Siri A. Meling (H) [09:03:30] (ordfører for sakene nr. 1 og 2): Jeg vil takke finanskomiteens medlemmer for samarbeidet om skatte- og avgiftsopplegget til statsbudsjettet for 2017, og legger til grunn at de ulike partier selv redegjør for sine egne forslag.

Skatt er ikke et mål i seg selv, men et middel for å finansiere ulike fellesoppgaver og velferdsgoder. Dog er det slik at skatt virker på hvordan mennesker og bedrifter innretter seg, og det betyr at vi ved hjelp av både skatter og avgifter kan stimulere adferd i ønsket retning. Dette er ikke minst gjeldende innenfor det grønne skiftet, hvor regjeringen og samarbeidspartiene ønsker å stimulere til en mer miljøvennlig og klimavennlig adferd. Det skal lønne seg å velge miljøvennlige løsninger, ikke minst innenfor transportsektoren.

Høyre er fornøyd med at regjeringen følger opp det brede skatteforliket fra våren 2016. Vi ønsker å styrke det private eierskapet, og det skal lønne seg mer å jobbe, spare og investere. Skattepolitikken skal også bidra til sosial mobilitet, men den største forskjellen mellom mennesker i Norge går mellom dem som har en jobb, og dem som står utenfor arbeidslivet. Derfor er arbeidet med å skape arbeidsplasser og å trygge eksisterende jobber noe av det aller viktigste vi kan gjøre for å hindre ulikhet.

Selskapsskatten reduseres til 24 pst. og skal videre ned til 23 pst. innen 2018. Dette er et viktig grep for å harmonisere skattenivået mellom Norge og våre naboland, og det er også viktig for å stimulere til aktivitet i næringslivet. Reduksjon av selskapsskatten er sannsynligvis noe av det viktigste vi kan gjøre i så henseende.

Regjeringen følger også opp arbeidet med stanse den årelange skattemessige favoriseringen av investeringer i eiendom. Vårt mål er å stimulere til økte investeringer i industri og annen næringsaktivitet, og det er derfor bra at vi nå får en endring og reduksjon av formuesskatten på arbeidende kapital, dvs. aksjer og driftsmidler. Formuesskatten er i realiteten en ekstra skatt på norsk eierskap til norske arbeidsplasser, og disse endringene bidrar til at skadeeffektene av denne skatten tross alt blir mindre.

Vi får opprettet en aksjesparekontoordning som gjør det lettere for enkeltpersoner å investere i aksjer og øker småsparernes eierskap i norske bedrifter.

Vi følger i tillegg opp skatteforlikets enighet om å holde utbytteskattenivået tilnærmet uendret når vi ser selskapsskatt og utbytteskatt i sammenheng. I tillegg er det viktig å nevne at skjermingsrenten også økes, og at dette vil kunne gi ytterligere stimulering til investeringer i arbeidsplasser og næringsaktivitet.

Regjeringen følger opp ønsket fra et samlet storting om å ilegge finansnæringen en egen finansskatt som følge av at næringen i dag er unntatt fra merverdiavgift. Det innføres en skatt på lønnsgrunnlaget i finanssektoren. I tillegg videreføres overskuddsbeskatningen i sektoren på 2016-nivå. Dermed skattlegges de to elementene som utgjør merverdien som skapes i næringen.

Særlig innrettingen med 5 pst. skattelegging av lønnsgrunnlaget har vært omdiskutert av frykt for at arbeidsplasser legges ned eller flyttes. Finansnæringen, og særlig bankene over hele landet, har gjennom mange år vært i endring, og allerede før finansskatten ble aktuell, har mange lokalkontorer blitt lagt ned, og medarbeidere har mistet jobbene sine. Siste uke kunne vi også lese om en ny bankrobot som visstnok kunne erstatte inntil 40 medarbeidere. Så det hersker ingen tvil om at næringen har vært og er i en kontinuerlig endringsprosess.

Jeg er glad for at en samlet komité stiller seg bak et ønske om å få innrettingen av finansskatten til ny vurdering etter at arbeidsutvalget som ledes av professor Hjelmeng, har avgitt sin rapport 1. januar 2018. Dette utvalget skal bl.a. vurdere hvordan offentlige og private finansinstitusjoner i større grad kan likestilles når det gjelder skattespørsmål. En samlet komité ønsker i den sammenheng at en ser på den relative andelen som skattlegges på lønn og overskudd, med tanke på å legge en større andel av skatten på overskudd. Det er viktig å verne om skattegrunnlaget, og derfor bes det også om en gjennomgang og vurdering vedrørende både muligheter for overskuddsflytting og andre skattemessige forhold som gjelder for finansnæringen spesielt.

Til slutt vil jeg opplyse om at Høyre og Fremskrittspartiet slutter seg til forslaget om skatteincentiver til investeringer i oppstartsselskaper. Dette er en del av bestillingen fra skatteforliket, som regjeringen har orientert om i dette statsbudsjettet og selv foreslått at en må arbeide videre med. Det er viktig å få frem ulike, konkrete modeller for hvordan dette kan gjøres, og det er derfor naturlig at regjeringspartiene slutter seg til dette forslaget.

Regjeringen har levert et skatte- og avgiftsopplegg som styrker vekstevnen i økonomien, letter omstillingen og skaper nye arbeidsplasser.

Truls Wickholm (A) [09:15:06]: Hvordan vi skal bruke pengene over statsbudsjettet, skaper ofte mer engasjement samlet sett enn hvordan vi skal hente dem inn. Det er likevel sånn at skattesystemet legger grunnlaget for alt det vi faktisk kan gjøre i budsjettet. Vi betaler for skole, utdanning, infrastruktur, helse, barnehage og andre elementer som er helt sentrale for å gjøre samfunnet vårt ikke bare til et bedre samfunn, men også til et konkurransedyktig samfunn for oss selv og våre bedrifter.

Høy deltakelse i arbeidslivet og et forholdsvis høyt skattenivå gjør at vi klarer å betale for et sterkt fellesskap som er grunnplanken i det norske samfunnet. Dette fellesskapet er bygget på tillit og en forståelse om at alle yter etter evne, men også at alle kan hente ut det man måtte trenge for å delta på best mulig måte.

For å få dette til må vi ha et skattesystem som er innrettet på å gi minst mulig effektivitetstap. Arbeiderpartiet og Norge gjennomførte i 1992 en omfattende skattereform som bygget på prinsippet om brede skattegrunnlag, lave satser og symmetrisk behandling av inntekter og utgifter. Fordi vi langt på vei likebehandler ulike næringer, sørger vi også for at kapitalen investerer der det kaster mest av seg. Disse prinsippene ligger også til grunn i den bedriftsskattereformen som ble vedtatt i Stortinget før sommeren – en reform hvor Arbeiderpartiet fikk flertall for de fleste av de kravene vi stilte i forkant. Her reduseres selskapsskatten til 23 pst., samtidig som utbyttebeskatningen økes, og formuesskatten består.

Dette var langt unna det representanter fra regjeringspartiene var ute og annonserte som sine hovedønsker under forhandlingen. Der regjeringen prioriterer store generelle skattekutt, prioriterer Arbeiderpartiet vridninger i skattesystemet som sikrer en større grad av effektivitet i systemet, samtidig som inntektene til fellesskapet opprettholdes. Dette gjør at Arbeiderpartiets budsjett kan investere mer i fellesskap, samtidig som vi ikke er med på den uansvarlige høye innfasingen av oljepenger som regjeringspartiene har lagt opp til – en innfasingstakt som ville ha sørget for at fondet ville vært tomt på begynnelsen av 2040-tallet.

Denne regjeringen har nå kuttet skatter med nær 25 mrd. kr og økt avgiftene med 3,3 mrd. kr. Skattekuttene har i stor grad kommet dem med de største formuene til gode, mens avgiftene betaler vi alle ganske jevnt over. De 95 prosentene med lavest formue – altså inntil 5 mill. kr – får i snitt 2 862 kr i skattekutt – om lag 8 kroner per dag. De 1000 rikeste får i snitt 656 200 kr i skattekutt – om lag 1 800 kroner per dag. Om lag en fjerdedel av de totale personskattekuttene har tilfalt de 5 pst. rikeste i Norge.

Arbeiderpartiet foreslår i dette budsjettet å øke skattene med 5,45 mrd. kr og avgiftene med 5,05 mrd. kr sammenlignet med regjeringens forslag for 2017. Arbeiderpartiets foreslåtte formuesskatteøkning står for om lag 3,9 mrd. kr bokført og 4,85 mrd. kr påløpt. Vi foreslår et bunnfradrag om lag på linje med regjeringens forslag, mens vi øker satsen fra 0,85 til 1,2 pst., noe som kanskje vil komme som en overraskelse for representanten Valen.

Det er om lag 12 pst. av befolkningen som betaler formuesskatt. Så når vi hører at formuesskattekuttene er viktige for folk flest, rimer dette dårlig med virkeligheten. Det er ikke folk flest som betaler denne skatten, slik man kan få inntrykk av når man hører regjeringspartiene.

Med vårt forslag ville et ektepar kunne eie et nedbetalt hus til en markedsverdi på 11,6 mill. kr uten å måtte betale formuesskatt, gitt at de ikke har annen formue i tillegg. Heller ikke her kan vi si at det er vanlige folk eller folk flest som rammes av våre økninger i formuesskatten. Det folk flest dermed ville merket hvis Arbeiderpartiets forslag til endringer i inntektsskatt hadde blitt vedtatt, er at de ville fått lavere skatt med vårt forslag, gitt at vi holder formuesskatten utenfor, og det kan vi gjøre for de fleste, i hvert fall for dem med boliger under 11 mill. kr. Det er faktisk slik at personer med inntekt på inntil 600 000 kr, noe som tilsvarer rundt 80 pst av befolkningen, får noe lavere skatt med vårt opplegg enn med regjeringens forslag for 2017-budsjettet.

Kort sagt ville fire av fem få lavere inntektsskatt med Arbeiderpartiet. Da er det bare 12 pst, som betaler formuesskatt – altså et skatte- og avgiftsopplegg som er for folk flest, vil jeg si.

Regjeringens mantra er at kutt i formuesskatten skal skaffe arbeidsplasser i privat sektor, dette til tross for at det ikke finnes noe belegg for å påstå det. Hittil i år er det netto ikke skapt én ny arbeidsplass i privat sektor. Der veksten har kommet i arbeidsplasser, er innenfor statlig administrasjon. Regjeringen skriver selv i nasjonalbudsjettet at ledigheten er i ferd med å bite seg fast på et høyt nivå. Det kan se ut som om regjeringen har bommet grovt i det de har valgt å satse på som virkemiddel.

Regjeringen svekker altså mulighetene våre for en god omstilling gjennom de grepene den gjør i skattepolitikken. Det er nå 21,5 mrd. kr årlig som ikke kan brukes til å styrke fellesskapet og ruste oss for framtiden.

I nasjonalbudsjettet for 2015 skrev til og med regjeringen at kuttene i formuesskatten antakelig først og fremst vil gå til sparing, altså ikke til investering i nye bedrifter. I sin merknad til denne innstillingen tør heller ikke Fremskrittspartiet og Høyre å skrive at kutt i formuesskatten er særlig vekstfremmende, slik de skriver om selskapsskatt og personskatt. Jeg ser dette som en innrømmelse av at de skjønner at de ikke har dekning for en slik påstand. Det vil nok dessverre ikke føre til at vi ikke vil høre det muntlig framsatt her i dag, eller at det sauses sammen med andre skattekuttforslag.

Det regjeringspartiene og statsrådene da burde advares mot, er at de viser for all verden at de ikke forstår hvordan man setter sammen et skattesystem med en høy grad av effektivitet. Kanskje var det derfor Arbeiderpartiets velfunderte helhetlige opplegg fikk så stor tilslutning før sommeren? Gjennom dette budsjettet fortsetter regjeringens arbeid med å øke ulikhetene, både direkte gjennom skattesystemet og gjennom kutt i velferden og kommunene.

Som jeg var inne på, er tillit grunnleggende i dette systemet. Derfor har Arbeiderpartiet vært pådrivere for tiltak mot kapitalflukt og overskuddsflytting. De største bedriftene skal ikke kunne organisere seg ut av å betale skatt. Selskapsskatten og rentebegrensningsregelen, også for ekstern rente, er bra, men vi må gjøre mer, og Arbeiderpartiet er utålmodig etter å få på plass et eierskapsregister for egentlige eiere. Vi må gå gjennom lovverket slik at vi kan forfølge dem som er tilretteleggere for denne aktiviteten, og vi må se på om lovverket er robust nok til å stå imot de komplekse konsernstrukturene som utvikles, og de avanserte finansielle instrumentene. Her forventer vi at statsråden synliggjør og kommer til Stortinget med disse sakene i god tid før sommeren.

Mot slutten: Arbeiderpartiet prioriterer å gi skattekutt til en gruppe mennesker som har en særlig nøkkelrolle i norsk økonomi – de som er organisert i en fagforening. Dette fradraget har stått stille i alle de årene regjeringen har styrt. Det vitner om en manglende forståelse for betydningen av de fagorganisertes rolle for norsk økonomi og den norske modellen. Hvis Siv Jensen eller andre tror man kunne oppnådd samme resultater med moderat lønnsvekst i en vanskelig økonomisk tid uten ansvarlige fagforeninger med sentral lønnsdannelse, tar de veldig feil. I motsetning til de påstander regjeringen kommer med om sine skattekutt, har jeg god dokumentasjon på mine.

Når det kommer til avgiftsopplegget, vil jeg nøye meg med å si at andre kommer nærmere tilbake til det. Men det kan synes som om avgiftsopplegget til Arbeiderpartiet i stor grad har påvirket forhandlingene mellom regjeringspartiene. Vi ser igjen at det som har vært utgangspunktet for budsjettet, lå til høyre for Høyre, altså langt unna det som er sentrum i norsk politikk – en situasjon som jeg neppe tror vil kunne vedvare.

Til slutt tar jeg opp alle de forslagene der Arbeiderpartiet er forslagsstiller eller medforslagsstiller med unntak av forslag nr. 7.

Roy Steffensen (FrP) [09:34:42]: Skattelette til norske arbeidsplasser er utrolig viktig fordi lavere skattetrykk er den aller mest effektive medisinen for å skape flere jobber og mer verdiskaping. Mange av skatte- og avgiftsendringene Stortinget skal vedta i dag, er en direkte oppfølging av skatteforliket der selskapsskatten skal kuttes til 23 pst., samtidig som formueskatten på arbeidende kapital skal reduseres. Jeg er oppriktig glad for at Arbeiderpartiet ble med på dette skatteforliket, og at det derfor neppe blir mye debatt om de sakene i dag.

Steg for steg går vi nå i rett retning. Vi bidrar til lavere skattesats, som vil bidra til økte investeringer, økt sparing og økt aktivitet, noe som gir trygge arbeidsplasser. Jeg er utrolig fornøyd med fordelingsprofilen, både i regjeringens budsjettforslag og i budsjettforliket med Kristelig Folkeparti og Venstre. I regjeringens forslag til statsbudsjett for 2017 skulle 97 pst. av alle skattytere få lavere eller omtrent uendret skatt. Lavere skattebyrde for den enkelte betyr mer frihet og økt personlig velferd. Budsjettforliket har ikke rokket ved dette i nevneverdig grad, for med budsjettenigheten får hele 96 pst. av skattyterne lavere eller om lag uendret skatt. Budsjettenigheten betyr også at en person med inntekt tilsvarende en gjennomsnittlig industriarbeiderlønn får 1 000 kr i skattelette i gjennomsnitt.

Det som er nesten like viktig, er at svært få betaler for en skatteskjerpelse. Fasiten viser at bare 1,3 pst. av skatteyterne får en skjerpelse på over 2 000 kr, og at disse i gjennomsnitt har en bruttoinntekt på om lag 1,3 mill. kr. Resultatet etter fire budsjetter med Fremskrittspartiet i regjering er at en gjennomsnittlig familie vil betale om lag 8 000 kr mindre i skatt i 2017 enn da vi overtok i 2013.

Fremskrittspartiet har alltid kjempet for billigere biler for folk flest, og jeg er utrolig stolt over at Fremskrittspartiet og regjeringen siden 2013 har kuttet avgiften på nye biler med nesten 3 mrd. kr. Allerede da statsbudsjettet for 2017 ble lagt fram, viste tallene at en gjennomsnittlig engangsavgift hadde falt med 20 000 kr per bil. Nå tar vi et skritt til i rett retning, og jeg er urolig stolt over at Fremskrittspartiet, regjeringen og samarbeidspartiene nok en gang har gitt store lettelser til trygge familiebiler for folk flest.

Det viktigste grepet som vi er enige om for 2017, er å fjerne hestekraftavgiften og å vri avgiften over på CO2-utslipp. Nå blir det slutt på at hestekrefter straffes. Nettsiden bilinfo.no har publisert en liste på de 100 bilene som får størst avgiftskutt, en liste som gleder enhver bilentusiast. Noen eksempler på hva avgiftskuttet betyr i praksis, er at avgiften på Norges mest solgte ladbare hybridbil, Mitsubishi Outlander, blir halvert, at avgiften på den ladbare hybridbilen Volkswagen Golf GTE holdes fast på 0 kr, og at avgiften på en ny Volvo XC90 reduseres med nesten 100 000 kr, sammenlignet med 2016.

Budsjettforliket inneholder dessuten et punkt om at engangsavgiften skal endres, slik at ladbare hybridbiler med lang elektrisk rekkevidde kommer bedre ut enn biler med kort elektrisk rekkevidde.

Grunnen til at samarbeidspartiene gir ladbare hybridbiler ytterligere avgiftskutt i 2017, er enkel: Bare 22 pst. av de daglige bilreisene er på over 20 km, og gjennomsnittlig reiselengde for bil er 15,8 km. En typisk ladbar hybridbil vil greie å kjøre lenger enn dette på batteri. De fleste bør kunne greie seg i hverdagen med helelektrisk kjøring hvis de har en plug-in hybridbil. Undersøkelser viser at de aller fleste som kjører ladbare hybridbiler, lader bilen én gang i døgnet eller hver gang de parkerer nær hjemmet. Dette er helt logisk med tanke på hvor mye billigere det er å kjøre på elektrisitet.

Det mest effektive klimagrepet vi kan gjøre, er å fornye bilparken. Gjennomsnittsbilen på norske veier i dag er en 2005-modell med om lag 180 gram CO2 per km i utslipp. Gjennomsnittlig CO2-utslipp for alle nye personbiler registrert i november, var 88 gram per km, og det betyr at Norge nå ligger under EUs mål om 95 gram per km innen 2020.

Folk burde juble over hvordan Fremskrittspartiets avgiftslettelser fører til stadig lavere CO2-utslipp fra norske biler. Når vi skriver 2025, vil gjennomsnittsbilen på norske veier slippe ut omtrent halvparten av hva gjennomsnittsbilen gjør i dag. Dette skjer samtidig som folk flest kan glede seg over billigere familiebiler.

Hans Olav Syversen (KrF) [09:47:55]: Takk til saksordføreren for vel utført arbeid med denne innstillingen.

På skatte- og avgiftsområdet har regjeringen i veldig stor grad fulgt opp det som var et viktig skatteforlik tidligere i år. Selskapsskatten reduseres, og man sørger også for at den såkalte arbeidende kapital i formuesskatten får en lavere sats enn den øvrige formuen.

Jeg har også lyst til å peke på, siden mange er opptatt av boligpriser, at dette er tatt på alvor både av flertallet her og også etter hvert, tror jeg, hele Stortinget, ved at man øker verdifastsettelsen på sekundærboliger og utover. Det er viktig når vi ser hvor mange som har investert – og ikke bare investert, men kanskje spekulert – i eiendom som går utover den eiendommen man selv bor i.

Jeg er også veldig tilfreds med at vi har fått til en aksjesparekonto, som jeg tror bidrar til økt kapital til norsk næringsliv på sikt, og en enighet om skatteincentiver for oppstartsbedrifter.

Det har vært mye diskusjon rundt den såkalte finansskatten. Fra Scheel-utvalgets forslag til det som nå er vedtaket, har det vært en ganske lang vei, og provenyet har gått ganske mye ned fra det opprinnelige anslaget som Scheel-utvalget la til grunn. Fra Kristelig Folkepartis side har vi sammen med Venstre og Senterpartiet pekt på en annen innretning, nemlig at dette skulle legges på overskudd og ikke delt mellom lønn og overskudd. Jeg har vanskeligheter med å skjønne hvorfor det skulle være så problematisk å legge alt på overskuddet, som en innretning som ville gitt det nødvendige proveny, hvis det er prinsipper man er opptatt av. Prinsippet med én skattesats fravikes også i regjeringens opplegg, og jeg er ikke så sikker på at forskjellen på sats i seg selv vil utløse det ene eller det andre, så lenge man allerede rører ved prinsippet om én felles sats. Men nå skal flertallet – eller det blir vel hele Stortinget – se på innretningen videre. Jeg ønsker regjeringen lykke til med det.

Så er vi glade for frivilligheten og de bidragene som flertallet gir til å styrke den i dette skatteopplegget.

Et forslag som har skapt stor interesse, er forslaget om muligheten for at Vinmonopolet tar over taxfree-delen når det gjelder alkoholsalget ved våre lufthavner. Det er noe med nordmenn og alkohol – da blir det fort debatt! Det viktigste argumentet for en slik overtakelse har regjeringen selv levert i sin proposisjon. Jeg siterer:

«Etter utreders mening vil overtakelse av tax free-salget heller styrke enn svekke begrunnelsen for Vinmonopolet og konsistensen i dagens system.»

Dette har med å gjøre at Vinmonopolet har et unntak i dag. Og jo mer av alkoholsalget som går utenom Vinmonopolet, jo skjørere blir den konstruksjonen. Det er interessant at da vi skjønte at dette kunne bli et tema, gikk det ikke veldig lang tid før vi fikk en stor mail fra det selskapet som i dag driver. De var bekymret – såkalt ikke på egne vegne, men på Avinors vegne var de sterkt bekymret. Det kan man vel skjønne. Det er fantastisk at dette selskapet i 2012 fikk ti års leieavtale uten at det var i tråd med vanlige anbudsregler, men etter en unntaksbestemmelse.

Så til voteringen.

For det første tar jeg opp våre forslag, inkludert det løse forslaget i salen.

Så er det en anmodning til Arbeiderpartiet, som har forslag nummer 2, der det heter:

«Stortinget ber regjeringen utrede og foreslå en ordning for å sikre at alle som importerer biler til landet, omfattes av de lovpålagte returordningene og bidrar til finansiering av disse.»

Det står på side 83 i innstillingen. Hvis Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV kan tenke seg å stryke «og foreslå», så vi får en utredning, kan i hvert fall Kristelig Folkeparti være med på det.

Helt til slutt: Jeg beklager, men det er for å lette voteringen: Det gjelder innstillingens bokstav B, romertall IV, på side 117, om å videreføre gjeldende praksis med å unnlate å avkorte NAV-ytelser som følge av å motta sluttvederlag. Hvis det er sånn, som vi har fått noen forlydender om, at dette gir betydelige økonomiske utfordringer, regner jeg med at regjeringen tar det med i sin vurdering av det og kommer tilbake til Stortinget om nødvendig.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [09:58:36]: I skatte- og avgiftspolitikken er det veldig viktig med forutsigbarhet, at enkeltpersoner og bedrifter vet hva de har å forholde seg til over tid. Derfor bør det når man skal endre skatte- og avgiftspolitikken være sånn at det skjer gradvis, og det bør være en kunnskapsbasert endring. Det er god konservativ politikk, og det er klokt i skattepolitikken. Derfor har vi vært kritiske til en del av de brå skiftene som dagens regjering og stortingsflertall har gjort, bl.a. når det gjaldt flyseteavgiften i fjor, for det var ikke mulighet for enkeltaktører å se at det kom, det var ikke kunnskapsbasert, og det skjedde over natten. Dermed fikk man de resultatene man gjorde, med at f.eks. 1 000 arbeidsplasser forsvant i Rygge-området.

I vår hadde vi en diskusjon og et skatteforlik i Stortinget. Der var det ting som vi var enige og uenige i, men allikevel mente vi at det var viktig å være en del av et bredt forlik, for at det skal være forutsigbarhet over tid for dem som investerer i Norge nå, at de skal vite at også med skiftende flertall er de grunnleggende premissene på plass. Det var noen elementer i det skatteforliket som det var uenighet om, som også sto veldig tydelig helt inn.

Vi klarte heldigvis å stoppe reverseringen av gode avskrivningssatser for dem som har investert tungt i husdyrbygg. Det klarte man å få med seg flertallet på, der står vi sammen, og det har også regjeringen fulgt opp i skatteproposisjonen. Det har gitt en forutsigbarhet for dem som har investert under dette regimet.

Vi mener det var uklokt, det som kom i skatteforliket når det gjelder avskrivninger, der man – på en måte – avskrev muligheten til å bruke avskrivninger mer aktivt. Det er et godt virkemiddel, som kan stimulere bedrifter, spesielt i en tidlig fase. Derfor har vi videreført ordningen med startavskrivninger i vårt budsjettopplegg, for vi mener det er veldig viktig for bedrifter når de investerer tungt i starten, at en kan få kapital tilbake, at en har mindre skattebelastning i oppstarten av en bedrift. Vi har prioritert 1,8 mrd. kr til det, noe som regjeringen ikke har prioritert.

Når det gjelder diskusjonen om finansskatt, har det vært flere runder på det. Vi har ment at det har vært rett å skattlegge den delen av norsk næringsliv hardere, at de også skal bidra til å finansiere fellesskapet. Gjennom debatten og de ulike motforestillingene som vi har fått, har vi ment at den modellen som nå blir vedtatt, ikke er den beste modellen, at den modellen gir en del uheldige virkninger, og at det er de delene av norsk finanssektor som har svakest rygg som får den største belastningen. Det mener vi er en uklok vei å gå. Vi mener det hadde vært rettere å ta beskatningen på overskudd. Det som er litt sørgelig, er at det virker som at det egentlig er det hele Stortinget mener, men på grunn av at man frykter EØS, velger man en annen modell. Da man inngikk EØS-avtalen i sin tid, skulle ikke skatte- og avgiftspolitikken være en del av det, men det virker som det er det som har vært hovedbegrunnelsen for at man velger den modellen som man faktisk gjør, og det synes vi er synd.

Så er det en annen prioritering som vi har gjort i vårt skatte- og avgiftsopplegg, og det handler om pendling. Vi mener det er viktig for økonomien at folk er villig til å reise på jobb – reise langt på jobb. Spesielt når det er økende ledighet, er det en del som helt ufrivillig må reise lenger på jobb enn det de hadde tenkt, på grunn av at jobbene i nærmiljøet deres er borte. Derfor synes vi det er sørgelig at regjeringen og flertallspartiene har begynt å bruke pendlerfradraget som et symbol på om en er for eller imot en god klimapolitikk. Poenget er at folk bor der de bor, og arbeidet er der arbeidet er, og da har pendlerfradraget vært en effektiv måte å hjelpe dem som har ekstra lang vei. En pendler som pendler seks mil hver vei, har med dagens vedtak fått 3 100 kr mer i skatt enn det samme pendler hadde i 2013. Det synes jeg det er rart at tradisjonelle distriktspartier, som f.eks. Kristelig Folkeparti, støtter.

Vi har i skatte- og avgiftsopplegget vårt en innretning som gjør at alle som har inntekter under 750 000 kr, som er en veldig høy inntekt, får lite grann mindre skatt. De som får mest lettelser, er de som tjener fra 400 000 kr til 600 000 kr. De er små, men det er der profilen er. Vi har vært uenige i profilen til regjeringen, der det er de aller rikeste som har fått de største lettelsene. Enkelt oppsummert er det sånn at de 50 rikeste har fått ca. 1 mrd. kr mindre i skatt mens Siv Jensen og regjeringen har styrt skattepolitikken. Det mener vi har vært en feil prioritering – vi burde heller ha brukt de pengene på de mange istedenfor på de få.

Til slutt vil jeg ta opp Senterpartiets forslag.

Snorre Serigstad Valen (SV) [10:23:27]: Det siste replikkordskiftet mellom representanten Flåtten og representanten Breivik illustrerer noe av problemet med tilnærmingen til norsk skattepolitikk på høyresida: De behandler ethvert tilfelle der man betaler mer skatt i Norge enn i enkelte andre land, som er ekstrabeskatning – og det ut fra en idé om at alle mennesker, alle aktører, alle lønnsmottakere og alle bedriftseiere er rene homo economicus, som kun legger skatt til grunn for hvor de velger å befinne seg her i verden. Sånn fungerer det selvfølgelig ikke. Hele den norske modellen er et godt eksempel på at Norge er et attraktivt land å drive næringsliv i, å jobbe i, å bo og leve i, nettopp av den grunn at man har et bredt og godt velferdstilbud og en god infrastruktur – alt det som skal til for å drive et godt næringsliv, inkludert en høyt utdannet befolkning. Det å drive skattekonkurranse med andre land kommer ikke til å gjøre Norge til et mer attraktivt land. Det som kommer til å gjøre Norge til et mer attraktivt land, er å holde fast på alle de sidene ved Norge som gjør oss til et av de beste landene i verden å drive næringsvirksomhet i.

Vi foreslår i dette budsjettet en omlegging av skatte- og avgiftspolitikken for å skape bedre fordeling mellom folk og å redusere klimagassutslippene. Vi foreslår å senke skatten på arbeid, samtidig som vi foreslår skatteøkning på formue, arv og eiendom. Dette vil omfordele verdiene i samfunnet og føre til en mer rettferdig skatt. De fleste vil tjene på denne omleggingen, inkludert miljøavgifter, noe vi også kan vise med konkrete regneeksempler.

Norge er et land med små forskjeller relativt sett, men ulikhetene øker. Det fikk vi illustrert senest i går med nye tall fra SSB. De ti rikeste husholdningene i Norge eier halvparten av all nettoformue, og 74 av de 100 rikeste i Norge er arvinger. De har arvet sin formue, de har ikke jobbet seg til den, som man skulle tro når man hører på Høyres og Fremskrittspartiets retorikk. Samtidig er det flere som sliter med å få endene til å møtes, og antallet barn i fattige familier vokser. Tallet økte med nesten 5 000 bare i 2015. Dette var det mange som advarte mot da det første statsbudsjettet til finansministeren ble lagt fram. Vi ble ikke lyttet til, og nå har vi fått fasiten – dessverre.

Prisveksten i boligmarkedet er på sin side så høy at mange ikke får oppfylt boligdrømmen sin, og dermed står en god norsk tradisjon på spill, og det er idealet om at alle skal kunne eie sin egen bolig. Det skapes et A- og B-lag mellom dem som er inne i boligmarkedet, og dem som er utenfor. Unge som ikke kan få økonomisk hjelp av sine foreldre, får det stadig vanskeligere med å komme seg inn på boligmarkedet, og de som er inne på boligmarkedet, og som har måttet ta opp svært høy gjeld for å kjøpe sin egen bolig, er med rette bekymret for hva som måtte skje hvis prisene korrigerer seg. IMF sier at det norske boligmarkedet er minst 40 pst. overpriset. Det er svært alvorlig og møtes med minimalt av tiltak fra regjeringen.

Vi foreslår i dette budsjettet derfor store reduksjoner i skatt på vanlige og lave inntekter, samtidig som vi øker skatten på de høyeste inntektene og formuene. Skattesystemet må gjøre det mer lønnsomt å jobbe, ikke mer lønnsomt å arve. Vi foreslår å øke formuesskatten, vi øker satsene tilbake til det de var i 2013, og i tillegg gjør vi formuesskatten progressiv. Dagens skattesystem for bolig er laget sånn at de med dyrest bolig og mange boliger får langt større skattefordeler enn folk flest. Det offentlige bruker til sammen 24 mrd. kr i 2016 på disse fordelene, selv når vi regner inn kommunal eiendomsskatt og dokumentavgiften. Dette bidrar til å fyre opp boligprisveksten enda mer. Systemet belønner de rikeste og straffer dem som er utenfor boligmarkedet.

SV foreslår en alternativ modell som de aller fleste vil tjene på. Vi foreslår å gjeninnføre fordelsbeskatning på bolig, og dermed øke skatten på bolig og fritidseiendom. På den andre sida bruker vi inntektene – og mer til – på å senke skatten på arbeid, slik at denne skatten mer enn kompenseres. I fordelingstabellen i vårt skatteopplegg kan alle se hvordan dette slår ut for ulike inntektsgrupper, og det viser at de aller fleste, nærmere bestemt 3,3 millioner nordmenn, vil tjene på denne omleggingen. Ikke minst vil også boligmarkedet bli et mer sosialt boligmarked av denne omleggingen.

Til slutt: SV mener at det må koste mer å forurense, men det må skje på en måte som er sosialt rettferdig. Derfor foreslår vi en økning i miljøavgiftene der vi krone for krone bruker inntektene fra økte miljøavgifter på å redusere skatten på vanlige og lave inntekter. På den måten kan vi lage et avgiftssystem som virkelig monner i å kutte klimagassutslipp, samtidig som folk flest er med på laget. Vi har mer tro på gulrot enn det regjeringen har, som heller har valgt pisk.

Statsråd Siv Jensen [10:32:45]: Regjeringen har lagt frem et budsjett for flere jobber, bedre velferd og en trygg hverdag. Skatte- og avgiftspolitikken gjenspeiler det, også etter budsjettenigheten med Kristelig Folkeparti og Venstre.

Norsk økonomi er inne i en periode med omstilling. Selv om veksten er på vei opp, er det for tidlig å friskmelde norsk økonomi. Situasjonen for mange personer og bedrifter, særlig på Sør- og Vestlandet, er fortsatt krevende. Utrygghet for om man har en jobb å gå til, er vondt for dem som rammes og for deres familier. Derfor er regjeringens viktigste mål at flest mulig skal ha en trygg jobb å gå til.

I tillegg til en målrettet tiltakspakke til de områdene som trenger det mest, legger regjeringen med årets budsjett grunnlaget for de omstillingene av økonomien vi skal gjennom i årene som kommer. Da er det viktig å prioritere tiltak som øker vekstevnen i økonomien og styrker det private næringslivet. Vi må være i forkant med endringer i skattesystemet som stimulerer til økte investeringer og vekst i fastlandsøkonomien. Gode endringer i skatte- og avgiftssystemet supplerer omfattende investeringer i samferdsel, innovasjon, forskning og utdanning.

Skattereformen som Stortingets flertall ga sin tilslutning til i vår, er det viktigste strukturpolitiske tiltaket for å skape nye arbeidsplasser. I skatte- og avgiftsopplegget for 2017 følger vi opp forliket om skattereformen. Budsjettforliket rokker ikke ved dette. Det vil bidra til forutsigbarhet og stabilitet for næringslivet. Skattereformen innebærer først og fremst lavere skatt for selskaper, men vi senker samtidig skatten for vanlige folk og gjør det mer lønnsomt å jobbe. I årets budsjett reduseres skattesatsen på alminnelig inntekt for personer og selskaper fra 25 til 24 pst, og den skal reduseres ytterligere til 23 pst. i 2018. Samtidig som skatten på alminnelig inntekt reduseres, innføres en verdsettingsrabatt i formuesskatten på aksjer og driftsmidler på 10 pst. fra 2017. Rabatten skal økes til 20 pst. i 2018. Verdsettingen av gjeld som tilordnes aksjer og driftsmidler, skal reduseres tilsvarende. Dette gir lettelser i formuesskatten og gjør det mer attraktivt for norske investorer å investere i næringsvirksomhet.

Formuesskatten hemmer det private norske eierskapet fordi den bare rammer norske eiere og kan svekke investeringene i virksomheter som er avhengig av norsk kapital. Et sterkt norsk eierskap i næringslivet er viktig, ikke minst i krevende økonomiske tider. For å gi likviditetshjelp til norske eiere innføres i tillegg en ordning med utsatt betaling av formuesskatt på aksjer. Noen virksomheter sliter med finansiering til å opprettholde aktiviteten i krevende tider. Denne ordningen hjelper disse eierne slik at de ikke trenger å ta penger ut av virksomheten for å betale formuesskatt. Slik kan flere bedrifter opprettholde aktiviteten og bevare arbeidsplasser.

Et flertall på Stortinget har bestemt at det skal innføres en finansskatt fra 2017. Bakgrunnen er at finansnæringen er unntatt fra merverdiavgift. Dette fritaket skaper uheldige vridninger i produksjon og forbruk av finansielle tjenester, og unntaket favoriserer intern produksjon siden innkjøp fra andre belastes merverdiavgift. Regjeringens forslag til finansskatt er en skatt på merverdien i finansiell tjenesteyting. Merverdien består av både lønn og overskudd. Regjeringen foreslår at finansskatten skal legges på begge disse skattegrunnlagene. Regjeringen har gitt betydelige lettelser i selskapsskatten, som også har kommet finansnæringen til gode. I tillegg vil verdien av merverdiavgiftsunntaket som næringen har i dag, fortsatt være betydelig større enn finansskatten. Jeg er glad for at regjeringspartiene og Arbeiderpartiet i dag slutter seg til regjeringens forslag.

Regjeringspartiene gikk til valg på å redusere skatter og avgifter. Vi mener at folk flest bør få beholde mer av egne penger og frihet til å bestemme mer over egen inntekt. Det vil stimulere til å arbeide mer. Når bedrifter får redusert skatt, styrker det deres konkurransekraft og stimulerer til investeringer og vekst i økonomien. Med budsjettforliket er samlede skatter og avgifter redusert med om lag 21 mrd. kr siden regjeringen overtok høsten 2013. Lettelsene har kommet det store flertall av skattytere til gode, både privatpersoner og bedrifter. Om lag 96 pst. av de personlige skattyterne får skattelette eller om lag uendret skatt som følge av skatteendringene for 2017 etter budsjettenigheten.

