Hadia Tajik (A) [10:06:28]: Eg kjenner meg ikkje igjen i det statsministeren seier om at venstresida prøver å skapa eit bilde av Noreg som USA eller Sverige. Det som derimot er eit faktum ein kan dokumentera, er at statsministeren og Høgre og Framstegspartiet har prøvd å snakka vekk den arbeidsløysa Noreg no har stått i i ganske mange år – ei arbeidsløyse som er rekordhøg.

I mai 2015 slo regjeringa fast at det ikkje var aktuelt med noka tiltakspakke mot arbeidsløyse. I april i fjor, på landsmøtet til Høgre, sa statsministeren sjølv at den økonomiske politikken verkar no kraftig for å få arbeidsløysa til å gå tilbake. I oktober i fjor meinte finansministeren at arbeidsløysetoppen var nådd, men på Vestlandet aukar arbeidsløysa framleis. I romjula fekk me tal som viser at ho aukar mest i Hordaland, heimfylket til statsministeren. Der er det 15 pst. fleire ledige under det siste året.

Så langt har statsministeren og regjeringa sagt at dette ordnar seg over tid. Spørsmålet mitt til statsministeren er: Kva vil ho seia til dei arbeidslause no?

Statsminister Erna Solberg [10:07:29]: Vi kan kanskje konstatere at utgangspunktet for spørsmålet til representanten Tajik var feil. Jeg forstår at man tar innover seg det i oppfølgingsspørsmålet. Det er fint, for da kan vi begynne på en diskusjon om hva som er ledighetsutfordringene i Norge.

Ja, vi har ledighetsutfordringer. Jeg sier til alle dem som er arbeidsledige, at jeg skjønner at det er en vanskelig situasjon. Det er derfor denne regjeringen jobber så aktivt med å få til de nye jobbene.

Men å tro at vi ikke får utfordringer i et land som altså har mistet mellom 30 000 og 40 000 jobber i det som har vært den fremste jobb- og vekstmotoren i Norge de siste ti årene, nemlig oljesektoren – fordi vi to ganger fikk fall i oljeprisen, har vi fått en helt annen type struktur og en helt annen type endring. Å ta inn over seg at vi har hatt det største sjokket i norsk økonomi i en tid der oljeøkonomien var større enn noen gang, synes jeg Arbeiderpartiet skal legge til grunn.

Denne regjeringen jobber aktivt for å motvirke arbeidsledigheten. Det viser hele budsjettet, og det viser også utviklingen.

Marianne Marthinsen (A) [10:08:43]: Det er ingen som later som at Norge er USA, men det ville jo vært ganske forunderlig om vi ikke hadde en debatt i det norske parlamentet og i den norske offentligheten om ledighetssituasjonen og om økende ulikhet som et direkte resultat av ledighetssituasjonen. Hvilke tiltak fungerer? Hvilke tiltak fungerer ikke? Tar regjeringen de riktige grepene?

Det er ganske åpenbare spørsmål å stille, i en situasjon hvor all jobbvekst i Norge har kommet i offentlig forvaltning syv kvartaler på rad. Det er ikke å snakke Norge ned, det er å ta en situasjon med rekordhøy ledighet på alvor.

På 1990-tallet hadde vi også en situasjon med høy ledighet. Den gangen sto det på toppen av den politiske agendaen. Vi fikk sysselsettingskommisjonen, vi hadde solidaritetsalternativet, vi hadde KAJA-midler for å gi ungdom inngang til arbeidsmarkedet. Når statsministeren nå er så lite villig til å gå inn i en diskusjon, handler det om at hun føler seg helt trygg på at alle steiner er snudd og alle effektive tiltak er satt i verk?

Statsminister Erna Solberg [10:09:51]: Jeg mener at vi alltid skal lete etter nye gode tiltak, og det gjør regjeringen. Derfor har vi satt i gang mange viktige, store tiltak.

Vi har veldig høy aktivitet i offentlig sektor. Det pleier også representanten Marthinsen å kritisere oss for, fordi vi bruker mer oljepenger i en krisetid enn det vi ellers ville brukt. Men det er altså riktig. Derfor har vi en tiltakspakke med målrettede tiltak for de regionene og bransjene som er hardest rammet knyttet til omleggingen.

Men vi har også en langsiktig omstilling av norsk økonomi. Den langsiktige omstillingen dreier seg om at vi nok kom opp på toppen av olje- og gassnæringenes aktivitetsbidrag til norsk økonomi i 2013–2014. Derfor jobber denne regjeringen – fra dag én – så systematisk med å sørge for å løfte alt som handler om innovasjon og nyskaping, for å bidra til den langsiktige jobben som må til for at vi skal få flere ben å stå på. Der ser vi mange nye gründerselskap. Vi ser rekorder i forskningsvirksomheten i bedriftene og rekorder i gründerselskap, men det tar lengre tid. I mellomtiden stimulerer vi med høy aktivitet for å sikre at det er flest mulig som får en jobb.

Olaug V. Bollestad (KrF) [10:11:09]: Arbeid handler om verdighet. Arbeid handler om å høre til. Arbeid handler om at samfunnet har bruk for en.

Arbeidsledigheten er høy. Statsministeren var på Solamøtet mandag og møtte Nav-direktøren i Rogaland, som sendte en stor bekymring spesielt for dem under 30 år. I tillegg hadde han en beskjed til, og det var at de som sliter med helseutfordringer, også har en utfordring med å komme inn i arbeidsmarkedet sånn som det er.

Utenforskap skaper lett aggresjon og kan også gi ekstremisme på kort sikt, men enda mer på lang sikt. Hva vil statsministeren og regjeringen gjøre for akkurat disse to gruppene – de som er unge, og de som har en helseutfordring – som står bakerst i køen nå i den arbeidssituasjonen som er, og som det kanskje kan få størst konsekvenser for hvis de er arbeidsledige?

Statsminister Erna Solberg [10:12:18]: Jeg er helt enig i at arbeid er mer enn å hente en inntekt. Arbeid er et sted mange får bekreftelse og skaffer seg sosiale nettverk. Det å tape arbeid er mer enn bare å tape inntekt. Det er viktig også å være klar over det. Særlig for dem som har vært lenge borte fra arbeid, oppleves det også som en sosial utfordring. Det oppleves også som en psykisk utfordring for mange, fordi arbeid er så verdifullt for den enkelte.

Derfor er det viktig at vi har målrettede tiltak mot ungdom som står utenfor arbeidslivet. Det har vi gjort mye av – vi har rettet mange av tiltakene mot ungdom under 30 år. En mer aktiv oppfølging av de yngste, det å sørge for at de får påfyll tilbake igjen i skolen og muligheten til å fullføre utdanning, er blant de viktige tiltakene. Det å ha aktivitetsplikt, som ble innført fra 1. januar i år, medfører at hvis man havner i passivitet, skal man møtes aktivt videre.

For dem som har helseutfordringer, tror jeg vi har mye å hente i samhandling mellom behandling og jobb, som vi utprøver mange prosjekter på.

Geir Pollestad (Sp) [10:13:34]: Arbeidsløysa er høg, og mange opplever å vera ledige lenge. Regjeringa snakkar om omstilling og nye arbeidsplassar, men slit med framdrifta i arbeidet med å skapa dei nye arbeidsplassane. På ei rekkje område er det sett i gang prosessar, men me ser lite resultat. I næringskomiteen ventar me f.eks. både på ei industrimelding og på ei reiselivsmelding. I ventetida behandlar me ei skogmelding, som definitivt ikkje gjev svar på dei utfordringane som skog- og treindustrien slit med.

