Presidenten: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 1 time og 30 minutter, og at taletiden fordeles slik:

Arbeiderpartiet 30 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Høyre 25 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter og Miljøpartiet De Grønne 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Svein Roald Hansen (A) [10:07:43]: Jeg vil takke statsråden for en bred gjennomgang, som også favnet mer sikkerhetspolitiske, utenrikspolitiske og bredere handelspolitiske problemstillinger.

Statsråden tok utgangspunkt i den bølge av frigjøring som ble innledet ved Berlinmurens fall for 25 år siden, og uroen for at fortidens spøkelser er i ferd med å vende tilbake gjennom Russlands annektering av Krim og spill i krisen i Ukraina. Dette er bekymringsfullt. Derfor har også Norge støttet opp om sanksjonene EU-landene har vedtatt. Men vi skal samtidig ivareta norske interesser, slik andre land ivaretar sine.

Det tjener heller ikke mulighetene for en politisk løsning om samarbeidskanaler som nå er bygd opp i nordområdene – folk-til-folk-samarbeid, samarbeid om en felles forvaltning av naturressurser og miljøarbeid – stanser opp. Tvert imot. Det kan være viktigere enn noen gang å bevare disse.

Ukraina skal ha rett til å velge sin vei, men vi kan ikke lukke øynene for at det er dyp splittelse i landet om hva som er den beste vei, og det er sterkt behov for å bekjempe korrupsjonskulturen og finne en vei som kan forene. Vi kan og bør bidra, sammen med våre europeiske naboer, men vi må søke en form som kan bidra til å bygge bro over indre motsetninger, ikke forsterke dem.

Russlands vilje til bruk av militære midler i konflikten har forsterket oppmerksomheten om forsvarsbudsjettene i NATO-landene. Jeg mener det er viktig nå at vi ikke overser de økonomiske utfordringene våre europeiske naboland fortsatt sliter med. Da vi debatterte Europa i vår, var det mye som tydet på at de fleste EU-landene var i ferd med få et fastere fundament for økonomien slik at den igjen kunne vokse. I dag er dette bildet mer usikkert, de økonomiske værvarslene dårligere. Det betyr at også de sosiale problemene i kjølvannet av finans- og gjeldskrisen vil vedvare.

Det er 24–25 millioner arbeidsledige og kjempehøy ungdomsledighet i mange land. Det skaper sosiale problemer, svekket tro på framtiden og en oppblomstring av nasjonalisme og rop om proteksjonisme. Vi ser politiske krefter i Ungarn, i Storbritannia, i Frankrike og ved valget til Europaparlamentet som vil vende fellesskapet ryggen. Vi trenger fellesskapsløsninger i Europa, ikke nasjonalisme.

Vi ser proteksjonistiske krefter i flere land. I Storbritannia fører selv landets statsminister an mot prinsippet om fri bevegelse av arbeidskraft. Hos vår EFTA-partner Sveits har en folkeavstemning krevd restriksjoner på arbeidsinnvandringen som vil innebære et brudd på EFTA-konvensjonen og landets avtaler med EU. Kommende søndag er det en ny folkeavstemning hvor forslaget er å begrense antall innvandrere til 16 000 i året. Selv utvandrede sveitsiske statsborgere skal nektes adgang om kvoten er fylt.

Disse perspektivene er en vel så stor framtidstrussel som den sikkerhetspolitiske knyttet til Ukraina og Russland – en trussel mot den sosiale stabiliteten i land som er hardest rammet, en trussel mot framtidstroen, en trussel mot troen på politikk og demokrati.

Den frie bevegelsen er en grunnleggende rett i det europeiske samarbeidet, slik det har vært i det nordiske siden midten av 1950-tallet. Det har tjent oss vel. Hvem skulle ellers fylt de 350 000 nye arbeidsplassene som ble skapt de siste 10–12 årene her i landet? Derfor er den største utfordringen våre europeiske naboland står overfor, fortsatt å få fastere økonomisk grunn under føttene, skape økonomisk vekst og nye arbeidsplasser. Dette er også sikkerhetspolitikk, sikkerhetspolitikk mot framtidspessimisme og vaksinasjon mot lettvinte løsninger.

Den utfordring som fri bevegelse av arbeidskraft i et indre marked med store forskjeller kan skape med sosial dumping, usunn konkurranse og kriminelt arbeidsliv, må løses gjennom samarbeid om regler og tiltak, ikke gjennom å stenge grensene. Derfor må Norges stemme være tydelig på det som har vært bærebjelkene i vår arbeidslivsmodell: en sterk arbeidsmiljølovgivning, et godt organisert arbeidsliv, trepartssamarbeid – også mot sosial dumping og arbeidslivkriminalitet. Den kursendring regjeringen legger opp til her hjemme, er ikke noe forbilde for dem der ute.

Nå har også EU-domstolen slått fast at retten til fri bevegelse ikke er noen rett til det som er blitt kalt velferdsturisme. Den såkalte Dano-saken fra Tyskland, som statsråden refererte til, bør berolige selv den mest urolige FrP-er.

Det er mange programmer og planer i EU-systemet som skal gi ny vekst og flere jobber – Horizon 2020, Erasmus+, som vi fortsatt er med på. Heldigvis vil nå Stortinget sørge for at vi også blir med i Copernicus-programmet. En regjering som sier de vil forsterke europapolitikken og satse mer på forskning og utvikling, men ikke fant penger til å delta i dette, når de fant penger til 8–9 milliarder i skattekutt, kan i hvert fall ikke hevde at de lar handling følge ord.

Det er viktig at det nå er funnet en løsning på vår deltakelse i finanstilsynene. Det er viktig. Vår finansnæring kan ikke stå utenfor EØS-avtalen, og ingen kan være imot at den europeiske finansnæringen underlegges mer kontroll og strengere regler, etter hva vi har vært igjennom. For det er det dette handler om – bedre regulering av en næring som kan bringe land i kne og verdensøkonomien utfor stupet. Vi lærte det gjennom vår bankkrise på 1990-tallet. Europa har lært det nå.

Men det gjenstår flere utfordringer knyttet til andre byråer, ACER og BEREC må også finne sin løsning. Det er viktige områder, hvor norsk næringsliv har store interesser. Den utfordring det skaper for EØS-avtalen at EU i økende grad legger myndighet til byråene, burde vi søke å finne en strukturell løsning på. Nå erfarer vi at ting tar tid, selv om den åpenbare løsningen ligger i dagen, som med finanstilsynene.

Det er også gledelig at køen av rettsakter som venter på å bli tatt inn i EØS-avtalen, er redusert, takket være at planteverndirektivet ble tatt inn. Når finanstilsynene er på plass, kommer en ytterligere reduksjon. Nye rutiner, også mellom de tre EFTA-landene, vil forhåpentligvis føre til en smidigere og raskere innlemmelse av nytt regelverk. Det er viktig for å sikre et indre marked med felles regler.

Fra parlamentarikerkomiteen søker vi å bidra med å ha det på dagsordenen i våre møter framover og også å inspirere kolleger i andre land som har en mer kronglete behandling i parlamentet enn det vi har lagt opp til her hos oss. Men det gjenstår å få mer fart i implementeringene også i vårt eget land, når nytt regelverk er tatt inn i EØS-avtalen. Her har det også gått tregere i det siste, og her er det bare opp til oss selv.

Klima og energi er et sentralt samarbeidsområde i EU, som vi har sterke interesser i – et viktig område, både for å bekjempe klimautfordringene og for energisikkerheten i Europa. EU har satt sitt mål og sine ambisjoner når det gjelder fornybar energi og energieffektiviseringer. Etter hvert vil tiltakene for å nå målsettingene kunne føre til endringer i regelverket som også vil omfatte oss gjennom EØS-avtalen. Men jeg vil understreke at når det gjelder de politiske målsettingene som EU har satt, kan disse ikke omfattes av EØS-avtalen. Vi må sette våre egne mål.

Statsråden redegjorde for de krevende forhandlingene vi har med EU: våre bidrag for å bekjempe ulikhetene i Europa gjennom finansieringsmekanismene, artikkel 19-forhandlingene om landbruksvarer og forhandlingene om markedsadgang for fisk. Når statsråden sier at «vi har understreket overfor EU at videreføring av EØS-bidragene forutsetter tilfredsstillende løsninger for fisk», så har han lagt ambisjonene høyt. Det er bare å ønske lykke til og vente på et godt resultat. En regjering som har høye ambisjoner, burde heller ikke ha problemer med å forsvare viktige norske landbruksinteresser i ostetollsaken.

Øyvind Halleraker (H) [10:16:47]: Først vil jeg takke statsråden for en grundig EØS-redegjørelse i forrige uke.

Statsråden åpnet med å trekke fram sikkerhetssituasjonen i Europa og beskriver sikkerhetssituasjonen som den avgjørende faktor for all positiv utvikling i vår del av verden.

Jeg har også lyst til å referere hva generalsekretær Stoltenberg sa på NATO-møtet som nettopp ble avsluttet i Haag i går:

«Og uten sikkerhet blir det lite annet. Ingen sikkerhet: ingen velstand, ingen frihet.»

Jeg vil derfor konsentrere meg om sikkerhetspolitikk i mitt innlegg. Andre temaer vil andre fra Høyre ta opp. Vi ser en situasjon med dyptgripende endringer og økt ustabilitet og uforutsigbarhet i det sikkerhetspolitiske landskapet. Russlands illegale og folkerettsstridige annektering av Krim utfordrer de euroatlantiske sikkerhetsstrukturene, og konsekvensene blir langsiktige. Uansett om konflikten løses, endrer ikke det det faktum at ett europeisk land har brukt militær makt mot et naboland for å hevde sine interesser. Europa og USA er mer samlet enn på lenge. Et samlet NATO har iverksatt tiltak både for å vise solidaritet med allierte og for å gi en klar melding til Russland om at dette ikke er veien å gå. EU viser seg nå som en viktig aktør i utenriks- og sikkerhetspolitikken. EU har i tillegg til sin politiske tyngde økonomiske virkemidler og har iverksatt sanksjoner mot Russland. Norge har sluttet seg til disse tiltakene og følger opp vedtakene i NATO.

Vi er i en krisesituasjon hvor det er avgjørende at vi viser solidaritet med våre allierte og koordinerer oss med våre partnere i EU. Men Norge vil fortsatt opprettholde et fungerende bilateralt samarbeid med Russland for å sikre avspenning og positiv utvikling i nord. Begge land er tjent med å videreføre et pragmatisk samarbeid om felles utfordringer, særlig om ressursforvaltning, redningsberedskap og grensekontroll i Arktis.

Det er ikke bare sikkerhetssituasjonen i øst som gjør Norges samspill med EU viktig. Vi ser et voksende antall svake stater sør for Europa – fra Vest-Afrika via Midtøsten til Sentral-Asia – som fører med seg ustabilitet og væpnede konflikter over landegrenser. Tett innpå Europas sørlige grense ser vi en særlig dramatisk utvikling. ISILs brutale framrykking i Irak og Syria forårsaker store lidelser, og de har tatt territoriell kontroll over store deler av landene. De humanitære behovene er enorme. Det er helt nødvendig å få på plass en politisk løsning både i Irak og Syria. Den ekstreme terrororganisasjonen ISIL må bekjempes. Norge og flere EU-land deltar i koalisjonen mot ISIL, og jeg er glad for den brede støtten regjeringen har fått for dette i Stortinget, senest i dagens aviser.

Norge vil samarbeide med EU og EU-land om tiltak som naturlig hører hjemme der. Men NATO er og vil fortsatt være selve grunnpilaren i norsk sikkerhetspolitikk. Ukraina-krisen har vist hvordan EU og NATO bruker de virkemidler de har til rådighet innenfor sine respektive områder. Vi ser nå at Tyskland tar stadig større ansvar i NATO og har inntatt en klar lederrolle i EU. Storbritannia og Frankrike tar lederskap i den internasjonale koalisjonen av stater i bekjempelsen av ISIL i Irak, og Frankrike har en sterk tilstedeværelse i Afrika. Slike europeiske bidrag bidrar til den transatlantiske byrdefordelingen som er så viktig.

I det nye sikkerhetspolitiske landskapet er det viktig at vi styrker og videreutvikler våre europeiske og transatlantiske bånd. EUs betydning for europeisk sikkerhet og stabilitet har neppe vært mer betydningsfull enn den er nå. Både NATO og EU spiller en sentral rolle i arbeidet for å sikre fred, stabilitet og utvikling i Europa. Disse organisasjonene skal og bør utfylle hverandre. Norge bør bidra til at samarbeidet fungerer effektivt og godt. Derfor er jeg glad for at regjeringen fører en aktiv europapolitikk, bidrar til at multilaterale organisasjoner fungerer effektivt og dermed arbeider for konfliktløsning, politisk stabilitet og økonomisk utvikling i våre nærområder og naboregioner både i øst og vest.

Kristian Norheim (FrP) [10:22:04]: La meg begynne med å takke statsråd Helgesen for redegjørelsen om viktige EU- og EØS-saker i Stortinget sist uke. Det var en informativ, gjennomarbeidet og interessant redegjørelse, som også tydelig fremviser at regjeringen tar den aktive europapolitikken på alvor.

Jeg vil, som statsråden Helgesen gjorde i sin redegjørelse, starte med et lite tilbakeblikk. Berlinmurens fall er den aller viktigste hendelsen i Europa i nyere tid, og i år både markerer vi og feirer vi at det er 25 år siden vanlige folk, med store drømmer og frihet i blikket, gikk løs på denne groteske muren med hakker og spader for å knuse den.

Mye har forandret seg på disse 25 årene, og mye vil forandre seg også i årene fremover. Mange av oss hadde ekstremt høye forventninger og forhåpninger da muren falt og kommunismen kollapset i Øst-Europa med Sovjetunionens sammenbrudd. Mye har blitt innfridd, men mye gjenstår også. Ikke minst ble de forferdelige krigene på Balkan en påminnelse om at ting kunne snu seg fort, og at det alltid finnes dem som vil blåse liv i det som ulmer. I den senere tid har vi også sett at EU er i ferd med å finne sin rolle på den utenriks- og sikkerhetspolitiske arenaen. Det så vi ikke like tydelig under krigene på Balkan.

I år har vi fått enda en påminnelse om at ting ikke alltid er slik vi håper. Sovjetunionen er heldigvis historie, men utviklingen i Russland siden Sovjets kollaps er urovekkende. Norge har historisk sett hatt svært gode relasjoner og godt samarbeid med vår store nabo i øst. Det er mitt håp at dette fortsetter også i fremtiden. Vi har mange viktige samarbeidspunkter, spesielt oppe i nord, som det er viktig at vi forsterker ytterligere i årene fremover. Men vi plikter å si ifra, ikke minst til gode naboer, når vi mener det går i gal retning, når internasjonale kjøreregler brytes, og når stabiliteten truer et kontinent. Russlands aggressive fremferd overfor Ukraina – et selvstendig land som selv må få bestemme sin vei for fremtiden – er både skuffende og kritikkverdig. I tillegg har den nye situasjonen igjen ført til at sikkerhetspolitikken og spesielt også energipolitikken har kommet høyt opp på dagsordenen igjen.

Jeg er glad for at Norge så tydelig er en del av det internasjonale presset mot Russland i denne kritiske situasjonen. Samtidig vil jeg understreke viktigheten av å fortsette å arbeide etter linjen der en politisk løsning til slutt vil vinne frem.

Det er helt riktig som statsråden Helgesen påpeker: Europapolitikk er vel så mye innenrikspolitikk som utenrikspolitikk. På nær sagt alle politiske områder som vi jobber frem løsninger på her hjemme, vil en del av premissene ligge i Europa. Selv om vi i Norge har fravalgt å delta fullt og helt i EU gjennom et fullverdig medlemskap, har vi valgt å knytte oss sterkt opp mot EU gjennom både EØS-avtalen og andre avtaler med EU. Dette gjør det etter min mening enda viktigere å være i forkant av de politiske avgjørelsene i Brussel og ha et aktivt engasjement for europapolitikken.

Folk sto ikke som sild i tønne foran valglokalene i Europa under det siste valget til Europaparlamentet. Knapt 43,1 pst. av de stemmeberettigede i EU-landene valgte å benytte seg av muligheten til å stemme inn sine representanter til det som er EUs eneste folkevalgte organ. Det var i Slovakia, som har knappe ti år bak seg som medlem, at folk var aller minst interessert i å stemme. Kun 13 pst. avga stemme.

Det er også trist og skuffende at ekstreme krefter igjen vinner frem på det europeiske kontinent. Det mest ekstreme eksempelet finner vi i Tyskland, der såpass mange tyske velgere mente at en nazist kunne ha noe å tilføre europapolitikken, at de rett og slett stemte Hitler-beundreren Udo Voigt inn i Europaparlamentet. I Frankrike gikk hver fjerde velger og stemte på det fremmedfiendtlige nasjonalistpartiet Front National. Tidligere partileder, nåværende partileders far, mente for kort tid siden at han hadde løsningen på hvordan asyltilstrømningen til Europa kunne stoppes. Det fryktede ebolaviruset var hans løsning. Men fra en mann som fornekter holocaust, er det ingenting som overrasker lenger. I Ungarn vant også støvlene frem med det militante nasjonalistpartiet Jobbik som nest største parti. Også det ultranasjonalistiske Gyllent daggry i Hellas gjorde et godt valg. Det nasjonalistiske Sverigedemokraterna i Sverige har nå for første gang fått innpass i Europaparlamentet etter at nesten hver tiende svenske velger stemte på dem.

Hva kan forklare at så mange av EUs borgere valgte som de gjorde? Jeg tror ikke det finnes en enkel forklaring her. Valget kan være en reaksjon mot landets egne regjeringer, som jeg tror er gyldig både for Frankrike og Sverige – for Sverige ikke minst fordi de mangler en ordentlig innvandringsdebatt. Men det er uansett både farlig og feil å avfeie alt som kommer av kritikk mot prosjektet EU, som grunnløst.

Fra norsk side bør vi ønske velkommen fordomsfrie debatter om utviklingen av og i EU. Påstander om at EU har blitt for tung, for bred og for byråkratisk, er ikke tatt ut av løse lufta. Dersom «prosjektet» ikke fremover leverer på områder som sysselsetting, vekst og innovasjon, vil kritikken bare øke i styrke. Ikke minst vil det være helt nødvendig å møte kravet om forbedringer på innvandringsområdet fordomsfritt, og ikke bare med henvisning til pilaren om fri bevegelsesfrihet. Her hjemme påpekte Brochmann-utvalget at dersom Norge skal opprettholde velferdsstaten, må nye samfunnsmedlemmer integreres og delta i arbeidslivet med majoritetsbefolkningen så langt det lar seg gjøre. EU-domstolen konkluderte nylig med at innvandrere som kun flytter for å motta sosialhjelp, ikke kan gjøre krav på økonomisk bistand til livsopphold i oppholdslandet. Pilaren om fri bevegelsesfrihet var aldri ment å rette seg inn mot dem som reiser rundt i Europa på jakt etter de høyeste sosiale ytelsene. Tvert imot bidrar slik trygdeshopping, eller velferdsturisme, til å undergrave hele systemet.

TTIP-forhandlingene mellom EU og USA vil, om de lykkes, medføre etableringen av verdens største frihandelsområde. Dette vil ha konsekvenser også for Norge, selv om vi ikke er medlem av EU. Her er det viktig at Norge følger nøye med på utviklingen, noe jeg også oppfatter at regjeringen gjør.

Selv om Europa er mer enn EU, er Europa også EU. Europa – som var så vakker og uimotståelig at den mektigste av alle guder, Zevs, skapte seg om til en okse og kidnappet og forførte henne – er nok fremdeles vakker, men har også pådratt seg en del mindre sjarmerende sider. Jeg gråter en tåre for Europa når jeg ser fremveksten av destruktive krefter. Men – igjen – det var en reaksjon på noe. EU har, som sagt, i manges øyne utviklet seg til å bli for altomfattende, for tung og uoversiktlig og har ikke evnet i god nok grad å bidra til gode nok løsninger på viktige politiske områder. Selv om Norge ikke er medlem av EU, er vi så nært knyttet opp til EU gjennom EØS-avtalen og andre avtaler at dette påvirker også oss. Det etterlatte inntrykk for mange er at det er for langt mellom Brussel og borger, og at en rekke avgjørelser tas over hodene på folk og tres ned over hodene på folk.

