Rasmus Hansson (MDG) [11:02:00]: Jeg benytter anledningen til å takke for utenriksministerens spennende redegjørelse, som vi skal diskutere senere. Jeg merket meg i den – som sikkert mange andre også gjorde – at forholdet til USA og den nyvalgte presidenten ble lite omtalt.

Norge har et godt og svært viktig forhold til USA. Det skal vi videreføre. Men, som utenriksministeren påpekte i sin redegjørelse, gjenkjennelighet og forutsigbarhet er et viktig trekk ved venner, og det er viktig at Norge er gjenkjennelig og forutsigbar i den politikken vi alltid har ført, når vi møter en ny politikk fra en ny amerikansk administrasjon.

President Trumps «America first»-politikk signaliserer en helt ny linje for USA – en isolasjonistisk og internasjonalt sett introvert linje med alenegang og mindre vekt på internasjonalt samarbeid. Det vil få stor betydning for Norge, og det er derfor viktig for Norges egne interesser å utvikle en tydelig motvektspolitikk. Jeg mener at denne politikken må være basert på opplyst egeninteresse og på å sette verden først. Det må bety at Norge må bygge internasjonalt samarbeid om alternativer innenfor miljø, klima, handel, solidaritet og sikkerhet. Man må markere tydelig uenighet med USA der det er nødvendig. Og man må styrke dialogen med krefter i USA som er mer enige med oss.

Jeg vil derfor utfordre utenriksministeren på hvordan Norge aktivt kan bidra til å motvirke den nedbyggingen av internasjonalt samarbeid som USAs president signaliserer. Samtidig må Norge videreføre det historisk gode og tette transatlantiske samarbeidet som vi har hatt med USA gjennom generasjoner.

President Trumps signaler skaper frykt og uro over hele verden. Likevel tok utenriksministeren i sitt møte med USAs nye utenriksminister, Tillerson, ikke opp tanker – som motvekt mot amerikansk nedtrapping på internasjonalt vitale områder – som samarbeid med FN, reproduktiv helse, klima og miljø.

Miljøpartiet De Grønne mener at en kraftfull motvektspolitikk på alle disse områdene må utformes. Også norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk er sterkt avhengig av den internasjonale sikkerhetssituasjonen, og i det perspektivet er signalene fra Washington så langt bekymringsfulle. Heldigvis tilkjennega Trump-administrasjonen i møtet som Brende hadde nylig, en forpliktende holdning til NATO og beroliget sine europeiske allierte – i noen grad – om at amerikanske forpliktelser opprettholdes.

Vi kan likevel notere med bekymring at det stilles sterke motkrav fra amerikansk side, som ikke gir rom for utsettelser eller tolkninger. Disse må vi møte med klare motposisjoner. USA kan ikke diktere norsk forsvarspolitikk. Et signal Norge må vurdere å sende, er bl.a. at framtidige kjøp av jagerflyet F-35 vil bli vurdert opp mot vår trygghet overfor USA som en ansvarlig global aktør og alliert.

Vår politikk overfor USA og det transatlantiske samarbeidet må intensiveres på to spor:

• på den ene siden en motvektspolitikk der Norge legger vekt på tiltak som i noen grad kan demme opp for bortfall av amerikansk innsats, særlig på det multilaterale området

• på den andre siden en strategi for synliggjøring av fellesinteresser

Det vil gjøre Norge til en fortsatt interessant og viktig partner for USA.

Som motvekt mot en amerikansk politikk som er annerledes enn det vi har vært vant til, må Norge nå styrke flere innsatsområder. Det gjelder ikke minst klimapolitikken. Der må Norge være et foregangsland for reelle klimagasskutt, samtidig som vi inngår allianser med andre likesinnede land for konkrete og ambisiøse tiltak for å følge opp klimaavtalen fra Paris. Vi bør foreslå at slike allianser, ikke minst med EU og våre nordiske naboland, konkret drøfter mottiltak dersom USA gjør alvor av å trekke seg fra Paris-avtalen. Det kan være klimaskatt på amerikanske varer eller tilsvarende tiltak.

