Stortinget - Møte onsdag den 18. januar 2017

Dato: 18.01.2017
President: Olemic Thommessen

Søk

Innhold

Sak nr. 2 [11:28:21]

Ordinær spørretime

Talere

Presidenten: Det blir en rekke endringer i den oppsatte spørsmålslisten, og presidenten viser i den sammenheng til den elektroniske spørsmålslisten.

De foreslåtte endringer i dagens spørretime foreslås godkjent. – Det anses vedtatt.

Endringene var som følger:

Spørsmål 2, fra representanten Liv Signe Navarsete til utenriksministeren, vil bli besvart av helse- og omsorgsministeren på vegne av utenriksministeren, som er bortreist.

Spørsmålene 3 og 4, fra henholdsvis representantene Ivar Odnes og Marit Arnstad til klima- og miljøministeren, utsettes til neste spørretime, da statsråden er bortreist.

Spørsmål 5, fra representanten Jan Bøhler til barne- og likestillingsministeren, vil bli besvart av kulturministeren som rette vedkommende. Spørsmålet flyttes og besvares før spørsmål 10, som skal besvares av samme statsråd.

Spørsmål 6, fra representanten Freddy de Ruiter til helse- og omsorgsministeren, vil bli besvart av arbeids- og sosialministeren som rette vedkommende.

Spørsmål 7, fra representanten Ketil Kjenseth til helse- og omsorgsministeren, vil bli tatt opp av representanten Dag Helge Frøisland.

Spørsmål 9, fra representanten Kjersti Toppe til kunnskapsministeren, vil bli besvart av helse- og omsorgsministeren på vegne av kunnskapsministeren, som er bortreist.

Spørsmål 1

Magne Rommetveit (A) []: «Ved handsaminga av stortingsmeldinga ‘På rett vei - Reformer i veisektoren’ fekk Nye Veier AS i oppdrag å byggje ut 534 km ny riksveg innan ei ramme på om lag 130 milliardar kroner. I media og ved fleire offentlege høve seier selskapet at dei vil ha omsetnad på 148 milliardar kroner. Kva er bakgrunnen for denne endringa, og korleis legg statsråden opp til å involvera Stortinget dersom føresetnadane i stortingsmeldinga vert endra?»

Statsråd Ketil Solvik-Olsen []: En del av forklaringen på ulike tall er rett og slett om de inflasjonsjusteres eller ikke. Da Stortinget gjorde sine vedtak, var det i 2015-kroner. Når Nye Veier nå snakker om kostnader, er det ofte i 2016- eller 2017-kroner, og da er det naturlig at de summene varierer.

Den andre siden av saken er at da Stortinget gjorde sine vedtak, baserte en seg på kostnadsanslag laget i 2015. For å få en mest mulig riktig porteføljepris da en overførte dette til Nye Veier ved forrige nyttår, gjorde en nye kostnadsanslag for Vegvesenet. Der var det også noen prosjekter som ble litt dyrere, og noen prosjekter som ble litt billigere. I sum: Med 2016-kroner i stedet for 2015-kroner, og med nye kostnadsanslag, får vi den differansen. I det er det ingen dramatikk. Under enhver regjering har en sett at kostnadsanslag mens et prosjekt er i utvikling, varierer litt fra gang til gang. Når dette til slutt skal vedtas, vil en jo få det endelige kostnadsanslaget, og da blir Stortinget også involvert i de vedtakene.

Men det viktige for meg her er at formålet med Nye Veier er å utfordre måten vi bygger på, måten vi planlegger på, nettopp for å få ned kostnadene. Nye Veier har selv sagt at de ser for seg å kunne bruke mer prefabrikerte elementer i stedet for at ting plasstøpes. De vil være mer og tettere på kommunepolitikere for å kunne finne gode løsninger tidlig, framfor å lage planer som så blir gjenstand for mange omkamper.

Så langt – på det ene prosjektet som har blitt tildelt kontrakt – har en sett at kostnaden en fikk på kontrakten, var rundt en halv milliard kroner lavere enn det som lå i avtalen med Samferdselsdepartementet. Det er jo også hensikten, å kunne bygge bedre og billigere. Derfor har jeg veldig lave skuldre, foreløpig, på de kostnadsrammene som ligger, i forhold til de totalrammene som Nye Veier har. Jeg registrerer også at Nye Veier mener at de vil – med de forutsetningene de har fått – kunne realisere porteføljen raskere enn de 20 årene som i utgangspunktet ble lagt til grunn. Det tilsier at de ser for seg et besparingspotensial som vil mer enn oppveie de endrede «Excel-ark-anslagene» som nå ligger der.

Som opposisjonspolitiker i åtte år husker jeg hvordan alle var bekymret over en kostnadsøkning i samferdselssektoren. Etter valgresultatet i 2013 ble representanten Rommetveit intervjuet av Aftenposten og innrømte at den forrige regjeringen ikke hadde gjort særlig mye med dette, og at dette nok var et av områdene de hadde sviktet mest på. Jeg er glad for at vi gjør mange grep. Selv om vi ikke nødvendigvis finner to streker under alle svar med en gang, har vi gjort mye mer for å få ned kostnadene på disse tre årene enn det jeg opplevde som opposisjonspolitiker i de foregående åtte.

Magne Rommetveit (A) []: No skal no eg berre vera i opposisjon i fire år, men likevel. Eg hugsar det Aftenposten-intervjuet. Det som skjedde då, var at me fekk gjort ein god del, særleg i samband med den nasjonale transportplanen som vart utarbeidd. Så mange av dei tiltaka vart lagde inn der.

I meldinga står det at prosjektet E18/E39 skal gå frå Kristiansand til Ålgård. På heimesida til Nye Veier er prosjektet no omtalt som «Kristiansand–Sandnes». Mellom Sandnes og Ålgård er det i dag 14 kilometer, og i meldinga er ikkje Sandnes nemnt med eitt ord. I meldinga står det at regjeringa legg opp til «eventuelle endringer i selskapets portefølje første gang i forbindelse med Nasjonal transportplan fra 2022». Eg kan ikkje sjå at regjeringa har lagt fram noko for Stortinget som har utvida porteføljen til Nye Veier. Og regjeringa seier sjølv at anledninga for det er om fire år. Kva seier statsråden til det?

Statsråd Ketil Solvik-Olsen []: For det første kan jeg slå fast at jeg har tenkt å være statsråd i mange år. Så den eneste måten Rommetveit kan være i opposisjon kun i denne perioden, er ved å melde overgang til et borgerlig parti før neste valg. Det er han hjertelig velkommen til. Da hadde han i hvert fall fått oppfylt sine drømmer om å bygge mye mer vei og jernbane i dette landet enn det han noen gang selv fikk til da han var i posisjon. Velkommen skal du være!

Når det gjelder strekningen Kristiansand–Sandnes: Det ligger i porteføljen at Nye Veier har en del av strekningen, men når en begynner å komme opp mot Ålgård, så ligger det igjen hos Vegvesenet. Så det er ikke noe gap her som ingen dekker. Vegvesenet jobber nå med Sandved–Hove. I Vegvesenet-porteføljen ligger videre Hove–Ålgård, men det ble besluttet i Nasjonal transportplan. Men altså: Fram til Ålgård og ned til Kristiansand er det Nye Veier.

