Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at statsrådene Bent Høie, Tord Lien og Torbjørn Røe Isaksen vil møte til muntlig spørretime.

De annonserte regjeringsmedlemmene er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

Vi starter med første hovedspørsmål, fra representanten Torgeir Micaelsen.

Torgeir Micaelsen (A) [10:06:03]: Jeg har et spørsmål til helse- og omsorgsminister Bent Høie.

I høst var det mange som fulgte serieskaper Petter Nyquist som uteligger i Oslo. Det ga på nytt oppmerksomhet til en ubehagelig side ved norsk rusomsorg. Mennesker som lever uten bolig, på gaten, med for lite mat og varme, har som fellestrekk i all hovedsak at de bakser med en rusavhengighet som er sterkere enn det meste.

Fellesnevneren er i tillegg at de mange ganger har prøvd behandling, vært inn og ut av behandling, men klarer ikke å følge opp den akutte behandlingen i livet som følger etterpå. Heldigvis er det mange som hjelper denne gruppen på gaten, men jeg mener at nå må også vi politikere manne oss opp til å komme et skritt videre i denne debatten.

I forrige uke kom det nye overdosetall for Norge. De er dystre. De økte med 16 pst. fra 2013 til 2014. I 2014 hadde vi 266 narkotikautløste dødsfall i Norge – 218 var overdoser. Studier fra Oslo viser at veldig mange av dem som dør, har vært i kontakt med hjelpeapparatet, og de har hatt kontakt med hjelpetjenesten. Derfor er det store spørsmålet om vi skal komme oss et skritt videre, fra at ulike partier på Stortinget konkurrerer om hvor mange rusbehandlingsplasser vi kan vedta her på Stortinget, til at man går over til kunnskapsbaserte, forebyggende tiltak som vi vet vil forebygge død.

Helseministeren har lagt fram flere forslag rundt dette, fellesnevneren er dessverre at det er fint lite nytt, at det dekkes over av ulike ideologiske overbevisninger for ikke å gjøre nok, og da er spørsmålet: Vil helseministeren på nytt tilby nye, konkrete kunnskapsbaserte forslag for å forebygge overdoser i Norge?

Statsråd Bent Høie [10:08:10]: Jeg er helt enig i at serien som gikk på TV 2, viste den sosiale ulikheten som rusavhengighet og psykiske helseutfordringer representerer i Norge. Mennesker med rusavhengighet og psykiske helseutfordringer over tid har en forventet levealder som er 20 år kortere enn resten av befolkningen. Det er altså den største sosiale ulikheten blant oss – naboer, venner, familie, kolleger, som har en forventet levetid som er 20 år kortere enn dem som ikke har en rusavhengighet eller en psykisk helseutfordring.

Det er også bakgrunnen for at regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre har vært så tydelige på at dette er et område som skal bygges opp systematisk. Og det som vi ser – det viser også representantens spørsmål – er at dette er et sammensatt og komplisert spørsmål som det ikke finnes lettvinte løsninger på. Det vil si at jeg er helt enig i at her gjelder det å manne seg opp og gjøre den tunge jobben som handler om å prioritere alle de større og mindre tiltakene på dette området som bedrer situasjonen for rusavhengige. Og det handler ikke bare om behandling, selv om behandling også er viktig, det handler ikke minst om tidlig innsats, det handler om å gi helsetilbud til dem som er rusavhengige, det handler om å gi bolig etter behandling kombinert med arbeid og aktivitet. Veldig mye av dette vil foregå i regi av kommunene og i regi av Nav. Det handler også om å gi behandling istedenfor straff. Alt dette vil representanten finne i den opptrappingsplanen for rusfeltet som Stortinget nå har til behandling, en historisk opptrapping der vi skal bruke 2,4 mrd. kr mer de neste fem årene nettopp for å løfte helheten i tilbudet til denne gruppen.

Torgeir Micaelsen (A) [10:10:19]: Midlene i denne opptrappingsplanen, 2,4 mrd. kr over fem år, skal smøres tynt utover, er ikke øremerket og er en del av mange tiltak som allerede har finansiering, så det er ikke veldig imponerende. Jeg er enig i at dette er et komplisert spørsmål, men det jeg synes er utrolig, er at vi nå har en regjering som med åpne øyne sier nei til at sterkt rusavhengige mennesker som f.eks. er avhengig av heroin, kan få tilbud om å røyke heroin på brukerrom, sprøyterom. Vi vet det forebygger død. De sier på ideologisk grunnlag nei til at leger etter en klinisk vurdering kan tilby heroinassistert behandling, noe vi vet vil bidra til å redde liv, og er i stedet veldig opptatt av å skryte av en plan som veldig få foreløpig har tatt bølgen for. Vi er innstilt på å forsterke planen i Stortinget og samarbeide med regjeringen om det, men da hadde det vært veldig fint om også statsråden nå kunne manne seg opp og gjøre noe med de kunnskapsbaserte forslagene, som faktisk ligger på bordet.

Statsråd Bent Høie [10:11:24]: Beskrivelsen som en gir av opptrappingsplanen for rusfeltet, er feil. For det første smører en ikke tynt utover, en har valgt ut de områdene som ikke minst de rusavhengige selv i møtene vi har hatt med dem i arbeidet med planen, har pekt på som de største utfordringene. Det er også de utfordringene som kommer tydeligst fram i brukerplanundersøkelsen, som nå omfatter et så stort antall kommuner at vi faktisk vet noe – kunnskapsbasert – om hva som er situasjonen for de rusavhengige i Norge i dag. Det som er gjennomgående, er at det er mangel på oppfølging etter behandling når det gjelder bolig, arbeid og aktivitet. Det er derfor hovedprioriteringen i planen. Den andre hovedmangelen er tidlig oppfølging. Derfor følger vi opp – i motsetning til forrige regjering – Stoltenberg-utvalgets rapport om etableringen av mottakssentre i flere kommuner, bl.a. for å tilby opplæring i det å røyke heroin i stedet for å injisere heroin.

Presidenten: Det åpnes for oppfølgingsspørsmål – først Ruth Grung.

Ruth Grung (A) [10:12:46]: Det er vel stort sett de to største byene som har de største utfordringene, og i Bergen har man klart å fange opp alle dem som per i dag har utbytte av metadon og Subutex, altså lavbehandling. Allikevel er det omtrent halvparten av de tungt narkomane som går på amfetamin og andre stoffer, som ikke fanges opp. Vi har vært på besøk hos doktor Sverre fra 24/7, og han spør: Hvorfor får ikke alle de narkomane fulle pasientrettigheter ved at man kan bruke hele utvalget i Felleskatalogen? For det er først når de får kreft eller andre diagnoser at de kan få lov til det. Hvorfor ikke løfte dem og bruke den kunnskapen vi allerede har, og behandle dem med de mest grunnleggende rettigheter – og så parallelt selvfølgelig gi dem bolig? Det har jeg også et spørsmål om.

Det ene gjelder pasientrettigheter, og det andre gjelder bolig. Bergen kommune ble stoppet og fikk ikke husbankstøtte da de ønsket å lage større boenheter.

Statsråd Bent Høie [10:13:49]: For det første har rusavhengige i dag fullverdige pasientrettigheter etter pasientrettighetsloven. Det var en endring som ble gjennomført forrige gang Høyre satt i regjering, i samarbeid med Kristelig Folkeparti, Venstre og Fremskrittspartiet, og var et helt avgjørende juridisk steg. Før kom rusavhengige inn under sosialtjenesteloven – de ble ikke sett på som pasienter. Det var den juridiske endringen. Det reelle innholdet i rettigheten handlet om faktisk å gi tilbudet. Det er det den prioriteringen av behandling som denne regjeringen har gjennnomført, innebærer. Rusavhengige kan i dag velge mellom 156 behandlingssteder, flere av dem har én ukes ventetid. Samtidig er det store mangler i kommunene. Det er det opptrappingsplanen for rusfeltet handler om.

Presidenten: Olaug V. Bollestad – til oppfølgingsspørsmål.

Olaug V. Bollestad (KrF) [10:14:57]: Vi snakker nå om den gruppen pasienter som kanskje har det tyngst på alle vis. Kristelig Folkeparti er stolt over at vi var med i et budsjettforlik som også ga en mulighet for utvidelse av gatehospitalene i Oslo og ikke minst i Bergen. Det er hospital som tar vare på både kroppen og sjelen til dem som er rusavhengige, og som ikke har fått den hjelpen de trenger i det offentlige helsevesenet. Gatehospitalene gir tilbud som er sammensatt, og som er bygd på kompetanse og kvalitet. Likevel er det mange som dør på gata, ikke bare av overdoser, men også av somatiske lidelser som de har.

Hva vil statsråden gjøre for at flere byer skal oppleve å få tilbud som Gatehospitalet – ikke for byenes del, men for rusmisbrukernes del, som ofte trekker til byene?

Statsråd Bent Høie [10:16:01]: Det skal vi gjøre gjennom å følge opp den opptrappingsplanen som vi har blitt enige med Kristelig Folkeparti og Venstre om, der vi jo nå i 2016 bevilger over en halv milliard kroner som start på opptrappingsplanen det første året, og der en vesentlig del av dette går til denne typen tilbud i kommunene – og da er dette også et veldig forsterket signal fra Stortinget til etableringen av gatehospital.

For det er helt riktig at det også er viktig å gi et godt lavterskelhelsetilbud til mennesker som er i en situasjon der en ruser seg, og der en har store somatiske helseutfordringer. Når jeg snakker om forskjellen i forventet levetid for rusavhengige i forhold til resten av befolkningen, handler det i veldig stor grad om at en har andre, vanlige somatiske sykdommer som blir oversett og ikke behandlet – rett og slett fordi at en i møte med rusavhengige ser bare rusen og ikke hele mennesket. Det er nettopp den endringen som ligger i denne opptrappingsplanen.

