Stortinget - Møte onsdag den 9. november 2016

Dato: 09.11.2016
President: Olemic Thommessen

Søk

Innhold

Sak nr. 1 [10:00:12]

Muntlig spørretime

Talere

Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at utenriksminister Børge Brende og statsrådene Vidar Helgesen og Sylvi Listhaug vil møte til muntlig spørretime.

De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

Vi starter med første hovedspørsmål, fra representanten Jonas Gahr Støre

Jonas Gahr Støre (A) []: USA har valgt sin neste president, Donald Trump, og det republikanske partiet vil nå få flertall i Kongressen. Vi skal møte et nytt politisk USA. Det er av historisk betydning.

Kandidaten Trump har lansert et syn på samfunn, politikk, verden, forhold mellom folk, minoritet og majoritet som vi ikke tidligere har sett uttrykt fra et kommende amerikansk lederskap. Nå skal vi altså gå fra kandidaten Trump til presidenten Trump, og vi skal gå til en administrasjon utsprunget av dette valget: administrasjonen Trump.

Mange opplever uro i dag, også i vårt land. Hvorfor er det slik? Hva har skjedd i USA? Vi har sett et valg drevet fram av en sterk protestbevegelse. Vi ser et dypt splittet folk: frustrasjon knyttet til økende ulikhet, identitetskriser av ulik art i USA, og som i 2008 har vi fått et valg i tegnet «change», men med ganske motsatt fortegn og retning fra det vi så da Barack Obama ble valgt. USA har dype spor – sår – å lege, og Trump sa vel noe om det da han erkjente seieren i morgentimene, og han strakte ut en hånd.

Spørsmålet er så: Hva blir konsekvensene for det internasjonale samfunn, og for Norge? Trump har vært ganske klar i synet på andre spilleregler, en annen retning i sin internasjonale politikk. Nå skal også utenrikspolitikken ta form. Folk skal bemanne sine posisjoner innen handel, klima, internasjonalt samarbeid, sikkerhet og NATO – USAs forpliktelser, USAs retning. Det er viktig for Norge hvilken vei dette går. Vi vil ha et ryddig forhold til USA, aktivt søke kontakter.

Mitt spørsmål til utenriksministeren er: Hvilken plan har regjeringen lagt for nå å ta kontakt med denne administrasjonen? Og: Hva tenker regjeringen å formidle av budskap til dem som nå skal ta ansvar i USA fra januar 2017?

Utenriksminister Børge Brende []: Det er riktig som representanten Gahr Støre understreker, at vi nå skal forholde oss til en ny administrasjon i USA. Det har vært en veldig polariserende valgkamp med sterke motsetninger. Det var derfor bra at den nye amerikanske presidenten, Donald Trump, i sin takketale i natt amerikansk tid understreket så sterkt at han lovet å være president for alle amerikanere. Skal Trump være president for alle amerikanere, er han også avhengig av at han har en politikk fremover som både gir positive resultater og er innrettet slik at den når alle. Han slo også fast at vi nå må komme sammen som nasjon.

Jeg vil også berømme Hillary Clinton for at hun raskt ringte til Trump og gratulerte med seieren, og at hun aksepterte valgresultatet. Det viktige nå for Norge er å jobbe bevisst fremover med den nye amerikanske administrasjonen for ikke minst å ivareta også våre og Europas interesser. Det ene gjelder vårt nære sikkerhetspolitiske samarbeid. USA er vår nærmeste allierte, og den kollektive sikkerheten for Europa blir viktig.

Det er også sånn at vi er helt avhengig av at verdens største økonomi, USA med 25 pst. av verdensøkonomien, fortsetter å være en aktiv medspiller i internasjonal handel, og at vi i tillegg ser et USA som fortsetter, forhåpentligvis, å være en aktiv medspiller også i viktige utviklings- og klimaspørsmål.

Jonas Gahr Støre (A) []: Akkurat det siste er det grunn til å være urolig for når Trump har annonsert at det første han vil gjøre innen hundre dager, er å si opp Paris-avtalen.

Jeg er enig i at Norge nå må arbeide aktivt tosidig mot USA for å få forbindelser i den nye administrasjonen hvor vi ikke kjenner persongalleriet så godt. Vi kjenner det republikanske partiet, som nå også må lege sine sår når de skal ta ansvar. Men jeg mener det også er viktig at Norge nå jobber sammen med andre land. Dette aktualiserer etter min mening et nærmere nordisk samarbeid også om utenriks- og sikkerhetspolitikk. Det aktualiserer også Norges bånd til Europa, arbeidet med europeiske partnere og allierte og tettere forbindelser når vi nå skal stå opp for de verdiene vi mener påligger oss i forholdet til USA, som er en partner for alle disse landene. Jeg ønsker å høre litt nærmere om utenriksministerens syn på nettopp det. Hva alle land nå gjør hver for seg i Washington, tar vi egentlig som en selvfølge, men hvilken strategi har han overfor andre land for å klargjøre hvilke forventninger vi har til USA, som både alliert og viktig partner i internasjonale forbindelser?

Utenriksminister Børge Brende []: Vi initierte allerede i vår et historisk samarbeid mellom de nordiske land og USA med de nordiske statsministrene på et viktig besøk i Det hvite hus. Dette er et arbeid som vi har videreført. De nordiske utenriksministrene brukte for en ukes tid siden lang tid på å diskutere hvordan vi skal håndtere ulike utfall av det amerikanske valget. Norden og det nordiske samarbeidet, som vi har initiert vis-à-vis USA, blir vesentlig. Det er også vesentlig å se at USA fortsetter å være en solidarisk medspiller i NATO, og Europa vil bli enda viktigere fremover og samarbeidet med EU i så måte.

Da jeg var i USA for to uker siden, la jeg også stor vekt på å møte flere av de sentrale aktørene rundt Trump, slik at vi raskt kan komme i inngrep med dem.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – først Anniken Huitfeldt.

Anniken Huitfeldt (A) []: Det er mange mennesker som i dag føler uro. Vår viktigste allierte siden annen verdenskrig, ikke bare sikkerhetspolitisk, men også økonomisk og verdimessig, er nå rammet av dyp politisk splittelse. Vårt samarbeid med amerikanerne har vært basert på at vi ønsker mer internasjonal handel, og det har tjent norske næringslivsinteresser. Dette er en modell som nå er under press etter presidentvalget i USA, men vi har også sett det etter medlemsavstemningen i Storbritannia, hvor et økende antall mennesker på både høyresiden og venstresiden stiller spørsmål ved denne modellen som har tjent norske interesser så grunnleggende. Samtidig er Norge tjent med et omfattende sikkerhetspolitisk samarbeid, enten det er innenfor NATO eller FN. Vi er tjent med folkeretten. Hva vil utenriksministeren nå gjøre for å styrke samarbeidet med landene omkring oss? I denne situasjonen er det kanskje mer enn noen gang viktig at vi står sammen.

Utenriksminister Børge Brende []: Jeg redegjorde for noe av det i svaret mitt til Gahr Støre. Det er viktig at vi jobber tett med de andre nordiske landene. Det er viktig at vi jobber tett også i Europa. Men det er ikke minst viktig at vi jobber tett overfor den nye amerikanske administrasjonen. Jeg tror at vi må skille mellom hva kandidaten Trump har skrevet på Twitter, og hva som faktisk blir politikken til den nye amerikanske administrasjonen. Derfor er jeg også glad for at Trump i sin takketale gjorde det så klart at han vil gjøre et seriøst forsøk på å bringe det amerikanske folk sammen og bygge bro. For å få til det trengs det også en annen politisk retorikk og ordbruk enn det som har preget den amerikanske valgkampen.

Presidenten: Hans Olav Syversen – til oppfølgingsspørsmål.

Hans Olav Syversen (KrF) []: Jeg tror vel mange, etter hvert som valgresultatet begynte å sige inn i morgentimene, også fikk en tiltagende ettertenksomhet over det resultatet vi har vært vitne til. Det er også slik at det i USA har vært krefter både på venstresiden og høyresiden – for å kalle det det – som i realiteten har hatt et opprør mot den etablerte Washington-eliten. Dette har også hatt effekter i vår egen verdensdel. Jeg tror nok brexit er noe av det samme, og vi har et forestående fransk presidentvalg.

Så mitt spørsmål – og det er et helt vurderende spørsmål, som jeg håper utenriksministeren vil svare på – er: Når han er i kontakt med sine kolleger, opplever han at veldig mange har følelsen av at de som styrer nå, i mye mindre grad føler at folket er med på det som skjer, og at det oppleves som en avstand mellom dem som styrer, og befolkningen?

Utenriksminister Børge Brende []: Det er et veldig krevende spørsmål, og det er tidlig å begynne å analysere drivkreftene bak det amerikanske valget. Resultatet kom jo som en overraskelse – meningsmålingene viste ikke dette resultatet. Dette er veldig sammensatt. I 2008, da Obama vant, hadde man en arbeidsledighet på 10 pst. i USA. Den er nå på nærmere 5 pst. USA har den raskeste økonomiske veksten av noen av de store økonomiene. Men det er nok slik at mange føler at de ikke fullt ut har tatt del i denne økte verdiskapingen.

Men så er det også underliggende trender som vi har sett i Europa – knyttet til immigrasjon, til dette med jobbsikkerhet. Den polariserte valgkampen har heller ikke vært spesielt behjelpelig når det gjelder å se de virkelige perspektivene. Det har blitt en veldig personrettet valgkamp.

