Lise Christoffersen (A) [12:32:20]: Mitt spørsmål lyder:

«Statsråden avviste i januar at Norge burde ta imot en større andel flyktninger med funksjonsnedsettelser, til tross for at disse er blant de mest utsatte i krigs- og konfliktområder og har et særlig krav på beskyttelse etter FN-konvensjonen. Hun sa samtidig at vi må bli bedre til å bosette de få som kommer hit. De blir ofte værende i mottak lenge, fordi kommunene vegrer seg for å ta dem imot.

Hva har statsråden tenkt å gjøre for å bedre denne situasjonen, som er lite verdig, både for samfunnet og for den enkelte?»

Statsråd Sylvi Listhaug [12:33:04]: Jeg synes det er flott at representanten Christoffersen har et stort engasjement for flyktninger med funksjonsnedsettelser. Overføringsflyktninger som Norge tar imot gjennom UNHCR, vil være de mest utsatte, og mange vil ha funksjonsnedsettelser.

Som jeg tidligere har opplyst om, økte Norge antallet medisinske plasser to ganger i 2015, og nivået nå i 2016 er 60 plasser. Kommunene gjør en god jobb når det gjelder å legge til rette tilbud for flyktninger som trenger ekstra oppfølging. De mottar også særskilt kompensasjon for dette. Det er frivillig for kommunene å bosette flyktninger, og jeg ønsker at det fortsatt skal være slik. Å forvente at kommunene kan bosette flere flyktninger med behov for særskilt oppfølging vil være urimelig på nåværende tidspunkt.

I 2015 kom det rundt 2 380 overføringsflyktninger til Norge. Flere enn tidligere har helseutfordringer. Dagens uttakskriterier er ikke et hinder for dette. En gruppe på om lag 1 000 personer ankommet de siste fem årene utløste tilskudd ved bosetting av personer med alvorlig kjente funksjonshemninger og/eller atferdsvansker. Dette omfatter både bosatte overføringsflyktninger og bosatte fra mottak. Ventetiden for disse personene samsvarer i hovedsak med ventetiden for øvrige bosatte flyktninger.

Det er for tiden om lag 24 bosettingsklare flyktninger som er kommet som asylsøkere, og som har tilrettelagte tilbud i mottak. De har spesielle behov fordi de har fysiske eller psykiske lidelser, atferdsproblemer eller kroniske lidelser. Denne gruppen personer vegrer kommunene seg for å bosette. Det blir begrunnet med at disse personene medfører store kostnader og ressurser.

Jeg er innstilt på at Norge skal ha en bærekraftig politikk når det gjelder mottak av overføringsflyktninger, og ta imot dem som trenger det mest. Regjeringen har en god dialog med kommunesektoren når det gjelder bosetting også av dem med funksjonsnedsettelser. Det arbeidet som IMDi gjør i den forbindelse, er veldig viktig, og også at de selvfølgelig følger opp dette på en god måte.

Lise Christoffersen (A) [12:35:19]: Hvis jeg tolker statsråden rett, oppfatter jeg det sånn at statsråden for så vidt er fornøyd med det som gjøres nå, og at vi ikke kan forlange at det gjøres mer. Men i bosettingsavtalen med KS har altså departementet forpliktet seg til å kartlegge bosettingsklare flyktninger, herunder dem med spesielle behov. I Handikapnytt 1/16 sier UDI at de mangler oversikt over bosettingsklare flyktninger med sånne behov fordi få asylsøkere snakker om funksjonsnedsettelse. Så da kan det jo hende at det er flere enn de 24 som statsråden nå referer til, som vil ha sånne behov.

Statsråd Horne sa her tidligere i dag at hun er opptatt av at alle departementer har et godt kunnskapsgrunnlag for sin politikk. Når UDI sier at veldig få asylsøkere snakker om funksjonsnedsettelse, vil da statsråden ta initiativ til å sørge for at noen flere blir spurt?

Statsråd Sylvi Listhaug [12:36:21]: Det er jo slik at man foretar intervjuer av de personene som skal ha tilhold i Norge, som da får sine søknader behandlet. Da er det naturlig at disse opplysningene kan komme fram der samt selvfølgelig når IMDi skal videreformidle disse personene ut til kommunene. Det er selvfølgelig vesentlig at kommunene da har oversikt over dette. Det å kartlegge dette er selvfølgelig viktig, og det er et arbeid som vi helt sikkert kan bli bedre på. Men det er noe som vi da må fortsette med.

Jeg synes for så vidt at kommunene gjør en god jobb med dette. De får jo ekstra tilskudd dersom det er personer som krever mye av både økonomiske kostnader og ikke minst andre ressurser. For det er ikke alltid bare kostnader som er utfordringen, det kan også være det at man må ha personell og en del ressurser utover det, som er krevende.

Lise Christoffersen (A) [12:37:27]: Statsråden sa i sitt første svar at også flyktninger med nedsatt funksjonsevne bosettes innenfor samme ramma som andre flyktninger, men vi veit jo at det som er målet, nemlig å bosette barnefamilier innen tre måneder, det klarer vi ikke i dag. I samme Handikapnytt som jeg refererte til, fortelles det om en syrisk familie med en sterkt pleietrengende sønn – far er økonom, mor er farmasøyt. De ønsker å jobbe og bidra. Men 220 kommuner sa nei, og de ble på mottaket i ett år, helt til Farsund kommune sa ja. Og de er altså ikke de eneste. I den typen saker er det åpenbart at her blir ikke minus og minus til pluss, som vi lærte på skolen, men her blir minus og minus til dobbelt minus – minst.

Så jeg lurer på: Står målet om bosetting av barnefamilier innen tre måneder fast? Gjelder det alle barn uansett? Og hvis ja, hvorfor lykkes vi da ikke med å nå det målet?

Statsråd Sylvi Listhaug [12:38:34]: Det har jo vært en krevende tid for utlendingsmyndighetene nå, og vi skal gjøre det vi kan for å bosette personer raskt. Så vet vi at når det gjelder de små kommunene, kan det være veldig krevende å bosette dem som krever mye ressurser – ikke bare på grunn av det økonomiske, men også fordi man må ha en del personell, som det kanskje ikke er like lett å få tak i overalt i landet. Derfor er det viktig å tilrettelegge for at de kommunene som ønsker det og har muligheten til det, faktisk kan ta imot disse.

Vi kommer til å jobbe for at disse personene skal bosettes. IMDi fokuserer på det. Det skal de fortsette med fordi det er viktig at vi greier å få disse personene ut av mottak og bosatt i norske kommuner. Men det er like viktig å understreke at jeg er imot tvang. Derfor må dette bli på frivillig basis, og vi må jobbe sammen med kommunene for å finne disse løsningene.