Jonas Gahr Støre (A) [10:06:52]: Her var det i hvert fall ingenting om hva statsministeren mener er viktig å gjøre.

Jeg er enig i at det er et felles problem, for hele samfunnet rammes. Jeg tror partene i arbeidslivet er viktige her, men det er nå statsministeren som i disse fire årene sitter med ansvaret. Hun sa at dette var en hovedsak for henne i 2013. Utviklingen har fortsatt i negativ retning. Jeg mener det er viktige ting å gjøre her med kjente virkemidler, men det er også behov for å gå nye veier. For hva skjer når unge menn i 30-årene – opptil 20 pst. av dem – står uten arbeid? Har det noe med kunnskap og kvalifikasjoner å gjøre? Det har noe med kunnskap til å forstå det teknologiske skiftet å gjøre, koblingen mellom utdanningsinstitusjonene våre og arbeidslivet – en lang rekke virkemidler. Det har også noe med useriøse tilstander i deler av arbeidslivet vårt å gjøre, som gjør at en del mennesker vender seg bort fra arbeidsmarkedet.

Jeg etterlyser egentlig ikke en felles analyse av at arbeid er viktig. Det tror jeg vi er enige om. Spørsmålet går på at statsministeren på tampen av sin periode egentlig ikke har noen politikk for å møte det veldig urovekkende tegnet det er at sysselsettingsraten fortsetter å falle i Norge, i motsetning til i veldig mange andre land.

Statsminister Erna Solberg [10:08:03]: Representanten Gahr Støre tar fullstendig feil når han sier at regjeringen ikke har noen politikk for dette. Vi har hatt politikk for dette fra dag én siden vi kom inn i regjeringskontorene. Vi har doblet bevilgningene til Kompetansepluss, som er et tiltak som bidrar til at folk i arbeidslivet får styrket sin kompetanse, slik at de kan forbli i arbeidslivet – nettopp for å sikre at når de store teknologiske endringene kommer, ja, så står folk bedre rustet for det. Vi har endret på mange av arbeidsmarkedstiltakene. Vi bruker lønnstilskudd mer. Vi har gjort mange endringer i strukturtiltak, og det er en interessant forskjell i utmeldingen av arbeidsmarkedet som skjedde under den rød-grønne regjeringen, og den som har skjedd nå. Utmeldingen av arbeidsmarkedet under den rød-grønne regjeringen skjedde mot helserelaterte ytelser. Flere og flere gikk over på den type ordninger. Under denne regjeringen har nok noen flere trukket seg tilbake, bl.a. er det flere ungdommer som ikke har deltidsjobb når de studerer – de er fulltidsstuderende fordi det er et vanskelig arbeidsmarked. Det er derfor viktig å være klar over hva som er konjunkturrelatert, og hva som er strukturrelatert. Vi er nødt til å gripe fatt i begge deler. Heldigvis går ledigheten noe ned.

Dag Terje Andersen (A) [10:09:17]: Jeg hørte med interesse at statsministeren nevnte at færre skal ha gått over til helserelaterte ytelser, men de siste faktiske tallene vi har, viser at antallet folk som er på uføretrygd, som altså er en helserelatert ytelse, har økt med 4 pst. Særlig for ungdom har uføregraden i løpet av de siste to årene økt med 37 pst. Og så står statsministeren her og sier at andelen som går på helserelaterte ytelser, går ned.

Men spørsmålet til representanten Gahr Støre gjaldt jo den bekymringsfulle utviklingen, som bl.a. er pekt på av sjeføkonom i Eika Gruppen, Jan Ludvig Andreassen, som sier at ja, nå har Norge virkelig et problem, for sysselsettingsraten går ned. Men det er altså slik at antallet som går på jobb hver dag, går ned, og det er første gang på veldig lang tid – i fjor: 11 000 færre går på jobb hver dag. Ikke bare andelen, men antallet folk på jobb går ned. Er statsråden enig i at det er en svær utfordring for det norske samfunnet som vi snart må ta tak i?

Statsminister Erna Solberg [10:10:28]: Vi har tatt tak i dette fra dag én, men vi har vært igjennom en voldsom konjunkturendring, og Arbeiderpartiet fører nå konsekvent en politikk hvor man later som om vi ikke har hatt det største oljeprissjokket i norsk økonomi, og at det har hatt en betydning. Selvfølgelig har det betydning når vi mister 50 000 jobber i oljerelaterte områder. Derfor har vi en konjunkturutfordring, og så har vi en strukturutfordring. Når det gjelder tallene for det som er helserelatert, skal jeg få lov til å sende dem over til representanten Andersen, siden han ikke tror på statsministeren når hun sier det fra Stortingets talerstol.

Det er altså slik at det som skjer nå, er at det er flere som har trukket seg ut. Vi må ha bedre tall for å vite det hvis vi skal gripe det an, men vi har altså økt Kompetansepluss, vi har økt lønnstilskuddsordningene, vi har lagt om ungdomssatsingen, slik at vi har en mer målrettet ungdomssatsing. Vi har en lang liste over tiltak vi har satt i verk, nettopp for å gripe fatt i dem som står svakest i arbeidsmarkedet, slik at ikke en konjunkturendring blir til en varig utmeldelse av arbeidsmarkedet, som vi har sett under tidligere ledighetsperioder når Arbeiderpartiet har styrt. Da har man vært varig utenfor arbeidsmarkedet etterpå. Denne regjeringen har en aktiv politikk for å forhindre det.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [10:11:41]: Vi er flere partier som kan understreke at arbeid er viktig – tross alt det viktigste. Når en sammenligner med f.eks. oljeinntektene, som mange tenker er ekstremt viktige, så er jo humankapitalen mye viktigere. For Kristelig Folkeparti har det i denne perioden vært viktig å satse på tidlig innsats. Jeg tror at skal man gjøre noe for å få f.eks. disse «prime time»-arbeidstakerne som Arbeiderpartiet viser til, i arbeid, må man hindre at de dropper ut av skolen. Det er noe av det viktigste – lærersatsing tidlig i skolen, oppfølging av dem som begynner å slite i skolen, og ikke minst å øke lærlingtilskuddet for å få flere lærlinger i jobb. Vi har vært opptatt av gründertilskudd, av såkornkapital for å starte nye bedrifter og ikke minst av å kunne gjøre noe for å trygge de arbeidsplassene som er der.

Mitt poeng er iallfall at dette er et bredt spekter av tiltak som er viktige for å kunne få sysselsettingen opp igjen. Nå står vi på randen av denne perioden og er på vei inn i en ny, statsministeren går til valg og er helt sikker på at dette blir et av de viktigste tiltakene. Derfor utfordrer jeg statsministeren: Hva er det viktigste hun vil gjøre for å øke sysselsettingen når hun nå står foran en ny periode?

Statsminister Erna Solberg [10:12:44]: Jeg er enig i at det er to sett med tiltak som må til for å løse denne utfordringen. Det ene er konjunkturrelaterte tiltak, og det andre er strukturtiltak. Det ene er altså tiltak som investerer i at vi skaper flere jobber. Det har regjeringen sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre på Stortinget gjort mye for. Vi har også gjort mye for gründerskap, for næringsrettet virksomhet og for bedre skattemessige rammebetingelser, som gjør at vi nå ser at det kommer flere jobber i privat sektor. Vi ser at det er økte investeringer i industrien. Det er mange positive tegn, og ledigheten går heldigvis ned for øyeblikket.

