Presidenten: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 45 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter hver til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fire replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Karin S. Woldseth (FrP) [12:04:36]: (ordfører for saken): Vi skal behandle meldingen om regjeringens internasjonale kultursatsing, og jeg ser at regjeringen satser stort ved å være tre statsråder – utenriksministeren og to andre statsråder – til stede her i salen, i en sak hvor det nærmest er konsensus. Jeg må si at ut fra vår erfaring fra tidligere saker vi har behandlet i utenriks- og forsvarskomiteen, er dette relativt imponerende. Så jeg forstår at man tar den internasjonale kultursatsingen særdeles på alvor.

Før jeg begynner på selve innholdet i meldingen, må jeg også si at det er med et visst vemod jeg står her i dag. Dette blir den siste saken jeg framfører som saksordfører i Stortinget etter tolv år, så jeg kjenner det litt i magen.

Meldingen belyser hvordan internasjonalisering av norsk kulturliv kan styrkes, noe som er viktig for norsk kultur, men også som en døråpner til Norge og som en døråpner for næringslivet fra Norge. Mye av dette handler om omdømmebygging, om nettverksbygging og ikke minst om muligheten for kulturnæringer til å få innpass globalt sett.

Det er en samlet komité som understreker viktigheten av at den satsingen som gjøres på kultursektoren, synliggjør Norge og norsk kultur. Og for å gjøre dette er det viktig at norske kulturelle verdier gjenspeiles i det internasjonale kulturarbeidet.

Jeg har vært så heldig at jeg gjennom de åtte årene jeg satt i familie- og kulturkomiteen, og nå også i utenriks- og forsvarskomiteen, har fått delta på en rekke arrangementer ute i verden hvor norsk kultur har vært presentert, og jeg har besøkt mange utenriksstasjoner. Det har imponert meg stort hvordan utenriksstasjonene har greid å vise fram og formidle norsk kultur på en særdeles utmerket måte. Og det gjelder ikke bare utøvende kunstnere, men også design har hatt en fremtredende rolle i utenriksstasjonenes arbeid. Dette er bra, for det viser at det virker: Promotere, interessere og til syvende og sist selge – enten det gjelder et produkt, en kunstnerisk utøvelse, eller selve landet vårt.

Så det arbeidet og den satsingen Utenriksdepartementet og utenriksstasjonene har gjort, og ikke minst den kompetansen de har fått, i løpet av mine tolv år i Stortinget, er betydelig. Men vi skal likevel huske at det bidraget norske myndigheter står for, kun er en liten del av det totale bildet – ikke så veldig liten kanskje. Mye av kulturutvekslingen foregår faktisk uten støtte fra det offentlige, og kunstnerne selv er den aller viktigste bidragsyteren til det.

Så langt er komiteen enstemmig.

Så er det noen steder vi skiller lag. Komiteens flertall, bestående av Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, mener det er viktig at det er kunstnerne selv som står for den kulturelle satsingen, men at den forretningsmessige og administrative siden samt nettverksbyggingen kan være noe av det som det offentlige kan hjelpe til med.

Dessverre er ikke lenger idretten et av satsingsområdene i det strategiske samarbeidet med land i sør. Eller er det det? Dette virker noe uklart, og flertallet i komiteen mener det er problematisk at ikke idretten er en del av regjeringens melding om internasjonal kultursatsing. Jeg antar at noen andre vil si mer om dette.

Så vil jeg kort innom de tingene som Fremskrittspartiet ikke slutter seg til. Grunnen til at vi står utenfor noen av merknadene, er at de konkluderer med noe som vi ikke kan slutte oss til. Så istedenfor å stykke opp merknadene, har vi altså valgt å stå utenfor hele merknaden. Selvsagt er vi enige i at kultur bidrar til identitetsdannelse og individuell utvikling, eller at man kan utvikle kvinners stilling og kanskje også rettigheter gjennom kultur. Men – og det er et men – den satsingen som har vært på kulturfeltet i utviklingsland, har virket lite gjennomtenkt og lite målrettet.

For meg blir det litt festtaleaktig når meldingens målsettinger for det bistandsfaglige kultursamarbeidet er å redusere fattigdom, styrke menneskerettigheter, få en rettferdig fordeling, og kulturens betydning for identitet, demokrati, utvikling og mangfold.

Jeg kom fra Bosnia sent i går kveld, og jeg har de siste dagene fått se og oppleve at kulturen ikke alltid forener – snarere tvert imot. Til og med i land i Europa splitter kulturen mennesker. Så kanskje bør man ha et litt mer balansert syn på dette.

Jeg skulle egentlig sagt mye mer, men tiden går så altfor fort.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Ja, da kan representanten eventuelt tegne seg til et 3-minuttersinnlegg senere.