Det er jo litt av det som har vært greia, og som jeg var så glad for å se Stavanger Aftenblad omtale for et år siden – der Vegvesenet selv sa at nå sitter vi og planlegger 20 mil om gangen der vi før satt og planla fem og fem kilometer.

Magne Rommetveit (A) []: Eg kan dessverre ikkje gje den same garantien tilbake til Solvik-Olsen, at han skal få fortsetja som statsråd om han skifter parti, men det er verken han eller eg som avgjer dette, det er langt fleire folk.

Eg vil takka for svara. Det er bra at ein ser på korleis ting kan gjerast billigare utan at ein går på akkord med nødvendig kvalitet. Likevel er oppfølging av kostnader og prosjektstyring for til saman 130 mrd. kr ei oppgåve som skulle vera sentralt for statsråden, men òg for oss i Stortinget. Mitt spørsmål er om ikkje statsråden meiner det er eit sjølvstendig poeng å orientera Stortinget om denne typen opplysningar i budsjettproposisjonen – og då ikkje leggja til grunn at me for å få slike opplysningar må fylgja med på heimesidene til Nye Veier eller lesa i Aftenposten heile tida. Eg ser òg det er lyst ut prosjektleiarstilling i Nye Veier: «Prosjektdirektør E39 Kristiansand–Sandnes/Stavanger». Så det prosjektet kryp sakte, men sikkert nordover. Kanskje me får det opp til Hordaland òg til slutt.

Statsråd Ketil Solvik-Olsen []: Det er i hvert fall sikkert at skal en bygge ting opp til Hordaland, er det større sjanse for å få til det med borgerlig flertall enn med sosialistisk flertall. Det er Erna som er min sjef, så det er hun som vil kunne bestemme om jeg er statsråd eller ikke, og ikke Arbeiderpartiet. Men som sagt: Rommetveit er velkommen over til dem som også skal styre videre framover.

Når det gjelder selve Nye Veier, registrerer jeg det som blir sagt nå, men jeg konstaterer likevel at da regjeringen la fram denne reformen, var Arbeiderpartiet imot. Arbeiderpartiet advarte om at vi ville få en «vei-bonanza» med Nye Veier. Det var et oppslag i Klassekampen i april 2015. Nå er det derimot andre ting som problematiseres. Det er for så vidt bra at opposisjonen er på tå hev og prøver å pirke i detaljer her, men det viktige er at vi skal bygge mer vei, få mer igjen for pengene, sørge for at trafikksikkerheten øker, og at reisetiden går ned. Det er vi i ferd med å få til nå. At en får kostnadsendringer basert på inflasjonsjusteringer og sånt, er en del av hverdagen, men Stortinget vil være orientert når Stortinget skal ta sine beslutninger.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Spørsmål 2

Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Liv Signe Navarsete til utenriksministeren, vil bli besvart av helse- og omsorgsministeren på vegne av utenriksministeren.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: «Washington Trade Daily skriv 22. november at forhandlingane kring TISA-avtala er sette på vent. På Utanriksdepartementet sine sider skriv regjeringa 20. desember at partane i TISA-forhandlingane «[...] møttes i Genève 6. og 7. desember for å gjøre opp status for Tisa-forhandlingene så langt». Kan utanriksministeren gjere greie for kvifor forhandlingane ser ut til å vere sett mellombels i ro, og er det gitt noko signal frå forhandlingspartane om når forhandlingane eventuelt skal takast opp att?»

Statsråd Bent Høie []: På vegne av utenriksministeren vil jeg gi følgende svar:

Norge har en svært åpen økonomi, som er avhengig av handel. Det er i vår interesse å ha et handelssystem som er basert på klare, like og rettferdige regler.

Tjenestesektoren er også viktig og blir stadig viktigere for Norge. Dersom eksport av olje og gass holdes utenfor, er omkring halvparten av den norske eksporten tjenester, og det forventes at denne andelen vil øke i årene framover.

Nettopp derfor er regjeringen opptatt av tjenestenæringens rammebetingelser og konkurransevilkår internasjonalt.

Forhandlingene om avtale om handel med tjenester – TISA, som vil bygge på WTO-avtalen om handel med tjenester – har pågått siden våren 2013. Det er 23 parter i forhandlingene, inkludert EU, som representerer 28 land, slik at det til sammen er 50 WTO-medlemmer som omfattes av forhandlingene.

TISA vil, dersom en lykkes, sikre større forutsigbarhet i tjenestemarkedet i en rekke land. Handel med forutsigbarhet og likebehandling er viktig, både nasjonalt og internasjonalt.

Forhandlingspartene ble i juni 2016 enige om å sette som mål å sluttføre forhandlingene innen utgangen av året. Selv om det gjenstår mye arbeid, inkludert å løse de vanskeligste spørsmålene, ble dette målet sett på som realistisk.

Men i ettertid viser det seg at målet om sluttføring i 2016 var for optimistisk. De 23 forhandlingspartene lyktes ikke i å finne løsninger på alle utestående forhandlingsspørsmål innen forhandlingsrunden i desember. Desemberrunden ble brukt til en grundig gjennomgang av framdrift og status på alle forhandlingsområder. Man ble også enige om hvilke forhandlingsområder som krever fortsatt arbeid på teknisk nivå. Forhandlingspartene ble enige om å møtes igjen senere i år.

Det er for tidlig nå å si noe nærmere om hvordan TISA-prosessen går videre. For Norge står vårt utgangspunkt fast: Eksport av tjenester er viktig for norsk sysselsetting og verdiskaping. Vi ønsker åpnere, mer ikke-diskriminerende og forutsigbar handel med tjenester. Vi ønsker derfor TISA og vil arbeide for at avtalen blir så god som mulig for Norge. Vi er rede til å fortsette forhandlingene så snart partene er klare.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Hausten 2015 publiserte regjeringa eit norsk-islandsk kapittelforslag til TISA-avtala om energirelaterte tenester. Hausten 2016 viste ein lekkasje frå Greenpeace at forslaget no har støtte av EU og Australia. USA har tidlegare fremja liknande forslag i WTO, men er avvist. Kan statsråden gjere greie for kva som er USAs haldning til forslaget frå Noreg, og kjem regjeringa til å halde fram med å prioritere arbeidet med eit kapittel for energirelaterte tenester i TISA-avtala?

Statsråd Bent Høie []: TISA har ikke vært nevnt i den amerikanske valgkampen, men det er også for tidlig å si noe sikkert om når amerikanske posisjoner vil være klarlagt, eller hva de vil gå ut på. Norge har valgt å ha en veldig åpen prosess knyttet til våre posisjoner i disse forhandlingene, og som også representanten viser til, er det en egen nettside der en fortløpende nettopp publiserer de norske posisjonene og de vurderingene som gis.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Eg registrerer at eg ikkje fekk svar på det spørsmålet. Det kan eg kanskje heller ikkje vente frå helseministeren, så slik sett er det synd at utanriksministeren ikkje stiller og svarar.

