Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 2 timer, og at taletiden fordeles slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 30 minutter, Høyre 30 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Senterpartiet 10 minutter, Venstre 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter og Miljøpartiet De Grønne 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det innenfor den fordelte taletid blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra hovedtalerne fra hver partigruppe og fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som tegner seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [16:24:47]: (komiteens leder): I dag skal vi vedta et meget godt helsebudsjett, som fortsetter arbeidet med å bygge pasientens helsetjeneste.

Da budsjettet ble lagt fram, ble det fort klart at mange jublet. Flere så at det ble satset mye og bra. Budsjetthøringen var den mest positive jeg kan huske gjennom mine år i helsekomiteen. Men opposisjonen er ikke fornøyd.

Kjersti Toppe og Senterpartiet har uke etter uke det siste året pekt på det de mener er feil og mangler innen helse, og jeg tror hun nå har vært innom absolutt alle de områder som er mulig å finne. Rett før helgen gikk kritikken på psykisk helse i kommunene, og at det nå måtte komme en opptrappingsplan med øremerkede midler.

Kritikk av egen politikk er beundringsverdig, og jeg deler Toppes bekymring. Derfor har regjeringen allerede satt i gang arbeidet med en opptrappingsplan for rus og psykisk helse, og allerede i forrige budsjett gjeninnførte vi øremerkede midler til dette. Dette videreføres med en økning i 2015. Dette budsjettet fortsetter også satsingen på kommunepsykologer med en videreføring av tilskudd.

Fremskrittspartiet gikk til valg på en styrking av psykisk helse og rus, og dette leverer vi på. Det er sendt krav til sykehusene om at veksten innen rus og psykisk helse skal være større enn for somatikken. Vi har øremerket kjøp av 200 langtids heldøgnsplasser hos private. Veldig mange har allerede fått en ny mulighet, og flere vil komme til.

Frivilligheten styrkes også i år. Disse gjør et uvurderlig arbeid og er for veldig mange den eneste tryggheten de har i sin hverdag.

Lørdag var jeg med og feiret to år med rusfrihet for en jente på 24 år. Hennes befatning med rus startet da hun var ni år. Gjennom barnevernets system har hun måttet flytte 18 ganger. Hun bruker nå i sin hverdag frivilligheten mye. På lørdag hjalp Retretten henne å lage en fin markering av hennes toårsdag. Uten egen bolig hvor det er plass til å invitere mange mennesker, og uten familie å dele gleden med blir frivilligheten en fantastisk erstatning.

Frivillige hos Retretten hadde pyntet og dekket til nydelig langbord, og vi spiste god mat som gjestene hadde med seg. Flere av gjestene bidro med underholdning, og noen holdt tale.

Men det var også andre ting som skjedde på denne festen, som rørte mitt hjerte. Jenta hadde invitert ansatte fra stedet hvor hun hadde vært inne til langtidsbehandling. To av disse tok faktisk den lange turen for å dele denne dagen med jenta.

Videre har hun på sitt DPS brukt musikkterapi i sin tilfriskning. Også hennes musikkterapeut møtte opp, med sitt lydanlegg og sin gitar. Han kunne fortelle at hans sjef hadde sett litt rart på ham når han spurte om det var greit at han dro på fest med en av sine pasienter. Festen nådde sitt høydepunkt da han spilte og jenta sang.

Jeg forventer ikke at alle ansatte skal engasjere seg så personlig i sitt arbeid, men opplevelsen fra lørdag viste meg hvor mange fantastiske mennesker som faktisk jobber innenfor helsetjenesten, og hvor mye det betyr når man yter det lille ekstra. Denne dagen minnet meg om hvor bra ting kan bli når man forener det offentlige, de private og de ideelle.

Mitt møte med jentas musikkterapeut og deres opptreden gjorde meg ekstra stolt over at vi i dette budsjettet faktisk har løftet viktigheten av å tenke nytt – ta vare på det som er bra, samtidig som man utvikler tjenesten. Musikk virker som terapi på alle mennesker, brukt på riktig måte kan den til og med erstatte medisiner.

Dette budsjettet handler i høyeste grad om å sette pasienten i sentrum, tenke nytt og øke kvaliteten.

15,4 mill. kr bevilges for å legge til rette for at kommunene kan starte opp kompetansetiltak, samt komme i gang med nybrotts- og utviklingsarbeid ut fra lokale forutsetninger og behov.

Også Audun Lysbakken og SV har hatt mange utspill i media om mangler i helsevesenet. Nå, sist ut, ville SV forby at eldre syke mennesker skulle dele dobbeltrom på sykehjem mot sin vilje. Til ANB sier Lysbakken at det må være en fallitterklæring og et mageplask for et parti som har lovet en verdig og god eldreomsorg, at kommunene tjener på å tvinge folk på dobbeltrom.

Lysbakken er tydeligvis ikke klar over at det alltid har vært veldig økonomisk lønnsomt å fortette, som enkelte kommuner har valgt å kalle denne tvangen. Det er nettopp på grunn av dette at vi reduserer denne lønnsomheten betraktelig. Det var altså SVs politikk som gjorde det økonomisk eksklusivt å drifte med økt bruk av dobbeltrom.

Men det som er ille med SVs forslag, er at det kan synes som om SV ikke har forstått at vi mangler sykehjemsplasser i Norge. Jeg grøsser ved tanken på hvilke konsekvenser et slikt forbud kan få for enkeltmennesker som er helt avhengig av heldøgns pleie og omsorg. Man har ikke ønsket å finne ut hvor mange plasser som mangler, men at det mangler veldig mange, trodde jeg vi var enige om.

Også dette har Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen tatt tak i. Tidligere hadde kommunene ikke lov til å føre ventelister. Dette har vi opphevet og snudd på hodet. Nå krever vi å vite hvor mange som venter. Først da kan vi få skikkelig innsyn i det reelle behovet og planlegge realistisk ut fra det.

Vi har økt tilskuddene betydelig, og dette har allerede gitt resultater. Vi opplever nå at det er søkt om tilskudd på 500 flere plasser gjennom årets første ti måneder sammenlignet med hele fjoråret. Dette er positivt, særlig med tanke på at det ble mindre enn 600 nye plasser gjennom åtte år. Dette viser at nivået på tilskuddet betyr noe. 2 500 nye søknader legges det opp til i 2015.

Regjeringen har derfor påbegynt arbeidet med tanke på å innføre en rettighetsfesting av heldøgns pleie og omsorg.

Fremskrittspartiet har i årevis pekt på at det blir feil når storting og regjering lover bedre eldreomsorg, så lenge dette er kommunens ansvar. Fremskrittspartiet har vært alene om å mene at staten skal ta et større ansvar. Men nå er vi i gang med å gjøre nettopp det. Økte midler til kompetanseheving og tilskudd til musikkterapi og ledelsesutvikling er foreslått med statlige føringer og midler. Vi vil ta et større ansvar for å hjelpe kommunene på veien.

Budsjettet inneholder 30 mill. kr til å utvikle et samlet helseregister for de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Dette vil gi mer kunnskap og åpenhet om kvaliteten på omsorgstjenesten. I tillegg er arbeidet med Demensplan 2020 i gang. Pasienter og pårørende skal delta aktivt i dette arbeidet.

Men kanskje enda viktigere er vårt prøveprosjekt med enkeltkommuner som skal få være med og teste ut statlig finansiering av hele omsorgen. Det gleder meg at så mange kommuner allerede før de vet hva dette vil innebære, har gitt beskjed om at de ønsker å være med.

Torgeir Micaelsen og Arbeiderpartiet har vært litt mer forsiktig i sin kritikk av helsetjenestene. De har forstått at kritikken tross alt faller tilbake på dem selv. Micaelsen har i flere debatter erkjent at de ikke gjorde nok, og har innsett at de ikke kom i mål.

Arbeiderpartiet har hatt hovedfokus på sykehusene. Det er bra, for her er det mye å ta tak i. Vi har nå klart å legge fram to sykehusbudsjett som samlet legger til rette for en høyere vekst i pasientbehandlingen, sammenlignet med det de rød-grønne fikk vedtatt gjennom sine åtte år.

Ventetidene skal ned, og antall personer som venter, skal reduseres, samtidig som det fokuseres mer på kvalitet, sikkerhet og valgfrihet.

Hovedgrepet kommer med den nasjonale helse- og sykehusplanen og med påfølgende nedlegging av helseregionene. Men i mellomtiden gjøres det flere grep: en rekordvekst i pasientbehandling, innføring av fritt behandlingsvalg, økt ISF-andel, oppheving av behandlingstaket, gjeninnføring av «den gylne regel», gjøre det enklere og rimeligere å inngå leieavtaler både for bygg og utstyr og avbyråkratisering.

Arbeidet vi startet opp for inneværende år, har allerede vist resultater. Ved utgangen av andre tertial var det 10 300 færre som ventet på en innkalling til et sykehus enn på samme tid i fjor. På denne måten kan vi motvirke det todelte helsevesenet som vi har opplevd de siste årene.

I 2005 sto et flertall bak å øke bagatellgrensen for forhåndsgodkjent refusjon av legemidler. Dette ble ikke fulgt opp av forrige regjering, og grensen på 5 mill. kr har således stått stille i mange år. Dette har vært et stort hinder for å få på plass flere nye og innovative legemidler til pasientenes beste. Nå kan mange pasientgrupper juble. Regjeringen femdobler i dette budsjettet bagatellgrensen, som dermed øker fra 5 mill. kr til 25 mill. kr.

Fremskrittspartiet har gjennom flere år sammen med Venstre, Høyre og Kristelig Folkeparti stått alene om å løfte temaet omsorg og lindrende behandling ved livets slutt samt oppfølging av alvorlig syke og døende barn. Det er derfor med stor glede at disse partiene fremmer dette særskilt nå, selv om vi venter på en egen rapport om temaet.

I dette budsjettet har disse partier foreslått en del slike tiltak. Blant annet har vi foreslått midler til Gatehospitalet med tanke på opprettelse av tre palliative plasser til behandling av rusavhengige. Imidlertid har beløpet falt ut av teksten. Det foreslås derfor konkret at 2,5 mill. kr øremerkede midler går til dette tiltaket under kap. 765 post 72.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Audun Otterstad (A) [16:35:05]: I juli 2010 kunne vi lese i Nationen:

«En økning av skatten på sykdom er uakseptabelt for FrP.

Dessverre er det ikke bare Inge Lønning og Bent Høie som ser det som en kampsak at nordmenn skal flås for nødvendig legebehandling.»

Også senere i juli 2010 var representanten Kari Kjønaas Kjos på banen og mente igjen at egenandeler var skatt på sykdom, og at høye egenandeler ville føre til mer bruk av private tjenester og økt klasseskille. Den 8. august 2013 – nok en gang fra Kjønaas Kjos: «Uaktuelt med økte egenandeler. Frp avviser Høyres ønske om økte egenandeler …».

I fjorårets tillegg til statsbudsjettet økte Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen bagatellgrensen fra 100 til 200 kr – og sparte 37 mill. kr. Eller som representanten fra Fremskrittspartiet tidligere omtalte det: De økte skatten på sykdom.

Det er også verdt å merke seg at Fremskrittspartiet prioriterte å kutte i bensinavgiften framfor å kutte i egenandelene i årets statsbudsjett. Mitt spørsmål blir derfor: Har skatt på sykdom blitt akseptabelt for Fremskrittspartiet?

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [16:36:13]: Skatt på sykdom er aldri akseptabelt. Det er derfor vi holder egenandelene nede, og det er derfor denne regjeringen har stoppet avviklingen av skattefradrag for særskilt store sykdomsutgifter.

Når det gjelder akkurat den tilbakebetalingen, så handler det mer om et enormt stort byråkrati, hvor veldig mange årsverk gikk med til å sende ut små beløp til mennesker, som på slutten av året hadde nådd et tak. I verste fall er det noen som ikke får igjen 199 kr. For noen andre vil det handle om at de ikke får igjen 40 kr. Så det er ikke en økning på 200 kr for alle.

Olaug V. Bollestad (KrF) [16:37:11]: Representanten Kjønaas Kjos har vært – og er – veldig opptatt av fritt sykehusvalg, og rusbehandling har hun også et stort, stort hjerte for. Hvordan vil Kjønaas Kjos og Fremskrittspartiet sikre at disse to tingene går sammen, at det går an å kombinere dem, slik at ikke rusmisbrukeren blir taperen også i fritt behandlingsvalg?

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [16:37:45]: I dag vet den rusavhengige ganske mye om hva som finnes av tilbud der ute. De vet kanskje ikke alltid nok til selv å velge det som er riktig for dem, men jeg mener det er svært viktig at en rusavhengig – i samråd med fastlege og ruskonsulent – er med på å være sjef i sitt eget liv, å styre hvordan veien ut skal være, for det er så utrolig viktig at de tror på at de kan klare det. Og når de bare blir tildelt en plass som de egentlig ikke ønsker seg til, så gir det et altfor dårlig utgangspunkt. Så er det noe med at disse menneskene også er forskjellige, som deg og meg, de trenger forskjellige tilbud. Det er et mangfold der ute, og jeg ønsker å gi dem muligheten til å få det som er riktig.

Kjersti Toppe (Sp) [16:38:49]: Takk for å ha vorte nemnd med namn i innlegget. Det tar eg som eg har sagt noko rett.

Eg har spurt helseministeren før om kvifor ikkje regjeringa vil innføra ein opptrappingsplan for psykisk helse i kommunane. Då har eg fått til svar at det skal ikkje regjeringa gjera, dei skal ha ein opptrappingsplan for rusfeltet og ein opptrappingsplan for rehabilitering. Så syntest eg å høyra at representanten Kari Kjønaas Kjos sa frå talarstolen at det no skulle koma ein opptrappingsplan for rusfeltet og psykisk helse i kommunen. Viss det skjer, synest eg ikkje det er nokon grunn til å skjula det i innstillinga. Eg vil gi Kari Kjønaas Kjos høve til å utdjupa det nye forslaget, for det vil i tilfelle Senterpartiet applaudera.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [16:39:42]: Rus og psykisk helse henger veldig tett sammen. I budsjettet ser man at vi nå har slått sammen de to kapitlene til ett felles kapittel. Vi sier også når vi bevilger ekstra midler til kommunene, at de skal gå til rusfeltet og psykisk helse.

Når vi lager en opptrappingsplan for rusfeltet, er nødvendigvis psykisk helse en ganske stor del av det, siden det er en av hovedutfordringene til rusavhengige at de sliter psykisk. For meg blir en opptrappingsplan for rusfeltet også en forsterkning på området psykisk helse.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Torgeir Micaelsen (A) [16:40:42]: Få felt engasjerer mer enn helsepolitikken. Det er ikke underlig. Det Stortinget vedtar på de områdene vi skal berøre i dag, handler om noe av det nærmeste i livet: sykdom, smerte, død, men også fødsel, liv og håp. At helse er så viktig for så mange, gjør at jeg mener at vi må tenke oss enda nøyere om når vi stiller følgende spørsmål: Hva er de viktigste oppgavene vi som samfunn nå står overfor? Hva skal vi velge å satse på? Hva er det viktigste for oss?

Før jeg kommer til svarene på spørsmålene skal jeg skynde meg å si at jeg mener at det er veldig mye bra i helsebudsjettet for neste år. I motsetning til komitélederen, som synes å tro at veldig mye var svart før Fremskrittspartiet og Høyre kom i regjering, og at nå er helsetjenesten kommet til himmelen, mener jeg at jeg har all anledning til å skryte av det som er bra. Heldigvis er det veldig mye som forener oss, og mange forslag har også derfor fått Arbeiderpartiets fulle støtte i innstillingen.

Men på flere og til dels avgjørende områder må vi dessverre konstatere at det ikke er sammenheng mellom hva Høyre og Fremskrittspartiet lovte før valget, og det som nå leveres i helsebudsjettet for neste år. Jeg skal peke på tre særskilte områder der Arbeiderpartiet og regjeringen skiller lag.

Forskjell nr. 1 handler om at vi i Arbeiderpartiet mener at vi ikke bare skal prate om folkehelse, men at vi også skal satse på folkehelse. Det viktigste er som kjent det som gjøres før folk blir syke, og at vi setter inn tiltak der folk lever livet sitt. Å investere i gode barnehager, skoler, helsestasjoner, skolehelsetjeneste, nærmiljø og eldrehelse er derfor investeringer i vår framtidige helse, og alt dette skjer i kommunene.

En av de viktigste helseinvesteringene i Arbeiderpartiets alternative opplegg er derfor å styrke kommunenes frie midler med 2,3 mrd. kr utover regjeringens opplegg. I tillegg kommer kompensasjon for manglende skatteinntekter. Det gir rom for å satse på forebygging gjennom trygge og gode kommunale helse- og omsorgstjenester som når alle.

I tillegg tar vi både vår egen og andres kunnskap på alvor. Vi har lagt fram en egen folkehelsepakke i budsjettet. Der satser vi 200 millionerøremerkede kroner på skolehelsetjenesten, fordi vi vet at når vi tidligere har bevilget penger til skolehelsetjenesten, har ikke alle pengene nådd fram. Det har vi tatt konsekvensen av – nå øremerker vi. Vi lærer av vår egen erfaring. Det betyr ikke at ting var svart før, men jeg mener at det er et adelsmerke ved politikere at vi av og til tør stoppe opp og se om det vi nå foreslår, fungerer, eller om vi skal gjøre noe nytt. Det gjør vi på dette området.

Vi gjeninnfører, i vårt forslag, ordningen med frukt og grønt i ungdomsskolen. Vi mente det før, men vi er enda tryggere nå, for nå har vi entydig forskning som viser at skolefrukt har positive helseeffekter, og vi tar forskningen og kunnskapen på alvor.

Forskjell nr. 2: Vi setter kommunen i stand til å ivareta de oppgavene som vi alle sammen her er enige om. Over hele landet lages det nå kommunebudsjetter, som har direkte følger for landets pleietrengende, unge og eldre, og vi er bekymret for de rapportene som kommer. Kombinasjonen av regjeringens moderate inntektsopplegg for neste år, og at de ikke er villige til å diskutere å kompensere de sviktende skatteinntektene som mange kommuner nå rapporterer om, gjør at mange kommuner kommer i en vanskelig situasjon. Og jeg vil gjenta at jeg synes det rett og slett er litt pussig og litt absurd at vi har en regjering, med regjeringssjefen i spissen, som i spørretimen på onsdag nektet å diskutere om man skal kompensere kommunene for skatteinntekter som mangler, fordi vi har et system for det, mens man altså for under ett år siden var villig til å sanere bompengegjeld, hvor man har akkurat det samme systemet. Da var det viktigere enn kommunenes manglende skatteinntekter. Det mener ikke vi, og derfor legger vi som sagt 2,3 mrd. kr mer på bordet til kommunene og kompenserer skattesvikten i kommunene.

Så til forskjell nr. 3. Det handler om sykehusene våre og viljen og evnen til å prioritere dem – ikke bare prate om dem: La oss gå kort tilbake i historien. 13. august 2013 la Arbeiderpartiet fram en plan som innebar et investeringsløft på 12 mrd. kr mer til sykehusene i stortingsperioden 2013–2017. Da sa bl.a. Legeforeningen og Sykepleierforbundet:

«Dette viser en konkret vilje til å investere i helsetjenesten.»

Bent Høie sa derimot til NTB:

«Det er ikke noe nytt i denne pakken. Deres 12 milliarder er hva jeg kaller en stoltenbergsk nyhet. Man tar den forventede utviklingen, beregner fire år fram i tid, og kaller det for en nyhet.»

I Dagens Næringsliv 16. august – uken etter – gikk Høie enda lenger og sa at planen vår var lite ambisiøs. Og Høie bekrefter i samme intervju at det sågar skulle bli større milliardvekst til sykehusene med Høyre enn med Arbeiderpartiet.

Så spoler vi ett år fram i tid, til tidligere i høst, den 14. oktober: Regjeringen legger fram sitt forslag til statsbudsjett og bevilger 2 mrd. kr – ikke de nødvendige 3 mrd. kr, for å nå Arbeiderpartiets valgløfte knyttet til sykehusbudsjettet.

La meg sitere Legeforeningen da de kommenterte dette:

«Helse fremstår som en taper i statsbudsjettet for 2015.»

Sykepleierforbundet sier at

«sykehusbudsjettet er for dårlig».

LHL skriver:

«Vi kan konstatere at helse ikke er prioritert i regjeringens budsjett …».

Psykologforeningen:

«Tamt budsjett for psykisk helse.»

Sykehusbudsjettet er ikke svakt fordi regjeringen mangler penger. Norge har mye penger, og regjeringen har et rekordstort budsjett og svært høy oljepengebruk, men regjeringen prioriterer pengene feil. Jeg vil gjenta: Det er en alvorlig feilprioritering når regjeringen klarer å komme på ideen om å foreslå skattekutt til den rikeste 1 pst. av Norges befolkning – i samme størrelsesorden som veksten i alle sykehusbudsjettene i Norge neste år. Jeg mener vi kunne brukt disse pengene på så mye viktigere ting, f.eks. på å innfri Høyre-løftene for sykehusene, som de ga uken etter at Arbeiderpartiet ga de samme løftene.

Vi har tenkt å følge opp det vi lovte: Når det gjelder folkehelse, har vi lagt en folkehelsepakke i budsjettet. Vi vil følge opp kommunene, og jeg er den første til å innrømme at våre virkemidler i den sektoren har ikke vært sterke nok, og derfor er vi i full gang med å diskutere hvordan vi kan forsterke virkemidlene for å få fart på byggingen av eldreomsorg i Norge. Men vi kommer ikke unna at vi er nødt til å ha nok frie inntekter til kommunene hvis vi i det hele tatt skal nå disse målene, og derfor legger vi et milliardbeløp på toppen der og følger opp, i vårt alternative budsjett, vår investeringsplan for sykehusene. Vi legger i vårt alternative budsjett om lag 1,2 mrd. kr mer på bordet til satsinger i sykehusene. De pengene skal gå til

• en egen kvalitetspakke til sykehus

• nytt medisinskteknisk utstyr

• nye behandlingsmetoder

• kveldsåpne poliklinikker

• pilotprosjekter om ventetidsreduksjon

• øremerkede midler til medisinsk forskning

• mer til psykisk helse og rusbehandling

• tryggere kreftbehandling

• flere turnusplasser for nyutdannede leger

Med det er vi i rute for å oppfylle det vi lovte. Det samme kan vi dessverre ikke si om Høyre.

Jeg innser at det av og til er en enkel oppgave for regjeringen når de må forklare seg, for de har tross alt lagt på bordet et budsjett som innebærer en 2 mrd. kroners økning til sykehusene. Det er jo ikke kutt, sier noen. Selvfølgelig er det ikke det. Men det må ses i sammenheng med at vi blir stadig flere eldre, vi blir flere, vi kan behandle stadig nye tilstander, ny teknologi gir nye investeringsbehov, og mange legemidler blir dyrere. Alt i alt krever dette økte ressurser.

Man trenger ikke gå til Arbeiderpartiet i Stortinget for å få bekreftet at det jeg nå sier, er riktig. Man kan gå til en rekke sykehusstyrer, ansatte og andre som nå rapporterer om at budsjettet som regjeringen har lagt fram, langt på vei har gått under radaren så langt, på grunn av mange andre vanskelige saker som har dominert i offentligheten. Mange steder rapporteres det nå om – på grunn av et svakt sykehusbudsjett, kombinert med effektiviseringskrav og en del politiske føringer – at dette vil føre til kutt og ikke satsing i budsjettene.

Jeg mener at vi, gjennom vårt alternative opplegg, har lagt fram et helhetlig helsebudsjett, som jeg er stolt av. Det betyr ikke at det ikke vil være mangler også ved Arbeiderpartiets opplegg for neste år. Det skulle tatt seg ut. Selvfølgelig vil det være det, men fordi vi tør å si nei til regjeringens hovedsatsing, som dessverre er å gi mest skattelette til dem som har mest fra før, har vi råd til et investeringsløft som følger opp de løftene vi ga før valget.

Jeg tar med det opp forslagene våre i sakene nr. 10 og 11.

Presidenten: Representanten Torgeir Micaelsen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [16:51:13]: I dag er det mange som venter på tverrfaglig spesialisert rusbehandling. Det er personer som har livet på vent. I Norge er det faktisk over 10 000 som setter opiatinjeksjoner. I Buskerud fylke, i Røyken, er det en institusjon, stiftelsen Manifestsenteret, med 74 kompetente ansatte. Inntaksansvarlig der er ganske bekymret, for det er pasienter som har stått i kø i over ett år.