Den andre delen er å sørge for at det investeres i mennesker, og det har vi gjort gjennom en rekke omlegginger innen arbeidsmarkedstiltak. Arbeidsplikt for unge sosialhjelpsmottakere er f.eks. for å hindre at man går inn i en sfære hvor det å være utenfor arbeidsmarkedet gjør at man faktisk blir ufør etter hvert fordi man mister egen evne og selvtillit til å gjøre det. Vi har Kompetansepluss – og det er viktig at vi ser på begge disse tiltakene. Vi må både skape jobber og styrke enkeltmennesket gjennom utdanning, gjennom å følge dem opp hvis de faller ut, og gjennom bedre satsing på psykisk helse.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:14:06]: Det er et faktum at yrkesdeltakelsen synker. Det svekker folks muligheter til å stå på egne bein økonomisk, og det svekker vår evne til å finansiere våre kollektive velferdsordninger. Personer fra nye EU-land i Sentral- og Øst-Europa utgjør i dag over 200 000 personer og har stått for hovedtyngden av sysselsettingsveksten i Norge siden 2008. Sysselsettingsraten i den øvrige befolkningen er blitt svakt redusert. Norge er i dag i en situasjon hvor tilbudet av arbeidskraft er større enn etterspørselen etter arbeidskraft, og flere trekker seg dermed ut av arbeidslivet.

Er det mulig å øke yrkesdeltakelsen når en har fri arbeidsinnvandring fra EØS-land med stor arbeidsledighet og langt dårligere lønns- og arbeidsvilkår enn Norge?

Statsminister Erna Solberg [10:15:00]: Ja, det er fullt mulig å øke yrkesdeltakelsen selv om vi er en del av den frie bevegelsen av arbeidskraft innenfor EU-land, men det dreier seg om at vi må vi sørge for at folk er kvalifisert for de jobbene som er ledige. Det vi ser nå, er at de som har størst utfordringer i arbeidsmarkedet, er unge menn med lav formalkompetanse. Det er derfor vi har lagt så mye vekt på å sørge for at de kan få påfyll på formalkompetansen. Det er derfor vi har sagt at vi innfører en voksenrett der man med en gang man er ferdig med ungdomsretten i videregående skole, ikke har den venteperioden man har hatt før, slik at det er mulig å komme tilbake og ta en yrkesutdanning, bli lærling, få formalkompetanse. Det er derfor så mye av arbeidsmarkedstiltakene våre er rettet inn mot nettopp den ungdomsgruppen som vi ser trenger påfyll av kompetanse, og det er derfor vi bl.a. har laget en ny ungdomssatsing som vi har rullet ut først i de fem fylkene som har hatt størst behov for det.

Det er viktig å si at vi må gjøre to ting: Vi må skape flere jobber, men vi må samtidig sørge for at mennesker blir kvalifisert til jobbene som skapes. Det krever mer kompetanse fremover.

Pål Farstad (V) [10:16:17]: Et av de mest alarmerende utviklingstrekkene er at det er en økende andel menn i aldersgruppen 25–55 år som faller ut av arbeidslivet, som statsministeren også har vært inne på her. En av hovedgrunnene til dette er åpenbart at det er en del arbeidsplasser som tidligere sysselsatte denne gruppen, som raskt fases ut. Vår felles utfordring er å skape nye arbeidsplasser og nye muligheter for dem. En slik mulighet bør etter Venstres syn være å gjøre det enklere å starte for seg selv. Problemet er at det for mange oppleves som for kronglete og for usikkert å gjøre nettopp det. I de siste ukene har Venstre fremmet en rekke forslag i Stortinget om forbedringer for selvstendig næringsdrivende. Det gjelder forenkling, skatteregler og et bedre sosialt sikkerhetsnett.

Spørsmålet er: Er statsministeren enig i at det på alle måter er fornuftig å legge til rette for at flere kan starte egen virksomhet, og kan Venstre regne med regjeringens støtte for det?

Statsminister Erna Solberg [10:17:24]: Vi er helt enig i at det er viktig at flere starter egen bedrift. At flere blir selvstendig næringsdrivende, er ikke et mål i seg selv, for jeg tror at det Norge mest av alt trenger, er flere nye vekstbedrifter som sysselsetter flere, altså som ikke bare er en enmannsbedrift, men en større bedrift. Det er kanskje der vårt største hull er, at vi ikke har nok vekstbedrifter på de nye områdene.

Men når det gjelder spørsmålet om at de som går ut av arbeidslivet, er menn mellom 25 og 55 år, og om svaret der er å skape sin egen bedrift, er jeg ikke sikker på at det er målrettet og treffer. Det er bra for norsk økonomi at det er flere som gjør det, men der tror jeg faktisk vi må se i øynene at der er det en blanding av enkeltfaktorer knyttet til psykisk helse, til kompetansebehovene og kompetanseutfordringene de har. Når jobben forandrer seg, klarer de ikke å henge med i jobbendringen, eller hvis deres bedrift legges ned, har de ikke kvalifikasjonene til andre bedrifter. Derfor er det viktig at vi setter i verk både arbeidsmarkedstiltak og systemer for å gjøre noe med kompetansepåfyll for voksne.

Audun Lysbakken (SV) [10:18:40]: Jo lenger ut i perioden vi kommer, desto flinkere blir statsministeren til å skylde på alle andre. Det er i hvert fall ett område der formkurven går oppover. Det burde være motsatt, selvfølgelig, for jo lengre tid Erna Solberg har vært statsminister, desto større ansvar har hun faktisk for den virkeligheten hun er satt til å styre over. Det er underlig at det skal være så vanskelig å erkjenne.

Det er nær sammenheng mellom den økende ulikheten i makt og rikdom i vårt land og at altfor mange blir stående på sidelinjen i arbeidslivet. Jeg har merket meg at Høyre i forbindelse med et kommende partilandsmøte nå er veldig hissig på å fortelle om alle de negative effektene for sysselsettingen det vil være hvis en skulle finne på f.eks. å øke skattenivået til i nærheten av det det var før Erna Solberg tok over. Jeg lurer på om sikkerheten rundt de negative effektene av skatteøkninger betyr at Erna Solberg nå kan dokumentere en positiv effekt for sysselsettingen av den reduserte formuesskatten, eller om det fortsatt bare er tidenes dyreste slag i luften?

Statsminister Erna Solberg [10:19:52]: Jeg skjønner at det er plagsomt for rød-grønne politikere som nå har skrytt av hvor fantastisk alt var på arbeidsmarkedssiden under deres periode, at jeg påpeker at det største fallet i sysselsettingsraten skjedde under den siste fireårsperioden av de rød-grønne politikernes tid. Men skal vi ha en annerledes analyse og gode målrettede tiltak, må vi vite hva som er bakgrunnen, hva som er årsaken, og hva som er bildet knyttet til dette, og da er det viktig å si at selv i en periode før oljeprisfallet, før den største konjunkturendringen vi har opplevd på lang, lang tid i Norge, falt sysselsettingsraten i Norge fordi vi ikke hadde gode nok målrettede tiltak. Det gjelder å forstå at her trengs det kraftigere strukturtiltak, kompetansetiltak – og forståelse for det.