Men eg prøver meg likevel på eit spørsmål til. I oktober arrangerte regjeringa ved utanriksministeren eit WTO-toppmøte i Oslo. Ei nøkkelsak for utviklingsgruppa i WTO og ei nøkkelsak for ei avtale på WTO-ministermøtet i Buenos Aires i desember 2017, er ei løysing på saka om mattryggleik og matlager i WTO. Utan framgang her spøkjer det for andre avtaler i WTO. Ei løysing på den saka vil medføre at utviklingsland kan setje ein fastpris for oppkjøp av landbruksprodukt frå sine bønder og selje dei vidare til subsidierte prisar for mattryggleik nasjonalt. Korleis skal regjeringa jobbe opp mot ministermøtet for å finne ei løysing på dette spørsmålet?

Statsråd Bent Høie []: Det er et spørsmål som omhandler WTO, og når jeg nå svarer på vegne av utenriksministeren, tror jeg ikke jeg skal gå inn på den type vurderinger. Til det forrige spørsmålet: Jeg opplevde det som todelt. Det ene handlet om USAs posisjoner, og det svarte jeg på. Det er også sånn at hovedtyngden i det arbeidet som Norge og Island gjorde i 2014, er å sikre åpne markeder for energirelaterte tjenester og likebehandling for utenlandske tjenesteleverandører. Det går nå i retning av en felles forståelse i TISA om at man ikke skal lage regler for markedsadgang i vedlegg, og det vil være partenes endelige tilbud som også definerer ambisjonsnivået.

Spørsmål 3

Fra representanten Ivar Odnes til klima- og miljøministeren:

«Bestanden av jerv i Norge har økt fra 269 dyr til 306 fra 2015 til 2016. I mange deler av landet er jerv den største skadegjøreren på husdyr. Økningen er størst i Hedmark, Trøndelag og Nordland. Bestanden av jerv ligger langt over bestandsmålet, og jakt på jerv har de siste årene vært lite vellykket. Kun om lag en tredjedel av kvotene har blitt tatt ut.

Hva tenker regjeringen å gjøre for å komme ned på bestandsmålet for jerv, og hvor lang tid regner man med at det vil ta?»

Spørsmål 4

Fra representanten Marit Arnstad til klima- og miljøministeren:

«I Meråker mistet man i fjor sommer nesten 500 sau til rovdyr. Kommunen er en svært aktiv landbrukskommune med mange beitebrukere. Beiteretten i Meråker er spesiell i den forstand at hver gård har kjøpt og betalt sin beiterett fra bl.a. Meråker Brug. Dermed er beiteretten prissatt.

Hva vil statsråden gjøre for å redusere rovdyrtrykket i Meråker, og kan det eventuelt være aktuelt å kjøpe ut den beiteretten som brukerne har kjøpt?»

Presidenten: Disse spørsmålene er utsatt til neste spørretime.

Spørsmål 5 er flyttet og vil bli besvart før spørsmål 10.

Spørsmål 6

Presidenten: Spørsmål nr. 6, fra representanten Freddy de Ruiter til helse- og omsorgsministeren, er overført til arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie som rette vedkommende.

Freddy de Ruiter (A) []: «Høyesterettsdommen hvor det fastslås at en privat avlaster er å anse som kommunalt ansatt, har medført at flere er blitt varslet om endringer i sitt avlastningstilbud. Bærum kommune skal ha ros for å avvente situasjonen.

Hva gjør regjeringa overfor landets kommuner for å sikre barnets beste og for å hindre at gode avlastningsordninger forsvinner som en følge av kommunalt arbeidsgiveransvar?»

Statsråd Anniken Hauglie []: Avlastningstiltak er et tilbud til personer og familier med særlig tyngende omsorgsarbeid hvor formålet er å hindre overbelastning, gi omsorgsyter nødvendig fritid og ferie og mulighet til å delta i vanlige samfunnsaktiviteter. Kommunene har plikt til å tilby slike avlastningstiltak.

Høyesterett avsa, som også representanten var inne på, en dom i juni 2016 som medfører at avlastere, som kommunene tradisjonelt har engasjert som oppdragstakere, nå normalt vil være å anse som arbeidstakere, med den følge at arbeidsrettslig lovgivning gjelder.

Det har oppstått usikkerhet om avlastningstilbudet flere steder etter Høyesteretts avgjørelse. Jeg har fått flere signaler om at rettstilstanden gjør det utfordrende å organisere et godt og forsvarlig tjenestetilbud i kommunene. Dette er alvorlig.

Avlasting er et viktig tilbud for mange personer og familier, og kommunene må ha et rammeverk som sikrer at de kan organisere et godt tjenestetilbud. Samtidig må hensynet til vernet for dem som arbeider som avlastere, ivaretas.

Slik departementet nå vurderer det, vil det uansett være behov for å gjøre justeringer i organiseringen av ordningen, enten i form av en avtale mellom partene eller i form av forskriftsendringer.

For å sikre framdrift i saken har jeg hatt møte med KS og skal treffe Fagforbundet senere denne uken. Kontakt med dem som kjenner dette best, er viktig for å forstå hva som er de konkrete utfordringene etter avgjørelsen i Høyesterett, og finne den beste måten å løse dette på framover. Jeg tar sikte på at vi skal klare å finne en god løsning i denne saken før sommeren, men det er avhengig av at partene kan bidra på en konstruktiv måte i det. Jeg forstår at dette er vanskelig for dem det gjelder. Endringer i avtaler og forskrifter vil ta noe tid, men jeg kan love at vi forsøker å finne fram til gode løsninger for begge parter så raskt som overhodet mulig.

Freddy de Ruiter (A) []: Jeg syns det er bra. Jeg er glad for at statsråden signaliserer at man jobber med løsninger, og at man gjerne involverer både helseminister, kommunalminister og barne-, likestillings- og inkluderingsminister, for dette er et felt som er ganske bredt. Jeg håper at man også engasjerer brukerorganisasjoner, brukere og andre, slik at man får inn det perspektivet i arbeidet med eventuelle nye ordninger.

Noe av bakgrunnen for å ta dette opp, var et oppslag i Fædrelandsvennen om Leah på 5 år med Downs syndrom og autisme, som rett før jul fikk beskjed om at hennes trygge og forutsigbare avlastningstilbud ville opphøre. Rett over nyttår besøkte jeg Leah og hennes mor, og det var et sterkt møte. Hva tenker statsråden man kan signalisere til både Leah og hennes foreldre og andre foreldre som nå er bekymret for avlastningstilbudet?

Statsråd Anniken Hauglie (H) []: Det er mange som er i samme situasjon som Leah. Det er flere tusen som mottar avlastningstilbud over hele landet. Det har overalt kommet mange signaler på hvordan konsekvensene av høyesterettsdommen innvirker på tilbudet til dem som mottar det, altså barna og brukerne av tilbudet. Så jeg kan love Leahs familie og alle andre familier at vi virkelig jobber på spreng for å finne en god løsning som ivaretar dem som trenger avlastning, men som også ivaretar arbeidstakerne, for all den tid Høyesterett nå har bestemt at avlasterne er å anse som arbeidstakere, må vi finne løsninger også innenfor lovgivning som gjelder for arbeidstakerne. Her har jeg som sagt hatt et møte med KS. De er opptatt av dette. Jeg skal møte Fagforbundet denne uken. De er også opptatt av dette. Så håper jeg at vi klarer å finne en god løsning. Det må antageligvis gjøres endringer i avtalen mellom arbeidstakere og arbeidsgivere, men vi ser også på muligheten for om det kan gjøres noe mer forskriftsmessig for å kunne ivareta behovet til dem som mottar avlastningstiltak, for dette er viktig for dem det gjelder.

