Anniken Huitfeldt (A) [18:36:10] (komiteens leder): Over 20 millioner mennesker risikerer å sulte i hjel i Jemen, Sør-Sudan, Somalia og nordøst i Nigeria. Vi står overfor den mest alvorlige humanitære krisen siden annen verdenskrig. Etter at utenriksministeren holdt sin redegjørelse her for Stortinget for en uke siden, kom denne dypt urovekkende beskjeden fra FNs nødhjelpskoordinator, Stephen O’Brien, i FNs sikkerhetsråd. Han mener at den humanitære responsen nå trenger 4,4 mrd. dollar før juli måned. Norge har en helt spesiell rolle i det internasjonale humanitære systemet. Selv om vi definitivt er en stor giver av humanitær nødhjelp, kan vi ikke måle oss i totalbeløp med USA og EU. Men vår nisje handler om å kunne handle raskt og være fleksibel når det trengs, og når behovet oppstår – og nå trengs det.

Regjeringa har bidratt til å avholde en egen giverkonferanse for landene rundt Tsjadsjøen og har tilkjennegjort nye bevilgninger til humanitær bistand i Sør-Sudan. Jeg vil likevel benytte denne anledningen til å oppfordre utenriksministeren – fra Stortingets talerstol – å redegjøre for hvordan Norge skal svare på den dramatiske appellen fra FNs nødhjelpsjef. Det er forstemmende hvordan denne akutte sultkrisen ikke kun er en naturkatastrofe. Krisen er også skapt av mennesker, og da tenker jeg spesielt på situasjonen i Sør-Sudan, hvor Norge har spilt og fortsatt spiller en helt spesiell rolle. Men uskyldige barn kan jo ikke lastes for politiske lederes maktmisbruk og vanstyre. Millioner av mennesker er i akutt fare for å sulte i hjel. Da skal Norge stille opp.

Jeg vil takke utenriksministeren for en bredt anlagt redegjørelse. Grunntonen i fjorårets redegjørelse var mollstemt. I år innledet utenriksministeren med å medgi at han gjerne skulle holdt årets redegjørelse i et lysere toneleie. Det er sjelden et veldig oppløftende argument å peke på at det var verre før, men likevel: For 100 år siden raste første verdenskrig i Europa. Hundretusener av unge menn utslettet hverandre i skyttergravene. Regjeringa her i byen, som den gang fremdeles het Kristiania, strevde med å opprettholde Norges nøytralitet. Det var nettopp på grunn av de alvorlige vanskelighetene som verdenskrigene brakte med seg, bare tolv år etter Norges selvstendighet, at Stortinget ble trukket sterkere inn i utenrikspolitikken.

I 1917 fikk Stortinget en mer formell rolle i utenrikspolitikken gjennom opprettelsen av en spesialkomité for utenrikspolitiske anliggender, altså forløperen til dagens komité. Og i både 1915, 1916 og 1917 holdt utenriksminister Nils Claus Ihlen flere meddelelser og redegjørelser for Stortinget, enten for lukkede dører eller uten etterfølgende diskusjon.

Den første åpne utenrikspolitiske redegjørelsen, hvor det ble lagt opp til debatt i salen etterpå, ble holdt den 1. november 1917. Utenrikspolitikken var dermed ikke lenger utelukkende Kongens og regjeringas ansvar, men ble gjennom Stortinget kjent for allmennheten og åpent debattert. I tillegg til at vi nylig kunne markere 100-årsjubileet for utenriks- og forsvarskomiteen, er det i 2017 også 100-årsjubileum for den utenrikspolitiske redegjørelsen slik vi kjenner den i dag.

Som så ofte før vil vi fra Stortingets side kunne slutte oss til de aller fleste av utenriksministerens beskrivelser og analyser. Mer interessant blir det når analysen skal omsettes i praktisk politikk og prioriteringer. Apropos prioriteringer: Jeg merket meg at i årets redegjørelse forekom ordet «prioritering» ikke mindre enn 18 ganger. Da er det fare for at et skip som går i alle retninger, ender med å bli stående stille. Den siste utenrikspolitiske redegjørelsen i denne stortingsperioden er også en anledning til å gjøre opp status, oppsummere og evaluere.

På enkelte områder ser vi en regjering som sa én ting før valget i 2013, og som gjør noe helt annet enn det de har lovet. For fire år siden, våren 2013, ønsket f.eks. Høyres representanter i denne salen å gjennomføre store kutt i utviklingsbistanden til Etiopia. Siden den gang har Etiopia blitt utvalgt til å være ett av Norges tolv såkalte fokusland i utviklingsbistanden, og omfanget av norsk bistand til Etiopia har fortsatt å vokse gjennom stortingsperioden.

Sundvolden-erklæringen fra høsten 2013 inneholdt fortjenestefulle ambisjoner om å fremme demokrati, menneskerettigheter, rettsstatsprinsipper og ytringsfrihet i utviklingspolitikken. I utenriksministerens redegjørelse varsles det nå om mindre megafon og mer dialog. Det skal være mer fokus på resultater enn på symboler.

Jeg skal ikke påstå at det i disse spørsmålene er svarthvitt. I avveiningen av verdier og interesser i utviklingspolitikken møter vi på både paradokser og dilemmaer. Utenriksministeren og Stortinget kunne imidlertid fått bedre anledning til faktisk å redegjøre og drøfte disse spørsmålene om regjeringa hadde holdt fast ved en konkret lovnad i sin egen erklæring: løftet om å avholde en årlig utviklingspolitisk redegjørelse her i Stortinget.

USA er Norges viktigste allierte. De transatlantiske båndene er både langvarige, brede og dype – dype nok til å tåle uenighet blant venner, det være seg om apartheid i Sør-Afrika eller om krigene i Vietnam og i Irak. Jeg merket meg at utenriksministeren omtalte invasjonen i Irak som mislykket og med store negative ringvirkninger. Den dommen er det ikke vanskelig å slutte seg til.

Det politiske bildet her hjemme så annerledes ut for 14 år siden, vinteren 2002–2003, under opptakten til Irak-krigen. Tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik skriver i sine memoarer om hvordan han måtte stille kabinettsspørsmål internt i egen regjering – internt i sin egen regjering, altså – for å unngå at Høyre fikk gjennomslag for at Norge skulle delta i invasjonen av Irak uten støtte fra FNs sikkerhetsråd.

Det andre partiet i dagens regjering har heller ingen utpreget stolt historie i denne saken. Daværende partileder gjorde det klart at han mente at det var uklokt av Norge ikke å støtte Irak-krigen.

Vi trenger et politisk lederskap for å makte å si nei når det er riktig og nødvendig – også til vår aller viktigste allierte.

En annen sak hvor det er nødvendig å reagere på politikken til vår nærmeste allierte, er Trump-administrasjonens beslutning om å nekte støtte til utviklingsrettede helseorganisasjoner som informerer om abort som en del av helsetilbudet. Trump-administrasjonens grep er langt mer dramatisk enn lignende tiltak under George W. Bush’ presidentperiode. Den gangen gjaldt støttenekten kun midler til familieplanlegging. Nå sperres organisasjoner ute fra all amerikansk helsebistand – en pengepott som er 15 ganger større enn under Bush-administrasjonen. Her mener jeg at regjeringa har reagert for sent og for svakt – for sent fordi fire land som tradisjonelt er likesinnede land med oss, Nederland, Belgia, Danmark og Sverige, sammen tok initiativet til en giverkonferanse under mottoet «She Decides», «hun bestemmer». Her kunne og burde Norge vært med som medarrangør.

Arrangørlandene listet selv opp andre land som hadde sluttet seg til initiativet raskt. Det var Canada, Kapp Verde, Estland, Finland og Luxembourg. Norge var altså ikke med verken i første rekke, blant arrangørene, eller i andre rekke, blant dem som meldte seg til støtte først. Regjeringa har bevilget 85 mill. kr til organisasjoner som rammes av Trump-administrasjonens restriksjoner, men denne reaksjonen blir for svak og for liten når vi tar i betraktning at regjeringa i løpet av perioden har kuttet bevilgningene til FNs befolkningsfond med 70 mill. kr.

I et naboland eller i en nabogrend bør man ha et godt forhold og en åpen kommunikasjon med alle sine naboer. De viktigste naboforholdene er likevel mellom de direkte naboene, altså de man deler gjerde med. Russland er ikke bare et land i vårt nabolag. Russland er vår nabo. Vi deler 195 km landegrense, og ikke minst deler vi en omstendelig framforhandlet grense til havs. Norge har interesse av å opprettholde kontakt med Russland, også i vanskelige tider. Vårt naboskap med Russland må være basert på samarbeid, dialog, fasthet og forutsigbarhet. Vi må stå sammen med våre allierte og våre europeiske partnere i møte med brudd på folkeretten. Samtidig må vi særlig hegne om samarbeidet i nord, som har bidratt til lavspenning i nordområdene. Jeg ønsker velkommen at utenriksministeren nå varsler at han i slutten av måneden vil reise til Arkhangelsk og møte bl.a. den russiske utenriksministeren. For min del vil jeg også oppfordre utenriksministeren til ikke å gjøre det samme som hans kollega, fiskeriministeren, gjorde, da han besøkte Russland etter Krim-annekteringen og uttalte at han ville legge lokk på de store, overordnede konfliktene.

Vi trenger en ærlig dialog med Russland. Det har også vært et ønske fra Stortingets side, men medlemmer av vår delegasjon ble som kjent nektet visum av russiske myndigheter. Jeg har samtidig merket meg at utenrikskomiteen i det danske Folketinget i forrige uke besøkte Russland, og ingen parlamentarikere der opplevde visumnekt.

