Stortinget - Møte tirsdag den 18. april 2017

Dato: 18.04.2017
President: Olemic Thommessen

Søk

Innhold

Sak nr. 4 [15:32:21]

Interpellasjon fra representanten Ola Elvestuen til utenriksministeren: «Valget og regjeringsskiftet i Myanmar har vært viktig på veien mot demokrati i landet. Men fortsatt besitter militæret betydelig makt, og den sivile regjeringen har ikke mandat til å stanse den militære aggresjonen i landets mest alvorlige konfliktområder, som borgerkrigen i nord (Kachin- og Shan-staten) og overgrepene mot rohingya-muslimene i Rakhine-staten. Dette stiller regjeringen i en svært vanskelig posisjon nasjonalt og internasjonalt, og det er en betydelig risiko for tilbakeslag i landets demokratiserings- og fredsprosess. Hvilken rolle mener utenriksministeren at Norge kan spille for videre demokratiseringsprosess i Myanmar, og hvilke aktører mener utenriksministeren kan delta fra norsk side i dette arbeidet»?

Talere

Ola Elvestuen (V) []: Valget og regjeringsskiftet i Myanmar i 2015 var en inspirasjon for alle som er opptatt av demokratiske endringer i verden. Samtidig sitter militæret fremdeles på betydelig politisk makt. Regjeringen har ikke mandat til å stanse den militære aggresjonen i landets mest alvorlige konfliktområder. Grunnloven sikrer militæret kontroll over sikkerhetspolitikken, vetorett mot grunnlovsendringer, kontroll over tre viktige departementer, inkludert landets administrasjonssystem og politistyrker. Militærets konstitusjonelle makt er en hovedutfordring for den videre reformprosessen.

For Norge, som har arbeidet for demokrati og menneskerettigheter i Myanmar i 25 år, er det viktigere enn noen gang å støtte politiske prosesser som styrker en valgt regjering, på bekostning av militæret. Det er viktig å søke politiske løsninger på politiske problemer, noe som både borgerkrigen og konflikten i Rakhine-staten er eksempler på.

Vi har det siste året sett at militæret benytter sikkerhet som argument for brutale aksjoner med store lidelser for sivilbefolkningen. I Rakhine-staten har FNs høykommissær for menneskerettigheter og Human Rights Watch rapportert om overgrep hvor mer enn 1 000 rohingya-muslimer er drept og 70 000 er drevne på flukt. I Kachin-staten og Shan-staten har militærets offensiver undergravd regjeringens troverdighet i fredsprosessen. Mer enn 100 000 mennesker er internt fordrevne, noe som gir grunn til å tvile på militærets vilje til fred.

Det er stor risiko for at eskaleringen av konflikter vil gi et tilbakeslag i landets demokratiserings- og fredsprosess. Videre politiske reformer og fred er avgjørende for å redusere militærets kontroll over politikken. Fred er også helt nødvendig for å investere i de ressursrike delstatene, uten at dette skaper konflikter.

Norge har en sterk tradisjon for politisk engasjement i kampen for demokrati, fred og menneskerettigheter i Myanmar. I senere år har økonomisk utvikling og næringslivssamarbeid blitt vektlagt. Investeringer er positivt, men utfordringene med overgang til demokratisk styresett og politisk konfliktløsning vedvarer som grunnleggende utfordringer. Denne situasjonen krever en balansert tilnærming til både freds- og demokratistøtte, utviklingssamarbeid og næringslivsengasjement.

Norge har et spesielt ansvar i Myanmar, og jeg vil illustrere det med å peke på tre områder.

Det første er det rent historiske. Norge var på 1990-tallet en klar stemme for liberale verdier, demokrati og menneskerettigheter og en artikulert motstander av militærregimet. Etter at Aung San Suu Kyi ble tildelt Nobels fredspris i 1991, ble engasjementet fulgt opp med økonomisk støtte til eksilregjeringen, radiostasjonen Democratic Voice of Burma og politiske aktører og organisasjoner, kanalisert gjennom Den norske Burma-komité. Disse tiltakene er fremdeles en viktig grunn til at Norge står i en særstilling i Myanmar, og er noe norsk næringsliv fremdeles drar nytte av.