Man kan like eller ikke like EU. Det er ikke noen EU-debatt vi har her i salen i dag. Allikevel vil jeg påpeke at det er vanskelig ikke å se den tiltrekningskraften EU har hatt, og fortsatt har, på såkalte nye demokratier i Europa. Jeg tror på europeisk integrasjon, men det må skje på nasjonalstatenes premisser og i et mindre byråkratisk og mer gjennomsiktig format. I beste fall kan da skepsisen som vi har sett, få «prosjektet» EU tilbake – og det er vi nært påvirket av – få det tilbake på rett spor. I verste fall kan mørket senke seg ytterligere over Europa.

Knut Arild Hareide (KrF) [10:31:22]: Eg vil òg nytte høvet til å takke statsråd Helgesen for ei mykje brei og informativ utgreiing om aktuelle saker i EU og EØS.

Når ein tenkjer på at det no er seks-sju år sidan me hadde ei finanskrise som ramma både USA og EU veldig sterkt – det førte til høy arbeidsløyse både i EU og i USA – kan me altså konstatere at seks-sju år etter er arbeidsløysa i USA halvert, medan me framleis har store utfordringar knytte til økonomi og arbeidsløyse i EU, og spesielt i den sørlege delen av eurosona. Det vil seie at økonomien i EU på langt nær kan friskmeldast.

Når det gjeld EØS-avtalen, er det klare hovudinntrykket at den fungerer veldig godt. Det er ikkje så mange saker som skaper dei veldig politiske kontroversane, og det er ein avtale som gir oss innpass i EUs indre marknad, som er svært viktig for norsk næringsliv. Eg synest òg den erfaringa me har med ein eigen statsråd som følgjer dette, har vore positiv. Me ser òg at når det gjeld talet på EØS-saker, rettsakter, som ikkje er ein del av avtalen, vil det alltid vere eit visst tal, medan i det siste møtet i EØS-rådet er talet blitt redusert med 30 pst.

Det er eitt område eg vil utfordre spesielt på, og det er det som statsråden òg tok opp i si utgreiing, som gjeld klima og miljø. EU har bestemt seg for å redusere klimagassane med 40 pst. innan 2030. Statsråd Helgesen sa i si utgreiing:

«Norge argumenterte for at EU burde velge ett ambisiøst mål for reduksjoner i klimagassutslipp. EU valgte flere mål.»

Eg synest det er interessant at EU her valde ei meir ambisiøs målsetjing og fleire mål. Det rådet som Noreg ga til EU, blei altså ikkje lytta til av EU sjølv. Det er eg glad for, for eg trur at den tilnærminga som EU valde, er riktig i eit klimaperspektiv, at me òg treng fleire mål. Ja, me treng eit overordna stort mål rundt klimagassutsleppa, men me treng òg målsetjingar, kva me skal gjere innanfor m.a. det fornybare. Det kunne vore spennande å utfordre statsråden på om han har gjort seg nokre refleksjonar nettopp i etterkant av det rådet som regjeringa valde å gi, når ein da ser at EU valde ikkje å følgje det.

Det er ei sak som har vore spesielt oppe og debattert, og det er desse finanstilsyna og kva for inngripen det gir. Derfor har Justisdepartementets lovavdeling konkludert med at delar av desse finanstilsyna sin kompetanse til å gjere vedtak med direkte verknad overfor marknadsaktørar, passerer terskelen for det som er såkalla lite inngripande kompetanseoverføring.

Som me frå Kristeleg Folkeparti si side har sagt før, meiner me derfor det er heilt riktig å behandle dei etter Grunnlova § 115, som tilsvarer den tidlegare § 93. Det betyr altså at ei tilslutning vil krevje tre fjerdedels fleirtal. På dette området synest eg me bør lære av Danmark, som m.a. har hatt ei meir kritisk haldning til korleis ein bruker denne klausulen.

Det seier vel det meste når statsråden kommenterer forhandlingane mellom EFTA og EU om dei såkalla EØS-midlane med følgjande ord: «Avstanden mellom partene er fortsatt meget stor.» På ny ser me at EU forsøker å få EFTA-landa i EØS-samarbeidet til å betale større bidrag til dei økonomisk svakaste landa i EU. Betalingsviljen i EUs økonomisk sterke land er avgrensa. Me har gjennom mange år sett eit kjent mønster, der EUs medlemsstatar gjerne vil ta imot tilskot av ulik art, men helst vil avgrense sine medlemsbidrag sjølve. Statsråden har vår fulle støtte når det gjeld å stå imot forsøk på å utvide den landkretsen i EU som norske EØS-midlar skal kunne gå til.

Liv Signe Navarsete (Sp) [10:36:42]: «Noe veldig galt kan skje med Norge», var åtvaringane som vart gitt frå ein av ja-sidas leiande politikarar sju dagar før det norske folket skulle røyste over eit norsk EU-medlemskap. Statsministeren den gongen gjekk endå lenger. Ho hadde ikkje høyrt om ei einaste bedrift som låg i startgropa med nye investeringsplanar, om det skulle verte nei i november. Spådommane om Noreg sin undergang var vesentleg overdrivne.

Den 22. mai 1995 kunne me m.a. lese over ei dobbeltside i Dagens Næringsliv korleis ja-sidas dommedagsprofetiar var gjorde til skamme:

«Alt har gått bedre i norsk økonomi siden Norge sa nei til EU 28. november ifjor. renten har falt, veksten har økt, budsjettunderskuddet er forduftet og investeringene skyter i været.»

Sitata eg las no, er ganske nøyaktig 20 år gamle, og det finst dei av oss som vil feire på fredag. I dag veit me korleis det gjekk. Det har ikkje skjedd noko veldig gale med Noreg. Kven i denne salen meiner at investeringane hadde vore høgare i Noreg i dag om me hadde vorte medlem av EU? Kven trur at arbeidsløysa hadde vorte lågare, eller at optimismen hadde vore større? Eit solid fleirtal av det norske folket er i dag glad for at det gjekk som det gjekk. Som medlem hadde me mista meir sjølvråderett, me ville ha vore underlagde endå fleire av EU sine lover, og sjansen er stor for at me òg hadde vore ikledde tvangstrøya euroen.

EU sin frie flyt av kapital har verken gitt fleire jobbar eller økonomisk vekst, snarare det motsette. EU sine krav til budsjettdisiplin gjer at landa ikkje kan nytte offentlege midlar til å styrkje svake regionar. Euroen låser landa i ein håplaus situasjon. Hellas kan ikkje senke kursen på eigen valuta slik at greske bedrifter får selt fleire av varene sine. EU-landa er sjakk matt – verkemidla dei treng, kan ikkje brukast.

Dette er eit ubehageleg faktum som få EU-tilhengarar ynskjer å innrømme, og som òg var fråverande i statsråden si utgreiing. Ein kan ikkje ha ein økonomisk union utan også å ha ein politisk union. Når EU-landa har felles valuta og felles rente, vert det særs vanskeleg ikkje òg å ha felles budsjett. Difor pressar EU-eliten no stadig hardare om tettare samordning av statsbudsjetta. Som resultat mistar europearar flest påverknad over landet sitt, over lokalsamfunnet sitt og over eigne liv. Difor ser me òg dessverre at ein får ei framveksande skeptisk haldning til EU som får uheldige utslag. At mange fleire er skeptiske, forstår eg veldig godt, men det får òg nokre utslag som me ikkje ynskjer.

Det norske folket sa nei til EU. Dei sa nei til at juristar og byråkratar i Brussel skulle få råderett over Noreg, men folket vart gitt noko anna; dei vart gitt EØS, utan at dei nokon gong vart spurde. EØS-avtala stikk djupt, òg på område som det vart lova ikkje ville verte påverka av ho. Distriktspolitikken er angripen ved at t.d. den differensierte arbeidsgivaravgifta har forsvunne for ei rekkje bransjar. Vinmonopolet er svekt og har ikkje lenger importmonopol. Eigaravgrensinga Noreg hadde i finansnæringa, er pressa ut.

Eitt av dei viktigaste områda me ville bevare utanfor EU, var landbruket. Likevel vert norsk matproduksjon stadig utfordra, ikkje minst gjennom dei føreståande artikkel 19-forhandlingane. Det er nedfelt at desse forhandlingane skal føregå annakvart år, og då er det mildt sagt oppsiktsvekkjande at ansvarleg statsråd skaper eit bilete av at Noregs endring av ostetollen er bakgrunnen for at forhandlingane no kjem opp att, to år etter at førre forhandlingsrunde var avslutta. I år har me ein heilt ny situasjon. Medan den raud-grøne regjeringa var oppteken av å forsvare norsk produksjon og norske arbeidsplassar i primærnæring og industri, har me i dag ei regjering som lenge før forhandlingane startar, snakkar ned norske interesser i Brussel, og som lenge før forhandlingane startar, varslar at dei vil fjerne tollen på 114 landbruksprodukt. Det er mildt sagt ein dårleg forhandlingsstrategi dersom ein ynskjer å fremje norske interesser. Desse tollinjene kunne sjølvsagt vore brukte som forhandlingskort.

Det er regjeringa og statsråden si plikt å forsvare det som Stortinget sitt fleirtal har vedteke. Det er verken flaut eller feil å forsvare norske interesser. Men kanskje tener dette som eit godt døme på regjeringa si haldning, det er viktigare å sikre nøgde kommissærar i Brussel enn å stå opp for norske interesser, norske arbeidsplassar og Stortinget sine ynske.

Eg håpar statsråden i dag kan gjere greie for korleis ein offensivt vil forsvare norske interesser i artikkel 19-forhandlingane, som er føreståande.

Sveinung Rotevatn (V) [10:42:07]: Denne månaden markerer vi to jubileum. Den 9. november var det 25 år sidan Berlinmuren fall. Jernteppet smuldra opp, Tyskland blei foreint på ny, og Aust-Europa og Vest-Europa gjekk etter kvart saman inn i eit breitt felleseuropeisk samarbeid. Det er ei hending vi bør minnast med udelt glede.

Førstkomande helg er det eit anna jubileum, nemleg 20-årsjubileet for Noregs nei til medlemskap i EU. Kjenslene rundt den markeringa er nok atskilleg meir delte. Skal ein tru meiningsmålingane, står folket sitt nei frå 1994 framleis ved lag. Samtidig viste ei måling i Bergens Tidende i helga at 71 pst. av nordmennene kjenner seg sterkt eller svært sterkt knytte til Europa – dette er opp frå 60 pst. i 2003 og 57 pst. i 1995.

Utgreiinga frå europaministeren reflekterer i stor grad dette. Noreg blir knytt stadig tettare til nabolanda sine, og gjennom mange prosessar på brei front er norske interesser i spel kvar einaste dag. Eksempelvis er Noreg djupt integrert i EU sitt forskingssamarbeid. Det er bra. Både norske forskarar og norske institusjonar bør vere aktive i å søkje midlar der. Frå Venstre si side er vi glade for at vi har fått med oss regjeringa på at vi også skal delta i Copernicus-samarbeidet framover.

På nokre område har regjeringa lykkast godt i europapolitikken. Etterslepet av rettsakter som skal inn i EØS-avtalen, er på veg ned. Norske statsrådar er tilsynelatande meir til stades på den europeiske arenaen enn kva tilfellet var før, og, ikkje minst, ein har funne ei god løysing på det vanskelege spørsmålet om finanstilsyn.

Eg vil også gje ros til europaministeren for det tydelege standpunktet regjeringa har teke i forholdet til Ungarn. Utviklinga i det landet går i feil retning. Både reforma av domstolsapparatet, kontrollen med pressa og, ikkje minst, behandlinga av nasjonale minoritetar undergrev effektivt Ungarn sin status som rettsstat og som liberalt demokrati.

Samtidig skulle eg kanskje ønskje at regjeringspartiet Høgre og – for den saka si skuld – Kristeleg Folkeparti kunne vore endå tøffare med det ungarske regjeringspartiet Fidesz, som er søsterpartiet deira, m.a. gjennom EPP-samarbeidet. EU kan vanskeleg stå og sjå på at statsministeren i eit medlemsland erklærer at han har som mål å skape eit illiberalt demokrati, med Kina og Russland som forbilde. Høgre og Kristeleg Folkeparti bør definitivt ikkje sjå på at eit av søsterpartia deira gjer det same.

At regjeringa forsøkjer å vere til stades i EU-prosessar før vedtaka er gjorde, er noko Venstre ser på som svært positivt. Så er vi nok ikkje alltid heilt einige med regjeringa i kva løysingar dei jobbar for. Venstre var eksempelvis sterkt ueinig med regjeringa i synet på EU sine framtidige klimamål. Heldigvis landa EU noko nærmare Venstre sitt syn enn regjeringa sitt syn. Ein skal framleis ha ein klimapolitikk med tydelege mål om både CO₂-reduksjon, energisparing og auke i fornybar kraft-produksjon. Så står det att å sjå kva mål regjeringa ønskjer for den heimlege klimapolitikken vår. I vår sa klimaminister Sundtoft at vi ikkje kunne vere noko mindre ambisiøse enn EU. Eg er spent på om det framleis står ved lag.

Det er tre pågåande prosessar som betyr mykje for Noreg: artikkel 19-forhandlingane, forhandlingar om Noreg sine EØS-bidrag og forhandlingar om tilgang for norsk fisk og sjømat. Venstre legg til grunn at regjeringa i alle desse prosessane jobbar for gode løysingar for Noreg, og forventar at dei held Europautvalet og Stortinget løpande oppdaterte om framdrifta.

Så er det nokre andre forhandlingar der vi ikkje sit rundt bordet, men som likevel er potensielt svært viktige for Noreg. Det er TTIP-forhandlingane mellom USA og EU. At to så viktige handelspartnarar for oss jobbar for å skape ein felles marknad der 50 pst. av det globale BNP vil inngå, er i utgangspunktet svært positivt. Utfordringa for oss kjem sjølvsagt dersom vi ikkje klarer å bli ein del av den marknaden. Særleg norske fiskeriinteresser risikerer å bli sterkt skadelidande dersom den relative marknadstilgangen vår – og dermed konkurranseevna vår – blir svekte som følgje av ein handelsavtale.

Vi er glade for at EFTA-landa og EU no har etablert eit felles dialogforum der vi skal bli oppdaterte på det som skjer, og som er relevant for oss. Samtidig er det vanskeleg å sjå – på noverande tidspunkt – dei fulle konsekvensane av den framtidige handelsavtalen. Det einaste som er sikkert, er at norske bedrifter og eksportørar må ha god tilgang både til EU og til ein stor aktør som USA. Noko alternativ finst rett og slett ikkje. Europaministeren bør sjå på det som ei av sine aller viktigaste oppgåver framover å følgje denne prosessen tett og vareta norske interesser i det som kan bli ein handelsavtale for historiebøkene.

Bård Vegar Solhjell (SV) [10:47:34]: Eg hugsar Berlinmurens fall som ein stor augeblink som medførte fridom og etter kvart ein stor velferdsauke for mange menneske i Europa. Og eg – som ein del andre representantar her i salen – høyrer jo faktisk til den siste generasjonen som hugsar den kalde krigen som ungdomar, og vi er sikkert òg ein generasjon der dette har prega vårt politiske virke i stor grad.

Heldigvis medførte murens fall store forbetringar for mange menneske i Europa, men ideen om å byggje murar for å handtere ein konflikt døydde dessverre ikkje i det heile med Berlinmurens fall, for sidan den gongen har ein bygd murar på Vestbredden, i Vest-Afrika – av respektive Israel og Marokko – for å handtere konfliktar som dei er ansvarlege for der. Om ikkje ein fysisk mur, så opplever vi nå bygging av ein mur rundt Europa – mot den utfordringa med flyktningar som Europa møter, og mot den auka migrasjonen som vi heilt sikkert kjem til å sjå enda meir av i åra og tiåra framover.

Vi kan ha lese både i norske og internasjonale media at ein slit med å motivere til innsats blant dei europeiske landa for å redde flyktningar frå å drukne i Middelhavet. Sterke bilde og reportasjar viser at mange menneske betalar menneskesmuglarar og set livet på spill ut på havet i altfor dårlege farkostar. Italia har gjennom redningsprosjektet Mare Nostrum, initiert etter Lampedusa-tragedien i 2013, redda over 150 000 menneske frå flyktningdøden. Rederiforbundet fortel at norske skip aleine har teke opp over 4 000 menneske i 2014. Nå er det Frontex og EU som har overteke grensekontrollen frå Italia, i eit langt mindre prosjekt. Eg etterlyser at Noreg saman med andre kan ta meir alvorleg tak i denne utfordringa, og gjere meir for å handtere ein enormt viktig situasjon med tragiske konsekvensar for mange menneske som vi veit tek seg ut på Middelhavet.

Dessverre opplever vi òg oppbygginga av andre murar, som heldigvis ikkje er fysiske, mellom aust og vest i Europa. Det er grunn til å fordømme dei russiske folkerettsbrota i Ukraina, og det er grunn til å frykte at det dei gjer i Aust-Ukraina, er ein del av ein strategi som dei har i Moldova og i Georgia, som går ut på å skape ein usikker del av ein stat rundt seg, som gjer det til ein usikker stat med uavklarte grensespørsmål og interne spørsmål rundt seg, akkurat som det er i Georgia og Moldova. Det er nødvendig med klarleik og ein tøff kritikk, men det er òg nødvendig dersom vi i Europa skal finne vår sikkerheit, at dette berre kan skje i samarbeid og fellesskap mellom aust og vest. Det må vi òg ha lært av 100 års historie.

Så vil eg gje ros til europaministeren for å snakke om Europas utfordringar når det gjeld sikkerheit, men òg økonomi, med det alvoret det fortener, i si breie utgreiing. Det er jo ikkje ei mellombels krise, men ei varig sosial og økonomisk krise og arbeidsløysekrise EU står i. I si tid skulle den indre marknaden vere løysinga på massearbeidsløysa på 1980-talet. Sidan den gongen har arbeidsløysa i Europa vakse kraftig – nå ytterlegare med ein ny runde med den nye finanskrisa – og nå skal ein handelsavtale med USA, som mange økonomar spår har marginal effekt, vere løysinga på det. Det er nødvendig å ta opp i sitt fulle alvor den varige massearbeidsløysa som nå har vakse fram i mange land i Europa, og som ser ut til å bite seg fast og vere ein risiko for heile det økonomiske og sosiale prosjektet som Europa – og vi – er ein del av.

Så synest eg det er eit problem med europapolitikken, slik han nå blir ført av regjeringa, at det synest å vere dei mest euroentusiastiske – langt meir entusiastiske enn store delar av folket – politikarane som driv europapolitikken i regjeringa og kanskje òg pregar debatten her i Stortinget, og at vi dermed blir mindre kritiske og står mindre opp for våre interesser og verdiar i viktige saker. Representanten Navarsete nemnde ostetollen, representantane Hareide og Rotevatn nemnde klimamåla, der vi etter mitt syn spilte ein veldig destruktiv rolle, og spørsmålet om den transatlantiske handelsavtalen er eit anna eksempel. Eg og andre representantar har teke opp spørsmålet om ein investor-stat-mekanisme. Regjeringa har ikkje hatt noko syn på det, mens det i Europa er ein brei motstand – inkludert skepsis i regjeringane i Tyskland, Frankrike og Storbritannia.

Det er viktig at ein meir aktiv europapolitikk betyr å engasjere seg meir for våre verdiar og interesser og ikkje å forklare Europas interesser betre for norske veljarar og stortingsrepresentantar.

Statsråd Vidar Helgesen [10:52:59]: Det sikkerhetspolitiske bildet i Europa opptok mye tid i min redegjørelse. Det har opptatt mye av oppmerksomheten i debatten her så langt, og det er det gode grunner til – både fordi situasjonen er alvorlig, og fordi den har ført til betydelige endringer i EUs egen utenriks- og sikkerhetspolitiske dynamikk. Det er en viktig dimensjon for Norge.

Det er slik at hvis vi både skal håndtere de utfordringer og trusler vi ser, og langsiktig bygge dialog og innsats for en politisk løsning, da er det i Europa EU som har de viktigste verktøyene, for ingen ønsker en militær eskalering. Det er politiske og økonomiske virkemidler som må brukes.

EU og Europa står også i en økonomisk situasjon som kaller på mer vekstkraft og mer konkurransekraft. Alternativet er fortsatte dypere sosiale og politiske problemer. Alternativet er at Europa fortsatt svekkes i det globale bildet. Det er igjen også en sikkerhetspolitisk utfordring, og det er heller ikke bra for norske interesser. Den utfordringen må møtes med åpne grenser, med fortsatt vekt på fri bevegelse – ikke med proteksjonisme. Heller ikke Norge må møte denne utfordringen med proteksjonisme.