Til stadighet prøver Arbeiderpartiet i denne sal å fremstille regjeringens skattelettelser som om disse kun kommer de rikeste og mest velstående til gode. Det er ikke korrekt. En vanlig familie har med denne regjeringen fått over 8 000 kr i skattelette. Når Arbeiderpartiet prøver å fremstille det som småpenger for en familie, tror jeg mange familier vil si seg uenige i det. Hva ville vært alternativet med Arbeiderpartiet ved roret? Det kommer klart og tydelig frem i deres forslag til budsjett for kommende år. Arbeiderpartiets alternativ innebærer en skatteskjerpelse på over 10 mrd. kr. Arbeiderpartiets modell betyr økte avgifter for bilistene, økt skatt for vanlige folk og for næringslivet, som må betale mer av inntektene til statskassen fremfor å investere i nye jobber. Et ønske om lavere skatter og avgifter høres ofte når man er ute og reiser og møter bedrifter og folk. Jeg har aldri blitt møtt med et krav om å øke skattene. Økte skatter og avgifter er ikke det vi trenger i en tid hvor mange har mistet jobben og noen av våre viktigste næringer er inne i en svært krevende tid. Økte skatter og avgifter vil ikke skape flere arbeidsplasser.

La meg også være helt tydelig på at regjeringens skattelettelser ikke går på bekostning av å styrke det offentlige velferdstilbudet. Denne regjeringen har brukt 14 pst. av vårt økte handlingsrom på skattereduksjoner. Kun 4 pst. av dette handlingsrommet har gått til reduksjon i formuesskatten, og jeg vedstår meg hver eneste krone i lettelse. Resten av handlingsrommet har gått til å styrke velferden, til forskning, til utdanning og til å ruste opp viktig infrastruktur. Og politikken har gitt resultater: Ventetidene går ned, vedlikeholdsetterslepet på veiene går ned, det blir flere politifolk, flere tusen lærere har fått etter- og videreutdanning. Under den rød-grønne regjeringen økte skattene med 6 mrd. kr. På tross av det økte helsekøene, soningskøene var lange, vedlikeholdsetterslepet på veiene økte, og forskningen ble utsatt for et hvileskjær. Denne regjeringen mener alvor med at folk flest og bedrifter skal få beholde mer av egne penger, og det legger også skatte- og avgiftsopplegget for 2017 opp til. Regjeringen styrker velferden i dag og trygger Norge for fremtiden.

Det grønne skatteskiftet er en viktig del av enigheten med samarbeidspartiene. Den generelle CO2-avgiften økes til 450 kr per tonn CO2 for en rekke klimagassutslipp. Dette gir en mer kostnadseffektiv klimapolitikk. Samlet sett gir det grønne skatteskiftet et vesentlig bidrag til å redusere klimagassutslippene. Den mye omtalte bilpakken ligger fast og sikrer at økte drivstoffavgifter mer enn motsvares av lettelser til bilistene. Årsavgiften reduseres, bompengesatsen utenfor de store byene går ned, og satsen i pendlerfradraget går opp. De som ikke har alternativer til bilen, må fortsatt kunne kjøre bil til jobb, skole og barnehage uten at det går for hardt ut over familieøkonomien. Flere steder i vårt langstrakte land er buss, trikk, tog og t-bane ikke tilgjengelige alternativer, og det skal vi også ha respekt for når vi utformer et budsjett som påvirker hverdagen til folk flest over hele landet.

Jeg skal ikke legge skjul på at det har vært en krevende høst, men resultatet er godt. Jeg vil understreke at det skatte- og avgiftsopplegget vi diskuterer her i dag, er godt egnet for at Norge skal kunne takle de utfordringene landet står overfor på både kort og lang sikt. Slik tar vi Norge trygt gjennom de langsiktige omstillingene.

Marianne Marthinsen (A) [10:51:59]: Dette er en debatt om skatte- og avgiftsopplegget, men jeg har lyst til å starte litt bredere enn det. Før valget i 2013 så vi en statsministerkandidat som snakket på innpust og utpust om å gjøre Norge mindre oljeavhengig, om omstilling og om tøffere prioriteringer. Spørsmålet om hvordan årlige milliarder i skattekutt skulle finansieres, ble avblåst med floskler om å skape mer, ikke skatte mer og byråkratikutt. Det var ingen som fortalte det norske folk at planen var å finansiere skattekuttene til de mest velstående blant oss ved å gå direkte i pensjonsfondet.

Det blir ikke skapt mer. Byråkratiet vokser, det slankes ikke. Prioriteringsevnen er helt fraværende, og de som har mye, skal få mest. Så skal dette gi dynamiske effekter som vi aldri har sett i noen andre land som har prøvd seg på samme type oppskrift. Det er lite som minner om Høyres påståtte ansvarlighet i dette.

Dette kan heller ikke fortsette. Nasjonalbudsjettet varsler bråstopp. I årene som ligger foran oss, vil pensjonsutgiftene øke med 11 mrd. kr årlig – hvert år. Demografikostnadene tar 4 mrd. kr. Langtidsplanen skal trappes opp med et par milliarder hvert år. Til våren skal vi rullere Nasjonal transportplan, og ikke at jeg skal forskuttere noen ting som helst, men vi kan vel anta at det også der vil ligge vesentlige opptrappinger.

Samtidig sier nasjonalbudsjettet at hvis underskuddet ikke skal fortsette å øke, slik det har gjort hvert eneste år med denne regjeringen, kan vi fase inn om lag 4 mrd. oljekroner ekstra i årene som kommer – 4 mrd. kr, mot et snitt på 25 for den regjeringen som har styrt nå. 25 er forresten nøyaktig det antall skattemilliarder som er kuttet.

Det er i dette bildet skattekuttpolitikken må ses. Dette er for folk flest bare småsummer som ikke merkes i hverdagen. Avgiftene har jo gått opp. Og selv om representanter for regjeringspartiene ofte gir uttrykk for at de blir lei av at vi sier det, er det i toppen av inntekts- og formuesfordelingen disse kuttene har hatt betydning. Det er sannheten, og derfor må det sies.

Vårt alternative opplegg er et opplegg for bedre fordeling. For folk med inntekt under 600 000 kr er det knapt endring, i snitt små lettelser. For dem med inntekt mellom 600 000 kr og 1 mill. kr er det mindre enn en hundrelapp i måneden. Det er de med store formuer som skal bidra mest.

Så har vi et opplegg som følger opp den fornuftige skatteomleggingen for næringslivet som vi ble enige om i forbindelse med skatteforliket. Det betyr tilslutning til kutt i selskapsskatten, noe som gjør det mer lønnsomt å investere i arbeidsplasser i Norge, og en økning i utbytteskatten – altså en vridning fra skatt på kapital som står i bedriften og bidrar til bunnlinjen, og over på kapital som hentes ut av bedriften.

Så vil jeg også nevne at med vedvarende lave kraftpriser og et stort behov for å gjøre reinvesteringer i norske vannkraftverk er vi bekymret for vannkraftverkenes evne til å finansiere det. Vi støtter det som ligger i skatteforliket om at grunnrenteskatten skal justeres opp, mens selskapsskatten justeres ned, men vi foreslår å øke fribeløpet i grunnrenteskatten. En del av skatteforliket handlet om – etter Arbeiderpartiets initiativ – å øke skjermingsfradraget, og fribeløpet bør heves ut fra samme logikk. Det er her også verdt å nevne at den fornybare vannkraften opererer med et mye lavere nivå på fribeløpet enn det petroleumsindustrien gjør.

Noen ord om avgiftsopplegget: Vi har lagt bak oss en politisk høst hvor klimadebatten er blitt redusert til å dreie seg om noen få øre i drivstoffavgifter som knapt nok har klimaeffekt. Det har vært alvorlig på flere måter, for det første fordi hele budsjettbehandlingen er blitt satt i spill på den måten, men mest av alt fordi det knapt nok har vært debatt om hvilke grep som faktisk må tas, bl.a. i transportsektoren, dersom vi skal levere på klimaforpliktelsene våre – og det skal vi.

Med vårt alternative budsjett har vi lagt fram en plan for hvordan utslippsmålene faktisk skal nås. Vi peker på sektorer, på hvilke konkrete tiltak som skal settes i verk, og vi baserer regnestykkene våre på den beste fagkunnskapen vi har tilgjengelig. Transportsektoren er nøkkelen. Vi må gjennom en radikal omlegging av hele sektoren, og det bærer også avgiftsopplegget vårt preg av. Folk skal ikke flytte mindre på seg, målet er ikke at folk skal slutte å ta bilturen til hytta. Målet er totalt skifte av teknologi. Da er beslutningen om hva slags bil folk kjøper, viktig.

For oss er målet om at det bare skal være nullutslippsbiler i salg fra 2025, alvorlig ment. Det kommer til å kreve at vi fortsetter å bruke avgiftssystemet aktivt, sørge for at avgiftene er med på å gjøre nullutslippsbilene konkurransedyktige. Da er avgiftslettelser for fossilbiler et helt feil sted å starte. Vi foreslår en omlegging av engangsavgiften som stimulerer til mer klima- og miljøvennlige valg gjennom å øke CO2- og NOx-komponentene.

Så er det viktig at vi har en engangsavgift som premierer faktiske utslippskutt. Det er per nå etter vår mening en for sterk favorisering av tunge hybrider med lav batterikapasitet. Hybrider er bra, for all del, og de har en viktig rolle å spille i en overgang mellom fossile biler og nullutslippsbiler, men fradraget må gjenspeile hvor langt de faktisk kan gå på batteri. Jeg er glad for at forliket har et forslag som går i samme retning som Arbeiderpartiets forslag på det området.

Vi har også hatt en runde med Tesla-debatt i høst, og jeg har ingen problemer med å forsvare den avgiftsfordelen som også de dyreste bilene har hatt. Det handler om å stimulere fram et teknologisk gjennombrudd. Det har vært helt nødvendig. Men nå er det flere rimelige biler med lang rekkevidde som er på vei inn i markedet, og begrunnelsen for at de aller dyreste modellene med alt av ekstrautstyr skal ha like sterk avgiftsfavorisering som før, er blitt mindre. Derfor foreslår vi et avgiftstak.

Så er det et par spesifikke forslag som jeg må innom. Først til forslag nr. 2, hvor det fra talerstolen har kommet anmodninger både fra Kristelig Folkeparti og fra Venstre om å stryke ordene «og foreslå». Da er det varslet at Venstre og Kristelig Folkeparti kan slutte seg til, og det er vi da innstilt på å imøtekomme.

Så har det oppstått en spesiell situasjon i salen, hvor det er blitt framsatt usikkerhet rundt hvorvidt alle partiene som er en del av budsjettforliket, faktisk står bak det samlede skatte- og avgiftsopplegget. Dette er i all hovedsak inndekningen av budsjettforliket, det er inndekningssiden i statsbudsjettet. Dette er spesielt. Vi har ved tidligere behandlinger av skatte- og avgiftsopplegget lagt til grunn en voteringsorden hvor alle partier til slutt har samlet seg bak forslaget til ramme, altså bak innstillingen. Men gitt den situasjonen som nå har oppstått, hvor vi ikke vet om det faktisk er slik at alle de fire forlikspartiene stiller seg bak forlikets forslag til inndekning, kan vi ikke legge den voteringsordenen til grunn. Så jeg varsler nå, på vegne av Arbeiderpartiet, at vi kommer til å stemme imot innstillingen.

Samlet sett er vårt skatte- og avgiftsopplegg et opplegg som er forsvarlig. Det er et opplegg som følger opp skatteforliket – vesentlige endringer for å sørge for at det blir mer lønnsomt å investere i arbeidsplasser i Norge. Samtidig sikrer det et inntektsnivå som er forsvarlig for Norge i årene som kommer, som setter oss bedre i stand til å løse de store oppgavene vi som samfunn står overfor, til å takle de pensjonsutgiftene som ligger foran oss, til å takle befolkningsveksten, til å redusere underskuddet på statsbudsjettet og samtidig gjøre nødvendige styrkinger av viktige velferdsområder. Det er et avgiftsopplegg som understøtter klimapolitikken vår, som skal være med på å stimulere det teknologiskiftet som vi også legger opp til gjennom utgiftssiden i vårt alternative budsjett, og som ikke minst vil bidra til mindre forskjeller mellom folk. Det vil bidra til bedre fordeling, og det trenger vi.

Sigurd Hille (H) [11:01:33]: Det er bred politisk enighet om at skatt er et viktig virkemiddel for å oppnå de positive målene vi har for utvikling i samfunnet vårt. Vi har mange fellesgoder som skal finansieres, og vi har flere måter å gjøre det på. Skatt på formue, inntekt og næringsvirksomhet utgjør en stor og viktig del av finansieringen.

Til tross for et inngått skatteforlik er det likevel politisk uenighet om innretningen og nivået på skattene, men at vi skal ha et effektivt system, er det enighet om. Det er grunn til i denne sammenheng å dvele et øyeblikk ved dette. Det er hevet over tvil at vi har et effektivt skattesystem og en skatteetat som har utviklet gode praktiske løsninger for skattytere. Sammen med vår åpenhet omkring disse spørsmål er det med på å skape tillit til selve beskatningen og nødvendigheten av denne. Viktig er det også at skattegrunnlaget er bredest mulig, at det er likebehandling av næringer og virksomheter, og ikke minst at selve skatten er på et nivå som oppfattes som rimelig. Hvis nivå og tillit til systemet er til stede, vil vi unngå at unndragelser og skattesvikt blir resultatet.

Regjeringen og stortingsflertallet har redusert det samlede skatte- og avgiftstrykket med om lag 18 mrd. kr. Og med budsjettet for 2017 vil lettelsene bli ytterligere 2,8 mrd. kr. Det er relativt store beløp, men i forhold til de samlede budsjettene i den tilsvarende perioden er lettelsene relativt moderate, men i tråd med de løfter som ble gitt foran valget i 2013.

Det er sagt at vi lever av hverandres arbeid. At flest mulig er i jobb, er derfor viktig. Fra tid til annen varierer sysselsettingen, og for tiden er det for mange som står utenfor arbeidsstyrken – særlig på Vestlandet og i oljerelaterte næringer. Nødvendigheten av kortsiktige tiltak er viktig, men det viktigste er at det skapes nye arbeidsplasser, og ikke minst at vi trygger dem vi allerede har.

Utviklingen i privat sektor er helt sentral for å oppnå økt sysselsetting. Skattepolitikken er avgjørende for å få dette til. Vi er avhengig av at det er private som vil drive virksomheter og skape nye. Tiltak som nedsettelse av selskapsskatten til 24 pst. er viktig. At utbytteskatten ikke øker nevneverdig, og at skjermingsrenten økes med 0,5 pst., er små, men viktige skritt i riktig retning – og ikke minst nedbygging av formuesskatten. Dette siste er tilsynelatende det området som det til dels er stor politisk uenighet omkring. Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser i sine merknader nok engang til Menon-rapporten, som angivelig fastslår at kutt i formuesskatten ikke har noen betydning for bedriftenes investeringer. At den norske formuesskatten er urettferdig fordi den bl.a. rammer kun norske eiere, at det omtrent kun er Norge som har en slik særskatt, og at den tapper bedriftene for kapital ved nødvendig utbytteutbetalinger som skal betjene skatten, er momenter som totalt overses.

Når dette er sagt, har jeg en følelse av at det faktisk er en tverrpolitisk oppfatning at det er flere svake sider ved skattleggingen av privat eierskap. At formuesskatten skulle betales selv for bedrifter som går med underskudd, er til dels imøtekommet med forslag om å utsette betalingen – et tiltak som har fått bred støtte. Likeledes varslet regjeringen i skattemeldingen at formuesskatten rettet mot næringsrelatert kapital vil kunne reduseres gjennom en såkalt verdsettingsrabatt for aksjer og driftsmidler. Her er forslaget at det skal gis en rabatt på 10 pst. i 2017 og 20 pst. i 2018. Dette er små, men viktige skritt i retning av å lette formuesskatten på arbeidende kapital. Og viktigst: Det er forslag som har bred politisk støtte, og det er en erkjennelse av at formuesskatten har negative sider for det private eierskapet.

Privat eierskap og sparing er viktig for et moderne samfunn. Det bør være et mål at flere enkeltpersoner investerer i arbeids- og næringsliv. I en tid der tradisjonell banksparing gir liten avkastning, er det positivt at regjeringen har foreslått å innføre såkalt aksjesparekonto – et kanskje lite tiltak, men det kan gi en større bredde i investeringene og øke småsparernes eierskap i norske private bedrifter. Dette vil på sikt kunne gi vekst og nye arbeidsplasser.

Torstein Tvedt Solberg (A) [11:06:35]: Jeg er i dag glad for at Arbeiderpartiet får flertall for forslaget om skatteincentiver for investeringer i oppstartsselskap. Dette var et forslag som var en del av skatteforliket, men det regjeringa la fram for Stortinget, syntes vi var for dårlig. Derfor vil vi nå ha prosessen tilbake på skinner, som merknadene sier. Jeg registrerer også at Venstre jubler, men at dette ikke var en viktig nok sak til at en fikk det på plass i forliket. Jeg håper at også Venstre er glade for at komiteen klarte å ordne dette.

Det Stortinget i dag krever, er at regjeringa leverer konkrete, ferdig utredete modeller i revidert nasjonalbudsjett neste år. Dette er ordninger som Sverige og Storbritannia har hatt stor suksess med. De har klart det vi også trenger å gjøre i Norge, å flytte kapitalinvesteringer fra bolig til nye arbeidsplasser – det å skape nye jobber. En har klart å tilgjengeliggjøre nødvendig kapital til oppstartsselskaper. Det Arbeiderpartiet håper, er at vi kan få vurdert en norsk modell som treffer de norske utfordringene, og det er bra at Finansdepartementet nå skal utrede og se på dette. Fra komitéinnstillingen var Høyre og Fremskrittspartiet imot, i dag er de heldigvis for. Det var en smart snuoperasjon i grevens tid. Arbeiderpartiet har jo erfart denne uken at snuoperasjoner kan medføre noe støy, men at det er riktig å gjøre, har vi lært, og også at en innrømmer feil når en gjør det.

Snuoperasjonen til Høyre og Fremskrittspartiet i dag virker dessverre litt halvhjertet. Det understrekes i salen og i debatten nå i dag av representanten Flåtten. Retorikken til Høyre understreker det ideologiske blindsporet regjeringa nå er på, der formuesskatten er den eneste løsningen på absolutt alle spørsmål. Realiteten er jo at dette kuttet ikke skaper nye jobber, det er først og fremst en hjelp til Høyres rike onkler. Skatteincentiver kan være mer treffsikkert. Erfaringene fra Storbritannia og Sverige viser dette.

Jeg håper nå regjeringa gjør den grundige jobben Stortinget krever og ber dem om, og ser fram til å få de konkrete og ferdig utredete modellene på bordet.

Lisbeth Berg-Hansen (A) [11:09:25]: Jeg er veldig glad for at et stort flertall i dag vedtar å innføre aksjesparekonto. Men etter mitt syn er det dessverre to mangler ved den aksjesparekontoen som blir vedtatt i dag. Den ene – og den aller viktigste – er at utbytte fra aksjer og fondsandeler som inngår på aksjesparekontoen, går ikke inn på kontoen, men tilordnes aksjonæren direkte og skattlegges som normalt ved innvinning.

Dette i motsetning til hvis man etablerer et investeringsselskap og organiserer det som et aksjeselskap. Da blir ikke utbyttet skattlagt før aksjonæren tar utbyttet videre ut på personlig hold. Hvis formålet er å øke småsparernes eierskap i norske bedrifter, er jeg dessverre redd for at denne forskjellsbehandlingen gjør aksjesparekontoen vesentlig mindre attraktiv. For meg er det ubegripelig hvorfor regjeringspartiene ikke er med på Arbeiderpartiets forslag om å inkludere utbytte i ordningen.

Jeg skulle ønsket at vi åpnet for investeringer i unoterte aksjer. Det ville vært et viktig bidrag til å vri sparingen for folk flest fra hus, hytter og eiendom til verdiskapende bedrifter landet rundt. Jeg mener det ville vært et viktig bidrag til å øke mulighetene for oppstartsbedrifter til å få med seg medinvestorer. Det ville også vært bra for omstillingen som landet trenger.

Kjersti Toppe (Sp) [11:11:28]: Proposisjonen inneheld ei utgreiing av taxfree-ordninga. Det er som kjent eit resultat av eit oppmodingsvedtak i eit representantforslag frå Kristelig Folkeparti og Senterpartiet i 2014 om å la Vinmonopolet overta taxfree-ordninga.

Det er i dag stor oppslutning om Vinmonopolet i folket. Vinmonopolet har ei viktig samfunnsrolle når det gjeld sal og marknadsføringskontroll av alkoholhaldige drikkar. Vinmonopol-ordninga er eit effektiv verkemiddel for å førebyggja alkoholrelaterte skader og problem, men Vinmonopol-ordninga i Noreg er under stadig press, bl.a. av taxfree-salet. Ein stor del av den alkoholhaldige drikka som vert konsumert i Noreg, er kjøpt i utlandet eller i taxfree-butikkar. I 2014 rekna ein med at nærmare 10 pst. av det totale alkoholsalet skjedde gjennom taxfree-ordninga.

Regjeringa skriv i proposisjonen:

«Tax free-ordningen bidrar til økt tilgjengelighet og økt forbruk av alkohol og tobakk, og dermed til samfunnsøkonomiske kostnader og negative virkninger på folkehelsen».

Ho skriv at taxfree-ordninga også gir provenytap for staten i milliardklassen, stimulans til auka reiseaktivitet og konkurranseulemper for innanlands forhandlarar. Ho skriv òg at dersom ein aukande del av alkoholomsetninga vert flytta til taxfree-salet, vil det på sikt kunna svekka legitimiteten til Vinmonopolet. Ei avvikling av taxfree-ordninga vil kunna auka overskotet til Vinmonopolet, som kan brukast til å auka Vinmonopolets «geografiske tilgjengelighet».

Det står òg at dei som bruker taxfree-ordninga i dag, er dei som reiser mest. Det er middelaldrande menn med høg utdanning, busette i Oslo og Akershus.

Det er ingen i dag som foreslår å avvikla taxfree-ordninga, men om vi skal la Vinmonopolet overta. Det meiner eg er veldig viktig.

Regjeringa har i proposisjonen vist til ei juridisk vurdering av om det er mogleg innanfor EØS og konkluderer med at det

«mest sannsynlig ikke er EØS-rettslige eller andre folkerettslige skranker til hinder for at Vinmonopolets enerett utvides til å omfatte tax free-salg (…)».

Ho skriv òg følgjande i utgreiinga:

«Å sikre at de tungtveiende sosiale og helsemessige hensynene som ligger til grunn for den norske alkoholpolitikken ivaretas, og da spesielt at monopolordningen ikke undergraves, anses som utvilsomt legitimt hensyn».

Det vil kunna styrkja grunngjevinga for at Vinmonopol-ordninga vert vidareført.

Eg vil takka Venstre for at dei snur i denne saka i dag, og at vi no får ei sak til Stortinget om lovendring med sikte på å la Vinmonopolet overta taxfree-salet.

Terje Breivik (V) [11:14:44]: Presidentskapet hadde i utgangspunktet lagt opp til ei røysteordning i denne saka i tråd med tradisjonen, for å sikra at alle primærstandpunkta vart godt varetekne. Denne røysteordninga har, slik eg no oppfattar det, Arbeidarpartiet valt å fråvika – og eg les mellom linjene – for å tvinga Venstre til å røysta imot sitt eige standpunkt om finansskattemodellen. Spel er tydelegvis viktigare enn å stå for det ein meiner.

Venstre må då dessverre seia frå talarstolen at me ikkje lenger er ein del av innstillinga når det gjeld forslaget til vedtak A, rett og slett fordi finansskattemodellen som ligg inne i A, ikkje er ein del av den avtalen Venstre har inngått med samarbeidspartia. Eg ber då om at det vert registrert at me røystar imot heile A i innstillinga.

Tove Karoline Knutsen (A) [11:16:06]: Jeg tar ordet fordi jeg har et veldig sterkt behov for å realitetsorientere finansministeren, som stadig driver og uttaler seg om ventelister og helsekøer. Et av de mest slagkraftige utsagnene hadde hun i retrodebatten på tv, der hun sa at under denne regjeringa går helsekøene og ventetidene ned, mens de gikk opp under forrige regjering. Det er med respekt å melde ikke i tråd med de faktiske forhold, for å si det med et parlamentarisk uttrykk.

Fasiten kommer her: I de statistikkene som vi kan måle dette på, og som er offisielle, har ventetidene i sykehusene gått ned jevnt og trutt fra 2010 og fram til i dag. Jeg gjentar: fra 2010 og fram til i dag. Og det årstallet er ikke tilfeldig, det var det året helseforetakene igjen hadde balanse i sine budsjetter etter at vi overtok en sykehusøkonomi i fullstendig kaos i 2005. Som om ikke det var nok, hadde regjeringa den gangen innført et tak på antall behandlinger – har presidenten hørt det før? – som vi i realiteten fjernet i 2011, men som denne regjeringa forteller at det er de som har fjernet. Altså: Ventetidene har gått ned fra 2010 og fram til i dag.

Så til 80 000 færre i helsekø – hva er det slags tall? Ja, hvis vi skal se på de offisielle statistikkene, er det sikkert rett, men det som nå er avdekket av Helsedirektoratet, av sykehusene og av Dagens Medisin, er at de 80 000 pluss 80 000 til har forflyttet seg på interne lister i sykehusene, hvor de går under radaren for statistikk. 160 000 pasienter står og trykker, og får ikke behandling på det tidspunktet de skal ha behandling.

Hele historien om ventetider og ventelister er en historie som ikke er i samsvar med de faktiske forhold. Jeg synes det er rett og slett uholdbart at både statsministeren, helseministeren og finansministeren skal drive og gjenta dette, til tross for at flere og flere nå ser hva som er avdekket omkring spørsmålene knyttet til helsekøer og ventelister – de er ikke slik som disse statsrådene og statsministeren forteller. Så nå håper jeg at finansministeren kan moderere sine utsagn og sine fortellinger om dette temaet, ikke av hensyn til Arbeiderpartiet, for vi er opplyst om dette, men av hensyn til dem hun mener hun representerer, nemlig folk flest.

Snorre Serigstad Valen (SV) [11:19:07]: Egentlig hadde jeg tenkt å ta ordet utelukkende for å ta opp SVs forslag, for det glemte jeg å gjøre i mitt innlegg. Det ville jo vært uheldig, så nå tar jeg opp våre forslag.

Så kan det se ut til at det er behov for mer stemmeforklaring. Det er fordi Venstre, etter en hel høst med harde forhandlinger om nettopp statsbudsjettets inntektsside, varsler at de – så vidt jeg forstår – vil stemme mot A og dermed hele statsbudsjettets inntektsside. Det må jeg si er svært oppsiktsvekkende. Det betyr jo at alle de sakene Venstre har profilert seg på å forhandle med regjeringen om, og blitt enig med regjeringen om, akter de å stemme mot. Det innebærer også at det blir Kristelig Folkeparti alene som sikrer flertall for regjeringens skattekutt til de rikeste og hele regjeringens skatteprofil. Hvis Venstre akter å stemme mot rammen, altså A under Innst. 3 S for 2016–2017, ser ikke jeg noen annen mulighet for SV enn at også vi da selvfølgelig stemmer mot – hvis den voteringen først i realiteten åpnes.

Så kan jeg legge til at vi anser likevel vårt forslag til skatte- og avgiftsopplegg som fremmet i finansinnstillingen og votert over i realiteten under finansdebatten – bare så det for ordens skyld er sagt.

Heidi Nordby Lunde (H) [11:20:41]: I perioden 2005–2013 hadde daværende regjering det største økonomiske handlingsrommet noen norsk regjering noensinne har hatt. Økonomien var i vekst, og oljeprisen var historisk høy. Likevel økte antall pasienter i helsekø, det ble 15 000 flere fattige barn, samtidig som folk flest betalte mer i skatt. Hele sysselsettingstilveksten gikk til utenlandsk arbeidskraft, noe som ifølge LOs sjefsøkonom Stein Reegård presset nordmenn ut av arbeidslivet. Når representanten Truls Wickholm sier at SSBs beregninger på vegne av Arbeiderpartiet viser at det kan skapes mer kortsiktig aktivitet gjennom offentlig forbruk enn skattelette, ønsker han altså å fortsette denne uansvarlige politikken.

Denne regjeringen har håndtert arven fra Arbeiderpartiet i tillegg til fjorårets migrasjonsutfordring samt en oljepris i fritt fall. Nå ser vi lyspunkter. Selv om Arbeiderpartiet påstår at det ikke skapes arbeidsplasser i Norge, viser nye tall at det trolig aldri har vært etablert så mange nye virksomheter i Norge som de to siste årene. Med denne regjeringens politikk er det registrert 110 000 nyetableringer i privat sektor på to år, som garantert inkluderer, ikke fortrenger, norsk arbeidskraft og sysselsetting.

Framtidens arbeidsplass er allerede skapt, ikke bare i nyetableringer, men også i eksisterende bedrifter over hele landet, hvor mange nå omstiller seg til en ny virkelighet. Alle disse virksomhetene sitter i mottakerenden av Arbeiderpartiets skatteregning. Representanten Truls Wickholm bekreftet i sin svarreplikk tidligere i dag at 10 mrd. kr bare er det første året. De samlede skatteøkningene med Arbeiderpartiet vil komme opp på mellom 25 mrd. kr og 32 mrd. kr, og det er før de har forhandlet med SV. Det er det siste et næringsliv i omstilling trenger.

Jeg mener det er uansvarlig med en skattepolitikk som øker kostnadene for norsk næringsliv og forlenger tiden det tar å få fart på økonomisk vekst og verdiskaping som skaper arbeidsplasser til folk flest. Og selv om det er interessant med en skattekonkurranse mellom SV og Arbeiderpartiet om lavere skatt på lønningen til folk flest, hjelper det lite dersom folk ikke har en lønn og en jobb å gå til, fordi de samme partiene velger å kvele private initiativ, investeringer og næringsliv med regningen for den samme skatteletten.

De alternative budsjettene viser at det er stor forskjell mellom Arbeiderpartiets retorikk og politikk. De kritiserer oss for 20 mrd. kr i skatteletter, men beholder halvparten av kuttene. De klager høylytt over flypassasjeravgiftens skadevirkninger, men innfører den uten endringer selv. De raste mot kutt i den merkelige ordningen med feriepenger for mottakere av dagpenger. Nå kutter de den selv. De kalte fjerning av arveavgiften usosial i 2013, men har ikke gjeninnført den i noen av sine alternative budsjetter.

Da Arbeiderpartiet lovet mer penger til sykehusene under valgkampen i 2013, var det fordi de ville sørge for en million flere behandlinger og utredninger i 2017 enn i 2012. Det målet innfridde Høyre og Fremskrittspartiet allerede i 2015. Det er ingen motsetning mellom skattelette og velferd. Høyre og Fremskrittspartiet klarer både å redusere skatter og å redusere helsekøer samtidig. Det har noe å si hvem som styrer – for vekst, velferd og verdiskaping.

Marianne Marthinsen (A) [11:23:58]: Etter representanten Breiviks innlegg var jeg nødt til å tegne meg for en litt utvidet stemmeforklaring. Det var altså sånn at vi i går ble forelagt et forslag om en voteringsorden hvor alle partier skulle stille seg bak bokstav A. Det ble foreslått for å få til en forenklet votering. Vi var innstilt på å stemme for mye som vi egentlig er imot, for å få til denne forenklede voteringen, under forutsetning av at det ikke skulle brukes mot noen partier. Men når det har oppstått usikkerhet rundt hvorvidt alle de fire partiene som har inngått et budsjettforlik, faktisk er med på å ta ansvar for inndekningen i det forliket, er ikke det et spørsmål om teknikaliteter eller spill, som det ble sagt fra representanten Breivik, da er det snakk om å få en politisk avklaring. Da er det snakk om å få avklart politiske realiteter.

Ved behandlingen av alle utgiftskapitlene i budsjettet har Arbeiderpartiet stemt mot rammeforslagene, mens Venstre og de andre forlikspartiene har stemt for. Man har altså stått samlet om alle utgiftsøkninger i dette budsjettet. Nå har vi fått den oppsiktsvekkende avklaringen at Venstre kommer til å stemme imot skatte- og avgiftsopplegget, og lar være å være med på å ta ansvar for budsjettets inntektsside.

Som varslet i det tidligere innlegget mitt, vil Arbeiderpartiet stemme mot bokstav A, altså rammeforslaget, og det er en helt naturlig konsekvens av vårt alternative budsjett. Vi har fremmet et alternativt rammeforslag i forbindelse med finansdebatten, men vi antar jo at det fins et flertall i salen for den foreslåtte skatte- og avgiftsrammen, selv om det nå ligger an til å bli en veldig skarp votering. Jeg vil også varsle at etter at den rammen er vedtatt, er vi innstilt på å stemme for innstillingen i 4 L, under forutsetning av at alle partier gjør det samme. Da har vi vedtatt en ramme. Det har blitt flertall for en skatte- og avgiftsside og et skatte- og avgiftsopplegg, og da er vi innstilt på å stemme for 4 L og de lovvedtakene som skal til for å få den rammen til å gå opp, men da under forutsetning av at alle partier gjør det.

Marianne Marthinsen (A) (fra salen): Vi stemmer imot rammen i sak nr. 2.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [11:27:00]: Den siste kommentaren fra presidenten er helt riktig, skal dette gå ihop. Dette blir jo teknisk vanskelig veldig fort. Bokstav A, som høres veldig tilforlatelig ut, er tross alt hele inndekningen av hele statsbudsjettet. Det er da rammeområde 21 vi skal ta stilling til. Vi har diskutert 20 andre rammeområder og hver eneste gang har representanter fra Venstre sagt at nå har vi fått gjennomslag for ditt, nå har vi fått gjennomslag for datt, nå har vi fått stor kollektivsatsing, nå har vi fått satsing på skole, nå har vi fått ulike tiltak, og så kommer det til den dagen man skal gjøre opp regningen – nei, da skal man ikke være med. Sånn går det ikke an å styre et land. Enten må man være for, eller så må man være mot.

Jeg husker svært godt den lørdagskvelden da det sto fire partiledere på rekke og rad. De var veldig stolte: Se, vi klarer å styre. Se, vi klarer å stå sammen. Vi har igjen fått til en budsjettavtale. Langt, langt på overtid – der alle tidsfrister var brutt, det hadde vært kaos i ukevis, vi hadde ikke hatt en eneste ordentlig saksbehandling i finanskomiteen, ikke én ordentlig drøfting. Men da skulle man liksom si: Jo, vi fire klarer det. Så har man prøvd å komme gjennom budsjettdebattene, man har skrytt av runde etter runde, og når man nå kommer til endepunktet, er man ikke enige allikevel. Da skal man stemme imot skatte- og avgiftsopplegget. Man skal stemme imot tollinntektene. Det er komplett uforståelig. Det må være den største mistilliten en representant kan vise overfor regjeringen når man svikter i siste sving. Jeg skjønner at Venstre ikke har tillit til dagens regjering, men jeg syns det er en veldig rar måte å jobbe på at man er med på all æren og ikke er med på å ta betalingen.

Vi i Senterpartiet kommer også til å stemme mot bokstav A og alle undervedtakene som ligger der, og vi vil ha samme voteringsordning som Arbeiderpartiet når det gjelder 4 L. Så må de partiene som har ansvaret, ta ansvaret. Venstre har ansvaret for de utgiftene som dette landet har blitt påført, og som de har stemt for, alle de 20 rammeområdene, og da skal man også ta ansvaret for å finansiere det.

Trond Giske (A) [11:29:42]: Det har egentlig oppstått en ganske dramatisk situasjon under denne debatten og fram mot denne voteringen. Det viser seg at budsjettavtalen gjelder alle utgiftskapitlene, men gjelder ikke når regningen kommer på bordet. Det er lett og sikkert hyggelig for Venstre å være med på å plusse på til gode formål på mange ulike områder. Det viser seg å være vanskelig å stemme når regningen kommer på bordet til slutt.

Den voteringsordenen som det ble lagt opp til, var begrunnet i at det var en veldig avklart situasjon om hvilke partier som støtter innstillingen, og hvem som ikke støtter den. Derfor kunne vi gjøre det enstemmig. Når vi sier at vi må ha en votering, er det fordi Venstres finanspolitiske talsmann gjorde det klart at det var slett ikke åpenbart hvem som støtter innstillingen, og hvem som ikke støtter den. Da må vi ha en realvotering. Det kan jo ikke være sånn at Venstre skal kunne skjule sin motstand mot flertallspartienes innstilling fordi vi har en teknisk ordning som sier at alle partiene stemmer for. Når det er politiske realiteter i voteringen, må vi få det på bordet. Det er derfor Arbeiderpartiet sier at vi vil gjøre med skatte- og avgiftsopplegget det samme som vi har gjort med alle de andre rammeområdene: stemme imot rammen, for den går ikke opp til den summen som vi hadde i vår finansinnstilling.