Presidenten: Trygve Slagsvold Vedum – til oppfølgingsspørsmål.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Mange amerikanere har følt seg glemt. Gjennom de siste ukene har vi fått opplysninger om at de siste 40 år har den jevne amerikanske mann ikke hatt reallønnsvekst i det hele tatt. Selv om velstandsveksten i USA som samfunn totalt sett har økt voldsomt, har den jevne arbeider ikke opplevd noen reallønnsvekst for seg eller sin familie. Da er det ikke rart det blir uro. Vi har sett det samme også i et annet, europeisk, land: Storbritannia – at den jevne mann ikke har hatt noen reallønnsvekst, mens velstandsveksten ellers har vært sterk.

Det vi frykter mest i et folkestyre, er når folket føler at de ikke blir lyttet til, og at man får den typen avmaktsreaksjoner som nå skjer. Ser utenriksministeren at stadig sterkere internasjonale avtaler som gir mindre nasjonalt handlingsrom, kan gi en enda større avmaktsfølelse hos folket?

Utenriksminister Børge Brende []: Jeg tror det er veldig lett på en dag som denne å tolke valgresultatet i USA inn i en sammenheng som passer også til ens eget politiske ståsted. Det tror jeg gjelder alle. Men jeg tror representanten har et poeng i at det er viktig at folk føler en nærhet til politikerne, til det politiske systemet, og at det amerikanske valget er en reaksjon; det er et anti-establishment-valg mot Washington, og den ene kandidaten ble veldig mye sett på som en representant for establishmentet, og man ønsket endringer i så måte.

Når det gjelder det internasjonale avtaleverket, er det helt avgjørende for oss å vise til at den velferden vi har bygd i Europa og i USA etter annen verdenskrig, er basert på folkeretten og på handel med hverandre. Om vi kaster det over bord, vil også resultatene bli mye dårligere og vanskeligere enn hva vi har sett så langt.

Presidenten: Trine Skei Grande – til oppfølgingsspørsmål.

Trine Skei Grande (V) []: Hvis jeg skal være ærlig, så hadde vi veldig mange gode spørsmål i går, som virker litt irrelevante i dag. Det vi har sett, er en stadig nedbygging av tillit, som du sa i ditt svar til Slagsvold Vedum, mellom folk og parti – spesielt i systemene med stor avstand og med et topartisystem, der man ikke har kanaler for den frustrasjonen som folk føler, og det ikke er mulig å komme fram med den før trykkokeren er satt på så mye at det eksploderer, slik vi så i natt.

Det er en veldig vanskelig situasjon for et lite land som Norge – som er avhengig av handel, som er avhengig av samarbeid med andre for å kunne forsvare seg, og som er avhengig av sterke samarbeidsrelasjoner – når vi ser at denne trykkokeren får uttrykke mer isolasjon, mindre handel og mindre samarbeid.

Jeg skal egentlig tilbake til Gahr Støres opprinnelige spørsmål: Hvilken strategi skal et lite land som Norge ha for å demme opp for disse kreftene når de får uttrykk i land som er så viktige samarbeidsland for Norge?

Utenriksminister Børge Brende []: Det er, som jeg sa tidligere, mange paradokser i dette. Hvis du ser på president Obama, skårer han høyere på tillitsmålingene nå enn på lenge. Det amerikanske folk er faktisk ganske godt fornøyd med den politikken Obama har stått for og gjennomført. Han overtok i en situasjon hvor amerikansk økonomi var veldig nær stupet, og han har fått fart på økonomien. Den vokser raskere enn mange andre steder, og arbeidsledigheten er på vei ned. Men så er det dette med at alle må føle at de er med, og så er det understrømninger knyttet til innvandring og andre spørsmål om internasjonal handel.

Det som er helt vesentlig nå, er at vi står sammen med våre europeiske allierte og våre nordiske venner og står opp for de prinsippene som har brakt oss så mye godt. Bare siden 1990 har vi doblet den globale verdiskapingen, men samtidig har vi nesten firedoblet den globale handelen. Det er en sammenheng mellom at vi handler mer med hverandre og har fått til den typen verdiskaping, og at vi har fått til en halvering av antallet mennesker som lever i ekstrem fattigdom. Jeg håper vi ikke kaster den suksessoppskriften over bord.

Presidenten: Audun Lysbakken – til oppfølgingsspørsmål.

Audun Lysbakken (SV) []: Denne diskusjonen handler ikke bare om hva USA skal bli, men om hvem vi ønsker å være. Derfor er det viktig å diskutere norsk politikk i lys av det som nå har skjedd, og den ytterliggående kandidaten som er valgt til president hos vår største allierte. Jeg merker meg at regjeringens kommentarer denne morgenen, både fra statsministeren i pressen og fra utenriksministeren, er helt uten kritisk brodd. Det tror jeg er ikke å ta på alvor den uroen som mange mennesker i Norge føler.

Til NRK den 15. august sa utenriksministeren om Trump at han ikke trodde det han hørte – at noen av holdningene ikke hørte hjemme i det 21. århundre, og en hel del andre ting som innebar en veldig klar avstandtagen til den kampanjen som nå har vunnet. Men dagens kommentarer gjør at jeg føler det er på sin plass å spørre: Står utenriksministeren fortsatt for den kritikken av Trump?

Utenriksminister Børge Brende []: Jeg står absolutt inne for det jeg sa i det intervjuet. Det var i Politisk kvarter, hvor jeg ble spurt om hva jeg mente om de uttalelsene som hadde falt, og som satte spørsmålstegn ved artikkel 5 i NATO og ved hele WTO-avtalen. Det advarer jeg mot og advarte jeg mot. Så har vi under kampanjen sett en nyansering av disse standpunktene hos Trump og hans kampanje. Det er noen av utfallene mot ulike grupper som jeg rett og slett har tatt avstand fra, og som jeg fortsatt tar avstand fra. Derfor har jeg understreket i dag, da det amerikanske folk har talt, at det nå er helt avgjørende for oss at Trump også etterlever det han selv har sagt – at han nå skal forsøke å bringe det amerikanske folk sammen, og at han skal være president for alle grupper. Da vil jeg håpe at dette også er en president som vil følge den oppskriften, og ikke det vi så enkelte utslag av i valgkampen.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Knut Arild Hareide (KrF) []: Eg skal tilbake til det temaet eg tok opp i spørjetimen med utanriksministeren 2. mars 2016. Da stilte eg spørsmålet om kva utanriksministeren tenkte om at Donald Trump kunne bli USAs neste president. Da var det stortingspresidenten som til slutt klubba, og sa:

«Da er vi ferdig med det!»

Det skapte ei viss munterheit i salen. Eg trur noko av den munterheita er borte. Eg skal innrømme i dag at eg er både skuffa og òg overraska. Me lever i ei tid da historia blir skriven. Eg var klar for å ta imot den første kvinnelege presidenten i USA. No er det Donald Trump.

Det gir to utfordringar som eg har lyst til å utfordre utanriksministeren på. Den eine er: Eg var i vår i USA og følgde valkampen der. Der såg eg at Donald Trump var ei stemme for eit utanforskap – dei som har levd og sett at medianinntekta for ein vanleg amerikansk familie anten har stått i ro eller har falle dei siste 16 åra. Dei har mista jobbar, og dei kjenner seg utanfor. Dette er ikkje berre eit fenomen me ser i USA. Me har sett at globaliseringa har gitt oss auka vekstmoglegheiter og auka ressursar, men fordelinga er ikkje så rettferdig og så god som me alle hadde ønskt. Og det er ikkje berre eit fenomen i USA. Me kan gå òg til land i Europa. Brexit er blitt nemnd. Om ikkje så lang tid skal dei ha val i Frankrike, der me ser at kandidatar på ytre høgre fløy gjer det veldig godt.

Mitt spørsmål til utanriksministeren er: Kva tenkjer han om nettopp det valresultatet me no ser, i lys av at me ser mange av dei same trendane i mange andre land?

Utenriksminister Børge Brende []: Jeg husker også den spontanspørretimen som representanten Hareide refererer til. Nå er det en realitet at Donald Trump er valgt til USAs neste president, og det er regjeringens oppgave at vi, sammen med våre nordiske venner, resten av Europa og den verden som står opp for de verdiene og prinsippene som har brakt oss så mye godt, jobber tett opp mot den nye amerikanske administrasjonen, men også er klar på våre forventninger til den.

Det er selvsagt veldig fristende å trekke bastante konklusjoner i dag når det gjelder årsaken til at Trump vant. Det kom meget overraskende – amerikanske meningsmålingsinstitutter traff ikke. Trump er en veldig sammensatt politiker. Han har appellert til de gruppene som Hareide nevnte, men samtidig har han en politikk som vektlegger veldig dette med vekst, businessmuligheter og et konkurransedyktig amerikansk skattesystem. Vi må nok ta inn over oss at etter den store finanskrisen i 2008, som etter hvert rammet Europa enda hardere enn USA, har det vært ganske stor arbeidsledighet – enkelte steder veldig stor arbeidsledighet også blant unge. Jeg tror ikke man har vært flink nok til å forklare at selv om globaliseringen av internasjonal handel også reiser mange nye problemstillinger, er alternativet til den internasjonale handelen noe vi har prøvd før, med proteksjonisme og handelsbarrierer, og det fører til enda mindre vekst og enda færre arbeidsplasser.

Knut Arild Hareide (KrF) []: Eg er einig i det utanriksministeren seier. Eg trur at president Trump lett kan vere fleksibel. Det negative er det uføreseielege som vi no lett får. Vi veit at Paris-avtalen kan vi få spørsmål rundt. NATOs artikkel 5 og byrdefordelinga i NATO har det vore stilt spørsmål ved. Vi veit òg at ei meir proteksjonistisk linje har vore eit av dei førande elementa president Trump har basert valkampen sin på.