Svein Roald Hansen (A) [12:10:01]: Om man ikke har annet å klage på, må man altså klage på at det er for mange statsråder i salen. Det er ganske fantasifullt.

Vi markerer nå at det er 150 år siden Edvard Munch ble født, en av våre aller største kunstnere, som også ruver internasjonalt og er av dem som hentet impulser og ble preget av mange år i utlandet – og et eksempel på at kunst og kunstnere forholder seg til en internasjonal, en global virkelighet. Henrik Ibsen er et annet eksempel.

Men det er ikke alle forunt å ha Munchs og Ibsens dimensjoner. Derfor har vi en politikk for å bringe norsk kultur og norske kulturutøvere ut, og for å bringe impulser, ideer og inspirasjon til vårt hjemlige kulturliv.

Denne regjeringen har gjennomført et kulturløft uten sidestykke, med nær 5 mrd. kr i økte bevilgninger over statsbudsjettet. Kulturløftet har også omfattet den internasjonale kultursatsingen og gitt en budsjettøkning på 130 mill. kr.

Å hjelpe norsk kultur, norske kunstnere og utøvere ut til et bredere publikum og internasjonal suksess er én viktig side av den internasjonale kultursatsingen.

Kultur er også en voksende del av et allsidig arbeids- og næringsliv her hjemme. På ti år har antall ansatte som arbeider i og av kulturnæringer, økt med 50 pst., og verdiskapningen – målt i kroner og øre – er økt med 70 pst.

Er det noen del av næringslivet som kan se en hel verden som sin markedsmulighet, er det kulturen. Forfatteren Jo Nesbø, som er ute med en ny eksportartikkel i disse dager, er ett eksempel, arkitektfirmaet Snøhetta et annet.

Den andre viktige siden er å benytte norsk kultur i arbeidet med å presentere Norge som nasjon. Norske kulturuttrykk skal være med på å sette det fotavtrykk vi ønsker å etterlate oss internasjonalt og skape et bredere bilde av Norge ute.

Norge er ikke bare oljefondets eierandel i kjente handlegater i London. Det er også Edvard Munchs malerier, Ole Edvard Antonsens trompettoner eller Oslo-Filharmoniens konserter, Snøhettas bibliotek i Alexandria eller minnesmerket på Ground Zero i New York.

Kultur er også et virkemiddel i å åpne nye og styrke eksisterende forbindelser, som i nordområdesatsingen, der nettverk av folk-til-folk-samarbeid bidrar til å knytte sterkere bånd over en grense som tidligere var stengt og preget av mistenksomhet. Fordi kultur i sitt vesen er internasjonal, tjener dette samarbeidet også som idé og modell for tilsvarende satsinger over andre grenser i Europa, som er preget av de samme utfordringer og behov for ny kontakt.

Kulturprogrammene i EØS-finansieringsordningene er et ledd i dette. Gjennom våre bidrag og samarbeid med mottakerlandene bidrar vi til å styrke landenes kulturarv og kulturelle mangfold, men også til å bruke kultur som kanal og virkemiddel for å bygge et Europa hvor grensene ikke lenger er stengsler mellom mennesker.

Den tredje stolpen i vår internasjonale kulturinnsats knytter an til vår utviklingspolitikk. Her skal kultursamarbeidet ikke bare være med på å prege vårt fotavtrykk eller åpne nye muligheter for norske utøvere. Viktigere er å bidra til at kultur kan få spille på hele sitt impulsregister for å bidra til samfunnsbyggingen: som verdi- og identitetsskaper, som menneskerettighetsbygger ved å knesette kunstnerisk frihet som fundament, som bidragsyter til økonomisk vekst og arbeidsplasser – slik vi så på Tinga Tinga-markedet under utenrikskomiteens besøk i Tanzania – som brobygger over gamle skiller og som byggeklosser i utviklingen av et sivilsamfunn.

Kultur i utviklingspolitikken handler også om å styrke de kulturelle rettigheter i FN, respekten for kulturell verdensarv for å unngå ekstremisters rasering av uerstattelige Buddha-statuer i Afghanistan eller forsøket på å brenne bibliotekskatter i Timbuktu, og respekt for opphavsrettigheter og åndsverk – kort sagt: byggingen av en internasjonal rettsorden også på kulturens område.