Freddy de Ruiter (A) []: Det er ingen tvil om at det selvfølgelig må gjøres en del ting rent arbeidsrettslig her – jeg forstår den prosessen. Men jeg tror jeg vil gjenta oppfordringen om å være på i forhold til brukerorganisasjonene og de pårørende her for å lage gode nye ordninger som er minst like gode som dagens ordninger.

Jeg trodde aldri jeg skulle si det, men jeg har lyst til å skryte litt av Bærum kommune, Høyre-kommunen Bærum. De tok tak i denne problemstillingen. Det kom fra forvaltningen og fra administrasjonen i kommunen en rekke oppsigelser av avlastere. Da gikk politikerne inn og tok en «time out». Det burde flere kommuner gjøre i denne situasjonen. Dette er en uoversiktlig, vanskelig situasjon som krever at man har fokus på barnets beste.

Mitt avslutningsspørsmål til statsråden, som tydeligvis har en god prosess på dette, er: Kan statsråden signalisere overfor kommunene at de bør gjøre som Bærum: trekke pusten, ha is i magen, ta en liten «time out» for å skaffe seg den nødvendige oversikten – uten å forhaste seg slik at sårbare barn og deres familier mister et helt nødvendig tilbud?

Statsråd Anniken Hauglie (H) []: Det er mange grunner til å skryte av Bærum kommune, på mange andre områder enn dette også. Her har Bærum kommune vært offensive. Samtidig står Bærum kommune i samme situasjon som alle andre kommuner, at de må passe på at deres regelverk er innenfor loven. Det vi jobber med nå, er å se om det er mulig å få endret på avtalene mellom ansatte og arbeidsgiver. Det er det partene som skal ta ansvaret for. Så ser vi på om det er mulig å endre forskriften, som gjør at vi får større handlingsrom innenfor lovverket og de direktivene vi er omfattet av. Det er det som er målet nå, at vi skal klare å få til gode løsninger som ivaretar brukerne på en god måte. Om vi klarer å få det til på den samme måten som det er i dag, gjenstår å se. Men vi er i hvert fall veldig opptatt av at vi skal klare å finne løsninger som ivaretar brukerne på en bedre måte enn det konsekvensene av høyesterettsdommen, sånn som den nå står, kanskje gjør.

Spørsmål 7

Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Ketil Kjenseth til helse- og omsorgsminister Bent Høie, vil bli tatt opp av representanten Dag Helge Frøisland.

Dag Helge Frøisland (V) []: «Nye måter å måle blodsukker på som forbedrer diabeteskontroll og bedrer livskvalitet, finnes. Et eksempel på dette er blodsukkermåling kalt Libre-Frihet! Barn må stikke seg i fingeren fordi regjeringen ennå ikke har tatt grep for at denne typen nye hjelpemidler vurderes og godkjennes for blåreseptordningen raskt. Dagens godkjennelsesrutiner synes tungvinte og byråkratiske. Høyre lovte å effektivisere byråkratiet.

Hva vil statsråden gjøre for å effektivisere godkjenning for denne typen utstyr?»

Statsråd Bent Høie []: Mye medisinsk forbruksmateriell dekkes gjennom blåreseptordningen, samtidig som spesialisthelsetjenesten har ansvar for finansiering av behandlingshjelpemidler og forbruksmateriell til en rekke behandlingsforløp. HELFO vurderer løpende søknader fra leverandører om oppføring av nye produkter på produkt- og prislistene for medisinsk forbruksmateriell innenfor blåreseptordningen. Nye produkter kan kun oppføres i pris- og produktlistene hvis de faller inn under ett eller flere av punktene i blåreseptforskriften § 5. Denne bestemmelsen inneholder en liste over medisinsk forbruksmateriell som dekkes av blåreseptordningen, og til hvilke sykdommer og tilstander.

Når spesialisthelsetjenesten har behandlingsansvaret, kan behandlingshjelpemiddelet vurderes i systemet for nye metoder. I en slik metodevurdering vurderes blant annet sikkerhet, nytte og ressursbruk av en metode. Beslutninger om å ta i bruk nye metoder i spesialisthelsetjenesten er basert på disse metodevurderingene.

Nytte, ressursbruk og alvorlighet er de sentrale kriteriene for prioritering i helsetjenesten, som et samlet storting har sluttet seg til. Disse kriteriene står sentralt ved innføring av nye metoder og legemidler i helsetjenesten. En metodevurdering vil bidra til kunnskap om disse før det tas beslutning om metoden eller legemiddelet skal innføres i helsetjenesten eller ikke.

Når det gjelder FreeStyle Libre, er det usikkerhet knyttet til hvilke pasienter produktet er mest relevant for. Dette har jeg redegjort for i et tidligere spørretimesvar. Det er behov for et faglig beslutningsgrunnlag for å vurdere om produktet kan erstatte blodsukkerstrimler som dekkes av blåreseptordningen, eller om produktet bør inngå som en del av behandlingstilbudet for diabetespasienter i spesialisthelsetjenesten, på lik linje med insulinpumper og annet utstyr til behandling av diabetes.

Bestillerforum bestilte i juni 2016 en hurtig metodevurdering av FreeStyle Libre og tilsvarende produkter. Dette for å kartlegge hvilke pasienter som har mest nytte av produktet, og hvem som bør ha behandlings- og finansieringsansvaret. Det er Kunnskapssenteret i Folkehelseinstituttet som skal gjennomføre metodevurderingen, med en frist på 180 dager fra dokumentasjon er mottatt fra produsenten. Firmaet som står bak FreeStyle Libre, leverte dokumentasjon like før jul, og metodevurderingen er satt i gang.

Dag Helge Frøisland (V) []: Kunnskapssenteret på Folkehelseinstituttet saksforbereder kun for RHF-ene, altså spesialisthelsetjenesten. Dette vil så bli oversendt til Beslutningsforum, som ikke kan ta beslutning for HELFO. Vi vet at dette systemet kan sammenliknes med 8–9 stikk i fingeren med engangsutstyr og strips, som per i dag dekkes over blåreseptordningen.

Vil statsråden sørge for at HELFO vurderer denne typen utstyr for godkjenning parallelt med prosessen for RHF-ene?

Statsråd Bent Høie []: Noe av begrunnelsen for at dette skal vurderes av Kunnskapssenteret, er at man vil finne svar på det spørsmålet som representanten tar opp, nemlig: Er dette et produkt som hører hjemme under blåreseptordningen, og som dermed skal finansieres over HELFO, eller er det et produkt som er mer på linje med f.eks. diabetespumper, og da hører hjemme i spesialisthelsetjenesten? Når den vurderingen er gjort, ligger alt til rette for å få en rask konklusjon – enten at det går til Beslutningsforum, og at det gjøres vedtak om det knyttet til spesialisthelsetjenesten, eller at HELFO bruker denne utredningen som grunnlag for å ta sin beslutning.

Det som dessverre har forsinket prosessen, er at firmaet som leverer dette, ikke har levert dokumentasjonen til Folkehelseinstituttet før rett før jul.