Eg forstår jo at det lett kan ha vore Noregs plan A at Hillary Clinton skulle vinne, men har dei norske styresmaktene òg hatt ein plan B? Det har jo vore enkelte målingar som stabilt har vist at Trump kunne vinne dette valet.

Utenriksminister Børge Brende []: Etter folkeavstemningen om brexit og etter folkeavstemningen om fredsavtalen i Colombia var det mest sannsynlige resultatet i USA, ifølge meningsmålingene, en Clinton-seier, men vi kunne heller ikke utelukke en Trump-seier. Den har nå inntruffet. Vår statsminister har gratulert Trump, og det har Hillary Clinton også gjort. Nå skal vi gjøre vårt beste for å ivareta Norges interesser, men også Europas interesser, i samarbeid med den nye administrasjonen. Og, som jeg sa, har jeg det siste halve året hatt utstrakt kontakt også med representanter i det som kan bli en Trump-administrasjon.

Når det gjelder de konkrete utfordringene som representanten Hareide tar opp, tror jeg at det kommer til å være helt klart fra Trumps side alt som har med NATO-solidaritet og artikkel 5 å gjøre. Vi må ta større ansvar for vår egen sikkerhet, men det måtte vi uansett ha gjort. Jeg er mer bekymret for klimaavtalen og klimapolitikken, det innrømmer jeg.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – først Rigmor Andersen Eide.

Rigmor Andersen Eide (KrF) []: Valget av Trump betyr ny kurs. Spørsmålet mitt handler om klimapolitikk, og det er naturlig at det følges opp av klimaministeren.

Om kort tid drar noen av oss til COP 22 i Marokko med forventninger etter at snart 200 land ble enige om Paris-avtalen. Flere land har ratifisert avtalen, deriblant Kina og USA. Vi får nå en president som vil trekke ratifiseringen, en som ikke ser klimaproblemene. Da blir spørsmålet mitt: Hvilke konsekvenser ser statsråden dersom, eller rettere sagt når dette vil skje?

Statsråd Vidar Helgesen []: Først er det viktig å si at det er i Norges interesse å bekjempe klimaendringene og å ha et sterkt internasjonalt samarbeid for å bekjempe klimaendringene. I Arktis skjer klimaendringene dobbelt så raskt som det globale gjennomsnittet. Vi er en arktisk nasjon, vi har stor interesse av dette. Så er det viktig å si at Paris-avtalen ikke bare er tiltrådt av USA, men den har trådt i kraft også med effekt for USA. Det betyr at det vil ta tid dersom den nye presidenten gjør alvor av sitt varsel om å ønske å trekke USA ut av den. Det vi nok kan forvente, er at hvis Trump står ved det han har sagt, vil vi se et svekket amerikansk lederskap i global klimapolitikk. Det vil være uheldig fordi det amerikanske lederskapet har vært en veldig viktig faktor bak de fremskrittene vi har sett det siste året. Vi vil jobbe hardt både overfor amerikanske myndigheter og i dialog med EU og andre internasjonale partnere for fortsatt fremdrift i global klimapolitikk.

Presidenten: Anniken Huitfeldt – til oppfølgingsspørsmål.

Anniken Huitfeldt (A) []: Mitt oppfølgingsspørsmål går til utenriksministeren.

Hareide er inne på et veldig viktig perspektiv når det gjelder de økende sosiale forskjellene i USA. I Norge har vi vært tjent med internasjonal handel, men samtidig har vi hatt en god velferdsstat, og vi har hatt sterke arbeidstakerrettigheter, så når vi har tatt del i den internasjonale konkurransen, har det ikke blitt en konkurranse om lavest mulig lønninger. Det er en annen situasjon i USA. Jeg synes det borger for at vi fortsatt står opp for internasjonale handelsavtaler, men vi må ha inn flere arbeidstakerrettigheter, hvis ikke blir det en konkurranse om å tilby lønningene sine lavest mulig, og det tjener ikke globaliseringen.

Så hva vil utenriksministeren gjøre for å fremme et bedre multilateralt samarbeid om arbeidstakerrettigheter i internasjonal økonomi?

Utenriksminister Børge Brende []: Siden dette fortsatt refererer seg til den amerikanske presidentvalgkampen, vil jeg igjen understreke, som jeg gjorde i sted, at arbeidsledigheten har falt kraftig i USA, den økonomiske veksten er sterkere enn mange andre steder, og man begynner nå å se at også flere tar del i denne velstandsveksten. Derfor har også Obamas popularitet økt. I kampen mellom Clinton og Trump har den amerikanske fagbevegelsen vært veldig klar og vært en viktig finansieringskilde også for Hillary Clintons kampanje. Så det er også paradokser i det bildet som nå presenteres, men jeg tror at det er mange, spesielt hvite i en del industrielle forsteder og i industriområder i USA, som har vært veldig frustrert over utviklingen.

Når det gjelder internasjonal handel, er det viktig for oss å forsøke gjennom WTO-runder og andre å få også aksept for miljøstandarder og arbeidstakerstandarder som vi ønsker, men samtidig slik at det ikke går på bekostning av fattige land som ikke har nådd opp på vårt utviklingsnivå.

Presidenten: Trygve Slagsvold Vedum – til oppfølgingsspørsmål.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Norge har alltid hatt en åpen økonomi, og det kommer vi fortsatt til å ha. Men det vi ser, er at vi trenger en ny politikk internasjonalt som tar vare på vanlige folks interesser, og som kan gi optimisme og framtidshåp for dem som utfører den praktiske jobben på en fabrikk eller i en butikk eller i et hotell. Alle som bor i den vestlige verden, må kunne ha del i den velstandsveksten som så mange av oss har.

Det som vi i Senterpartiet er veldig bekymret for, er at den globaliseringstendensen vi har sett de siste årene, har ført til en maktoverføring fra det nasjonale folkestyret, fra Stortinget og fra andre folkeparlament til globale aktører som ikke tar fordelingshensyn. Ser utenriksminister Børge Brende at det har hatt en del negative sider at det nasjonale folkestyret har blitt svekket og at markedskreftene har fått rå mer, og at det har bidratt til større forskjeller?

Utenriksminister Børge Brende []: I de senere årene ser vi jo faktisk at den internasjonale handelen er under press, og at flere handelshindrende tiltak kommer opp. Nå vokser den internasjonale handelen mindre enn den globale veksten, og hvis vi skal greie f.eks. å nå målsettingen om å utrydde all ekstrem fattigdom og skape alle de jobbene som trengs fremover, trenger vi vekst. Jeg tror at internasjonal handel – og økt internasjonal handel – er en viktig komponent rundt dette.

Så er det et faktum at siden 2001 – siden Doha-runden i Verdens handelsorganisasjon – har vi ikke fått på plass noen viktige handelsavtaler. Når man skal komme ut av den økonomiske krisen som man har vært i, og en altfor lav økonomisk vekst, som vi nå ser, spesielt i Europa, tror jeg at nye handelsavtaler som er fremtidsrettede, vil kunne øke veksten, skape flere arbeidsplasser og redusere hindringene. Det er denne veksten som har brakt oss dit vi er i dag også, (presidenten klubber) basert på internasjonal handel.

Presidenten: Vi får komme tilbake til det. Trine Skei Grande – til oppfølgingsspørsmål.

Trine Skei Grande (V) []: Det er et annet aspekt ved dette valget som jeg tror kanskje blir litt underkommunisert, og det er kjønnsaspektet. Det var første gangen man hadde en kvinnelig kandidat som faktisk kunne bli Amerikas president. Men sjøl ikke mot kandidaten Trump var det mulig for USA å velge en kvinnelig president. Etter en tid da likestilling har utviklet seg i veldig positiv retning rundt om på hele kloden vår, ser vi nå at hele likestillingsfeltet utfordres over hele jorda. Jeg synes at nattens hendelser var et stort tilbakeslag for likestillingspolitikken. Man kunne ved å få en dame i den viktigste og mektigste posisjonen i verden fått et symbol, som vi mistet.

Mitt spørsmål til statsråden er: Hvordan kan Norge opptre internasjonalt for å løfte likestilling, for å kunne veie opp mot de negative kreftene som vi nå ser kjempe imot likestillingen?

Utenriksminister Børge Brende []: La meg først besvare spørsmålet mer generelt og litt uavhengig av den amerikanske valgkampen. Det er helt riktig, som representanten Skei Grande sier, at i en del internasjonale forhandlinger og fora opplever vi nå når vi fremmer likestilling, jenters rett til utdanning, dette med reproduktiv helse eller prevensjon, at det strittes imot, og vi har nå vanskeligheter med å kunne få gjennomslag for tekster og språk som vi var enige om under kvinnekonferansen i Beijing på 1990-tallet. Det som er utfordringen, er at noen land sier at dette er vestlige verdier. Dette er jo ikke vestlige verdier, dette er universelle verdier: kvinners rett til å delta i yrkeslivet, jenters rett til utdanning og jenters rett til bestemme over sin egen kropp. Det er veldig fundamentale spørsmål hvor Norge aldri kompromisser i sin utenrikspolitikk – og heller ikke i sin menneskerettighetspolitikk.

Presidenten: Karin Andersen – til oppfølgingsspørsmål.