Til slutt: Det er, som saksordføreren pekte på, ganske bred enighet i innstillingen. Men denne innstillingen tilslører stor ulikhet i gjennomføringsevne. Høyre kutter 1 mrd. kr i bevilgningene på dette området i sitt budsjett for dette departementet for i år, Fremskrittspartiet kutter 7,5 mrd. kr, og begge partier vil gjøre sine kraftigste kutt i bistandsbudsjettet, noe som også vil svekke mulighetene for den kulturelle utviklingsinnsatsen. Fremskrittspartiet sier da også klart i innstillingen at de mener satsingen på å styrke kultursektoren i utviklingsland er altfor omfattende.

Ord er gratis, men det må penger til hvis ordene skal bli til virkelighet. Høyre og Fremskrittspartiet prioriterer milliardene til å lette skattebyrden for dem som har mye fra før. Vi mener disse pengene gjør mer nytte for seg bl.a. i vår internasjonale kultursatsing.

Ivar Kristiansen (H) [12:15:04]: Takk til saksordføreren for et grundig arbeid med forberedelsen av saken i komiteen. Jeg oppfattet ikke at saksordføreren kritiserte regjeringens tunge tilstedeværelse i denne debatten; jeg oppfattet det mer som at det var en slags kompliment, for utenriks- og forsvarskomiteen har ikke alltid vært like godt visitert i ulike saker som den har hatt til behandling. Derfor tror jeg ikke noen skal behøve å sitte med det inntrykket at dette er en slags «overkill» i debatten fra regjeringens side. Men la nå det ligge. Jeg oppfattet det ikke som en klage for å klage, men likevel.

Jeg synes også at Arbeiderpartiets representant Svein Roald Hansen kanskje kunne ha konsentrert seg om å snakke om kultur og de positive virkningene kultur har i folk-til-folk-samarbeidet og i «icebreaking»-sammenheng, døråpning osv., istedenfor å snakke om budsjettkutt som har en helt annen forklaring og sammensetning, og en helt annen politikk i det utenrikspolitiske kapitlet enn på akkurat dette området.

Jeg skal ikke trette representanten Svein Roald Hansen med å snakke om det som gjelder tollpolitikk eller handelspolitikk eller å flytte og styrke bistand til økt handel osv., og hva slags virkninger dette kan få innenfor det utenrikspolitiske begrep, annet enn å si at det er bred enighet om disse politiske prioriteringene.

Man må heller ikke komme i skade for, som jeg føler, at dette presenteres som en gigantisk nyhet – at det er en gigantisk presentasjon som sådan av en politisk nyskapning – for kultur innenfor det utenrikspolitiske feltet er ikke noe som fra norsk side oppsto i dag. Vi har rikelig erfaring i å benytte oss av kultur som en døråpner, som en positiv markedsføring av nasjonen, og ikke minst som en døråpner for norsk næringslivs suksess innenfor handel med varer og tjenester.

Det er bare å se Nordisk råds historikk, det er bare å dra tilbake og se på hvordan man gjennom 30 år i Barents-politikken har brukt kultur som en viktig døråpner. Den ble ikke nødvendigvis funnet opp i Utenriksdepartementets forskjellige avdelinger, men den var likevel en del av det politiske bildet og den prioritering man også regionalt så stor grunn til å prioritere. Derfor bør kulturseksjonen i UD også ta med seg den suksessen man også regionalt har klart å skape og utvikle gjennom kulturbegrepet, som har vært en virkelig politisk folk-til-folk-døråpner og også en døråpner for å skape næringspolitisk og næringsmessig suksess.

Det er ingen tvil om at vi kan si at økt satsing på kultur også i denne sammenhengen er en vinn-vinn-situasjon, både for nasjonen og også overfor den enkelte utøver. Det er ingen som bestrider at den kunstneriske frihet må bli satt i høysetet, og at den ikke skal styres politisk fra noe hold.

La meg også bare, som saksordføreren, få lov til å tilføye at det er litt merkelig og nesten uforståelig at kulturseksjonen i Utenriksdepartementet valgte å ta idretten ut av Strategi for Norges kultur- og idrettssamarbeid med land i sør, og at det er relevant å stille spørsmål om hva regjeringen tenker med at idretten i utviklingssamarbeid hører hjemme hvor den hører hjemme, når feltet ikke er involvert i den nye strategien. På den hjemlige arenaen, hva betyr det ikke for andre land å bli invitert til Norway Cup? Fotballsatsing ble nylig illustrert i en av våre store tv-kanaler, som tok opp vår satsing i Vietnam osv. som en del av denne politikken. Jeg går ut fra at siden regjeringen er tungt representert, får vi gode svar på dette.

Men vi må også, som Statens pensjonsfond, sette noen etiske retningslinjer for vår politikk. Vi har dessverre noen dårlige eksempler, som prosjektet der 20 norske kunstnere lagde festspill i Nord-Korea, og Håkon Gullvågs utstilling i Damaskus er ikke noe mønster for det gode eksempel. Vi har negative eksempler, men det kan kanskje være å misfarge hele debatten.