Når det gjelder skattelettelser, mener jeg at når vi trenger både å skape nye jobber og å sørge for kompetanse og løft for folk som trenger endringer, vil skatt være feil svar. Hvis vi skal øke den særskilte beskatningen av norskeide arbeidsplasser, blir det færre arbeidsplasser – enkelt og greit.

Knut Arild Hareide (KrF) [10:25:16]: Eg takkar for svaret, som òg viser at ikkje alt er slik som det burde ha vore på dette området. Det er òg alvorleg at Riksrevisjonen har utarbeidd eit samandrag som var meint for offentlegheita. Kristeleg Folkeparti meiner at regjeringa burde ha tillate ei offentleggjering av den rapporten. Samtidig har me respekt for føresegnene om gradert informasjon i sikkerheitslova, og me meiner det vil vere å trakke over ei grense dersom Stortinget offentleggjer gradert informasjon mot regjeringa si vilje. For dersom Stortinget tar eigarskap over hemmelege regjeringsdokument, kan resultatet faktisk bli mindre openheit og ikkje meir. Det må vere lik praksis, og respekten for sikkerheitslova må vere lik om det er ei fleirtalsregjering som sit, eller om det er ei mindretalsregjering.

Men eg må stille dette spørsmålet til statsministeren når det gjeld hemmeleghaldet av Riksrevisjonens samandrag, for det kan jo oppfattast som eit forsøk på å unngå og unndra seg kritikk av informasjonen. Det kan verke som dette hemmeleghaldet er fordi ein er redd for den kritikken som ligg her?

Statsminister Erna Solberg [10:26:24]: Det er ikke slik at det har manglet på kritikk i denne saken, og kritikken til Riksrevisjonen er jo kjent. Kritikken til Riksrevisjonen er kjent og betydelig dokumentert i alle landets aviser i denne saken, så det er jo ikke sånn at regjeringen har klart å unngå noen ubehageligheter med det, men det er heller ikke det som er bakgrunnen. Jeg respekterer også sikkerhetslovens bestemmelser, som sier at det er angjeldende myndighet, her Forsvarsdepartementet, som har ansvar for å vurdere hva som er gradert materiale, og hva som ikke er gradert materiale. De har gjort en tydelig faglig vurdering av at dette er gradert materiale, som de mener ikke kan offentliggjøres slik som Riksrevisjonen har gjort. Det gjør ikke vi en annen vurdering av fra resten av regjeringen. Da måtte vi ha hatt et eget statsråd, og det ville etter min mening vært en helt urimelig mistillit til Forsvarsdepartementets vurdering av disse spørsmålene. Jeg mener at sikkerhetsloven har vi nettopp for at vi ikke skal politisere disse spørsmålene, selv om jeg ser at det har blitt litt av diskusjonen rundt det.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [10:27:35]: Som politikere er det vårt ansvar å sørge for trygghet og sikkerhet for innbyggerne. Da er sikring av kritiske objekter i samfunnet helt sentralt. Et av hovedpunktene som påpekes i Riksrevisjonens rapport, er manglende koordinering mellom politiet og Forsvaret. Riksrevisor bruker betegnelsen «alvorlige svakheter» om samarbeidet mellom disse to etatene. Mitt spørsmål til statsministeren er da: Hvordan kunne denne type svikt i koordineringen mellom Forsvaret og politiet av objektsikring vært fanget opp tidligere av regjeringen og da også blitt løst på et tidligere tidspunkt enn høsten 2016?

Statsminister Erna Solberg [10:28:25]: For det første er det slik at regjeringen har jobbet mye med spørsmålet knyttet til samarbeid mellom politi og forsvar generelt. Vi mener at det er betydelig forbedret i beredskapssammenheng. På andre områder enn dette mener vi at vi har laget forenklede rutiner for assistanse, og vi har laget et eget Røksund-utvalg i forbindelse med at vi nå skal fastsette en ny instruks for maritim kontraterror, som har vært blant de store temaene i konflikten mellom hva som skal være henholdsvis Forsvarets og politiets ansvarsområde.

Det som er viktig, er at vi har tilsynsorganer på disse områdene som bør ha mulighet og fullmakt til å gå inn og se på hvordan samarbeidet faktisk fungerer, og gi anbefalinger. I tillegg er det selvfølgelig statsråders og regjeringens ansvar å følge opp at vi får til gode samarbeidsforhold mellom disse områdene. Når Riksrevisjonen har dokumentert dette, betyr det at regjeringen legger stor vekt på at vi må sørge for at Riksrevisjonens funn rettes opp i så raskt som mulig.

Jette F. Christensen (A) [10:29:34]: Dette er ikke et hemmelig regjeringsdokument som Stortinget vil nedgradere, det er et dokument fra Stortingets kontrollorgan, som Riksrevisjonen vil offentligjøre selv, men som blir stoppet av regjeringen. Det er en veldig underlig situasjon, all den tid mye av dette allerede har stått i avisen. Stortinget kan ikke diskutere hvorfor Stortingets vilje ikke er fulgt opp.

Mener statsministeren at Riksrevisjonen er uansvarlig? Mener ikke statsministeren at det ville vært til det beste at Stortinget kunne diskutere hvorfor det har gått så sent, og hvorfor ikke Stortingets vilje etter 22. juli har blitt oppfylt? All den tid så mye av dette er ute allerede, kan vi ikke få lov til å diskutere dette åpent i Stortinget?

Statsminister Erna Solberg [10:30:19]: All informasjonen ligger i Stortinget. Hele den graderte rapporten, som ingen foreslår skal avgraderes, ligger i Stortinget, til kontroll- og konstitusjonskomiteens arbeid. Det er ingenting i denne saken som hindrer Stortinget i å gå i dybden, i å se på hva som har skjedd, i å gå inn i detaljene. Foreløpig har noen valgt å gjøre dette til et spørsmål bare om at vi følger sikkerhetsloven og graderingen. Det er fullt mulig å gå inn i alle spørsmålene, langt nedover i det, for å gjøre jobben som Stortinget er satt til, å kontrollere regjeringen. Det må være helt klart. Det er ingen som hindrer Stortinget i å gå detaljert inn, med detaljerte spørsmål, men det kan altså ikke være i det åpne rom, for det vil svekke vår sikkerhet.

Jeg antar at når et bredt flertall i dette storting har vedtatt en sikkerhetslov med en klar og tydelig ansvarsfordeling når det gjelder hvem som avgjør graderingsspørsmålet, hvem som eier informasjonen, og hvem som gjør sikkerhetsvurderingene i Norge, er det gjennomtenkt, og det er plassert et ansvar. Da er det det organet som eier informasjonen, og det er det regjeringen følger opp.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:31:34]: Beredskap blir viktigere, og det står ikke bra til. Det vet vi som sitter i kontrollkomiteen. Men Riksrevisjonens rapport om objektsikring er konfidensiell, og regjeringa vil ikke avgradere det. Stortinget i plenum kjenner derfor ikke realiteten i svikten i objektsikringen. Det gjelder militære nøkkelobjekter, som er viktige, og det gjelder ikke minst sivile nøkkelobjekter knyttet til elektrisitet og kommunikasjonsforhold, som er helt avgjørende for at samfunnet skal fungere.