Karin Andersen (SV) []: Jeg tror vi må ta på alvor at USA nå har valgt en president som ikke deler mange av våre viktige verdier, og som har ført en valgkamp på å skape fiendebilder og rekke ut en slags liksom-hånd til folk som har det vanskelig og sliter. Det er riktig når utenriksministeren sier at arbeidsledigheten i USA har gått ned, men realiteten er at mange ikke kan leve av lønna sjøl om de har full jobb. De økonomiske forskjellene øker, og de økonomiske krisene, og mekanismene som ble utløst etter disse i veldig mange land, er slik at folk får regningen for den festen de aldri har vært med på. Når det er økonomisk vanskelige tider, blir folk også bedt om å peke på «de andre» som fienden: de som har det enda verre. Mener ikke utenriksministeren at det derfor er behov for en seriøs gjennomgang av både nasjonal og internasjonal politikk for å redusere de økonomiske forskjellene reelt sett?

Utenriksminister Børge Brende []: Jeg er helt enig i at vi fremover må ha en mer inkluderende vekst, en vekst som også skaper flere arbeidsplasser og som skjer innenfor bærekraftige rammer. Dette er veldig utfordrende, men en forutsetning for i det hele tatt å få det til er at det er vekst. En forutsetning for vekst mener jeg er økt internasjonal handel. Da man forsøkte proteksjonisme på 1930-tallet, så man at den globale handelen falt med 50 pst. og den globale verdiskapingen med 25 pst., og man fikk massearbeidsledighet.

Det er selvsagt et paradoks i denne fremstillingen som representanten gir, at svaret fra amerikanernes side på de utfordringene som representanten tar opp, var å velge Donald Trump som president i stedet for Hillary Clinton. Det viser også at det er mer sammensatt, og nå får vi analysere dette resultatet nærmere i ukene som kommer.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Mitt hovudspørsmål går til utanriksministeren.

Det var få som trudde at Trump ville gå sigrande ut av presidentvalet, og det er mykje usikkerheit om kva politikk som vil verte ført i tida framover frå presidenten i USA.

I eit brev til mange ambassadar før valet peikar rådgivar Ivar Engan ved den norske ambassaden i Washington på at terrenget i høve handelsavtalar vert atskilleg meir uoversiktleg med Trump som president. Den nye presidenten i USA har i valkampen hevda at USA er komen svært dårleg ut av alle frihandelsavtalar som landet har inngått dei siste ti åra. Globaliseringa har vore til ugunst for amerikanske industriarbeidarar og berre til fordel for dei rikaste. Hovudårsaka til det, ifølgje Trump, er dumskapen, som han seier det, til det politiske etablissementet og ikkje minst deira dårlege evner til å ta vare på amerikanske interesser, skreiv Engan i eit orienteringsbrev til ei lang rekkje ambassadar i vår. Brevet tok føre seg amerikanske reaksjonar på den tolvte runden i TTIP-forhandlingane. Han konkluderte i brevet med at medisinen til Trump går heilt på tvers av det republikanarane har stått for i mange tiår, nemleg ein liberalistisk økonomisk politikk med vekt på frihandel og fri konkurranse.

Da er mitt spørsmål til utanriksministeren: Korleis vurderer utanriksministeren utsegnene til den nye presidenten og vurderingane av dei frå utanriksministeren sin eigen rådgivar? Og korleis ser han at ein i framtida kan utforme ein politikk som òg kjem industriarbeidarar og det ein kan kalle vanlege folk, til gode, gjennom dei internasjonale avtalane ein skal utarbeide?

Utenriksminister Børge Brende []: Dette har blitt en diskusjon om handelspolitikk, og det er interessant.

Etter at verden ble enig om at man skulle øke handelen med hverandre etter de store feilgrepene man gjorde på 1930-tallet da man gikk inn i isolasjonisme og proteksjonisme, har vi sett en verdiskaping og en velstandsutvikling – basert på både Bretton Woods-institusjonene som ble bygd, og senere også et nytt handelsregime – som er historisk, og som vi aldri har sett tidligere.

Som jeg har sagt: Bare siden 1990 er den globale verdiskapingen doblet. Handelen har økt raskere enn den globale verdiskapingen. Men siden 1990 har også andelen mennesker som lever i ekstrem fattigdom globalt, gått fra 40 pst. til 20 pst., og på toppen av det har det kommet til to milliarder mennesker. Flere mennesker enn det bodde på kloden i år 1900, har kommet til, og likevel har man greid å redusere den globale fattigdommen så kraftig. Her mener jeg at det er en klar sammenheng mellom at også fattige land har fått tatt del i det større markedet og fått konkurrert, og at vi derfor har kunnet løfte dem ut av fattigdom. Det er også solidaritet og ikke minst forutsigbarhet og egen sikkerhet.

Det som nå skjer i Nord-Afrika, det som skjer sør for Sahara, skjer også i Norge kort tid etter. Og hvis de landene ikke skal ha adgang til våre markeder og kunne konkurrere, vil de heller ikke kunne vokse ut av fattigdommen.

Så synes jeg at vårt land har greid seg veldig bra. Vi har et av de høyeste bruttonasjonalproduktene i verden per hode. Vi er nå i en krevende omstilling, men den har vi også tatt tak i. For Norge er en åpen økonomi, og vi er avhengige av tilgang til andres markeder. Vi har allerede åpnet våre markeder ganske mye, på de aller fleste områdene. Så håper jeg at vi ikke går inn i en proteksjonistisk periode, men at vi kan videreføre denne suksessmedisinen.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Kanskje årsaka til at Noreg har greidd seg så godt er at me ikkje har hatt eit topartisystem, men me har hatt eit sentrum som har vore sterkt oppteke av – ikkje minst Senterpartiet – at eit godt samfunn er eit samfunn med små forskjellar og god sosial, geografisk og økonomisk fordeling.

NUPI har laga ein rapport om TTIP-avtalen. Han kom ut i førre veke. Der skriv ein at TTIP kan gi ein gevinst på om lag 0,37 pst. av det som er gjennomsnittsinntekt til det norske folk. Men ein seier ikkje korleis den gevinsten skal verte fordelt. Den tyske økonomen Gabriel Felbermayr frå Senter for internasjonal økonomi i München sa i fjor at han åtvara EU mot å tru at det vart fleire arbeidsplassar av TTIP, men det kunne verte økonomisk vekst. Det kan me lese som at me òg aukar ulikskapar. Kva tenkjer statsråden om fordelingseffektane av overnasjonale handelsregime som TPP, som NAFTA, som TTIP? Trur han at TTIP-avtalen vil gjere at vanlege arbeidsfolk får betre kår?

Utenriksminister Børge Brende []: Det er jeg helt sikker på, at uten økonomisk vekst blir det ikke flere arbeidsplasser. Det blir heller ikke økt velferd.

Men så må vi – som jeg sa i sted – innrette den økonomiske veksten slik at den også er mer inkluderende, og at den skaper arbeidsplasser. Det er krevende i en globalisert verden, men jeg synes faktisk at vi har lyktes ganske godt med det i vårt land. Jeg tror det er bred enighet i Norge om at vi ønsker små forskjeller i vårt samfunn. Vi ønsker like muligheter for folk – ikke nødvendigvis resultatlikhet, det må være samsvar mellom innsats og resultat – men samtidig har vi et sikkerhetsnett. Når vi driver omstilling og folk eventuelt blir arbeidsledige, vet man at man kan være arbeidsledig en periode inntil man søker seg over i en ny type jobb. Den omstillingsdyktigheten som vi har i Norge, er en omstillingsdyktighet som vi kan være stolte av. Men vi har også som en del av den norske modellen – hvis jeg kan snakke om det – vært veldig aktive for å få til internasjonale handelsavtaler. De har vært til fordel for Norge.

Presidenten: Det åpnes for oppfølgingsspørsmål – først Per Olaf Lundteigen.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Transatlantic Trade and Investment Partnership – TTIP – er internasjonal storpolitikk. Problemet er at i globaliseringens navn er en stor del av verdens vareproduksjon nå i Asia, med Kina som ledende kraft. Dette påvirker sjølsagt næringslivet i Europa og USA sine muligheter til å skaffe folk inntektsbringende arbeid som en kan leve av. Uten stabile forhold og trygghet for arbeidsinntekt i arbeidslivet legges grunnlaget for sosial uro og politiske omveltninger. Europa og USA må derfor få en bedre balanse mellom hva en produserer og hva folk i landene forbruker. Dette gjelder ikke minst også i Norge, hvor myndighetene må legge til rette for lønnsomme investeringer i nye arbeidsplasser knyttet til produksjon og foredling av fornybare naturressurser. Imidlertid – TTIP er ikke svaret på disse utfordringene, tvert imot. En TTIP-avtale svekker folkestyret i nasjonalstaten i forhold til de store multinasjonale selskapenes enorme økonomiske makt. TTIP bryter også med Norges langsiktige politikk, som er å utvikle internasjonale handelsavtaler gjennom WTO, hvor innholdet sjølsagt må være dynamisk tilpasset den viktigste utfordringen, nemlig å medvirke til full sysselsetting og hvor tollsatsene kan brukes dynamisk både opp og ned. Er statsråden enig i denne analysen?

Utenriksminister Børge Brende []: Jeg tror ikke det kommer som noen overraskelse på representanten at jeg ikke deler synet på det bildet som tegnes. Jeg deler heller ikke den pessimismen som ligger til grunn. Vi må ikke ta på oss bind for øynene og klage over at alt ser svart ut. Ting ser faktisk mye lysere ut enn det gjorde under den økonomiske krisen i 2008. Vi har fått tilbake vekstkraften i verdensøkonomien. Men det er mange risikofaktorer som vi må håndtere, alt fra brexit til situasjonen når det gjelder voldelig ekstremisme. Det er mange faktorer som vi må håndtere. Men jeg er enig med representanten i at vårt foretrukne forum for handelsavtaler er Verdens handelsorganisasjon. Det er et multilateralt forum hvor alle WTO-landene er med, og det er ikke den sterkestes rett som gjelder.