Men eitt konkret forslag som eg ønskjer å utfordra på, er etableringa av Fornybar AS. Dette vil gje arbeidsplassar til drift av fondet, men ikkje minst gjennom dei investeringane som fondet gjer. Eg registrerer at det går ein diskusjon om lokalisering, og eg registrerer at dette vart vedteke av Stortinget hausten 2015. Det er framleis ikkje på plass. Så spørsmålet mitt er: Kan statsministeren garantera at dette ikkje vert ytterlegare utsett på grunn av ein diskusjon om kvar det skal lokaliserast, og når kan me venta at Fornybar AS er etablert?

Statsminister Erna Solberg [10:14:38]: Rett før jul vedtok Stortinget budsjettet. I det er etableringen av Fornybar AS klarert. Der er rammebetingelsene for hvordan det skal fungere, og regelverk og mandat behandlet. Det er jeg glad for at vi har på plass. Jeg håper at jeg og representanten Pollestad er enige om at det viktigste for norsk økonomi ikke er lokaliseringen og de arbeidsplassene vi oppretter for å forvalte det, men faktisk det kraftfulle virkemidlet dette skal være. Det er jeg glad for at vi i samarbeid med partiene på Stortinget som vi hadde budsjettforlik med i både 2015 og 2016, har skapt et godt rammeverk for.

Så har vi sagt at vi vil ha en god diskusjon om hvor vi får til både best effekt av dette fondet og ikke minst de beste forvaltningsmiljøene. Det går vi nå igjennom, og vi vil fatte en beslutning på bakgrunn av det.

Sveinung Rotevatn (V) [10:15:36]: Arbeidsløysa i Noreg er for høg, eller som statsministeren sa i sitt svar: «Ja, vi har ledighetsutfordringer.» Men det er ikkje berre låg oljepris som fører til behov for omstilling. Automatisering og teknologisk nyvinning gjer at vi i dei neste tiåra kjem til å sjå at gamle jobbar forsvinn, og at nye blir etablerte. Ein studie frå 2015 viser at så mange som 33 pst. av dagens jobbar kan kome til å forsvinne som følgje av automatisering, innan 2035.

Samtidig har ein studie frå Teknologirådet som heiter «Made in Norway», gjort det klart at framtidas norske arbeidsmarknad kjem til å vere prega av eit høgt utviklingstempo og krav om stadig omstilling og etterutdanning. Dagens regelverk for det gjer det mogleg for dei som mistar jobben, å kombinere dagpengar med utdanning i inntil tre månader. Det er vanskeleg å sjå at det gjev tilstrekkeleg fleksibilitet for å møte dei utfordringane som er her, og som kjem til å forsterke seg.

Er statsministeren villig til å sjå på forslag som vil gjere det enklare å kombinere vidareutdanning og etterutdanning med dagpengar?

Statsminister Erna Solberg [10:16:44]: Vi bør alltid være åpne for forslag som bidrar til at vi kan nå de to målene som er viktige, og det er at vi løfter kompetansen blant dem som er arbeidsledige, men samtidig at de er disponible for arbeidsmarkedet. Det er viktig at folk kommer ut i jobb, og at det oppleves rimelig og rettferdig blant dem som heltidsstuderer og tar utdanning, og som har finansiert det selv, og de som eventuelt får muligheten til å gjøre det ved at de har til livsopphold gjennom dagpenger. De to tingene må vi ha en rimelig avpassing mellom.

Så er det viktig å si at nettopp de store problemstillingene knyttet til digitalisering og annet er det viktig at vi jobber med inn i bedriftene, og på noe av det vi har økt, er bedriftsinterne opplæringsmidler, og hvor vi jobber aktivt med at bedriftene skal få det, for de er nødt til å se på hvordan man utvikler nye forretningsmodeller, og nye kompetansebehov som er i bedriftene, og løfter de ansatte. Hvis ikke kommer den store teknologiendringen som ligger foran oss, til å bety at vi må skifte ut hvem som jobber i en del bedrifter, rett og slett fordi kompetansehullet blir for stort. Derfor er en del av de virkemidlene vi har inn fra arbeidsmarkedspolitikken, uten at folk er blitt arbeidsledige, også utrolig viktig.

Snorre Serigstad Valen (SV) [10:17:50]: Statsministeren sa at man kan snakke seg til problemer, og det leverer jo hennes egen regjering glitrende illustrasjoner på hele tida. Men man kan ikke nødvendigvis snakke seg ut av problemer, og den rådende arbeidsløsheten i Norge er noe regjeringen først og fremst møter med snakk, med retorikk, med selvskryt og ikke med tilstrekkelig handling.

I starten av denne perioden var mantraet fra regjeringen at kuttene i formuesskatt og arveavgift skulle skape mer aktivitet i det private næringslivet og skape flere private arbeidsplasser. Men den private jobbskapingen i Norge har jo stoppet fullstendig opp. Nå varsler Høyre at de ikke skal prioritere store skattekutt i neste periode, og da blir jeg litt forvirret. Mener ikke Høyre lenger at skattekutt er rett medisin for å skape arbeidsplasser? Har Høyre kanskje innsett at den største enkeltprioriteringen for å skape arbeidsplasser i Norge i den siste perioden, nemlig kuttene i formuesskatten, er fullstendig mislykket?

Statsminister Erna Solberg [10:18:54]: Det er slik at jobbskapingen i Norge har ikke stoppet opp. Det skapes private arbeidsplasser hver dag i Norge, men vi har mistet mellom 30 000 og 40 000 arbeidsplasser i privat sektor knyttet til olje- og gassnæringen. Samtidig har sysselsettingen omtrent holdt seg oppe, og det betyr at det skapes jobber i privat sektor, men ikke så raskt at en klarer å fylle behovene som øker i befolkningen fordi det kommer flere ut i arbeidsmarkedet, ei heller nok for å fylle opp for de tapte arbeidsplassene. Det å skape nye arbeidsplasser er en krevende og langsiktig jobb, og det gjøres ikke av politikere, det gjøres av fremoverlente personer, det gjøres av mennesker som er villig til å investere i de arbeidsplassene, og det er derfor rammebetingelser knyttet til det å investere. Det å ha en god idé betyr kanskje at det tar fire–fem år fra man har startet den bedriften, til du virkelig ser at den gir mange nye arbeidsplasser fremover, men i den perioden er en nødt til å ha kapital til å investere, til å utvide. Det er veldig rart at alle disse som skaper bedrifter, sier at formuesskatten er en belastning. SV og Arbeiderpartiet sier at det ikke er det. Jeg tror mest på dem som har skoen på, og som vet hvor belastningene er.

Hans Olav Syversen (KrF) [10:24:32]: Jeg er glad for at statsministeren understreker at det er Stortingets vilje som skal gjennomføres. Når hun sier at hun er klar over at denne saken har sprengkraft, tror jeg henne på det, men det er da veldig spesielt at de fire partiene som står bak forliket, ikke hører et knyst fra regjeringen fra forliket ble inngått og til vedtaket fattes. Det er en saksbehandling som ikke er konfliktdempende, for å si det veldig forsiktig. Jeg tror statsministeren er inne på noe, det er noe med tolkningen som gir et handlingsrom, men hvor regjeringen har malt seg inn i et hjørne, og det er krevende å male seg ut av det hjørnet man har malt seg selv inn i. Men vi er parat til å ta statsministeren på ordet. Jeg vil da bare ha en forsikring om at man nå gjør det man kan, også lovmessig, for å sikre at det som er et skjørt forlik, faktisk kan opprettholdes.