Spørsmålet mitt er til Arbeiderpartiet, som er skeptisk til fritt behandlingsvalg, kaller det et eksperiment og sier at pasienter blir skadelidende. Hvordan kan de si at pasienter blir skadelidende ved å komme raskere i behandling og at de selv velger behandlingssted, og hvilke løsninger har Arbeiderpartiet for å få flere rusavhengige inn i behandling?

Torgeir Micaelsen (A) [16:52:12]: Hvilke løsninger har vi? Vi foreslår at vi skal gjøre mer av det vi vet fungerer, og det som regjeringen selv beskriver er den mest effektive måten vi kan hjelpe folk med rusavhengighet på. Hvis vi ønsker å øke behandlingskapasiteten for dem – det er jeg enig i – så bør vi gjøre det gjennom det systemet vi har i dag. Der får vi mer behandling for pengene, og vi sikrer at vi slipper å bygge opp et omfattende byråkrati, godkjenningsordning, styring, prisstrukturer – alt det regjeringen bruker side opp og side ned i høringsbrevet til selv å problematisere.

Selv mener jeg i tillegg at det er mye ugjort i norsk rusomsorg, ikke bare på kapasitet, men også på kvalitet og på tenkningen rundt at vi må i mye større grad sette inn innsats rundt et helt menneske, og ikke at det bare skal være å komme inn til behandling og så faller man fort tilbake til det man holdt på med før. Jeg mener at her er det mange partier – inkludert mitt eget – som bør tenke nytt, og jeg oppfordrer regjeringen og regjeringspartiene til å gjøre det, istedenfor å gå seg vill i et byråkratisk prestisjeprosjekt som jeg dessverre ikke har noe særlig tro på.

Harald T. Nesvik (FrP) [16:53:35]: Representanten Micaelsen innledet sitt innlegg med at det var stort avvik mellom det regjeringspartiene hadde lovet før valget, og det man leverte etterpå. Derfor vil jeg stille et par spørsmål til representanten Micaelsen. I forbindelse med at Micaelsens parti selv var i regjering, lovte man at det innen 2015 skulle komme 12 000 nye plasser i helse- og omsorgssektoren. Da man gikk av for litt over et år siden, var antallet nye arbeidsplasser ikke 12 000, men 567. Mitt første spørsmål til representanten Micaelsen er: Hvordan ser representanten på gjennomføringskraften på det valgløftet kontra andres valgløfter? Det er punkt 1.

Punkt 2: Den rød-grønne regjeringen foreslo å fjerne særfradraget for dem med særlig høye sykdomsutgifter. Denne regjeringen gjeninnførte det. Hva er bakgrunnen for at han mente at det var en god idé å la de aller sykeste være dem som måtte bli ekstra rammet?

Torgeir Micaelsen (A) [16:54:39]: For å ta det siste først: Det var fordi et fradrag handler om at det er bare dem som er i jobb, som får glede av en slik type fradrag. Hadde man ikke jobb og skattbar inntekt, fikk man ikke gleden av det på samme måte. I tillegg var det delvis byråkratisk, og vi mente at man kunne gjøre det på en mer effektiv måte og nå flere gjennom å bruke de samme pengene som vi tok inn der, på målrettede tiltak for den samme gruppen.

Når det gjelder eldre, har vel jeg sagt ganske tydelig hva jeg synes om det. Det er ikke bra nok. Vi hadde tall – det er for øvrig de samme tallene som jeg nå hører at komitélederen bruker – på tilsagn som er gitt til kommuner som i framtiden ønsker å bygge sykehjem og heldøgns bemannede omsorgsboliger. Jeg vil sterkt advare regjeringspartiene mot nå å gå rundt og tenke at bare tilsagnene ser bra ut, blir det bygd flere sykehjemsplasser i Norge. Hvis det var tilfellet, lå vi meget godt an. Men det viste seg at det var en eller annen type propp et eller annet sted, der kommunene ikke torde å ta det neste steget og investere. Det har vi lært av, og vi diskuterer nå internt hvordan vi skal møte det fram mot neste gang.

Olaug V. Bollestad (KrF) [16:56:02]: Arbeiderpartiet har sittet ved roret i Helse-Norge i åtte år, og køene var mange og lange både før dere overtok og mens dere styrte. Så ser jeg i deres alternative budsjett at dere har lagt inn 140 mill. kr til ekstra åpning av kveldspoliklinikker, noe som også blir brukt i mange sykehus.

Mine spørsmål til Arbeiderpartiet er to. Det ene er: Hvorfor brukte ikke Arbeiderpartiet anledningen da de hadde de åtte årene på å bruke mer på kveldsåpne poliklinikker enn det som ble gjort? Punkt to: Tenker Arbeiderpartiet at det vil trenges både flere sykepleiere, hjelpepleiere, vaskehjelp, vedlikehold av utstyr, sekretærer og, ikke minst, både arealer og overvåkingsmulighet for de pasientene som blir behandlet på kveldspoliklinikk, og er 140 mill. kr nok til det?

Torgeir Micaelsen (A) [16:57:08]: Ja, det vil være behov for alt det representanten peker på, og nei, det vil ikke være nok til å åpne alle sykehus som ønsker det. Derfor sier vi heller ikke det. Det skal være til utprøving. Det skal gå til at flere skal forsøke dette enn det som gjøres i dag. Mange sykehus er allerede i gang med dette, og de mulighetene økes når budsjettet øker med 1,2 mrd. kr utover det regjeringen legger fram, noe som også representanten Bollestad støtter.

Jeg kunne holdt et langt foredrag om alt det fantastiske som skjedde i norsk helsetjeneste på vår vakt i løpet av åtte år. Jeg tror for å være helt ærlig at folk er smarte nok til å skjønne at det skjedde mye bra, men det er også veldig mye ugjort. Jeg pleier å si at det egentlig ville vært litt tullete å stille til valg hvis man mente helt oppriktig at etter åtte år ved makten så hadde man ikke noe mer ugjort i dette landet, sånn at man bare kunne overlate den til noen andre. Sånn vil ikke jeg ha det, og jeg tror heller ikke egentlig representanten Bollestad mener det. Jeg tror jeg skal la det være med det, og si at jeg kan stille opp når som helst og holde et seminar om resultater av rød-grønn politikk. Nå vil jeg se framover, og da er det disse behovene jeg har adressert, som jeg mener er viktige.

Presidenten: Det seminaret må nok bli en annen gang, for nå er tiden ute!

Replikkordskiftet er omme.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [16:58:31]: Om noen måneder legger regjeringen fram viktige nye helsemeldinger, etterfulgt av lovforslag til Stortinget. Over alle disse henger en tydelig visjon og et betraktelig taktskifte i helsepolitisk tenkning, nemlig regjeringens ambisjon om å skape pasientens helsetjeneste. Det går en rød tråd gjennom alt regjeringen gjør på helseområdet – i sykehussektoren, i kommunehelsetjenesten, for psykisk syke, for rusavhengige og i rehabilitering og folkehelse. I motsetning til den forrige regjeringen setter vi pasienten og mennesket foran systemet og lar det prege alt arbeid med utvikling og endring av helsetjenesten.

Samtidig som regjeringen er i gang med viktige pasientrettede reformer, behandler vi helsebudsjettet for 2015, et budsjett med stor vekst på mange områder sammenlignet med tidligere år. Regjeringen viser med årets helsebudsjett at trygghet for hjelp og omsorg når man trenger det, skal være en bærebjelke i vårt velferdssamfunn. Budsjettet legger til rette for at vi kan skape pasientens helsetjeneste i dag, for å gi rask behandling og trygge helsetjenester i framtiden. Det er fortsatt en utfordring at ikke alle som har stort behov for hjelp, tidsnok får den hjelpen de har krav på. Men med regjeringens budsjett og gjennom forliket med samarbeidspartiene er vi godt i gang med å styrke innsatsen overfor dem som i mange år har ventet for lenge.

Vi vet at pasienter gjennom år har ventet unødvendig lenge på nødvendig behandling i sykehusene, også på helsetjenester der det er ledig kapasitet hos private aktører. I budsjettet for 2015 tar regjeringen derfor to viktige grep i arbeidet med å redusere ventetider og helsekø. Det legges til rette for en aktivitetsvekst på 2,15 pst. i sykehusene neste år, og gjennom de to første budsjettene har regjeringen lagt til rette for en høyere vekst i pasientbehandlingen sammenlignet med hva den rød-grønne regjeringen fikk vedtatt gjennom sine åtte år.

Det andre viktige grepet er at vi starter innføringen av fritt behandlingsvalg, som øker valgfriheten for pasientene – helt i tråd med den overordnede ambisjonen om å skape pasientens helsetjeneste. Fritt behandlingsvalg innebærer også at vi fjerner aktivitetstakene i offentlige sykehus og åpner for mer kjøp fra private gjennom anbud. Vi lovet velgerne våre å gi pasienten mer makt, mobilisere kapasitet blant private og stimulere offentlige sykehus til å bli mer effektive. Vi leverer og starter med de pasientgruppene som har ventet lengst – de med psykiske helseutfordringer og rusavhengighet.

Vi vedtar i dag en kraftfull satsing også på forebyggende helsetjenester. Pasienten i sentrum handler også om å sette barn og unges levevilkår i sentrum. Neste år inneholder budsjettet 450 mill. kr til bedre utbygging av helsestasjons- og skolehelsetjenesten i kommunene. Da komiteen var på besøk i Arendal i høst, fikk vi møte en flerfaglig helsestasjon der de fortalte om store fordeler ved å ha alle faggruppene som jobbet med barn og unge, samlet under ett tak. Det er ingen tvil om at vi trenger mer av alt i helsestasjonstjenesten – flere jordmødre, helsesøstre, fysioterapeuter, leger, psykologer og faggrupper. Kommunene har ansvaret for å finne sine lokale løsninger, men pengene kommunene får, skal brukes til dette formålet. Det er foruroligende at antall barn og unge som sliter med psykiske utfordringer, har økt de siste årene. Vår regjering har en tydelig ambisjon om lavere terskler og raskere hjelp til barn og unge. Små utfordringer må ikke få vokse til store, kroniske psykiske helseplager. Å skape trygge barn og unge er den beste investeringen vi gjør for å ruste Norge for framtiden.

Gjennom åtte rød-grønne regjeringsår ble de som sliter med psykiske helseutfordringer og rusavhengighet, skjøvet lenger og lenger ned ved det helsepolitiske bordet. Ventetidene økte, samtidig som flere og flere behandlingsinstitusjoner ble nedlagt. Budsjettet vi vedtar i dag, og enigheten med Venstre og Kristelig Folkeparti gir et ytterligere løft for disse pasientene. Vi forsterker den sosiale profilen og setter de mest sårbare brukergruppene i sentrum. Totalt øremerkes nå 450 mill. kr til rusarbeid i kommunene, noe som vil bidra til å sikre at mennesker med rusproblemer får et helhetlig, individuelt og tilgjengelig tjenestetilbud. Avrusning må følges av umiddelbar behandling, og behandling må følges av bolig, mulighet til jobb og aktivitet og et liv utenfor rusmiljøet. Den mest sårbare fasen er den rett etter utskrivning fra spesialisthelsetjenesten, og nå kan kommunene styrke innsatsen på dette feltet.

Men det er ikke bare kommunene som gjør en viktig innsats. Det foregår et fantastisk arbeid i frivillig sektor i Norge, også på dette området. Mange likemenn bidrar til å skape livsglede og aktivitet i hverdagen. Gjennom det gode samarbeidet med Kristelig Folkeparti og Venstre har vi økt rammene for frivillig sektors arbeid, og mange viktige tiltak har fått styrket sine rammevilkår.

Som fotballglad politiker er jeg stolt over at vi viderefører en bevilgning på 3 mill. kr til Norsk Toppfotballs gatelagssatsing. Kombinasjonen idrett og rusavvenning fungerer godt i mange av våre eliteserieklubber, f.eks. i Stabæk og i Vålerenga. Nå håper vi at flere klubber neste år kan starte opp gatelagsfotball. Det gir idretten enda mer mening, og det skaper hverdager med gullkant for dem som er på gatelaget.

De siste ukers medieoppmerksomhet rundt norsk eldreomsorg viser behovet for et tydelig skifte i omsorgspolitikken. Vi må bli mer opptatt av å skape verdighet enn av å vedta verdighet. Budsjettet for 2015 og de kommende stortingsmeldingene gir håp om en omsorgstjeneste som vil møte den enkelte pleietrengende bedre enn i dag. Men det er et krevende arbeid regjeringen har startet på, og som kommunene må levere på. Det har ikke manglet på tilsyn, rapporter eller meldinger de siste årene om tilstanden i norsk eldreomsorg. Det som har manglet, er politisk vilje til å sette seg mål som er realistiske å nå. Derfor har regjeringen slått fast at vi ikke kan overlate til kommunene alene å løse utfordringene, ikke fordi det bare finnes triste historier i Kommune-Norge – mange er fornøyd med tilbudet de mottar – men det er for stor variasjon, og vi har for lite oversikt over kvalitet og kapasitet på nasjonalt nivå.

Regjeringen har fra første budsjett økt bevilgningene til flere institusjonsplasser. Staten betaler nå halve regningen når kommunen bygger nye plasser, og neste år vil kommunene få tilskudd til 2 500 heldøgns omsorgsplasser. Som nevnt tidligere i denne debatten ga Aftenposten oss fasiten på hva den rød-grønne regjeringen klarte gjennom sine åtte år – 567 nye plasser. Men nå har taktskiftet kommet. Per 31. oktober i år har kommunene søkt om tilskudd til 500 flere heldøgns omsorgsplasser enn i hele fjoråret.

Like viktig som trygghet for plass er at pasienten møter en faglig robust tjeneste. Derfor satser regjeringen også sterkt på kompetanseutvikling i omsorgen med 400 mill. kr neste år. Vi starter en masterutdanning for avansert sykepleie i kommunehelsetjenesten, og vi satser mer på viktig lederutdanning.

I Adresseavisen 18. november i år etterlyser forsker Jorunn Andrea Brænd en debatt om omsorgen rundt eldre døende pasienter. Det er en debatt vi skal ta, og vi skal diskutere omsorgen for døende uansett alder. Regjeringen har bestilt en fagrapport om palliasjon som kommer denne måneden. Det er 15 år siden forrige gjennomgang av hvordan vi ivaretar omsorgen ved livets slutt. Vi ser fram til fagrapporten og forventer at den svarer på hvor det ikke er godt nok, hvilke faglige retningslinjer som mangler, og hva vi må gjøre på utdanningsfeltet framover. Men regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre venter ikke bare på fagrapporten. Vi vet at palliasjonsfeltet må styrkes, og bevilger totalt 12 mill. kr i budsjettet til kompetanseutvikling om lindrende behandling og palliasjon. Vi øremerker midler til foreningen JLOB, som driver kunnskapsutvikling om barnepalliasjon, og vi stimulerer til oppstart av videreutdanning for helsepersonell om barnepalliasjon. Arbeidet med å skape pasientens helsetjeneste inneholder også ambisjonen om å skape trygghet for hjelp i det som er en av livets viktigste og mest krevende faser – stell, pleie og behandling inn i døden.

Den røde tråden i det blå budsjettet er omsorgen for enkeltmennesket, vektleggingen av pasientens unike posisjon i helsetjenesten og løsningene for å redusere unødvendig venting. Slik kan helsekø og utrygghet erstattes med livsglede og livskvalitet.

Vi skaper pasientens helsetjeneste ved å flytte makt fra systemet til pasienten. Vi tar alle gode krefter i bruk, og vi skaper pasientens helsetjeneste i dag for å gi alle rask behandling og trygge tjenester i framtiden.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ruth Grung (A) [17:08:21]: På samme tid i fjor var Høyre raskt ute med å øremerke de kommunale rusmidlene. Det var en reinnføring uten at det var dokumentert at kommunene ikke brukte pengene til formålet.

Når det gjelder skolehelse, var representanten Wilhelmsen Trøen inne på og beskrev veldig godt hvor viktig det er å prioritere forebyggende tiltak rettet inn mot barn og unge og psykisk helse, og at Sykepleierforbundet har gjort en undersøkelse som viser at kun 50 pst. av kommunene brukte midlene til det de skulle, og nå har gjort en ny undersøkelse som fortsatt viser at pengene ikke går til formålet.

Spørsmålet mitt er: Hvorfor øremerking av rusmidler, men ikke øremerking av skolehelsemidlene inntil vi når det taket som vi alle sammen er enige om i denne salen?

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [17:09:11]: Det er jo ikke helt riktig at vi ikke så at det var en nedbygging i rusarbeidet i kommunene. Det hadde vi fått veldig mange tydelige signaler på. Derfor var øremerking av disse midlene en helt tydelig prioritering fra vår regjering, og hvor vi nå også øker denne øremerkingen med 100 mill. kr til.

Så er jeg glad for at vi i budsjettforliket legger inn så mye midler til helsestasjonstjeneste og skolehelsetjeneste, som jeg nevnte i mitt innlegg. 270 mill. kr i 2015 kan innebære 450 nye årsverk i kommunene, i tillegg til de 180 mill. kr som vi viderefører fra den rød-grønne innstillingen i fjor.

Men vi ønsker ikke å binde midlene. Det er fordi kommunene har ulike mangler og ulike behov. Noen trenger helsesøster, som jeg nevnte, andre trenger jordmor, noen trenger flere psykologer i tjenesten. Så regjeringen vil selvsagt følge med på hvordan pengene blir brukt.

Kjersti Toppe (Sp) [17:10:32]: Pasientens helseteneste inneber visst òg kutt i psykiatrien over det ganske land. Den gylne regelen held på å slå sprekkar. Norsk Psykologforening ropte varsku før helga om at nye rapporteringsrutinar i helseføretaka 2013 skapar eit feil inntrykk av auka aktivitet innan psykisk helsevern. Gruppesamtalar skal verta rapporterte som to tiltak om det er to behandlarar. I barne- og ungdomspsykiatrien vert det kravd at om ein fyller ut to skjema som tar meir enn tolv minutt, skal ein registrera det som tre tiltak.

Eg lurar på om representanten Wilhelmsen Trøen er fornøgd med den kreative bokføringa som er avslørt i helseføretaka, og kva som gir regjeringa alibi for at det faktisk skjer ein vekst, når vi ser at det er så mange store kutt ute i psykiatrien.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [17:11:33]: Blant regjeringens viktigste målsettinger er å sørge for prioritering av psykisk helse og rus. Det har vi gjort fra dag én. Vi gjeninnførte den gylne regel som sier at veksten i hvert helseforetak innenfor rus og psykisk helse hver for seg skal være større enn veksten i somatikken. Vi begynner å se resultater av dette.

Når det gjelder dette som representanten Toppe spør om, er det noe vi får følge nøye med på, men det er også en helt klar intensjon fra vår regjering at mennesker med psykiske lidelser og rusutfordringer skal få sin behandling så nær der de bor som mulig. Derfor er det ikke en nedbygging i spesialisthelsetjenesten, men mange av disse pasientene får nå sin behandling i DPS-er som er nærmere der de bor, og som gjør at de kan få sin behandling som en naturlig del av sin hverdag, i jobb, i studier og i familien.

Audun Lysbakken (SV) [17:12:48]: Vi har kunnet lese i innstillingen at regjeringspartienes representanter viser til regjeringens utredning av lovfestet rett til heldøgns pleie og omsorg. Det er en utredning mange har stusset litt over, både fordi det er særs uklart hva slags modell man ser for seg, og fordi det er en tydelig lovfestet rett til heldøgns pleie og omsorg i dagens lovverk.

SV har sammen med Arbeiderpartiet og Senterpartiet fremmet et forslag i innstillingen som regjeringspartiene har valgt å gå imot, et forslag der vi ber om å klargjøre overfor kommunene at det faktisk eksisterer en slik rett, slik at denne utredningen ikke skal skape forvirring rundt dette. Derfor vil jeg gjerne høre regjeringspartienes begrunnelse for at de oppmuntrer til utredning av en rett som finnes, og ikke vil være med på å klargjøre overfor kommunene at denne retten gjelder i dag.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [17:13:52]: Den største utfordringen i dag – ikke bare i eldreomsorgen, for vi har veldig mange pleietrengende også under 67 år som trenger heldøgns behandling i kommunene – er nettopp mangel på nok plasser og mangel på kompetanse i kommunene. Det er den aller, aller største utfordringen vi har.

Det innebærer også at svært mange som har krav på – som representanten Lysbakken sier – mer hjelp, får for lite hjelp. Det er derfor denne regjeringen er opptatt av å bygge ut kapasitet og bygge opp kompetanse, slik at kommunene kan møte de pasientene som har krav på denne behandlingen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Olaug V. Bollestad (KrF) [17:14:52]: Som et resultat av budsjettforliket Kristelig Folkeparti og Venstre har inngått med regjeringspartiene Høyre og Fremskrittspartiet, styrkes helse- og omsorgsbudsjettet på viktige områder, sett fra Kristelig Folkepartis ståsted.

Kristelig Folkeparti er opptatt av at eldre skal sikres en verdig alderdom. For å oppfylle verdighetsgarantien, som bl.a. garanterer at alle skal få sykehjemsplass ved behov – og da snakker vi ikke om når man har lyst, men ved behov – vil det være behov for en vesentlig styrking av antall omsorgsplasser i kommunene. Kristelig Folkeparti er glad for at regjeringen legger opp til 2 500 nye omsorgsplasser, selv om vi i vårt alternative budsjett ønsket og foreslo enda 1 500 flere plasser.

Poenget er ikke å tilby flest sykehjemsplasser, men å tilby heldøgns plasser til dem som har medisinsk bruk for det, og å redusere bruken av dobbeltrom, som er en problemstilling også i denne debatten. Behovet for heldøgns omsorgsplasser er i dag langt større enn hva vi har et tilbud om. Kristelig Folkeparti vil lovfeste retten til sykehjemsplass og bolig med heldøgns omsorg når sykdommen tilsier at man har bruk for det.

Senter for alders- og sykehjemsmedisin forsker på smerte, demens og hvordan vi best kan ivareta eldre gjennom omsorgstilbudene i kommunene, og vil bidra til økt rekruttering og gode prioriteringer. Kristelig Folkeparti er glad for at vi i budsjettforliket med Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre fikk gjennomslag for midler til nettopp dette senterets arbeid. Når vi vet at en lege i sykehus har 1,3 pasienter, og at en lege i sykehjem har 130 pasienter, og vi vet at 60 pst. av pasientene i sykehjem som har smerter, enten får feilbehandling eller underbehandling, har vi et kunnskapsbehov, og jeg er glad for at vi har et senter som det alders- og sykehjemsmedisinske senteret.

Helsetilsynet peker på at det fortsatt er utfordringer og mangler i tjenestetilbudet for mennesker med demenssykdom, og at tilbudet til hjemmeboerne med demens må styrkes ytterligere. Kristelig Folkeparti forutsetter at dette tilbudet blir styrket i årene framover og prioriteres høyt når regjeringen jobber med sin Demensplan 2020.

Takket være ildsjeler i ideelle organisasjoner og i den kommunale omsorgen får mange eldre likevel – selv om man av og til kan lure på det i debattene – god og helhetlig omsorg i hverdagen. Det er allikevel mange syke eldre som er underernært på meningsfulle aktiviteter. Det er ikke uvanlig at demente pasienter på sykehjem ikke kommer ut mer enn en til to ganger i året – kanskje en fin sommerdag når det er lunt på balkongen, og det er rom til det for sommervikarene, får de en luftetur ut. Det kan ikke ene og alene være opp til ildsjelene å sørge for at de eldre får en meningsfull hverdag. Vi trenger tilstrekkelig og kompetent bemanning på alle landets sykehjem og i hjemmetjenesten.

Den kulturelle spaserstokken er et tilbud som gir gode kulturopplevelser og hverdagsglede for mange eldre, og i Kristelig Folkeparti er vi glad for at vi gjennom budsjettforliket fikk disse pengene på plass igjen, og at dette tilbudet består. Det står ikke i motsetning til å ta i bruk andre typer behandling, slik som det som ble nevnt av Fremskrittspartiet fra denne talerstolen, at musikkterapi kan være en god del av en behandling i norske sykehjem.

En verdig alderdom handler ikke om antall omsorgsplasser eller om hvor mange «tellekanter» vi har. En verdig alderdom handler om at mennesker i møte med alderdommen får en individuelt tilpasset omsorg, ekstra hjelp når det trengs og kompetent behandling etter behov. Det må tilrettelegges for at den enkelte kan få leve et innholdsrikt liv, til tross for de ulike begrensningene som sykdommen og alderdommen gir.

