Sonja Irene Sjøli (H) [12:27:55]: Habilitering og rehabilitering har gjennom flere år vært løftet fram av et enstemmig storting som en av de viktigste helsepolitiske satsingsområdene fremover. Det har vært en lovpålagt oppgave for kommunene siden 1984, og den individuelle retten til tilbudet er nedfelt i lov og forskrift. Mange får et godt rehabiliteringstilbud, men det er altfor mange som ikke får denne rettigheten oppfylt.

De fleste opplever en imponerende helsetjeneste i en akuttfase med hjerteinfarkt, slag, i forbindelse med en trafikkulykke eller ved en prematur fødsel. Men når blålysene er skrudd av og hverdagen kommer, opplever mange at hjelpen svikter.

Det er mange eksempler: Bare 60 pst. av slagrammede får tilbud om behandling i slagenheter som har dokumentert gode resultater med tanke på redusert dødelighet, alvorlig funksjonshemning og behov for sykehusopphold. Bare én av fem hjertepasienter får rehabilitering, selv om dette vil gi betydelig raskere bedring. Helsetilsynet har slått alarm om at tilbudet til funksjonshemmede barn svikter over hele landet, og at barna dermed mister muligheten for å utvikle sitt potensial.

Tidligere helseminister Gabrielsen fra Høyre startet arbeidet med en handlingsplan for rehabilitering. Etter regjeringsskiftet i 2005 ble dette fulgt opp med et løfte i regjeringen Stoltenbergs Soria-Moria erklæring om at de ville sørge for rehabilitering til alle som trenger det.

I 2006 sa en enstemmig helse- og omsorgskomité følgende:

«Komiteen mener det er svært viktig å sikre rehabilitering og opptrening til alle som trenger det. God rehabilitering og opptrening gir solide gevinster for samfunnet og den enkelte pasient og reduserer behovet for nye sykehusopphold.»

Og videre:

«Komiteen mener at habilitering og rehabilitering må bli det neste store satsingsområdet i helsesektoren. En slik satsing vil bidra til bedre livskvalitet og større grad av selvstendighet for pasientene, samtidig som behovet for omsorgstjenester kan reduseres.»

Verken forpliktelsen fra Soria Moria-erklæringen eller den enstemmige anmodningen fra Stortingets helse- og omsorgskomité er blitt fulgt opp av regjeringen. I statsbudsjettet for 2008 la regjeringen fram en nasjonal strategi for habilitering og rehabilitering. Strategien var imidlertid uforpliktende og sikret på ingen måte at rehabilitering ble et helsepolitisk satsingsområde. Tvert imot, nedprioriteringen av rehabiliteringsområdet bare fortsatte. I budsjettet for 2009 ble den eneste øremerkingen til rehabilitering fjernet. Pengene som ble brukt til kjøp av tjenester ved private og ideelle opptrenings- og rehabiliteringsinstitusjoner, ble innlemmet i basisoverføringene til de regionale helseforetakene. Dette var stikk i strid med den nasjonale rehabiliteringsstrategien som regjeringen hadde fremmet året før. Og slik har det fortsatt. Tilbudet ble svekket ytterligere ved at helseforetakene som følge av Samhandlingsreformen fraskriver seg mye av ansvaret for rehabilitering og legger ned tilbud.

Høyre og de andre opposisjonspartiene, fagfolk og rehabiliteringsinstitusjoner er ofte blitt anklaget for svartmaling når vi har påpekt svikt og manglende satsing. Men vi husker alle rehabiliteringsaksjonen, bestående av mer enn 45 pasientorganisasjoner, institusjoner og fagforeninger som bl.a. demonstrerte utenfor Stortinget år etter år mot flertallsregjeringens manglende satsing. De kom med verdifull kunnskap og verdifulle innspill til både storting og regjering. Da aksjonen gjorde opp status etter fire år, uttalte organisasjonene at bruddet på løftet om opptrening til alle som trenger det, var et av Stoltenberg-regjeringens klareste løftebrudd. Deretter la de ned sin virksomhet. De ga rett og slett opp.