Avslutningsvis vil jeg takke utenriksministeren for samarbeidet i stortingsperioden som nå nærmer seg slutten, og gi en anerkjennelse for det diplomatiske arbeidet som er lagt ned for å normalisere Norges forbindelser til Kina. Normaliseringen er et resultat av langsiktig og tålmodig diplomati. Jeg mener det har vært nødvendig å ta den tida til hjelp for å komme fram til en normalisering av forholdet mellom våre to land.

Regjeringa har også videreført et svært viktig arbeid når det gjelder fredsavtalen i Colombia, men nå gjenstår den vanskeligste delen av arbeidet – arbeidet med å gjennomføre selve avtalen.

Også arbeidet med jenters rett til utdanning fortjener honnør fra Stortingets side.

Vi opplever at problemene i verden kommer stadig nærmere oss. Derfor bør vi i større grad diskutere dilemmaene i norsk utenrikspolitikk. Den utenrikspolitiske redegjørelsen er et egnet sted for en slik diskusjon.

Sylvi Graham (H) [18:48:48]: Jeg vil også starte med å takke utenriksministeren for en grundig og bred redegjørelse.

Hovedlinjene i norsk utenrikspolitikk ligger fast. Men det er vår felles utfordring at verden ikke ligger fast. Dramatiske hendelser i våre østlige og sørlige nærområder forsterker en utvikling der stadig mer av utenrikspolitikken blir innenrikspolitikk.

Regjeringen har bebudet at den i vår legger fram en stortingsmelding om Norges veivalg i utenriks- og sikkerhetspolitikken. Det er bra, for omgivelsene endrer seg i raskere tempo enn før, og det kan føre til at vi må korrigere kursen når vi ser uforutsette hendelser og situasjoner. Sentralt er likevel vår langsiktige strategi. De krisene vi nå ser utspille seg, kan være borte og erstattet av andre kriser som kan dukke opp i morgen eller om 5, 10 eller 20 år. Derfor må vi tenke langsiktig i sikkerhetspolitikken og stå fast ved våre verdier og våre interesser. Ingen er mer avhengig av internasjonale institusjoner og klare internasjonale spilleregler enn oss.

Statsministeren sa det så riktig i sin nyttårstale: «Historien om Norge viser at både vår velstand og vår trygghet skaper vi best sammen med andre.» Det er en oppskrift som med fordel også kan følges av andre land. Å forsvare nasjonale interesser behøver slett ikke bety alenegang. Derfor er det bekymringsfullt å følge utviklingen som truer med å slå sprekker i den liberale verdensordenen, som er bygget opp i løpet av de siste 70 årene. I altfor stor grad har vi tatt demokratiets seiersgang for gitt. Økt populisme, proteksjonisme og nasjonalisme truer alt vi har oppnådd – ja, hele det internasjonale samarbeidet som er bygd for å sikre fred, demokrati og menneskerettigheter. Derfor vil jeg understreke viktigheten av at vi må stå opp for og forsvare våre verdier for å sikre fortsatt stabilitet, trygghet, fred, frihet, demokrati og velstand – ja, for at vi kan sikre fortsatt framgang. Jeg er glad utenriksministeren er så tydelig på at vi må fortsette arbeidet med å bygge en velfungerende verdensorden – for at rett fortsatt skal gå foran makt.

Vi står overfor et selvhevdende Russland som forsøker å påvirke verdier i andre land. Annekteringen av Krim utgjør tillitsbrudd og brudd på folkeretten. Det er viktig at Norge forholder seg til Russland på en forutsigbar og fast måte, og at Europa står samlet om sanksjonene man har vedtatt. Bilateralt ønsker Norge fortsatt et godt samarbeid med Russland, særlig om fiskeriforvaltning, miljøvern, atomsikkerhet, kystvakt, grensevakt, søk og redning.

NATO og det transatlantiske samarbeidet er viktig som aldri før. Regjeringen har investert tungt i Forsvaret og fører en stødig og tydelig sikkerhetspolitikk i samarbeid med våre viktigste allierte i Europa og NATO. Den nye administrasjonen i USA har understreket NATO-solidariteten, og det er gledelig. USA er vår viktigste allierte, og Norge er avhengig av et godt forhold til USA, uavhengig av hvem som er president, og uavhengig av hvilket parti som styrer.

Her i Europa har terrortrusselen blitt en del av vår sikkerhetsutfordring. Sammen med migrasjonsutfordringene viser dette hvor nært vår sikkerhet er bundet opp mot konfliktområdene sør og øst for Middelhavet. Europa arbeider nå for å ta større ansvar for egen sikkerhet. Prioriteringen av Europa og nærområdene er sentralt for Norge – både utenrikspolitisk og sikkerhetspolitisk.

Konflikten i Syria er grufull. Norge holder fast ved at vi trenger en politisk løsning som partene kan enes om. ISIL er en trussel langt utover regionen. Norge er femte største humanitære giverland i Syria og i nabolandene, og vi bidrar militært i kampen mot ISIL, støtter opp om politiske prosesser og går inn med stabiliseringstiltak. Kampen mot ISIL gir sakte, men sikkert resultater. Gruppen fortsetter å tape landområder, og deres finansielle evne er svekket. Over en million fordrevne irakere har kunnet returnere hjem i 2016, bl.a. takket være norsk støtte til stabilisering.

Norge arbeider for å nå målet om en kjernevåpenfri verden i tråd med Ikkespredningsavtalen, NPT. Stortingets enstemmige vedtak fra 2016 ligger til grunn for norsk politikk for kjernefysisk nedrustning. I vår starter forberedende møter for Ikkespredningsavtalens tilsynskonferanse i 2020. Norge vil bidra aktivt for reell framgang med sikte på en vellykket tilsynskonferanse. Det er viktig. Det er dypt bekymringsfullt at Nord-Korea fortsetter å utvikle sitt atomvåpenarsenal. Vi støtter fullt opp om FN sikkerhetsråds resolusjoner om sanksjoner mot Nord-Korea.

Utenriksministeren presenterte en verden full av kontraster i sin redegjørelse til oss i Stortinget. Viktige framskritt ble viet betydelig plass. Aldri før har så mange mennesker på kloden kunnet nyte så mye velstand, velferd og utdanning. Vi ser fortsatt framgang for freden i Colombia og Sri Lanka.

Normaliseringen av forholdet til Kina åpner nå opp store muligheter for samarbeid med verdens nest største økonomi og med et land som er fast medlem av FNs sikkerhetsråd.

Kina var også en vesentlig aktør i Paris 2015, og Paris-avtalen er den første rettslig bindende klimaavtale med reell global deltakelse fra alle land. Det skaper et godt grunnlag for å bekjempe trusselen som kommer av globale klimaendringer.

Målet for norsk utviklingspolitikk er å utrydde ekstrem fattigdom, med bærekraftmålene som rettesnor. Én prosent av BNI går til bistand også i 2017, som i hele denne stortingsperioden. Norge er i verdenstoppen som bistandsgiver, både i prosentandel av BNI og per innbygger.

Vår bistand skal innrettes slik at mottakerne settes i stand til å skape varig vekst selv. Våre midler skal dessuten kunne utløse bidrag fra andre, også private aktører. Det viktigste er likevel hvilke resultater vi får ut av bistandsmilliardene. Derfor har regjeringen igangsatt konsentrasjonsarbeid langs tre akser: tematisk, geografisk og ved reduksjon av avtaler.

Brorparten av bistanden går til fem hovedprioriteringer: utdanning, helse, jobbskaping og næringsutvikling, klima, miljø og ren energi, og humanitær bistand.

Det er nå tydeligere enn på lenge at verden står overfor sin største humanitære krise siden 1945. 20 millioner mennesker står i fare for å sulte i hjel på grunn av lang tids tørke. Norge bidrar til å redde liv i hele verden, også til de fire krisene i Jemen, Sør-Sudan, Somalia og nordøst i Nigeria, som FNs nødhjelpssjef trekker fram.

De mange store og langvarige humanitære krisene skaper enorme behov for humanitær hjelp. Det norske humanitære budsjettet har heller aldri vært høyere, og for første gang er det budsjettert med over 5 mrd. kr i humanitær respons på kriser og konflikter. Dette er en økning på over 50 pst. siden denne regjeringen tiltrådte.

I februar var Norge vert for en giverkonferanse for Nigeria og landene rundt Tsjadsjøen. Her annonserte utenriksministeren 1,6 mrd. kr i bistand for 2017–2019 til de minst 11 millioner menneskene som trenger humanitær bistand på grunn av krisen i denne regionen. Norge var også blant de første landene som responderte på FNs appeller for Somalia og Sør-Sudan. Utenriksministeren har nylig annonsert 135 mill. kr i humanitær hjelp til Sør-Sudan – nye, altså – og 64 mill. kr til Somalia. Vi bidrar også med humanitær støtte i Jemen og vil delta på en giverkonferanse for Jemen 25. april. I tillegg er Norge en stor bidragsyter til FNs nødhjelpsfond, CERF, som gir FN muligheten til å respondere raskt på humanitære kriser, og som bidrar til disse fire krisene jeg nevnte.

For å hindre tapte generasjoner og for å sikre utvikling og jobbskaping er utdanning, særlig for jenter og kvinner, nøkkelen til en varig vei ut av fattigdom. Fortsatt har 58 millioner barn ikke tilgang på skolegang. Derfor er hovedsatsingen på utdanning for jenter og barn i krise og konfliktområder så viktig.

Viktig er også vår satsing på helse, ikke minst kvinners helse og reproduktiv helse. Humanitær bistand og innsats i sårbare land er nødvendige bidrag for å lindre nød, hjelpe flyktninger i nærområdene og hindre at nye kriser oppstår. Denne regjeringen har også reagert raskt og positivt på initiativet fra Nederland for å fylle opp igjen noen av de reservene som ble tømt for kvinners reproduktive helse etter at den nye administrasjonen i USA kom på plass.