Det er riktig at vi må votere over sak nr. 2 først, for når den er vedtatt, vil Arbeiderpartiet være med på den praktiske ordningen det er å ta lovforslagene. Det er mye enklere når rammen er vedtatt. Men vi må vite hvilke partier som står bak. Vi har forstått at Venstre primært hadde et annet standpunkt, som de hadde i veldig mange andre saker, men normalt, når man inngår et budsjettforlik, må det gjelde hele budsjettet – ikke bare utgiftssiden.

Dette er spesielt – vi får en skarp votering på inntektssiden. 87 stemmer mot 82 stemmer vil være full sal. Med utbytting vil voteringen bli enda skarpere. Det er en oppsiktsvekkende politisk situasjon at Venstre nå egentlig har trukket seg fra sin subsidiære støtte til budsjettavtalen.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [11:34:50]: Torsdagskvelden var jeg i partilederdebatt. Da brukte Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre all taletid på å snakke om alt det kaoset som var mellom Senterpartiet og Arbeiderpartiet. Det lyder ganske hult når man selv ikke klarer å skaffe inndekning for sine egne satsinger på de 20 rammeområdene vi nå har vedtatt.

Jeg har vokst opp delvis i en Venstre-tradisjon, og det som har vært noe av utfordringen for Venstre, er at der det er to representanter fra Venstre i samme sal, er det to ulike meninger! Vi får håpe at når det er to representanter i salen – nå har Venstre klart å komme seg inn igjen i salen, de har vært ute store deler av debatten – er det to ulike meninger, og at Trine Skei Grande klarer å mene det samme i dag som hun mente på torsdag, og det samme som hun mente for en måned siden, da hun sto sammen med budsjettpartnerne. Det er ganske klokt for en partileder å tørre å mene det samme når det kommer til votering som når en står og skryter på tv. Så det blir interessant når vi får høre Skei Grande nå, om det fortsatt er sånn i Venstre-tradisjonen, at når det er to ulike representanter i salen, så er det to ulike meninger. – Det får vi tro det er.

Trine Skei Grande (V) [11:36:11]: Det er fristende å begynne med en kommentar til Slagsvold Vedum, som – ettersom vi diskuterer finansskatt – vel sjøl har innehatt de fleste meninger om hvordan den finansskatten skal finansiere norsk fellesskap, og hvor mye penger den skal bringe inn hvert eneste år.

Det som er alvorlig, og som gjør at jeg tar ordet, er at Arbeiderpartiet her driver et spill som undergraver det å ha brede forlik. Venstre har aldri vært for en finansskatt, men vi har strukket oss i et forlik fordi vi syns det er viktig å ha forutsigbarhet rundt skatte- og avgiftssystemet. Men vi har vært uenig i innretningen på finansskatten. Når vi da fikk et tilbud på bordet, prøvde vi å jobbe for en annen løsning – en løsning som ville reddet hundrevis, kanskje tusenvis av norske arbeidsplasser innenfor finansnæringen. Det sa Arbeiderpartiet nei til. Arbeiderpartiet var enig med regjeringa! Arbeiderpartiet ville gjerne danne forlik med regjeringa om enigheten når det gjelder dette! Så velger de da, når de gir regjeringa full støtte for modellen – full støtte for rasering av arbeidsplasser og full støtte for gjennomføringen av den i alle forliksrom – å snu nå og vil ikke gi støtte til det de har gitt støtte til i alle forhandlinger og i alle lukkede rom. Det er spill. Det er nedverdigende for dette rommet, at man først prøver å presse noen til å mene noe man ikke mener, for så å presse dem til å stemme for en modell de ikke er for når de sjøl er av dem som har «backet» modellen!

Dette kommer til å føre til at forlik svekkes i denne sal. Det kommer til å føre til at tilliten mellom partiene i denne sal når det gjelder at man ikke skal bli utsatt for spill, kommer til å svekkes! Det kommer til å undergrave tilliten til parlamentet. Det undergraver tilliten til partiene seg imellom. Den type spill som Arbeiderpartiet her driver, er i hvert fall ingen invitasjon til Venstre – hvis det var det de trodde. Dette handler om å fange folk til å stemme for standpunkt man ikke er for. Vi er for inntjeningen, vi har bare lagt inn en annen modell, og her presser man oss til å stemme for en modell vi er imot og som vi tror vil ha negative følger, og som Arbeiderpartiet har presset igjennom!

Det spørs da om et lite parti skal la seg overkjøre av de store, om det er det som er demokratiets hovedkjerne, om det er spillet i denne salen som er hovedkjernen, eller om det faktisk er innholdet i de voteringene vi gjør.

Så Arbeiderpartiet kunne ha laget en annen modell for finansskatten sammen med Venstre. Det gjorde de ikke, men de prøver å presse Venstre til å stemme for noe vi ikke er for.

Trond Giske (A) [11:39:21]: Vi har til behandling rammeområde 21, som er den samlede disponeringen av skatter og avgifter i budsjettet for 2017. Vi har ikke til behandling en enkeltskatt og innretningen på den.

Venstre sier at Arbeiderpartiet kunne ha laget et annet opplegg sammen med Venstre. Nei, vi kunne ikke det, for vi har ikke inngått noe forlik med Venstre. Venstre og Kristelig Folkeparti har inngått forlik med Høyre og Fremskrittspartiet – det er den voteringen vi skal ha her i salen.

Så sier Venstre at de er enige i alle disse skattekuttene til de rike, de er enig i nesten alt, men finansskatten er de uenige i. Derfor vil de stemme imot hele rammeområde 21. Men Arbeiderpartiet, som er sterkt uenig i veldig mye av skatte- og avgiftsopplegget, men enig i finansskatten, vi bør, etter Trine Skei Grandes syn, stemme for rammeområde 21! Det er kanskje ikke parlamentarisk sagt, men dette er en parodi! Vi stemmer altså over den viktigste delen av hele budsjettforliket, inntektene på statsbudsjettet for 2017, og Venstre sier at nei, nå er de ikke lenger en del av dette forliket. De skal ikke en gang subsidiært, etter at deres eget forslag om en annen innretning på finansskatten har falt, stemme for den enigheten de har med Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti!

Det har vært snakket mye om budsjettkaos. Det er riktig, som regjeringspartiene har understreket, at det også tidligere år har vært langvarige forhandlinger og inn og ut av dører. Men jeg har vel aldri opplevd at budsjettforhandlingene og budsjettkaoset har fortsatt helt fram til behandlingen av noen av de siste rammeområdene i stortingssalen! Dette er ikke noe spill fra Arbeiderpartiets side – dette er noe som har ligget til grunn i parlamentarismen og stortingsbehandlingen siden slutten av 1800-tallet, at vi får fram de politiske forskjellene i voteringen. Og den voteringen vi nå skal ha, må synliggjøre hvilke partier som er for skatte- og avgiftsopplegget som skal gjelde for 2017, og hvilke som er imot. Hvis Trine Skei Grande mener det er et politisk spill – ja, det er selve politikken. Det er dette vi driver med. Vi får fram ulike synspunkter, og så må vi forhandle. Vi forhandler gjerne om finansskatten med Venstre, vi, men da hadde vi fått en parlamentarisk situasjon hvor Kristelig Folkeparti måtte velge om det var den regjeringen som sitter, som skulle fortsatt, eller om det skulle bli en annen regjering. Det er det Trine Skei Grande sier vi skal gjøre nå – i siste minutt i behandlingen av skatte- og avgiftsopplegget.

Arbeiderpartiet stemmer mot rammeområde 21 fordi det ikke går opp med det vi har i finansinnstillingen. Vi har aldri støttet det, vi har aldri forhandlet om det, vi har aldri inngått forlik om det. Så spørs det da til slutt om Venstre, som har forhandlet om det, som har inngått forlik om det, og som har den samme rammen, til syvende og sist sørger for flertall for det.

Marit Arnstad (Sp) [11:42:33]: Det er i sannhet en nokså merkverdig situasjon som har oppstått i Stortinget.

Jeg har bare først lyst til å slå fast at Senterpartiet ikke har inngått noe budsjettforlik med regjeringen som forplikter oss, når det gjelder verken budsjettets utgiftsside eller inntektsside. Senterpartiet har heller ikke gitt noen fullmakt til den innretningen på finansskatten som regjeringen ønsker. Vi har ønsket en finansskatt, men har ønsket en annen modell enn den regjeringen ønsker, og vi mener at det er mange gode, reelle grunner for det.

Når partiet Venstre, som har inngått et budsjettforlik med regjeringen, i dag beskylder alle andre for å delta i et spill, må jeg si at det er overraskende. Det er erfarne parlamentarikere vi her snakker om, Venstre må hele tiden ha visst hvordan dagens avstemningsopplegg skulle foregå – slik som det alltid har foregått – nemlig at en stemmer samlet over rammeområde 21. Det at Venstre i dag bestemmer seg for å gå bort fra den ene vesentlige delen av det budsjettforliket de har inngått med regjeringen, ved i dag å stemme mot hele rammeområde 21, er etter min mening mildt sagt oppsiktsvekkende. Det da å stå her og nokså frittalende beskylde andre partier for spill, er også ikke mindre merkverdig.

Audun Lysbakken (SV) [11:44:12]: Vi har gleden av å drive med lørdagsjobbing på grunn av den noe uortodokse budsjettprosessen som de borgerlige partiene har drevet på med utover høsten.

Jeg må innrømme at jeg hadde en forventning om å komme hit og få en rimelig rolig lørdag der ting skulle være gitt på forhånd. Nå viser det seg altså at det rotet som har preget høsten, fortsetter inn i stortingssalen i den avgjørende debatten før den avgjørende voteringen. Det skjer to dager etter en partilederdebatt der de borgerlige partilederne hadde nerve til å utfordre oss på rød-grønn side med anklager om at det var kaos og uklarhet hos oss.

Nå har vi et budsjettforlik der ikke alle budsjettpartnerne vil stemme for inntektssiden, selv om alle vil stemme for utgiftssiden. Vi har en samarbeidsavtale, som det må være noe uklart om eksisterer eller ikke, på slutten av denne debatten. Finnes det et budsjettforlik? Finnes det en samarbeidsavtale? Er det sånn at det borgerlige samarbeidet egentlig er en meny som man kan plukke litt fra her og der, og ellers gå mot når det passer en? Kan vi egentlig snakke om en budsjettavtale hvis den kun gjelder det man er enige om å bruke penger på, men ikke er enige om hvor man skal hente pengene? Det er en temmelig spesiell situasjon.

Når det gjelder anklager om spill – hvis det er spill å påpeke at det er en spesiell situasjon – hva er da ikke spill ved først å inngå en budsjettavtale med en tydelig inntektsside og tydelige prioriteringer av hvor man skal hente pengene fra, for så i siste runde snu og stemme mot hele greia og overlate til noen andre å berge det? Det er det som er spill i denne situasjonen. Oppsummert er det nå sånn at den ene forlikspartneren er i ferd med å stemme mot sitt eget forlik. Da vil i hvert fall jeg forvente at det herfra og fram til september ikke kommer flere anklager fra de borgerliges side om at det er uklarhet hos opposisjonen.

Trine Skei Grande (V) [11:46:59]: Det er riktig at jeg har vært her noen år. Jeg har bare vært her halvparten av tida sittende, men jeg har vært her noen år. Men for å bevise at dette bare er spill, trenger man egentlig bare å ha vært her i ett år – ett år. For så sent som i fjor stemte alle for inntektsramma. I fjor stemte Arbeiderpartiet for denne ramma. Det har vært tradisjon hvert eneste år at dette er noe man stemmer for. Dette ble vi lovet i finanskomiteen, at det var den samme prosedyren vi skulle følge i år som vi har fulgt alle andre år. Men nå snur man, man snur og velger en helt ny prosedyre bare fordi man skal straffe noen til å stemme for noe man er imot. Det er nytt. Så man trenger ikke å være garva parlamentariker for å påvise spillet her. Man kunne ha vært her i ett år og lært seg hvordan man alltid stemmer over budsjettet – og sånn som Arbeiderpartiet stemte i fjor.

Trond Giske (A) [11:48:25]: Jeg vil bare for det første oppklare en sak som parlamentarisk leder i Venstre feilinformerte salen om. Det er at dette ikke har vært behandlet i komiteen, dette kom som et forslag i går kveld på en forenklet stemmegivning. Slike forenklede stemmegivninger har vi fra tid til annen i denne salen når de politiske realitetene er avklart. Vi skal f.eks. stemme over alle disse lovforslagene, som i tidligere tider tok timer, på en veldig enkel måte, fordi flertall og mindretall er avklart. Det som skjedde i denne debatten, var at flertall og mindretall ikke lenger var avklart, fordi Venstre varslet at de ikke lenger støttet det rammeområdet. De skulle teknisk stemme for det, men politisk ikke lenger være en del av det flertallet som sto bak. Det var det finanspolitisk talsmann for Venstre gjorde klart fra denne talerstolen. Da må vi ha en politisk votering. Vi må vite hvilke partier som stemmer for rammeområde 21, og hvem som ikke gjør det, hvem som står bak inntektssiden av forliket, og hvem som ikke gjør det – hvem som egentlig danner grunnlaget for regjeringens videre liv, og hvem som ikke gjør det. Det er det denne voteringen nå dreier seg om, og det er den Venstre nå løper fra. Man kan ikke gå inn i et halvt forlik, man må inngå et forlik om både utgiftssiden og inntektssiden, og man må stemme for både utgiftssiden og inntektssiden – ikke gå til det største opposisjonspartiet og si at vi skal sørge for flertall for et forlik som vi ikke lenger er en del av.

Marit Arnstad (Sp) [11:49:56]: Den enkle realiteten er at når en har inngått et forlik, må det forventes at en tar ansvar for det forliket, både utgiftssiden og inntektssiden av det forliket en inngår. Det er realiteten i det vi diskuterer på slutten av debatten i dag. Så kan jeg tiltre representanten Giskes betraktninger om hva som var avtalt eller ikke avtalt i komiteen på forhånd, og også hva som har vært vurderingene knyttet til de uenighetene som har ligget på forhånd. Men det går ikke an å skyve dette spørsmålet foran seg på den måten Venstre nå gjør. Det uttrykker i realiteten en mistillit til den regjeringen de har inngått et budsjettforlik med – hvis det da ikke var slik at Venstre gamblet på at de andre partiene skulle støtte inntektssiden, slik at de slapp å stemme for.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 1 og 2.

Marianne Aasen (A) [12:11:58]: Den største utfordringen i skolen i dag er frafallet. Én av fire elever slutter før de har bestått videregående opplæring. Det er 15 000 elever i hvert kull. Det meste vi gjør i skolepolitikken, må bygge opp mot uønsket frafall, for det blir stadig vanskeligere å stå uten fagbrev eller mulighet for videre studier. Konsekvensene for en god del blir løs eller ingen tilknytning til arbeidsmarkedet. Konsekvensene for samfunnet er at vi mangler fagfolk, særlig folk med fagbrev eller med høyere utdanning innen profesjonsyrker som lærere, ulike helsearbeidere eller ingeniører. Det er ikke bra for den enkelte å oppleve at det ikke er bruk for en, og det er ikke bra for samfunnet med en så stor ressurssløsing som arbeidsledighet er. Et godt utdanningssystem som gir plass og rom for alle, er derfor avgjørende for om vi lykkes med denne store og viktige oppgaven.

Det viktigste og mest kraftfulle verktøyet norske politikere har, er statsbudsjettet som vi behandler deler av i dag. Det er hva man gjør med de store pengene, som viser den politiske retningen. Er det offentlige fellesoppgaver som er viktigst, eller er det økonomiske lettelser for dem med høyest inntekt og formue? Er det målrettede tiltak mot arbeidsledighet eller såkalte dynamiske skattelettelser, som viser seg å gi lite med arbeidsplasser? Er det mer til kommunene, som gjør jobben i skolen og i eldreomsorgen, eller er det mer til dem med store formuer? Svaret fra regjeringa også denne gangen er store skattelettelser, økt oljepengebruk og for lite satsing på utdanning.

Regjeringa økte oljepengebruken med 15 mrd. kr fra 2016 til sitt forslag til 2017-budsjettet. I forslaget er det fire nye tiltak innen skole som får mer enn 10 mill. kr i friske penger. Det er tidlig innsats, yrkesfaglærerløft, tiltak mot mobbing og satsing på realfag. Skole er dermed avspist med under 2 pst. av økningen i oljepengebruken. I tillegg får ikke kommunene nok til å løse de tunge og viktige oppgavene de har i eldreomsorgen og skolen.

Vi på Stortinget kan ha gode intensjoner for både barneskole, ungdomsskole og videregående opplæring, men det hjelper lite hvis kommunene har for dårlig økonomi. Derfor har Arbeiderpartiet i sitt alternative budsjett 3 mrd. kr mer til kommunene. Det må til for å hindre at lærerstillinger forsvinner, eller at skolehelsetjenesten for ungdom ikke svekkes – for å ta noen viktige eksempler.

For lite penger til kommunene og store skattelettelser til dem med mest fra før har vi blitt vant til preger budsjettene fra denne regjeringen, men på utdanningsområdene ser vi også et annet interessant mønster, nemlig at stortingsflertallet presser regjeringen til å føre en politikk de mer eller mindre er imot. Høyre og Fremskrittspartiet har satt seg på sidelinjen i norsk skolepolitikk som de to eneste partiene som ikke ønsker økt satsing på flere lærere. Vi er glade for at sentrumspartiene deler ambisjonen om flere lærere og mer kunnskap i skolen. Høyre argumenterer imot i media, men stortingsflertallet vil at norske elever skal ha mer tid med læreren sin, og at lærerne har nok tid til elevene. Derfor støtter Arbeiderpartiet de fleste endringene Kristelig Folkeparti og Venstre har gjort i kunnskapsbudsjettet.

Vi har dessuten satt av mer enn 1 mrd. kr mer enn regjeringas opprinnelige forslag til flere lærere, kamp mot mobbing og tidlig innsats. Vi bruker over 100 mill. kr på lese-, skrive- og regnegaranti: Vi reverserer kuttet i 600 lærerstillinger i ungdomsskolen og øker lærertettheten i barneskolen – til sammen 480 mill. kr mer til flere lærere. Vi er også med på de påplussingene som kom etter budsjettforliket.

Tidlig innsats er avgjørende for å lykkes i skolen. En uke, en måned eller et år er for et barn et hav av tid. Barn er svært mottakelige for læring, men evnen til å lære endrer seg etter hvert som barnet vokser. Vente og se er derfor ikke noe alternativ. Regjeringa sier også de skal satse på tidlig innsats. Det er bra, men tidlig innsats-satsingen til regjeringa kommer heller sent enn tidlig.

Som svar på budsjettspørsmål sier regjeringa at de 150 mill. kr skal forberede kommunene på et lovforslag som skal ha til hensikt at faglig svake elever skal få tilbud om tidsavgrenset intensivopplæring, men at det tidligst er aktuelt å iverksette disse endringene i lovforslaget fra skoleåret 2018–2019.

Dette er altså penger som skal brukes på barn som nå er tre–fire år gamle og går i barnehagen. Men kuttet kommer nå og rammer ungdomsskoleelever, som også trenger flere lærere, der de går på skoler i fulle klasserom og fulle skoler i de mest befolkningstette delene av landet. På denne bakgrunn er det underlig at de forklarer kutt på disse ungdomsskolene med at pengene skal brukes på tidlig innsats – når lovendringen ikke trer i kraft før om to år.

Nå er arbeidsledigheten i Norge større enn i Sverige og USA. Det er oppsiktsvekkende i seg selv. For det understreker at vi er i en alvorlig sysselsettingssituasjon i Norge. Med nær 80 000 mennesker under 30 år utenfor studier eller arbeid er det ganske så utrolig at regjeringa ikke foreslo en eneste ny studieplass i statsbudsjettet for 2017. Det kommer nå 500 studieplasser etter forliket, med påholden penn.

Arbeiderpartiet har i sitt alternative budsjett satt av penger til 3 000 nye studieplasser, slik at flere får muligheten til å studere. Det betyr at arbeidsledige og andre som står utenfor arbeidslivet, lettere kan sikre seg den kompetansen som trengs for å få arbeid. Få ting er viktigere akkurat nå. Det er hundrevis som søker stillinger hvor man ikke trenger formal kompetanse, i dag. Samtidig mangler vi lærere og barnehagepedagoger og de fleste yrker innen helsefag på bachelor- eller masternivå.

For snart fire år siden behandlet vi forskningsmeldinga. Da vedtok et enstemmig storting at det skulle lages en langtidsplan for forskning og høyere utdanning for å få større forutsigbarhet for sektoren. Dette har vært bra. Regjeringa svarte på deler av oppgaven, men ikke hele. Høyere utdanning fikk knapt noe trykksverte i det hele tatt, og det er kanskje derfor det kommer en stortingsmelding om kvalitet i høyere utdanning sånn i innspurten av stortingsperioden.

En plan for bygg og infrastruktur ble heller ikke besvart. Det er svært uforutsigbart hvem som får tilskudd til bygg når, og hvorfor rekkefølgen er akkurat slik eller slik. Det er en kjent og veldokumentert sak at det er store etterslep på bygg og infrastruktur i universitets- og høyskolesektoren. Derfor bestemte Stortinget i 2013 at langtidsplanen også skulle omfatte bygg. Det skapte forhåpninger hos mange, men så å si ingenting er innfridd. Kun ett prosjekt har regjeringa foreslått startbevilgning til på de fire statsbudsjettene som Høyre og Fremskrittspartiet har lagt fram, og det er museet i Bergen – ikke noe mer. Det er ikke godt nok og svarer ikke på det store behovet denne sektoren har for nye bygg og ikke minst god infrastruktur. Den teknologiske utviklingen går svært fort. Skal norske forskningsmiljøer være konkurransedyktige, kan de ikke sitte med for gammelt utstyr.

Sektoren er fortsatt i en strukturprosess. Mange institusjoner har slått seg sammen, og de bruker fortsatt mye ressurser på dette. Arbeiderpartiet har støttet intensjonene i reformen, men det er viktig at det følger ressurser med, slik at dette ikke svekker forskningsaktiviteten og undervisningskvaliteten. Særlig på denne bakgrunn er det underlig at regjeringa og samarbeidspartiene velger å foreta et reelt kutt, forsøkt sminket gjennom å bruke ordet «reform». Universitetet i Oslo, f.eks., sier de ikke har fått et så dårlig budsjett på mange år, og at de vil gå i minus. De har nettopp vært gjennom en egen effektiviseringsrunde. Da er det svært lite motiverende å få et slikt kutt, begrunnet i behovet for mindre byråkrati i staten generelt. Her brukes det grovt kaliber, og resultatet er at man trolig ødelegger for mye. I denne sammenhengen går det ut over forskning og undervisning. På toppen av dette har altså regjeringa klart det kunststykket å ikke forankre i Stortinget et nytt finansieringssystem. Det er et klart flertall for prinsippene, men når de innfører indikatorer som kommer overraskende på både sektoren og KUF-komiteen, kan ikke regjeringa forvente ubetinget støtte.

Arbeiderpartiet støtter flere av målene, som samarbeid med arbeidsliv og næringsliv og å stimulere til å få kandidater til å fullføre en grad, men regjeringas løsninger støtter vi ikke uten videre. De bryter med faglige anbefalinger på flere punkter, og det gir uante konsekvenser for institusjonene. Disse endringene skal legge premisser for institusjonene i lang tid framover, og da må vi kjenne konsekvensene. Derfor vil vi utsette.

Vi har alle vært vitne til en valgkamp i USA som for oss har fortonet seg underlig. Mye kan sies om den, men ett forhold er alle enige om. Landet er delt – splittet. Etter min mening skyldes det bl.a. en utvikling i helt gal retning innen utdanningspolitikken over tid. Mange barn går på fattige offentlige skoler og får ingen god utdanning. Før var college eller universitetsutdanning gratis på statlige universitet. Dette har blitt for dyrt for mange, også i middelklassen. Omskolering, omstillingsmidler og etter- og videreutdanning for dem som mister jobben i industrien, tilbys knapt. De blir overlatt til å løse problemet selv. Stadig større skattelettelser i svært mange år, særlig til de rikeste, har gitt trange offentlige budsjetter. Det har gått ut over noe av det viktigste et samfunn må levere til sine innbyggere – et godt og gratis utdanningssystem.

Store skattelettelser, trangere offentlige budsjetter og mer privatisering er en oppskrift som fører et samfunn i gal retning. Valget i 2017 vil bli et retningsvalg. Arbeiderpartiet vil ha Norge tilbake på et spor hvor fellesskap, gratis utdanning til alle og en trygg velferdsstat er viktigere enn skattelettelser og privat rikdom.

Marianne Aasen (A) [12:21:28]: Det vil jeg gjøre. Jeg tar opp Arbeiderpartiets forslag.

Kristin Vinje (H) [12:21:46]: Etter tre år har regjeringen lagt frem sitt fjerde budsjett, og det er nok et budsjett for flere jobber, bedre velferd og en trygg hverdag. Budsjettet for 2017 reflekterer også denne gangen at en av hovedprioriteringene til regjeringen er å investere i kunnskap.

Vi styrker arbeidet med tidlig innsats i skolen, vi styrker innsatsen mot mobbing i både barnehage og skole, vi fortsetter en storstilt satsing på videreutdanning av lærere, og vi innfører en ny femårig masterutdanning for lærere. Vi følger opp langtidsplanen for høyere utdanning og forskning, og vi styrker studentenes velferd gjennom å gi dem elleve måneders studiestøtte og gjennom å bygge mange flere studentboliger.

Sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre har Høyre og Fremskrittspartiet skiftet takt i kunnskapspolitikken. Det merker elevene, det merker lærerne, det merker studentene, og det merker forskerne.

I fremtiden vil vi også merke hvilken effekt det har på verdiskaping, for det å legge et godt kunnskapsgrunnlag er noe av det viktigste vi kan gjøre for å sørge for at vi evner å etablere nye, konkurransedyktige private bedrifter som kan bidra til å finansiere vår fremtidige velferd. Det handler om at vi tar vårt forvalteransvar på alvor.

I de siste fire budsjettene har bevilgningene til forskning og utviklingsarbeid økt med til sammen 5,1 mrd. kr utover prisveksten. Til sammen har vi trappet opp veksten med en reell økning på rundt 4 pst. hvert år, fra en gjennomsnittlig vekst på 2,4 pst. i forrige rød-grønne periode. Det kan man trygt kalle et taktskifte. I tillegg ligger det an til at SkatteFUNN-ordningen for forskning og utviklingsarbeid i næringslivet øker med godt og vel 1,4 mrd. kr i perioden, bl.a. som følge av utvidelser som denne regjeringen har gjort i den ordningen.

Norge står overfor store utfordringer når det gjelder omstilling, det visste vi da vi overtok regjeringsmakten. Derfor har vi hele tiden jobbet systematisk med å investere i utdanning, forskning, infrastruktur og vekstfremmende skattelettelser. Det gjør vi fordi vi vet at det er det som skal til for å skape vekst. Det er kunnskap og kompetanse som er grunnlaget for vår fremtidige velferd. Norge har hatt en sammenhengende vekst i bevilgningene til forskning og utviklingsarbeid gjennom de siste 30 årene. Men i en tid hvor mange land nå kutter i forskningsbevilgningene, satser vi enda mer offensivt enn før, noe som vil styrke vår konkurranseevne på sikt.

Mens den rød-grønne regjeringen satset aller mest i sitt første år i regjering, som var et nedjustert forskningsbudsjett i forhold til det Bondevik II-regjeringen leverte fra seg før den gikk av, varierte den rød-grønne forskningsinnsatsen fra år til år, som en jo-jo, og alle husker hvileskjæret fra 2007. I motsetning til den rød-grønne regjeringen har det ikke-sosialistiske flertallet sammen sørget for å øke forskningsbevilgningene hvert eneste år, både som andel av statsbudsjettet og som andel av BNP. Det er fordi vi prioriterer kunnskap, og vi holder stødig kurs.

Vi har lagt frem en langtidsplan for høyere utdanning og forskning, og den er systematisk blitt fulgt opp hvert år. Det gjør vi også i budsjettet for 2017. Bevilgningene styrkes med 580 mill. kr i 2017, og til sammen har vi fulgt opp planen med totalt 2,2 mrd. kr i perioden 2015–2017. Forskningsmiljøene har aldri opplevd en lignende forutsigbarhet i forskningsbevilgningene, og studentene har fått et historisk løft gjennom elleve måneders studiestøtte og rekordstor satsing på studentboliger. Vi gjennomfører en strukturendring i universitets- og høyskolesektoren for å få mer robuste fagmiljøer og bedre undervisning for studentene.

Regjeringen leverer så det suser på skole, utdanning og forskning. Men la meg avslutningsvis også si at regjeringen leverer solid på andre områder. Den 1. januar gjennomfører vi et viktig skille mellom staten og Den norske kirke. Det er en historisk milepæl. Gjennom denne prosessen, som har fått bred oppslutning i Stortinget, og som har pågått i hele regjeringsperioden, er det nå lagt et godt grunnlag for at Kirken skal kunne ivareta sin rolle som folkekirke.

Bente Thorsen (FrP) [12:26:34]: Det er et godt og stort budsjett som er vedtatt, men så står også Norge overfor store utfordringer i årene som kommer. I budsjettet for 2017 bevilges det mye til investeringer i infrastruktur, forskning og kunnskap. Det vil redusere næringslivets transportkostnader, øke innovasjon og nyskaping og heve kompetansen i befolkningen. Dette er bevilgninger som er investeringer i framtiden, investeringer for nødvendige omstillinger som skal sikre vekst og velstand.

Noen partier, som f.eks. Arbeiderpartiet, ynder å si at denne regjeringen gir mest skattelettelser til dem som har mest fra før. Jeg blir ikke forbauset om det kommer fram flere ganger i denne debatten

I Fremskrittspartiet bruker vi ikke den retorikken. Vi mener at når regjeringen følger opp Fremskrittspartiets politikk og gjennomfører betydelige skattelettelser, gjennom bl.a. redusert selskapsskatt, er dette skattelettelser som trygger eksisterende arbeidsplasser og gir mulighet for å etablere flere nye arbeidsplasser.

I forbindelse med de nødvendige omstillinger som må skje i næringslivet, er jeg glad for at en samlet komité står bak en merknad som viser til at nedgangen innen olje- og gassnæringen har ført til både høyere arbeidsledighet i fylkene på Sør- og Vestlandet og til dels stor reduksjon av nasjonal verdiskaping og eksport.

Det vil være god kapasitet og vilje til omstilling og fornyelse i næringslivet de kommende år, og bedriftene har behov for langsiktig samhandling med forsknings- og utviklingsmiljøer for å sikre en bærekraftig transformasjon og fortsatt høy verdiskaping.

Videre viser komiteen til at en er oppmerksom på de alvorlige utfordringene arbeids- og næringslivet på Sør- og Vestlandet har, og ser derfor behovet for langsiktig omstilling og fornying av næringslivet i disse fylkene.

Regjeringens prioriteringer de siste par årene har lagt særlig stor vekt på omstillingsbehovene på Sør- og Vestlandet. Jeg har forventninger til at Fremskrittspartiet og regjeringen fortsetter med dette. Jeg vil understreke at dette har formidabel betydning for Rogaland, som har høy arbeidsledighet.

Selv om vi skal leve av olje og gass i mange år framover og dette fremdeles vil være viktig for næringslivet også i Rogaland, er det en utfordring at ca. 40 pst. av arbeidsplassene i fylket er relatert til olje- og gassektoren. En satsing på samarbeid mellom forskningsmiljøer og næringsliv vil sikre nye arbeidsplasser i Rogaland og nasjonalt bidra med skatteinntekter.

Fremskrittspartiet mener at gode og forutsigbare rammevilkår for næringslivet, kutt i skjemaveldet og en god utdannings- og forskningssektor er grunnsteinene i velferdssamfunnet og en forutsetning for å trygge arbeidsplasser og verdiskaping.

En fungerende og økonomisk bærekraftig velferdsstat er fullstendig avhengig av en god utdanningssektor. Her spiller læreren en nøkkelrolle. Uten gode lærere blir det ingen kunnskap eller verdiskaping i framtiden. Så lenge jeg kan huske, har vi snakket om hvor viktig det er med gode lærere i skolen. I den sammenheng vil jeg gjerne sitere Trond Giske fra en spørretimedebatt den 12. april 2000, da han var utdanningsminister:

«Lærerutdanningen er en del av den høyere utdanningen i Norge, og det vil

være naturlig at også den gjennomgås etter at Mjøs-utvalget har kommet med

sin innstilling. Og jeg er helt enig med representanten Petersen i at vi må sørge

for at vi har gode nok og kvalifiserte lærere. Det er alvorlig at veldig mange

lærere ikke har den utdanningen de burde ha for å undervise i den norske

skolen.»

Jeg vil tro at både representanten Giske og hele Skole-Norge nå egentlig er fornøyd med at Fremskrittspartiet og regjeringen ikke har latt det være med prat, men faktisk har innført konkrete tiltak på området: Strengere karakterkrav for å komme inn på lærerutdanningene, krav om fordypning, rekordstor etterutdanningssatsing for lærere og innføring av femårig lærerutdanning er tiltak som Fremskrittspartiet og regjeringen har gjennomført. Dette vil styrke kvaliteten i skolen, til beste for både elever, lærere og samfunnet. Det kan også være på sin plass i julens og raushetens ånd å understreke at mye av det som er blitt iverksatt av regjeringen, har bred støtte, ikke bare fra Kristelig Folkeparti og Venstre, men også fra Arbeiderpartiet.

I motsetning til tidligere er heldigvis ikke skolepolitikken lenger en ideologisk slagmark. Derfor tror jeg mange er mer fornøyd med regjeringens politikk på området enn de egentlig vil innrømme.

Fremskrittspartiet på Stortinget er også i stor grad fornøyd med statsråd Røe Isaksen og regjeringens innsats. Viktige punkter i Fremskrittspartiets partiprogram på skoleområdet er bl.a.:

• forbud mot nikab og ansiktsdekkende plagg i skolen

• realfagsløft

• KRLE-faget, med ekstra vekt på kristendommen – dette for å gi elever kunnskap om Europas kulturgrunnlag

• bedre skolemiljø

• forsterket og konkret innsats mot mobbing

• styrking av basisfagene

• liberalisering av friskoleloven

• lærerløft med femårig utdannelse

• krav om fordypning

• etterutdanning for lærere

• yrkesfagløft med økt lærlingtilskudd, hospitering for yrkesfaglærere osv.

På alle disse områdene er det enten noe på gang, eller det har blitt levert konkret og praktisk politikk som gir bedre skole og bedre grunnlag for framtidig innovasjon, velferd og verdiskaping.

For Fremskrittspartiet er satsing på yrkesfag og fagskoler svært viktig. Både bedrifter og offentlig sektor vil i framtiden ha et stort behov for dyktige medarbeidere med fag- og yrkesutdanning. Derfor legger vi til rette for alternative opplæringsløp, som f.eks. praksisnære opplæringsprogrammer i bedriftene. Praksisbrevordningen utvides, tilbudet til elever som vil kombinere fagbrev og studiekompetanse, videreutvikles, yrkesretting av fellesfagene på yrkesfaglige utdanningsprogrammer er under arbeid.Vekslingsmodellen styrkes, og lærlingtilskuddet økes. Under denne regjeringen har tilskuddet økt med 20 000 kr per lærekontrakt.

Fremskrittspartiet mener at det er viktig med faglig oppdaterte yrkesfaglærere. Regjeringen følger opp med å utvide hospiteringsordningene, slik at bedrifter kan bidra til faglig oppdatering for yrkesfaglærere. Videre kan fagfolk som har lyst til å bli lærere, nå få et stipend som gjør det mulig å kombinere utdanning med en eventuell deltidsjobb. Dette er tiltak som vil styrke kvaliteten og forhåpentligvis redusere frafall i skolen.

Mange elever i den norske skolen har i dag store problemer med realfagene, spesielt matematikk. Fremskrittspartiet har lenge påpekt denne utfordringen og er glad for at regjeringen er tydelig, offensiv og praktisk i sine tiltak for å få realfagskunnskapene opp på et nivå som verdens rikeste land kan være bekjent av. Realfagsløftet er i full gang, og i etter- og videreutdanningstilbudet til lærerne legges det særlig vekt på matematikk og naturfag.

Det er en helhetlig tankegang bak kunnskapssatsingen i budsjettet. Norge må ha gode utdanningstilbud i alle ledd, fra barnehage og grunnskole til fagskoler, universiteter og voksenopplæring. Norge som kunnskapssamfunn er komplett avhengig av at elevene fra grunnskolen av får tilegnet seg kunnskap til å mestre utfordringene de møter senere i livet.

Våre tiltak vil gi god effekt på sikt. Det viktige nå er at vi har blikket vendt framover. Vi må sørge for at skattebetalernes penger forvaltes mest mulig fornuftig, og vi må sette krav. Vi må ikke glemme at Norge ligger på topp i OECD når det gjelder både ressursbruk per lærer og elev og lærertetthet per elev Likevel har vi gjennom mange år levert bare middels resultater. Det viser behovet for fornuftige, skolefaglige reformer.

Kvalitetsreformene vi har gjennomført de siste årene, har skjedd i god dialog med skolefolk og forskningsmiljøer. Vi har tro på at norsk skole er på rett vei, og er imponert over gode lærere og skolelederes innsats og vilje til å gjøre skolen god. Rekordmange lærere tar etterutdanning for å bedre sin kompetanse, til beste for både elever, seg selv og samfunnet. Dette tror vi vil gi gode resultater framover. De siste resultatene fra TIMSS og PISA antyder at skolen er på rett vei.