Kjell Arvid Svendsen (KrF) [12:20:29]: Vi lever i en tid med økende globalisering. En gjennomtenkt politikk for internasjonalt kultursamarbeid blir stadig viktigere. Det handler om kunstopplevelser og næringsvirksomhet, om verdiformidling og bistand.

Kontakt over landegrensene åpner for gjensidig berikende kunstopplevelser og kulturutveksling, uten at kommersielle hensyn står i fokus. Det er noe mange av oss verdsetter. Kulturpolitikken må bidra til et aktivt og levende norsk kulturliv og til at norsk kultur kan inngå i en gjensidig dialog med et internasjonalt kulturliv.

Men det kan også dreie seg om lønnsom næringsinvestering. Munchs malerier er investeringsobjekter som omsettes til skyhøye priser. Norske artister – enten de er musikere, forfattere eller bildende kunstnere – har produkter som vil finne internasjonale markeder. Vi har norske økonomiske interesser å ivareta.

På den andre siden kan kultursamarbeid også dreie seg om bistand til fattige mennesker. For å få bistandsfinansiering må hovedformålet være å fremme sosial, kulturell og økonomisk utvikling i andre land. Norske næringsinteresser kan ikke være hovedformålet for slike bevilgninger. Det ville stride mot internasjonale regler for hva som kan bokføres som offentlig utviklingshjelp. Her står andres interesser i fokus. Slik kulturbistand kan bidra til at vanskeligstilte folk får oppfylt sine kulturelle rettigheter og får trygghet om verdier som kan bidra til å løfte dem ut av fattigdom, diskriminering og rotløshet.

Regjeringens stortingsmelding skjelner mellom det kultursamarbeid vi gjør ut fra egne interesser, og den bistandsfinansierte delen, som selvsagt skal skje på bistandens premisser. Jeg kjenner behov for å presisere dette, for også på dette området blir det ugreit om vi stokker kortene og belaster feil budsjett. Vi trenger mer bevissthet om denne distinksjonen når vi diskuterer bruk av statlige midler på internasjonalt kultursamarbeid.

Det er glidende overganger mellom kultur og øvrig næringsliv. Vi bør trolig jobbe mer med trekke opp egnede grenser for kulturstøtte i forhold til ordinær næringsstøtte. Her kunne nok meldingen vært mer avklarende.

Kristelig Folkeparti har et sterkt kulturengasjement. Vi verdsetter at det levende kulturlivet ivaretar både tradisjoner, nyskapning og kulturelt mangfold i samfunnet.

Så vil jeg minne spesielt om at ved Stortingets behandling av St. meld. 22 for 2004–2005 om Kultur og næring, ba en samlet og enstemmig familie- og kulturkomité om at regjeringen skulle bidra til at eksport av utøvende kor- og vokalmusikk får en naturlig plass i den internasjonale kultursatsingen. Dette har ikke blitt fulgt opp av den rød-grønne regjeringen. Jeg vil derfor be regjeringen nok en gang om å sørge for at eksport av utøvende kor- og vokalmusikk får en naturlig plass i den internasjonale kultursatsingen.

Kultur er mer enn estetiske opplevelser. Den er også uttrykk for verdier. Kultur bidrar til identitetsdannelse for enkeltmennesket, for grupper og for samfunn. Det sies ofte ikke så direkte, men en bevisst kulturpolitikk må også ta inn over seg at utveksling av kulturimpulser også rommer verdikonflikter. Motstridende verdier brynes gjennom kulturutveksling. Vi kan påvirke – og vi kan bli påvirket.

La meg også minne om at ikke alt som skjer, må være statsfinansiert. Mye av dagens kulturkontakt og kunstneriske samarbeid over landegrensene skjer ofte uten offentlig støtte. Det skjer fordi enkeltmennesker møtes og reiser, fordi kunstnere møter kolleger og utveksler erfaring og inspirasjon.

Årlig bevilges milliardbeløp til kulturstøtte og kultursamarbeid. Forvaltningen av midlene må være gjennomsiktig, ansvarlig og rimelig. Det er kamp om midlene. Fordelingen av midlene må vi alltid holde et våkent øye med. Vi må ha en balansert kulturpolitikk og unngå urimelig fordeling blant konkurrerende aktører i kulturmarkedet.

Ellers har vi i Kristelig Folkeparti notert oss at idretten ikke er med i regjeringens melding om internasjonal kulturinnsats. Den faller dermed litt mellom alle stoler. Det er en utfordring, for vi trenger en politisk forankring også av bistand hvor idrett er et middel til å engasjere, aktivisere og løfte mennesker ut av fattigdom og inn i aktiv livsutfoldelse, inn i fellesskap med normer og spilleregler, livsglede og håp.

