Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Sonja Irene Sjøli (H) [14:04:56]: (ordfører for saken): Representantforslaget fra Venstre omhandler lavterskeltilbud innen psykisk helsevern i kommunene for å tilby innbyggerne bedre psykisk helsehjelp, og det er fremmet en rekke forslag. Intensjonen i Venstres forslag er god og peker på viktige utfordringer innen området.

En enstemmig komité erkjenner at psykiske lidelser er en av våre viktigste folkesykdommer. Rundt halvparten av den norske befolkning vil i løpet av livet ha hatt en psykisk lidelse. Dette er en stor helsemessig belastning for den enkelte, for familiene og for samfunnet som helhet. Ifølge Verdens helseorganisasjon vil trolig psykiske lidelser være den aller viktigste årsak til sykdomsbelastning i vestlige land i 2050.

Komiteen mener det er viktig å forebygge psykiske lidelser, og at det best kan skje ved at det tilbys bedre psykisk helsehjelp i kommunene. Målet må være et godt utbygget lavterskeltilbud i kommunene hvor det er mulig å få rask hjelp uten henvisning fra lege.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at mange mennesker, både med lettere og tyngre lidelser, står uten behandlingstilbud. Det er lange ventelister og lang ventetid for å komme til behandling, og det er for tilfeldig hvem som får hjelp og når.

Ved utgangen av 2012 sto over 9 000 voksne og nesten 3 400 barn i behandlingskø for psykisk helsehjelp. Tall fra Norsk pasientregister viser at gjennomsnittlig ventetid innen psykisk helsevern for voksne har økt fra 2011 til 2012. Samtidig ble det registrert 1 400 brudd på behandlingsgarantien. Dette er en svært uheldig og alvorlig utvikling.

Ifølge Folkehelseinstituttet står psykiske lidelser for 40 pst. av kostnadene for uførepensjon, og de anslår at kostnadene til psykiske lidelser beløper seg til mellom 60 og 70 mrd. kr pr. år.

Forskning viser at psykiske lidelser og frafall fra skolen er hovedårsaker til tidlig uførhet. Det er derfor svært gode grunner til å satse betydelige ressurser innen det forebyggende psykiske helsevernet.

Mangelen på lavterskeltilbud i kommunene fører til at mange mennesker med lette eller moderate lidelser henvises til spesialisthelsetjenesten, noe som igjen fører til lengre behandlingskøer. Ikke minst er det belastende for den enkelte at tilstanden kan forverre seg under ventetiden.

Opptrappingsplanen for psykisk helse ble startet i 1998 og avsluttet i 2008. Evalueringen av opptrappingsplanen viser at personer med milde og moderate psykiske lidelser eller med rusproblemer og eldre med psykiske lidelser ikke har fått et tilfredsstillende tilbud i planperioden.

En ny SINTEF-diskusjonsrapport, «Vurdering av foreslåtte modeller for kommunal medfinansiering (KMF) av psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling», slår fast at kommunene aldri har brukt mindre ressurser på psykisk helsevern siden opptrappingsplanen ble avsluttet. Dette mener Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti er en utvikling i feil retning, og det er i strid med intensjonen i Samhandlingsreformen om å forebygge mer for å reparere mindre.

Videre er det er stor usikkerhet knyttet til finansieringsordningene av spesialisthelsetjenesten og kommunene.

Formålet med lavterskeltilbud er at kommunenes innbyggere enkelt og raskt kan komme i kontakt med fagpersoner som har nødvendig kompetanse innen psykisk helse, det være seg en lokal psykiatritjeneste, familievernkontor, kommunepsykolog, psykisk helseteam, helsestasjon med helsesøstre eller gruppetilbud i regi av frivillighetssentraler. Et annet godt eksempel er Familiens hus, som er et tverrfaglig lavterskeltilbud.

Jeg vil spesielt fremheve helsestasjonen og skolehelsetjenesten som svært viktige arenaer for å oppdage og forebygge en skjevutvikling hos barn og unge – i tillegg til barnehage og skole.

Komiteen mener det er helt nødvendig å styrke disse tjenestene med flere helsesøstre. De har et unikt utgangspunkt fordi de møter familiene og barna fra fødselen og følger barna gjennom hele oppveksten og i ungdomsårene.