Hvordan vi ivaretar mennesker på sitt svakeste, sier mye om den hjertevarmen som finnes i et samfunn. Det er en politisk oppgave å sikre at alvorlig syke og døende får en verdig omsorg. Kristelig Folkeparti vil stimulere til kompetanseheving i hele helsetjenesten om lindrende behandling og omsorg ved livets slutt. Mennesker i livets siste fase må få en helhetlig omsorg, god smertelindring og palliativ pleie tilpasset den enkelte, i godt samarbeid med deres pårørende.

Kristelig Folkeparti er derfor glad for at vi i budsjettet klarte å få gjennomslag for 12 mill. kr til kompetansehevende tiltak om omsorg ved livets slutt.

Organisasjonen Ja til lindrende enhet og omsorg for barn styrkes som et resultat av budsjettforliket. Å ha syke, døende barn foran seg er noe av det tyngste i norsk helsevesen. Det er på en måte feil – alderen er feil, det er ikke der døden skal inn, og det er tungt å arbeide. Derfor er Kristelig Folkeparti glad for at vi skal sikre en kompetanseheving, spesielt til dem som jobber med døende barn og deres familier. Vi er også glad for at vi får på plass en videreutdanning.

Men det er én gruppe vi ikke alltid snakker om, som jeg tror vil utfordre norsk helsevesen når det gjelder arbeid ved livets slutt. Det er dem som har komplekse rusutfordringer i dag, som vil ha et sterkt behov for noe annerledes når det gjelder smertelindring – kanskje en annen type behandling når det gjelder hvordan vi møter dem ved opplevelsen av at døden nærmer seg. Derfor er jeg glad for at vi klarer å få til 2,5 mill. kr til Gatehospitalet, og tre plasser. Jeg tror at de tre plassene må økes betraktelig, men vi kan innhente ganske mye kunnskap.

Kristelig Folkeparti er opptatt av at ideelle er sentrale tjenesteleverandører innen feltene rus og psykisk helse, både når det gjelder forebyggende arbeid, behandling og rehabilitering. Som et resultat av budsjettforliket styrkes dette arbeidet med 30 mill. kr til veldig mange som går lange og mange veier med dem som har en rusutfordring eller psykiske utfordringer.

Over 70 000 barn i Norge lider under foreldrenes alkohol- eller rusmisbruk. Kristelig Folkeparti ønsker å fremme en alkoholpolitikk i solidaritet med dem sliter, nettopp med tanke på barna deres. Vi er glad for at omsorgen spesielt til barn med foreldre som har rusproblemer, styrkes, og Kompasset er et eksempel på noen som vet hva de skal gjøre for å ta seg av nettopp barna.

Hvert femte barn eller ungdom har nedsatt funksjon på grunn av psykiske utfordringer som angst, depresjon eller atferdsproblemer. Det er avgjørende for oss at vi får på plass et støtteapparat som er i stand til å møte de ventelistene som finnes. Skolehelsetjeneste og helsestasjonsarbeid er viktig. Selv om Kristelig Folkeparti også skulle ha ønsket å binde midlene der for å komme opp på et anstendig nivå, er vi likevel glad for styrkingen, for vi ser at hvis vi kan komme inn med tidlig innsats, kan vi demme opp for den store utfordringen og den sykdomsutviklingen som veldig mange av disse får i løpet av livet sitt. Vi er glad for at det kommer lavterskeltilbud som gjør at vi faktisk kan møte dem på et tidlig tidspunkt.

Det er ofte sånn at gruppene som selv opplever urett eller mangler, er dem som må løfte stemmen og fremme krav, også i helsedebatten. Jeg skulle ønske at vi i større grad kunne kjempe for hverandre. På fredag leste vi om Aleksander Helmersberg, far til lille Milla som har Downs syndrom – et oppgjør med fordommer mot mennesker som er annerledes:

«Hvis noen tuller med Downs, så er det såvidt noen gidder å løfte et øyenbryn, selv i beste sendetid på radio og TV. Ingen politikere, ingen aviser, ingen går i tog. Ingen bryr seg.

For hvem fører downsbarn sin sak? Jo, mor og far. De er så slitne, lei og har nok med å sørge for at barnet får den oppfølging i barnehage, skole, fritid, helsevesen og venneflokken som de har krav på.»

Medrepresentanter: Vi er satt til en viktig oppgave i denne sal – å tilrettelegge for gode, helhetlige helsetilbud. Vi trenger folk som faren til Milla, som sier fra når det ikke fungerer, og minner oss om det mest grunnleggende av alt, menneskets iboende menneskeverd.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Freddy de Ruiter (A) [17:25:19]: Kloke ord på slutten der. Det tror jeg er noe vi alle må ta inn over oss. Du var inne på både forebygging og folkehelsearbeid, og det er jeg også opptatt av. Derfor har jeg lyst til å spørre om følgende: Vi så jo nå en utviding av taxfree-kvotene, hvor en kan bytte inn røykkvoten i enten mer øl eller vin, samtidig som vi ser at frukt og grønt tas bort fra skolen. Hvilke refleksjoner gjør du deg – og Kristelig Folkeparti – om akkurat denne kombinasjonen og denne folkehelsepolitikken?

Presidenten: Presidenten vil minne om at talen skal gå gjennom presidenten.

Olaug V. Bollestad (KrF) [17:26:09]: I Kristelig Folkeparti er vi de første til å si at da røyk ble gjort til vin – og ikke vann til vin – var det en sak som Kristelig Folkeparti likte lite, for det er ikke tvil om at salget på taxfree-ordningen har gått opp ufattelig mange prosent, og at salget fra vinmonopol på de samme plassene hvor en har utenlandsterminaler på fly, har gått ned. Hvis jeg hadde fått velge, og hvis Kristelig Folkeparti hadde fått velge, skulle vi heller brukt penger på frukt og grønt og forebygging, men vi står i et samarbeid, og vi er uenige om den prioriteringen.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [17:27:06]: Representanten Bollestad og jeg, Kristelig Folkeparti og Høyre, deler engasjementet for omsorg for mennesker i livets sluttfase, og i budsjettforliket mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti løftet man dette spesielt, med 12 mill. kr. Palliativ pleie, eller behandling når livet nærmer seg slutten, forbinder vi gjerne med omsorg for alvorlig syke barn, kreftpasienter og eldre, syke mennesker, men Kristelig Folkeparti har i dette budsjettet løftet palliativ pleie for svært syke ruspasienter. Hvorfor er dette spesielt viktig for Kristelig Folkeparti, denne pasientgruppen og dette arbeidet?

Olaug V. Bollestad (KrF) [17:27:55]: Vi vet at andelen av norsk befolkning som har rusproblematikk, bare vil øke i framtiden. Kunnskap om hva som trengs i livets sluttfase for akkurat denne gruppen, har vi lite av. For Kristelig Folkeparti har det vært viktig også med dem som mange betegner som dem som sitter nederst ved bordet. Vi vet ikke hvorfor de sitter der, men de har store utfordringer i slutten av livet. Kanskje er de isolert, psykisk sett, har ikke familien rundt seg på samme måte som veldig mange andre har, og i tillegg har de brukt mye medisiner, mye medikamenter i løpet av livet, som gjør at de vil møte andre utfordringer mot slutten av livet sitt. Dette er viktig for Kristelig Folkeparti for at vi skal være sikre på å kunne gi god smertebehandling, og for at vi skal ha kunnskap nok til å kunne møte dem som har abstinenser, hvis de må flytte eller bytte medikamenter. Derfor har dette vært viktig for Kristelig Folkeparti.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Kjersti Toppe (Sp) [17:29:19]: Å førebyggja sjukdom, redusera sosiale helseforskjellar og sikra beredskap og likeverdige helsetenester i heile landet er målet for Senterpartiets helsepolitikk. Skal vi sikra alle rett til god helse, må ein ta i bruk verkemiddel på befolkningsnivå. Vi vil gjera dei sunne vala enklare – i staden for å retta reparasjonstiltak inn mot den enkelte. Senterpartiet prioriterer fellesskap og fellesskapsløysingar og vil skapa eit samfunn med små sosiale og geografiske forskjellar. Gode barnehagar, gode skular, trygge arbeidsplassar og reint miljø bidrar til fleire gode år for flest mogleg.

Det viktigaste i helsepolitikken er folkehelsepolitikken. Senterpartiet vil ha ei folkehelsereform i skulen. Gratis frukt og grønt til skulelevar veit vi gir god helsegevinst. Senterpartiet prioriterer innføring av gratis frukt og grønt for elevar i heile grunnskulen. Vi innfører eit tilskot til skular som vil satsa på å utvikla skulemåltidet. Senterpartiet gir midlar for å starta innføring av 1 times fysisk aktivitet i skuletida, og vi gir ekstramidlar for å styrkja svømmeundervisninga. Vi styrkjer skulehelsetenesta med 200 mill. kr utover det som regjeringa føreslo.

Senterpartiet prioriterer òg folkehelsetiltak i kommunane. Vi aukar støtta til utbygging av frisklivssentralar og lærings- og mestringssenter i kommunane. Vi aukar støtta til friluftsorganisasjonar som legg til rette for fysisk aktivitet. Senterpartiet prioriterer midlar til arbeidet for trygge drikkevatn og til arbeidet mot spreiing av antibiotikaresistente bakteriar. Vi aukar støtta til folkehelsearbeidet til lag og foreiningar – bla. ved å øyremerka støtta til Diabetesforbundets arbeid retta mot innvandrarkvinner og Hjertelinjen i regi av Nasjonalforeningen for folkehelsen.

Alkohol er det rusmidlet som fører til flest samfunnsmessige og individuelle skadar. Alkohol er årsaka til svært mange innleggingar i somatiske sjukehus, og halvparten av pasientane ved dei psykiatriske akuttavdelingane i landet har problemfylt bruk av rusmiddel. Mellom 50 000 og 150 000 barn lir på grunn av rusmisbruket til dei vaksne. Restriktiv alkoholpolitikk er god folkehelsepolitikk for å sikra fridom for alle, ikkje berre for nokon få.

Senterpartiet kuttar i 2015 i taxfree-kvotane til både tobakk og alkohol og aukar tobakk- og alkoholavgiftene med 3 pst.

Alle som bur i Noreg, skal ha same rett til sikkerheit og beredskap og tilgang til behandling og helse- og omsorgstilbod av god kvalitet. Helse og omsorg er eit offentleg ansvar, som ikkje eignar seg for marknadstenking og stor bruk av anbod og konkurranse. Mens regjeringa meiner at produksjon av velferdstenester ikkje skil seg frå produksjon av andre varer og tenester, meiner Senterpartiet nettopp det. Senterpartiet vil utvikla og styrkja det offentlege helsevesenet, med frivillige, ideelle aktørar som nyttige samarbeidspartnarar og integrert del.

Senterpartiet meiner at regjeringa si nye helsereform, fritt behandlingsval, vil svekkja dei offentlege sjukehusa og pasientrettane, sentralisera tilbod og redusera myndigheitene si moglegheit til å kontrollera og prioritera helsetilbod etter befolkninga sitt behov. Den same risikoen gir gjennomføring av pasientrettsdirektivet.

Senterpartiet vil ha mindre marknadsstyring av helse og ein økonomi for auka pasientbehandling. Vi prioriterer nærare 1 mrd. kr meir til pasientbehandling enn fleirtalspartia i 2015. Vi gir midlar for oppretting av Rjukan spesialistsenter og friklinikk, og vi øyremerkjer 50 mill. kr til sjukehusa sitt arbeid for skadde flyktningar.

For pasientar som på grunn av lange reiseavstandar må overnatta før og etter poliklinisk undersøking eller behandling, aukar Senterpartiet overnattingsgodtgjersla for å skapa mest mogleg likeverdig tilgang til sjukehusbehandling, uansett kvar ein bur.

Det er stort behov for kraftig utbygging av førebygging og behandlings- og oppfølgingstilbodet til personar med psykiske lidingar og/eller ruslidingar. Vi føreslår ein femårig opptrappingsplan i kommunane til psykisk helse og prioriterer 400 mill. kr i øyremerkte midlar til ein slik opptrappingsplan i 2015. Dette er vår store helseprioritering i kommunane, då vi ser at tilbodet til pasientar med både ruslidingar og psykiske lidingar ikkje er godt nok. I tillegg styrkjer Senterpartiet midlane til helsestasjon og skulehelseteneste med 200 mill. kr utover regjeringa sitt forslag.

Senterpartiet stansar regjeringa si planlagde nedbygging av døgnbehandling i psykiatrien, og vi reverserer den omfordelinga som ligg i budsjettet frå regjeringa, som skal understøtta ei slik nedbygging av døgnbehandling, og det før tilbodet er styrkt ute i kommunane.

I dag er det om lag 23 000 heimebuande demente med behov for eit dagtilbod, som ikkje får det. Senterpartiet aukar innsatsen til utbygging av dagaktivitetsplassar med 50 pst., slik at ein vil kunna få om lag 1 500 nye plassar i 2015. Vi doblar òg regjeringa si satsing på Pårørendeprogrammet, jf. stortingsmeldinga Morgendagens omsorg, for å styrkja rettane til dei pårørande. Kvardagsrehabilitering kan bidra til å auka livskvaliteten og forbetra funksjonsnivået hos heimebuande eldre. Vi vil oppretthalda eit øyremerkt tilskot til kvardagsrehabilitering i kommunane fordi vi har stor tru på at dette kan betra kvardagen til mange eldre og hindra unødig tap av funksjonsnivå.

Profesjonell kunst og kultur skal framleis vera eit tilbod for eldre. Difor løyver Senterpartiet 35 mill. kr til Den kulturelle spaserstokken. Vi styrkjer tilskotsordninga for aktivitet på eldresenter og tilskotsordninga for mat og ernæring i eldreomsorga, og vi aukar støtta til dei frivillige organisasjonane sitt arbeid på helse- og omsorgsfeltet.

Det er stort behov for å sikra rekruttering, kvalitet og kompetanse i kommunehelsetenesta. Legevakt utgjer eit viktig ledd i den akuttmedisinske kjeda, og behovet for å utvikla og styrkja ordninga er stort. Vi styrkjer legevaktsarbeidet i kommunane i 2015. Vi prioriterer òg kompetansehevande tiltak for dei som jobbar innan demensomsorg, for dei som arbeider med barn med nedsett funksjonsevne og deira familiar, og kompetansehevande tiltak når det gjeld lindrande behandling ved livets slutt.

For å sikra auka rekruttering av legar til distriktskommunar og unngå unødvendig vikarbruk prioriterer Senterpartiet fleire midlar til rekrutteringstiltak i distriktskommunar. I tillegg gir vi auka støtte til landsdekkjande frivillige organisasjonar som driv informasjons- og opplysingsarbeid, og til kontaktskapande lågterskelarbeid innan helse- og omsorgssektoren. Vi aukar støtta til Stiftelsen Organdonasjon, hørselhjelperordninga, Hjertelinjen, Demenslinjen og besøkstenesta til Raude Krossen.

Av andre satsingar i Senterpartiets alternative budsjett er ei opptrapping av eingongsstøtta til 1 G frå juli 2015 for å styrkja den økonomiske ordninga for kvinner som ikkje har opparbeidd rett til fødselspengar ved graviditet. Vi aukar òg støtta til tiltak som motarbeider uønskt svangerskap og abort. Det vert øyremerkt 5,5 mill. kr til arbeidet til Sex og Samfunn for å betra reproduktiv helse blant ungdom.

For mange menneske med inkontinens og lettare inkontinens er refusjon av utgifter som følgjer av diagnosen, eit viktig økonomisk bidrag. Regjeringa føreslår å kutta i støtta til forbruksmateriell til dei med lettare inkontinens. Dette vert reversert i Senterpartiets alternative budsjett fordi vi synest det er eit småleg kutt retta mot ei gruppe pasientar som tradisjonelt sett ikkje har hatt sterke talspersonar.

Vi reverserer òg regjeringa si reduserte løyving på tannhelsefeltet, som vi meiner er eit kutt som vil ramma pasientar som slit med tørr munn og syreskade på tennene. Dette er ei utsett pasientgruppe som kan ha store lidingar, ei pasientgruppe som vi meiner framleis må prioriterast.

Eg meiner det er grunn til å vera bekymra over den utviklinga i sjukehusa som vi ser under den nye regjeringa. Regjeringa vil reformera norsk spesialisthelseteneste. Eg nemner fritt behandlingsval, innføring av nøytral moms, innføring av pasientrettsdirektivet. Føretaka vert pålagde å laga ein ny strategi for auka privatisering, for auka innkjøp av private. Føretaka vert òg pålagde ei såkalla effektiviserings- og avbyråkratiseringsreform på 0,6 pst. Til saman utgjer desse eit linjeskifte i norsk helseteneste som vil innebera eit omfang av privat, kommersiell tenesteyting som vi ikkje har sett i norsk helseteneste før. Senterpartiets budsjett og politikk er det gode alternativet til ei slik utvikling.

Med dette vil eg ta opp forslaga frå Senterpartiet.

Presidenten: Representanten Kjersti Toppe har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Sveinung Stensland (H) [17:39:34]: Kjersti Toppe er opptatt av folkehelse og er en ivrig talsmann for nye folkehelsetiltak. Imidlertid, målt i folkehelseparametere gikk det meste feil vei med rød-grønt styre. Det eneste som bedret seg, er tallet på antall røykere, som går ned, og det er mye takket være røykeloven og Dagfinn Høybråten.

Vi mener at det finnes andre metoder enn moralske pekefingre som påvirker befolkningens helsevalg. Hva er det som får Senterpartiet til å tro at mer rød-grønn politikk, som åpenbart har begrenset effekt, virker? Kan det tenkes at endrede holdninger er viktigere enn enda flere statlige pålegg?

Kjersti Toppe (Sp) [17:40:09]: Tusen takk for spørsmålet. Eg har lyst til å retta opp ein ting først: Eg meiner at det ikkje er ein moralsk peikefinger å gi gratis frukt og grønt til ungar i skulen. Det er ingen moralisme i å vilja ha ein time fysisk aktivitet i skulen kvar dag.

Når det gjeld korleis utviklinga har gått, veit vi ikkje korleis det hadde gått utan dei tiltaka vi har. Ein kan snakka så mykje ein vil om haldningsskapande arbeid, men når det gjeld alkohol og kosthald, veit vi at strukturelle tiltak verkar. Det er det som er så synd, fordi Høgre sin politikk med haldningsskapande arbeid høyrest veldig flott ut. Men det er ikkje det som gir resultat, ein er nøydd til å ha strukturelle tiltak, og det er eit politisk ansvar, som nokre parti er villige til å ta og andre ikkje.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [17:41:11]: Kjersti Toppe har den siste tiden vært veldig opptatt av psykisk helse, og da må jeg spørre om fritt behandlingsvalg, siden vi vet at mange har fått hjelp til sine psykiske lidelser uten at det har virket. Vi vet at det er forskjell på tvangslidelser og selvskading, for å nevne noe. Vi vet derfor at riktig behandling er helt avgjørende. Så hvordan klarer Senterpartiet å mene at pasienten vil tape på å kunne velge den behandlingen som er riktig?

Kjersti Toppe (Sp) [17:41:58]: Takk for spørsmålet. Eg deler representanten Kari Kjønaas Kjos sitt engasjement for psykisk sjuke.

Så til problemet med fritt behandlingsval: No har det vore ute ei sak på høyring, og mange av høyringsinstansane åtvarar nettopp mot å innføra dette på områda rus og psykiatri, bl.a. åtvarar Norsk Psykologforening mot det. Dei åtvarar – om det er éin plass ein ikkje skal begynna å innføra dette, er det for denne pasientgruppa. Det er fordi systemet er slik at det favoriserer eller eignar seg for pasientar som har ei avklart problemstilling, som har kanskje ein type behandling som ein skal ha éin gong, og så verta ferdig med det. Det som er den store frykta for fritt behandlingsval, er at intensjonen verkar god, men verkemiddelet vert heilt feil.

Olaug V. Bollestad (KrF) [17:43:06]: Senterpartiet og ikke minst Kjersti Toppe er ivrige forkjempere for helsetjenester og lik behandling landet over. Vi kan som nasjon behandle flere og flere typer sykdommer og ofte sjeldnere og sjeldnere sykdommer. Hvordan tenker Senterpartiet at vi som nasjon skal bli gode på alle typer sykdommer, behandlingsformer, sjeldne sykdomstilfeller og store kirurgiske utfordringer?

Kjersti Toppe (Sp) [17:43:45]: Takk for spørsmålet. Eg lurer litt på kvar representanten vil hen, men dersom det går på samarbeid med andre land i Europa, er det klart at vi er veldige gode på sjukehusbehandling. Vi har på mange område eit av dei største kompetansemiljøa i Europa, og vi kan hevda oss òg i verda, så pasientar får god og moderne behandling og mykje av det beste. Men det er klart at vi òg må samarbeida med kompetansemiljøa i andre land, og sånn som eg forstår dagens regelverk, har vi avtale om det, og det finst gode eksempel på at vi har eit godt samarbeid med kompetansemiljø i andre land når ein ser at her er det noko ein ikkje heilt finn ut av sjølv. Så det må vi berre fortsetja med.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Ketil Kjenseth (V) [17:45:01]: Venstre vil ha et helsevesen som gjør prioriteringer på en åpen, kunnskapsbasert og forutsigbar måte, og som tar i bruk teknologi for å kunne tilby stadig bedre og tryggere pasientbehandling. Venstre vil ha gode offentlig finansierte helsetjenester. God kvalitet på tjenestene er viktigere enn hvem som utfører dem. Venstre vil arbeide for at offentlige, ideelle og private helsetjenestemiljøer skal utfylle hverandre. Det har en egenverdi å kunne ta sine egne valg knyttet til helse og livsstil. Venstre er opptatt av å styrke pasient- og brukermedvirkningen. Fritt sjukehusvalg, brukerstyrt personlig assistanse og velferdsteknologi er eksempler på tilbud og ordninger som kan bidra til dette.

Venstre vil flytte ansvaret for offentlige tjenester så nær borgeren som mulig. Vi mener det er viktig å styrke primærhelsetjenesten og gi et bredere og bedre helsetilbud i borgernes nærmiljø. Flere ressurser og økt kompetanse i primærhelsetjenesten vil etter Venstres mening redusere etterspørselen etter spesialisthelsetjenester og i mange tilfeller gi et kvalitativt bedre tilbud.

En styrking av primærhelsetjenesten og bedre samhandling mellom sjukehus, sjukehjem og øvrig kommunehelsetjeneste vil kunne gi færre reinnleggelser i sjukehus, bedre rehabilitering og økt verdighet. Hverdagsrehabilitering og hjemmebasert rehabilitering gir den enkelte mulighet til å bo hjemme lenger og få behandling i kjente omgivelser.

Venstre mener at helsestasjoner er den delen av helsetjenesten som er best egnet til å jobbe med forebygging for barn og unge. Vi er derfor glad for å ha fått til en ytterligere styrking av helsestasjoner i forliket med regjeringspartiene. Forebygging er viktig i alle livets faser. Helsestasjonene har en unik mulighet til å kunne gripe inn tidlig og forhindre negativ utvikling i kosthold, mosjon eller psykososiale forhold. Forebyggende helsearbeid er viktig for å utjevne sosiale helseforskjeller i Norge. Mye av det helsefremmende arbeidet gjøres i dag av frivillige og ideelle organisasjoner. For Venstre er det derfor viktig å støtte folkehelsefremmende aktivitet i regi av frivilligheten.

For barn og unge spiller fritids- og idrettsorganisasjoner en viktig rolle med tanke på forebygging og etablering av gode helsevaner. Her er det viktig å sikre bredde og inkludering i tilbudet, slik at flere barn blir med. Vi må ikke glemme folkehelseperspektivet i barneidretten i iveren etter å skape enere.

Venstre mener videre at det er særlig viktig å styrke innsatsen knyttet til de store folkehelseutfordringene. Her trenger vi både mer forskning og mer tverrfaglig samhandling for å løse utfordringene. Muskel- og skjelettlidelser påfører sammen med psykiske lidelser mange både fravær, følelse av utenforskap og frustrasjon over system. I tillegg dreier det seg om store helserelaterte trygdeytelser, opp mot 70 mrd. kr per år.

Det er behov for mer kunnskap om muskel- og skjelettlidelser og økt kompetanse for å jobbe tverrfaglig, siden disse lidelsene rammer så store deler av befolkningen. I tillegg er det behov for både økt kapasitet og ny kompetanse. Jeg vil henlede oppmerksomheten på Danmark, hvor noen universiteter har lagd felles utdanningsløp for leger og kiropraktorer de første tre årene. En kiropraktorutdanning i Norge er det på tide å få på plass, men implementert i en vitenskapelig og medisinsk forskning. 10 mill. kr til økt forskning innen muskel- og skjelettlidelser og psykisk helse er en god start.