Harald T. Nesvik (FrP) [18:58:56]: Først av alt vil også jeg gi honnør til utenriksministeren for en veldig bred, god og grundig redegjørelse da han for en uke siden var i Stortinget og la fram sin da foreløpig siste utenrikspolitiske redegjørelse. Jeg regner med at det kommer flere av den sorten også i det nye stortinget, fra samme utenriksminister. Vi får i hvert fall håpe på det.

Jeg skal komme inn på noen av de tingene som utenriksministeren var inne på i sin redegjørelse, men også noen punkt som kanskje ikke var like framtredende i redegjørelsen. Slik må det bli, fordi utenrikspolitikken spenner veldig bredt.

Jeg vil starte med våre viktigste allierte. Den viktigste militære allierte, USA, er inne i en tid med store endringer i det politiske bildet. Det er mange personer som skal skiftes ut i en ny administrasjon. Det er mye nytt som skal komme på plass. Vi ser nye måter å kommunisere med både velgerne og omverdenen på, og vi har lært oss at 140 tegn gjennom Twitter-meldinger kan prege verdensbildet rimelig raskt når ting brenner som verst.

Det som har vært underlig, har vært å følge litt av den politiske debatten, særlig i Europa, der mange politikere nærmest har sprunget bena av seg for å prøve å ta avstand fra det som skjer i en del saker, om det valget som har vært i USA. Uansett hvem som er valgt, uansett hva man står for, og uansett hva som blir resultatet, må vi forholde oss til den folkevalgte presidenten som USA har valgt. Jeg tror vi må prøve å ta oss den tiden som skal til for at ting skal få satt seg.

Jeg tror vi må være åpne når det gjelder de meldingene som vil komme, og vi må ta på alvor de signalene som blir gitt. Når den amerikanske presidenten – som også en rekke tidligere presidenter – har signalisert at NATO-land må opp på det prosentmålet som de selv har satt gjennom Wales-avtalen, på 2 pst., da må vi lytte til det, lytte til at alle NATO-land må være med og bidra med sin skjerv til finansieringen av vår desidert viktigste allianse når det gjelder vår sikkerhet.

Det jeg vil peke på som foruroligende, er selvsagt det som har med omtalen av frihandelsavtalen å gjøre, det som nærmest kan se ut som en stil som går mer i proteksjonistisk retning. Det bekymrer meg. Men den må vi da sørge for at vi får både stoppet, endret og forhandlet fram gjennom internasjonale avtaler – både med USA og med andre land – for å sikre at vi får en videre utvikling innen frihandel.

Bistand i seg selv bringer ikke land ut av permanent fattigdom, det er det handel som gjør. Det er handel som bidrar til å dra mennesker ut av fattigdommen på permanent basis. Derfor er det viktig å ha tilgang til verdensmarkedet, også for de landene som sliter. Derfor er det viktig at vi sørger for å ha et avtaleverk på gang – og i orden – som sørger for standardiserte løsninger, sørger for at man er sikker på at når man selger varer, får man også oppgjør for varene sine. Derfor er det viktig at vi har kontroller knyttet til kvalitet osv., som gjør det mulig for land å åpne sine landegrenser for økt handel. Derfor er handelsavtaler viktig.

Fremskrittspartiet mener at det som skjedde gjennom brexit, også vil kunne åpne for muligheter for Norge – når brexit-forhandlingene er over, innen ca. to år – til å kunne inngå ny handelsavtale med Storbritannia, på gode vilkår, som vil sikre norske interesser på en god måte. Vi må bruke de mulighetene som byr seg i en slik setting. Men det er også klart at brexit setter oss på en stor prøve og kommer til å gi oss store utfordringer. Hva skal skje med fiskeriavtalen? Fiskeriforvaltningen i Nordsjøen, bl.a., vil bli utsatt for stort press nå i forbindelse med brexit. Samtidig har Norge alltid handlet med Storbritannia. Vi har veldig gode relasjoner med det landet, og kanskje kan vi nettopp gjennom brexit sørge for at vi får på plass et godt og sikkert avtaleverk for norske bedrifter, basert på den kulturen som vi har hatt gjennom alle disse årene.

Vi ser store utfordringer i Europa for tiden, og jeg vil særlig komme inn på en problemstilling som virkelig bekymrer meg: Vi har et Tyrkia i endring, vi har et Tyrkia som går vekk fra det demokratiske – som vi kunne kjenne på et tidligere tidspunkt – og mer og mer i retning av mindre ytringsfrihet, mindre frihet for mediene. Vi har sett arrestasjoner knyttet til akademia og opposisjon, som jeg ikke liker. Her er det viktig at man setter ord på den utviklingen som skjer. Dette skjer altså i et viktig NATO-land, der vi er helt avhengig av det samholdet som er innad i NATO. Og det skjer i et land der vi ser flyktningstrømmene, migrasjonen, og man har klart å få på plass en avtale med Tyrkia slik at man får forhindret – i hvert fall delvis – vandringen videre inn i Europa og sjøveien over til Hellas.

Det er viktig at vi har fokus på denne problemstillingen. Det er viktig at vi gir klare signaler og er klare i vår tale om at vi er et land som hegner om ytringsfriheten, og som hegner om menneskerettighetene. Derfor er det viktig at vi også er klare i vår tale i den henseende.

Norges desidert viktigste handelspartner er EU. EU har de senere årene – i hvert fall etter Fremskrittspartiets mening – gått i feil retning. Man har blitt mer og mer opptatt av det overnasjonale, og nasjonalstaten har mer og mer mistet sin innflytelse og sin makt internt i EU. Dette er foruroligende. Samtidig er det slik at nesten 70–80 pst. av våre varer og tjenester selger vi til EU. Da er det viktig at vi har et godt rammeverk, og det rammer vi inn gjennom EØS-avtalen. EØS-avtalen er viktig for Norge, men det er også helt klart at enkelte deler av denne avtalen er det viktig å få gjort noe med på sikt. Men det som er det interessante, er at de som er mest imot EU og EØS-avtalen, Senterpartiet, også er det partiet i denne sal som har vært med på å innføre flest EU-direktiv siden 1994, gjennom sin styringsperiode. Så de har også et ansvar i så henseende.

Det temaet som utenriksministeren var lite inne på i sin redegjørelse, er den maktforskyvningen som vi ser i dag. Vi ser en maktforskyvning som går mer og mer østover. Vi har et sterkt India og Kina, vi har et Indonesia – som vi hører veldig lite om i den offentlige debatt – som også er veldig stort, og som har en høy økonomisk vekst. Det er viktig at vi har fokus på disse tingene også i vår handelspolitikk, og jeg vil gi en veldig stor honnør nettopp til utenriksministeren, som gjennom dialog og arbeid har klart å få på plass – i hvert fall ganske raskt, forhåpentligvis – et normalisert forhold til Kina.

Jeg håper også at vi på sikt sørger for å ivareta de norske interessene knyttet til Russland. Vi må sørge for en god dialog – og det har vi. Vi har mange felles interesser med Russland, men samtidig skal vi selvsagt stå last og brast med våre allierte, også knyttet til at vi sier at vi ikke aksepterer annekteringen av Krim.

Norsk utenrikspolitikk skal alltid – og jeg gjentar, skal alltid – gjenspeile det som er norske interesser. Det gjør regjeringen. Det må regjeringen fortsette med, og da er det det som står i fokus når vi utarbeider vår utenrikspolitikk.

Knut Arild Hareide (KrF) [19:09:27]: Lat meg først få takke utanriksministeren for ei omfattande utgreiing, der han kommenterte ei lang rekkje utanrikspolitiske tema, gjentok hovudpunkta i regjeringas politikk, gav førehandsomtale av to meldingar som Stortinget vil få før påske i vår, og summerte òg opp det som er oppnådd på det utanrikspolitiske feltet i fireårsperioden. Eg trur det er nyttig å bli minna om at me i samarbeid har oppnådd viktig framgang på fleire område, utan at det skal ta merksemda bort frå det som er dei meir brennheite temaa.

Eg er òg glad for at komitéleiaren starta innlegget sitt med å peike på den sveltkatastrofen me no ser i emning, for me får jo i desse dagar ei tragisk påminning om at det ikkje er berre i og rundt Syria og Irak det trengst ein formidabel nødhjelpsinnsats. Som saksordførar for bistand til Afrika har eg gjennom fleire år løfta fram dei humanitære krisene som er komne i skuggen av Syria-konflikten, ikkje minst i Afrika sør for Sahara. Gjennom mange år har me frå Kristeleg Folkeparti si side understreka nødvendigheita av å styrkje innsatsen for eit meir klimarobust landbruk og auka matvaretryggleik i denne delen av Afrika. Ein samrøystes komité har gjentatte år stått saman om å etterspørje nettopp det. Innsats som førebyggjer kriser, er alltid betre enn å kome inn etterpå for å redusere skadane. Men dette har i ei årrekkje kome i skuggen av Syria-konflikten.

I dag melder media at me står overfor den verste sveltkatastrofen sidan den andre verdskrigen. «I ett år har FN advart uten å bli hørt», lyder overskrifta i Aftenposten. Over 20 millionar menneske risikerer å svelte i hel, og særleg hardt ramma er mange land i Sahelbeltet i Afrika sør for Sahara. Fredag bad FNs nødhjelpssjef, Stephen O´Brien, landa i FNs tryggingsråd om å stille opp økonomisk for å hindre ein katastrofe i Jemen, Sør-Sudan, Somalia og nordaust i Nigeria.

Nivået av underernæring er no kritisk høgt i fleire område, og dei er i ferd med å oppfylle FNs definisjon av sveltkatastrofe, ein sveltkatastrofe som kan bli den verste i vår mannsalder. I denne situasjonen er det naturleg for meg å be utanriksministeren om å svare på kva me kan gjere, for vil det ikkje no vere naturleg at me òg kan kome med ein ekstraordinær auke av bistandsramma for 2017, slik at me kan auke den akutte nødhjelpsinnsatsen utan å kutte i den nødvendige, langsiktige innsatsen for å førebyggje at framtidige sveltkatastrofar vil oppstå i Afrika sør for Sahara.