Statsminister Erna Solberg [10:25:42]: Klima- og miljøministeren har annonsert at han ønsker å redegjøre for dette spørsmålet overfor Stortinget. Da kan man kanskje komme litt lenger i detaljene rundt det. Man kan godt diskutere spørsmålet om hvor mye bedre man burde vært informert på Stortinget. Noe av konfliktområdet har det vært svart på overfor Stortinget i flere spørsmål, men også i forbindelse med behandlingen av saken. Men jeg synes det er viktig at vi kommer tilbake igjen til de spørsmålene.

Nå er ikke dette bare et spørsmål om regjeringens lovfortolkning. Det er faktisk Lovavdelingens fortolkning av hele det komplekset, hvor skadepotensialgrunnlaget både fra Landbruksdepartementet, fra Miljødirektoratet og fra Klima- og miljødepartementet har vært lagt frem for Lovavdelingen, og gjort en vurdering av. Det vi mener, er at på kort sikt er det raskeste å få bedre dokumentasjon. Det er mer ulv i dag enn det var historisk. Det betyr at det kan være rom for gjennom den dokumentasjonen å få til mer. I tillegg må vi ta det andre løpet, som dreier seg om å avstemme loven og fortolkningen av den, og Bern-konvensjonen, og da ser vi også på det som skjer i andre land, f.eks. i Sverige.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [10:27:05]: I ulveforliket fra i fjor ble vi enige om at regional forvaltning skal ha myndighet til å fatte vedtak om felling når bestanden av ulv er innenfor bestandsmålet. Vi ble også enige om å videreføre prinsippet om at det kun er sentrale myndigheter som kan fatte vedtak om felling når bestanden er under bestandsmålet. På bakgrunn av den lovmessige tolkningen regjeringa nå legger til grunn, er det grunn til å spørre statsministeren: Forsvinner ikke mye av balansen i forliket ved at muligheten til uttak av ulv når bestandsmålet er nådd, blir så sterkt begrenset?

Statsminister Erna Solberg [10:27:47]: Jo, det er riktig at en del av det som er forliket i Stortinget, er vanskelig å gjennomføre i områder som er ulvesone. Det er ikke vanskelig å gjennomføre i de områdene som er avmerket for beitedyr og annet, for der tar man ut, og man tar altså ut 15 ulv som et resultat av de vedtakene som er fattet. Men dette har å gjøre med at ulveforliket og loven ikke treffer hverandre helt, og det er litt av utfordringen knyttet til dette. Og selv om vi har vært eksponenter her – jeg jobbet hardt for å få til lokal forvaltning da vi hadde det brede rovdyrforliket i 2011–2012 – så er det slik at ankeadgangen ligger i loven. Da må også departementet ta stilling til ankene, og da må det gjøre det opp mot den loven som eksisterer. Det er nå engang sånn at siden Norge ble samlet, og etter hundre år med vikingaktiviteter, ble det lagt til grunn i Norge at «med lov skal landet bygges».

Terje Aasland (A) [10:29:06]: Når det gjelder forliket om ulv som ble inngått i juni i fjor, tror jeg at nøkkelordet for alle som var med i forliket, nettopp var at vi skulle oppnå en situasjon hvor en dempet en tiltakende konflikt. Med det alvoret som utgangspunkt og med diskusjonen som har oppstått, er det all grunn til å dvele litt ved informasjonen som er gitt. Det er opplyst i meldingen at det kan være noen problemer, men gjennom debatten og gjennom at regjeringen egentlig setter i gang oppfyllelsen av Stortingets vedtak – setter i gang fylkesmennene og setter i gang de regionale rovviltnemndene – er det helt opplagt at utgangspunktet er å følge det. Ingen beskjeder blir gitt om at dette ikke er mulig å gjennomføre. Tvert om går det helt fram til 22. desember uten at man hører noe om at det ikke er mulig å gjennomføre, og så får man blank avvisning av muligheten til å gjennomføre. Jeg forutsetter og ber om bekreftelse fra statsministeren om at statsråd Helgesen kommer til Stortinget for å redegjøre for Stortingets flertallsvedtak og oppfyllelsen av det.

Statsminister Erna Solberg [10:30:24]: Jeg tror at Stortinget må behandle redegjørelsen når redegjørelsen kommer. Vårt utgangspunkt er at regjeringen har ønsket en lojal oppfølging av det som har vært Stortingets vilje, men det har vært påpekt at det har vært konflikt mellom bestandsmål og fakta om hva det er lovmessig grunnlag for å ta ut av ulv. I lovverket står det generelt om det å ta ut rovdyr, det står i stortingsmeldingen, og det står også i noen svar som er gitt til stortingsrepresentanter som har stilt spørsmål i løpet av denne tiden. Men også vi som regjering hadde som utgangspunkt og trodde det var mulig å gjennomføre dette innenfor lovverket. Det er derfor vi ber om juridisk råd når vi i klagebehandlingsprosessen får opp motforestillingene, at dette ikke vil bli oppfylt. Det er da vi får et veldig tydelig råd som sier at rammen for å gjennomføre dette juridisk sett ikke er til stede.

Marit Arnstad (Sp) [10:31:30]: Det som står fast i denne saken, er at regjeringen har valgt å sette en uttalelse fra Lovavdelingen foran et parlamentarisk forlik – foran det et flertall i Stortinget har vedtatt. Det er også slik at det er ikke bare en uttalelse, men det er en uttalelse der Lovavdelingen sjøl har tatt forbehold. Det er ikke ofte de gjør, men det har de gjort i denne saken. Ulvespørsmålet er et spørsmål som er gjennomdiskutert og gjennomforsket over mange år. Vi klarte ikke før i sommer å få fastsatt et bestandsmål, men da ble det altså fastsatt, og det er det bestandsmålet regjeringen nå springer ifra. Det viktigste er at vi ligger langt over bestandsmålet som er fastsatt, og at en dermed bør ta ut ulv. Så kommer en da med et nytt argument, som angår skadepotensialet. Det er provoserende nok for dem som bor i ulvesonen å høre det argumentet. Men det viktigste for Stortinget er hvorfor regjeringen ventet i seks måneder. Hvorfor sa en ikke straks ifra om at skadepotensial er et problem, og at en nå vil endre loven for at den skal være i samsvar med Stortingets vilje?

Statsminister Erna Solberg [10:32:51]: For det første var det i behandlingen i Stortinget opplyst om at det kunne være en utfordring knyttet til det. Men regjeringens utgangspunkt har hele tiden vært at vi skal gjennomføre ulveforliket slik det er vedtatt i Stortinget. Men det er også vedtatt i Stortinget at vi skal følge Bern-konvensjonen, og det er altså fortolkningen av Bern-konvensjonen som er lagt til grunn for loven i Norge. Da må vi forholde oss til nettopp dette.

Så er spørsmålet hvordan vi går veien videre. Regjeringen jobber med for å få til en måte der det som er vårt brede forlik, kan realiseres gjennom at lovverket og fortolkningene er riktig. Jeg er faktisk helt enig med representanten Arnstad i at det må oppleves provoserende når områder som ikke har utegående beitedyr på grunn av ulven, faktisk blir et argument for at skadepotensialet blir mindre. Det betyr at belastningen i ulvesonen er blitt større enn noen av oss forutsatte både den gangen vi etablerte ulvesoner, og den gangen vi behandlet forliket.