Presidenten: Svein Roald Hansen – til oppfølgingsspørsmål.

Svein Roald Hansen (A) []: Det vi har sett, er at globaliseringen og de internasjonale verdikjeder vever landenes økonomi sammen. Da er regelverk rundt handel viktig. WTO er et fundament, frihandelsavtaler er et supplement.

Globaliseringen flytter arbeidsplasser, og det vi kanskje ser i både Storbritannia og USA, er at jobbene forsvinner, og at de ikke blir erstattet av nye, slik vi har lyktes med her hjemme. Så fordelingspolitikken er viktig, men det er først og fremst et nasjonalt ansvar.

Det vi kan gjøre gjennom handelsavtaler, er å videreutvikle det man har startet på, med å få inn bestemmelser om arbeidstakerrettigheter og miljøstandarder, og det er viktige elementer. Nå har vi usikkerhet om hvorvidt en TTIP-avtale vil bli noe av. Det er gjort en analyse som viser at Norge har mange dilemmaer rundt hvordan vi skal forholde oss til en slik avtale.

Vil regjeringen sørge for at Stortinget trekkes med i vurderingen av handlingsalternativene på basis av de analysene som er gjort?

Utenriksminister Børge Brende []: Det er riktig, som representanten sier, at fremtiden til TTIP nå er veldig usikker, også som en følge av det amerikanske presidentvalget, som har vært i natt.

Tankegangen er at denne megaregionale handelsavtalen mellom Europa og USA, altså de to største markedene i verden, vil utgjøre mer enn 40 pst. av den globale verdiskapingen. Tankegangen er inspirert av Marshall-hjelpen etter annen verdenskrig – at de to store markedene, gjennom å handle mer med hverandre, kan skape flere arbeidsplasser og øke velferden.

Så merker jeg meg at det settes mange spørsmålstegn ved dette, men realiteten er at det er de internasjonale handelsavtalene, WTO, frihandelsavtaler og andre regionale avtaler, som har vært oppskriften vår, og som har brakt oss dit vi er i dag.

Så må vi også se på de enorme markedsmulighetene det innebærer, der land som tidligere bare var fattige, er blitt mellominntektsland, og vi selger mye til dem også. Så jeg er litt betenkt over – og nå refererer jeg ikke til representanten – den trenden at man bare ser mørkt på dette.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Ola Elvestuen (V) []: Mitt spørsmål går til klima- og miljøministeren.

For snart ett år siden inngikk vi en av de viktigste internasjonale avtalene for jordas framtid med Paris-avtalen. I lys av også en viss nervøsitet for resultatet i det amerikanske valget har vi fått en uvanlig rask ratifiseringsprosess. Sist fredag markerte vi også her i Oslo at Paris-avtalen trådte i kraft. Det er ikke noen tvil om at grunnen til at vi har fått Paris-avtalen, har vært en sterk lederrolle fra USA – USA, som har tatt en lederrolle også med å få med land som Kina og land som India, og har vært en pådriver på både avtaleutforming og regelutforming, men også har implementert klimatiltak i eget land.

Selv om det er stor usikkerhet om politikken til Donald Trump, er det vel lite som skulle tyde på at de fortsatt vil ta en lederrolle i klimapolitikken. Selv om det er komplisert å trekke seg fra en avtale, vil situasjonen være helt annerledes i årene framover for å gjennomføre Paris-avtalen.

Mitt spørsmål til statsråden blir egentlig litt om en refleksjon om status for Paris-avtalen nå, og står vi i fare for at også andre land, som Kina og India, vil trekke seg tilbake og redusere sitt ambisjonsnivå i lys av det som har skjedd i USA ved valget?

Statsråd Vidar Helgesen []: Det er helt riktig at det amerikanske lederskapet i global klimapolitikk har vært avgjørende. Det var avgjørende i Paris, det har vært avgjørende i forhandlingene om utslippsreduksjoner fra internasjonal luftfart i ICAO tidligere i år, det var avgjørende i møtet i Kigali om utfasing av de farlige HFK-gassene, som er en avtale som vil gjøre at temperaturstigningen blir en halv grad mindre ved århundrets slutt enn den ellers ville vært.

I alle disse prosessene har amerikanerne vært drivende. Amerikanerne har vært drivende for å få en rask ratifikasjon. Det betyr at avtalen gjelder, det betyr at den binder USA, og det betyr at en eventuell uttrekning fra avtalen vil ta minst fire år.

Så er det grunn til å tvile på at det amerikanske lederskapet i global klimapolitikk vil fortsette, hvis vi skal ta Trumps uttalelser fra valgkampen alvorlig. Det vil være viktig for Norge å få klarlagt gjennom å gå i dialog med den nye amerikanske administrasjonen, og ikke minst for samspillet videre med de andre viktige, store internasjonale partnerne. Det gjelder for Norges del særlig EU. EUs lederskap i klimapolitikken vil også være viktig.

Jeg tror også at Kina og andre store utslippsland har så store utfordringer og så stor bevissthet om dette på hjemmebane at de ikke kommer til å endre kurs. Det skyldes jo også at klimaendringene ikke bare fortsetter, men de akselererer. Vi ser effekten av dem. Vi ser også at internasjonalt næringsliv orienterer seg og omstiller seg. Det betyr at næringsliv som trenger eksportmarkeder, ser at de grønne løsningene er mer og mer i samsvar med de gode økonomiske løsningene. Det gjelder også i stor grad amerikansk næringsliv og amerikanske teknologimiljøer.

Ola Elvestuen (V) []: Jeg tror det er viktig å holde på den optimismen, for det er klart at Paris-avtalen er helt grunnleggende avhengig av at man mobiliserer nedenfra. Det er nettopp en avtale hvor stater skal ta sitt ansvar, hvor lokale myndigheter skal ta sitt ansvar, og hvor en mobiliserer næringsliv og organisasjoner og også enkeltpersoner. Dersom lederskapet fra USA blir mindre – og mye tyder på det – må andre gå inn og ta den rollen i årene framover. Dette vil jo statsråden selv møte allerede i neste uke, i COP22 i Marrakech.

Da blir mitt spørsmål: Ser statsråden allerede nå noen tilleggsrolle for Norge nettopp med tanke på å samarbeide med andre land for å beholde en optimisme ved ratifiseringen av Paris-avtalen og det trykket som er nødvendig ikke bare for å gjennomføre den avtalen som er inngått, men for å forsterke den også i årene framover?

Statsråd Vidar Helgesen []: Ikke bare er det sånn at jeg og flere med meg skal til Marrakech neste uke, men vår forhandlingsdelegasjon er på plass. Forhandlingene på arbeidsnivå er i gang, og rapportene fra i morges er at det er en lavmælt, ettertenksom vilje til å få forhandlingene videre. For det er veldig mye regelverksarbeid som må på plass for at Paris-avtalen skal bli virkelighet, og det er uhyre viktig at vi og andre land og EU ikke stanser opp på grunn av signaler i en amerikansk valgkamp. Vi må holde fast ved at Paris-avtalen gjelder. Den forplikter oss, og vi skal følge den opp.

Norge er med i Høyambisjonskoalisjonen, hvor også USA så langt har spilt en veldig viktig rolle. Der har vi en arbeidsdeling hvor Norge ikke minst er ledende på ambisjonsmekanismen, som vi bidro hardt til å få på plass i Paris. Og nå, etter den raske ratifikasjonen, kommer vi til å ha en diskusjon i Marrakech nettopp rundt hvordan arbeidsdelingen mellom de førende landene skal være fremover.

Presidenten: Det åpnes for oppfølgingsspørsmål – først Trine Skei Grande.

Trine Skei Grande (V) []: Jeg har lyst til å følge opp med et spørsmål til utenriksministeren, for jeg er helt sikker på at klimaministeren både skal delta på COP-en og gjøre en innsats for å følge opp de vedtakene som er gjort i Stortinget på dette feltet.

I tillegg til sikkerhetspolitikk og handelspolitikk mener jeg at klima- og miljøpolitikk er en av de tingene som det har blitt reist spørsmål om etter nattens valg. Når en presidentkandidat utrykker at Paris-avtalen er en kinesisk konspirasjon mot amerikansk industri og amerikanske arbeidsplasser, tyder ikke det på at dette blir lett. Så mitt spørsmål til utenriksministeren gjelder den lista over prioriteter som utenriksministeren har når han skal begynne å jobbe mot et nytt regime i USA: Står også klima og miljø på den høyprioritetslista over ambisjoner som det er klart at vi ønsker å ha Amerika med på?

Utenriksminister Børge Brende []: I norsk utenrikspolitikk er, slik det også har kommet frem i den årlige utenrikspolitiske redegjørelsen, klima- og miljøpolitikk en viktig utenriks- og utviklingspolitisk prioritering for regjeringen. Det er også slik at klimaendringer er en kjempestor sikkerhetsutfordring for verden – alt fra tørke til økt migrasjon. Det er de sikkerhetsmessige aspektene, fattigdomsaspektene som jeg også tror vi bl.a. må velge å bruke som en innfallsvinkel overfor den nye amerikanske administrasjonen.

Jeg setter pris på at det kan virke som om det i Stortinget er stor tiltro til hvilke saker jeg skal kunne ta opp med USA, og påvirke dem i. Hvis vi etter hvert får samme gode forhold til Trump-administrasjonen på konkrete saker som vi har hatt med den sittende administrasjonen … (Presidenten avbryter.)