Det kreves tiltak på EU-nivå. Finanstilsynene er et eksempel på slike tiltak. Det kreves ansvarlig økonomisk politikk og gode reformer på nasjonalt nivå. Det kreves sterk satsing på forskning, utdanning og innovasjon. Det kreves nye vekstimpulser, slik man legger opp til i investeringspakken som er under utarbeidelse av kommisjonen, og ikke minst i den samarbeidsavtalen – frihandels- og investeringsavtalen – som er under forhandling mellom EU og USA. Alle disse tingene er viktig for å sikre et Europa som gir folk mulighet til utfoldelse, som både gir økonomisk dynamikk, sosial beskyttelse og politisk deltagelse, og det er viktig for å sikre et Europa som spiller en rolle i verden.

Norge er i en helt annen økonomisk situasjon. Men også vår økonomi gjør det bedre når europeisk økonomi går bedre. Også vårt politiske samarbeid med EU har det bedre dersom europeisk politikk ikke preges av ytterliggående krefter. Det står store norske interesser på spill i det som nå skjer i Europa, og det står store norske interesser på spill i vårt samarbeid med EU. Mer enn 80 pst. av det vi selger, går til EU-markedet. Da er EØS-avtalen i seg selv en betydelig norsk interesse, og det å være mot EØS-avtalen er ikke å kjempe for norske interesser. To tredjedeler av norske investeringer går til EU-området. To tredjedeler av investeringene til Norge kommer fra EU-området. Da er ro, stabilitet og dynamikk i finansmarkedene veldig viktig. Da er tiltroen til det norske finansmarkedet veldig viktig, og da er også en finanstilsynsløsning veldig viktig. Det å være imot den type løsninger er ikke å stå opp for norske interesser.

Vår aller største næring, petroleumsnæringen, berøres sterkt av EUs klima- og energirammeverk og av EUs energisikkerhetsstrategi. Da er det viktig å være på ballen. Denne regjeringen har i tre omganger levert skriftlige innspill til EU-prosessene, og vi har ligget i tett dialog både med Brussel og med hovedstedene for å stå opp for norske interesser. Vår nest største næring, fiskeri- og sjømatnæringen, kan møte betydelige utfordringer på grunn av TTIP-forhandlingene mellom EU og USA. Vi har vært veldig tidlig ute med å melde våre interesser og med å forsøke å få bedre mekanismer for konsultasjon både med USA og EU, fordi det står så store norske interesser på spill. Listen over norske interesser som må ivaretas – og som må ivaretas med tidlig innsats – er betydelig lengre, men jeg nøyer meg med disse eksemplene.

Det er også viktig å arbeide hardt for norske interesser i de tre parallelle forhandlingene som nå kommer i gang om EØS-midlene, om fisk og sjømat og om landbruksvarer. Vi vil samspille nært med Stortingets europautvalg i disse forhandlingsprosessene, og det er viktig for oss å se dette som en krevende nasjonal øvelse der alle forhandlinger dreier seg om å gi og ta. Her dreier det seg om å gi og ta på tre forhandlingsspor. Da er det viktig også å bygge tiltro til at Norge er en forhandlingspartner som man kan stole på. Da er det ikke en god start f.eks. å kutte bevilgninger fra inneværende avtaleperiode, slik Senterpartiet f.eks. har foreslått.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Svein Roald Hansen (A) [10:58:12]: Statsråd Helgesen har ikke bare regjeringens lengste tittel. Han må også ha regjeringens mest omfattende portefølje, hvis man skal følge denne redegjørelsen, for den sveiper vidt. I avslutningen løfter han det store globale perspektivet om hvilken konkurransesituasjon Norge befinner seg i. Blant de ting som han da sier er nødvendig for at vi skal kunne møte denne konkurransen – for jeg antar at vi ikke skal opp på Tyrkias arbeidsuke på 51 timer, jeg mistenker ham ikke for det – er en setning som jeg går ut fra at det må ligge noen tanker bak, at «vi må gjennomføre omfattende strukturendringer». Kan vi få noen eksempler på de omfattende strukturendringer som statsråden mener vi må gjennomføre?

Statsråd Vidar Helgesen [10:59:11]: La meg først påpeke at om porteføljen er omfattende, så er det også slik at redegjørelsen om viktige EU- og EØS-spørsmål er regjeringens redegjørelse. Vi er opptatt av at Norge ikke bare skal være et godt samfunn i dag, og at vi ikke bare skal fatte beslutninger i dag som gir løsninger på kort sikt, men at vi samtidig må ruste Norge for fremtiden. Da har vi strukturutfordringer som ligger i omstillingen til det fornybare samfunn. Norge er en tungt petroleumsbasert økonomi. Vi vil være det i lang tid fremover, men vi må ta beslutninger i dag som har betydning om 20 og 30 år. Derfor må vi også være forberedt på strukturendringer. Det er en debatt som vi er nødt til å ta, selv om mye av oppmerksomheten dreier seg om neste års budsjett eller om valget om ett eller tre år.

Svein Roald Hansen (A) [11:00:14]: Jeg takker for svaret.

En annen setning på slutten av redegjørelsen er følgende: «Vi må satse på forskning og utvikling.» Er statsråden glad for at Kristelig Folkeparti og Venstre vant kampen om midler til Copernicus, som statsråden, og jeg regner med forskningsministeren, ikke vant innad i regjeringen?

Statsråd Vidar Helgesen [11:00:46]: Norge deltar på bred front i EUs programmer, og vi har økt vår innsats i økonomiske termer bl.a. gjennom innsatsen og deltakelsen i Horisont 2020. Vi er også fra regjeringens side meget tilfreds med budsjettavtalen i Stortinget. Det gjelder også avklaringen av Norges fortsatte deltakelse i Copernicus.

Knut Arild Hareide (KrF) [11:01:30]: Kristeleg Folkeparti er òg eitt av dei partia som i vår primærpolitikk i europapolitikken seier eit tydeleg ja til EØS og eit nei til EU, og eg er veldig einig i dei orda som europaministeren kjem med. Det å kjempe imot EØS er ikkje å kjempe for Noregs interesser. Eg er òg veldig glad for dei tydelege føringane som ministeren gir på at no skal Noregs interesser fullt ut takast vare på, både i forhandlingar om EØS, fisk og landbruk.

Mitt spørsmål går på klimamåla. For her gav vi regjeringa eit tydeleg råd med til EU, men det rådet valde EU slett ikkje å høyre på. Har det vore noka evaluering av dei føringane som Noreg gav rundt klimamåla? Det er mitt spørsmål til EU-ministeren.

Statsråd Vidar Helgesen [11:02:28]: Det er riktig at EU nominelt kom til tre mål i klima- og energirammeverket, men det er også riktig at det er ett mål som står i en særstilling, og det er målet om utslippsreduksjoner. Det er det som skal være bindende på nasjonalt nivå. Målene for fornybar og målene for energieffektivisering er ikke bindende på landnivå. Og for oss var det det som var viktig.

Norge har en veldig høy fornybarandel. Den er vi stolt av. Vi satser fortsatt mye på fornybar, og vi er en betydelig nasjon når det gjelder bidrag til europeisk fornybarsatsing. Men for Norge å skulle påføres bindende mål for ytterligere fornybarsatsing er ikke nødvendigvis det som vil gi best klimaeffekt. Det kunne være slik at vi ville blitt pålagt mål hvor vi måtte sette inn så store ressurser at disse ressursene kunne gitt større klimaeffekt på andre måter. Og det er denne nasjonale handlefriheten til å nå utslippsmålet gjennom nasjonale virkemidler som er det overordnede og viktigste, og det som vi syntes var viktig.

Liv Signe Navarsete (Sp) [11:03:44]: I si utgreiing sist torsdag refererte statsråden til ekteparet Moser, som er tildelt nobelprisen i medisin. Statsråden hevda at deira suksess begynte med EU-nettverk og EU-midlar. Då er det interessant å merke seg at nobelprisvinnarane har vore med på å sende eit brev til EU-kommisjonen som set spørsmålsteikn ved organisering av det europeiske hjerneprogrammet. Her har kritiske røystar argumentert med at måla framstår som urealistiske og administrasjonen altfor toppstyrt og autoritær.

Vellukka forsking føreset at kreativitet og idear må kome nedanfrå. Ser statsråden noko betenkeleg i at norsk forsking vert underlagt toppstyringa til EU?

Statsråd Vidar Helgesen [11:04:30]: La meg først presisere at jeg ikke sa at suksessen startet med EU-nettverk og EU-penger, men at det startet med to skarpe hoder, to skarpe hjerner; det er det aller viktigste.

Så er det all grunn til å lytte til disse to forskerne, og andre forskere, som peker på at det er for mye byråkrati og for mye toppstyring i EUs håndtering av forskningsmidlene.

Det er mange sider ved EU-samarbeidet som vi er kritisk til, og også som enkeltaktører i det norske samfunnet er kritisk til. Derfor er det også viktig at ikke bare regjeringen og myndighetene, men også ulike norske aktører jobber for forenklinger.

Én forenkling som har skjedd i forskningssamarbeidet, er at det har blitt lettere for bedrifter å søke om midler i Horisont 2020 enn det var under forrige rammeprogram, men samtidig er det blitt mer krevende for en del forskningsinstitusjoner. Det er bl.a. en av grunnene til at vi har foreslått en ekstra bevilgning til stimuleringsmidler for deltakelse i Horisont 2020.

Sveinung Rotevatn (V) [11:05:51]: Av og til er det nødvendig å jobbe imot, eventuelt reservere seg imot, EU-reglar dersom dei angår vitale interesser. Venstre meinte t.d. at datalagringsdirektivet var eit sånt spørsmål.

Det vi derimot har problem med å forstå, er kvifor regjeringa tilsynelatande jobbar imot ei EU-forordning som skal gje letter i kapitalkrav for utlån til små og mellomstore bedrifter, den såkalla SMB-rabatten. Dette har Venstre teke opp med statsråden tidlegare, seinast i trontaledebatten. Då sa statsråd Helgesen følgjande:

«Når det gjelder spørsmålet om kapitalkrav, vil jeg få lov til å komme tilbake til det, fordi det er en komplisert sak, og vi har så langt kommunisert et syn som ikke nødvendigvis vil være siste kapittel i denne historien.»

Mitt spørsmål er om vi begynner å nærme oss siste kapittel i denne historia, og kva som eventuelt står i det kapitlet.

Statsråd Vidar Helgesen [11:06:45]: Jeg må få lov til å stå ved den forrige kommentaren. Dette er et spørsmål som ligger til finansministeren, og hvor det ikke har skjedd noen ny utvikling. Men jeg har også overfor representanten som tok det opp forrige gang, lovet å følge opp når nye beskjeder måtte komme.

Bård Vegar Solhjell (SV) [11:07:25]: Eg vil prøve å få høyre om regjeringa har eller har tenkt å skaffe seg eit standpunkt til ei av dei sakene som no vert debattert ganske breitt i Europa, nemleg den såkalla investor-stat-tvisteløysingsmekanismen i ein mogleg handelsavtale med USA. Lat meg forklare kva dette er: Det er snakk om at investorar skal kunne krevje erstatning av statar for vedtak, reguleringar og andre ting som dei meiner rammar dei. Det finst jo allereie i dag ein del handelsavtalar. Det endrar balansen kraftig mellom ein stat og eit selskap, men det spesielle her er at med det som ligg på bordet som forslag, vil dei rettane som bedrifter i EU får gjennom avtalen, vere større ein dei rettane dei har gjennom nasjonal lovgjeving. Ei bedrift i EU som er misnøgd, skal altså gjennom eit dotterselskap i USA kunne saksøkje EU og oppnå meir enn dei ville gjort gjennom dei reguleringane som finst.

Det er som sagt sterk motstand mot dette i Europa, og mange land har engasjert seg. Har regjeringa tenkt å engasjere seg mot det?

Statsråd Vidar Helgesen [11:08:31]: La meg først holde meg på EU-nivået: Vi har tatt opp med EU-siden – senest i forrige uke, med EUs handelskommisær – at vi tror at mer åpenhet er en god ting, fordi det vil bidra til å avmystifisere, og det vil bidra til å skape mindre mytedannelse om hva som ligger i disse forhandlingene. Dette er et område hvor det har vært en del mytedannelse, men det er også et område hvor tiden vil vise hva som faktisk vil ligge.

Denne regjeringen er ikke imot investor-stat-tvisteløsninger. Vi har på nasjonal basis igangsatt et arbeid med utarbeidelse av et norsk mandat for forhandling av investeringsavtaler, og vi følger nøye med på hva EU og EUs medlemsstater gjør på dette området. Det er lagt opp til at vi skal lage et utkast til en ny modellavtale, som skal sendes på alminnelig høring, slik at alle får mulighet til å uttale seg.

Igjen: Vi har ikke betenkeligheter med prinsippet om slike avtaler. Det er utformingen av avtalen og hva som ligger i den, som må være avgjørende.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Marit Nybakk (A) [11:09:54]: Statsråden startet sin redegjørelse med å vise til det som skjedde i Berlin for 25 år siden. Den 9. november 1989 hamret de første østtyskerne seg gjennom den forhatte muren. I dag har vi kanskje glemt at det faktisk var to Tyskland, at vi hadde et såkalt jernteppe gjennom Europa, at vi hadde Sovjetunionen, vi hadde et Tsjekkoslovakia, et Jugoslavia, og det fantes ikke selvstendige baltiske stater. I dag er de tre frie baltiske statene medlemmer av NATO og av EU.

Etter 25 år med å bygge et nytt Europa ser vi i dag sikkerhetspolitiske utfordringer på vår dørstokk. Fra Ukraina til Syria og Irak, Somalia og Sahel-området ser vi urovekkende utviklingstrekk som får stadig større betydning også for oss i Norden og i Europa. Vi ser med forferdelse på ISILs barbariske og brutale framferd i Irak og Syria, og flyktningstrømmen fra Syria er den største siden annen verdenskrig.

Også Russlands folkerettslige handlinger – eller mangel på – er en påminning om at Europa ikke er immun mot sikkerhetspolitisk uro. For oss i Norge er det viktig at vi holder fast på vårt aktive samarbeid med Russland i nordområdene, samtidig som vi sier klart fra om brudd på folkeretten. Men forvaltningen av de arktiske områdene krever samarbeid mellom alle arktiske land. Det må vi også holde fast på.

Statsråden nevnte det norske samarbeidet med Tyskland og Polen. Det er et samarbeid som også parlamentarikerne i Nordisk råd forsterker. Jeg er også glad for det han sa om at regjeringen og Nordisk ministerråd ønsker å bruke det nordiske samarbeidet mer aktivt i europapolitikken. Nordisk råd har valgt å legge sin minisesjon våren 2015 til Brussel og håper å styrke samarbeidet med Europaparlamentet.

Nordisk samarbeid er i økende grad en del av den europeiske integrasjonen. Nordisk samarbeid må derfor også være en del av europapolitikken politisk og strategisk. I det nordiske samarbeidet har vi vært opptatt av at den nordiske samarbeidsmodellen skal bli robust og bærekraftig. Det er derfor stadig flere land, også i Europa, ser på vår evne til å sikre arbeid, vekst og velferd. Vi står relativt støtt selv med den finanskrisen som vi har rundt oss. Som nordisk sosialdemokrat snakker jeg ofte med europeiske kolleger om hva som skal til for å få innovasjon og vekst i Europa, om at høyresidens sparepolitikk kanskje er kontraproduktiv, og at det i stedet må stimuleres til vekst, og at det må lages politiske programmer som tar sikte på dette.

Forsvarspolitikken er i dag kanskje det mest dynamiske samarbeidet i Norden. Det skjer innenfor rammene av og med respekt for de enkelte lands alliansepolitikk og utenrikspolitiske forankring. Både EU og NATO ser med interesse på NORDEFCO-samarbeidet. Det er også en tett kobling mellom NORDEFCO og den såkalte Northern Group, et uformelt forsvarssamarbeid mellom Norden, de baltiske land, Tyskland, Storbritannia, Nederland og Polen. Dette er ikke minst interessant i dagens sikkerhetspolitiske virkelighet, og kan være interessant å videreutvikle også som et ytterligere regionalt forsvarspolitisk og sikkerhetspolitisk samarbeid i det nordlige Europa.

Til slutt: Norden er en dynamisk region i Europa. Men uansett hvor viktige vi er, med vår modell for samfunnsutvikling, skal vi være klar over at EU også oppfatter andre regioner som viktige, slik Europa i dag ser ut. Det er kanskje også en viktig erkjennelse og noe vi skal ta konsekvensene av. Det skjer ikke minst saker sør i Europa. De sørlige europeiske landene står overfor voldsomme utfordringer, som jeg nevnte. Også vi har et ansvar for å bidra til løsninger her.

Elin Rodum Agdestein (H) [11:15:06]: Jeg vil også takke statsråden for en svært god og grundig redegjørelse. Gjennom flere innlegg her i debatten i dag vil vi fra Høyre gå nærmere inn på viktige enkeltområder.

Norsk utenrikspolitikk begynner i Europa. Det gjør også stadig mer av norsk innenrikspolitikk. EU-regelverk har stor innflytelse på alle områder av norsk politikk og samfunnsliv, og EØS-medlemskapet er avgjørende for vår verdiskaping og for velferden. Debatten om utviklingen i EU og Norges rolle som EØS-medlem skjer i dag dessverre mot et bakteppe av økonomiske og sosiale utfordringer, manglende vekstkraft og høy ledighet. Det sikkerhetspolitiske bildet er det allerede gjort grundig rede for.

Norsk europapolitikk er inne på et helt nytt spor. Utviklingen i Europa det siste året viser at regjeringen har utvist en usedvanlig god timing gjennom å opprette en egen ministerpost for EU/EØS-saker. Siden har vi fått regjeringens europastrategi og etablering av et eget europautvalg internt i regjeringen for å koordinere saker på tvers av departementene.

Det er også grunn til å framheve de nye nasjonale retningslinjene for forvaltningens arbeid med EØS- og Schengen-saker, og at Norge gjennom EFTA har vedtatt nye prosedyrer for å sikre raskere behandling av EU-rettsakter, for blant målene for norsk europapolitikk er nettopp å bli raskere til å implementere EØS-regelverket i norsk rett, slik at vi kan sikre norsk næringsliv likeverdige rammevilkår sett i forhold til konkurrentene i EU. Vi er tidligere inne i prosesser, og vi påvirker utforming av EU-lovgiving før den vedtas. Regjeringen har sørget for at det nå er norsk deltakelse i ekspertgruppen som forbereder nye EU-regler.

En annen ny ordning er at norske statsråder møter regelmessig i EUs uformelle ministermøter for aktivt å ta initiativ til å fremme norske interesser. Vi sitter ikke lenger og venter på EU-beslutninger. Det er svært positivt at det samtidig på statsministernivå tas initiativ til en tettere nordisk koordinering av europasaker.

Hvordan få fart på Europa, var hovedtemaet i talen som den nye presidenten i EU-kommisjonen holdt for Europaparlamentet i september. Målet er å legge grunnlag for økonomisk vekst og å skape flere jobber, bl.a. gjennom en større investeringspakke. Programmene innen energi og klima, energisikkerhet, digitalisering på forskning, innovasjon og entreprenørskap er viktige satsinger for EU-kommisjonen. Norge deltar i en rekke av disse programmene gjennom EØS-avtalen, i 2014 med om lag 2,58 mrd. kr.

Hvordan EUs konkrete tiltak på viktige områder skal utformes gjennom et nytt arbeidsprogram, vil bli lagt fram for Europaparlamentet før jul. Det er tilfredsstillende å konstatere at Norge nå er i gang med å gi innspill i prosessen.

Ambisjonene i EU er store når det gjelder å lykkes med å framforhandle en frihandelsavtale med USA – TTIP. USA og EU står for halvparten av verdens BNP og 30 pst. av verdenshandelen. De er våre to viktigste handelspartnere. 70 pst. av norsk vareimport og 86 pst. av vår eksport går til disse markedene. En frihandelsavtale som TTIP vil derfor få stor betydning for Norge og norsk næringsliv. Særlig for fiskeeksporten kan det slå alvorlig ut, i og med at vi så langt ikke har tollfrihet for fiskeeksport verken til EU eller USA. Samtidig kan en avtale også føre til økt vekst og kjøpekraft, noe som er gunstig for norsk økonomi. Da er det avgjørende å gjøre alt vi kan for å sikre norske bedrifter like gode vilkår i våre viktigste eksportmarkeder som det konkurrerende bedrifter i USA og EU vil få.