Statsminister Erna Solberg [10:35:13]: Vi mener at det som flertallet på Stortinget vedtok, gir en livskraftig ulvestamme og oppfyller våre internasjonale konvensjoner for å ivareta ulven. Stortingets vedtak vil være styrende for hvordan vi forsøker å finne løsningene våre fremover på dette området, men vi må altså sørge for at vi klarer å tilpasse det. Det gjelder bl.a. arbeidet vi gjør med dokumentasjon om skadepotensialet. Det er mulig vurderingene rett og slett for mye er basert på historiske fakta, fordi man nettopp nå bare har dette året og fjoråret med et antall ulv som er større enn det som er bestandsmålene. Det at vi setter i gang radiomerking, er f.eks. for å se om aktiviteten er større og muligheten til å ta ut kan gå raskere enn hvis en venter på at alt skjer, og at en så i ettertid kan se konsekvensene av det – også fordi vi tror det vil bidra til at en kan lette på noe av det konfliktforholdet som er der.

Snorre Serigstad Valen (SV) [10:36:25]: Det er ikke noen tvil om at dette har vært en krevende sak for regjeringspartiet Høyre, og de har jo nå blitt med i den eksklusive klubben av partier som har stått på plenen, herunder stortingspresidenten selv. All støyen internt i Høyre gjør at jeg legger til grunn at når statsministeren og hennes klima- og miljøminister gjør noe såpass kontroversielt i eget parti, er det ikke fordi de plutselig har blitt varme tilhengere av så mange ulver i Norge som mulig. Det var ingenting ved Høyres adferd i opposisjon i forrige periode, i hvert fall, som tydet på det. Det må jo bety at statsministeren mener at det ligger vektige, rettslige argumenter til grunn for ikke å kunne gjennomføre den jakten man la til grunn i det som kalles et forlik, men som representanten Elvestuen var inne på var stortingsflertallets vedtak.

Vil statsministeren i framtida åpne for å sette Bern-konvensjonen eller naturmangfoldloven til side for å få skutt flere ulver?

Statsminister Erna Solberg [10:37:22]: Jeg har ingen planer om å sette verken naturmangfoldloven eller Bern-konvensjonen til side, men det er klart at vi må se på det faktum at Bern-konvensjonen fortolkes litt ulikt og har hatt ulikt lovgrunnlag i andre land. Hoveddelen av Bern-konvensjonens medlemsland har innenfor den reguleringen som er i EU, habitatdirektivet, litt andre formuleringer enn det som i dag ligger i norsk lovverk, som gir adgang, og også med den rettsavgjørelsen som er gjort i svensk høyesterett knyttet til å ta ut ulv også i Sverige ved lisensjakt. Så det er viktig å se at tolkningsrommet kan være større. Men slik som det er formulert i dag, finner ikke vi det rommet. Det er alltid slik at regjeringen skal følge Stortingets vedtak, men vi skal også følge loven. Og av og til når dette krasjer, er det viktig at vi rett og slett tar den tiden det tar for å få dette til å passe sammen, slik at vi kan få gjennomført det som er Stortingets vilje. Og det er en jobb vi må gjøre de neste månedene.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [10:42:32]: Statsministeren har makt. Igjen ser vi en regjering som skyver lovparagrafer foran seg. Regjeringen tok selv en politisk beslutning da den sendte sin beslutning til vurdering hos Lovavdelingen i Justis- og beredskapsdepartementet. Den ba dem bare om å vurdere den etter én paragraf i naturmangfoldloven – § 18b, og ikke § 18c, slik at man kunne tatt mer menneskelige hensyn. Det er en politisk beslutning som regjeringen har tatt.

Det som er utfordringen for regjeringen, er hvorfor den ikke kom tidligere og sa at det ikke var mulig å ta menneskelige hensyn i den såkalte ulvesonen, hvis den mener at det ikke er mulig. Det kunne regjeringen sagt i juni, den kunne sagt det i august, september, oktober eller november. Den sa det den siste dagen før Stortinget gikk fra hverandre. Mener statsministeren i fullt alvor at hun er maktesløs i ulvepolitikken, eller mener hun at hun har ansvaret?

Statsminister Erna Solberg [10:43:30]: Statsministeren har alltid ansvaret for å sørge for at vi følger norsk lov og Stortingets vedtak, og å gjøre oppmerksom på det når de to tingene ikke henger helt sammen. Det er min plikt å opplyse Stortinget om det. Derfor har vi sagt at klima- og miljøministeren kommer til Stortinget med en grunnleggende og god redegjørelse, også om veien videre, for å ivareta disse spørsmålene.

Hele utgangspunktet er at regjeringen trodde vi skulle få muligheten til dette. Men da de første varselsignalene kom om at dette ville kunne være en konflikt, satte klimaministeren i gang arbeidet med å gjøre noe som ikke har vært gjort før. Han sendte ikke bare Miljødirektoratets og Klima- og miljødepartementets vurdering av skadepotensialet og faglige vurdering til Lovavdelingen, han ba også Landbruks- og matdepartementet om å levere sin vurdering, sånn at det var et bredere grunnlag for å få den lovfortolkningen som vi har fått, til grunn for det vedtaket.

Marit Arnstad (Sp) [10:44:45]: Statsministerens svar om tidsgangen i denne saken er egnet for forvirring. I et tidligere svar til meg sa statsministeren at de hadde opplyst Stortinget om den juridiske utfordringen allerede i juni. Nå gir hun inntrykk av at dette har skjedd i løpet av høsten. Jeg ble litt i stuss da statsministeren sa juni, for da tenkte jeg at hvorfor inngikk da allikevel Høyre og Fremskrittspartiet, på tross av juridiske utfordringer, et forlik som de senere mener ikke skal gjennomføres? Den måten en her har opptrådt overfor stortingsflertallet på, henger ikke helt på greip.

Den avmakten som mange føler i denne saken, er ikke begrenset til ulvesonen. Den er ikke begrenset til Hedmark. Den er ikke begrenset til ulv heller. Jeg ser det i mitt eget fylke, der sauebønder i Meråker mistet nesten 500 sau bare i løpet av fjorsommeren. Det er en aktiv beitenæring. De får ingen løfter om hjelp eller muligheter til å redde den beitenæringen. De føler seg helt alene. Vi ser det i Oppland, der problemene med mislykket jervejakt over flere år har betydd store tap av dyr. Hvordan har regjeringen tenkt å møte denne avmakten? For den kommer ikke til å bli møtt ved å radiomerke ulv eller ved å, en eller annen gang om en to–tre vintre, oppfylle et forlik som en i dag løper vekk ifra.

Statsminister Erna Solberg [10:46:01]: Jeg har ikke ambisjoner om at det skal gå to–tre vintre før vi klarer å få gjort mer knyttet til det. Jeg forstår at de forslagene som vi har for nettopp å oppfylle lovens krav, møter motstand fra Senterpartiet. Men jeg håper at man ser at dokumentasjon er viktig for at vi skal kunne møte den usikkerheten som er i ulvesonen, også blant dem som nå mener at det vedtaket som ble fattet, ikke var rett.

Problemstillingen om lovformuleringene står omtalt i stortingsmeldingen. Det er også svar på spørsmål fra Senterpartiets leder og fra andre stortingsrepresentanter om dette i løpet av høsten. Men vi har hele tiden trodd at det ville være mulig å foreta mer forvaltning og ta ut flere dyr enn det som vi til slutt har endt opp med. Det synes vi også er en utfordring. Derfor kommer det til å være en veldig lav terskel for å ta ut skadedyr. Den skal senkes ytterligere. Vi har i denne regjeringens periode senket terskelen også for å ta ut bjørn. Noen ganger har vi blitt kritisert for at vi har tatt ut bjørn for raskt, nettopp når de har hatt skadepotensial.