Å styrke de psykiske helsetjenestene er viktig for å lykkes i målet om at mennesker skal kunne leve et verdig og mest mulig vanlig liv også om en har en psykisk lidelse. Det må satses på gode tiltak i kommunene slik at bolig og støttetiltak, tilrettelagte aktiviteter for et sosialt liv hvor deltakelse i arbeids- og samfunnsliv blir en del av hverdagen.

Høyre har tidligere pekt på behovet for en ordning med en godt utbygget allmenn psykologtjeneste i kommunene, som i tillegg til fastlegen kan ivareta befolkningens behov for psykisk helsehjelp. Jeg vil også fremheve Akershus fylkesting, som etter forslag fra Høyre har innført en ordning hvor de med fylkeskommunens midler har sikret helsesøstertjeneste ved alle videregående skoler i fylket i samarbeid med kommunehelsetjenesten.

Jeg tar avslutningsvis opp de forslagene som er fremmet i innstillingen hvor Høyre er medforslagsstiller.

Presidenten: Representanten Sonja Irene Sjøli har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Thor Lillehovde (A) [14:10:27]: Denne saken reiser en debatt omkring psykisk helse og setter søkelyset på en av vår tids største utfordringer innen helsesektoren. Veksten i antall personer som sliter med psykiske helseproblemer, er bekymringsfull, og det er derfor bra at denne saken nå kan diskuteres her i Stortinget. Det bidrar også forhåpentligvis til mer åpenhet omkring sykdommen og letter tilværelsen for de mange som er rammet.

Jeg er glad for at komiteen står sammen om at forebyggende arbeid og kombinerte tiltak er viktig. Det er viktig også at de kommunale tjenestetilbudene som bolig og tilrettelagte aktiviteter for et sosialt liv og deltakelse i arbeid og samfunnsliv blir en del av hverdagen. I tillegg må spesialisthelsetjenesten og kommunene i nært samarbeid utvikle et tjenestetilbud som oppleves sammenhengende og helhetlig.

Forslagsstillerne presenterer i dokumentet et bredt spekter av forslag, som spenner fra styrking av tilskuddsordninger slik at flere psykologer kan ansettes i kommunen, til en nasjonal opptrapping for helsestasjoner og en styrking av skolehelsetjenesten. I tillegg fremmes en rekke andre forslag, pilotprosjekter og opptrappingsplaner, som om ingenting har skjedd på dette feltet de siste årene. Så er ikke tilfellet.

Til tross for behandlingskøer for både voksne og barn, noe som selvfølgelig bekymrer, vil jeg minne om at aldri før har så mange fått hjelp og behandling for sine psykiske lidelser. Antall barn og unge som nå får hjelp, er nesten tredoblet gjennom opptrappingsplanen, som la hovedvekt på å bygge opp gode tilbud i kommunene, og DPS-er i spesialisthelsetjenesten. Spesielt er det viktig å styrke DPS-ene, slik at de er godt rustet når eventuelle krisesituasjoner oppstår.

Flere psykologer i norske kommuner bidrar også til at kommunehelsetjenesten har blitt et mer komplett og fullverdig tjenestetilbud. Ordningen fra 2009 med tilskudd til utprøving og rekruttering av psykologer i kommunene har resultert i 130 nye psykologstillinger over hele landet.

Det forventes mye av norske kommuner. Det har jeg lang erfaring med, som ordfører i 16 år i Ringsaker. Med en vekst i kommuneøkonomien på hele 61 000 mill. kr fra 2005 er forventningene til kommunesektoren store. Denne veksten er avgjørende for at kommunene kan innfri også på dette området. Men alle kommuner kan ikke alene gjøre denne jobben. Til det er mange av kommunene for små, og derfor er interkommunalt samarbeid avgjørende for at også de minste kommunene kan utvikle tjenestetilbud innenfor psykisk helse.

Som tidligere lokalpolitiker reagerer jeg noe på den detaljeringsgrad som framvises i forslagsstillernes mange forslag. Her synliggjøres ikke mye tiltro til det kommunale sjølstyret. Etter min mening må kommunene med sin forskjellighet når det gjelder geografi, størrelse – både i areal og antall innbyggere – og ikke minst i måten å organisere virksomheten på, også gis frihet til å tilpasse disse tjenestene til sin øvrige virksomhet.