Det andre er politisk og økonomisk. Norge var blant de første vestlige land som støttet militærregimets reformer fra 2011. Norske næringsaktører dro nytte av Norges nye politikk. Dette utløste høsten 2015 sterk kritikk fra Aung San Suu Kyi, som mente at norske myndigheter var langt mindre opptatt av politiske reformer enn av økonomiske interesser. Det er jo store, tunge bedrifter som er involvert i Myanmar, som Telenor, Statoil og Statkraft.

Det tredje er fredsengasjement. Norge engasjerte seg sterkt i fredsprosessen, men engasjementet har ennå ikke resultert i en nasjonal våpenhvile. Veien fram mot politiske forhandlinger vil bli svært lang. Myanmar har nå sin første valgte regjering siden 1960. At demokratiseringsprosessen lykkes, har betydning ut over Myanmars grenser. Etter 50 års militærdiktatur står utfordringene i Myanmar i kø. Norge har unik kompetanse på flere økonomiske/industrielle felt, som offshore gassutvinning, telekom og vannkraft, men vi må ikke glemme at vårt langvarige engasjement innen demokrati og menneskerettigheter har gitt en tilsvarende unik kompetanse, som har bidratt til å skape tillit mellom partene i Myanmar. Mens norske myndigheter arbeider for investeringer og liberalisering av økonomien, må dette følges opp av støtte til landets politiske prosesser for fred, demokrati og menneskerettigheter. Dersom Norge har ambisjoner om å bidra til at Myanmar lykkes med politiske reformer og fred, kreves det en fortsatt sterk norsk Myanmar-kompetanse med gode nettverk. Det trengs et nettverk inn til politiske partier, etniske organisasjoner og andre toneangivende aktører i Myanmar. Støtte til lokalt sivilsamfunn kan være et viktig bidrag til et bærekraftig demokrati. Det er imidlertid minst like viktig å nå ut til det politiske nivået.

Tiden fram mot det neste nasjonale valget i 2020 vil bli avgjørende for landets framtid. I denne kritiske tiden er vi avhengig av kunnskap om og innsikt i hva som skjer, og hva internasjonale aktører kan bidra med for å styrke den demokratiske prosessen. Den kompetansen norske aktører har, er unik og må styrkes. De siste årene har norske investeringer økt betraktelig i Myanmar, og det er skapt et større behov for å gi råd og følge med på investeringene.

For Stortinget er det viktig at statlige selskaper arbeider ansvarlig i et land som delvis har et militært styre. Myanmar-nettverket på Stortinget er en videreføring av PD-Burma, som utenriksministeren selv har ledet. Burma-komiteen har koordinert dette arbeidet, som har gjort oss folkevalgte bedre i stand til jevnlig å følge opp norsk politikk i Myanmar.

Den norske Burmakomité har arbeidet i Myanmar siden 1992 – 25 år i år, lengst av de norske organisasjonene – og har en sterk posisjon i det internasjonale Myanmar-miljøet. Det er et unikt politisk nettverk inn i landet og har en sterk tillit hos sentrale politiske aktører, en kompetanse som er helt avgjørende i den situasjonen hvor vi nå er, hvor man har en demokratisk valgt regjering i Myanmar, men sammen med en udemokratisk grunnlov. Det er viktig i den situasjonen vi er i nå, å ha kompetanse også i Norge på hva som er militærets ansvar – spesielt inn mot rohingyaene og situasjonen i Rakhine-staten, men også i nord med de konfliktene som er i delstatene Shan og Kachin – hvor mye ansvar det er regjeringen egentlig har, og hvor mye ansvar det er som fortsatt ligger til militæret. Det er det vanskelig for oss å trenge inn i, og det er også vanskelig å se hva konsekvensene er. Det er avgjørende at vi har den kompetansen også i Norge, om hva de reelle maktforholdene i Myanmar er.