Videre må vi styrke kommunenes helsetilbud innen psykisk helse, slik Venstre fikk gjennomslag for i Stortinget i vår, og vi ser fram til regjeringas utredning av en opptrapping for førstelinja innen psykiske helsetjenester, med fokus på kvalitet, forebygging og samhandling med spesialisthelsetjenesten og – som vi sa – med en særlig prioritering av barn og unge. Ved psykiske helseplager vil det være en ekstra belastning å miste tilknytningen til arbeidslivet. Og for den som faller ut, kan veien tilbake bli lang. Venstre er derfor opptatt av å få til en bedre samhandling mellom kommuner og mellom Nav og næringslivet med tanke på arbeidsrettede mestrings- og rehabiliteringstiltak. Jeg er glad for at vi i forliket med regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti bl.a. styrker lavterskeltilbudet ved fontenehusene for personer som har eller har hatt psykiske lidelser, slik at de kan oppleve mestring og gis mulighet til å prøve seg i ordinært arbeidsliv. Det er også viktig å få Nav til å ta i bruk fontenehusene som en ressurs og en arena for arbeidsrettet rehabilitering.

Rus og psykiatri var prioriterte områder i regjeringas forslag til statsbudsjett, noe Venstre er glad for. Norge ligger helt i toppen blant de europeiske land når det gjelder overdosedødsfall. Vi trenger derfor nye grep i rusomsorgen og en faglig sterk politikk når det gjelder forebygging, behandling, skadereduksjon og ettervern. Venstre er svært glad for at vi nå får en styrking av ACT-teamene, som gir pasienter med alvorlig psykisk lidelse med tilleggsproblematikk som rusmisbruk og lavt funksjonsnivå, et helhetlig tjenestetilbud med de typer hjelp som trengs innen flere områder.

Velferdsteknologi er tekniske hjelpemidler som styrker den enkeltes evne til å klare seg i hverdagen til tross for sjukdom eller nedsatt funksjon. Det finnes et stort potensial for nye løsninger som kan møte framtidas omsorgsbehov. Venstre mener at digitale løsninger kan bidra til bedre velferd, bl.a. ved å lette kronikernes og hjemmeboendes hverdag. Jeg er glad for at Venstre har fått gjennomslag for å etablere et stort nasjonalt forskningsprosjekt innen velferdsteknologi som er særlig rettet mot kronikere og hjemmeboende, og som vil kunne gjøre hverdagen enklere for svært mange.

Vi skal skape pasientens helsetjeneste. Da er det også viktig å skape den tjenesten for barn. Barn som pårørende gjør mye viktig arbeid for å gi barn et språk for å forklare oss voksne hva de lider av, og hva de sliter med. I Sykehuset Innlandet pågår det et viktig arbeid i samarbeid med Barn som pårørende, Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon og Høgskolen i Lillehammer – medieutdanningen der – for å bruke visuelle kanaler for å formidle og lære opp barn og la barn forstå hva som er utfordringer i familien og i omgivelsene. Det er et viktig arbeid som jeg er glad for at vi har funnet penger til, både i årets budsjett og for neste års budsjett, for å utvikle videre.

Så er jeg også glad for at vi har funnet midler til å gjøre noen pilotprosjekter knyttet til helse- og velferdstilbudet for studenter. En av utfordringene her er at det tilbudet er ulikt finansiert rundt om i Norge. I hovedsak er det overlatt til studentene å bidra til det lokale velferds- og helsetilbudet, men kommunene har det lovpålagte ansvaret. I noen helseforetak bidrar helseforetaket med penger. Noen steder bidrar kommuner som har studiesteder. Men det vanlige er stort sett at verken helseforetak eller kommuner bidrar. Venstre tror at det ligger noe uforløst i studentenes egen involvering her, og at studentsamskipnadene kan være gode aktører for å drive et bredere helsetilbud til studentene.

Så til sjukehus. Kapasitet er viktig. Flere har vært inne på det i foregående innlegg. Vi er nødt til å skape en bedre kapasitet og sikre nødvendig kvalitet. Som sagt er Venstre ikke så veldig opptatt av hvem som utfører jobben, det viktigste for oss er at det er kvalitet, og at det finnes en valgmulighet. Men strukturen er også en del av debatten, og også organiseringen. Venstre er bekymret for, som et resultat av den hovedstadsprosessen vi har sett, Oslo universitetssykehus’ utfordringer. Det er derfor viktig at vi fortsetter debatten om framtidig organisering, også når vi i løpet av neste år får en nasjonal helse- og sjukehusplan som skal se på særlig sjukehusstrukturen. Venstre ønsker ikke en storstilt sentralisering av sjukehus, for oss er det viktig at vi bruker midlene også til å investere i medisinsk-teknologisk utstyr og sikrer en desentralisert sjukehusstruktur. Med den demografien vi går inn i, med en aldrende befolkning som ikke er så mobil, er det viktig. Da er vi nødt til å sørge for at helsetjenestene kommer ut til befolkningen. Så skjer det også en naturlig spesialisering og utvikling innenfor kirurgi som gjør at det er naturlig å sentralisere noe planlagt kirurgi.

Når det gjelder Oslo spesielt, har Venstres landsstyre nylig gått inn for at vi vil rive pasientbygget på Radiumhospitalet og bygge et nytt pasientbygg der, etablere et protonsenter der. Vi mener at det er en svært viktig jobb å gå i gang med, og at det er viktig at vi nå parkerer den storstilte Campus Oslo-utredningen som har pågått, at vi ikke sliter oss ut på å bruke mange midler på å planlegge en mastodont som det vil være umulig å realisere. Det er pasientens helsevesen vi skal skape, og vi ser i Oslo hvor vellykket de lokalsjukehusene vi har der, er – Diakonhjemmet og Lovisenberg. Vi trenger et nytt lokalsjukehus i Oslo.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tove Karoline Knutsen (A) [17:55:17]: I 2013 ble det gjort et utredningsarbeid som konkluderte med at vi må ta i bruk den kapasiteten som finnes ved Rettsgenetisk senter i Tromsø, dersom vi skal nå målsettinga om flere og raskere DNA-analyser til bruk i strafferettspleien. Det er et eget representantforslag som skal debatteres seinere i dag, og i merknadene til helsebudsjettet tar Arbeiderpartiet til orde for at Rettsgenetisk senter nå skal være miljø nr. 2 i Norge for slike analyser. Så er det slik at Venstre tidligere åpent har støttet dette, men vil, etter det jeg forstår, stemme for regjeringas opplegg, som går ut på at man vil anbudsutsette slike oppdrag for å få inn flere private, kommersielle aktører.

Venstre er veldig opptatt av personvern. Håndtering av menneskelig DNA krever høyeste grad av sikkerhet og kompetanse. Kan representanten Kjenseth se at regjeringas planer om å bringe flere kommersielle aktører inn i arbeidet med DNA-analyser har noen personvernmessige utfordringer?

Ketil Kjenseth (V) [17:56:18]: Umiddelbart ser jeg ikke helt det. Der vi står i dag, er det faktisk en personvernutfordring som det er. Vi mangler IKT-systemer som gjør at ulike aktører i det offentlige kan snakke sammen. Vi er nødt til å få på plass det.

Så vil det være sånn med en anbudsutsetting og eventuelle private aktører, som for øvrig benyttes også i dag, og mange utenlandske aktører, at det må kunne stilles krav om personvern. Så vi ser ikke på det som en veldig stor utfordring innenfor det feltet.

Kapasiteten er viktig, og det miljøet som er i Tromsø i dag, er det også viktig å bygge videre på, at de kan få ta i bruk DNA-analyser for å styrke det faglige grunnlaget for det miljøet som er der. Vi ser ingen motsetning i det. Men vi ser at politiet får en viktigere og viktigere rolle i arbeidet med DNA-analyser i Norge. Så vi er nysgjerrige på å få tatt i bruk den økonomien som ligger i politiet, også til å styrke det miljøet.

Sveinung Stensland (H) [17:57:31]: Samarbeidspartiene ble i budsjettforliket enige om å fordele 30 mill. kr ekstra til utvikling av velferdsteknologi. Representanten Ketil Kjenseth påpekte i spørretimen 3. desember at regjeringen valgte å fordele disse via Fylkesmannen, uten at Venstre selv har skissert en bedre løsning. Hvordan ser Venstre for seg at disse midlene best fordeles, til gode for prosjekter i omsorgssektoren i Norge? Og har Venstre tatt inn over seg at omsorgstjenestene i Norge i all hovedsak er et kommunalt ansvar, som i stor grad følges opp av fylkeslegen?

Ketil Kjenseth (V) [17:58:11]: Min bekymring var knyttet til at vi skal bygge opp et helsebyråkrati også hos Fylkesmannen, og jeg ser ikke at fylkesmennene i dag har en særlig kompetanse knyttet til velferdsteknologi. Jeg forstår at Høyres intensjon og regjeringas intensjon er at pengene skal komme ned til kommunene. Hvis Fylkesmannen er en effektiv kanal for det, er det helt greit. Vi har, som representanten sier, ikke foreslått å gjøre noen endringer på det.

Vi har fått gjennomslag for et stort nasjonalt prosjekt innenfor velferdsteknologi. Da er det viktig for oss at vi sørger for at vi får kunnskap og lærdom som gjør at mange hundre små prosjekter rundt om i Kommune-Norge ikke gjør den samme feilen. At vi får kunnskap om implementering og tar i bruk teknologi som finnes, er veldig viktig. Når det nasjonale prosjektet kommer på plass, har vi ingen stor bekymring for at fylkesmennene ikke skal tildele riktig til lokale prosjekter i kommunene.

Kjersti Toppe (Sp) [17:59:23]: Eg registrerer at representanten Kjenseth vil ha meir forsking og utvikling i sjukehus, ein snakkar om meir kapasitet ved sjukehus, og at ein ønskjer ein desentralisert sjukehusstruktur. Alt dette er veldig positivt, men det som er uforståeleg for meg, er at Venstre då er meir høgre enn Høgre sjølv og kuttar i sitt sjukehusbudsjett. I Venstre sitt alternative statsbudsjett kuttar ein i sjukehusbudsjettet med 250 mill. kr. No er det jo slik at eit kutt på 250 mill. kr vil bety færre behandlarar, mindre kapasitet og mindre forsking og utvikling, så kva er logikken bak det sjukehuskuttet som Venstre går inn for?

Ketil Kjenseth (V) [18:00:20]: For det første deler vel Venstre og Senterpartiet det syn at det er viktig å satse på folkehelseforebygging, bruke mer penger på det og sånn sett gi flere et bedre liv – jo før, jo heller.

Når det gjelder vår prioritering, tror vi i motsetning til Senterpartiet at det er mulig å bruke ledig kapasitet blant ideelle og private aktører noe mer, og på den måten få en effektivisering av dagens offentlige sykehus, hvor vi opplever betydelige ventelister og store utfordringer med faktisk å finne fram og få en time.

Jeg tror at systemet trenger en utfordring fra andre aktører for å vise at det er mulig å gjøre det på andre måter. Vi har skapt noen mastodonter som sliter med å ta i bruk ny teknologi, særlig IKT-teknologi, og da går det med for mye ressurser til byråkrati og administrasjon.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Audun Lysbakken (SV) [18:01:44]: Å lage statsbudsjett handler om å prioritere det viktigste først. Det har regjeringen mislyktes med. Regjeringen prioriterer skattekutt for dem som trenger det minst, først. Gjennomføringskraften på vegne av overklassen er stor, handlingsrommet på alle andre områder er tilsvarende begrenset. Derfor ser vi at regjeringen ikke er i nærheten av å oppfylle de forventningene regjeringspartiene selv har skapt i helse- og omsorgspolitikken.

SV prioriterer annerledes. Vi vil gjøre det som er viktigst først. Derfor vil vi øke satsingen på helse, men vi vil også fordele helsekronene på en annen måte. Alle partier snakker om forebygging – i SVs alternative budsjett er forebygging den viktigste helsesatsingen.

Vi har et rystende klasseskille, en rystende sosial ulikhet i helse i Norge. Den sosiale ulikheten i helse er stor, og skillene blir skapt allerede i barndommen. For hvert t-banestopp man beveger seg østover her i Oslo, faller den gjennomsnittlige levealderen. Det handler om ulike yrkesliv, det handler om levekår, og det handler om livsstil og vaner. Den store utfordringen for framtiden er derfor å føre en forebyggende politikk som kan utjevne disse forskjellene. Helsepolitikken kan ikke bare handle om hva vi skal gjøre med mennesker når de havner på sykehus, den må i mye større grad handle om hvordan vi skal unngå at flere havner der.

Framtidens viktigste velferdsreform er derfor heldagsskolen, mener SV. Den vil være et betydelig løft for folkehelsen. Barn som går på skolen uten mat eller sjelden spiser sunt, risikerer å utvikle betydelige helseproblemer. Barn som sitter stille og sjelden oppfordres til fysisk aktivitet, blir lett morgendagens pasienter med livsstilssykdommer. Derfor foreslår SV i sitt alternative budsjett å bevilge om lag 900 mill. kr til gratis brødmåltid i skolen, til frukt og til fysisk aktivitet i grunnskolen fra høsten av. Vi ønsker å øremerke 395 mill. kr til skolehelsetjeneste og helsestasjoner. Det er en del av en opptrapping til 1 500 nye årsverk i løpet av perioden. Det vil bety at barn som utvikler psykisk eller fysisk sykdom, kan fanges opp tidlig, ses av voksne i sin skolehverdag på en helt annen måte enn i dag. Men som Sykepleierforbundet påpekte i komiteens budsjetthøring, er regjeringens forslag om penger til skolehelsetjenesten altfor dårlig. Uten øremerking kommer disse pengene ikke fram til dem de er ment for, og SV foreslår derfor øremerking av hver krone.

Den lille jenten som går på skolen uten mat, er vårt ansvar. Den lille gutten som sliter psykisk uten at noen tar tak i det, er vårt ansvar. Nobelprisvinner i økonomi James Heckman har regnet seg fram til at den mest lønnsomme investering et samfunn kan gjøre, er de investeringene som sørger for at det vanskeligstilte barnet blir en trygg voksen. Det tar SV konsekvensen av. Vi ønsker å bruke de store pengene i dette helsebudsjettet på de små menneskene. Vår satsing på barn og folkehelse står i skarp kontrast til regjeringens folkehelsepolitikk, kanskje best symbolisert ved at på samme tidspunkt som pengene til frukt og grønt i skolen forsvant ut av budsjettet, kom penger til billigere alkohol på taxfree inn i budsjettet.

De siste ukene og månedene har jeg, og mange andre på Stortinget, mottatt en flom av e-poster fra pasienter og pårørende, som viser at virkeligheten i psykiatrien dessverre er annerledes enn det glansbildet av utviklingen som regjeringen har vært opptatt av å tegne i det siste. Mange av dem som er sykest, opplever at hjelpen bygges ned. Traumeenheten i Bodø er lagt ned. Nå trues tilbudet til mennesker med angstlidelser på Østmarka i Trondheim og Rus- og psykiatriposten ved UNN i Tromsø. Begrunnelsen er ikke faglige vurderinger, men økonomi.

Regjeringen forsvarer seg med sin såkalte gylne regel, om at veksten innenfor rusfeltet og psykiatri skal være sterkere enn veksten innenfor somatikk. Men denne regelen er ikke særlig gyllen når vi ser på hvordan den blir praktisert. For det første er det snakk om prosentvis vekst, for det andre viser det seg nå at kreativ telling bidrar til at helseregionene når målet. I stedet må vi bevilge mer penger direkte til flere behandlingsplasser til rusomsorg og psykisk helse. Det gjør SV i sitt alternative budsjett.

Mens folkehelse er den ene store utfordringen for framtiden, så er den andre å sikre lik tilgang til gode helsetjenester. Regjeringen ønsker å gjennomføre et systemskifte i helsevesenet vårt med kombinasjonen av såkalt fritt behandlingsvalg og EUs pasientrettighetsdirektiv. Det innebærer å akseptere at helsetjenester skal omsettes i et marked, som om de var industriprodukter.

SV er mot en utbygging av en større kommersiell sektor i norsk helsevesen og mot å tappe norske sykehusbudsjetter for å finansiere private klinikker i utlandet. Helsevesenet skal ikke tjene penger, det skal tjene folk. Omsorg er omtanke og ikke butikk. Det vi ser nå, er begynnelsen på en ny måte å prioritere på, der de pasientene som lønner seg mest, vil kunne komme til behandling først. SV vil heller ha et helsevesen der det er de pasientene med størst behov som skal slippe fram først. Derfor går vi imot bevilgningen til fritt behandlingsvalg. Vi vil heller bruke pengene på økt aktivitet i offentlige sykehus, derfor vil vi øke investeringene i sykehusene våre. Vi tror bedre organisering, investering i moderne operasjonsstuer og utvidede åpningstider på fellesskapets sykehus er veien å gå for å få ned ventetiden.

NRK har nylig dokumentert uverdige forhold i norsk eldreomsorg. Underernæring, ulovlig bruk av tvang samt ensomhet rammer enkelte av våre pleietrengende eldre. Vi vet alle at det ikke er hovedbildet av norsk eldreomsorg, men ett eneste sånt eksempel er et for mye.

Det største problemet i omsorgen i dag er at det er for få helsefagarbeidere og sykepleiere på jobb. Det blir for lite tid til å ta seg av hver enkelt, det blir for mye løping og for høyt sykefravær. For meg er disse damene – for de fleste av dem er kvinner – velferdsstatens store helter, og vi trenger flere av dem. Økt grunnbemanning er det viktigste enkeltgrepet for en bedre omsorg, og det kan kommunene få til. Kommuner som har hatt mot til å satse, har opplevd at økt grunnbemanning ikke trenger å være dyrt, fordi det også kan medføre lavere utgifter til sykefravær og vikarbruk. Mer tid til den lille praten, til turen ut eller det stille samværet som gir verdighet og trivsel, er uansett den største gevinsten. Derfor foreslår vi en pott til forsøk med økt grunnbemanning på flere sykehjem i vårt alternative budsjett. Og viktigst: Vi foreslår en kommuneøkonomi som ville gjort det mulig å ruste opp eldreomsorgen rundt om i landet.

Fortsatt bor ca. 2 000 pleietrengende eldre på dobbeltrom på norske sykehjem. Noen gjør det fordi de ønsker det, kanskje et ektepar eller to gamle venner. Men for dem som ikke ønsker det, er det en uakseptabel situasjon. Også i den siste fasen av livet er det en samfunnsoppgave å sørge for verdighet og trivsel for den enkelte. De fleste kommuner har løst denne oppgaven, og derfor er det rimelig å kreve at også etternølerne skal klare det. Regjeringen har rotet seg inn i en rabattordning som viser seg å være en fiasko. På spørsmål fra SV har departementet bekreftet at en kommune faktisk kan spare penger på å investere i dobbeltrom med regjeringens opplegg – riktignok en ubetydelig sum, men meningen med forslaget var jo stikk motsatt. Rabattordningen er feilslått og må avskaffes. Det som kan få fart på avviklingen av de siste tvangssamboerskapene i norsk eldreomsorg, er et lovforbud, kombinert med sanksjoner for dem som bryter det. Det foreslår SV i dag.

Det er på tide også å stoppe stoppeklokkene i hjemmetjenestene rundt om i landet. I København har en tillitsreform som gir pleierne tid og rom til å styre arbeidsdagen uten stoppeklokker, vist seg å gi de eldre et mye bedre tilbud. Da kan hjemmesykepleieren bruke litt ekstra tid hos fru Hansen den dagen hun er ensom og redd, og heller litt kortere tid hos herr Olsen den dagen han har overskudd. Det vil være en omsorg med utgangspunkt i menneskers behov, i stedet for trange mål og skjema. SV foreslår derfor en bevilgning til utvikling av lokale tillitsreformer i omsorgen og innføring av en ordning hvor eldre med store omsorgsbehov kan få bestemme over en halvtime de får av kommunen hver uke.

SVs alternative budsjett er et budsjett for folkehelse, for fellesskapsløsninger og for mer tid og tillit i omsorgen. Med det tar jeg opp de forslagene som SV er alene om i innstillingen.

Presidenten: Representanten Audun Lysbakken har tatt opp de forslagene han refererte til.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [18:12:08]: I dette budsjettet ser vi at den ideologiske ryggraden til SV er i ferd med å komme på plass igjen, og ulikheter mellom de rød-grønne partiene blir mer synlige. Det kan se ut som om det har vært godt å komme ut av regjeringskontorene, og at man nå begynner å tenke nytt.

Men på ett område må jeg si at SV-ideologien bekymrer meg. Jeg aksepterer at SV er imot EU, men at partiet vil nekte norske pasienter å få mulighet til sykehusbehandling i utlandet, mener jeg er ille. Noen små pasientgrupper i Norge opplever at deres tilbud ikke er godt nok. Det er kanskje bare ett fagmiljø i Norge, og de vil kunne dra veldig stor nytte av muligheten til å benytte utenlandske fagmiljøer for å bli friske. Dette handler om viktige pasientrettigheter for noen få, sårbare pasientgrupper, som har rett til behandling, og som vil få den til samme kostnad i utlandet som her hjemme. Kan representanten Lysbakken forklare meg hvorfor det er så viktig for SV å stikke kjepper i hjulene for disse pasientene?

Audun Lysbakken (SV) [18:13:07]: Det er i dag – og det er SVs politikk at det skal være – en anledning til å kunne benytte seg av tjenester i utlandet når det trengs. Problemet med pasientrettighetsdirektivet sånn som det nå foreslås gjennomført av regjeringen, er både at den forhåndsgodkjenningsordningen som forrige regjering foreslo, som ville gitt bedre kontroll på denne prosessen, er avskaffet, og at vi har fått tydelig melding fra regjeringen om at ESA ser ut til å mislike måten det var planlagt utført på. For oss viser det at vi er på vei mot å få et helsemarked i Europa som gjør at vi frykter for både en storstilt utbygging av kommersielt helsevesen, manglende mulighet til å kontrollere hvor pengene skal gå i framtidens helsevesen, og en tenkning rundt helse som vare som vi tror vil gjøre at lommeboken får mer å si i framtiden og pasientenes behov mindre. I tillegg er jeg litt forbauset over at regjeringspartiene tar problemstillingen rundt antibiotikaresistens så lite på alvor i forbindelse med denne saken.

Morten Wold (FrP) [18:14:19]: Under åtte år med den rød-grønne regjeringen så vi at todelingen i helsevesenet forsterket seg. Stadig flere betalte seg ut av helsekøen fordi man ikke ønsket å vente på behandling hos det offentlige.

For å redusere køene i det offentlige helsevesenet innfører derfor Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen fritt behandlingsvalg. Det skal sikre at pasienter kommer raskere til behandling på riktig sted. I SVs alternative statsbudsjett vil partiet erstatte fritt behandlingsvalg med økt aktivitet i offentlige sykehus.

Derfor blir mitt spørsmål til representanten Lysbakken: Vil han at todelingen vi så i helsevesenet under den rød-grønne regjeringen, der de med tykkest lommebok kjøpte seg ut av helsekøen, skal fortsette? Synes representanten det er riktig at det skal bli – for å bruke hans egen språklige sjargong – bedre helsetjenester for dem som har mest fra før?

Audun Lysbakken (SV) [18:15:15]: Jeg synes det er modig hver gang de borgerlige partiene snakker om dette med todeling, for det minner meg på hva de gjorde forrige gang høyresiden hadde makten. Da var det altså sånn at høyresiden innførte skattefradrag for private helseforsikringer, som vi avskaffet da vi kom til makten. Og så har man i ettertid latt som om man er veldig bekymret for at stadig flere har fått privat helseforsikring.

Så vet vi at det er i veldig liten grad norske borgere selv som tegner privat forsikring, det er det arbeidsgiverne som gjør. Det tror jeg reflekterer at folk flest føler lite behov for det.

Fritt behandlingsvalg skaper ikke økt kapasitet i det norske helsevesenet. Fritt behandlingsvalg innebærer en annen måte å prioritere mellom de ressursene vi allerede har, på. Da mener vi at det vil føre til en måte å prioritere på som stiller de pasientene som er lønnsomme i kommersielle klinikker, i en gunstig posisjon, og de som ikke er det, i en ugunstig posisjon, og det mener vi er en urettferdig og lite hensiktsmessig måte å prioritere helsekronene på.