Dag Helge Frøisland (V) []: Vi er vel begge enige om at det er trist at det tok tre måneder fra oppdraget ble gitt, til produsenten leverte sin dokumentasjon. Jeg jobber imidlertid som barnelege med nettopp denne gruppen, og vi ser helt klart at dette bedrer både blodsukkerreguleringen og livskvaliteten til barn og unge. I Danmark skar helseministeren gjennom og godkjente dette uten den tungvinte byråkratiske prosessen som vi bruker her i Norge nå.

Kunne statsråden, i påvente av de prosessene som nå går, som et minimum skjære gjennom og godkjenne dette hjelpemiddelet på blå resept for barn og unge med diagnosen E10.9, type 1-diabetes?

Statsråd Bent Høie []: Det er en stor og vesentlig forskjell mellom representanten Frøisland og meg, nemlig at jeg ikke er barnelege. Det betyr at den typen faglige spørsmål ikke er ting som jeg bare kan skjære gjennom på. Jeg er avhengig av å ha gode vurderinger.

Når det gjelder spørsmål knyttet til spesialisthelsetjenesten, har Stortinget sluttet seg til den ordningen vi har i Norge, nemlig at den typen beslutninger ikke tas av politikere – de tas av helseregionene.

Når det gjelder spørsmålet om hva som skal inn på blåreseptordningen på dette området, er det en beslutning som tas av HELFO, ikke av helseministeren. I Danmark har en ikke den typen systemer, men i Norge har det vært bred politisk enighet om – inkludert representanten Frøislands parti – at vi skal ha prinsipper og systemer for å ta prioriteringsbeslutninger i helsetjenesten som baserer seg på faglige vurderinger, fordi alle beslutninger vil ha konsekvenser også for andre pasienter. Men tiden det har tatt, beklager jeg, men det er i all hovedsak firmaets eget ansvar.

Spørsmål 8

Kjersti Toppe (Sp) []: «Budsjett 2017 for Sykehuset Telemark HF forstås slik at radiolog, øre-nese-hals-spesialist og øyelege fjernes fra Rjukan sykehus og Cytostatika opphører. Kan statsråden svare på hva budsjett 2017 innebærer for Rjukan sykehus og for de nevnte funksjonene spesielt, og hvordan dette er forenlig med utviklingsplanen for Sykehuset Telemark HF, godkjent av statsråden i foretaksmøtet 5. juni 2014?»

Statsråd Bent Høie []: Styret ved Sykehuset Telemark behandlet 15. desember 2016 budsjettet for 2017. Helseforetaket har utarbeidet et driftsbudsjett for 2017 med et driftsresultat på minus 20 mill. kr. Produktivitetsforbedring, reduksjon i antall polikliniske kontroller og behandling av pasienter på riktig helsetjenestenivå er viktig for å nå målene. Rapportering og oppfølging av planlagte bemanningsreduksjoner vil ha spesiell oppmerksomhet.

Sykehuset Telemark opplyser at pasienter i området rundt Rjukan starter med cytostatika ved avdeling i Skien og følges nå opp på Notodden. Støttebehandling tilbys på Rjukan. De fagansvarlige for cytostatikabehandlingen i Telemark har vurdert kompetanse og forsvarlighet, og de mener at det ikke er tilrådelig å gi slik behandling ved Rjukan sykehus.

Øre-nese-hals-tilbudet på Rjukan har vært dekket av en privat øre-nese-hals-lege uten avtalehjemmel. Denne ordningen er avviklet, bl.a. fordi den var uforholdsmessig dyr. Pasientene henvises nå til Skien. Sykehuset Telemark ønsker å etablere avtalespesialisthjemler innen øre-nese-hals og gynekologi på Rjukan og har vært i kontakt med Helse Sør-Øst om dette.

Øyelegefunksjonen dekkes av avtalespesialist, og denne funksjonen er stabil. Vanlige radiologiske undersøkelser, som f.eks. beinbrudd, utføres ved Rjukan sykehus. Ultralyd av hjertet gjøres på Rjukan, mens andre ultralydundersøkelser tilbys på Notodden.

Styret i Helse Sør-Øst behandlet Utviklingsplan 2030 for Sykehuset Telemark i desember. Planen legger til grunn at det skal være dag- og poliklinisk aktivitet på Rjukan, og at Telemark fortsatt skal ha en desentralisert sykehusstruktur med akuttsykehus både i Skien og på Notodden. Det skal være desentrale tjenester ved de distriktspsykiatriske sentrene og desentrale, somatiske poliklinikker og dagbehandling i nært samarbeid med kommunene.

Dagens akuttberedskap videreføres, og de polikliniske, ambulante tilbudene videreutvikles desentralt i samarbeid med kommunene.

Jeg stadfestet vedtaket om avvikling av akuttfunksjonene på Rjukan i foretaksmøtet 5. juni 2014. Den nye utviklingsplanen for Sykehuset Telemark fram mot 2030 legger fortsatt til grunn at vi skal ha dag- og poliklinisk aktivitet på Rjukan.

Kjersti Toppe (Sp) []: I utviklingsplanen 2014–2016 for Sykehuset Telemark er ein ganske spesifikk på kva ein vil ha av planlagde sjukehustilbod på Rjukan i fortsetjinga. Det står òg at det er ein ambisjon om å

«desentralisere så mange behandlingstilbud som mulig. Det er derfor planlagt videreført et bredt sykehustilbud på dagtid; dialyse, cellegiftbehandling og spesialistpoliklinikker, røntgen og laboratorietjenester. Det vil løpende vurderes ut fra pasientbehov og tekniske muligheter om ytterligere desentraliserte tilbud kan opprettes».

Det er ein protokolltilførsel ved behandling av budsjett på Sykehuset Telemark der ein spør om korleis føretaket kan vedta å kutta ut det som av helseministeren er vedtatt i føretaksmøtet for resttilboda på Rjukan.

Statsråd Bent Høie []: Jeg oppfatter ikke at det er det som skjer.

Det som er viktig, er at Sykehuset Telemark har oppdatert utviklingsplanen 2014–2016 fram mot 2030, og denne ble behandlet av styret 14. september 2016. Her ble det ikke lagt opp til noen endringer i tjenestetilbudet på Rjukan i planen, men det ble lagt opp til at en flytter den somatiske aktiviteten i Porsgrunn til Skien. Det er, som jeg også sa i mitt første svar, lagt opp til at det fortsatt skal være gode desentraliserte spesialisthelsetilbud på Rjukan.

Men det er også slik at Sykehuset Telemark som punkt 1 alltid har ansvaret for å vurdere at tilbudet som gis, er forsvarlig. Opplever de f.eks. at rekrutteringsutfordringer og andre ting utfordrer forsvarligheten, har sykehusets ledelse og styre et ansvar for at forsvarligheten går foran andre ting. Det er også slik at selv om en skal opprettholde et tilbud, betyr ikke det at en ikke f.eks., som også her er tilfellet, ønsker å få til en avtale med en avtalespesialist for å gi et tilbud.