Norge kan også påvirke USA direkte. Norge har et sterkt samarbeid med USA gjennom pensjonsfondet. Vi skaper anslagsvis 470 000 arbeidsplasser i USA, hvorav anslagsvis 390 000 er et resultat av investeringene i pensjonsfondet. Derfor skal vi nå være glade for at pensjonsfondet er trukket ut av kull. Pensjonsfondet bør derfor også brukes som aktiv motkraft mot en energipolitikk av den typen president Trump varsler, slik at vi unngår å bli en økonomisk medløper for en slik politikk. Konkret bør Norge gradvis trekke oljefondet ut av alle fossile investeringer og øke investeringene i fornybar energi og fornybar infrastruktur. Og det bør vi fokusere på, ikke minst i investeringene i USA.

Et sterkt og tydelig nordisk samarbeid, som også utenriksministeren heldigvis var inne på, er vitalt i en ny internasjonal kontekst. Både i en motvektspolitikk og når det gjelder en sikkerhets- og forsvarspolitikk, deler vi historiske verdifellesskap med våre nordiske naboer, og det må nå vitaliseres og konkretiseres på flere felt. Vi foreslår derfor at det i umiddelbar framtid sammenkalles til et nordisk utenriksministertreff, der en omforent og felles nordisk motvektsstrategi tas opp.

Samtidig med en motvektsstrategi må vi vise Trump-administrasjonen at Norge, som er landet med den nordligste bosettingen i Arktis, og som har et betydelig ansvar i nordområdene, er av vital interesse for amerikanske egeninteresser. Omtrent 80 pst. av skipsfarten i Arktis går gjennom norske farvann. Norge har kanskje det mest betydningsfulle forvalteransvaret i nord globalt, og vårt naboskap med Russland er en veldig viktig faktor som vi må fremme i dialogen. Ved at Norge tar sine forpliktelser i nord alvorlig, fremmes også global sikkerhet og amerikanske egeninteresser, både i nord og globalt.

Vi må arbeide sammen med USA for at Arktis skal bli og forbli et fredelig område med lav spenning. Det er av gjensidig interesse og bør fortsatt vekke gehør i Washington. I Arktisk råd må Norge i større grad søke allianser med Canada for å videreføre politikken som tidligere president Obama og Canadas statsminister Justin Trudeau lanserte i desember, med mål om:

«(…) ensuring a strong, sustainable and viable Arctic economy and ecosystem, with low-impact shipping, science based management of marine resources, and free from the future risks of offshore oil and gas activity.»

Norge bør konkretisere dette gjennom å foreslå et moratorium på olje- og gassaktivitet i Arktis som en del av FNs videre klimaforhandlinger. Og Norge bør selvfølgelig vise vei ved å avslutte ny norsk oljeleting og utlysning i Barentshavet.

Som NATO-medlem og Russland-nabo bør Norge videreutvikle og legge enda større vekt på en selvstendig posisjon for å bidra til dialog, beroligelse og nedrustning på begge sider. Det er en essensiell egeninteresse for Norge at NATOs rakettskjold ikke utløser en konfliktopptrapping med Russland. Norge har hatt en avventende holdning til rakettskjoldet, bl.a. for ikke å provosere Russland. I 2017 kan Norge være på vei inn i NATOs omstridte rakettskjold. Det vil være et linjeskifte i forhold til det som daværende statsminister Jens Stoltenberg i Moskva i 2007 gjorde klart: at Norge ikke skulle delta i rakettskjoldet.

Forsterket av president Trumps utenrikspolitikk mener Miljøpartiet De Grønne at Norge fortsatt bør ha – jeg understreker det – en avventende holdning til rakettskjoldet og i første omgang arbeide for at det blir forståelse i NATO for at dette er av stor betydning for alliansens sikkerhet.

Utenriksminister Børge Brende [11:12:02]: Norge har nær og god relasjon til USA. Det skyldes historiske bånd og politiske prioriteringer. Skiftende norske regjeringer har prioritert samarbeid med skiftende amerikanske administrasjoner. Dette har tjent oss vel gjennom hele etterkrigstiden. Norge er avhengig av et godt forhold til USA. Det er helt avgjørende for vår sikkerhet og for å fremme norske interesser i en urolig verden. USA er – og vil forbli – Norges viktigste allierte.

Under mitt besøk i Washington i forrige uke hadde jeg samtaler med bl.a. den nye utenriksministeren, Rex Tillerson, andre representanter for administrasjonen og flere ledende politikere i Kongressen. Formålet med besøket var både å bygge relasjoner til den nye administrasjonen og å bringe norske budskap på viktige områder inn på et tidlig stadium mens administrasjonens politikk fortsatt er under utforming.