Ketil Kjenseth (V) [18:16:22]: Aller først vil jeg rose SV for et budsjett som inneholder spennende anslag.

Når det gjelder tidlig innsats og den innsatsen SV vil sette inn, deler Venstre mye av SVs syn. De kaller det heldagsskole. Når man skal ha penger til brødmat, til frukt og grønt og til fysisk aktivitet og deler det på tre, står man igjen med ca. 300 mill. kr til fysisk aktivitet. Det blir om lag tre minutter fysisk aktivitet i løpet av en skoledag for én elev. Det er ikke mye, og det sier noe om hvor mye penger som skal til.

Men mitt spørsmål er nå – for vi har mange ufaglærte lærere i norsk skole, og vi sliter med å rekruttere til lærerutdanning – skal lærerne nå også bli helsearbeidere?

Audun Lysbakken (SV) [18:17:16]: Det rekker nok til mer enn tre minutter med fysisk aktivitet, men representanten har rett i at vi må dele pengene opp på en smart måte og begynne et sted. Det vi har foreslått i vårt budsjett, er å begynne i 5.–10. klasse i grunnskolen fra høsten av. Helårseffekten når man utvider dette til en halvtime i hele grunnskolen, vil selvfølgelig bli større.

Representanten Kjenseth har også rett i at den viktigste begrensningen når det gjelder innføringen av heldagsskolen, ikke er penger, det er folk. Derfor kan dette tilbudet bare bygges opp i den takten vi får flere folk. Det vil innebære et behov for flere lærere, derfor foreslår vi en ressursnorm. Men det vil også innebære en mulighet til å få flere andre yrkesgrupper inn i skolen, og det mener vi er nødvendig. Men utvidingen av timer knyttet til både fysisk aktivitet og leksehjelp, som vi foreslår, skal være under veiledning av faglig kvalifisert personell.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Bent Høie [18:18:35]: Regjeringens visjon er å skape pasientens helsetjeneste.

Vi vil flytte makt – fra systemet til pasientene.

Vi vil spre makt – og ta alle gode krefter i bruk.

Vi skaper mestring – gjennom å fornye, forenkle og forbedre.

Vi er godt i gang. Budsjettet som vi diskuterer i dag, bringer oss nok et steg i riktig retning.

Vi er fortsatt opptatt av ikke bare å prate om alt det som er bra i norsk helsetjeneste, men også å gjøre noe med det som må bli bedre.

Åpenhet om både det som er bra, og det som ikke er godt nok, er nødvendig om vi skal forbedre tjenestene og skape tillit til det arbeidet vi gjør. – For eksempel at vi har en helsetjeneste som ofte er veldig god på overlevelse, men mindre god på opplevelse. Fortsatt venter for mange unødvendig lenge på helt nødvendig behandling. Mange eldre og omsorgstrengende får ikke gode nok tjenester, og fortsatt er det behov for et løft for personer med rusproblemer og psykiske utfordringer.

Derfor har regjeringen fremhevet tre viktige målsettinger:

For det første: Vi skal redusere unødvendig venting for pasientene.

Neste år vokser budsjettet til pasientbehandling med nærmere 2 mrd. kr. Det gir en høy aktivitetsvekst sammenliknet med tidligere år. Regjeringen har lagt til rette for en høyere vekst i pasientbehandlingen i sine to første budsjetter sammenliknet med hva de rød-grønne fikk vedtatt gjennom sine åtte.

Vi bevilger mer penger til sykehusene. Det investeres i bygg, utstyr og moderne IKT. Vi styrker pasientens rettigheter og tar alle gode krefter i bruk. Vi vet at ledig kapasitet har stått ubrukt, samtidig som pasienter har ventet på behandling.

Neste år starter innføringen av fritt behandlingsvalg. Vi gjør tre viktige grep:

Vi bevilger 150 mill. kr til dette.

Sykehusene skal øke sine kjøp av tjenester fra private gjennom anbud.

Vi fjerner aktivitetstaket i de offentlige sykehusene som gir rom for å drive mer effektivt og behandle flere pasienter.

Det er å lytte til hva pasientene forteller oss. – Som rusavhengige som forteller om lange ventetider når motivasjonen for behandling er der, og plassene som først er ledige når motivasjonen er borte. Det er å sette pasienten i sentrum i det vi gjør.

Vi flytter makt – fra systemet til pasienten.

For det andre: Å øke kapasiteten og styrke kvaliteten i pleie- og omsorgssektoren.

Det er positivt at vi blir flere eldre, som lever flere friske år. Vi skal tilrettelegge for at de får mulighet til å leve et aktivt liv. Men – vi må sørge for gode omsorgstjenester og sykehjemsplasser når behovet for det kommer. Utbyggingen har ikke vært god nok. Kompetansen i tjenestene samlet sett er for lav.

De siste ukers mediedekning har minnet oss på hva vi lenge har visst, og som en altfor lenge ikke har gjort nok med. For mange mennesker er forholdene i omsorgstjenestene ikke verdige nok. Ingen kan unngå å bli berørt av fortellinger om ansatte som gråter når de går av vakt, og eldre som ikke får de tjenestene de har behov for.

Vi har vært tydelige på én ting som er nødt til å skje om vi skal lykkes bedre med dette: Staten må ta et større ansvar for både utbygging og kompetanseheving i denne kommunale tjenesten.

Allerede ser vi resultater av ny politikk.

I år er statens tilskuddsandel ved utbygging av pleie- og omsorgsplasser i kommunene økt. Staten tar nå halve regningen. Den 31. oktober hadde kommunene allerede søkt om 500 flere tilsagn om tilskudd enn i hele 2013. En ramme på 2 500 enheter i 2015 legger til rette for ytterligere kapasitetsøkning og renovering.

Regjeringen vil også utrede et forsøk med statlig finansiering i omsorgen. Det må ikke bare komme flere ledige rom; vi trenger også flere folk til å gjøre jobbene.

Pasienter og brukere med omsorgsbehov har ofte sykdommer og helseproblemer som krever avansert kompetanse å ivareta. Det snakkes viktig og også helt riktig om behovet for varme hender. Men ansatte i de kommunale pleie- og omsorgstjenestene trenger å ha mer enn varme hender. De trenger også å ha veldig kloke hoder. Derfor satser vi mer på kompetanse i tjenestene. Vi utarbeider nå en ny demensplan der vi samarbeider med Nasjonalforeningen for folkehelsen og involverer mennesker med demens i utarbeidelsen av planen.

For det tredje: Vi skal prioritere bedre behandling og forebygging innen psykisk helse og på rusfeltet.

For lenge har personer som sliter med rus og psykiske helseproblemer, ikke blitt tilstrekkelig prioritert. Tilbudet har vært for dårlig, ventetidene for lange, valgfriheten for liten, og forebyggingen har ikke vært god nok.

Politikk har konsekvenser. Da den forrige regjeringen ba sykehusene slutte å prioritere rus og psykisk helse, fikk det konsekvenser for pasientene. Det så vi i SAMDATA-rapporten for 2013.

Noe av det første vi gjorde da vi kom i regjering, var å gjeninnføre den gylne regel om at helseregionene skal prioritere rusfeltet og psykisk helse igjen. Vi har bedt dem kjøpe mer tjenester av ideelle og private til disse gruppene og gitt dem ressurser for å gjøre det.

Fritt behandlingsvalg innføres først for mennesker med rusavhengighet og psykiske helseutfordringer. Men altfor mange blir for syke før de får hjelp – som den unge jenta som ikke vet hvor hun skal henvende seg når hun merker at de tunge tankene trenger seg på – fordi det mangler et godt nok tilbud i kommunene, fordi skolehelsetjenesten ikke er godt nok tilgjengelig, fordi kommunene mangler psykologtjenester.

Derfor må vi satse spesielt på de kommunale tilbudene.

Kommunene får 200 mill. kr mer til arbeid med rus og psykisk helse. Halvparten øremerkes til det første. I år gjeninnførte vi øremerkingen av midler til det samme som forrige regjering fjernet.

Helsestasjons- og skolehelsetjenesten styrkes betydelig i år og neste år gjennom kommunenes rammer – 180 mill. kr i fjor, 270 mill. kr i årets budsjettforslag.

Enigheten med Venstre og Kristelig Folkeparti vil gi et ytterligere løft for mennesker med rusproblemer og psykiske helseproblemer i 2015. Neste år kommer regjeringen med en opptrappingsplan på rusfeltet, som spesielt vil ha oppmerksomhet på de kommunale tilbudene. Det er mye ugjort for dem som sliter med rus og psykiske helseutfordringer. Budsjettet for neste år vil ikke løse dette, men det viser absolutt at vi er på rett vei.

I budsjettet for 2015 styrker vi også folkehelsepolitikken. Neste år kommer en ny folkehelsemelding. Tre hovedsatsinger i den vil være å integrere psykisk helse i folkehelsearbeidet, satse på aktiv aldring og å legge bedre til rette for sunnere valg.

Noe av det viktigste folkehelsearbeidet som skjer, skjer utenfor helsesektoren. – Skolepolitikken som hindrer frafall, friluftspolitikken som lar oss være aktive, sykkelstiene som gjør oss mer aktive, kulturpolitikken som styrker idretten.

Budsjettet viser ikke bare at regjeringen satser på og prioriterer helse. Det viser også at vi er i gang med et helt nødvendig reformarbeid som skal skape pasientens helsetjeneste. Penger alene er ikke svaret. Vi må også vise vilje til omstilling og tenke nytt om vi skal bli bedre. Vi skal fornye, vi skal forenkle, og vi skal forbedre.

Neste år innfører vi standardiserte pakkeforløp innen 27 kreftområder. Det skal gi raskere diagnose og behandling og ikke minst et bedre møte med helsetjenesten for pasienter som har mistanke om kreft, eller har fått kreft. Pasienter skal få god informasjon om behandlingen, slippe medisinsk ubegrunnet venting og ikke så ofte bli kasteballer i systemet som de opplever i dag. For mange pasienter opplever det Per Fugelli har kalt «engangslegene», og føler seg usikre på hva som er neste steg i behandlingen. Regjeringen har på høring et forslag som gir alvorlig syke rett til kontaktlege for å slippe å forholde seg til for mange leger og uklar informasjon. Disse to tiltakene handler ikke primært om budsjetter; de handler rett og slett om å ta et valg om å sette pasienten i sentrum. Det gjør denne regjeringen i alt det arbeidet vi gjør.

Budsjettet for neste år viser at det er vilje til å følge opp de målsettingene vi har:

Vi styrker sykehusenes økonomi, legger til rette for høy vekst i pasientbehandlingen og innfører fritt behandlingsvalg for å redusere unødvendig venting for pasientene.

Vi lar staten ta et større ansvar for å bygge ut kapasitet og kompetanse i omsorgstjenestene for å sikre at kommunene kan gi tjenester av god kvalitet når folk trenger dem.

Vi prioriterer rusfeltet og psykisk helse i både spesialist- og kommunehelsetjenesten fordi pasienter innen disse gruppene for lenge har opplevd et for dårlig tilbud.

Pasientenes rettigheter styrkes. Pasientenes valgfrihet utvides. Vi skaper pasientens helsetjeneste i dag for å gi alle rask behandling, god omsorg og trygge tjenester i fremtiden.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tove Karoline Knutsen (A) [18:28:53]: «Dagens Medisin» har i flere artikler skrevet om en meget spesiell sak, der en privat, kommersiell aktør kommer reisende nordover til Finnmark, behandler et antall psykisk syke pasienter til skyhøy timepris, med et usedvanlig intenst behandlingsopplegg og med manglende samhandling med det offentlige helsevesen i pasientens nærområde. Det er HELFO som har inngått og godkjent avtalen som ble gjort i 2012, i forbindelse med fristbrudd.

Helseministeren har tidligere fått spørsmål i Stortinget om hva han vil gjøre i denne saka. Da har han kommet med følgende svar: Det er pasientene sjøl som bestemmer. Om kostnadsbildet sier han: Markedssituasjonen påvirker konkurransesituasjonen og dermed timeprisen.

Mitt spørsmål, som jeg gjerne vil ha konkret svar på, er som følger: Er helseministeren fremdeles fornøyd med det som skjer i denne saka? Og dersom han er det, synes han saka i Finnmark tjener som et eksempel til etterfølgelse for regjeringas prestisjereform fritt behandlingsvalg?

Statsråd Bent Høie [18:29:47]: Den avtalen som representanten tar opp, ble inngått av HELFO under forrige regjering. Den er også i det systemet som Arbeiderpartiet tar til orde for at vi skal ha mer av.

Vi skal innføre fritt behandlingsvalg. Det vil innebære at vi setter prisene under det som er vanlige anbudspriser som en oppnår på denne måten. Dermed unngår en den type situasjoner som den som her beskrives, fra Finnmark. Det er en av grunnene til at jeg i høringsutkastet på dette området har justert forslaget til fritt behandlingsvalg for å ha en tøffere prispolitikk overfor de private aktørene, mens Arbeiderpartiets budsjettsforslag jo legger til rette for mer av det systemet som vi ser i Finnmark.

Olaug V. Bollestad (KrF) [18:30:40]: Statsråden er opptatt av gode IKT-løsninger og å bruke IKT som verktøy for å skape pasientens helsetjenester. Budsjettet viser også at en er opptatt av det, men en av hovednyhetene i dag er at journalsystemene ikke fungerer sånn vi hadde tenkt. Det er et viktig verktøy for å oppnå pasientens helsetjenester. Pasientopplysninger kommer på avveier eller på feil pasient.

Mitt spørsmål til statsråden er: Vil statsråden ta noen nasjonale grep for IKT-løsninger i framtiden, sånn at det ikke blir opp til hvert enkelt helseforetak eller hver enkelt fastlege å velge IKT-løsninger, og sånn at vi skal klare å løse IKT-utfordringene sammen med velferdsteknologi og sykehusbehandling?

Statsråd Bent Høie [18:31:42]: Svaret på det er ja. Derfor bestilte jeg, med en gang jeg ble helseminister, tre rapporter som beskriver utfordringsbildet på dette området, og det er i samsvar med det som senere kom fram i Riksrevisjonens rapport, og som det har vært oppslag om på TV2 nå. Det er også grunnen til at vi i år etablerer Nasjonal Helse IKT, som er lokalisert i Bergen, og som skal sikre en sterkere nasjonal styring av helseregionenes innføring av ny IKT. Vi har nå en full gjennomgang av hele styringssystemet i IKT-sektoren, bl.a. også Helsedirektoratets styringssystem. En av hovedhensiktene med det er å få involvert bl.a. kommunenes systemer.

Lovendringen som Stortinget vedtok før sommeren, var et helt vesentlig skritt for faktisk å lage det lovmessige rammeverket for å kunne realisere dette, fordi nå er det også mulig at informasjon kan følge pasienten gjennom helsetjenesten. Så vi er i gang med å skape et nasjonalt styringssystem også for dette.

Kjersti Toppe (Sp) [18:32:58]: Eg lyttar nøye når statsråden taler, og i fjorårets debatt var ikkje folkehelse eller førebygging nemnd med ei setning. Så eg vil gratulera statsråden, for det var med i årets innlegg. Det synest eg er positivt.

Statsråden seier at regjeringa prioriterer folkehelsesatsing, men eg kjem berre på tiltak som regjeringa har kutta: Dei har kutta frukt og grønt, løyveordninga for tobakk og bemanningskravet for solarium. Dei har auka taxfree-kvotane for alkohol, liberalisert opningstider og sendt ut forslag om å liberalisera reklamereglane for alkohol osv.

Dei skal styrkja skulehelsetenesta, men det er ikkje primærførebygging, så eg vil spørja statsråden: Har regjeringa kome med eitt forslag innan primærførebygging i året som har gått?

Statsråd Bent Høie [18:34:00]: Jeg mener at i det statsbudsjettet som Stortinget nå er i ferd med å behandle, ligger det en betydelig satsing på folkehelsen, som er forsterket i budsjettforliket med Kristelig Folkeparti og Venstre.

Det ligger i det å skape en god skole som har høy kvalitet, for det å ikke lykkes i skolen og ha frafall fra videregående skole er noe av det som gir noen av de største folkehelseutfordringene vi har.

Det ligger en styrking av kvaliteten i barnehagene, noe som er en betydelig folkehelsesatsing.

Det ligger en styrking av friluftslivsaktiviteter. Nå går vi inn i friluftslivets år.

Det ligger en betydelig satsing på idrett, som også er viktig i folkehelsearbeidet.

Det ligger en styrking knyttet til utbyggingen av sykkel- og gangstier, som er viktig i folkehelsearbeidet. Og skal en ta det ekstra langt, kan jeg også si at det er en styrking av utbyggingen av skogstier og skogsbilveier, som Senterpartiet også er veldig for. Få veier blir brukt så mye til turgåing, jogging og sykling som dem.

Så det ligger veldig mye bra folkehelsepolitikk i dette budsjettet.

Ketil Kjenseth (V) [18:35:12]: Vi deler et engasjement for dem som sliter med psykiske helseutfordringer. I den forbindelse har jeg stilt statsråden et skriftlig spørsmål angående foreslåtte kutt i psykisk helse i Helse Førde. I svaret fra statsråden går det fram at det har vært en aktivitetsvekst i 2014 innenfor psykisk helse, knyttet til tilbudet både for barn og unge og for voksne. Men i regnskapstallene for 2014 går det fram at den økonomiske veksten innenfor somatikk er på 7 pst., og at den innenfor psykisk helse er på 1–1,5 pst.

Spørsmålet er om statsråden er bekymret for disse underliggende vekstfaktorene knyttet til lønn, teknisk utstyr, bygg og alt som følger med somatikken, og for at kostnadene løper fra de psykisk syke pasientene.

Statsråd Bent Høie [18:36:08]: Det var jo en grunn til at den nye regjeringen gjeninnførte den gylne regel. Det var nettopp fordi vekstkreftene i forhold til somatikk er så mye sterkere. Da vi gjeninnførte den gylne regel, var det fordi vi mente at det var nødvendig med et sterkt styringssignal. Jeg hadde ingen illusjoner om at det alene ville klare å snu utviklingen i løpet av de første månedene, men vi ser allikevel positive endringer. Men jeg kommer til å følge opp denne regelen overfor helseregionene veldig tydelig, og det gjør jeg også i de møtene som jeg har med dem. Jeg er sikker på at noen av regionene kommer til å klare det. Andre kommer ikke til å klare det. Helse Vest har i den konkrete saken som representanten tar opp, forsikret meg om at de skal sørge for at òg helseforetaket Helse Førde følger opp det styringssignalet som kommer, oppdragsdokumentet, som kommer fra meg i januar.

Audun Lysbakken (SV) [18:37:18]: Det hadde vært fristende å gå inn i en debatt om skogsbilveier, men jeg skal la det ligge foreløpig. Jeg vil gjerne spørre statsråden om rabattordningen knyttet til dobbeltrom. Vi har spurt departementet om det og fått beskjed om at kommunene, med denne ordningen, faktisk kan spare lite grann penger – ikke mye – men en ubetydelig sum penger i året på å investere i dobbeltrom framfor enkeltrom. Jeg tror ingen kommer til å gjøre det av den grunn, men jeg trodde jo at hensikten med rabattordningen var det motsatte, nemlig at det skulle bli mer attraktivt å velge enkeltromsløsninger for kommunene. Når vi i tillegg vet at bl.a. Pensjonistforbundet og mange eldre ser på denne ordningen som en form for legitimering fra regjeringens side av ufrivillig dobbeltrom, må vi vel kunne oppsummere med at den ordningen har vært en fiasko. Mitt spørsmål til helseministeren er om han vil avskaffe rabattordningen.

Statsråd Bent Høie [18:38:19]: Svaret til SV i den saken viser jo hvor lukrativt det var for kommunene å etablere dobbeltrom under forrige regjering. Det har nå blitt betydelig mindre lukrativt siden vi har dratt inn halve kompensasjonen for det. Det har vært viktig for å motivere kommunene til å ha færre dobbeltrom, men vi synes også at hvis man blir plassert på dobbeltrom mot sin vilje – og det vet vi jo at en del eldre blir – er det helt urimelig at man må betale en så stor andel av pensjonen sin, og like mye som dem som får et enkeltrom. Hensikten her er både å gjøre det mindre økonomisk attraktivt for kommunene å bruke dobbeltrom, det har vi oppnådd, og samtidig gi en liten kompensasjon til dem som mot sin vilje havner på dobbeltrom. Det mener jeg rett og slett handler om rettferdighet.

Jeg tror at hvis representanten Lysbakken hadde blitt plassert på et hotellrom sammen med et menneske han ikke kjente, hadde han nektet å betale regningen. Det ville han hatt god grunn til.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Tove Karoline Knutsen (A) [18:39:40]: Det helsebudsjettet vi debatterer i dag, er godt egnet til å illustrere forskjellen mellom regjeringas helsepolitikk og den politikken Arbeiderpartiet vil føre på dette feltet. Vi ser tydelig hvordan post etter post er skviset i regjeringas opplegg. Og det er ikke rart, når man velger å gi så store skatterabatter til de aller rikeste. Det betyr at på helsefeltet ser vi en langt lavere vekst for sykehusene enn det som er behovet, og det som regjeringspartiene lovte før valget, i tillegg til en laber satsing på folkehelse og kommuner i skvis.

Likevel – la meg ta med det jeg syns er positivt med regjeringas opplegg. Det er bra at man skal rulle ut bredt standardiserte pasientforløp for kreftbehandling, etter modell av såkalte pakkeforløp. Slike forløp for behandling ble også nedfelt i den rød-grønne regjeringas kreftstrategi fra 2013, og på Universitetssykehuset Nord-Norge har man prøvd ut slike forløp fra 2010 for flere kreftformer, med gode resultater. Jeg syns det er bra at fastlegene nå skal med i pakkeforløpet. Vi veit at det ofte skorter på god samhandling mellom fastlegene og sykehusene. Men jeg håper at helseministeren også er tydelig i sin bestilling til de mange private røntgeninstituttene som har avtale med helseforetakene, og som gjerne skyver offentlig henviste pasienter ut i flere ukers venting, mens de som kan legge en ikke ubetydelig egenandel på bordet, får plass dagen etter. Her må det gå en tydelig og klar bestilling fra helseforetakene til private aktører, og det er helseministerens ansvar å påpeke dette i sin styringsdialog med de regionale helseforetakene. Ellers tror jeg at pakkeforløpene fort kan bli en skikkelig flopp.

Men jeg tenker altså at helseministeren mener alvor når han sier at han vil skape pasientens helsetjeneste. Riktignok syns jeg det blir litt kleint og i overkant pompøst når han påstår at han er den første og eneste helseministeren i Norge som har satt pasienten i fokus. Sånne egenmeldinger blir gjerne både svulstige og litt ukledelige. Men la nå det ligge, det kan vi ta igjen en annen gang.

Langt verre er det at mange av de virkemidlene som helseministeren foreslår, ikke understøtter ambisjonen om pasientens helsetjeneste. Jeg har allerede nevnt den skrale sykehusøkonomien, som ikke er dimensjonert for de utfordringene som sykehusene har. I tillegg adresserer ikke regjeringas opplegg den helseulikhet vi, tross gode velferdstjenester, fremdeles har i Norge. Det dreier seg ikke minst om å satse på kommuneøkonomien og på gode folkehelsetiltak. Derfor har Arbeiderpartiet i sitt alternative budsjett lagt inn mer penger til kommunene enn regjeringa har, med øremerka midler til helsestasjoner og skolehelsetjeneste. I tillegg til dette har vi en rekke tiltak til helsefremmende og forebyggende aktiviteter, herunder gjeninnføring av skolefrukt og oppstartsmidler til fysisk aktivitet i skolen, som også er nevnt fra denne talerstol før.

Så må jeg kommentere regjeringas prestisjereform, såkalt fritt behandlingsvalg. Så å si hele Helse-Norge advarer mot denne reformen. Ja, til og med helseministerens eget departement har kritiske merknader. Til alt overmål har helseministeren tenkt at dette skal rulles ut for de mest sårbare pasientene – innen rus og psykiatri.

I den forbindelse er Psykologforeningens høringsuttalelse veldig interessant. Foreninga er bekymret for at forslaget innenfor psykisk helse og rus kan hindre ønsket faglig utvikling og gi redusert kvalitet på tjenestene til pasientene. Samtidig vil det kunne vanskeliggjøre god samhandling, svekke økonomistyringa og føre til økt byråkratisering.