Det er så langt lagt godt til rette for å forankre psykisk helse i det brede helsevesenet. Det er tatt gode løft for å styrke kvalitet, kapasitet og kompetanse, til nytte og glede for brukerne. Vi er ikke i mål, men vi er på god veg. Gjennom en årlig opptrapping av ressursene til psykisk helse og gjennom Samhandlingsreformen ligger samhandlingsarenaen åpen for utvikling av gode tiltak for dem som på kort eller mer langvarig basis har behov for behandling eller støttetiltak for å gjøre hverdagen lettere.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [14:15:39]: Psykiske lidelser er ofte sykdommen som ikke synes, men som likevel kan gjøre ufattelig vondt. Den rammer de fleste i større eller mindre grad en eller annen gang i livet, og heldigvis, for de fleste går det over.

Vi vet mye om å få hjelp på et tidlig stadium, og lavterskeltilbudene i kommunen er derfor særdeles viktige. Mye godt arbeid gjøres over det ganske land, mye takket være de øremerkede midlene som lå i Opptrappingsplanen for psykisk helse. Vi har dessverre blitt gjort kjent med at enkelte kommuner har bygget ned noe av det vi oppnådde, noe som er sterkt beklagelig. Dette bildet bekreftes av diskusjonsrapport fra SINTEF. Tidlig hjelp på et lavt nivå er alle parter tjent med, og det må hegnes om.

Siden vi i disse dager også jobber med omsorgsmeldingen og folkehelsemeldingen, er dette forslaget også viktig sett i sammenheng med disse. Også sett i forhold til arbeidslinjen og uførestatistikk anser jeg forslaget som viktig.

Samhandlingsreformens intensjon medfører et behov for å bygge ut tilbudet i kommunene, men en nedbygging innen spesialisthelsetjenesten kan ikke og må ikke skje før vi har fått på plass gode tilbud i kommunene. Dessverre ser vi at nedbyggingen innen spesialisthelsetjenesten har startet opp, og både ansatte og pårørende roper et varsko, da de mener at stadig sykere mennesker skrives ut for tidlig og sendes over til kommunene, som ikke har nok kompetanse til å ta seg av dem på en god nok måte.

Hvis vi mener noe med våre vakre ord om å få ned tallet på tvangsinnleggelser og tvangsmedisineringer, og hvis vi mener noe når vi sier at vi vil ha ned antall selvmord, må helsekjeden henge sammen på en god måte. Fremskrittspartiet støtter derfor Venstres bekymring for at nedbyggingen i spesialisthelsetjenesten går fortere enn kommunene er i stand til å bygge opp.

Siden vi aldri nådde alle våre mål i opptrappingsplanen, har Fremskrittspartiet vært opptatt av fortsatt øremerking av midler, og vi ønsker oss en ny opptrappingsplan og fremmer dette i dag.

Et annet viktig grep Fremskrittspartiet ønsker å ta, er å finansiere psykologene på samme måte som fastlegene. Vi er kjent med at mange private psykologer har ledig kapasitet, men uten avtale hjelper det ikke om pasienten har en henvisning. Pasienten må enten velge å vente uforholdsmessig lenge, eller betale selv. Dette er igjen et eksempel på en todeling av helsevesenet som Fremskrittspartiet ikke vil sitte stille og se på. Ledig kapasitet skal brukes for dem som sliter.

Ved utgangen av 2012 sto det 12 400 i behandlingskø for psykiske lidelser, gjennomsnittlig ventetid hadde økt, og det ble registrert 1 400 brudd på behandlingsgarantien. I tillegg har det blitt avdekket juks med ventetidene.

Dette er tall og signaler som Fremskrittspartiet ikke ser at regjeringen tar skikkelig inn over seg. Deres svar er at ingen andre regjeringer har overført mer penger til kommunene. Selvfølgelig har de det, vi blir stadig flere mennesker, stadig flere oppgaver flyttes over til kommunene, og i tillegg har vi prisvekst og lønnsvekst. Det må være utrolig trist å fronte en politikk som handler bare om penger og system framfor mennesker.

Det er derfor gledelig å konstatere at det er en felles vilje innen opposisjonen til å rette opp i ventetider, køer, mangler og svakheter. Mange av dem som sliter psykisk i dag, har ikke tid til å vente. Et blikk på denne saken sier meg at det er nettopp det de må, enten de vil eller ikke.

Jeg tar herved opp de forslagene som Fremskrittspartiet alene eller sammen med andre har i denne saken, de forslagene vi er med på som ikke allerede er tatt opp.