Eg vil òg fokusere på dei terrorgruppene me no ser. Me har jo lykkast relativt godt med å nedkjempe noko av ISILs frammarsj, og me ser no det motsette, at ISIL opplever ein militær tilbakegang. Dei har jobba fram det eg vil kalle ein terrorstat. Heldigvis mister dei no område etter område i Irak og Syria.

Men sjølv om den militære framgangen i kampen mot ISIL ser ut til å lykkast ganske godt, skal me ikkje tru at desse kreftene vil forsvinne. ISIL og beslekta ekstremistar vil framleis utgjere ei stor utfordring for tryggleiken internasjonalt. Verst er det i dei landa der dei står sterkt og utfordrar myndigheitenes kontroll over landterritorium. For dei som lever der, betyr ISIL-styret eit skrekkvelde. Dei som blir mest ramma av dette, er muslimar, men dei som kanskje blir ramma endå hardare, er minoritetar som kristne og jesidiar. Me får òg seinare i dag ein interpellasjonsdebatt som tar opp nettopp korleis minoritetar og kristne i realiteten opplever dette no. Me ser islamistiske terroristar som stiller spørsmålet: Er du kristen? Dersom svaret er ja, blir altså menneske skotne og drepne for si tru.

Eg vil òg kort nemne det som representanten Nesvik tar opp, nemleg den situasjonen me no ser i Tyrkia. Me ser òg korleis den innanrikspolitiske debatten og korleis demokratiet og menneskerettane blir utfordra i Tyrkia, og det er sterkt urovekkjande.

Liv Signe Navarsete (Sp) [19:14:52]: Eg vil takka statsråden for ei brei utgreiing om utanrikspolitikken. Statsråden innleia med at han skulle ønskje han kunne halde talen i ein lysare tone. Eg er samd med statsråden i at det er all grunn til å uroe seg over fleire trekk ved utviklinga me ser på den internasjonale arenaen. Krig, terror og statar på randa til kollaps er noko alle i salen ser på med stor uro. Meldingar om svolt og aukande problem med matforsyning er ei anna side som krev handling.

I slike tider er det viktig med gode alliansar. For Noreg er samarbeidet i FN og NATO av største betyding, slik det har vore i lang tid. Det er positivt at det nordiske samarbeidet fungerer godt. Noreg skal òg vere ein konstruktiv samarbeidspartnar med EU. I utgreiinga si sa statsråden:

«Vi må regne med at vi også vil se nye forslag til videre fordypning av EU-samarbeidet om sikkerhets- og forsvarspolitikk. Her er det avgjørende at Norge ligger tett på.»

Og vidare:

«Prioritering av Europa og nærområdene er en sentral konklusjon i Veivalg-meldingen som legges frem om noen uker – utenrikspolitisk og i høyeste grad også sikkerhetspolitisk.»

Senterpartiet er samd i at det i dagens situasjon er avgjerande å ha auka fokus på vårt eige land og nærområde. Men eg vonar statsråden i løpet av debatten kan slå fast at sitata ovanfor ikkje medfører noka endra linje i høve Noreg sin sjølvstendige utanriks-, sikkerheits- og forsvarspolitikk utanfor EU.

Statsråden trekte òg fram brexit, eit område der regjeringa og Senterpartiet har noko ulikt syn. Då Storbritannia vedtok å gå ut or EU, hadde den norske regjeringa det travelt med å forklare at det sjølvsagt berre var innvandringsmotstand som låg bak. Det er feil. Eg trur Noreg må ha den mest EU-lojale regjeringa i Europa. Fyrst åtvara ein britane mot å gå ut or EU. Så nekta ein EFTA å sende brev for å invitere til samarbeid etter brexit. Deretter trua ein med å blokkere eit eventuelt britisk EFTA-medlemskap, og så – etter sterkt press frå norsk næringsliv – vart den norske haldninga endra til at Noreg sjølvsagt var positive til samarbeid med britane, men Storbritannia måtte sjølv finne ut kva dei ville. Men då det britane ville, var å etablere ei formell arbeidsgruppe med Noreg for å førebu ein ny frihandelsavtale etter brexit, var det igjen tvert nei frå regjeringa, sjølv om det ifølgje Dagens Næringsliv var ulike syn og ulike råd frå embetsverket.

Så regjeringa må vere det næraste ein kjem til å gjere Noreg til eit lydrike under EU. Men kva vil regjeringa gjere opp mot Storbritannia? Kva vil regjeringa gjere for å kome næringslivet i møte, for å vere føreseielege? Skal ein halde fram med passiviteten og peike på ulike utgreiingar, eller skal ein gjere noko aktivt? Eg vil utfordre statsråden til å utdjupe regjeringa sine planar noko meir på dette området. Men eg gir statsråden heilt rett, når i han i talen sin sa følgjande:

«Brexit og den politiske utviklingen i USA illustrerer hvordan politiske maktsentra mister kontakten med store velgergrupper.»

Undersøkingane etter folkerøystinga er klare: Meir enn 17 millionar britar røysta for at Storbritannia skulle melde seg ut av EU. Ifølgje Lord Ashcroft Polls røysta 49 pst. av Leave-veljarane slik ut frå prinsippet om at avgjerder om Storbritannia bør takast i Storbritannia som viktigaste motivasjon. Kravet om større demokratisk påverknad i landet dei bur i, er like legitimt i Storbritannia som i Noreg.

Senterpartiet var sterkt skeptisk til norsk krigsdeltaking i Irak, og me var minst like skeptiske til å sende norske styrkar for å bidra i konflikten i Syria. Statsråden var svært tydeleg om konsekvensane av invasjonen i Irak. Berre framtida kan vise kva som vert konsekvensane av det som no skjer i Syria.

Det er to spørsmål eg og Senterpartiet har stilt regjeringa sidan ein gjorde det klart at norske styrkar skulle trene soldatar til kampane i Syria: Kven er soldatane Noreg trener opp? Kva bakgrunn har dei, kven sympatiserer dei med, og kva er deira motivasjon for å drive krigføring i Syria? Det neste spørsmålet, som òg er særs viktig, er kven regjeringa ser på som legitim styresmakt i Syria. Trass i at me har spurt fleire gonger, har me ikkje fått gode og avklarande svar. Statsministeren har uttala at regjeringa skulle gjere mykje for å sikre at ein visste kven Noreg faktisk gir militær trening. Mellom anna var løgndetektortestar nemnt som ein metode. Eg vart ikkje trygg då eg fekk det svaret, og eg må innrømme at eg er ikkje trygg no heller.

Godal-utvalet gav ein grundig analyse av det norske bidraget i Afghanistan. Ein klar konklusjon for Godal-utvalet var at ein må ha ein klar plan for politisk løysing og ein exit-strategi før ein går inn i ein framand krig. Det er vanskeleg å sjå føre seg at ein har ein klar plan for ei politisk berekraftig løysing i Syria, dersom ein ikkje har det klart for seg kven ein meiner er legitim regjering og styresmakt i landet.

Trine Skei Grande (V) [19:20:12]: Jeg vil også begynne med å takke utenriksministeren for en god og bred – om enn også mollstemt – redegjørelse for Stortinget. Han løftet mange viktige tema. Hvor store endringene er, viser seg når det store alvoret knyttet til den humanitære katastrofen i Afrika har seget innover oss de siste dagene etter denne redegjørelsen. Jeg syns også at utenriksministeren hadde en betimelig start med å snakke om hvilke utfordringer demokratiene våre nå står overfor.

Jeg syns egentlig det er litt leit når utenriksministeren i sin redegjørelse snakket om viktigheten av den frie presse, at vi opplever en tom presselosje både under utenriksministerens redegjørelse og under debatten. For det er veldig mange av Vestens verdier som står under press. Vi ser framveksten av både populisme, nasjonalisme og isolasjonisme i Europa.

Jeg vil fra denne talerstolen advare mot å definere all populisme vi ser vokse fram i Europa, som høyrepopulisme, sjøl om mange av dem har anti-innvandringstendenser. Mange av dem er mye mer sammensatt politisk, og det å definere alt som ren høyrepopulisme mener jeg kan være en feil merkelapp som gjør at vi ikke kjenner igjen de mer ekstreme populistiske tankegangene når vi møter dem.

Nå bør det virkelig være tida der vi prøver å revitalisere alt vi har av internasjonalt samarbeid. Nå er virkelig tida for å styrke de båndene vi har mellom land. Nå er det viktig å konsolidere demokratiene og løfte verdiene våre. Nå er en tid da det er viktig å kjempe for handelsavtaler mellom land, for NATO, for FN, for WTO. Nå er det viktig å sørge for at vi også blir en drivkraft i det internasjonale samarbeidet.

Det at vi ser at USA, med ny president, har abdisert både som drivkraft i klimapolitikken og som drivkraft for en mer rettferdig handel mellom land, fører til at vi ser at andre land tar den lederrollen. Jeg skulle gjerne sett at det var et demokrati som hadde den lederrollen, og ikke, som vi nå ser, at Kina blir drivkraft både for klima og for handel i verden.

I dag åpner FNs toppmøte om kvinner. Sjøl om utenriksministeren har en god rating på det som er gjort spesielt med jenter og utdanning, og at man har vært kjempedyktig til fort å si at man vil gå inn og tette de hullene man ser når Trump-administrasjonen trekker ut sine penger til kvinnehelse, er det klart at kvinners rettigheter internasjonalt og i internasjonalt arbeid er under press i dag. Det er lite igjen av den entusiasmen som var i Beijing og på alle de store møtene der man virkelig løftet kvinners rettigheter. Nå ser vi at FN-toppmøtet handler mer om en kamp for å beholde det vi har i en allianse med østeuropeiske land, muslimske land og strengt katolske land.