Presidenten: Kjersti Toppe – til oppfølgingsspørsmål.

Kjersti Toppe (Sp) [10:17:10]: Legemiddelassistert rehabilitering, LAR, er ei tverrfagleg, spesialisert behandling for opioidavhengigheit, der bruk av vanedannande legemiddel i ein bestemt dose skal inngå som eit deltiltak i ei heilskapleg rehabilitering. Den enkelte skal altså få ei heilskapleg rehabiliteringsbehandling tilpassa sin situasjon.

Ifølgje Bergens Tidende den 13. januar vart det i 2015 fødd 34 barn i Noreg med abstinensar, av mødrer i LAR-behandling. Barna vert behandla ved at dei får suga på sprøyter med morfindråper 4–6 gonger i døgnet. Dei fleste graviditetane i LAR er ikkje planlagde. Barneombodet og barnelegeforeininga meiner at LAR-behandling må kombinerast med langtidsverkande prevensjon, f.eks. spiral. Langtidsverkande prevensjon er dyrt. Kvinner i LAR må søkja kommunen om å få sleppa eigendel, sjølv om dette er eit statleg tilbod.

Spørsmålet er: Vil statsråden endra regelverket slik at kvinnene i LAR automatisk slepp eigendel på langtidsverkande prevensjon?

Statsråd Bent Høie [10:18:19]: Det er et veldig viktig spørsmål representanten her tar opp – hvordan vi bidrar til at kvinner i LAR kan planlegge sin graviditet bedre, forberede seg på det og unngå å utsette barnet for skader. Samtidig er det også viktig at vi ikke etablerer systemer som innebærer at kvinner ikke oppsøker behandling eller går ut av behandling når de er gravide, for det kan gi mye større negative konsekvenser både for kvinnen og ikke minst for barnet og dets videre liv.

Men jeg er helt enig i at selv om det i dag er en veldig tydelig retningslinje om at kvinner i LAR skal tilbys prevensjon, er dagens regelverk litt ulikt oppfattet og praktiseres ulikt. I mitt svar på det spørsmålet som representanten har i den ordinære spørretimen, kommer jeg til å svare at jeg kommer til å gi Helsedirektoratet i oppdrag å få klargjort dette sånn at vi får ryddet opp i den usikkerheten som er på området.

Presidenten: Ketil Kjenseth – til oppfølgingsspørsmål.

Ketil Kjenseth (V) [10:19:31]: Billedlig talt styrter et fly fullastet med heroin-/opiatbrukere hvert år i Norge. Om lag 260 personer dør av en overdose. I de aller fleste dødsfallene er opiat involvert. Ikke på noe annet samfunnsområde i Norge hadde vi akseptert dette. Vi har en nullvisjon for trafikkdrepte. I 2015 var antallet nede på 125, og tallet går nedover. Dette er et litt særnorsk fenomen. Andre land får til dette bedre enn Norge.

Det er mange virkemidler. Vi er enige om en opptrappingsplan, om volum og om penger, men vi putter også mye penger inn i et system som vi vet har noen utfordringer. Vi har også noen ideologiske diskusjoner – som representanten Micaelsen var inne på – knyttet til behandlingsmetoder.

Vil statsråden ta initiativ til en havarikommisjon for russektoren i Norge?

Statsråd Bent Høie [10:20:36]: Jeg mener ikke at russektoren i Norge har havarert. Det jeg mener, er at den over lang tid ikke har fått den prioriteringen som området hadde fortjent. Det er nettopp grunnen til at vi nå bygger opp de tilbudene som vi vet virker.

Når det gjelder antall overdoser, er det et stort samfunnsproblem. Det er en av grunnene til at vi har laget en nasjonal overdosestrategi som inneholder en rekke nye virkemidler, som nå har fått virke et knapt år, nettopp for å redusere antall overdosedødsfall. Av de 266 overdosedødsfallene som var i 2014, var det 67 som skyldtes overdose av heroin.

Dette er et ganske stort og sammensatt problem. Vi har introdusert f.eks. dette med å utstyre de rusavhengige med nesespray for at de selv kan drive livreddende behandling. Vi har innført en SWITCH-kampanje, som handler om å lære injiserende heroinister å røyke heroin istedenfor å sette sprøyter, og vi bygger ut tilbud i samarbeid med de syv kommunene som har de høyeste overdosetallene.

Presidenten: Audun Lysbakken – til oppfølgingsspørsmål.

Audun Lysbakken (SV) [10:21:55]: I sprøyterommet i Oslo er det et rom som jeg synes burde vært døpt «Bent Høie-rommet». Det er altså landets dyreste telefonkiosk: Statsrådens egne partifeller i det forrige byrådet i Oslo brukte 250 000 kr på å bygge et røykerom for røyking av heroin, som statsråden stoppet. Der er det i dag isteden en mulighet til å ringe i en telefon som står der.

Når statsråden skryter av at han nå satser på å lære opp heroinavhengige til å røyke istedenfor å injisere, har han selv skapt den situasjonen på et offentlig sted for brukerne i Oslo at man, etter først å ha fått beskjed om at det er lurere å røyke, får beskjed av de samme offentlige myndighetene om at man får kun lov til å injisere, ikke røyke. Det er absurd. Det er på høy tid at statsråden tenker nytt. Her har vi ideologistyring istedenfor medisinsk-faglig styring av metode.

Vil statsråden fortsatt ikke tenke nytt når det gjelder å tillate røykerom?

Statsråd Bent Høie [10:22:57]: Arbeiderpartiet og SV har i denne diskusjonen en lang tradisjon når det handler om å gi tilbud til rusavhengige: Det er – hver gang situasjonen kommer opp i den offentlige diskusjonen – å ha et sterkt engasjement for veldig smale tiltak som ikke vil utgjøre noen forskjell.

Men den tunge jobben, den virkelige jobben, det som virkelig handler om å manne seg opp, nemlig å være villig til å prioritere – økonomisk og politisk – å bygge ut det helhetlige tilbudet til rusavhengige, har aldri SV eller Arbeiderpartiet noen gang engasjert seg i. Det ser en også i resultatene av den politikken som de selv førte i regjering. De la fram en stortingsmelding som hadde navnet «Se meg!», men som i realiteten ikke var basert på at de hadde hørt på de rusavhengiges egne ønsker og behov. Det er nettopp det denne regjeringen gjør, i samarbeid med Kristelig Folkeparti og Venstre. Vi tar den tunge jobben, vi bygger ut det helhetlige tilbudet.

Sprøyterommet i Oslo når en svært liten del av de heroinavhengige i Norge. (Presidenten klubber.) SWITCH-kampanjen når fram til de fleste i de store byene.

Presidenten: Da er taletiden ute, og vi går videre til neste hovedspørsmål.

Anders Tyvand (KrF) [10:24:24]: Jeg har et spørsmål til kunnskapsministeren.

«Sykt perfekt» er en programserie på TV 2 som gir et innblikk i hvordan noen unge jenter i dagens Norge opplever hverdagen sin. Norske jenter bruker mindre rusmidler enn før, de får bedre skolekarakterer enn før, men mange opplever et enormt forventningspress på mange ulike områder, et prestasjonsjag både på skolen og ellers, og flere enn før sliter med dårlig selvbilde og får psykiske plager. Også i Djupedal-utvalgets rapport kan vi lese at presset for mange unge blir for stort. Flere barn og ungdommer er misfornøyd med måten de lever livet sitt på. Flere barn enn tidligere er skuffet over seg selv. Halvparten av jentene opplever at de bekymrer seg for mye, og de siste dagene har vi kunnet lese at bruken av antidepressiva blant unge jenter har doblet seg i løpet av ti år.

Skolen er en viktig arena i barns og unges liv. I skolens formålsparagraf står det bl.a. at elevene skal utvikle kunnskap, ferdigheter og holdninger for å kunne mestre livene sine, men altfor mange barn og unge opplever at de ikke mestrer livet sitt. I dag har Kristelig Folkeparti fremmet forslag om å innføre et undervisningsopplegg på skolens ungdomstrinn som vi har kalt «Livsmestring i skolen». Dette er ikke tenkt som et nytt skolefag, men som en kompetanseressurs etter modell av Den kulturelle skolesekken, i tråd med skolens formålsparagraf, men samtidig løsrevet fra karakterpress og prestasjonsjag.

Mitt spørsmål er om statsråden mener det er behov for å ta grep i norsk skole for å styrke arbeidet med å forebygge psykiske lidelser blant barn og unge, og for at skolen i større grad skal oppfylle formålsparagrafens mål om at elevene skal være i stand til å mestre eget liv.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:26:27]: Hvis det er slik, og det er det nok for noen, at unge jenter tror at den eneste måten å få verdi på, er å bli sett i sosiale medier, tror at de er nødt til å endre utseendet sitt for å være verdt noe som mennesker, må bruke store deler av sitt liv på å tilfredsstille andre og tilfredsstille et skjønnhetsideal som delvis bygges opp under av kommersielle krefter, og delvis bygges opp under av kanskje også andre medelever, så er ikke det et sykdomstegn først og fremst i skolen, men i hele vår kultur. Jeg sier det først, fordi det er ganske viktig ikke å innbille seg at dette har rent politiske løsninger, hvis det er slik at dette dreier seg om både reklame, kommersielle krefter, synlighet, og teknologiutvikling. Ikke minst dreier det seg om et kulturelt sykdomstegn hvis det er slik at stadig flere jenter ligger under for det.

Når det er sagt, er det også noe vi kan gjøre politisk. Jeg er villig til og mener at vi skal også se på om f.eks. psykisk helse, det Kristelig Folkeparti kaller livsmestring, er tydelig nok på plass i skolen i dag. Det er viktig at skolen, selv om ikke skolen kan løse alt, bidrar til at unge jenter og unge gutter klarer å mestre livet sitt, kompliserte utfordringer, men ikke minst også at de klarer å gjennomskue det som kan være hule, kommersielle uttrykk, som f.eks. bygger opp under skjønnhetsidealer.