Presidenten: Representanten Kari Kjønaas Kjos har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Kjersti Toppe (Sp) [14:19:44]: Vi har hatt veldig mange saker om det psykiske helsetilbodet både dette året og dei andre åra. Eg synest det er veldig positivt at Stortinget er opptatt av tilbodet til denne pasientgruppa. Psykiske lidingar er ei stor sjukdomsbelastning i alle vestlege land, òg i Noreg, og større vil den verta dersom prognosane er riktige.

Eg deler intensjonen bak representantforslaget. Det er fremja ei rekkje forslag som i og for seg er gode, men som eg meiner er varetatt i stor grad. Eg vil påpeika at evalueringa av opptrappingsplanen nettopp viste at det var dei personane med milde, moderate psykiske plager som kanskje ikkje hadde fått den største forbetringa i tilbodet sitt, og det må vi ta på alvor no.

Forslagsstillarane meiner at det viktigaste grepet for å førebyggja psykiske lidingar er å tilby innbyggjarane betre psykisk helsehjelp i kommunane. Eg er heilt einig i at vi må forbetra lågterskeltilbodet i kommunane – då er kommuneøkonomi veldig avgjerande – og at vi kan få gode skulehelsetenester og helsestasjon, som vi no med folkehelsemeldinga har levert ein auke på. Det er veldig bra at skulane kan tilsetja skulepsykologar, og at vi får fleire kommunepsykologar. Det er eg veldig opptatt av. Det har vore ei forbetring, men det er kjempeviktig at PPT er eit lågterskeltilbod som fungerer.

Så står det i innstillinga om fastlegane at

«målet må være lavterskeltilbud i kommunene hvor det er mulig å få rask hjelp uten henvisning».

Det er eg einig i, men det må òg vera sånn at fastlegen skal vera eit lågterskeltilbod. Då må tilgjengelegheita vera god, og dei må òg ha kompetanse på dette feltet.

Så er eg ikkje einig i at det viktigaste førebyggjande tiltaket er betre helsehjelp i kommunane. Det viktigaste førebyggjande tiltaket skjer utanfor helsevesenet. Det skjer i barnehagen, det skjer i skulen, det skjer i arbeidslivet, det skjer i samfunn som førebyggjer einsemd og isolasjon. Folkehelsemeldinga er kanskje det viktigaste førebyggjande opp mot psykiske lidingar. Fysisk aktivitet er eit vedundermiddel, som verkar mot hjerte- og karsjukdomar. Men det verkar òg mot lettare psykiske lidingar at ein er i fysisk aktivitet. Kanskje ein time fysisk aktivitet i skulen er der vi kan gjera mest for barn og unge for å førebyggja lettare psykiske lidingar.

Så til det som står om at psykisk helse og rus ikkje er ein del av Samhandlingsreforma. Eg vil påpeika at det er så absolutt ein del av Samhandlingsreforma. Det er med i avtalane som er mellom kommunar og helseføretak. Sånn sett er jo heller ikkje kirurgi med i dei finansielle ordningane, men vi snakkar jo ikkje om at ikkje kirurgiske pasientar er ein del av Samhandlingsreforma. Dette er ei kommunehelsetenestereform, der meir behandling skal verta gitt nærmare, og det gjeld alle pasientgrupper. Men det er riktig at for rus og psykisk helse skal og må det – det har vi òg varsla i rusmeldinga – innlemmast i dei finansielle ordningane når det ligg til rette for det, og så snart det ligg til rette for det.

Til slutt vil eg nemna det som står omtalt om at det er ei bekymring at det iallfall enkelte plassar skjer ei omlegging for raskt frå døgntilbod til distriktspsykiatriske senter og til kommunehelseteneste for psykiske lidingar. Den omlegginga skjer utan at det er bygd opp tilsvarande kompetanse lokalt. Det har eg sett eksempel på. Eg er bekymra for det, og er derfor veldig glad for at helseministeren har signalisert at dette skal det koma ein gjennomgang av, sånn at en ser at dette ikkje skjer.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [14:24:24]: Innledningsvis vil også jeg slutte meg til rosen til forslagsstillerne. Det er flott at Venstre engasjerer seg på dette området, og at det kommer fram til tross for at man ikke er representert i helsekomiteen i denne perioden.

Psykiske lidelser er en av vår tids viktigste folkesykdommer. Komiteen er enig i at det er viktig å forebygge psykiske lidelser, og at det best kan skje ved at en tilbyr bedre psykisk helsehjelp i kommunene. Målet må være lavterskeltilbud i kommunene, hvor det er mulig å få hjelp raskt uten henvisning fra lege. Dessverre er vi langt unna dette målet i dag.