Norge blir tatt på alvor, og vi blir lyttet til. En viktig årsak til dette er at Norge fremstår som en relevant, pålitelig og troverdig partner for USA. Norge er et land som stiller opp for kollektiv sikkerhet og felles interesser. Dette har vi vist en rekke ganger, f.eks. i Afghanistan, gjennom vår innsats for å bekjempe terrororganisasjonen ISIL, vår deltakelse i uttransporteringen av kjemiske våpen fra Syria og vårt engasjement for fred og forsoning. Dette blir lagt merke til i Washington.

Det er altså ikke slik at vårt gode forhold til USA hindrer oss i å si fra når vi er uenige, tvert imot: Det gjør det mulig for oss å nå frem med vårt budskap. Det gjelder uavhengig av hvem som er president, og uavhengig av maktbalansen i Kongressen. Dette er en ubestridelig styrke for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Uklare og til dels motstridende utenrikspolitiske signaler og polariseringen i det politiske systemet i USA har skapt usikkerhet og bekymring blant både allierte og andre land i Europa.

Når det gjelder sikkerhetspolitikken, som er av særlig betydning for Norge, er det imidlertid kommet beroligende signaler. President Trump og representanter for hans administrasjon har de siste ukene gitt tydelige forsikringer om at også denne administrasjonen vil legge stor vekt på NATO og det transatlantiske samarbeidet som er så grunnleggende for Europas sikkerhet.

Det var hovedbudskapet da visepresident Pence, utenriksminister Tillerson og forsvarsminister Mattis besøkte Europa for knappe tre uker siden. Det samme budskapet understreket president Trump i sin tale til Kongressen for en uke siden. Dette ble også gjentatt i mitt møte med utenriksminister Tillerson i forrige uke. NATO vil derfor fortsette å utgjøre grunnsteinen i den transatlantiske sikkerhetspolitikken. USA står last og brast med sine allierte i forsvaret av alliansen.

Samtidig må vi erkjenne at en bedre byrdefordeling er avgjørende for alliansens styrke og fremtid. Dette var også et klart budskap fra Obama-administrasjonen. Europa må vise økt vilje til å betale for den transatlantiske sikkerhetsgarantien. Det vil bli en av hovedsakene på det uformelle NATO-toppmøtet i Brussel senere i vår. Det vil også være første gang NATOs regjeringssjefer møter president Trump.

Trump-administrasjonen har også kommet med utspill som kan tyde på bekymringsfulle endringer på viktige politikkområder som handel, klima, utviklingspolitikk, flyktning-, migrasjons- og innvandringspolitikk, internasjonalt samarbeid, likestilling og familieplanlegging.

Som jeg sa i min utenrikspolitiske redegjørelse tidligere i dag, er slike utspill del av en generell global utvikling der internasjonale regler, samarbeid og handel er under økende press. Dette er en utvikling som strider mot norske interesser. Norges velstand og trygghet skapes gjennom samarbeid med andre. Internasjonale konvensjoner og sterke institusjoner, bygd på FN-paktens prinsipper, er avgjørende for å ta vare på de fremskrittene vi har skapt etter siste verdenskrig. Betydningen av et styrket internasjonalt samarbeidet for fred, sikkerhet og utvikling er derfor et viktig norsk budskap overfor USA så vel som overfor andre allierte og samarbeidspartnere.

Når det gjelder kampen mot menneskeskapte klimaendringer, var USA under forrige presidentadministrasjon en viktig internasjonal pådriver. Med de signalene som så langt har kommet fra Trump-administrasjonen, må vi være forberedt på at dette amerikanske lederskapet ikke vil videreføres i de neste årene. Det vil selvsagt være et alvorlig tilbakeslag for det globale klimasamarbeidet hvis USA skulle trekke seg fra Paris-avtalen. Sammen med andre land vil vi forsøke å påvirke den amerikanske administrasjonen til ikke å ta et slikt skritt. Det vil bli en viktig oppgave for regjeringen.

Jeg vil imidlertid advare sterkt mot å benytte straffetoll eller andre handelspolitiske virkemidler for å påvirke USAs klimapolitikk, slik representanten antyder i sin interpellasjon. Ikke bare vil slike tiltak være uegnet til å påvirke USAs klimapolitikk i en positiv retning; det vil også bryte med viktige handelspolitiske prinsipper som Norge har en sterk egeninteresse av etterfølges.