Senterpartiet mener at vi må øke tryggheten til folk, og nøkkelobjektene må sikres. Mitt spørsmål er: Vil statsministeren sikre at Forsvaret peker ut nødvendige sivile nøkkelobjekter samt gjør Heimevernet i stand til å sikre og beskytte disse nøkkelobjektene?

Statsminister Erna Solberg [10:32:30]: Jeg er helt enig i representantens postulat om at viktige objekter skal sikres. Det er grunnen til at vi bl.a. har laget et forslag til en ny sikkerhetslov som kommer til Stortinget, for å sikre at vi får til gode sikringsmetoder også i sivil sektor for objekter som er viktige.

Sikring kan skje på flere måter. Det kan skje gjennom fysisk sikring, gjennom heimevernsstyrker som skal være der i krise og konflikt, men kanskje den aller viktigste sikringen i et nytt og sårbart samfunn er å ha god cybersikkerhet. Det er der mange av truslene i dag dukker opp. Derfor gjør vi ting både knyttet til hvor vi oppbevarer objekter, hvordan vi håndterer det, og andre sikkerhetsmekanismer, og vi sørger for at sivile sektorer som er kritiske, har nok redundans – for man kan ikke f.eks. når det gjelder elektrisitetssystemet, beregne at Heimevernet skal sikre alle deler av dette. Man må lage et system som er robust nok til at det kan holde i en krise eller i en konflikt, og sørge for at det ikke er cybersårbarhet der, som vi har sett i andre land knyttet til dette.

Snorre Serigstad Valen (SV) [10:33:45]: I 2013 kunne vi høre fra Høyre at Norge ville vært et tryggere land med Erna Solberg som statsminister. Høyre meldte:

«Operasjonssentralen hadde vært bedre rustet, bemanningen hadde vært bedre og helikopteret hadde vært tidligere i luften.»

Statsministeren – den da påtroppende – sa selv at «ledelse er en viktig del av konklusjonen i Gjørv-rapporten». Hun fulgte opp med å si:

«Jeg merker meg at 22. juli-rapporten var en knusende rapport på hvordan det norske samfunnet blir styrt.»

Nå står den samme statsministeren på Stortingets talerstol og sier at regjeringen har gjort en for dårlig jobb. Kontrasten kunne jo ikke vært større, så jeg lurer på om statsministeren har lyst til å reflektere litt over kontrasten mellom egen skråsikkerhet i 2013 og den statsministeren vi ser i dag, som ikke engang vil la et åpent storting diskutere saken i sin fulle bredde.

Statsminister Erna Solberg [10:34:40]: Jeg tror at vi alltid må innrømme at beredskapen kan bli bedre på områder. På et område har vi ikke gjort en god nok jobb, og jeg synes det er ærlig å innrømme at vi burde ha kommet lenger med objektsikring. Men vi har gjort veldig mange av de store grepene, som gjør at vi er bedre rustet for objektsikring også fremover. En av de konfliktene som var under forrige regjering, og som var i begynnelsen av vår regjering, var nettopp om hvilke sivile områder som skal inn under dette, og hvilke krav det stilles hvis det kommer inn under sikkerhetsloven. Derfor kommer det en ny sikkerhetslov, som er viktig for å sørge for at vi i fremtiden også har en bredere objektsikring og en bedre sikring av vitale institusjoner.

Ellers vil jeg si at jeg står for at Norge er et tryggere land i dag enn det var i 2011. Det sa jeg at både den forrige regjeringen og denne regjeringen har bidratt til. Vi har i dag helikopterkapasitet som gjør at man f. eks. kan skyte – det er altså en mulighet for å gjøre det. Vi har gjort den opptreningen som skal til, vi har bedre helikopterberedskap, og vi har oppfylt nesten alle punktene fra det (presidenten klubber) arbeidet som er gjort i Gjørv-kommisjonen og i den særskilte komité på Stortinget.

Marit Arnstad (Sp) [10:40:06]: Dette er en videreføring av det som også klima- og miljøministeren har sagt i Stortinget tidligere. Det forhindrer ikke at det er svært mange – også i Stortinget – som mener at de vedtakene som Stortinget har gjort, er innenfor det lovgrunnlaget som trengs, og at det er respekten for vedtaket og oppfølgingen som synes å være regjeringens store problem.

Da klima- og miljøministeren redegjorde i Stortinget om ulvesaken i januar, fikk han beskjed om å endre lovtolkingen og forskriften, slik at det ble tilpasset Stortingets vedtak. Han fikk frist til 10. mars med å legge fram en sak for Stortinget om hvordan Stortingets vedtak skulle følges opp. Statsrådens svar har vært et forslag om å endre naturmangfoldloven gjennom et nytt andre ledd i § 18, og statsråden sier at det er hans forslag til løsning på konflikten som har bygd seg opp mellom regjering og storting i denne saken.

Hvordan ser statsministeren på den endringen av naturmangfoldloven som regjeringen har lagt fram for Stortinget? Mener hun at den er egnet til å dempe konfliktnivået i rovviltpolitikken og til å oppfylle Stortingets vedtak i denne saken?

Statsminister Erna Solberg [10:41:10]: Det må alltid gjøres juridiske enkeltvurderinger av saker og vedtak. Det ville vi også måttet gjort med det forslaget som vi la frem for Stortinget. Men jeg mener at det hadde gitt et større grunnlag for å kunne forvalte innenfor ulvesonen, på bakgrunn av andre prinsipper enn det som er det bærende prinsippet for forvaltning innenfor dagens lovgivning, hvor det er skadepotensialet som vurderes. Skadepotensialet er lite i ulvesonen, fordi det er lite sau der, og den sauen som er der, er stort sett forvaltet på en annen måte enn i andre områder i Norge, som en konsekvens. Jeg skjønner at det oppleves veldig vanskelig for folk som bor der, at fordi de har tilpasset seg, må de leve med enda flere ulver. Derfor har nettopp det å kunne ta inn større og bredere samfunnsmessige forhold, som at belastningen i ulvesonen blir for stor ved å ha mange ulver i det området, vært et viktig grunnlag for det forslaget regjeringen hadde. Det mener jeg ville gjort det mulig å forvalte ulvesonen på en annen måte.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [10:42:26]: Statsminister Erna Solberg har latt toppbyråkratene og Høyre-statsråd Helgesen styre ulvepolitikken. Folk som har blitt berørt, er i opprør. De folkevalgte regionale rovviltnemndene har trukket seg. Stortingets vilje har ikke blitt fulgt opp. Så mitt spørsmål til statsministeren er:

Har statsministeren tillit til det arbeidet statsråd Helgesen har gjort i denne saken?

Statsminister Erna Solberg [10:42:56]: Jeg har tillit til det arbeidet som statsråd Helgesen har gjort på dette området. Vi har gått grundig – også fra min side – gjennom det lovgrunnlaget og de uttalelsene som finnes. Det betyr at det at det i dag ikke er hjemmel for lisensjakt i ulvesonen, fordi det ikke var et skadepotensial som på det tidspunktet var dokumentert, mener jeg var en riktig vurdering, basert på de juridiske rådene som regjeringen fikk.