Riksrevisjonens rapport fra 2012, Dokument 3:11 for 2011–2012, bekrefter det mange visste, men det er allikevel nedslående lesning. Rapporten viser at det ikke har vært noen dokumenterbar styrking av rehabiliteringstilbudet i spesialisthelsetjenesten siden 2005. På de områdene hvor innsatsen lar seg måle, ser den ut til å ha gått ned.

Rapporten viser videre at sengekapasiteten og antallet oppholdsdøgn er redusert, mens ventetiden har økt. Det har også kommet fram store variasjoner i tilbudet til pasienter rundt omkring i landet. Rapporten peker på at det ikke foreligger metoder for å registrere behovet for rehabilitering og følgelig heller ingen oversikt over det reelle behovet. Riksrevisjonen mener imidlertid at det er underdekning, og at informasjon om sengeplasser, ventetider, liggedøgn og gjennomsnittlig liggetid er viktige mål for å vurdere utviklingen i kapasitet. Aktivitet målt i DRG-poeng viser en reduksjon innen både vanlig og spesialisert rehabilitering. Det er også store uklarheter og utfordringer i samspillet mellom spesialisthelsetjenesten og kommunene.

Det viser seg også at det kun er få kommuner som har et tilbud som med rette kan kalles rehabilitering, og 20 pst. av kommunene har ikke opprettet lovpålagt koordinator. Åtte av ti kommuner mener spesialisthelsetjenesten mangler kompetanse om tiltakene og tjenestene de tilbyr, og spesialisthelsetjenesten sier kommunene mangler kapasitet for å følge opp det som anbefales faglig. Samhandlingsreformen har ført til at flere skrives ut fra sykehusene til kommunehelsetjenesten før de er i stand til å klare seg selv. Allerede korte sykehusopphold blir enda kortere, noe som gir kommunene et større ansvar for oppfølging av pasientene. Det er derfor viktig med effektive, gode rehabiliteringstiltak.

Ny forskning viser også at eldre med nedsatt funksjonsevne blir rehabilitert raskere på rehabiliteringssenter enn på sykehjem, og det bør få konsekvenser for hvordan kommunene organiserer rehabiliteringstilbudet.

Det var et tankevekkende innlegg i VG l7. april som var kalt «Det svarte hullet i helsevesenet», av Lill-Ann Schjelderup og Inger Lise Skaar. De beskriver det «svarte hullet» mellom utskrivning fra sykehuset til tilbakevending til hverdagen, hjem og arbeid. De sier at det som så fint kalles Samhandlingsreformen, opplevde de på kroppen som en ansvarspulveriseringsreform. De fikk beskjed om at de måtte på sykehjem før de kunne komme hjem. De beskriver i sitt innlegg mange av de forhold som Riksrevisjonen, fagfeltet, Høyre og de andre opposisjonspartiene har påpekt og tatt opp med regjeringen her i Stortinget gang på gang – uten at det har vært til noen særlig nytte.

Så i sum er det klart at rehabilitering, tross mange løfter, ikke er blitt prioritert. Høyre mener det er nødvendig med en tydelig politisk styring og øremerking av midler dersom vi skal lykkes med å gi rehabiliteringsfeltet et løft. Det er ikke nok å vise til økte bevilgninger til helseforetakene og håpe at et forsømt område som rehabiliteringsfeltet skal vinne den interne kampen om budsjettkronene. Det er det dokumentert at det ikke gjør.

Høyre har derfor i sine alternative budsjetter de siste årene satt av oppimot 500 mill. kr til en opptrapping innen habilitering og rehabilitering og øremerket disse midlene innenfor rammen av bevilgningen til vekst i pasientbehandlingen. Dette er en klar politisk bestilling om at midlene skal gå til de pasientene som trenger det mest. Dersom vi skal gjennomføre en satsing på rehabilitering, må vi være villige til å prioritere dette foran noe annet. Det vil være den beste investeringen for bedre livskvalitet til pasientene og flere aktive bidragsytere i samfunnet. Vårt forslag om en nasjonal, forpliktende opptrappingsplan for kvalitet, kapasitet og kompetanse innen rehabilitering med øremerkede midler står selvsagt som et av våre viktigste satsingsområder fremover. Vi mener øremerking er nødvendig i en periode, slik det også var for opptrappingsplanen for psykisk helse for å få bygd ut tilbudet.