Ola Elvestuen (V) [10:47:23]: Nå er det slik at tapstallene for rovvilt går ned, og den todelte forvaltningen virker gjennom at man har et prioritert område for beitedyr, og man har et område hvor det er prioritert for rovvilt.

Man skal likevel ta de tapene som er, og hvordan de oppleves, på stort alvor. Men når representanten Slagsvold Vedum anklager regjeringen for at man bruker juridiske spissfindigheter eller skyver lovparagrafer foran seg, er det egentlig bare en beskyldning om at regjeringen følger loven – noe Venstre er glad for at man gjør. Det er nettopp derfor man inngår internasjonale avtaler, som Bern-konvensjonen, for å ha en langsiktig forpliktelse fra de ulike statene til å ivareta hensynet bak konvensjonen.

Da blir mitt spørsmål: Når man nå leter etter fleksibilitet, noe Venstre er enig i, må vel allikevel konvensjonens formål og lovverket ligge fast?

Statsminister Erna Solberg [10:48:31]: Vi leter etter muligheter til å gjennomføre dette, og det er ingen tvil om at konvensjonen ligger fast. Det er viktig å si at når det gjelder det som var vedtaket i Stortinget eller merknadene om bestandsmålene, sa også de fire partiene som står bak bestandsmålene, at forvaltningen av ulv skal skje innenfor rammen av internasjonale forpliktelser etter Bern-konvensjonen og naturmangfoldloven. Det er der vi ser at de ulike delene av vedtaket i Stortinget ikke helt klarer å finne vei sammen.

Jeg mener at vi også må være åpne for at vår tolkning av Bern-konvensjonen er strammere på noen områder enn det den er i andre land. Hvis hoveddelen av landene i Europa som har tiltrådt Bern-konvensjonen, har litt andre formuleringer knyttet til dette, noe som kunne gitt et litt annet vedtak knyttet til disse spørsmålene, og at det ikke bare er skadepotensialet på sau som er avgjørende, bør vi også ha en åpen diskusjon om det.

Anette Trettebergstuen (A) [10:49:51]: Regjeringens brudd på rovdyrforliket har skapt stor frustrasjon, sinne og motløshet i det fylket jeg kommer fra, Hedmark – der folk må leve med den store og økende belastningen som ulvestammen er. Det eneste som vokser raskere og mer ukontrollert enn ulvestammen i Hedmark under Fremskrittspartiets og Høyres styre, er antallet bomstasjoner.

Folk har nå fått nok – nok av å måtte sitte med denne belastningen og ta sin del av ansvaret, men se at regjeringen ikke følger opp sin del av ansvaret, ikke følger opp sine forpliktelser og avlyser planlagt uttak av ulv, og det etter seks måneder uten at noen har hørt et ord om at dette ville bli et problem.

Norges kanskje største og fremste autoritet på norsk forvaltning og lov, Eivind Smith, mener regjeringen bommer når den skjuler seg bak Lovavdelingen, og sier at det finnes et politisk rom som regjeringen ikke bruker. Når skal regjeringen bruke dette rommet?

Statsminister Erna Solberg [10:51:02]: Jeg tror vi får ulike synspunkter fra ulike jurister. Mye av det Smith sier, er riktig og tilsvarer også det som er våre vurderinger. Det er ikke på alle punkt helt korrekt med hensyn til hvordan loven er å forstå, og det er ganske mange andre eksperter som sier akkurat det motsatte.

Jeg er ikke så opptatt av hvilke juridiske eksperter som sier hva. Jeg er opptatt av å si at som politikere må vi finne løsninger når juridiske eksperter sier ulike ting, og folkeviljen og Stortinget mener noe annet. Da er veien å gå å finne løsningene innenfor det som er forliket, og jeg har lyst til å understreke at jeg håper Arbeiderpartiet fortsatt står på hele forliket, nemlig også det jeg siterte – at forvaltningen skal skje innenfor Bern-konvensjonen og innenfor naturmangfoldloven.

Det er lett nå å ri på de store følelsene og den vanskeligheten som er, men vi må altså som storting holde oss innenfor våre egne felles vedtak, og dette er et bredt forlik og et fundament som i hvert fall regjeringen må følge.

Hans Olav Syversen (KrF) [10:52:19]: Jeg tror det er viktig å få fram at ingen her har påstått at man skal gå utenom norsk lov eller Bern-konvensjonen, men problemet er at regjeringen selv og dens rådgivere sklir etter hvert som tiden går. Jeg kan ta ett eksempel: Lovavdelingen sier klart at det er litt uklart om man har et problem knyttet til naturmangfoldloven, men at det ikke er noen tvil om de folkerettslige forpliktelsene etter Bern-konvensjonen – punktum finale. Så får vi en dom fra Sverige, og så får pipa en annen låt.

Så la oss iallfall være enige om at det ikke er noen tvil om at det er tolkningen og det handlingsrommet vi snakker om. Det er ikke snakk om at man går mot norsk lov eller konvensjonen, men om man er villig til å bruke det handlingsrommet som i best mulig grad kan følge opp det forliket, og det er det jeg igjen ønsker en bekreftelse på at regjeringen arbeider etter.

Statsminister Erna Solberg [10:53:23]: Ja, vi jobber for å få gjennomført det vedtaket, men det er viktig å understreke at svensk lov er annerledes enn norsk lov, den inneholder andre lovparagrafer og lovformuleringer.

Hans Olav Syversen (KrF) [10:53:35]: Konvensjonen er den samme.

Statsminister Erna Solberg [10:53:37]: Nettopp, men konvensjonen er den samme, og det er derfor vi må få forholdet mellom loven, konvensjonen og det vedtaket Stortinget har fattet, til å henge sammen. Det er blant de tingene regjeringen nå jobber med.

Trine Skei Grande (V) [10:57:58]: Jeg har også lyst til å følge opp de andre delene av rapporten som statsministeren påpekte i starten. Den likestillingspolitikken som er blitt ført, har de siste årene etter Venstres mening gjort at vi har gått i riktig retning, men på noen områder har vi gått i feil retning. At vi har redusert pappapermen og utvidet kontantstøtten, er to eksempler på det. Det sementerer utfordringer som rapporten nettopp viser til når det gjelder deltidsarbeid og deltakelse i yrkeslivet. Heldigvis ser vi at det er en bevegelse i riktig retning i Høyre på disse områdene når de skal lage nytt partiprogram. Det syns jeg er kjempebra. Spørsmålet mitt til statsministeren er: Hvordan vurderer hun sjøl likestillingspolitikken som hennes regjering har ført, og på hvilke områder mener statsministeren det er spesielt viktig å øke innsatsen i årene som kommer?

Statsminister Erna Solberg [10:58:53]: Jeg mener at vi skal øke arbeidet for likestilling på mange områder – kampen mot det kjønnsdelte arbeidsmarkedet, det å få flere kvinner i lederstillinger. Vi har f.eks. økt betydelig antallet kvinnelige ledere i selskaper der staten har innflytelse. Når det gjelder å bli utnevnt i styrelederrollen, er det en betydelig forbedring under denne regjeringen. Vi gjør mye på toppen, men hvis jeg skal være helt ærlig, mener jeg at den største utfordringen vi har når det gjelder likestilling i Norge, er alle de som ikke får ta del i det vi andre mener er helt selvsagte. Det dreier seg om grupper som kommer til Norge, kvinner i innvandrermiljøer. Det å sørge for at alle får tilgang til de valgene vi selv gjør – mulighet til å velge sin egen ektefelle, sin egen yrkesaktivitet, muligheten til å stå imot det sosiale presset de er i – og den dialogen som er rundt det å styrke disse kvinnene, tror jeg er den største utfordringen vi har når det gjelder likestillingen i vårt samfunn. Det er en stor gruppe av kvinner i vårt samfunn som ikke får ta del i selvfølgelige rettigheter.