Regjeringen må gjøre en avveining, også i denne typen klagesaksbehandling, av forholdet til norsk lov. Når norsk lov har en mangel, etter vår mening, når det gjelder å kunne legge andre forhold tydelig inn i loven, var vårt forslag å gjøre endringer knyttet til det, som gjør at vi også kunne ivaretatt hensynet til den belastningen som er i området, med å ha mange ulver, og den belastningen det er for andre sosiale dimensjoner, enn bare det som er potensialet for skade på dyr.

Terje Aasland (A) [10:44:12]: Da Arbeiderpartiet i juni i fjor valgte å inngå i et bredt forlik om ulveforvaltningen i Norge, var hensikten å dempe konfliktene. Så har ettertiden vist oss med all tydelighet at regjeringens manglende evne og vilje til å følge opp stortingsflertallet har gjort at en har økt konfliktene, og en har skapt en situasjon hvor tilliten til forvaltningen egentlig er totalt fraværende. Det er – etter vår mening – en håpløs situasjon å leve med. Regjeringen har skjøvet jusen foran seg og unnskyldt seg med det. Så har regjeringen fremmet en sak for Stortinget om endringer i naturmangfoldloven, hvor en mener det er grunnlaget. Når komiteen i sin behandling inviterer jusekspertisen til å si sin mening, avviser jusekspertisen i Norge regjeringens endringer av naturmangfoldloven som grunnlag for å følge opp Stortingets flertall.

Det som nå er resultatet, er at en trenger ingen lovendring for å følge opp Stortingets vedtak av juni …

Terje Aasland (A) [10:45:17]: …i fjor, og derfor blir spørsmålet: Vil regjeringen sørge for at det som er Stortingets flertallsinnstilling denne gang, og som vi avgir senere i dag, blir fulgt opp, og at en praktiserer forvaltningen av ulv i tråd med den?

Statsminister Erna Solberg [10:45:34]: Jeg kjenner ikke og kan ikke kommentere en innstilling som Stortinget ennå ikke har avgitt. Den må vi selvfølgelig få lest. Den er ikke offentlig, og det er utenfor kutyme å kommentere den før den faktisk er offentlig.

Det jeg kan kommentere, er det vi har ment: Vi har ment at det trengs et sterkere grunnlag for å kunne legge inn andre forhold enn spørsmålet om skadepotensialet for dyr. Det gjorde vi med en lovendring. Det er mulig at det er mulig å gjøre det på andre måter. Vi skal selvfølgelig følge opp Stortingets vedtak. Men det blir til slutt opp til retten og domstolene å vurdere om Stortingets eventuelle nye føringer har tilstrekkelig vekt i forhold til de endringene og de vedtakene Stortinget har gjort, og i forhold til den fortolkningen vi mener har vært avgjørende for oss, at vi i dag ikke har hjemmel for lisensjakt. Vi har hjemmel til å ta ut skadedyr, men ikke hjemmel for lisensjakt.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [10:46:49]: I rovdyrforliket fra 2011 legges det til grunn at det skal være lav terskel for uttak av rovvilt i prioriterte beiteområder, og en enda lavere terskel enn tidligere for å ta ut rovvilt som utgjør et skadepotensial i forkant av beitesesongen.

Her er vi nå – i forkant av beitesesongen. Om kort tid starter beitesesongen i store deler av landet. Spørsmålet mitt til statsministeren blir da: Kjenner statsministeren seg trygg på at forvaltningen, både den formelle og den operative delen, har vilje og kapasitet til effektivt å følge opp dette?

Statsminister Erna Solberg [10:47:30]: Regjeringen har understreket overfor forvaltningen at vi skal ha en lav terskel for å ta ut skadedyr, og at vi skal ha en hurtig saksbehandling i disse sakene. Det er viktig for regjeringen. Vi mener det. Vi har også fått kritikk for at vi gjør det for raskt enkelte ganger, bl.a. knyttet til uttak av bjørn som gjorde skade i fjor. Men det er altså slik at vi har lav terskel for det. Vi mener at skadedyr skal tas ut. Det gjelder også på de områdene vi ikke har nådd bestandsmålene for dyrene, f.eks. for bjørn, hvor vi ikke er oppe i bestandsmålene ennå, men hvor det innimellom er nødvendig å ta ut bjørn når den gjør stor skade.

Ola Elvestuen (V) [10:48:27]: Jeg er godt fornøyd med hvordan statsministeren svarer på lovfortolkningen av hvordan vi må følge opp Bernkonvensjonen og naturmangfoldloven, og også at lovfortolkningen jo må gå foran det som er enkeltvedtak i Stortinget.

I henhold til Rovdata har vi omtrent den samme ulvebestanden i år som i fjor. Det er 52 helnorske ulver – ni færre enn i fjor, riktignok først og fremst fordi Slettås-flokken regnes som grenseflokk i år. Det er så langt påvist fire helnorske valpekull, seks i grenserevir, altså sju totalt – to færre enn i fjor.

Så skal man ta på alvor den bekymringen og de utfordringene som er i områder hvor det er ulv og etablerte ulveflokker. Det er flere måter å komme med konfliktdempende tiltak på.

Mitt spørsmål til statsministeren er: Er statsministeren villig til å se på konfliktdempende tiltak i kommuner med ulverevir, f.eks. at en også har en økonomisk kompensasjon og støtte i områdene?

Statsminister Erna Solberg [10:49:36]: Det er blant tiltakene vi nå har til vurdering – å se på hvilke andre typer konfliktdempende tiltak vi kan ha der hvor det er belastninger for lokalbefolkningen med det de har påtatt seg. Og jeg synes vi skal være veldig tydelig på at det er et område av Norge der de i dag påtar seg å være forvaltere av vårt ansvar etter Bernkonvensjonen når det gjelder ulv. De får da en større naturopplevelse, som noen vil kalle det, men det oppleves nok for veldig mange som en større belastning i deres nærområde, en større usikkerhet. Det er naturlig å se på muligheter for å kompensere og finne løsninger for dem. Det som er vanskelig, er å finne ordentlige kompensasjonsformer som går utover spørsmålet om erstatning for dyr.

Så er det sånn at det er viktig å si at dagens rettstilstand er gitt av det som er tidligere arbeid. Nå har Stortinget en sak til behandling. Når de er ferdig med den behandlingen, vil det også kunne være grunnlag for en ny rettstilstand.

Ketil Kjenseth (V) [10:55:20]: Jeg takker statsministeren for svaret og for viljen til å satse videre – vi er langt fra i mål.

Penger er lett å skaffe i en rik stat, men, som statsministeren har vært inne på tidligere i spørretimen i dag: Strukturer er viktig, og de er ofte vanskeligere å endre. Organiseringen av det psykiske helsefeltet framstår fortsatt for meg som noe gammeldags. VGs opprulling av tvangsbruk i psykiatrien det siste året viser skremmende store variasjoner. Gule lapper er i stor grad i bruk i stedet for IKT-systemer, og det er sviktende ledelse. Under halvparten av norske kommuner har en psykolog, og nesten ingen legevakter har psykolog. Helsesøsterutdanningen er fra 1980-tallet, og så å si alle helsesøstre i Norge er kvinner, under ti er menn. Helsestasjonene er en oppfinnelse fra forrige kommunereform, på 1960-tallet. Det var før vi hadde barnehager. I dag går alle barn i barnehage, og vi burde hatt fireårskontrollen i barnehagen. Vi har store strukturelle utfordringer.