Jeg vil legge til at det jo også er sånn at en viktig del av det å mestre livet sitt, er å lære de tingene som er aller viktigst på skolen: kunnskapen. Hvis man ikke lærer å lese, skrive og regne skikkelig, ikke lærer å uttrykke seg muntlig, ikke behersker fagene, er det vanskeligere både å kunne mestre sitt eget liv og å komme seg videre i utdanningsløpet.

Anders Tyvand (KrF) [10:28:24]: Jeg er enig med statsråden i at dette er en utfordring som gjelder hele samfunnet vårt og ikke bare skolen, men jeg tror at skolen likevel spiller en avgjørende rolle i det forebyggende arbeidet med disse utfordringene. Det kan godt hende at vi kan gjøre mye med skolen, med kompetansemålene, med læreplanene, for å styrke dette arbeidet. Men samtidig er det sånn at den kompetansen som en ungdom trenger for å mestre livet sitt, ikke nødvendigvis er veldig enkel å definere som et kompetansemål i en læreplan og sette karakter på i et vitnemål. Kanskje, når samfunnet endrer seg, må vi våge å tenke nytt om skolen. Kanskje vi trenger å invitere også annen fagkompetanse inn i skolen i større grad enn det vi gjør i dag, for å gi elevene undervisning og kompetanse som er relevant, for rett og slett å takle hverdagen sin. I Den kulturelle skolesekken inviterer vi inn profesjonelle kulturaktører. Kanskje vi kan invitere aktører fra andre sektorer inn i skolen for å gi relevant undervisning til elevene. Hva tenker statsråden om en sånn tilnærming?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:29:29]: Jeg tenker for det første om kompetansemålene på skolen at det er viktig at de dreier seg om fag. Men så kan jo også fag og faglige mål knyttes opp mot problemstillinger, eller burde også knyttes opp mot problemstillinger i samfunnet, f.eks. folkehelse eller psykisk helse. Jeg mener at det er viktig ikke å redusere dette til en problemstilling som skolen kan gjøre noe med, selv om skolen og andre deler av det offentlige også har en rolle å spille. Ikke minst er det viktig hva familien gjør. Hva gjør voksne, hva gjør vi som forbilder, som autoritetspersoner i samfunnet? Så mener jeg, som jeg sa tidligere – og jeg skal selvfølgelig se godt på Dokument 8-forslaget fra Kristelig Folkeparti – at det også er rom for et bedre folkehelsearbeid i skolen.

Jeg vil til slutt legge til at jeg synes samarbeidspartiene Kristelig Folkeparti og Venstre og regjeringen har en del å være stolt av her også, bl.a. det helsesøsterløftet som nå er i gang, hvor både regjeringen, Kristelig Folkeparti og Venstre har prioritert flere helsesøsterstillinger inn i skolen. Det er nettopp med tanke på at det ikke bare skal være en dag en gang i blant man fokuserer på folkehelse og helse, men at det skal være et tilgjengelig tilbud for alle elever.

Presidenten: Det blir en del oppfølgingsspørsmål – først Olaug V. Bollestad.

Olaug V. Bollestad (KrF) [10:30:51]: Mitt oppfølgingsspørsmål går til statsråd Høie. Hver femte unge har nedsatt funksjon på grunn av psykiske plager som angst/depresjon eller atferdsproblematikk. De mestrer ikke livet sitt, rett og slett. Psykiske vansker i barne- og ungdomsårene gir økt risiko for psykiske lidelser i voksen alder.

De siste 15 årene har utskrivningen av antidepressiva og angstdempende midler for ungdom økt med 57 pst., og ventetiden for å komme inn til psykisk helsehjelp er 53 dager. Barn og unge ber om noe mer enn medisiner – de ber om tid for å mestre livet sitt.

Hva vil statsråden gjøre for å redusere bruken av medikamenter og øke hjelpen til barn og unge på andre måter, slik at de kan mestre livet sitt psykisk?

Statsråd Bent Høie [10:31:56]: La meg være helt tydelig: Medikamenter skal aldri være førstevalget i behandlingen av barn og unge med psykiske helseutfordringer. Det er også veldig klare faglige retningslinjer for det. Men dessverre ser man at det for ofte blir tatt i bruk. Det er jeg bekymret for. Jeg er også bekymret for at mange barn og unge ofte kan få psykiske diagnoser i situasjoner der de har helt normale reaksjoner på en unormal livssituasjon. Det er hjemmesituasjonen, det er mobbing på skolen, der omgivelsene rundt barnet bidrar til at de har helt vanlige reaksjoner på en livssituasjon som ingen av oss hadde tålt. De får en diagnose i stedet for at man griper fatt i det som er det grunnleggende problemet – barnets situasjon hjemme eller på skolen. Derfor er det viktig å bygge ut skolehelsetjenesten. Derfor er det viktig, det vi gjør nå, at vi får flere psykologer ute i kommunene. 150 nye årsverk har vi lagt til rette for og øremerket midler til i 2016, slik at det som møter barnet først, er et annet tilbud enn medikamenter.

Presidenten: Christian Tynning Bjørnø – til oppfølgingsspørsmål.

Christian Tynning Bjørnø (A) [10:33:13]: Mitt spørsmål går til kunnskapsministeren.

Arbeiderpartiet har fremmet forslag i denne sal om at kunnskap om psykisk helse i større grad må inn i skolen, ikke som et eget fag, men som en større del av skolens øvrige fag. Det handler om å ta den alvorlige situasjonen som representantene Bollestad og Tyvand peker på, på alvor. Det handler om å bekjempe mobbing, og det handler om at trygge elever lærer mer. Da denne tematikken ble problematisert i en artikkel i Aftenposten før jul, svarte statsråden:

«Skolen kan ikke løse alle utfordringer i samfunnet.»

Jeg blir litt forvirret av denne seansen her i dag. Hva mener statsråden egentlig? Støtter statsråden Arbeiderpartiets forslag, som har til hensikt å sikre at alle elever i større grad enn i dag får økt kompetanse og økt bevissthet om sin psykiske helse?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:34:12]: Jeg mener at skolen ikke kan løse alle samfunnsproblemer. Det hadde vært oppsiktsvekkende hvis jeg hadde sagt det motsatte. Et av problemene i skolen i dag er at alle gode intensjoner krever plass i læreplanene og krever plass i skoletiden. Det går på bekostning av skolens kjerneoppdrag.

Så husker jeg ikke hva jeg sa til Aftenposten, men jeg har sagt flere ganger i denne sal og andre steder at jeg mener at det er rom for og nødvendig å sette psykisk helse, folkehelse – det Kristelig Folkeparti kaller livsmestring – tydeligere på dagsordenen i den norske skole. Jeg mener at regjeringen er godt i gang med det også – jeg nevnte helsesøsterarbeidet. Det er et veldig viktig bidrag til det. Dette finnes jo i kompetansemålene i skolen i dag – med andre ord skal barna og ungdommen lære om både psykisk helse, livsmestring, personlig økonomi og den typen ting. Men i forbindelse med oppfølgingen av Ludvigsen-utvalget, altså en gjennomgang av skolefagene, er det også naturlig å se på om vi kan styrke den innsatsen.

Presidenten: Anne Tingelstad Wøien – til oppfølgingsspørsmål.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [10:35:22]: Senterpartiet er også opptatt av psykisk helse, og opptatt av at det ikke er noe som vi skal drive med i enkelttimer, eller som en happening i skolen i ny og ne. Det er utrolig viktig å lære seg å takle motgang og sorg, og at en ikke er helt perfekt. Det er en del av det å leve. Noen mener at det bare er å ta seg sammen og gå videre, men sånn er det ikke for alle. Vi tenker at fysisk og psykisk helse er viktig og noe som bør trenes hver dag, og det er et ansvar for alle, både for skolen og for oss som foreldre. Så kan vi ikke ha kompetansemål for alle ting – vi kan ikke ha kompetansemål for hva vi oppnår innenfor psykisk helse. Men det er, som statsråden sa, en del av den generelle læreplanen, og vi vet at den generelle læreplanen er under endring. Jeg lurer på om statsråden kan garantere at mestring av egne liv fortsatt skal være en essensiell del av den nye og mer moderne utgaven av den generelle delen av læreplanen.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:36:24]: Det tror jeg nok ganske sikkert jeg kan garantere. Skolen har et dobbelt samfunnsoppdrag. Det er utdannelse, men det er også dannelse, og i dannelse legger jeg at skolen også skal bidra til å ruste barna til å kunne takle fremtiden, til å være selvstendige, kritiske, til å kunne forstå grunnleggende demokratiske verdier, etterleve de verdiene, etc. Alt det dreier seg også om å kunne mestre sitt eget liv. Når jeg har vært opptatt av også å sette noen grenser for hva skolen skal holde på med, er det rett og slett fordi summen av alle gode intensjoner kan bli for stor. Det kan bety at skolen får for mange forskjellige krav å forholde seg til. Da er det lett å glemme det som er kjernen i skolens samfunnsoppdrag, og det er kunnskapen. Og det er ikke noe godt bidrag til livsmestring når 40 pst. av elevene får karakteren 1 eller 2 på matematikkeksamen i 10. klasse, eller når over 40 pst. av elevene med minoritetsbakgrunn leser under kritisk nivå i 8. klasse. Det blir det dårlig livsmestring av.

Presidenten: Ketil Kjenseth – til oppfølgingsspørsmål.

Ketil Kjenseth (V) [10:37:36]: Vi har et fag i skolen i dag som heter kroppsøving. Kroppsøvingsfaget har vært der lenge, utdanningen tror jeg også har vært der lenge, og den har vært ganske lik lenge. Mye av faget handler om alt som skjer fra hodet og nedover, og det handler veldig mye om lungekapasitet.