Fremskrittspartiet har tro på at den skolepolitikken som regjeringen fører, er den rette for skolen. Det brukes ressurser på skoleforskning, slik at vi ser hvilke tiltak som virker best, og hva som gir mest effekt. Det gir grunnlag for en kunnskapsbasert, effektiv og praktisk skolepolitikk, som vi håper Fremskrittspartiet kan få være med på å føre i mange år framover.

Jeg får komme tilbake til kirkebudsjettet i et eget innlegg.

Anders Tyvand (KrF) [12:36:20]: Representanter fra både regjeringspartiene og samarbeidspartiene har flere ganger sagt at vi har sett et taktskifte i skole- og utdanningspolitikken med det nye flertallet vi fikk på Stortinget etter 2013. Man skulle kanskje tro at det er de rytmene vi hører nå, men det er nok noe annet, fra utsiden. Jeg er glad for at vi også klarer å holde takten inn i 2017. På noen områder begynner det nå å svinge skikkelig. Jeg synes det er hyggelig å se at også de rød-grønne partiene har lagt om takten etter at de kom i opposisjon.

Den viktigste skolesatsingen for Kristelig Folkeparti i denne stortingsperioden har vært tidlig innsats. En av de store utfordringene i skolen er at det er for mange som får hjelp for sent. Det er for mange som ikke lærer det de skal i løpet av de første skoleårene, og som dermed får et vanskelig utgangspunkt for videre læring. Det handler i stor grad om at hver enkelt lærer har ansvar for for mange elever hver, og at de har for liten tid til hver elev. Tre av fire lærere sier at de har for liten tid til elevene sine, og da blir det vanskelig å gi den enkelte den hjelpen og oppfølgingen de har behov for. Det vil Kristelig Folkeparti ta på alvor, og derfor har vår store satsing vært flere lærere til de yngste elevene. Dette har vi prioritert gjennom hele denne stortingsperioden, og nå har vi fått på plass øremerkede midler til mer enn 1 700 flere lærerstillinger i 1., 2., 3., og 4. klasse. Det er en solid satsing på tidlig innsats, og det er et målrettet tiltak for å hjelpe dem som trenger det mest.

Kristelig Folkeparti ønsker også en nasjonal norm for lærertetthet for hele grunnskolen. Vi vil at det skal være maks 16 elever per lærer i snitt ved alle skoler i 1.–4. klasse og maks 24 elever per lærer i snitt i 5.–10. klasse. I vårt alternative budsjett la vi inn midler til å fullfinansiere en slik norm for hele grunnskolen. Det har vi ikke fått fullt gjennomslag for, men vi har nå fullfinansiert en norm for småskolen. Det er et viktig gjennomslag, det er riktig sted å begynne, og så har Stortinget mulighet til å vedta en norm for hele grunnskolen når Kristelig Folkepartis representantforslag skal behandles over nyttår.

Jeg er også glad for at vi har fått til å øke tilskuddet til skolehelsetjenesten, jeg sier det selv om det ligger under en annen komité. Helsesøstre gjør en viktig jobb i skolen, og det er viktig at elevene ikke møter en stengt dør når de trenger hjelp. De kan ikke få beskjed om at de må vente til neste torsdag, de må få hjelp når de trenger hjelp. Derfor er det viktig at de pengene Stortinget bevilger til skolehelsetjenesten, faktisk blir brukt til flere helsesøstre, og derfor er det både viktig og riktig å øremerke disse midlene.

Kristelig Folkeparti er også fornøyd med andre gjennomslag i skolepolitikken. Ett av dem er å øke kapitaltilskuddet for friskolene, for også elever i friskolen trenger tak over hodet, og i påvente av at regjeringen skal følge opp Stortingets vedtak fra i fjor om å finne en løsning på hvordan husleiekostnader kan innarbeides i friskolenes tilskudd, er jeg glad for at vi har fått til å øke kapitaltilskuddet noe.

Jeg er også glad for at vi nå har blitt enige om at staten fortsatt skal finansiere kompletterende undervisning til norske elever som bor i utlandet, og at tilskuddet til Norskskolen og Globalskolen likevel ikke blir kuttet.

En annen utfordring i skolen gjelder yrkesfagene. I mange år har vi hatt problemer med å skaffe nok lærlingplasser, og det har nok vært en av de viktigste årsakene til at færre enn vi skulle ønske, har valgt yrkesfag på videregående. Norge har behov for flere fagarbeidere, men hvis det framstår som en karrieremessig risikosport å velge yrkesfag, blir det lite attraktivt. Gjennom hele denne perioden har Kristelig Folkeparti jobbet for å heve lærlingtilskuddet, og her har alle samarbeidspartiene bidratt. Regjeringen har økt tilskuddet i sine budsjettforslag, og Kristelig Folkeparti og Venstre har fått gjennomslag for å øke det ytterligere i forlikene. Det er en satsing som vil gjøre det mer attraktivt å bli lærebedrift, det vil forhåpentligvis bidra til at flere får lærlingplass, og det er et godt tiltak for å demme opp for økende ledighet blant unge.

Kristelig Folkeparti la også inn 20 mill. kr til Samfunnskontrakten i vårt alternative budsjett, for å styrke arbeidet med å skaffe flere lærebedrifter og lærlingplasser. Vi fikk gjennomslag for 4 mill. kr, og det tror jeg vil komme godt med i dette viktige arbeidet.

Når det gjelder forskning og høyere utdanning, vedtar vi nå et budsjett som er i tråd med opptrappingen i langtidsplanen som Stortinget har vedtatt. Det blir flere studieplasser, flere rekrutteringsstillinger, økt forskningsinnsats og i tillegg en satsing på fagskolene. Nå implementeres også det nye finansieringssystemet for universitets- og høgskolesektoren. Jeg mener det er et godt finansieringssystem, som jeg tror vil bidra til å øke kvaliteten, bidra til mer internasjonalisering, økt gjennomføringsgrad og mer forskningssamarbeid. Kristelig Folkeparti var kritiske til måten regjeringen valgte å implementere det nye systemet på. Vi så at en del institusjoner tapte i overgangen, og i vårt alternative budsjett foreslo vi å gi full kompensasjon til de institusjonene som tapte i overgangen – uten å ramme dem som kom godt ut av det. Det fikk vi delvis gjennomslag for, og dette er en god styrking av sektoren generelt.

Når det gjelder studentene, vil jeg gi ros til Venstre for å ha vært pådriver for flere studentboliger, og det er en glede å få være med på at studiestøtten nå trappes opp til 11 måneder. For Kristelig Folkeparti er det på sikt et klart mål at dette også skal gjelde for folkehøyskolene.

Så vil jeg nevne de private utdanningsinstitusjonene. Musikkteaterhøyskolen har nå kommet inn på statsbudsjettet, det er jeg glad for, og jeg er også glad for at lærerutdanningen ved NLA Høgskolen nå trappes opp med 70 nye studieplasser. De private utdanningsinstitusjonene er en viktig del av utdanningssystemet vårt, men vi trenger en gjennomgang av finansieringssystemet for de private aktørene. Det har regjeringen fått i oppdrag å levere, og jeg håper at vi snart får en sak til Stortinget om dette. En ting som regjeringen må se på i det arbeidet, er kriteriene for å komme inn i finansieringssystemet. Det har ikke vært noen grunn til at Musikkteaterhøyskolen ikke skulle få statstilskudd. Nå får de det, og det er jeg glad for.

Det er en sak som kanskje virker litt kuriøs i den store sammenhengen, som jeg også har lyst til å nevne, og det er bevilgningen til oppstart av en pianostemmerutdanning ved Norges musikkhøgskole. Pianostemmere utfører en viktig jobb for kulturlivet, men vi går mot en mangel på pianostemmere i Norge, og vi utdanner ikke nye i dag. Det er opposisjonens rolle å være kritisk til flertallspartienes budsjettforlik, men jeg håper at de i alle fall setter pris på at vi nå sparer oss alle for mye sur musikk i framtiden.

Til slutt må jeg si noe om Den norske kirke, for om 15 dager blir Den norske kirke et eget rettssubjekt og et selvstendig trossamfunn utenfor staten. Det betyr heldigvis ikke at Kirken skilles fra samfunnet eller skilles fra folket. Det betyr heller ikke at alle bånd mellom stat og kirke brytes. Kirken vil fremdeles ha en spesiell posisjon både i samfunnet og i lovverket, og den vil være underlagt andre krav og forventninger enn det andre trossamfunn er. For Kristelig Folkeparti er det viktig at Kirken og de ansatte sikres trygghet i denne omstillingsprosessen. Det er også et mål at Kirkens virksomhet skal kunne fortsette på samme nivå som i dag. Derfor var det uheldig at regjeringen la fram et budsjett som innebar at Kirken måtte ha kuttet kraftig i antall prestestillinger. Jeg er glad for at vi fikk styrket tilskuddet med 60 mill. kr i forliket.

Jeg skulle gjerne sett at vi også fikk lagt inn en noe høyere egenkapital enn de 100 mill. kr som regjeringen la inn, for å gi Kirken en trygghet for framtidig risiko. Det fikk vi ikke gjennomslag for i denne omgang, men komiteen ber nå regjeringen komme tilbake i revidert budsjett for 2017 med en vurdering av situasjonen og eventuelt behovet for å styrke egenkapitalen ytterligere.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [12:45:39]: Gjennom de snart sju og et halvt årene jeg har sittet på Stortinget, har jeg særlig hatt én misjon på vegne av Senterpartiet. Det er å få de praktiske fagene på dagsordenen, både i grunnskolen, i videregående skole, i fagskolen og i profesjonsfagene i høyere utdanning. I all beskjedenhet føler jeg at både jeg og Senterpartiet langt på vei har lyktes med dette, sjøl om vi slett ikke har fått gjennomslag for alle de endringene som vi mener er nødvendige for å gi yrkesfagene og fagopplæringen den anerkjennelse og plass som fagene og ikke minst elevene fortjener.

Senterpartiet er utålmodig på yrkesfagenes vegne. Det reflekteres også i vårt alternative budsjettforslag. Ja, jeg kan forsikre om at Senterpartiet også er opptatt av tidlig innsats i skolen, og ja, vi prioriterer økte midler til flere lærere. I tillegg er det Senterpartiet som gjennom sitt alternative budsjett forsvarer målet om lik rett til utdanning over hele landet, der regjeringa foreslår det motsatte. Det betyr at elever skal ha den samme muligheten til å ta den utdanningen de ønsker, også der skolen ikke ligger rundt neste sving, men kanskje flere mil unna. Derfor har vi foreslått å øke bostipendet med 1 000 kr og oppheve behovsprøvingen av bostipendet mot lærlinginntekt.

Jeg er stolt av at Senterpartiet fikk gjennomslag for innføring av valgfag i ungdomsskolen i forrige periode. Det var etterlengtet og en viktig anerkjennelse av verdien av praktiske ferdigheter, og det er viktig for at skolen skal oppleves som relevant for alle elever – også de som ikke finner seg til rette med kun teoretiske fag og arbeidsmetoder.

Det var også en seier at vi fikk innført arbeidslivsfaget i skolen – en smakebit på yrkesfagene og en veiviser til mulighetene som ligger i fagopplæringen. Men jeg er skuffet over regjeringa og støttepartiene, som åpenbart mener at faget ikke er viktig nok til å sikre at alle elever får mulighet til å velge arbeidslivsfag.

Selv om statsråden sikkert vil riste på hodet over at jeg nok en gang avkler regjeringas såkalte yrkesfagssatsing, må jeg dessverre gjenta at jeg er skuffet over at regjeringa ikke prioriterer yrkesfagene.

Vi er derimot vitne til en regjering som har handlekraft når det gjelder å få sendt erfarne lærere på kurs for å samle studiepoeng, og en regjering som har slått sammen universitet og høgskoler over en lav sko. Men å klare å gjennomføre vedtak Stortinget gjorde allerede for tre og et halvt år siden for yrkesfagene, klarer ikke regjeringa. Det er skuffende. Det hjelper ikke at regjeringa har valgt en retorikk som gir inntrykk av at yrkesfagene har fått et løft, når realitetene viser at det ikke har vært tilfellet.

I 2013 vedtok Stortinget at

• tilbudsstrukturen skulle gjennomgås

• små- og verneverdige fag skulle gjennomgås

• det skulle stimuleres til etablering av y-veier fra flere fagområder

• det skulle legges til rette for tidligere og hyppigere veksling mellom opplæring i skole og arbeidsliv, altså vekslingsmodeller

• en skulle praksisrette fellesfagene

• prosjekt til fordypning skulle ut i bedrift

• flere læreplasser skulle opprettes gjennom Samfunnskontrakten

• alternativ Vg3 for de som ikke får læreplass, skulle utredes

• en skulle kartlegge utstyrssituasjonen

• en skulle innføre hospiteringsordninger

• en skulle innføre praksisbrev

• en skulle innføre en lærlingklausul

• en skulle vurdere en ordning for godkjenning av utenlandske fagbrev

• en skulle gi rett til påbygging etter fagbrev

De siste fire punktene er gjennomført. I parentes bemerket ble retten til påbygging vedtatt etter at Senterpartiet fremmet et Dokument 8-forslag som flertallet gikk imot. Det står mer i Meld. St. 20 for 2012–2013, På rett vei.

Ja, regjeringa har iverksatt arbeidet med å gjennomgå tilbudsstrukturen, og Utdanningsdirektoratet har foreslått en rekke store endringer. Høringen er imidlertid utsatt til våren. Da har det gått fire år siden Stortinget gjorde sine vedtak. At en heller ikke har fått fram fagskolemeldinga før nesten to år etter det statsråden selv utropte til fagskoleåret, sier også noe om at det er ikke på yrkesfag trykket har vært.

Formidling av lærlinger og rekruttering av lærebedrifter er et lokalt og regionalt ansvar som krever iherdig og direkte oppfølging hele tida. Det er veldig bra at regjeringa har økt lærlingtilskuddet, men likevel er erfaringene at antall lærlinger som har fått læreplass, har gått ned, ikke opp. Som rapporten fra Riksrevisjonen viser, er det ikke bare penger til bedriftene som skal til for at elever skal få fullført studieløpet sitt.

La meg drive litt reklame for Senterpartiets alternative budsjettforslag, der jeg tror regjeringa kanskje kan finne litt inspirasjon når de nå skal i gang med utkast til budsjett for 2018. Senterpartiet har foreslått å bevilge 50 mill. kr til å drive lokalt arbeid med å skaffe læreplasser, som de f.eks. gjør på Hadeland, der de har en formidlingsprosent på 99. Yrkesfagmotivatorer har vist seg å være gull verdt for både elever, bedrifter og kommunene.

Vi har også satt av 40 mill. kr til hospiteringsordninger. Det er svært viktig at yrkesfaglærerne har mulighet til å hospitere i yrkeslivet og også hente inn folk fra næringslivet til skolene.

50 mill. kr ekstra ønsker vi å bruke på ressurskrevende yrkesfag. Vi har også økt satsene for utstyrsstipend og tilskuddet til opplæring av lærlinger med spesielle behov.

Vi har i tillegg hvert eneste år etterspurt regjeringas engasjement for å gjøre fylkeskommunene i stand til å utvikle vekslingsmodeller. Det er en både arbeidskrevende og økonomisk utfordring som Stortinget har gitt fylkene. Senterpartiet har økt rammene til fylkeskommunene og kommunene, slik at de bedre kan legge til rette for vekslingsmodeller.

I et intervju i Nationen fra april 2014, seks måneder etter at regjeringa tiltrådte, altså for to og et halvt år siden, sa statsråden at han ville «røske opp i yrkesfagene». Evalueringen av yrkesfagene etter innføringen av Kunnskapsløftet viste at rekrutteringen til bygg- og anleggsteknikk hadde sunket med over 39 pst., og at rekrutteringen til design og håndverk hadde sunket med over 42 pst. Fortsatt er det for mange som ikke gjennomfører videregående skole. Det er særlig fra yrkesfagene ungdommene dropper ut. Derfor er det synd at statsråden ikke har evnet å gjøre som han hadde tenkt. Vi ønsker å satse på yrkesfagene, og da må det handles, ikke bare prates.

Så vet Senterpartiet at gjennomføring av videregående også henger sammen med hvordan elevene mestrer og gjennomfører barne- og ungdomsskolen. Derfor ønsker Senterpartiet også økt lærertetthet. Vi har i flere år sagt at vi vil prioritere flere lærere framfor flere timer. Jeg er glad for at flere partier nå har adoptert slagordet – og politikken. Det er viktig at elevene kan få tidlig hjelp med det de sliter med. Samtidig er det viktig med en lærertetthet som gjør det mulig å variere undervisningen og tilrettelegge for ulik innlæring og på den måten bidra til at unger får hjelp tidlig med det de strever med.

Senterpartiet mener at det ikke er nok å utvide lærertettheten på barnetrinnet. Vi mener dette må være en generell mulighet. Rapporten fra SSB som kom 1. desember, sa at økt lærertetthet i ungdomsskolen ikke hadde noen virkning på økt læring. Vel, jeg har lest rapporten. Den sier at det er stor usikkerhet på grunn av sammenligningsgrunnlaget. Ja, det kan en godt forstå. Det er verdt å merke seg at rapporten er basert på eksamensresultater i 10. klasse ett år. SSB hadde også sett på nasjonale prøver. De er som kjent ikke sammenlignbare fra år til år, så jeg mener det blir som å sammenligne idealtid fra ett år til et annet. Jeg ville ha avventet resten av rapporten før jeg fastslo at økt lærertetthet ikke har noen effekt, men jeg tror alle skjønner at om en har to gode lærere i samme klasse, vil det nødvendigvis gi mulighet for bedre læring enn om det kun var én lærer til stede.

Jeg må også så vidt nevne den såkalte effektiviseringsreformen til denne regjeringa. Det bør gi en bitter smak for både regjeringa og Kristelig Folkeparti og Venstre at for å få plass til ønskene til støttepartiene velger man å øke kuttene som gis flatt til alle, helt uavhengig av hva de driver med, eller hva slags størrelse det er på institusjonen eller tiltaket. Eksempelet fra Statped i innstillinga er godt i så måte. Å «få» en ekstra million i tilskudd til tunghørte er en fattig trøst når man kutter 5 mill. kr.

Så kort om høyere utdanning. Finansieringsmodellen legger grunnlaget for hvordan sektoren skal utvikle seg. Senterpartiet mener modellen ikke er bra dersom vi mener at vi skal utdanne også for de brede velferdsyrkene, og at ikke alle skal satse på å bli verdensledende. Vi advarte mot modellen allerede i budsjettdebatten i fjor, da omleggingen ble presentert. Effektene for neste år viser at det gir store utslag for de nye universitetene kontra de gamle. Det er bra at dette delvis rettes opp i forliket, men det er jo faktisk slik at de skjevhetene som ble kritisert i det gamle systemet, nå forsterkes i det nye.

La meg kort utdype litt: Regjeringa tar fra basisfinansieringen til universitetene og høyskolene og bruker 300 mill. kr til å premiere de institusjonene som klarer å tiltrekke seg bidrags- og oppdragsfinansiering – dette til tross for advarslene bl.a. fra instituttsektoren. Senterpartiets bekymring dreier seg i hovedsak om de institusjonene som har hovedansvaret for profesjonsutdanningene, men vi er også bekymret for at dreiningen kan svekke instituttene.

Vi er særlig bekymret for at det vil være vanskeligere for dem som skal utdanne til de brede velferdsyrkene, å trekke til seg eksterne midler. Det vil føre til at institusjonene som står for disse utdanningene, vil komme dårligere ut når det gjelder finansiering. I tillegg legges det opp til bedre premiering av hele grader framfor årsstudier, og en student som gjennomfører et årsstudium, skal ikke være like mye verdt. Vi mener dette blir feil.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [12:55:50]: Da tar jeg opp forslaget.

Iselin Nybø (V) [12:56:05]: Jeg har hatt gleden av å være fungerende komitéleder under denne budsjettbehandlingen, og jeg vil starte med å takke komiteen for godt samarbeid. Det har vært en krevende prosess for noen hver, men vi kom i mål, og nå står vi her.

I går arrangerte Venstres stortingsgruppe et internt miniseminar om IKT i undervisningen. Vi fikk mange innspill fra en rekke aktører, som IKT-Norge, Abelia, Lektorlaget, Elevorganisasjonen, Teknologirådet, osv. Mange ulike tema ble tatt opp, både problemstillinger og løsningsforslag. Felles for alle innspillene er at det er et betydelig forbedringspotensial i måten vi ser på IKT på, bruker IKT og satser på IKT. For eksempel bruker mange fortsatt IKT som et hjelpemiddel, de bruker ikke teknologien og de mulighetene den gir, til å tenke på en ny måte og endre undervisningen. Det er fortsatt litt sånn at referanserammene våre er analoge, og så bruker vi de tekniske hjelpemidlene til å gjøre det samme som vi alltid har gjort, i stedet for å utnytte de mulighetene teknologien gir oss f.eks. når det gjelder samhandling med andre, hvordan flere kan jobbe på samme dokument samtidig og gjennom det styrke skriveopplæringen, eller hvordan man kan bruke spill i undervisningen både for å forstå begreper og for å få en annen type dybdelæring.

Det er også ganske varierende hvor mye IKT-utstyr det er på skolene, og hvor fungerende det er. Noen steder har alle hver sin pc og iPad, mens andre steder er det et datarom som må bookes, og ofte er det mange maskiner som ikke virker. I Venstres alternative statsbudsjett har vi satset på IKT, også innenfor skolen. Vi har lagt inn 100 mill. kr til tilskudd til IKT-tiltak i opplæringen, en post hvor skoler og kommuner kunne søkt om støtte til IKT-tiltak som f.eks. smartboard og nettbrett. Vi hadde satt av 150 mill. kr ekstra til videreutdanning av lærere med spesiell vekt på IKT-opplæring. Vi hadde satt av penger til å flytte teknologi- og IT-utdanningen fra finansieringskategori E til D, og vi hadde satt av 1 000 nye studieplasser til IKT.

Teknologi er framtiden, og ting skjer raskt. Vi snakker om smarte byer og autonome biler, vi snakker om teknologi i eldreomsorgen med roboter som gjør det enklere å klare seg selv og bo hjemme så lenge som mulig og ønskelig. Vi snakker om det grønne skiftet og den nye oljen. Vi må være på ballen. Vi har det største og beste fortrinnet noen i historien noen gang har hatt. Men det er vår oppgave å følge med, sånn at ikke sjansen glipper fra oss.

Jeg er glad for at vi i budsjettforliket har fått med oss regjeringspartiene på 500 nye studieplasser innen IKT og 10 mill. kr til IKT i grunnopplæringen. Men dette kan bare være en begynnelse.

Videreutdanning av lærere og skoleledere har vært en viktig sak for Venstre i hele denne stortingsperioden. Det er en av de sakene som det har vært veldig enkelt å samarbeide med regjeringen om, for jeg vet at vi er på samme kurs, og vi har samme mål: flere dyktige og faglig oppdaterte lærere i norsk skole. Alle de hardtarbeidende lærerne i skolen må gis tid og ressurser til å få faglig og pedagogisk påfyll. For Venstre er en offentlig skole av høyest mulig kvalitet førsteprioriteten på veien mot kunnskapssamfunnet.

I løpet av budsjettforhandlingene i denne stortingsperioden har bevilgningene til videreutdanning økt kraftig, i tråd med Venstres prioriteringer. Siden regjeringen i tilleggsproposisjonen for 2014 la inn ca. 200 mill. kr mer til videreutdanning for lærere og skoleledere, har posten nå vokst til ca. 1,4 mrd. kr med de pengene som settes av i dette budsjettforliket. Det er historisk, og i motsetning til mange andre tiltak vet vi at dette nytter. Det nytter for å heve resultatene i skolen og sørge for at flere elever får et godt faglig utgangspunkt i livet. Og det har vært riktig å prioritere basisfagene. Men nå er tiden inne for å se på hvilke andre kompetanser som må styrkes for å sikre at alle elever kan henge med.

Jeg har allerede nevnt at Venstre foreslo en storsatsing på å heve IKT-kompetansen blant lærerne. Vi prioriterte også spesielt kompetanse i praktisk-estetiske fag, som en samlet komité har pekt på i behandlingen av innholdsmeldingen, og vi satte av 50 mill. kr til styrking av skolelederutdanningen. Alle disse tingene er viktige deler av satsingen på tidlig innsats fordi det bidrar til at hver enkelt elev blir sett og tatt på alvor. Økt bruk av digitale hjelpemidler har et enormt potensial for tilpasset opplæring, som kan bidra til at barn ikke faller fra tidlig. Praktisk-estetiske fag stimulerer kreativitet og skapervilje og skaper mestring for mange som kanskje sliter med det i andre fag.

Med en effektiv kamp mot mobbing kan vi spare mange for store psykiske lidelser, og vi kan spare samfunnet for framtidige utgifter.

Tidlig innsats handler om alt dette, og det handler om flere lærere på de tidlige klassetrinnene, men det handler også om å sette inn innsatsen før skolen. Jeg vil derfor nevne, selv om det har blitt behandlet i en annen komité, arbeidet med å sikre at flere familier med lav inntekt får delta i barnehage og SFO. Med de støtteordningene som har blitt innført i tidligere budsjetter, og med den prøveordningen for gratis fulltidsplass som har blitt innført i dette budsjettet, er det mange familier som får glede av det.

Høyere utdanning og forskning har alltid vært et viktig tema for Venstre. Det har det også vært i denne budsjettprosessen. Den største diskusjonen etter at regjeringen la fram sitt forslag til statsbudsjett, har vært det nye finansieringssystemet. Det var et bredt flertall som sluttet seg til prinsippene om å innføre to nye indikatorer, BOA og kandidatindikatoren. Men det var ingen, verken på Stortinget eller i sektoren, som hadde sett for seg hvilke utslag dette skulle gi, og hvilken overføring mellom institusjoner dette nye systemet skulle medføre. Jeg antar at heller ikke statsråden var klar over hvor store utslagene ville bli, for hadde han visst det, hadde jeg også forventet at han informerte Stortinget om det.

I komitéhøringen ga sektoren gjennom UH-rådet klar beskjed om at utslagene ble for store, og at dette var noe vi måtte ta hensyn til i budsjettprosessen. Dette har ikke vært et lett spørsmål. Det er vanskelig, for Stortinget kan ikke gå inn og gjøre enkeltjusteringer helt uten videre. Vi har ikke noe apparat til å beregne hvilke utslag det gir hvis vi gjør sånn eller sånn. Det har også vært vanskelig fordi det blir to lag i sektoren. Det blir de gamle universitetene mot de nye universitetene og høgskolene. Det er ingen som er tjent med slike motsetninger, og med dette systemet er dette en konfliktlinje som ikke kommer til å roe seg de neste årene. Venstre ønsket derfor å kompensere dem som kom dårlig ut, og vi ønsket å kompensere fullt ut. Vi ønsket å gjennomføre det nye systemet, men tilføre dem som tapte penger på det, midler gjennom basis.

Resultatet i budsjettforliket ble at innføringen nå tas over tre år, ikke to, og at de som kommer negativt ut, får tilført til sammen 45 mill. kr i 2017. Min holdning til dette er at neste år er det et nytt budsjett, og da er det også grunn til å kompensere dem som kommer negativt ut. Det kommer i alle fall Venstre til å jobbe for.

I Venstres alternative statsbudsjett har vi lagt inn penger til 2 000 nye studieplasser, 200 nye stipendiatstillinger og 100 nye post doc.-stillinger. I budsjettforliket fikk vi gjennomslag for 500 studieplasser og 50 stipendiatstillinger. Dette er ting vi vet kommer godt med, og det er flere institusjoner nå som venter i spenning på fordelingen av disse stipendiatstillingene og studieplassene.

Også studentvelferd har stått høyt hos oss. Vi har tidligere fått gjennomslag for en opptrapping av studiestøtten, og i 2017 utbetales den første uken i opptrappingen, som skal gi oss elleve måneders studiestøtte. Dette er et av de viktigste tiltakene vi kan treffe for å holde på heltidsstudentene og for å sikre at det å studere er et reelt valg for alle. Men også studentboliger er viktig. I vårt alternative statsbudsjett hadde vi inne 800 nye studentboliger, sånn at vi til sammen hadde kommet opp i 3 000, som er det studentorganisasjonene ønsker seg. I forliket ble det 300, men også det er et betydelig bidrag, som gjør en forskjell. Jeg vil spesielt trekke fram Oslo, der vi ser et eiendomsmarked som er nesten umulig for studenter å leve med og i. Det å få bo i en studentbolig kan utgjøre en stor forskjell for studenter, og jeg er glad for at vi har satset på det de siste tre årene.

Helt til slutt vil jeg si noen ord om Kirken. Det er spennende tider vi går i møte. Vi står midt i skillet, og Kirken skal nå bli et selvstendig rettssubjekt med alt det innebærer. Vi vet alle at den prosessen Kirken nå skal gjennom, er krevende. Skuffelsen var tydelig da de ikke fikk det de hadde ventet verken til drift eller egenkapital. I budsjettforliket ble driftstilskuddet økt, men det ble ikke satt av ekstra midler til egenkapital utover regjeringens forslag. Jeg går ut fra at statsråden har merket seg at komiteen ber regjeringen følge nøye med i utviklingen og i omstillingen, og at vi ber regjeringen komme tilbake i revidert med en oppdatering av situasjonen og en vurdering av behovet for mer egenkapital.

Audun Lysbakken (SV) [13:06:05]: SVs alternative budsjettopplegg er et budsjett for læring og sosial utjevning for å skape en skole som kan gi alle barn en mulighet til å lykkes – en skole som kan sørge for at vi realiserer visjonen om en mer kreativ skole, en mer lærende skole og en skole som kan bidra til å redusere klasseskillene i det norske samfunnet. Framtidsskolen er en skole preget av dybdelæring, av kreativitet og av å gjenreise respekten for praktisk læring i norsk skole, akkurat sånn som Ludvigsen-utvalget har anbefalt oss – og Stortinget langt på vei fulgte opp i arbeidet med stortingsmeldingen om framtidens skole tidligere i høst.

Den nye skolen trenger også en ny skoledag, hvis den skal kunne realiseres. Det må skapes større rom i skoledagen for nettopp praktisk-estetiske fag, for aktiv læring og fysisk aktivitet, for de metodene som skal til for å fremme dybdelæring framfor overflatelæring. Derfor vil SV i sitt budsjettforslag begynne innføringen av en mer praktisk og variert skoledag i Norge, det vi kaller heldagsskolen. I heldagsskolen blir det rom for flere timer med praktisk læring, rom for å gi de ungene som lærer best gjennom å gjøre ting praktisk, opplevelsen av å mestre i skolen, gi den bredden i fag og timer som skal til for at skolen vår bli bedre i praktisk læring. Det vil være rom for mer aktiv læring, fysisk aktivitet knyttet til faglig input. Det vil være rom for å begynne arbeidet med sosial utjevning, f.eks. gjennom å flytte leksene ut av hjemmet og inn på skolen, sånn at alle kan få mulighet til å få god oppfølging, uavhengig av hva slags hjelp de får hjemme.

Vi begynner i dette budsjettet også en opptrapping av folkehelseinnsatsen i skolen gjennom å bevilge over Helse- og omsorgsdepartementets budsjett penger til å starte innføring av et gratis skolemåltid i norsk skole. Heldagsskolen handler om å bruke den tiden ungene våre allerede bruker på skole og skolearbeid, på en bedre måte. Vi har i dag en hverdag for de fleste barn der de allerede fra de er seks år, er en full arbeidsdag på skolen, men der mye av denne tiden brukes på et SFO-tilbud av varierende kvalitet og til en høy pris. I tillegg har barna våre lekser hjemme på kvelden. Heldagsskolen innebærer ikke at barna skal bruke mer tid på skole og skolearbeid, men at de skal bruke den tiden de allerede bruker, på en mer fornuftig måte. Med det kan vi også gi et viktig bidrag til å løse tidsklemmen for familiene, gi barna mer fritid på egne premisser.

Forutsetningen for en mer praktisk og variert skoledag er at vi får flere lærere i norsk skole. Flere lærere er det aller viktigste for mer og bedre læring, for bedre oppfølging av hver enkelt elev – ganske enkelt fordi flere lærere gir mer tid til hvert enkelt barn, tid til å oppdage utfordringer, tid til å følge opp barna på deres egne premisser, både de som ligger et stykke etter, og de som ligger et stykke foran. At flere lærere er bra for norsk skole, er basert på den praktiske erfaringen til norske lærere rundt om i landets klasserom. Det er sunn fornuft at flere folk gir mer tid, og at mer tid per barn er nødvendig.

Jeg reagerer på det misbruket vi ser fra regjeringspartiene av den siste rapporten, knyttet til karakterer for de elevene som har vært igjennom ungdomsskolen i en skole med en økt lærerressurs – gjennom det rød-grønne forsøket med flere lærere i ungdomsskolen. Den rapporten er ikke et grunnlag for å avskrive flere lærere som virkemiddel for norsk skole. For det første er det et øyeblikksbilde. Det er en altfor smal oppfatning av hva det var det forsøket skulle bidra med, og forskerne tar selv en rekke forbehold. For det andre må vi ha en diskusjon om hvordan vi skal bruke økte lærerressurser for å få mest ut av dem. Den debatten er veldig interessant, men avspores av høyresidens forsøk på å si at flere lærere er et meningsløst tiltak.

Vi mener at svaret er en nasjonal norm for lærertetthet som kan sikre at det ikke er mer enn 15 elever per lærer på 1.–4. trinn og ikke mer enn 20 per lærer på 5.–10. trinn på skolenivå. Jeg vil gi Kristelig Folkeparti honnør for det arbeidet de har gjort i denne perioden med å øke lærertettheten, samtidig som jeg igjen vil etterlyse informasjon fra regjeringen om hvor disse pengene har blitt av, og hvor mye det har hatt å si for lærertettheten rundt om i landet. Det er også trist at det i dag vedtas å fjerne 600 lærere fra ungdomsskoler – ungdomsskoler med særskilte sosiale utfordringer, mange av de ungdomsskolene som aller mest trenger økte lærerressurser. Det kommer ikke til å bidra til sosial utjevning i norsk skole. Også her driver regjeringspartiene desinformasjon når de påstår at det hele tiden har vært meningen at disse lærerstillingene skulle avvikles i år. Hele premisset for dette forsøket var tvert imot at det skulle munne ut i en vurdering av en permanent videreføring og av en lærernorm. Den vurderingen har regjeringen ikke gjort. I det hele tatt har regjeringen vært totalt uinteressert i dette forsøket gjennom hele denne perioden.

SV legger fram et betydelig bedre budsjett for høyere utdanning og forskning enn det regjeringspartiene har lagt fram. Vi går inn for 1 000 nye studieplasser innenfor IKT og teknologi. Vi vil vri midlene til universitets- og høyskolesektoren sånn at det blir mer ressurser til basisforskning. Vi vil advare mot tendensen til at politikere skal styre mer av hva det skal forskes på, som går ut over den frie og nysgjerrighetsdrevne forskningen som skal til for at vi skal hevde oss nasjonalt og internasjonalt i forskningsøyemed. Vi går også inn for å øke studiestøtten og reversere det kuttet som regjeringen gjør når det gjelder studielånsrenten, og vi vil bygge 1 000 flere studentboliger enn regjeringen foreslo.

Etter budsjettforliket har vi fått se at de borgerlige partiene gir med den ene hånden til utdanningssektoren, og så tar de med den andre. Så skryter de av de økte bevilgningene til universitetene og høyskolene og tar ikke med det såkalte effektiviseringskuttet i den andre enden av regnestykket. Sannheten er at i budsjettforliket ble universitetene og høyskolene brukt som salderingspost for å skaffe penger til ting som var viktigere for de borgerlige partiene. Effektiviseringskuttet får konsekvenser langt forbi effektivisering. Det er klart det finnes potensial for effektivisering på universitetene og høyskolene, men ikke når det kommer et useriøst kuttforslag helt på tampen av året. Da går det ut over viktig virksomhet rundt om i Utdannings-Norge. Et eksempel på det har vi fått denne uken. Utdanningsdirektoratet har gjort oss oppmerksom på at de vil avslutte avtalen med Nasjonalt senter for skriveopplæring og skriveforsking og kutte de læringsstøttende skriveprøvene. Det er ganske spesielt at denne regjeringen, som er så svoren tilhenger av testing når det kan brukes til kontroll og rangering, gjerne overprøver fagfolks råd og sørger for at læringsstøttende prøver på skriveområdet, der vi vet at vi har så store utfordringer i norsk skole, kuttes bort. Dette er altså prøver som er et viktig redskap for mange lærere, og som det til alt overmål er brukt 4 mill. kr på gjennom 2016 for å forberede til 2017. Det er litt av et effektiviseringskutt. Det viser hvor hodeløst dette såkalte effektiviseringskuttet er, når det faktisk fører til direkte sløsing med penger.

Det vi ser, er at konsekvensene av de borgerlige partienes kutt er at det her blir mindre satsing på viktig læringsstøtte, samtidig som man opprettholder sin prioritering av kontroll og rangering. Dette er det mulig for Stortinget å gripe inn i. 119 forskere, lærerutdannere, rektorer og lærere har de siste dagene spredd et opprop mot nedlegging av skriveprøvene. Jeg har derfor tillatt meg i debatten i dag å fremme et løst forslag om å stoppe dette kuttet, denne nedleggingen. Så her har Stortinget en mulighet til å komme fagfolkene i møte og stoppe dette her og nå.