Presidenten: Terje Aasland – til oppfølgingsspørsmål.

Terje Aasland (A) []: Jeg vil gjerne få følge opp overfor klima- og miljøministeren.

Det er greit å få konstatert at klimaarbeidet, som en følge av valget i USA, nå vil stå høyt på listen over det som en vil kommunisere.

Mitt spørsmål til klima- og miljøministeren baserer seg litt på det som var hovedspørsmålet og det CICERO i dag skriver: «Trumpsjokk i internasjonal klimapolitikk». Det er vel ingen tvil om, med de uttalelsene som ligger til grunn for en slik overskrift, at den er høyst relevant. Jeg vil gjerne høre litt mer konkret om hva regjeringen tenker om hvilke tiltak og posisjoner Norge nå bør ta for at en nettopp skal forhindre de virkningene vi kan se av valget i USA når det gjelder det internasjonale klimaarbeidet. Så kan klima- og miljøministeren utdype litt og være mer konkret om hvilke tiltak eller handlinger den norske regjeringen ser for seg bør gjennomføres nå?

Statsråd Vidar Helgesen []: Jeg tror for det første at vi skal være forsiktige med å konkludere i dag, et par timer etter at valgresultatet var klart, med hva slags politikk som kommer til å bli ført av en administrasjon som ikke er på plass ennå. Derfor må vi vente på signaler fra USA, og vi må gå i dialog med administrasjonen.

Men så må vi fortsette dialogen vi har med den administrasjonen som fortsatt er på plass. De sitter bl.a. nå i Marrakech i veldig viktige klimaforhandlinger. Der kommer de til å sitte i neste uke når jeg reiser dit også. For meg blir det en veldig viktig prioritet å komme så langt vi kan i det viktige arbeidet med å få mekanikken i Paris-avtalen ytterligere på plass med de gode kollegene vi har på amerikanske side i den nåværende administrasjonen. De bør ikke gå inn i en ventemodus, de bør stå løpet ut. Det vil verden være tjent med, og det vil være Norges linje å samspille godt med dem på det.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Audun Lysbakken (SV) []: Mitt spørsmål går til utenriksministeren.

Denne spørretimen har stått i fare for å bli en hyggelig passiar om at alt skal forbli som det var – men det kan det jo ikke. Jeg ser at statsministeren i dag morges har sagt at «USA er vår nærmeste allierte», og at vi har «felles verdier». Nei, vi har ikke felles verdier med Donald Trump. Den personen som nå er valgt til president i USA, har ført en kampanje basert på nasjonalsjåvinisme, har flørtet med rasistiske og sexistiske strømninger og har vist fram autoritære holdninger knyttet til grunnleggende demokratiske prinsipper og rettssikkerhetsprinsipper. Vi ser en president som møter den internasjonale klimautfordringen med en beskjed om at det skal brennes mer kull.

Det er nødvendig å føre en diskusjon også om hvem vi ønsker å være i dette, og de verdiene som denne kampanjen er vunnet på grunnlag av, er ikke våre verdier. Ikke bare er det slik at det ikke er SVs verdier – jeg tror det heller ikke er verdiene til de aller fleste i dette landet. Det vi ser, er et USA som verdimessig er på vei bort fra Norge. Da er det enkleste selvfølgelig å late som ingenting og si den typen ting som regjeringen har sagt i dag, at Trump har nyansert seg, at det nok kommer til å gå seg til, og at alt skal være slik som det har vært før. Men hva gjør vi egentlig når verdiene til vår nærmeste allierte ikke lenger er våre? Jo, da må vi ha vår første store debatt i dette landet på mange tiår om hvor nært forholdet vårt til USA skal være: Skal USA fremdeles få lov til å styre våre valg, f.eks. når det gjelder hvordan vi stemmer om atomvåpen i FN? Skal vi fortsatt være i samme forhandlingsgruppe i de internasjonale klimaforhandlingene hvis USA trekker seg fra Paris-avtalen? Skal vi tilpasse oss USA på felt etter felt, slik som tradisjonen har vært i norsk utenrikspolitikk?

Har dette virkelig ingenting å si for samarbeidet mellom Norge og USA?

Utenriksminister Børge Brende []: Jeg har oppfattet de fleste innleggene i Stortinget i dag som en oppfordring til regjeringen om å jobbe tett opp mot og påvirke den nye Trump-administrasjonen i USA. Jeg føler jeg har et mandat til det, og det var også det statsministeren gjorde. Og i likhet med Hillary Clinton, som var den første til å ringe Trump og gratulere, og som tok valgresultatet til etterretning, skal vi nå jobbe bevisst for å ta opp viktige spørsmål med vår nærmeste allierte: USA.

Når det gjelder dette med verdifellesskap, har vi jo et nært verdifellesskap med USA. President Obama er en president som har fått USA ut av den økonomiske hengemyren, det skapes nye jobber, og vi har mye til felles. Men vi har også lang erfaring med å håndtere uenighet med USA. Så vidt jeg husker, satt vel også SV i en rød-grønn regjering under George W. Bushs presidentperiode, og de håndterte også de eventuelle uenighetene som var mellom den norske regjeringen og den amerikanske administrasjonen.

Det er viktig at vi nå forholder oss til det president Trump vil gjøre, og ikke alt det som har blitt sagt i valgkampen. Men selv valgte jeg – som representanten Lysbakken var inne på i sitt forrige spørsmål – å sette ned foten under valgkampen og si klart ifra om at det var uttalelser fra Trump som jeg reagerte på. Det er jeg glad for at jeg gjorde, men jeg har også merket meg at når det gjelder en del av disse tingene, har man allerede nyansert det i den videre valgkampen. Så får vi se hvordan han vil levere når det gjelder dette med å være president for alle amerikanere.

Audun Lysbakken (SV) []: Jeg tror mange deler mitt inntrykk av at det er vanskelig å få øye på den nyanseringen gjennom måten denne kampanjen har vært drevet på, gjennom dens skarpe holdning mot ulike minoriteter, dens ignoranse overfor klimaproblemene og dens skremmende holdning til en del grunnleggende demokratiske spilleregler. Det er ingen som ikke vil at Norge skal ha dialog og prøve å påvirke. Det er ingen som vil at Norge ikke skal respektere utfallet av dette valget. Men det noen av oss vil, er at Norge skal markere en holdning, fordi dette også handler om hvem vi skal være i en verden som ikke blir den samme, og som vi ikke må lure oss selv til å tro vil bli den samme.

Frankrikes utenriksminister har sagt i dag at Frankrike ikke vil ha en verden hvor egoismen triumferer. Tysklands forsvarsminister har sagt at dette var et stort sjokk. Fra den norske regjeringen kommer det mye mer forsiktige signaler, og jeg tror mange deler mitt ønske om at regjeringen skal vise tydeligere holdning. Derfor vil jeg gjenta spørsmålet: Mener utenriksministeren at verdifellesskapet er like sterkt i dag som det var i går?

Utenriksminister Børge Brende []: Jeg er litt overrasket over den tonen som representanten Lysbakken legger an, for i flere av spørsmålene nå forsøker man å forfølge sine innenrikspolitiske standpunkter og bruke dem i både analysen og oppfølgingen når det gjelder forholdet til USA. Det er en kjent sak at SV også under Obama har vært skeptisk til at Norge har et så nært forhold til USA, og det tar man opp også nå, i denne sammenheng. Det er et faktum at andre partier har vært skeptiske til internasjonal handel og nye handelsavtaler, og så tar man opp det i denne sammenheng.

Det er ikke noen tvil om min reaksjon på enkeltuttalelser fra kandidat Donald Trump under valgkampen. Jeg har til og med sagt at det er nesten så man ikke tror det man hører. Det har vært en klar reaksjon. Men jeg oppfatter nå Stortinget dit hen at man også ønsker å forsøke å gjøre det beste ut av en krevende situasjon.

Presidenten: Det åpnes for oppfølgingsspørsmål – først Snorre Serigstad Valen.

Snorre Serigstad Valen (SV) []: Det er ganske spesielt å høre hvordan utenriksministeren toner ned betydningen av Trumps angrep på den frie pressa og grunnleggende rettsstatsprinsipper, som om det var noen enkeltutbrudd på Twitter, og som om det bare var noen sære personlighetstrekk ved Trump vi snakker om. Det vi snakker om, er det som forskere, aviser, andre lands ministre kaller kanskje den viktigste enkelthendelsen globalt siden murens fall. Og da lurer jeg jo på om vi skal fortsette å late som om alt er som før. Har amerikanerne valgt en demagogisk, høyreekstrem, kvinneforaktende og voldsforherligende president fordi flertallet i USA faktisk deler hans verdier? Tror utenriksministeren virkelig det? Eller kan det tenkes at ikke alt ved den økonomiske liberaliseringen, som utenriksministeren også her fremmer som bra, har fungert så godt som utenriksministeren står her og hevder? Har han et mer oppdatert svar enn å henfalle til gamle klisjeer om SVs kritiske forhold til USA?

Utenriksminister Børge Brende []: Jeg må si at jeg spisser ørene når representanten snakker om klisjeer. Det er faktisk noe han har veldig god greie på. Jeg har forsøkt å forholde meg til den realiteten som har oppstått, og påstander nå om at jeg ikke forholder meg til alvoret, og at jeg nedtoner alvoret, synes jeg faktisk faller på sin egen urimelighet. Flere representanter har tatt opp med meg ønsket om at vi nå forsøker å forholde oss til det som Trump sa i sin tale, nemlig at nå vil han legge vekt på at det amerikanske folk må komme sammen som et forent folk. Men det vil jo kreve noe annet fra Trump enn det vi så i valgkampen. Trump hadde ikke en politikk som forente i valgkampen; det var en polariserende retorikk, og jeg har også reagert på enkeltuttalelser i valgkampen. Men nå må vi ta Trump på ordet, og vi får håpe at han også vil føre en politikk som forener og ikke splitter og polariserer.