Men kroppen er mer. Følelsesregisteret, mental trening, er det lite oppmerksomhet om i denne utdanningen og også i det faget i skolen. Vi har norsk idrett, som er kjempegod på mental trening. Det er en stor del av idrettsutøveres trening. I hvilket fag kan vi implementere den mentale treningen og følelsesregisteret i kroppen? Og hvilke lærekrefter kan stå for den utdanningen i framtidas skole?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:38:31]: Det spørs litt hvordan man definerer «mental trening». Hvis man tenker på psykisk helse, det noen har kalt livsmestring, er elementer av det en del av flere fag i dag. Det er en del av naturfagene, f.eks. biologi, det er en del av mat og helse, det er også en del av kroppsøvingsfaget. Men i forbindelse med den oppfølgingen som regjeringen har av Ludvigsen-utvalget, mener jeg det er all grunn til – og vi kommer til å komme tilbake til Stortinget med det også – å se på hvordan dette kan plasseres tydeligere, hvordan vi kan sikre at psykisk helse, livsmestring, løftes klarere frem, men selvfølgelig da som en del av fagene. Det er viktig å understreke at vi kan ikke gi karakter på elevenes psykiske helse, det er en absurd tanke.

Men så er det også sånn at alle fag i skolen egentlig dreier seg om mental trening. Det å knekke lesekoden, det å løse et matematikkstykke som man ikke har lært før, det å lære seg et engelsk uttrykk eller en engelsk setning dreier seg også om mental trening. På den måten er dette noe skolen holder på med hver dag i alle fag.

Presidenten: Audun Lysbakken – til oppfølgingsspørsmål.

Audun Lysbakken (SV) [10:39:51]: Jeg er glad for Kristelig Folkepartis forslag. SkoleProffene i Forandringsfabrikken, som statsråden helt sikkert har møtt, er også opptatt av denne problemstillingen og har kommet med et forslag om en time om livet i skolen. Det er det jo ikke rom for innenfor dagens organisering av skoledagene. Jeg mener statsråden har rett når han sier at vi må passe oss veldig for hvor mye vi legger inn innenfor de rammene som dagens skole opererer med. Det er derfor SV har gått inn for en utvidelse av skoledagen, sånn at det blir et større rom for å bygge en helhetlig skoledag rundt lærerens undervisning.

Jeg er litt lei meg for at Høyre og statsråden så ofte skaper en motsetning mellom den typen helhetlig tankegang og det å være opptatt av læring. For jeg er helt sikker på – og dette forslaget minner oss om det – at det å skape en skole der alle barn har det bra, er en forutsetning for læring. Derfor lurer jeg egentlig på hva statsråden tenker om Proffenes forslag, det å skape rom for en diskusjonsarena om livet og psykisk helse i skolen.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:40:56]: Jeg har hatt møte med Proffene og hørt på forslaget. Jeg er enig i intensjonen, men jeg er ikke enig i det konkrete forslaget. Jeg synes ikke vi skal ha et eget fag som heter livsmestring eller den typen fag inn i skolen. Det er flere grunner til det. Det handler om lærekrefter, det handler om det er ansvarlig å lage den typen nærmest terapeutisk samtalerom i en klasseromssituasjon, og så er også utgangspunktet for de fleste fag i skolen at de skal ha vurdering. Det kan være vanskelig i denne typen fag. Men som jeg har svart flere ganger, jobber vi i samarbeid med Helsedepartementet med psykisk helse i skolen, livsmestring i bred forstand, og i oppfølgingen av Ludvigsen-utvalget kommer det til å være en av tingene.

Når det gjelder heldagsskolen, mener jeg at det er en dårlig idé, av flere grunner. For det første koster det fryktelig mye penger. For det andre er det ingenting som tyder på at elevene kommer til å lære mer av det. Og for det tredje visker det ut skillet mellom fritid og skole.

Presidenten: Da går vi videre til neste hovedspørsmål.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [10:42:10]: Mitt spørsmål går også til kunnskapsministeren.

I januar i år markerte vi fusjonen mellom Høgskolen i Gjøvik, Høgskolen i Ålesund, Høgskolen i Sør-Trøndelag og NTNU. Samtidig ble Høgskolen i Nesna, Høgskolen i Nord-Trøndelag og Universitetet i Nordland til Nord universitet. Fra før har Høgskolen i Finnmark fusjonert med Universitetet i Tromsø, og vi har nå kun universitet og ingen høgskoler igjen nord for Dovre, bortsett fra Samisk høgskole.

Det er fortsatt diskusjoner mellom høgskolene på Vestlandet om fusjon. Vi vet at Buskerud, Vestfold og Telemark slår seg sammen og har ambisjoner om å få universitetsstatus. Og prosessene er ikke avsluttet i Høgskole-Norge.

I dag diskuterer styret ved Høgskulen i Sogn og Fjordane hva de skal gjøre – om de skal være sjølstendig, eller om de skal fusjonere med noen andre. På mandag fikk Høgskolen i Lillehammer, Høgskulen i Volda og Høgskolen i Molde svar om at en samarbeidsmodell ikke var god nok. En slik modell vil ikke være sterk nok når det gjelder konsolidering av fagmiljøer og prioriteringer av ressurser, som statsråden skriver. Modellen vil ikke bedre høgskolenes forutsetninger for å foreta prioriteringer fordi slike prioriteringer er nødvendig for å heve kvaliteten på utdanning og forskning, sier statsråden. På vanlig norsk leser jeg det til at det er viktig å fusjonere høgskoler og universitet for å kunne legge ned noen tilbud.

Vi opplever altså i dag uro blant de høgskolene som ikke har funnet seg en partner eller som ikke vil giftes bort. Det er også uro i lokalmiljøene deres for hva som kan skje med dem, og hva slags betydning det vil ha. Det er interessant å høre hvordan statsråden tenker at disse høgskolene fortsatt skal kunne være en kunnskapsmotor i sine regioner.

Mitt spørsmål til statsråden blir derfor om han kan si hva han vil med de høgskolene som kan bli stående alene. Vil de tvangssammenslås ved bruk av finansielle midler fordi de ikke har store nok miljøer til å bygge doktorgradsprogrammer, eller vil de bli skoler med kun bachelorutdanning?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:44:18]: For det første skal jeg minne departementet om at vi må intensivere klart språk-arbeidet vårt. Det er alltid en god påminnelse om det.

Så mener jeg at de høyskolene som nå står alene, burde være urolige. De burde være urolige for fremtiden fordi de skal forholde seg til et helt nytt universitets- og høyskolelandskap. De fusjonene som har kommet i universitets- og høyskolesektoren, har kommet fordi et ganske bredt flertall på Stortinget, med unntak av Senterpartiet og delvis SV også, har sagt at de ønsker en strukturreform, altså ønsker større enheter i universitets- og høyskolesektoren. Den andre grunnen er at det har vært til dels ganske stor lokal entusiasme. Jeg har til og med flere eksempler på lokale senterpartirepresentanter både fra Oppland fylke, fra Telemark fylke og til og med fra Sogn og Fjordane som mener at man trenger å bli en del av større institusjoner i universitets- og høyskolesektoren. Så jeg mener at man både i Sogn og Fjordane og andre institusjoner, Høgskulen i Volda, Høgskolen i Hedmark, Lillehammer, burde se på hvorvidt de skal slå seg sammen med andre. Jeg mener at det vil gi dem større muligheter også til å sikre fagtilbudet som er der i dag.

Så til spørsmålet om hvordan man skal sikre at disse institusjonene som blir stående igjen, fortsatt skal ha tyngde nok. Det er ingen planer fra min side om at man skal straffe institusjoner som blir stående igjen, økonomisk. Men det er klart at en del av midlene vi deler ut, er basert på konkurranse, og det er vel ikke en helt ueffen antagelse at større og sterkere fagmiljøer har en større sjanse for å nå opp på konkurransearenaene enn små og mer fragmenterte fagmiljøer. Men når det gjelder finansieringssystemet som vi har kommet med og lagt frem for Stortinget, er det ikke noe der som tilsier at institusjonene vil bli straffet for å bli stående alene, men at de kommer til å få store utfordringer i et universitets- og høyskolelandskap hvor det blir flere større konkurrenter, er jeg ikke i tvil om.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [10:46:23]: Statsråden har skrevet at han vil kreve at alle lærerutdanningsinstitusjoner skal tilby masterutdanning i minimum to av de tre prioriterte fagene – norsk, matte og engelsk. Dette skal institusjonene klare på egen hånd, og det skal være en forutsetning for å kunne tilby en femårig lærerutdanning på masternivå, som for øvrig ikke er diskutert og vedtatt i Stortinget.

I dag kan vi lese i avisen at studenter på lærerutdanninga i Sogn og Fjordane er mest fornøyd med sitt studium. Likevel kan regjeringa risikere å legge ned denne lærerutdanninga og f.eks. den i Østfold, fordi høgskolene ikke har kompetanse som kreves på egen institusjon. Da blir spørsmålet: Hva er det som gir en høgskole som er fusjonert med et universitet, en mer kapabel lærerutdanning enn en høgskole som samarbeider med en annen høgskole?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:47:14]: En av årsakene, tror jeg, til at både styret på Høgskulen i Sogn og Fjordane og også de ansatte ifølge en avstemning som ble tatt der, er relativt positive til å se på muligheten til å slå seg sammen, er nettopp at de ønsker å beholde lærerutdanningen. Når vi sier at vi skal ha en femårig masterutdanning, må vi selvfølgelig sette noen kvalitetskrav til det. Intensjonen bak strukturreformen er likevel at vi skal ha en desentralisert lærerutdanning. Jeg tror en av grunnene til at mange av høyskolene ser at de er nødt til å inngå et samarbeid med enten universiteter eller andre høyskoler, er det å sikre nok ressurser til å bygge opp en ny lærerutdanning, styrke miljøet og være i stand til å rekruttere godt nok. Så må vi selvfølgelig også bruke penger på å styrke lærerutdanningene, f.eks. gjennom flere stipendiater. Det gjør vi i årets budsjett, og det arbeidet er vi ikke ferdig med. De høyskolene som er interessert i å fortsette med lærerutdanning, burde være ekstra opptatt av å se seg om etter partnere.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – først Liv Signe Navarsete.