Det er stort behov innen psykisk helsevern. Ventelistene er lange. 9 000 nordmenn venter på behandling, og systemet for å få time er mange steder i landet vanskelig. Ja, tall fra Norsk pasientregister viser at gjennomsnittlig ventetid innen psykisk helsevern for voksne har økt fra 2011 til 2012. Samtidig registrerer vi over 1 400 brudd på behandlingsgarantien. Antall kliniske psykologer med driftsavtale har også gått ned de siste årene.

Opptrappingsplanen for psykisk helse 1999–2008 var en viktig satsing på dette feltet. Mange mål ble nådd, men ikke alle. SINTEF-rapporten fra tidligere i år viser at de siste årene har det blitt færre årsverk per innbygger innen psykisk helsearbeid i kommunene, både for voksne og barn. Kommunene prioriterer midler til bolig med fast personell, men reduserer innsatsen for hjemmetjenester, behandling, dagsenter og aktiviteter. Dette er stikk i strid med Samhandlingsreformen, som i stor grad handler om å satse på forebygging og tidlig innsats for å hindre forverring av sykdom. Når det gjelder barn og unge, ser vi at årsverksinnsatsen innen skolehelsetjenesten og helsestasjon er blitt skjermet for nedgang – det er veldig bra – mens behandling, oppfølging, aktiviteter og kulturtiltak er blitt redusert.

På sykehusene har det etter opptrappingsplanen for psykisk helse vært en økning i antall polikliniske timer, men en utflating i antall døgnopphold. Det er i tråd med opptrappingsplanen og er bra. Men pasientene ligger kortere inne – de som ligger der. Vi vet og får høre fra ansatte i kommunene at man nå må nedprioritere forebygging og tiltak for barn og unge for å klare å ta seg av dem som tidligere var på sykehus. Vi må da spørre om vi har fått den opptrappingen som vi ønsker.

Kristelig Folkeparti mener at noe av årsaken til dagens situasjon er at opptrappingsplanen for psykisk helse ble avsluttet for tidlig. Vi mener vi trenger en ny opptrappingsplan innen psykisk helse med øremerkede midler og inntil disse helsetjenestene har nådd det riktige nivået. En slik opptrappingsplan må samordnes med Samhandlingsreformen i forhold til at vi skal ha egne finansierings- og organisasjonsmodeller når det gjelder rus og psykiatri. Vi fremmer i dag forslag om det.

Kristelig Folkeparti fremmer også forslag der vi

«ber regjeringen opprettholde tilbudet i spesialisthelsetjenesten innenfor psykisk helsevern, samtidig som kommunene sikres tid og ressurser til å få bygget opp egen kompetanse på feltet».

Så noen stikkordsmessige ting i forhold til innstillingen: Kristelig Folkeparti mener at vi må styrke tilskuddsordningen for ambulerende psykisk helseteam. Vi har nylig fremmet et representantforslag om styrking av familievernet. Vi fremmet i denne sammenheng følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om en opptrappingsplan for familievernet.»

Forslaget fikk under voteringen her i salen kun støtte fra Kristelig Folkepartis representanter, men Venstre har i dag et nokså lignende forslag til behandling.

En samlet komité mener også det er nødvendig å styrke helsestasjoner og skolehelsetjenesten med flere helsesøstre. Vi fremmer i dag et forslag om en nasjonal opptrappingsplan for helsestasjoner, i tråd med de anbefalingene som har kommet fra fagdirektoratet.

Jeg tar med dette opp de forslag som Kristelig Folkeparti fremmer alene i denne sak.

Presidenten: Representanten Line Henriette Hjemdal har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Inger Johanne Bjørnstad (V) [14:29:09]: Psykisk helsetilbud var i mange årtier et stebarn i helseomsorgen, fram til ganske nylig. Det tar tid å snu en stor skute, det vet vi jo. Vi vet også at det er enklere å forebygge enn å helbrede. Psykisk helse er ikke noe unntak.

Venstre mener at tilgjengeligheten av tjenester for personer med både lettere og tyngre psykiske lidelser i dag er for dårlig. Ventelistene er for lange, og det er tilfeldig hvem som får hjelp, og når. Dagens kø gjør at små psykiske problemer blir store, alvorlige og livstruende. Jeg vil peke på at det er stor usikkerhet knyttet til finansieringsordningene mellom spesialisthelsetjenestene og kommunene, og at dette sammen med en presset kommuneøkonomi hindrer kommunene i å forberede seg til at Samhandlingsreformen også skal inkludere psykiske helsetjenester i 2016.