Presidenten: Anniken Huitfeldt – til oppfølgingsspørsmål.

Anniken Huitfeldt (A) []: Jeg mener det vil bære aldeles galt av sted hvis vi, på bakgrunn av de uttalelsene som Trump har kommet med i valgkampen, skal være de som går vekk fra det fellesskapet som vi har hatt med amerikanerne, både det sikkerhetspolitiske og det økonomiske fellesskapet. Det er ikke tid nå for å si at nå står vi best alene, for det gjør vi faktisk ikke.

Så jeg er enig med utenriksministeren i at nå må vi gjøre det beste ut av situasjonen. Men det er klart at det verdimessige fellesskapet som vi har med amerikanernes nye president, er langt fra det samme som det har vært i hele etterkrigstiden. Det må vi ta inn over oss. Og jeg mener vi må styrke det samarbeidet vi har med land som vi står verdimessig tett sammen med, styrke samarbeidet med Europa, med Norden. Hva tenker utenriksministeren å gjøre med det?

Utenriksminister Børge Brende []: Først må jeg si at jeg er enig i de premissene som lederen av utenrikskomiteen her la. Det er i tråd med det som jeg føler er min oppgave også nå, å gjøre det beste ut av den situasjonen som har oppstått, ta Trump på ordet når han sier at han vil forsøke å gjøre sitt når det gjelder å forene det amerikanske folket. Han har en kjempestor oppgave foran seg, og han har også en stor oppgave når det gjelder å bygge tillit internasjonalt – globalt og i Europa. Det er det ingen tvil om, og vi skal være aktive i å forsøke å påvirke den administrasjonen.

Jeg vil fortsette å bygge på det gode nordiske samarbeidet vi har. Jeg innledet blant de nordiske utenriksministrene med en hel sekvens om hvordan vi skal forholde oss til en ny amerikansk administrasjon. Vi la flere slagplaner i det møtet som også inneholdt mulige eventualiteter. Og vi må jobbe tett overfor Europa. Kanskje kommer vi som et resultat av dette også nærmere Europa og EU, men vi skal forsøke også å videreføre det tette samarbeidet med USA.

Presidenten: Marit Arnstad – til oppfølgingsspørsmål.

Marit Arnstad (Sp) []: Representanten Lysbakken har rett i at dette har vært en veldig polariserende valgkamp, og at Trump har oppført seg på en meget negativ måte både overfor minoriteter og overfor kvinner. På den annen side har utenriksministeren rett i at nå har vi vært gjennom et demokratisk valg i USA. Det har vært et demokratisk valg, og vi må forholde oss til den presidenten som er valgt.

På mange måter tror jeg representanten Hareide har rett i at Trump på sett og vis er et talerør for dem som føler på utenforskapet – kanskje var også Bernie Sanders litt den typen kandidat – de som ikke har opplevd økte reallønninger, de som opplever større forskjeller, og derfor ser vi kanskje nå at første gang på mange, mange år stemmer alle statene i det såkalte rustbeltet republikansk.

Så ble jeg litt overrasket over at statsråden overhodet ikke vil drøfte den siden av det som angår globalisering og handel, for TTIP er ikke et vanlig multilateralt handelssystem. Det berører ikke fattige land, og det er slett ingen Marshall-hjelp. Mener statsråden, som han sa i et tidligere svar, at det hele handler om at vi ikke har vært flinke nok til å forklare folk hva som er fordelene med den typen overnasjonale avtaler?

Utenriksminister Børge Brende []: Først må jeg benytte anledningen til å slutte meg til den første delen av analysen. Vi må bare ta inn over oss at det amerikanske folk – til vår store overraskelse, og ikke minst til stor overraskelse for dem som foretar meningsmålinger i USA – har valgt Donald Trump. Det må vi forholde oss til. Det skal vi gjøre det beste ut av, men det betyr ikke at vi er enig i alle de kommentarene han har hatt under valgkampen – tvert imot. Det har jeg tidligere redegjort for.

Nå mener jeg at jeg faktisk har både kommentert og hatt en ganske grundig diskusjon om internasjonal handel i denne spørretimen. Mitt utgangspunkt er at jeg og Norge foretrekker at det skal skje gjennom WTO. Verdens handelsorganisasjon er et multilateralt system hvor det ikke er de store og de sterkestes rett som gjelder – alle landene er med. Det er vi mest tjent med. Men på grunn av at det ikke har vært fremgang i WTO, har det blitt svære regionale avtaler i stedet.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Rasmus Hansson (MDG) []: Mitt spørsmål går til klima- og miljøministeren.

Alle kan vel være enige om at med det valgresultatet som vi har fått i USA nå, blir det mindre grunn for Norge til å lene seg på andre nasjoner og større grunn til på mange politiske områder å ta ansvaret selv. Det gjelder selvfølgelig også, ikke minst, i klimapolitikken. Så har alle partier, med unntak av Miljøpartiet De Grønne, i denne salen inngått å forplikte seg til et klimaforlik om utslippskutt fram til 2020. Dette er også nedfelt i regjeringserklæringen. Da er det interessant å minne om det som en av klimaforlikets hovedarkitekter, Jens Stoltenberg, skriver i sin nye biografi. Han skriver om da klimaforliket ble vedtatt:

«Da skjedde det som ofte skjer i norsk klimapolitikk: Vi setter oss ambisiøse mål for utslippskutt som skal oppnås et tidspunkt langt fram i tid. Når datoen nærmer seg og vi ser at det blir vanskelig, slutter vi å snakke om dette målet, og setter i stedet nye mål enda lenger fram. Slik har vi bedratt oss selv flere ganger.» – Bedratt, president!

I regjeringens statsbudsjett for 2017 står det nå ingenting om kutt fram til 2020. I stedet snakker representanter for regjeringen mye om mål i 2030.

Spørsmålet til statsråden er: Er regjeringen nå i ferd med nok en gang å bedra oss og avlyse forpliktelsene i klimaforliket fram til 2020 til fordel for mål som settes ti år lenger fram?

Statsråd Vidar Helgesen []: La meg først få korrigere representanten Hansson, som sier at vi i budsjettet ikke refererer til utslippsmålet for 2020 – det gjør vi. Representanten kan gå til avsnitt 2.5 i Klima- og miljødepartementets budsjettproposisjon, lese grundig og finne det.

Vi forsterker klimaforliket. Det gjør vi med en kraftig styrking av bevilgningene til Enova. Vi har forlenget elbilfordelene utover det en åpenbart motvillig Stoltenberg la opp til. Vi overoppfyller jernbanesatsingen i NTP med 4,6 mrd. kr. Vi har fått på plass en planmessighet, en forutsigbarhet og ikke minst krav til bærekraft i biodrivstoffpolitikken.

Alle disse tingene gir klimaresultater. Noen av dem gir klimaresultater før 2020, andre vil gi klimaresultater på lengre sikt. Det er vanskelig å kvantifisere tydelig hva som vil skje år for år, men at dette er viktige skritt og at de forsterker politikken i klimaforliket kan heller ikke representanten Hansson løpe bort fra.

Så er det ikke så rart at vi har en sterk oppmerksomhet på 2030. Paris-avtalen dreier seg i første omgang om hva vi skal gjøre frem til 2030. Vi har arbeidet hardt med innmelding til Paris-avtalen, med vårt samarbeid med EU, og det samarbeidet kommer til å representere et tidsskille i norsk klimapolitikk, og det jobber vi hardt med. Hvorfor sier jeg tidsskille? Jo, fordi da vil Norge ikke bare ha en kvotesektor som i realiteten innebærer en planmessighet, men også for ikke-kvotepliktig sektor vil vi få årlige utslippsbudsjetter i Norge for første gang. Det er budsjetter vi må rapportere på. Hvis vi ikke overholder utslippsforpliktelsene, kan vi få tilleggsforpliktelser i form av sanksjoner. Så det er et betydelig løft, som vil bety betydelige krav til å kutte utslipp i Norge, ikke minst … (Presidenten avbryter.)

Presidenten: Da er tiden ute.

Rasmus Hansson (MDG) []: Jeg takker for svaret, og jeg konstaterer at statsråden oppskriftsmessig bruker det meste av tiden sin til å snakke om forpliktelsene i 2030. Så må jeg minne statsråden om at klimaforliket, som er vedtatt to ganger i Stortinget, ikke er et krav om å liste opp tiltak som vil ha en eller annen effekt en eller annen gang. Det er et krav om å kutte norske utslipp ned til 47 millioner tonn i 2020, fra de omtrent 53 millioner tonn som vi kutter nå. Statsråden bekrefter indirekte at dette har regjeringen ingen konkrete planer om å gjennomføre. Spørsmålet blir da: Kan statsråden like godt her og nå i Stortinget bekrefte at regjeringens forpliktelse til å oppfylle klimaforliket nå er lagt død?

