

Arbeiderpartiet 20 minutter, Høyre 15 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Miljøpartiet De Grønne 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil fire replikker med svar etter innlegg fra partienes hovedtalere, og inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen.

Videre foreslås det at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Siri A. Meling (H) [] (ordfører for sakene nr. 1 og 2): Jeg vil takke finanskomiteens medlemmer for samarbeidet om skatte- og avgiftsopplegget til statsbudsjettet for 2017, og legger til grunn at de ulike partier selv redegjør for sine egne forslag.

Skatt er ikke et mål i seg selv, men et middel for å finansiere ulike fellesoppgaver og velferdsgoder. Dog er det slik at skatt virker på hvordan mennesker og bedrifter innretter seg, og det betyr at vi ved hjelp av både skatter og avgifter kan stimulere adferd i ønsket retning. Dette er ikke minst gjeldende innenfor det grønne skiftet, hvor regjeringen og samarbeidspartiene ønsker å stimulere til en mer miljøvennlig og klimavennlig adferd. Det skal lønne seg å velge miljøvennlige løsninger, ikke minst innenfor transportsektoren.

Høyre er fornøyd med at regjeringen følger opp det brede skatteforliket fra våren 2016. Vi ønsker å styrke det private eierskapet, og det skal lønne seg mer å jobbe, spare og investere. Skattepolitikken skal også bidra til sosial mobilitet, men den største forskjellen mellom mennesker i Norge går mellom dem som har en jobb, og dem som står utenfor arbeidslivet. Derfor er arbeidet med å skape arbeidsplasser og å trygge eksisterende jobber noe av det aller viktigste vi kan gjøre for å hindre ulikhet.

Selskapsskatten reduseres til 24 pst. og skal videre ned til 23 pst. innen 2018. Dette er et viktig grep for å harmonisere skattenivået mellom Norge og våre naboland, og det er også viktig for å stimulere til aktivitet i næringslivet. Reduksjon av selskapsskatten er sannsynligvis noe av det viktigste vi kan gjøre i så henseende.

Regjeringen følger også opp arbeidet med stanse den årelange skattemessige favoriseringen av investeringer i eiendom. Vårt mål er å stimulere til økte investeringer i industri og annen næringsaktivitet, og det er derfor bra at vi nå får en endring og reduksjon av formuesskatten på arbeidende kapital, dvs. aksjer og driftsmidler. Formuesskatten er i realiteten en ekstra skatt på norsk eierskap til norske arbeidsplasser, og disse endringene bidrar til at skadeeffektene av denne skatten tross alt blir mindre.

Vi får opprettet en aksjesparekontoordning som gjør det lettere for enkeltpersoner å investere i aksjer og øker småsparernes eierskap i norske bedrifter.

Vi følger i tillegg opp skatteforlikets enighet om å holde utbytteskattenivået tilnærmet uendret når vi ser selskapsskatt og utbytteskatt i sammenheng. I tillegg er det viktig å nevne at skjermingsrenten også økes, og at dette vil kunne gi ytterligere stimulering til investeringer i arbeidsplasser og næringsaktivitet.

Regjeringen følger opp ønsket fra et samlet storting om å ilegge finansnæringen en egen finansskatt som følge av at næringen i dag er unntatt fra merverdiavgift. Det innføres en skatt på lønnsgrunnlaget i finanssektoren. I tillegg videreføres overskuddsbeskatningen i sektoren på 2016-nivå. Dermed skattlegges de to elementene som utgjør merverdien som skapes i næringen.

Særlig innrettingen med 5 pst. skattelegging av lønnsgrunnlaget har vært omdiskutert av frykt for at arbeidsplasser legges ned eller flyttes. Finansnæringen, og særlig bankene over hele landet, har gjennom mange år vært i endring, og allerede før finansskatten ble aktuell, har mange lokalkontorer blitt lagt ned, og medarbeidere har mistet jobbene sine. Siste uke kunne vi også lese om en ny bankrobot som visstnok kunne erstatte inntil 40 medarbeidere. Så det hersker ingen tvil om at næringen har vært og er i en kontinuerlig endringsprosess.

Jeg er glad for at en samlet komité stiller seg bak et ønske om å få innrettingen av finansskatten til ny vurdering etter at arbeidsutvalget som ledes av professor Hjelmeng, har avgitt sin rapport 1. januar 2018. Dette utvalget skal bl.a. vurdere hvordan offentlige og private finansinstitusjoner i større grad kan likestilles når det gjelder skattespørsmål. En samlet komité ønsker i den sammenheng at en ser på den relative andelen som skattlegges på lønn og overskudd, med tanke på å legge en større andel av skatten på overskudd. Det er viktig å verne om skattegrunnlaget, og derfor bes det også om en gjennomgang og vurdering vedrørende både muligheter for overskuddsflytting og andre skattemessige forhold som gjelder for finansnæringen spesielt.

Til slutt vil jeg opplyse om at Høyre og Fremskrittspartiet slutter seg til forslaget om skatteincentiver til investeringer i oppstartsselskaper. Dette er en del av bestillingen fra skatteforliket, som regjeringen har orientert om i dette statsbudsjettet og selv foreslått at en må arbeide videre med. Det er viktig å få frem ulike, konkrete modeller for hvordan dette kan gjøres, og det er derfor naturlig at regjeringspartiene slutter seg til dette forslaget.

Regjeringen har levert et skatte- og avgiftsopplegg som styrker vekstevnen i økonomien, letter omstillingen og skaper nye arbeidsplasser.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tore Hagebakken (A) []: Høyre gikk til valg på å kutte skatte- og avgiftsnivået og gjøre norsk økonomi mindre oljeavhengig. Bortfallet av inntekter skulle finansieres gjennom kutt i byråkrati, flere private jobber og såkalte dynamiske effekter av skattekuttene. Tre år senere er skattene kuttet, men avgiftene har økt, og underskuddet har økt dramatisk. Byråkratiet skyter i været, arbeidsledigheten har nådd sitt høyeste nivå på 20 år, og det skapes ikke flere private jobber. Økonomien har heller aldri vært mer oljeavhengig.

Mens regjeringa har hatt null kontroll på utgiftsveksten, har den blinde troen på dynamisk skattepolitikk bidratt til at inntektene er betydelig svekket. Resultatet er at forskjellene øker, og at vi er på vei til å tømme oljefondet om få år.

Hva tenker representanten Meling om at Høyres økonomiske politikk så til de grader har spilt falitt?

Siri A. Meling (H) []: Denne regjeringen, og Høyre, overtok et Norge i motvind. Dessverre har den forrige regjeringen ikke benyttet det store handlingsrommet – den høye oljeprisen og vekstmotoren i norsk økonomi – på en måte som ville gjort Norge og vårt næringsliv mer robust i den omstillingen som vi nå er inne i på grunn av at oljeprisen har falt så betraktelig gjennom de siste årene.

Jeg er glad for at vi har en regjering som tar det å trygge jobber og skape arbeidsplasser på alvor, som sørger for å tilrettelegge for næringslivet og vekst i privat sektor. Det er viktig at vi nå satser på samferdsel, at vi satser på kunnskap, og at vi gir skattereduksjoner for å stimulere til økt næringsaktivitet og for å skape og trygge jobber fremover.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Det viktigste virkemiddelet for norsk næringsliv de siste årene har vært krona, som Høyres leder, Erna Solberg, aktivt argumenterte for at man burde erstatte med euro i 2005. Så det må i hvert fall være godt for Høyre at Høyre ikke har fått gjennomslag på det området. Min replikk dreier seg om pendlerne. De tre årene Høyre har styrt, har en som pendler seks mil, fått 3 206 kr mer i skatt – en som pendler seks mil hver dag. Før budsjettet ble lagt fram, var det stor ståhei om at nå skal pendlerfradraget forbedres, og så ble det tilbakeført 80 kr av de 3 200 kronene som man i utgangspunktet har tatt. Synes representanten Meling at det er en satsing på pendlerne?

Siri A. Meling (H) []: Jeg er glad for at denne regjeringen har hatt en historisk satsing på samferdsel. Noe av det aller viktigste for dem som pendler, er at vi har effektive og trygge veier, og at vi har et kollektivsystem som gjør at de kommer effektivt fram og tilbake til jobb og gjør det mulig å bosette seg i f.eks. i utkanten av store bysentra. Det tror jeg er det aller viktigste for pendlerne.

Så har vi også gjort betraktelige lettelser i skatten for folk flest. Det betyr også mye i forhold til den økonomiske situasjonen og for pendlerne. Så har vi også hatt fokus på drivstoffavgifter. De har blitt økt noe, og det må ses i sammenheng med det grønne skiftet.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Som hovedtalsperson for de to regjeringspartiene: Er representanten Meling fornøyd med at en på ett år har klart å øke drivstoffavgiftene mer enn man klarte på åtte rød-grønne år?

Siri A. Meling (H) []: Jeg er fornøyd med at vi har en regjering som tar klimautfordringen på alvor. Det er faktisk den største utfordringen vi står overfor fremover, og det er klart at i det bildet må også transportsektoren som en del av ikke-kvotepliktig sektor ta en stor del av de reduksjonene som skal komme. I det store bildet vil også drivstoffavgiftene være et viktig element, men samtidig er det viktig for bileierne å se hele bildet, nemlig at de store reduksjonene vi har gjort i engangsavgifter o.l., rammebetingelser for elbiler, gjør at bilbrukerne egentlig kommer veldig godt ut når en ser disse tingene under ett.

Snorre Serigstad Valen (SV) []: Det borgerlige statsbudsjettet for 2015 vakte oppsikt da det ble lagt fram, og da det ble vedtatt, på grunn av svært usosiale kutt på den ene siden og store skattekutt til landets rikeste på den andre. Det vi fikk høre fra Høyre da, var at det var viktig med store skattekutt til de aller mest formuende fordi det ville frigjøre kapital til å skape flere arbeidsplasser. Nå har vi fasit for budsjettåret 2015, og det kom nye tall fra SSB i går. Det er jo ikke akkurat flere arbeidsplasser i Norge enn det var året før. Tvert imot er vel denne regjeringen den minst effektive på mange år når det gjelder å skape nye arbeidsplasser i privat sektor, men det ble 10 700 flere fattige. Hva er Høyres kommentar til at regjeringens politikk nå beviselig øker forskjellene og fattigdommen i Norge?

Siri A. Meling (H) []: Vi er opptatt av å redusere ulikhetene i Norge, men det vi må erkjenne, er at den største enkeltfaktoren som skaper ulikhet blant mennesker i Norge, er om en har en jobb, eller om en står utenfor arbeidslivet. Derfor har veldig mye fokus vært rettet mot å trygge eksisterende arbeidsplasser og berede grunnen for å skape nye arbeidsplasser. Det er det aller, aller viktigste vi kan gjøre for å dempe ulikhetene i Norge. Det å skape en god skole som gjør at alle har muligheter til å få en utdannelse, skaffe seg arbeid og forsørge seg og sin familie, er noe av det aller viktigste vi kan gjøre. I tillegg er det selvfølgelig viktig å fokusere på velferdsordningene våre og ta vare på dem som dessverre faller utenfor og ikke har anledning til å jobbe og forsørge seg selv.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Truls Wickholm (A) []: Hvordan vi skal bruke pengene over statsbudsjettet, skaper ofte mer engasjement samlet sett enn hvordan vi skal hente dem inn. Det er likevel sånn at skattesystemet legger grunnlaget for alt det vi faktisk kan gjøre i budsjettet. Vi betaler for skole, utdanning, infrastruktur, helse, barnehage og andre elementer som er helt sentrale for å gjøre samfunnet vårt ikke bare til et bedre samfunn, men også til et konkurransedyktig samfunn for oss selv og våre bedrifter.

Høy deltakelse i arbeidslivet og et forholdsvis høyt skattenivå gjør at vi klarer å betale for et sterkt fellesskap som er grunnplanken i det norske samfunnet. Dette fellesskapet er bygget på tillit og en forståelse om at alle yter etter evne, men også at alle kan hente ut det man måtte trenge for å delta på best mulig måte.

For å få dette til må vi ha et skattesystem som er innrettet på å gi minst mulig effektivitetstap. Arbeiderpartiet og Norge gjennomførte i 1992 en omfattende skattereform som bygget på prinsippet om brede skattegrunnlag, lave satser og symmetrisk behandling av inntekter og utgifter. Fordi vi langt på vei likebehandler ulike næringer, sørger vi også for at kapitalen investerer der det kaster mest av seg. Disse prinsippene ligger også til grunn i den bedriftsskattereformen som ble vedtatt i Stortinget før sommeren – en reform hvor Arbeiderpartiet fikk flertall for de fleste av de kravene vi stilte i forkant. Her reduseres selskapsskatten til 23 pst., samtidig som utbyttebeskatningen økes, og formuesskatten består.

Dette var langt unna det representanter fra regjeringspartiene var ute og annonserte som sine hovedønsker under forhandlingen. Der regjeringen prioriterer store generelle skattekutt, prioriterer Arbeiderpartiet vridninger i skattesystemet som sikrer en større grad av effektivitet i systemet, samtidig som inntektene til fellesskapet opprettholdes. Dette gjør at Arbeiderpartiets budsjett kan investere mer i fellesskap, samtidig som vi ikke er med på den uansvarlige høye innfasingen av oljepenger som regjeringspartiene har lagt opp til – en innfasingstakt som ville ha sørget for at fondet ville vært tomt på begynnelsen av 2040-tallet.

Denne regjeringen har nå kuttet skatter med nær 25 mrd. kr og økt avgiftene med 3,3 mrd. kr. Skattekuttene har i stor grad kommet dem med de største formuene til gode, mens avgiftene betaler vi alle ganske jevnt over. De 95 prosentene med lavest formue – altså inntil 5 mill. kr – får i snitt 2 862 kr i skattekutt – om lag 8 kroner per dag. De 1000 rikeste får i snitt 656 200 kr i skattekutt – om lag 1 800 kroner per dag. Om lag en fjerdedel av de totale personskattekuttene har tilfalt de 5 pst. rikeste i Norge.

Arbeiderpartiet foreslår i dette budsjettet å øke skattene med 5,45 mrd. kr og avgiftene med 5,05 mrd. kr sammenlignet med regjeringens forslag for 2017. Arbeiderpartiets foreslåtte formuesskatteøkning står for om lag 3,9 mrd. kr bokført og 4,85 mrd. kr påløpt. Vi foreslår et bunnfradrag om lag på linje med regjeringens forslag, mens vi øker satsen fra 0,85 til 1,2 pst., noe som kanskje vil komme som en overraskelse for representanten Valen.

Det er om lag 12 pst. av befolkningen som betaler formuesskatt. Så når vi hører at formuesskattekuttene er viktige for folk flest, rimer dette dårlig med virkeligheten. Det er ikke folk flest som betaler denne skatten, slik man kan få inntrykk av når man hører regjeringspartiene.

Med vårt forslag ville et ektepar kunne eie et nedbetalt hus til en markedsverdi på 11,6 mill. kr uten å måtte betale formuesskatt, gitt at de ikke har annen formue i tillegg. Heller ikke her kan vi si at det er vanlige folk eller folk flest som rammes av våre økninger i formuesskatten. Det folk flest dermed ville merket hvis Arbeiderpartiets forslag til endringer i inntektsskatt hadde blitt vedtatt, er at de ville fått lavere skatt med vårt forslag, gitt at vi holder formuesskatten utenfor, og det kan vi gjøre for de fleste, i hvert fall for dem med boliger under 11 mill. kr. Det er faktisk slik at personer med inntekt på inntil 600 000 kr, noe som tilsvarer rundt 80 pst av befolkningen, får noe lavere skatt med vårt opplegg enn med regjeringens forslag for 2017-budsjettet.

Kort sagt ville fire av fem få lavere inntektsskatt med Arbeiderpartiet. Da er det bare 12 pst, som betaler formuesskatt – altså et skatte- og avgiftsopplegg som er for folk flest, vil jeg si.

Regjeringens mantra er at kutt i formuesskatten skal skaffe arbeidsplasser i privat sektor, dette til tross for at det ikke finnes noe belegg for å påstå det. Hittil i år er det netto ikke skapt én ny arbeidsplass i privat sektor. Der veksten har kommet i arbeidsplasser, er innenfor statlig administrasjon. Regjeringen skriver selv i nasjonalbudsjettet at ledigheten er i ferd med å bite seg fast på et høyt nivå. Det kan se ut som om regjeringen har bommet grovt i det de har valgt å satse på som virkemiddel.

Regjeringen svekker altså mulighetene våre for en god omstilling gjennom de grepene den gjør i skattepolitikken. Det er nå 21,5 mrd. kr årlig som ikke kan brukes til å styrke fellesskapet og ruste oss for framtiden.

I nasjonalbudsjettet for 2015 skrev til og med regjeringen at kuttene i formuesskatten antakelig først og fremst vil gå til sparing, altså ikke til investering i nye bedrifter. I sin merknad til denne innstillingen tør heller ikke Fremskrittspartiet og Høyre å skrive at kutt i formuesskatten er særlig vekstfremmende, slik de skriver om selskapsskatt og personskatt. Jeg ser dette som en innrømmelse av at de skjønner at de ikke har dekning for en slik påstand. Det vil nok dessverre ikke føre til at vi ikke vil høre det muntlig framsatt her i dag, eller at det sauses sammen med andre skattekuttforslag.

Det regjeringspartiene og statsrådene da burde advares mot, er at de viser for all verden at de ikke forstår hvordan man setter sammen et skattesystem med en høy grad av effektivitet. Kanskje var det derfor Arbeiderpartiets velfunderte helhetlige opplegg fikk så stor tilslutning før sommeren? Gjennom dette budsjettet fortsetter regjeringens arbeid med å øke ulikhetene, både direkte gjennom skattesystemet og gjennom kutt i velferden og kommunene.

Som jeg var inne på, er tillit grunnleggende i dette systemet. Derfor har Arbeiderpartiet vært pådrivere for tiltak mot kapitalflukt og overskuddsflytting. De største bedriftene skal ikke kunne organisere seg ut av å betale skatt. Selskapsskatten og rentebegrensningsregelen, også for ekstern rente, er bra, men vi må gjøre mer, og Arbeiderpartiet er utålmodig etter å få på plass et eierskapsregister for egentlige eiere. Vi må gå gjennom lovverket slik at vi kan forfølge dem som er tilretteleggere for denne aktiviteten, og vi må se på om lovverket er robust nok til å stå imot de komplekse konsernstrukturene som utvikles, og de avanserte finansielle instrumentene. Her forventer vi at statsråden synliggjør og kommer til Stortinget med disse sakene i god tid før sommeren.