Liv Signe Navarsete (Sp) [10:48:35]: NOKUT sitt studiebarometer, der 29 000 studentar har gitt svar om opplevd studiekvalitet, viser at tre av dei fem beste grunnskulelærarutdanningane i landet tilhøyrer Høgskulen i Sogn og Fjordane. Det er kanskje ikkje tilfeldig og avvik at elevane ved skulen i Sogn og Fjordane presterer resultat blant dei beste i landet. Likevel vert dette sett bort frå, og mykje andre endringar er eit enormt press for samanslåing. Om ein les utgreiinga for samanslåing, vedtak skal eventuelt fattast, går det fram at frykt styrer mykje av det – frykt for at ein ikkje får stipendiatstillingar, ein fekk ingenting ved tildelinga i haust, frykt for at ein ikkje får godkjent masterutdanninga, frykt for represaliar, eigentleg frå eigarane, altså Kunnskapsdepartementet, at ein ikkje vert prioritert.

Kan ministeren garantere at departementet ikkje vil drive slik forskjellsbehandling av høgskular som fusjonerer, og dei som med gode resultat vel å fortsetje aleine, men i tett samarbeid med andre?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:49:42]: For det første mener jeg at det å kalle oppfølging av demokratisk fattede vedtak for frykt for represalier, er en temmelig pussig språkbruk, for å si det forsiktig. Dette har vært utredet i flere runder, også under den forrige regjeringen. Den forrige regjeringen hadde også en ambisjon om strukturreform i høyere utdanning. Det har vært en stortingsmelding, bredt forankret, med bred tilslutning til hovedlinjene om enn ikke til alle detaljene i det. Det er ikke frykt for represalier. Det er en normal demokratisk styring av en sektor. Så er det sagt.

Det er et veldig viktig poeng at man har fornøyde studenter. Det er en veldig viktig del også. Det er en av indikasjonene på om man har et tilbud av god kvalitet. Og jeg tror at Høgskulen i Sogn og Fjordane sannsynligvis har fått til bl.a. tettere oppfølging av elevene, at de er flinke på å gi elevene tilbakemeldinger – mye av det vi vet har noe å si også for god undervisningskvalitet. Så er det andre områder hvor f.eks. Høgskulen i Sogn og Fjordane ikke har like gode resultater, f.eks. når det gjelder forskningspublisering og en del av disse tingene. Jeg tror Høgskulen i Sogn og Fjordane nå ser seg om etter fusjonspartnere og åpner for den prosessen fordi de ønsker å styrke høyskolen sin – ikke svekke den.

Presidenten: Marianne Aasen – til oppfølgingsspørsmål.

Marianne Aasen (A) [10:51:00]: Etter mange av disse sammenslåingene som vi nå har opplevd de siste årene, også under den rød-grønne regjeringa, har det oppstått en del paradokser. En av de største institusjonene i Norge er Høgskolen i Oslo og Akershus. De ønsker å bli et universitet, men kan foreløpig se langt etter det, fordi reglene endres, og det blir stadig vanskeligere å bli universitet i Norge.

Høgskolen i Oslo og Akershus får derimot lov til å kalle seg universitet når de er utlandet, når de er utenfor Norges grenser, og de er blitt medlem av European University Association nylig.

Samtidig er det sånn at mange høyskoler nå har endret skiltet og logoen på veggen. De som aldri hadde hatt sjanse til å bli universitet, er nå en del av NTNU eller en del av universitetet i Bodø, det kan være Høgskolen i Nesna eller Høgskolen i Gjøvik – gode institusjoner, men universitet er det ikke. Hva er statsrådens kommentar til det?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:52:00]: Årsaken til det paradokset ligger mer enn ti år tilbake i tid. Stortinget bestemte seg for i praksis å oppheve det som var et veldig klart skille mellom høyskoler og universiteter. Den tannkremen er ute av tuben. Det betød også at man i løpet av noen få år fikk en del nye universiteter som i praksis, i hvert fall med årenes utvikling, ikke var vesensforskjellige fra noen av de største høyskolene våre.

Så er det slik at vi har skjerpet kravene for å bli universitet. Vi har også vurdert andre alternativer, f.eks. frislipp, men det er jo ikke det å kalle seg universitet som er det avgjørende, det er de faglige fullmaktene man får ved å få tildelt universitetsstatus som er avgjørende. Vi mener at det er viktig at vi er strenge og har klare krav for å gi de faglige fullmaktene.

Så vil det bli noen paradokser ved at sterke institusjoner også til en viss grad har fusjonert med svake institusjoner. Men jeg mener at summen alt i alt gir et universitets- og høyskolelandskap som blir bedre i stand til å løse store samfunnsutfordringer enn det vi har hatt tidligere.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Terje Breivik (V) [10:53:23]: Spørsmålet mitt går òg til statsråd Røe Isaksen.

Den låge oljeprisen har medført at mange vert permitterte eller mistar jobben – spesielt ille er det på Vestlandet, i heimfylket mitt, Hordaland, men ikkje minst i nabofylket i sør, Rogaland. Der er arbeidsløysa no oppe i 4,9 pst., og situasjonen vert stadig meir alvorleg.

I starten av krisa veit me at mange fekk jobb ein annan stad etter at dei vart permitterte, og lenge hadde andre bransjar hatt behov for den kompetansen som var i oljesektoren, og dei aller fleste fekk seg jobb innan tre–fire månader. No melder Nav om at det går lengre og lengre tid til folk får seg ny jobb, og det er stadig nye permitteringar og oppseiingar.

Dei som mistar jobben i desse tider, får sjølvsagt ein annan økonomisk situasjon enn dei er vande med frå før, men for mange er det likevel det ikkje å ha ein jobb å gå til og ikkje å ha ein plan eller ei oppgåve i kvardagen som er det aller verste.

Me veit at mange av dei som no mistar jobben i oljesektoren, ikkje skal tilbake dit, men at dei heller finn seg arbeid innanfor andre område. For mange betyr det i praksis at dei anten må oppdatera utdanninga si og fylla på litt, eller at dei rett og slett må ta ny utdanning.

Regjeringa har varsla endringar i regelverket, sånn at dei som allereie er i gang med studium, får fullføra desse utan å mista dagpengar. Regjeringa gjer òg endringar som gjer at ein kan få utbetalt dagpengar om ein tek studiar som er moglege å kombinera med full jobb. Det er veldig bra. I budsjettforliket fekk Venstre, saman med regjeringspartia og Kristeleg Folkeparti, òg løyvd pengar til 550 nye studieplassar.

Spørsmålet til statsråden er om utdanningsinstitusjonane er rigga til å handtera og avhjelpa den krisesituasjonen mange er i no, og om utdanningsinstitusjonane har rammevilkår og handlingsrom til å gje dei som no er, og dei som vert, arbeidslause, den kompetansen dei treng for å fortsetja i arbeidslivet.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:55:33]: Jeg er glad for at representanten var inne på det, at en av de aller viktigste satsingene som samarbeidspartiene har gjort, har vært en massiv satsing på forskning og utvikling, noe som ikke minst Venstre har vært opptatt av. Det er det også veldig viktig å få frem i møtet med den økende arbeidsledigheten på Sørlandet og Vestlandet særlig, at hvis ikke alle kan gå tilbake til jobbene de hadde, må vi skape nye arbeidsplasser i privat sektor, og forskning og utvikling er en forutsetning for det.

Så er spørsmålet: Hva kan universitetene og høyskolene gjøre? Vi svarer delvis nå, sammen med samarbeidspartiene, med noen flere studieplasser, men jeg mener det er helt avgjørende at universitetene og høyskolene selv svarer på de utfordringene de ser i sin region og i sitt arbeidsmarked. Vi har universiteter og høyskoler som ikke er detaljstyrte fra politisk hold, som ikke blir detaljstyrte fra departementet, men som har stor autonomi til å foreta prioriteringer f.eks. innenfor studieporteføljen sin. En helt naturlig del av den autonomien er at når man ser at det oppstår nye behov, enten det er for omskolering, for nye studieplasser eller for andre typer utdanninger i sin region eller nasjonalt, svarer man på det. At vi bruker de ressursene, at universitetene og høyskolene tar det oppdraget som de har bedt om å få, og at de bruker den autonomien de har bedt om å få, til nettopp å svare på store samfunnsutfordringer og levere de utdanningene som arbeidslivet trenger, mener jeg er minst like viktig som at vi bevilger penger til nye studieplasser.

Terje Breivik (V) [10:57:12]: Eg takkar statsråden for eit svar som eg verkeleg likte ånda i. Så er sjølvsagt spørsmålet om dagens system er fleksibelt nok og gjev stor nok autonomi. Vert ein permittert i dag, har ein tid fram til 15. april på å finna fram vitnemål frå vidaregåande skule og søkja på eit studium. Så må ein venta til 20. juli før ein får vita om ein får studieplass, og ein eller annan gong, ca. midt i august, kan ein begynna på det studiet som skal gje ein den kompetansen som ein treng for å fortsetja i arbeidslivet.

Så det går altså mange månader frå ein vert arbeidslaus til ein kan begynna på studiet. I tillegg må ein konkurrera på karakterar frå vidaregåande skule.