Kommentatorer i USA peker på at valgresultatet der nå vil kunne øke sannsynligheten for at TTIP-forhandlingene skyter fart. Det er positivt at EU legger vekt på åpenhet om forhandlingene. Forhandlingsmandatet er frigitt, og det er uttalt vilje til å gi økt innsyn i forhandlingsdokumenter, transparens knyttet til å bistå og til å ha tettere dialog med relevante aktører.

Regjeringen er i gang med å identifisere og utforme norske posisjoner for så å fremme dette overfor både USA og EU. I går ble det i tillegg klart at Norge blir med i det såkalte foregangsinitiativet, som er et samarbeid om forbedring av EUs indre marked på fire prioriterte områder.

Avslutningsvis: Det har vært time-out i forhandlingene med EU om størrelsen på EØS-bidraget. EU har tøffe krav om et forhøyet bidrag, som Norge ikke uten videre har kunnet akseptere. Det er grunn til å merke seg den norske posisjonen om at en videreføring av EØS-bidragene forutsetter tilfredsstillende løsninger for markedsadgang for fisk. Jeg vil benytte anledningen til å rose regjeringen for det proaktive arbeidet som gjøres når det gjelder pågående prosesser med EU.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [11:20:19]: La meg også starte med å takke europaministeren for en tydelig og god redegjørelse. Jeg er glad i ministre som er tydelige i sitt budskap, og som er overbevist om det man står for. Det er positivt, og der håper jeg flere andre ministre kan ta etter Helgesen.

Det er store utfordringer i Europa. Alle svarene ligger ikke i Brussel. Manglende økonomisk vekst skyldes flere forhold, og da må vi ikke lure oss selv. Fremveksten av ulike selvstendighetspartier eller uavhengighetspartier, eller hva vi skal kalle dem, er ikke kun en protest mot manglende arbeidsplasser, men også et signal om den fremmedgjøringen mange føler i sitt eget land.

Samarbeid i Europa er positivt. Arbeidskraft som krysser grenser, gir økonomisk vekst. Men samarbeid i Europa må ikke gå på bekostning av nasjonalstatenes demokrati. Det er heller ikke gitt at økonomisk vekst skal være den eneste måten man måler europeisk suksess på. Men økonomisk vekst har det blitt, og representanten Navarsete tar feil når hun påstår at det ikke har gitt økonomisk vekst i Europa de siste 20 årene – eller hvis vi går tilbake i tid. Det er skapt økonomisk vekst – det er ingen tvil om at det er skapt arbeidsplasser og økonomisk vekst. Men vi må også samtidig være ærlige og innrømme at vi vet jo ikke hvordan det ville ha vært uten EØS. Det er jo ikke sikkert at vi hadde vært helt isolert, og at ingen hadde vært interessert i vår olje og gass eller de talentene vår kunnskapsskole eventuelt kunne produsere. Det vet vi ikke. Det vi vet er at samarbeid har gitt arbeidsplasser, samarbeid har gitt teknologiutvikling, samarbeid har gitt økonomisk vekst. Det er positivt.

Det finnes ingen europeisk folkebevegelse for en politisk union. Det vi vet, er imidlertid at økonomisk samarbeid skaper gjensidig avhengighet. Gjensidig avhengighet er positivt. Gjensidig avhengighet gir også fred. Når landene er avhengig av hverandre økonomisk, har de også mindre grunn til, eller mulighet til eller ønske om å skape konflikter landene imellom. Det er positivt.

Samtidig skal vi også være oppmerksom på at EU-samarbeid, EØS-samarbeid, er en rettsliggjøring av politikken. Det er ikke noen liten sak. Det er faktisk svært alvorlig at stadig flere ulike internasjonale organisasjoner tar over makt og myndighet fra nasjonale parlamenter. Innbyggerne i mange land føler frustrasjon over nettopp dette at selvstendigheten svekkes.

Ja, vi skal styrke våre økonomiske bånd med Europa. Det krever utveksling av arbeidskraft og at kapital har muligheten til å flyte over landegrensene. Det er også positivt at vi har utveksling innenfor forskning og utvikling. Men dette må skje i forståelse med innbyggerne. Ønsker innbyggerne å redusere tempoet på integrasjonen, så må politikerne lytte, ikke overprøve.

Valget til Europaparlamentet er, som enkelte har nevnt før meg, en hendelse flertallet av Europas innbyggere ikke har noe forhold til, selv om samarbeidet er for altomfattende, for tungt og byråkratisk, som min medrepresentant Kristian Norheim uttrykte det. Det er ikke uten grunn at partier av nasjonal karakter vokser frem. Det er ikke noe poeng å karakterisere partier som tydelig viser sin frustrasjon over utviklingen, det er et faktisk forhold at det skjer, og å fordømme dem er det lite poeng i.

En rettsakt kan vise seg å ha liten effekt, liten konsekvens for Norge. Men når du tar alle rettsaktene samlet, har det noe å si for den totale umyndiggjøringen av nasjonale parlamenter. Det er viktig. Det er ingen liten problemstilling. Det er faktisk svært alvorlig. Og som det er så populært å si, er det viktig at vi tar debatten, at vi tør å ta debatten. Nå tar vi debatten, og da er jeg så ærlig å si at jeg har et ambivalent forhold til EU-samarbeidet.

Kåre Simensen (A) [11:25:13]: Jeg vil takke statsråden for en god redegjørelse, som bekrefter at europapolitikk er så mye mer enn det som skjer i Brussel.

Statsråden har i sine tidligere redegjørelser til Stortinget vært tydelig på at den løpende europapolitikken må være et lagarbeid. Selv om vi er mange som vil være lagspillere, synes jeg det er frustrerende å registrere at vi som oftest blir henvist til tribunen når «Europalaget» tar beslutninger. Selv etter 20 år som EØS-medlem, synes jeg dessverre at EU betrakter oss mer som en supporterklubb enn som en medspiller på laget. Vi er nok mange i denne salen som finner en slik rolle noe frustrerende, men vi må leve med det.

Statsråden sa i juni i år at for å lykkes med å påvirke viktige beslutninger i EU, må Norge være tydeligere, tyngre og tidligere ute i europapolitiske spørsmål. Jeg antar at slike utsagn baserer seg på hans egne og andres erfaringer om at veien fram til direkte å påvirke beslutninger i EU nok dessverre er mer kronglete enn vi liker. Forhandlingene om EØS-midler, fiske og landbruk viser at veien fortsatt er lang, til tross for gode ambisjoner.

Redegjørelsen beskriver at det foregår et stort arbeid med å ta inn ulike rettsakter i EØS-avtalen. Vi vet at noen av dem skaper forargelse, mens andre bidrar til glede – alt ut ifra hvilke øyne som ser. Mange opplever det kanskje som provoserende at EU betrakter oss som sinker på dette området. Men vi forsvarer oss med at i mange av rettsaktene er vi avhengige av at også andre gjør jobben.

Men uansett: Europapolitikk er i aller høyeste grad innenrikspolitikk på alle nivåer. I den forbindelse har mange store forventninger til at det blir framgang og en snarlig løsning når det gjelder EØS-midler, fisk og landbruk. Jeg vil gi min fulle støtte til regjeringen når de knytter videreføring av EØS-midlene til å sikre bedre markedstilgang for sjømatnæringen. Når også lederen av Kystfiskarlaget og EU-motstander Arne Pedersen fra Vadsø sier at det er en vei å gå, da er regjeringen på rett spor.

Klimautfordringene har sin selvsagte plass i redegjørelsen. Det som sies, er bra, men jeg må si at jeg ble overrasket – i likhet med mange andre – over at regjeringen valgte bort deltagelse i miljøovervåkningsprogrammet Copernicus i 2015. Heldigvis har regjeringen innsett at det var lite fornuftig, og da med god hjelp fra Kristelig Folkeparti og Venstre.

Flere har i innleggene så langt uttrykt bekymring for de ytterste høyrepartienes synlige plass i europeisk politikk. Jeg skal ikke gjenta det her, men jeg vil si at jeg stiller meg bak representanten Norheims synspunkter i den anledning.

Jeg synes statsråden med rette brukte mye tid på de sikkerhetspolitiske utfordringene som både vår verdensdel og den øvrige verden utsettes for. Syria-konflikten og ISILs vanvittige framferd, samt det som skjer i Ukraina, bekrefter at langt borte ikke finnes lenger, og at det som skjer langt borte, berører oss i vår hverdag i større grad enn vi liker. Fremmedkrigere kan her være et stikkord, og sanksjoner, hvor det svares med mottiltak og dertil lokal arbeidsledighet, kan være et annet.

Historien viser at den storpolitiske hverdagen kan endre seg fra en dag til en annen. Det skjedde i Berlin for 25 år siden, og det skjedde i Ukraina da Russland annekterte Krimhalvøya. Dagens Europa står overfor store sikkerhetspolitiske utfordringer, slik mange har uttalt fra talerstolen her i dag. Det viser nødvendigheten av å stå sammen når menneskers kamp for frihet eller et lands territoriale grenser blir utfordret. At Norge spiller på lag med EU, NATO og USA, er slik det må og skal være.

Vi ser at de sanksjonene som verdenssamfunnet svarer med mot Russland, virker, noe som det siste nummeret av bladet The Economist så tydelig viser, med et bilde på forsiden av den russiske bjørnen med blodspor etter seg, og med overskriften «Russlands skadede økonomi», med undertittel «og den faren det utgjør for resten av verden». I en kombinasjon av fallende oljepriser, den økende gjelden russiske bedrifter har overfor utenlandske banker, samt virkningene av sanksjonene, utgjør den negative økonomiske utviklingen i Russland en stor utfordring, i tillegg til det som skjer på slagmarken i Øst-Ukraina. Og når vi vet at det er flere hundretusener av arbeidsplasser i ulike land i Europa som er avhengig av handel med Russland, er det i alles interesse å søke å få en diplomatisk løsning på denne konflikten – jo før jo heller, noe som igjen betyr at noen må snakke mer sammen.

Selv om samtalene mellom Tysklands utenriksminister Steinmeier og Putin i Moskva i forrige uke ikke bidro til optimisme i den nåværende situasjonen, kan vi ikke og må vi ikke gi opp håpet om en fredelig løsning i Ukraina. Det ansvaret hviler først og fremst på Vladimir Putins skuldre, men vi andre kan bidra.

Det høres kanskje naivt ut, men jeg tror at Norge, med sine gode erfaringer i samhandling med Russland i vår nordlige landsdel, kan være en døråpner for å skape en arena der en kan snakke sammen. Jeg oppfordrer derfor regjeringen til å ta dette initiativet, for vi trenger mer dialog og mer handling enn det regjeringen synliggjør i det offentlige rom. Det vil tjene Norge, det vil tjene en forutsigbar utvikling i nord, og det vil tjene verden og Europa.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Nikolai Astrup (H) [11:30:38]: Jeg vil gjerne takke statsråden for en bred og perspektivrik redegjørelse som tydelig viser at vi nå har en regjering med ambisjoner om å medvirke tidligere og tydeligere i viktige beslutningsprosesser i EU.

Statsråden peker på hvilke utfordringer det gir for Norge at EUs beslutningssystem er i endring, mens EØS-avtalen henger igjen i en struktur som ga mening da den ble innført, men som nå gjør det mer krevende for Norge å definere, avgrense og implementere ulike rettsakter.

En aktiv europapolitikk er en nødvendig forutsetning for å bidra til at norske interesser blir kjent og anerkjent. Ingen andre land taler Norges interesser i EU enn Norge selv. Samtidig må vår ambisjon ikke bare være å fremme det som er bra for Norge, vi må også bidra med våre perspektiver på hva som er bra for Europa. Det er ikke to helt uavhengige størrelser, og for å være interessant må vi være interessert, og da ikke bare i det som angår oss selv.

Representantene Solhjell og Navarsete ga begge uttrykk for at regjeringen ikke forsvarer nasjonale interesser gjennom den aktive europapolitikken. Det er vel mer riktig å si at det er uenighet i denne sal om hva våre nasjonale interesser består i. Den forrige regjeringen syntes f.eks. å mene at logoen på jakkeslagene til dem som bærer brev under 50 gram, representerte en nasjonal interesse som gjorde det verdt å sette store deler av EØS-avtalen i spill. Andre igjen mener det kan være positivt med konkurranse på dette området.

Som statsråden sa i sitt innlegg, det å være imot EØS-avtalen er ikke å stå opp for norske interesser. Europautredningen er tydelig på at EØS-avtalen har tjent Norge meget godt, selv om den også påpeker de åpenbare svakhetene som ligger i at vi ikke sitter rundt bordet når viktige beslutninger fattes.

EU har høye ambisjoner i klima- og energipolitikken. Representanten Hareide ga uttrykk for at EU er mer ambisiøs enn Norge i klimapolitikken fordi Norges innspill var at EU burde ha et overordnet og ambisiøst klimamål om utslippsreduksjon i 2030. Jeg håper vi kan være enige om at det viktigste er at utslippene går ned, ikke hvilke virkemidler vi bruker for å nå målene. Det er forskjell på Norge, som har nær 100 pst. fornybar kraftproduksjon, og Polen, som har nærmere 100 pst. kullbasert kraftproduksjon. Nasjonalt handlingsrom er derfor viktig, ikke minst for Norge som på så mange måter er annerledeslandet i energisektoren.

Når det er sagt, er det selvsagt at vi ikke når klimamålene i EU uten en betydelig omlegging fra fossil energi til fornybar energi. Likeledes vil energieffektivisering være et viktig virkemiddel. Den mest miljøvennlige energien er som kjent den som ikke brukes, og Norge lever godt med målene slik de nå er utformet. Likevel finnes det andre og viktige klimatiltak som Norge må bidra til i Europa. Det gjelder bl.a. fangst og lagring av CO₂. Det er vanskelig å se for seg at EU vil nå sine klimamål i 2050 uten at vi lykkes med å utvikle en kostnadseffektiv teknologi for dette. Derfor er jeg glad for at regjeringen har varslet at den vil støtte et europeisk fangstprosjekt i tillegg til det nasjonale arbeidet som gjøres på dette området.

EUs ambisjoner om å utvikle en energiunion er svært positivt for å få en mer effektiv ressursbruk og bedre utnyttelse av ulike lands nasjonale energifortrinn. Norge har mye å bidra med, et stort potensial for ny fornybar energiproduksjon, og regjeringens nye konsesjoner til mellomlandsforbindelser til Tyskland og Storbritannia vil være bra både for klima, Norge og EU.

Jeg mener det er all grunn til å være tilfreds med at EUs kvotesystem styrkes fra 2020. Overskuddet av kvoter vil inngå i en stabiliseringsreserve, og antall kvoter vil trappes ned raskere etter 2020. Dette vil bidra til at utslippene går raskere ned og kan medføre at prisen blir høyere, noe som gjør det mer lønnsomt å gjennomføre klimatiltak.

Jeg merket meg at representantene Hansen og Simensen er opptatt av Copernicus. Samarbeidspartiene har prioritert dette i budsjettavtalen. Men det blir litt spesielt når Arbeiderpartiet tar opp dette i dag. Arbeiderpartiet har i sitt alternative budsjett prioritert 50 mill. kr til dette prosjektet. Inngangsbilletten er 167 mill. kr. Det å bevilge 50 mill. kr er det samme som å bevilge 0 kr, du slipper ikke inn. Dermed er dette en meningsløs prioritering i Arbeiderpartiets alternative budsjett.

Det er avgjørende at Norge er årvåken når EU og USA nå forhandler om en ny handelsavtale. Norge er direkte påvirket gjennom vår tilgang til det indre marked i EU. Samtidig står vi utenfor EUs tollunion. Realiteten kan derfor bli at Norge får en betydelig konkurranseulempe dersom EU og USA blir enige om tollfrihet seg imellom. Jeg er glad for at statsråden aktivt forfølger norske interesser overfor både EU og USA i denne prosessen.

EU er det viktigste politiske fellesskapet i vår del av verden. Det faktum at vi har valgt å stå utenfor dette fellesskapet, betyr ikke at beslutningene som fattes, ikke er viktige for oss. Tvert om. I en globalisert verden, der makten forskyves fra nord og vest mot syd og øst, blir ikke Europas land viktigere hver for seg enn det de er sammen. Grenseløse utfordringer kan ikke løses i ensomhet, de må løses gjennom samarbeid.

Knut Storberget (A) [11:35:52]: Aller først vil jeg også takke for en oversiktlig og god redegjørelse fra statsråd Helgesen.

Vårt forhold til Europa og europeiske samarbeidsmekanismer gir oss først og fremst store muligheter. Norge tjener stort på en aktiv og foroverlent holdning. Vår robuste økonomi og våre naturressurser blir mindre verdt om vi isolerer oss. I framtida vil vår eksport til Europa bare bli viktigere og viktigere for oss.

Før jeg går inn på noen av de utfordringene vi vil møte av handelspolitisk art, vil jeg bare bemerke det behov det fortsatt er for å forsterke Norges deltakelse i Europas justispolitiske samarbeid. Jeg mener Norge i møte med den økende, globale kriminaliteten fortsatt må gjøre alt vi kan for å kunne delta aktivt i politisamarbeid, som Europol, i påtalesamarbeid, som Eurojust, og ikke minst få ta del i europeisk samarbeid om etterforskning, deriblant Prüm-avtalen, som vil sikre oss muligheter for aktiv bruk av DNA som virkemiddel i oppklaring av straffesaker. Det å ha adgang til søk i Europas databaser når vi finner DNA-spor her i Norge, er etter min mening helt avgjørende for å kunne slå tilbake mot internasjonal kriminalitet, som f.eks. trafficking, narkotikahandel, internettkriminalitet, terror, økonomisk kriminalitet og vold. Jeg håper inderlig at Norge også makter å få til et aktivt samarbeid for lettere å kunne overføre fanger til soning i deres hjemland. Her må vi aktivt signalisere at Norge vil være med.

Jeg mener det også er av avgjørende betydning at vi søker å innrette bruken av EØS-midlene våre til forebyggende kriminalitetsarbeid og mekanismer som styrker Norges samarbeid med Europa. Jeg tenker her på tiltak som eksempelvis politiutvikling, kapasitetsbygging i kriminalomsorg og hjelpetiltak for trafficking-utsatte. Dette vil samtidig kunne dempe presset mot Norge.

Vi produserer nå sjøl, her i Norge, under 40 pst. av den maten vi spiser. Av den store landbruksimporten utgjør EUs produkter 70 pst. I løpet av de siste ti årene har importen av landbruksvarer fra EU økt i verdi fra 13 til over 30 mrd. kr. Norsk eksport av landbruksvarer har i samme periode nesten stagnert på et veldig lavt nivå. Mens osteimporten – som har vært mye diskutert – har økt, tross nye tollsatser, har eksporten av ost falt. I et forbruker-, mattrygghets- og samfunnssikkerhetsperspektiv er dette en utvikling som bør snus.

Jeg registrerer at statsråd Helgesen i sin redegjørelse forventer «omfattende og offensive krav» i forhandlingene om artikkel 19, om handel med landbruksprodukter. Jeg håper også at regjeringa er tilsvarende offensiv i forhandlingene. Når regjeringa gir til kjenne at de vil søke å ivareta matmangfoldet og forbrukerinteressene i forhandlingene, er det grunn til å understreke at norske forbrukere i større grad synes å verdsette det norskproduserte, og at vår produksjon kan økes. Det gir store fordeler for mattryggheten. Sommerens debatt om antibiotikaresistente bakterier, GMO og andre forhold som har skapt usikkerhet om maten vi spiser, gir grunn til offensive norske krav i forhandlingene som kan bidra til å øke norsk produksjon. Når det gjelder f.eks. osten, er det grunn til å understreke at de kvoter som er gitt utenlandske produsenter for salg i Norge, ikke er fylt opp. Det er ingen grunn til i et forbrukerperspektiv å kaste på båten den endring som ble gjort i noen tollinjer da vi gikk fra krone til prosenttoll. Slik jeg oppfatter det, er det dessuten stortingsflertallets klare mening at denne politikken skal videreføres. Norges holdning må ivareta stortingsflertallets vilje.