Mot slutten: Arbeiderpartiet prioriterer å gi skattekutt til en gruppe mennesker som har en særlig nøkkelrolle i norsk økonomi – de som er organisert i en fagforening. Dette fradraget har stått stille i alle de årene regjeringen har styrt. Det vitner om en manglende forståelse for betydningen av de fagorganisertes rolle for norsk økonomi og den norske modellen. Hvis Siv Jensen eller andre tror man kunne oppnådd samme resultater med moderat lønnsvekst i en vanskelig økonomisk tid uten ansvarlige fagforeninger med sentral lønnsdannelse, tar de veldig feil. I motsetning til de påstander regjeringen kommer med om sine skattekutt, har jeg god dokumentasjon på mine.

Når det kommer til avgiftsopplegget, vil jeg nøye meg med å si at andre kommer nærmere tilbake til det. Men det kan synes som om avgiftsopplegget til Arbeiderpartiet i stor grad har påvirket forhandlingene mellom regjeringspartiene. Vi ser igjen at det som har vært utgangspunktet for budsjettet, lå til høyre for Høyre, altså langt unna det som er sentrum i norsk politikk – en situasjon som jeg neppe tror vil kunne vedvare.

Til slutt tar jeg opp alle de forslagene der Arbeiderpartiet er forslagsstiller eller medforslagsstiller med unntak av forslag nr. 7.

Presidenten: Representanten Truls Wickholm har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Heidi Nordby Lunde (H) []: Mens hele sysselsettingstilveksten under Arbeiderpartiet tilfalt arbeidsinnvandrere, har vi sett at det i år og i fjor til sammen er startet rundt 110 000 nye virksomheter i Norge, ifølge SSB – dette som følge av bedre rammebetingelser og skattepolitikk fra denne regjeringen. Da regjeringen fjernet arveavgiften, kalte Arbeiderpartiet det usosial skattelette, men har senere ikke gjeninnført den. Da regjeringen fjernet feriepenger for arbeidsledige, kalte Arbeiderpartiet det usosialt, men har ikke gjeninnført det. Da regjeringen innførte flypassasjeravgift, kalte Arbeiderpartiet det usosialt, men velger selv å beholde den. Det er helt greit. Vi vet at Arbeiderpartiet er sterkere i retorikken enn i politikken.

I Arbeiderpartiets alternative budsjett er det foreslått en skatteøkning på rundt 10 mrd. kr, men alle skatteløftene, inkludert fysisk aktivitet i skolen, skolemat, tannhelse, osv., er beregnet å koste mellom 15 mrd. kr og 22 mrd. kr i tillegg. Betyr det at Arbeiderpartiets egentlige skatteregning er på 25–32 mrd. kr mer, eller skal alle disse løftene brytes?

Truls Wickholm (A) []: Her var det mange påstander fra Høyre. Høyre er jo et kalkulatorparti som er glad i å sitte og regne på ting selv, og se hva ting koster. Men det er også sånn at når denne regjeringen har gjennomført massive skattekutt, skattekutt som ser ut til å ha hatt ingen effekt for å bidra til sysselsettingen eller tilvekst av arbeidsplasser i privat sektor, må det bare slås fast at de pengene har vært brukt helt feil.

Det at Arbeiderpartiet på ett år ikke klarer å rette opp igjen alle de skattekuttene som Høyre har gjort gjennom fire år, tror jeg ikke man skal være veldig overrasket over. Det ville ikke være i tråd med det som er Arbeiderpartiets måte å drive politikk på, nemlig seriøst og forutsigbart, og det har vært viktig for oss når vi har laget vårt budsjett også denne gangen.

Hans Olav Syversen (KrF) []: Representanten Wickholm snakket seg nesten varm om fagforeningsfradraget, og det er sikkert mye bra i det. Et annet tema som går på en annen del av samfunnet, som etter Kristelig Folkepartis mening også er viktig, er de frivillige organisasjoner. Med det flertallet som nå har vært i denne sal, har vi mer enn fordoblet beløpet for hva som gir rett til fradrag på skatten for gaver til frivillige organisasjoner. Det er viktig, for dette er penger som i realiteten kommer frivilligheten til gode, uten at det kommer et eller annet dekret fra myndighetene om hvordan de pengene skal brukes. Dette er frie midler. Hva er grunnen til at Arbeiderpartiet ikke er med på dette løftet for frivilligheten?

Truls Wickholm (A) []: La meg først si at når man snakker om frie midler og penger som skal følges uten dekret, kunne jeg henlede representanten Syversens oppmerksomhet mot kommuneopplegget for kommende år, hvor det meste av midler er bundet opp. Noen vil si at mer midler enn det som er kommet av nye, friske midler, er bundet opp, slik at mange kommuner nå reelt sett opplever kutt i det som er inneværende års budsjett.

Når det kommer til frivilligheten, må vi bare konstatere at frivilligheten selv har sagt at dette er et av de dårligste budsjettene som er lagt fram for frivilligheten noensinne, og at den satsingen som er til stede, ikke er god nok. Det er selvfølgelig hyggelig at Kristelig Folkeparti og Venstre har fått til ting i siste sving, men som helhet, som en satsing på frivillighet i Norge, er dette budsjettet langt unna det vi kunne håpe på, og langt unna det som har vært tidligere år.

Terje Breivik (V) []: Arbeidarpartiet kjem stadig vekk med initiativ til å debattera kor mange eller få nye arbeidsplassar som vert skapte i privat sektor, slik òg i dag i ein tidlegare replikk. Ein ting er at Arbeidarpartiet grovt, ja nesten uverdig, forenklar premissane for debatten, men debatten vert i tillegg temmeleg uinteressant om ein faktisk er oppteken av menneska som er råka av arbeidsløysa, og ikkje av retorikk. Det vert uinteressant i den forstand at Arbeidarpartiet ikkje er villig til å bruka skattesystemet aktivt, som det tunge verktøyet det er, for å skapa fleire arbeidsplassar i privat sektor – heller tvert imot, med ei skatteskjerping på vel 10 mrd. kr som råkar næringslivet, norske arbeidsplassar, direkte.

Spørsmålet til representanten Wickholm er: Trur han verkeleg at skatteopplegget til Arbeidarpartiet er eit skatteopplegg som legg betre til rette for norsk næringsliv, norske arbeidsplassar, skapar ny vekst, enn det som vert vedteke i dag? Eller er det medveten dobbelkommunikasjon med tanke på det komande valet?

Truls Wickholm (A) []: Her tror jeg det er grunnleggende uenighet om hvordan man ser på hvordan man skaper arbeidsplasser i en vanskelig tid. Arbeiderpartiet har fått SSB til å regne på forskjellen i måten Venstre og regjeringen bruker penger på, og særlig når det kommer til kuttene i formuesskatten. Da har man regnet seg fram til at cirkakostnaden ved å skape én arbeidsplass i privat sektor gjennom kutt i formuesskatten, er 64 mill. kr. Hadde man brukt pengene på en annen måte, kunne man fått alt fra 15 til 70 ganger flere arbeidsplasser per investert krone enn det som regjeringen legger opp til. Jeg tror at det å skape et marked og mulighet for private bedrifter som allerede eksisterer, til å bygge seg opp, komme gjennom en krisetid, få muligheten til å se etter nye markeder og omstille seg, er en mye bedre måte å bruke pengene på enn å kanalisere det rett inn på enkeltmenneskers sparekonto, for deretter å få en vurdering av om de er villig til å satse pengene på arbeidsplasser.

Snorre Serigstad Valen (SV) []: For noen dager siden sa arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie til VG at skattekuttene til regjeringen «gjør at flere kan leve av egen lønn». Da må man i så fall legge til grunn at det at flere kan leve av egen lønn, innebærer noen skattekutt som tilsvarer noen ekstra kneippbrød i året. Ambisjonsnivået er med andre ord lavt.

Jeg merker meg i denne debatten at finansministerens eget parti ikke tar replikk på talspersonen til det største opposisjonspartiet, partiet som ellers sier de er for skattekutt for folk flest. Det kan jo ha noe med at både Arbeiderpartiets og Sosialistisk Venstrepartis skatteopplegg innebærer større skattekutt for folk flest enn det finansministerens parti klarer å levere.

Er representanten Wickholm enig i at denne debatten så langt tyder på resignasjon fra Fremskrittspartiet, som nå viser seg å være det elitistiske partiet vi hele tiden har visst at det er?

Truls Wickholm (A) []: Jeg var inne på noe av dette i mitt innlegg, og jeg legger også merke til det som representanten Valen sier, at Fremskrittspartiet ikke tar replikk. Det er nok fordi de er bekymret for å måtte delta i en aktiv debatt hvor de må svare for at de har valgt å bruke de store pengene på å gi de 12 pst. med formuesskatt i Norge, massive skattekutt. Men med Arbeiderpartiets opplegg, som Valen er inne på, får altså 80 pst. av landets befolkning lavere skatt enn med Fremskrittspartiets opplegg, gitt at de ikke har formue. Jeg har aldri hørt at «taglinen» på Fremskrittspartiets navn er «partiet for folk flest med formue», men det er mulig det er det som må bli det nye mantraet, for det er helt tydelig å se i budsjettet at det er slik pengene prioriteres. Jeg vet ikke om det er et resultat av at de nå samarbeider med Høyre, men det er altså det som har blitt Fremskrittspartiet i denne perioden.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Roy Steffensen (FrP) []: Skattelette til norske arbeidsplasser er utrolig viktig fordi lavere skattetrykk er den aller mest effektive medisinen for å skape flere jobber og mer verdiskaping. Mange av skatte- og avgiftsendringene Stortinget skal vedta i dag, er en direkte oppfølging av skatteforliket der selskapsskatten skal kuttes til 23 pst., samtidig som formueskatten på arbeidende kapital skal reduseres. Jeg er oppriktig glad for at Arbeiderpartiet ble med på dette skatteforliket, og at det derfor neppe blir mye debatt om de sakene i dag.

Steg for steg går vi nå i rett retning. Vi bidrar til lavere skattesats, som vil bidra til økte investeringer, økt sparing og økt aktivitet, noe som gir trygge arbeidsplasser. Jeg er utrolig fornøyd med fordelingsprofilen, både i regjeringens budsjettforslag og i budsjettforliket med Kristelig Folkeparti og Venstre. I regjeringens forslag til statsbudsjett for 2017 skulle 97 pst. av alle skattytere få lavere eller omtrent uendret skatt. Lavere skattebyrde for den enkelte betyr mer frihet og økt personlig velferd. Budsjettforliket har ikke rokket ved dette i nevneverdig grad, for med budsjettenigheten får hele 96 pst. av skattyterne lavere eller om lag uendret skatt. Budsjettenigheten betyr også at en person med inntekt tilsvarende en gjennomsnittlig industriarbeiderlønn får 1 000 kr i skattelette i gjennomsnitt.

Det som er nesten like viktig, er at svært få betaler for en skatteskjerpelse. Fasiten viser at bare 1,3 pst. av skatteyterne får en skjerpelse på over 2 000 kr, og at disse i gjennomsnitt har en bruttoinntekt på om lag 1,3 mill. kr. Resultatet etter fire budsjetter med Fremskrittspartiet i regjering er at en gjennomsnittlig familie vil betale om lag 8 000 kr mindre i skatt i 2017 enn da vi overtok i 2013.

Fremskrittspartiet har alltid kjempet for billigere biler for folk flest, og jeg er utrolig stolt over at Fremskrittspartiet og regjeringen siden 2013 har kuttet avgiften på nye biler med nesten 3 mrd. kr. Allerede da statsbudsjettet for 2017 ble lagt fram, viste tallene at en gjennomsnittlig engangsavgift hadde falt med 20 000 kr per bil. Nå tar vi et skritt til i rett retning, og jeg er urolig stolt over at Fremskrittspartiet, regjeringen og samarbeidspartiene nok en gang har gitt store lettelser til trygge familiebiler for folk flest.

Det viktigste grepet som vi er enige om for 2017, er å fjerne hestekraftavgiften og å vri avgiften over på CO2-utslipp. Nå blir det slutt på at hestekrefter straffes. Nettsiden bilinfo.no har publisert en liste på de 100 bilene som får størst avgiftskutt, en liste som gleder enhver bilentusiast. Noen eksempler på hva avgiftskuttet betyr i praksis, er at avgiften på Norges mest solgte ladbare hybridbil, Mitsubishi Outlander, blir halvert, at avgiften på den ladbare hybridbilen Volkswagen Golf GTE holdes fast på 0 kr, og at avgiften på en ny Volvo XC90 reduseres med nesten 100 000 kr, sammenlignet med 2016.

Budsjettforliket inneholder dessuten et punkt om at engangsavgiften skal endres, slik at ladbare hybridbiler med lang elektrisk rekkevidde kommer bedre ut enn biler med kort elektrisk rekkevidde.

Grunnen til at samarbeidspartiene gir ladbare hybridbiler ytterligere avgiftskutt i 2017, er enkel: Bare 22 pst. av de daglige bilreisene er på over 20 km, og gjennomsnittlig reiselengde for bil er 15,8 km. En typisk ladbar hybridbil vil greie å kjøre lenger enn dette på batteri. De fleste bør kunne greie seg i hverdagen med helelektrisk kjøring hvis de har en plug-in hybridbil. Undersøkelser viser at de aller fleste som kjører ladbare hybridbiler, lader bilen én gang i døgnet eller hver gang de parkerer nær hjemmet. Dette er helt logisk med tanke på hvor mye billigere det er å kjøre på elektrisitet.

Det mest effektive klimagrepet vi kan gjøre, er å fornye bilparken. Gjennomsnittsbilen på norske veier i dag er en 2005-modell med om lag 180 gram CO2 per km i utslipp. Gjennomsnittlig CO2-utslipp for alle nye personbiler registrert i november, var 88 gram per km, og det betyr at Norge nå ligger under EUs mål om 95 gram per km innen 2020.

Folk burde juble over hvordan Fremskrittspartiets avgiftslettelser fører til stadig lavere CO2-utslipp fra norske biler. Når vi skriver 2025, vil gjennomsnittsbilen på norske veier slippe ut omtrent halvparten av hva gjennomsnittsbilen gjør i dag. Dette skjer samtidig som folk flest kan glede seg over billigere familiebiler.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Truls Wickholm (A) []: Siden vi ikke fikk muligheten i forrige runde, får vi ta opp igjen diskusjonen rundt partiet for de formuende.

Det er sånn at 25 pst. av kuttene i personskattene har gått til de 5 pst. rikeste i landet. Det er bare 12 pst. av befolkningen som betaler formuesskatt – de har fått massive skattekutt. Fire av fem får lavere skatt med Arbeiderpartiets opplegg enn med regjeringens opplegg. Da blir mitt spørsmål: Hvor er det Fremskrittspartiet som skulle gi skattekutt til folk flest? Det er nå Arbeiderpartiet og SV som gir skattekutt til folk flest, samtidig som vi lar dem som har aller mest, betale litt mer.

Roy Steffensen (FrP) []: Jeg registrerer at det er veldig enkelt å være i opposisjon og kreve skattelettelser, men at det trengs et Fremskrittspartiet i posisjon for å gjennomføre dem. Historien viser at hvert eneste år mellom 2005 og 2013 fikk de som hadde inntekter på mellom 350 000 og 750 000 kr, økt skatt med Arbeiderpartiet i regjering. Den samme gruppen har opplevd å få redusert sin skatt hvert eneste år med Fremskrittspartiet i regjering, og de vil nå betale mellom 2 500 og 6 000 kr mindre i skatt i 2017 enn de gjorde i 2013 da vi overtok.

Samtidig, som jeg nevnte, vil en gjennomsnittlig familie betale om lag 8 000 kr mindre i skatt i 2017 enn de gjorde i 2013 da vi overtok. Det synes jeg vi som parti skal være stolte av. Det viser at vi har klart å få til reduserte skatter for vanlige folk.

Geir Pollestad (Sp) []: Då representanten Steffensen dreiv valkamp i 2013, lovde han kutt i avgifta. Representanten Steffensen bur i Gjesdal kommune. Der finst det ei bygd som heiter Dirdal. Viss ein bur i Dirdal og er bonde, har ein fått dyrare diesel. Viss ein bur i Dirdal og er pendlar, har ein fått dårlegare pendlarfrådrag og dyrare diesel. Dette er ein distriktsfiendtleg politikk. Bur du i Stavanger, lovde Roy Steffensen kutt i bompengar. No fekk folk i Stavanger julegåve frå regjeringa. I går vart det lagt fram forslag frå Framstegspartiet og Høgre i regjering om ei bompengepakke på 25 mrd. kr. På enkelte punkt for næringsdrivande med tung varebil vil det verta høgare bompengar enn ein vedtok lokalt. Spørsmålet mitt er: Vil representanten Steffensen seia unnskyld til veljarane i Gjesdal, i Dirdal og i Rogaland?

Roy Steffensen (FrP) []: I motsetning til representanten Pollestad er jeg opptatt av å redusere bompengeandelen for norske bilister når vi er i regjering. Det som var fakta i forrige periode, var at mens Pollestad var statssekretær i Samferdselsdepartementet og var med og laget den nasjonale transportplanen hvor det ble en rekordsatsing på bompenger, visste han ikke hvor mye bompenger de la inn, for det første denne representanten gjorde da han kom på Stortinget, var å stille spørsmål til samferdselsministeren: Hvor mye bompenger er det forventet å bli bygd med den nasjonale transportplanen de neste fire årene? Det var holdningen til Senterpartiet når det kom til bompenger. Mens Fremskrittspartiet har sørget for at vi har kuttet åtte bomprosjekter, og vi har redusert takstene i om lag tjue. Det er bare å spørre bilistene i f.eks. Nord-Norge, som betaler 2 mrd. kr mindre i bompenger med Fremskrittspartiet i regjering enn de ville gjort om Geir Pollestad hadde fortsatt i Samferdselsdepartementet.