Gode faglige tilbud tilpasset den enkeltes behov er avhengig av samtidige bidrag og samtidig innsats og tett oppfølging fra kommunalt hold samt fra flere aktører og tjenester. Derfor advarer Psykologforeningen, i likhet med de fleste andre høringsinstanser, om at fritt behandlingsvalg vil komme til å svekke kvaliteten i behandlinga. Nettopp dette med samtidig innsats og samtidige bidrag er det som mangler i den saka i Finnmark, som jeg nevnte, og Psykologforeningen mener altså at her kan man også se dette som fritt behandlingsvalg. For øvrig vil jeg si til helseministeren at hvis han har tenkt å legge ned HELFO, burde han si det. Hvis ikke bør han gå gjennom regelverket for å sikre at det er godt nok, og det vil han ha støtte for fra Arbeiderpartiet.

Jeg syns saken med fritt behandlingsvalg viser at helseministerens ønske om å skape pasientens helsevesen trumfes av regjeringas nærmest tvangspregede privatiseringsideologi, hvor man overhodet ikke lytter, verken til faglige innvendinger eller sunn fornuft.

Arbeiderpartiet har gjort et tydelig valg. Vi ønsker å bygge det offentlige helsevesenet enda sterkere, med gode prioriteringer og en rettferdig ressursfordeling. Vi vil samarbeide med gode private aktører som supplement, både ideelle og kommersielle, basert på klare avtaler, definerte behov og politiske vedtak.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [18:45:12]: Det skjer mye bra i norsk helsevesen, og i dag får pasienter behandling for sykdommer man for få år siden ikke kunne behandle, eller behandlingen førte rett og slett ikke fram. Den medisinske utviklingen og utviklingen av nye operasjonsmetoder skjer med raskt tempo. Dette er mulig takket være dem som jobber i helsevesenet, som jeg synes har kommet litt for lite fram her i dag. Det er de som forsker, og det er de som tør å tenke nytt. I dag blir mange friske etter en kreftdiagnose, og flere pasienter får økt livskvalitet ved at man kan skifte skulderledd, innsette hofteproteser og bli operert for grå stær, og med riktig behandling og god oppfølging blir pasienter med rusproblemer rusfrie.

For regjeringen er det et mål at flere skal få ta del i denne utviklingen. For mange venter på behandling. Spesialisthelsetjenesten må videreutvikles slik at pasientens rettigheter styrkes og flere behandles. Vi må ha et større fokus på pasientens verdier, pasientens behov og pasientens preferanser. Det heter å sette pasienten i sentrum, ikke systemene. Det er ikke pompøst, det er faktisk helt nødvendig

Vi ønsker å gi sykehusene økte bevilgninger, mulighet til lease utstyr, bruke ledig kapasitet hos private og prioritere dem som har sittet nederst ved det helsepolitiske bordet.

Vi ønsker at sykehusene skal ha mulighet til å behandle flere, det er det offentlige som er bærebjelken. Det er derfor lagt til rette for aktivitetsvekst i sykehusene. Det har vært en høyere aktivitetsvekst i to budsjettår med Høyre og Fremskrittspartiet i regjering enn det de rød-grønne la til rette for i sin periode. Det gjenstår to år, og jeg vil si at 2014 var året med den høyeste budsjettveksten til sykehus noensinne.

Regjeringen vil gjøre flere grep for å øke aktiviteten i sykehusene og få ned køer. Sykehusene gis større fleksibilitet og kan nå inngå leieavtaler på inntil 100 mill. kr for medisinsk-teknisk utstyr. Man går vekk fra den strenge aktivitetsstyringen, og aktivitetstaket fjernes. Derfor kan sykehusene øke behandlingen dersom økonomien og kapasiteten tillater det. Det legges også til rette for økt behandling av pasienter ved at innsatsstyrt finansiering nå er økt fra 40 pst. til 50 pst. Det skal lønne seg å behandle flere pasienter. Vi vil utnytte all kapasitet i Helse-Norge og åpner derfor for at ideelle og private sykehus skal kunne behandle flere pasienter for det offentliges regning. Slik ønsker vi å demme opp for det todelte helsevesen som vokste fram under det rød-grønne styret – lik det eller ikke. Vi har begynt å se resultater, og det er 10 000 færre som venter.

Pasienter som sliter med rusproblemer og psykiske lidelser, blir opprioritert av regjeringen. For å redusere køer ønsker vi en mer tilpasset behandling, og vi vil innføre reformen fritt behandlingsvalg. Det er heller ikke en prestisjereform; det er en nødvendig reform. Vi ønsker å gi pasientene mer makt og mobilisere til kapasitet hos både offentlige og private.

Vi ønsker også å sette kreft i fokus. I Kreftregisterets årsrapport fra 2013 ble det oppgitt at det er ca. 30 000 krefttilfeller hvert år. Det var i 2011, og jeg er sikker på at disse tallene er omtrent de samme for 2012 og 2013. Å få en kreftdiagnose er ganske skremmende – ikke bare for den som får det, men også for pårørende. Om lag 10 000 dør årlig av kreft. Det er derfor et stort behov for å standardisere og systematisere behandlingen. Det er flott at regjeringen har satt dette høyt på dagsordenen. Bent Høie har gitt Helsedirektoratet i oppdrag å utarbeide pakkeforløp, eller behandlingsforløp, for kreft og diagnoseveiledere for fastlegene. I hvert pakkeforløp for kreft defineres hvor mange kalenderdager de ulike delene av forløpet skal ha. Det skal fjerne usikkerhet – og usikkerhet med hensyn til venting. Pakkerforløp for brystkreft, lungekreft, prostatakreft, tykk- og endetarmskreft starter opp i 2015.

Som tidligere år er det også i budsjettet forutsatt at enkelte tiltak også dekkes innenfor den foreslåtte rammen. Dette har vært kritisert av Arbeiderpartiet, senest i spørretimen. Men det er ikke noe nytt, det gjorde også regjeringen Stoltenberg i sine budsjetter – om de husker tilbake.

Morten Wold (FrP) [18:50:46]: Vi vedtar i dag et svært godt helsebudsjett. Jeg er stolt av det arbeidet Fremskrittspartiet og Høyre har fått gjennomført i løpet av de få månedene vi har sittet i regjering.

I altfor mange år har vi vært vitne til et system som har overstyrt pasientenes behov og ikke hensyntatt deres erfaringer. Nå har vi en regjering som gjennom dette helsebudsjettet viser at mennesker er viktigere enn systemer. Denne regjeringen har levert mer på sine to første budsjetter enn hva den rød-grønne regjeringen klarte på åtte år når det gjelder pasientbehandling, til glede for tusenvis av brukere, pasienter og pårørende over hele landet.

Våre eldre har kjempet frem goder vi i dag nyter godt av, tar som en selvfølge og er svært stolte av. Et velferdssamfunn, et trygt arbeids1iv og gode helsetjenester for alle er opparbeidet gjennom generasjoner. Våre eldre fortjener en alderdom preget av verdighet, trygghet og omsorg. Men dessverre kan ikke alle holde seg friske på sine eldre dager: I dag har over 70 000 mennesker en demenssykdom, og mer enn 250 000 personer er pårørende til noen med demens. Antallet demenssyke øker drastisk. Vi må forberede oss på at denne gruppen mennesker vil bli større. Vi må sørge for at vi har kapasitet til å gi dem den tryggheten og omsorgen de fortjener.

Dagtilbud gir mening og gode opplevelser for den enkelte, avlastning for pårørende og kan bidra til å utsette institusjonsinnleggelse. På vegne av pasienter, brukere og pårørende er jeg derfor glad for at regjeringen bevilger 62 mill. kr til 1 070 nye dagaktivitetsplasser for hjemmeboende personer med demens.

Dagtilbud bidrar til å imøtekomme ønsket til mange eldre om å få bo hjemme så lenge som mulig. Men på et tidspunkt vil mange med demens ha behov for en sykehjemsplass for egen og pårørendes trygghet.

Vi kan ikke overlate hele dette ansvaret til kommunene. Derfor tar staten nå halve regningen når kommunene bygger heldøgns omsorgsplasser. Dette gir kommunene et tydelig incentiv til å utvide kapasiteten.

Allerede nå ser vi resultater av regjeringens satsing. Per 31. oktober i år var det innvilget søknader for 500 flere heldøgns omsorgsplasser enn for hele fjoråret. Det ligger an til at vi klarer å nå våre mål om å øke byggetakten i eldreomsorgen.

Dette viser at politisk vilje betyr resultater. Vilje skal vi fortsette å vise. Dette budsjettet legger opp til å bevilge penger til ytterligere 2 500 heldøgns omsorgsplasser i kommunene i 2015.

Mange pårørende kjenner en lettelse når deres kjære får plass på sykehjem. Barn har ofte et ansvar for å ivareta sine foreldre, og selv om mange opplever det givende og trygt, kan det også være en belastning.

Omsorgstjenestene skal ha god kvalitet og bidra til en verdig og givende hverdag. Eldre med demens har et behov for frihet og medbestemmelse. Dessverre ser vi eksempler i vår eldreomsorg som ikke er akseptable eller verdige, og det er altfor store variasjoner fra kommune til kommune. Kvaliteten på tjenestene til våre eldre skal ikke være avhengig av hvilken kommune man bor i.

Et kompetanseløft i omsorgstjenestene er viktig for å styrke kvaliteten i eldreomsorgen. Derfor er jeg glad for at regjeringen har startet på Kompetanseløftet 2020 for å sikre riktig kompetanse i omsorgstjenestene.

Våre eldre skal oppleve verdighet, trygghet og omsorg. Fokuset på systemer og sosialistiske prinsipper er borte fra regjeringskontorene, og det merker pasienter og brukere over hele landet.

Fremskrittspartiet aksepterer ikke ventelister på sykehjemsplasser, og etter ett år i regjering har vi lagt grunnlaget for at flere eldre skal få den hjelpen de trenger, når de trenger den.

Vi bygger mer, vi løfter kvaliteten gjennom målrettede bevilgninger og utformer et kompetanseløft. Vi er godt i gang med å skape pasientens helsetjeneste.

Freddy de Ruiter (A) [18:55:17]: Høyre fikk tilslutning til sin retorikk om nye ideer og bedre løsninger ved valget i fjor – det ble med retorikken. Løsningene som presenteres innen velferdspolitikken, herunder helsepolitikken, er verken nye eller bedre – dette gjelder bl.a. innen folkehelsepolitikken.

For å få folk friskere og samtidig spare samfunnet for store reparasjonsutgifter må en føre en ny, bedre og forsterket folkehelsepolitikk. Det vil Arbeiderpartiet. En god folkehelsepolitikk handler om hva en gjør for f.eks. kosthold og fysisk aktivitet i skole og barnehage og for skolehelsetjenesten, og hvordan en legger til rette for den organiserte idretten og friluftslivet.

Forebygging og tidlig innsats er avgjørende. Derfor vil vi i Arbeiderpartiet gjeninnføre frukt og grønt i skolen – fordi vi vet at det er positivt med hensyn til helse og læring. Vi vil øremerke midler til skolehelsehelsetjenesten for å være sikker på at ressursene går til dette og ikke til noe annet. Vi vil også bruke mer midler på fysisk aktivitet i skolen fordi vi vet at mange barn og ungdom er for lite i bevegelse og aktivitet. I tillegg vil vi prioritere et ekstra løft for idrettsanlegg og friluftsliv.

Når vi vet hvor viktig det er å satse på en god folkehelse, er det spesielt at regjeringa er mer opptatt av at mennesker som ikke benytter taxfree-kvoter til tobakk, skal få bytte den inn i mer taxfree-øl, rusbrus eller vin. Samtidig fjernes gratis frukt og grønt i skolene. Dette er dårlig folkehelsepolitikk og en merkelig prioritering.

En del mennesker – herunder barn, unge og voksne – har særskilte helse-, omsorgs- og oppfølgingsbehov. Dette skal ofte ivaretas av mange aktører, og de pårørende slites ofte ut i kampen mot det offentlige hjelpeapparatet. Sånn skal det selvfølgelig ikke være. Et viktig virkemiddel for å samordne, effektivisere og lette arbeidet for brukere og pårørende er velfungerende koordinatorer i kommunene.

Selv om dette er en lovpålagt oppgave som er tydelig definert i lov om kommunale helse- og omsorgstjenester, er det svært varierende fra kommune til kommune hvordan det fungerer. Det er derfor skuffende at regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre ikke støtter forslaget fra Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet om å styrke koordinatorfunksjonene i kommunene for brukere med store behov og deres familier for å sikre tett og samordnet oppfølging.

Regjeringa får mye velfortjent ris for stort sett å bringe Norge i feil retning. Det er derfor hyggelig å kunne gi litt ros på tampen av dette innlegget. Arbeiderpartiet støtter en del av det som kom som resultat av budsjettforliket. Jeg vil trekke fram to av disse:

Sammen om nøden er et viktig lavterskeltilbud for bl.a. mennesker med rusutfordringer. Dette prosjektet drives av IOGT i samarbeid med kommuner, næringslivet, organisasjoner og frivillige på flere steder i Norge. Vi er glad for at dette viktige tiltaket får økt bevilgningen over statsbudsjettet med 2 mill. kr utover dagens nivå.

Den andre saken er, som mange har vært inne på i dag, prioriteringen av palliativ behandling, herunder støtten til organisasjonen Ja til lindrende enhet og omsorg for barn, JLOB. Det er viktig at denne organisasjonen får mulighet til å videreutvikle sitt arbeid, ikke minst med hensyn til kompetanseoverføring til primær- og spesialisthelsetjenesten. Ingen ting er viktigere enn et best mulig tilbud til døende barn og unge og deres pårørende.

Line Henriette Hjemdal hadde her overtatt presidentplassen.

Elisabeth Røbekk Nørve (H) [18:59:42]: Regjeringen skaper pasientens helsetjeneste med økt satsing på forebygging, raskere behandling og god rehabilitering. Vi vil samarbeide med alle gode krefter for å gi gode helsetjenester, og det leveres allerede på flere områder, spesielt på satsingsområdene rus og psykisk helse.

Noe av det første vi gjorde da vi tiltrådte regjering, var å sette inn tiltak for å løfte fram i helsekøen personer med rusproblemer og psykiske helseproblemer. Vi gjeninnførte den gylne regelen om at helseforetakene skal prioritere rus og psykisk helse, en regel som de rød-grønne hadde fjernet. Under den rød-grønne regjeringen vokste dessverre køene for disse pasientgruppene. Av ideologiske grunner sto ledige plasser hos private aktører ubrukt. Regjeringen vil ha et taktskifte innen helsepolitikken. Vi vil sette pasienten foran systemet. Behovet for nye løsninger er derfor påkrevd. Sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre er vi godt i gang med å styrke det sosiale sikkerhetsnettet rundt personer med rusproblemer og psykiske helseproblemer.

Det er også hyggelig å kunne lese at fastlegene i en rykende fersk undersøkelse, «Fastlegers vurdering av distriktspsykiatriske sentre», gir de distriktspsykiatriske sentrene i Helse Midt-Norge beste score, sammenlignet med resten av landet. Dette gir gode signaler om at gjeninntredelsen av den gylne regelen virker. I undersøkelsen vurderte fastlegene bemanning, epikriser, ventetid, veiledning, akutte situasjoner, kompetanse og henvisninger. På seks av de sju områdene skårer DPS-ene i Helse Midt-Norge høyest, med kompetanse på topp. Lavest score ble gitt på henvisninger. Undersøkelsen viser en positiv utvikling, men at det er rom for forbedring. Dette forventer jeg at regjeringens sterke føringer inn mot helseforetakene og fritt behandlingsvalg vil bidra til.

Jeg har nå vist til regjeringens økte satsing på behandling av rusproblemer og psykiske helseproblemer i helseforetakene og regjeringens tilrettelegging for økt rehabilitering, med større mangfold og fritt behandlingsvalg. Regjeringens satsing på forebygging innen rus og psykisk helse startet allerede ved tiltredelse høsten 2013, da vi reverserte satsingen på psykisk helse i skolen, et tiltak som de rød-grønne hadde fjernet.

Forebyggende helse til barn og unge har høy prioritet i regjeringen, og er i begge budsjettene styrket gjennom økt satsing på områdene rus, psykisk helse, helsesøster og skolehelsetjenesten. Jeg er glad for at budsjettforliket med Kristelig Folkeparti og Venstre bidro til en ytterligere styrking av helsestasjons- og skolehelsetjenesten. At det nå bevilges 270 mill. kr i 2015, kan innebære om lag 400–450 nye årsverk, avhengig av yrkesgruppe. Dette kommer i tillegg til styrkingen i inneværende års budsjett på 180 mill. kr.

I 2013-budsjettet fjernet de rød-grønne øremerkingen av over 300 mill. kr til kommunalt rusarbeid. Disse midlene gjeninnførte regjeringen for inneværende år, og vi øker bevilgningen for 2015 til over 450 mill. kr, alt øremerket kommunalt rusarbeid. Denne økningen understreker regjeringens tydelige satsing på rus og psykisk helse, en økning som ble forsterket i budsjettforliket med Kristelig Folkeparti og Venstre.

Vi mener at kommunene i større grad enn i dag bør etablere samarbeid med frivillige og ideelle aktører innenfor rus og psykisk helse. Jeg er derfor glad for at tilskudd til frivillige organisasjoner innen rus og psykisk helse ble styrket med 30 mill. kr som følge av forliket.

Regjeringen vil ha økt satsing på forebyggende helse. Vi vil fremme en folkehelsemelding og en egen ungdomshelsestrategi, som begge vil være viktige i det forebyggende arbeidet og for å få flere unge fra trygd til arbeid. I tillegg vil den meldte primærhelsemeldingen og opptrappingsplanen for rus bidra til å styrke dette viktige arbeidet i kommunene.

Ruth Grung (A) [19:04:38]: Jeg hadde først lyst til å si at jeg synes det i utgangspunktet er et godt helsebudsjett, som bygger på en god helsepolitikk som har vært ført i mange år. Men jeg må være ærlig her og si, til liks med veldig mange andre, at det svarer ikke helt til de forventningene som spesielt Høyre skapte under valgkampen. Da var det i alle fall helt tydelig at sykehusene skulle styrkes, og det skulle bli en langt mer offensiv helsepolitikk også i kommunene.

Det vi registrerer nå, er at mange sykehus sliter med økonomien og å få endene til å møtes. Jeg har hatt kontakt med Helse Bergen, som er det nærmeste for mitt vedkommende. De har bl.a. overtatt alt ansvar for LAR uten at det er kompensert med én krone – det kommer bare inn i den store sekken – så de har budsjettert med 40 mill. kr ekstra bare for LAR-biten.

Arbeiderpartiet velger å styrke både sykehusbudsjettene og ikke minst kommuneøkonomien fordi vi ønsker å stå ved de valgløftene vi ga under valgkampen, og fordi vi ser hvilke utfordringer vi står overfor når det gjelder helse.

Vi ser også at helse utgjør en av hovedkildene når det gjelder sosial ulikhet. Derfor ønsker vi, og det har man sikkert registrert etter de ulike innspillene og den debatten vi har hatt – i alle fall i merknadsutvekslingen vi har hatt i komiteen – å fokusere mer på tidlig innsats, på forebygging og ikke minst på å rette tiltakene inn mot barn og unge. Vi mener at det er en av de viktigste samfunnsinvesteringene vi kan gjøre.

God kommuneøkonomi er helt avgjørende for å investere i gode barnehager. Vi har fått tilbakemeldinger når vi har reist rundt i kommunene, ikke minst i Høyre-kommuner, om at barnehager kanskje er et av de viktigste tiltakene når det gjelder forebygging, men også mat i skolen, mer fysisk aktivitet, breddeidrett og lavterskeltilbud som helsestasjoner og skolehelsetjeneste som treffer alle.

Nye tall fra KS viser at skatteinntektene inn til kommunene ligger an til å bli 2,8 mrd. kr lavere enn budsjettert. Kommuneøkonomien ser ut til å bli enda verre enn det kommunestyrene rundt om i landet legger opp til når de har sine kommunestyremøter i disse tider.

Mens regjeringen prioriterer skattelette, prioriterer Arbeiderpartiet investering i framtiden til barn og unge.

Jeg hørte også at spesielt helseministeren var opptatt av å flytte makt. Samhandlingsreformen var nettopp et slikt grep for å flytte makt mellom spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten for å tilrettelegge for gode helsetilbud til innbyggere som har utfordringer i hverdagen sin. Da trenger man å bruke økonomi som et av de sterkeste incentivene for nettopp å få en vridning. Derfor forundrer det Arbeiderpartiet at regjeringen på så kort tid velger å bruke sin handlekraft til å frata kommunene medfinansiering. Vi vet at den ikke var 100 pst. vellykket, men det pågår et arbeid for også å se hvordan vi kunne rette den opp. Så hvorfor fjerne den i stedet for å sette inn tiltak for å rette den opp, nettopp for å prøve å få en bedre likevekt mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenestetilbudet.

Så er jeg veldig glad for å høre at både komitélederen og representanten fra Kristelig Folkeparti løfter fram musikkterapi. Det er et område jeg har stor tro på – å tenke nytt og gi nye muligheter kan være med på å videreutvikle tilbudet spesielt til utsatte pasienter innenfor rusbehandling og innenfor psykiatri, noe vi har fått tilbakemelding på at er særs vellykket.

Til slutt vil jeg trekke fram velferdsteknologi. Vi beklager at man snevrer inn og kun vil ha sikkerhetspakker, og at man ikke tør å ha litt større ambisjoner med å rette inn tiltakene for å se på hvordan man kan bruke dem når det gjelder å øke brukermedvirkningen, slik som de to kommunene som har kommet lengst, Lindås og Lista, har fått til. Der trenger vi kanskje nasjonal koordinering i tillegg til å delegere det ned til Fylkesmannen.

Audun Otterstad (A) [19:09:54]: En fremragende satsing på nordmenns helsetilbud. Aldri har et budsjett grepet tiden vi har vært inne i, så godt. En kraftig og koordinert satsing på data og IKT i sykehusene. Moderniseringen er i full gang. Utdanning har aldri vært tryggere i Norge – flere hundre nye turnusplasser. – Dette kunne ha vært overskrifter tidlig i oktober 2014. I stedet har vi fått regjeringens hovedsatsing som overskrift i landets aviser: Skattekutt til Norges 1-pst.-klubb: de aller rikeste. Vi har kunnet lese at det er flere grunner til at overskriftene har blitt skattekutt til Norges rikeste. Det har vært ondsinnete journalister, det har vært dårlig mediearbeid fra departementene og fra partigruppene. Men min personlige favoritt – det er også statsministerens og finansministerens favoritt – er at folk har misforstått.

I den siste runden fra regjeringen, etter at de nå har gått noen runder med samarbeidspartiene, fikk vi både i plastikkpose og i sekk. Sekkepostene på statsbudsjettet bærer preg av at det er store ord og skjulte kutt. Og vi to, president, vi vet jo at det de trenger, de som har ventet lengst på hjelp, er hjelp og behandling, ikke tomme ord eller triksing med budsjettposter. Derfor må jeg si meg enig med dem som sier at det har vært et taktskifte i helsepolitikken og i styringen av dette landet. Det har vært som å bytte en totaktsmotor med en firetakter: det er halv fart.

Arbeiderpartiet foreslår derfor i sitt alternative statsbudsjett å øke takten betydelig. Vi gir sykehusene handlingsrom til å hjelpe flere som sliter, og som har møtt veggen. Vi ønsker å bygge ut folk flest sitt helsevesen og ha tilbud av høy kvalitet. Det er derfor vi legger fram et helhetlig alternativ fra Arbeiderpartiet – et løfte. Det er et løfte til det norske folk om at vi vil noe annet med Norge enn det Høyre og Fremskrittspartiet vil. Arbeiderpartiet vil at Norge skal være på sitt aller beste, der vi utvikler tilbudet til hver enkelt gjennom et sterkt fellesskap. Det kan vi ved å ha flere kliniske forsøk i norske sykehus, ved å ansette flere leger i turnusstillinger. Med hardt arbeid skal vi bygge kompetanse og flere Center of excellence, som det heter på godt norsk. Vi skal aldri være fornøyd før vi kan tilby alle i Norge den beste behandlingen som finnes. Flere skal overleve kreft, og innsatsen som pårørende yter i sykdomsforløpet til sine nærmeste, skal bli mer verdsatt og pårørende tatt vare på.