Selv om dagens situasjon fordrer strategisk tålmodighet og målrettet engasjement for norske interesser overfor USA, må vi ikke glemme at vi også tidligere har hatt avvikende syn fra USA i viktige spørsmål, bl.a. når det gjelder invasjonen i Irak.

Regjeringen har, som under tidligere presidentadministrasjoner, tett kontakt med sentrale aktører i Kongressen. Det er viktig for å påvirke retningen på amerikansk politikk, uavhengig av hvem som sitter i Det hvite hus. Vi vil fortsette å fremme betydningen av konstruktiv amerikansk deltakelse i internasjonale institusjoner og samarbeidsfora.

For Norge er det særlig viktig at USA ser på FN som en relevant ramme for å nå både utviklingspolitiske og sikkerhetspolitiske mål, herunder bekjempelse av terrorisme og voldelig ekstremisme. Ikke minst vil vi fortsette å formidle at et sterkt og samlet Europa er i USAs interesse.

Avslutningsvis vil jeg understreke at jeg er glad for at representanten tar til motmæle mot proteksjonisme og nedbygging av internasjonale handelssystemer. Internasjonal handel er et av våre viktigste virkemidler i arbeidet for global vekst, velstand, utvikling og fred. Derfor er vårt budskap til USA at alle land bør benytte seg av og respektere de plikter og rettigheter det multilaterale handelssystemet i WTO gir oss. Alenegang tjener ikke nasjonale interesser. Det gjelder for små land, men også for store.

Rasmus Hansson (MDG) [11:19:48]: Jeg takker for svaret fra utenriksministeren, som er klargjørende på noen områder, men som samtidig er tydelig tilbakeholdende når det gjelder å erkjenne det faktum at den politikken som den nye amerikanske administrasjonen og presidenten varsler, stiller i en helt annen klasse enn de uenighetene vi har hatt med USA i tidligere langvarig samarbeid. De politiske veivalgene og signalene som Trump-administrasjonen sender, strider mot fundamentale norske interesser, og det er nødvendig å møte dem med en helt tydelig motpolitikk. Det blir spennende å se hva veivalgsmeldingen har å bringe til torgs om mer konkrete tiltak på dette området, men foreløpig får vi inntrykk av at utenriksministeren er fornøyd med at USA bekrefter sitt forhold til NATO, og for øvrig lar andre viktige forhold ligge.

Det faktum at USA signaliserer uttrekk av Paris-avtalen, kan ikke behandles som en vanlig utenrikspolitisk endring. Det vil rokke ved hele det globale klimasamarbeidet, og jeg oppfordrer på det sterkeste regjeringen til å ta på alvor det faktum at et sånt tiltak vil måtte møtes med mer enn uenighet. Det må møtes med varslede mottiltak som faktisk kan gjøre inntrykk i Washington. Akkurat hva de mottiltakene skal være, kan man komme tilbake til, men der er et samarbeid både med nordiske kolleger, med EU og for så vidt med Kina og andre land som holder seg til sine Paris-forpliktelser, meget viktig å gå videre med. Det samme gjelder forholdet til likestilling og bistand. Der er det veldig bra at den norske regjeringen har stilt opp, men nettopp fordi den typen trekk også ses i andre land, i Latin-Amerika og i europeiske land hvor kvinners rettigheter i forbindelse med abort og andre forhold blir underminert på en måte som få hadde trodd verden skulle stå overfor i 2017, er det særdeles viktig at Norge er svært mye tydeligere enn det vi har vært til nå.

Til slutt: Statens pensjonsfond utland er ikke et politisk nøytralt redskap uansett hvor mange ganger vi sier det. Spørsmålet er ikke om det har utenrikspolitisk effekt, spørsmålet er hvilken, og det er det viktig at regjeringen tar inn over seg også når det gjelder investeringer i USA.

Utenriksminister Børge Brende [11:23:15]: Mitt besøk til Washington og samtaler med den amerikanske administrasjonen i forrige uke kom i stand for at vi skal kunne videreføre det nære og tette samarbeidet med USA. Ikke minst er det viktig for oss på det sikkerhetspolitiske området. Der har vi også fått vesentlige avklaringer.