Heidi Nordby Lunde (H) []: Det har blitt en interessant utvikling her, hvor vi ser Høyre og Fremskrittspartiet trekke Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti etter seg i skattepolitikken, og det er oppstått en skattekonkurranse om hvem som kan gi mest i skattelette til folk flest. Og det er jo bra.

Denne regjeringen har sørget for at man både gir skatteletter til næringslivet og til folk flest, for det må følge hverandre litt. Vi ser nå at 110 000 nye virksomheter er etablert de to siste årene på grunn av bedrede konkurranseforhold i Norge etter denne regjeringens politikk. Så hørte vi representanten Wickholm si at de ikke ville klare å gjøre om på Høyre og Fremskrittspartiets skatteletter det første året. Da gjenstår det å øke skattene mer enn 10 mrd. kr første året. Men da gjenstår det et løfte om økte skatter på 15–20 mrd. kr i tillegg. Hvordan tror Fremskrittspartiet disse økte skattene vil påvirke næringslivet som skal gi arbeidsplasser til folk flest, og gi dem muligheter nettopp under omstillingen til å skape de arbeidsplassene folk flest trenger?

Roy Steffensen (FrP) []: Tusen takk for et veldig interessant og godt spørsmål. Nei, jeg deler jo bekymringen til Høyre for at økt skattebyrde for norske bedrifter ikke er veien å gå. I den tiden vi opplever nå, hvor bedrifter langs hele Vestlandet fra Kristiansand til Kristiansund sitter og lurer på hvordan de skal redusere underskuddet sitt, og hvordan de skal klare å beholde flest mulig av sine ansatte, er jeg bekymret for at Arbeiderpartiet skal komme i regjering og få gjennomført sin politikk med økte skatter, hvor de det første året har sagt det skal være 10,5 mrd. kr, og hvor vi bare kan forvente ytterligere økning i årene som kommer. Det er bekymringsfullt.

Snorre Serigstad Valen (SV) []: Hvis jeg hadde levert så usosiale greier som det som ligger i dette budsjettet her, så hadde jeg også trengt støttereplikker fra Høyre. Representanten Steffensen sa at historien viser at skattene øker for vanlige folk når venstresida styrer, men så er det nå sånn at en person som tjener 300 000 kr i året, fikk 4 600 kr i skattekutt da Kristin Halvorsen var finansminister. Mens den samme personen får 1 kr og 65 øre kr dagen i skattekutt av Siv Jensen og Fremskrittspartiet i dette budsjettet. For det første: På en skala fra 1 til 10, hvor nedverdigende synes representanten Steffensen det er å gi 1 kr og 65 øre dagen til hjelpepleiere og håndverkere, men hundretusenvis av kroner til fiffen? For det andre: Hvis det er skattekutt til næringslivet Fremskrittspartiet sier at de prioriterer, hvorfor smeller de da til med 1,8 mrd. kr i kutt i startavskrivninger på maskiner og utstyr til akkurat de bedriftene som trenger å investere og omstille seg i en tøff tid for landet?

Roy Steffensen (FrP) []: Igjen vil jeg si at jeg er fornøyd med den jobben vi har gjort når det kommer til skattelettelser til vanlige folk. Vi har sørget for at alle grupper får redusert skatt, mens historien viser at gruppene fikk økt skatt mens de rød-grønne var i regjering.

Når vi nå snakker om lavinntektsfamilier, er det ikke bare skattekutt som er blitt gjort av grep. Det er blitt gjort betydelige forbedringer i f.eks. bostøtteordningen. Det vil komme tusenvis til gode. Det er blitt lavere priser i barnehager for dem som tjener 473 000 kr eller mindre. Det er nesten 6 000 kr i året. Flere får gratis kjernetid i barnehagen. Dette er bare noen tiltak som er med på å sørge for at vi har løftet lavinntektsfamiliene, sånn at de får en bedre hverdag, samtidig som vi har lansert en strategi mot barnefattigdom, som også vil være med å hjelpe for lavinntektsfamilier.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Hans Olav Syversen (KrF) []: Takk til saksordføreren for vel utført arbeid med denne innstillingen.

På skatte- og avgiftsområdet har regjeringen i veldig stor grad fulgt opp det som var et viktig skatteforlik tidligere i år. Selskapsskatten reduseres, og man sørger også for at den såkalte arbeidende kapital i formuesskatten får en lavere sats enn den øvrige formuen.

Jeg har også lyst til å peke på, siden mange er opptatt av boligpriser, at dette er tatt på alvor både av flertallet her og også etter hvert, tror jeg, hele Stortinget, ved at man øker verdifastsettelsen på sekundærboliger og utover. Det er viktig når vi ser hvor mange som har investert – og ikke bare investert, men kanskje spekulert – i eiendom som går utover den eiendommen man selv bor i.

Jeg er også veldig tilfreds med at vi har fått til en aksjesparekonto, som jeg tror bidrar til økt kapital til norsk næringsliv på sikt, og en enighet om skatteincentiver for oppstartsbedrifter.

Det har vært mye diskusjon rundt den såkalte finansskatten. Fra Scheel-utvalgets forslag til det som nå er vedtaket, har det vært en ganske lang vei, og provenyet har gått ganske mye ned fra det opprinnelige anslaget som Scheel-utvalget la til grunn. Fra Kristelig Folkepartis side har vi sammen med Venstre og Senterpartiet pekt på en annen innretning, nemlig at dette skulle legges på overskudd og ikke delt mellom lønn og overskudd. Jeg har vanskeligheter med å skjønne hvorfor det skulle være så problematisk å legge alt på overskuddet, som en innretning som ville gitt det nødvendige proveny, hvis det er prinsipper man er opptatt av. Prinsippet med én skattesats fravikes også i regjeringens opplegg, og jeg er ikke så sikker på at forskjellen på sats i seg selv vil utløse det ene eller det andre, så lenge man allerede rører ved prinsippet om én felles sats. Men nå skal flertallet – eller det blir vel hele Stortinget – se på innretningen videre. Jeg ønsker regjeringen lykke til med det.

Så er vi glade for frivilligheten og de bidragene som flertallet gir til å styrke den i dette skatteopplegget.

Et forslag som har skapt stor interesse, er forslaget om muligheten for at Vinmonopolet tar over taxfree-delen når det gjelder alkoholsalget ved våre lufthavner. Det er noe med nordmenn og alkohol – da blir det fort debatt! Det viktigste argumentet for en slik overtakelse har regjeringen selv levert i sin proposisjon. Jeg siterer:

«Etter utreders mening vil overtakelse av tax free-salget heller styrke enn svekke begrunnelsen for Vinmonopolet og konsistensen i dagens system.»

Dette har med å gjøre at Vinmonopolet har et unntak i dag. Og jo mer av alkoholsalget som går utenom Vinmonopolet, jo skjørere blir den konstruksjonen. Det er interessant at da vi skjønte at dette kunne bli et tema, gikk det ikke veldig lang tid før vi fikk en stor mail fra det selskapet som i dag driver. De var bekymret – såkalt ikke på egne vegne, men på Avinors vegne var de sterkt bekymret. Det kan man vel skjønne. Det er fantastisk at dette selskapet i 2012 fikk ti års leieavtale uten at det var i tråd med vanlige anbudsregler, men etter en unntaksbestemmelse.

Så til voteringen.

For det første tar jeg opp våre forslag, inkludert det løse forslaget i salen.

Så er det en anmodning til Arbeiderpartiet, som har forslag nummer 2, der det heter:

«Stortinget ber regjeringen utrede og foreslå en ordning for å sikre at alle som importerer biler til landet, omfattes av de lovpålagte returordningene og bidrar til finansiering av disse.»

Det står på side 83 i innstillingen. Hvis Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV kan tenke seg å stryke «og foreslå», så vi får en utredning, kan i hvert fall Kristelig Folkeparti være med på det.

Helt til slutt: Jeg beklager, men det er for å lette voteringen: Det gjelder innstillingens bokstav B, romertall IV, på side 117, om å videreføre gjeldende praksis med å unnlate å avkorte NAV-ytelser som følge av å motta sluttvederlag. Hvis det er sånn, som vi har fått noen forlydender om, at dette gir betydelige økonomiske utfordringer, regner jeg med at regjeringen tar det med i sin vurdering av det og kommer tilbake til Stortinget om nødvendig.

Presidenten: Da har representanten Hans Olav Syversen tatt opp de forslagene Kristelig Folkeparti er med i.

Det blir replikkordskifte.

Truls Wickholm (A) []: Kristelig Folkeparti har sitt primære opplegg i denne innstillingen, og der har de lagt inn en netto skatteøkning sammenlignet med regjeringen på 8,5 mrd. bokført og 9,3 mrd. påløpt. Kristelig Folkeparti er heller ikke enig i innfasingstempoet til regjeringen når det kommer til oljepengebruk og markerer det med å ligge 200 mill. kr under regjeringens innfasingstempo.

Så har vi hørt her omfattende kritikk fra regjeringspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet, for at Arbeiderpartiet øker skattene i størrelsesorden 10 mrd. kr, og det latterliggjøres at vi ligger under med 4 mrd. kr i oljepengebruk, som beskrives som ikke viktig. Hva tenker Kristelig Folkeparti og Syversen når han hører sine egne samarbeidspartnere dømme nord og ned det som på mange måter også er Kristelig Folkepartis tilnærming og politikk i saken?

Hans Olav Syversen (KrF) []: Det var vel en boktittel en gang som het «Men tankene mine får du aldri», men litt kan jeg jo si. Det er klart at vårt opplegg er det beste, jeg tror alle skjønner at har man fremmet et alternativt budsjett, er det jo det man står for primært. Når det gjelder det felles opplegget som vi nå har med regjeringspartiene, er det veldig mange punkter her som også Arbeiderpartiet er med på, nemlig nedsettelse av selskapsskatt, formuesskatten når det gjelder arbeidende kapital, og på eiendom. Jeg er egentlig glad for, hvis man ser den store bredden i det, at det er en stor og bred enighet om skattesystemet i Norge, det tror jeg er viktig både for næringslivet og for enkeltpersoner. Så er vi uenige om noen satser, og der ligger vi nok midt imellom Arbeiderpartiet og noen andre partier.

Svein Flåtten (H) []: Kristelig Folkeparti står inne i en merknad og bak et forslag fra flertallspartiene utenom regjeringspartiene, om at det haster mer med skattefradrag for privat eierskap for nystartede selskaper. Nå har Siri Meling sagt at også vi slutter oss til forslaget, antagelig ikke kritikken, samtidig som man ønsker skattefradrag for private. Så hører man i denne debatten at regjeringspartiene på den andre siden kritiseres for skattereduksjoner på eierskap for eksisterende bedrifter. Da er mitt spørsmål til Kristelig Folkeparti: Hvordan vil Kristelig Folkeparti stille seg i den debatten som må komme om skatt på privat norsk eierskap generelt, for det er viktig inn i det å skape nye arbeidsplasser?

Hans Olav Syversen (KrF) []: For det første er jeg veldig glad for at det blir enstemmighet om det forslaget som representanten Flåtten refererte til, og det viser jo litt av dilemmaet etter som hvilken posisjon man inntar i debatten. Tar man posisjonen ut fra hva som er verdiskapningene i samfunnet, så er de fleste opptatt av skatt, at det også er et element som er viktig for å bidra til økt verdiskapning. Når man kommer til den store debatten om hvor mye velferd man har råd til, blir plutselig skattespørsmålet et annet. Det er denne sammenhengen i hvert fall Kristelig Folkeparti er opptatt av, at et skattesystem som også bidrar til å løfte næringslivet og, gi muligheter for investeringer, vil til syvende og sist også være bjelken for et godt velferdssamfunn. Der opplever jeg at vi har mye til felles med Høyre. Vi har en litt annen innretning på formuesskatten, men at dette har en sammenheng, det er jeg helt enig i.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: I skatte- og avgiftspolitikken er det veldig viktig med forutsigbarhet, at enkeltpersoner og bedrifter vet hva de har å forholde seg til over tid. Derfor bør det når man skal endre skatte- og avgiftspolitikken være sånn at det skjer gradvis, og det bør være en kunnskapsbasert endring. Det er god konservativ politikk, og det er klokt i skattepolitikken. Derfor har vi vært kritiske til en del av de brå skiftene som dagens regjering og stortingsflertall har gjort, bl.a. når det gjaldt flyseteavgiften i fjor, for det var ikke mulighet for enkeltaktører å se at det kom, det var ikke kunnskapsbasert, og det skjedde over natten. Dermed fikk man de resultatene man gjorde, med at f.eks. 1 000 arbeidsplasser forsvant i Rygge-området.

I vår hadde vi en diskusjon og et skatteforlik i Stortinget. Der var det ting som vi var enige og uenige i, men allikevel mente vi at det var viktig å være en del av et bredt forlik, for at det skal være forutsigbarhet over tid for dem som investerer i Norge nå, at de skal vite at også med skiftende flertall er de grunnleggende premissene på plass. Det var noen elementer i det skatteforliket som det var uenighet om, som også sto veldig tydelig helt inn.

Vi klarte heldigvis å stoppe reverseringen av gode avskrivningssatser for dem som har investert tungt i husdyrbygg. Det klarte man å få med seg flertallet på, der står vi sammen, og det har også regjeringen fulgt opp i skatteproposisjonen. Det har gitt en forutsigbarhet for dem som har investert under dette regimet.

Vi mener det var uklokt, det som kom i skatteforliket når det gjelder avskrivninger, der man – på en måte – avskrev muligheten til å bruke avskrivninger mer aktivt. Det er et godt virkemiddel, som kan stimulere bedrifter, spesielt i en tidlig fase. Derfor har vi videreført ordningen med startavskrivninger i vårt budsjettopplegg, for vi mener det er veldig viktig for bedrifter når de investerer tungt i starten, at en kan få kapital tilbake, at en har mindre skattebelastning i oppstarten av en bedrift. Vi har prioritert 1,8 mrd. kr til det, noe som regjeringen ikke har prioritert.

Når det gjelder diskusjonen om finansskatt, har det vært flere runder på det. Vi har ment at det har vært rett å skattlegge den delen av norsk næringsliv hardere, at de også skal bidra til å finansiere fellesskapet. Gjennom debatten og de ulike motforestillingene som vi har fått, har vi ment at den modellen som nå blir vedtatt, ikke er den beste modellen, at den modellen gir en del uheldige virkninger, og at det er de delene av norsk finanssektor som har svakest rygg som får den største belastningen. Det mener vi er en uklok vei å gå. Vi mener det hadde vært rettere å ta beskatningen på overskudd. Det som er litt sørgelig, er at det virker som at det egentlig er det hele Stortinget mener, men på grunn av at man frykter EØS, velger man en annen modell. Da man inngikk EØS-avtalen i sin tid, skulle ikke skatte- og avgiftspolitikken være en del av det, men det virker som det er det som har vært hovedbegrunnelsen for at man velger den modellen som man faktisk gjør, og det synes vi er synd.

Så er det en annen prioritering som vi har gjort i vårt skatte- og avgiftsopplegg, og det handler om pendling. Vi mener det er viktig for økonomien at folk er villig til å reise på jobb – reise langt på jobb. Spesielt når det er økende ledighet, er det en del som helt ufrivillig må reise lenger på jobb enn det de hadde tenkt, på grunn av at jobbene i nærmiljøet deres er borte. Derfor synes vi det er sørgelig at regjeringen og flertallspartiene har begynt å bruke pendlerfradraget som et symbol på om en er for eller imot en god klimapolitikk. Poenget er at folk bor der de bor, og arbeidet er der arbeidet er, og da har pendlerfradraget vært en effektiv måte å hjelpe dem som har ekstra lang vei. En pendler som pendler seks mil hver vei, har med dagens vedtak fått 3 100 kr mer i skatt enn det samme pendler hadde i 2013. Det synes jeg det er rart at tradisjonelle distriktspartier, som f.eks. Kristelig Folkeparti, støtter.

Vi har i skatte- og avgiftsopplegget vårt en innretning som gjør at alle som har inntekter under 750 000 kr, som er en veldig høy inntekt, får lite grann mindre skatt. De som får mest lettelser, er de som tjener fra 400 000 kr til 600 000 kr. De er små, men det er der profilen er. Vi har vært uenige i profilen til regjeringen, der det er de aller rikeste som har fått de største lettelsene. Enkelt oppsummert er det sånn at de 50 rikeste har fått ca. 1 mrd. kr mindre i skatt mens Siv Jensen og regjeringen har styrt skattepolitikken. Det mener vi har vært en feil prioritering – vi burde heller ha brukt de pengene på de mange istedenfor på de få.

Til slutt vil jeg ta opp Senterpartiets forslag.

Presidenten: Representanten Trygve Slagsvold Vedum har tatt opp det forslaget han refererte til.

Det åpnes for replikkordskifte.

Lisbeth Berg-Hansen (A) []: Både Senterpartiet og Arbeiderpartiet er opptatt av gründere og oppstartsbedrifter. Ja, det finnes til og med flere partier som sier at de er opptatt av det, men dessverre ser det ofte ut til at det kun er i festtaler. I fjor ba også et bredt flertall regjeringen om å utrede ulike modeller for skatteincentiver/skattefradrag for langsiktige investeringer i oppstartsbedrifter. Åpenbart er regjeringen motstander av det. Men nå har vi da hørt her i dag at regjeringspartiene allikevel slutter seg til forslaget, så de har vel kommet til at det ble litt for flaut å bli nedstemt i den saken. Men i og med at Senterpartiet er opptatt av oppstartsselskap, kan representanten Slagsvold Vedum forklare hvorfor de ikke er med på forslaget om incentiv til medeierskap? Ser ikke Senterpartiet fordelene ved at ansatte er medeiere i bedriften de jobber i, og kan representanten forklare hvorfor Senterpartiet mener at dette ikke er til fordel for småbedrifter?

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Senterpartiet er et parti som er veldig opptatt av det personlige eierskapet, og vi mener det er en kjempestor styrke for norsk næringsliv at det er mange enkeltpersoner som er villig til å satse både tid og kapital – noen ganger satses det nesten hus og hjem – for å klare å starte bedrifter. Det er et gode ved det norske næringslivet at vi har mange store og små bedrifter, og mange av de store har også vært små i starten, så vi ønsker å bruke skatte- og avgiftspolitikken aktivt for å stimulere til det. Noe av det som vi har ment har vært det aller viktigste virkemidlet for mange små bedrifter, er avskrivningssatsene – avskrivningspolitikken. Derfor er vår hovedprioritering for næringsaktører at vi har en høyere avskrivningssats, altså på 30 pst., første året, for det vil hjelpe veldig mange i oppstartsfasen. Det gjør at man får en mye lavere skattebelastning det første året man har investert i en bedrift. Det mener vi er et veldig målrettet og godt tiltak.