Økonomi er ett av temaene på det møtet, og vi vet at vi i dag har over 150 land i verden som hindrer kvinner i å delta aktivt i yrkeslivet. Vår kjære nabo i øst, Russland, har til og med 50 yrker som det er lovfestet at kvinner ikke har rett til å utøve. Vi ser at kjønnsbasert vold vokser fram og må bekjempes sterkt over hele verden.

Jeg hadde ønsket at Norge skulle vært med i initiativet She Decides, der vi ser at de liberalt ledede landene, som Canada, Nederland og Danmark, er i front nettopp for å danne en motkoalisjon mot koalisjonen mellom østeuropeiske land, strengt katolske land og strengt muslimske land som helt klart er med på å svekke kvinners rettigheter. Jeg tror at det blir en stor kamp framover, ikke bare for å holde på de demokratiske verdiene som samfunnet vårt bygger på, men også for å holde på kvinners rettigheter internasjonalt.

Jeg tror at det absolutt er Norges rolle å kjempe for kvinnerettigheter på alle områder, og jeg håper at vi også bruker den sjansen som FN-toppmøtet er, til å løfte nettopp de verdiene.

Bård Vegar Solhjell (SV) [19:25:48]: Representanten Graham uttrykte seg på ein måte som liknar på det eg her frå talarstolen har gjort ein god del gonger. Ho sa: Utanrikspolitikken ligg fast, men verda ligg dessverre ikkje like fast. Det er ei passande beskriving av den tida vi står i.

Representanten Graham kalla òg utgreiinga til utanriksministeren «grundig og bred», og det vil eg slutte meg til. Eg synest det var ein god gjennomgang av ei rekkje av dei utfordringane vi står overfor i verda i dag, og som òg tok inn over seg nokre perspektiv som eg kanskje ikkje så tydeleg har sett diskutert i norsk utanrikspolitikk før heilt i det siste, f. eks. dei utfordringane det liberale demokratiet no står overfor i Europa.

Det var eit godt blikk på ei verd i endring, men den kanskje største utfordringa med både utgreiinga og med norsk utanrikspolitisk debatt er at vi ikkje i tilstrekkeleg grad tek inn over oss kva for nye krav om leiing – og krav om ei anna retning – dette kan stille oss overfor, og stiller oss overfor no.

Lat meg gå gjennom nokre slike: Utfordringane vi ser rundt oss mot det liberale demokratiet, vil krevje eit heilt anna koordinert forsvar av det, i allianse med liknande krefter i andre land i Europa og andre stader. Dei utfordringane kjem frå Tyrkia, dei kjem frå Russland, og dei kjem frå andre, mindre land i Aust-Europa. Dei kjem òg frå betydelege krefter i Vest-Europa, og dei kjem frå betydelege krefter i USA, inkludert leiinga i den amerikanske administrasjonen. Og det endrar i betydeleg grad kartet rundt oss og krev at verdiar vi nok ikkje tenkte at vi behøvde å bruke store krefter på å forsvare, faktisk aktivt må forsvarast av oss i Noreg, saman med allierte rundt oss, i sterkare grad.

Eit veldig viktig framskritt dei siste åra, kanskje noko av det viktigaste i denne stortingsperioden, har vore klimaavtalen i Paris. Det var eit veldig gledeleg framskritt i ei tid elles prega av mange tunge nyheiter. Men det er heller ingen tvil om at det amerikanske valet i fjor haust var eit stort slag mot den same avtalen, fordi USA var så viktig for å få han fram og vil vere viktig for at han betyr noko, sidan det ikkje er ein bindande avtale, men ein avtale som er avhengig av vilje i dei viktigaste landa i verda. Det betyr igjen at det vil krevje leiing av oss i endå større grad enn vi har tenkt fram til no, og kanskje vi skal utfordre oss sjølve på om det er nye prosjekt – som det klima- og skogsatsinga har vore for fleire regjeringar no – som kan bringast på banen, som gjer at vi endå meir kan få ein ny giv i klimaarbeidet i åra framover.

Den permanente flyktningkrisa som vi realiteten står i, sjølv om vi ikkje opplever det på den måten – men som land i Sør-Europa opplever, som landa flyktningane kjem frå, opplever, som vi ser gjennom det høge talet på flyktningar – ropar på koordinerte fellessvar, ikkje minst på at ein i Europa betre klarer å ta eit felles ansvar for å ta imot fleire flyktningar og fordele dette betre mellom oss. Her er eit anna område der Noreg kunne spele ei ytterlegare leiarrolle, i høve til det vi gjer i dag.

Det same kan vi gjere i nedrustingsarbeidet. Det er skuffande at Noreg ikkje deltek i det mest lovande initiativet på dette området sidan den kalde krigen. Forhandlingane om å forby atomvåpen starta i slutten av mars, utan Noreg som deltakar. Nederland har delteke på dei innleiande møta, Sverige har delteke, men ikkje Noreg. Det håper eg vi etter kvart skal kunne sjå ei endring på.

Det er òg ei stor utfordring til oss – som har, som utanriksministeren seier i utgreiinga, det viktige vervet som leiar av givarlandsgruppa for Palestina – å gå ein runde med oss sjølve og andre på om vi – når vi bruker så store økonomiske ressursar og har ein så viktig posisjon – gjer nok for å bidra til framgang i forhandlingar, som snarare har gått i gal enn i riktig retning dei siste åra. Det er naturlegvis ikkje Noreg si skuld, men vi har eit særleg ansvar for å tenkje gjennom: Er det kanskje tid no for å sjå nøye gjennom verkemidla og retninga på politikken saman med andre for å sjå om vi kan gjere endå meir?

Lat meg til slutt få runde av med å seie at i ei verd som kan – som utanriksministeren innleia med – verke mørk, så hugs at det vert òg gjort store og viktige framskritt, i kampen mot fattigdom, i at fleire får utdanning, og i at mange fleire veks opp med betre helse. Verda gjer òg på viktige felt store endringar, sjølv om det kanskje ikkje alltid ser slik ut i våre nærområde i desse dagar.

Rasmus Hansson (MDG) [19:31:20]: Jeg vil, i likhet med mine forgjengere her, takke utenriksministeren for en god og fyllestgjørende redegjørelse.

Utenriksministeren peker helt riktig på at en internasjonal uro har satt seg fast – et svært bekymringsfullt framtidsbilde. Miljøpartiet De Grønne slutter seg i stor grad til både de verdiene, de målene og de virkemidlene som regjeringen i det store og hele legger til grunn for å møte disse utfordringene. Men vi savner samtidig en dypere og mer langsiktig analyse av årsakene til det som skjer, og ikke minst av Norges langsiktige rolle i det som skjer. Det er mange og komplekse årsaker til det fryktelige blodbadet i Syria og i Midtøsten, til den grusomme sultkatastrofen som er under oppseiling i Afrika, til at demokratiene svekkes i Polen, Ungarn og Tyrkia og til at isolasjonisme brer seg i Storbritannia og i USA.

Det er ett underliggende trekk som framgår tydelig av dette bildet, og det er at folk kommer i konflikt om ressurser. Folk flytter på seg, og folk som er marginalisert i eget land, føler seg truet av innvandring og av asylsøkere. Svært mye taler for at dette er faktorer som kommer til å øke i årene framover, og det kommer selvfølgelig til å være mange årsaker til dette også i årene framover. Men vi vet med temmelig stor sikkerhet etter hvert at den sultkatastrofen som nå utvikler seg rundt Tsjadsjøen, i Sør-Sudan og i Nigeria, som kan bli den største i vår tid, kan ha global oppvarming som sin viktigste årsak. Og hvis det er riktig, har vi verre ting i vente fordi den globale oppvarmingen kommer til å øke betydelig før vi klarer å snu den – hvis vi gjør de riktige tingene.

Jeg setter stor pris på at regjeringen tar ansvar for å bidra direkte til å lindre de ufattelige lidelsene som vi ser både i Midtøsten, i Afrika og andre steder. Jeg slutter meg for øvrig samtidig til representanten Hareides oppfordring om å styrke denne innsatsen ytterligere.

Den globale oppvarmingen som nå truer kanskje 20 millioner mennesker i det sørlige Afrika, og som vi altså nå får et eksempel på at kan komme til å true enda flere mennesker enda flere steder i nær framtid, har én og bare én årsak: kull, olje og gass.

I dag varslet regjeringen åpning av 93 felt i den 24. konsesjonsrunden, og hvis jeg fikk tallet riktig, omkring 56 nye felt i neste TFO-runde. Miljøpartiet De Grønne har stemt imot den 23. og den 24. konsesjonsrunden, og vi går imot disse TFO-utdelingene. Hvorfor gjør vi det? Jo, vi gjør det bl.a. fordi disse beslutningene er beslutninger om økt global oppvarming, og det er beslutninger som vil bidra til at flere mennesker rundt i verden blir rammet av det som folk i Afrika nå blir rammet av, og det er beslutninger som vil bidra til at de migrasjonene, de konfliktene, de truslene som andre mennesker vil føle, vil fortsette. For det er altså et fysisk faktum at det karbonet, den gassen og det kullet som ligger under den norske havbunnen, ikke skaper global klimaendring, og at det som vi henter opp, skaper global klimaendring. Derfor burde den norske utenrikspolitiske debatten også handle om de 14 000 millioner tonn CO2 som norsk oljevirksomhet hittil har tilført den globale atmosfæren, som er der ennå, de 900 millioner tonn CO2 som Sverdrup-feltet vil tilføre, og de mange hundre millioner tonn ytterligere CO2 som den 23. og den 24. konsesjonsrunden vil tilføre fordi det kommer til å påvirke norsk utenrikspolitikk dramatisk i tiårene som kommer.