Nå er jeg spent og vil gjerne høre hva utenriksministeren tenker om hvordan vi fra norsk side kan og bør bidra inn i det viktige demokratiserings-, freds- og forsoningsarbeidet i Myanmar.

Utenriksminister Børge Brende []: Først vil jeg takke representanten Ola Elvestuen for å reise en interpellasjon om Myanmar, som er – med det systemet som vi har nå – et viktig fokusland, og jeg vil også, iallfall fra min side, foreslå at det skal bli et partnerskapsland i fremtiden. Norge har en viktig posisjon i Myanmar, og det er satsinger som vi selvsagt skal videreføre.

Et snaut år er gått siden den første demokratisk valgte regjeringen på over femti år tok over makten i Myanmar. Under Aung San Suu Kyis ledelse viser myndighetene vilje til å gripe fatt i landets mange utfordringer. Samtidig er de åpne for støtte fra det internasjonale samfunnet. Utfordringene er – som representanten også helt riktig var inne på – mange i det unge demokratiet.

Etter sammenhengende konflikt med en rekke væpnede etniske grupper siden landets uavhengighet er det en krevende fredsprosess som skal drives fremover. Mye gjenstår, ikke minst når det gjelder sammensetning av parlamentet og innen menneskerettigheter og økonomisk utvikling. Hæren hviler over landets nasjonalforsamling og selvsagt over hovedstaden Naypyidaw. Overgrep mot etniske grupper, den uakseptable situasjonen for rohingyaene og et økende antall internflyktninger er eksempler på utfordringer som Myanmar står overfor.

Støtte til våpenhvileområdene og til fredsprosessen mellom myndighetene og de etniske gruppene har vært en sentral del av Norges engasjement. Det er norsk tradisjon å lytte til aktørene. Vi er i tett kontakt med myndighetene og våpenhvilegruppene om behov for støtte. Norge etablerte kontakt med de etniske minoritetene i Myanmar i en tidlig fase av fredsprosessen. Norsk støtte til arbeidet i våpenhvileområdene har vært verdsatt. Norge bidrar til giverfondet «Joint Peace Fund», hvor vi har styreplass. I tillegg støtter vi våpenhvileovervåkningsmekanismen gjennom FN.

Vi viderefører vår støtte til reformarbeidet i Myanmar. Vi har et betydelig og bredt engasjement, og vi samarbeider både med regjeringen, med frivillige organisasjoner og med FN-systemet. Målsettingen er å bidra til fattigdomsreduksjon, demokratisk utvikling og varig fred. Norge er en aktiv pådriver for å fremme utvikling. Oppgraderingen til full ambassade i 2013 ga grunnlag for tett oppfølging og løpende dialog med myndighetene og andre viktige aktører.

Myanmar er fokusland – som jeg nevnte – for utviklingssamarbeid, og vår innsats er langsiktig. Bilaterale programmer innen vannkraft og miljø er allerede godt i gang, og Olje for utvikling er i en tidlig fase. Et tilsvarende engasjement i fiskerisektoren, Fisk for utvikling, er under planlegging. Dette er områder hvor Myanmar ønsker samarbeid med oss, og hvor vi har relevant erfaring og kompetanse. En rekke norske organisasjoner er engasjert i Myanmar, og det er økende interesse blant norske bedrifter og selskaper.

Norge kan og vil fortsette å spille en konstruktiv rolle for den videre demokratiseringsprosessen i Myanmar, i nært samarbeid med myndighetene, sivilsamfunnet, internasjonale aktører og privat sektor. Norge kan bidra positivt, men det er Myanmar selv som må finne varige løsninger som sikrer fred og utvikling for landets befolkning.