Siri A. Meling (H) []: Jeg står med skatte- og avgiftsinnstillingen fra i fjor i hendene. Det er jo slik at Senterpartiet har fått gjennomslag for den modellen som de selv lanserte for finansskatt for ett år siden, hvor de foreslo en aktivitetsskatt på hele 7,8 pst. på lønn og 7,8 pst. ekstra skatt på overskudd i finansnæringen. De hadde et bokført proveny på hele 6,8 mrd. kr og påløpt proveny på hele 8,5 mrd. kr. I dag, ett år senere, skriver Senterpartiet side opp og side ned i merknader om hvor forferdelig regjeringens forslag til finansskatt er. Da er det naturlig å spørre representanten Slagsvold Vedum: Hva i alle dager har skjedd i Senterpartiet i løpet av dette året? Eller er det ting i finansnæringen som begrunner denne helomvendingen i egen politikk, og den plutselige bekymringen for å skade finansnæringens arbeidsplasser?

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: I forbindelse med arbeidet med skatteforliket i vår gikk alle partiene grundig gjennom de ulike sidene ved norsk skattepolitikk, og i den forbindelse løfter vi også den problemstillingen som nå har kommet opp igjen. Vi har sett at nettopp de utslagene som vi nå har blitt advart mot, kunne bli så store. Det som er viktig med det norske høringssystemet, er at man får innspill fra store deler av næringslivet fra ulike aktører. Vi har vært tydelig på målet hele tiden, vi mener det er rett å beskatte finansnæringen hardere, men det har vært krevende å finne en god modell, og det er derfor det ikke har kommet før nå. Og når vi har fått så mange innspill fra ulike aktører, og de har vært så entydige om at den modellen som har blitt valgt, ikke er den beste, er det klokt å lytte. Mitt inntrykk er at Høyre egentlig også mener det samme, men på grunn av frykten for EØS velger man en modell som det offentlige ordskiftet har vist ikke er den beste.

Siri A. Meling (H) []: Det er lov å ombestemme seg, og det er lov å lytte. Det som jeg har litt problemer med å forstå, er: Når en for ett år siden foreslo 7,8 pst. skatt på lønn i finansnæringen, og regjeringen i dag får gjennomslag for sitt forslag om 5 pst. skatt på lønn, så er det noe med hvor mye Senterpartiet legger i merknadene og kritikken av regjeringen i år på noe de selv foreslo for ett år siden. Det kan umulig ha vært så store endringer i løpet av dette ene året. Kanskje er forklaringen at det nærmer seg et valg, at Senterpartiet gjør mye for å verne om arbeidsplasser i Distrikts-Norge, og de argumentene som er kommet når det gjelder bl.a. sparebankene i denne saken – at det er mer et resultat av en populistisk innstilling enn at det egentlig er realiteter i det som Senterpartiet i dag står for og argumenterer for.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Jeg husker godt at vi da vi la fram vårt alternative budsjett i fjor, hadde en debatt med representanten Meling om hele tanken om en finansskatt. Representanten Meling var da imot hele tanken om en finansskatt. Nå er hun for tanken om en finansskatt. Det som har vært vårt mål, er at den delen av næringslivet også skal bidra mer til fellesskapet, at en ikke skal få en så stor skattesubsidie som en har fått til nå. Det skjer jo. Og så har det offentlige ordskiftet vist at den modellen som her har vært omtalt, og som ligger i budsjettet, ikke er den beste modellen. Mitt inntrykk er at det er det også Høyre mener. Det er derfor en nå er med på den merknaden der man ber regjeringen gå gjennom om det er den gode modellen. Da har vi hørt på innspillene, vi mener vi må foreslå det som er den beste modellen. Det er dessverre den som blir nedstemt, og jeg tror det ikke er på grunn av at man ønsker det, men på grunn av at man frykter EU.

Kenneth Svendsen (FrP) []: Et av problemene med høye avgifter og dermed høy pris er at folk som skal handle, finner andre måter å få tak i produktene på. Et eksempel er selvfølgelig at man får en stor handelslekkasje til andre land, kanskje spesielt Sverige, og det fører til færre arbeidsplasser i Norge, spesielt de områdene som ligger inn mot svenskegrensa.

I forslaget til Senterpartiet står det et punkt: «Helsefremmende avgiftsendringer». Det skulle kanskje stått «helse- og kriminalitetsfremmende avgiftsendringer», for et av de store problemene med å øke avgiften på alkohol og tobakk så kraftig som Senterpartiet gjør, er at man får økt grad av organisert kriminalitet, med smugling og andre måter å få tak i de produktene på. Ser ikke Senterpartiet at dette vil føre til økt organisert kriminalitet både når det gjelder tobakk og alkohol?

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Alle saker har både positive og negative effekter, og det er selvfølgelig slik at det at vi har et høyere avgiftsnivå på brennevin i Norge enn det man har i en del andre land, er en av grunnene til at en del prøver å smugle alkohol hit. Men vi må jo da ha et tollvesen og et politi som jobber aktivt for å motvirke det – det må vi gjøre alle mann. Vi mener det har vært viktig at Norge har et høyere avgiftsnivå på alkohol enn mange andre land, for alkohol har en høy samfunnskostnad. Det som vi legger inn i vårt alternative budsjett, er en reversering av en del av de avgiftslettelsene som kom på brennevin under Bondevik II-regjeringen, for da valgte man å sette ned brennevinsavgiftene ganske mye. Vi har ment at det var for mye, og at det var uklokt, og vi ønsker derfor å ha et litt høyere avgiftsnivå på brennevin enn det som er foreslått fra regjeringen.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Terje Breivik (V) []: I år har skatte- og avgiftsopplegget medført lite støy og politisk usemje. Hovudgrunnen til det er todelt: Det er etter måten få endringar som vert føreslegne, og dei fleste forslaga som handlar om store storleikar er ei rein oppfølging av et breitt forlik om skattesystemet, m.a. reduserte skattesatsar og gjeninnføring av aksjerabatt i formuesskatten. Dette er endringar som Venstre støttar heilhjarta, som er bra for næringslivet og arbeidsplassar.

Venstre meiner det med fordel burde ha vore gjort større endringar i skattesystemet i år. Me hadde ønskt oss eit tydelegare grønt skatteskifte – med vekt på skifte. Ikkje minst burde mindre skatt og avgifter på arbeid, arbeidsplasser og norsk næringsliv ha vore prioritert sterkare. Slik aukar moglegheitene ytterlegare for å tryggja og skapa nye arbeidsplassar og gjera det enklare og meir lønsamt å ta grøne val, både i kvardagen og i styreromma.

Venstre har eit skatteopplegg som ville premiert dei med låge og middels høge inntekter betre. Alle med lønsinntekt mellom 200 000 kr og 600 000 kr ville fått ei skattelette på mellom 2 500 kr og 1 500 kr, mens alle med ei inntekt på over 800 000 kr ville betalt meir i skatt – eit meir rettferdig skattesystem, og kjøpekrafta og handlefridommen ville auka. Ein kunne lettare ha teke grøne val, som i neste omgang ville ha spart klimaavgiftsutgifter ein har i dag, anten ein byter til ein bil med lågare utslepp, gjennomfører enøktiltak i heimen eller gjer andre utgiftssparande endringar i kvardagen.

Venstre føreslår også fleire endringar som gjer det meir lønsamt å skapa og investera i arbeidsplasser og bedrifter. Auka avskrivingssatsar og fritak for arbeidsgjevaravgift for nystarta verksemder med færre enn fem tilsette er målretta tiltak for å skapa fleire arbeidsplassar i privat sektor. Venstre vil likesstilla sjølvstendig næringsdrivande og arbeidstakarar i skattesystemet. Med dagens skattesystem betaler ein sjølvstendig næringsdrivande med ei inntekt på mellom 300 000 kr og 600 000 kr systematisk om lag 30 000 kr meir i skatt enn ein som er tilsett med same lønn. Alt saman er tiltak som unekteleg vil ha ein monaleg permanent sysselsetjingseffekt, men som dessverre ikkje får fleirtal i dag.

Så er eg svært fornøgd med – og ros til alle for det – at det er eit stort fleirtal i salen i dag for forslaget frå Venstre om å ta i bruk skatteincitament for å gjera det meir attraktivt for private å investera i nystarta verksemder.

Alt ved inngåinga av skatteforliket tok Venstre atterhald om innretninga på finansskatten. Me fryktar at innretninga anten gjorde at kostnadene vart velta over på forbrukarane gjennom dyrare forsikring og dyrare lån, eller at det vart ei ordning som gjorde private arbeidsplassar, spesielt i distrikta, dyrare. Frykta viste seg dessverre å vera svært grunngjeven. Fleirtalet i salen, som består av Arbeidarpartiet og regjeringspartia, går i dag saman om å gjera arbeidsplassar og distriktsarbeidsplassar i ei svært viktig næring 5 pst. dyrare og straffar norske finansinstitusjonar som har satsa på norsk arbeidskraft, samanlikna med konkurrentar som heller har outsourca arbeidsplassar til utlandet. Med tanke på at næringslivet sjølv har kome opp med ein modell som vil gje dei same inntektene til statskassa, men som i staden for å skattleggja arbeidsplassar meir skattlegg faktisk overskot, er dette vanskeleg å forstå.

Så er sjølvsagt heller ikkje Venstre immun mot argument om at denne modellen medfører ein viss ESA-godkjenningsrisiko, men med tanke på kva følgjer modellen fleirtalet vedtek i dag, har for så ei sentral næring, er Venstre likevel meir enn villig til å ta sjansen på at modellen me har føreslått å røysta for, og den same som næringa føreslår, står seg godt. Eg må få gje uttrykk for at eg synest det er oppriktig synd at fleirtalet ikkje er samd i dag, og at fleirtalet lèt omsynet til ESA vega tyngre enn omsynet til så viktige norske arbeidsplassar. Sjeldan har tre bokstavar – ESA – tilsynelatande stått meir i vegen for fornufta enn når den nye finansskatten vert vedteken i dag.

Avslutningsvis vil eg gje tilslutning til det som representanten Syversen sa om forslag nr. 2, frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, på side 83. Eg føreset at orda «og føreslå» – eller foreslå, heiter det vel på det språket – vert strokne, og så vil også Venstre støtta forslaget.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Truls Wickholm (A) []: Nå er vi på inndekningssiden av budsjettet, og Venstre var ute bl.a. i Dagens Næringsliv allerede dagen etter at budsjettforliket var i havn, og sa at de syntes at forslagene til inndekning var meget ukloke og skulle ønsket at man hadde gjort dette på en annen måte.

I Dagsavisen den 12. desember er det en sak som bl.a. omhandler finansskatten som Terje Breivik nå snakker om. Der sier Breivik:

«Vi vil ikke stemme for regjeringens modell subsidiært.»

Hele regjeringens skatte- og avgiftsopplegg inneholder denne finansskatten. Betyr det at Venstre og Breivik vil stemme imot hele regjeringens skatte- og avgiftsopplegg?

Terje Breivik (V) []: Det siste spørsmålet har eg nesten ikkje lyst til å svara på, med tanke på det røysteopplegget som no er avtalt mellom fraksjonsleiarane i salen i dag. Viss eg forstår representanten Wickholm dit at Arbeidarpartiet ikkje er med på eit sånt opplegg, kjem nok eg til å teikna meg for eit nytt innlegg, koma med ei røysteforklaring og røysta imot den delen av skatteopplegget som vedkjem finansskatten.

Truls Wickholm (A) []: Stortingets forretningsorden tillater ikke at man stemmer over deler av regjeringens skatte- og avgiftsopplegg. Det er helhetlig fra regjeringen, med en ramme hvor man må ha inndekning for helheten, så det er litt uklart for meg hvordan Venstre på noe tidspunkt hadde tenkt å markere motstand mot bare denne delen. Jeg får ikke helt klarhet i det. Anbefaler Venstre og representanten Breivik nå at man egentlig skal stemme imot hele regjeringens skatte- og avgiftsopplegg, hvor regjeringens modell for finansskatt inngår som en viktig del? Det er ikke adgang til å reservere seg mot deler av det opplegget, i hvert fall slik som denne representanten forstår forretningsordenen.

Terje Breivik (V) []: Eg kan roa representanten Wickholm med at Venstre kjem til å røysta for Venstre sin modell for finansskatt, som er ein modell som går på det konkrete resultatet, ikkje på å straffa norske arbeidsplassar, som den modellen som representanten Wickholm kjem til å røysta for, gjer.

Truls Wickholm (A) []: Jeg kan ikke se at det ligger inne et forslag til en helhetlig skatte- og avgiftsmodell som det går an å stemme for, hvor Venstres forslag til finansskatt er en del av det, og hvor man gir inndekning for hele den rammen som er en del av budsjettavtalen, med Venstres modell for finansskatt. Stemmer man for regjeringens helhetlige opplegg, er det det som vil være norsk skatte- og avgiftslov fra 1. januar. Uansett hva man måtte stemme for av løse forslag i tillegg til det, vil jo ikke det påvirke realiteten med at det er den rammen med det forslaget man stemmer for.

Terje Breivik (V) []: Eg synest det er heilt utruleg at representanten frå det største partiet på Stortinget gjer replikkordskiftet til eit spørsmål om «technicalities», underforstått at partiet sjølv tydelegvis ikkje vil stå inne for det som dei primært meiner i denne saka. Og viss det er sånn som eg oppfattar, at Wickholm, som eg oppfattar som fraksjonsleiar i denne samanheng, går vekk ifrå det røysteopplegget som me har avtalt med presidentskapet for å få ei kjappare avrøysting, teiknar eg meg her og no for eit nytt 3-minutters innlegg for å koma med ei røysteforklaring på vegner av Venstre.

Svein Flåtten (H) []: I denne debatten har regjeringspartiene blitt kritisert for reduksjoner i skatten på privat eierskap, både i dette budsjett og i det vi har gjort over tid. Samtidig blir regjeringspartiene kritisert for at vi ikke gir tilstrekkelig skattefradrag raskt nok for oppstartsbedrifter, men at vi ønsker å se på følgene av dette. Vi blir kritisert for det når vi slutter oss til forslaget. Men spørsmålet mitt til Venstre er i grunnen det samme som jeg hadde til Kristelig Folkeparti: Hvordan ser Venstre på de fremtidige betingelsene for norsk privat eierskap på skattesiden når vi løfter blikket litt fra denne debatten?

Terje Breivik (V) []: Eg er heilt samd i det som eg les at ligg underforstått bak spørsmålet frå representanten Flåtten, at viss det er eit område me med fordel kunne gjort meir med, sjølv i denne perioden, og som me utvilsamt bør prioritera i neste periode, er det den ekstra skattleggjinga ein har for norske eigarar som eig aksjar i norske bedrifter. Så der er nok Venstre og partiet som representanten Flåtten representerer, svært samde.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Snorre Serigstad Valen (SV) []: Det siste replikkordskiftet mellom representanten Flåtten og representanten Breivik illustrerer noe av problemet med tilnærmingen til norsk skattepolitikk på høyresida: De behandler ethvert tilfelle der man betaler mer skatt i Norge enn i enkelte andre land, som er ekstrabeskatning – og det ut fra en idé om at alle mennesker, alle aktører, alle lønnsmottakere og alle bedriftseiere er rene homo economicus, som kun legger skatt til grunn for hvor de velger å befinne seg her i verden. Sånn fungerer det selvfølgelig ikke. Hele den norske modellen er et godt eksempel på at Norge er et attraktivt land å drive næringsliv i, å jobbe i, å bo og leve i, nettopp av den grunn at man har et bredt og godt velferdstilbud og en god infrastruktur – alt det som skal til for å drive et godt næringsliv, inkludert en høyt utdannet befolkning. Det å drive skattekonkurranse med andre land kommer ikke til å gjøre Norge til et mer attraktivt land. Det som kommer til å gjøre Norge til et mer attraktivt land, er å holde fast på alle de sidene ved Norge som gjør oss til et av de beste landene i verden å drive næringsvirksomhet i.

Vi foreslår i dette budsjettet en omlegging av skatte- og avgiftspolitikken for å skape bedre fordeling mellom folk og å redusere klimagassutslippene. Vi foreslår å senke skatten på arbeid, samtidig som vi foreslår skatteøkning på formue, arv og eiendom. Dette vil omfordele verdiene i samfunnet og føre til en mer rettferdig skatt. De fleste vil tjene på denne omleggingen, inkludert miljøavgifter, noe vi også kan vise med konkrete regneeksempler.

Norge er et land med små forskjeller relativt sett, men ulikhetene øker. Det fikk vi illustrert senest i går med nye tall fra SSB. De ti rikeste husholdningene i Norge eier halvparten av all nettoformue, og 74 av de 100 rikeste i Norge er arvinger. De har arvet sin formue, de har ikke jobbet seg til den, som man skulle tro når man hører på Høyres og Fremskrittspartiets retorikk. Samtidig er det flere som sliter med å få endene til å møtes, og antallet barn i fattige familier vokser. Tallet økte med nesten 5 000 bare i 2015. Dette var det mange som advarte mot da det første statsbudsjettet til finansministeren ble lagt fram. Vi ble ikke lyttet til, og nå har vi fått fasiten – dessverre.

Prisveksten i boligmarkedet er på sin side så høy at mange ikke får oppfylt boligdrømmen sin, og dermed står en god norsk tradisjon på spill, og det er idealet om at alle skal kunne eie sin egen bolig. Det skapes et A- og B-lag mellom dem som er inne i boligmarkedet, og dem som er utenfor. Unge som ikke kan få økonomisk hjelp av sine foreldre, får det stadig vanskeligere med å komme seg inn på boligmarkedet, og de som er inne på boligmarkedet, og som har måttet ta opp svært høy gjeld for å kjøpe sin egen bolig, er med rette bekymret for hva som måtte skje hvis prisene korrigerer seg. IMF sier at det norske boligmarkedet er minst 40 pst. overpriset. Det er svært alvorlig og møtes med minimalt av tiltak fra regjeringen.