Utenriksminister Espen Barth Eide [12:25:32]: Regjeringen tok initiativet til en kraftig opptrapping av den internasjonale kulturinnsatsen allerede fra det første budsjettet av, og vi har videreført de høye ambisjonene i begge regjeringsperioder.

Regjeringens kulturpolitikk har gjennom Kulturløftet ført til at kulturlivet er betydelig styrket. Kulturlivets internasjonale kontaktflate er blitt større, og norsk kultur er blitt mer etterspurt i utlandet.

I denne meldingen presenterer regjeringen den internasjonale kulturinnsatsen i hele sin bredde. Meldingen bygger på erkjennelsen av kulturens samfunnsbyggende evne, av ethvert menneskes rett til å kjenne sin egen kulturarv, og av kulturens grunnleggende betydning for enkeltmenneskets identitet og tilhørighet. Den bygger derfor både på kulturens egenverdi og på kulturens evne til å bidra til å nå andre samfunnsmål.

Kulturløftet hjemme og ute har gitt en helt annen slagkraft i arbeidet og plassert kulturarbeidet som en mer sentral del av utenrikstjenestens daglige arbeid.

Regjeringen har lagt fram en melding der vi i sammenheng ser på både den kulturpolitiske betydning av internasjonaliseringen av norsk kulturliv, kulturens utviklingspolitiske betydning og kulturens utenrikspolitiske betydning. Jeg synes vi har lyktes med dette. Det er gledelig å konstatere at utenriks- og forsvarskomiteen langt på vei ser ut til å dele dette synet. Det er også grunnen til at tre statsråder er til stede, slik vi var da meldingen ble presentert.

Samspillet over landegrensene mellom ulike kulturretninger og kulturuttrykk skaper krysningspunkter og møteplasser som utgangspunkt for fornyelse og gjensidig berikelse. Med den teknologiske utviklingen mangedobles denne internasjonale kontaktflaten og åpner for nye kanaler for meningsutveksling og brytninger mellom holdninger. Men det skaper i seg selv et behov for mer forståelse, slik at man er i stand til å tolke på tvers av tradisjoner og kulturer.

Migrasjon, et sentralt fenomen i vår samtid, er også med på å gi et nytt innhold til begrepet «mangfold» som en del av kjernen i norsk kulturpolitikk. Alt dette er krefter som styrker globaliseringen – der kulturen har både lokal, nasjonal og global forankring på én gang. De kulturelle prosessene som strekker seg over grensene, er en del av globaliseringen.

Norsk kulturliv inngår som en del av norske interesser. Norsk kultur og norske kunstuttrykk er også et viktig bidrag til den norske stemmen ute. Kunsten skal være fri. Den skal begeistre, den skal forarge, den skal bevege og inspirere. Som vi hørte, var det i hvert fall noe av kunsten som allerede har forarget representanten Kristiansen. Det er altså noe av kunstens formål.

Norsk kunst og kultur speiler et mangfold av aktører og uttrykk. En fri kunstscene med et mangfold av uttrykk vitner om ytringsfrihet, demokrati og likestilling. Den speiler med andre ord de grunnleggende ideer vårt samfunn bygger på. Det bidrar til et godt internasjonalt omdømme for Norge, og det har blitt en utenrikspolitisk ressurs av høy verdi for utenrikstjenesten.

Det kan også være et viktig bidrag som gir ytterligere tyngde til andre prosesser innen både politikk og næringsliv. La meg f.eks. nevne arbeidet med å utvikle kulturdimensjonen innen rammen av EØS-midlene. Det er noe som bidrar til å styrke norsk kulturlivs kontakter ute, men som også fremmer sosial utvikling lokalt.

Ditto: For regjeringens nordområdesatsing har det, som allerede nevnt, vært viktig at også kulturen skal spille en viktig rolle – som den gjør og har gjort i mange år – innenfor Barentsregionen. Det satser vi kraftig på videre.

Når vi har en bred kulturell tilstedeværelse internasjonalt, og norsk kulturliv har aktivt samarbeidet internasjonalt, bygger dette også opp om relasjonene Norge har i viktige samarbeidsland,

Regjeringens innsats for å støtte norsk kulturlivs internasjonale ambisjoner skal derfor også ta hensyn til de kunstuttrykk som har inntjening som realistisk mål, for en del av norsk kulturaktivitet internasjonalt er næring i form av markedsverdi og eksportverdi. Det har vi gjort eksplisitt i meldingen. Vi synes det er viktig. Dette kobler oss igjen til Innovasjon Norge som et viktig instrument for eksportnæringene, herunder kulturnæringene.