Neste spørsmål er om statsministeren vil være med på en strukturendring og et kompetanseløft innenfor psykisk helse-feltet for å få pengene i arbeid.

Statsminister Erna Solberg [10:56:35]: Det er viktig å si at vi har selvfølgelig to forskjellige nivåer i helsearbeidet. Det ene er det som foregår i spesialisthelsetjenesten, hvor jeg mener at det er mye å gå på når det gjelder kvaliteten i tilbudet som gis, se bedre modeller, men jeg ser særlig samhandlingen mellom spesialisthelsetjenesten og kommunenes helsevesen som den kanskje beste måten å nå ungdom på, som gjør at de ungdommene som er på vei til å utvikle alvorlig psykisk sykdom, kan få hjelp hjemme, i hjemkommunen, fremfor å flyttes på institusjon.

Vi vet at en tredjedel av innleggelsene i psykisk helsevern kunne vært unngått hvis vi hadde vært bedre på forebygging. Derfor er jeg glad for at vi nå ser en oppbygging av antall stillinger – i tråd med det vi har sagt. Så er det klart at det også er viktig hvilken kompetanse vi har knyttet til dem. Vi har jo et omsorgsløft 2020, hvor vi bruker 1,2 mrd. kr i årets statsbudsjett for å løfte den kommunale helsetjenestens kompetanse på ulike områder. Også her er den psykiske helsekompetansen viktig i alle deler av omsorgssektoren som er rettet mot ungdom.

Iselin Nybø (V) [10:57:52]: I denne perioden har Venstre, Kristelig Folkeparti og regjeringen bevilget 5 mill. kr til studentsamskipnadene til tiltak for å bedre studentenes psykiske helse. Den forrige SHoT-undersøkelsen viste at hver femte student sier at de har alvorlige psykiske plager. Det er dobbelt så høyt som i befolkningen ellers i samme aldersgruppe, og økningen er størst blant kvinnene. Mange opplever studiehverdagen som utfordrende, både fordi det er eksamen, innleveringer, press – det å lykkes, ha gode karakterer, gjøre det bra – og fordi ensomheten kommer over mange studenter.

Mitt spørsmål til statsministeren er: Hva ser hun for seg at vi kan gjøre mer for å bedre studentenes psykiske helse, og for å sette dem i stand til å mestre den hverdagen de opplever som studenter?

Statsminister Erna Solberg [10:58:55]: Er det én ting jeg kjenner mye til, er det tiltak for psykisk helse blant studenter, siden min mor i 30 år var sekretær for psykisk helsetjeneste for studenter i Bergen. Samskipnaden i Bergen valgte å etablere psykisk helsevern og sende folk til vanlig lege, for det var god legedekning, men dårlig med psykologtjenester. I Oslo gjorde man motsatt, og det har man også gjort mange andre steder. Derfor har man i Bergen ganske mye erfaring med hvor viktig det er å ha et tilbud med egne psykologtjenester for nettopp å kunne gi hjelp til studenter i en veldig vanskelig situasjon. Og derfor mener jeg at studentsamskipnadene bør se på om de bør ha et særlig tilbud rundt omkring, og se på om det er en del av den rammen de bør ha, eller om de kan inngå samarbeidsavtaler med kommunene som er tydeligere og klarere, slik at det er tilgjengelig psykologtjeneste. Men basisen er at når vi nå nesten har tredoblet antallet psykologer i kommunene, blir det også mer tilgjengelig psykologtjeneste for studentene. Men, som sagt, det er erfaring fra Universitetet i Bergen som viser at dette er et viktig tiltak.

Tove Karoline Knutsen (A) [11:00:09]: Regjeringens ambisjon om å innføre den gylne regel i spesialisthelsetjenesten, det vil si at veksten innen psykiatri og rusområdet skal være større enn innen somatikk, har for lengst vist seg ikke å slå til. De siste tallene vi har fått, er faktisk overraskende dårlige. Ifølge Norsk pasientregister ble det i 2015 henvist 11 000 flere pasienter innen psykisk helse i spesialisthelsetjenesten sammenlignet med 2014. Dette ble håndtert ved å øke andelen pasienter som ble avvist, fra 18 pst. til 28 pst., hvilket innebar at 11 000 henviste pasienter, altså hele økningen, ble avvist fra behandling. Samme tendens dukker opp når vi ser på tallene fra andre tertial 2016 – faktisk et hakk verre. Andelen avviste pasienter innen ortopedi ligger til sammenligning under 10 pst., så forskjellen er oppsiktsvekkende.

Med tanke på at statsministeren stadig skryter av kortere ventetider og ditto ventelister, hva tenker hun om disse nye og dramatiske tallene for psykisk syke pasienter?

Statsminister Erna Solberg [11:01:18]: Jeg forutsetter at hvis en pasient blir avvist, så er det basert på et medisinsk grunnlag, at det er et annet tilbud enn det tilbudet spesialisthelsetjenesten gir. Det er nemlig det som er tydelig og klart i forskriftene, retningslinjene, at helseforetakene skal gjøre. At det blir henvist flere, kommer bl.a. av at det er større åpenhet om psykiske problemer. Det er sannsynligvis flere som da også søker hjelp i spesialisthelsetjenesten, og som burde fått et bedre tilbud i primærhelsetjenesten. Derfor er jeg glad for at denne regjeringen har sørget for at vi nå får bedre psykiske helsevern i primærhelsetjenesten. Vi har nesten tredoblet antallet psykologstillinger, vi har bidratt med betydelig økning også i kompetansesatsingen knyttet til disse områdene – og f.eks. til helsesøstersiden. Men jeg kan ikke forutsette noe annet enn at hvis en økning i antallet som avvises, får behandling, er det en behandlingsmessig vurdering av det. Hvis ikke skal de stå på en venteliste for å få behandling.

Olaug V. Bollestad (KrF) [11:02:24]: I en norsk dokumentar møter vi Silje Marie Strandberg. Hun ble i ti år i sin beste ungdom behandlet med omfattende medisinering, tvang, elektrosjokk og andre behandlingsmetoder. Så en dag kom engelen, da kom Lone, psykiatrisykepleieren som endrer livet til Silje totalt – med nærhet. Hun bruker litt lengre tid enn det som er akseptert i helsetjenesten. Medisinbruken går ned, bruk av tvang går ned, selvskading går ned.

Det er ikke sikkert at diagnosene er slik de skal være. Silje sier at hun har tapt ti år.

Hva tenker statsministeren om denne historien? Den er dessverre ikke enestående. Når det gjelder hvor og hvordan vi jobber – lykkes vi når ungdommer opplever dette? Eller bør vi snu kortene og tenke helt annerledes?

Statsminister Erna Solberg [11:03:35]: Jeg blir bare trist når jeg hører slike historier, for det viser at vi ikke klarer å tilpasse helsetjenestene til brukernes behov. Et av målene til regjeringen er at vi skal skape pasientenes helsevesen, vi skal være mer målrettet med hensyn til hvilke tiltak som iverksettes, man skal bli flinkere til å se helheten hos en pasient. Ikke minst er det viktig i den psykiatriske behandlingen.