Med det tar jeg opp SVs forslag, som er omdelt.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [13:16:19]: God lørdag! Jeg skal påta meg ansvaret både for budsjettet og – samarbeidspartiene må vel også påta seg ansvaret – for at vi sitter her på en lørdag.

Men resultatet har jo ikke blitt så gærent allikevel. Det har blitt et budsjett som satser på kunnskap – et samarbeidsbudsjett og et samarbeidskompromiss som forsterker viktige satsinger, som regjeringspartiene også er glad for.

Først litt om bakgrunnen: Vi visste fra første øyeblikk da oljeprisen i Norge falt, at omstillingen – som bl.a. Høyre har snakket om i mange år – kom til å komme raskere, tydeligere og slå oss hardere enn det mange hadde forventet. Regjeringen har selvfølgelig ikke ansvaret for at oljeprisen faller, men det er vi som har hatt ansvar for å styre i en situasjon som har vært veldig vanskelig.

En av de aller viktigste satsingene i en omstillingsperiode er nettopp kunnskap og forskning – fra barnehage og skole og opp til universiteter, høyskoler og forskningsinstitusjoner. Budsjettet som vi la frem, fortsetter satsingen på kunnskap fordi det er viktig også for omstillingen av Norge.

Men kunnskap er også viktig for veldig mye annet. Én av de tingene kunnskap og kunnskapssatsing kanskje er aller viktigst for, er å motvirke økende og uheldige forskjeller – og det er både kulturelle forskjeller og økonomiske forskjeller. Den aller største utfordringen i Norge er hvis flere sakker akterut. Jeg er ikke så opptatt av som venstresiden å se på detaljene i de årlige inntektsstatistikkene – der kan f.eks. endringer i skattereglene slå ut fra ett år til et annet – men jeg er opptatt av at satsingen på utdanning og kunnskap er en av de aller viktigste satsingene vi kan ha for å forhindre økende utenforskap, som i verste fall kan ende med en ny, permanent sosial underklasse.

Kunnskap er også viktig for den kulturelle integreringen, rett og slett fordi skolen er en av fellesarenaene hvor de fleste barn og unge møtes. På skolen skal man lære seg noe kunnskap som man trenger og skal ha med seg resten av livet, men man skal også inn i et fellesskap. Man skal inn i et kulturelt fellesskap, og man skal inn i en del av en viktig nasjonsbyggingsprosess, som fortsetter den dag i dag. Det som elever med somaliske foreldre, irakiske foreldre, foreldre fra Porsgrunn, foreldre fra Iran eller fra Polen har til felles når de kommer til Norge, er nettopp at de alle sammen er norske barn i norske klasserom.

I både budsjettforliket og det budsjettet vi la frem – det siste budsjettet før valgkampen – er det mulig å se de langsiktige satsingene til denne regjeringen. Jeg mener det er en av de viktige tingene å få frem, fordi poenget med et budsjett er ikke å komme på noe nytt hvert eneste år, men å bygge opp under noen langsiktige satsinger som styrker grunnmuren i kunnskapssamfunnet.

Det har allerede vært nevnt at under forrige regjering var det f.eks. slik at forskningsbevilgningene gikk opp og ned som en jojo, og studentboligbevilgningene gikk opp og ned som en jojo – de hadde en tendens til å øke kraftig før hvert eneste valg – mens i denne perioden ser man langsiktige, stabile satsinger.

I skolen er det mye som tyder på at vi er på riktig vei. Antallet grunnskolepoeng i skolen øker. Vi har tegn til positive trender i TIMSS og i PISA, som nylig ble lagt frem. Ikke minst er det gledelig at vi har en klar fremgang i realfag sammenliknet med 2012. Derfor fortsetter regjeringen satsingen på grunnleggende ferdigheter i skolen, med en realfagsatsing.

Vi har fortsatt den store satsingen på å bygge en femårig masterutdanning for lærere. Den starter fra høsten. Det er ikke bare en omlegging hvor vi får mer av det samme, men også et kvalitetsløft.

Regjeringen foreslo også en forsterket innsats for tidlig innsats. Vi ville gi de midlene gjennom frie midler til kommunene. De er nå gjort om til øremerkede midler til lærerstillinger i 1.–4. klasse, og det er jeg svært komfortabel med.

Det gir meg også en anledning til å kommentere kort diskusjonen om flere lærere og resultatene av det: Sannheten er at forskningen spriker når det gjelder dette, men i den store sammenhengen er det ingenting som tyder på at flere lærerstillinger i seg selv gir bedre læring for elevene. Det som derimot kan være tilfellet, er at hvis man bruker flere lærerstillinger på en god og riktig måte, kan det gi bedre læring for elevene. Det er derfor regjeringen har varslet at vi til våren kommer til å legge frem et lovforslag om en forsterket plikt for skolene til å gi intensivopplæring til de elevene som henger etter, tidlig i skoleløpet. Det vil sannsynligvis også kreve flere lærerstillinger.

For øvrig er det verdt å stille spørsmålet om SV vil ha flere lærere inn i klasserommet, eller om de egentlig bare vil ha flere lærere til flere skoletimer. Hvordan SV skal få regnestykket sitt, med både heldagsskole, flere skoletimer og dermed flere lærere, til å gå opp med at de også går rundt og hevder at de vil ha færre elever per lærer, er en gåte.

Vi tar nye steg i retning av et yrkesfagløft. Lærlingtilskuddet styrkes gjennom budsjettforliket, og det er jeg glad for – 20 000 kr i økning i løpet av denne perioden. De forrige to perioder sto det i praksis på stedet hvil. Yrkesfaglærerløftet fortsetter. Vi går igjennom de yrkesfaglige studieprogrammene. Jeg er enig i at det tar litt for lang tid, men grunnen til det er også at vi skal samarbeide med partene. Vi innfører praksisbrev som obligatorisk ordning i alle fylker. Vi kommer med en skjerpet lærlingklausul. Og ikke minst er dette budsjettet et løft for fagskolene, et skoleslag som i mange år har vært underprioritert – jeg vil nesten si stemoderlig behandlet – og som er helt avgjørende for at vi skal klare å bygge et helhetlig utdanningsløp for gode fagarbeidere i verdensklasse. Er vi dermed ferdig med et løft for yrkesfagene? På ingen måte, men vi tar viktige grep, og vi går i riktig retning.

På forskningsfeltet fortsetter vi også satsingene. Da vi la frem en langtidsplan for forskning og høyere utdanning, var det ikke oppsiktsvekkende i seg selv at det kom en plan som så frem i tid. Det hadde man gjort i alle år. Det oppsiktsvekkende var at det var konkrete løfter der, og de konkrete løftene oppfylles; de har blitt oppfylt i hvert eneste budsjett og har blitt forsterket gjennom budsjettforlikene. Det betyr at i forskningsbudsjettene har man istedenfor jojo-politikk fått forutsigbarhet. Man har f.eks. fått forutsigbarhet for EU-finansiering og for finansiering av stipendiater.

For universitets- og høyskolesektoren innebærer budsjettet endringer. Den nye finansieringsordningen var det – som det ble påpekt her – bred enighet om indikatorene i, men det ble bekymring rundt om det rammet for hardt. Nå blir finansieringsordningen gjennomført gjennom tre år. Samtidig vil også en del av institusjonene som kommer dårlig ut, kompenseres for det. Det er jeg fornøyd med. Jeg synes også det er bra at forliket har gitt flere studieplasser.

Helt til slutt: Vi bruker ofte altfor liten tid på å snakke om voksne og deres kompetanse. I samfunnet vårt i dag er ikke læring noe man er ferdig med i det øyeblikket man er ferdig på skolen. Læring skjer gjennom hele livet. Et av de mest interessante funnene i internasjonal forskning er at norske voksne gjør det bedre enn det skoleresultatene deres skulle tilsi – hvorfor? Jo, det er fordi de har vært ute i arbeidslivet og lært. Det er et område som det gjennom flere år har vært lite oppmerksomhet rundt. Det har vært lite satset på. Kompetansepolitikken er viktig. Den er avgjørende for den enkelte arbeidstaker, f.eks. hvis det kommer nytt maskineri, ny programvare eller nye prosesser på jobb som man skal lære seg. Den er avgjørende for å hindre sosial dumping, f.eks. ved at vi har gode, ubyråkratiske ordninger for at f.eks. polske snekkere kan lære seg norsk på arbeidsplassen. Og den er avgjørende for omstillingen i samfunnet.

Det kommer snart en nasjonal kompetansepolitisk strategi, som vi har jobbet tett sammen med partene for å få frem. Det vil sannsynligvis ikke noen i salen her lese om på forsiden av VG, men det er allikevel en av de aller viktigste tingene jeg har jobbet med i denne perioden.

I sum er budsjettet et fremtidsrettet budsjett. Det er en fortsettelse av de store satsingene på kunnskap, på videreutdanning, på kompetanse, på grunnleggende ferdigheter, på forskning, på kvalitet i høyere utdanning og på livslang læring som denne regjeringen, sammen med samarbeidspartiene, har stått for i hele denne perioden. Men det er ikke dermed sagt at vi er ferdig. Det er mye som gjenstår, det er mange utfordringer som vi fortsatt skal gripe fatt i. Det er derfor det er god grunn til at dette flertallet også burde få fortsette å satse på kunnskap i neste stortingsperiode.

Martin Henriksen (A) [13:39:54]: Det er når budsjettene utformes at man ser hva partiene virkelig prioriterer. Arbeiderpartiet har et budsjett for flere arbeidsplasser, helse, klima og en bedre skolepolitikk samt tidlig innsats, flere lærere, innsats mot mobbing, yrkesfagløft, flere studieplasser og IKT for en moderne skole. Regjeringa har for fjerde år på rad prioritert skattekutt foran det meste annet. Resultatet av det er oppsummert ganske godt på forsida av Klassekampen i dag: «Økt ulikhet med de blå» er overskriften.

2015 var det første året Norge ble styrt av et statsbudsjett som Høyre og Fremskrittspartiet hadde laget fra bunnen av. SSB har publisert statistikken over økonomisk ulikhet, og alle ulikhetsmålene viser at forskjellene har økt. De rikeste drar ifra. 4 600 flere barn havner under fattigdomsgrensen, samtidig skapes det nesten ikke nye jobber. Årsaken er at denne regjeringa har én virkelig stor satsing: De bruker store summer på skattekutt som er skjevt sosialt fordelt. Skole blir i realiteten avspist med smuler.

Når vi debatterer ulikhet her på Stortinget, trekker Høyre ofte fram kunnskap som en av løsningene på forskjellsutfordringene. Men det forutsetter at skole, barnehage og utdanning gjøres til vinnere i de årlige budsjettene.

På fire år har Høyre og Fremskrittspartiet økt bruken av oljepenger med 100 mrd. kr. Bare fra 2016 til sitt forslag for 2017-budsjett, økte regjeringa oljepengebruken med 15 mrd. kr. Skole har fått 1,4 pst. av denne økningen. Skole har i realiteten tapt budsjettkampen mot skattekutt.

Det er denne virkeligheten Kristelig Folkeparti og Venstre møter når de skal forhandle budsjett med regjeringspartiene. De skal endre et statsbudsjett der det ikke er klimaet, kulturpolitikken, distriktspolitikken, de arbeidsledige eller skolen som er vinnere. Budsjettets vinnere er igjen Norges rikeste.

Når vi diskuterer utdanningsbudsjettet, skryter kunnskapsministeren ofte av tiltak han ikke har kjempet inn i budsjettet, eller satsinger Høyre og Fremskrittspartiet ikke har prioritert selv. Sannheten er den at Kristelig Folkeparti og Venstre har reddet skolebudsjettene i fire år. Og vi har en kunnskapsminister som administrerer en skolepolitikk han i stor grad er uenig i.

Dersom de fire statsbudsjettene som er lagt fram av Høyre og Fremskrittspartiet, hadde vært fasit, hva hadde vi hatt da? Jo, vil ville fått:

• ingen nye lærere

• ingen nye studieplasser

• ingen elleve måneders studiestøtte

Vi ville derimot fått kutt i folkehøyskoler, i studieforbund, i borteboerstipend, vi ville fått skolepenger for utenlandsstudenter og mye mer.

Vi har også sett at regjeringa og kunnskapsministeren har måttet foreta tilbaketog etter tilbaketog:

• i saken om barnehagemeldinga, der Stortinget endret kursen betraktelig

• i saken om obligatorisk eksamen i tre fag i ungdomskolen ble det et klart flertall i Stortinget mot forslaget

• i saken om fraværsgrenser måtte regjeringa gå en strafferunde etter at saken hadde vært i Stortinget

• i saken om heldekkende ansiktsplagg måtte regjeringa snu

• nytt finansieringssystem for høyere utdanning ble kritisert, justert og kompensert da det kom til Stortinget

Og kunnskapsminsterens budsjetter har blitt endret gang på gang. All ære til Kristelig Folkeparti og Venstre som har kjempet iherdig, fått inn flere lærere og tatt ut smålige kutt – år etter år. Men den jobben som gjøres i budsjettforhandlingene, framstår ofte mest som skadebegrensning. Årsaken er, akkurat som i klimapolitikken, i kulturpolitikken og i distriktspolitikken, at tyngdepunktet i norsk skolepolitikk ikke er til høyre. Nå har samarbeidspartiene igjen brukt energi på å snu et tiltaksløst budsjett.

Men det hadde ikke behøvd å være slik. Det er flertall på Stortinget

• for flere lærere i skolen, mot Høyre og Fremskrittspartiets vilje

• for flere studieplasser, mot Høyre og Fremskrittspartiets vilje

• for en sterkere satsing på IKT i skolen, der Høyre og Fremskrittspartiet drar beina etter seg

Arbeiderpartiet har i sitt alternative budsjett:

• milliardsatsing til tidlig innsats og flere lærer

• 3 000 studieplasser

• 3 000 studentboliger

• et løft for universitets- og høgskolebygg

• sterkere innsats mot mobbing, det bruker vi 100 mill. kr på

• et løft for IKT

• et løft for yrkesfag, 325 mill. kr mer enn regjeringa har

Vi har en regjering som har tyngdepunktet til høyre for Høyre, men heller ikke i skolepolitikken er det der flertallet på Stortinget egentlig ligger. De partiene som deler ambisjonen om flere lærer og mer kunnskap, kunne fått til mer sammen enn det vi har sett som resultat de siste fire årene.

Kent Gudmundsen (H) [13:45:08]: Det er liten tvil om at representanten Henriksen prøver seg på en veldig selektiv historiefortelling når han står her oppe og bidrar til debatten i salen.

Vi burde heller se litt tilbake på valget i 2013. Høyre advarte veldig sterkt i den tiden hvor avhengig norsk økonomi var blitt av oljesektoren, og det ble tydelig at dette ble raskere rett enn vi hadde fryktet.

Oljeprisen er halvert siden regjeringen overtok, og behovet for omstilling av norsk økonomi har vært stort. Høyre i opposisjon var opptatt av dette veldig lenge, og det var en tydelig politikk fra vår side. Da er det godt at vi nå har en regjering som sammen med Venstre og Kristelig Folkeparti har bidratt til å styrke norsk konkurransekraft og bidratt til tryggere arbeidsplasser, i motsetning til i Arbeiderpartiet, hvor finansering av lovnader nå enten må smøres med mer oljepenger eller økt skatt på norsk eierskap – i en tid hvor vi trenger mer av nye bedrifter, nye arbeidsplasser, nye ideer og flere gründere.

Dersom vi skal sikre varig velferd, må vi skape mer – ikke skatte mer. Norge trenger flere private arbeidsplasser som bidrar til statsbudsjettet, ikke flere som lever av statsbudsjettet. For Høyre er det viktig at vi bidrar til jobbskaping, og det er vår høyest prioriterte oppgave.

Derfor satser vi på kunnskap, forskning og innovasjon. Det er derfor vi bygger mer vei, at vi styrker den sosiale sikkerhetstrampolinen, og det er derfor vi sikrer bedriftene konkurransedyktige vilkår.

Vi behandler i dag et offensivt kunnskapsbudsjett som løfter fram kunnskapssamfunnet, som bidrar til at flere kommer i arbeid, som sikrer økt aktivitet, og som stiller krav til nødvendig omstilling. Sånn tar vi Norge trygt gjennom den langsiktige omstillingen.

Høyre og regjeringens satsing på kunnskapssamfunnet er en helthetlig tilnærming – fra barnehage til elever, studenter og voksne. Sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre løfter vi kvaliteten i barnehagene. Vi starter sosial utjevning allerede med læring gjennom lek. I skolen har vi, i tillegg til tidenes videreutdanningsløft, også fått på plass en solid styrking av tidlig innsats i barneskolen. Å gi våre barn tidlig følelsen av mestring vil gi dem den læringsgleden og motivasjonen som bidrar til at flere får en bedre skolehverdag. Flere vil fullføre og bestå også ut i yrkesopplæringen, hvor vi sammen igjen løfter innsatsen mot yrkesfagene.

Særlig satsingen på yrkesutdanningen er viktig. Når Norge er i omstilling, vil framtiden kreve flere fagarbeidere, også på et høyt nivå. Statistisk sentralbyrå har tidligere anslått at Norge vil mangle så mange som 110 000 fagarbeidere innenfor bygg, elektronikk og mekaniske fag innen 2030. NHOs kompetansebarometer har også vist at fem av ti bedrifter melder om behov for tilgang på mesterkompetanse. Som de borgerlige partiene pekte på i opposisjon, har vi ganske lenge vært på overtid med en satsing på yrkesfag.

Politikere bør måles på hvordan man prioriterer og leverer når man har makt. På veien i valgåret 2017 er det derfor på sin plass å konstatere at det er det nye borgerlige flertallet på Stortinget som har gitt Norge et taktskifte i satsingen på kunnskap, på forskning og ikke minst på yrkesopplæringen, som nå har fått et skikkelig løft og et tydelig politisk fokus.

I tillegg til yrkesretting av fellesfagene, eksamen, gjennomgang av programområdene for å rette de bedre inn mot utdanningsbehovene i arbeidslivet, krav til lærlinger i offentlige anbud og statlig virksomhet, økes altså lærlingtilskuddet nå for sjuende gang på drøye tre år, altså til 20 000 kr mer per kontrakt. Før dette var satsingen på lærlinger nærmest totalt fraværende i over ti år. Og det gjøres mer. Lærlinger med særskilte behov, får økt støtte, det stilles krav til praksisbrev, yrkesfaglærerne får etterutdanningstilbud, det satses stort på yrkesfaglig høyere utdanning, og i budsjettet ligger det nå løft for satsing på dette gjennom kvalitet i fagskolene. Gjennom den framlagte stortingsmeldingen om fagskolene foreslås det nå en rekke grep som vil løfte yrkesopplæringen i Norge til nye høyder. Vi står foran et paradigmeskifte, vil jeg påstå, i yrkesopplæringen, noe som passer godt når dyktige yrkesfagarbeidere framover skal bli helt sentrale for den videre utviklingen av norsk næringsliv og industri.

Det er liten tvil om at de reformene og de politiske grepene regjeringen har tatt for å styrke kunnskapssamfunnet, vil bidra til å bygge gode velferdstjenester, ruste Norge for framtiden og styrke vår omstillingsevne. Våre løsninger og ideer vil gjøre Norge bedre rustet til å møte en framtid der vi trenger flere økonomiske motorer, og der vi bruker skattepengene våre smartere. Sånn kan vi fortsatt være trygge på at velferdsordningene våre kan styrkes inn i framtiden.

Lill Harriet Sandaune (FrP) [13:50:28]: Den store britiske statsmannen Edmund Burke skrev en gang:

«Ren sparsommelighet er ikke økonomi. Utgifter, store utgifter, kan være en essensiell del av en god økonomisk politikk.»

I den situasjonen Norge er i nå, er dette en høyst gyldig realitet.

I dette budsjettet er utgiftene store, men utgiftene innen forskning og utdanning er investeringer som vil sikre verdiskaping og velferd for Norges befolkning. Med dette budsjettet investerer man i Norges framtid.

Det er en rekke konkrete tiltak i budsjettet som vitner om en offensiv og målrettet tankegang. Her vil jeg bl.a. trekke fram at fagskolesektoren styrkes med 68 mill. kr til utviklingsmidler i 2017, noe som må ses i sammenheng med stortingsmeldingen om fagskoleutdanning som ble lagt fram den 2. desember. I forbindelse med Lærerløftet innføres nye, femårige grunnskolelærerutdanninger på mastergradsnivå fra 2017. Det vil gi mer kompetente lærere og dermed bedre læring i skolen.

Satsingen på rekrutteringsstillinger fortsetter, med 50 ekstra stillinger i budsjettforliket på toppen av regjeringens forslag. Med dette har regjeringen tildelt midler til totalt 542 rekrutteringsstillinger i forbindelse med langtidsplanen for forskning og høyere utdanning. Videre gis det midler til 2 500 nye studentboliger, og første trinn i den gradvise innføringen av elleve måneders studiestøtte over fire år iverksettes.

I de siste fire budsjettene har regjeringen økt bevilgningene til forskning og utviklingsarbeid med til sammen 5,1 mrd. kr, utover prisveksten. SkatteFUNN-ordningen styrkes, og det gis midler som stimulerer til økt deltakelse i EUs rammeprogram for forskning og innovasjon samt 100 mill. kr mer i varige midler til forskningsinfrastrukturen.

Noen hevder at solid finansierte offentlige universiteter er det viktigste for å få innovasjon. Andre mener at det er i gründermiljøene at innovasjonen foregår. Andre igjen mener at det er de store bedriftene som driver innovasjonen framover. Vi i Fremskrittspartiet mener at de har rett alle sammen. Derfor er vi glad for at det satses på bred front for å styrke Norges innovasjonsevne og framtidige verdiskaping. Slik legges det til rette for utvikling og vekst for dagens og framtidens velferdssamfunn. Det er en helhetlig tankegang bak kunnskapssatsingen i budsjettet. Norge må ha gode utdanningstilbud i alle ledd, fra barnehage, grunnskole, videregående skole og voksenopplæring til fagskoler, høyskoler og universiteter.

I framtidens Norge har Fremskrittspartiet også tro på at oljesektoren vil fortsette å gi oss store inntekter i mange tiår framover. Like fullt er framtiden usikker, og det kommer til å bli mindre penger å fordele for oss politikere. Vi kan ikke lenger forvente å kunne bruke hundretalls av millioner, for ikke å si milliarder, på symbolsaker, offentlig forbruk og ineffektive strukturer.

Økt verdiskaping avhenger av at vi makter å rulle tilbake til staten. Vi må fortsette å bedre rammevilkårene for de reelle verdiskaperne, det betyr at vi må senke skatter og avgifter enda mer, og gi incentiver for verdiskapende investeringer innen forskning og næringsliv. Skal vi få til reell vekst og verdiskaping, må det bli flere arbeidsplasser i privat sektor. Vi må nå være klare på at det er i det private næringslivet at verdiskapingen skjer. Der skapes det nå mange nye jobber, og den utviklingen må fortsette. Innovasjon og verdiskaping må derfor enda sterkere inn i våre utdannings- og forskningsinstitusjoner hvis vi skal ha håp om framtidig velstand og velferd for Norges borgere.

Avslutningsvis vil jeg også nevne at det er gledelig med den merknaden som er kommet med fra en samlet transport- og kommunikasjonskomité i forbindelse med budsjettbehandlingen, der komiteen ser positivt på planene om forsknings- og testarena for framtidens bilteknologier og intelligente transportsystemer, som ønskes utviklet på Hell Arena. Her har man store muligheter til å ta en ledende rolle i utviklingen av framtidens trafikksystemer, der tunge aktører som SINTEF, NTNU, Nord universitet og ITIC i South Carolina er involvert. Det vil være et viktig område for den videre satsingen på trafikksikkerhet og ikke minst innenfor forskning og utvikling i framtidens Norge.

Christian Tynning Bjørnø (A) [13:55:34]: Ordtaket sier at den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves. Og gjett om vi ventet – men på noe godt? Jeg tror vi heller sier at den som venter på en helt nødvendig justering, venter ikke forgjeves.

I år som i fjor, og året før der igjen, ser vi det samme mønsteret. Regjeringen legger fram et nokså smalt kunnskapsbudsjett. Det meste er videreføringer av satsinger fra i fjor, eller året før der igjen, eller året før der igjen – satsinger som det i all vesentlighet er stor enighet om i denne sal. Eller vent nå litt: Er det egentlig enighet? For i år som i fjor, og året før der igjen, er det Kristelig Folkeparti og Venstre som sørger for at budsjettet justeres mer i den retningen som flertallet i denne sal er enig om.

Jeg har stor sympati for at det må være frustrerende å samarbeide med partier der en satsing på flere lærere hvert år må tvinges gjennom i tolvte time. Og ikke nok med det: Regjeringspartiene argumenterer til og med mot satsing på flere lærere.

Arbeiderpartiet er tydelig på at vi ønsker flere lærere i skolen. Vi satser stort på tidlig innsats. Vi vil innføre en lese-, skrive- og regnegaranti som sikrer at alle elever får nødvendig oppfølging, sånn at de raskt lærer seg de grunnleggende ferdighetene. I vårt alternative statsbudsjett satte vi av over 1 mrd. kr mer enn det regjeringspartiene foreslo, til tidlig innsats og flere lærere.

Men grunnskolen er også mer enn småskolen, og jeg er litt bekymret for at ungdomsskolen havner litt i skyggen. Ungdomsskolen er tre viktige år, tre år der det skjer enormt mye i elevenes liv, der det stilles tøffere krav til personlig og faglig utvikling, og hvor overgangen til videregående er et kritisk punkt. Arbeiderpartiet ønsker ikke å fjerne tilskuddet til 600 lærerstillinger i ungdomsskolen. I Telemark mister Skien og Porsgrunn tilskudd til i underkant av 30 lærere. En rektor i Skien uttrykte sterk bekymring i Telemarksavisa i slutten av november. Han sa:

«Mange elever har fått mye ekstra hjelp takket være disse ekstra stillingene. Og det har gitt bedre resultater. Dessuten har elever som ikke trives på skolen, fått det bedre.»

Men det sitatet hjelper dessverre lite så lenge Høyre mener noe annet. Her har regjeringen bestemt seg for lenge siden: Flere lærere i ungdomsskolen er ikke nødvendig – ja, la oss heller sørge for at det blir færre.

De siste ukene har vi fått presentert en rekke skoleresultater, og flere av dem har vært med positivt fortegn. Forskerne karakteriserer resultatene som stø kurs, og sist jeg sjekket, var det et gammelt Arbeiderparti-ordtak. Det er neppe tilfeldig. Det ble gjort mange riktige grep da Kunnskapsløftet ble innført i 2006: satsing på grunnleggende ferdigheter og ikke minst satsing på lesing. Når det er sagt: Det er de ansatte, lærerne i skolen som gjør jobben hver eneste dag, som vi skylder en stor takk for iherdig innsats.

Men PISA-resultatene forteller også en annen historie. Sammenlignet med 2003 er det dobbelt så mange elever som opplever mobbing og føler seg utenfor. Vi vet av elevundersøkelsene at 20 000 elever opplever mobbing ukentlig. For mange elever starter mattetimen eller norsktimen med en klump i magen.

Arbeiderpartiet mener at det haster med tiltak for å bekjempe mobbing i skolen. Vi synes regjeringen har vært altfor trege med oppfølging av Djupedal-utvalgets arbeid. Vi fremmet derfor 25 forslag til tiltak som kunne implementeres raskt, men som regjeringspartiene stemte imot i Stortinget. I vårt alternative statsbudsjett for 2017 kom vi med et nytt krafttak for en mer inkluderende skole, og vi setter av totalt 100 mill. kr til bekjempelse av mobbing. Vi ønsker beredskapsteam mot mobbing i alle kommuner. Vi ønsker at det skal settes i gang forsøk med å ansette flere sosialpedagogiske rådgivere og miljøarbeidere på de skolene som over tid har hatt størst læringsmiljøutfordringer. Vi vil styrke skole–hjem-samarbeidet og satse mer på kompetanseutvikling av skolens personale. Vi vil øke bevilgningen til organisasjoner som jobber for inkludering og mot mobbing. Vi vil øke bevilgninger til skolehelsetjenesten og helsestasjonene med 300 mill. kr – for å nevne noe.

Dette vil vi fordi det haster, fordi det er nødvendig, og fordi trygge elever lærer mer.

Norunn Tveiten Benestad (H) [14:00:47]: Regjeringas satsing på kunnskap, utdanning og forskning har vært tydelig i alle budsjettrundene i denne stortingsperioden – et politikkområde som har blitt forsterket gjennom forlikene med Kristelig Folkeparti og Venstre. Gjennom tre og et halvt år har regjeringa og kunnskapsministeren holdt stø kurs. Til representanten Bjørnø kan jeg klart si at dette er et kjent begrep i Høyre også. Vi har gjennomført en stø kurs og gjennomført en kunnskapspolitikk som gir muligheter for alle, uavhengig av bakgrunn, og som danner grunnlaget for en god, sosial mobilitet i samfunnet vårt.

Skal vi lykkes med de utfordringene landet vårt står overfor nå, trenger vi en skole der elevene lærer mer og er godt rustet til å delta i samfunnslivet. Og vi trenger en utdannings- og forskningssektor som kan hevde seg internasjonalt. Ikke minst trenger vi en skole som kan forene kunnskapsformidling og dannelsesaspektet. Disse to aspektene ved skolens oppdrag står i et komplementært forhold til hverandre, og ikke i et motsetningsforhold, slik en ofte kan få inntrykk av i det politiske ordskiftet.

Jeg er glad for at regjeringa har prioritert en kunnskapspolitikk med tydelige satsingsområder gjennom hele denne stortingsperioden. Det bygger soliditet og forutsigbarhet. Jeg vil gjerne trekke fram noen av disse satsingene innen høyere utdanning, på både universiteter, høyskoler og fagskoler.

I denne regjeringsperioden har satsingen på Lærerløftet, med rekordhøy satsing på videreutdanning for lærere, vært til stor glede og nytte for mange både lærere og skoleeiere, som lenge har ventet på mulighet til dette. Sammenliknet med 2013 er satsingen mer enn tredoblet – til over 1,3 mrd. kr.

Jeg deler regjeringas vurdering om at det å øke kvaliteten i lærerutdanningen vil gi kompetente og faglig sterke lærere, som vil sette et tydelig preg på skolene våre og bidra til at elevene lærer mer. Derfor er det en milepæl når den nye femårige masterutdanningen for lærere innføres høsten 2017. Jeg er glad for at det i dette budsjettet avsettes 252 mill. kr for å sikre en god implementering av dette.

Jeg er nødt til å si noen ord om Yrkesfagløftet, som regjeringa gjennomfører, og som også samarbeidspartiene har bidratt sterkt til. Det er slik, som representanten Gudmundsen sa tidligere, at siden denne regjeringa tiltrådte høsten 2013, har lærlingtilskuddet faktisk økt med 20 000 kr per lærlingkontrakt. I en situasjon der store deler av industrien og næringslivet sliter, og det kan være tungt å påta seg et ansvar for lærlinger, samtidig som vi vet at arbeidslivet i årene som kommer vil ha stor mangel på fagarbeidere, ja så er dette et viktig tiltak.

En av de mest gledelige satsingene i dette budsjettet, slik jeg ser det, er styrkingen av fagskolene med 68 mill. kr til utviklingsmidler, der ti av disse kom i forliket med Venstre og Kristelig Folkeparti. Disse midlene skal gå til tiltak som hever kvaliteten og utvikler utdanningstilbudet i fagskolesektoren. Og det viktige med dette er at det må sees i sammenheng med den stortingsmeldinga om fagskolene som nylig er lagt fram. Et større fokus på kvalitet og kapasitet i dette utdanningssegmentet vil være med på å åpne helt nye muligheter for unge mennesker som vil satse på yrkesutdanning på et høyere nivå.

Derfor er jeg spesielt glad for at det er en Høyre-Fremskrittsparti-regjering som så tydelig har gitt signaler om at dette skoleslaget skal styrkes, slik at denne utdanningsveien blir et mer attraktivt alternativ til universitets- og høyskolesektoren. Jeg har i flere sammenhenger sagt at dette området kanskje har vært en av de store unnlatelsessyndene i norsk utdanningspolitikk i en lang årrekke. Nå skjer det endelig noe. Det er på høy tid. Og det er drevet fram av en Høyre-Fremskrittsparti-regjering.

Den 1. januar 2017 markeres også, som flere har vært innom tidligere i debatten, et viktig tidsskille i forholdet mellom Den norske stat og Kirken. Det ligger også innenfor vårt komitéområde. Derfor vil jeg gjerne få lov til å komme tilbake til det i et senere innlegg, i og med at dette er et viktig tidsskille for en viktig samfunnsinstitusjon.

Tone Merete Sønsterud (A) [14:05:38]: Dette er regjeringas siste budsjett. Det er tid for vareopptelling – og vi står med fasiten. Den viser at Fremskrittspartiet og Høyre har foreslått kutt i folkehøyskolene, kutt i studieforbundene, kutt i Globalskolen, kutt i nettskolene, kutt i Genèveskolen og kutt i voksenopplæringsorganisasjoner for å nevne noe. Dette var ingen store budsjettposter, men smålige kutt, som ville fått og har store konsekvenser for dem det gjelder. At de ikke har fått flertall for alle sine forslag, kan vi takke Kristelig Folkeparti og Venstre for, men dessverre blir for mange kutt gjennomført.

Vi må satse på grunnskoler, videregående skoler, fagskoler og høyere utdanning, men for Arbeiderpartiet er det viktig at vi også ivaretar andre verdifulle arenaer for læring, for all læring verken kan eller bør måles i karakterer, studiepoeng eller grader på universitetet. Vi trenger et variert tilbud, f.eks. for noen av dem som sliter i utdanningsløpet, og hvor motivasjonen har sviktet. Mange av dem kan få ny giv, få mestringsfølelse og dermed en ny og annen vei til utdanning og arbeidsliv. Og kuttlista jeg nevnte innledningsvis, gjelder nettopp institusjoner som kan bidra i så måte.

I fjor avholdt studieforbundene 44 672 kurs med 507 909 deltakere over hele landet, fra bunadssøm til musikk, fra scenerom til teaterproduksjon, sikrer de både kompetanseheving, kontinuitet og kvalitet i det rike organisasjonslivet vi har i frivillig sektor. De gjør også en bra jobb for integrering, og mange forbund har gode tilbud for voksne som vil styrke sine grunnleggende ferdigheter i lesing, skriving og regning. Og ikke minst er det kurs og arrangement hvor flyktninger får norskopplæring og språktrening. Dette sier noe om hvor viktige de er for vår utdanning og samfunnsutvikling, og som kultur- og tradisjonsbærere for oss som nasjon.

Oppsummert: Studieforbundene representerer en arena for opplæring som ikke er bundet av pensum og eksamen, men som er svært verdifull for arbeidsliv, lokalsamfunn, organisasjoner og institusjoner. Slik kunne jeg snakket om folkehøyskolene og om Genèveskolens betydning innenfor sine områder – skoler som er med på å bidra til at vi får det beste ut av hverandre, gode krefter som bidrar til god integrering, samfunnsbygging, kulturutveksling, religiøs forståelse og kunnskap om tro og tradisjoner mellom alle mennesker i landet vårt.

Representanten Gudmundsen sa at regjeringa skulle måles på hva den prioriterer. Vel, da er det bare for velgerne å merke seg at dette ikke er prioriterte områder for den sittende regjeringa. Men når vi først er inne på studieforbund, mener vi at studieforbundene i likhet med andre deler av frivillig sektor må få utvikle seg på egne premisser innenfor gjeldende regelverk. Det er viktig at tilskuddet de mottar, er forutsigbart, og at ordningen er fleksibel, slik at de kan dekke et bredt samfunnsnyttig formål der brukerstyring og lokalt behov legges til grunn for hvilke kurs som tilbys.

I innstillinga ligger det en merknad fra Høyre og Fremskrittspartiet hvor det vises til en merknad fra i fjor om voksenopplæring, som de nå bruker som en begrunnelse for å legge føringer for hva studieforbundene skal tilby, og hvilken retning de skal ha. Jeg vil bare presisere at Arbeiderpartiet heller ikke i fjor var med på noen merknad om dette.

Etter at Grund-utvalget, nedsatt av Stoltenberg II-regjeringa, la fram sin NOU for to år siden, har Arbeiderpartiet ventet på fagskolemeldinga. Endelig er den her, og det er vi glad for. Men det er et stort behov for flere fagarbeidere, og behovet blir ikke mindre i framtida – noe også representanten Gudmundsen var svært opptatt av. Men Arbeiderpartiet har foreslått en opptrapping på tusen plasser over tre år og bevilger penger til dette også i 2017, noe flertallet og Gudmundsen dessverre stemmer imot.

Da vi fikk fagskolemeldinga den 2. desember, var vår kommentar at dette så positivt og interessant ut, og at vi så fram til stortingsarbeidet. Vi ble noe overrasket da Høyre og Fremskrittspartiet i budsjettinnstillinga skrev inn konklusjoner – før vi har hatt høring, før en god, bred og demokratisk behandling. Nå har enkeltrepresentanter vært ute og konkludert med både studiepoeng og statlig finansiering tidligere, og partiene har sikkert bestemte oppfatninger i sakens anledning, og det er selvfølgelig helt greit. Det er også opp til hvert parti hvorvidt man er interessert i å høre på andre enn seg selv, men vi mener det er i innstillinga til fagskolemeldinga vi skal konkludere om fagskolene. Nå står de alene i konklusjonsmerknaden, og det er bra. Kristelig Folkeparti, Venstre, Senterpartiet og SV var heller ikke med, og jeg kan på vegne av Arbeiderpartiet garantere at vi legger opp til en grundig og god behandling. Det fortjener saken. Det fortjener fagskolene.