I våre politiske samtaler med Myanmars myndigheter tar vi opp utfordringene landet står overfor, inkludert situasjonen i delstatene Rakhine, Kachin og Shan og det økende antallet internflyktninger i landet.

Norge er aktivt engasjert i de årlige forhandlingene i FNs menneskerettighetsråd om situasjonen i Myanmar. Også i år var vi medforslagsstiller til resolusjonen som ble vedtatt 24. mars. Her uttrykkes det en klar forventning til at Myanmar tar tak i problemene, inkludert med diskriminering og overgrep mot rohingyaene i Rakhine-staten. En uavhengig internasjonal kommisjon utnevnt av Menneskerettighetsrådets president skal granske anklager om alvorlige overgrep og MR-brudd i Myanmar utført av sikkerhetsstyrkene, med særskilt fokus på Rakhine-staten. For å lykkes med å bygge et stabilt og sterkt demokrati må Myanmar følge internasjonale forpliktelser innen menneskerettigheter og på det humanitære området. Norge støtter opp om FNs høykommissær for menneskerettigheters arbeid med å etablere permanent tilstedeværelse i Myanmar.

I motsetning til hvordan situasjonen var bare for noen få år siden, er det i dag fullt mulig å arbeide på vanlig måte inne i Myanmar. Et grunnleggende prinsipp i vår utviklingspolitikk er at innsats for demokratibygging og støtte til sivilt samfunn skal gå til aktører som er til stede i det aktuelle landet, og som mest mulig effektivt kan være med på å bygge en kultur for påvirkning nedenfra. Under diktaturet var ikke dette mulig i Myanmar. Derfor måtte vår støtte til demokratiprosessen kanaliseres via organisasjoner som opererte utenfor landets grenser. Representanten Elvestuen nevnte også PD Burma, hvor jeg selv var med da jeg satt på Stortinget, hvor det var helt naturlig å arbeide fra Norge overfor andre land for å skape internasjonal solidaritet og oppmerksomhet rundt situasjonen inne i Burma.

I dag er en rekke sivilsamfunnsorganisasjoner til stede i Myanmar. For å oppnå effektiv støtte til den demokratiske utviklingen, til beste for befolkningen og sivilsamfunnet, er det naturlig å dreie vår bistand mot aktører inne i Myanmar. Dette er det klare faglige rådet som jeg også har fått. Det demokratiske gjennombruddet har altså gjort det mulig å yte vår støtte til sivilsamfunnet i tråd med prinsippene som ligger til grunn for slik innsats i vår utviklingspolitikk.

Norge kanaliserer mye av støtten gjennom frivillige organisasjoner og de mange sivilsamfunnsaktørene inne i landet. Flere av disse er norske. Men det viktigste kriteriet for å yte støtte er om den på en mest mulig effektiv måte kan bidra til en positiv utvikling i landet. Et aktivt og engasjert sivilsamfunn er avgjørende for demokratisk og bærekraftig utvikling i Myanmar. Vi ønsker alle gode aktører og initiativer velkommen.

Formålet med norsk støtte til Myanmar er å bidra til fremgang i fredsprosessen og til en stabil demokratisk og økonomisk utvikling. Vår støtte skal være basert på Myanmars egne behov.

Ola Elvestuen (V) []: Jeg vil først takke for svaret.

Det er ikke noen tvil om at vi har mange av de samme målsettingene. Jeg setter pris på at man ønsker en oppgradering fra at det er et fokusland til at det også blir et partnerskapsland – eller i hvert fall en videreføring av den sterke fokuseringen som Norge har på Myanmar, der vi gjennom mange år har hatt en sterk posisjon, og der vi har hatt en stor respekt for det arbeidet som er gjort, spesielt når det gjelder menneskerettigheter og demokratiutvikling, fra 1990-tallet og fram til i dag – og at man ønsker å videreføre dette arbeidet.