Vi foreslår i dette budsjettet derfor store reduksjoner i skatt på vanlige og lave inntekter, samtidig som vi øker skatten på de høyeste inntektene og formuene. Skattesystemet må gjøre det mer lønnsomt å jobbe, ikke mer lønnsomt å arve. Vi foreslår å øke formuesskatten, vi øker satsene tilbake til det de var i 2013, og i tillegg gjør vi formuesskatten progressiv. Dagens skattesystem for bolig er laget sånn at de med dyrest bolig og mange boliger får langt større skattefordeler enn folk flest. Det offentlige bruker til sammen 24 mrd. kr i 2016 på disse fordelene, selv når vi regner inn kommunal eiendomsskatt og dokumentavgiften. Dette bidrar til å fyre opp boligprisveksten enda mer. Systemet belønner de rikeste og straffer dem som er utenfor boligmarkedet.

SV foreslår en alternativ modell som de aller fleste vil tjene på. Vi foreslår å gjeninnføre fordelsbeskatning på bolig, og dermed øke skatten på bolig og fritidseiendom. På den andre sida bruker vi inntektene – og mer til – på å senke skatten på arbeid, slik at denne skatten mer enn kompenseres. I fordelingstabellen i vårt skatteopplegg kan alle se hvordan dette slår ut for ulike inntektsgrupper, og det viser at de aller fleste, nærmere bestemt 3,3 millioner nordmenn, vil tjene på denne omleggingen. Ikke minst vil også boligmarkedet bli et mer sosialt boligmarked av denne omleggingen.

Til slutt: SV mener at det må koste mer å forurense, men det må skje på en måte som er sosialt rettferdig. Derfor foreslår vi en økning i miljøavgiftene der vi krone for krone bruker inntektene fra økte miljøavgifter på å redusere skatten på vanlige og lave inntekter. På den måten kan vi lage et avgiftssystem som virkelig monner i å kutte klimagassutslipp, samtidig som folk flest er med på laget. Vi har mer tro på gulrot enn det regjeringen har, som heller har valgt pisk.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Solveig Sundbø Abrahamsen (H) []: SV føreslår i sitt budsjett for 2017 å auke CO2-avgifta med 50 pst., auke vegbruksavgifta på bensin med 50 øre literen og auke vegbruksavgifta på diesel med 1 kr per liter utover forslaget frå regjeringa. SV har i sitt alternative budsjett overskrifta: For folk flest.

Noreg er eit langstrekt land, og ifølgje Statistisk sentralbyrå bur éin av fem innbyggjarar utanfor by eller tettstad. Mange er avhengige av å bruke bil. Ja, i mange familiar er ein avhengig av to bilar for å få kvardagen til å gå rundt. Med avgiftspolitikken til SV blir folk straffa økonomisk for å bu og arbeide i distrikta. Spørsmålet er: Er SV berre eit parti for dei urbane, som kan gjere seg nytte av kollektive transportløysingar i kvardagen?

Snorre Serigstad Valen (SV) []: La oss først ta en titt på en familie med to barn. La oss si at begge tjener 400 000 kr hver, de eier sin egen bolig, og de har to dieselbiler som de begge kjører gjennomsnittlig kjørelengde i Norge. Det er mye. De vil sitte igjen med 5 363 kr ekstra med vårt forslag til budsjett, inkludert skatteøkning på bolig, fordi vi ikke bruker milliarder på å senke skatten for dem som er rikest.

For det andre innretter vi engangsavgiften sånn at det lønner seg å velge miljøvennlig. For det tredje har vi en mer distriktsvennlig profil fordi vi ønsker å endre flypassasjeravgiften slik at den tar hensyn nettopp til de delene av landet der man ikke har et godt alternativ til fly. Og for det fjerde har vi foreslått et kommuneopplegg der vi øker kommunenes inntekter med 6 mrd. kr og dermed gjør det mulig med et helt annet velferdstilbud og en helt annen attraktivitet for å bosette seg, jobbe og skape arbeidsplasser i distriktene.

Hans Olav Syversen (KrF) []: Representanten Serigstad Valen er definitivt en velformulert talsperson på vegne av sitt parti, noen ganger nesten en agitator, vil jeg si, og da legger jeg ikke nødvendigvis noe negativt i det. Men representanten Serigstad Valen har ved flere anledninger angrepet Arbeiderpartiet når det gjelder profilen på deres skatteopplegg, og ikke minst fordelingseffektene. Så mitt spørsmål er: Mener representanten Serigstad Valen at Arbeiderpartiet har forlatt den enigheten som Arbeiderpartiet og SV hadde i forrige regjering på dette området?

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Snorre Serigstad Valen (SV) []: Jeg vil takke for komplimenten og gi den tilbake: Syversen er en velformulert og god komitéleder.

Når det gjelder Arbeiderpartiet og fordelingsprofil, vil jeg bruke en skihoppmetafor: For et års tid siden var Arbeiderpartiet Eddie the Eagle, som verken hoppet pent eller langt. Nå, med sitt alternative statsbudsjett for i år, er Arbeiderpartiet heller Espen Bredesen før VM i Falun i 1993: Stilen har blitt svært god, de lander til 20, men de hopper fortsatt ikke langt nok.

Det å uttrykke vilje til å øke formuesskattenivået tilbake til 2013-nivå er en veldig positiv utvikling fra Arbeiderpartiet. Jeg mener fortsatt at deres aksjerabatt skaper en veldig uheldig fordelingsprofil sammenlignet med da vi styrte landet sammen. Men nå er vi halvveis, og jeg har god tro på at med et sterkere SV etter stortingsvalget neste år skal vi klare å forhandle fram et godt og omfordelende skatteopplegg for folk flest, som gjør at de som har mest, bidrar mer.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Statsråd Siv Jensen []: Regjeringen har lagt frem et budsjett for flere jobber, bedre velferd og en trygg hverdag. Skatte- og avgiftspolitikken gjenspeiler det, også etter budsjettenigheten med Kristelig Folkeparti og Venstre.

Norsk økonomi er inne i en periode med omstilling. Selv om veksten er på vei opp, er det for tidlig å friskmelde norsk økonomi. Situasjonen for mange personer og bedrifter, særlig på Sør- og Vestlandet, er fortsatt krevende. Utrygghet for om man har en jobb å gå til, er vondt for dem som rammes og for deres familier. Derfor er regjeringens viktigste mål at flest mulig skal ha en trygg jobb å gå til.

I tillegg til en målrettet tiltakspakke til de områdene som trenger det mest, legger regjeringen med årets budsjett grunnlaget for de omstillingene av økonomien vi skal gjennom i årene som kommer. Da er det viktig å prioritere tiltak som øker vekstevnen i økonomien og styrker det private næringslivet. Vi må være i forkant med endringer i skattesystemet som stimulerer til økte investeringer og vekst i fastlandsøkonomien. Gode endringer i skatte- og avgiftssystemet supplerer omfattende investeringer i samferdsel, innovasjon, forskning og utdanning.

Skattereformen som Stortingets flertall ga sin tilslutning til i vår, er det viktigste strukturpolitiske tiltaket for å skape nye arbeidsplasser. I skatte- og avgiftsopplegget for 2017 følger vi opp forliket om skattereformen. Budsjettforliket rokker ikke ved dette. Det vil bidra til forutsigbarhet og stabilitet for næringslivet. Skattereformen innebærer først og fremst lavere skatt for selskaper, men vi senker samtidig skatten for vanlige folk og gjør det mer lønnsomt å jobbe. I årets budsjett reduseres skattesatsen på alminnelig inntekt for personer og selskaper fra 25 til 24 pst, og den skal reduseres ytterligere til 23 pst. i 2018. Samtidig som skatten på alminnelig inntekt reduseres, innføres en verdsettingsrabatt i formuesskatten på aksjer og driftsmidler på 10 pst. fra 2017. Rabatten skal økes til 20 pst. i 2018. Verdsettingen av gjeld som tilordnes aksjer og driftsmidler, skal reduseres tilsvarende. Dette gir lettelser i formuesskatten og gjør det mer attraktivt for norske investorer å investere i næringsvirksomhet.

Formuesskatten hemmer det private norske eierskapet fordi den bare rammer norske eiere og kan svekke investeringene i virksomheter som er avhengig av norsk kapital. Et sterkt norsk eierskap i næringslivet er viktig, ikke minst i krevende økonomiske tider. For å gi likviditetshjelp til norske eiere innføres i tillegg en ordning med utsatt betaling av formuesskatt på aksjer. Noen virksomheter sliter med finansiering til å opprettholde aktiviteten i krevende tider. Denne ordningen hjelper disse eierne slik at de ikke trenger å ta penger ut av virksomheten for å betale formuesskatt. Slik kan flere bedrifter opprettholde aktiviteten og bevare arbeidsplasser.

Et flertall på Stortinget har bestemt at det skal innføres en finansskatt fra 2017. Bakgrunnen er at finansnæringen er unntatt fra merverdiavgift. Dette fritaket skaper uheldige vridninger i produksjon og forbruk av finansielle tjenester, og unntaket favoriserer intern produksjon siden innkjøp fra andre belastes merverdiavgift. Regjeringens forslag til finansskatt er en skatt på merverdien i finansiell tjenesteyting. Merverdien består av både lønn og overskudd. Regjeringen foreslår at finansskatten skal legges på begge disse skattegrunnlagene. Regjeringen har gitt betydelige lettelser i selskapsskatten, som også har kommet finansnæringen til gode. I tillegg vil verdien av merverdiavgiftsunntaket som næringen har i dag, fortsatt være betydelig større enn finansskatten. Jeg er glad for at regjeringspartiene og Arbeiderpartiet i dag slutter seg til regjeringens forslag.

Regjeringspartiene gikk til valg på å redusere skatter og avgifter. Vi mener at folk flest bør få beholde mer av egne penger og frihet til å bestemme mer over egen inntekt. Det vil stimulere til å arbeide mer. Når bedrifter får redusert skatt, styrker det deres konkurransekraft og stimulerer til investeringer og vekst i økonomien. Med budsjettforliket er samlede skatter og avgifter redusert med om lag 21 mrd. kr siden regjeringen overtok høsten 2013. Lettelsene har kommet det store flertall av skattytere til gode, både privatpersoner og bedrifter. Om lag 96 pst. av de personlige skattyterne får skattelette eller om lag uendret skatt som følge av skatteendringene for 2017 etter budsjettenigheten.

Til stadighet prøver Arbeiderpartiet i denne sal å fremstille regjeringens skattelettelser som om disse kun kommer de rikeste og mest velstående til gode. Det er ikke korrekt. En vanlig familie har med denne regjeringen fått over 8 000 kr i skattelette. Når Arbeiderpartiet prøver å fremstille det som småpenger for en familie, tror jeg mange familier vil si seg uenige i det. Hva ville vært alternativet med Arbeiderpartiet ved roret? Det kommer klart og tydelig frem i deres forslag til budsjett for kommende år. Arbeiderpartiets alternativ innebærer en skatteskjerpelse på over 10 mrd. kr. Arbeiderpartiets modell betyr økte avgifter for bilistene, økt skatt for vanlige folk og for næringslivet, som må betale mer av inntektene til statskassen fremfor å investere i nye jobber. Et ønske om lavere skatter og avgifter høres ofte når man er ute og reiser og møter bedrifter og folk. Jeg har aldri blitt møtt med et krav om å øke skattene. Økte skatter og avgifter er ikke det vi trenger i en tid hvor mange har mistet jobben og noen av våre viktigste næringer er inne i en svært krevende tid. Økte skatter og avgifter vil ikke skape flere arbeidsplasser.

La meg også være helt tydelig på at regjeringens skattelettelser ikke går på bekostning av å styrke det offentlige velferdstilbudet. Denne regjeringen har brukt 14 pst. av vårt økte handlingsrom på skattereduksjoner. Kun 4 pst. av dette handlingsrommet har gått til reduksjon i formuesskatten, og jeg vedstår meg hver eneste krone i lettelse. Resten av handlingsrommet har gått til å styrke velferden, til forskning, til utdanning og til å ruste opp viktig infrastruktur. Og politikken har gitt resultater: Ventetidene går ned, vedlikeholdsetterslepet på veiene går ned, det blir flere politifolk, flere tusen lærere har fått etter- og videreutdanning. Under den rød-grønne regjeringen økte skattene med 6 mrd. kr. På tross av det økte helsekøene, soningskøene var lange, vedlikeholdsetterslepet på veiene økte, og forskningen ble utsatt for et hvileskjær. Denne regjeringen mener alvor med at folk flest og bedrifter skal få beholde mer av egne penger, og det legger også skatte- og avgiftsopplegget for 2017 opp til. Regjeringen styrker velferden i dag og trygger Norge for fremtiden.

Det grønne skatteskiftet er en viktig del av enigheten med samarbeidspartiene. Den generelle CO2-avgiften økes til 450 kr per tonn CO2 for en rekke klimagassutslipp. Dette gir en mer kostnadseffektiv klimapolitikk. Samlet sett gir det grønne skatteskiftet et vesentlig bidrag til å redusere klimagassutslippene. Den mye omtalte bilpakken ligger fast og sikrer at økte drivstoffavgifter mer enn motsvares av lettelser til bilistene. Årsavgiften reduseres, bompengesatsen utenfor de store byene går ned, og satsen i pendlerfradraget går opp. De som ikke har alternativer til bilen, må fortsatt kunne kjøre bil til jobb, skole og barnehage uten at det går for hardt ut over familieøkonomien. Flere steder i vårt langstrakte land er buss, trikk, tog og t-bane ikke tilgjengelige alternativer, og det skal vi også ha respekt for når vi utformer et budsjett som påvirker hverdagen til folk flest over hele landet.

Jeg skal ikke legge skjul på at det har vært en krevende høst, men resultatet er godt. Jeg vil understreke at det skatte- og avgiftsopplegget vi diskuterer her i dag, er godt egnet for at Norge skal kunne takle de utfordringene landet står overfor på både kort og lang sikt. Slik tar vi Norge trygt gjennom de langsiktige omstillingene.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Marianne Marthinsen (A) []: Vi har blitt forelagt et budsjettforlik som fire partier stiller seg bak. Det er et budsjettforlik som har en utgiftsside – en utgiftsside som vi har sett at samtlige partier har omfavnet, med gjennomslag av ulik karakter for de ulike partiene – og så har den også en inndekningsside. Og nå er vi i den litt spesielle situasjonen at det i salen har oppstått usikkerhet rundt hvorvidt alle de fire forlikspartiene faktisk stiller seg bak hele inndekningsforslaget, og da er det finansskatten jeg sikter til. Vi vet altså ikke per nå om alle fire partier kommer til å stille seg bak når vi kommer til votering. Det er jo slik, som det ble gjort oppmerksom på i forrige replikkordskifte, at det er kun ett forslag til ramme som ligger til votering, og jeg lurer på hva finansministerens tanke rundt denne usikkerheten er.

Statsråd Siv Jensen []: Jeg legger til grunn at Stortinget har orden på sitt eget voteringsopplegg. Det er altså Stortinget og finanskomiteen som har avgitt innstilling, og det er Stortinget som skal votere over dette, ikke regjeringen.

Marianne Marthinsen (A) []: Men det er jo slik at finansministeren, sammen med statsministeren, i offentlighet har lagt fram et budsjettforlik som samtlige fire partier må stå inne for og ta ansvar for, og det gjelder både utgiftssiden og inndekningssiden i forliket. Når vi da står i stortingssalen og faktisk ikke vet kort tid før votering hvorvidt alle fire partier stiller seg bak dette, må jo det også sette i gang noen tanker hos finansministeren om hvor sterkt dette forliket står. Og jeg vil jo oppfordre finansministeren til å svare på spørsmålet om hva hun tenker om den usikkerheten som nå oppstår rundt inndekningen i dette forliket.

Statsråd Siv Jensen []: Jeg legger til grunn at alle de fire samarbeidspartiene vedstår seg den avtalen som er inngått, og at man basert på det får voteringer i stortingssalen som ivaretar helheten i budsjettet.

Hans Olav Syversen (KrF) []: Når det gjelder finansskatten, er det jo enighet i Stortinget om å se videre på innretningen av denne skatten, også fordi det er nedsatt et utvalg som skal se på skatteproblemstillinger i forbindelse med de offentlig eide finansinstitusjonene. I den forbindelse vet jeg at det er nedsatt en arbeidsgruppe, er det vel, og næringen selv ber nå om at de kan inkluderes i det arbeidet. Så mitt spørsmål er: Er det en anmodning finansministeren vil etterkomme?. Og eventuelt på hvilken måte vil man ellers få inkludert også den næringen som blir såpass berørt av dette, i arbeidet?

Statsråd Siv Jensen []: Jeg har merket meg komiteens merknader om å vurdere innretningen av finansskatten og vil selvfølgelig følge opp det. Og som man også viser til, er det satt ned en arbeidsgruppe, ledet av professor Erling Hjelmeng, som bl.a. skal vurdere hvordan offentlige og private aktører i større grad kan likestilles når det gjelder skattespørsmål. Når Hjelmeng-gruppen i 2018 har ferdigstilt sitt arbeid, ligger det til rette for en ny vurdering av EØS-rettslige problemstillinger knyttet til finansskatt på overskudd. Da vil vi også kunne få vurdert behovet for ytterligere tiltak både mot kunstig overskuddsflytting og forbedring av eksisterende regler, og vi kan også gjøre en foreløpig vurdering av hvordan finansskatten har virket i 2017.

Jeg kan berolige representanten Syversen med at regjeringen og finansministeren har tett og løpende dialog med finansnæringen både om dette og om mange andre spørsmål som berører næringen.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Finansminister Siv Jensen og representanter fra regjeringspartiene har vært veldig opptatt av å snakke om pendlerfradrag i høst, og det er hyggelig at de endelig har funnet ut at det kan være et godt virkemiddel for folk som har lang vei til arbeid. Men den historien som regjeringen har, er forunderlig, for i løpet av de første budsjettene regjeringen har gjennomført, har en pendler som pendler seks mil, fått 3 206 kr mer i skatt, og så tilbakefører regjeringen 80 kr. Da er mitt spørsmål til finansministeren: Mener finansministeren oppriktig at en tilbakeføring av 80 kr er noe særlig å skryte av?