Sveinung Rotevatn (V) [11:00:12]: Om lag halvparten av arbeidstakarane i dette landet er kvinner. Samtidig er berre 30 pst av dei sjølvstendig næringsdrivande kvinner. I 2015 vart to tredjedelar av nye enkeltpersonsføretak starta av menn, og fire femtedelar av nye aksjeselskap vart starta av menn. Ein grunn til det er at rolla som sjølvstendig næringsdrivande fører med seg ein større mangel på sosial tryggleik enn det å vere arbeidstakar gjer.

I ei undersøking som Akademikarane nettopp har gjennomført, gav 72 pst. av dei kvinnelege deltakarane uttrykk for at manglande rettar i samband med sjukdom er hovudutfordringa som sjølvstendig næringsdrivande. I gårsdagens utgåve av Dagens Næringsliv tok Kari Sollien eit oppgjer med regjeringa sin manglande vilje til å la sjølvstendige få same rettar til privat pensjonssparing som det andre arbeidstakarar har – ein forskjell som er meir eller mindre uforklarleg.

Kva aktar regjeringa å gjere for å endre den situasjonen og sikre ei tryggare framtid for sjølvstendig næringsdrivande i Noreg og auke talet på kvinnelege gründerar?

Statsminister Erna Solberg [11:01:18]: Jeg tror at årsaken til at vi har færre kvinnelige gründere, ikke først og fremst ligger i det som representanten Rotevatn tar opp nå. Jeg tror det ligger i det kjønnsdelte arbeidsmarkedet, og at på mange områder hvor det ville vært naturlig å «gründe» for kvinner, på grunn av deres arbeidsbakgrunn og andre ting, er markedet veldig annerledes. Det gjelder f.eks. innenfor helse- og omsorgssektoren, hvor det er en kjent sak at spørsmålet om man skal bruke private tilbydere eller ikke, er veldig politisert. Det opplever jeg som noe av det som gjør at det er vanskeligere for mange kvinner, fordi en så stor del av yrkesbakgrunnen deres er knyttet til det. Det er en strukturell utfordring hvis man vil ha flere gründere i vårt samfunn, med vårt kjønnsdelte arbeidsmarked.

Jeg er ikke i tvil om at trygghetssøkingen er en viktig del, og vi må se på de ordningene. Jeg synes innspillet om pensjonssparing er viktig. Vi jobber med spørsmål om å øke adgangen til privat pensjonssparing og håper å kunne komme med forslag om det. Men som sagt tror jeg også at holdningen vår til private innenfor de store kvinnesektorene er noe av det som gjør det vanskelig.

Anette Trettebergstuen (A) [11:02:40]: De eneste som mener at denne regjeringens likestillingspolitikk er god, er Høyre og Fremskrittspartiet selv. NHO har sagt at regjeringens politikk bremser likestillingen. Spekter har sagt at regjeringen setter likestillingen i revers. «Historisk tiltaksløst om likestilling», sa Unio om meldingen regjeringen la fram. «Regjeringen har ingen likestillingspolitikk», mente LO. Politiets Fellesforbund mente også at «tiltakene er helt fraværende». Likestillingsforskerne ga regjeringens politikk stryk.

Arbeiderpartiet, Venstre, Kristelig Folkeparti, SV, Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne parkerte også regjeringens likestillingspolitikk da vi behandlet likestillingsmeldingen i Stortinget. Fremskrittspartiet og Høyre står alene om ikke å ville føre likestillingen framover.

I dag igjen får regjeringen kritikk fra Likestillingsombudet for ikke å gjøre noe med de likestillingsutfordringene som vokser.

Tar alle disse organisasjonene – Likestillingsombudet, partene i arbeidslivet og en samlet stortingsopposisjon – feil, eller kan statsministeren nå innrømme at regjeringen ikke har gjort nok?

Statsminister Erna Solberg [11:03:49]: Det er veldig mange områder hvor vi kan innrømme at vi ikke har gjort nok, og vi har ambisjoner om å være mer fremoverlent og gjøre mer. Svaret fra Arbeiderpartiet, som var å lage flere byråkratstillinger i et større nettverk av likestillingseksperter rundt omkring i landet, var vel ikke svaret på det som er utfordringen for kvinner i hverdagen knyttet til likestilling, og som var hovedvirkemiddelet i den forrige meldingen, som ble trukket tilbake av denne regjeringen.

Vi har i vår likestillingsmelding gått inn i de store utfordringene, som jeg ofte opplever at Arbeiderpartiet ikke er så opptatt av å snakke om: vold mot kvinner og barn. Det er en av de største hemskoene for mange. Vi har en opptrappingsplan mot vold mot barn. Vi har jobbet mye med tiltak som styrker det området.

Vi arbeider med å sørge for at hele arbeidsmarkedet vårt blir mindre kjønnsdelt, ved å jobbe med realfagssatsing og teknologisatsing og sørge for at jenter er med på det. Det er også en av måtene å sørge for at flere kvinner kommer inn i de yrkene som gir høyere avlønning og mindre lønnsforskjeller fremover.

Ikke minst også når det gjelder det internasjonale likestillingsarbeidet, har denne regjeringen løftet jenter og utdanning på en måte som har savnet sidestykke på verdensbasis når det gjelder kvinner og likestilling.

Audun Lysbakken (SV) [11:09:13]: Statsministeren er god på bortforklaringer. Problemet hennes er at disse bortforklaringene kunne hun brukt i hele fjor, men det gjorde hun ikke da hun lovet økt lærertetthet. Vi visste at elevantallet skulle gå opp. Det er politisk bestemt at timetallet skulle gå opp. Likevel står det i dokument etter dokument fra regjeringen at de 1 000 lærerårsverkene skulle føre til økt lærertetthet. Hva er tallene ute i kommunene nå? Jeg vil anbefale statsministeren ikke å skryte av utviklingen på 1.–4. trinn. 147 av landets kommuner har redusert totalt antall lærerårsverk til undervisning på 1.–4. trinn. Vi vet at mange av dem som har økt, faktisk har hentet pengene gjennom å kutte i andre deler av grunnskolen.

Erna Solberg, som har snakket om drømmelæreren, avslutter altså sin periode som statsminister i en situasjon der lærertettheten går ned, samtidig som andelen ufaglærte lærere i skolen øker, etter å ha gått ned under forrige regjering. Det er ikke akkurat en drømmesatsing for lærerne. Mitt spørsmål var om statsministeren vil gjøre noe annerledes i 2017 for å sørge for at pengene kommer fram, og det svarte hun ikke på.

Statsminister Erna Solberg [11:10:23]: Faktum er at lærertettheten går ned fra 1.–4. trinn, der hvor regjeringen og partiene på Stortinget har hatt sitt fokus. Der det er tidlig innsats, går lærertettheten ned. Det er forskjellig i de ulike kommunene. I noen kommuner er det færre lærere, bl.a. fordi befolkningen og antall elever går ned, og i en kommune hvor SV sitter med makten, går gruppestørrelsen opp. Jeg skylder ikke på at SV styrer der, men jeg skjønner at det er fordi antallet elever går opp i Osloskolen, og det bidrar til å løfte gjennomsnittstallene.

For oss er tidlig innsats først og fremst at vi skal ha mer myndighet og mer ansvar i kommunene for å gripe inn på et tidligere tidspunkt. Vi skal disponere flere typer ressurser, ikke bare lærerressurser, inn i det tidlige opplegget, sånn at elever som henger etter, får en målrettet oppfølging. Men kommunene har fått overført pengene, og resultatene er litt ulike mellom kommunene. Men på 1.–4. trinn, som er der innsatsen fra stortingsflertallet har vært satt inn, går klassestørrelsen ned.

