Stortinget - Møte torsdag den 1. juni 2017

Dato: 01.06.2017
President: Olemic Thommessen
Dokumenter: (Innst. 314 S (2016–2017), jf. Dokument 8:76 S (2016–2017))

Søk

Innhold

Sak nr. 9 [15:30:30]

Innstilling fra arbeids- og sosialkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentant Ketil Kjenseth om poliklinisk tilpasning av aktivitetshjelpemidler for barn og oppfølging på avstand (Innst. 314 S (2016–2017), jf. Dokument 8:76 S (2016–2017))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Presidenten vil videre foreslå at det innenfor den fordelte taletid vil bli gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Første taler er Lene Langemyr, som holder innlegg på vegne av saksordfører Ingebjørg Amanda Godskesen.

Lene Langemyr (FrP) []: Jeg vil begynne med på vegne av saksordføreren å takke komiteen for et godt samarbeid i saken, selv om det har vært en delt innstilling. Det har vært saksordførerens oppfatning at det har vært en uproblematisk saksbehandling i komiteen.

Så vil jeg takke representanten Kjenseth for å rette Stortingets oppmerksomhet mot et viktig tema som gjelder barn. Aktivitetshjelpemidler er noe som er et viktig, noen ganger essensielt, bidrag til at de får deltatt på lik linje med andre barn i samfunnet. Slike hjelpemidler er spesielt utviklet for dem som har nedsatt funksjonsevne, for at de skal kunne delta i helt vanlig lek, sport eller fritidsaktiviteter.

Så det er bra om barn kan få tatt hjelpemidlene i bruk i ung alder og så raskt som mulig. Ja, det er nesten en forutsetning, skal de kunne få ta del i aktiviteter på lik linje med andre barn. Vi vet at fysisk aktivitet er vesentlig for god helse, og det gjelder spesielt for grupper som har ulike funksjonsnedsettelser. Dette poenget – å komme i gang med aktivitet så snart som mulig – ligger også under den saken vi behandler i dag. For når hjelpemiddelet må tilpasses den enkelte, er det viktig at det skjer både raskt og riktig.

Det andre aspektet i saken er den avstanden noen brukere har til sin hjelpemiddelsentral. Der avstanden er stor, kan det være mer utfordrende å få god oppfølging. Dagens ordning er så vidt meg bekjent en god ordning, som har som mål å nå dem som har behov for hjelpemidlene. Det har blitt gjort en omfattende kartlegging av hvordan hjelpemiddelsentralene behandler saker, og den individuelle bruker skal møtes på en slik måte at brukernes behov er det som styrer hvilke hjelpemidler som tilbys.

I representantforslaget påstås det at mange brukere får uegnede eller mangelfullt tilpassede hjelpemidler. Hvis dette er riktig, er det alvorlig. Ikke bare kastes fellesskapets midler bort, den enkelte bruker får ikke tatt del i aktivitetene som ønsket – noe som faktisk er målet.

Stortinget har fått forsikring i brevet fra statsråden om at det ikke foreligger noen grunn til å tro at påstandene er riktige. Likevel skriver statsråden at det blir undersøkt nærmere. Jeg kan derfor i dag ikke se noen grunn til at det skal iverksettes endringer i ordningen eller egne tiltak. Men jeg forutsetter også at statsråden vil komme tilbake til Stortinget hvis nye opplysninger skulle tilsi noe annet.

Igjen takker jeg på vegne av saksordføreren for et godt komitéarbeid, og takk til representanten Kjenseth som trekker fram en viktig sak.

Rigmor Aasrud (A) []: Jeg kan også slutte meg til takken til Kjenseth, som tar opp en viktig sak for mange. Hjelpemidler er helt grunnleggende for at funksjonshemmede skal kunne fungere i hverdagen, leve selvstendige liv, delta sosialt og bidra i lokale samfunn.

Alternativet til hjelpemidler er at mange vil ha behov for mer praktisk hjelp eller bli mer isolert. I dag har vi hjelpemiddelsentraler med solid fagkunnskap som samarbeider godt med kommunene. Arbeiderpartiet mener denne organiseringen må fortsette.

Vi vet at fysisk aktivitet er viktig både for funksjonsfriske og for funksjonshemmede. Det var bakgrunnen for at Stoltenberg-regjeringen utvidet ordningen med aktivitetshjelpemidler til å gjelde personer over 26 år. Skal brukerne av sånt utstyr ha gode tilbud, må tilbudet være både nært nok og godt nok. Den teknologiske utviklingen på området er stor. Men det er trolig også behov for å utvikle mer utstyr i tiden som kommer. Da trenger vi et sentralt ledd som kan bidra til utviklingen.

