Rasmus Hansson (MDG) [12:04:13]: Spørsmålet til olje- og energiministeren lyder:

«I forbindelse med 23. konsesjonsrunde har 40 selskaper søkt om å delta. Av disse var det bare 11 som betalte skatt til Norge i 2013. Det betyr at 29 av selskapene vil få nesten 80 prosent av sine kostnader direkte utbetalt ved boring av tørre brønner eller ikke drivverdige funn. De 11 siste vil kunne trekke fra disse utgiftene via skatten. Bellona hevder at med en letekostnad på 800 mill. kr per brønn og et anslag på 5 letebrønner per blokk risikerer staten et direkte tap på 150 mrd. kr–200 mrd. kr.

Er dette riktig?»

Statsråd Tord Lien [12:05:02]: Jeg er glad for at Miljøpartiet De Grønne og store deler av miljøbevegelsen er opptatt av lønnsomheten til olje- og gassindustrien, og at det er det angrepspunktet man i den senere tid har lagt på bordet. Det er et tegn på at man etter hvert har skjønt at olje- og gassaktiviteten på norsk sokkel har strenge rammer for helse, miljø og sikkerhet, som ivaretar det ytre miljøet på en god måte, etter mer enn 40 års drift på norsk sokkel.

Jeg har lyst å minne om at inntektene i 2014 til statskassen netto var på nærmere 300 mrd. kr. Det er mellom 200 000 og 300 000 mennesker som jobber i næringen. Dette er tall som etter mitt skjønn drukner altfor ofte. Dette er en kontantstrøm som har gitt oss 6 500 mrd. kr på bok – på bok.

Historien har lært oss to ting: Næringen er syklisk, og man kommer styrket ut av krevende perioder. Det er ingen tvil om at oljeprisen på sikt vil stige fra dagens nivå og være på et nivå som gir grunnlag for lønnsom aktivitet på norsk sokkel i mange, mange tiår framover – også i vår nordligste landsdel.

Regnestykket som representanten Hansson har hentet fra Bellona, etter eget utsagn, legger til grunn at det vil bli boret fem brønner i hver blokk i 23. konsesjonsrunde. Ja vel, men det har ikke jeg mye tro på. Det tilsvarer det totale antallet letebrønner i hele Norskehavet eller nærmere tre ganger flere enn antallet letebrønner i Barentshavet fram til nå, etter mer enn 30 år. 35 års aktivitet og leteboring i Norskehavet og rundt 30 år i Barentshavet: Denne aktiviteten har gitt oss funn som har skapt store verdier for hele landet og sysselsetting langs hele kysten.

Jeg kan forsikre representanten Hansson om at hvis det ikke gjøres lønnsomme funn i dette området som er omfattet av 23. konsesjonsrunde, vil det heller ikke, under noen omstendighet, bli boret fem brønner i hver blokk. Det vil selvfølgelig ikke være lønnsomt for noen.

Skulle vi derimot være så heldig at vi ender opp med det tallet letebrønner som representanten Hansson legger til grunn for sitt regnestykke, vil det også bety at det vil bli skapt enorme verdier utenfor kysten av Nord-Norge.

Denne virksomheten har gitt Norge enorme inntekter, tusenvis av arbeidsplasser og bidratt til en enorm vekst og en enorm motstandskraft mot nedgangskonjunkturer i verden rundt oss. Nye, attraktive leteområder er helt nødvendig for at denne næringen også i framtiden skal utgjøre en viktig pilar for norsk industri og verdiskaping.