Løsningene på våre utfordringer, på Norges utfordringer, er ikke skattekutt til 1 pst.-klubben i Norge. Løsningene er ikke mindre penger til sykehusene, hvis vi ønsker færre korridorpasienter. Stykkprisfinansieringen øker med Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen. Kravet til å levere penger tilbake til Helsedepartementet i stedet for til pasienten øker etter at samarbeidspartiene har vært i forhandlinger. Derfor er det med stor interesse vi, som den reelle opposisjonen, følger med på hva Høyre og Fremskrittspartiet egentlig legger i pasientens helsevesen, for de borgerlige partienes store budsjettendring i helsebudsjettet, bortsett fra Samhandlingsreformen, er effektiviseringskravet på 625 mill. kr. Det kommer selvsagt i tillegg til at man i budsjettforliket lar skattekuttene nærmest stå uberørt, samtidig som man kutter ytterligere til sykehusene. St. Olavs hosptial melder allerede om at man vil kutte i hundremillionersklassen.

Vi har ikke misforstått. Vi har forstått signalene fra det norske folk, for vi ønsker å bygge Norge, ikke å kutte i Norge. Vi ønsker at Norge fortsatt skal være verdens beste land å bo i, at det ikke skal være en tidligere «høydare». Derfor skal Arbeiderpartiet holde løftet om å ha en politikk der vi tar helsen med i alt vi gjør. Det skal være helsefremmende å gå i barnehagen, og man skal bli mer motivert og få gode minner av å gå på skolen. Vi skal ha et trygt og helsefremmende arbeidsliv. Dette er en erkjennelse av at din, min og folkets helse er et personlig ansvar, men det er også fellesskapets ansvar. Vi har målet klart og tydelig i sikte, og det skal vi nå: et mer rettferdig helsevesen som hjelper flere, og er med på å redusere forskjellene mellom menneskene. Da må vi være hensynsløse overfor virkemidlene og tro mot våre mål, for det er resultatene som teller i Arbeiderpartiets budsjett.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Harald T. Nesvik (FrP) [19:15:19]: Jeg tror jeg bare fortsetter på representanten Otterstads innlegg, i og med at han la det igjen her, men han kan få det etterpå!

Jeg er helt enig med representanten som nettopp var på talerstolen, som kunne forklare at Arbeiderpartiet var opptatt av resultater, for det viste man da man gikk til valg i perioden 2005–2013 og lovte velgerne 12 000 nye arbeidsplasser i omsorgssektoren. Det korrekte tallet var 567. Det ble resultatet: fra 12 000 til 567. Videre sier representanten at denne regjeringen gir færre penger til sykehusene. Nei, man gir over 2 mrd. kr ekstra til sykehusene, nettopp slik at man skal få pasientvekst. Også der har representanten Otterstad helt rett, for man var veldig god på resultat der òg. Da velgerne kastet de rød-grønne ut av regjeringskontorene, sto det altså ca. 270 000 mennesker og ventet i kø. Jeg tror ikke de 270 000 var veldig glad for den politikken som ble ført, og som åpenbart var svært resultatorientert. Problemet var bare at det ble feil resultat ut av det.

Videre: I 2005, ved inngangen til de rød-grønnes regjeringsperiode, ønsket et enstemmig storting at bagatellgrensen knyttet til legemidler skulle økes. Og den skulle ikke bare økes, den skulle økes vesentlig. Så gikk det åtte år uten at noe skjedde. Så fikk vi en ny regjering, og nå blir denne grensen økt til 25 mill. kr, fra 5 mill. kr. Og det er kjempeflott at det er en enstemmig komité, en samlet komité, som mener at dette er på høy tid, som mener at dette er riktig, slik at folk får bedre og raskere tilgang til gode og innovative medisiner.

Ja, resultatet teller, men – som sagt – av og til blir det resultatet man oppnår, feil. Norske pasienter måtte vente i åtte år før man fikk disse tingene på plass.

Det er veldig mye som er bra i norsk helsevesen, men det er også mye i norsk helsevesen som man er nødt til å gripe fatt i. Vi er nødt til å sørge for, og det har denne regjeringen nå gjort, at den gylne regel blir gjeninnført innenfor helsevesenet: at veksten innenfor rus og psykiatri skal være større enn veksten innenfor somatikken, nettopp for å heve dem som har de største utfordringene, og som sitter nederst ved bordet.

Ja, resultat er viktig. Derfor var det trist at det da denne regjeringen tok over, var over 4 000 mennesker som sto i kø og ventet på å komme inn til rusbehandling for å bli fullstendig rusfrie.

Jeg er helt enig i at vi skal jobbe etter resultat. Men da må vi sørge for at vi fører en politikk som gjør det bedre, som sørger for at flere får behandling, at færre må stå i kø, at man kan få lov til å velge. Vi har den rette politikken for å komme videre med dette systemet.

Sveinung Stensland (H) [19:18:47]: Vi vil skape pasientens helsetjeneste for å gi rask behandling og trygge tjenester fremover. Vi vil flytte makt fra systemet til pasienten og vil derfor samarbeide med alle gode krefter for å gi gode helsetjenester. Slik setter vi pasienten i sentrum og lar det prege alt arbeid med utvikling og endring av helsetjenesten.

Dagens Medisin avholdt nettopp en kåring om helsemakt. Der var ikke pasientmakt engang et tema. Pasientene må tas mer på alvor. Litt for ofte opplever pasienter å bli kasteballer i systemet. Det er ofte systemet som svikter når det går galt i helsevesenet. Systemsvikt gir flest feil, dårlig kommunikasjon gir mest frustrasjon. Det er ingen tvil om at vi politikere har makt til å styre de lange linjene, regelverk og bevilgningene til helse. Vi må aldri glemme at det er fagpersoner som driver helsetjenesten fra dag til dag.

Enkelte tror at noe er gjort idet det blir vedtatt. Det er feil, det er da jobben begynner. Får man ikke et godt samarbeid og felles forståelse med dem som har skoene på, blir det vanskelig med overordnet styring av helsetjenesten. Det blir i tillegg vanskeligere å være pasient.

Det er i grunnen underlig at så lite av helsedebatten dreier seg om pasienter og de ansatte som behandler dem. Helsetjenesten følger oss fra vugge til grav, den er med oss i glede og sorg. Det som betyr noe for pasientene, er hvordan de blir møtt i helsetjenesten. Dette er sannhetens øyeblikk, der pasienten møter sin lege, der syke får sin pleie, der den som sliter, møter sin terapeut.

Litt for ofte hører vi om pasienter som opplever tilfeldig behandling, uklare beskjeder og dårlig informasjon. Innen kreftomsorgen er det ekstra ille når slike ting skjer. Derfor er regjeringens satsing på pakkeforløp et godt eksempel på hvordan vi må arbeide framover. Usikkerhet om behandlingsforløp ryddes av veien. Både pasient og ansvarlig lege blir tryggere. Dette sparer åpenbart pasientene for usikkerhet. Det hindrer feil og gir mindre frustrasjon i en ellers vanskelig situasjon. I tillegg sparer vi både personell og økonomiske ressurser.

I debatten er det mye snakk om hvor mye penger som brukes, og mindre snakk om hvordan de brukes. Vi burde være mer opptatt av det siste. Bruker vi ressursene rett, og hva kan vi gjøre for å få et system som flyter lettere, og er mer pasienttilpasset? Vi vil ikke ha et todelt helsevesen, slik som de rød-grønne legger opp til. Vi vil at den som har rett til behandling, skal få det, uavhengig av om det er ved en offentlig, ideell eller privat institusjon. Den delen av debatten koker ned til om en har tillit til at private aktører i helsevesenet har gode intensjoner for pasientene eller ikke, eller om de som arbeider i den delen av helsevesenet, føler seg like bundet av regler, etikk og moral som resten, eller om en aksepterer at folk er forskjellige, og gjerne har forskjellige preferanser.

Høyre har tillit til alle deler av norsk helsevesen. Vi stoler på helsepersonellet i Norge, og vi vet at våre innbyggere kan og vil ta forskjellige valg.

Bente Thorsen (FrP) [19:22:00]: Dette er et godt helsebudsjett. Det inneholder mange gode og gjenkjennelige fremskrittspartisaker.

Jeg må si jeg er glad for at regjeringen og stortingsflertallet setter pasientenes behov i sentrum og tar i bruk alle gode behandlingstilbud, også private og ideelle.

I årevis har vi fått høre fra arbeiderpartihold at med Fremskrittspartiets politikk ville det være den enkeltes lommebok som ville avgjøre når en fikk behandling. Dette budsjettet viser til fulle at det er det motsatte som skjer.

Regjeringen innfører fritt behandlingsvalg i 2015, først for rus, psykiatri og noe somatisk behandling. Fritt behandlingsvalg vil gi pasienter som opplever lang venting i det offentlige, muligheten til å velge å bli behandlet av private og ideelle aktører med ledig kapasitet. Og verdt å merke seg er at behandlingen skal skje uten at pasienten selv skal måtte betale, uansett om den skjer på offentlig eller privat behandlingssted.

Regjeringen har med dette budsjettet lagt til rette for en høyere vekst i pasientbehandlingen i våre to første budsjetter sammenlignet med hva de rød-grønne fikk vedtatt gjennom sine åtte år.

For å ha en god helsesektor på alle nivå kommer vi ikke utenom betydningen av å ha gode og tilstrekkelig med helseutdanninger. Helse- og omsorgssektoren er personell- og kompetanseintensiv og krever stadig mer arbeidskraft. En annen viktig utfordring er at mangelen på helsepersonell vil øke i årene framover. Også i dag er det mange som arbeider i sektoren uten relevant fagutdanning.

Jeg er glad for at regjeringen tar helseutdanning på alvor og foreslår en mengde tiltak, som f.eks. tilskudd til finansiering av fagskoleutdanning innenfor helse- og sosialfag og styrking i legemiddelhåndtering i de kommunale omsorgstjenestene. Dette vil bidra til å øke rekruttering, styrke kompetanse og fagutvikling i omsorgstjenestene.

For å ivareta en helse- og omsorgssektor med god kvalitet er regjeringen i gang med å utvikle et nytt kompetanseløft for perioden 2016–2020. Planen skal bidra til å sikre at omsorgssektoren har tilstrekkelig og kompetent bemanning og bidra til utvikling av en faglig sterk omsorgstjeneste, noe som vil komme brukerne til gode.

For at barn og unge skal sikres god og lik tilgang til viktige helsetjenester, har Fremskrittspartiet i lang tid påpekt behovet for å styrke skolehelsetjenesten. Jeg er derfor glad for at vi i budsjettforliket styrker budsjettet for 2015 med til sammen 450 mill. kr. Dette vil styrke helsestasjons- og skolehelsetjenesten og gi flere elever tilgang til skolehelsetjenesten. Vi vil ikke øremerke bevilgningen, for vi vet at skolehelsetilbudet er veldig variert rundt om i Skole-Norge, men vi kommer til å følge med på at bevilgningen blir brukt til å styrke skolehelsetjenesten. Vi vil sørge for at det blir fulgt opp, og at den får den nødvendige styrken.

Tove Karoline Knutsen (A) [19:25:24]: Da statsbudsjettet ble lagt fram tidligere i høst, hadde regjeringa fjernet bevilgninga til Den kulturelle spaserstokken, som i flere år har gitt flotte kunst- og kulturopplevelser til eldre mennesker over hele landet. Det var et løftebrudd av dimensjoner. Seinest i vår lovte helseministeren at en eventuell borgerlig regjering skulle ta denne ordninga videre – et løfte som best kan karakteriseres som skrift i sand når sjøen flør. Enda merkeligere er forklaringa som talspersoner for regjeringspartia vartet opp med, at man nå skal sluse mesteparten av de 30 mill. kr som lå i potten til Den kulturelle spaserstokken, inn på fylkesmennenes budsjetter. Det store spørsmålet er sjølsagt hva midlene hadde der å gjøre. Det oppklarte kulturministeren da hun i en tv-debatt kunne fortelle at pengene skulle gå til musikkterapi. Andre snakket om at nå skulle de ansatte i sykehjem og omsorgstjeneste lære seg å underholde de eldre. Mens jeg sitter med en beklemmende følelse av at det som er problematisk for de blå-blå, er at det var den rød-grønne regjeringa som etablerte denne fine og svært vellykkede ordninga. For hvordan skal man ellers tolke de ytterst pinlige forklaringene som har kommet om alternativ bruk av midlene til Den kulturelle spaserstokken. Ta nå kulturministerens forslag om musikkterapi. Det er jo en helseprofesjon som krever mastergrad, dvs. en femårig akademisk utdannelse. Det er per i dag ganske få musikkterapeuter her i landet. Skulle man løfte dette yrket – og det er det god grunn til – burde man styrke utdanninga samt øremerke midler til kommunene, slik at man kunne ansette musikkterapeuter. Retorikken om at de ansatte på sykehjem skal lære seg å synge for beboerne, kan med fordel dempes, før man bringer i fullstendig vanry det viktige arbeidet som foregår mange steder med å utvikle metoder for bruk av sang, billedkunst, film og poesi i omsorgen, f.eks. for demente. Skal man løfte dette arbeidet, bør man heller bevilge noen flere kroner til de 40 utviklingssentrene for sykehjem og hjemmetjenester som vi har i alle fylkene. Her fins allerede mange spennende kulturprosjekter som trenger penger til formidling bredt ut i kommunene.

Og så et ord på tampen: Til alle som tror at Den kulturelle spaserstokken er reddet gjennom budsjettforhandlingene i høst, vil jeg bare si: Drøm søtt! Spaserstokkpengene er sluset inn i rammen til fylkene med ønske om god jul og godt nytt år. De er med andre ord ikke øremerket, noe som i Arbeiderpartiets alternative budsjett fremdeles er tilfellet. Og når vi vet hvordan fylkesbudsjettene ser ut, da skjønner alle at Den kulturelle spaserstokken ikke har nubbesjanse. Så derfor, til Kristelig Folkeparti og andre som har sett hvor viktig denne ordninga er for de mest sårbare av oss: Den kulturelle spaserstokken er knekt, ordninga er i realiteten avviklet, i alle fall på sikt. Trist, men dessverre sant.

Presidenten: Neste taler er Kristin Ørmen Johansen.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [19:28:42]: Jeg noterer meg at presidentskapet ønsker at jeg skal skifte navn til Johansen, men jeg beholder Johnsen, foreløpig.

– Det var bare for å vekke dere!

Hva betyr det å sette pasienten i sentrum og utvikle en helsetjeneste rundt pasienten? Det betyr at de store systemene som vi har i dag, må dreies slik at det er pasienten som faktisk får kontroll over sin egen hverdag, sin egen helse og ikke minst når det gjelder behandling. Kreftpakkene er en del av det, de skal både gi trygghet og ikke minst en ramme rundt behandlingene.

Det betyr også at vi ønsker å innføre flere rettigheter. Høyre har alltid vært en pådriver for det, og det var Høyre og Fremskrittspartiet som foreslo fritt sykehusvalg. Det fikk vi også med oss Kristelig Folkeparti og Venstre på, og det var de som foreslo frister for behandling. Det er også derfor vi i dag har statistikk for fristbrudd innen somatikk, og vi får det nå innenfor alle diagnoser. Det er nettopp fordi vi har ønsket å gå foran når det gjelder å få pasientens rettigheter opp.

Der har ikke Arbeiderpartiet gått foran. De har kommet etter. Jeg får inntrykk av i dag at Arbeiderpartiet har en mer ideologisk tilnærming til helsevesenet, og ikke til pasientene som personer. I den forbindelse har jeg lyst til å gå tilbake til det replikkordskiftet som Torgeir Micaelsen og jeg hadde, der det sies at man vil tenke nytt når det gjelder å få flere inn i behandling i rusomsorgen. Det jeg hører, er egentlig at det er snakk om det samme – mer penger. Men noen ganger må man faktisk omstille og prøve nye ting nettopp for å få flere pasienter i behandling. Det ser jeg ikke at Arbeiderpartiet er villig til å gjøre.

Det blir laget et slags skrekkscenario om at her skal man få masse privatisering. Jeg bare minner om at det er under 10 pst. av behandlingen i dag som foregår ved ideelle eller private organisasjoner. Når det er sagt, ønsker vi selvsagt å styrke de offentlige sykehusene, og vi har lagt til rette for en høyere vekst i pasientbehandlingen i våre første to budsjetter sammenlignet med hva de rød-grønne fikk vedtatt. Så det nytter ikke å komme med en fortelling om at her er det dårlig stilt for sykehusene. De får mer midler til behandling, og vi ønsker også å trappe opp det etter hvert.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [19:32:02]: Den største bevilgningen i helse- og omsorgskomiteens budsjett er bevilgningen til de regionale helseforetakene – 132 mrd. av totalt 174 mrd. kr i utgifter.

Under overskrifta i innstillinga «Redusert helsekø og raskere behandling» heter det fra Høyre og Fremskrittspartiet at de vil

«ta alle gode krefter i bruk for å redusere unødvendig venting og sørge for raskere behandling».

Svaret er altså fritt behandlingsvalg i spesialisthelsetjenesten i 2015, først innenfor tverrfaglig spesialisert rusbehandling, psykisk helsevern samt innenfor enkelte områder i somatikken – bevilgningen er på 150 mill. kr.

Senterpartiet går imot dette og vil videreføre et godt system hvor den statlige spesialisthelsetjenesten har et sørge-for-ansvar, hvor private ideelle og kommersielle selskap i dag får utbetalt om lag 10 pst., eller mer enn 10 mrd. kr, av bevilgningene til de regionale helseforetakene. Men Senterpartiet vil ikke bare videreføre, vi vil også endre. Hva er så Senterpartiets endring for å redusere helsekøene og få raskere behandling? Svaret er bedre ledelse, bedre ledelse i spesialisthelsetjenesten. Det er svært mye å hente. Jeg har her erfaringene fra kontrollkomiteens behandling av en rekke riksrevisjonsrapporter å vise til.

Men regjeringa, med Venstre og Kristelig Folkeparti som støttespillere, satser ikke på dette. Etter å ha fulgt debatten i dag står det for meg som forunderlig at nesten ikke en eneste en har nevnt ordet «ledelse». Ledelse er knapt nevnt av noen av samarbeidspartienes representanter, og det står for meg som veldig sterkt. Samarbeidspartiene mener at de statlig finansierte sykehusene tvert imot trenger utfordringer fra andre aktører – les private – sjøl om de statlig eide sykehusene skal stå for om lag 90 pst. av aktiviteten også i 2015, altså om lag 120 mrd. kr i statlige utgifter.

Senterpartiet mener det er mye å hente på bedre ledelse i statlige virksomheter, enten det er i Nav, politiet eller sykehus, og vi satser på en såkalt operasjonsbasert ledelse. Det krever at ledelse og ansatte i fellesskap ser hva som er oppgaven, og i sykehusene er oppgaven møtet mellom pasient og behandler. Dette kan kraftig forbedres. Vi har en rekke områder hvor det er god ledelse i de offentlige sykehusene, men der har en gått over fra klinikkbasert ledelse til bl.a. stedlig ledelse. Ledelsen ved Ringerike sykehus har fått pris for det beste lederskapet. Det er med stor forundring jeg erfarer her i salen at det lederskapet ikke blir sett på som et forbilde – at man ikke lærer av det, forbedrer gjennom det gode eksemplet og sparer utrolig mye penger istedenfor å legge opp til det valg som regjeringa her gjør.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [19:35:20]: Etter å ha lyttet til debattinnleggene til representantene Otterstad og Knutsen kunne en jo få inntrykk av at den rød-grønne regjeringen bare kunne fortsette, og at vi ville antatt at eldreomsorgen skinte. Men jeg tror det glansbildet Otterstad prøvde å tegne, ikke er noe pasientene kjenner seg igjen i, pårørende kjenner seg igjen i, eller helsepersonell i omsorgstjenesten kjenner seg igjen i.

Det er mye som fungerer bra – det var jeg inne på i mitt hovedinnlegg – men det er også svært mange rapporter som peker på store utfordringer i pleie- og omsorgssektoren i Norge. Det kan godt være at representantene fra Arbeiderpartiet ikke har lest disse rapportene. Det burde de gjøre. Det er rapporter som forteller om mangel på oppbygging av kompetanse og kunnskapsutvikling i omsorgssektoren og mangel på kapasitet.

Derfor er det behov for et betydelig taktskifte. Vi er nødt til å ruste kommunehelsetjenesten til å bli faglig sterk og kompetent. Derfor sitter heller ikke denne regjeringen passivt og mottar tilsynsrapporter og meldinger, men iverksetter konkrete tiltak. Det handler om å løfte faglighet, og det handler om å løfte behovet for mer ledelse inn i omsorgssektoren.

Vi har varslet i budsjettet at det kommer et nytt kompetanseløft for perioden 2016–2020, Kompetanseløftet 2020. Dette løftet skal bidra til å sikre at omsorgssektoren har tilstrekkelig og kompetent bemanning. De skal utvikle en faglig sterk omsorgstjeneste.

Representanten Knutsen var inne på Den kulturelle spaserstokken. Det er jo helt riktig at regjeringen foreslo å omdisponere midlene på helsebudsjettet til Den kulturelle spaserstokken, til mer individrettet bruk av musikk som behandling, særlig overfor demenspasienter. Men i budsjettavtalen med Kristelig Folkeparti og Venstre ble midlene til Den kulturelle spaserstokken videreført over Kommunal- og moderniseringsdepartementets budsjett, men slik at kommunene kan søke fylkeskommunene om midler til tiltak. Det er jo slik det foregår i dag. Så vidt jeg vet, er ikke disse midlene øremerket i dag heller.

Jeg bor i en kommune som ikke har søkt om tilskudd til Den kulturelle spaserstokken på to år. Men kommunene kan fortsatt søke om midler over KMDs budsjetter. Det som er verdt å merke seg, er at Arbeiderpartiet i sitt budsjett har kuttet 15,4 mill. kr i midler, som vår regjering ønsker å benytte til kompetanseutvikling på bruk av musikk i pleien av demenspasienter – som vil redusere behovet for beroligende medisiner, som vil øke livskvaliteten for den enkelte – hvor musikkterapeutene, som representanten Knutsen var inne på, kan være med og bygge kompetanse i omsorgssektoren på dette området.

Olaug V. Bollestad (KrF) [19:38:36]: Representanten Knutsen sier at dette ligger i rammen. Midlene er merket Den kulturelle spaserstokken over det kommunale budsjettet, altså på Kommunaldepartementets budsjett.

Men jeg vil ta opp en annen sak. Det har vært sagt av mange, og av flere i denne salen ganske mange ganger i dag: pasienten foran systemet. Det er bra. Men for dem som har sagt det, forplikter det også, for til tider er det ikke slik at brukerne, pårørende eller institusjoner opplever at pasienten kommer foran systemet.

I tillegg har vi sagt i denne sal i dag at det er viktig at rus skal prioriteres. Det tror jeg vi alle er enige om. Vi driver avrusning, behandling og ettervern. Da er det en dame som jeg tenker på når jeg snakker om ettervern, som heter Grete Natalie Storm-Johansen. Hun sto som rusmisbruker nede på Plata her i Oslo for 16 år siden. Så fikk hun avrusning, hun kom inn på behandlingsplass – noen ga henne opp og sendte henne andre steder. Til slutt fikk hun begynne et nytt liv, hun begynte å trene, tok helseutdanning og startet etter mange år et etterverntilbud som kan vise til ufattelig gode resultater. Alle ser at det Grete og menneskene rundt henne gjør, virker. Alt fra sykehus til kommuner sier dette. Folk får et treningstilbud, de får hjelp til jobb, hus og nye venner når de kommer ut og har blitt rusfrie.

Men det Grete og pasientene opplever, er at ikke alle Nav-kontorer og alle kommuner synes at dette er like viktig. Hvis vi skal lykkes med vår rusomsorg, må vi ikke bare tenke avrusning og behandling, vi må også si ja til et vellykket ettervern. At Grete og hennes organisasjon No Limitation fikk 500 000 kr av vårt helsebudsjett, er bra, men jeg skulle ønske at vi fikk et pasientrettet helsevesen som så at det var pasienten som sto først, og ikke systemene, og at ikke Nav-kontorene sier forskjellige ting når pasientene ber om hjelp fordi de ønsker et helt nytt liv.

Kjersti Toppe (Sp) [19:41:34]: Mange talarar frå regjeringspartia har sagt at regjeringa vil skapa pasientens helseteneste og setja pasienten i sentrum. Det synest eg er eit veldig flott mål og veldig riktig. Men det er ikkje pasientens helseteneste å leggja ned akuttfunksjonar i distrikta, og det er ikkje pasientens helseteneste å sentralisera beredskap vekk frå der som folk bur. Det er ikkje pasientens helseteneste å ignorera undersøkingar om pasientopplevd kvalitet, slik som på Rjukan. På Rjukan og i Kragerø vart nyleg pasientens helseteneste lagd ned. Det er ikkje pasientens helseteneste å leggja ned døgnbehandlingsplassar i psykiatrien før tilbodet er bygd opp i kommunane og ved DPS-ane. Å leggja ned Østmarka er ikkje pasientens helseteneste.