Statsråd Siv Jensen []: Jeg mener at alle de grepene regjeringen har gjort samlet sett over disse årene, har bidratt til å styrke alle som er avhengig av transport i hverdagen, enten de kjører bil eller er avhengig av andre fremkomstmidler for å få gjort jobben sin. Derfor har regjeringen satset stort på å styrke samferdselsinvesteringene og ta ned vedlikeholdsetterslepet, som økte under den regjeringen Trygve Slagsvold Vedum satt i. Samlet sett har vi altså redusert skatter og avgifter med 21 mrd. kr. Det står i grell kontrast til Senterpartiets eget forslag, som skjerper skattene i 2017 med mange milliarder kroner.

Så har jeg merket meg under debatten at Slagsvold Vedum og Senterpartiet i løpet av svært kort tid har inntatt helt stikk motsatte standpunkter enn det som lå i deres alternative budsjett for inneværende år, både når det gjelder finansskatt, og – ikke minst – når det gjelder drivstoffavgifter.

Snorre Serigstad Valen (SV) []: Finansministeren snakket om å drive en effektiv klimapolitikk. For å gjøre det må man legge til grunn og mene at menneskeskapte klimaendringer er et problem. Men den nå tilbakevendte Carl I. Hagen, som nå er stortingskandidat for Oslo Fremskrittsparti, har alliert seg med hele sju representanter i Fremskrittspartiets stortingsgruppe i et forslag om å avvise de menneskeskapte klimaendringene.

Så mitt spørsmål til finansministeren er: Hva er vitsen med en effektiv klimapolitikk hvis man ikke tror noe på at de farlige klimaendringene er menneskeskapte i første omgang?

Statsråd Siv Jensen []: Jeg forholder meg til Fremskrittspartiets vedtatte partiprogram, jeg forholder meg til regjeringsplattformen, og jeg forholder meg til de avtaler som er fremforhandlet med Fremskrittspartiets hjelp. Det betyr at vi også for neste år får på plass mange kostnadseffektive klimatiltak som vil være bra for norsk økonomi, for vår omstillingsevne og for norsk næringsliv. Og igjen: Jeg legger til grunn at kostnadseffektive tiltak er betydelig bedre bruk av ressursene enn alternativene. Derfor har regjeringen lagt vekt på gjøre endringer på skatte- og avgiftsområdet som vi mener er treffsikre, sammen med annen bruk av en lang rekke virkemidler i klima- og miljøpolitikken, som vil legge til rette for et grønt skifte også i norsk næringsliv.

Marianne Marthinsen (A) []: I går fikk vi nye tall fra SSB som viser et markert hopp i utviklingen av forskjeller mellom folk når det kommer til inntekt og formue – faktisk den kraftigste økningen vi har hatt siden sist Høyre satt i regjering. Tallene viser også at de med høyest formue nå besitter en stadig større del av den totale formuen i Norge. Så er det selvfølgelig sånn at det er flere faktorer som bidrar til å forklare hvorfor ulikhetene øker. Men det jeg lurer på om finansministeren kunne være villig til å dele noen tanker om, er hvorvidt hun anerkjenner at regjeringens skattepolitikk gjennom denne perioden i hvert fall er en del av forklaringen på den utviklingen som vi nå ser.

Statsråd Siv Jensen []: La meg først få lov til å si at ulikhetene i Norge er forsvinnende små sammenlignet med utviklingen i mange andre land i verden. Det er en utvikling som jeg tror de fleste partier i denne sal er enige om at vi skal ta vare på. Da betyr selvfølgelig også skattesystemet noe. Den viktigste omfordelende effekten fra vårt skattesystem handler om at vi har skattefinansierte velferdsordninger, som i stor grad er universelle, og som i stor grad er innrettet sånn at de kommer folk til gode når de har behov for dem.

Så skjønner jeg at Arbeiderpartiet fortsetter kampen for en økt formuesskatt, men jeg merker meg også – også gjennom representanten Wickholms innlegg – at det er viktig for Arbeiderpartiet å skape inntrykk av at det har gått en eller annen form for erkjennelse inn i Arbeiderpartiet om at formuesskatten har uheldige sider. Så nå har man prøvd å tilpasse den, slik at man skal kunne selge den ut som tilforlatelig bra for vanlige folk, men det er altså et faktum at dagens formuesskatt forskjellsbehandler norskeide bedrifter i Norge med utenlandskeide bedrifter.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Marianne Marthinsen (A) []: Dette er en debatt om skatte- og avgiftsopplegget, men jeg har lyst til å starte litt bredere enn det. Før valget i 2013 så vi en statsministerkandidat som snakket på innpust og utpust om å gjøre Norge mindre oljeavhengig, om omstilling og om tøffere prioriteringer. Spørsmålet om hvordan årlige milliarder i skattekutt skulle finansieres, ble avblåst med floskler om å skape mer, ikke skatte mer og byråkratikutt. Det var ingen som fortalte det norske folk at planen var å finansiere skattekuttene til de mest velstående blant oss ved å gå direkte i pensjonsfondet.

Det blir ikke skapt mer. Byråkratiet vokser, det slankes ikke. Prioriteringsevnen er helt fraværende, og de som har mye, skal få mest. Så skal dette gi dynamiske effekter som vi aldri har sett i noen andre land som har prøvd seg på samme type oppskrift. Det er lite som minner om Høyres påståtte ansvarlighet i dette.

Dette kan heller ikke fortsette. Nasjonalbudsjettet varsler bråstopp. I årene som ligger foran oss, vil pensjonsutgiftene øke med 11 mrd. kr årlig – hvert år. Demografikostnadene tar 4 mrd. kr. Langtidsplanen skal trappes opp med et par milliarder hvert år. Til våren skal vi rullere Nasjonal transportplan, og ikke at jeg skal forskuttere noen ting som helst, men vi kan vel anta at det også der vil ligge vesentlige opptrappinger.

Samtidig sier nasjonalbudsjettet at hvis underskuddet ikke skal fortsette å øke, slik det har gjort hvert eneste år med denne regjeringen, kan vi fase inn om lag 4 mrd. oljekroner ekstra i årene som kommer – 4 mrd. kr, mot et snitt på 25 for den regjeringen som har styrt nå. 25 er forresten nøyaktig det antall skattemilliarder som er kuttet.

Det er i dette bildet skattekuttpolitikken må ses. Dette er for folk flest bare småsummer som ikke merkes i hverdagen. Avgiftene har jo gått opp. Og selv om representanter for regjeringspartiene ofte gir uttrykk for at de blir lei av at vi sier det, er det i toppen av inntekts- og formuesfordelingen disse kuttene har hatt betydning. Det er sannheten, og derfor må det sies.

Vårt alternative opplegg er et opplegg for bedre fordeling. For folk med inntekt under 600 000 kr er det knapt endring, i snitt små lettelser. For dem med inntekt mellom 600 000 kr og 1 mill. kr er det mindre enn en hundrelapp i måneden. Det er de med store formuer som skal bidra mest.

Så har vi et opplegg som følger opp den fornuftige skatteomleggingen for næringslivet som vi ble enige om i forbindelse med skatteforliket. Det betyr tilslutning til kutt i selskapsskatten, noe som gjør det mer lønnsomt å investere i arbeidsplasser i Norge, og en økning i utbytteskatten – altså en vridning fra skatt på kapital som står i bedriften og bidrar til bunnlinjen, og over på kapital som hentes ut av bedriften.

Så vil jeg også nevne at med vedvarende lave kraftpriser og et stort behov for å gjøre reinvesteringer i norske vannkraftverk er vi bekymret for vannkraftverkenes evne til å finansiere det. Vi støtter det som ligger i skatteforliket om at grunnrenteskatten skal justeres opp, mens selskapsskatten justeres ned, men vi foreslår å øke fribeløpet i grunnrenteskatten. En del av skatteforliket handlet om – etter Arbeiderpartiets initiativ – å øke skjermingsfradraget, og fribeløpet bør heves ut fra samme logikk. Det er her også verdt å nevne at den fornybare vannkraften opererer med et mye lavere nivå på fribeløpet enn det petroleumsindustrien gjør.

Noen ord om avgiftsopplegget: Vi har lagt bak oss en politisk høst hvor klimadebatten er blitt redusert til å dreie seg om noen få øre i drivstoffavgifter som knapt nok har klimaeffekt. Det har vært alvorlig på flere måter, for det første fordi hele budsjettbehandlingen er blitt satt i spill på den måten, men mest av alt fordi det knapt nok har vært debatt om hvilke grep som faktisk må tas, bl.a. i transportsektoren, dersom vi skal levere på klimaforpliktelsene våre – og det skal vi.

Med vårt alternative budsjett har vi lagt fram en plan for hvordan utslippsmålene faktisk skal nås. Vi peker på sektorer, på hvilke konkrete tiltak som skal settes i verk, og vi baserer regnestykkene våre på den beste fagkunnskapen vi har tilgjengelig. Transportsektoren er nøkkelen. Vi må gjennom en radikal omlegging av hele sektoren, og det bærer også avgiftsopplegget vårt preg av. Folk skal ikke flytte mindre på seg, målet er ikke at folk skal slutte å ta bilturen til hytta. Målet er totalt skifte av teknologi. Da er beslutningen om hva slags bil folk kjøper, viktig.

For oss er målet om at det bare skal være nullutslippsbiler i salg fra 2025, alvorlig ment. Det kommer til å kreve at vi fortsetter å bruke avgiftssystemet aktivt, sørge for at avgiftene er med på å gjøre nullutslippsbilene konkurransedyktige. Da er avgiftslettelser for fossilbiler et helt feil sted å starte. Vi foreslår en omlegging av engangsavgiften som stimulerer til mer klima- og miljøvennlige valg gjennom å øke CO2- og NOx-komponentene.

Så er det viktig at vi har en engangsavgift som premierer faktiske utslippskutt. Det er per nå etter vår mening en for sterk favorisering av tunge hybrider med lav batterikapasitet. Hybrider er bra, for all del, og de har en viktig rolle å spille i en overgang mellom fossile biler og nullutslippsbiler, men fradraget må gjenspeile hvor langt de faktisk kan gå på batteri. Jeg er glad for at forliket har et forslag som går i samme retning som Arbeiderpartiets forslag på det området.

Vi har også hatt en runde med Tesla-debatt i høst, og jeg har ingen problemer med å forsvare den avgiftsfordelen som også de dyreste bilene har hatt. Det handler om å stimulere fram et teknologisk gjennombrudd. Det har vært helt nødvendig. Men nå er det flere rimelige biler med lang rekkevidde som er på vei inn i markedet, og begrunnelsen for at de aller dyreste modellene med alt av ekstrautstyr skal ha like sterk avgiftsfavorisering som før, er blitt mindre. Derfor foreslår vi et avgiftstak.

Så er det et par spesifikke forslag som jeg må innom. Først til forslag nr. 2, hvor det fra talerstolen har kommet anmodninger både fra Kristelig Folkeparti og fra Venstre om å stryke ordene «og foreslå». Da er det varslet at Venstre og Kristelig Folkeparti kan slutte seg til, og det er vi da innstilt på å imøtekomme.

Så har det oppstått en spesiell situasjon i salen, hvor det er blitt framsatt usikkerhet rundt hvorvidt alle partiene som er en del av budsjettforliket, faktisk står bak det samlede skatte- og avgiftsopplegget. Dette er i all hovedsak inndekningen av budsjettforliket, det er inndekningssiden i statsbudsjettet. Dette er spesielt. Vi har ved tidligere behandlinger av skatte- og avgiftsopplegget lagt til grunn en voteringsorden hvor alle partier til slutt har samlet seg bak forslaget til ramme, altså bak innstillingen. Men gitt den situasjonen som nå har oppstått, hvor vi ikke vet om det faktisk er slik at alle de fire forlikspartiene stiller seg bak forlikets forslag til inndekning, kan vi ikke legge den voteringsordenen til grunn. Så jeg varsler nå, på vegne av Arbeiderpartiet, at vi kommer til å stemme imot innstillingen.

Samlet sett er vårt skatte- og avgiftsopplegg et opplegg som er forsvarlig. Det er et opplegg som følger opp skatteforliket – vesentlige endringer for å sørge for at det blir mer lønnsomt å investere i arbeidsplasser i Norge. Samtidig sikrer det et inntektsnivå som er forsvarlig for Norge i årene som kommer, som setter oss bedre i stand til å løse de store oppgavene vi som samfunn står overfor, til å takle de pensjonsutgiftene som ligger foran oss, til å takle befolkningsveksten, til å redusere underskuddet på statsbudsjettet og samtidig gjøre nødvendige styrkinger av viktige velferdsområder. Det er et avgiftsopplegg som understøtter klimapolitikken vår, som skal være med på å stimulere det teknologiskiftet som vi også legger opp til gjennom utgiftssiden i vårt alternative budsjett, og som ikke minst vil bidra til mindre forskjeller mellom folk. Det vil bidra til bedre fordeling, og det trenger vi.

Sigurd Hille (H) []: Det er bred politisk enighet om at skatt er et viktig virkemiddel for å oppnå de positive målene vi har for utvikling i samfunnet vårt. Vi har mange fellesgoder som skal finansieres, og vi har flere måter å gjøre det på. Skatt på formue, inntekt og næringsvirksomhet utgjør en stor og viktig del av finansieringen.

Til tross for et inngått skatteforlik er det likevel politisk uenighet om innretningen og nivået på skattene, men at vi skal ha et effektivt system, er det enighet om. Det er grunn til i denne sammenheng å dvele et øyeblikk ved dette. Det er hevet over tvil at vi har et effektivt skattesystem og en skatteetat som har utviklet gode praktiske løsninger for skattytere. Sammen med vår åpenhet omkring disse spørsmål er det med på å skape tillit til selve beskatningen og nødvendigheten av denne. Viktig er det også at skattegrunnlaget er bredest mulig, at det er likebehandling av næringer og virksomheter, og ikke minst at selve skatten er på et nivå som oppfattes som rimelig. Hvis nivå og tillit til systemet er til stede, vil vi unngå at unndragelser og skattesvikt blir resultatet.

Regjeringen og stortingsflertallet har redusert det samlede skatte- og avgiftstrykket med om lag 18 mrd. kr. Og med budsjettet for 2017 vil lettelsene bli ytterligere 2,8 mrd. kr. Det er relativt store beløp, men i forhold til de samlede budsjettene i den tilsvarende perioden er lettelsene relativt moderate, men i tråd med de løfter som ble gitt foran valget i 2013.

Det er sagt at vi lever av hverandres arbeid. At flest mulig er i jobb, er derfor viktig. Fra tid til annen varierer sysselsettingen, og for tiden er det for mange som står utenfor arbeidsstyrken – særlig på Vestlandet og i oljerelaterte næringer. Nødvendigheten av kortsiktige tiltak er viktig, men det viktigste er at det skapes nye arbeidsplasser, og ikke minst at vi trygger dem vi allerede har.

Utviklingen i privat sektor er helt sentral for å oppnå økt sysselsetting. Skattepolitikken er avgjørende for å få dette til. Vi er avhengig av at det er private som vil drive virksomheter og skape nye. Tiltak som nedsettelse av selskapsskatten til 24 pst. er viktig. At utbytteskatten ikke øker nevneverdig, og at skjermingsrenten økes med 0,5 pst., er små, men viktige skritt i riktig retning – og ikke minst nedbygging av formuesskatten. Dette siste er tilsynelatende det området som det til dels er stor politisk uenighet omkring. Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser i sine merknader nok engang til Menon-rapporten, som angivelig fastslår at kutt i formuesskatten ikke har noen betydning for bedriftenes investeringer. At den norske formuesskatten er urettferdig fordi den bl.a. rammer kun norske eiere, at det omtrent kun er Norge som har en slik særskatt, og at den tapper bedriftene for kapital ved nødvendig utbytteutbetalinger som skal betjene skatten, er momenter som totalt overses.

Når dette er sagt, har jeg en følelse av at det faktisk er en tverrpolitisk oppfatning at det er flere svake sider ved skattleggingen av privat eierskap. At formuesskatten skulle betales selv for bedrifter som går med underskudd, er til dels imøtekommet med forslag om å utsette betalingen – et tiltak som har fått bred støtte. Likeledes varslet regjeringen i skattemeldingen at formuesskatten rettet mot næringsrelatert kapital vil kunne reduseres gjennom en såkalt verdsettingsrabatt for aksjer og driftsmidler. Her er forslaget at det skal gis en rabatt på 10 pst. i 2017 og 20 pst. i 2018. Dette er små, men viktige skritt i retning av å lette formuesskatten på arbeidende kapital. Og viktigst: Det er forslag som har bred politisk støtte, og det er en erkjennelse av at formuesskatten har negative sider for det private eierskapet.

Privat eierskap og sparing er viktig for et moderne samfunn. Det bør være et mål at flere enkeltpersoner investerer i arbeids- og næringsliv. I en tid der tradisjonell banksparing gir liten avkastning, er det positivt at regjeringen har foreslått å innføre såkalt aksjesparekonto – et kanskje lite tiltak, men det kan gi en større bredde i investeringene og øke småsparernes eierskap i norske private bedrifter. Dette vil på sikt kunne gi vekst og nye arbeidsplasser.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Torstein Tvedt Solberg (A) []: Jeg er i dag glad for at Arbeiderpartiet får flertall for forslaget om skatteincentiver for investeringer i oppstartsselskap. Dette var et forslag som var en del av skatteforliket, men det regjeringa la fram for Stortinget, syntes vi var for dårlig. Derfor vil vi nå ha prosessen tilbake på skinner, som merknadene sier. Jeg registrerer også at Venstre jubler, men at dette ikke var en viktig nok sak til at en fikk det på plass i forliket. Jeg håper at også Venstre er glade for at komiteen klarte å ordne dette.