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland [14:11:09]: Den 1. januar 2017 får vi et tydelig skille mellom staten og Den norske kirke. Det er en viktig begivenhet i Kirkens tusenårige historie som finner sted om noen dager.

Prosessen frem hit har tatt tid. Den bygger på de reformer av statskirkeordningen som har pågått nærmest kontinuerlig siden 1980-tallet. Vi har tatt ett skritt av gangen. Kirkeforliket i 2008 og endringene i Grunnloven i 2012 var viktige merkesteiner på veien.

Lovgrunnlaget for den endringen som inntreffer 1. januar, ble behandlet av Stortinget tidligere i år. I dag behandles de økonomiske rammene som Kirken vil få i 2017.

Kirken kom med noe kritikk da regjeringens budsjettforslag ble lagt frem. Jeg mener likevel at det forslaget vi la frem, ville ha gitt Kirken forsvarlige økonomiske rammer. Men gjennom budsjettavtalen med Kristelig Folkeparti og Venstre får Kirken nå en økning i rammetilskuddet sitt på 60 mill. kr. Også Sjømannskirken får en økning etter forslag fra Venstre og Kristelig Folkeparti. Jeg er glad for at Kirken nå totalt sett får bedre rammer for sin virksomhet enn det forslaget som lå der i utgangspunktet. Så Kristelig Folkeparti og Venstre har gjort dette budsjettet bedre.

Nå er det Kirkemøtet som skal bestemme hvordan pengene skal fordeles og brukes. Den adgangen Kirken får til selv å disponere statens bevilgninger, er en naturlig og viktig konsekvens av Kirkens fristilling fra staten. Kirken får større selvstendighet, men også et stort økonomisk ansvar. Kirken vil helt sikkert møte mange og store utfordringer, men de er godt forberedt. Jeg er sikker på at Kirken vil mestre omstillingene som kommer, på en god måte. Samtidig synes jeg det er bra at vi tar en gjennomgang av situasjonen, og derfor ser jeg frem til å imøtekomme det forslaget som komiteen kommer med ved behandlingen i dag, nemlig at regjeringen i revidert budsjett for 2017 skal komme tilbake med en gjennomgang.

Med de rettslige og økonomiske rammene som nå vil gjelde i Den norske kirke, er jeg trygg på at det er lagt et godt grunnlag for at Kirken fortsatt skal kunne ivareta sin rolle som folkekirke. I de kirkereformene vi har gjennomført, har stabilitet og kontinuitet vært viktige verdier. Min forventning er at de endringene som inntreffer fra 1. januar, ikke skal endre Kirkens karakter som en åpen folkekirke. I denne kirken skal det være rom for alle som ønsker å høre til der. Jeg har tillit til at dette ansvaret og denne oppgaven vil ivaretas på den aller beste måte fra Kirkens side.

Vi er ikke helt ferdige med det kirkelige reformarbeidet når vi nå etablerer Den norske kirke som en rettslig og økonomisk selvstendig enhet utenfor staten. Neste reformfase har allerede begynt. Målet er en full revisjon av den lovgivningen som i dag gjelder for tros- og livssynssamfunnene, også lovgivningen for Den norske kirke. Jeg mener tiden er inne for å se lovbestemmelser om Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn i sammenheng. Ambisjonen er derfor å få til en felles lov for alle tros- og livssynssamfunn. For Den norske kirke vil det være aktuelt å oppheve mange av dagens lovbestemmelser, slik at lovgivningen får rammekarakter. Vi tar samtidig sikte på å legge frem forslag til nye finansieringsordninger for tros- og livssynssamfunnene, som Stortinget ba regjeringen om i et anmodningsvedtak i desember i fjor. Arbeidet med ny lovgivning og nye finansieringsordninger pågår nå for fullt i departementet. Jeg håper å kunne sende saken på høring før sommeren neste år.

Parallelt arbeider vi med en stortingsmelding om tros- og livssynspolitikken. Tros- og livssynspolitikken berører mange samfunnsområder, og på et initiativ – et utmerket initiativ, vil jeg si – fra Venstre er vi i gang med en stortingsmelding om dette. I meldingen ønsker vi å drøfte tros- og livssynspolitiske tema i en større samfunns- og kulturpolitisk ramme. Det er et krevende felt, hvor våre kristne kulturtradisjoner utfordres av andre og ofte mer fremmede kulturtradisjoner. Nye religioner, nye skikker og kulturuttrykk er kommet og påvirker vårt samfunnsliv, arbeidsliv og hverdagsliv. Det ser vi også ved at det til stadighet dukker opp nye diskusjoner om barna skal få lov til å gå rundt juletreet uten å ha med seg godkjennelse hjemmefra, om man skal få lov til å gå i julegudstjeneste – det har man lov til, men hvordan skolen skal legge opp praksis for det. Disse debattene dukker opp stadig vekk, og det er en veldig god mulighet gjennom en stortingsmelding til å få diskutert disse spørsmålene i et bredere perspektiv.

Det er viktig fordi vi sammen må finne frem til løsninger som gjenspeiler den flerstemtheten som i stadig stigende grad er med på å prege det norske samfunnet. Jeg tror veien fremover går gjennom dialog og samtale. Skal vi leve godt sammen i et flerkulturelt og livssynsmangfoldig samfunn, trenger vi mer enn noen gang å lytte til hverandre og forstå hverandre, være trygg på hverandre og være trygg på hverandres ståsted. Da må man også være tydelig på sitt ståsted. Det å opptre nøytralt er også et valg, men jeg er jammen ikke sikker på at det bidrar til større forståelse og mer trygghet.

Vi som tilhører den kristne kulturkretsen og er opptatt av å føre videre den kristne kulturarven, skal ikke være tause. Vi forventer å bli møtt med forståelse og respekt, og det med den samme respekten og forståelsen vi skal møte andre verdisyn, andre trosforestillinger og andre kulturtradisjoner med. Ingen har sagt at et livssynsåpent samfunn vil være fritt for uenighet og stridigheter. Den politiske diskusjonen om hvilke rammer vi skal ha i det livssynsåpne samfunnet, vil også sikkert bringe mange forslag og ulike løsninger på bordet. Jeg ser frem til gode politiske diskusjoner om dette i tiden fremover i Stortinget og godt samarbeid med komiteen, som jeg mener det har vært så langt. Jeg håper det fortsetter med de store og vanskelige sakene vi har på dette feltet, også i det neste året.

Trond Giske (A) [14:31:58] (komiteens leder): Moren min bruker å si at man merker at man blir eldre på at det blir oftere og oftere jul. Sånn sett kan vi også si at vi merker at vi blir eldre på at det blir oftere og oftere budsjettdebatt. De kommer tettere og tettere, og nå er vi allerede på den fjerde budsjettdebatten i denne stortingsperioden – den siste muligheten til å gjøre opp regnskap, til å rette opp feilene fra i går, kanskje den siste sjansen for denne regjering og dette flertallet til å sette sitt preg på norsk skole. Vi vet at for ungene oppleves tiden helt annerledes. For dem går tiden sakte. Fire år er lang tid for en barneskoleelev.

Regjeringen skryter av det de gjør, tiltakene de vedtar, og prosjektene som iverksettes, men sannheten er at for ungene kommer de altfor sent. Det skal komme ny lærerutdanning. De første lærerutdannede studentene som går ut i skolen etter nytt opplegg fra denne statsråden, vil møte elever som, hvis de begynte i 1. klasse da statsråden ble utnevnt, allerede går i slutten av ungdomsskolen. Når det gjelder den forsterkede tidlige innsatsen som varsles fra skoleåret 2018–2019, vil kull etter kull som har gått i 1.–4. klasse under denne statsråden, for lengst være forbi de tidlig innsats-midlene som eventuelt kommer. Det de vil møte, er en ungdomsskole der det har vært kutt i antall lærere. Elevene som gruer seg til å gå på skolen, som mobbes og trakasseres, som får livsvarige helseskader, er ikke hjulpet av den ventetiden som gikk med til å sende Djupedal-utvalgets utredning på høring, sitte og vurdere lovendringer og til slutt komme med en forholdsvis tynn pakke. Ungdom som i dag, i går, i forfjor og året før valgte bort lærerutdanningen og tok andre karrierevalg, vil ikke lett kunne rekrutteres inn igjen til lærerskolen.

Hvis en ser på de resultatene som denne regjeringen gjennom fire budsjett har bidratt til, står det for Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen i bunn og grunn kun én ting igjen. Det er en økning, en videre økning, en dobling, av midlene til etter- og videreutdanning for lærere, enstemmig vedtatt i denne salen. Det hadde skjedd uansett om Røe Isaksen hadde blitt statsråd eller Erna Solberg statsminister, fordi det var et bredt flertall for dette.

De fleste tingene som Høyre skryter av når vi møter dem til debatt utenfor denne salen, er kommet til i budsjettforlik med Kristelig Folkeparti og Venstre. All ære til Kristelig Folkeparti og Venstre for å ha dratt budsjettene hvert år i riktig retning – i Arbeiderpartiets retning – til økt lærertetthet, til forsterket tidlig innsats, til økt mobbeinnsats eller andre gode tiltak, men de må frustreres, alle sammen, over at vi mister kull etter kull som går glipp av dette. Ny IKT-strategi kommer siste året av utdanningsministerens periode.

Verst er det vel i sektoren hvor vi virkelig skulle bygge spisskompetanse for nye arbeidsplasser, konkurranseevne og vekstkraft i årene som kommer. I en situasjon med 80 000 unge under 30 år utenfor arbeid eller utdanning, i en situasjon med 130 000 arbeidsløse, i en situasjon med fall i oljeinvesteringene og behov for nyskaping kommer denne regjeringen knapt med en eneste ekstra studieplass. Vi har en 50 pst. økning i kvalifiserte søkere som avvises ved norske universiteter og høyskoler, fra 2013 og fram til i dag. Statsråden har vel nå satt rekord i å være den statsråden som gjennom flest år har klart å unngå å komme med en eneste vesentlig byggebevilgning til universitets- og høyskolesektoren. Det er helt uforståelig, for dette burde det ikke engang være politisk kamp om. Dette er en selvfølgelig strategi for å møte både den økende arbeidsløsheten, behovet for kompetanse og næringslivets etterspørsel etter relevant arbeidskraft.

Denne regjeringen har hatt mer oljepenger enn noen annen regjering. Denne regjeringen har brukt mer penger enn noen før dem, men i denne sektoren – kunnskap, forskning, studieplasser, innsats for framtiden – har resultatene vært svært magre. Det er feil prioritering, det er feil retning, og Norge fortjener bedre.

Henrik Asheim (H) [14:37:12]: Veldig ofte når vi diskuterer skole- og utdanningspolitikk, blir det argumentert med makroøkonomi, at nasjonen trenger kompetanse, eller at vi er i omstilling. Men i bunn og grunn handler skolepolitikk om hvordan vi møter den seksåringen som går inn i skolegården for første gang en augustmorgen, slipper mammas og pappas hånd og går inn i klasserommet. Hvilken skole møter vi den seksåringen med? Vi møter dem i dag med en skole som gjør veldig mye bra. Veldig mye fungerer godt i norsk skole, men vi vet at vi har to utfordringer. Elevene i norsk skole lærer ikke nok, og bakgrunn, foreldrenes utdanningsnivå, spiller en stor rolle for hvordan det går med et barn på skolen.

Noe av grunnen til det er at man i altfor mange år har hatt en likhetstankegang i skolepolitikken som har basert seg på at det mest rettferdige er å behandle ulike elever helt likt. Men hvis man gjør det, vil det som avgjør hvordan barn gjør det på skolen, være hva som skjer når de kommer hjem fra skolen. Noen kommer hjem til foreldre med høyere utdanning, som kanskje til og med har gått ned i stilling for å følge opp barna sine. De får beskjed om at de får ikke lov til å gå ut og leke før de har gjort leksene sine, mens andre kommer hjem til et tomt hus, fordi mor og far jobber skift. Det er ikke noe galt i det, men det gir naturligvis en helt annen mulighet for å lykkes på skolen.

Derfor trenger vi en skolepolitikk som i langt større grad fokuserer på nettopp tidlig innsats, som sier at to seksåringer som kommer inn i skolen – så forskjellige som de er – skal møtes med en skole som tilpasser undervisningen og raskt kompenserer for de forskjellene de måtte ha med seg inn, slik at alle får de samme mulighetene.

I 2013 gikk alle de fire borgerlige partiene til valg på å gjøre det som vi vet er viktigst for elevenes læring, nemlig å sikre gode, kompetente og faglig oppdaterte lærere i klasserommet. Så langt – nå er vi altså på det siste budsjettet for denne perioden – har man innført et lærerløft. Tre ganger så mange lærere får hvert eneste år etter- og videreutdanning nå sammenlignet med under den rød-grønne regjeringen. Representanten Giske sa det ville skjedd uansett. Vel, hvorfor skjedde det da ikke på åtte år, og hvorfor skjer det nå?

Vi har innført kompetansekrav for lærerne, som betyr at alle lærere skal ha fordypning i de fellesfagene de underviser i. Vi innfører fra høsten av en femårig masterutdanning for lærerne, og vi har innført opptakskrav til lærerutdanningen som har skapt noe støy. Representanten Giske stilte for så vidt et godt spørsmål i replikkrunden med statsråden, da han spurte hva vi skal gjøre for at flere søker på lærerutdanningen. Vel, den debatten som dukket opp, også fra representanter for partiene i utdanningskomiteen etter at opptakskravene ble innført, tror jeg er noe av grunnen, for da snakket man om at det var helt hårreisende at noen elever ikke kom inn på lærerutdanningen. Det er ingen som snakker sånn om ingeniørutdanningen eller om juss- eller medisinstudiet, at det er så trist at noen ikke kommer inn. Det er naturligvis et krevende yrke og et krevende studium, og det betyr igjen at det skal være vanskelig å komme inn på lærerutdanningen. Alt dette er krav som kommer til å gi resultater over tid, akkurat som de resultatene vi nå ser i norsk skole, igjen som et resultat av sist de borgerlige partiene styrte og innførte Kunnskapsløftet, innførte nasjonale prøver, innførte de første opptakskravene til lærerutdanningen – tok alle de grepene vi nå ser resultatene av.

Så har det vært en runde om disse 600 lærerstillingene. Representanten Lysbakken sa at vi på borgerlig side misbruker rapporten vi har fått. Representanten Tingelstad Wøien sier at rapporten har en stor usikkerhet. Vel, det er bare å gå tilbake og se hva tidligere kunnskapsminister Kristin Halvorsen selv argumenterte med da hun innførte dette forsøket. Hun sa at dette skal gjøre at elevene lærer mer, og hun sa at evalueringen skal legges til grunn for om man skal innføre en lærertetthetsnorm i norsk skole. Man trenger ikke engang lese så veldig langt i rapporten, man kan lese andre setning i ingressen, hvor det altså står:

«Satsingen førte til lavere gjennomsnittlig gruppestørrelse i ordinær undervisning, men vi finner så langt ingen tegn til at elevenes læringsutbytte økte.»

Jeg må si jeg er ganske overrasket over at representanter for de partiene som selv igangsatte forsøket, bestilte forskningsrapporten, nå ikke interesserer seg for resultatene av den samme forskningsrapporten, fordi de ikke liker resultatene av den. Hele poenget er naturligvis at Norge har en høy lærertetthet. Da er spørsmålet: Har det en effekt om man bare generelt øker lærertettheten? Det er vi på borgerlig side uenig i. Men derimot å sette inn flere lærerressurser i

1.–4. trinn for å møte de seksåringene jeg snakket om i starten, ved at de kan få tilpasset undervisningen slik at de kan komme på det samme nivået når de etterpå skal lære de grunnleggende ferdighetene, det har en effekt. Men at man ikke interesserer seg for sin egen forskningsrapport, er rett og slett ganske sjokkerende.

Helga Pedersen (A) [14:42:33]: Når man snakker om nordområdene og Nord-Norge, fokuserer man ofte på at det er områder som er rike på viktige naturressurser – og slik er det jo selvfølgelig. Men aller viktigst er likevel de menneskelige ressursene. Det høye frafallet fra videregående opplæring er derfor et alvorlig hinder både for å utjevne sosiale og geografiske forskjeller og for samfunnsutviklingen i nord. De siste ti årene har det i all hovedsak vært en positiv utvikling i landsdelen, men det er farlig å slå seg til ro med at det kommer til å fortsette av seg selv.

Med den rekordhøye oljepengebruken som regjeringen har lagt seg på, hadde man hatt en strålende anledning til å satse på kunnskap om, for og i nord. I stedet har regjeringen satset på store usosiale skattekutt i størrelsesorden 20 mrd. kr, som i all hovedsak ikke kommer de nordligste fylkene til gode.

Kombinasjonen av et svakt skolebudsjett og et svakt kommuneopplegg, som knapt nok dekker regningene som ligger der, rammer kommunesektorens evne til å satse på barna, elevene og framtidsmulighetene. For Troms og Finnmark innebar budsjettforliket dessverre at en prekær økonomisk situasjon for fylkeskommunene i nord ble enda verre gjennom nye kutt. Det er fylkeskommunene som har ansvaret for den videregående opplæringen.

Gjennomføringen i Finnmark øker. Men en presset økonomi i kommunene og i fylkeskommunene vil nødvendigvis gå ut over skoleeiernes mulighet til å utvikle kvalitet og resultater. Derfor må kommuneøkonomien styrkes.

I vår – i forbindelse med nok en rapport om frafall i den videregående skolen i nord – sa kunnskapsministeren at han skulle sende eksperter nordover. Meg bekjent har ingen eksperter så langt blitt sendt, og det er kanskje heller ikke så farlig. Å styrke gjennomføringen av videregående opplæring krever mer enn gjesteopptredener i landsdelen. Det aller viktigste er å utdanne og rekruttere nye eksperter, nemlig lærere som kan gjøre en målrettet innsats over tid. Det er det som kreves. Derfor foreslår Arbeiderpartiet å bedre studiefinansieringsordningene for lærerstudenter som tar seg jobb i Nord-Norge etter fullført utdanning. Jeg hørte at statsråden på sin side, tidligere i debatten, sa at han ville vurdere tiltak etter hvert. Da spør jeg: Hvor lang tid vil det ta før regjeringen slutter å vente og se og faktisk gjør noe med rekrutteringen?

Elevene i Nord-Norge trenger ikke flere seminarer, rapporter eller politikere som opptrer som kommentatorer; elevene og Nord-Norge trenger en politikk som prioriterer skole framfor skattekutt.

Norunn Tveiten Benestad (H) [14:45:54]: Det er som representanten Tyvand har sagt flere ganger i denne debatten: Det er bare 15 dager til vi står overfor et tidsskille i forholdet mellom staten og Den norske kirke. En mangehundreårig tradisjon med en statskirke og et svært tett forhold mellom kirke og stat endres – 500 år etter reformasjonen, anført av Martin Luther, og etableringen av vår evangelisk-lutherske kirke. Med dette blir også et viktig punkt i Sundvolden-erklæringen om et tydelig skille mellom stat og kirke realisert.

Dette skillet har vært forberedt her i Stortinget gjennom en rekke saker, fra det store kirkeforliket i 2008 og i 2012 og fram til den siste lovsaken vi hadde til annen gangs behandling her i går, Prop. 9 L for 2016–2017. Slik sett er vi ved slutten av en lang prosess, og jeg har opplevd at dette har vært en prosess som har hatt bred støtte og vært veldig godt gjennomarbeidet, og at det også har vært en prosess som svarer på forventningene fra Kirken.

Nå legges de økonomiske rammene på plass i dette budsjettet, med et tilskudd på 1,97 mrd. kr og en egenkapital på 100 mill. kr. Jeg mener at det nå er lagt et godt grunnlag for at Kirken skal bli herre i eget hus og skal kunne ivareta sine forpliktelser som en landsdekkende folkekirke.

Så forstår jeg at det er noe usikkerhet knyttet til en slik omlegging og ikke minst til økonomien i den forbindelse. Derfor er jeg glad for at hele komiteen samlet seg om budsjettmerknaden der en ber regjeringa følge opp den økonomiske situasjonen framover og komme tilbake til Stortinget med en vurdering av situasjonen og egenkapitalbehovet fram mot revidert nasjonalbudsjett for 2017.

Jeg vil gjerne også benytte anledningen til å ønske Den norske kirke lykke til med omstillingen i det kommende året. Det kommer til å bli et krevende år, men også et spennende år.

Så vil jeg gjerne ta opp et helt annet forhold, som jeg gjerne skulle kommentert i mitt første innlegg, og det er knyttet til studentenes hverdag. Studentenes hverdag er en viktig del av vår utdanningspolitikk, og jeg mener det er grunn til å merke seg at regjeringa og samarbeidspartiene også i årets budsjett fortsetter en meget offensiv satsing, der det bevilges støtte til 2 500 nye boliger. I tillegg foreslår regjeringa nå at første trinn av den planlagte innføringen av elleve måneders studiestøtte gjennomføres. Dette viser at vi prioriterer studentene høyt.

Til våren kommer også stortingsmeldingen om kvalitet i høyere utdanning, og det blir nok en viktig milepæl i regjeringas arbeid for å styrke norsk høyere utdanning – et tiltak som er lenge etterlengtet i sektoren.

Bente Thorsen (FrP) [14:48:57]: Jeg brukte hovedinnlegget mitt på skole og utdanning, så dette innlegget vil jeg i helhet bruke på kirkesaker.

Fremskrittspartiet setter stor pris på det viktige arbeidet som Sjømannskirken gjør for nordmenn i utlandet. De siste årene har Sjømannskirken i stor grad blitt involvert i å hjelpe og bistå nordmenn i utlandet, bl.a. i samarbeid med barnevernet når det gjelder norske barn som opplever omsorgssvikt i utlandet. Vi er derfor veldig glad for at det i budsjettavtalen mellom regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre her på Stortinget blir vedtatt å bevilge ytterligere 2,5 mill. kr til Sjømannskirken.

Kirkebyggene er historiske bygg av stor religiøs, kulturell og samfunnsmessig verdi. Dette gjelder ikke bare for troende, men også for folk som ikke er en del av et trossamfunn. Mange av våre kirkebygg har stort behov for vedlikehold og brannsikring. Det er derfor positivt at regjeringen som en del av sysselsettingspakken bevilger statlig tilskudd på 25 mill. kr til istandsetting av kirkebygg. I tillegg innebærer budsjettforliket at rentekompensasjonsordningen til kirkebygg blir opprettholdt. Dette vil medføre at flere av våre kirkebygg vil bli vedlikeholdt og oppgradert.

Etter mange års arbeid og ulike vedtak skal endelig det historiske skillet mellom

stat og kirke skje, den 1. januar 2017. Det innebærer at Kirken nå overtar ansvaret for prestene, som siden reformasjonen på 1500-tallet har vært statstjenestemenn. De økonomiske rammene for Kirken i 2017 er på plass. I budsjettavtalen ble driftstilskuddet til Den norske kirke gitt en økning på 60 mill. kr. Tilskuddet er dermed på 1,97 mrd. kr. Det burde komme mye godt ut av det. Det er en utfordring for Kirken å styre dette, men jeg tror at hvis de ser på måten de drifter på og etter andre måter å drifte på, kan det gå veldig greit.

Denne omleggingen betyr rett og slett at det ikke lenger er Stortinget som skal fordele Kirkens budsjett, men pengene skal gå til samme formål som før, bl.a. til trosopplæring. Den store endringen er at det nå er Kirkemøtet som skal disponere midlene og prioritere bruken av disse.

Kirken er fremdeles pålagt lover og reguleringer som hindrer den i å være helt og fullt herre i eget hus. Fremskrittspartiet mener at Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn i større grad bør ha samme lovgivning og reguleringer. Regjeringen har satt i gang arbeidet med å gjennomgå lovgivning og finansieringsordninger for alle tros- og livssynssamfunn, og vi ser fram til det videre arbeid for å gi Den norske kirke full frihet, samtidig som Kirken fremdeles skal stå i en særstilling.

Kjersti Toppe (Sp) [14:52:24]: Psykiske lidingar er landets største helseutfordring målt i førekomst, belastning på barn, sjukefråvær, uføretrygd, tapte arbeidsår, forholdet mellom kva det kostar å behandla, og kva det kostar ikkje å behandla, sjukdomsbyrde og dødelegheit. Denne helseutfordringa må vi som samfunn førebyggja. Først og fremst må vi førebyggja gjennom å skapa eit helsefremjande samfunn. Eit helsefremjande samfunn er eit samfunn som sikrar barns oppvekstvilkår, som gjer at barn som lever i dette samfunnet, får følelsen av identitet og sjølvrespekt, følelsen av å vera noko og vera verdt noko, som gjer at barn og unge føler meistring, at dei duger til noko, som bidreg til at barn og unge kjenner tilhøyrsle, at dei høyrer heime ein plass og er knytte til nokon, at dei kan kjenna på tryggleik, at dei kan tenkja, føla og utfolda seg utan å vera redde. Dei må kunna oppleva sosial støtte og sosialt fellesskap, kjenna nokon som bryr seg, og at dei er ein del av eit større fellesskap. Norsk skule er viktig for å skapa eit slikt helsefremjande samfunn. Norsk skule må bidra til å gi barn og unge identitet, sjølvrespekt, følelse av meistring, tilhøyrsle, tryggleik, sosial støtte og sosialt fellesskap. Slike helsefremjande skular med fokus på det heilskaplege læringsmiljøet er òg avgjerande for at vi skal førebyggja psykiske lidingar og problem hos barn og unge. Trivsel og meistring på skulen er avgjerande for elevars læringsutbytte og totale utvikling.

Dagens unge er meir skikkelege, lovlydige og skuletilpassa enn tidlegare. Samtidig viser befolkningsstudiar at bekymringar, svevnløyse og håpløyse med tanke på framtida aukar blant tenåringane våre. Dette er vi i Senterpartiet svært bekymra over. Det som er enda meir bekymringsfullt, er at fleire forskarar viser til at utdaningssamfunnets strenge krav til individuell meistring kan tenkjast å bidra til ei slik utvikling. Dette er alvorleg. Er det slik at norsk skule si testing og måleregimet i seg sjølv bidreg til auka psykisk press mot ungdomane våre, må fleire parti gå i seg sjølve og vera villige til endra politikk.

I budsjettet prioriterer Senterpartiet å reversera regjeringas føreslåtte kutt i støtte programmet om psykisk helse i skulen. Vi legg inn 150 mill. kr i øyremerkte midlar til ein kommunal opptrappingsplan for psykisk helse som også skal gå til ei styrking av skulehelsetenesta. Vi prioriterer òg 10 mill. kr for å styrkja psykisk helsehjelp til studentar. Senterpartiet vil i budsjettet bidra til å skapa helsefremjande skular. Norsk skule må få større fokus på det heilskaplege læringsmiljøet. Dagens snevre målstyring bidreg ikkje til dette.

Tone Merete Sønsterud (A) [14:55:29]: Som kulturministeren sa i sitt innlegg, etableres nå Den norske kirke som et nasjonalt rettssubjekt. Det vil bl.a. bety at Kirken skal overta forvaltningsoppgaver og ikke minst arbeidsgiveransvar. Jeg understreker at denne saken er en oppfølging av kirkeforliket, så når representanten Vinje framstiller det som et stort og godt bevis på regjeringas gjennomføringskraft, er det en noe merkelig framstilling. Dette skillet står hele det norske stortinget bak, og det ville vært svært oppsiktsvekkende hvis det ikke hadde skjedd.

Det er ca. 1 600 medarbeidere som nå skal inn i en stor omorganisering og omstilling, og alle vet at slike prosesser er svært krevende. Som jeg sa i replikkordskiftet, har jeg fått mange henvendelser og bekymringsmeldinger fra Kirkens ansatte etter at regjeringa la fram sitt budsjettforslag. For første gang har til og med biskoper vært på døra og bedt om møte for å få legge fram sin sak. De forteller at forslaget til statsbudsjett ville svekket Den norske kirkes evne til å gi bistand, veiledning og hjelp til mennesker i krise, og som har kommet i en vanskelig livssituasjon. Forslaget ville ført til sentralisering av en del funksjoner og redusert tilstedeværelse og tilbud i mange lokalsamfunn. Som ett eksempel kan jeg vise til Hamar bispedømme, som ville fått en underbalanse på ca. 12 mill. kr i 2017, noe som tilsvarer 15 pst. av de totale presteressurser – eller sagt med andre ord: en reduksjon på 17 prestestillinger.

Et annet moment var egenkapitalen. Venstre har påpekt i budsjettinnstillinga at bevilgningen på 100 mill. kr betyr rundt 5 pst. av årlige driftskostnader, og at dette er mye mindre enn det som regnes som forsvarlig egenkapital i næringslivet.

For oss i Arbeiderpartiet er det viktig at alle skal ha trygghet under omstilling. Det Kirkens ansatte opplevde, var stor uro og utrygghet, og det i en situasjon hvor alt annet også er i endring, samtidig med at de skulle utføre sine daglige arbeidsoppgaver. En kan jo spørre om det virkelig var nødvendig å skape en skape en slik situasjon, for takket være Kristelig Folkeparti ble det en økning i forliket, og det er bra, men det er fortsatt stor usikkerhet rundt denne prosessen, og jeg vil understreke at komiteen ber regjeringen følge nøye med på utviklingen, slik at Kirken på en trygg og god måte kan gjennomføre omstillingen, også sett i forhold til egenkapitalen.

Til slutt minner jeg om at Stortinget ved behandling av det nye rettssubjektet slo fast at Den norske kirke skal være landsdekkende og lokalt forankret. Vi skal formidle evangelisk-luthersk tro og tradisjon, gi alle døpte barn trosopplæring og være organisert i samsvar med demokratiske verdier og prinsipper. Og vi har et ansvar for at Kirken settes i stand til å ivareta dette.

Audun Lysbakken (SV) [14:58:40]: I sitt innlegg etterlyste statsråden svar på hvordan SV skulle få til flere timer i grunnskolen samtidig som vi vil øke lærertettheten. Det skal han veldig gjerne få vite. Det er ikke slik i Norge i dag at vi mangler lærere; vi mangler lærere i skolen. Derfor er det en stor utfordring å sørge for at skolen blir en så attraktiv arbeidsplass at vi både kan få tilbake flere av dem som har forlatt yrket, kan sørge for at flere av de nyutdannede forblir i yrket, og kan øke statusen til utdanningen og dermed få flere til å velge læreryrket.

SV foreslår i sitt opplegg f.eks. en nasjonal mentorordning, slik Pedagogstudentene har bedt om. Vi ønsker å gjøre det motsatte av det denne regjeringen gjør, som altså sørger for at det nå er mange ufaglærte lærere i skolen, samtidig som plasser står ledige på utdanningen på grunn av det meningsløse og mislykkede karakterkravet om 4 i matematikk. Og vi ønsker å sørge for en full kostnadsdekning knyttet til etter- og videreutdanning for lærere.

Apropos dette er det en ting jeg gjerne vil spørre statsråden om, og det gjelder det som står i budsjettproposisjonen om arbeidet med å prøve ut modeller som gir profesjonen innflytelse over kompetanseutviklingstiltak for lærere. Det er noe vi i SV synes er veldig positivt. Men så står det i proposisjonen, og det har også vært gjentatt i komiteens merknader, at Kunnskapsdepartementet skal gjøre dette «i samarbeid med lærernes organisasjoner» – og «lærernes organisasjoner» i flertall. Men det har blitt opplyst til oss at Kunnskapsdepartementet ikke har drøftet denne saken og dette arbeidet med flere av lærernes organisasjoner, som Skolenes landsforbund og Lektorlaget. Jeg lurer rett og slett på om det er riktig, og om det som står i proposisjonen, i så fall er feil.

Stein Erik Lauvås (A) [15:01:11]: Det er oppsiktsvekkende at regjeringen i en situasjon med rekordhøy arbeidsledighet ikke bruker muligheten til å prioritere studieplasser.

Satsing på studieplasser har blitt løftet fram i valgkampen fra spesielt Høyres side, og nå ser vi hva de leverer: ikke en eneste studieplass for 2017.

På Østfold Høyres hjemmesider kan vi lese følgende:

«Østfold skal være et kunnskapssentrum med viktige institusjoner som blant annet Høgskolen i Østfold. Den er viktig for fylkets videre vekst og fremtidige verdiskaping og har stor betydning for kommunene i fylket (...)»

Dette er altså Høyres egne skrevne ord.

Høgskolen i Østfold har gitt uttrykkelig beskjed om at de ønsker og har behov for flere studieplasser. De viser til behov for bl.a. 30 studieplasser innen helse- og sosialfag, og at dette kan innlemmes umiddelbart i 2017.

Så ser vi på tallene som Høyre i regjering har levert når det gjelder studieplasser på Høgskolen i Østfold. Tildeling av antall studieplasser ved Høgskolen i Østfold i 2014 er 0 plasser, tildeling av antall studieplasser ved Høgskolen i Østfold i 2015 er 0 plasser, og regjeringen foreslår å videreføre dette i 2017 – med 0 plasser. Så mye var altså forsikringene og valgløftene til Høyre verdt når det gjelder satsing på studieplasser i Østfold.

Arbeiderpartiet vil derimot satse: 3 000 nye studieplasser foreslår vi. Det betyr at arbeidsledige og andre som står utenfor arbeidslivet, lettere kan sikre seg den kompetansen man har behov for, for å komme i arbeid – og få ting enn akkurat det er viktigere akkurat nå. Det ville f.eks. kunne gitt 70 studieplasser til Østfold i 2017, mens regjeringen har forslag om 0 plasser og, som sagt, 0 plasser i 2014 og 0 plasser i 2015. Dette viser ganske enkelt at det betyr noe hvem som styrer landet, hvem som styrer Kunnskapsdepartementet. Og Høyre og Fremskrittspartiet i regjering har ikke tjent Østfold godt, de bærer ikke fram Østfold som et kunnskapssentrum, slik Høyre selv har lovet.

Istedenfor studieplasser ved Høgskolen i Østfold fikk altså østfoldingene segway og pokerlag – det klarte altså Høyre å være med å prioritere.

Sivert Bjørnstad (FrP) [15:04:00]: Det er et godt kunnskapsbudsjett som vil bli vedtatt her i dag. Noe av det viktigste vi som politikere kan gjøre, er å satse på dem som kommer etter oss, dem som skal betale mye av regningen for de sakene vi prioriterer i dag. De fortjener et så godt utgangspunkt de bare kan få, og det utgangspunktet vil alltid ha basis i en god utdanning: en skole som ser alle, som har motiverte og dyktige lærere, og som har god ledelse. Vi satser derfor på menneskene. En kraftfull satsing på utdanning og kompetanse er nødvendig for at alle kan ta del i framtidens arbeidsliv og verdiskaping. Vi satser på tidlig innsats i skolen, vi har økt lærlingtilskuddet seks ganger med 20 000 kr til sammen, der det sto stille mellom 2005 og 2013, og vi gir mer enn tre ganger så mange lærere mulighet til å ta etter- og videreutdanning som før Høyre og Fremskrittspartiet kom til makten.

Noe som er omtrent like viktig, er at vi har noe å leve av, at vi har arbeidstakere som tar på seg kjeledressen, arbeidshanskene og -støvlene og går på jobb hver eneste dag, at vi har arbeidsgivere i privat sektor som har valgt en annen vei enn den aller, aller tryggeste. Det er de som har satset det de hadde, og møtt veggen flere ganger, men som likevel aldri har gitt opp.

Kaken må i årene framover bli større, sånn at vi har nok stykker til alle. Alle vet hvordan en barnebursdag med for få kakestykker blir: først murring, deretter full krig. Skal kaken bli større, må flere levere til statsbudsjettet, ikke leve av statsbudsjettet.

Når bedrifter og bedriftsledere blir spurt om hva de ønsker seg av oss politikere, er det ofte kjente saker som lavere skatter, stabile og forutsigbare rammevilkår og bedre samferdselsløsninger. Alle er temaer hvor denne regjeringen og dette stortingsflertallet har økt satsingen. Men noe som ofte glemmes, er at det bedriftene nesten alltid nevner, er tilgang på relevant og god kompetanse og styrket satsing på relevant forskning, utvikling og innovasjon. Den ekstraordinære, sterke bevilgningen på 2,3 mrd. kr fra 2016-budsjettet til næringsrettet forskning foreslås opprettholdt. Det er definitivt et taktskifte fra tidligere flertalls bevilgninger. Viktige programmer for næringslivet, som f.eks. BIA – Brukerstyrt innovasjonsarena – og forskningsbasert nyskaping gjennom programmet FORNY2020, er styrket. Jeg legger også merke til at Arbeiderpartiet, som i fjor kuttet i FORNY2020-bevilgningene, i sitt alternative statsbudsjett i år heldigvis ikke har gjort det samme. Det er ingen skam å snu.

Gunvor Eldegard (A) [15:07:09]: Arbeidarpartiet føreslår ei yrkesfagsatsing på heile 325 mill. kr, fordi Noreg treng gode fagarbeidarar. Då må fleire satsa på yrkesfaga, og me må sørgja for gode utdanningar med godt utstyr i skulen, og så må elevane få læreplass når dei er klare for det. Det er òg viktig at ein kan endra studieretning undervegs. Dersom ein f.eks. har starta på studiespesialisering og ønskjer å gå over til yrkesfag, må det vera ei moglegheit. Det er i gang med å skje enkelte plassar, men eg synest det skal vera ei moglegheit for alle elevane våre.