Også de forhandlinger som pågår om den transatlantiske handels- og investeringsavtalen mellom EU og USA, TTIP, må følges nøye fra norsk side. Dette vil kunne gi oss betydelige utfordringer, særlig knyttet til norsk landbruk, om dette skal implementeres i norsk politikk. Jeg må dessuten si jeg deler den store bekymring som er gjort gjeldende fra store og viktige medlemsland i EU og fra Europaparlamentet om den tvisteløsningsmekanisme som er lansert. Bekymringa er nok mer substansiell enn ren mytedannelse, som statsråden nærmest ga inntrykk av i replikkordskiftet med representanten Solhjell. Vesentlig mye makt om viktige samfunnsspørsmål, som matsikkerhet, miljø og sosiale forhold, kan vi risikere blir flyttet til store kapitalinteresser. Jeg forutsetter derfor at regjeringa her er foroverlent kritisk i arbeidet.

EUs nye handelskommisær, Malmström, har også merket denne motstanden ifølge høringa hennes i parlamentet ved tiltredelse, og jeg er overbevist om at hun er en viktig kontakt for oss. Min erfaring er at hun også var det da hun hadde ansvar for justis, sikkerhet og innenriks – en særdeles viktig kontakt.

Dette er et område hvor regjeringa absolutt må være foroverlent og offensiv for å ivareta norske interesser.

Kristin Vinje (H) [11:41:11]: I sin redegjørelse om viktige saker i EU-samarbeidet understreket europaminister Helgesen at en av våre største fremtidssatsinger er den investeringen vi frem til 2020 har forpliktet oss til å gjøre i historiens største forsknings- og innovasjonsprogram, Horisont 2020.

Norge har helt siden 1980-tallet deltatt i EUs rammeprogrammer for forskning og teknologisk utvikling, og siden 1994 har vi deltatt fullt ut på grunnlag av EØS-avtalen. Og hvorfor gjør vi det?

Vår statsminister Erna Solberg har sagt at kunnskap er den nye oljen. Regjeringen har tydelig markert i både ord, tall og handling at det skal satses tungt og målrettet på kunnskap. Satsing på forskning og innovasjon er nødvendig for å sikre norsk konkurransekraft og skape arbeidsplasser også i fremtiden.

Siden Erna Solberg tok over som statsminister, har vi merket et taktskifte i forskningspolitikken. Ifølge NIFU, som har analysert regjeringens forslag til budsjett for 2015, har offentlige bevilgninger til forskning aldri tidligere utgjort en høyere andel av BNP. Ifølge NIFUs analyser innebærer Høyre–Frp-regjeringens forslag til budsjett en realvekst på 4,2 pst. Denne veksten kommer året etter en realvekst på 4,1 pst. i 2014-budsjettet.

Det budsjettet som er forhandlet frem mellom regjeringspartiene og Venstre og Kristelig Folkeparti, er ytterligere styrket med hensyn til forskning. Budsjettforliket innebærer også en kraftig satsing på nytt næringsliv, ny teknologi og innovasjon. To nye såkornfond skal etableres, der staten støtter private investorer for å utvikle nye bedrifter, som i mange tilfeller har sitt utspring i forsknings- og universitetsmiljøer.

For å lykkes med å skape fremtidens samfunn og trygge norske arbeidsplasser må vi være internasjonalt konkurransedyktige. Det gjelder også i aller høyeste grad våre forsknings- og innovasjonsmiljøer. Vi er en del av Europa, og vi kan verken sikre vår egen konkurransekraft eller bidra til å styrke bærekraftig vekst i Europa uten at vi samarbeider.

Derfor satser regjeringen tungt på internasjonalt samarbeid. Som deltaker i det europeiske forsknings- og innovasjonssamarbeidet kan Norge sammen med Europa være i front av den globale kunnskapsutviklingen, løse de store globale utfordringene og sikre Europa industrielt lederskap.

Regjeringen har gjort reelle prioriteringer i statsbudsjettet for 2015 ved å satse spesielt på EU-samarbeidet. I budsjettet har regjeringen, i tråd med sin egen strategi for EU-forskningen, foreslått å øke bevilgningene til tiltak som sikrer norsk deltakelse i Horisont 2020, med 115 mill. kr, i tillegg til de store investeringene i kontingent. I langtidsplanen for forskning og høyere utdanning legges det opp til en videre opptrapping av slike tiltak frem mot 2018.

Programsamarbeidet er en viktig del av vårt samarbeid med EU, og i tillegg til forskningssamarbeidet vil jeg trekke frem utdanningssamarbeidet vi har gjennom Erasmus+. Erasmus+ åpner for mulighet til utveksling for elever, lærlinger, studenter og lærere, og internasjonale nettverk og samarbeidsavtaler for skoler, universiteter og høyskoler. Her er det også muligheter for ungdom, ansatte og tillitsvalgte i frivillige organisasjoner og fritidsklubber – og for breddeidretten. Gjennom partnerskap og kunnskapsallianser åpnes også dørene for samarbeid med næringslivet.

Det er også bra at de fire samarbeidspartiene i Stortinget har funnet en løsning for å sikre norsk deltakelse i neste fase av Copernicus-programmet. Videreføringen åpner muligheter for norsk høyteknologisk næringsliv. Kontraktpotensialet for norske aktører for perioden 2014–2020 er på i overkant av 1 mrd. kr, og informasjon fra Copernicus vil bli av sentral betydning for å fatte informerte beslutninger i klima- og miljøpolitikken.

Regjeringen har som mål at Norge skal være blant Europas mest innovative land. En forutsetning for at vi skal klare det, er at vi leverer på forskning. En av hovedprioriteringene i norsk forsknings- og innovasjonspolitikk er internasjonalisering, og deltakelse i EUs rammeprogrammer er derfor en bærebjelke for vårt arbeid for internasjonalisering av norsk forskning og innovasjon. Det vil bidra til å bygge opp vitenskapelig kvalitet, gi økt tilgang til både det europeiske og det globale markedet og dermed styrke vår konkurranseevne, gi tilgang til større forskernettverk, infrastruktur og mobiliseringsordninger, og det vil gi oss en unik arena for å styrke samarbeidet også med aktører utenfor Europa.

Regjeringen har høye ambisjoner for norsk forskning, og for at vi skal lykkes, må vi lykkes med vår deltakelse i EUs rammeprogram. De mulighetene må vi gripe, og derfor satser regjeringen målrettet på de tiltakene som bidrar til at vårt næringsliv og våre forskningsmiljøer skal delta fullt ut i det europeiske samarbeidet.

Else-May Botten (A) [11:46:25]: Statsråden sa i sin redegjørelse at en av Norges største framtidssatsinger er den investeringen vi gjør fram til 2020 med forsknings- og innovasjonsprogrammet Horisont 2020. Dette skulle gi oss tilgang til «omfattende ressurser» og viktige «verdensledende nettverk».

Som medlem i dette programmet må vi være en aktiv deltaker for å få mest mulig ut av det. Et program som sømløst henger sammen med Horisont 2020, er COSME. COSME-programmet skulle gi Norge tilgang til viktige europeiske samarbeidspartnere i det indre markedet. Vi skulle bli en del av verdens største bedriftsnettverk, Enterprise Europe Network – inntil vi fikk en ny regjering og en europaminister. COSME-programmet skulle gi oss mulighet til å påvirke EUs næringspolitikk og gi bedre rammebetingelser i hele det europeiske indre markedet. Det er vanskelig å forstå hvorfor vi ikke skal være med på dette, når vi vet at hovedmålene i programmet er styrket konkurranseevne for små og mellomstore bedrifter, bedre rammebetingelser og bedre tilgang til finansiering, egenkapital og lånefasiliteter. Det skal utvikle entreprenørskapsferdigheter for nye gründere, ungdommer og kvinner.

Det kan muligens ses på som snøen som falt i fjor, å si dette i dag. Men her er det ikke kommet noen ny snø, og bildet ut er et defensivt fokus på å tilrettelegge for norsk næringsliv. Det fikk vi klar melding om fra NHO i budsjetthøringen. De beklaget regjeringens beslutning om ikke å delta i COSME også dette året.

Så over til det budsjettet som er lagt fram i høst. NHO var også veldig opptatt av at det var å gå i feil retning å gå ut av Copernicus. Høyre foreslo at vi ikke skulle være med på dette, og det har frambrakt tydelige signaler fra næringslivet om at det er feil retning å gå.

Til slutt ønsker jeg å si litt om innholdet i det prosjektet, hvorfor det var så viktig for oss å være med på det. Heldigvis blir vi nå med på det. Det går ikke minst på at satellittene skal være på når vi har dem over landet vårt. Det er ikke slik at de har energi nok til å være på hele tiden når de ruller rundt jorda, og det er viktig å få hentet inn den informasjonen man faktisk ønsker her. Det er også et viktig forskningsmiljø som er bygd opp rundt denne satsingen.

I tillegg ønsker vi å ha fokus på primærnæringene, som det var sagt tidligere her, både fisk og landbruk, og at man er aktiv i rollene, at man er på. Det har statsråden bekreftet, og det støttes i hvert fall fra Arbeiderpartiet. Her må man være aktiv, være på og vise hva man ønsker i forhandlingene.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Sylvi Graham (H) [11:49:56]: EU er et nært nabolag og et stort marked som vi har adgang til, ja vårt nærmeste. Å sikre avtaler og adganger til dette markedet fordrer en fremoverlent posisjon. Derfor er det også så positivt at statsråd Helgesen og vår regjering er så aktive overfor EU. Regjeringens strategi for samarbeidet med EU i perioden 2014–2017 viser at det er et stort samsvar mellom det som er viktig for Norge, og det som er viktig for EU. Ikke minst berøres også vi av EUs behov for ny vekst. Vi må stå sammen i Europa for å fremme vekst, sysselsetting og innovasjon.

Det er stor økonomisk og sosial ulikhet innad i EU, og her kommer også Norge og norske EØS-midler inn. Formålet med EØS-midlene er nettopp å utjevne sosiale og økonomiske forskjeller i Europa. Midlene går bl.a. til å bekjempe fattigdom i Romania. I tråd med Stortingets vedtak brukes deler av EØS-midlene direkte til å forbedre levekårene for fattige og svake grupper. Vi støtter tiltak som legger grunnlaget for å løfte mennesker ut av fattigdom – også på lang sikt – gjennom å legge til rette for utdanning og arbeid. Romania, som er blant de fattigste landene i EU, er den nest største mottakeren av EØS-midler fra Norge. Rundt 9 millioner der lever i største fattigdom, ikke minst romfolket, som er utsatt for diskriminering, segregering og sosial ekskludering. I Romania skal vi fram til 2017 bruke om lag 37 mill. euro på tiltak for fattige og romfolk.

Norge, Island og Liechtenstein forhandler for tiden med EU om fornyelse av EØS-finanseringsordningene, som er EØS-landenes bidrag til økonomisk og sosial utjevning i Europa. Vi noterer oss at i sitt alternative budsjett foreslår Senterpartiet å kutte 2,57 mrd. kr av EU-finansieringsordningene ut fra at 2015-bevilgningen er høyere enn 2013-bevilgningen. Som Stortinget er informert om, er forpliktelsene den forrige regjeringen fremforhandlet med EU, på totalt 1,798 mrd. kr, hvor programmene skal løpe og midlene utbetales helt fram til 2017. Siden midlene utbetales etter en programmodell, vil utbetalingstakten variere kraftig fra år til år, og 2015 er nettopp beregnet å være året med de største utbetalingene fordi de aller fleste programmene nå er godt i gang. Senterpartiets kutt er dermed et klart brudd med forpliktelsene som deres egen regjering fremforhandlet med EU, og som Senterpartiet – i likhet med alle andre partier – stemte for i Stortinget. Som om ikke det er nok, så ser vi altså hva slike kutt vil komme til å ramme, nemlig de i Europa som trenger det mest, f.eks. romfolket rundt Bucuresti.

Regina Alexandrova (H) [11:53:02]: I den senere tid har vi vært vitne til dyptgripende endringer i våre sikkerhetspolitiske omgivelser. Russlands illegale og folkerettsstridige handlinger har ført til en ustabilitet og uforutsigbarhet som vi ikke har sett i Europa på flere tiår. Dette har endret den sikkerhetspolitiske situasjonen og utfordrer de euroatlantiske sikkerhetsstrukturene.

EU har markert seg som en sikkerhetspolitisk aktør i samspill med USA og NATO det siste året. Sikkerhetspolitikken er tilbake på dagsordenen blant europeiske land. Et økt samarbeid på tvers av landegrenser er aktualisert med sterkere vilje og evne til bredere politisk samordning mellom sentrale EU-land og med EU-samarbeidet som ramme.

En mer kraftfull utenriks- og sikkerhetspolitisk rolle for EU er både positivt og utfordrende for Norge. Norge er ikke med i EU og dermed heller ikke en del av EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk, men vi bidrar likevel til EUs krisehåndteringsevne. Norge ønsker å ha gode kontakter og et tettest mulig samarbeid med EU i sikkerhets- og forsvarspolitiske spørsmål og i krisehåndtering, både for å bidra til EU-ledede operasjoner og for å kunne påvirke disse operasjonene.

Norge er blant landene utenfor EU som har tettest samarbeid med EU på det forsvars- og sikkerhetspolitiske området. Norge har bidratt til flere sivile og militære krisehåndteringsoperasjoner, har stilt med norske militære bidrag til EUs stridsgrupper og samarbeider med EUs forsvarsbyrå. Norge har ved to anledninger bidratt til den svenskledede nordiske innsatsstyrken, som er en av EUs innsatsstyrker. Norge er blant de partnerlandene som har deltatt i flest operasjoner i regi av det europeiske samarbeidet. Operasjoner ute bidrar til økt sikkerhet hjemme.

Det er viktig å videreutvikle en plattform for dialog mellom NATO og EU, der Norge er til stede. Norge kan ikke stå alene i et forsvar av våre nasjonale ressurser, så våre samarbeidsavtaler med både NATO og EU vil være av avgjørende betydning for vår sikkerhet.

Åsmund Aukrust (A) [11:56:13]: Knapt på noe område er internasjonalt samarbeid viktigere enn i klimapolitikken. Vi deler alle felles skjebne. Det er vår felles utfordring, som bare kan løses i fellesskap. Alle land er nødt til å bidra. Neste uke starter årets klimatoppmøte, det siste i rekken før hovedmøtet i Paris neste år.

EU spiller selvsagt en viktig rolle. De har mange av de store utslippslandene. De har mye av verdens kapital, og de har også mange av verdens progressive politikere. Det blir ikke en god nok klimaavtale uten at EU har en god klimapolitikk. EU-parlamentet klarte i år å bli enig om et mål om 40 pst. reduksjon i CO₂-utslipp. Det er et viktig steg. Til våren skal vi i Norge ta stilling til våre mål. De setter vi selvsagt selv, men vi merker oss at vår egen klimaminister i mai sa at det ville være lite passende for Norge om vi skulle være mindre ambisiøse enn EU, men at statsråden, etter at målene kom, ikke klarer å bruke de samme ordene. Mon tro om hun har fått refs fra sine regjeringskolleger for å ha lovet for mye? Vi ser fram til spennende diskusjoner om våre egne mål. Arbeiderpartiet kommer selvsagt til å se til hva våre naboer gjør. Norge bør ha ambisjon om å lede vei.

Den nye regjeringen lovet en mer aktiv europapolitikk. Da bør det være et tankekors at vi i klimapolitikken har stilt oss i allianse med de minst progressive landene, de landene som har lavest klimaambisjoner. Det kler Norge dårlig. EU satte seg et hovedmål for klimautslipp. I tillegg har EU delmål om fornybar energi og energiøkonomisering, det siste til store protester fra Norge. Det er ingen tvil om at norsk gass er bedre enn kull, men man må være energiminister fra Fremskrittspartiet for å argumentere for at gass er bedre for klimaet enn ikke å bruke energien i det hele tatt. Selvsagt er fornybar energi og energiøkonomisering viktige virkemidler i klimapolitikken. Vi synes EU har lagt seg på en fornuftig linje med ett hovedmål, samtidig som man understreker viktigheten av disse viktige virkemidlene.

Til slutt: Statsråd Helgesen brukte mye tid i sin redegjørelse på å snakke om viktigheten av fangst og lagring for at vi skal nå klimaforpliktelsene. Det er jeg helt enig i. Her bør og kan Norge spille en viktig rolle, men det er det stikk motsatte Norge gjør når regjeringen, i samarbeid med Kristelig Folkeparti og Venstre, har bestemt at vi skal kutte 40 mill. kr til testsenteret på Mongstad. Det er ikke et godt bidrag. Det er tvert imot et stort tilbakeslag.

Sivert Bjørnstad (FrP) [11:59:27]: Vårt samarbeid med Europa er godt på flere områder. Gjennom utdannings- og forskningsprogrammer har vi et stort og vidtspennende samarbeid hvor tilgang til ny kunnskap og større nettverk er viktige grunner til deltakelse.

Fremskrittspartiet er positiv til et tettere samarbeid med EU og de europeiske landene på utdannings- og forskningsområdet.

Et av våre mest omfattende samarbeidsprogrammer med EU er forskningssamarbeidet gjennom EUs rammeprogram for forskning og innovasjon, Horisont 2020. Her bidrar Norge med betydelige ressurser for å sikre oss tilgang til ny kunnskap, ny teknologi og ikke minst et internasjonalt nettverk. Dette er viktige faktorer for å skape egne, sterke forskningsmiljøer her hjemme. Likevel er det viktig at vi holder trykket oppe og får tilbakeført mer av ressursene fra programmet til Norge, slik at norske forskningsinstitutter og høyere utdanningsinstitusjoner får større handlingsrom og mer midler til forskning.

Kvalitet og europeisk merverdi styrer hvem som får tildelt forskningsmidler. Sju ulike sentrale samfunnsutfordringer er utpekt i Horisont 2020, der bl.a. marin og maritim forskning, helseforskning og energiforskning trekkes fram. Dette er områder der Norge har forskningsmiljøer i absolutt verdensklasse. Vi har store muligheter for økt deltakelse i forskningsprogrammet om vi griper sjansen.

Norge fører en aktiv europapolitikk på flere områder, bl.a. gjennom utvekslingsprogrammet Erasmus+. I et internasjonalisert og åpent marked blir det stadig viktigere for næringslivet med varierte språkkunnskaper og kunnskap om forskjellige kulturer. Gode utdannings- og forskningsmiljøer bygges i en prosess over tid. Det er ikke noe vi kan vedta, men vi kan satse på miljøene for å oppnå våre målsettinger. Jeg er derfor fornøyd med at regjeringen fokuserer på ordninger som stimulerer til deltakelse i EUs rammeprogram, deriblant STIM-EU-ordningen.

Gjennom langtidsplanen for forskning og høyere utdanning har regjeringen i sitt forslag forpliktet seg til offensive bevilgninger til ordninger som stimulerer til deltakelse i internasjonale samarbeidsprogrammer. Det er noe jeg håper alle i denne salen kan bli enige om når langtidsplanen kommer til behandling.

Nesten hver fjerde norske forsker som sender søknad om midler fra EUs rammeprogram for forskning, får støtte. Likevel er det for få søkere, slik at Norge ikke klarer å få tilbakeført nok midler sammenlignet med de ressursene vi går inn med. Vi må derfor forvente at forskningsinstitutt, høyere utdanningsinstitusjoner og forskere er på ballen og søker om deltakelse i bl.a. Erasmus+- og Horisont 2020-programmene.

Elin Rodum Agdestein (H) [12:02:46]: Jeg har noen kommentarer til en del av de beskrivelsene som har kommet fra Senterpartiet om EU og de norske relasjonene til Europa.

Vel er Senterpartiet imot EU, men man er også imot EØS og vil melde landet ut av EØS. Det er jo en politikk som er en trussel for norske interesser, for norsk næringsliv, for arbeidsplasser og for velferden. Vitale norske interesser ville blitt satt i spill om Senterpartiet fikk det som de ville, for vi kan ikke velge bort Europa; vi er en del av Europa, og vår velstand og verdiskaping er helt avhengig av et sterkt fellesskap med Europa og markedene der.

Regjeringen tar ansvar for å sikre Norge best mulige rammebetingelser i EØS, i samspill med EU. Regjeringen har gitt oss en langt mer offensiv europapolitikk, det er bra. Under den rød-grønne regjeringen, som Senterpartiet var del av, var vel ikke prioriteringen av og samarbeidet med EU det som sto høyest på agendaen. Man kan spørre seg om det var tilstrekkelig aktivitet fra norsk side opp mot EU for å ivareta våre interesser og for å påvirke saker av største betydning for Norge. Nettopp håndteringen av prosessen forut for endringene i regelverket om differensiert arbeidsgiveravgift er et godt eksempel på det. Det er ikke spor etter møter på politisk nivå med EU i løpet av den tiden vi hadde mulighet til å påvirke utformingen av regelverket før det ble vedtatt. Da ble vi stående igjen kun med mulighet til å påvirke fortolkningen av regelverket og søke om tilpasninger.