Noe av uenigheten gjelder nok i hvor stor grad situasjonen i Myanmar er normalisert, ved at det, som statsråden sier, i dag er fullt mulig å jobbe på vanlig måte i Myanmar, der en har mange lokale aktører, og at man skal legge vekt på at det er de lokale aktørene som nå skal drive fram prosessen også fra norsk side og med norsk støtte.

Flere norske selskaper har store økonomiske interesser i Myanmar, og de har også hatt store investeringer – og en vilje til å gå inn – i Myanmar. Jeg nevnte noen tidligere, både Statoil, Statkraft og Telenor, noe jeg mener det er riktig og viktig at vi bygger videre på.

Det som er noe vanskelig å få tak på, er egentlig bakgrunnen for den kritikken som Aung San Suu Kyi kom med mot Norge høsten 2015. Man mente at her hadde man lagt for stor vekt på bare de økonomiske interessene og den økonomiske utviklingen, noe som i seg selv er positivt, men tok for lite inn over seg den støtten som de fortsatt trenger til en demokratisk utvikling. Én ting er å mene at en har en tydelig, demokratisk regjering, noe annet er problemet med den udemokratiske grunnloven, som gjør at Myanmar er i en veldig spesiell situasjon, der de militære sikrer seg mot all endring i grunnloven med 25 pst. av plassene i nasjonalforsamlingen, sammen med de viktigste departementene. Jeg vil derfor mene at det fortsatt er viktig at vi har et demokratiperspektiv, at vi må ta inn over oss at en trenger støttespillere også utenfor Myanmar – at vi trenger begge deler – og at en må ha en normalisering, men også må holde fast ved den kompetansen som ligger i organisasjoner utenfor Myanmar.

Det er ingen tvil om at jeg synes det er spesielt underlig med de kuttene i støtten som er kommet til Burma-komiteen, i en situasjon der jeg mener at det er nå en trenger å ha en tålmodighet, nettopp for å holde denne prosessen gående i årene framover.

Utenriksminister Børge Brende []: Som jeg også sa i mitt første svar til representanten, er det et grunnleggende prinsipp i vår utviklingspolitikk at innsats for demokratibygging og støtte til sivilt samfunn skal gå til aktører som er til stede i det aktuelle landet, og som mest mulig effektivt kan være med og bygge en kultur for påvirkning nedenfra. Under diktaturet var dette ikke mulig i Myanmar. Men jeg trakk også frem i mitt svar til interpellanten at Myanmar står overfor mange utfordringer. Det er den første demokratiske regjeringen på 50 år, og det er fortsatt slik at de militære, før man starter et valg, har minst 25 pst. av representantene i nasjonalforsamlingen.

Det er mange etniske grupperinger som fortsatt føler at de ikke tar del i styret av landet. Dette er minoriteter som føler at det burmesiske flertallet er med på å undertrykke dem. Dette er også minoriteter som føler seg mer bekvemme med Myanmar enn f.eks. Burma. Ikke minst føler rohingyaene i Rakhine-staten at de også må inkluderes i dette.

Jeg er glad for at også miljøer i Norge som tradisjonelt har jobbet bare med en burmesisk innfallsvinkel, har tatt inn over seg at vi nå står overfor en ny nasjon, Myanmar, under ledelse av Aung San Suu Kyi, som selvsagt også har begrensninger i måten hun kan operere på, på grunn av de militære. Det er ikke så godt å vite hvor mye Aung San Suu Kyi kan sette ting på spissen overfor de militære, men jeg oppfordrer Aung San Suu Kyi til å være tøff når det gjelder å overholde internasjonale menneskerettigheter – ikke minst i Rakhine-staten.

Jeg vet ikke hva som lå bak hennes refleksjoner i 2015. Det kan jo være det at man fra norsk side ganske tidlig var ute med å inngå en fred og forsoningsdialog også med det tidligere regimet, og det irriterte henne noe. Det er i hvert fall noe hun har sagt til meg. Men jeg tror det var riktig at man startet en dialog – en dialog som har ført til at man nå har den første demokratiske regjeringen.