Kjersti Toppe (Sp) []: Eg er heilt einig med helse- og omsorgsministeren i at dette handlar om sjukehusleiing, og det er kanskje difor ein får til gode desentraliserte tenester på Ringerike sykehus opp mot Ål, og at det er svært vanskeleg på Sykehuset Telemark å få til det same opp mot brukarane. Mange opplever at det som vart brukt som ein argumentasjon for å leggja ned døgnbemanninga på Rjukan, at ein no skulle få eit godt poliklinisk tilbod og eit godt dagtilbod, vert tatt vekk – det eine tilbodet etter det andre – og at ein får ein reduksjon. Det opplever mange som eit løftebrot, ikkje berre frå Sykehuset Telemark, men òg frå statsråden, som tok på seg ansvaret for den omlegginga. Kan statsråden forstå at folk i Telemark reagerer på det som no skjer rundt Rjukan- sjukehuset og tilbodet som vert gitt av spesialisthelsetenester?

Statsråd Bent Høie []: Ja, det forstår jeg, og det er alltid sånn i forbindelse med denne typen prosesser at det er mye usikkerhet, og endringer som har gode begrunnelser, oppfattes gjerne ofte som begrunnet på annen måte, eller som en del av en annen strategi. Men derfor er det så viktig at utviklingsplanen mot 2030 stadfester den utviklingen som også lå til grunn for beslutningen i 2014.

Så har man erfaringer fra andre sykehus, som også representanten var inne på. Ringerike sykehus hadde også mange år med veldig stor uro. Nå oppleves det som et veldig godt og framtidsrettet tilbud. Det samme hadde vi ved Nordfjord sjukehus – årelange konflikter om de ulike elementene i sykehusets tilbud. Nå er det ro om det, og folk opplever en positiv utvikling. Jeg håper at vi også vil komme i en slik situasjon når det gjelder tilbudet på Rjukan.

Spørsmål 9

Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Kjersti Toppe til kunnskapsministeren, vil bli besvart av helse- og omsorgsministeren på vegne av kunnskapsministeren.

Kjersti Toppe (Sp) []: «Ifølgje NOU 2015: 14 er rentekompensasjonsordninga for skulebygg og symjeanlegg ei ordning som gir dette området ei beskytta stilling på statsbudsjettet. Utvalet føreslår at det ikkje bør opprettast nye slike ordningar eller gis nye tilsegn innanfor dei eksisterande ordningane etter 2016. I statsbudsjettet for 2017 seier Finansdepartementet at dei vil fylgje opp denne anbefalinga.

Kan statsråden stadfeste at dei vil fase ut ordninga med rentekompensasjon for skulebygg og symjeanlegg?»

Statsråd Bent Høie []: I statsbudsjettet for 2017 er det bevilget 223 mill. kr til rentekompensasjon for skole- og svømmeanlegg. Bevilgningen skal kompensere kommuner og fylkeskommuner for renteutgifter for investeringer innenfor rammen på til sammen 30 mrd. kr som staten har gitt tilsagn om i perioden fra 2002 til 2016. Regjeringen har faset inn de siste 4 mrd. kr av investeringsrammen gjennom budsjettet som er lagt fram.

Staten har forpliktet seg til å utbetale tilskudd 20 år fram i tid gjennom de tilsagn som er gitt. Det er godt grunnlag for å si at kommunene ikke har prioritert løpende vedlikehold tilstrekkelig som driftsoppgave, og over tid vil dette gi et økende akkumulert vedlikeholdsetterslep. Samtidig ser vi at kommunene har et historisk høyt investeringsnivå.

Statlige tiltak bør derfor rettes mot å bidra til at kommunene prioriterer vedlikehold som driftsoppgave. De viktigste forutsetningene for god kvalitet på skolebygg er en kommuneøkonomi i balanse og en tilstrekkelig lokal prioritering av eiendomsforvaltning i kommunene.

Regjeringen har prioritert en sterk kommuneøkonomi. Kommunene har fått sterkere realvekst i sine inntekter under denne regjeringen enn i siste periode under den foregående regjeringen. I 2017 styrkes kommunenes frie inntekter med 3,8 mrd. kr, noe som gir kommunene et godt handlingsrom til å prioritere skole og skolebygg.

Kjersti Toppe (Sp) []: Spørsmålet mitt var om statsråden kunne stadfesta at dei vil fasa ut ordninga med rentekompensasjon for skulebygg og symjeanlegg. Og eg må spørja på nytt om statsråden kan stadfesta at dei no er i gang med ei utfasing, og at det ikkje har vorte lagt inn nokre nye midlar for 2017. Og kva tid vil det da vera slutt for kommunane å søkja om rentekompensasjon når dei skal gjera eit ekstra vedlikehaldsarbeid for skulane sine? Eg vil berre spørja på nytt om statsråden kan vera veldig tydeleg på at denne ordninga no skal vekk.

Statsråd Bent Høie []: Det er jo lagt fram i statsbudsjettet, og Stortinget har også behandlet dette spørsmålet. Representanten er også fullt klar over at det som er lagt inn i 2017-budsjettet, er de 223 mill. kr som er bevilget til ordningen. De forpliktelsene som har vært i denne ordningen fra statens side fra 2002 til 2016, er innenfor en ramme på 30 mrd. kr, og denne regjeringen har faset inn de siste 4 mrd. kr av investeringsrammen gjennom det budsjettet som er lagt fram. Det er de pengene som er bevilget til ordningen.

Det som er avgjørende, er at kommunene tar på seg det som er et kommunalt ansvar, nemlig å ha løpende vedlikehold av de bygningene som de har investert i. Det viktigste for å sikre det er en god kommuneøkonomi.

Kjersti Toppe (Sp) []: Eg etterlyser framleis eit klart svar på om ordninga skal avviklast. Kan statsråden gi eit veldig klart svar på det?

Når det gjeld innstillinga frå komiteen og Stortingets behandling av statsbudsjettet, var det ikkje skrive éin merknad om dette. Eg har fått spørsmål frå Bergen kommune, der ein lurer på i administrasjonen om korleis ein no skal planleggja for å kunna få vekk alle skular som ikkje er inneklimagodkjende osv. Ein ønskjer tydelege signal frå regjeringa om korleis dei no vurderer dette vidare. Det er over 300 skuleelevar i Noreg som går på skular som ikkje er inneklimagodkjende. Det er faktisk òg ei stor helseutfordring. Forskrifta om miljøretta helsevern har vi hatt sidan 1998, og det har ikkje hjelpt. Men det hjelper vel heller ikkje å laga dårlegare økonomiske ordningar for dei kommunane som faktisk ønskjer å gjera noko med dette.

Statsråd Bent Høie []: Det aller viktigste kommunene kan gjøre for å ivareta de bygningene som de har investert i, er å ha et jevnt vedlikehold. Det er også viktig at ikke staten bidrar med ulike ordninger som belønner kommuner som ikke driver med et jevnt vedlikehold. Det vil trolig bare føre til at vi fortsatt er i en situasjon der kommunene lar viktige samfunnsinvesteringer forfalle over tid, uten å holde dem ved like. Det er selvfølgelig dårlig for de barna som går på skolen, og for dem som skal bruke idrettsanleggene, men det er også veldig dårlig samfunnsøkonomi.

Representanten er fullstendig klar over at hva som kommer i framtidige statsbudsjett, kan ikke svares på nå. Det jeg har svart på, er det som er i nåværende budsjett. Der ligger det ikke midler til en videreføring av denne ordningen. Det kommer veldig klart fram av budsjettet.