Også når det gjaldt EUs klima- og energiprogram, ble den rød-grønne regjeringen invitert til å komme med innspill, men benyttet ikke anledningen. Vi har kommet med innspill i tre runder nå og deltar i Green Growth Group, og vi har ikke lobbet for å hindre ambisiøse klimamål, tvert imot. Selv et neiparti som Senterpartiet bør se at EØS-avtalen og samarbeidet med EU betyr veldig mye for norske kommuner og norske bedrifter. Arbeidsinnvandringen som EØS-avtalen åpner for, er avgjørende for mange bedrifter i Distrikts-Norge og gir kjærkommen vekst i folketallet i mange kommuner rundt om i landet. I mitt hjemfylke kan jeg gi mange gode eksempler på det: Ytterøy i Levanger, med en hjørnesteinsbedrift som blomstrer, og hvor lokalsamfunnet opplever vekst etter mange år med negativ utvikling, og Flatanger og Vikna kommuner, med havbruksnæring, eksportrettet virksomhet med stor verdiskaping, opp mot 6 mrd. kr – helt avhengig av utenlandsk arbeidskraft.

Norge kan ikke basere seg på alenegang. Vi er og blir en del av Europa.

Bengt Morten Wenstøb (H) [12:05:45]: Europa står overfor store utfordringer i framtiden når det gjelder både økonomisk utvikling og demokratisk bygging. Den økonomiske krisen har rammet ungdom i Europa spesielt hardt. Vi har en generasjon ungdom som ikke får arbeid der de bor. Det er alvorlig – spesielt for ungdommene selv, men også for samfunnet, som mister en viktig ressurs som kunne ha vært med på å bygge landet.

At ungdom ikke kommer i arbeid, er alvorlig fordi de kan miste troen på at samfunnet kan hjelpe til med å skaffe dem arbeid. Ungdom som mister troen på demokratiet, kan velge andre organisasjoner som bekjemper disse verdier. Det er en europeisk forpliktelse å støtte alle gode krefter som kan gi ungdom troen på framtiden og de demokratiske verdiene.

En av de viktigste EU-frihetene er muligheten til å søke arbeid i andre land. Dette gir dem som ikke får arbeid i sitt hjemland, en ny mulighet til å søke lykken i et annet. Flere EU-borgere har benyttet denne muligheten og søkt arbeid i Norge. Dette har vært et viktig bidrag i vårt land for å videreutvikle vår velferd. Et viktig arbeidsområde har vært helsesektoren. Det er vanskelig å se i ettertid hvordan vi skulle ha klart oss uten denne støtten.

Forrige uke ble det, i samarbeid med den polske ambassaden, arrangert et seminar om polske gjestearbeidere i Norge. Vi har lang tradisjon for at polske gjestearbeidere arbeider i Norge, og de har vært en viktig arbeidskraft innenfor bl.a. byggebransjen. Samtidig ser vi at det i enkelte sammenhenger har vært useriøse aktører som ikke har tatt vare på arbeidstakerne, slik man ønsker det i Norge. Det er alvorlig. Det er en vilje i alle partier i Norge til å støtte opp om utviklingen av et seriøst arbeidsliv. Derfor må arbeidskriminalitet bekjempes. Arbeidstilsynet har en viktig rolle å spille i denne sammenhengen. Regjeringen har vært tydelig på at utviklingen av et useriøst arbeidsliv skal bekjempes med de midler man rår over.

Et viktig prinsipp i norsk velferdspolitikk er at du skal bidra for å kunne få noe tilbake. Å stå i arbeid innebærer også at du senere kan motta pensjon eller ytelser dersom du blir arbeidsledig. Disse rettighetene opparbeides over flere år i arbeidslivet. Det er viktig at dette prinsippet ikke uthules, og at gjestearbeidere ikke får særfordeler. Samtidig har gjestearbeidere ofte dårligere tilgang til helsetjenester og færre muligheter til å lære seg norsk. Språk er viktig for å forebygge arbeidsulykker, og det kan være nødvendig å sette strengere krav til språkforståelse om man skal arbeide i Norge.

Norge er avhengig av utenlandsk arbeidskraft i framtiden for å bygge Norge, men det må ikke gå på bekostning av den høye standarden vi har i det norske arbeidslivet.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:08:52]: Den sosiale og politiske uroen i EU øker. Situasjonen går fra vondt til verre. Stadig flere stiller spørsmål om hva som blir konsekvensene når så mange dyktige ungdommer går så lenge arbeidsledig. Dette er meget alvorlig, og vi ser framveksten av udemokratiske bevegelser. Tilliten til styringa av Den europeiske union svekkes blant folk flest. EU har et demokratisk problem.

Etter Senterpartiets vurdering er dette helt naturlig når EU har innført en økonomisk union med en felles valuta, euro, uten en politisk union. Flere i denne salen enn Senterpartiet ser at dette innebærer en grunnleggende systemfeil. Hvem tenker jeg på? Jo, jeg tenker på statsråd Helgesen og medlem av Europabevegelsen, representanten Svein Roald Hansen. Hvorfor vil de ikke si det? Hvorfor vil de ikke si at vi må få en åpen debatt om denne grunnleggende systemfeilen? Den grunnleggende systemfeilen er jo noe av årsaken til krisa. EU er i et skårfeste, for å bruke et vestlandsuttrykk. En sitter fast.

EU står overfor et grunnleggende valg: Enten må den bli en økonomisk og politisk union, med egen grunnlov, hvor medlemslandene blir delstater, som i USA, eller den må gå vekk fra en økonomisk union, med felles valuta og friest mulig bevegelse av personer, kapital, tjenester og varer. Dette er meget krevende.

Når det gjelder hoveddrivkraften i den sosiale og politiske uroen i EU, er det forholdene i arbeidslivet: en arbeidsledighet som vi nordmenn ikke kan fatte, fallende arbeidsinntekt for store yrkesgrupper og økende usikkerhet for fast inntektsbringende arbeid. Dette er farlig. Det vet vi i Europa av erfaring.

FNs eldste organisasjon er ILO. Den ble stiftet i 1919 og er tuftet på erfaringene og det en opplevde i tida etter første verdenskrig. Organisasjonens leder, Guy Ryder, er dypt bekymret for brutaliseringa av arbeidslivet innen EU og ser paralleller til den politiske utviklinga i mellomkrigstida. Manglende arbeidsinntekt og svekkede sosiale ytelser er dynamitt.

Senterpartiet arbeider for å si opp EØS-avtalen og erstatte den med en handelsavtale. Dette gjør vi for å ivareta norske interesser og et Norge som er annerledeslandet, som ikke er seg sjøl nok, et Norge som er et land i en verden som trenger sjølstendige stemmer, et Norge som kan videreutvikle den norske modellen med jambyrdighet blant folk og en mer langsiktig, økologisk tenkning. Dette er en utvikling som EU sjølsagt vil stille seg positiv til, dersom det norske folket ønsker det.

En grunnleggende forutsetning i EØS-avtalen er det indre markedet, med friest mulig bevegelse av personer. Dette utfordrer det norske arbeidslivet. Vi ser hvordan utviklinga går. Vi ser dramatikken i endringene, men heldigvis er det en økende debatt – en debatt som vi må ønske velkommen, og vi håper vi får mer av det.

Michael Tetzschner (H) [12:12:10]: Jeg vil i dette innlegget anslå en litt annen tone enn den i det forrige innlegget. Jeg vil nemlig tilbake til det som er den reelle problemstillingen og den reelle faren i Europa for tiden – som også statsråd Helgesen var inne på i sin redegjørelse – situasjonen etter at Russland annekterte Krim-halvøya. Putin-regimet underminerer den territoriale integritet til en annen suveren stat ved militære aktiviteter og er nå aktivt for å destabilisere Øst-Ukraina.

Vi trenger ikke noen ny kald krig, ingen nye murer. Vi må allikevel håndtere bruddene på folkeretten på en koordinert og enhetlig måte og motstå splittelsesforsøk som vil sette det europeiske verdifellesskapet på prøve.

Som medlem av presidiet i Nordisk råd møtte jeg og andre fra Nordisk råd i Riga i går parlamentarikere fra de baltiske landene, Benelux-landene, Polen, Ungarn, Georgia og Ukraina. Det var faktisk full enighet om hva som var det farligste. Europa er i en farligere situasjon nå enn noen gang etter Murens fall. Etter at det for første gang i moderne tid er flyttet grenser mot et naboland med militærmakt, er det samtidig skapt en fundamental usikkerhet. Uten faste grenser som kan kontrolleres og forsvares av et land, er det selve landets eksistens som en selvstendig politisk enhet som står på spill. Spørsmålet berører ikke bare Ukraina, mange frykter at Georgia og Moldova er de neste på listen.

Den ukrainske krisen er også en europeisk krise, og den kan ikke løses tilfredsstillende på annen måte enn at det som er tatt med makt, blir tilbakelevert. Men midlene for å oppnå dette vil ikke primært være militære. Det viktigste vil være samhold mellom de europeiske land gjennom koordinerte tiltak og sanksjoner.

Uttalelser fra Kreml i forbindelse med motarbeidelsen av Bosnia-Hercegovina som søkerland til EU er ikke til å misforstå:

«We are against any measure taken to integrate countries in the EU.»

For øvrig vil sikkert de som var avsendere av dette budskapet, glede seg over foregående innlegg.

Foruten mangelen på respekt for at en suveren stat står fritt til å inngå internasjonalt samarbeid med hvem de vil, uten å spørre andre, viser det også at Putin-regimets hovedanliggende er å hindre europeisk samarbeid og integrasjon. Tiden må være over da sovjetstatens rettsetterfølgere anser seg berettiget til å håndheve det de oppfatter som sin innflytelsessfære.

Samtidig vil en vesentlig del av europeisk solidaritetspolitikk overfor utsatte land som bærer på en arv av planøkonomi, nepotisme, byråkrati og tilhørende korrupsjon, være at de får bistand til å utvikle motstandsdyktige institusjoner som sikrer demokrati og rettsstat. Der har vi også et ansvar.

Hårek Elvenes (H) [12:15:34]: Fri flyt av arbeidskraft er en ønsket og villet utvikling i EU/EØS-området. EU-utvidelsen og vår tilslutning til EØS har gitt norske bedrifter tilgang på kritisk viktig kompetanse. Utvidelsene av EU i 2004 til også å omfatte Øst-Europa og Schengen-samarbeidet har medført at flere har søkt til Vest-Europa for å skaffe seg en jobb – også til Norge.

Men økt arbeidsinnvandring har også ført til økt arbeidskriminalitet. 50 pst. av varetektsfengslede i norske fengsler er utlendinger. 29 pst. av de ordinære fengslede er utlendinger.

Tilgangen til billig arbeidskraft gir også spillerom for kriminelle aktører. Norske lover for lønn og arbeidsforhold brytes. Trygde-, skatte- og avgiftsunndragelser er med og undergraver fellesskapet og utfordrer norske bedrifter som driver på lovlig vis. De kriminelle nettverkene opererer på tvers av landegrensene, på tvers av kulturell tilhørighet og på tvers av etnisitet. Derfor må bekjempelsen av organisert mobil kriminalitet også skje på tvers av landegrensene. Dersom kampen mot organisert mobil kriminalitet ikke vinnes, kan det utvikle seg til en trussel mot friheten til å kunne reise fritt i Europa.

EUs samarbeid på dette området er stadig blitt bedre og tettere. At boliginnbruddene i Oslo er redusert fra 1 823 i 2008 til – p.t. november – 381 innbrudd i 2014, skyldes ikke utelukkende godt arbeid i Oslo politidistrikt, det skyldes også et nitid samarbeid med europeisk politi. Schengen-samarbeidet er viktig for Norge. Den nye regjeringen har fått på plass en avtale med Nederland om å overføre norske fanger til soning der, dette for å ta unna fengselskøen som denne regjeringen overtok fra de rød-grønne. Europol og Eurojust er viktige samarbeidsinstitusjoner for henholdsvis politi- og påtalemyndighet. Vi har en 196 km lang yttergrense mot Schengen som vi deltar i Frontex-samarbeidet for å kunne håndheve. Nettopp deltakelsen i Frontex er viktig for å kunne komme illegal innvandring og menneskesmugling til livs, som er så uløselig knyttet til den organiserte kriminaliteten.

Kjersti Toppe (Sp) [12:18:45]: Regjeringas behandling av pasientrettsdirektivet viser kva som ligg i europaministeren sitt løfte om rask og effektiv innlemming av EUs regelverk og om å vera eit føregangsland i utviklinga av den indre marknaden. Regjeringa vil sikra rask innlemming av direktivet som vil gjera helse til ei vare i ein internasjonal marknad. Direktivet slår fast at pasientar har rett til å få helsehjelp i alle land som er omfatta av EUs indre marknad. Europaministeren hevda i utgreiinga si at det er eit stort samsvar mellom det som er viktig for Noreg, og det som er viktig for EU, og at Noreg er tent med at EU vedtar smarte reglar.

Direktivet er viktig for målet om fri bevegelse av tenester i den indre marknaden, men det har aldri vore eit folkekrav i Noreg at vi skal ta del i eit felles europeisk helsevesen. Men direktivet er viktig for den norske regjeringa. Eg siterer frå Sem-erklæringa:

«Regjeringen mener i utgangspunktet at produksjon av velferdstjenester skiller seg lite fra andre tjenester. Bruk av konkurranse stimulerer til verdiskaping, bedre tjenester og effektivisering. Det er derfor helt nødvendig at konkurranse blir et gjennomgående element i offentlig virksomhet. Lovfestede rettigheter til velferdstjenester, kombinert med fri etableringsrett og stykkprisfinansiering direkte til den tjenesteprodusent forbrukeren velger, kan bidra til å sikre en slik utvikling.»

Pasientrettsdirektivet rokkar ved nasjonalstatens rett til å styra og prioritera over eige helsevesen. Pasientar frå den kjøpesterke delen av det relativt sett rikaste landet i Europa er sjølvsagt lukrative dersom det utviklar seg ein marknad for helsereiser. Taparane er fattige menneske i dei fattigare landa og pasientar med kroniske sjukdomar der behandlingsbehovet ikkje så lett kan stykkprisast. Systemet ein forsøker å skapa, er grunnleggjande usolidarisk.

Ei auka eksponering for andre lands helsesystem vil medføra betydeleg høgare risiko for ein auke i resistensførekomsten i Noreg. Dette er ei særleg aktuell utfordring knytt til sjukehusbehandling. Forutan å utgjera ein betydeleg auka risiko for den enkelte pasient som reiser ut med føremål om behandling på særleg resistensutsette stader, vil resistensførekomsten kunne auka betydeleg i den offentlege norske helsetenesta som følgje av at resistensutsette pasientar vert vidare- eller ferdigbehandla her.

Dette er ikkje skremselspropaganda frå Senterpartiet; dette er tatt frå Helsedirektoratets høringsfråsegn til pasientrettsdirektivet. Faktum er at kostnaden ved antibiotikaresistens i EU er på 1,5 mrd. euro, og at 25 000 menneske årleg mistar livet på grunn av ikkje-verksam antibiotika. Eg etterlyser ein grundig offentleg debatt om pasientrettsdirektivet. Det er eit paradoks at mens det er stor debatt i Noreg om innføring av fritt behandlingsval, er det tyst om den marknadsrettinga på helsefeltet som no skjer gjennom EØS-avtalen.

Norunn Tveiten Benestad (H) [12:22:01]: Statsråd Helgesen sa i sin redegjørelse 20. november:

«Når Europa trenger ny vekst, er det ikke minst fordi det er stor økonomisk og sosial ulikhet innad i EU. EØS-finansieringsordningene bidrar til å redusere forskjeller i Europa. Ungdomsledighet og svak økonomisk utvikling preger mange av mottakerlandene.»

Det er bl.a. på denne bakgrunnen at vår regjering ønsker å styrke satsingen på utdanning, forskning, innovasjon og entreprenørskap, slik som representantene Vinje og Bjørnstad tok opp i sine innlegg, og på klima, energi og miljø, som vi har hørt påpekt av andre. Vi ruster Norge for framtida, og på våre samarbeidsarenaer bidrar vi også til å ruste Europa for framtida.

Budsjettforliket er nettopp i havn. Et av de mest markante satsingsområdene er forskningssektoren. Det har stor nasjonal betydning, men det er også en satsing som i sin karakter er internasjonal. Skal vi hevde oss i toppen, må vi søke samarbeid med de beste, både i Europa og utenfor Europa.

En av Norges største framtidssatsinger er den investeringen vi gjør i Horisont 2020, som vi har hørt. Her investeres det nærmere 26 mrd. kr i historiens største forsknings- og innovasjonsprogram. Det totale budsjettet er på 600 mrd. kr over syv år, og det gir oss tilgang til omfattende ressurser og et verdensledende nettverk, som styrker også våre egne nasjonale forsknings-, utdannings- og innovasjonssatsinger.

Statsråd Helgesen pekte i sin redegjørelse på ekteparet Moser og deres suksess og den nasjonale stoltheten vi opplevde over nobelpristildelingen. Skarpe hjerner, forskningsnettverk og tilgang til ressurser var grunnlaget for deres suksess.

Like før helgen ga Norges forskningsråd grønt lys for 17 nye sentre for forskningsdrevet innovasjon spredt ut over hele landet – fra nord til syd, fra øst til vest – og i min landsdel står jubelen i taket over tildelingen av et SFI, Senter for forskningsdrevet innovasjon, for Offshore Mechatronics. Det betyr nye 200 mill. kr til forskning i landsdelen de kommende årene og en stor anerkjennelse til dyktige fagmiljøer i både akademia og næringslivet. Det er slike satsinger som bidrar til å sette våre norske forskningsmiljøer i stand til å delta i og videreutvikle det internasjonale forskningssamarbeidet.

I et Europa i endring er utdannings- og forskningsprogrammene en viktig del av vår Europapolitikk – ja, kanskje en av de viktigste. Det er gjennom utdannings- og forskningssatsing vi får fram ny kunnskap, konkurransekraften styrkes og vi bygger relasjoner mellom mennesker, institusjoner og fagmiljøer.

Det vi forsker på i dag, skal vi leve av i morgen. Derfor er utdannings- og forskningssamarbeidet godt for Norge og godt for Europa. Regjeringas sterke satsing på disse områdene er med på å sikre vår felles framtid.

Sveinung Stensland (H) [12:25:23]: En uenighet mellom EU og EØS-landene om hvem som skal ha bøteleggingskompetanse i henhold til EU-forordningen om legemidler til barn, også kalt pediatriforordningen, har medført at norsk forskning på legemidler til barn blir lidende. I tillegg blir norsk forskning og legemiddelindustri svekket.

Norge har heldigvis allerede godtatt at ESA får denne bøteleggingskompetansen. En slik kompetanse er tidligere overført til ESA på konkurranseområdet og på luftfartsområdet uten særlige problemer. Vi avventer imidlertid at Island skal gjøre det samme før forordningen kan tre i kraft. Vi trenger et svar fra Alltinget. Vil Island blokkere implementeringen av dette, eller vil de bidra til at også våre land, våre barn og vår industri får dra bedre nytte av forskning på nye legemidler? Jeg vil oppfordre regjeringen til å være tydelig overfor våre islandske venner i sakens anledning. Pediatriforordningen er ingen trussel for våre land. Ikke å innføre den er imidlertid til ugunst både for legemiddelindustrien og for utviklingen av nye legemidler på Island og i Norge.

Pediatriforordningen inneholder både krav og incitamenter til å sikre bedre behandlingstilbud for barn i fremtiden. Samtidig som legemiddelfirmaene pålegges krav om å gjøre studier på barn, utløser gjennomføringen av slike studier et incitament på seks måneder forlenget patenttid, dette fordi slike studier er kostnadskrevende, og de kommersielle inntjeningsmulighetene begrenset.

Norges samarbeid med EU på legemiddelområdet er veletablert og nødvendig for å sikre norske pasienter tilgang på nye og innovative legemidler. Jeg forventer at Norge deltar i og bidrar til forskning og utvikling på legemiddelområdet, og at Norge som nasjonalstat tar ansvar for å stimulere nødvendig legemiddelutvikling.