Så vet vi at psykiatri er et fagområde hvor mange av de fremste spesialistene sier at det brukes mange metoder som ikke virker, og som man ikke har faglig belegg for. Man har for lite forskning på hva som virker, og hva som ikke virker. Man har for lite kunnskap på mange områder. Når det gjelder grunnlaget for å behandle, må man jobbe mye mer med behandlingsformene, kvaliteten på de behandlingene som gis. Det er ikke bare en norsk utfordring, det er en utfordring fordi dette har vært et område som har vært lavt prioritert i helsevesenet og i forskningen. Derfor er man ikke flink nok med metodene. Men det er trist for hver ungdom som mister så mange år av sitt liv.

Audun Lysbakken (SV) [11:08:46]: Det er bra. Da har statsministeren bekreftet at finansministeren tok feil, og at SV hadde rett. Vi har et ulikhetsproblem i Norge, og så kan vi diskutere hva vi skal gjøre med det.

La meg da snakke om de uføre. Ingen gruppe har blitt så grundig sviktet av denne regjeringen i denne perioden som de uføre. 37 mill. kr i året er summen som regjeringen har valgt å ta fra familier der foreldrene er både for syke til å jobbe og allerede fattige. Det er kuttet som er gjennomført i barnetillegg til uføre forsørgere.

Jeg lurer på hvordan statsministeren nå mot slutten av perioden vil reflektere over det kuttet og hvordan det har slått ut. Hva vil hun i dag si til de uføre, til de familiene og de barna som har blitt rammet av dette kuttet? Har det ført til at flere har kommet seg i arbeid tross sin uførhet? Var det et nødvendig offer for at flere rike familier skulle få beholde sine formuer eller arve mer? Eller hva var det egentlig som gjorde at det var nødvendig for statsministeren å gjøre flere fattige familier fattigere?

Statsminister Erna Solberg [11:09:55]: Jeg tror spørreren vet svaret på det. Dette er en del av en arbeidslinje, hvor de endringene vi har gjort, bidrar til at man ikke får mer utbetalt som uføretrygdet enn det man ville hatt i jobb tidligere. Alle påstander om hvorfor vi skulle gjøre det for 37 mill. kr, faller på sin egen urimelighet nettopp fordi det er veldig lite penger i den store budsjettsammenhengen. Men vi mener at en av de store veiene fremover for å sikre at vi får mindre ulikhet, er å sørge for at folk som kan jobbe, skal jobbe litt. Og mange uføre er jo ikke 100 pst. ufør. Man er delvis ufør og får mulighet til å prøve seg igjen. Hvis man har et system som gjør at det er ulønnsomt å forsøke seg igjen i arbeidslivet, er det skadelig for folk. Derfor har vi sagt at arbeidslinjen bør være konsekvent.

Jeg vet fra SVs historie at det har man ikke ment. Man mente det var riktig med ti år med overgangsstønad. Erfaringen etter at vi gjennomførte reformen for overgangsstønaden på 1990-tallet, viste at det var et viktig fattigdomstiltak. Flere kvinner med fattig bakgrunn kom ut i arbeid, og det ble bedre for barna deres.

Snorre Serigstad Valen (SV) [11:11:08]: En avgjørende kompetanse for å være statsråd er å svare på noe annet enn det man blir spurt om, på en elegant måte som gjør at man kan håpe å ikke få akkurat det samme spørsmålet om igjen.

Det representanten Lysbakken spurte om, var hva statsministeren har å si til de familiene som er rammet av kutt i barnetillegget. Statsministerens svar var en lengre utlegning om at mennesker som kan jobbe, helst bør jobbe i stedet for å motta trygdeytelser, og at det ikke bør lønne seg ikke å jobbe. Det er jo ingen som er uenig i det her i salen. Men en påstand om at noen er for at det ikke skal lønne seg å jobbe, er et av de mest fordummende elementene i norsk ulikhetsdebatt. Noen av dem som har blitt fratatt ikke bare 10 000, men 20 000 og til og med 30 000 kr i året – er familier som har uføre forsørgere som ikke kan jobbe. Spørsmålet er: Hva har statsministeren å si til de familiene som er rammet av disse svært hardhendte kuttene?

Statsminister Erna Solberg [11:12:07]: Nå var spørsmålet også hvorfor det var nødvendig, fra representanten Lysbakken – og jeg svarte på hvorfor det var nødvendig.

Jeg mener at for alle uføre er det viktig at vi har en god uføreordning som en sikkerhet. Men det er også viktig å sikre at uføreordningen ikke blir et hinder for å gå inn i arbeidslivet. Det tør jeg også å si direkte til uføre, som har barnetillegget: Vi må sørge for at vi har tiltak som gjør det lønnsomt å jobbe, og så skal vi ha tiltak som bidrar til at barn ikke opplever barnefattigdom, det at familien har vanskelig økonomi, som en vanskelig situasjon. Derfor har denne regjeringen også satt i gang en rekke tiltak for å sørge for at det er bedre tilgang til fritidsaktiviteter, bedre samarbeid med frivillige organisasjoner og en egen strategi nettopp mot barnefattigdom for å bidra til at barn skal oppleve deltakelse selv om familien ikke har så god råd.

Dag Terje Andersen (A) [11:13:12]: Jeg kan starte med å bekrefte at jeg har fått til svar av finansminister Siv Jensen at forskjellene ikke øker, men senere fått til svar på et skriftlig spørsmål til finansministeren at faktum er at forskjellene øker. Det er det ikke noen tvil om, og en har vært inne på en del av tingene som gjør det. En av dem er at flere blir uføre. Jeg vet ikke om statsministeren mente å bestride mine tall i stad, men det er altså sånn at ifølge Navs tall har antallet uføre fra 2013 til 2016 økt fra 305 889 til 318 244. Antallet av dem som er mellom 18 år og 29 år, har økt fra 10 446 til 14 340, altså en øking på 37 pst. Det kunne være fint om statsministeren avklarte hvorvidt hun er uenig i tallene fra Nav.

Men det viktigste spørsmålet er: Tror statsministeren at det at flere havner på uføretrygd og flere går på sosialhjelp, samtidig som at noen av de aller rikeste i Norge får masse skattelette, øker eller reduserer ulikhetene?

Statsminister Erna Solberg [11:14:20]: For å ta opp spørsmålet. Jeg sa i mitt tidligste svar i dag at avgangen ut av arbeidsmarkedet under den rød-grønne regjeringen gikk i større grad til helserelaterte ytelser, mens avgangen nå har gått mer til at folk ikke er i arbeid, altså du finner dem ikke igjen i de helserelaterte. Så er det sånn at helserelaterte ytelser består av to ting: Det er uføretrygd og AAP, og AAP-andelen går ned, så det er summen av de to tingene. Så jeg tror ikke vi er uenige, jeg tror bare at det er summen av de to tingene som gjør at det er litt forskjell knyttet til dette. Nå har vi ryddet opp i det spørsmålet.

Så er det sånn at jeg mener at de skattelettelsene vi gir, både det vi gjør på selskapsskatt, som jo Arbeiderpartiet er enig i er vekststimulerende, og det vi gjør på formuesskatt, som jeg mener er med på å skape rom for mer gründerskap, større bedrifter, flere arbeidsplasser, fører til at det faktisk blir bedre for veldig mange ved at det er flere tilgjengelige arbeidsplasser, og vi er nødt til å ha en strategi både for arbeidsplasser og for å ruste den enkelte.