Presidenten: Da går vi tilbake til spørsmål 5.

Spørsmål 5

Presidenten: Dette spørsmålet, fra Jan Bøhler til barne- og likestillingsministeren, vil bli besvart av kulturministeren som rette vedkommende.

Jan Bøhler (A) []: Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til kulturministeren:

«I Vårt Land 21. august 2016 framkom det at kun 3 av 248 styremedlemmer i norske moskeer er kvinner. Stortingets utredningsseksjon skriver i et oppdrag fra undertegnede at FNs kvinnediskrimineringskonvensjon (KDK) skal ha forrang, og at «KDK gir staten en klar plikt til å arbeide for likhet mellom kjønnene også innad i trossamfunn». Det konkluderes med at det «ikke vil være et uforholdsmessig krav» å kreve en viss andel kvinner i moskeenes styrer. Vil regjeringen følge opp dette ved tildelingen av statstilskudd?»

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: Likestilling mellom kjønnene er en kjerneverdi i vårt samfunn og et viktig politisk mål. Vernet mot kjønnsdiskriminering er en grunnleggende rettighet.

Tros- og livssynsfriheten er også en grunnleggende verdi og rettighet i det norske samfunnet. Det er en forutsetning for et fritt samfunn. Det innebærer at staten i utgangspunktet ikke skal involvere seg i indre forhold i tros- og livssynssamfunn. Statens fremste oppgave på tros- og livssynsfeltet skal være å sikre og beskytte tros- og livssynsfriheten.

Som representanten Bøhler sikkert er kjent med, er tilskuddsordningene for trossamfunn utenom Den norske kirke hjemlet i lov 13. juni 1969 nr. 25 om trudomssamfunn og ymist anna. I forvaltningen av ordningene kan ikke staten stille strengere krav enn det som er fastsatt i eller i medhold av trossamfunnsloven.

Et eventuelt krav om en viss andel av det ene kjønn i trossamfunnenes styrende organer kan ikke innføres uten lovendring, og det må dessuten gjelde på ikke-diskriminerende vis for alle trossamfunn – ikke bare for moskeer eller muslimske trossamfunn.

Tros- og livssynsfriheten fritar ikke trossamfunn fra å innrette seg etter norsk lov, det er viktig å presisere. Trossamfunn er bundet av likestillingsloven, på lik linje med andre organisasjoner og virksomheter i Norge. For at trossamfunn skal kunne behandle kjønnene ulikt, må de generelle vilkårene i likestillingsloven § 6 om lovlig forskjellsbehandling være oppfylt. Dette innebærer at forskjellsbehandlingen må ha et saklig formål, må være nødvendig for å oppnå formålet – og at det er et rimelig forhold mellom det man ønsker å oppnå, og hvor inngripende forskjellsbehandlingen er for den eller de som stilles dårligere.

For tiden jobber regjeringen med forslag til en ny, helhetlig lov om tros- og livssynssamfunn. Finansieringsordninger, inkludert spørsmål om hvilke vilkår som kan og bør stilles for offentlige tilskudd til tros- og livssynssamfunn, inngår i utredningsarbeidet. Det er en sak som skal sendes på høring til våren.

Så jobber vi også fra regjeringens side med en stortingsmelding om tros- og livssynspolitikk. Jeg er opptatt av å stimulere til bred debatt om ulike tros- og livssynspolitiske spørsmål som en del av det arbeidet. Et spørsmål som representanten nå stiller, hvordan vi kan styrke kvinnerepresentasjonen i styringsorganene i tros- og livssynsorganisasjonene, synes jeg er en naturlig del av det arbeidet. Jeg mener også at vi bør se på hvilke ulike virkemidler vi kan peke på i en sånn stortingsmelding, for nettopp å oppnå det målet som representanten Bøhler peker på.

Jan Bøhler (A) []: Jeg takker statsråden for svaret.

Jeg synes det springende punktet i svaret er det statsråden sa, at man ikke kan stille strengere krav enn det som går fram av trossamfunnsloven. I svar fra Stortingets utredningsseksjon om dette spørsmålet legges det til grunn, på side 8, at det i bestemmelsene i FNs kvinnediskrimineringskonvensjon, som er gjort til intern norsk rett, heter at de har forrang foran annen lovgivning – skal «gå foran bestemmelser i annen lovgivning» – dersom det er motstrid. Man kan ikke bare si at man må forholde seg til trossamfunnsloven – her ligger det til grunn at Kvinnediskrimineringskonvensjonen har forrang foran annen lovgivning.

Jeg vil spørre statsråden om hun også har den forståelsen, og at det derved er en plikt for staten å følge opp sin egen lovgivning – altså Kvinnediskrimineringskonvensjonen, som ligger i vår lovgivning – og ikke gi støtte til dem som forskjellsbehandler kjønnene.

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: Jeg tror vi oppfatter det litt ulikt her. Det går an å ønske at det skal være 40 pst. kvinner i styrene, men om vi er pålagt å stille krav om det, har nok representanten Bøhler og jeg to litt ulike meninger om. Jeg tror vi kan gjøre veldig mye ved å bruke andre virkemidler enn å ty til lovverket eller holde tilbake økonomiske tilskudd. Det å gripe inn i religionsfriheten tror jeg vi skal være veldig varsomme med. Derfor tror jeg at kvinnekonvensjonen og den forrangen som representanten henviser til, vil tolkes litt ulikt.

Jan Bøhler (A) []: Jeg takker for tilleggssvaret fra statsråden.

Jeg vil bare understreke det som er poenget mitt her, at staten har en aktiv plikt til å fremme likestilling og følge opp KDK, den konvensjonen jeg har omtalt. Det står også, på side 13, i utredningen som jeg bygger på:

«Vi ser at konvensjonspartene» – altså den norske staten –«etter KDK har plikt til ikke å sponse praksiser som innebærer at kvinner og menn behandles ulikt, at statene skal ta aktive skritt for å forhindre diskriminering.»

Det er altså ikke snakk om at man bare kan vise til at man vil bruke andre virkemidler, oppfordre til endring, osv. Det er også snakk om en plikt til ikke å sponse praksiser som innebærer at kvinner og menn behandles ulikt. Jeg mener at på dette punktet har situasjonen stått stille i altfor mange år. Vi så det ved oppnevningen av nytt styre i Islamsk Råd, og vi ser det i opptellingen som Vårt Land gjorde, at det bare er 3 av 248 styremedlemmer som er kvinner, og de tre er i samme moské. Det er altså behov for at man følger opp dette på en sterkere måte.

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: Jeg er helt enig med representanten Bøhler i at likestilling mellom kjønnene er en grunnleggende verdi i Norge som vi skal hegne om. La det være helt klart: Selvsagt skal det være et mål at kvinner er godt representert i styringsorganene i tros- og livssynssamfunn. Men jeg oppfatter at vi tolker Kvinnekonvensjonen ulikt. Jeg mener at det ikke er noen plikt for oss fra myndighetenes side å stille krav om 40 pst. representasjon. Jeg mener at vi må se på andre virkemidler enn å holde tilbake økonomiske tilskudd eller bruke loven.