Gjennom deltakelse i kliniske studier og som følge av EUs felles prosedyrer for godkjenning av legemidler har vi i Norge allerede glede av forordningen, til tross for forsinket implementering. Imidlertid får firmaene som utvikler disse legemidlene, ikke sin legitime inntjening i form av forlenget patenttid. Forsinkelsen skaper dermed store konkurransemessige ulemper for norsk forskningsvirksomhet og gir inntrykk av en manglende respekt for immaterielle rettigheters betydning for innovasjon og næringsutvikling.

Formålet med forordningen er å fremme utviklingen og godkjenningen av legemidler til barn, sikre at barn blir tatt med i utviklingsprogrammet for nye legemidler, og at tilgjengelig informasjon blir kvalitetssikret. Kravende er tyngende for industrien, men som belønning gis produsenten rett til seks måneders forlengelse av patenttiden. Jeg begriper ikke hvorfor en skal motarbeide en slik ordning.

Det er grunn til å være utålmodig i denne saken. Først ventet vi åtte år på den rød-grønne regjeringen. Vår nåværende regjering skar raskt gjennom, men nå henger saken hos våre kolleger på Island. I denne saken er det forskningen og barnas interesser som bør vinne frem. Det er de som er de nasjonale interessene i denne sammenheng.

Marit Arnstad (Sp) [12:28:35]: Jeg har bestandig undret meg over dette lokket av servilitet som bruker å legge seg over debatter som handler om EØS og EU i denne salen i Stortinget. Men i dag er det en annen ting som overrasker meg litt. Det er at mange av innleggene, særlig fra hovedtalsmenn, har mer karakter av å være allmenne innlegg om utenrikspolitikk og sikkerhetspolitikk enn å være innlegg om aktuelle EU- og EØS-saker.

Det er i og for seg viktig å drøfte utenriks- og sikkerhetspolitikk, og en rekke av de tingene som tas opp, er vi også veldig enig i, både bekymringen over økt spenning i Europa og spørsmålet om Russlands uholdbare opptreden overfor Ukraina. Men det vi skal diskutere i dag, er tross alt de aktuelle EU- og EØS-sakene, og det er viktig at en ikke tar fokuset vekk ifra det. Det må være mulig også å gå inn i litt av det som står i redegjørelsen, og som jeg oppfatter at egentlig er en orientering til Stortinget og indirekte et ønske om å få et mandat ifra Stortinget i en rekke saker. Jeg skal kun nevne et par av dem. Det ene gjelder artikkel 19-forhandlingene, der det i redegjørelsen heter at regjeringen vil «søke å ivareta forbrukerinteresser og aspekter som kan styrke mangfoldet i det norske matmarkedet».

Ikke ett ord – ikke ett ord – om at en vil ivareta interessene til den industrien som produserer og foredler matvarene i Norge. Ikke ett ord. Og dersom dette kommer fra en regjering som sier den ønsker et mandat til å begynne en nedbygging av tollvernet, må det slås fast fra denne talerstolen at det har ikke regjeringen flertall for. Da ber regjeringen om et mandat i forhandlingene med EU som den ikke har flertall for i denne sal, hvis vi ser både på de innleggene som er blitt holdt av representanten Storberget tidligere i dag, og på hva Kristelig Folkeparti og Venstre har stått for i denne sammenhengen. Men det er ikke mindre enn oppsiktsvekkende den måten dette omtales på i redegjørelsen.

Et annet punkt som også er oppsiktsvekkende, er forholdet til ACER, som er det overnasjonale organet på energisida, der en sier at det ikke vil få stor betydning for Norge, fordi det bare dreier seg om grensekryssende infrastruktur. Ja, hva er det som er viktig for Norge når det gjelder energisida og energieksporten til EU? Det er jo nettopp grensekryssende infrastruktur. ACERs rolle i denne sammenheng kan komme til å bli svært viktig og berøre Norge på en svært urovekkende måte.

Jeg vil i likhet med representanten Solhjell ønske meg en statsråd som står mer opp for norske interesser, og som bruker mindre tid på å forklare norske stortingsrepresentanter hva EUs interesser er.

Heidi Nordby Lunde (H) [12:31:59]: Den internasjonale finanskrisen i 2008 førte til det alvorligste tilbakeslaget i europeisk økonomi siden 1930-årene. Krisen viste flere huller i reguleringen av finansmarkedene og svikt i flere lands nasjonale tilsynsmyndigheter. Norsk finansnæring, finansregulering og finanstilsyn besto prøven. En kombinasjon av transparens, regelverk, solide banker og statsfinanser samt kriseerfaring fra 1990-tallet gjorde at Norge kom godt ut av det. Men samtidig synliggjorde krisen behovet for internasjonalt samarbeid om regulering også for norsk finansnæring.

Norske verdipapirer omsettes i dag på markedsplasser over hele Europa. Mens vi i en krisetid før kunne gripe inn i handel med norske verdipapirer ved å regulere Oslo Børs, kan omsetningen nå skje andre steder, utenfor norske tilsynsmyndigheters kontroll. Norske finansforetak er store kunder av og leverandører til internasjonale kapitalmarkeder. Utlån gjennom norske lokalsparebanker kan gjennom andre banker være hentet i det internasjonale innlånsmarkedet. Norske forvaltere selger spareprodukter til investorer i hele Europa. Et norsk finansmarked kan altså ikke lenger fungere godt uten god og kontinuerlig tilgang til det internasjonale kapitalmarkedet. Finansnæringen er blitt for internasjonal til at vi kan isolere finanstilsyn til Norge alene.

Etter finanskrisen opprettet EU nye finanstilsyn. Disse har fått kompetanse til i helt spesifikke tilfeller å fatte vedtak rettet enten mot medlemslandenes nasjonale tilsynsmyndigheter eller mot markedsaktører. Norske myndigheter har i flere år arbeidet for å finne en EØS-tilpasning til EUs nye tilsynsstruktur, og det har vært en stor fordel for Norge i dette arbeidet at det allerede ligger en struktur for tett internasjonalt samarbeid i EØS-avtalen. Det er innenfor denne rammen det nå er blitt enighet mellom EU og EFTA om en modell for samarbeid om finanstilsyn. Vedtak som fattes av EFTAs overvåkingsorgan, vil baseres på et utkast fra EUs finanstilsyn, og det har vært viktig å finne en god løsning av hensyn til norsk finansnæring og norsk næringsliv.

Per dag er det omtrent 90 rettsakter som har stått på vent i Norge, i påvente av å finne en løsning for organiseringen av det internasjonale tilsynssamarbeidet. Dette er regelverk som gjelder for EU-landene, men som ikke er innlemmet i EØS-avtalen ennå. Dermed har det blitt et stadig større sprik mellom forpliktelsene og rettighetene EU-landene imellom og de forpliktelsene og rettighetene som Norge, Island og Liechtenstein har overfor EUs medlemsland og hverandre. Med mindre dette kommer på plass, mister vi et homogent indre marked i EØS-området for finansielle tjenester, og dette er spesielt viktig for små land og for å sikre norske bedrifter sikker tilgang til EU-markedet.

Da har jeg nevnt Norge og norsk 18 ganger, og jeg håper det tilfredsstiller eventuelle behov for at norske interesser blir nevnt i forbindelse med finansmarkeder og reguleringer.

Dette er internasjonale reguleringer vi ønsker, og internasjonale reguleringer som markedene trenger. Jeg er glad for at regjeringen legger opp til at saken skal behandles grundig i Stortinget, og ser fram til en bredere diskusjon når denne kommer.

Erik Skutle (H) [12:35:17]: Jeg vil takke statsråden for en interessant og viktig redegjørelse. Følelsen jeg sitter igjen med etter å ha hørt den, er litt todelt. Jeg er veldig glad for at vi på mange områder går mot mer samarbeid i Europa, men jeg er også bekymret over de mørke skyene vi ser over Ungarn og ved vår yttergrense.

Jeg er sterk tilhenger av økt europeisk integrasjon på alle felter. Økt handel mellom land fremmer vekst og velferd mer enn noe annet mulig nasjonalt tiltak vi kjenner i dag. Et integrert europeisk arbeidsmarked fører selvfølgelig med seg utfordringer vi må håndtere, men verdien av å kunne ta arbeid der man selv ønsker og evner det, er av enorm verdi – både for den enkelte EØS-borger og for medlemsstatene.

Personlig skulle jeg ønske at Norge var fullverdig EU-medlem, men sånn er det ikke helt ennå. I mellomtiden er det fint å høre at Norge nå er en positiv medspiller med en aktiv europapolitikk hva gjelder europeisk samarbeid og integrasjon innenfor de rammene og det avtaleverket vi har, bl.a. ved å redusere handelshindringer.

Handel og gode diplomatiske relasjoner er en framtidsrettet utenrikspolitikk. Trusler, vold og bøllete oppførsel er det motsatte. Det påpeker også statsråden i sin redegjørelse, og jeg er glad for at regjeringen er så tydelig på at Russlands oppførsel mot Ukraina er forhistorisk og uakseptabel. Vårt svar må være at vi ønsker samarbeid og fred, men aldri vil akseptere bøllete framferd. Her er det viktig at vi står sammen med EU.

De som trodde at det liberale demokratiet, bygget på rettsstatsprinsipper og fri meningsutveksling, for alltid ville være gjeldende i Europa etter at Muren falt for 25 år siden, har dessverre tatt feil. Selv i hjertet av Europa kan man ikke ta menneskerettigheter for gitt, man må stå på for dem hver eneste dag.

Jeg vil benytte anledningen til å gi statsråd Helgesen ros for hans svært tydelige tilbakemeldinger overfor Ungarn og den udemokratiske dreiningen som har foregått der. Norge står igjen som en av de aller tydeligste stemmene som står opp mot den utviklingen vi har sett der, og det kjenner jeg at jeg blir litt stolt av. Jeg håper at regjeringen følger opp denne linjen også i fortsettelsen, bl.a. ved å påvirke resten av EU-landene til også å dele vår kritikk.

Selv om enkelte av EU-medlemslandenes økonomier fortsatt er i krise, viser denne redegjørelsen med all tydelighet at de europeiske idealene om samarbeid og integrasjon i hovedsak ikke er det. Svaret på den økonomiske krisen er ikke å isolere seg, men økt samarbeid og økt integrasjon. Det bør Norge være en pådriver for.

Liv Signe Navarsete (Sp) [12:38:35]: Dette er ein interessant debatt å lytte til. Og når ein sit og lyttar til debatten, skulle ein tru at det var minst 70 pst. ute i Noreg som var for EU-medlemsskap og tettast mogleg integrasjon. Slik er det jo ikkje, ifølgje ulike målingar, men det er kanskje slik at det er ein viss avstand mellom dei som er her, og det som skjer ute blant folk.

Fleire har òg gitt Senterpartiet merksemd i debatten. Sylvi Graham gjekk til åtak på vårt forslag om å redusere EØS-kontingenten. Til det er å seie at Riksrevisjonen skreiv i rapporten sin frå i fjor at det er usikkert i kor stor grad det kan dokumenterast at dei norske EØS-midlane bidreg til sosial og økonomisk utjamning. Effektane av EØS-kontingenten er uvisse. Det er høvesvis nytt.

I europameldinga er det slått fast at det i hovudsak var EU som vann fram med krava sine i den førre omgangen med forhandlingar om EØS-midlane. Noreg måtte gå med på store aukar og å ha ingen eller liten påverknad på kva for land i EU som skal ta imot støtte.

Systemet med EU/EØS-midlar er lite transparent. Eg har prøvd å finne opplysningar om fordeling av midlane når det gjeld land, utan hell, og eg vil stille spørsmål til statsråden om dette.

EØS-midlane vart nytta til ulike, dels kuriøse føremål, og det i ei tid da me ser den store uroa og nauda elles rundt oss, som krev at Noreg aukar satsinga si på dei blant oss som verkeleg er fattige. For perioden 2009–2014 får Polen f.eks. 50 gonger så mykje i EØS-midlar som Sierra Leone tok imot i norske bistandsmidlar mellom 2009 og utgangen av 2013. Polen får meir i EØS-midlar for perioden 2009–2014 enn det 80 mottakarland til saman tok imot i norsk bistand frå 2009 til og med 2013.

Senterpartiet er oppteke av at me skal utvikle større likskap i Europa. Det burde òg EU-kommisjonen vere – og drive ein politikk som syter for at ein ikkje får aukande forskjellar, men større utjamning mellom folk. Men me er òg opptekne av at me skal støtte dei som har aller minst. Difor er valet ganske lett når ein skal velje mellom kyrkjeklokker i Budapest, maritimt museum i Gdansk og dei fattigaste, som svelt kvar dag.

Representanten Tybring-Gjedde var òg innom underteikna. Til det er å seie at han bygde sin kritikk av mitt utsegn på feil sitat. Det eg sa, var at EUs frie flyt av kapital ikkje har skapt fleire arbeidsplassar eller økonomisk vekst. Det er det god dekning for å seie. Euroen og den massive oppbygginga av gjeld i mange EU-land har gjort det svært vanskeleg å rette opp att ein berekraftig vekst i store delar av euroområdet. Ja, til og med i nabolandet vårt Finland fekk me ganske bekymra meldingar då utanriks- og forsvarskomiteen var på besøk i førre veke. Så eg meiner eg har mine ord i behald, og så må representanten Tybring-Gjedde lytte til kva eg sa.

Regina Alexandrova (H) [12:41:55]: Nordområdene er Norges viktigste utenrikspolitiske interesseområde, og denne regjeringen satser betydelig på verdiskaping i nord. Økte tildelinger i 2014 og en fantastisk satsing i 2015, på nesten 3 mrd. kr, vil gi gode muligheter for vekst og utvikling i nordområdene i tiden framover.

Norge har behov for å ivareta sine interesser i nordområdene. Aktører som Russland, USA og Kina har interesser i regionen, som de tillegger økende vekt. Interessen og engasjementet i EU er også økende.

Klimaendringene får store og synlige konsekvenser i de sårbare områdene. Samtidig som isen smelter, skapes forventninger om økt tilgang til ressurser, nye transportruter og voksende næringsvirksomhet i nord, og denne interessen er ikke uten grunn. I Norge er veksten i verdiskaping størst i Nord-Norge.

Europaparlamentet vedtok en arktisk resolusjon i mars, og EUs utenriksministre fulgte opp i mai med rådskonklusjoner om Arktis. Dette er uttrykk for at nordområdene er viktige også for EU, og det ventes en arktisk strategi innen utgangen av 2015. Vi ser at EU tar inn over seg viktige områder som bærekraftig utvikling, styrking av miljøvernberedskap, søk og redning, utbygging av infrastruktur og urfolksspørsmål.

Arktisk råd anerkjennes som hovedorganet for regionalt samarbeid i polarområdet, og her er EU i prinsippet tatt opp som observatør. Dette viser tydelig at EU respekterer de grunnleggende spillereglene i nord og ansvarsfordelingen mellom aktørene.

EUs økte interesse for nordområdene bidrar til å styrke Norges rolle som ansvarlig forvalter ytterligere. Målet må være at Norge skal ha partnere å spille på og kanaler for å fremme sine interesser hvis interessemotsetninger av forskjellige slag oppstår i nordområdene. Derfor er det viktig for Norge å videreføre dialogen med EU, sentrale medlemsland og andre internasjonale aktører for å bidra til å øke forståelsen for norske interesser i nordområdene og fremme kunnskap om Norges sentrale rolle som ressurs- og kunnskapsforvalter i nord.

Svein Roald Hansen (A) [12:44:53]: Jeg har noen kommentarer til det som har vært oppe i debatten.

Representanten Lundteigen pekte på at det er krevende å ha en valutaunion uten en politisk union. Det er en krevende dimensjon ved eurosamarbeidet, men det er altså ingen der ute som ønsker en politisk union. Man søker å finne andre virkemidler for å balansere dette. Det som er viktig å ha med seg i denne debatten, og som flere har vært inne på, er at de økonomiske utfordringene med arbeidsledighet, ungdomsledighet og sosial uro som dette skaper, er blant de mest utfordrende sidene i situasjonen.

Det er i denne debatten viktig å ha med seg at det er landene selv som har ansvaret for den økonomiske politikken, ikke EUs organer. Det er hvert enkelt land som har det ansvaret. Det som noen ser på som en tvangstrøye – de retningslinjene man hadde for budsjettunderskudd og gjeldsgrad – er et hjelpemiddel for å forsøke å holde den budsjettdisiplinen som sviktet i flere land, og som nå er årsak til at den økonomiske veksten uteblir. Det er ikke kommisjonens, EUs råd eller Europaparlamentets skyld at greske politikere levde på lånte penger. Man trår feil i analysene hvis man fratar regjeringen det ansvaret.

Årsaken til at det har gått så bra i Norge siden 1994, er at vi har ført en klok økonomisk politikk, at vi har ført en god likestillingspolitikk, og at vi har ført en god familiepolitikk. Det er ingenting i det vi har gjort, som vi ikke kunne ha gjort om vi hadde blitt EU-medlem. Og vi har vært velsignet med rike naturressurser.

Det EØS-avtalen har sikret norsk næringsliv, er adgang til det viktigste eksportmarkedet ut fra et felles regelverk. Det vil ikke en frihandelsavtale kunne sikre norsk næringsliv. Dette er viktig når det gjelder rettssikkerhet. Bare se på hvordan EU herjet med lakseeksporten! Det kunne man ikke gjort om fisk hadde vært en del av EØS-avtalen. Heller ikke ville norske borgere hatt de samme mulighetene og rettighetene som man nå har – ikke bare i Norden, der vi har hatt dette siden 1950-tallet, men i hele Europa. Jeg skjønner ikke hvorfor Senterpartiet er opptatt av å frata bedrifter den tryggheten som ligger i å konkurrere ut fra et felles regelverk, og frata norske borgere den tryggheten som ligger i at hvis man arbeider, er pensjonist eller studerer i andre land i Europa, blir man behandlet som det landets innbyggere. Det mener jeg er en verdi som EØS-avtalen gir, og som ingen frihandelsavtale kan erstatte.

Karin Andersen (SV) [12:48:10]: Det er veldig mange temaer man kunne ta opp, men jeg vil velge meg ut noen.

Det ene er at jeg vil gi full støtte til dem som sier at når Norge nå skal forhandle med EU om industrielle, interessante spørsmål, som f.eks. norsk næringsmiddelindustri, må en forhandle ut fra norske interesser. Det er uhyre viktig, og det er et bredt flertall i Stortinget som ikke bare forventer, men forlanger at regjeringen gjør det.

Så har jeg hørt på debatten – og det er mulig jeg har gått glipp av noen innlegg – men jeg kan ikke se at det har vært noen som egentlig har svart, og i hvert fall ikke ministeren, på utfordringene som ble gitt fra Bård Vegar Solhjell når det gjelder flyktninger og situasjonen i Middelhavet. Når vi feirer Berlinmurens fall, bygges det nye murer rundt Europa. Norge bidrar til det. Vi bidrar altså til å stenge folk både ute og inne, og det mener jeg det er grunn til å reflektere over. Det andre er at det foregår en menneskelig katastrofe i Middelhavet fordi folk nå flykter. Veldig mange fra Syria flykter til Nord-Afrika, setter seg i usikre båter og omkommer på havet. Italias aksjon, Mare Nostrum, for å redde folk er altså avsluttet. Frontex, som Norge er med på gjennom det europeiske samarbeidet, har ikke denne funksjonen, for det handler om grensekontroll.

Vi vet at dette skjer. På hvilken måte tar regjeringen internasjonale initiativ for å sikre at vi berger mennesker som dør på havet, som vi vet om, og som norske båter – gudskjelov – av og til plukker opp?

Det andre er Dublin-avtalen. Det er en avtale som skal sikre at man får opphold i det første landet man kommer til. Det gjør jo at veldig mange flyktninger selvfølgelig kommer til Hellas, Italia og Malta. Nå sier disse landene at de ikke lenger vil stemple passene til folk – de vil la dem slippe gjennom – fordi de ikke klarer å ta dette store ansvaret alene, når det ikke er en bedre ansvarsdeling mellom landene innenfor Dublin-avtalen.

Jeg kan ikke se at regjeringen har gjort noe som helst med, eller svart noe som helst på, disse utfordringene. Vil regjeringen ta et initiativ, rekke ut handa til disse landene – som nå ikke lenger klarer denne oppgaven sjøl, verken å berge folk på havet eller å ta imot alle flyktningene – og reforhandle dette, slik at vi er i stand til å ta imot flere, og dele på de oppgavene?