Det er etter vår oppfatning uheldig at behandlingskapasiteten innen spesialisthelsetjenesten allerede nå synes å ha blitt trappet ned, uten at helsetilbudet er bygget opp i kommunene. Det er nødvendig å tenke nytt innen psykisk helse. Målet må være lavterskeltilbud i kommunene, hvor det er mulig å få rask hjelp uten henvisning.

Venstre mener at et godt utbygd psykisk tjenestetilbud i kommunen vil gi store besparelser for helsevesenet. Mange psykiske vansker kan betraktes som normale reaksjoner på uvanlig store belastninger, og gjennom en godt utbygd førstelinjetjeneste i kommunen kan man forhindre at små problemer får utvikle seg til å bli store og dyre helseutfordringer som havner i spesialisthelsetjenesten. Flere må få hjelp til å håndtere utfordringer knyttet til normale livssituasjoner som f.eks. skilsmisse, fødselsdepresjoner, dødsfall osv.

I 2009 mottok ca. 70 pst. av voksne med psykiske lidelser både kommunale behandlingstjenester og behandling i spesialisthelsetjenesten. Det er etter mitt syn stor grunn til å tro at mange problemer som havner i spesialisthelsetjenesten, ville blitt løst i førstelinjetjenesten, dersom denne var et godt utbygd tilbud i kommunene. I dag fører mangel på lavterskeltilbud til at pasienter raskere henvises videre, noe som igjen fører til lange ventelister, og som igjen kan føre til at mange blir sykere mens de venter på hjelp. Dette er etter Venstres syn samfunnsøkonomisk ulønnsomt, i tillegg til at det forringer livskvaliteten til det enkelte mennesket.

Venstre er kjent med Helsedirektoratets tilskuddsordning til psykologer i kommunehelsetjenesten. Vi mener dette er et prisverdig virkemiddel som ble lansert i 2009 for å rekruttere flere psykologer til kommunene. Jeg vil imidlertid understreke at dette ikke er nok. I snitt har to av tre kommuner ikke én eneste psykolog ansatt. En midlertidig tilskuddsordning er langt ifra tilstrekkelig for å sette kommunene i stand til å innfri forpliktelsene etter helse- og omsorgstjenesteloven, og for å kunne tilby innbyggerne et lavterskeltilbud, som Venstre mener er nødvendig.

Informasjon og opplysning er hjelp til selvhjelp. Her gjør helsetjenesten i kommunene en viktig jobb. Ett eksempel: Vi ser at faste tider for helsetjenesten på ungdomsskolene og videregående skoler har gitt betydelige og økende besøkstall. Vi ser også at flere gutter tar kontakt. En nasjonal opptrapping for helsestasjonene og skolehelsetjenesten mener jeg er et svært viktig tiltak som kan gi langsiktig effekt.

Til slutt vil jeg ta opp de to forslagene som er omdelt i salen.

Presidenten: Representanten Inger Johanne Bjørnstad har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Statsråd Jonas Gahr Støre [14:33:30]: La meg også slutte meg til dem som deler representantene Skei Grande og Tendens engasjement på dette feltet. Jeg tror vi alle gjør det når det handler om å sette dette spørsmålet på en samfunnspolitisk dagsorden.

Vi har de siste fem årene videreført retning og verdier i opptrappingsplanen. Bedre forståelse og ny kunnskap om hvordan vi best behandler psykiske lidelser synliggjør behovet for omstilling, lokale tiltak og nedbygging av tradisjonelle sykehusfunksjoner. Nye arbeidsmåter legger til rette for oppsøkende virksomhet, fleksible ordninger, nært samarbeid mellom kommuner og spesialister, mer åpenhet, sterkere brukerrolle, samspill med arbeidsliv og skole og ikke minst en bedre forståelse for hva verdighet innebærer.

Vi skal fortsette arbeidet med å utvikle gode, lokalbaserte tjenester – tilpasset lokale forhold. Noe av det viktigste vi kan gjøre da, er å styrke kommuneøkonomien, noe som styrker kommunenes evne til å etablere lokale tjenester.