Rasmus Hansson (MDG) [11:20:01]: Jeg takker for svaret og går videre til transportsektoren, som statsministeren tar opp. Der har Stortinget og regjeringen vedtatt at Norge skal inngå en bindende avtale med EU om å kutte 40 pst. av klimagassutslippene i ikke-kvotepliktig sektor innen 2030. Statsministeren har uttalt at det er en avtale som er så steinhard at en viss Rasmus Hansson vil framstå som en fleksibel løsning til sammenligning. Ifølge regjeringens nye perspektivmelding betyr dette at det må kuttes fra 27 mill. tonn til 16,5 mill. tonn i ikke-kvotepliktig sektor, altså nær 11 mill. tonn, mens det i forslaget til Nasjonal transportplan legges opp til at i transportsektoren skal det bare kuttes omtrent 2 mill. tonn – altså veldig langt fra de 7 mill. tonn, eller 40 pst., som må kuttes i ikke-kvotepliktig sektor, hvorav mesteparten selvfølgelig må tas i transportsektoren. Spørsmålet til statsministeren er da: Betyr Nasjonal transportplan et ultimatum overfor EU fra regjeringen om at Norge overhodet ikke har planer om å kutte de 40 pst. som ligger i den opprinnelige EU-avtalen?

Statsminister Erna Solberg [11:21:12]: Vi har en ambisjon om at når vi får gjennomført avtalen med EU, skal vi klare å gjennomføre alt det vi har lovet. 40 pst. er etter vår mening innenfor rimelighetsmulighetene. Nå kan jeg ikke gå gjennom akkurat hvilke tall man tenker på i forbindelse med Nasjonal transportplan, men den har ikke virkemidlene og effektene av veldig mange andre omlegginger. For eksempel vil engangsavgiften gi ganske store resultater fremover, og når det gjelder nybilsalget, kommer vi i hovedsak til å ha nullutslippspersonbiler fra midten av 2020-tallet og utover. Det vi jobber med nå, er bedre tiltak for transport av varer og vareytelser. Vi har sett på ulike modeller for å kunne stimulere slik at vi kan ta ut det potensialet som allerede ligger der for elbiler, for mindre varebiler, og at vi kan ta ut mer knyttet til hydrogen fremover. Derfor jobbes det mye med å bygge ut hydrogenkapasitet i Norge. Jeg mener vi skal klare å nå disse målene. Jeg mener det er ganske optimistisk etter de nye utslippsfremskrivelsene, som viser at politikken til regjeringen virker. Utslippene går nedover mot 2020.

Tore Hagebakken (A) [11:26:40]: Det er riktig at vi prioriterer ganske så forskjellig. Derfor er jeg heller ikke overrasket over at det er skattekutt til de rikeste som har fått prioritet i Høyres program for 2017–2021. Etter fire år med ekstremt skjevfordelte skattekutt går Høyre til valg på en fordelingspolitikk som er mer skjev en noen gang, og det sier litt. Og dette gjør de til tross for at regjeringa på snart fire år ikke har evnet å sannsynliggjøre at skattekuttene til de rikeste faktisk gir økt sysselsetting eller økt vekst i økonomien. Det eneste en kan vise til av resultater, er økte underskudd og økte forskjeller mellom folk.

Hvorfor mener statsministeren at landet innenfor et mye mindre økonomisk handlingsrom enn nå, som en sjøl sier ligger foran oss, har råd til å bruke enda mer penger på nye skattekutt som ikke virker, verken med hensyn til å skape arbeidsplasser eller økonomisk vekst?

Statsminister Erna Solberg [11:27:32]: Det største antallet milliarder vi har gitt i skattelettelser, har vi gitt til vanlige folk. Vi har sørget for at et par med vanlig inntekt har fått ca. 8 000 kr i skattelettelse. Vi har gitt noen skattelettelser som også går til pensjonister, som jeg har registrert at Arbeiderpartiets leder, Jonas Gahr Støre, gjentatte ganger fnyser litt av. Men i en situasjon hvor det er vanskelig, hvor vi faktisk regulerer pensjonene på en måte som gjør at reallønnsnedgangen er større for pensjonister enn andre, synes vi det har vært rimelig at de også får noen skattekroner knyttet til det.

Så tar det tid før vi ser endringer i investeringstakten basert på skattelettelser til næringslivet. Det gjelder både selskapsskatten og formuesskatten. Det interessante er at Arbeiderpartiet pleier å si at selskapsskatten har masse positive effekter for å skape nye bedrifter, men vi kan jo heller ikke lese det ut av tallene enda, til tross for at vi allerede høsten 2013–2014 begynte senkningen av skatten, som Arbeiderpartiet vanligvis skryter av. Det er altså slik at det tar tid før man ser investeringer, men heldigvis ser vi at industriinvesteringene i 2016–2017 tar seg opp; vi er på vei ut av en konjunkturnedgang. Vår skattepolitikk har bidratt til en langsiktig omstilling.

Irene Johansen (A) [11:29:00]: Vi har nå fått høre forskjellen på himmel og helvete, og for å fortsette litt på det temaet: I Klassekampen i dag kan vi lese at det kan bli dyrt for Norge om Høyre får styre landet i fire nye år. Handlingsrommet på 26 mrd. spises raskt opp av alle valgløftene i Høyres program. Bare vedtak på samferdsel og forsvar vil øke statens utgifter med 21,6 mrd. kr over fire år, og ytterligere lovnader om kutt i formuesskatten vil koste 7,5 mrd. kr. Bare med det er mer enn handlingsrommet alt brukt. I tillegg vet vi at det er behov for økt innsats innenfor helse, eldreomsorg, skole – for å nevne noe.

Høyres finanspolitiske talsperson forsvarer valgløftene med å si at det alltid vil være en prioritering mellom ulike framlegg i programmet, og så spørs det jo hva som havner i en regjeringsplattform. Kan statsministeren fortelle hva Høyre vil kutte av alle disse valgløftene i neste periode?

Statsminister Erna Solberg [11:29:56]: Vi går til valg på det programmet vi har vedtatt, og det kommer vi til å slåss for å gjennomføre. Men det er slik at det står i det programmet at vi alltid vil tilpasse hva og hvor mye vi klarer å gjennomføre på ulike områder, til den økonomiske situasjonen. Jeg mener det er fullt mulig å gjøre omprioriteringer.

Den største forskjellen på Arbeiderpartiet og Høyre er jo at vi tror på at det er mulig å effektivisere, og derfor har vi en grunnleggende effektiviseringsreform inn i alle våre budsjetter. Det gjør at vi tvinger frem omprioriteringer og endringer i ulike statlige etater, noe Arbeiderpartiet har vært imot, men det gir oss altså bortimot 1,5 mrd. kr mer å prioritere for hvert eneste år, som Arbeiderpartiet da tar vekk fordi de ikke vil omprioritere; de vil bare legge mer penger på alt. Vi har foreslått en rekke reformer som gir oss innsparinger over tid, som vil gjøre det mulig å få bedre kvalitet på tjenester, selv om vi ikke nødvendigvis trenger å bruke penger.

Det at vi er et reformvillig parti betyr også at vi klarer å snu på og bruke penger på en annen måte. Dessverre er det et par reformer vi ikke har fått igjennom i Stortinget, som ville gitt oss mindre byråkrati og papirflytting og mer penger til tjenester til folk.