I forslaget foreslås det et prøveprosjekt for poliklinisk tilpasning av aktivitetshjelpemidler på avstand. Det er for oss noe vanskelig å få tak i kjernen i dette forslaget, men la meg si følgende: Vi er for at penger brukes mest mulig effektivt, og at dersom dagens ordning betyr overforbruk av institusjoner, noe forslaget kan antyde, støtter vi at det legges til rette for mer bruk av pengene lokalt. Vi deler også oppfatningen om at fysioterapeuter og hjelpemiddelsentraler må samarbeide tettere, sånn at hjelpemidlene kan tilpasses den enkelte bruker.

Men ifølge svaret fra statsråden er det ingenting som hindrer at dette skjer i dag. Da ligger kanskje bekymringen i at voksne som bruker aktivitetshjelpemidler, ikke er en gruppe som er prioritert i statsrådens oppdragsbrev til Arbeids- og velferdsdirektoratet når det gjelder hjelpemidler. Vi ser fram til statsrådens kartlegging i saken, og jeg regner med at statsråden kan komme tilbake med den kartleggingen i Prop. 1 S, med resultater, sånn at vi da eventuelt kan se om det er behov for å sette inn andre tiltak.

Bengt Morten Wenstøb (H) []: Fysisk aktivitet er viktig for å opprettholde god helse. Det tror jeg vi alle kan være enige i. Samtidig har noen større utfordringer og behov for tilrettelegging av aktiviteter enn andre for å kunne delta. Dette kan skje gjennom tilpasning av aktivitetshjelpemidler.

Det foreliggende representantforslaget fra stortingsrepresentant Ketil Kjenseth om poliklinisk tilpasning av aktivitetshjelpemidler for barn er viktig fordi aktivitetshjelpemidler kan være et svært nødvendig bidrag til at både barn og voksne med funksjonsnedsettelser kan være i aktivitet og gjennom deltakelse oppnå økt selvstendighet og livskvalitet. Som flere har referert til, var det i et brev av 25. april 2017 at statsråden redegjorde for hvordan ordningene i dag fungerer.

I representantforslaget sies det at mange brukere får tildelt aktivitetshjelpemidler som er uegnet og mangelfullt tilpasset. Dette er alvorlig hvis påstanden stemmer. Det vil bety at brukerne ikke får ta del i fysisk aktivitet og dermed går glipp av helsemessige og sosiale gevinster ved slik aktivitet. Statsråden viser imidlertid i sitt brev til at hun ikke er kjent med at det foreligger undersøkelser eller forskning som støtter dette. Samtidig signaliseres det en vilje til at Arbeids- og velferdsdirektoratet bør undersøke problemstillingen nærmere. Det understrekes også at det på det nåværende tidspunkt ikke er grunnlag for å iverksette endringer i ordningen.

Basert på statsrådens svar kan ikke Høyre støtte forslaget fra mindretallet. Jeg vil samtidig understreke at det er viktig å ha en kontinuerlig vurdering av hvordan aktivitetshjelpemidlene brukes, for at flest mulig skal ha et rikere liv og mulighet til deltakelse i fysiske aktiviteter. Ser man på framtiden, vet man at det er store teknologiske muligheter som gjør at man kan leve fullverdige liv. Man må også legge betydelig vekt på barnets beste og nettopp hva barn selv opplever som gode hjelpemidler.

Sveinung Rotevatn (V) []: Eg vil takke for mange fine ord om representantforslaget frå min kollega Ketil Kjenseth, som dessverre ikkje kunne vere med i debatten i dag. Dessverre var det ikkje så mykje støtte å få til sjølve forslaget.

Det er slik at tilpassing av aktivitetshjelpemiddel for barn i dag ofte skjer ved lengre opphald ved eit fåtal institusjonar. For dei fleste inneber det at ein heil familie, med foreldre og søsken, må opphalde seg utanfor heimen frå to til fire veker. Det kombinerer ein så langt som råd er, med rehabilitering, trening og annan aktivitet. Men i hovudsak er det utprøving og tilpassing av aktivitetshjelpemiddel det gjeld.