Så er eg viss på at dersom me jobbar for å endra dei kjønnstradisjonelle yrkesvala sånn at me får fleire jenter i typiske gutefag og fleire gutar i typiske jentefag, då vil det verta meir attraktivt å ta yrkesfag, og ungdomane våre vil få dobbelt så mange moglegheiter. Men det må setjast fokus på for å få til endring. Det skjer ikkje av seg sjølv. Elevane må først få betre rådgjeving – på ungdomsskulen, men kanskje også av foreldra og dei som er rundt dei. Men fylkeskommunen må ha nokon som er ansvarleg for likestilling. Me må leggja til rette for nettverk for dei gutane og jentene som vel utradisjonelt.

Så må elevane som startar på yrkesfag, vita at dei får læreplass. Førre fredag diskuterte me her i Stortinget Riksrevisjonen sin rapport om lærlingar. Han synte at det kvart år er fleire tusen elevar som søkjer læreplass og ikkje får det. Det kan vera fleire grunnar til det, men det er òg veldig mykje meir som kan gjerast for at det ikkje skjer. Ulike spørjeundersøkingar viste at ti fylkeskommunar seier at dei ikkje gjennomfører nokon tiltak for aktivt å spreia opplysningar om søkjarar. To tredjedelar av fylkeskommunane har ikkje sjølv kartlagt potensialet for nye lærebedrifter i eige fylke. 15 av 19 fylkeskommunar seier at dei i hovudsak overlèt rekrutteringsarbeidet til opplæringskontora, mens 40 pst. av opplæringskontora seier at dei ikkje driv noko rekrutteringsarbeid i stor grad. Som ein ser, er det veldig mykje me kan gjera der.

I Arbeidarpartiet vil me setja inn ekstratiltak mot dei næringane og dei fylka som ligg lengst bak, og leggja til rette for at bedriftene kan nytta seg av fleksible ordningar som lærlingordningar der fleire bedrifter går saman om å tilby lærlingar ei heilskapleg opplæring.

Dersom me skal få fleire gode fagarbeidarar, må me saman gjera alt me kan, både for å få elevane til å velja yrkesfag og for at dei skal gjennomføra, og me må stilla opp for dei.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [15:10:16]: Jeg må også innom kirkebudsjettet litt til slutt. Som kjent gjennomføres det endelige skillet mellom Den norske kirke og staten ved årsskiftet. Den norske kirke er nå et eget rettssubjekt og skal økonomisk klare seg på egen hånd. Dette har vært en langvarig prosess, som flere har vært inne på, og det har vel kanskje vært kjent at jeg personlig ikke har ønsket dette skillet – ikke fordi jeg har ment at vi politisk skal blande oss inn i kirkens eget anliggende på noen måte, men fordi jeg har vært bekymret for konsekvensene for den brede folkekirken og tilstedeværelse i hele landet. Senterpartiet har et oppriktig ønske om at kirken skal være til for alle i alle kroker og kriker av landet. Tida vil vise om frykten var ubegrunnet, og jeg håper selvsagt at den var det.

Imidlertid er kirken og staten ikke helt ferdig med hverandre riktig ennå. Når det gjelder overgangen til rammefinansiering og framtidig finansielt grunnlag, er det kjent at Den norske kirke på langt nær var tilfreds med regjeringas budsjettforslag. Selv om noe ble rettet opp i forliket, er det fortsatt stor avstand mellom det som kirken mener er behovet, og det som nå blir vedtatt. Kirken peker bl.a. på behovet for 300 mill. kr i egenkapital, og i tillegg har det vært et ønske om å få økte midler til drift for å kunne gjennomføre de omstillingene som kommer av ny organisering. Senterpartiet foreslo derfor 50 mill. kr ekstra i egenkapital og 50 mill. kr i rammetilskudd, i tillegg 10 mill. kr til trosopplæring og andre kirkelige formål. I tillegg har vi foreslått å øke rentekompensasjonen for kirkebygg, og det skal bli veldig interessant å se hvordan Stortingets enstemmige vedtak fra i år om å utvikle et program for bevaringsverdige steinkirker fra middelalderen etter en mal av stavkirkeprogrammet, skal bli fulgt opp.

Etter Senterpartiets mening burde denne saken kommet som en egen sak, og ikke ha vært en del av behandlingen av et tilskudd til tros- og livssynssamfunn. Denne saken handler om kulturarv, ikke om Kirken som trossamfunn.

Senterpartiet har også foreslått å bevilge 6 mill. kr ekstra til pilgrimssentrene, og jeg har lyst til å si til dere som har pilgrimssenter i deres område, at det blir ikke liv laga for pilgrimssentrene dersom den samme summen som tidligere skal deles på dobbelt så mange sentre. Det er det viktig at man er klar over. Vi har også foreslått 4 mill. kr ekstra til Sjømannskirkens viktige arbeid.

Til slutt vil jeg gjenta fra talerstolen at når det gjelder det som Senterpartiet har skrevet i innstillingen om de pågående prosessene rundt statens forhold til både Kirken og andre tros- og livssynssamfunn, mener vi det hadde vært mer ryddig dersom sakene hadde vært fremmet og behandlet i en annen rekkefølge enn det som regjeringa har lagt opp til. Nå blir det veldig stykkevis og delt, og de grunnleggende spørsmålene kommer bokstavelig talt i andre rekke, og det gjør det krevende å sikre en helhetlig politikk.

Ruth Grung (A) [15:13:16]: Ungdom som ikke fullfører videregående opplæring, har økt risiko for helseproblemer, lavere levealder og større utfordringer med å komme inn i arbeidslivet. Skal vi gi alle muligheter, krever det en skole hvor langt flere lykkes. I tillegg til gode lærere som ser og utvikler talentet i hvert barn, har tidlig innsats på andre områder, som helse, ernæring og fysisk aktivitet, også positiv effekt for læring.

Andelen ungdom som sliter med psykisk helse, øker. Folkehelseinstituttet anslår at om lag hvert femte barn og ungdom sliter med psykiske plager som går ut over hverdagen deres. Det er bred enighet om å styrke skolehelsetjenesten.

Arbeiderpartiet er ikke spesielt tilhenger av øremerking av midler til kommunene, men for å sikre likeverdige tilbud til alle barn mener vi det er helt nødvendig å reservere midlene i en oppbyggingsfase. Vi berømmer derfor Kristelig Folkeparti og Venstre, som gjennom budsjettforliket fikk økt både rammen til skolehelsetjenestetilbudet og andelen som nå er øremerket.

Tidlig innsats er avgjørende for å unngå at helseutfordringer får utvikle seg til alvorlig sykdom. Det mest effektive forebyggende folkehelsetiltak er å gi alle barn et måltid per dag. Selv om det er størst effekt på helse, har det også veldig positiv innvirkning på læring. Arbeiderpartiet har derfor prioritert å sette av midler, slik at 50 kommuner kan prøve ut slike former for å gi et skolemåltid per dag til flere barn.

Fysisk aktivitet er det tredje området, og det forskes nå på hvorfor aktive barn lærer best. Av og til synes jeg det er ganske opplagt, når de viser til at hjernen utgjør 2 pst., mens kroppen konsumerer 20 pst. av energien. Fysisk aktivitet stimulerer blodtilstrømning, og fysisk aktivitet – viser det seg – fremmer spesielt hukommelse, bevegelseskontroll, tenkning og motivasjon. Så her er det en sammenheng.

Forrige kulturminister ba Jan Åge Fjørtoft lede Strategiutvalget for idrett. Konklusjonen hans var helt tydelig og klar: Dokumentasjonen er god nok. Nå må det handles. Lovfest en times fysisk aktivitet hver dag innen 2020. Men siden det har det blitt stille også på dette området.

Arbeiderpartiet mener at politikk skal være kunnskapsbasert. Barn er fremtiden, men verken barn eller skoler lever i bobler. Muligheten for å lykkes med å få flere gjennom videregående opplæring krever at vi tar i bruk ny kunnskap, klarer å se ting i en større sammenheng og bygger ned siloene, og ikke minst at vi klarer å se alle barn, slik at alle lykkes. Til tross for at vi har jobbet med dette i så mange år, viser det seg at prosentandelen barn som ikke fullfører videregående opplæring, ikke har gått så langt ned som vi ønsker.

Christian Tynning Bjørnø (A) [15:16:27]: Da jeg begynte i 1. klasse på Stridsklev skole i Porsgrunn på 1990-tallet, hadde vi ikke datamaskin og Internett i klasserommet. «Frøken», som vi kalte henne da, lærte oss ikke hva e-post var for noe. Det har skjedd ufattelig mye siden da. Skolen skal forholde seg til et samfunn i rask forandring. Det betyr ikke at skolen skal hive seg på alle trender, men vi kan vel slå fast at dataen og Internett er kommet for å bli.

Arbeiderpartiet mener at elevene ikke bare skal gjøres i stand til å bruke, men også skape digitalt innhold og digitale tjenester. Skal vi få til det, trengs det en offensiv satsing på IKT og digitale ferdigheter i skolen. Vi har derfor fremmet forslag i Stortinget om at det må utarbeides en nasjonal strategi for digitalisering i skolen. Vi vil at en sånn strategi skal inneholde forslag for en nasjonal satsing på utvikling av programvare for undervisning, en kompetanseutviklingsplan for lærere, en satsing på infrastruktur og ikke minst forslag til en innkjøpsordning for digitale læremidler. I vårt alternative statsbudsjett bereder vi grunnen for dette ved å sette av penger til kompetanseheving av lærere.

I høst var jeg på Lunde barneskole i Skien i Telemark og så hvordan de jobbet med IKT og digitalisering der. På Lunde barneskole arrangerte de frivillige kodekurs for elevene, og kursene var veldig populære. EU har oppfordret utdanningsministre i medlemslandene til å fremme koding i skolen. De begrunner dette med at koding er en viktig ferdighet for det 21. århundret, både ved at det fremmer kreativitet, at elevene lærer å samarbeide, og ved at det kan trekkes paralleller bl.a. til realfagene. I dag får noen elever erfaring med programmering gjennom kurs, som f.eks. det de har på Lunde barneskole, eller som valgfag. Arbeiderpartiet vil at alle skal få erfaring med programmering i løpet av skoledagen. Vi har derfor satt av penger til det i vårt alternative statsbudsjett.

Men grunnlaget for posisjonering og deltakelse i den teknologiske og digitale utviklingen handler også om høyere utdanning og forskning. Vi trenger flere som tar høyere utdanning innen IKT og teknologi. I vårt budsjett har vi foreslått 1 000 nye studieplasser til disse fagområdene. Forskning på IKT er også viktig. Forskningsrådet har bedt om om lag 56 mill. kr til forskning på IKT-feltet. Dette er ikke fulgt opp i statsbudsjettet. Arbeiderpartiet vil derfor sette av 20 mill. kr til IKT-forskning.

Arbeiderpartiet mener at det skal være et mål at Norge er best i verden på å utnytte de mulighetene ny teknologi gir. Derfor satser vi på et offensivt teknologiløft, som starter i grunnskolen og varer gjennom hele yrkeslivet.

Johnny Ingebrigtsen (SV) [15:19:46]: Som daglig politisk ansvarlig for videregående utdanning i Finnmark har jeg noen tanker om videregående utdanning. Jeg tror det er fornuftig av oss alle sammen å løfte blikket utover det vi snakker om her: budsjettet for neste år.

Forslaget som er meldt fra regjeringen om å øke ungdomsretten til utdanning utover 25 år, tror jeg kan være fornuftig. Bare man snakker med de berørte partene og kommer med et godt forslag, tror jeg det er fornuftig. Men man skal huske på at det vil koste penger – blir det bra, er det nok vel anvendte penger.

I det fylket jeg kommer fra, vet vi at folk ofte bruker lengre tid på utdanningen. De reiser litt på fjellet og litt på sjøen før de finner ut hva de skal gjøre og ser at det er fornuftig å ta en utdanning. Det skal man ha med seg – den grunnleggende forståelsen av hvordan dette er skrudd sammen.

Vi har også et høyt frafall i fylket. Jeg har vært i dialog med statsråden om hvordan vi skal løse dette, senest for bare en time siden. Statsråden har sagt at han skal komme opp til Finnmark med eksperthjelp når pappapermen er over. Men jeg har sagt at kvalitet, og spesielt endring når man skal gjøre kvaliteten bedre, vil koste litt penger. Jeg vil anbefale statsråden å ha penger med seg.

Jeg tror også det er fornuftig å se grunnskolen sammen med videregående skole. Hva slags kvalitet er det på de elevene vi får fra videregående skole? Det er en av de faktorene som gjelder når vi nå er inne på frafall, og som Finnmark er i ferd med å forbedre.

Jeg har lyst til å snakke litt om elevboliger. I Finnmark, f.eks. – det er flere andre fylker som også har veldig store avstander – må vi internere, for å bruke det begrepet, elevene, og vi må ha elevboliger. Det er ikke lovpålagt. Når vi bygger elevboliger i Finnmark fylkeskommune, får vi ikke momsen refundert. Det ble drøftet å vurdere å bygge elevboliger i Alta til ca. 60 mill. kr. Momsen ville vært på 10–12 mill. kr. Det kunne vært avgjørende, vi hadde ikke økonomi til det. Hvis studentsamskipnaden gjør det, får de momsen tilbake. Jeg ber statsråden om å vurdere det spesielt for de fylkene som trenger dette.

Når det gjelder videreutdanning for lærere i nord, hvis de skal reise til Bodø, Tromsø eller Alta, kan det koste fra 80 000 kr til 130 000 kr i ekstrautgifter per lærer man sender. Det er også ekstra kostnader som er ute i distriktene, som man må ta med.

Jeg ser en del skryt og klapp på egen brystkasse her, men jeg ser ikke så mye til et paradigmeskifte, dessverre.

Martin Henriksen (A) [15:23:00]: Det er mulig at det er fordi det er sent på en lørdag, men jeg synes egentlig at piffen har gått litt ut av regjeringspartiene. Hvis man sammenlikner denne debatten med bl.a. budsjettdebatten vi hadde høsten 2013, var det representanter som skrøt av et nytt flertall. De var fulle av pågangsmot og snakket om de store ambisjonene for skolen. Skole var det store flaggskipet. Sånn ble det ikke helt. Skolen har, som sagt, tapt budsjettkampen mot skattekutt år etter år. Det virker nesten som om de har gått litt lei. Det er mulig det er oss de er lei av – det kan jeg forstå. Kanskje de er lei av endeløse budsjettforhandlinger med Kristelig Folkeparti og Venstre og stadig budsjettrot helt inn i siste time i stortingsbehandlingen. Eller så var det ikke så veldig mye mer i Høyres skolesatsing enn det vi hørte om i 2013.

Det er først nå – etter tre år – at regjeringa kommer med nye forslag. En ting er at de kommer med forslaget om lærertetthet fordi de er presset til det, ikke fordi de tar initiativ til det. Det er først det siste halvåret før de skal gå av at de kommer med en stortingsmelding om kvalitet i høyere utdanning, og at de først nå ser behovet for en IKT-strategi – etter at de forstår at det ville blitt vedtatt i Stortinget uansett – eller at de kommer med tidlig innsats som skal iverksettes tidligst i skoleåret 2018–2019, etter at alle andre har snakket om det lenge.

Hva er forklaringen på at flere av sakene kommer så sent? Jeg tror for det første at regjeringspartiene har innsett at dette er det flertall for i Stortinget, og de vil heller forberede seg på det enn å gå på flere nederlag i denne salen. Det er mye bedre at det flertallet som virkelig ønsker denne politikken, styrer. Det er mulig det vi ser, er en form for regjeringsslitasje. Det er i alle fall sikkert at det er lite igjen av nye ideer og bedre løsninger.

Helt til slutt: Jeg synes personlig det er morsomt at det står Høyre-representanter på denne talerstolen og viser til det de selv sa i 2013 om at norsk økonomi og Norge var for oljeavhengig. Siden da har de brukt over 100 mrd. kr mer i oljepenger, økt oljepengebruken mer på fire år enn den rød-grønne regjeringa gjorde på åtte, gått til honningkrukken ved hver eneste anledning, blitt historiens mest oljeavhengig regjering og hatt historiens mest oljesmurte budsjett uten noe særlig å vise til. Det er altså nesten ikke skapt noen nye jobber. Under den rød-grønne regjeringa ble det skapt 355 000 nye jobber, to tredjedeler i privat sektor. Statistikken for denne regjeringa er at det er skapt 30 000 nye jobber, to tredjedeler i privat sektor. Når representantene Bjørnstad og Gudmundsen sier at vi trenger flere som leverer til statsbudsjettet og færre som lever av statsbudsjettet, må det være en skuffelse for dem at deres egen regjering leverer så enestående dårlig akkurat på det målet.

Iselin Nybø (V) [15:26:07]: Det nærmer seg 2017 og jeg må si at jeg gleder meg til 2017. Nå er det mange grunner til å glede seg til 2017, men en av grunnene er at da skal vi behandle stortingsmeldingen om fagskoler. Det er en stortingsmelding vi har ventet på, men nå har den kommet. Min opplevelse er at den er godt mottatt der ute i sektoren.

Det har en stund vært behov for en stortingsmelding, og for å drøfte fagskolene litt bredt her i salen og i komiteen. Det er et viktig utdanningstilbud for dem som har yrkesbakgrunn, og det er et viktig utdanningstilbud for næringslivet. Når man snakker med næringslivet, er noen av de ypperste de kan få tak i, de som har tatt fagskoleutdanning. Det sier de også om dem som senere går videre og tar en akademisk utdanning som f.eks. ingeniør, at man kan knapt få en bedre ingeniør enn dem som først har fagskole og så har gått over på universitet eller høyskole. Grunnen er at de nettopp har den mangfoldigheten i utdanningen sin – de har ikke bare teorien, de har faktisk vært ute på en arbeidsplass. Når de snakker om problemstillinger som skal løses, vet de faktisk hva som fungerer og hva som ikke fungerer. Det er et viktig tilbud, og derfor er det også viktig at Stortinget løfter det opp i en sånn debatt som vi skal ha, og at vi får belyst det.

Det vi vet, er at det er litt ulik prioritering av fagskoler rundt omkring i de ulike fylkene. Vi vet at det er litt ulik status, vi vet at fagskolene er enormt mangfoldige. Det er alt fra negleakademi til de mer tradisjonelle maritime og tekniske fagskolene. Så det er en bredde her som vi ser fram til at vi skal få diskutere.

For å komme til fagskolen må man begynne ganske mye før. For oss i Venstre handler det om at vi må satse på hele bredden, vi må også satse på praktisk-estetiske fag i grunnskolen hvis vi ønsker å satse på fagskolen. For det er ikke sånn at folk bare er gode i én ting. Det er ikke sånn at man er enten akademiker eller praktiker. De fleste av oss er gode til noe både akademisk og praktisk, og da er det litt tilfeldig hva slags utdanning man får og hvilken vei man velger i livet. Da må man ha de mulighetene foran seg, sånn at man kan velge ting som man både er god i og liker å holde på med.

For dem som velger den yrkesfaglige retningen, er lærlingtilskudd viktig. Det er viktig at vi har nok lærlingplasser, det er faktisk avgjørende hvis vi skal lykkes på det området. Nå er det flere som har tatt opp den gledelige nyheten om at det har blitt 20 000 kr ekstra per kontrakt i denne regjeringsperioden. Men jeg vil legge til, for historiens skyld, at 14 000 av de 20 000 har kommet som et forlik mellom regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti og Venstre.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [15:29:22]: Det er ingen tvil om at barn og unges helse og oppvekstvilkår er høyt prioritert av regjeringen – så også i budsjettet for 2017.

Et av de viktigste tiltakene er styrking av helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Det er viktig for å forebygge psykiske plager blant barn og unge. Vi vet at barn og unge rapporterer om større utfordringer på det området nå enn tidligere.

Gjennom gode forlik med Kristelig Folkeparti og Venstre har vi her på Stortinget de siste fire budsjettårene totalt styrket helsestasjons- og skolehelsetjenesten med over 1 mrd. kr. Det er et enormt løft for forebyggende tjenester for barn og unge. Det positive er at vi ser at satsingen nytter. I 2013, det siste året med rød-grønn regjering, gikk antall helsesøsterårsverk ned med 9. Ser vi tallene i 2014 og 2015 under ett, er det en styrking nå på 292 helsesøstre ute i kommunene. Det betyr flere helsesøstre med en åpen dør – som kan ta imot barn når noe er vanskelig, når det er viktig å få snakke med en voksen. Men vår satsing på dette området styrker også mulighetene i kommunene til å skape en mer tverrfaglig skolehelsetjeneste. Derfor ser vi flere fysioterapeuter, flere psykologer og andre viktige yrkesgrupper som bidrar i dette arbeidet.

Vi trenger kommuner som satser offensivt på tidlig innsats. Da helsekomiteen var på besøk i Oppegård kommune for en stund siden, møtte vi en skikkelig offensiv kommuneledelse. De fortalte hvordan de systematisk bygde opp sin skolehelsetjeneste med psykologer, helsesøstre, fysioterapeuter og andre. Det er klart at det skaper et spennende arbeidsmiljø for disse faggruppene. Og så var de sikre på at det hadde enormt god effekt, både på det sosiale miljøet blant ungene og på læringsmiljøet i skolen.

Å bygge trygge unger, som har lært seg metoder for å håndtere også vanskelige dager, er utrolig viktig. Det er vanskelig å tilegne seg kunnskap på skolen hvis hodet er et annet sted enn der læreren håper å få deg med.

Helge André Njåstad (FrP) [15:31:35]: Det er hyggeleg å vera her på ein laurdag og sitja på kontoret og lytta til debatten.

Det var innlegget frå representanten Pedersen, frå Arbeidarpartiet i Finnmark, som fekk meg til å ta vegen bort hit – for ikkje å lata dei påstandane ho kom fram med om kommuneøkonomi, stå uimotsagde. Ho gjentok mykje av det som ho sa på torsdag, då me behandla økonomien til kommunane. Men det blir ikkje riktigare av at ein seier på ein laurdag at det er eit magert og dårleg opplegg for Kommune-Noreg.

Spesielt representanten Pedersen burde vore litt forsiktig, for går ein inn og les propagandaen ein hadde før valet i 2013, ser ein at ho hadde vore på kalkulatoren og funne ut at kommunane i Finnmark ville tapa 230 mill. kr med ei regjering av Høgre og Framstegspartiet – 230 mill. kr. No er me komne dit at me kan sjå fasiten for kva som har skjedd desse fire åra. Det vart ikkje eit kutt på 230 mill. kr. Derimot vart det ein auke. Dersom me ser på kommunane i alle dei tre fylka i Nord-Noreg, ser ein at dei under denne regjeringa har hatt ein auke i frie inntekter, mens ein i perioden 2009–2013 hadde ein realnedgang for Finnmark og Troms. Det blir veldig merkeleg å seia at elevane i Nord-Noreg har dårlege kår under denne regjeringa, når opplegget som me vedtok på torsdag, i tillegg til det me vedtek i dag – ekstra satsing på tidleg innsats – tilbakeviser det så det held.

Ho var òg inne på fylkeskommunane. Det hang igjen ein påstand om at fylkeskommunane skulle få det dårlegare etter budsjettforliket. Det er heller ikkje riktig. Dei nordnorske fylkeskommunane har fått det betre etter forliket. Kristeleg Folkeparti og Venstre har styrkt tapskompensasjonsordninga for fylkeskommunar, som dei står heilt fritt til å bruka til kva dei vil, deriblant vidaregåande opplæring. Nordland fylkeskommune får 12,6 mill. kr ekstra i forliket, Troms får 2 mill. kr ekstra, og Finnmark får 308 000 kr ekstra – på toppen av dei ordningane dei allereie har, og på toppen av den økonomien som ein har.

Så eg synest det blir litt spesielt når ein herifrå gjev inntrykk av at det er spesielt synd på elevane i Nord-Noreg. Då må eg nesten visa til fakta om kva dei nordnorske fylkeskommunane har per innbyggjar, samanlikna med dei andre. I det opphavlege budsjettforslaget ligg det an til at gjennomsnittet for ein fylkeskommune er 12 000 kr per innbyggjar, mens Troms får 18 000 kr per innbyggjar. Nordland og Finnmark ligg på 19 700 kr og 20 200 kr per innbyggjar. Då blir det feil å seia at elevane i dei tre nordlegaste fylka har dårlege vilkår – når fakta så til dei grader viser at ein brukar pengar både på dei nordnorske fylkeskommunane og på dei nordnorske kommunane.

Kent Gudmundsen (H) [15:34:50]: Representanten Martin Henriksen har en noe kreativ omtale av oljepengebruk i sitt innlegg her tidligere på talerstolen. Det er da en gang sånn at forskjellen mellom representanten Henriksens parti og det regjeringen la opp til av oljepengebruk, er 4 mrd. kr. Vi snakker om at det ville være 7 890 mrd. kr på oljefondet med Arbeiderpartiets opplegg, mens det vil være 7 886 mrd. kr med regjeringens opplegg. Da glemmer han samtidig å omtale hvilke andre effekter som ligger i statsbudsjettet til Arbeiderpartiet, bl.a. en skatteøkning på 10 mrd. kr, og at man opp gjennom årenes løp faktisk har forlovet seg med om lag 33 mrd. kr, som man enten er nødt til å finne økt oljepengebruk for, eller ytterligere økte skatter for å imøtekomme.

Det som er vel så viktig, er at man snakker om hvordan man bruker det økte handlingsrommet som finnes over et statsbudsjett. Der kommer vi til selve kjernen i det som er viktig politikk å diskutere her i denne salen. Regjeringen har lagt opp til tidenes samferdselsløft. Det betyr enormt mye for distriktene og for norsk konkurransekraft å få ut varer og tjenester på markedet.

Man har hoppet over hvileskjæret og nå fått tidenes forskningsløft. Vi har aldri videreutdannet flere lærere enn vi gjør nå. Vi bygger studentboliger som aldri før, og vi har nå fått på plass en stor satsing for tidlig innsats. Det betyr veldig mye for ungene våre og framtiden til Norge. Vi trenger flere unger som kan lykkes på skolen, som lærer seg grunnleggende ferdigheter tidlig, og som dermed får mestringsfølelse. Da synes jeg det blir noe merkelig å høre at den store skolesatsingen til Arbeiderpartiet er å videreføre 600 lærerstillinger i ungdomsskolen, som for øvrig er ganske sent å sette inn et tiltak hvis man skal virkelig løfte ungene våre i grunnskolen. En rapport fra SSB har bekreftet at det er ikke har så stor betydning. Men på toppen av alt synes jeg det er viktig å peke på hvordan disse lærerstillingene er innrettet. Det er altså sånn at av de 600 lærerstillingene er det 3 lærerstillinger til Finnmark. Det er ingen til Alta. Det er ingen til Kirkenes. I mitt fylke, Troms, er det ikke en lærerstilling til Harstad. Til Finnsnes er det heller ikke en eneste lærerstilling. Hele Sogn og Fjordane får én lærerstilling.

Hvis man skal skryte av at man virkelig har en storsatsing med disse 600 lærerstillingene, burde man gå litt i seg selv og se på hvem det er som egentlig får glede av og tar del i denne satsingen fra Arbeiderpartiet. Det er i hvert fall ikke mange elever. Slik forskjellsbehandling har jeg ikke mye til overs for.

Gunvor Eldegard (A) [15:38:08]: Eg fortset litt der eg slapp i stad. Me snakka om yrkesfag, og at me treng fleire gode fagarbeidarar. Då må me jobba, bl.a. med å få gode lærarar. Difor har Arbeidarpartiet sett av 20 mill. kr ekstra til etter- og vidareutdanning av yrkesfaglærarar. Det er positivt. Så har eg lyst til å seia: Det er veldig mange gode lærarar der ute som er både dyktige og kreative. Det er utruleg mange lærarar som jobbar bra, f.eks. med yrkesretting av fellesfag – det kan vera matte på verkstaden, det kan vera samarbeid med næringslivet, og det kan vera samarbeid med f.eks. høgskulen.

Eg veit òg om mange gode lærarar som jobbar med elevar som kanskje er veldig svake når dei kjem, og som likevel jobbar jamt og trutt med dei og får dei gjennom skuleløpet og gjer dei klare til å gå ut i læretid. Det synest eg er veldig bra, og eg er imponert over alle dei.

Likevel ser me at det er stort fråfall. Med dei nye fråværsgrensene er det faktisk mange av dei svake elevane som kanskje allereie no har fått beskjed om at dei ikkje får ta eksamen. Kva er motivasjonen til å fortsetja på skulen då? Kva er det som er motivasjonen til å ta seg saman viss du ikkje ein gong får ta eksamen og gjera deg ferdig med skulen? Då har du allereie endå meir fråfall, som allereie no kan bekreftast. Eg veit at det har vorte større frammøte på skulen etter dei nye fråværsreglane, men det er ei gruppe som vert hengande etter. Det synest eg er veldig alvorleg, og eg håpar verkeleg at evalueringa som skal gjerast i forbindelse med fråværsgrensa tek omsyn til den situasjonen for desse elevane. For som sagt, viss du allereie no har fått beskjed om at du ikkje får ta eksamen, kva er vitsen med å skjerpa seg då?

Anders Tyvand (KrF) [15:40:24]: Jeg vil aller først si at jeg syntes det var hyggelig å høre at representanten Bente Thorsen fra Fremskrittspartiet brukte sitt innlegg om Kirken til å rose det som kom på plass i forliket med Kristelig Folkeparti og Venstre, og som regjeringen selv ikke la inn i sitt budsjettforslag. Det var styrking av tilskuddet til Kirken, det var midler til Sjømannskirken, og det var videreføring av rentekompensasjonsordningen for kirkebygg. Alt det er gjennomslag som jeg også er glad for.

Men det jeg ville si noe om, var debatten om effekten av flere lærere i skolen. Statsråden sa i sitt innlegg at forskningen spriker. Det er riktig, og det finnes en del forskning hvor man har sett på f.eks. effekten av bare å redusere antall elever i en klasse uten å endre undervisningen i det hele tatt. Da vil det kanskje ikke ha så veldig stor effekt. Men hele poenget er at med flere lærere får man fleksibilitet i skolen til å undervise på andre måter. Da får man en fleksibilitet til å følge opp den enkelte elev tettere, og da får man en fleksibilitet – og tid nok – til å tilpasse undervisningen etter den enkelte elevens behov. Det er det som er utfordringen i skolen i dag, og det er det tre av fire lærere sier at de ikke har tid nok til.

Hvis statsråden og representanten Henrik Asheim ikke har lest KS’ rapport «Spesialundervisning – drivere og dilemma», vil jeg anbefale dem å gjøre det. Der kommer det nemlig veldig tydelig fram at for lite lærerressurser i den ordinære undervisningen gir for lite rom til å tilpasse undervisningen til den enkelte elevens behov. Det skaper et økt behov for spesialundervisning, og det stjeler ressurser fra den ordinære undervisningen. Da er vi fort inne i en ond sirkel. Det er altså ikke økt lærertetthet i seg selv som har effekt, det er de mulighetene det gir i skolen.

Så vil jeg gi ros til SV, som har kjempet for økt lærertetthet lenge, men som ikke fikk det til i regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet – fordi Arbeiderpartiet ikke ville det. Høyre og Fremskrittspartiet vil det egentlig heller ikke, men Kristelig Folkeparti har fått solid gjennomslag gjennom forhandlingene med regjeringspartiene. Så sier representanten Giske at Kristelig Folkeparti trekker politikken i Arbeiderparti-retning når vi satser på flere lærere. Men sannheten er at dette ikke var en satsing Arbeiderpartiet var villig til å prioritere da de selv satt i regjering. Dette er en sak de har snudd i, når det gjelder spørsmålet om lærernorm, og det er ikke godt å vite hva Arbeiderpartiets politikk ville vært i dag – hvis de fremdeles var i regjering.

Sivert Bjørnstad (FrP) [15:43:37]: Like sikkert som at julen kommer hvert år, er det at denne debatten utvikler seg til en debatt om oljepenger. Representantene Giske, Henriksen og Pedersen virker nærmest indignert, forferdet og personlig fornærmet over oljepengebruken de siste årene.

Men når man ser litt vekk fra den hule retorikken og heller ser på politikken, finner man noe ganske interessant. Man skulle f.eks. tro at Arbeiderpartiet med sin retorikk kutter oljepengebruken betydelig i sitt budsjett – betydelig. Det er ikke tilfellet. Det er som representanten Gudmundsen sa, at mens flertallet bruker 225 mrd. kr, bruker Arbeiderpartiet 221 mrd. kr. Den store forskjellen mellom de uansvarlige og de ansvarlige, mellom de spedalske og de friske, er altså 4 mrd. kr – eller 0,3 promille av statsbudsjettet. Det er den store forskjellen.

Da Gahr Støre ble spurt om dette på Politisk kvarter tidligere i uken, sa han at dette viser en ny kurs. Den retningsendringen er så liten at den er klin umulig å se med det blotte øye. Én ting er retorikk, noe helt annet er politikk.

Representanten Sønsterud nevnte i et av sine innlegg sju–åtte kutt regjeringen har foreslått på kunnskapsfeltet de siste tre årene. Ja, det stemmer – det kalles prioriteringer. Hun nevner selvsagt ikke det regjeringspartiene har prioritert opp, men det er opposisjonens privilegium.

Det vi har prioritert, er et kraftfullt lærerløft. Tre ganger så mange lærere får i dag tilbud om etter- og videreutdanning som da de rød-grønne satt i regjering. Dette flertallet har klart det Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti lovte i åtte år, men aldri klarte å holde, nemlig elleve måneders studiefinansiering. Riktig nok hadde de omtale av elleve måneders studiefinansiering i sitt siste budsjett, men det ble ikke fulgt opp med en eneste krone. Det er forskjell på tekst og bevilgninger.

Statsråden var tidligere inne på jojo-budsjettering. Det er selvfølgelig helt riktig. Mens antallet studentboliger gikk opp og ned med de rød-grønne, har retningen de siste tre årene bare gått én vei.

Lærlingtilskuddet er en annen sak. Det er økt med 20 000 kr. Selvfølgelig betyr dette noe når bedriftene skal ansette lærlinger. Det skjønte også dagens opposisjon i 2009. Derfor økte de lærlingtilskuddet som en del av en tiltakspakke. Problemet var bare at det kun var i 2009 de skjønte denne koblingen, for i 2010 var denne økningen borte igjen. Så fra 2005 til 2013 var det ingen endring i lærlingtilskuddet.

Det er helt riktig at det er forskjell på retorikk og politikk. Jeg er glad for at det er dagens regjeringspartier som styrer politikken.

Audun Lysbakken (SV) [15:47:01]: Med tanke på at regjeringspartiene sender regningen for elleve måneders studiestøtte til studentene selv, ville jeg kanskje vært litt mer moderat i selvskrytet enn det siste taler var.

Jeg vil gjerne også minne statsråden om å svare på det spørsmålet som jeg stilte ham i sted. – Det nikkes, veldig bra.

Så har jeg en siste oppfordring til Kristelig Folkeparti og Venstre. I denne debatten har statsråden avklart at han er komfortabel med det kuttet som Utdanningsdirektoratet har varslet når det gjelder de læringsstøttende prøvene i skriving. Det betyr at vi må regne med at hvis ikke Stortinget bruker denne sjansen til å gripe inn, blir dette gjennomført – under store protester fra det som finnes av faglig ekspertise på dette området. Så jeg vil sterkt oppfordre Kristelig Folkeparti og Venstre til å støtte dette forslaget. Det er så vidt jeg forstår, nå avklart at alle de rød-grønne partiene vil stemme for det.

Johnny Ingebrigtsen (SV) [15:48:11]: Representanten Njåstad sa noe som fikk meg til å undre meg en del. Det er ikke det at jeg trenger å forsvare stortingsrepresentant Helga Pedersen, men jeg kan forsvare og forklare finnmarkingene. Vi får ikke den etter mitt syn rettmessige godskrivingen av de ekstra kostnadene vi har med å bo så langt ute i distriktet og ha så store avstander. Vi strever med et kutt på kompetansedelen som vi egentlig skulle ha gjort i fjor, på 20 mill. kr., som vi har skjøvet foran oss. Nå har vi riktig nok, i det statsbudsjettet vi holder på å vedta i disse dager, fått 21 mill. kr i pluss, hvorav 7,2 mill. kr er øremerket samferdsel. Så skal vi bruke alt det andre, deriblant på kompetanse. Det blir jo litt igjen, men ikke så mye – egentlig er det smuler, og det er for lite til å komme ut av den vanskelige situasjonen vi er i.

Når det er så alvorlig for bl.a. Finnmark, som er et bilde på en distriktsfylkeskommune, at vi må legge ned flere linjer, og at enkelte nå sågar snakker om å legge ned en eller to av de åtte fylkeskommunale videregående skolene som vi har – staten har to, i Karasjok og Kautokeino – da er det veldig alvorlig. Det er min politiske hverdag. Det er min hodepine, og det er mange andres hodepine ute i distriktene. Jeg vet hva medisinen for den hodepinen er – det er mer overføringer til ungdommene våre, til ungene våre og til utdanning.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [15:50:00]: Jeg vil si takk for en god debatt, som har vært veldig sivilisert, må det vel være lov å si. Jeg vet ikke om det skyldes at budsjettet var så bra i utgangspunktet eller at vi er mennesker vi også, det er lørdag og sånt, men i hvert fall: Takk for diskusjonen.