I Washington, D.C. har Norge et økosystem av venner som er bygd opp gjennom mange tiår og under skiftende norske regjeringer. I USA er det også mange ulike interesser og mange ulike aktører som har stor innflytelse. Ikke minst er det nå viktig for oss å ha tett kontakt med viktige senatorer. Under München-møtet for noen uker siden møtte statsministeren, forsvarsministeren og jeg åtte av disse sentrale senatorene. Der diskuterte vi alt fra NATO og NATO-solidaritet til miljø- og klimapolitikk. Vi diskuterte også spørsmålet om utviklingspolitikk og reproduktiv helse.

Vårt mål må nå være å ha størst mulig påvirkningskraft overfor en ny administrasjon også på de områdene hvor vi ser annerledes på en del spørsmål. Jeg tror at vi kan ha størst påvirkningskraft ved at vi jobber konstruktivt og også fremmer våre synspunkter.

Representanten Hansson sa at jeg i mitt innlegg tok opp dette med NATO og NATO-solidaritet, men lot f.eks. dette med klima ligge. Jeg har nå funnet igjen innlegget mitt, og jeg tror det er i alle fall tre sider der – men med stor skrift – som dekker dette med klima. Jeg sa at det selvsagt vil være et alvorlig tilbakeslag for det globale klimasamarbeidet hvis USA skulle trekke seg fra Paris-avtalen. Sammen med andre land vil vi forsøke å påvirke den amerikanske administrasjonen til ikke å ta et slikt skritt.

Forslaget fra representanten Hansson – som jeg kommenterte – om en straffetoll, ber jeg om at man tenker veldig grundig igjennom. Jeg tror vi er enige om viktigheten av at f.eks. WTO nå ikke blir svekket. Det er ingenting som heter straffetoll i regelverket for internasjonal handel, og det foreligger ingen spesifisert hjemmel i WTO for dette. Når det gjelder det å begynne å rokke ved det multilaterale systemet nå – i en slik tid – for å finne opp en hjemmel som ikke finnes i det internasjonale handelssystemet, tror jeg vi skal tenke oss grundig om. Regjeringen vil ikke jobbe for dette. Vi skal prøve å påvirke politisk for at det også skal være eierskap for å kjempe mot økte CO2-utslipp og klimatrusselen.

Svein Roald Hansen (A) [11:26:33]: Det er ikke bare utenriksministeren som har vært i Washington. Det har også utenrikskomiteen, i uken etter innsettelsen av den nye presidenten, og vi har også da vegetert på det utenriksministeren kalte økosystemet av norske venner i Washington.

Det var interessante møter vi hadde i Washington, både med representanter for tenketanker og i utenriksdepartementet og Pentagon. En av dem vi møtte fra tenketanken, sa at vi måtte bare være klar over at vi nå sto overfor en «out-of-the-box»-president. Det har vi vel erfart – vi gjorde det i den uken vi var borte, og ikke minst etterpå. Det som preget dem vi møtte, var det de reflekterte, at for første gang sto man overfor en ny administrasjon hvor det ikke forelå noe særlig program for hva de hadde tenkt å gjøre. Det var mye slagord og Twitter-meldinger, som var den viktigste kilden for å tolke hvilken politikk som kunne komme, og jeg tror stikkordet som fortsatt ligger der, er usikkerhet. Det er den viktigste merkelappen vi kan sette på situasjonen.

Så har det vært noen foruroligende signaler. Man trakk seg fra TPP-avtalen, noe som framstår som underlig, all den tid man også er opptatt av å bedre handelsbalansen mot Kina og forhindre at Kina skal styrke sin innflytelse på det området. Det sies at den nye handelsrepresentanten to ganger har vært i kontakt med Tyskland for å få til en frihandelsavtale med tyskerne, når man altså vet at det er EU som har den kompetansen. Og vi har opplevd endringer i utviklingspolitikken, kuttet på familieplanlegging, som også utenriksministeren nevnte, hvor flere land har reagert med å øke bevilgningene. Det er usikkerhet om klimapolitikken, og vi ser hva som skjer i innvandringspolitikken.