Det Stortinget i dag krever, er at regjeringa leverer konkrete, ferdig utredete modeller i revidert nasjonalbudsjett neste år. Dette er ordninger som Sverige og Storbritannia har hatt stor suksess med. De har klart det vi også trenger å gjøre i Norge, å flytte kapitalinvesteringer fra bolig til nye arbeidsplasser – det å skape nye jobber. En har klart å tilgjengeliggjøre nødvendig kapital til oppstartsselskaper. Det Arbeiderpartiet håper, er at vi kan få vurdert en norsk modell som treffer de norske utfordringene, og det er bra at Finansdepartementet nå skal utrede og se på dette. Fra komitéinnstillingen var Høyre og Fremskrittspartiet imot, i dag er de heldigvis for. Det var en smart snuoperasjon i grevens tid. Arbeiderpartiet har jo erfart denne uken at snuoperasjoner kan medføre noe støy, men at det er riktig å gjøre, har vi lært, og også at en innrømmer feil når en gjør det.

Snuoperasjonen til Høyre og Fremskrittspartiet i dag virker dessverre litt halvhjertet. Det understrekes i salen og i debatten nå i dag av representanten Flåtten. Retorikken til Høyre understreker det ideologiske blindsporet regjeringa nå er på, der formuesskatten er den eneste løsningen på absolutt alle spørsmål. Realiteten er jo at dette kuttet ikke skaper nye jobber, det er først og fremst en hjelp til Høyres rike onkler. Skatteincentiver kan være mer treffsikkert. Erfaringene fra Storbritannia og Sverige viser dette.

Jeg håper nå regjeringa gjør den grundige jobben Stortinget krever og ber dem om, og ser fram til å få de konkrete og ferdig utredete modellene på bordet.

Lisbeth Berg-Hansen (A) []: Jeg er veldig glad for at et stort flertall i dag vedtar å innføre aksjesparekonto. Men etter mitt syn er det dessverre to mangler ved den aksjesparekontoen som blir vedtatt i dag. Den ene – og den aller viktigste – er at utbytte fra aksjer og fondsandeler som inngår på aksjesparekontoen, går ikke inn på kontoen, men tilordnes aksjonæren direkte og skattlegges som normalt ved innvinning.

Dette i motsetning til hvis man etablerer et investeringsselskap og organiserer det som et aksjeselskap. Da blir ikke utbyttet skattlagt før aksjonæren tar utbyttet videre ut på personlig hold. Hvis formålet er å øke småsparernes eierskap i norske bedrifter, er jeg dessverre redd for at denne forskjellsbehandlingen gjør aksjesparekontoen vesentlig mindre attraktiv. For meg er det ubegripelig hvorfor regjeringspartiene ikke er med på Arbeiderpartiets forslag om å inkludere utbytte i ordningen.

Jeg skulle ønsket at vi åpnet for investeringer i unoterte aksjer. Det ville vært et viktig bidrag til å vri sparingen for folk flest fra hus, hytter og eiendom til verdiskapende bedrifter landet rundt. Jeg mener det ville vært et viktig bidrag til å øke mulighetene for oppstartsbedrifter til å få med seg medinvestorer. Det ville også vært bra for omstillingen som landet trenger.

Kjersti Toppe (Sp) []: Proposisjonen inneheld ei utgreiing av taxfree-ordninga. Det er som kjent eit resultat av eit oppmodingsvedtak i eit representantforslag frå Kristelig Folkeparti og Senterpartiet i 2014 om å la Vinmonopolet overta taxfree-ordninga.

Det er i dag stor oppslutning om Vinmonopolet i folket. Vinmonopolet har ei viktig samfunnsrolle når det gjeld sal og marknadsføringskontroll av alkoholhaldige drikkar. Vinmonopol-ordninga er eit effektiv verkemiddel for å førebyggja alkoholrelaterte skader og problem, men Vinmonopol-ordninga i Noreg er under stadig press, bl.a. av taxfree-salet. Ein stor del av den alkoholhaldige drikka som vert konsumert i Noreg, er kjøpt i utlandet eller i taxfree-butikkar. I 2014 rekna ein med at nærmare 10 pst. av det totale alkoholsalet skjedde gjennom taxfree-ordninga.

Regjeringa skriv i proposisjonen:

«Tax free-ordningen bidrar til økt tilgjengelighet og økt forbruk av alkohol og tobakk, og dermed til samfunnsøkonomiske kostnader og negative virkninger på folkehelsen».

Ho skriv at taxfree-ordninga også gir provenytap for staten i milliardklassen, stimulans til auka reiseaktivitet og konkurranseulemper for innanlands forhandlarar. Ho skriv òg at dersom ein aukande del av alkoholomsetninga vert flytta til taxfree-salet, vil det på sikt kunna svekka legitimiteten til Vinmonopolet. Ei avvikling av taxfree-ordninga vil kunna auka overskotet til Vinmonopolet, som kan brukast til å auka Vinmonopolets «geografiske tilgjengelighet».

Det står òg at dei som bruker taxfree-ordninga i dag, er dei som reiser mest. Det er middelaldrande menn med høg utdanning, busette i Oslo og Akershus.

Det er ingen i dag som foreslår å avvikla taxfree-ordninga, men om vi skal la Vinmonopolet overta. Det meiner eg er veldig viktig.

Regjeringa har i proposisjonen vist til ei juridisk vurdering av om det er mogleg innanfor EØS og konkluderer med at det

«mest sannsynlig ikke er EØS-rettslige eller andre folkerettslige skranker til hinder for at Vinmonopolets enerett utvides til å omfatte tax free-salg (…)».

Ho skriv òg følgjande i utgreiinga:

«Å sikre at de tungtveiende sosiale og helsemessige hensynene som ligger til grunn for den norske alkoholpolitikken ivaretas, og da spesielt at monopolordningen ikke undergraves, anses som utvilsomt legitimt hensyn».

Det vil kunna styrkja grunngjevinga for at Vinmonopol-ordninga vert vidareført.

Eg vil takka Venstre for at dei snur i denne saka i dag, og at vi no får ei sak til Stortinget om lovendring med sikte på å la Vinmonopolet overta taxfree-salet.

Terje Breivik (V) []: Presidentskapet hadde i utgangspunktet lagt opp til ei røysteordning i denne saka i tråd med tradisjonen, for å sikra at alle primærstandpunkta vart godt varetekne. Denne røysteordninga har, slik eg no oppfattar det, Arbeidarpartiet valt å fråvika – og eg les mellom linjene – for å tvinga Venstre til å røysta imot sitt eige standpunkt om finansskattemodellen. Spel er tydelegvis viktigare enn å stå for det ein meiner.

Venstre må då dessverre seia frå talarstolen at me ikkje lenger er ein del av innstillinga når det gjeld forslaget til vedtak A, rett og slett fordi finansskattemodellen som ligg inne i A, ikkje er ein del av den avtalen Venstre har inngått med samarbeidspartia. Eg ber då om at det vert registrert at me røystar imot heile A i innstillinga.

Tove Karoline Knutsen (A) []: Jeg tar ordet fordi jeg har et veldig sterkt behov for å realitetsorientere finansministeren, som stadig driver og uttaler seg om ventelister og helsekøer. Et av de mest slagkraftige utsagnene hadde hun i retrodebatten på tv, der hun sa at under denne regjeringa går helsekøene og ventetidene ned, mens de gikk opp under forrige regjering. Det er med respekt å melde ikke i tråd med de faktiske forhold, for å si det med et parlamentarisk uttrykk.

Fasiten kommer her: I de statistikkene som vi kan måle dette på, og som er offisielle, har ventetidene i sykehusene gått ned jevnt og trutt fra 2010 og fram til i dag. Jeg gjentar: fra 2010 og fram til i dag. Og det årstallet er ikke tilfeldig, det var det året helseforetakene igjen hadde balanse i sine budsjetter etter at vi overtok en sykehusøkonomi i fullstendig kaos i 2005. Som om ikke det var nok, hadde regjeringa den gangen innført et tak på antall behandlinger – har presidenten hørt det før? – som vi i realiteten fjernet i 2011, men som denne regjeringa forteller at det er de som har fjernet. Altså: Ventetidene har gått ned fra 2010 og fram til i dag.

Så til 80 000 færre i helsekø – hva er det slags tall? Ja, hvis vi skal se på de offisielle statistikkene, er det sikkert rett, men det som nå er avdekket av Helsedirektoratet, av sykehusene og av Dagens Medisin, er at de 80 000 pluss 80 000 til har forflyttet seg på interne lister i sykehusene, hvor de går under radaren for statistikk. 160 000 pasienter står og trykker, og får ikke behandling på det tidspunktet de skal ha behandling.

Hele historien om ventetider og ventelister er en historie som ikke er i samsvar med de faktiske forhold. Jeg synes det er rett og slett uholdbart at både statsministeren, helseministeren og finansministeren skal drive og gjenta dette, til tross for at flere og flere nå ser hva som er avdekket omkring spørsmålene knyttet til helsekøer og ventelister – de er ikke slik som disse statsrådene og statsministeren forteller. Så nå håper jeg at finansministeren kan moderere sine utsagn og sine fortellinger om dette temaet, ikke av hensyn til Arbeiderpartiet, for vi er opplyst om dette, men av hensyn til dem hun mener hun representerer, nemlig folk flest.

Snorre Serigstad Valen (SV) []: Egentlig hadde jeg tenkt å ta ordet utelukkende for å ta opp SVs forslag, for det glemte jeg å gjøre i mitt innlegg. Det ville jo vært uheldig, så nå tar jeg opp våre forslag.

Så kan det se ut til at det er behov for mer stemmeforklaring. Det er fordi Venstre, etter en hel høst med harde forhandlinger om nettopp statsbudsjettets inntektsside, varsler at de – så vidt jeg forstår – vil stemme mot A og dermed hele statsbudsjettets inntektsside. Det må jeg si er svært oppsiktsvekkende. Det betyr jo at alle de sakene Venstre har profilert seg på å forhandle med regjeringen om, og blitt enig med regjeringen om, akter de å stemme mot. Det innebærer også at det blir Kristelig Folkeparti alene som sikrer flertall for regjeringens skattekutt til de rikeste og hele regjeringens skatteprofil. Hvis Venstre akter å stemme mot rammen, altså A under Innst. 3 S for 2016–2017, ser ikke jeg noen annen mulighet for SV enn at også vi da selvfølgelig stemmer mot – hvis den voteringen først i realiteten åpnes.

Så kan jeg legge til at vi anser likevel vårt forslag til skatte- og avgiftsopplegg som fremmet i finansinnstillingen og votert over i realiteten under finansdebatten – bare så det for ordens skyld er sagt.

Presidenten: Representanten Snorre Serigstad Valen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Heidi Nordby Lunde (H) []: I perioden 2005–2013 hadde daværende regjering det største økonomiske handlingsrommet noen norsk regjering noensinne har hatt. Økonomien var i vekst, og oljeprisen var historisk høy. Likevel økte antall pasienter i helsekø, det ble 15 000 flere fattige barn, samtidig som folk flest betalte mer i skatt. Hele sysselsettingstilveksten gikk til utenlandsk arbeidskraft, noe som ifølge LOs sjefsøkonom Stein Reegård presset nordmenn ut av arbeidslivet. Når representanten Truls Wickholm sier at SSBs beregninger på vegne av Arbeiderpartiet viser at det kan skapes mer kortsiktig aktivitet gjennom offentlig forbruk enn skattelette, ønsker han altså å fortsette denne uansvarlige politikken.

Denne regjeringen har håndtert arven fra Arbeiderpartiet i tillegg til fjorårets migrasjonsutfordring samt en oljepris i fritt fall. Nå ser vi lyspunkter. Selv om Arbeiderpartiet påstår at det ikke skapes arbeidsplasser i Norge, viser nye tall at det trolig aldri har vært etablert så mange nye virksomheter i Norge som de to siste årene. Med denne regjeringens politikk er det registrert 110 000 nyetableringer i privat sektor på to år, som garantert inkluderer, ikke fortrenger, norsk arbeidskraft og sysselsetting.

Framtidens arbeidsplass er allerede skapt, ikke bare i nyetableringer, men også i eksisterende bedrifter over hele landet, hvor mange nå omstiller seg til en ny virkelighet. Alle disse virksomhetene sitter i mottakerenden av Arbeiderpartiets skatteregning. Representanten Truls Wickholm bekreftet i sin svarreplikk tidligere i dag at 10 mrd. kr bare er det første året. De samlede skatteøkningene med Arbeiderpartiet vil komme opp på mellom 25 mrd. kr og 32 mrd. kr, og det er før de har forhandlet med SV. Det er det siste et næringsliv i omstilling trenger.

Jeg mener det er uansvarlig med en skattepolitikk som øker kostnadene for norsk næringsliv og forlenger tiden det tar å få fart på økonomisk vekst og verdiskaping som skaper arbeidsplasser til folk flest. Og selv om det er interessant med en skattekonkurranse mellom SV og Arbeiderpartiet om lavere skatt på lønningen til folk flest, hjelper det lite dersom folk ikke har en lønn og en jobb å gå til, fordi de samme partiene velger å kvele private initiativ, investeringer og næringsliv med regningen for den samme skatteletten.

De alternative budsjettene viser at det er stor forskjell mellom Arbeiderpartiets retorikk og politikk. De kritiserer oss for 20 mrd. kr i skatteletter, men beholder halvparten av kuttene. De klager høylytt over flypassasjeravgiftens skadevirkninger, men innfører den uten endringer selv. De raste mot kutt i den merkelige ordningen med feriepenger for mottakere av dagpenger. Nå kutter de den selv. De kalte fjerning av arveavgiften usosial i 2013, men har ikke gjeninnført den i noen av sine alternative budsjetter.

Da Arbeiderpartiet lovet mer penger til sykehusene under valgkampen i 2013, var det fordi de ville sørge for en million flere behandlinger og utredninger i 2017 enn i 2012. Det målet innfridde Høyre og Fremskrittspartiet allerede i 2015. Det er ingen motsetning mellom skattelette og velferd. Høyre og Fremskrittspartiet klarer både å redusere skatter og å redusere helsekøer samtidig. Det har noe å si hvem som styrer – for vekst, velferd og verdiskaping.

Marianne Marthinsen (A) []: Etter representanten Breiviks innlegg var jeg nødt til å tegne meg for en litt utvidet stemmeforklaring. Det var altså sånn at vi i går ble forelagt et forslag om en voteringsorden hvor alle partier skulle stille seg bak bokstav A. Det ble foreslått for å få til en forenklet votering. Vi var innstilt på å stemme for mye som vi egentlig er imot, for å få til denne forenklede voteringen, under forutsetning av at det ikke skulle brukes mot noen partier. Men når det har oppstått usikkerhet rundt hvorvidt alle de fire partiene som har inngått et budsjettforlik, faktisk er med på å ta ansvar for inndekningen i det forliket, er ikke det et spørsmål om teknikaliteter eller spill, som det ble sagt fra representanten Breivik, da er det snakk om å få en politisk avklaring. Da er det snakk om å få avklart politiske realiteter.

Ved behandlingen av alle utgiftskapitlene i budsjettet har Arbeiderpartiet stemt mot rammeforslagene, mens Venstre og de andre forlikspartiene har stemt for. Man har altså stått samlet om alle utgiftsøkninger i dette budsjettet. Nå har vi fått den oppsiktsvekkende avklaringen at Venstre kommer til å stemme imot skatte- og avgiftsopplegget, og lar være å være med på å ta ansvar for budsjettets inntektsside.

Som varslet i det tidligere innlegget mitt, vil Arbeiderpartiet stemme mot bokstav A, altså rammeforslaget, og det er en helt naturlig konsekvens av vårt alternative budsjett. Vi har fremmet et alternativt rammeforslag i forbindelse med finansdebatten, men vi antar jo at det fins et flertall i salen for den foreslåtte skatte- og avgiftsrammen, selv om det nå ligger an til å bli en veldig skarp votering. Jeg vil også varsle at etter at den rammen er vedtatt, er vi innstilt på å stemme for innstillingen i 4 L, under forutsetning av at alle partier gjør det samme. Da har vi vedtatt en ramme. Det har blitt flertall for en skatte- og avgiftsside og et skatte- og avgiftsopplegg, og da er vi innstilt på å stemme for 4 L og de lovvedtakene som skal til for å få den rammen til å gå opp, men da under forutsetning av at alle partier gjør det.

Presidenten: Presidenten forstår det nå slik at Arbeiderpartiet vil stemme for rammen i sak nr. 1. Det vil også bety …

Marianne Marthinsen (A) (fra salen): Vi stemmer imot rammen i sak nr. 2.

Presidenten: Dette betyr at vi må bytte om på voteringsordenen – det er det presidenten prøver å si, hvis presidenten får fortsette – og at vi da voterer over sak nr. 2 først.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Den siste kommentaren fra presidenten er helt riktig, skal dette gå ihop. Dette blir jo teknisk vanskelig veldig fort. Bokstav A, som høres veldig tilforlatelig ut, er tross alt hele inndekningen av hele statsbudsjettet. Det er da rammeområde 21 vi skal ta stilling til. Vi har diskutert 20 andre rammeområder og hver eneste gang har representanter fra Venstre sagt at nå har vi fått gjennomslag for ditt, nå har vi fått gjennomslag for datt, nå har vi fått stor kollektivsatsing, nå har vi fått satsing på skole, nå har vi fått ulike tiltak, og så kommer det til den dagen man skal gjøre opp regningen – nei, da skal man ikke være med. Sånn går det ikke an å styre et land. Enten må man være for, eller så må man være mot.

Jeg husker svært godt den lørdagskvelden da det sto fire partiledere på rekke og rad. De var veldig stolte: Se, vi klarer å styre. Se, vi klarer å stå sammen. Vi har igjen fått til en budsjettavtale. Langt, langt på overtid – der alle tidsfrister var brutt, det hadde vært kaos i ukevis, vi hadde ikke hatt en eneste ordentlig saksbehandling i finanskomiteen, ikke én ordentlig drøfting. Men da skulle man liksom si: Jo, vi fire klarer det. Så har man prøvd å komme gjennom budsjettdebattene, man har skrytt av runde etter runde, og når man nå kommer til endepunktet, er man ikke enige allikevel. Da skal man stemme imot skatte- og avgiftsopplegget. Man skal stemme imot tollinntektene. Det er komplett uforståelig. Det må være den største mistilliten en representant kan vise overfor regjeringen når man svikter i siste sving. Jeg skjønner at Venstre ikke har tillit til dagens regjering, men jeg syns det er en veldig rar måte å jobbe på at man er med på all æren og ikke er med på å ta betalingen.

