Jan Bøhler (A) [11:55:33]: Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til barne-, likestillings- og inkluderingsministeren:

«På grunn av konflikter og andre forhold i hjemmene havner noen unge i akutte boligproblemer hvor de sover på sofaen hos en venn, i en moské, utendørs sommerstid e.l. Dette fører ofte til at de ikke følger opp skolen, og blir drop-outs fra videregående. Bare én bydel i Oslo jobbet nylig med ca. femti slike tilfeller. De samarbeider nært med skolen, men etterlyser bedre virkemidler i saker som ikke handler om omsorgssvikt under barnevernet.

Vil statsråden vurdere om vi trenger nye tiltak for unge i akutt boligkrise?»

Statsråd Solveig Horne [11:56:16]: Jeg takker for spørsmålet. Jeg har også innhentet innspill fra kommunalministeren, fordi dette ligger i skjæringspunktet mellom flere departementer.

Konsekvensene av å bo dårlig er store. Derfor skal vi møte utfordringene offensivt. Regjeringen vil forsterke arbeidet overfor vanskeligstilte på boligmarkedet, inkludert ungdom.

I 2014 la regjeringen fram en nasjonal strategi om boligsosialt arbeid, Bolig for velferd. Denne nasjonale strategien skal være et verktøy for å samle og målrette innsatsen overfor vanskeligstilte på boligmarkedet. Strategien favner om hele det boligsosiale arbeidet og varer til 2020.

Boligen og nærområdet utgjør en viktig ramme for barn og unges oppvekst. I strategiperioden skal derfor innsatsen overfor barn og unge som ikke bor bra, forsterkes.

Det er kommunenes ansvar å hjelpe vanskeligstilte på boligmarkedet. Men staten må bidra. En mer samstemt og koordinert stat styrker også kommunenes evne til å arbeide helhetlig.

I 2014 lanserte Husbanken heftet Ikke bare bolig, som er en eksempelsamling for kommuner og andre som jobber med vanskeligstilt ungdom. Denne viser gode tiltak og verktøy som først og fremst er rettet mot ungdom som trenger mer enn bare bolig.

22B er et botilbud i Trondheim hvor risikoutsatt ungdom får et botilbud i bofellesskap med studenter. Tiltaket får bl.a. støtte fra nasjonal tilskuddsordning mot barnefattigdom.

I Bergen og i Bodø finnes det DUE-prosjekter, hvor utsatt ungdom får et helhetlig, koordinert og individuelt tilpasset tilbud om tett oppfølging i eget nærmiljø. I Bodø er også prosjektet en del av Bodø Foyer, som er et boligtilbud til ungdom fra 16 til 25 år, hvor målsettingen med tiltaket er at ungdom innen tre år med bo- og livsmestring skal ha egen bolig og være i jobb, være i lærlingavtale eller i et utdanningsløp.

Det finnes mange gode eksempler fra hele Norge, og det er ingen tvil om at både jeg og kollegaene mine står sammen om den boligsosiale strategien, og vi tar derfor utfordringer knyttet til bosituasjonen for ungdom på alvor.

Jeg har lyst til å understreke at dette innsatsområdet også må ses i sammenheng med regjeringens innsats for utsatte barn og unge. Vi vet at særlig innsats knyttet til frafall i videregående skole og arbeidet med familier med høyt konfliktnivå også er viktig i arbeidet opp mot ungdom.

Familievernet skal bistå både familier og ungdom ved konflikter i familiene. Representanten Bøhler påpeker i sitt spørsmål at det ikke nødvendigvis er snakk om omsorgssvikt når ungdom ikke kan eller vil bo hjemme. Det er riktig. Men det er sånn at en egen bolig i noen tilfeller ikke er nok. Derfor er det viktig at berørte instanser møter disse ungdommene og tar den enkelte ungdoms livssituasjon på alvor.

Jan Bøhler (A) [11:59:19]: Jeg takker statsråden for svaret, som var interessant, givende og opplysende. Jeg vil gjerne komme med et tilleggsspørsmål og litt fakta.