Utenriksminister Børge Brende [19:37:00]: Først vil jeg takke for en god debatt så langt, og også det som jeg understreket i min redegjørelse, at i en turbulent periode når det gjelder utenriks- og sikkerhetspolitikk, har vi greid å holde enighet om hovedlinjene i norsk politikk på viktige områder. Grunnen til at jeg nevner dette, er at for Norge er det vesentlig. Det gjør oss også sterkere.

Det som er nytt siden 2013, er at de liberale demokratiene og mange av de verdiene som flere representanter har vært inne på, ikke bare nå har blitt satt spørsmålstegn ved, men vi opplever at det vi har trodd skulle fortsette å utvikle seg, både når det gjelder kvinners rettigheter, klima, ytringsfrihet, forsamlingsfrihet og pressefrihet, har sluttet å utvikle seg i riktig retning. Som også representanten Skei Grande var inne på, ender vi ofte opp i en situasjon hvor vi må forsvare det og hindre tilbakeskritt. Dette har vi nå senest sett knyttet til bl.a. reproduktiv helse.

Så opplever vi i tillegg at i alle disse innholdsplattformene som er nye, disse sosiale mediene, er det mye informasjon som blir lagt ut. Det er ingen redaktør som redigerer dette, og mye av denne informasjonen er rett og slett ikke riktig. Hvordan forholder vi oss som demokratier til en situasjon hvor folk benytter ytringsfriheten til å uttrykke seg gjennom disse sosiale mediene, når det er en del av denne informasjonen som ikke er riktig? Så blir det brukt også av aktører som har en interesse i å tegne et ikke riktig bilde av mange situasjoner. Og så kan det festne seg et inntrykk av noe som faktisk ikke medfører riktighet. Vi har ikke virkemidler som er effektive i dag, til å slå tilbake, og det er mange av de virkemidlene vi heller ikke ønsker. Så dette er reelle dilemmaer.

Til diskusjonen: Jeg slutter meg til den sterke bekymringen som flere representanter har tatt opp når det gjelder den humanitære katastrofen som vi ser sør for Sahara i en del land. I tillegg opplever vi dette i Jemen, i Syria og i Irak. Derfor har vi også gjennom de tre siste årene økt det humanitære budsjettet med 50 pst. Ganske tidlig initierte jeg en giverlandskonferanse for Sør-Sudan, som ble arrangert i Oslo. Vår statsminister tok initiativet til den store Syria-konferansen i London, hvor det aldri har blitt gitt så mye penger på én dag i FN-sammenheng. Og nå på nyåret inviterte jeg i samarbeid med FNs humanitære nødhjelpskoordinator, Stephen O’Brien, til en giverlandskonferanse for de nordøstlige delene av Nigeria og landene rundt Tsjadsjøen. Norge lovte 1,6 mrd. norske kroner i år og to år fremover. Det bidro til at man i hvert fall for noen måneder nå har mer å stille opp med i det som også er i ferd med å utvikle seg til en glemt konflikt.

Norge var en av de første som reagerte på den nye appellen for Sør-Sudan, med 135 mill. kr, og vi var en av de første som reagerte også på appellen som kom når det gjaldt Somalia, med 64 mill. kr. Jeg vil selv delta på den giverlandskonferansen som nå er initiert for Jemen i Genève.

Så er det slik, som jeg også sa i redegjørelsen, at vår utenriks- og sikkerhetspolitikk begynner i Europa. Jeg er av den oppfatning at for å håndtere mange av disse utfordringene trenger vi et EU som er i stand til også å håndtere kompleksiteten av Tyrkia, av migrasjon og et mer uforutsigbart Russland. Nå har vi hatt i mange år en debatt om Norge skal være medlem av EU eller ikke. Men jeg synes det er nytt hvis det er slik at man mener at EU også bør svekkes. En ting er å mene at Norge ikke bør melde seg inn, men hvis man mener at ulike land bør forlate EU, må jeg si at da utfordrer man noe av det navet vi bygde for å forhindre at historien gjentar seg.

Svein Roald Hansen (A) [19:56:19]: For ordens skyld: Initiativet «She Decides» kom fra en nederlandsk sosialdemokrat. Jeg nevner det fordi det er vi stolte over.

Det er mange utviklingstrekk internasjonalt som gir grunn til uro. Den varslede sultkatastrofen i Afrika er nevnt. Utsiktene til å få slutt på krigene i Syria og Jemen er fortsatt grimme. Migrasjonsstrømmen fra Afrika fortsetter. Det drukner daglig folk i Middelhavet. Opprøret i Øst-Ukraina fortsetter, med russisk støtte. EU-landene greier ikke å enes om en felles håndtering av asyl- og flyktningutfordringene. USA har fått en president som setter USA først, og som skaper stor usikkerhet om landets politikk på en rekke områder.

Utenriksministeren listet i sin bredt anlagte redegjørelse opp fem pilarer for handling i denne usikkerhetens tidsalder – først og fremst «sikkerhet, trygghet og velferd» for Norge, en opplagt prioritering. Utenrikspolitikkens bidrag er å være «en tydelig, gjenkjennelig og forutsigbar» alliert, et stabilt rotfeste i en verden med mye rotløshet og med det transatlantiske samarbeidet og NATO som de viktigste alliansene.

Men jeg tror vi skal være forberedt på at det kan bli mer krevende å være en såkalt god alliert under den nye presidenten i Det hvite hus. Vi har sagt fra overfor USA tidligere når vi har vært uenige, slik man skal når gode venner og allierte er på gale veier. Vi gjorde det da USA invaderte Irak på falske premisser, men det var det ikke Høyre som sørget for. Hadde Høyre fått gjennomslag, ville vi den gang gått med i en krig som ikke bare var mislykket og med store ringvirkninger, som utenriksministeren sa, men som manglet folkerettslig forankring.

President Trump og hans administrasjon har ikke bare sendt foruroligende signaler om å vurdere å trekke seg ut av WTO-forpliktelser, de har allerede gjennomført endringer, som å trekke støtten til familieplanlegging i utviklingspolitikken. De har en energiminister, Rick Perry, som er i tvil om CO2 påvirker klima, og en sjef for miljødirektoratet som er klimaskeptiker. Presidentens sjefsstrateg ønsker ikke å revitalisere internasjonale institusjoner for bedre å møte utfordringer vi står overfor, men å rive dem i filler, for å kunne sette «America First». Fortsatt synes presidentens twittermeldinger å være viktigste grunnlag for å tolke politikken.

Norge må, som andre har sagt, forholde seg til den presidenten det amerikanske folk velger, saklig og ryddig. Men vi må være forberedt på at stilen vedvarer, og vi kan håpe at innholdet på områder som er viktig for oss og andre allierte, modereres. Vi har sett det i holdningen til NATO, slik forsvarsminister Mattis presenterte den i München, men jeg har mine tvil om dette vil skje på andre områder som klima og handel.

Her bør vi gi vår støtte til kansler Merkels understrekning av at sikkerhetspolitikk ikke bare handler om militær styrke. Det må vi nå vitterlig ha erfart, i Afghanistan, i Irak, i Libya. Det handler også om å bidra til økonomisk og sosial utvikling i Sahel-landene, slik at menneskene der kan få tro på en framtid der de er. Hvordan skal vi ellers stanse migrasjonsstrømmen og forhindre den usikkerhet den skaper? Norges stemme må støtte denne holdningen, også på neste toppmøte i NATO.

Noen momenter i debatten om byrdefordeling og 2 pst.-ambisjonen i NATO: I mange land vil en slik økning av forsvarsbudsjettene være en stor økonomisk utfordring, og i lys av de økonomiske utfordringene mange europeiske land fortsatt sliter med etter finanskrisen, må vi også her ta et bredere perspektiv. Det er ikke økte utgifter til forsvaret som er det beste virkemiddelet for å få større fart i økonomien. Det kan tvert imot bli en byrde.

Lykkes ikke Europa med den økonomiske veksten, med å få ned arbeidsledigheten, ligger det politiske landskapet mer åpent for den høyrepopulismen vi ser preger debatten i flere av landene, en høyrepopulisme som vokser på det enkleste av alt: å snakke misnøye og frykt etter munnen, men uten å ha reelle løsninger på reelle problemer. Dette vil også handle om vår trygghet, vår sikkerhet og vår velferd.

Elin Rodum Agdestein (H) [20:01:28]: La meg først få takke utenriksministeren for en veldig god redegjørelse.

Europa er inne i en skjebnetid. Det siste året har på mange måter vært et annus horribilis. Usikkerheten er større enn noen gang. Samholdet og verdifellesskapet knaker i sammenføyningene. Den orden vi bygger våre liberale demokratier på – frihet, rettsstaten, respekt for menneskerettighetene – er under sterkt press. Det er verdier som generasjonene før oss har kjempet fram – verdier vi kanskje har tatt for gitt, men som vi nå må stå opp for.

2017 er året for markeringen av 60-årsjubileet for Romatraktaten, starten på den europeiske integrasjonsprosessen, et samarbeid som hadde som mål å styrke den økonomiske utviklingen og legge grunnlaget for varig fred på et krigsherjet kontinent. Nå ser vi framvekst av nasjonalisme og proteksjonisme, og i flere land går den politiske utviklingen i autoritær, antidemokratisk retning. Ytterfløyene i det europeiske partilandskapet styrker seg. Det gir grunn til uro for at det europeiske samarbeidet svekkes. Vi ser redusert tillit til folkevalgte og myndigheter og overdreven tro på at nasjonalstaten kan håndtere alle utfordringer alene, uten samarbeid med andre land. Vi ser fremmedfrykt, polarisering, en søken etter enkle løsninger, ofte frikoblet fra fakta. Vi må være optimister og jobbe for at slike strømninger ikke får fotfeste, og mot at de skal vinne terreng også i norsk politikk, fordi de vil gjøre oss sårbare på et tidspunkt da behovet for felles løsninger og samhold er stort, ikke minst i utenriks- og sikkerhetspolitikken.