Forslaget frå Venstre og representanten Kjenseth er basert på ønsket bl.a. frå det nasjonale fagmiljøet ved Beitostølen helsesportsenter om å prøve ut ein ny modell for tilpassing, der familien oppheld seg kortare tid på institusjon og heller får meir tilpassa rettleiing, med utprøving i eigen heim – i vande omgjevnader – via ny kommunikasjonsteknologi. I dag går det mykje pengar til sengeplass, mat og opphald for ein heil familie. Med meir tilpassing i heimen kan meir av pengane gå til fagleg rettleiing og tilpassing, slik at hjelpemidla blir optimalt tilpassa omgjevnadene og brukte så mykje som mogleg. I praksis vil det bety at ein vrir nokre av midlane frå opphald til bl.a. takstar for poliklinisk tilpassing via konsultasjonar via eksempelvis nettbrett og digitale hjelpemiddel. Slike satsar, og bruk av ny teknologi, er lite utbreidd i desse tenestene i dag. Så til representanten Aasrud som etterlyste essensen i dette med hjelp på avstand: Dette er essensen.

Oppfølging på avstand er i ferd med å breie om seg i helse- og omsorgssektoren. Særleg viser det nasjonale prosjektet med oppfølging på avstand for kronikarar, som Venstre forhandla inn i statsbudsjettet for 2015, allereie svært gode resultat. Deltakarane får meir innsikt i sin eigen situasjon og helse, og det reduserer talet på innleggingar i sjukehus. Eit anna eksempel er Sunnaas sjukehus, som satsar stort på å ta i bruk ny teknologi i spesialisert opptrening og rehabilitering.

Eg vil takke for mange gode ord, men eg synest det er litt rart at verken Høgre eller Arbeidarpartiet støttar forslaget som blir lagt fram. Kanskje særleg Arbeidarpartiet, som jo har lansert at vi skal bli best i Europa på e-helse innan 2025, burde eigentleg lovprise og støtte eit så lite forsøk som dette trass i alt vil vere. Men det viser nok at vi både politisk og i ulike byråkrati har kome ganske ulikt i forståinga for og aksepten av å ta i bruk ny teknologi og tilpasse kompetanse og ressursar til nye moglegheiter.

Det er avgjerande at brukarane får kunnig hjelp og rettleiing i val og tilpassing av hjelpemiddel. Det medverkar til auka aktivitet og deltaking i kvardagen for endå fleire. Samfunnet kan også spare store summar på at brukarane i langt større grad enn i dag får dei rette hjelpemidla riktig tilpassa med ein gong, utan at behovet for institusjonsopphald skal vere altfor stort. Medlemene som står bak forslaget eg no skal ta opp, meiner at det kan vere formålstenleg å få til eit pilotprosjekt, med poliklinisk tilpassing av hjelpemiddel, og vi har lagt inn forslag om det.

Eg er glad for støtta frå Senterpartiet, og eg håper at vi kanskje kan få støtte frå endå fleire.

Med det vil eg ta opp forslaget som vi har levert.

Presidenten: Representanten Rotevatn har tatt opp det forslaget han refererte til.

Statsråd Anniken Hauglie []: La meg først understreke at jeg er helt enig med forslagsstilleren og komiteens medlemmer i at aktivitetshjelpemidler kan være et svært viktig bidrag til at både barn og voksne med funksjonsnedsettelser kan være i aktivitet og oppnå deltakelse og selvstendighet.

Bakteppet for representantforslaget er påstander om at erfaringer de siste ti årene har vist at mange brukere får tildelt aktivitetshjelpemidler som enten er uegnet eller mangelfullt tilpasset. Som jeg også har redegjort for i mitt svarbrev til arbeids- og sosialkomiteen, er jeg ikke kjent med at det foreligger undersøkelser eller forskning som dokumenterer dette. Arbeids- og velferdsdirektoratet har riktignok opplyst meg om at aktivitetshjelpemidler i en del tilfeller blir levert tilbake til hjelpemiddelsentralene uten å ha vært brukt i særlig grad. Dette kan imidlertid skyldes andre forhold, bl.a. at behovet for det konkrete hjelpemiddelet ikke har vært tilstrekkelig utredet.

Aktivitetshjelpemidlene formidles i dag etter omfattende kartlegging. Funksjonsproblemene hos brukeren, brukerens nærmiljø og kompetansen hos brukere, foresatte, habiliterings- og rehabiliteringstjenesten og kommunen har betydning for hvordan hjelpemiddelsentralene behandler den enkelte saken. Dagens formidling er dermed preget av at man velger ulike tilnærminger avhengig av forhold ved den konkrete saken.