Representanten Lysbakken stilte et konkret spørsmål. Det er selvfølgelig sånn at når vi skal forsøke ut en ordning hvor profesjonen får større ansvar for deler av videreutdanningsmidlene, så skal vi også snakke med alle lærerorganisasjonene. Men opphavet for dette initiativet var en kongress, en internasjonal konferanse, med utdanningsministre og representanter fra de største lærerfagforeningene i de respektive land, som var i Berlin i fjor eller i år, jeg husker ikke helt. Det har vært fulgt opp sånn i kjølvannet av den i første runde, men selvfølgelig skal det diskuteres med alle lærerorganisasjonene.

Så bare en liten presisering til både representanten Ingebrigtsen og representanten Pedersen. Det er selvfølgelig sånn at de fremste ekspertene på skolesystemet i f.eks. Finnmark, er de som jobber i skolen og er folkevalgte i Finnmark. Jeg er veldig opptatt av at vi skal ha lokalt ansvar og lokal kontroll over skolesystemet. Det jeg har tatt til orde for, er ikke noen spesialordning hvor man skal sende såkalte eksperter fra sør til akkurat Finnmark, men det er en ordning hvor staten går tettere inn med bl.a. hjelp og støtte til de skolene og de kommunene som over flere år vedvarende har for svake skoleresultater. Hvis det fungerer som det skal, gjøres det i partnerskap med skoleeier.

Helt til slutt: Jeg var i Alta for bare en måneds tid siden eller noe sånt. Da varslet jeg dessverre ikke representanten Ingebrigtsen, men jeg lover at jeg skal komme tilbake. Det er selvfølgelig enda lettere å komme tilbake flere ganger hvis det blir fire nye år for denne regjeringen.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [15:52:22]: Jeg måtte nesten ta ordet for jeg vet at representanten Asheim har ønsket at jeg skulle svare på hans innlegg fra i stad. Det gikk på dette med kompetansekrav når det gjelder lærerstudenter. Det viktigste er at vi sørger for at vi har nok studenter som går ut av videregående skole og har 4 i karakter, som er kravet for å komme inn på lærerutdanningen. I dag er det sånn at en kan jobbe som vikar i skolen uten å ha noe krav til noe som helst – en kan ha gått på skolen – og vi har altså 9 000 ikke-kvalifiserte som jobber i skolen i dag.

Det ble sagt at det var ingen som snakket om at en ikke kommer inn på juss og medisin og ingeniør og de kravene som er der, men det er jo ikke satt noe politisk krav om å komme inn på de fagene. Det er et paradoks at i dag er det sånn at sykepleiere ikke har noe matematikkrav, men det er de som skal regne ut hva slags medisiner vi skal ha.

Trond Giske (A) [15:53:35]: Det er all grunn til å takke for en god og konstruktiv debatt. Dessverre virker det som at futten har gått litt ut av regjeringspartiene når det gjelder skolepolitikk. Dette var det store flaggskipet i valgkampen i 2013. Skattekutt og skole har Høyre snakket om i 20 år, men det er helt tydelig at skattekutt har vært en større vinner i budsjettkonferansene og i profilkonferansene til regjeringen enn skole har vært. De satsingene vi har sett, har i stor grad vært finansiert med tilsvarende kutt på skoleområdet. Et samstemmig storting har gått inn for et løft for etter- og videreutdanningen, men regjeringspartiene har valgt å hente penger fra kulturskoletimen, fra stipend, fra frukt og grønt og nå senest finansiert tidlig innsats med frie midler via kutt i ungdomsskolelærertettheten.

Representanten fra Kristelig Folkeparti tok opp dette med at det ikke var satsing på lærere i de åtte rød-grønne årene. Her tror jeg Tyvand blander sammen øremerkede tilskudd til lærerstillinger og generell kommuneøkonomi som gir muligheter for å ansette lærere. Det er helt riktig at Kristelig Folkeparti har presset regjeringen til å legge inn mer penger til øremerkede lærerstillinger, men i veldig mange kommuner kuttes det tilsvarende eller mer i ordinære lærerstillinger, og da blir summen minus. Spør Kristelig Folkepartis egne medlemmer i Stavanger om hvordan det oppleves å få noen få øremerkede lærerstillinger samtidig som man kutter 70 lærerårsverk.

Bare for å ta tallene så var det altså i 2005 53 092 lærerårsverk i skolen – nå må Tyvand høre – i 2013 var det 57 614, altså ca. 4 500 flere lærerårsverk i en periode hvor antall elever gikk ned. Det var ikke øremerket, men det var kommuneøkonomien som ga adgang til å satse. Siden den gangen har antall lærerårsverk i skolen vært helt flatt – helt flatt. Så disse øremerkede stillingene som Tyvand med all grunn er stolt over – det er en god innsats som er gjort fra Kristelig Folkeparti for tidlig innsats – blir spist opp fordi pengene går til skattekutt istedenfor kommuneøkonomi. Politikk henger sammen, og ja, Kristelig Folkeparti og Venstre har dratt budsjettene i riktig retning når man har laget forlik på skoleområdet, men dessverre gitt Høyre og Fremskrittspartiet frie tøyler til å prioritere skattekutt framfor skole, eldreomsorg og helse, kommuneøkonomi og velferd.

Kristin Vinje (H) [15:56:36]: Jeg må bare understreke at det er ikke noe piff som har gått ut av regjeringspartiene eller samarbeidspartiene, men det kan jo hende at man blir lite grann lei av å høre på sutringen når Arbeiderpartiet skal gjøre opp regnskap på vegne av Høyre og Fremskrittspartiet i regjering. Jeg forstår godt at Giske & Co. ikke liker å være i opposisjon, men heller ikke de kan se bort fra f.eks. statistikken fra NIFU, som slår fast at f.eks. bevilgningene til forskning og utvikling er stabile og mye høyere både som andel av bruttonasjonalproduktet og av det totale statsbudsjettet enn de var under den rød-grønne regjeringen.

Etter tre år i posisjon har vi lagt frem et sterkt budsjett for kunnskap. Vi har styrket arbeidet med tidlig innsats, vi styrker innsats mot mobbing i barnehage og skole, fortsetter en storstilt satsing på videreutdanning av lærere – tre ganger mer enn det de rød-grønne gjorde selv – ny femårig masterutdanning for lærere, følger opp langtidsplanen og styrker studentenes stilling med elleve måneders studiestøtte. Og til Audun Lysbakken: Det er ikke sånn at vi sender den regningen til studentene. Den regningen sender vi til voksne mennesker som har fått en utdanning, og som er i arbeid.

Det er interessant å følge med på Arbeiderpartiets egen innsats i kunnskapspolitikken gjennom forrige periode og denne periode. Da de selv satt og hadde makt, overlot de til SV å styre. Det var hvileskjær innenfor forskning, og løftet om elleve måneders studiestøtte ble aldri innført. Ja, det er riktig at Arbeiderpartiet satser på videreutdanning av lærere, men det er altså Høyre som har tredoblet den innsatsen. Mens det lenge var åpenbart at noe måtte f.eks. gjøres med utdanningsinstitusjonene våre for å styrke kvaliteten, satt Arbeiderpartiet passivt og så på. Nå gjennomfører regjeringen reformer i UH-sektoren istedenfor å sutre, sånn som Arbeiderpartiet gjør. Det gjelder også finansieringssystemet og endringen av det i universitets- og høyskolesektoren. Det har vært bred enighet, det har vært lange prosesser. Arbeiderpartiet er for, men de sutrer altså på prosess. Det gjelder også fraværsgrensen, det gjelder kompetansekravene, og det gjelder masterutdanning av lærere, som de er for, men de kritiserer prosessen og ender opp med å støtte regjeringen.

Så har jeg også bare lyst til å si at kommunesektorens frie inntekter for 2017 er på ca. 4 mrd. kr – ca. 3,6 mrd. kr til kommunene og 450 mill. kr til fylkeskommunene. Kommunene får sterkere vekst enn under den forrige regjeringen. Den gjennomsnittlige realveksten i kommunene fra 2009 til 2013 var 1,4 pst. – i gjennomsnitt har vi hatt 1,9 pst. Den er altså større, og kommunene har det bedre nå enn det de hadde det under den rød-grønne regjeringen.

Anders Tyvand (KrF) [15:59:44]: Representanten Giske peker på en helt riktig dynamikk. Selv om vi bevilger øremerkede midler, har vi ingen absolutt garanti for at det blir ansatt flere lærere i kommunene. Derfor er det viktig å få på plass en nasjonal norm for lærertetthet, og det håper jeg at Arbeiderpartiet vil være med og støtte når Kristelig Folkepartis representantforslag skal behandles over nyttår.

Men så er det nok ikke helt riktig at det er helt flatt når det gjelder utviklingen i antall lærerårsverk i skolen. De siste GSI-tallene viser tvert imot at det er 986 flere lærerårsverk på første trinn i 2016–2017 enn det var i 2014–2015. Og nå har vi altså bevilget enda mer i øremerkede midler til flere lærerstillinger i 1., 2., 3. og 4. klasse, så vi er på god vei.

Trond Giske (A) [16:00:54]: Jeg vil først si til representanten Kristin Vinje at det er helt riktig at Arbeiderpartiet ikke liker å være i opposisjon. Det er derfor vi har tenkt å gjøre den rollen svært midlertidig. Vi sutrer ikke over prosess, men det må være lov til å påpeke det når man f.eks. sender ut en forskrift med forslag om 4 i karakterkrav i matte og utformer det så dårlig at man åpner for at man kan komme inn med 2 bare man har gjennomført og bestått et forkurs – et eksempel på en arbeidsfeil. Og det er det samme som gjentar seg enten det er SMS-er for behandling av privatskolesøknader i Oslo, eller det er fraværsreglene eller andre ting – det er opposisjonens rolle å påpeke dårlig håndverk.

Til Tyvand kan jeg si at ja, vi er for en norm for de yngste elevene. Der viser forskningen at det har størst effekt. Og igjen er det altså hos Arbeiderpartiet en kan finne støtte for en tidlig innsats som monner. Det har helt sikkert blitt flere lærerårsverk i de første trinnene, men vi vet også at denne salen i dag kommer til å vedta å kutte 600 stillinger i ungdomsskolen.

Ketil Kjenseth (V) [16:02:18]: Representanten Trond Giske fikk meg til å ta ordet i denne debatten, som går mot slutten. Det er for så vidt et resultat av hele dagen, for representanten Giske framstår som en politisk tryllekunstner – og for så vidt Arbeiderpartiet i sin helhet. Nå er det regjeringspartiene som har inngått avtaler med Arbeiderpartiet om forsvarsøkninger for 2017, og de har også dannet flertall for å etablere en finansskatt med en innretning som Venstre er uenig i. Det er klart at det er lett å forhandle når en sender regningen til andre partier, som skal inngå flertallsforliket når både inntektene og utgiftene skal dekkes.

Venstre inngikk en avtale i den rød-grønne perioden sammen med Kristelig Folkeparti om at det skulle bli 15 000 flere plasser i omsorgssektoren. Den gylne kommuneøkonomien i den perioden skulle tilsi at det var lett å innfri det målet. Resultatet vet vi, det ble ca. 2 000 flere, så kommuneøkonomien i den rød-grønne perioden kunne neppe være så strålende.

Så har flere vært innom diskusjonen om 600 flere lærere i ungdomsskolen. Evalueringen viser at det ga svært liten effekt, og vi flytter nå 600 stillinger til tidlig innsats i skolen. Det er det stor enighet om vil gi effekt. På samme vis gjør Venstre og Kristelig Folkeparti det i alle forhandlinger med regjeringa – det gjelder barnehage, det gjelder kommunepsykolog, det gjelder helsestasjoner, jordmødre og helsesøstre – vi setter inn innsatsen så tidlig som mulig. Vi vet at en god barndom varer livet ut. En dårlig barndom varer dessverre også livet ut.

Vi kan også svinge en runde innom forskning og utvikling. Det var i den rød-grønne perioden et hvileskjær. Regjeringa og flertallspartiene har økt innsatsen på forskning betydelig. Det kommer Norge til å tjene på i framtida. Jeg er altså ikke veldig imponert over det trylleriet som Arbeiderpartiet framfører her i dag. De har forholdsvis lite å vise til for framtida. Det er nok å minne om biodrivstoffabrikker som ikke ble bygd, og konkurser som dessverre ble et resultat av den perioden. Nå kan vi lese i flere medier rundt om i Norge at en har byggeklare prosjekter når det gjelder biodrivstoff.

Så det er muligheter for framtida. Den tidlige innsatsen, og det å putte pengene dit, er utrolig viktig. Og kommuneøkonomien i dag er slett ikke noe dårligere enn den var for åtte år siden.

Marianne Aasen (A) [16:05:33]: Jeg har behov for å komme med noen kommentarer til representanten Kristin Vinje etter hennes oppramsing av diverse gode tiltak fra regjeringen og hennes angrep på Arbeiderpartiet. Da vil jeg si litt om forskning.

Norge har hatt en kraftig økning i bevilgningene til forskning de siste ti årene. Bevilgningene til forskning og utvikling økte med 64 pst. fra 2005 til 2012. De var på 15,5 mrd. kr og endte på 25,5 mrd. kr, noe som tilsvarer en realvekst på 27 pst. Under denne regjeringen har veksten fortsatt. Satsing på forskning er det nemlig bred enighet om – heldigvis.

Likevel har Arbeiderpartiet en annen profil på forskningspolitikken sammen med Senterpartiet og SV. Vi mener det blir for snevert å satse for mye på spisse fagmiljøer. Det har dessuten blitt evaluert i andre land og vist seg ikke å være en ubetinget suksess alltid. Vi må ikke glemme nødvendigheten av å gi gode rammevilkår for bredden av forskningsmiljø, som bl.a. gir god utdanning til lærere, sykepleiere og ingeniører over hele landet. Vi må styrke velferdsstatens yrker og forskningen på profesjonene. Det trengs mer enn det regjeringen legger opp til. Spesielt er dette viktig når vi nå skal ha en femårig lærerutdanning.

Dessuten har Stortinget og regjeringa vært enige om at næringslivsrettet forskning, globale utfordringer og forskningsbaserte velferds- og helsetjenester er viktig. Likevel gjenspeiles ikke disse føringene i regjeringens forslag til statsbudsjett. Så når det skrytes av veksten i forskning, er dette bevilgninger som ikke direkte har effekt på volumet av forskning, og da viser jeg til samme NIFU-rapport som den Kristin Vinje snakket om. Det skyldes snarere investeringer i et nytt forskningsfartøy – som koster mye penger, og som alle støtter, men da går det mye penger dit – og en forskningsavgift på landbruk, som er tatt inn i budsjettene. Dessuten er bruttonasjonalproduktet lavere enn det har vært tidligere. Dermed ser det finere ut.

Igjen er det mange departementer som ikke tar på alvor at de har ansvar for å bevilge penger til forskning på eget felt. Én statsråd sitter i denne salen. Det er samferdselsministeren. Han er ikke spesielt dyktig til å bevilge penger til forskning, enda vi bruker mye penger der. Det samme gjelder politi og beredskap. Det følger ikke penger til forskning på det. Vi bør være sikre på områder der vi bevilger mye, at vi faktisk bruker pengene rett.

Jeg har lyst til å gi en kort kommentar til slutt knyttet til noe som gjelder etter- og videreutdanningen av lærere. Det gjøres en endring der. Arbeiderpartiet vil si klart og tydelig til kunnskapsministeren at vi mener at alle fagforeningene og alle lærerorganisasjonene skal være med på den ordningen, ikke bare én.

Henrik Asheim (H) [16:08:17]: Vi har holdt på en stund, og jeg skal forsøke å ikke bidra til å forlenge debatten videre. Men det kom en del påstander fra Arbeiderpartiets representanter som jeg føler behov for å svare på, og for så vidt også noen andre ting.

For å ta det siste som ble sagt, først, nemlig forskningen. Kritikken vår av den rød-grønne regjeringens forskningsinnsats er at den var veldig ustabil. Én ting er at den økte fra 2005 til 2013. Det skulle da bare mangle. Men det er et faktum at den spratt opp og ned, mens vi nå har laget en langtidsplan for forskning som gir forskningsinstitusjonene og den høyere utdanningssektoren en forutsigbarhet. Dette er ikke noe som bare vi fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre mener. Dette er noe som Forskerforbundet selv har trukket frem som svært positivt.

Så til dette med de 600 lærerne. Det man egentlig gjør nå, er å følge opp den tidsplanen som den rød-grønne regjeringen la opp. Dette var et midlertidig forsøksprosjekt for å se om man skulle beholde eller innføre en lærertetthetsnorm. Vår kritikk har ikke vært at det ikke kan være bra å ha nok lærere og nok tid i skolen. Vår kritikk har vært at vi mente det ikke ville ha noen læringseffekt at man økte lærertettheten, samtidig som det var et krav at det skulle skje i ordinær undervisning. Det har vi veldig mye forskning som underbygger. Nå har vi en forskningsrapport til som underbygger det, nemlig SSBs egen evaluering av det rød-grønne prosjektet med 600 lærere i ungdomsskolen.

Så spurte representanten Tyvand om jeg har lest KS’ rapport. Jeg har lest noe av den. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg har lest hele. Kanskje representanten Tyvand har gjort det. Men det interessante er å legge den ved siden av forsøksprosjektet. For sannheten er at når man sier at den lærertettheten kun skal brukes i ordinær undervisning, slik at klassene går fra 20 til 17 elever per lærer, så har det ingen effekt. Man har altså brukt halvannen milliard kroner på et tiltak som ikke øker læringen til elevene. Men hvis man øker lærertettheten i begynnelsen av skoleåret og lar skolene bruke lærerressursene slik de ser det er best for elevene, f.eks. ved å gi spesialundervisning til de elevene som trenger det tidlig, kan det ha en effekt. Norge har en av Europas høyeste lærertettheter. Den er 40–50 pst. høyere enn gjennomsnittet i OECD. Spørsmålet er bare om det å bruke penger på flere lærere er automatisk læringsfremmende. SSB har sjekket det for den rød-grønne regjeringen, og svaret var nei.

Opposisjonspartiene ser ut til å etterlyse en masse ting vi skulle ha gjort som de selv ikke gjorde, men som vi gjør. Man sier: Hvorfor kom ikke IKT-strategien før? Den rød-grønne regjeringen avlyste å legge frem en IKT-strategi. Jeg beklager at vi ikke kom i regjering før vi gjorde, men da vi gjorde det, begynte vi også å gjøre disse tingene.

Det samme gjelder langtidsplanen for forskning. Det samme gjelder etter- og videreutdanning, som alle tydeligvis er enige om, men som vi har måttet gjøre ved å tredoble innsatsen. Og det samme gjelder tidlig innsats, hvor opposisjonen har snakket mye, men brukt pengene på lærerne på ungdomsskolen. Det er vi som setter ressursene inn på tidlig innsats i skolen.

Tone Merete Sønsterud (A) [16:11:23]: Jeg trodde man i denne sal skulle forholde seg til det som saken faktisk gjaldt. Når representanten Kjenseth går opp på denne talerstolen og begynner å debattere og snakke om helt andre ting, ting som ikke har noe med dette budsjettet å gjøre, kan man undre seg og lure på om dette egentlig bare var en liten – hva skal man kalle det – hevn for den første saken vi hadde på dagsordenen i dag.

Til representanten Vinje, som var opptatt av at vi sutrer og snakker om regjeringas regnskap: De som har fulgt med i debattene siden denne regjeringa tok over, og hørt på alt det som er blitt sagt om de rød-grønne til enhver tid, kan jo spørre seg hvem som bruker tid på hva. For å si det på denne måten: Det var vel ingen solstråle som sto på talerstolen under det innlegget heller.

Martin Henriksen (A) [16:12:32]: Når jeg hører Høyre-representantene i denne salen, bl.a. når representanten Kristin Vinje anklager oss for å sutre, tenker jeg at de burde hørt opptakene av seg selv da de satt i opposisjon de siste årene.

Det er feil at den rød-grønne regjeringa ikke satset på tidlig innsats. Vi økte kommunenes inntekter med 60 mrd. kr, som bl.a. ga flere lærere både i ungdomsskolen og i barneskolen, lovfestet krav om tidlig innsats, innførte seks flere undervisningstimer i matematikk, norsk og engelsk på 1.–4. trinn og krav om fordypning i alle undervisningsfag for nye lærere, tidoblet den statlige støtten til videreutdanning for lærere, og en lang rekke andre ting. Det eneste som har skjedd, er at Høyre har tatt med seg opposisjonsretorikken inn i regjering.

Helt til slutt skal jeg si noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle si: Jeg savner Per Sandberg. Den største delen av fiskeriministerens budsjett gjelder forskning og utdanning. Tidligere fiskeriministre har alltid vært til stede under debatten om den største delen av deres eget budsjett. Jeg vet ikke hva fiskeriministeren gjør, men jeg trodde altså ikke jeg skulle komme til å si dette noen gang: Jeg savner at fiskeriministeren faktisk er her i salen og debatterer det.

Helge Orten (H) [16:16:06] (ordfører for sakene nr. 7–9): Først av alt en takk til komiteen for en smidig og god behandling av budsjettendringene for 2016. Vi er godt utpå lørdags ettermiddag, og jeg har ikke tenkt å bidra til noen lang debatt om dette, men vil bare gi noen kommentarer til de mest vesentlige budsjettendringene og den orienteringen som er gitt om prosessen videre når det gjelder både Haugesund lufthavn og jernbaneprosjektet Arna–Bergen.

Samferdselsdepartementet rapporterer om et mindreforbruk på post 30 – altså investeringer i linja, som da er jernbaneinvesteringer – på 744 mill. kr. Avviket består av mange mindre poster og skyldes flere forhold, bl.a. redusert framdrift på noen prosjekt, leveringsproblem fra enkelte leverandører, forskjøvet betalingsplan, tvist i forbindelse med oppgjør og tilpasninger til en mer rasjonell framdrift for noen prosjekt. I tillegg har enkelte prosjekt kommet ut med lavere kostnad enn forutsatt, noe som er bra. Dette er normale avvik og tilpasninger som kan oppstå ved gjennomføring av denne typen prosjekt. Av beløpet er 592 mill. kr omdisponert til drift og vedlikehold, noe som bidrar ytterligere til å redusere vedlikeholdsetterslepet på jernbane. Det mener vi er en fornuftig omdisponering.

Haugesund lufthavn, Karmøy er i dag eid og drevet av Avinor. Det lokale selskapet Lufthavnutbygging AS har i flere år hatt en sentral rolle og har i samarbeid med lufthavna drevet markedsføring av Haugaland-området og arbeidet for flere utenlandsruter fra lufthavna. Regjeringa vil i 2017 starte arbeidet med en tjenestekonsesjonsmodell på Haugesund lufthavn som innebærer at Avinor fortsatt skal eie lufthavna, mens hele drifta blir satt ut til andre aktører etter en anbudskonkurranse. Det anser vi som en god løsning, som vi har stor tro på vil bidra til en fortsatt positiv utvikling for Haugesund lufthavn.

Allerede i statsbudsjettet for 2016 ble det orientert om risikoen ved og omfanget av jernbaneprosjektet Arna–Fløen, som har vært undervurdert. Det er fulgt opp med en ny ekstern kvalitetssikring som bekrefter dette, og det gir en ny samlet kostnadsramme for prosjektet og for prosjektet Bergen stasjon–Fløen på samlet 6,9 mrd. kr. Vi er fornøyd med at statsråden har en god prosess og oppfølging av dette prosjektet og vil komme tilbake til Stortinget på egnet måte, og at det blir søkt funnet løsninger som både er kostnadseffektive og gir minst mulig ulempe for de reisende. Jeg ser derfor ingen grunn til å stemme for forslaget fra bl.a. Arbeiderpartiet i denne saken, siden dette allerede er en pågående prosess.

Prop. 31 S for 2016–2017 omhandler også en del andre budsjettendringer på Samferdselsdepartementets område. Blant annet er det et mindreforbruk på noen poster, økte bevilgninger relatert til skader i forbindelse med uvær, jord- og steinskred, økte salgs- og gebyrinntekter knyttet til fornyelse av førerkort og etterregning for kjøp av posttjenester for 2015, noe som faktisk gir reduserte kostnader på 160 mill. kr.

Jeg går ikke nærmere inn på disse endringene. De er godt beskrevet i proposisjonen. Når vi har et mindreforbruk på noen poster, vil jeg gi full tilslutning til de omposteringene som er gjort, og som bl.a. bidrar til en ytterligere reduksjon av vedlikeholdsetterslepet i jernbanesektoren. Det er positivt.

Stein Erik Lauvås (A) [16:19:49]: Behandlingen av nysalderingen under de respektive departementene skal normalt være en enkel sak og en ganske udramatisk affære. På områder under Samferdselsdepartementet er det imidlertid ofte dramatiske hendelser som gjør det nødvendig med endringer i budsjettene. Typisk vil ødeleggelser av vår felles infrastruktur, som følge av ras, uvær eller andre hendelser, gjøre det nødvendig med tilleggsbevilgninger. Herværende nysaldering inneholder også et eksempel på dette. Jeg tenker da på den dypt tragiske helikopterulykken på Turøy tidligere i år. Dette har gjort det både riktig og nødvendig å øke bevilgningene til Statens havarikommisjon for transport.

Når jeg tar ordet på vegne av Arbeiderpartiet, er det for å peke på to forhold som vi har tatt opp i innstillingen. Det første forholdet knytter seg til omfanget av mindreforbruket på Jernbaneverkets investeringspost på i alt 744 mill. kr. Som det framgår av merknadene fra Arbeiderpartiets representanter i komiteen, har dette flere uheldige sider, selv om pengene i stedet i hovedsak har blitt brukt til et annet godt formål: vedlikehold og fornyelse av jernbanen.

Det andre forholdet som skal nevnes, er Arbeiderpartiet og Senterpartiets merknad om kostnadsoverskridelser for jernbaneprosjektene Bergen–Fløen og Fløen–Arna. Dette er en sak med flere dimensjoner. Det er snakk om en dramatisk økning i kostnadene for prosjektet. Det pekes på at det vurderes kostnadsreduserende tiltak som kan få stor effekt for de reisende. Til sist omhandler merknaden det spesielle i at Stortinget i to etterfølgende budsjettframlegg kun har fått informasjon om at det er tale om en kostnadsøkning. Stortinget har ikke fått noen pekepinn om størrelsen på kostnadsøkningen, selv om dette er informasjon statsråden har kjent til i rundt halvannet års tid.

Jeg tar med dette opp Arbeiderpartiets forslag.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [16:21:57]: Saksordføreren har foretatt en god gjennomgang av komiteens synspunkter på de endringene i bevilgningene som er foreslått i Prop. 31 S for 2016–2017. Jeg vil derfor bare fokusere på enkelte av de foreslåtte endringene.

Kristelig Folkeparti er tilfreds med at en har fått til en modell for videre drift og utvikling av Haugesund lufthavn. I løpet av min tid i transportkomiteen må jeg si jeg har møtt en god del bekymrede lokalpolitikere fra Haugesund og Karmøy som har gitt uttrykk for stor uro omkring framtiden for flyplassen i forbindelse med hvilken modell som skulle velges. Flyplassen har vært eid og drevet av Avinor, men et lokalt selskap har hatt ansvar for markedsføringen, med et spesielt fokus på utenlandsruter. Modellen som nå er foreslått, gir fortsatt Avinor det hele og fulle eierskapet til flyplassen, men driften blir satt ut på anbud. Det betales en fastsatt leiesum til Avinor, og så blir det opp til konsesjonshaveren som får anbudet, å fastsette avgiftene og ta det hele og fulle ansvaret for drift og vedlikehold.

Kristelig Folkeparti registrerer så langt at det er stor grad av tilfredshet med en slik modell. Det plasserer fortsatt eierskapet hos Avinor, slik vi har det på de fleste flyplassene i Norge, men gir samtidig private aktører muligheter til å skape en økonomisk drift som kan utvikle regionen som reiselivsdestinasjon og skape frihet og faktisk nye muligheter til å framstå som en noe annerledes flyplass tilpasset regionale behov. Det skal bli spennende å følge med på hvordan modellen fungerer i praksis.

På grunn av noen store investeringsprosjekt som har hatt mindre framdrift enn planlagt på jernbanesektoren, blir det foreslått overført 592 mill. kr fra investering til drift og vedlikehold på jernbanen. For å kunne gjøre toget til et enda mer attraktivt tilbud for flere reisende og vareeiere har det etter vårt syn vært viktig å prioritere vedlikehold. Et etterslep som har fått lov til å bygge seg opp over mange år, er vi nå i gang med å redusere. Gjennom tre år på rad har stortingsflertallet, Kristelig Folkeparti og Venstre sammen med regjeringspartiene, startet arbeidet med å redusere et etterslep, som helt klart vil gjøre toget attraktivt for nye kunder.

Punktlighet og færre ikke-planlagte togstanser øker folks tillit til toget som transportmiddel. Sammen med flere avganger og innkjøp av nye togsett opplever vi nå at stadig flere velger toget som det foretrukne transportmiddelet. Skal vi nå våre klimamål, må togets konkurranseevne og attraktivitet styrkes. Derfor er Kristelig Folkeparti svært tilfreds med at vi nå har fått en snuoperasjon i denne perioden med å styrke togets rolle i kollektivtilbudet. Sammen med økte bevilgninger vil de nye grepene som jernebanereformen representerer, med en ny fordeling av ansvar og myndighetsoppgaver, bidra til at enda flere i framtiden vil foretrekke toget.

Så merker vi oss at det har vært gjort en ny, ekstern kvalitetssikring av delprosjektet Arna–Fløen og Bergen stasjon–Fløen. Dette er en viktig del av forbindelsen mellom Arna og Bergen, og vi ser fram til at det kommer på plass. Da er det etter vårt syn, og også komiteens syn, viktig at dette organiseres og gjennomføres på en mest mulig kostnadseffektiv måte, men også sånn at det ikke blir aktuelt å måtte stenge Bergen stasjon i månedsvis, slik enkelte avisoppslag har antydet. Det vil være viktig at en finner fram til løsninger som rammer passasjerene i minst mulig grad.

Jeg viser ellers til saksordførerens gjennomgang.

Kjersti Toppe (Sp) [16:26:04]: Senterpartiet støttar forslaget frå Arbeidarpartiet som er referert i Innst. 129 S for 2016–2017, om å be regjeringa koma raskt tilbake med ein grundig og heilskapleg gjennomgang av jernbaneprosjektet Bergen–Arna, og i tillegg be regjeringa sikra at jernbaneprosjektet Bergen–Arna vert gjennomført på ein slik måte at stenginga av Bergen stasjon vert avgrensa til eit minimum.

Til det første forslaget har vi vorte bekymra over det som har kome fram, først og fremst i media, om at det har vorte ein veldig store kostnadsauke på prosjektet, utan at vi har følt at vi har fått den informasjonen frå regjeringa. Ja, det er vorte referert til at det vert ein kostnadsauke, men den størrelsesordenen har ikkje vorte gjord kjend, sjølv om størrelsesordenen var kjend for regjeringa. Difor er vi med på forslaget det er referert til.

Til det andre forslaget, som omhandlar eventuell stenging av Bergen stasjon, er det fleire parti som har reagert på forslaget om å stengja heile Bergen stasjon i åtte månader. Eg kan forstå at når vi skal gjera ei stor oppgradering, må det nødvendigvis koma til nokre stengingar av ein stasjon. Det er greitt. Men når statsråden i skriftleg svar til meg viser til at dette har vore nødvendig og bra f.eks. i gjennomføring av Oslo-prosjektet, er det jo forskjell på to veker – éi veke i juli og éi veke i begynninga av august – og åtte månaders stenging av ein stasjon i Noregs nest største by. Da ein stengde Oslo S i éi veke, gjekk Jernbaneverket ut på nettsidene sine og oppfordra dei reisande til å unngå å reisa på strekningane i dette tidsrommet, eller unngå å reisa i rushtrafikken. Men det er altså greitt å stengja Bergen stasjon i åtte månader. Eg synest det er eit ganske så meiningslaust forslag, så eg håper – og det har jo òg statsråden sagt i skriftleg svar – at dette ikkje er konkludert, men at ein kan koma opp med andre forslag som avgrensar stenginga av Bergen stasjon til eit minimum.

Senterpartiet er opptatt av at vi må få vita omstenda rundt prosjektet Bergen–Arna, slik at vi kan gjera dei rette prioriteringane her. Vi er òg bekymra for at dersom prosjektet vert utsett av forskjellige grunnar, vil det òg få konsekvensar for det store, viktige prosjektet på Vossabanen, altså dobbeltspor mellom Bergen og Voss, til slutt. Difor er vi på denne saka.

Statsråd Ketil Solvik-Olsen [16:29:29]: Gjennom nysalderingen går vi gjennom og småkorrigerer det budsjettet som ble vedtatt for inneværende år. Det er relativt små korreksjoner som skjer – noen fordi en har uforutsette utgifter, noen fordi en har uforutsette inntekter, men alt i alt ingen dramatikk. Bevilgningene til bl.a. ras- og flomopprydding blir økt lite grann – som følge av ting som har skjedd, som har vært dramatisk der det skjedde, for dem som opplevde det, og der vi er opptatt av å få infrastrukturen tilbake i funksjon så fort som mulig. Bevilgningen på 50 mill. kr ekstra er nødvendig for det.

Det blir gjort endringer ved at en tar de pengene som ikke har vært brukt på investeringssiden i 2016, og bruker dem på vedlikehold av jernbanen. Det betyr at både på vei og jernbane har vi kuttet etterslepet også i 2016. Etter mange år, ja mange tiår, der forfallet har økt og økt, og selv om alle i denne salen retorisk har vært enige om at sånn burde det ikke være, har en allikevel ikke klart å gjøre noe med det, før en nå fikk et borgerlig flertall som har prioritert penger og gjør noe med det. Det betyr at en med den ekstrabevilgningen som nå kommer på jernbane, kutter en halv milliard ekstra i forfallet. Det er bra. Det betyr at jernbanen blir enda bedre for dem som bruker den til daglig, til pendlerreiser og til lengre reiser. Det betyr økt forutsigbarhet, økt attraktivitet og bedre kundegrunnlag. Det er gjerne også grunnen til at en kan kutte i posten etterpå, når det gjelder bevilgninger til NSB for kjøp av togreiser – rett og slett fordi passasjerveksten har vært større enn det en har forventet, en rekordstor vekst i allerede høye passasjertall. Det er god grunn til å tro at den veksten også vil fortsette, for i dag markerer vi åpningen av Holmestrand stasjon. 14 km med nytt dobbeltspor gjennom Vestfold gjør at man kan redusere reisetiden fra Tønsberg til Oslo med 6–7 minutter. Det betyr at det nå er ekspresstog fra Tønsberg til Oslo, som gjør at man igjen får et bedre tilbud og flere vil kunne reise med det. Jeg må bare minne de reisende om å sjekke om det er ekspresstoget de går på, slik at vi ikke får flere eksempler som dem som har vært nevnt bl.a. i avisene i det siste, om folk som bare skal til Sandvika, men som må være med til Tønsberg fordi det ikke er avstigning før Tønsberg.

Så er det viktig at vi har god kontroll på de prosjektene som er i gang. Bergensprosjektet på jernbanen er et eksempel der vi har måttet gå gjennom prosjektet grundig for å se på hva som skjer, og hvordan kostnadsveksten har vært, for å kunne informere Stortinget skikkelig. Jeg registrerer at enkelte prøver å gi inntrykk av at Stortinget ikke har fått informasjon. Jeg har i mange svar til Stortinget, både muntlig i spørretimen og som svar på skriftlige spørsmål, informert om hendelsesforløpet. Stortinget ble informert i fjorårets budsjett om at det var problemer, men da visste vi ikke summen. Det var anslag fra fagfolk, men vi satte i gang en kvalitetssikring så vi fikk et svar som vi kunne stå inne for før vi meddelte det til Stortinget – men vi informerte Stortinget om at det var trøbbel. Nå, i nysalderingen, har vi fått tallene. Så så fort regjeringen får kunnskap, formidler vi det videre. Vi bør ikke dikte opp kunnskapen selv bare for å ha gitt et tall, det håper jeg også Arbeiderpartiet tar inn over seg. Vi skal informere Stortinget til riktig tid, men vi skal også gi korrekt informasjon, og det har skjedd i denne saken.

Vi kan snart se tilbake på 2016 – et år der vi investerer rekordmye i vei og jernbane, og der vi vedlikeholder det vi har. Dermed gjør vi begge deler, slik vi må. I tillegg kan vi se tilbake på et år som heldigvis har relativt lave trafikkulykkestall. Selv om det er en økning i antall drepte i veitrafikken sammenlignet med 2015, er 2016 det nest beste året siden 1947. Det kan vi glede oss over, selv om vi også skal vise omtanke for alle de familiene som blir berørt når ting ikke går som det skal. Ikke minst har vi Turøy-ulykken i minnet. Det å oppleve en ulykke av den dimensjonen, på et område vi normalt opplever som trygt, er også til ettertanke – selv om sikkerheten i mange år har vært godt ivaretatt og ting blir gjort, skjer det av og til ting utenfor vår kontroll. Da skal vi som samfunn ta vare på dem som blir rammet, og vi skal forstå hvorfor ting har skjedd. Derfor er den tilleggsbevilgningen som ligger i budsjettet, vår håndsrekning for bedre å forstå ulykker som skjer, og hvordan vi skal unngå dem i framtiden.