Marianne Aasen (A) [11:30:08]: På Grini i Bærum, rett ved den gamle fangeleiren fra annen verdenskrig, har tidligere fanger over tid bygd opp et lite museum. Museet gir et unikt innblikk i hvordan livet som fange var under krigen. Fram til nå har museet vært drevet på frivillig basis av dem som satt på Grini. Mange av dem har gått bort eller begynner å bli såpass gamle at fortsatt drift snart er historie. Kan statsråden gi sin vurdering av hvordan Norge i framtiden kan sikre dette viktige historiske materialet og framtidig drift av museet?

Statsråd Thorhild Widvey [11:30:42]: Takk til representanten Marianne Aasen for et godt spørsmål. Det er ingen tvil om at Grini-museet i Bærum representerer et unikt kulturminne fra krigen, og at det også er viktig historie som knytter seg til dette stedet. Grini fangeleir var den største leiren for politiske fanger i Norge under annen verdenskrig, med i alt mer enn 20 000 fanger. I 2015 er det 75 år siden annen verdenskrig startet i Norge, og 70 år siden landet vårt ble fritt. Kulturminnemyndighetene har krigens kulturminner som hovedsatsing i 2015, og kommuner og fylkeskommuner i denne sammenheng anmodes om å engasjere seg. I lys av dette er det naturlig, og også betimelig, at det stilles spørsmål vedrørende Grini-museet. Siden museets åpning i 1996 har stiftelsen Grinimuseets Venner lagt ned et omfattende arbeid i å sikre dokumentasjon om fangelivet på Grini for framtidige generasjoner. Dette er et privat initiativ, der det er nedlagt mye og god frivillig innsats. Et særlig viktig resultat er at stiftelsen har fått tilbakeført den eneste gjenværende originale fangebrakken til Grini. Denne brakken har utvilsomt mye å si for muligheten for å få formidlet til nye generasjoner livet på Grini under krigen.

Jeg er kjent med at Grini-museet i flere år har arbeidet med å etablere et dokumentasjonssenter i Grini-brakken. Det planlegges videre å etablere et auditorium for mottak av skoleklasser og andre besøkende. I tillegg foreligger det planer om å etablere et museumslokale i tillegg til det nåværende, for å få mer plass til å formidle historien om fangelivet på Grini. Museet fikk støtte bl.a. fra Bærum kommune og Forsvarsdepartementet til flytting og istandsetting av brakken, men det er fortsatt udekte behov når det gjelder både dokumentasjonssenter, nytt auditorium og nytt museumslokale. I 2010, i forrige stortingsperiode, søkte Grini-museet Kunnskapsdepartementet. De overførte søknaden til Kulturdepartementet, som valgte å sende søknaden videre til Norsk kulturråd, som på det tidspunktet ikke prioriterte tilskudd til dette formålet.

Å formidle vår krigshistorie er en viktig del av kulturarven som bør ivaretas, også for kommende generasjoner, og Grini-museet har omfattende planer for det. Jeg kan derfor forsikre om at en søknad om statlig støtte vil få en grundig behandling i den ordinære budsjettprosessen. Og så har jeg lyst til å tilføye at ettersom dette i museumssammenheng dreier seg om en svært liten enhet, kunne det kanskje være tjenlig om Grini-museet vurderte muligheten for å knytte seg til et større museum.

Marianne Aasen (A) [11:33:25]: Takk for et bra svar. Jeg synes vi fikk vite en god del om hvordan kulturministeren og Kulturdepartementet vurderer Grini-museets plass i norsk krigshistorie.

Men nå begynner det å haste litt – det er det som er utfordringen – fordi tidsfristene begynner å bli gamle, kombinert med at det er en økt interesse rundt krigshistorikk. Blant annet ble interessen vekket til live av «Kampen om tungtvannet» – TV-serien som har gått på NRK. Samtidig vet vi at det er flere steder i Norge hvor dette er en problemstilling. Vi har også fått en diskusjon om Nord-Norges plass i vår hukommelse fra hva som skjedde, om det er forsket nok på krigshistorien derfra, og om det er godt nok ivaretatt med institusjoner der. Ser kulturministeren for seg å ta et større grep med et helhetlig perspektiv, altså en nasjonal plan for kulturhistorien rundt annen verdenskrig?

Statsråd Thorhild Widvey [11:34:30]: Som jeg sa i svaret mitt, er dette et veldig viktig tiltak. Det er viktig for de kommende generasjonene at det blir tatt vare på historien, slik at den formidlingen er tilgjengelig. Dette er åpenbart noe vi vil se på, men det er klart at dette har budsjettmessige konsekvenser, og at vi må behandle det i forbindelse med budsjettet.

Marianne Aasen (A) [11:34:53]: Takk for det. Det finnes en del institusjoner i Norge, som jeg var inne på. Vi har Narviksenteret, vi har Falstadsenteret, vi har HL-senteret på Bygdøy, som er mer kjent som Holocaust-senteret, vi har Grini-museet, som ble tatt opp spesielt her, vi har Arkivet i Kristiansand, og det finnes også flere enn dem jeg nå nevner, rundt omkring i Norges land. Som mangeårig stortingsrepresentant vet jeg at hver høst kommer det mange representanter fra disse flotte institusjonene og ber om mer penger, gjerne 500 000–1000 000 kr, som de ønsker at vi skal legge inn i budsjettene. Det som savnes i den sammenheng, er å sette dette i et større perspektiv og se en helhet i det: Hvordan kan man fordele arbeidsoppgavene, hvordan kan man strukturere det bedre, hvordan kan man se alle disse sentrene i en større, strategisk sammenheng? Hva tenker statsråden om det?

Statsråd Thorhild Widvey [11:35:55]: Jeg synes det er mange gode innspill som kommer, og det har vært en stor diskusjon også i media de siste ukene omkring dette. Som jeg sa, er dette en viktig del av vår historie å ta vare på. Det er noe som vi vil se nærmere på, men til syvende og sist er det også økonomiske konsekvenser, og det må vi se på i den budsjettmessige sammenhengen.