Spørsmålet, som er i same ånda som det førre svaret frå statsråden, er eigentleg om statsråden vil sjå på om opptakstidspunkt og kriteria – altså dagens autonomi – er tilpassa den situasjonen me er i no, og om utdanningsinstitusjonane, spesielt i regionar som er hardt ramma, bør setjast i stand til å møta dette på ein endå meir fleksibel måte.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:58:23]: Det er ikke helt presist: Hvis man har vært i arbeidslivet i 15 år, er det ikke slik at man bare konkurrerer på bakgrunn av vitnemålet sitt fra videregående skole. Systemet vårt er litt mer avansert enn det. Det er muligheter for realkompetansevurdering, alderspoeng og en del andre ting.

Punkt nr. 2 er at jeg synes at institusjonene – særlig på Sørlandet og Vestlandet – har vært relativt fleksible, f.eks. da vi opprettet flere PPU-plasser, altså pedagogikkplasser, sånn at f.eks. arbeidsledige ingeniører kunne ta en omskolering og gå inn i skolen. Da var de relativt raske til å svare på det.

Vi må – på samme måte som Arbeids- og sosialdepartementet – hele tiden følge grensedragningen mellom Nav og utdanning, og nå har vi gjort noen endringer på det. Så vi må også hele tiden se om det er noe i systemet vårt, f.eks. knyttet til opptakskrav, kriterier eller studiestart, som vi kan gjøre noe med.

Til slutt har jeg lyst å nevne fagskolene, som er rigget for nettopp denne typen kortere omskoleringskurs … (presidenten klubber.)

Presidenten: Det er jeg ikke sikker på at det blir tid til.

Det blir oppfølgingsspørsmål – først Ketil Kjenseth.

Ketil Kjenseth (V) [10:59:43]: Erfaringen fra finanskrisen, fra min region og særlig Raufoss-industrien, var at mange var i et utdanningsløp da krisen rammet – der de sto i en situasjon hvor de mistet jobben og måtte over på trygdeordninger, måtte de velge mellom å avslutte utdanningsløpet eller å beholde trygdeordningen. Det er en situasjon som er vanskelig. På Vestlandet nå er det ekstra vanskelig at det utdanningsløpet man kanskje er inne i, ikke nødvendigvis kvalifiserer for en jobb som er der når man kommer ut igjen. Så muligheten til å veksle underveis er én av diskusjonene – men også muligheten til å fortsette et utdanningsløp uten at det går på bekostning av trygdeordninger.

Det siste jeg ønsker å spørre om, er på en måte omstillingskapasiteten i høyskolesektoren og også i videregående skole, fleksibiliteten til å ta inn, men også implementere utstyr fra den industrien som nå står litt stille.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:00:51]: Det siste spørsmålet er jeg ikke helt sikker på om jeg klarte å fange.

Når det gjelder forholdet mellom utbetaling av f.eks. arbeidsledighetstrygd og utdanning, har jo akkurat arbeidsministeren – det er arbeidsministeren som bestemmer over trygdene og utbetalingene – kunngjort at det blir endringer der, nettopp for å sikre at hvis man har startet på en utdannelse, skal man få lov til å fullføre den uten at det skal gå på bekostning av f.eks. arbeidsledighetstrygden. Det er veldig bra.

Så vet jeg også at flere institusjoner har tilpasset sammensetningen av studieprogrammene sine. For eksempel: Selv om olje og gass kommer til å forbli en veldig viktig næring i Norge fremover, kan det jo hende at man må se på innholdet i en del av de mer petroleumsrelaterte utdanningene for å bredde dem lite grann. Det vet jeg f.eks. Universitetet i Stavanger har gjort. På den måten foregår det mye dynamisk og bra i universitets- og høyskolesektoren.

Presidenten: Marianne Aasen – til oppfølgingsspørsmål.

Marianne Aasen (A) [11:01:58]: Det er mangel på gode realfagslærere, og det er mange med realfagskompetanse som nå møter arbeidsledighet. Praktisk-pedagogisk utdanning er et tilbud som skal sørge for at folk med spesiell kompetanse skal kunne få undervisningskompetanse. Men ikke alle har full pott av studiepoeng, slik det kreves. Noen institusjoner tillater derfor at studenter kan tas opp under visse betingelser og fylle på med fag mens de er studenter og tar PPU-studiet, men ikke alle. Institusjonene bestemmer dette selv.

Nå har statsråden i svaret til Venstre begrunnet hvorfor han synes det er naturlig. Da er mitt spørsmål: Hvordan i all verden kan en statsråd sitte og akseptere det – og ikke ville bruke makta si til å løse et stort problem for dem som er arbeidsledige, og som i stedet er nødt til å være avhengige av flaks og av at de bor i det rette distriktet for å kunne få dette tilbudet, som burde vært gitt til alle mennesker i Norge, om de ønsket det?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:02:59]: Mitt prinsipp er veldig enkelt – det er at innenfor de nasjonale rammene som finnes, er det institusjonene selv som er ansvarlige for kvaliteten på sitt tilbud, og da er det også de som må være de fremste til å vurdere kvaliteten på og kunnskapen til de studentene som kommer inn.

Når det er sagt: I forbindelse med de nye PPU-plassene og nettopp intensjonen om at flere som f.eks. har mistet jobben i offshore og har ingeniørbakgrunn, realfagsbakgrunn, skal kunne gå inn i skolen, sendte vi den 10. september 2015 et brev til institusjonene med følgende presisering:

Dersom en sivilingeniør mangler den nødvendige faglige fordypning i et fag for å kunne undervise, bør det legges til rette for at søkerne får mulighet til å ta nødvendig tilleggsutdanning parallelt med PPU.

Vi er kjent med at NTNU f.eks. har gjort en faglig vurdering av hvilke tilleggsutdanninger som er nødvendige for å fylle de faglige kravene. Så vi oppfordrer institusjonene til å gjøre det, men det er ikke aktuelt for meg å gå inn og instruere institusjonene om å gjøre noe som de mener vil senke deres faglige krav.

Presidenten: Anne Tingelstad Wøien – til oppfølgingsspørsmål.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [11:04:13]: Akkurat dette med studier, dagpenger og permitteringer tok vi opp med statsråd Eriksson før krisen eskalerte på Vestlandet, så jeg er glad for den oppfølginga som regjeringa har gjort.

Men så sa statsråden i januar at det aldri har vært så mange videreutdanninger å velge i for lærere. Det var 8 500 lærere som søkte videreutdanning i fjor, 5 000 fikk tilbud. I tillegg avskiltet Stortinget i juni 30 000–40 000 lærere som også skal inn i videreutdanning. Høyskoler og universiteter er fullt opptatt med fusjoner, og lærerutdanninga skal forandres og innføres og gjøres om til femårig utdanning innen 2017. Fagskoleåret 2015 ble avlyst og skal komme i år, men ikke før til høsten, har vi fått høre. Jeg lurer på om statsråden kan garantere kvalitet i tilbudet for alle som nå skal inn i høyskolesystemet. For det gjelder ikke bare å fylle på med plasser, vi må ha kvalitet i studiet.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:05:20]: Jeg håper representanten kan gi den listen over alle tiltakene som regjeringen har satt i gang, til representanten Lysbakken, som har kalt meg for en idéløs administrator. Det var en god illustrasjon på alt vi gjør i skole- og utdanningspolitikken.

Så må vi – når vi videreutdanner – hele tiden gjøre alt vi kan for å sikre kvalitet. Og hva er det vi gjør? Vi spør alle lærerne ganske grundig om de var fornøyd med kvaliteten og om hva som kan gjøres bedre – gode evalueringer. Alt i alt viser det seg at nesten alle lærere – de aller, aller fleste – er fornøyd med kvaliteten på tilbudet de får. Der de ikke er fornøyd, går Utdanningsdirektoratet direkte inn som betaler og jobber sammen med institusjonen for å få kvaliteten opp. Det er måten vi sikrer at kvaliteten på tilbudene som gis, er god nok.

Presidenten: Audun Lysbakken – til oppfølgingsspørsmål.

Audun Lysbakken (SV) [11:06:22]: En særlig bekymringsfull tendens som vi merker særlig på Vestlandet akkurat nå, er den økende ungdomsarbeidsløsheten. Som vi alle vet, er det særskilt alvorlige med ungdomsarbeidsløshet at for mange av dem som blir arbeidsløse i ung alder, ikke kommer inn i yrkeslivet igjen. Derfor har SV foreslått en ny og forbedret ungdomsgaranti der arbeidsløse under 25 år skal ha rett til arbeid, tiltak eller utdanning innen tre måneder. Mitt spørsmål går egentlig på det. Dette er selvfølgelig et ansvar som statsråden deler med flere andre statsråder, men: Vurderer regjeringen nå forbedringer i ungdomsgarantien? Og: Er Kunnskapsdepartementet klar til å bidra til det i så fall?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:07:13]: Vi vurderer flere endringer, og Kunnskapsdepartementet er mer enn klar for å bidra til å bekjempe ungdomsledigheten. Det handler om å rigge utdanningssystemet, det handler om fagskolene og det handler også om lærlingplass og fagutdanningen vår, som er en veldig viktig del av dette. Så har jeg alltid vært litt skeptisk til disse garantiene. Det er jo stort sett Arbeiderpartiet som har kalt sine politiske løfter for garantier, og så har det alltid vist seg i praksis at det slett ikke er noen garanti. Ungdomsgarantien har vel ikke blitt holdt – i betydningen av at alle har fått garantien oppfylt – én eneste dag siden den ble lansert. Så hvis hensikten med en garanti er å presse systemet til å jobbe bedre, kan det i og for seg være bra. Hvis hensikten er å score et politisk poeng fordi man kaller noe en garanti, som i realiteten ikke er det, mener jeg at denne regjeringen ikke skal gjøre det.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål. Representanten Audun Lysbakken kan bli stående for han har neste hovedspørsmål.

Audun Lysbakken (SV) [11:08:17]: Det kan statsråd Røe Isaksen også!