Snorre Serigstad Valen (SV) [11:11:43]: Disse tallene er jo ikke til å bli overrasket over, for ikke bare har regjeringen aktivt nedprioritert lærertetthet ved å fjerne 600 lærere i år, men statsministeren argumenterer også som om man må velge mellom økt lærertetthet på 1.–4. trinn og på 5.–7. trinn, som om det er det som er den store motsetningen her. Hun argumenterer som om alternativet til å la pengene forsvinne i den store potten eller til å bli brukt på andre ting, er en enda større økning i antall elever per lærer, men alternativet er jo en norm som sørger for at pengene når fram der de trengs, hos eleven. Synes ikke statsministeren det er illustrerende for regjeringens syn på offentlig velferd at hun ikke tar det særlig tungt at alle de pengene som hun og de borgerlige partiene i et år har skrytt av at skulle gå til økt lærertetthet, har gått til helt andre ting?

Statsminister Erna Solberg [11:12:42]: For det første er det en forskjell på hva flertallet på Stortinget har prioritert, nemlig tidlig innsats, og det som SV prioriterte da de satt i regjering, sen innsats. Vi tror at tidlig innsats er det som virkelig gjør at færre elever får problemer, at flere kommer til å lære mer på et tidlig tidspunkt, og de får ikke opplevelsen av år ut og år inn å oppleve nederlag på skolen fordi de ikke mestrer ting. Det er derfor vi har tatt opp dette, og det er derfor 1.–4. trinn er viktig i forhold til ungdomsskolen.

I tillegg er nå ungdomsskoletiltaket til SV evaluert, og det var ikke mulig å finne resultater i form av bedre undervisning eller bedre læring. Jeg vil i så måte ikke bruke ordet «fiasko» – jeg tror det er bra for hver enkelt elev å kunne ha flere lærere, men det virket ikke helt så salgsfremmende som SV sa før forslaget kom – men det er jo nettopp det SVs forslag om sen innsats må være. Det er nå 748 flere årsverk til undervisning i skolen, noe mer til spesialundervisning og spesielt til språkundervisning. Det mangler ca. 240 årsverk i forhold til det vi hadde som ambisjon. Det håper vi kommer neste år – litt frihet for kommunene til å prioritere.

Marianne Aasen (A) [11:14:05]: Statsministerens forklaring på hvorfor lærertettheten har blitt dårligere, er at det er kommet flere barn i kommunene. Nå er det jo slik at inntektssystemet til kommunene skal ta hensyn til befolkningsendringene som har vært det siste året, vel å merke om kommunene får nok penger til å dekke akkurat dette. Når statsministerens svar på manglende lærertetthet da er større elevtall, blir det indirekte en måte å fortelle på at kommunene har fått for lite penger. Lavere skatt er viktigere enn god kommuneøkonomi og en god skole.

Da er mitt spørsmål: Hvordan vil regjeringen sikre at Stortingets vilje – flertallet – om å øke lærertettheten faktisk blir en realitet?

Statsminister Erna Solberg [11:14:53]: Jeg håper derfor at representanten er glad for at det er våre kommuneopplegg og ikke de kommuneoppleggene som den rød-grønne regjeringen hadde, som gjelder, siden vi i år har gitt større rammer og fått større vekst i kommunesektoren enn i de siste fire årene med den rød-grønne regjeringen. Det gir et utgangspunkt. Det er 748 flere årsverk til undervisningen i skolen nå. Det er litt færre enn det vi la opp til, men jeg er ikke tilhenger av øremerkede ordninger. Jeg er tilhenger av at kommunene kan bestemme fordelingen, og derfor er vårt hovedgrep fra Høyres side – som også er regjeringens politikk – å skjerpe inn loven når det gjelder tidlig innsats. Hvis det betyr at vi får mer til spesialundervisning, og at den spesialundervisningen går tettere inn i skolen, hjelper elever som henger etter, og gir mer intensiv opplæring, f.eks. en-til-en-opplæring, slik at de kan følge med, er det målet vårt om å gi en bedre undervisning totalt sett og mulighet for barn til å oppleve skolen som et sted hvor de mestrer, ikke et sted hvor de taper hver dag.

Anders Tyvand (KrF) [11:16:08]: Tidlig innsats i skolen ved å ha flere lærere til de yngste elevene har vært en av Kristelig Folkepartis viktigste prioriteringer i denne stortingsperioden, og jeg er glad for at det nå er blitt nesten 1 000 nye lærerstillinger i 1.–4. klasse, og flere skal det bli når også pengene fra 2017-budsjettet tas inn i regnestykket. Jeg er også glad for at gruppestørrelsen på 1.–4. trinn nå faktisk går ned, selv om det har blitt 8 000 flere elever i disse klassetrinnene i samme periode.

Men Kristelig Folkeparti har høyere ambisjoner, og vi må sikre at de pengene som Stortinget bevilger til flere lærere, faktisk blir brukt til flere lærere, og derfor har vi fremmet et forslag om en nasjonal norm for lærertetthet. Høyre har også lovet at de vil satse på tidlig innsats i skolen framover, og det er bra. I budsjettdebatten før jul sa kunnskapsministeren at også regjeringens tidlige innsats i skolen vil gi behov for flere lærere.

Mitt spørsmål er: Hvordan vil statsministeren sørge for at vi får på plass disse flere lærerne som det er behov for, når regjeringen ikke vil støtte en nasjonal norm for lærertetthet?

Statsminister Erna Solberg [11:17:19]: Vårt grep er et annet enn å lage en norm. Det er å styrke fokuset på de elevene som sliter, det er å gi aktivitetsplikten og oppfølgingsplikten tydeligere preg. En vil dermed måtte komme tidligere inn.

Jeg mener det ikke bare er det å sette inn en ekstra lærer som nødvendigvis er svaret hvis en sliter. Som dyslektiker selv vet jeg at mange lærere ikke har god nok kompetanse på det. Det gir vi med lærerutdanningen nå. Ofte betyr det å sette inn spesialkompetanse ikke at eleven må få en diagnose først, men at en har folk med annen type kompetanse tettere på, slik at en kan få elevene over de vanskelige læringspunktene som gjør at de opplever å mislykkes i skolen. Derfor tror jeg at å bruke litt bredere perspektiv på læringen i skolen bidrar til det.

Det er veldig mange lærere med mer kompetanse og med mye god etter- og videreutdanning som kommer tilbake igjen til skolen i disse dager. Derfor vil også et økt antall lærere bidra for alle. Men vi tenker litt annerledes – og også på hvordan en bruker særlig kompetanse på dem som har utfordringer og henger etter.

Ivar Odnes (Sp) [11:18:35]: Tid til å møta den enkelte eleven er viktig. Det gjeld ikkje minst dei elevane som treng tett oppfølging aller mest, elevar som slit fagleg, og som ofte endar opp med behov for spesialundervisning.

Eg har merka meg konklusjonen i rapporten «Spesialundervisning – drivere og dilemma» – som vart publisert av KS – som seier at låg lærartettleik gjev mindre tilpassa opplæring, og at moglegheitene for meir fleksibel organisering av den ordinære undervisninga er ein nødvendig føresetnad for å lykkast med å redusera behovet for spesialundervisning. Det er einigheit i Noreg om at talet på vedtak om spesialundervisning framleis er for høgt. Ekstra urovekkjande vert det når undersøkinga viser at heile 30 pst. av spesialundervisninga vert gjeven av ufaglærte.