Det er ikkje pasientens helseteneste å la vera å førebyggja sjukdom hos barn og unge og ta frukt og grønt frå skuleelevane, og det er ikkje pasientens helseteneste å nekta å innføra ein kommunal opptrappingsplan for psykisk helse, sjølv om behovet er veldig stort. Det er ikkje pasientens helseteneste å sørgja for meir billeg alkohol og utvida opningstider på Vinmonopolet, og det er ikkje pasientens helseteneste å byggja ned det offentlege helsevesenet til fordel for ein ideologisk styrt reform kalla fritt behandlingsval.

Det er ikkje pasientens helseteneste å dreia ressursbruk og tilbod mot behandling av lettare lidingar slik at det går ut over pasientar med langvarige og samansette behov. Det er ikkje pasientens helseteneste å bidra til dyrare og mindre effektiv drift av dei offentlege sjukehusa ved at delar av den elektive verksemda vert overførte til private, mens ansvaret for kuttenester vert att.

Det er ikkje pasientens helseteneste å tappa dei offentlege sjukehusa for nødvendig kompetanse ved at viktige personellgrupper søkjer seg over til privat elektiv verksemd med mindre vaktbelastning, og det gagnar ikkje pasientens helseteneste å gjera det vanskeleg for utdanningssektoren, som har behov for fleire praksisplassar i ei stadig meir oppsplitta helseteneste. Det gagnar heller ikkje pasienten å påleggja offentlege sjukehus å utdanna personell for å måtta bemanna nye private tilbod. Fritt behandlingsval har møtt stor motstand i høyringsrunden, og regjeringa skriv sjølv at den måten å organisera tenestene på har avgrensingar, og at det kan vera – som det står – «vanskeligere å differensiere etter kvalitet og etablere sammensatte behandlingsforløp på tvers av offentlige og private leverandører, enn gjennom vanlige anskaffelser og avtaler».

Freddy de Ruiter (A) [19:44:50]: Denne debatten er blitt en øvelse i retorikk, særlig fra Høyres og Fremskrittspartiets side. Her gjentar en en del mantra om igjen og om igjen. Det minner meg litt om valgkampen. Da hadde Høyre vært i Sverige og lært av sitt svenske søsterparti, og vi fikk høre gang på gang på gang at nå var det «mennesker, ikke milliarder» som var Høyres politikk. Så vant de valget, og da kom fasiten: skattekutt for de rikeste, et budsjett for mennesker med milliarder. Dette er i samme gate. En skal ha pasientens helsetjeneste, pasientens helsevesen, og flytte makt fra systemet til pasienten. Alt dette er vi helt enig i. Men virkemidlet, det er altså fritt behandlingsvalg.

Nå utdypet representanten Toppe dette på en glimrende måte i innlegget før meg, så jeg skal ikke gå i detaljer på det. Men mer marked – hvem tjener på det? Det blir ikke økt kapasitet, sannsynligvis, med mer marked. Det er grunn til å frykte det motsatte. Det er grunn til å frykte at dette ikke blir pasientens helsevesen, at det blir det stikk motsatte. Det blir kanskje det for noen pasienter, men hva med alle de andre?

Hvem støtter dette? Det er et interessant spørsmål. Det gjør ikke Legeforeningen, ikke Norsk Sykepleierforbund, ikke Norsk Psykologforening, ikke Helsetilsynet, ikke Helsedirektoratet, ikke flere helseforetak og ikke sykehuset som f.eks. jeg tilhører, Sørlandet sykehus. Dette er snever, ideologisk tenkning på et av samfunnets viktigste områder. Det minner meg litt om Høyres tilnærming til formuesskatt. De aller fleste økonomer i dette landet sier at man ikke bør redusere formuesskatten, men likevel gjør altså Høyre det. Så det såkalte kunnskapsbaserte partiet Høyre, som sier de lytter til faglighet, gjør det stikk motsatte når det gjelder formuesskatten, og de gjør det stikk motsatte når det gjelder helsepolitikken og det veivalget en nå vurderer å ta.

Are Helseth (A) [19:47:52]: Enkeltmennesker gjør en forskjell. Gode helseledere gjør en forskjell. Dagens Medisin har nylig kåret de hundre viktigste lederne og klarte likevel å glemme den lederen som er viktigst for en god helsetjeneste i kveld og i morgen. Den lederen er de mange tusen avdelingsledere i sykehus og kommuner i Norge.

Avdelingslederne er det avgjørende leddet i kjeden fra Stortinget ut til pasienten. Avdelingsledere må få på plass fagplaner, bemanningsplaner, økonomi, og de må få det til å gå opp. Jeg tror ikke avdelingsledere synes en vekst på 2 mrd. kr til sykehusene er det samme som en lovet vekst på 3 mrd. kr. Det er bare langt borte fra pasienten at to og tre er likeverdig.

Derfor: Litt ydmykhet kler oss alle. Hovedinnleggene fra Fremskrittspartiet og Høyre i debatten i dag var kjemisk fri for ydmykhet om dette budsjettet – kjemisk fri. Helseministeren selv hadde en annen tone og uttrykte bl.a. at budsjettet neste år ikke vil løse alle behovene for mennesker med psykiske lidelser. Og da vet statsråden at det er han som har ansvaret. Enkeltmennesker kan gjøre en forskjell, enkeltstatsråder kan gjøre en forskjell, og vi måler på handling og på resultat – også statsråder. Ord alene teller ikke, og jeg tror pasientene vil være enig i dette.

Enkeltmennesker gjør en forskjell. Ekteparet Moser får i år nobelprisen i medisin. Vi er stolte, og det er deres bragd, med støtte fra deres universitet, NTNU, og med støtte fra noen rike mennesker – noen rike mennesker i Norge som har verdier på flere plan, og som betaler både formuesskatt og finansierer forskning for fremtiden.

Er det mulig for Norge å vinne en ny nobelpris? Hvordan kan et lite land gjøre en forskjell? Jeg tror det er mulig. Jeg mener vi må sette nye høye mål for demensforskning. Uten gjennombrudd i tidlig diagnostikk og behandling er fremtidens velferd usikker for flertallet. Ekteparet Moser sier at deres forskning kan være et vindu inn mot forståelsen av demens og god demensforskning. Det gir håp, og jeg synes vi bør bruke det håpet.

Presidenten: Tove Karoline Knutsen har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Tove Karoline Knutsen (A) [19:50:58]: Jeg håper alle nå følger med på at spaserstokkpengene blir brukt slik som vi vil at de skal brukes.

Jeg vil benytte anledninga til å ta opp tråden fra min replikk til statsråden om saka i Finnmark. Jeg synes det er merkelig og ikke til å tro at statsråden virkelig svarer som han gjør i denne saka. Jeg retter ingen beskyldninger mot helseministeren og heller ikke mot den forrige. Men når det skjer at HELFO inngår avtale med en privat, kommersiell aktør som framstår som fullstendig urimelig og ubegripelig, er det den sittende helseminister som må ta ansvar for å rydde opp. HELFO gjør en viktig jobb i norsk helsevesen, og jeg har ikke hørt at noen vil fjerne HELFO. Men hvis vi har mistanke om at praktisering av regelverk ikke er bra, eller regelverket bør endres, bør vi ta grep. Men helseministeren har så langt vendt blikket vekk for denne saka. Jeg synes ikke det lover godt dersom helseministeren skal være vaktbikkje for at det ikke skjer kommersielle eksesser i fritt behandlingsvalg, eller at det skal utvikle seg til et selgers marked.

Ketil Kjenseth (V) [19:52:11]: Representanten Lundteigen tok opp temaet ledelse, og jeg er helt enig i at det er en debatt vi er nødt til å forsterke i norsk helsevesen, og særlig innenfor sykehussektoren. Men et lite tilbakeblikk på den rød-grønne utviklingen og styringen i åtte år: Europas største sykehus ble skapt på nesten 50 lokasjoner i Oslo. Det er krevende å være leder når man skal drifte nesten 50 arbeidsplasser fordelt over et ganske stort geografisk område. Hvilket grunnlag har Norge som et lite land for å ha Europas største sykehus? Hvilken ledelsesideologi var det?

I tillegg har vi en betydelig fragmentering innen norsk helsevesen. På nasjonalt nivå, hvis en ser tilbake på den IKT-styringen som har vært, minner det tilforlatelig mer om en nasjonal idémyldring. Kontrollkomiteens høring og Riksrevisjonens gjennomgang av elektronisk meldingsutveksling viser hvilke utfordringer som i hvert fall har vært, og som sannsynligvis er der, i mangel av nasjonal ledelse.

Oppdragsdokumentene som er utviklet, og tildelingsbrevene, har inneholdt svært mange mål og ønsker. Det er krevende å være leder med en sånn mengde av ønsker.

Ringerike sykehus er et godt eksempel på lokal ledelse. Ja, kanskje må det flere politifolk til for at vi skal skaffe fram gode ledere i helsevesenet. Vi er nødt til å dyrke flere typer ledere. For Venstres del tror vi at det er mulig å dyrke fram et mangfold og også læring og erfaring gjennom å ha ulike aktører, og i hvert fall ikke skape flere nasjonale mastodonter som det er krevende å lede.

Når det gjelder den nasjonale ledelsen, har i hvert fall den nye regjeringa pekt på nasjonal helse-IKT som ett virkemiddel for å gjennomføre i større grad og skape mer standardiserte løsninger. En annen versjon av det er Sykehusbygg, så de sykehusene som vi skal bygge i framtida, ikke sitter med prosjektorganisasjoner som aldri har bygd sykehus før, og gjentar og gjør feil. Det er behov for å standardisere i mye større grad en del funksjoner innenfor helsevesenet.

Når det gjelder forskning, er jeg enig med representanten Helseth i at vi har noen utfordringer. Vi har noen utfordringer også med å finansiere medisinsk forskning i sykehusene. Når det gjelder Moser som et eksempel, må vi vel dessverre innrømme at medisinen ikke har vært den største bidragsyteren til den forskningen. Det er i hovedsak NTNUs naturvitenskapelige forskning og private midler som har bidratt til den forskningen. Så her har vi en strukturjobb å gjøre.

Presidenten: Kristin Ørmen Johnsen har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [19:55:38]: Ydmykhet er en vanskelig øvelse. Jeg er enig i at vi alle kan være ydmyke, men det gjelder også Arbeiderpartiet. Jeg savner fortsatt litt ydmykhet i forhold til å tenke nytt og kanskje se litt nærmere på fritt behandlingsvalg. Man kan kanskje klare å se noe positivt også ved den ordningen.

Så til dette med skatt. Det er slik at verdier må skapes før de kan deles. Det å skape verdier i samfunnet gir et større budsjett. Det gjør også at vi kan få flere midler til helse.

Audun Otterstad (A) [19:56:29]: Maken til oppslutning som jeg fikk i representanten Harald T. Nesviks innlegg, har vel Arbeiderpartiet neppe sett på 70 år – kanskje i Oppland? Godt over 70 pst. oppslutning bør man si seg fornøyd med.

Det er sånn – til representanten Nesvik og representanten Ørmen Johnsen, som jeg kjenner fra komiteen – at selv om man gjentar en ting flere ganger, betyr det ikke at det blir mer sant. Jeg er veldig opptatt av resultat, og jeg er egentlig veldig glad for at gruppelederen fra Fremskrittspartiet tok tak i dette, for jeg er helt enig: Favorittperioden i Arbeiderpartiets historie er for meg 2005–2013, så jeg er veldig glad for at gruppelederen har lyst til å diskutere den perioden med meg. Vi behandlet utrolig mange flere pasienter, vi bygde sykehus så det sang etter – som f.eks. St. Olavs Hospital, som regjeringen med Høyre som det siste den gjorde før den gikk av, sa nei til.

Vi har bygd ut et helsevesen og behandlet utrolig mange mennesker som trengte å få hjelp. Men vi kom aldri i mål, og det er derfor vi i dag har vært enige om at politikken er noe som stadig er i bevegelse og utvikler seg. Det er en av grunnene til at vi fortsatt stiller til valg.

Spesifikt til det om sykehjemsplasser: Jeg er helt enig med representanten Nesvik i at vi har en stor jobb å gjøre. Men la oss ta en tilfeldig valgt kommune som jeg kjenner litt godt, la oss f.eks. si Trondheim. Hvis alle hadde bygd like mange sykehjemsplasser som Trondheim kommune – i forhold til størrelse – hadde det vært bygd 11 500 sykehjemsplasser i perioden vi snakker om, altså nesten helt i mål. Så kan vi sammenligne med en tilfeldig valgt kommune som vi er i nå, f.eks. Oslo, som har lagt ned over 400 sykehjemsplasser. Det er klart at vi som sentrale politikere skal legge til rette for at det bygges sykehjemsplasser, og at våre eldre – menneskene det er snakk om – i kommunene har det godt. Men det er også et ansvar lokalt.

Representanten Nesvik avsluttet egentlig der vi startet, med å snakke om forebygging. Representanten Ørmen Johnsen har også etterlyst det fra oss, dette at vi ikke snakker om pasienten. Men vi snakker om menneskene. Vi tar opp det som Arbeiderpartiet har etterlyst i hele denne debatten, det er den forebyggende biten. Man er jo et menneske før man blir pasient også. Det er derfor vi foreslår å øremerke midler til skolehelsetjenesten, slik at man skal se alle menneskene før de blir en del av helsetjenesten. Det er det folkehelsen handler om.

Harald T. Nesvik (FrP) [19:59:41]: Jeg følte behov for å ta ordet for å prøve å oppklare i hvert fall et par historiske misforståelser. Når man prøver å framstille det som at beslutningene og bevilgningene knyttet til St. Olavs Hospital skjedde i perioden 2005 og utover, har man dessverre ikke fulgt særlig godt med i timen.

Jeg kom inn på Stortinget i 1997 og gikk direkte inn i sosialkomiteen, som hadde ansvaret for sykehusene. Det var i den perioden vi diskuterte St. Olavs Hospital. Det var i den perioden man satte i gang byggingen av St. Olavs Hospital. St. Olavs Hospital var et prosjekt som man arvet fra fylkeskommunene, så beslutningene var der allerede. Så fikk man penger på bordet, og det er rett og slett slik at det tar svært mange år å bygge et sykehus. Det er helt riktig at man fortsatte å bygge på St. Olavs Hospital i denne perioden, men beslutningen var tatt fryktelig lenge før 2005 og under en helt annen regjering. Det er viktig, når man skal bruke Stortingets talerstol, at man prøver å forholde seg til fakta.

Det andre jeg ønsker å ta ordet til, er nettopp framtidens helsevesen. I forliket med Kristelig Folkeparti og Venstre har det også kommet inn noe helt annet viktig, nemlig at man ber om at det skal legges til rette for mer innovative innkjøp også i de regionale helseforetakene. I forlengelsen av det vi snakker om når det gjelder velferdsteknologi, har man fått lagt inn et eget forslag som handler om at man skal vurdere hvordan man kan bli flinkere til å gjøre innovative innkjøp i helsevesenet. De regionale og ordinære helseforetakene kjøper varer for svært mange milliarder kroner. Da er det viktig at de også er med og bidrar til forskning og utvikling, og at de også sørger for en knoppskyting utover det man klarer å forske seg fram til. Derfor er disse tingene viktig. Jeg vil gi stor honnør til Kristelig Folkeparti og Venstre for det vi klarte å få til i forliket.

Videre vil jeg fra min side helt avslutningsvis – jeg håper i hvert fall at det blir avslutningsvis – si at jeg er enig med representanten Kjenseth når det gjelder innlegget som han hadde om å satse på Radiumhospitalet, om å satse på å få på plass et protonsenter i den forbindelse og sørge for at man får på plass et system der ikke gigantomanien skal ta overhånd, men at man rett og slett kan satse på de effektive, gode enhetene til glede for pasienten. Det tror jeg representanten er meget enig i.

Svein Roald Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Tone Wilhelmsen Trøen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset oppad til 1 minutt.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [20:02:45]: Representanten Otterstad nevner Trondheim, og mener at andre kommuner bør se til Trondheim når det gjelder å bygge ut sykehjemsplasser. I sommer var jeg ved St. Olavs Hospital sammen med en medrepresentant. Der ble vi fortalt at kommunen ikke tok hjem nok av de utskrivningsklare, ikke ferdigbehandlede pasientene, altså disse pasientene som skal ut i kommunen, ifølge Samhandlingsreformen som ble innført i forrige periode. Det er en rekke artikler i Adresseavisen de siste ukene som peker på store utfordringer når det gjelder eldreomsorgen i Trondheim, så en viss ydmykhet fra representantens side kunne være på sin plass. Jeg vil f.eks. vise til Ullensaker kommune i Akershus, som ikke har noen eldre liggende på dobbeltrom, og som, etter det jeg har sett, leverer god eldreomsorg i en Fremskrittsparti–Høyre-styrt kommune.

Presidenten: Representanten Audun Otterstad har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset oppad til 1 minutt.

Audun Otterstad (A) [20:03:51]: Hvordan han vrir og vender på ordene, får være opp til representanten fra Fremskrittspartiet. Sannheten er at Ansgar Gabrielsen og høyrepartiene sørget for en så elendig økonomi i helsesektoren at flere sykehus gikk med massive underskudd og utbyggingen ved RiT ble stoppet. Og planene hadde ligget der lenge.

Så til det siste, som kom fra Høyre, om sykehjemsplasser i Trondheim. Jeg er helt enig i at vi har utfordringer, men den saken representanten peker på, er vel at St. Olavs Hospital hadde sendt hjem en gammel dame for tidlig, slik at hun døde da hun kom hjem. Det er trist og svært beklagelig, men vi har kjempemuligheter for mange nye, store utviklingsprosjekter som vi kan samarbeide godt om framover.

Presidenten: Representanten Harald T. Nesvik har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt. Da er det vel håp om at man kan avslutte historieskrivingen.

Harald T. Nesvik (FrP) [20:05:01]: Jeg skal fatte meg i korthet og avslutte med en kommentar til representanten Otterstad.

Det som skjedde, var at man mistet kontrollen med en del av utbyggingen. Man var nødt til å sette ned foten for å få fortgang og framgang i prosjektet innenfor de rammer som var gitt. Hvis det var én ting som i begynnerfasen kjennetegnet byggingen av St. Olavs Hospital, var det nettopp de stadige overskridelser. Jeg tror første gang vi hadde dette til behandling her i Stortinget, skulle sykehuset koste under 5 mrd. kr. Jeg tror ikke at man trenger lang matematikkutdannelse for å skjønne at de tallene som man i dag opererer med knyttet til utbyggingen av St. Olavs Hospital, er av en helt annen størrelsesorden. Jeg tror det er viktig at vi leser hele historien, og ikke bare den historien noen har fortalt oss.

Sveinung Stensland (H) [20:06:00]: Det var interessant å høre Per Olaf Lundteigen og hans perspektiver på norsk helsetjeneste. Han har helt rett: Det er grunn til å diskutere ledelsen av norske sykehus. Ja, det er grunn til å diskutere alle deler av ledelsen i offentlig sektor.

Han kan imidlertid ikke ha fått med seg alt som ble sagt av Høyres representanter i denne debatten. Flere av oss har tatt til orde for å løfte frem pasientperspektivet, og det er nettopp ledelse vi snakker om når vi vil se nøye på hvordan ressursene brukes. Det er et ledelsesspørsmål. Det er ledelse vi snakker om når en ikke får til godt samarbeid og felles forståelse med dem som har skoene på. Det er derfor befriende å si at jeg er enig med Lundteigen: Mye kan bli bedre innen ledelse i offentlig sektor, mye kan bli bedre innen ledelse i norske sykehus. Derfor er vi så opptatt av å se mer nøye på hvordan pengene brukes, og ikke diskutere så mye hvor mye penger som brukes. Men at Stortinget skal beslutte at all ledelse av norske sykehus skal være stedlig – der stopper enigheten.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [20:07:25]: Det er hyggelig at både representanten Kjenseth og Stensland nå kommer inn på spørsmålet om ledelse – endelig. Det blir sagt fra representanten Stensland at pasientperspektivet er et annet ord for ledelse. All right – fint. Det vi altså ønsker, er at vi skal ha en ledelse hvor det er en bedre virkelighetsforståelse mellom ledere og den som er praktiker, at de som utfører jobben, vet best hvordan en skal takle situasjonen, innenfor avtalte rutiner, og at de som utfører jobben, får større ansvar og innflytelse – altså at de som står i situasjonen, blir de sentrale, og at det blir mindre detaljstyring.

Det er referert her til nasjonale mastodonter, det er referert til sentralisering. Ja, la nå det bli en diskusjon videre, la det bli en diskusjon om vi skal se på struktur, om nedleggelse av akuttmottak er svaret istedenfor å se på en bedre ledelse. Det er det gode møtet mellom pasient og behandler som trenger fagfolk som samhandler og samarbeider på stedet.

Det jeg sa, var at stedlig ledelse var langt bedre enn det som brukes i mange helseforetak, nemlig klinikkledelse. Jeg er enig i det som er sagt her fra flere, om at det er avdelingslederen som er det sentrale. På store sjukehus, og på mindre sjukehus også, er avdelingslederen sjølsagt sentral, men det er den helhetlige ledelsen som til sjuende og sist er avgjørende – den helhetlige ledelsen som sikrer den faglige kvaliteten, som sikrer budsjettansvaret, og som står for personalansvaret. Alle under sjukehusets tak bør ha en leder. Det gir fellesskap, det gir felles ansvar – kall det gjerne patriotisme eller stolthet over sitt sjukehus. Den som føler stolthet og patriotisme ved det en driver, yter gjerne bedre og tar større ansvar, også i det offentlige – derfor.

Det er trist at regjeringa da kjører på denne linja med fritt behandlingsvalg og sentralisering av akuttfunksjoner istedenfor å satse på bedre ledelse og se på de gode forbildene. Regjeringspartienes Ørmen Johnsen og Wold burde spesielt ta for seg Ringerikes stemmer i møte med statsråden. Hvorfor det ikke skjer, viser at fritt behandlingsvalg er ideologisk motivert for Høyre og Fremskrittspartiet, for å gi private selskaper større markeder. Det er kostbart, men det er sant – enn så lenge.

Presidenten: Sveinung Stensland har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Sveinung Stensland (H) [20:10:34]: Det er i grunnen litt underlig at en velger å møte en grad av enighet med en sånn respons, når jeg sier at det er snakk om god ledelse for å få til nettopp disse gode pasientmøtene. Det sa jeg i mitt hovedinnlegg, og det sa jeg i mitt forrige innlegg. I mitt første innlegg i denne debatten snakket jeg om sannhetens øyeblikk, når pasienten møter sin behandler. Det er det alt handler om, og det er god ledelse som skal til for å legge til rette for flere slike gode møter – kundemøter snakker de om noen steder, i helsevesenet heter det pasientmøter.

Til slutt: Så sa jeg at enigheten stopper når det kommer til at en absolutt må ha en stedlig ledelse ved hvert enkelt sykehus. Det skal selvfølgelig være en ledelse ved sykehuset likevel, men når det gjelder akkurat det siste forslaget der, er vi ikke enige med Senterpartiet. Men jeg vil takke Lundteigen for at han setter ledelse i fokus, for det er en utfordring i alle deler av offentlig sektor. Vi trenger mer og bedre ledelse i alle deler av offentlig sektor.

Presidenten: Da skal representanten Per Olaf Lundteigen få anledning til å gjengjelde den takken. Han har også hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [20:11:43]: Jeg vil takke representanten Stensland for det han sa. Det som var mitt poeng, er at en enighet må få konsekvens. En enighet må kunne operasjonaliseres i en ny praksis. Vi har litt for mange eksempler på at en ved mindre sjukehus har gått vekk fra stedlig ledelse og over til en klinikkledelse, slik at ledelsen på det vesle sjukehuset er delt på flere. Da har ikke den flokken som jobber der, det fellesskapet som er nødvendig.

Så har vi i mitt eget fylke et forbilde, Ringerike, hvor ledelsen får pris for beste lederskap. Mitt tankekors er: Hvorfor blir ikke det lederskapet tatt fram som et eksempel til bruk andre steder? Det er det som er poenget. Her er det mye å hente, og jeg håper at representanten Stensland vil diskutere dette videre, for her …(Presidenten klubber.)

Presidenten: Det må i så fall bli en annen gang, for nå er tiden ute.

Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 10 og 11.