Omfang og konsekvenser av psykisk sykdom kan reduseres med systematisk helsefremmende og forebyggende arbeid. Det er håpefullt. Det er viktig at vi her ikke bare ser på reparasjonssiden, men også den store forebyggingssiden, som retter søkelyset mot mange forhold i vårt samfunn som kan bidra til psykisk uhelse. Mye forebygging skjer og må skje utenfor helsetjenestene, gjennom f.eks. barnehage, skole og arbeidsliv. Samtidig skal de som allerede har blitt syke eller står i fare for å bli det, få tilbud om gode tjenester på riktig nivå. Derfor har regjeringen styrket etableringen av lavterskeltjenester og arbeidet for godt samarbeid mellom de kommunale helse- og omsorgstjenestene og spesialisthelsetjenesten. Samarbeidet mellom spesialist og kommune er bl.a. tuftet på de lovpålagte samarbeidsavtalene som følger av Samhandlingsreformen. Det kommer stadig flere slike avtaler, og jeg ser at kvaliteten på dem løftes.

La meg få understreke: Rus og psykisk helse har vært en del av Samhandlingsreformen fra dag én. Selv om det gjenstår å utarbeide en del økonomiske virkemidler, er det fullt og helt en del av reformen. Vi arbeider hver dag for å få til et enda bedre samarbeid mellom kommuner og sykehus. Ett eksempel er ACT-teamene, hvor kommuner og spesialisthelsetjenesten samarbeider om å gi et faglig sterkt og individuelt tilpasset tilbud til dem som trenger det mest.

Gjennom modellforsøket med rekrutteringstilskudd til psykologer i kommunene høstet vi gode erfaringer om hvordan kommunene best kan nyttiggjøre seg psykologkompetanse. Helsedirektoratet legger i disse dager fram evalueringen av forsøket. De gode resultatene legger grunnlaget for at vi har styrket rekrutteringstilskuddet ytterligere i år.

Jeg registrerer at enkelte tar til orde for å endre finansieringen av psykologtjenestene til individuelle refusjonsordninger. Det vil bety at vi mister det positive, nemlig at psykologene ikke arbeider som spesialisthelsetjenesten. Det viktige forebyggende arbeidet som kommunepsykologene i dag bidrar med, passer ikke nødvendigvis inn i et individuelt refusjonssystem. Derfor er det noe vi ikke går inn for.

I interpellasjonen fra representanten Hjemdal i slutten av april trakk jeg fram sju grep som kan gjøre et allerede godt felt enda bedre. Flere av disse grepene speiles også av forslagsstillerne:

• flere faste psykologer i kommunene

• styrking av helsestasjons- og skolehelsetjenesten

• økt innsats for gode forebyggende lavterskeltilbud i kommunene

• bedre brukermedvirkning og mindre tvang

Jeg leser representantenes forslag som et uttrykk for at det er stor tverrpolitisk enighet om disse grepene og er glad for at representantene også ønsker større åpenhet om psykisk helse. Det kan være fristende å svare på alle behov ute i kommunene med flere opptrappingsplaner. Jeg forstår intensjonen, men etter en opptrappingsplan er det avgjørende at feltet finner sin naturlige plass i den samlede helsetjenesten. Det er ikke mangel på prioritering å høre hjemme i den samlede helsetjenesten.

Vi har et godt psykisk helsevern og en god psykisk helsetjeneste i kommunene, men også disse fagområdene må utvikle seg i takt med ny kunnskap. De kan bli bedre. Det er mangler, og vi arbeider med å rette dem opp. Omstilling i spesialisthelsetjenesten er nødvendig for å få til god utnyttelse av ressursene, slik at vi kan hjelpe flere på en raskere og bedre måte. I oppdragsdokumentet til helseregionene har jeg derfor stilt krav om at DPS-ene, de distriktpsykiatriske sentrene, må styrkes, slik at de kan håndtere akutte situasjoner og kriser, uavhengig av når på døgnet situasjonen oppstår. Jeg har også tatt initiativ til en bredere kartlegging av dagens situasjon på feltet og gjort det klart at jeg vil legge fram et revidert målbilde på det psykiske helsefeltet. På den måten vil vi tilpasse virkemiddelbruken best mulig og være trygge på at tiltakene vi setter inn, drar feltet i riktig retning.

