Ketil Kjenseth (V) [12:00:33]: «Vi har sett en stor økning i andelen psykiske plager og lidelser som stress, angst og depresjon blant unge, og spesielt jenter. Forebygging og tidlig oppdagelse av slike symptomer er viktig i et folkehelse- og samfunnsøkonomisk perspektiv. Klasserommet er en godt egnet arena for dette, og læreren vil kunne spille en sentral rolle.

Hvordan vil den nye lærerutdanningen sette lærere i stand til å oppdage og håndtere psykiske og psykosomatiske plager og lidelser hos elever?»

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [12:01:01]: Jeg er enig i det jeg oppfatter som representanten Kjenseths utgangspunkt. Høy kvalitet i skolen er kanskje det viktigste myndighetene kan bidra til, både for å sikre hver enkelt et godt utgangspunkt i livet og for å sikre at alle på sikt kan bidra til samfunnet på en god måte. En viktig del av dette handler om hvordan lærere kan oppdage psykiske plager og samarbeide med andre aktører for å håndtere det. Lærerutdanningene må legge et godt grunnlag for lærernes kompetanse på dette området.

I vårt forslag til rammeplan er dette først og fremst ivaretatt gjennom det som kalles læringsutbyttebeskrivelser. Dette er krav til hva kandidatene skal kunne når de er ferdige med utdanningene. For eksempel skal de ha kunnskap om barn i vanskelige livssituasjoner, herunder kunnskap om vold og seksuelle overgrep mot barn, barns rettigheter i et nasjonalt og internasjonalt perspektiv og om hvordan skolen i samarbeid med foresatte og eksterne instanser kan ivareta barn med særlige behov. De skal også kunne identifisere særskilte behov hos barn, herunder identifisere tegn på vold eller seksuelle overgrep, og på bakgrunn av faglige vurderinger skal kandidaten raskt kunne iverksette nødvendige tiltak, gjerne i samarbeid med andre instanser. De skal på faglig grunnlag kunne ta ansvar for å utvikle og lede inkluderende, kreative, trygge og helsefremmende læringsmiljøer, der opplæringen tilpasses ulike elevers behov.

Jeg mener dette setter tydelige krav til lærerutdanningene. Mitt utgangspunkt er samtidig at vi fra sentrale myndigheter bør unngå å detaljstyre utdanningene for mye. Vi har derfor gitt Nasjonalt råd for lærerutdanning i oppdrag å lage utfyllende retningslinjer. Her samarbeider utdanningene med andre aktører for å utvikle utdanningene videre. Forslag til rammeplaner har vært på høring, med frist 1. april, og vi går nå igjennom godt over 100 innspill og skal bruke dem godt for å vurdere hvordan vi kan lage rammeplanene enda bedre.

Ketil Kjenseth (V) [12:02:55]: Jeg takker for svaret.

Det er betryggende at man har et sterkt fokus på dette, og jeg håper også at praksisfeltet blir involvert, slik at de har anledning til å lære underveis, og ikke bare teori.

Samhandlingen med andre aktører, nevnte statsråden i sitt svar. Vi er i en situasjon i 2016 hvor Norge faktisk går tom for helsesøstre. Vi har ikke anledning til å øke kapasiteten i særlig grad med det antallet som utdannes i dag. En rapport fra Helsedirektoratet viser at behovet kommer til å øke framover.

I videregående skoler i Norge i dag jobber det totalt tre mannlige helsesøstre, og det viser at det er stor kjønnsulikhet. Det er stor søkning og få plasser. Det er stor rift om å få bli helsesøster. Det neste spørsmålet er da: Er statsråden villig til å øke antallet plasser for helsesøsterutdanningen og eventuelt kvotere inn flere menn?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [12:04:01]: Det vil sannsynligvis bli enda større rift fordi de fire samarbeidspartiene har satset tungt på helsesøstertjenesten og skolehelsesøstertjenesten, både gjennom midler til kommunene med forventning om at det skal gå til dette, og gjennom øremerkede midler nå i siste budsjettforlik. Vi ser allerede at det fører til at flere helsesøstre blir ansatt.

Så er det to, dessverre, litt mer generelle svar på dette med studieplasser. Det første er at vi til enhver tid må vurdere om vi skal gi ekstra plasser til noen studier som vi har ekstra stort behov for, men det er også verdt å være klar over at der er det mange ønsker fra flere.

Det andre og minst like viktige prinsippet i det høyere utdanningssystemet er at institusjonene har stor autonomi, selvstyre, og ikke minst Venstre er opptatt av det. Det betyr også at noe av det ansvaret som påligger dem, er å svare på endrede rammebetingelser der ute, og ser man at behovet øker, så må man selv se gjennom sin portefølje og se om det er studier man skal opprette flere plasser på, og så får man heller da prioritere ned noe annet.

Ketil Kjenseth (V) [12:05:07]: Jeg takker for svaret.

Det er klart en utfordring når det er mange aktører som skal ansette og også ta stilling til hvilket behov det er der ute, og høgskolesektoren har et ansvar for å følge opp i sine regioner. Så må jeg nok si at både helsesøsterutdanningen, kanskje sykepleierutdanningen også og til dels lærerutdanningen har fått leve både litt regionale liv og litt for seg sjøl uten kanskje altfor stor oppmerksomhet om behovet, og sykepleierutdanningen i Norge er veldig ulik, det er så sin sak.

Et av Venstres forslag er bedre samarbeid mellom den såkalte PP-tjenesten og helsestasjonene og skolehelsetjenesten for å styrke samhandlingen og for å gi lærerne som står i klasserommet, mer støtte. I dag er dette noe fragmentert, og ikke alle skoler har tilgang på den kompetansen på egen skole, og det blir mye oppfølging for lærerne som må løpe imellom. Ser statsråden på det som en aktuell mulighet, et sterkere samarbeid mellom PPT og skolehelsetjenesten?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [12:06:14]: Jeg har, tror jeg, aldri i løpet av mine år som folkevalgt møtt et område hvor jeg ikke mener at bedre samhandling, samarbeid eller dialog mellom forskjellige deler av det offentlige er en veldig god idé. Det har vært en omlegging av Statped, som forrige regjering satte i gang, som bl.a. har som siktemål at Statped tydeligere skal jobbe sammen med skoleeier for å kunne gi et bedre tilbud på den måten. Vi vurderer også nå om Statped klarere skal få et ansvar for å jobbe systemrettet. Det vil også innebære at man i hvert fall potensielt skal ha tettere samarbeid med andre deler av det offentlige. Og så tror jeg at her, som på veldig mange andre områder, er det store forskjeller mellom kommunene. Noen har satt dette på dagsordenen og får det til, og da må vi klare å lære av dem som har fått det til og gjør det bra.