Gjennom samarbeid mellom departementene, norsk utenrikstjeneste ved utenriksstasjonene og norsk kulturlivs organisasjoner mener jeg vi har en god samarbeidsform for den internasjonale kulturinnsatsen som bidrar til konkrete resultater.

Utenrikstjenestens komparative fortrinn i støtten til kulturlivets internasjonale ambisjoner er i første rekke nærheten til den lokale kulturscenen, kjennskap til tjenestelandenes institusjoner, programskapere og organisasjoner.

Jeg vil avslutte med å si at jeg er glad for at komiteen slutter seg til de grunnleggende prinsipper for arbeidet, og at det i innstillingen er bred enighet om at innsatsen er og skal være ambisiøs.

Statsråd Hadia Tajik [12:30:41]: Noreg skal vere ein leiande kulturnasjon. Det var òg noko av ambisjonen bak Kulturløftet som vart introdusert i 2005, og som har bidratt med 5 mrd. kr meir til kulturlivet i Noreg. Det betyr ei dobling av pengane til kultur. Men det å vere ein leiande kulturnasjon inneber òg å sjå det norske kulturlivet som ein del av ein større heilskap, og å sjå eit internasjonalt publikum som vår målgruppe. Stortingsmeldinga om internasjonal kulturinnsats bringer med seg perspektiv som vil vere viktig for regjeringas kulturpolitikk framover. Eg er veldig glad for at det er ein såpass brei oppslutning om dei grunnleggande prinsippa i stortingsmeldinga.

Kunst og kultur er viktig for enkeltmennesket. Det er viktig for livskvalitet og livsutfalding. Men det er òg viktig for samfunnet – og det er viktig for demokratiet – fordi eit land med eit levande kulturliv har betre føresetnader for å ha eit levande demokrati. Kunst og kultur lever ikkje i eit vakuum. Det norske kulturlivet ville ikkje vore som det er i dag viss det ikkje hadde vore for at kunstnarar stadig søker ut for å finne inspirasjon, for å sjå seg sjølv og kunsten med nye auge og forhåpentlegvis også kome heim med nye perspektiv.

Norsk kultur og norske kunstnarar er alt ein del av den internasjonale scenen. Filmane «Hodejegerne» og «Kon-Tiki» er selde til over 70 land verda over, og tidlegare i år vann NRK Super og produksjonsselskapet Fabelaktiv ein Emmy for beste barne-TV-program. Dansekompaniet Carte Blanche har 19 førestillingar i utlandet i fjor, og i 2014 har Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design ansvaret for den nordiske utstillinga ved arkitekturbiennalen i Venezia. Dette er berre nokre få eksempel på at det norske kulturlivet jobbar internasjonalt, og at dei norske kunstnarane er ein del av ein internasjonal kunstscene.

På mange måtar er internasjonal aktivitet òg ein føresetnad for eit levande kulturliv her heime. Når norske kunstnarar og kulturarbeidarar samarbeider på tvers av landegrensene og på den internasjonale arenaen, eller når dei vender seg til målgrupper i andre land, styrker det den kunstnariske kvaliteten, kunnskapane og kompetansen i vårt eige kulturliv. Eg merker meg at komiteens fleirtal eksplisitt slutter seg til det.

Internasjonale impulsar bidrar til å auke mangfaldet av kulturuttrykk, og det opnar kulturen vår mot andre land. Det utvidar publikumstilfanget i utlandet for norske kunstnarar og artistar, og det aukar verdiskapinga i eksport av norsk kunst og kultur. Nokre av våre mest sentrale kunstnarar opp gjennom historia – enten det er Edvard Munch eller Henrik Ibsen – dei drog ut, dei formidla breitt, og dei henta inspirasjon frå utlandet. Det treng òg ein framtidig Edvard Munch og ein framtidig Henrik Ibsen. Me legg derfor til rette for internasjonal aktivitet på fleire måtar. Norsk Kulturråd er ein av dei viktigaste forvaltarane av støtteordningar i norsk kulturliv. Derfor er det viktig at Kulturrådet legg til rette for at kulturlivet får ta del i handlingsrommet for internasjonalt samarbeid. Kulturrådet har fått ei styrka rolle i dette arbeidet, og det vil utvikle sin internasjonale kompetanse vidare på sine ansvarsområde. Andre eksempel på aktørar med stort internasjonalt engasjement er Music Norway, OCA og Nasjonalbiblioteket. Eg har merka meg at komiteens fleirtal har understreka kor mykje det betyr at ein bidrar til å spreie norsk fag- og skjønnlitteratur i utlandet, og NORLA gjer eit viktig arbeid her.