Vi i Senterpartiet kommer også til å stemme mot bokstav A og alle undervedtakene som ligger der, og vi vil ha samme voteringsordning som Arbeiderpartiet når det gjelder 4 L. Så må de partiene som har ansvaret, ta ansvaret. Venstre har ansvaret for de utgiftene som dette landet har blitt påført, og som de har stemt for, alle de 20 rammeområdene, og da skal man også ta ansvaret for å finansiere det.

Trond Giske (A) []: Det har egentlig oppstått en ganske dramatisk situasjon under denne debatten og fram mot denne voteringen. Det viser seg at budsjettavtalen gjelder alle utgiftskapitlene, men gjelder ikke når regningen kommer på bordet. Det er lett og sikkert hyggelig for Venstre å være med på å plusse på til gode formål på mange ulike områder. Det viser seg å være vanskelig å stemme når regningen kommer på bordet til slutt.

Den voteringsordenen som det ble lagt opp til, var begrunnet i at det var en veldig avklart situasjon om hvilke partier som støtter innstillingen, og hvem som ikke støtter den. Derfor kunne vi gjøre det enstemmig. Når vi sier at vi må ha en votering, er det fordi Venstres finanspolitiske talsmann gjorde det klart at det var slett ikke åpenbart hvem som støtter innstillingen, og hvem som ikke støtter den. Da må vi ha en realvotering. Det kan jo ikke være sånn at Venstre skal kunne skjule sin motstand mot flertallspartienes innstilling fordi vi har en teknisk ordning som sier at alle partiene stemmer for. Når det er politiske realiteter i voteringen, må vi få det på bordet. Det er derfor Arbeiderpartiet sier at vi vil gjøre med skatte- og avgiftsopplegget det samme som vi har gjort med alle de andre rammeområdene: stemme imot rammen, for den går ikke opp til den summen som vi hadde i vår finansinnstilling.

Det er riktig at vi må votere over sak nr. 2 først, for når den er vedtatt, vil Arbeiderpartiet være med på den praktiske ordningen det er å ta lovforslagene. Det er mye enklere når rammen er vedtatt. Men vi må vite hvilke partier som står bak. Vi har forstått at Venstre primært hadde et annet standpunkt, som de hadde i veldig mange andre saker, men normalt, når man inngår et budsjettforlik, må det gjelde hele budsjettet – ikke bare utgiftssiden.

Dette er spesielt – vi får en skarp votering på inntektssiden. 87 stemmer mot 82 stemmer vil være full sal. Med utbytting vil voteringen bli enda skarpere. Det er en oppsiktsvekkende politisk situasjon at Venstre nå egentlig har trukket seg fra sin subsidiære støtte til budsjettavtalen.

Hans Olav Syversen (KrF) []: Nå har presidenten selv angitt den veldig kloke måten å legge opp voteringen på, så det slipper jeg å komme med noe forslag om. Jeg vil bare gi min fulle tilslutning til den måten, for å gjøre det enklest mulig.

Det er ikke slik at Venstre har vært imot hele inntektssiden av budsjettet. Det det har vært spørsmål om, er innretningen av finansskatten. Der er – som har vært nevnt – Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre enige, og det er uttrykt i forslag nr. 8 i innstillingen, som er fra et mindretall, selvfølgelig.

Vi vet at det ikke får flertall. Vi står inne for det beløpet som skal inn, og vi støtter da subsidiært det flertallet som har manifestert seg i forbindelse med behandlingen av saken. Jeg vil da tilrå Kristelig Folkepartis gruppe å stemme for komiteens tilråding når det gjelder både innstillingens forslag til vedtak A og det øvrige, slik at det ikke skal være noen tvil om det.

Presidenten: Representanten Snorre Serigstad Valen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Snorre Serigstad Valen (SV) []: Det er mildt sagt oppsiktsvekkende å høre de samme borgerlige partiene som i forrige periode studerte enhver nyanse i offentlige uttalelser fra de tre rød-grønne regjeringspartiene og kalte det kaos, nå prøve å si at et parti som stemmer imot hele statsbudsjettets inntektsside, egentlig ikke er imot. Enten stemmer man for alle skattene og avgiftene som man har blitt enige om, eller så stemmer man imot. Det er ikke mer komplisert enn det. Og det er ikke mulig å tolke det at Venstre stemmer imot hele forslag til vedtak A i Innst. 3 S for 2016–2017 som noe annet enn at de er imot statsbudsjettets inntektsside. Det er en ganske dramatisk utvikling i løpet av en debatt i Stortinget. Begrepet borgerlig kaos kommer raskt til syne.

Jeg vil slutte meg til den voteringsordenen Arbeiderpartiet legger opp til for Innst. 4 L for 2016–2017. Der er også vi fortsatt innstilt på å ha en forenklet voteringsorden, selvfølgelig under forutsetning av at det ikke brukes mot hverandre.

Presidenten: Representanten Trygve Slagsvold Vedum har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Torsdagskvelden var jeg i partilederdebatt. Da brukte Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre all taletid på å snakke om alt det kaoset som var mellom Senterpartiet og Arbeiderpartiet. Det lyder ganske hult når man selv ikke klarer å skaffe inndekning for sine egne satsinger på de 20 rammeområdene vi nå har vedtatt.

Jeg har vokst opp delvis i en Venstre-tradisjon, og det som har vært noe av utfordringen for Venstre, er at der det er to representanter fra Venstre i samme sal, er det to ulike meninger! Vi får håpe at når det er to representanter i salen – nå har Venstre klart å komme seg inn igjen i salen, de har vært ute store deler av debatten – er det to ulike meninger, og at Trine Skei Grande klarer å mene det samme i dag som hun mente på torsdag, og det samme som hun mente for en måned siden, da hun sto sammen med budsjettpartnerne. Det er ganske klokt for en partileder å tørre å mene det samme når det kommer til votering som når en står og skryter på tv. Så det blir interessant når vi får høre Skei Grande nå, om det fortsatt er sånn i Venstre-tradisjonen, at når det er to ulike representanter i salen, så er det to ulike meninger. – Det får vi tro det er.

Trine Skei Grande (V) []: Det er fristende å begynne med en kommentar til Slagsvold Vedum, som – ettersom vi diskuterer finansskatt – vel sjøl har innehatt de fleste meninger om hvordan den finansskatten skal finansiere norsk fellesskap, og hvor mye penger den skal bringe inn hvert eneste år.

Det som er alvorlig, og som gjør at jeg tar ordet, er at Arbeiderpartiet her driver et spill som undergraver det å ha brede forlik. Venstre har aldri vært for en finansskatt, men vi har strukket oss i et forlik fordi vi syns det er viktig å ha forutsigbarhet rundt skatte- og avgiftssystemet. Men vi har vært uenig i innretningen på finansskatten. Når vi da fikk et tilbud på bordet, prøvde vi å jobbe for en annen løsning – en løsning som ville reddet hundrevis, kanskje tusenvis av norske arbeidsplasser innenfor finansnæringen. Det sa Arbeiderpartiet nei til. Arbeiderpartiet var enig med regjeringa! Arbeiderpartiet ville gjerne danne forlik med regjeringa om enigheten når det gjelder dette! Så velger de da, når de gir regjeringa full støtte for modellen – full støtte for rasering av arbeidsplasser og full støtte for gjennomføringen av den i alle forliksrom – å snu nå og vil ikke gi støtte til det de har gitt støtte til i alle forhandlinger og i alle lukkede rom. Det er spill. Det er nedverdigende for dette rommet, at man først prøver å presse noen til å mene noe man ikke mener, for så å presse dem til å stemme for en modell de ikke er for når de sjøl er av dem som har «backet» modellen!

Dette kommer til å føre til at forlik svekkes i denne sal. Det kommer til å føre til at tilliten mellom partiene i denne sal når det gjelder at man ikke skal bli utsatt for spill, kommer til å svekkes! Det kommer til å undergrave tilliten til parlamentet. Det undergraver tilliten til partiene seg imellom. Den type spill som Arbeiderpartiet her driver, er i hvert fall ingen invitasjon til Venstre – hvis det var det de trodde. Dette handler om å fange folk til å stemme for standpunkt man ikke er for. Vi er for inntjeningen, vi har bare lagt inn en annen modell, og her presser man oss til å stemme for en modell vi er imot og som vi tror vil ha negative følger, og som Arbeiderpartiet har presset igjennom!

Det spørs da om et lite parti skal la seg overkjøre av de store, om det er det som er demokratiets hovedkjerne, om det er spillet i denne salen som er hovedkjernen, eller om det faktisk er innholdet i de voteringene vi gjør.

Så Arbeiderpartiet kunne ha laget en annen modell for finansskatten sammen med Venstre. Det gjorde de ikke, men de prøver å presse Venstre til å stemme for noe vi ikke er for.

Trond Giske (A) []: Vi har til behandling rammeområde 21, som er den samlede disponeringen av skatter og avgifter i budsjettet for 2017. Vi har ikke til behandling en enkeltskatt og innretningen på den.

Venstre sier at Arbeiderpartiet kunne ha laget et annet opplegg sammen med Venstre. Nei, vi kunne ikke det, for vi har ikke inngått noe forlik med Venstre. Venstre og Kristelig Folkeparti har inngått forlik med Høyre og Fremskrittspartiet – det er den voteringen vi skal ha her i salen.

Så sier Venstre at de er enige i alle disse skattekuttene til de rike, de er enig i nesten alt, men finansskatten er de uenige i. Derfor vil de stemme imot hele rammeområde 21. Men Arbeiderpartiet, som er sterkt uenig i veldig mye av skatte- og avgiftsopplegget, men enig i finansskatten, vi bør, etter Trine Skei Grandes syn, stemme for rammeområde 21! Det er kanskje ikke parlamentarisk sagt, men dette er en parodi! Vi stemmer altså over den viktigste delen av hele budsjettforliket, inntektene på statsbudsjettet for 2017, og Venstre sier at nei, nå er de ikke lenger en del av dette forliket. De skal ikke en gang subsidiært, etter at deres eget forslag om en annen innretning på finansskatten har falt, stemme for den enigheten de har med Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti!

Det har vært snakket mye om budsjettkaos. Det er riktig, som regjeringspartiene har understreket, at det også tidligere år har vært langvarige forhandlinger og inn og ut av dører. Men jeg har vel aldri opplevd at budsjettforhandlingene og budsjettkaoset har fortsatt helt fram til behandlingen av noen av de siste rammeområdene i stortingssalen! Dette er ikke noe spill fra Arbeiderpartiets side – dette er noe som har ligget til grunn i parlamentarismen og stortingsbehandlingen siden slutten av 1800-tallet, at vi får fram de politiske forskjellene i voteringen. Og den voteringen vi nå skal ha, må synliggjøre hvilke partier som er for skatte- og avgiftsopplegget som skal gjelde for 2017, og hvilke som er imot. Hvis Trine Skei Grande mener det er et politisk spill – ja, det er selve politikken. Det er dette vi driver med. Vi får fram ulike synspunkter, og så må vi forhandle. Vi forhandler gjerne om finansskatten med Venstre, vi, men da hadde vi fått en parlamentarisk situasjon hvor Kristelig Folkeparti måtte velge om det var den regjeringen som sitter, som skulle fortsatt, eller om det skulle bli en annen regjering. Det er det Trine Skei Grande sier vi skal gjøre nå – i siste minutt i behandlingen av skatte- og avgiftsopplegget.

Arbeiderpartiet stemmer mot rammeområde 21 fordi det ikke går opp med det vi har i finansinnstillingen. Vi har aldri støttet det, vi har aldri forhandlet om det, vi har aldri inngått forlik om det. Så spørs det da til slutt om Venstre, som har forhandlet om det, som har inngått forlik om det, og som har den samme rammen, til syvende og sist sørger for flertall for det.

Marit Arnstad (Sp) []: Det er i sannhet en nokså merkverdig situasjon som har oppstått i Stortinget.

Jeg har bare først lyst til å slå fast at Senterpartiet ikke har inngått noe budsjettforlik med regjeringen som forplikter oss, når det gjelder verken budsjettets utgiftsside eller inntektsside. Senterpartiet har heller ikke gitt noen fullmakt til den innretningen på finansskatten som regjeringen ønsker. Vi har ønsket en finansskatt, men har ønsket en annen modell enn den regjeringen ønsker, og vi mener at det er mange gode, reelle grunner for det.

Når partiet Venstre, som har inngått et budsjettforlik med regjeringen, i dag beskylder alle andre for å delta i et spill, må jeg si at det er overraskende. Det er erfarne parlamentarikere vi her snakker om, Venstre må hele tiden ha visst hvordan dagens avstemningsopplegg skulle foregå – slik som det alltid har foregått – nemlig at en stemmer samlet over rammeområde 21. Det at Venstre i dag bestemmer seg for å gå bort fra den ene vesentlige delen av det budsjettforliket de har inngått med regjeringen, ved i dag å stemme mot hele rammeområde 21, er etter min mening mildt sagt oppsiktsvekkende. Det da å stå her og nokså frittalende beskylde andre partier for spill, er også ikke mindre merkverdig.

Audun Lysbakken (SV) []: Vi har gleden av å drive med lørdagsjobbing på grunn av den noe uortodokse budsjettprosessen som de borgerlige partiene har drevet på med utover høsten.

Jeg må innrømme at jeg hadde en forventning om å komme hit og få en rimelig rolig lørdag der ting skulle være gitt på forhånd. Nå viser det seg altså at det rotet som har preget høsten, fortsetter inn i stortingssalen i den avgjørende debatten før den avgjørende voteringen. Det skjer to dager etter en partilederdebatt der de borgerlige partilederne hadde nerve til å utfordre oss på rød-grønn side med anklager om at det var kaos og uklarhet hos oss.

Nå har vi et budsjettforlik der ikke alle budsjettpartnerne vil stemme for inntektssiden, selv om alle vil stemme for utgiftssiden. Vi har en samarbeidsavtale, som det må være noe uklart om eksisterer eller ikke, på slutten av denne debatten. Finnes det et budsjettforlik? Finnes det en samarbeidsavtale? Er det sånn at det borgerlige samarbeidet egentlig er en meny som man kan plukke litt fra her og der, og ellers gå mot når det passer en? Kan vi egentlig snakke om en budsjettavtale hvis den kun gjelder det man er enige om å bruke penger på, men ikke er enige om hvor man skal hente pengene? Det er en temmelig spesiell situasjon.

Når det gjelder anklager om spill – hvis det er spill å påpeke at det er en spesiell situasjon – hva er da ikke spill ved først å inngå en budsjettavtale med en tydelig inntektsside og tydelige prioriteringer av hvor man skal hente pengene fra, for så i siste runde snu og stemme mot hele greia og overlate til noen andre å berge det? Det er det som er spill i denne situasjonen. Oppsummert er det nå sånn at den ene forlikspartneren er i ferd med å stemme mot sitt eget forlik. Da vil i hvert fall jeg forvente at det herfra og fram til september ikke kommer flere anklager fra de borgerliges side om at det er uklarhet hos opposisjonen.

Trine Skei Grande (V) []: Det er riktig at jeg har vært her noen år. Jeg har bare vært her halvparten av tida sittende, men jeg har vært her noen år. Men for å bevise at dette bare er spill, trenger man egentlig bare å ha vært her i ett år – ett år. For så sent som i fjor stemte alle for inntektsramma. I fjor stemte Arbeiderpartiet for denne ramma. Det har vært tradisjon hvert eneste år at dette er noe man stemmer for. Dette ble vi lovet i finanskomiteen, at det var den samme prosedyren vi skulle følge i år som vi har fulgt alle andre år. Men nå snur man, man snur og velger en helt ny prosedyre bare fordi man skal straffe noen til å stemme for noe man er imot. Det er nytt. Så man trenger ikke å være garva parlamentariker for å påvise spillet her. Man kunne ha vært her i ett år og lært seg hvordan man alltid stemmer over budsjettet – og sånn som Arbeiderpartiet stemte i fjor.

Presidenten: Representanten Trond Giske har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Trond Giske (A) []: Jeg vil bare for det første oppklare en sak som parlamentarisk leder i Venstre feilinformerte salen om. Det er at dette ikke har vært behandlet i komiteen, dette kom som et forslag i går kveld på en forenklet stemmegivning. Slike forenklede stemmegivninger har vi fra tid til annen i denne salen når de politiske realitetene er avklart. Vi skal f.eks. stemme over alle disse lovforslagene, som i tidligere tider tok timer, på en veldig enkel måte, fordi flertall og mindretall er avklart. Det som skjedde i denne debatten, var at flertall og mindretall ikke lenger var avklart, fordi Venstre varslet at de ikke lenger støttet det rammeområdet. De skulle teknisk stemme for det, men politisk ikke lenger være en del av det flertallet som sto bak. Det var det finanspolitisk talsmann for Venstre gjorde klart fra denne talerstolen. Da må vi ha en politisk votering. Vi må vite hvilke partier som stemmer for rammeområde 21, og hvem som ikke gjør det, hvem som står bak inntektssiden av forliket, og hvem som ikke gjør det – hvem som egentlig danner grunnlaget for regjeringens videre liv, og hvem som ikke gjør det. Det er det denne voteringen nå dreier seg om, og det er den Venstre nå løper fra. Man kan ikke gå inn i et halvt forlik, man må inngå et forlik om både utgiftssiden og inntektssiden, og man må stemme for både utgiftssiden og inntektssiden – ikke gå til det største opposisjonspartiet og si at vi skal sørge for flertall for et forlik som vi ikke lenger er en del av.

Marit Arnstad (Sp) []: Den enkle realiteten er at når en har inngått et forlik, må det forventes at en tar ansvar for det forliket, både utgiftssiden og inntektssiden av det forliket en inngår. Det er realiteten i det vi diskuterer på slutten av debatten i dag. Så kan jeg tiltre representanten Giskes betraktninger om hva som var avtalt eller ikke avtalt i komiteen på forhånd, og også hva som har vært vurderingene knyttet til de uenighetene som har ligget på forhånd. Men det går ikke an å skyve dette spørsmålet foran seg på den måten Venstre nå gjør. Det uttrykker i realiteten en mistillit til den regjeringen de har inngått et budsjettforlik med – hvis det da ikke var slik at Venstre gamblet på at de andre partiene skulle støtte inntektssiden, slik at de slapp å stemme for.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 1 og 2.