Nå har vel Aung San Suu Kyi nok utfordringer å håndtere i eget land, ikke minst med de påstandene som nå har kommet rundt Rakhine-staten, så hun har vel mindre anledning til og mindre prioritert å utdele karakterer til Norge.

Harald T. Nesvik (FrP) []: Demokratisering er noe som kan være krevende, ikke minst er det noe som tar lang tid å få på plass. Myanmar-problematikken er en problematikk som har vært tema i denne sal mange ganger opp gjennom årene. Det er selvsagt helt naturlig, med tanke på den situasjonen som har vært i dette området.

Jeg vil gi honnør både til interpellanten, som tar opp denne problemstillingen, og – ikke minst – også til regjeringen for måten man jobber på for nettopp å underbygge at man i landet selv kan være med på å drive fram den demokratiseringen som må finne sted i Myanmar.

Jeg skal ikke gå inn i alle de forskjellige folkeslagene og provinsene, det kan utenriksministeren så uendelig mye bedre. Jeg hørte innlegget til statsråden. Det er ekstremt mange folkegrupper og minoriteter i Myanmar, og de har ulike utfordringer.

Det eneste jeg er helt sikker på, er at skal et land både komme ut av fattigdom og få en vekst, er handel – og handel med andre land – helt vesentlig for å få det til. Gjennom handel er det ikke bare en tjeneste eller en vare som forflyttes så man får pengebeløp tilbake, det er også kompetanseutveksling. Det er erfaringsutveksling – man får se hvordan ting fungerer andre steder, man blir kjent med hverandre, man kan påvirke hverandre og få i gang prosesser. Det er ekstremt viktig.

Vi vet også at Myanmar ønsker samarbeid på flere områder. Fremskrittspartiet mener det er viktig at vi stiller opp der vi kan for å hjelpe til i disse prosessene, og det vet jeg at statsråden også er opptatt av. Men det er viktig at vi sørger for at endringene og det som skal skje, har fotfeste i det landet utviklingen skal skje i. Vi må bare erkjenne at vi kanskje må justere litt på våre forventninger når det gjelder tidsperspektivet for når ting kommer på plass, for dette er altså, som det har vært vist til her, den første demokratisk valgte regjeringen på 50 år i Myanmar.

Det er i hvert fall en god begynnelse, det som skjer. Så får vi følge utviklingen nøye og bidra med det vi kan bidra med. Det aller, aller viktigste er at vi sørger for både handel, kompetanseutveksling, meningsutvekslinger og samarbeid på en rekke områder, slik at man kan komme videre. Men jeg tror ikke vi skal forvente at det blir etter vestlige normer, det som skjer i Myanmar, og at det skjer over natten. Ting tar tid, det må vi rett og slett bare akseptere.

Ola Elvestuen (V) []: Først vil jeg si at jeg er helt enig i at det var riktig å bruke den muligheten som man fikk fra de reformene som ble påbegynt i 2011. Jeg tror det har vist seg i etterkant at det har gitt positive resultater, også med den økonomiske satsingen fra norske selskaper som har vært i Myanmar. Det ser vi, for det har jo vært en positiv utvikling der man har hatt vekstrater i Myanmar de siste årene. I 2015 var det 7 pst., i 2016 var det 8,1 pst. Man har også hatt en politisk utvikling nå etter valget, hvor det anerkjente Freedom House ikke karakteriserer Myanmar som et ikke-fritt land, men som et delvis fritt land. Så det er ingen tvil om at det er en positiv utvikling. Også den kontakten som Norge har, må da være i utvikling gjennom at man bygger mer opp under lokale aktører, at vi mer og mer normaliserer den økonomiske kontakten som vi har med Myanmar. Etter hvert som man får en åpning, får man også opp mer av kompleksiteten med de ulike etniske grupperingene, også kompleksiteten med hensyn til å få på plass en fredelig utvikling, og etter hvert må man jobbe for å få en fredsavtale.