Jeg har hatt møte med videregående skoler og folk fra bydeler i Oslo som jobber med dette, som er SaLTo-koordinatorer, som det heter. De jobber med botiltak, og de forteller at det handler om eksempelvis ungdom med innvandrerbakgrunn som havner i kulturkonflikt med hjemmet. Det kan være knyttet til ting som bruk av alkohol, som at man får kjæreste med annen bakgrunn – til og med opp mot arrangerte ekteskap. Men det kan også handle om skilsmisser innenfor mer etnisk norske familier, hvor det oppstår konflikter som gjør at ungdommen kastes ut eller velger å flytte.

Det jeg vil fram til, er at dette handler om «der-og-da-plasser». De fleste botiltakene vi har for unge i Oslo, er mer ting som må tilrettelegges over lang tid, altså Ungbo og den typen tiltak. Dette handler om plasser man trenger å sette inn der og da. Så tilleggsspørsmålet er: Ser statsråden at det foreligger et særlig behov her?

Statsråd Solveig Horne [12:00:32]: Jeg er veldig glad for det spørsmålet som representanten tar opp her. Det viser også at dette er ganske komplekst, og det er viktig at kommunene i sitt arbeid ser den enkelte ungdom i en helhet. Det er mange gode prosjekter ute i kommunene, som også representanten var inne på, men vi ser at vi ikke har vært flinke nok til å jobbe sammen – alt det som går på videregående opplæring, det som går på familievern, det som går på Husbanken, det som går på Nav. Alle instansene må jobbe sammen. Det tror jeg strategien i mye tydeligere grad klarer å vise overfor kommunene.

Så tar representanten opp minoritetsungdom. Kanskje skal vi være så ærlige å si at de er en mer utsatt gruppe enn andre. Derfor er det viktig at minoritetsungdommene har den samme støtten og den samme oppmerksomheten om sin situasjon som annen ungdom. Vi har også styrket bo- og støttetilbudet til dem som er tvangsgiftet – det gjorde vi i budsjettet. Det er viktig at vi fortsetter det arbeidet.

Jan Bøhler (A) [12:01:35]: Jeg takker også for et bra tilleggssvar.

I en undersøkelse ved den store videregående skolen jeg besøkte, var det 8 pst. av elevene som oppga at de hadde denne typen boproblemer. Jeg ble opplyst om at dette var en faktor de pekte på som viktig i forhold til drop-out fra videregående – at elevene får mye fravær, lite søvn, ikke konsentrerer seg om skolen og etter hvert står i stor fare for å falle ut.

Det jeg vil følge opp med å spørre om, er: I den boligsosiale strategien som regjeringen jobber med fram mot 2020, har jeg forstått det sånn at man skal komme med flere konkrete prosjekter i 2016. Vil statsråden bidra til at regjeringen – jeg er klar over at dette berører flere statsråder – ser på denne spesifikke problemstillingen, som altså angår «der-og-da-plasser» og ikke permanent ny bolig, for det kan godt hende at disse ungdommene skal tilbake til familien senere?

Statsråd Solveig Horne [12:02:45]: Den strategien som regjeringen la fram i 2014, skal vare fram til 2020. Nå har den vart i litt for kort tid til å ta de store lærdommene av den. Jeg tror likevel det er viktig at vi går inn og ser på hva det er som er utfordringene der ute, og så blir det et satsingsområde som regjeringen må komme tilbake til i de enkelte budsjettproposisjonene.

Men det som jeg kan love representanten, er at dette er et tema som jeg og mine kollegaer står sammen om. Det er første gang det er laget en sånn strategi som flere statsråder står bak. Bare det i seg selv er positivt.

Så har jeg lyst til å trekke fram: Når vi skal se disse ungdommene, må vi se på helheten. Foruten familievernet gjelder det rådgiverne i videregående skole, det gjelder oppfølgingstjenesten, det gjelder dem som arbeider ute i felten for den enkelte ungdom, og også ansatte i både Nav og barnevernet. De må se ungdommen og se hvilket tilbud det er til ungdommen ute i den enkelte kommune.

Presidenten: Da er sak nr. 2 ferdigbehandlet.