Det er usikkert om det i dag er slike utfordringer i formidlingen av aktivitetshjelpemidler som representanten viser til. Vi har ikke tilstrekkelig kunnskap til å kunne fastslå at det er behov for å endre prosessene for formidling av slike hjelpemidler, og vi vet dermed heller ikke hvilke forhold som eventuelt bør forbedres. På denne bakgrunn er jeg enig med komiteens flertall, som ikke kan se at det er grunnlag for å iverksette endringer i ordningen på nåværende tidspunkt.

Jeg ønsker imidlertid å se nærmere på problemstillingene som forslagsstilleren tar opp. Jeg har derfor bedt Arbeids- og velferdsdirektoratet om å foreta en kartlegging av hvordan formidlingen av aktivitetshjelpemidler fungerer i dag, og vurdere aktuelle tiltak for å forbedre eventuelle svakheter i dagens formidlingssystem.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Rigmor Aasrud (A) []: Som jeg sa i mitt innlegg, er vi veldig for at vi bruker pengene på best mulig måte. Som representanten Rotevatn sier, er det kanskje mulig å få til mer fjerndiagnostikk, altså oppfølging via iPad-er, telelinjer osv. Kan statsråden si noe om hvorvidt det er noe som er til hinder for å gjøre det i dag, med dagens system, for det vil jo for mange være en fornuftig måte å bruke penger på, og jeg vil også tro at det kan gi en bedre oppfølging. Men er det noe i dagens regelverk som hindrer at man kan få til en oppfølging via teknologi i dagens system?

Statsråd Anniken Hauglie []: Så vidt jeg kjenner til, er det ikke hindringer i dag. Det er som representanten sier, at dette er et av de områdene som er inne i en rivende teknologisk utvikling. Vi ser kanskje bare konturene av hva som vil være mulig å få til på hjelpemiddelområdet og innenfor assistanse for funksjonshemmede i tiden som kommer. Men jeg er ikke kjent med at det er begrensninger i dette i dag.

Nå har jeg bedt direktoratet om å foreta en kartlegging ut fra de påstandene som framkommer i representantforslaget, nettopp for å se om det er behov for å gjøre endringer. Jeg skal være den første til å komme tilbake til Stortinget dersom det er behov for å gjøre endringer. Jeg tror vi alle sammen er enige om at å legge til rette for og bidra til at personer med nedsatt funksjonsevne – det være seg barn eller voksne – får økt adgang til å delta i samfunnet. Det er vi opptatt av alle sammen.

Sveinung Rotevatn (V) []: Eg vil først takke statsråden for eit godt innlegg. Spørsmålet om folk får god nok tilpassing i dag eller ikkje, vil nok sikkert kome litt an på auga som ser, og vi kjem kanskje ikkje nærmare ein fasit her.

Det eg vil følgje opp, er essensen i forslaget, nemleg behovet for og ønsket om at ein skal kunne bruke litt mindre tid med foreldre, søsken og barn på institusjonar for å få ei tilpassing, og at det skal vere mogleg å tilpasse meir i lokalmiljøet, gjennom teknologi og fjerntilpassing. Statsråden seier jo i svaret sitt til Aasrud at ho ikkje er kjend med at det er nokon hindringar for det i dag. Det er sjølvsagt ikkje forbode i dag, men spørsmålet er kva finansieringsnøklane og tilskotsordningane legg opp til. I alle fall så vidt vi kjenner til, er det slik i dag at det dessverre ikkje er godt nok tilpassa når det gjeld midlar til f.eks. å fjernkonsultere sett opp mot å dekkje overnatting, kost og losji osv. Er statsråden villig til å sjå på det, i det arbeidet som no prisverdig er sett i gang?

Statsråd Anniken Hauglie []: Ja, det er mye som Stortinget etter hvert vil bli invitert til å diskutere framover nå. Den gjennomgangen som jeg nå har bedt direktoratet om å gjøre, er noe som i hvert fall kan danne grunnlag for å se på om det er behov for å gjøre noen endringer på det området. I tillegg har vi nå fått innstillingen fra Hjelpemiddelutvalget. Den har vært ute på høring, høringsfristen har akkurat gått ut, og jeg har ikke fått anledning til å sette meg inn i alle høringsinnspillene ennå. Men også det utvalget foreslår en rekke endringer i hjelpemiddelpolitikken. Det er klart at når vi nå skal gjennomgå de høringsinnspillene, har vi som utgangspunkt at vi skal legge fram en egen sak for Stortinget. Da vil Stortinget få anledning til å diskutere dette området i en større bredde.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 9.