Statsråden har i grunnen oppsummert min hovedkritikk av ham selv allerede, så jeg trenger ikke å bruke tid på det. Men jeg vil gjerne spørre statsråden om det lekseopprøret som nå brer seg rundt om i landet. Vi ser en rekke foreldreaksjoner, både lokale og nasjonale, der foreldre ønsker seg forsøk med andre måter å organisere øvingsarbeidet på, både fordi for mange barn ikke får hjelp med øvingsarbeidet sånn som dagens hjemmelekser fungerer, og fordi barnefamilier i tidsklemmen opplever veldig mye stress og mas rundt leksene. Vi ser også at stadig flere lærere engasjerer seg for å prøve nye måter å organisere øvingsarbeidet på, fordi de forsøkene som har vært rundt om i landet, bl.a. viser at det å gjøre lekser på skolen med lærere til stede gir en bedre mulighet til å følge opp de elevene som sliter mest, men også de elevene som gjør det best – og dermed bedre muligheter til tilpasset opplæring. Derfor er en sentral del av SVs plan for en heldagsskole, som statsråden er imot, at det skal være rom for å legge hjemmeleksene inn i skoledagen, sånn at det i stedet blir skolelekser med lærer til stede. Det er SV alene om. Men rundt om i landet foregår det jo nå forsøk. Min gamle barneskole, Møhlenpris i Bergen, fikk støtte fra Røe Isaksens partifeller i det avgåtte byrådet i Bergen til å prøve dette i høst, og Tromsø kommune har varslet omfattende forsøk. Derfor er mitt spørsmål om lekseopprøret gjør inntrykk på statsråden, og om han er positiv til forsøk med skole uten hjemmelekser.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:10:23]: Det har nok vært sterkere opprørsbølger i løpet av SVs historie enn akkurat dette lekseopprøret. Jeg tror ikke jeg ville kalt det lekseopprør, for å være helt ærlig, men jeg ser at det er en diskusjon om lekser. Det formelle regelverket er slik at det er ikke statsråden eller politikerne som bestemmer om en skole skal ha lekser eller ikke. Det er et pedagogisk valg, altså er det lærerne og skolene som bestemmer det. Så er det noen prinsipper for god leksegivning. Det er at leksene ikke skal være nytt stoff, det skal være repetisjon, og det må selvfølgelig heller ikke være for mye – og der tror jeg det er en del å gjøre på de forskjellige skolene. Det betyr at hvis lærerne på en skole mener at de kan gi bedre undervisning, og at elevene kan lære mer ved at man organiserer leksene på en annen måte, eller ikke har lekser, har de anledning til å gjøre det.

Jeg er for lekser. Jeg er for lekser fordi jeg er så naiv og gammeldags at jeg tror at øving hjelper. Jeg tror at det fungerer å øve på ting for å bli bedre i det. Jeg tror det gjelder når man skal gå på ski, jeg tror det gjelder når man skal spille piano, jeg tror det gjelder i språk, jeg tror det gjelder i matematikk, jeg tror det gjelder i samfunnsfag – jeg tror til og med det gjelder i et fag som mat og helse. Hvis man lager litt mat hjemme, er det lettere å lære seg å gjøre det enn hvis man bare gjør det på skolen. Så jeg er for lekser, og det er også dokumentert flere steder at lekser, hvis de gis på riktig måte, kan ha en positiv effekt.

Så er det en tanke blant noen om at hvis man bare tar vekk leksene, vil man nærmest fjerne et av de store problemene i skolen, nemlig at foreldrenes bakgrunn har altfor mye å si. Jeg tror det helt motsatte kommer til å skje. Jeg tror at de foreldrene som garantert kommer til å lese for barna sine uansett, det er de foreldrene som er «mest ressurssterke». De kommer til å fortsette å gjøre lekser med barna enten de får beskjed om det fra skolen eller ikke. De som står i faresonen da, er de som man ikke klarer å mobilisere ved at man har med seg en hjemmelekse fra skolen, f.eks. at barn og foreldre skal lese sammen et kvarter eller 20 minutter hver dag.

Audun Lysbakken (SV) [11:12:25]: Også jeg er for lekser. Dette er ikke en diskusjon om for eller mot øvingsarbeid, det er en diskusjon om hvordan vi organiserer øvingsarbeidet – om det skal gjøres hjemme, der det er foreldrene som skal følge opp, eller om det skal gjøres på skolen, slik at alle får den samme muligheten til oppfølging fra en kvalifisert lærer. Vi er ikke for en skole uten lekser, vi er for en skole med skolelekser istedenfor hjemmelekser.

Jeg tror statsråden undervurderer styrken i det engasjementet som er ute blant folk. Det er en enorm oppslutning om en rekke ulike aksjoner for dette. Infact gjorde en meningsmåling i juni som viste at 65 pst. støttet forslaget om å utvide skoledagen med 1 time for at hjemmeleksene kan gjøres på skolen med lærer til stede.

Jeg tenker at det å være konservativ kan ikke bety at man er mot forandring. Mitt enkle spørsmål er om statsråden – jeg skjønner at han ikke vil endre dagens system – vil vurdere å ta initiativ til forsøk (presidenten klubber) med en annen måte (presidenten avbryter) å gjøre leksene på.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:13:33]: Jeg tror at oppslutningen om dette er f.eks. høyere enn oppslutningen om SV, så det er nok et potensial i denne saken.

Mitt poeng er at i mange år har det vært en diskusjon om lekser, og jeg tror at den aller beste til å vurdere dette er skolen – pedagogene og de som er faglig ansvarlige. Det betyr også at hvis en skole, lærerne – de i profesjonen på en skole – ønsker å ha forsøk med dette, behøver de ikke engang å sende en søknad til departementet, de kan rett og slett gjøre det.

Vi har en leksehjelpsordning. Den var veldig rigid under de rød-grønne. Nå er den blitt mer fleksibel, slik at kommunene kan sette inn leksehjelpen der de trenger det. Men evalueringen av denne ordningen viser at den ikke har noen effekt for å utjevne forskjeller basert på barnas hjemmebakgrunn – evalueringen av leksehjelpsordningen viser at den sannsynligvis ikke har noen stor effekt.

Men så skal jeg gi representanten Lysbakken dette: Hvis man innfører heldagsskole – som jeg er imot – hvis alle elevene skal være på skolen til kl. 15, kl. 16 eller noe sånt, mener også jeg at det er fornuftig at man gjør leksene på skolen.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – først Siv Elin Hansen.

Siv Elin Hansen (SV) [11:14:56]: Forsker ved Statistisk sentralbyrå, Marte Rønning, analyserte matematikk- og naturfagresultatene til over 8 000 norske fjerdeklassinger. Hun fant ut at elever med lav sosioøkonomisk bakgrunn som får mye lekser, gjør det dårligere enn elever med tilsvarende bakgrunn som får mindre lekser. Også andre studier har lignende funn.

Utenfor skolen er det stor forskjell på hvor god hjelp elevene får med øvingsarbeidet. Det har også statsråden sagt tidligere i dag. Jeg lurer på hvilke konkrete grep kunnskapsministeren vil gjøre for å hindre at organiseringen av øvingsarbeidet forsterker sosiale forskjeller – og til og med gir lavere læringsutbytte for en betydelig gruppe elever.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:15:44]: Jeg har allerede nevnt årsakene til at jeg er for lekser. Men systemet er bygd opp slik at dette er et valg som de i profesjonen – lærerne, skoleledelsen – tar. Det er der ansvaret er plassert.

Jeg er skeptisk til de som sier at jo, men fordi lekser gitt på gal måte – særlig hvis det er nye ting man skal gjennomgå – kan forsterke de sosiale forskjellene, skal man dermed fjerne leksene. Jeg tror ikke at veldig mange foreldre vil slutte å gjennomgå skoledagen, skolearbeidet, lese med barna eller gjøre andre ting bare fordi skolen ikke har gitt en eksplisitt beskjed om det.

Men hvis det er slik, er spørsmålet: Hvordan skal jeg som statsråd sikre at alle lærere i Norge gir lekser på en riktig måte? Det er altså at det er repetisjon, at en ikke er avhengig av å få hjelp hjemmefra til å lære noe nytt – da gir en lekser på feil måte. Svaret på det er tillit. Vi har kvalifiserte, godt utdannede lærere i dette landet som fullt ut er i stand til å ta både diskusjonen og denne beslutningen selv.

Presidenten: Tone Merete Sønsterud – til oppfølgingsspørsmål.

Tone Merete Sønsterud (A) [11:17:03]: Arbeiderpartiet er ikke imot lekser, men vi mener det må bli gitt gode lekser. Poenget er at leksene må bli brukt som et virkemiddel for å fremme elevenes læring. Lekser skal ikke være det en ikke rakk å gjøre i skoletida, men tilpassede oppgaver som elevene har nytte av å øve på på egen hånd.

Ikke alle elever har mulighet til å få hjelp og støtte til leksene, som SV også er opptatt av. Da er tiltak som organisert leksehjelp viktig for å sikre like muligheter og bidra, ikke minst, til sosial utjevning. Derfor har vi tatt til orde for å utvikle leksehjelpsordning som en integrert del av skoledagen, slik at elevene kan gjøre seg ferdig med mesteparten av arbeidsoppgavene før de kommer hjem. Dette må også gjelde på ungdomstrinnet.

Hva mener statsråden om en slik ordning? Mener han fortsatt at det bare skal være frivillig og opp til hver enkelt skole, eller kunne man tenke seg at dette ble en mer fast ordning i framtida?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:18:01]: Jeg mener at hvis elevene skal være lenger på skolen, skal det være fordi de har skolefag med en kvalifisert lærer og med faglig innhold. Hvis man skal forstå Arbeiderpartiets forslag, må det være slik at man enten bruker mer av skoletimene i dag på å gjøre lekser, eller at man legger til nærmest en ekstra leksetime som er obligatorisk for alle elevene, hvor en skal gjøre leksene. Da mener jeg det er bedre å legge til fagtimer.