Jeg tror at det kan bli krevende å være en god alliert i årene som kommer, men vi har sagt fra før og må gjøre det igjen – si fra på de områdene hvor vi er uenige, slik nære allierte og gode venner skal gjøre. Men for et land som legger stor vekt på å holde de internasjonale institusjonene, traktater og avtaler i hevd, vil det være aldeles galimatias – om det er et parlamentarisk uttrykk – å skulle rasle med sablene med tanke på klimatoll og straffetoll på amerikanske varer som et mottiltak mot noe som kanskje kommer. Jeg er helt enig med utenriksministeren i at vi skal holde fast på de strukturene og det internasjonale samarbeidet som er, og forsøke å motvirke, forhindre, at amerikanerne trekker seg ut av de avtalene. Vi må heller forsøke å få dem til å forstå at det er gjennom internasjonalt samarbeid veien til å gjøre «America great again» også går, og ikke gjennom isolasjonisme.

Øyvind Halleraker (H) [11:30:44]: Jeg har først lyst til å takke representanten for å ta opp interpellasjonen, for det gir oss mulighet til å stadfeste vårt forhold til vår viktigste allierte, nemlig USA. Jeg vil også takke for et meget godt svar fra vår utenriksminister, som i de fleste nyanser han ble utfordret på, ga gode og klare svar om Norges holdning.

Hansson viser selv til Norges historiske forhold til USA – og det skal vi selvfølgelig beholde. Det betyr at vi må opptre klokt og videreføre gode relasjoner også til den nye presidenten. Og som utenriksministeren var inne på selv, har han allerede hatt gode og konstruktive møter med representanter for den nye administrasjonen. Det er veldig positivt og viser et gjensidig ønske om å videreføre det gode forholdet.

Jeg er uenig i at USAs forhold til NATO er i endring. Både president Trump og forsvarsminister Mattis har vært tydelige på at de står ved sine forpliktelser i NATO. Det blir framstilt som noe nytt at USA ønsker at Europa tar større del av ansvaret for egen sikkerhet. Det var også Obama svært opptatt av. Det har denne regjeringen gjort, både gjennom økte forsvarsbudsjetter og ved den nye langtidsplanen, som også er en allianseplan.

Som representanten Hansen var inne på, hadde komiteen en svært innholdsrik og interessant reise til USA bare noen dager etter innsettelsen. Vi møtte en rekke sentrale representanter, både i forsvarskomiteen, i Pentagon og i Department of State, som ga oss en bred forståelse av den politikken som det legges opp til framover fra USAs side.

Jeg har lyst til å konsentrere meg litt om NATO fordi dette er det spørsmålet som kanskje har vært reist oftest. Det er ingen tvil om at 2 pst.-målet og byrdefordelingen er sentral i den forventningen som ligger der. Jeg har lyst til å si at fra komiteens side var vi rimelig samkjørt og enstemmig på i vår tilbakemelding at vi tar dette på største alvor. Vi mener også at den vilje vi har vist til å legge investeringsnivået i norsk forsvarspolitikk på godt over målet fra Wales, som er på 20 pst. – vi ligger vel på 27–28 pst. – også er en del av forutsetningene fra NATO-møtet i Wales. I det ligger det også at vi har innsett at en del av byrdefordelingene er vårt ansvar i nordområdene og NATOs nordflanke, som jo i stor grad er Norges ansvar. Derfor har vi også gått inn for og står hardt på at vi skal investere i 52 F-35-kampfly, som Miljøpartiet De Grønne i sitt program ikke er enig i. Vi har også gått inn for nye overvåkingsfly, nye ubåter og en betydelig styrking av etterretningsvirksomheten. Alt dette er også en del av et byrdeansvar, hvor vi påtar oss mye større byrder på dette området enn en del andre NATO-land vi kan sammenlikne oss med, som ble takket for av sentrale representanter vi hadde møte med i USA. Jeg tror det er en god forståelse for Norges rolle i NATO, og vi bidrar til både avskrekking og overvåking, som er en del av NATOs konsept.

Når det gjelder artikkel 5 i NATO-alliansen, påpekte vi også at den bare har vært utløst en eneste gang, og det var da USA påkalte hjelp og Norge stilte opp sammen med alle de andre allierte – og til en betydelig kostnad for Norge og de andre allierte.

Bård Vegar Solhjell (SV) [11:35:58]: Takk til både interpellanten og utanriksministeren.