Statsråd Vidar Helgesen []: Som vi skriver i budsjettproposisjonen, holder vi fast på utslippsmålet for 2020, men vi ser også at det er krevende å nå. Vi gjør konkrete ting som vil ha resultater før 2020. Det at vi har forlenget og forsterket elbilfordelene, gjør at mål for utslipp fra den enkelte bil som etter klimaforliket skulle nås i 2020, vil bli nådd neste år. Dette er raskere resultater enn mange trodde. Det at vi styrker Enova, har gitt Enova en mulighet til å legge til rette for landstrøm i Hordaland, slik at de nye ferjeanbudene der kommer til å kutte utslipp med ned mot 90 pst. de neste årene, men neppe før 2020. Det viktigste er at vi har en trygg og god bane mot lavutslippssamfunnet. Det er viktigere enn hvilke kutt vi får år om annet. Så er det slik at vi ikke kom til dekket bord. Når utslippene i Norge økte noe i fjor, var hovedgrunnen til det en oljeutbygging som ble vedtatt under den rød-grønne regjeringen, med bred tilslutning fra denne sal.

Presidenten: Det åpnes for oppfølgingsspørsmål – først Terje Aasland.

Terje Aasland (A) []: Jeg tror vi skal erkjenne at billig retorikk ikke bringer klimagassutslippene ned, og nå har vi hørt gjentakelser gjennom tre år, retoriske og for så vidt gode poenger om klimatiltak, men klimatiltakene virker ikke. Det eneste som nå gjenspeiler denne regjeringens klimapolitikk, er at utslippene faktisk øker. For å være veldig konkret i oppfølgingen av representanten Rasmus Hanssons spørsmål når det gjelder statsbudsjettet for 2017: Vil klimagassutslippene gå opp, eller vil de gå ned som følge av det regjeringen har lagt fram til behandling i Stortinget?

Statsråd Vidar Helgesen []: Det sannsynlige svaret på det er at utslippene i Norge, som følge av tidligere tiders vedtak ifølge fremskrivningene, som riktignok baserer seg på 2014-realiteten, neppe vil gå nevneverdig ned. Tiltakene i regjeringens budsjett er egnet til å få utslippene ned.

La meg minne om at når Norge ikke har hatt sterke utslippsreduksjoner fra 2005, henger det bl.a. sammen med at vi har hatt sterk økonomisk vekst, mye sterkere økonomisk vekst enn EU. Den gikk ned under finanskrisen i Norge da vi fikk et økonomisk tilbakeslag, men vi har hatt en veldig sterk økonomisk vekst, og vi har hatt sterk arbeidsinnvandring. Utslippene våre ville antakelig vært 6 pst. lavere uten arbeidsinnvandringen, men det betyr ikke at det er Senterpartiet som EØS-motstander som er Stortingets mest klimavennlige parti. Det er viktig at vi ser på de faktiske forholdene og årsakene.

Presidenten: Rigmor Andersen Eide – til neste oppfølgingsspørsmål.

Rigmor Andersen Eide (KrF) []: I fjor vedtok Stortinget, etter forslag fra Kristelig Folkeparti, Miljøpartiet De Grønne og Senterpartiet, at det skal utarbeides en klimalov. Dette mener vi er en viktig lov i arbeidet for å nå klimamålene for de ulike sektorene. Loven er for tida på høring, og den første reaksjonen fra ulikt hold er at lovforslaget er for tannløst og for lite forpliktende til å bli det effektive verktøyet vi ønsker at loven skal bli.

Spørsmålet mitt blir da: Vil statsråden sørge for en klimalov som er konkret nok til at den forplikter Norge til å nå klimamålene?

Statsråd Vidar Helgesen []: Det kan jeg bekrefte, for vi har lagt frem en klimalov som lovfester lavutslippsmålet for 2050 og klimamålet for 2030. Det akter vi å oppnå sammen med EU.

Så er det slik at mange av de mest kritiske røstene til klimaloven har sagt at de savner et karbonbudsjett som en del av klimaloven. Men vi vil – som en del av 2030-forpliktelsen – få et årlig utslippsbudsjett. Det betyr at vi kommer til å ha en kvotepliktig sektor som er rammet inn med en klar utslippsbane, og så får vi for ikke-kvotepliktig sektor årlige utslippsbudsjetter. Det er ingen grunn til da å lage ytterligere budsjetter. Nå setter vi alt inn på å få en utforming av klimapolitikken for 2030 med disse årlige utslippsbudsjettene, som betyr et helt nytt nivå av klimaforpliktelser i Norge, en helt ny systematikk og en mye mer forpliktende gjennomføring av klimapolitikken også på hjemmebane enn det vi har sett under tidligere regjeringer.

Presidenten: Vi går da til neste – og siste – hovedspørsmål.

Terje Aasland (A) []: Klima- og miljøministeren kan bli stående, for jeg har lyst til å følge det sporet vi var innom nå. Det hjelper klimapolitikken veldig lite å lytte til dagens regjering. Det er tidligere vedtak, det er sterkere arbeidsinnvandring, og det er sterkere økonomisk vekst i Norge som er årsaken til at klimagassutslippene øker, sier statsråden. Det er for så vidt greit, men det er ikke noe vi kan regne inn når vi skal beregne våre forpliktelser eller tenke på våre forpliktelser fram til 2030, som en del av EUs rammeverk og i oppfølgingen av Paris-avtalen. Det hjelper lite å dekke seg bak ting som har vært, eller ting som er akkurat nå. Det handler om tiltak i tiden framover.

For å prøve å se situasjonen og prøve å forstå hva regjeringen tenker fram mot 2030, som en oppfølging av Paris-avtalen, og som en del av vår forpliktelse sammen med EU, ville det vært interessant å høre klima- og miljøministeren konkret utdype hvordan regjeringen nå følger opp Paris-avtalen, og hvordan en vil nå de forpliktelsene som ligger i EUs klimarammeverk og de målsettingene som vi der er forpliktet av. 2017 blir et viktig år, som vi må forvente allerede viser konkrete resultater.

Statsråd Vidar Helgesen []: Det skal være meg en glede å gjenta og til og med komme med noen nye konkrete eksempler på ting vi gjør. Jeg tror representanten Aasland fortaper seg litt i at det kan være vanskelig å kvantifisere utslippsreduksjoner fra år til år, og at han forveksler det med det han tror: at tiltakene ikke har effekt.

En regjering kan grovt sett gjøre tre ting for å komme til lavutslippssamfunnet: Vi kan bruke avgifter og skatter, vi kan bruke reguleringer, og vi kan bruke incentiver, ikke minst, for teknologiutvikling og forskning. Og vi gjør alt. Vi har foreslått økninger i drivstoffavgiftene, som de rød-grønne ikke var i nærheten av på åtte år, vi har nettopp lagt frem et forslag til forbud mot oljefyring, og vi satser stort på forskning og utvikling. Når vi bevilger penger til Enova, gir det konkrete resultater. Eksakt hvilket år, hvor effekten vil bli, hvor stor – det er mye vanskeligere å si. Men vi vet at Enova-satsingen gir resultater. Vi vet at det at vi har forlenget elbilfordelene, gir resultater, og vi ser at når det gjelder utslipp fra de nye bilene i bilparken, når vi resultatene raskere enn det vi hadde trodd.

Når vi bygger ut Follobanen, vet vi at det kommer til å gi utslippsreduksjoner, men de kommer etter 2020. Men det er konkrete tiltak. Vår overoppfyllelse av jernbanesatsingen i NTP med 4,6 mrd. kr er veldig konkret, det er veldig håndfast. Vi har fått ned et vedlikeholdsetterslep som økte med 1 mrd. kr under den rød-grønne regjeringen – vi reduserer det. Det gjør at vi nå også ser lyspunkter for godstransport på bane. Og når vi legger frem en lov om offentlige anskaffelser, med mye sterkere klima- og miljøkrav, og vi gjeninnfører klageadgangen som de rød-grønne fjernet, kommer det også til å ha klima- og miljøeffekter – ikke nødvendigvis målbare i tall neste år, men det vil bidra til å ta oss til lavutslippssamfunnet.

Terje Aasland (A) []: Konklusjonen på den retoriske øvelsen til klima- og miljøministeren er at han ikke aner resultatene av retorikken sin. Det er ganske skremmende. 2030 er ikke langt unna, og det er klart at hvert år nå teller. Regjeringen aner ikke hvilke utslippseffekter som kommer som følge av statsbudsjettet for 2017. De kritiske røstene retter seg mot at de tiltakene som er foreslått, er altfor beskjedne. Det er ingen klar retning. Det er også interne diskusjoner i regjeringen som når ut i det offentlige rom om at de ulike virkemidlene kanskje ikke har den effekten. Avgifter er et eksempel på akkurat det.

Så – veldig konkret: Vet statsråden hvilke konsekvenser for 2017 budsjettet får når det gjelder klimagassutslipp?

Statsråd Vidar Helgesen []: Jeg skal være den første til å si at jeg gjerne skulle ønsket at vi hadde oppdaterte tall for utslippsfremskrivningene og for effekten av enkelte klimatiltak, bl.a. fordi de utslippsfremskrivningene som vi presenterer i 2017-budsjettet, baserer seg på tall, på politikk, teknologi, status og kunnskap som vi hadde våren 2014. Det betyr i stor grad de rød-grønnes klimapolitikk, og den har vi og samarbeidspartiene som sagt forsterket kraftfullt. Vi har gjort endringer på mange områder. Jeg har nevnt dem, og det kommer til å gi resultater. Men det å utarbeide utslippsfremskrivninger og det å kvantifisere effekter av enkelte tiltak er et komplisert arbeid, det påvirkes av mange forhold, og det er regneøvelser som gjennomføres med jevne mellomrom og involverer mange aktører. Vi kommer i perspektivmeldingen i 2017 med oppdaterte utslippsfremskrivninger.

Presidenten: Den muntlige spørretimen er dermed omme, og vi går til sak nr. 2, som er ordinær spørretime.