Vi har lagt til flere naturfagtimer i inneværende års budsjett. Vi vet at det f.eks. er mange som mener at det er for få matematikktimer på ungdomstrinnet. Hvis vi skal ha en lengre skoledag, mener jeg at det skal være skoletimer med kvalifiserte faglærere og med et faglig innhold. Så må lærerne – i god diskusjon med andre i profesjonen på den enkelte skole – vurdere hvordan de skal legge opp leksearbeidet. Derfor er mitt svar til de mange elevene jeg møter som ofte tar opp om vi ikke kan gjøre noe med at det er så mye lekser: Ta dette opp med skolen! Dette er ikke et ansvar der Kunnskapsdepartementet kommer til å gå inn og detaljregulere. Her stoler vi på lærernes faglige skjønn.

Presidenten: Vi går til neste og siste hovedspørsmål.

Anette Trettebergstuen (A) [11:19:24]: En av de største nedturene denne regjeringen har gitt velgerne sine, må være gapet mellom barnehageløftene de ga før valget, og det de faktisk leverer i posisjon.

Med barnehageforliket fikk vi en historisk utbygging av barnehageplasser, med lovfestet rett til plass for ettåringer, slik at de skulle være sikret barnehageplass. Vi fikk maksprisen, slik at familiene skulle ha råd til å ha barna sine i barnehagen. Den rød-grønne regjeringen bygde ut barnehageplasser over hele landet, og vi jobbet parallelt med kvaliteten i barnehagene. I 2014-budsjettet tok vi det naturlige neste skrittet og startet på jobben med to barnehageopptak.

Høyres landsmøte ga velgerne et løfte om løpende barnehageopptak. Det står i programmet deres. Representanter fra regjeringspartiet kritiserte i denne valgkampen Arbeiderpartiet for å ville ha kun to opptak. Det holdt ikke for Høyre – de skulle innføre løpende opptak. Velgerne ble lurt. Det første Høyre gjorde i regjering, var å avlyse innføringen av to barnehageopptak og kutte i barnehagebudsjettet. Løpende opptak må velgerne se langt etter – valgløftet er avlyst. Resultatet etter to år med blå-blå regjering er tvert imot lengre barnehagekøer og høyere priser.

Hva vil statsråden si til de velgerne som stemte på Høyre fordi de lovte løpende barnehageopptak? Innrømmer statsråden at dette var valgflesk? Om ikke – hvorfor har vi ikke sett noe til det?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:21:04]: Etter noe over to år med denne regjeringen og dette samarbeidsflertallet på Stortinget er det flere plasser i barnehagene i dag enn det var under de rød-grønne. Det er rekordhøy satsing på kvalitet og innhold i barnehagene, og kanskje aller viktigst: De som har dårligst råd i det norske samfunnet, har fått en moderasjonsordning – de har fått billigere barnehageplasser. Man er ikke avhengig av velvilje fra lokale politikere, det er en rett for alle foreldre i Norge. Det var også det partiene gikk til valg på – at det skulle være billigere barnehageplasser for dem som hadde dårligst råd.

Så er det helt riktig at både Høyre og Fremskrittspartiet hadde i sine programmer at man skulle ha et mer løpende opptak. Måten å gjøre det på er å gi kommunene midler til flere plasser. Så må kommunene disponere dette slik at man f.eks. kan ta imot barn som ikke formelt sett har rett til barnehageplass basert på det de rød-grønne i sin tid mente var full barnehagedekning.

Vi har etter budsjettforliket med Kristelig Folkeparti og Venstre – ikke minst takket være innsats fra Kristelig Folkeparti – også fått flere barnehageplasser igjen. I 2016 kommer det midler til 3 400 nye barnehageplasser. Det betyr at etter det budsjettforliket er det også mulighet til å utvide grensen. Det var ikke regjeringens primærstandpunkt, men det er et kompromiss mellom de fire samarbeidspartiene og et gjennomslag for Kristelig Folkeparti og Venstre. Det betyr at barn som er født i september og oktober, også vil få plass. Samtidig betyr det at kommunene har mulighet til å ha mer fleksibilitet også for barn som ikke formelt sett har rett til plass.

Anette Trettebergstuen (A) [11:22:53]: Mens barnehagekøene gikk ned under den rød-grønne regjeringen, vokser køene under denne regjeringen. Barnehagekøen er nå på over 8 000 barn. Det er resultatene etter to år med denne blå-blå regjeringen. I tillegg har prisene gått opp for de fleste. Dette er milevis fra de barnehageløftene de ga velgerne før valget.

Det var Venstre og Kristelig Folkeparti som i budsjettforliket fikk tvunget regjeringen til å gi rettigheter til barnehageplass også for dem født i september og oktober. Arbeiderpartiet går lenger og gir rettigheter til alle født før nyttår.

I valgkampen sa representanter for regjeringspartiet Høyre: Høyre setter mennesker foran systemet. Vi vil ha løpende opptak hele året istedenfor datohysteriet med rettigheter til en bestemt dato.

Jeg spør igjen: Hvordan synes statsråden det er å ikke klare å levere løpende opptak, men tvert imot bli tvunget av Venstre og Kristelig Folkeparti til å bedre lite grann på det han før valget kalte datohysteriet og ville bort fra?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:23:57]: Jeg har aldri kalt dette datohysteri, men det er mulig at noen andre har gjort det.

Jeg mener at samarbeidspartiene – regjeringen, Kristelig Folkeparti og Venstre – fører en offensiv barnehagepolitikk om nettopp det at man bevilger penger til flere plasser, samtidig som vi gjør noe med kvalitet og innhold, samtidig som vi satser rekordmye. Vi har nesten doblet bevilgningene til innhold og kvalitet – over 400 mill. kr nå – for det har også noe å si hva slags tilbud barna får.

Så er det helt riktig at regjeringens hovedmodell var å gi kommunene flere barnehageplasser, og at kommunene skulle disponere disse, slik at de fikk mulighet til mer løpende opptak. Grunnen til det var at kommunene kjenner best den lokale situasjonen, og det ville bety at de kommunene som hadde løpende opptak i dag – for det er det mange kommuner som har – kunne være enda rausere og de kommunene som var like i nærheten kunne da innføre reelt sett løpende opptak. Men jeg lever også mer enn godt nok med satsingen som kommer nå, med 3 400 nye barnehageplasser, med en utvidet rett for barna, samtidig som det er en rekordhøy satsing på kvalitet.

Presidenten: Vi har tid til to oppfølgingsspørsmål – først Sonja Mandt.

Sonja Mandt (A) [11:25:16]: Regjeringa fikk klar beskjed fra sine representanter på Stortinget om å komme tilbake med et bedre opplegg for foreldrene til ettåringer. Det kom en liten forbedring, med utvidet opptak til 31. oktober, men uten ekstra penger til kommunene. Vi vet at det kommer til å koste, og særlig der køene er størst. Dette forslaget er nøyaktig det samme som Høyre og Fremskrittspartiet tidligere mente var formynderi, og et forslag som var identisk med Arbeiderpartiets forslag om å starte opptrapping mot to opptak, men vi la inn pengene som trengtes.

Etter drøyt to år får altså barnefamiliene et litt bedre tilbud, et tilbud som i 2013 var altfor dårlig for Fremskrittspartiet og Høyre. Kommer statsråden til å sørge for at det kommer penger til utvidet opptak og ytterligere utvidet opptak i tråd med Stortingets vedtak, eller kommer kommunene selv til å måtte ta regninga som pålegges dem nå?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:26:11]: Det kommer penger. I budsjettet for i år er det satt av 740 mill. kr til 3 400 nye barnehageplasser. Det er penger som kommunene får til å opprette flere barnehageplasser, så det er ikke noen tvil om at her kommer det penger med. Det hjelper ikke bare å si det, man må også gi penger til kommunene, slik at de kan bygge ut flere barnehageplasser.

Presidenten: Geir Jørgen Bekkevold – til oppfølgingsspørsmål.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [11:26:43]: Kristelig Folkeparti mener at alle barn over ett år må få samme rett til barnehageplass, uavhengig av når på året de er født. Vi er veldig glad for at regjeringen nå følger opp budsjettforliket. Flyttingen av datogrensen med to måneder kommer til å bety mye for mange familier, men det er bare et skritt på veien. Vi er ikke i mål før køene er borte også for ettåringer, først da har familiene reell valgfrihet.

Så mitt spørsmål er: Kan statsråden forsikre Kristelig Folkeparti om at vi skal komme i mål i denne stortingsperioden med å legge til rette for at alle foreldre som ønsker barnehageplass, skal få det når de trenger det?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:27:25]: Jeg kan ikke forsikre om hva som vil komme i kommende budsjetter. Det skulle jeg ønske jeg kunne gjøre, da hadde livet som statsråd vært mye lettere, men det er det ikke mulig å gjøre. Men jeg synes at folk der ute og foreldre med barn i barnehagen har – jeg hadde nær sagt – fått begge deler. De har fått økt kvalitet, som jeg hele tiden har sagt har vært regjeringens aller viktigste løft, at vi skal ha høy kvalitet på tilbudet som gis til barna, med kompetente ansatte, med flere barnehagelærere osv. I tillegg har vi gjennom budsjettforliket med Kristelig Folkeparti og Venstre fått styrket satsingen, som regjeringen har lagt inn, på flere barnehageplasser. Og så har vi også blitt enige om at vi skal bruke de flere plassene som kommunene får, til å utvide datogrensen. Så får vi se hva som kommer i kommende budsjetter, men det er en felles intensjon for alle samarbeidspartiene at det skal bli bedre tilgang til barnehage enn i dag, og da er ikke minst det vi har gjort på moderasjon, et veldig viktig bidrag til det også.

Presidenten: Sak nr. 1 er dermed ferdigbehandlet.