Eg sluttar meg i grove trekk til analysen til representanten Hansson. Nokre forslag var gode, andre må vi vel tenkje litt meir på. Det var òg mykje bra i svaret frå utanriksministeren, men eg skal bruke tida mi på eitt stort hòl i hans analyse her i salen og ute i offentlegheita som eg synest er der.

Det er sant at fundamentale amerikanske interesser ikkje vert endra av eit presidentval, akkurat som dei ikkje vert endra av eit norsk val. Det er òg sant at store delar av administrasjonen, «the establishment», består, og at det kjem mange kompetente menneske inn. Det er likevel slik at det vi er vitne til no, er fundamentalt nytt, og – for å sitere leiande amerikanske akademikarar – at vi har ein autoritær nasjonalist som viser lite synleg respekt for sentrale liberale verdiar, som er president i USA. Det bryt med fundamentale vestlege verdiar og med amerikanske verdiar. Dette snakka utanriksministeren svært fornuftig om i utgreiinga si tidlegare i dag – han gjorde greie for korleis dette er ein ny type global utfordring vi står i. Men den leiande representanten for den globale utfordringa er no den amerikanske presidenten, som har eit apparat rundt seg som er relativt sterkt i USA, som er viktige og sentrale støttespelarar, og som har mange allierte støttespelarar i Europa som ser til det som vert gjort. Eg trur eg tør seie at det eg seier no, ikkje er ein norsk SV-analyse, eg trur det er den leiande globale analysen av det som no skjer i USA – som ein vil finne i USA, i Europa, i Noreg, på begge sider i det politiske spekteret.

Det er dramatisk, særleg fordi USA har delt verdiar med Noreg og Europa. Viss vi går 50–60–70 år tilbake, kan vi til og med argumentere for at mange av dei verdiane stod sterkare i USA enn i mykje av Europa. Vi kan seie at fundamentale verdiar frå opplysningstida, framveksten av demokratiet, rettar, dei liberale fridomane – alt det har trass i alt USA saman med europeiske land vore viktige pådrivarar for. Så har vi hatt ueinigheit om verdiar og om sikkerheitspolitikk og andre ting, men det fundamentale grunnlaget for den sterke fellesskapen ligg der, og kanskje i éin ting til: at ein deler synet på at samarbeid og fellesskap globalt trass i alt er betre enn det motsette på mange av dei felta som har kome opp i debatten før her. Det er difor eg ikkje synest at ein analyse av det liberale demokratiet som trua på den eine sida går godt nok i hop med ein stabilitetsbodskap om forholdet vårt til Trump-administrasjonen på den andre sida. Kanskje er forklaringa at manusa og utkasta er skrivne i to forskjellige avdelingar i Utanriksdepartementet – éi som driv med sikkerheitspolitikk overfor USA, og éi som driv med globale rettar. Men det er jo den politiske leiinga som har ansvar for å få dette til å henge godt saman i ein felles analyse.

Så må eg seie – og det trur eg er viktig for debatten – at det eigentleg ikkje er forholdet mellom Noreg og landet USA som står overfor fundamentale utfordringar no, det er forholdet mellom Noreg og alle andre europeiske land og administrasjonen som eit mindretal av veljarane i USA valde, og den politiske bevegelsen dei er ein del av, som er den fundamentale utfordringa. Halve USA har like store problem med ho som mange i Europa har, og som vi bør ha. Så vi er på lag med fleirtalet i USA i dei djupe utfordringane våre som er knytte til det verdimessige grunnlaget der.

Det er altså ikkje ei sikkerheitspolitisk utfordring på same måte som vi er vane med, og som vi ofte har hatt debattar om i det norske politiske spekteret, som ligg i botnen her. Vi har ei utfordring frå dei leiande kreftene i USA mot det fundamentet Noreg og andre vestlege demokrati er bygde på. Difor tek ikkje eg – og eg oppfattar at representanten Hansson heller ikkje gjer det – til orde for at vi skal kutte band, slutte å vere konstruktive eller ikkje ha dialog. Eg vil seie det stikk motsette – det bør vi absolutt ha. Men det er nødvendig å ha ein riktig analyse i botnen, og det er nødvendig å danne alliansar og kome med tydeleg kritikk og svar på den utfordringa vi no møter.