NRK hadde nettopp en sak fra Arendal der det var startet et kvinneopprør for å få kvinner inn i styrene i moskeene. Der er det i en av moskeene to plasser i styret pluss en vara som skal gå til kvinner. Lederen for den moskeen, Josef Hæier, uttaler at han er glad for at kvinnene skal slippe til, og at det er riktig og naturlig at kvinner er med i styret.

Dette viser at vi kan få til mye endring med bruk av andre virkemidler. Det har vi klart i Norge, og det håper jeg representanten er enig i at vi skal diskutere fremover og se på hva som kan ha mest mulig effekt.

Spørsmål 10

Hege Haukeland Liadal (A) []: Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til kulturministeren:

«Tirsdag 10. januar 2017 la Festivalutvalget fram sin innstilling til bevilgning til norske filmfestivaler. Den norske filmfestivalen i Haugesund og Barnefilmfestivalen i Kristiansand får kutt i sine bevilgninger. Hvordan mener statsråden dette henger sammen med Stortingets filmforlik og forutsigbarhet samt satsing på filmformidling?»

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: I filmforliket sluttet Stortinget seg til regjeringens forslag om en helhetlig nasjonal filmformidlingspolitikk, der Norsk filminstitutt får et tydelig ansvar for den nasjonale formidlingen av filmkultur.

Regjeringen har fulgt opp filmforliket ved å gi Norsk filminstitutt det helhetlige nasjonale ansvaret for filmformidling og ansvaret for forvaltning av avgiftsmidlene i Norsk kino- og filmfond. Det er utarbeidet en ny forskrift som presiserer formålet med tilskudd til filmformidling. Forskriften ivaretar formålene som filmforliket presiserer at avgiftsmidlene skal kunne nyttes til, også i fremtiden.

Norsk filminstitutt har styrket tilskudd til filmfestivaler generelt, fra 14,8 mill. kr i 2015 til 18,6 mill. kr i 2017. Som foreslått i filmmeldingen er det opprettet et nytt festivalstøtteutvalg med bred filmfaglig kompetanse, med ansvar for å behandle søknader om tilskudd til filmfestivaler. Stortinget stilte seg bak dette – ny forskrift og også at det skulle etableres et nytt festivalstøtteutvalg. Det er det som er grunnlaget for de endringene som nå er gjort. Beslutning om tilskudd er truffet på grunnlag av innstillingen fra utvalget og Filminstituttets vurdering i henhold til ny forskrift. Det var akkurat dette som Stortinget ba om – at det var utvalget som skulle vurdere det, at man skulle legge den forskriften til grunn.

Festivalstøtteutvalget har nå uttalt seg om hvordan utvalget har prioritert. Det har de fått mandat til å gjøre. Blant annet er det gjort endringer for at sammenlignbare festivaler skal få økonomiske tilskudd på tilsvarende nivå. Utvalget har videre ønsket å premiere festivalenes kunstneriske ambisjoner og evne til å tiltrekke seg et betalende publikum.

I svaret mitt vil jeg bare igjen understreke at dette viser at vi har fulgt opp filmforliket, vi har gjort det Stortinget ba oss om å gjøre. Verken stortingsmeldingen eller filmforliket sier noe om hvordan midlene til filmformidling skal fordeles mellom tiltak.

Tilskudd til filmformidling skal bidra til at publikum i Norge får tilgang til et bredt og variert tilbud av norske og utenlandske filmer med høy kulturell verdi og kunstnerisk kvalitet. Tilskudd skal også bidra til formidling av filmhistorie og kunnskap om norsk og utenlandsk film, gi økt film- og mediekompetanse og bidra til et profesjonelt miljø for filmformidling. Dette er i tråd med formålet med tilskudd til filmformidling.

Hege Haukeland Liadal (A) []: Det er ingen som helst tvil om hva som står i filmforliket fra Stortinget, ei heller hvem som har ansvaret for å utøve de vedtak som er fattet der:

  1. forutsigbarhet for de norske filmfestivalene

  2. transparente ordninger når det gjelder tildelingen

  3. satsing på filmformidling

Den norske filmfestivalen er over 40 år og er sammenlignbar med filmverdenens ONS, en bransjefilmfestival som er en nasjonal og internasjonal filmfestival som har drevet godt, med god støtte fra nasjonal vilje i mange år. Det er rart at Film & Kinos to tidligere filmfestivaler har fått kutt i årets tildelinger. Det er statsrådens ansvar. Man legger i 2017 opp til 5 mill. kr i kutt, i 2018 1 mill. kr i kutt for Den norske filmfestivalen og 250 000 kr for bransjefilmfestivalen for barn og unge i Kristiansand.

Hva mener statsråden ledelsen i Kristiansand og ledelsen i Haugesund skal kutte i overfor filmbransjen i Norge og den internasjonale bransjen?

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: Da må jeg stille spørsmål til representanten fra Arbeiderpartiet om Arbeiderpartiet nå går imot sitt eget forlik og sin egen stortingsmelding, der de gir dette ansvaret til Festivalstøtteutvalget. For representanten sier her at det er mitt ansvar, det som har skjedd, de prioriteringene som nå er gjort, og det vedtaket som er fattet. Hvis representanten Haukeland Liadal står ved det, har jeg behov for at Arbeiderpartiet klargjør sin filmpolitikk.

Jeg er helt enig i at Filmfestivalen i Haugesund, som jeg besøkte i fjor, er en spesiell og unik festival der bransjen møtes, der produsenter, distributører og kinoene møtes. Den er veldig viktig, og jeg har stor tro på at de som er ny festivalledelse for en nyskapende og innovativ festival, nå vil gjøre endringer knyttet til de føringene som ligger i filmmeldingen, også for å kunne komme godt ut.

Hege Haukeland Liadal (A) []: Jeg minner om hvem som stiller i spørretimen, og hvem som har anledning til å stille spørsmål. Det er Stortinget.

Jeg erkjenner også at jeg ikke hører kulturministeren svare på spørsmålet om hvor Kristiansand og Haugesund skal kutte i sine bransjefestivaler. Mange har fryktet regjeringens kulturpolitikk, og det er det stor grunn til å kjenne på. Når ble det – og hvem ga – krav om økning i publikumsdekning for økt nasjonal støtte til de norske filmfestivalene, bransjefestivalene som til daglig ikke jobber med den lokale publikumstilveksten?

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: De overordnede målene i det filmpolitiske forliket og i meldingen er formidling og publikumstall. Det er det viktige. Når vi nå har økt tilskuddet til filmfestivalene fra 14,8 mill. kr i 2015 til 18,6 mill. kr i 2017, kan selv ikke en representant fra et opposisjonsparti stå og si at det er kutt i filmfestivalene. Det er ikke riktig.

Jeg opplever at når Arbeiderpartiet sier at prioriteringene av tilskudd til filmfestivaler skal gjøres av Festivalstøtteutvalget, og vedtak skal fattes, mener man egentlig ikke det, for man vil at statsråden eller politikerne på Stortinget likevel skal gå inn og foreta en fordeling. Da er det veldig vanskelig å forstå hva Arbeiderpartiet her mener, for de sier det motsatte av det de har sagt i filmmeldingen.

Presidenten: Dermed er sak nr. 2 ferdigbehandlet.

Forrige kapittel
Neste kapittel