Men selv om man har en demokratisk utvikling, er det allikevel viktig å ha bevisstheten om den helt grunnleggende udemokratiske grunnloven, at det er militære som sitter med full kontroll på sikkerhetspolitikken, og det er vanskelig å se hvordan man skal komme et steg videre for å komme seg ut av det. Jeg tror derfor det er viktig for Norge at man egentlig må ha to løp. Det ene er å bygge videre på en demokratisering, på en åpenhet, det å ha en friere presse, det å kunne bygge opp under samfunnet i Myanmar. Samtidig, fordi kompleksiteten er der, trenger man å ha aktører både her i Norge og ellers som peker på det særegne med det som nærmest er en vetorett med den kontrollen på sikkerhetspolitikken som militære har. Jeg tror det er viktig for å få fram et helhetlig bilde, og at det er viktig for at vi skal gi vår – skal vi si – riktige støtte inn mot Myanmar. Det er klart at Aung San Suu Kyi har et stort ansvar, ikke som president, men som «State Councellor», men samtidig må man også passe på at det ikke tillegges urettmessig ansvar i det som er en internasjonal dialog, også på bakgrunn av den fredsprisen som hun har, for det er klart at det er det en fare for. Derfor mener jeg det er viktig at man fortsatt holder fast ved at Norge må støtte opp både her og internasjonalt for egne aktører.

Utenriksminister Børge Brende []: Jeg mener at interpellanten har veldig mange gode poeng i sitt innlegg, og han har åpenbart et brennende engasjement for Myanmar – et engasjement som jeg også deler. Men først og fremst er det jo mye å glede seg over. Jeg tenker på at Aung San Suu Kyi satt ti år i husarrest, men er i dag «State Councellor». Presidenten i Myanmar er fra hennes parti. Men det er også slik at Aung San Suu Kyi som nobelprisvinner har et ansvar for å sette ned foten. Det er selvsagt fint å være «State Councellor», men hvis det er slik at hun blir tvunget til en politikk som hun ikke kan ta ansvar for, f.eks. når det gjelder behandling av rohingyaer i Rakhine-staten, hvor det er svært bekymringsfullt det vi har opplevd av opptreden fra myndighetene i Myanmar, så er det Aung San Suu Kyi som må si fra: Dette kan aksepteres, og dette kan ikke aksepteres. Så lenge man er «State Councellor, har man også et viktig ansvar knyttet til dette. Det er noe som jeg vil ta opp med henne når jeg forhåpentligvis skal til Myanmar på besøk i juli, også for å videreføre det engasjementet Norge har hatt overfor mange av de etniske minoritetene som må integreres. Myanmar er ikke bare burmesere. Burmesere utgjør kanskje 60 pst. av befolkningen. Skal man lykkes med å styre dette landet, skal man lykkes med å sørge for integrering, skal man lykkes med å få til fred, må man også nå ut til andre folkegrupper enn sin egen. Dette er et stort ansvar som Aung San Suu Kyi har som burmeser – å bidra til at også de andre etniske gruppene tar det inn over seg. Det er også viktig at norske miljøer som jobber med Myanmar, tar dette inn over seg.

Som interpellanten også var inne på, er Myanmar fortsatt et veldig fattig land. Veldig mange i Myanmar har ikke tilgang på elektrisitet. Det er dårlig infrastruktur. Det er enorme investeringer som trengs. Jeg er glad for at norsk næringsliv har stilt opp og foretar investeringer, bidrar til veksten. Uten vekst er det ingen mulighet til å nå de målene man har for utvikling. Så er det klart at norsk næringsliv skal etterleve det som er internasjonale prinsipper. De skal overholde menneskerettighetene. De stiller helt klare krav til norsk næringsliv. Men vi vet at bistand bare er et lite element i dette. Hvis man får på plass investeringer og får på plass demokrati, er mye gjort.

Presidenten: Debatten i sak nr. 4 er omme.