Den internasjonale utvekslinga skjer ikkje berre i utlandet. Vel så viktig er det at me har internasjonale arenaer i Noreg. Årleg finn det stad ei rekke festivalar som samlar kunstnarar frå mange land og som presenterer kulturuttrykk frå andre land for eit norsk publikum. Eg var på Festspela i Bergen for ikkje så lenge sidan. Det er eit godt eksempel på ein norsk arena som er internasjonalt interessant og relevant. Fleire scener presenterer eit høgt tal internasjonale gjestespel og co-produksjonar kvart einaste år.

Eit anna aspekt er verdiskaping i eksport av kunst og kultur. Ein god bruk av moglegheita som finst på verdsmarknaden, kan bidra til at kulturnæringane fortset å vekse og utvikle seg. Derfor har regjeringa sett seg som mål i ein ny handlingsplan for kulturnæringane å bidra til auka verdiskaping og eksport. Eksempla som eg har trekt fram, illustrerer spekteret av internasjonal aktivitet i kultursektoren. Det famnar breitt. Det viser at internasjonal aktivitet er ein integrert del av kulturpolitikken, og det viser at den internasjonale innsatsen er viktig for alle delar av kulturlivet.

Statsråd Heikki Eidsvoll Holmås [12:35:51]: I januar i år sto jeg på en stadion i Santiago i Chile sammen med Joan Jara. Hun fortalte meg om sin elskede mann, kunstneren og musikeren Victor Jara, som ble torturert og drept av Pinochet-regimet fordi sangerens stemme kunne få menneskers hjerte til å brenne tusen ganger sterkere enn despotens metalliske tale. Som barn var drapet på Victor Jara med på å få meg til å skjønne kunstens kraft for å demokratisere et samfunn. Vi kan bruke bistandspenger til å gi dagens undertrykte kunstnere mer beskyttelse, hjelpe dem til å stå imot autoritære krefter, utvikle sin kultur og spre den. Dette er god bistand.

Den norske utviklingspolitikken er grunnfestet i menneskerettighetene. Artikkel 27 i Menneskerettighetserklæringen handler nettopp om kunst. Den handler om retten til å få delta i samfunnslivet, til å uttrykke sin kulturelle identitet og til å uttrykke seg kulturelt. Den handler om retten til opphavsrett – retten til sitt åndsverk.

Menneskerettighetene er mye tøffere i virkeligheten enn på papiret. Victor Jara brukte aktivt sin rett til å utrykke seg kulturelt helt til diktaturet stoppet ham på 1970-tallet. I dag trues den samme retten andre steder. For hvilke politiske konflikter i verden i dag handler ikke helt eller delvis om kultur? Diskriminering av kvinners deltakelse i samfunnslivet, diskriminering av etniske og religiøse grupper og minoriteter – det handler i stor grad om begrensninger på å kunne leve og uttrykke seg fritt.

Når kulturelle rettigheter krenkes, mister enkeltmennesket noe grunnleggende verdifullt – og samfunnet blir fattigere. Derfor skal vi bruke utviklingspolitikken til å verne om kunstnernes rett til å uttrykke seg kulturelt.

Det å leve ut og utvikle sin kultur helt fritt – det handler om menneskerettigheter. Men det gjør også det å ha opphavsretten til nye kulturuttrykk. Det er også viktig for økonomisk utvikling. Kultur er helt nødvendig for demokratiet og levende samfunn. Derfor er kultursamarbeid også viktig i freds- og forsoningsarbeid.

Jeg er enig med tidligere talere i at kulturen har en verdi i seg selv. Derfor støtter Norge opp om kulturens skapende kraft i utviklingsland, og vi bruker bistandspenger for å hjelpe fattige samfunn til å bygge gode kulturinstitusjoner og kompetanse. Selv om samfunn kan være fattig på penger, kan de være rike på kulturelle tradisjoner og levende kulturuttrykk.

Denne meldingen viser hvordan en sterk og fri kultur bidrar til sosial og politisk utvikling, til økonomisk vekst, til sysselsetting og til styrking av demokrati.

Jeg nevnte kunstneres opphavsrett til det de skaper. Nettopp i disse dager blir et juridisk opplæringsprogram holdt i Oslo for kunstnere fra 18 land der opphavsretten står spesielt svakt, i regi av Norcode/WIPO.

Der grunnleggende kulturinstitusjoner og -organisasjoner mangler, og den offentlige forvaltningen mangler kunnskap om hvordan man utformer en kulturpolitikk, kan norsk støtte gjøre en forskjell. I Malawi, Mosambik og Zimbabwe støtter vi lokale musikkskoler. Det er musikkskoler for unge talenter som spiller både tradisjonell musikk og popmusikk fra Sør-Afrika. Musikkskolene har kontakt med lokale bedrifter slik at elevene kan ha muligheten å leve av sin kunst.