Debattene foregår jo i et lys der vi etter hvert ser på migrasjon som ulovlig virksomhet og ren kriminalitet. Det mener jeg vi bør tenke over. Migrasjon handler jo om frihet og om at folk skal kunne både berge livet og skaffe seg et bedre liv.

Presidenten: Representanten Elin Rodum Agdestein har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Elin Rodum Agdestein (H) [12:51:34]: Jeg vil gjerne få kommentere det store engasjementet og bredden i debatten her i dag. Det tolker jeg som et tegn på fornyet interesse for europapolitikk her i Stortinget.

De hyppige orienteringene og konsultasjonene i Europautvalget og disse halvårlige redegjørelsene er viktige bidrag til å øke kunnskapen om og involveringen i europaspørsmål og til å revitalisere europadebatten. Vi trenger en arena som denne for å løfte blikket opp fra vår egen hjemlige sfære og over på hva som er blant de sterkeste premissleverandørene for vårt lands økonomiske utvikling og sikkerhet, nemlig EU og Europa. Vi er en del av Europa. Om vi er for eller mot EU, spiller for så vidt mindre rolle. EU er der, og regjeringen tar ansvar for at våre interesser blir ivaretatt på best mulig måte.

Mange har vært inne på sikkerhetspolitikken. Det er en formidabel utfordring å håndtere de dystre sidene av den. Vi må stå opp for demokratiet. Bare gjennom et styrket fellesskap med våre venner og allierte kan vi sikre de verdiene og den friheten som vi har arvet.

Øyvind Halleraker (H) [12:52:51]: Noen få ord om debatten: Jeg synes debatten har vist at det fortsatt er stor enighet om europapolitikken i denne sal. Det har i grunnen kommet fram relativt lite nytt. Senterpartiets motstand mot EØS-avtalen er jo ikke ny, og det er heller ikke nytt at EU kollektivt sliter fordi enkeltland på grunn av uforsvarlig styring tidligere har brakt sitt lands økonomi i et uføre. Det vi sjelden hører noe om fra disse motstanderne, er konsekvensene for norsk næringsliv og norsk arbeidsliv om vi ikke hadde nytt godt av EUs store indre marked.

Solhjell var opptatt av de store flyktningstrømmene inn til Europa, som også ble påpekt av representanten Karin Andersen. Jeg synes det er en bekymring vi bør dele. Jeg synes også det er grunn til å påpeke at Norge i forhold til folketall faktisk tar inn flest flyktninger, men det skal ikke bety at vi hviler på laurbærene. Vi må arbeide videre med disse spørsmålene, for det er store tragedier som utspiller seg.

Til Rotevatn i Venstre: Ja, bare så det er 100 pst. avklart fra denne talerstolen: Vi tar avstand fra vårt søsterpartis utvikling i Ungarn den senere tid, og vi framførte dette senest under et møte i EPP i forrige uke.

Så var Marit Arnstad litt overrasket over at hovedtalsmannen hadde vært opptatt av sikkerhetspolitikk. Det er mulig at Arnstad ikke hørte redegjørelsen, men det var faktisk en dåm over hele redegjørelsen til statsråden, at det var noe av det viktigste innenfor EU-området i dag. Som hovedtalsmann valgte jeg derfor å fokusere på det, og i tillegg har ti–tolv talere fra Høyre fokusert på andre områder.

Jeg tror det er viktig å gjenta at uten en deltakelse i den sikkerhetspolitikk som EU nå virkelig har stilt seg i spissen for, og som føres, får vi heller ikke glede av all annen utvikling i samfunnet. Det kunne være fristende å gjenta det jeg innledet med:

«Og uten sikkerhet blir det lite annet. Ingen sikkerhet: ingen velstand, ingen frihet.»

Ordene er Jens Stoltenbergs fra i går.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:56:01]: EU er en økonomisk union med felles valuta, ikke en politisk union. Etter Senterpartiets syn er dette en grunnleggende årsak til krisa i EU, og det som er det sterke for meg her, er: Hvorfor kan vi ikke drøfte det faktumet? Hvorfor er det ikke allmenn interesse blant EU- og EØS-tilhengerne for å drøfte det faktumet? Den eneste som har svart på min invitt, er representanten Svein Roald Hansen, som sa at det var krevende å innføre en politisk union, og det var ingen som ville ha det der ute. Nei, nettopp! Det er jo det som er dilemmaet, det er det som er det store skårfestet: Ingen ønsker den politiske unionen, aller minst Tyskland, med sin konstitusjon, samtidig som en har innført en økonomisk union med en felles valuta.

Så sier representanten Hansen at det er landene sjøl, nasjonalstatene, som har ansvar for den økonomiske politikken. Ja, nettopp! Det er jo det som er problemet. Nasjonalstaten har ansvaret for den økonomiske politikken, hvor de store rammene blir fastlagt av EU-systemet. Det ble sagt fra representanten Hansen at det var ikke kommisjonens skyld at noen land levde på lånte penger. Jeg tenkte da på Spania. En skal vel ikke være spesielt engasjert i temaet for å forstå at spanjolene lånte mye penger da renta gikk dramatisk ned og det ble billig å låne, som en konsekvens av den økonomiske unionen og euroen. Det å henvise problemene i Spania til spanske myndigheter er en grov tilsløring, for det var den økonomiske unionen som la til rette for endrede rammebetingelser, som førte til en ny atferd.

Mange erkjenner at en ikke kan ha en økonomisk union med felles valuta over tid uten en politisk union. Men det er ikke oppslutning om en politisk union, og da står en med valget: Skal en ta noen skritt tilbake, eller skal en fortsette med det som av flere her – inklusiv representanten Skutle – ble sagt er en økende integrasjon, uten at en forteller hva målet er? Jeg vil appellere til å få debatten her ned på et mer analytisk nivå, slik at vi kan se hva som er årsaken til, bakgrunnen for, konfliktene, og så ta stilling til de konfliktene, slik at vi kan få en mer opplyst debatt.

Statsråd Vidar Helgesen [12:59:11]: Det kan være fristende å påpeke at Norges EØS-tilknytning gir en deltakelse i det økonomiske liv uten full politisk deltakelse, som et apropos til foregående innlegg.

Men jeg skal knytte noen kommentarer til andre innlegg i debatten, først om byråer og tilsyn og representanten Svein Roald Hansens ønske om en strukturell løsning for alle spørsmålene. Gitt at det er ulike modeller for byråer og tilsyn, gitt at det er ulike grader av myndighetsavståelse vi snakker om, er det ikke nødvendigvis enkelt, men det er ikke noen tvil om at løsninger vi fremforhandler i ett spørsmål, kan inspirere løsninger for andre spørsmål.

For øvrig må jeg konstatere at løsningen på ACER-spørsmålet, som vi håper å oppnå snart, ikke vil være mer enn lite inngripende, og derfor kreves det ikke tre fjerdedels flertall, men det betyr ikke at det ikke er et viktig spørsmål, bare for å presisere det overfor representanten Arnstad.

Jeg har lyst til også å følge opp representanten Hansens vektlegging av parlamentsdialog og den viktige dialogen som finner sted mellom EFTA-parlamentene for å bidra til fortgang i innlemmelsen av rettsakter. Det gjelder f.eks. spørsmålet om pediatriforordningen, som har blitt nevnt. Men det gjelder også spørsmålet om innsats overfor Europaparlamentet. Det er nok et område hvor man fra norsk side ikke helt har hengt med i den økte betydningen Europaparlamentet har fått i EU. Jeg tror Stortinget har hengt med i betydelig grad gjennom å ha et kontor der, og gjennom å gjøre et godt arbeid, men her kan vi alle også gjøre mer.

Jeg vil også nevne i denne sammenhengen at NATOs parlamentarikerforsamling i går vedtok en uttalelse om betydningen av TTIP, og vektla der muligheten for tredjeland til å knytte seg til. Det viser at parlamentarikere følger med og følger opp på ulike felt.

Så til katastrofen i Middelhavet. Vi gjør mye. Vi vurderer å sende en utsending til Italia for å assistere med Dublin-returer, vi vurderer innretningen på bistanden til særlig berørte opprinnelses- og transittland, vi vurderer støtte til EUs nye regionale utviklings- og beskyttelsesprogrammer, bl.a. på Afrikas Horn, vi deltar i EU-/Afrika-dialogen om håndtering av irregulær migrasjon, og vi kommer til å yte et personellbidrag til Frontex – bl.a.

La meg til slutt når jeg hører enkelte representanter angripe fri bevegelse for personer – det gjelder bl.a. representanten Lundteigen – fordi det skaper problemer for norsk nærings- og arbeidsliv, oppfordre til at man spør verftet i Solund i Navarsetes Sogn og Fjordane, havbruksnæringen i Vikna i Arnstads Nord-Trøndelag eller reiselivsnæringen i Lundteigens Buskerud om de er enig i det. Det er de neppe, fordi fri arbeidsinnvandring tjener Norge og norsk næringsliv meget vel.

Marit Arnstad (Sp) [13:02:25]: Jeg kan forsikre representanten Halleraker om at jeg har lest redegjørelsen, som også har som tittel Redegjørelse om viktige EU- og EØS-saker. Men en del av innleggene i denne debatten handler egentlig mer om allmenne utenriks- eller Europa-spørsmål. Jeg er enig med representanten Rodum Agdestein i at det er bra å løfte blikket. Så Senterpartiet diskuterer gjerne både flyktninger, Irak – som representanten Halleraker var inne på – sikkerhetspolitikk i sin allmennhet, Russland, nordområdene og andre ting.

Men da er det litt sørgelig at ikke utenriksministeren er til stede når Stortinget diskuterer dette, som en mer allmenn utenriksdebatt. Det er en påfallende mangel på vilje fra en del av debattantene til å gå inn i konkrete problemstillinger som er sentrale i redegjørelsen, enten det dreier seg om energiunion, ACER, pasientdirektiv, artikkel 19 eller TTIP. Det er jo de sakene vi burde ha gått i dybden på i dag – det er det som er viktig for oss.

Så har jeg registrert at Høyre har hatt enkelte talepunkt om Senterpartiets syn på Europa og EU. Sjølsagt er vi en del av Europa. Det har vi bestandig vært. Sjølsagt har Norge en åpen økonomi. Det har Norge bestandig hatt, lenge før EØS-avtalen var på bordet. Vi kommer bestandig til å ha en åpen økonomi overfor omverdenen.

Senterpartiet er ikke enig i at ACER er lite inngripende. Vi hadde håpet at vi kanskje fikk innsyn i de betraktningene og de juridiske vurderingene som sier at det er lite inngripende. Vi er altså ikke enig i det. Det har vært eksempler, bl.a. når det gjelder forholdet mellom Litauen og Polen – tror jeg det var – og en tvist omkring en gassrørledning, der ACER går inn og avgjør den på vegne av de to statene. For Norges del kan den typen avgjørelser komme til å bli ganske vesentlige i årene framover, både på olje- og gassiden og når det gjelder eksport av elektrisk kraft.

Statsråden kommenterte ikke artikkel 19 og forhandlingene i sitt avslutningsinnlegg. Jeg har lyst til å understreke det som også representanten Navarsete var inne på. De forhandlingene vi nå er inne i, er ikke noe resultat av ostetollsaken. Det har vært artikkel 19-forhandlinger hvert annet år det siste tiåret. Det må slås fast fra denne talerstolen at regjeringen ikke har noe mandat fra Stortinget til å akseptere noen nedbygging av tollvernet, eller med andre ord: Regjeringen kan ikke bruke denne forhandlingen som en brekkstang for å bygge ned det norske tollvernet. Det fins det ikke noen dekning for, verken gjennom de innleggene som Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV har hatt her i dag, eller det som Kristelig Folkeparti og Venstre har stått for i denne sal tidligere.

Presidenten: Representanten Per Olaf Lundteigen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [13:05:33]: Det er en grunnleggende motsetning mellom fri flyt av arbeidskraft og den norske arbeidslivsmodellen. Når det er mange som vil arbeide billig i Norge, forvitrer den norske arbeidslivsmodellen.

Jeg er glad for at statsråden sier at fri bevegelse tjener Norge «meget vel». Det viser at statsråden har en klar mening om det. Jeg er glad for det.

Jeg vil understreke at fri bevegelse av arbeidskraft tjener noen i Norge «meget vel». Det er spørsmål om hvilke interesser vi skal ivareta. Stadig flere grupper erfarer denne grunnleggende motsetninga. Statsråden sier «vi må gjennomføre omfattende strukturendringer». Flere midlertidige ansettelser etter arbeidsmiljøloven er en slik strukturell endring. Det kommer flere. Det skal bli interessant å se på debatten om strukturelle endringer i arbeidslivet, som er en nødvendig oppfølging av EØS-avtalens indre logikk.

Karin Andersen (SV) [13:06:43]: Det er et stort og interessant tema som Lundteigen tar opp, og det kunne vært interessant å diskutere det videre, men jeg skal fortsette litt der jeg slapp i stad, for jeg synes ikke jeg fikk noe godt svar fra ministeren.

Svaret gikk ut på at man interesserte seg for det, og at man kanskje skulle bidra mer til enda tettere murer rundt Europa, mens mitt spørsmål gjaldt om man fra Norges side vil ta initiativ til en internasjonal operasjon som kan erstatte den italienske Mare Nostrum-operasjonen, som nå er avsluttet, og som hadde til formål å redde folk som var i ferd med å miste livet i Middelhavet. Den operasjonen er ikke erstattet. Det sa statsråden ingenting om, og vi vet at det er tusenvis av mennesker som drukner hvis man ikke etablerer noen annen erstatning enn å bygge ut Frontex. Frontex har et annet formål, Frontex skal beskytte grensene, og der er Norge nå med på å bygge murer rundt Europa som hindrer frihet, som hindrer folk som bare har et ønske om å få et bedre liv og å kunne flytte på seg. Jeg synes at det er et paradoks, særlig for Høyre, som jo liker å være et frihetsparti.

Det andre spørsmålet jeg stilte, gikk på det at Dublin-avtalen knaker i sømmene fordi noen land får et mye større ansvar enn andre, rett og slett fordi de er geografisk plassert der de er. Og hva skjer hvis Dublin-samarbeidet bryter sammen? Da har man i hvert fall ikke bedre kontroll på hvem som kommer inn, og hvordan man skal fordele asylsøkere mellom landene i Europa.

I Europarådet har dette vært et tilbakevendende tema i de fire årene jeg satt der, og et nesten enstemmig europaråd oppfordret til at man måtte se på avtalen og sørge for en bedre ansvarsdeling mellom land, slik at det ikke skjer det som Italia sier de gjør nå, at de lar være å stemple passene til asylsøkere – rett og slett fordi de ikke klarer å ta vare på alle sjøl, når land som f.eks. Norge sender asylsøkere tilbake til Italia hvis Dublin-avtalen gir en liten åpning for det.

Så dette handler også om et ansvar Norge har for ikke å kaste bensin på det politiske bålet, med innvandringsfiendtlige og nasjonalistiske, høyreekstreme partiers frammarsj i mange land i Europa. Vi må være med og dele det ansvaret som noen land nå tar mye mer enn andre, og som de sier at de ikke vil fortsette med. Gjør regjeringen noe med det?

Presidenten: Representanten Svein Roald Hansen har hatt ordet to ganger tidligere i debatten og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Svein Roald Hansen (A) [13:09:56]: To ting: La meg understreke, som Marit Arnstad gjorde, at vi forutsetter at når regjeringen skal avklare sine posisjoner i de forhandlingene som pågår, artikkel 19-forhandlingene, er Europa-utvalget det stedet der det skjer, og ikke gjennom redegjørelsen eller denne debatten.

Så til Lundteigen: Det er riktig det som Lundteigen sier, at lav rente kan innebære en fristelse til å ta opp lån, men det er fortsatt den som tar opp lånet, som er ansvarlig for å ta opp lånet, ingen andre.

Statsråd Vidar Helgesen [13:10:26]: La meg først klargjøre at når det gjelder artikkel 19-forhandlingene, er det riktig at disse forhandlingene etter EØS-avtalen skulle ha funnet sted hvert annet år, men de har i realiteten funnet sted et par–tre ganger gjennom EØS-avtalens levetid. Det er også et faktum at EU krevde nye forhandlinger umiddelbart etter den forrige regjeringens omlegging av tollregimet, og den forrige regjeringen godtok dette på EØS-rådsmøtet.

Vi kommer til fremme norske interesser i artikkel 19-forhandlingene, i forhandlingene om frihandel med fisk og sjømat og i forhandlingene om EØS-midler, og vi kommer til å fremme disse norske interessene etter konsultasjoner med Stortingets europautvalg.

Så til Dublin- og Schengen-regelverket: Det som nå pågår i Middelhavet, er en akutt pågående krise, men en krise som bare har langsiktige løsninger. Det er en humanitær krise, men den har bare politiske løsninger, og den berører nasjonale systemer, men den har også bare europeiske løsninger og løsninger i europeisk samarbeid med naboregionene. Vi tror at byrdefordeling må til dersom man skal få til en bedre håndtering av dette, for det er helt riktig som representanten Andersen sier, at de landene som grenser til Middelhavet, naturlig nok har en stor belastning med inntaket, men det er ikke nødvendigvis de som til syvende og sist ender opp med flest migranter i sine land. En bedre byrdefordeling er viktig. Da må vi delta i dialogen om det, hvilket vi gjør på europeisk nivå, der vi har mulighet. For øvrig er det ikke aktuelt fra norsk side å ta initiativ til noen alternativ til den Triton-operasjonen som EU nå har iverksatt.

Jeg vil gjerne komme tilbake til forhandlingene og til det forsvar representanten Navarsete ga for forslaget om å fjerne 2,5 mrd. kr fra EØS-midlene – de midlene som den regjeringen representanten Navarsete selv satt i, forhandlet frem med EU. Det vil ikke skape noen lett start for Norge i forhandlinger med EU dersom vi skulle begynne med å fragå tidligere avtaler. Det ville også være noe nytt i norsk utenrikspolitikk å agere på den måten overfor internasjonale avtaler og overfor internasjonale partnere, og det ville ikke minst være en dårlig start også i artikkel 19-forhandlingene å gjøre noe slikt. Derfor er det uaktuelt for oss. Vi står ved internasjonale avtaler. Det er også viktig for å fremme norske interesser.

Presidenten: Representanten Liv Signe Navarsete har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Liv Signe Navarsete (Sp) [13:13:41]: Eg tek ordet fordi representanten Svein Roald Hansen har ei utsegn som ikkje kan stå uimotsagt. Han sa at det er ingenting i det me har gjort sidan 1994, som me ikkje kunne ha gjort innanfor EU. Det er såpass oppsiktsvekkjande at eg må spørje representanten om han meiner det han seier her.

Sjå på t.d. landbrukspolitikken: Ville Noreg hatt fridom til å føre ein heilt anna landbrukspolitikk enn t.d. våre naboland Sverige og Finland har gjort? Sjå på fiskeripolitikken, der me vert hylla for vår berekraftige forvalting av fiskeressursane, som er eit ideal for veldig mange andre land i Europa som ikkje har hatt ein tilsvarande politikk. Sjå på finanspolitikken, der me sette inn kraftfulle verkemiddel då finanskrisa kom, og der Noreg m.a. gjennom dei verkemidla har greidd å reise den økonomiske politikken etter finanskrisa, noko EU ikkje har gjort.

Alle ser at det som vart hevda her, ikkje har rot i verkelegheita.

Presidenten: Representanten Øyvind Halleraker har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Øyvind Halleraker (H) [13:14:55]: Jeg vil bare presisere at jeg i dag valgte å fokusere på sikkerhetspolitikk fordi sikkerhetspolitikk er en vesentlig del av EUs engasjement for tiden, og dermed også for Norges tilknytning til og samarbeid med EU, og det er vesentlig at vi følger EU i disse spørsmålene. Det var også en viktig overbygging i statsrådens redegjørelse – som grunnlag for all annen utvikling i Europa.

Det betyr selvsagt ikke at vi ikke debatterer andre forhold her i dag. Det har vi også gjort, ved relativt bred omtale fra Høyres talere fra denne talerstolen, pluss at statsråd Helgesen har svart godt på spørsmål og temaer som er tatt opp.

Presidenten: Da er debatten om redegjørelsen om viktige EU- og EØS-saker avsluttet.

Presidenten foreslår at redegjørelsen vedlegges protokollen. – Det anses vedtatt.