Utfallet av parlamentsvalgene i Nederland, Tyskland og Frankrike i år vil bli avgjørende for stabiliteten i Europa framover. Vi trenger ikke mer nasjonalistisk populisme. Vi trenger mer europeisk samarbeid og samhold. Det er kun gjennom samarbeid med andre vi bekjemper den økende framveksten av proteksjonisme, nasjonalisme og ekstremisme. EU på sin side må se kritisk på behovet for interne reformer, ikke minst behovet for å sikre bedre kontroll over egne yttergrenser.

Sentralbanksjefen uttrykte i sin årstale nylig bekymring for at økt proteksjonisme og en mindre fri verdenshandel gir alvorlige konsekvenser for norsk økonomi. For Norge, som har en liten, åpen økonomi, står dette sentralt. Handel, eksport av varer og tjenester, teknologi og kunnskap er det vi lever av. Handel har løftet millioner av mennesker ut av ekstrem fattigdom de senere årene.

Storbritannia er en av Norges viktigste samarbeidspartnere i Europa og en av våre aller viktigste handelspartnere. Norge blir direkte berørt av brexit gjennom EØS-samarbeidet. Det er viktig at de løsningene som framforhandles, også passer inn i en EØS-sammenheng der det er relevant. Derfor er det bra at regjeringen er så tett på forhandlingene mellom EU og Storbritannia om innholdet i det framtidige samarbeidet – for å kunne ta stilling til hva som må inngå i en separat frihandelsavtale med britene.

For Norge og norsk økonomi er tilgangen til EUs indre marked helt avgjørende. Det er urovekkende når både norske politiske partier og ledende organisasjoner ser ut til å ha glemt hva EØS-avtalen betyr for oss. For Norges del må det være viktig ikke å så tvil om at vi ønsker å videreføre EØS-avtalen. Den garanterer jo norske eksportbedrifter adgang til EUs indre marked med 500 millioner mennesker. Mange av disse er små og mellomstore bedrifter i distriktene som sikrer tusenvis av norske arbeidsplasser. At en frihandelsavtale skal kunne erstatte EØS-avtalen, baserer seg på en utdatert forestilling om markedsadgang. EUs indre marked handler om langt mer enn det, som felles regler for tjenester og bevegelse av kapital og personer. En hel generasjon nordmenn har vokst opp med muligheten for å ta utdanning, arbeide og etablere seg fritt i hele EØS-området, med rett til trygdeytelser og helsebehandling. Norge trenger EØS-avtalen på samme måte som verden trenger EU, mer enn noensinne.

Regjeringen har gjennom en aktiv europapolitikk og utenrikspolitikk for øvrig vist at det er fullt mulig å ta godt vare på norske interesser samtidig som vi oppfyller våre forpliktelser i internasjonale avtaler og organisasjoner. Vi kan ikke isolere oss fra konstruktivt internasjonalt samarbeid. Bilaterale avtaler der hvert land kun bryr seg om sitt eget lands behov, hindrer gode synergier og samarbeid på viktige områder som f.eks. klima- og sikkerhetsspørsmål.

De omskiftelige tidene er preget av et Russland som lener seg langt utover egne grenser, og et USA som med Trump vender seg mer innover. Fra NATO-landet Tyrkia kommer det nå meldinger om at Erdogan revurderer flyktningavtalen med EU. Sikkerhetspolitisk må vi tilbake til den kalde krigens dager for å finne utfordringer og et trusselbilde likt det vi står overfor nå.

Norge har ansvar – og tar ansvar. For Norge er NATO i nord. Vi er NATOs øyne og ører i de enorme havområdene, og vi har ansvaret for å sikre god kontroll og situasjonsforståelse. Det er vår viktigste oppgave i NATO, et samarbeid vi har bygd vår forsvars- og sikkerhetspolitikk på etter andre verdenskrig. Sist uke besøkte en del av oss fra utenriks- og forsvarskomiteen øvelsen Joint Viking i Finnmark. Der har norske styrker vintertrening sammen med briter og amerikanere, altså våre viktigste allierte. Det er helt avgjørende for å sikre nødvendig slagkraft når situasjonen krever det.

Nordområdene er vårt viktigste utenrikspolitiske interesseområde. Suverenitetshevdelse krever tilstedeværelse. Derfor er det viktig at vi i langtidsplanen for Forsvaret har lagt vekt på økt tilstedeværelse i vår nordligste landsdel. Vi etablerer et nytt jegerkompani på Grensevakten og øker antallet øvingsdøgn i 2. bataljon. Det personellmessige og militære tyngdepunktet flyttes nordover. Vi seiler mer, flyr mer og øver mer, særlig i nord.

Norge går foran i NATO, og jeg er stolt over at Høyre nå har programfestet allianseforpliktelsen på 2 pst. av BNP på Forsvaret innen 2024. Det er helt nødvendig for å sikre en fortsatt styrket forsvarsevne og økt byrdefordeling i alliansen. Norge er allerede blant de beste i klassen, men selv om vi har økt forsvarsbudsjettet hvert år under denne regjeringen, vil det kreve en betydelig økt satsing på Forsvaret i mange år framover for at vi skal få den forsvarsevnen Norge bør ha, og for at vi skal nå målet om 2 pst.

Flertallet på Stortinget ble i høst enige om å investere i bl.a. nye ubåter, nye kystvaktfartøy, maritime overvåkingsfly og F-35 kampfly som en del av langtidsplanen. Vi skal fortsette å bruke minimum 20 pst. av forsvarsbudsjettet på investeringer i Forsvaret. Det er viktig i en tid da vi er helt avhengige av å gjøre nye, framtidsrettede investeringer for å møte et nytt trusselbilde.

En offensiv nordområdepolitikk handler om både utenriks- og innenrikspolitikk. Regjeringen styrker Forsvaret i nord og satser for å utvikle Nord-Norge til en av landets mest skapende og bærekraftige regioner. Økt næringsaktivitet og tilstedeværelse er det beste utgangspunktet for å hevde vår suverenitet. Det taktskiftet vi har opplevd i nord det siste tiåret, har skapt stor optimisme og lover godt for Norge også i et sikkerhetspolitisk perspektiv.

Jeg ser med spenning fram til framleggelsen av veivalgsmeldingen. Europa må ta mer ansvar for egen sikkerhet, og det er bra at forsvarssamarbeidet mellom europeiske allierte styrkes. Uten sikkerhet ingen trygghet, uten trygghet ingen utvikling. Det er bare gjennom et fortsatt forpliktende internasjonalt samarbeid gjennom FN, gjennom NATO og i vår egen EØS-variant med EU at vi sikrer Norges framtid både økonomisk og sikkerhetspolitisk.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [20:09:57]: La meg også takke utenriksministeren for redegjørelsen i forrige uke. Jeg vil imidlertid utfordre til å tenke nytt og tenke alternativt. Det mener jeg vi i en debatt skal gjøre – ikke bare skryte av hverandre, men faktisk tenke nytt og tenke annerledes og prøve å skape en atmosfære av at verden er i bevegelse, og at politikken ikke ligger fast, men at vi skal endre politikken ettersom verden beveger seg.

Derfor er det viktig i disse tider å holde tungen rett i munnen. Vi må vite hvilke krefter vi skal støtte, og hvilke krefter vi vil motarbeide. Utenriksministeren tok opp en rekke sentrale politiske utfordringer i sin redegjørelse. Det viktigste av alt er å analysere megatrendene som finner sted. Vi må ikke kun beskrive og fordømme, men forstå.

Det vi vet, er at overnasjonale institusjoner svekkes, og at landene igjen er opptatt av å hevde sin nasjonale identitet. Innbyggerne er bekymret for fravær av reelt demokrati og at beslutninger fattes over hodene på dem. Ikke minst er folk flest opptatt av å bevare sin nasjonale kultur. Dette er ikke utviklingstrekk som rokker ved det naturgitte, det rokker ved det eliteskapte. Det kan for det etablerte oppleves som en trussel, men vår oppgave som folkets representanter er ikke for enhver pris å forsvare det etablerte. Vi skal ta folk på alvor, og sannheten er at folk føler seg stadig mer fremmedgjort. De føler avstand til sine politikere. De opplever konsekvensene av kollektive politiske vedtak de selv ikke har innflytelse på eller ønsker. De som gir utrykk for dette, opplever stempling, og de blir av eliten og mediene raskt karakterisert som populister, et negativt ladet begrep.

I tidligere tider ble tilsvarende protester mot eliten referert til som folkelige protester eller opprør. Den gang spilte de fleste mediene på lag. Det er disse som har definisjonsmakten. Folkeprotestene tidligere var basert på idealisme. Dagens protester er imidlertid like reelle og fulgt av minst like stort engasjement. Det er faktisk de samme menneskene som protesterer. Det er ikke vår rolle som folkevalgte å fortelle folk at de ikke forstår sitt eget beste. Det er vår jobb som politikere å representere folket og ta folkets bekymringer på alvor.

Det finnes flere megatrender, som befolkningsvekst, fremveksten av islamsk totalitær ideologi, automatisering og teknologiutvikling, økt skille mellom fattig og rik, forskyvning av global økonomisk makt, at liberale verdier er under press og en rekke andre ting, og ikke minst et meningsløst sløseri av penger på klimatiltak med uvisst formål og marginal effekt. Ja, jeg sier faktisk det, og det var kanskje elefanten som sa fra her: Det er én i denne salen som tør å si det veldig mange faktisk mener. Og da innrømmer jeg gjerne at jeg er klimaskeptiker og beklager så mye overfor representanten Hansson, som tror at verdens sultkatastrofer skyldes global oppvarming. Ham om det.