Vern og forvaltning av kulturarven har også mange steder for dårlige muligheter. Derfor er det viktig å bygge kunnskap om hvordan man gjør dette, men også hvordan du reagerer raskt når kriser oppstår, f.eks. når viktige kulturskatter står i fare for å bli ødelagt, slik vi har sett eksempel på både i Mali og i Syria. Dagens musikkliv i Mali er rikt og blir lagt merke til langt utenfor regionen. Det har vært et stolt uttrykk for identiteten til minoritetsgrupper, som tuaregene. Gamle kulturskatter i Nord-Mali har dessuten kunne danne grunnlaget for turisme og økonomisk utvikling. Det er derfor et typisk eksempel på hvor viktig det er med norsk støtte – når islamistiske ekstremister har ødelagt kulturskatter og fengslet musikere. Man ser eksempler på at skatter blir ødelagt og mennesker tatt til fange på grunn av at man ønsker å bruke sin kulturelle rett til å delta i samfunnet. Det er klart at de trenger vår støtte. Derfor har vi støttet den årlige Ørkenfestivalen i Mali. Den har gitt rom for mange forfulgte musikere og har vært en viktig scene for kulturelt mangfold i regionen.

Jeg er glad for at regjeringen og Stortinget er enige om at kulturen fortsatt skal være en del av utviklingspolitikken.

Jeg vil benytte anledningen til å si takk for flerårig samarbeid med Karin S. Woldseth – spesielt hennes sterke engasjement for barns grunnleggende rettigheter.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Kåre Simensen (A) [12:41:22]: Mandag og tirsdag denne uken kunne Barentssamarbeidet feire sitt 20-årsjubileum. Det var storfint besøk i mitt hjemfylke, med vår egen statsminister i spissen – med kolleger fra nære og kjære naboer i nord. Når man ser gjestelisten i denne feiringen, er det ikke vanskelig å forstå hvorfor nordområdene og deres betydning er det viktigste strategiske satsingsområdet i utenrikspolitikken vår.

Kulturdimensjonen i nordområdepolitikken som støtter opp om folk-til-folk-samarbeidet på tvers av grensen, er av interesse for en rekke land i Europa som arbeider med minoritetsproblemer og uløste mellomfolkelige konflikter med lange, historiske røtter.

Slovakia er ett av flere land som ønsker å lære av det som har skjedd hos oss i nord – og måtte vår lærdom og våre erfaringer bidra til varig fred mellom folket på Balkan.

Nettopp i dette perspektivet må vi ikke glemme at det var kulturen som var døråpneren under den kalde krigen på 1950-tallet. Nøkkelkortet som ble brukt i 1959, var kodet med idrett og musikk. Kortet låste ikke bare opp grenseportene – det gjenåpnet også det naturlige samkvemmet mellom menneskene i nord. Siden da har det utviklet seg i fredelig samkvem. Regjeringen har også utarbeidet en norsk-russisk handlingsplan for kultursamarbeidet i nordområdene.

Handlingsplanen har til hensikt å fremme utvikling og styrke det vennskapelige forholdet og tilliten mellom folkene i de to landene, og uttrykker også et ønske om å gi nye impulser til det bilaterale samarbeidet innen kunst og kultur. Sentralt i denne er viktigheten av å skape møteplasser mellom folk.

Kulturprogrammet BarentsKult har som målsetting å bidra til realisering av kunst- og kulturprosjekter i nord – i norsk og russisk del av Barentsregionen. Et eksempel på noe som skjer der, er Barents Spektakel i Kirkenes. De som ikke har vært der, tidlig i februar, og fått med seg festivalen, burde absolutt det – ute i beinfrosten, i mørketiden med snø og vind, med et mangfold av kulturaktiviteter og med kunstnere fra mange land. Det er en opplevelse som gir frysninger på ryggen – bokstavelig talt.

Jeg tror jeg har mine ord i behold når jeg påstår at kulturens betydning – i et utenrikspolitisk fokus – i dag har dannet grunnlag for at statsministrene i Norge og Russland snakker om visumfrihet mellom våre to land. Det var en urealistisk tanke da bryteklubben fra Kirkenes besøkte Sovjet i 1959.

I nordområdestrategien er urfolk også en prioritert målgruppe. Opprettelsen av Internasjonalt Samisk Filmsenter og knutepunktstatus til Riddu Riððu-festivalen er eksempler på styrking av samiske kulturinstitusjoners internasjonale rolle i en kulturpolitisk sammenheng.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.