Rasmus Hansson (MDG) [11:41:16]: Spørsmålet vi diskuterer, er ikke om vi skal ha et godt forhold til USA – det skal vi. Spørsmålet er hva som er den beste langsiktige investeringen i et fortsatt godt forhold til et land som plutselig har fått en president som – som representanten Solhjell refererte til – er omtalt som en udemokratisk nasjonalist. I et sånt forhold og i en sånn situasjon, hvor ikke minst svært mange mennesker i USA venter og trenger en tydelig motreaksjon fra verden rundt seg, mener vi det er utilstrekkelig å ha en så tilbakelent holdning til de signalene som nå kommer fra det amerikanske presidentskapet, som vi får fra utenriksministeren.

Hvorfor skal det være en selvfølge at Norge i lang tid framover kjøper jagerfly fra en administrasjon som står så langt fra oss i visse grunnleggende verdispørsmål? De kortsiktige kjøpene er oppgjort og vedtatt, det er ikke dem vi spør om, men hva med dem som er langt inn i framtiden? Hvordan skal vi forholde oss til et land som eventuelt trekker seg fra en global klimaavtale som alle andre land har inngått? I praksis vil man dermed også profitere handelsmessig – og på andre måter – på ikke å være underlagt de forpliktelsene som alle andre land har underlagt seg. Om det ikke dekkes av dagens WTO-reglement, er det fortsatt en problemstilling vi ikke kan avvise.

På den positive siden vil Norge kunne gi kraftige signaler – f.eks. gjennom den kommende spennende bærekraftsmeldingen – om en global finansieringsmodell for FNs bærekraftsmål, som kanskje USA kan finne interessant, men som viser et opptrappet globalt lederskap på bærekraftsområdet fra Norge. Og vi kan sende signaler om en opptrapping av støtten til FNs miljøprogram, UNEP, f.eks. for å bygge det opp til en FNs miljøorganisasjon, som en global motvekt til de signalene president Trump sender om nedbygging av sin egen miljøadministrasjon. Dette er eksempler på mer tydelige tiltak, med en mer klar signaleffekt enn det vi foreløpig hører fra den norske regjeringen. Jeg vil oppfordre til at det er en type tiltak – sammen med andre, mer konkrete tiltak – vi får komme tilbake til i forbindelse med de meldingene som utenriksministeren har varslet.

Utenriksminister Børge Brende [11:44:44]: Jeg synes det har vært en god runde i salen rundt håndteringen av en situasjon hvor vi opplever at det på en del områder ikke er sammenfallende syn mellom Norge og mange andre europeiske land og den nye amerikanske administrasjonen. Samtidig vet vi at USA er vår viktigste allierte. Det er helt avgjørende for oss å ha et nært og godt samarbeid med USA, ikke minst på det sikkerhetspolitiske området. Jeg mener at vi har håndtert den situasjonen som har oppstått i Washington, på en måte som ivaretar norske interesser, men også bidrar til at vi kan ha innflytelse og bli lyttet til når amerikansk politikk skal utformes. Det er jo det siste som er det viktige: skape dialog og ha innflytelse over beslutninger som også vil ha stor virkning for oss.

Når det gjelder NATO-solidaritet og artikkel 5, ble det på et tidligere tidspunkt satt spørsmålstegn ved dette. Det er nå slått fast fra president Trump selv at det er viktig for USA at NATO-solidariteten består. Det viser også at den dialogen har hatt sin virkning.

Til et annet spørsmål som har vært oppe til diskusjon, f.eks. bruk av tortur: Der har det vært ganske sterke internasjonale reaksjoner, og vi har opplevd at president Trump har sagt at her er det forsvarsminister Mattis som vil ta den endelige avgjørelsen. Han har også merket seg de sterke reaksjonene som har vært.

Vi må nå arbeide på en god måte – bruke økosystemet vårt av venner i Washington – for å ivareta det som er norske og europeiske interesser. Jeg listet opp flere av de områdene som jeg synes er problematiske, og et av dem er f.eks. økt proteksjonisme. Det tror jeg ikke vil være bra for verdensøkonomien, det vil ikke skape flere arbeidsplasser. Å styrke samarbeidet i WTO er viktig fremover. Men så er det ikke min jobb å være kommentator i de løpende amerikanske debattene, og som også flere sa: De sterkeste og tøffeste debattene om denne politikken skjer faktisk i USA. Det er et velfungerende demokrati, der de ulike statsorganene også fungerer.