Forutsetningene ligger til rette for å lykkes med god forebygging og gode psykiske helsetjenester, i både sykehusene og kommunene. Vi må følge med på utviklingen, gi gode og riktige incitamenter og lytte til brukere og pårørende. Jeg ønsker større åpenhet om psykiske lidelser. Jeg vil ha større åpenhet gjennom mer brukermedvirkning, mindre bruk av tvang, og jeg ønsker mer åpenhet og diskusjon om de faglige utfordringene som vi i dag bl.a. løser gjennom en omstilling av feltet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [14:38:37]: Jeg skal benytte anledningen til å stille et spørsmål som jeg har lovet noen pårørende å stille. Jeg får en del henvendelser fra pårørende som opplever at deres kjære er så syke at de på dårlige dager ikke vil gå ut. Dette medfører at de ofte ikke møter til den sterkt tiltrengte behandlings- eller samtaletimen de har blitt gitt. De etterlyser mer enn en faktura for ikke å ha møtt opp.

Vil statsråden gjøre noen grep for de som bor hjemme, og som trenger psykisk bistand, men som ikke greier å nyttiggjøre seg det tilbudet de faktisk blir gitt?

Statsråd Jonas Gahr Støre [14:39:16]: Vi har i det siste blitt kjent med at antallet som ikke møter til avtalt time, er høyt. Jeg er veldig klar over at det blant dem befinner seg ikke nødvendigvis unnasluntrere, men veldig mange som er i en sårbar situasjon, hvor det faktisk også er en forklaring på hvorfor de ikke kan stille. Derfor har jeg vært varsom med å følge det forslaget som noen kommer med, nemlig at man må skjerpe gebyr og straff – for å si det på den måten – for ikke å bruke en time. Det er mer komplekst enn som så. Men jeg tror at vi har et økt behov for å minne dem som har time, om at de har time, følge dem aktivt opp med callsentre, SMS og – om nødvendig – oppsøkende virksomhet. For den gruppen som representanten beskriver, tror jeg veldig mye ligger i det vi har gjennom oppsøkende virksomhet, ACT-team, samarbeid mellom spesialisthelsetjeneste og kommunehelsetjeneste – som ser den enkelte ut fra de behovene den enkelte har. Da må vedkommende ses i sitt hjemmemiljø, i sitt bomiljø og på sin arbeidsplass for å kunne få bedre tilbud om tilstanden er så dårlig at vedkommende ikke klarer å bevege seg ut fra hjemmet.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Karin Yrvin (A) [14:40:37]: Noe av det viktigste når en blir syk, er å få hjelp. Men for mange kan veien til psykolog være lang. En vet ikke hvordan en skal få kontakt med psykolog, og det kan være vanskelig å få time. Særlig kan det gjelde der det er lettest å gjøre noe, nemlig for dem som har lettere depresjoner og angst.

Mange mennesker kjemper daglig mot depresjoner. De klarer å fungere, få ser dem, men det koster dem mye å gå på jobb. Mange kjenner på sterk uro og indre angst og kan ha store vansker med å sove, selv om de framstår som rolige, ressurssterke og dyktige på utsiden. Dette reduserer livskvaliteten betraktelig og hindrer optimal fungering.

Mange kan kjenne på flere av disse symptomene og mene at det ikke kan være så ille, siden de ytre sett fungerer like bra som befolkningen for øvrig. De kan få det bedre med hjelp, men det er viktig at hjelpen er nær, og at det er lav terskel.

Det er bevilget 10 mill. kr til et kommunalt forankret pilotprosjekt som heter Rask psykisk helsehjelp. Målet med pilotprosjektet er å prøve ut en modell for å gjøre behandling for angst og depresjon lettere tilgjengelig i befolkningen. Det ble i 2012 utviklet en opplæringspakke i kognitiv terapi tilpasset Rask psykisk helsehjelp, og det er lyst ut tilskuddsmidler til kommuner som ønsker å starte opp et slikt tilbud. Det er gøy å se hvordan tilbudene nå sprer seg i disse kommunene.

Prosjektet skal baseres på kognitiv terapi og veiledet selvhjelp basert på kognitiv terapi. Kognitiv terapi handler om å endre tankemønstre som ikke er bra for en. Det skal endre automatiserte tanker.

Rask psykisk helsehjelp skal være et kommunalt lavterskeltilbud for mennesker med lettere og moderate angst- og depresjonsvansker. Det skal være gratis for brukerne, gi direkte hjelp uten henvisning og gis av kompetent personell. Metoden har dokumentert positiv effekt på mild og moderat angst og depresjon.

Dette er eksempel på et lavterskeltilbud som har mye for seg, og som bør videreutvikles. Det kan føre til bedre livskvalitet for mange.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.