Mitt spørsmål til statsministeren vert difor: Meiner statsministeren at det er tilfredsstillande at dei elevane som mest treng fagkompetanse hos læraren, vert varetekne av ufaglærte utan korkje lærarutdanning eller spesialkompetanse? Og – eventuelt – kva vil regjeringa gjera for å sikra at desse elevane vert varetekne på ein betre måte?

Statsminister Erna Solberg [11:19:49]: Nei, vi mener ikke at det er tilfredsstillende at 30 pst. av særskilt opplæring gis av ufaglærte. Det har preg av å være parkering istedenfor å være pedagogisk oppfølging og hjelp til de elevene som har utfordringer.

Det er nettopp derfor vi har tenkt annerledes enn bemanningsnorm. Vi har tenkt at en lovmessig skal ha større plikt til oppfølging, at en må lage større team og jobbe på en annen måte. En lærernorm vil bety at en låser ressursene til klasserommet i mye større grad, at en er litt avhengig av det. Det er til og med slik at kommuner med skoler som i dag har best resultater, størst måloppnåelse, vil få flest ressurser hvis de knytter det til en lærernorm i skolen, ikke til dem som er svakest. Mange av de kommunene som skårer dårligst og har flest elever i den svakeste gruppen, har faktisk mindre klassestørrelse enn de som har bedre resultater. Derfor tror vi på noen andre grep, og det kommer det et forslag om til Stortinget, noe som også er blitt annonsert i forbindelse med trontaledebatten og annet.

Trine Skei Grande (V) [11:21:11]: Jeg tror alle i denne salen er for tidlig innsats, men det har ingen nødvendig sammenheng med tidlig innsats at mange lærere inn i alle klasserom er den beste organiseringen. Evalueringen av de 1,8 mrd. kr som SV brukte, viste at de ikke hadde noen virkning – forskerne kunne ikke vise til noen virkning av de 1,8 mrd. kr. Det er rart at vi har en skolepolitikk som er preget av så mye synsing og så lite kunnskapsbasert politikkutvikling på dette feltet. Det er kanskje en av de tingene skolepolitikken virkelig lider under.

Det siste spørsmålet statsministeren fikk, er litt nærmere det som er sakens kjerne – bruken av ufaglærte, bruken av dem som har dårligst utdanning, på dem som trenger mest hjelp, graden av spesialutdannelse i lærerstaben vår og lærerstabens mulighet til også å takle atferdsproblemer. Vi fokuserer nå veldig sterkt på å utdanne lærerne bare til å være gode mattelærere og gode norsklærere, men mange av dem står også i en krevende atferdsproblematikk. Det bør de også få ballast til å lære seg å takle.

Statsminister Erna Solberg [11:22:21]: Jeg er helt enig i det. Jeg vil si at det av og til skapes et vrengebilde av hva f.eks. etter- og videreutdanning er, for etter- og videreutdanning er ikke bare å lære mer fag, det er også å lære den pedagogiske måten å oppnå læring på og å jobbe på andre måter.

Vi har hatt behov for å løfte oss faglig på noen områder. I norsk på grunnskolenivå, f.eks., er det å lære mer systematisk at en har ulike metoder for å knekke lese- og skrivekoden, at en kan gjøre det på forskjellige måter. Det er noe av det jeg opplever at lærere oftest sier at de har en utfordring med. Det går fint å lære mange elever raskt å lese og skrive – så sitter de med to elever som de ikke helt klarer å nå frem til. Da trenger de ekstra hjelp. Mange vil kanskje kunne klare det ved ha flere lærere i klasserommet, men ofte trenger de også en annen type kompetanse.

I tillegg kommer klasseledelse og det å ha inn litt andre grupper. Det at vi har gjort et stort løft på f.eks. helsesøsterbiten i løpet av de årene vi har laget budsjettforlik sammen, er med på å kunne gi en lærer hjelp og støtte andre steder til elever som sliter på andre områder.

Torgeir Micaelsen (A) [11:27:51]: Det er ikke noe nytt at Arbeiderpartiet skryter av våre flotte fagfolk og hvor bra den offentlige helsetjenesten er. Det som er nytt, er at også Høyre nå har begynt å snakke så varmt om den offentlige helsetjenesten. Men i opposisjon var statsministeren frontfigur i ensidig kritikk og fremming av egne privatiseringsløsninger som svaret på de ulike tingene som ikke fungerer i norsk helsetjeneste.

Når det gjelder åpenhetsspørsmålene, tok vi til orde for dette helt tilbake i juli i fjor. Regjeringen har dratt bena etter seg og blitt presset fra skanse til skanse, og de sier at de nå er åpne for og har ingen prinsipielle innvendinger, slik statsministeren ordlegger seg, mot å bidra til større åpenhet om hva som faktisk foregår i sykehusene.

Ja, helsekøene går ned. Tiden til ens første møte med sykehuset går ned – det viser de offisielle tallene. Problemet er at mange mener at tiden det tar til man faktisk får behandling, er et annet tall, som regjeringen ikke har vært like opptatt av å vise fram. Jeg er opptatt av at statsministeren nå bidrar til litt mer edruelighet og noen flere forbehold i sin historiefortelling om egne resultater.

Statsminister Erna Solberg [11:28:58]: Når det gjelder edruelighet i historien, bør kanskje representanten snu seg rundt og se på hva han sa i begynnelsen av det innlegget han holdt nå, at vi bare kom med forslag om privatisering. Nei, vi hadde forslag om tiltak mot kreft, vi hadde forslag om kvalitetsregister, vi hadde forslag om systemer for forbedringer da vi satt i opposisjon i Stortinget. Tvert imot har jeg alltid vært opptatt av at kjernen i det norske helsevesenet er det offentlige helsevesenet. Derfor er det viktig at da vi innførte fritt brukervalg, gjorde vi det samtidig som vi gjorde endringer som gjorde at man kunne bruke kapasiteten bedre i det offentlige helsevesenet.

Den historiefortellingen Arbeiderpartiet driver med, er usammenhengende og stemmer ikke. Hvis vi skal tro på en ny åpenhetslinje etter at man har gått ut av regjeringskontorene, som man innfører nå – man gjorde det motsatte da man satt i regjering – må man begynne å snakke også med sine lokalpolitikere. Jeg synes det er leit at i Oslo skal man ikke få vite hva pårørende mener om kvaliteten på sykehjemmene.

Tove Karoline Knutsen (A) [11:30:14]: Jeg kan ikke dy meg. Det borgerlige byrådet i Oslo har hemmeligholdt 3 000 avviksmeldinger av hensyn til forretningshemmeligheter hos de private driverne; det åpnet det rød-grønne byrådet opp.

Spørsmålet mitt er: Våren 2013 la daværende helseminister Jonas Gahr Støre fram en proposisjon som endret vurderingstida for henvisning til sykehus fra 30 til 10 dager. Det var bred enighet om at dette var viktig for å få ned ventetida for pasientbehandlingen, som for øvrig har gått jevnt og trutt ned fra 2010, målt fra henvisning er sendt, til første konsultasjon i sykehuset. Men vi vet at sånne grep også kan ha uønskede vridningseffekter. Derfor la proposisjonen i 2013 veldig stor vekt på å følge opp dette nøye for at så ikke skulle skje. Ser statsministeren at hun og helseministeren kan ha bidratt til denne uønskede vridningen med sine nokså glansede ventetidsfortellinger som de har brakt til torgs, når flere forskere nå kan fortelle om lange interne køer i sykehusene og 160 000 forsinkete pasientavtaler?