Det er viktig at vi evner å forstå at det eksempelvis er lite produktivt å fremholde Russland som aggressivt og samtidig insistere på at vi ønsker å normalisere forholdet til landet. Det er heller ikke klokt i enhver sammenheng å snakke om folkerettsbrudd når man ønsker dialog, handel, kulturell utveksling, samarbeid om søk og redning eller om oljevern.

Før man fatter omfattende utenrikspolitiske vedtak må man etablere en exit-strategi. Det gjelder sanksjonene overfor Russland, og ikke minst gjelder det Vestens militære engasjementer. Intensjonene er gode, men konsekvensene av varigheten er høyst usikre. «En krig mot terror» er eksempelvis en altfor unyansert målsetting og kan forstås i uendelighetens perspektiv. Heller ikke vår målsetting om å fremme demokrati og stabilitet kan sies å være særlig vellykket, noe utenriksministeren viste til i sin redegjørelse. Med udefinerbare mål i kombinasjon med høye økonomiske og menneskelige kostnader bør vi arbeide for på sikt å komme oss ut av konfliktene. Det bør være vårt sentrale mål i 2017: hvordan vi kommer oss ut av de militære konfliktene, ikke hvordan vi involverer oss enda mer. Vi skal ha en debatt senere om utviklingen i Afghanistan, og jeg håper at en del av lærdommen der er å ta Godal-rapporten på alvor.

Sanksjonene mot Russland var et raskt vedtak som Vesten i dag sliter med å komme ut av uten å tape ansikt. Vi vet at Russland aldri kommer til å forlate Krim, og vi vet at Vesten har store fordeler ved økonomisk vekst i Russland og gode relasjoner for øvrig. Ikke minst gjelder dette Norge.

Jeg er glad for at tidligere statsminister Kåre Willoch ga tydelig uttrykk for dette på Høyres landsmøte: Jeg kan ikke se noen realisme bak forventningene om at Krim skal komme tilbake til Ukraina.

Og videre: Når man innfører straffetiltak, tenker man ikke alltid grundig igjennom hvordan man skal komme ut av det.

Det er også positivt at Jahn Otto Johansen gir uttrykk for det samme i en kronikk i Dagsavisen i dag.

Jeg ser at tiden løper ut. Jeg skulle snakket litt om Nederland og Tyrkia, men det er det sikkert andre som kan gjøre.

Kåre Simensen (A) [20:15:15]: Jeg vil som alle andre takke utenriksministeren for en innholdsrik og etter min mening god redegjørelse, og jeg er enig med ham i at man gjerne skulle invitert til en politisk debatt om saker som har fått en positiv løsning på grunn av godt politisk håndverk. Fredsavtalen i Colombia og normaliseringen av vårt forhold til Kina er eksempler på slike saker samt også to gode eksempler som viser at diplomatiets viktige rolle i konflikter og relasjoner trumfer det meste. Jeg vil rette en takk til utenriksministeren og hans stab for godt arbeid.

Fredsavtalen på Sri Lanka ble også løftet fram i redegjørelsen som en positiv sak, og det er den også. Men som vi så i Dagsrevyen i går, blir freden utfordret ved at svært mange mennesker ikke vet hva som har hendt med sine nære og kjære etter at fredsavtalen kom på plass. Reportasjen gjorde inntrykk. Om Norge kan bidra i denne sammenheng, vil være et nærliggende spørsmål å stille utenriksministeren.

Utenriksministeren brukte mye av sin redegjørelse på å fokusere på de politiske utfordringer vi ser er i ferd med å få fotfeste i Europa – og det med rette. I land etter land ser vi at nasjonalistiske og proteksjonistiske krefter med fotfeste langt til høyre i europeisk politikk får større og større gjennomslag hos velgerne. Representanter for disse partiene vinner fram med en enkel og til dels farlig retorikk om at alle feil i samfunnet skyldes bestemte deler av befolkningen. Vi får et vi-og-dem-samfunn, der «vi» alltid har rett, og de som representerer «dem», er årsaken til all urett i samfunnet.

Valget i Nederland på onsdag vil være en test på om høyrepopulisten Geert Wilders vinner fram med denne formen for politisk retorikk. Flere har vært inne på det som skjer i den spente situasjonen mellom Tyrkia og Nederland. Det er grunn til å fokusere på det. Vi registrerer bruk av ord fra Tyrkias leder om andre lands politiske ledere som ikke hører hjemme i det politiske ordskiftet mellom demokratiske land. Det er ikke bra, for å si det litt diplomatisk.

Det som nå skjer, er som å helle bensin på bålet for alle dem som støtter politikken som anti-islamister som Geert Wilders, Frankrikes Marine Le Pen og andre står for. Jeg føler frykt på vegne av mine barn og barnebarns framtid. Folk forlater en politikk der budskapet er at det å stå sammen gjør en sterk, til fordel for en politikk der hvert land står bak sine lukkede grenser og utbasunerer: Jeg er sterkest, og sterkere vil jeg bli! Jeg er enig med utenriksministeren som i sin redegjørelse uttrykker at «sjelden har behovet for en sterk europeisk stemme i internasjonal politikk vært større».

Ved forrige utenrikspolitiske redegjørelse kritiserte jeg utenriksministeren for ikke å si et eneste ord om nordområdene. Den kritikken er gjort til skamme denne gangen. For Arbeiderpartiet er nordområdene Norges viktigste strategiske satsingsområde. Vi satte nordområdene på det geopolitiske kartet, styrket det regionale samarbeidet mellom de arktiske statene og styrket infrastruktur, sysselsetting, utdanning og forskning i de nordlige fylkene. Jeg er fornøyd med at dagens regjering følger etter i våre fotspor. At det arktiske og nordiske får plass i regjeringens nordområdepolitikk, er svært viktig. Jeg oppfatter også redegjørelsen som et tydelig signal om at regjeringen er i ferd med å bedre vårt forhold til Russland. Jeg er enig med dem som sier at det er på tide, samtidig som det er viktig å presisere at vi må holde oss til Russland på en forutsigbar, konsistent, klar og fast måte. Så får vi heller tåle noen kritiske merknader fra vår nabo i øst om hvordan vi ønsker å praktisere vår forsvarspolitikk som en del av NATO på norsk jord.

Utenriksministeren oppsummerer regjeringens utenrikspolitikk i møte med dagens ytterst krevende omgivelser gjennom de to ordene «ansvarlig realisme». Det jeg leser her, er svært interessant. Et av uttrykkene som brukes, er «mer dialog og mindre megafon», som flere har vært inne på i sine innlegg – et uttrykk som passer svært godt for å ivareta Norges nære og gode relasjoner til den nye politiske ledelsen i USA, men det passer også godt i vårt forhold til vår nabo i øst.

Arktis’ viktige betydning for begge land sett i relasjon til den voksende interessen for Arktis gjør at vi må styrke vårt nordområdediplomati ytterligere. Det varslede besøket i Arkhangelsk for å møte utenriksminister Lavrov på hans hjemmebane dokumenterer en vilje til å vise at diplomatiet trumfer megafon også i vårt forhold til Russland.

Flere har vært inne på sultkatastrofen i Afrika, i Syria og i Jemen. Jeg synes også det er verdt å ta med seg i denne debatten. Bildene derifra gjør svært, svært dypt inntrykk.

Rasmus Hansson (MDG) [20:20:40]: Da Donald Trump ble valgt til president i USA, foreslo den daværende presidentkandidaten i Frankrike, Sarkozy, en klimaskatt, en såkalt «border tax adjustment» på varer fra USA dersom USA trakk seg fra klimaavtalen. Det pågår nettopp nå en debatt i EU om en klimaskatt på import på grunn av de betydelige klimakostnadsforskjellene europeiske produsenter får på varer i motsetning til varer produsert i land med manglende eller svært lave klimakostnader.

Et av motargumentene til å tenke igjennom en slik klimaskatt er at det ikke skulle være tillatt innenfor reglene i Verdens handelsorganisasjon, WTO. Utenriksministeren sa nettopp dette selv da han i forrige uke etter redegjørelsen sin avviste vårt forslag om å vurdere en klimaskatt på varer importert fra land som står utenfor Parisavtalens regler – og altså USA, dersom de skulle vurdere å trekke seg. Utenriksministerens konklusjon var altfor lettvinn. Mye tyder på at den er direkte feil.

Jeg vil gjerne gi utenriksministeren to referanser som han bør sette seg inn i. I 2013 skrev den tidligere WTO-medarbeideren Jennifer Hillman i rapporten «Changing climate for carbon taxes» at WTO-regelverket i både intensjon og bokstav tillater land med karbonavgifter å innføre såkalte ikke-diskriminerende harmoniserende tariffer. Tilsvarende har professor Joost Pauwelyn ved Duke University i USA i sin artikkel «Carbon Leakage Measures and Border Tax Adjustments» fra 2012 påpekt at en karbonskatt på import kan bli godkjent av WTO som en grensejustering av et nasjonalt system for CO2-avgifter og CO2-kvoter. Her handler det altså ikke om å svekke WTO, men tvert imot om å utnytte det allerede eksisterende globale handelspolitiske regelverket til å sørge for at klimakostnader blir lagt inn i så mange produkter som mulig globalt, og at de landene som ikke tar sin del av byrden, ikke kan snike seg unna. Det vil bidra til å redusere globale klimaendringer, og det vil være en styrking av WTO som handelspolitisk rammeverk for en bedre verden.

Jeg gjentar derfor at Norge sammen med andre likesinnede land bør ta initiativ til å utrede en klimaskatt på import av varer fra land som ikke oppfyller sine forpliktelser i Parisavtalen.