Rasmus Hansson (MDG) [12:08:06]: Som statsråden nok skjønte, var ikke hovedpoenget akkurat tallene i regnestykket, men spørsmålet om hvilken risiko man løper ved videre oljevirksomhet i nord i den situasjonen som Norge og klimautviklingen er i nå. Og dette er skattebetalernes penger, for å bruke Fremskrittsparti-terminologi. Samtidig som regjeringen utlyste 23. konsesjonsrunde, ble det publisert en stor studie i tidsskriftet Nature, som slo fast at nettopp utvinning av olje og gass nord for Polarsirkelen ikke er forenlig med togradersmålet. Selv om det ikke bekymrer statsråden, bekymrer det stadig flere andre investorer – det er i hvert fall sikkert. Johan Castberg-prosjektet har for tiden store utfordringer, og FNs klimasjef, Christiana Figueres, har nettopp uttalt at begrepene «stranded assets» og «karbonboble» ikke lenger er teori – det er noe man ser i praksis.

Så spørsmålet til statsråden som ansvarlig for norsk petroleumspolitikk blir: Begynner denne problemstillingen med «stranded assets» å bekymre statsråden?

Statsråd Tord Lien [12:09:22]: Som etnisk nordlending, som er født i den landsdelen som disse forskerne som har publisert den artikkelen i Nature, kaller «Arktis», vil jeg påpeke at de sammenligner arktiske strøk i alle deler av verden. I Nord-Norge er det født og oppvokst en halv million innbyggere. Norsk Arktis, altså Nord-Norge, er noe helt annet enn alle andre arktiske strøk i verden. Golfstrømmen gjør at de klimatiske forholdene i Nord-Norge er helt annerledes enn i andre arktiske regioner i verden. Det vet jeg at representanten Hansson er utmerket godt klar over. Disse klimatiske forholdene gjør det også helt annerledes å drive utvikling av olje- og gassressurser utenfor Nord-Norge enn i andre deler av verden som ligger på samme breddegrad.

Jeg har full tillit til at vi vil finne lønnsomme metoder å produsere også ressursene utenfor kysten av Nord-Norge, som vi har gjort utenfor kysten av Sør-Vestlandet.

Rasmus Hansson (MDG) [12:10:28]: Jeg tror nok statsråd Lien er en smule ute og sykler når han tror at klimaeffekten av norsk oljevirksomhet i nord kan bortforklares ved hjelp av Golfstrømmen. Det som er poenget, er at vi har et skattesystem som flytter veldig store deler av kostnadene ved oljeleting over på staten, i en forventning om at man skal få de pengene tilbake når det gjøres drivverdige funn. Det har vært en fornuftig ordning så lenge det har vært lite klimaspørsmål knyttet til olje- og gassvirksomheten.

Mener statsråden at dette er en fornuftig måte å fordele risiko mellom selskaper og staten på, i en framtid hvor risikoen ved oljevirksomhet i nord nødvendigvis vil øke, eller er statsråden villig til å diskutere f.eks. endringer i skattesystemet, slik at fellesskapet tar en mindre del av risikoen i en eventuell (presidenten klubber) oljeframtid?

Presidenten: Da er tiden ute.

Statsråd Tord Lien [12:11:37]: Det korte svaret på det spørsmålet kunne vært et ubetinget ja. Men la meg likevel si hvorfor jeg mener at svaret bør være ja. Det som representanten Hansson viser til, er leterefusjonsordningen. Den må ses i sammenheng med at vi har satt sammen et strengt petroleumsskattesystem på norsk sokkel. Få andre steder betaler noen industri en så stor andel av verdiskapingen sin tilbake til statene de driver med aktivitet i, som aktørene på norsk sokkel gjør. Det er jeg glad for. Det er derfor vi får så store inntekter til statskassen, som bl.a. kan finansiere den offensive klimasatsingen som jeg vet at Rasmus Hansson er opptatt av.

Jeg har lyst å si at samtidig som vi har et strengt skatteregime, er vi nødt til å lage systemer som likevel gjør det attraktivt å investere på norsk sokkel. Leterefusjonsordningen er en sånn ordning, og den har bidratt til et stort mangfold og økt verdiskaping på norsk sokkel i tiden som ligger bak oss, og det vil også være tilfellet i tiden framover.

Presidenten: Da er sak nr. 2, den ordinære spørretimen, ferdigbehandlet.