Det er positivt at flere får poliklinisk rehabilitering, men det er en bekymringsfull nedgang i antall døgnbaserte tilbud. Vi mener kapasiteten i de private og ideelle institusjonene må utnyttes bedre. Det er et paradoks at en rekke plasser står ledige, og at gode tilbud legges ned samtidig som det er svært mange som venter på rehabilitering. En undersøkelse som NHO har foretatt nylig, viser at rehabiliteringsinstitusjonene som har avtale med de regionale helseforetakene, har ledig kapasitet tilsvarende 350 000 behandlingsdøgn, som kan gi behandlingstilbud til 17 000 mennesker. Da er det meningsløst at pasienter må vente på rehabilitering eller få et dårlig tilbud i kommunene, noen sågar ved sykehjem uten nødvendig kapasitet og kompetanse. De regionale helseforetakene blir som bukken som passer havresekken: De eier foretakene og skal kjøpe private tilbud.

Det er for stor uforutsigbarhet for de ideelle og private institusjonene. Vi mener det er behov for en uavhengig instans med god bestillerkompetanse innen rehabilitering, hvor kvalitet og kompetanse må være avgjørende, ikke bare kvantitet og pris. Avtaleperiodene må være betydelig lengre enn i dag, slik at institusjonene har den nødvendige forutsigbarhet.

Dette er blant de aller viktigste tilbudene i helsevesenet, men allikevel et svært forsømt område. Mitt spørsmål er hva regjeringen nå vil gjøre for å sikre at alle som har behov for og rett til rehabilitering og habilitering, får et forsvarlig tilbud.

Statsråd Jonas Gahr Støre [12:37:47]: Takk til representanten Sjøli for å løfte fram dette viktige spørsmålet. Jeg kan bare slutte meg til at vi deler syn på betydningen av habilitering og rehabilitering for gode pasientforløp. Det er et felt som er i sterk faglig utvikling, og som også skal speile hvordan de øvrige helsetilbudene er. Det er en utfordring, men vi har full oppmerksomhet på å gjøre dette så godt som mulig. Samarbeidet mellom ulike aktører og nivåer er viktig for at den enkelte skal få et godt tilbud. Det er viktig at dette feltet nå i større grad løftes fram som en del av det som skjer på sykehusene, av det som skjer i kommunene, og ikke minst som en del av Samhandlingsreformen.

La meg først gå til kjernen av dette med rehabilitering. Vi snakker altså om habilitering og rehabilitering, om systematisk samarbeid mellom fagfolk, pasient og nærmiljø for å nå konkrete mål for mestring, deltakelse og livskvalitet. Slike prosesser kan være tidsavgrenset eller pågå over lang tid. Noen vil ha behov for rehabilitering i perioder hele livet. Derfor må rehabilitering være en del av all innsats, behandling og pleie, og brukernes stemme skal også her være tydelig, jf. vår forrige debatt om kvalitet. Samarbeid er helt sentralt – mellom bruker og behandler, mellom yrkesgrupper, mellom nivåer og mellom etater.

Innretning og tilrettelegging av rehabiliteringstilbudet er ikke statisk. Vi ser og erfarer at også rehabilitering er i utvikling – for å kunne tilpasse det bedre, ta i bruk ny tilnærming og passe det inn i organiseringen av det samlede helsetilbudet.

Det er ikke sånn at vi ikke har gjort noe på dette feltet – det vil jeg avvise. Det viktigste løftet vi har gjort både for forebygging, behandling og rehabilitering, ligger i Samhandlingsreformen. Denne reformen legger til grunn at tilbudene skal gis nærmest der pasienten bor – rehabiliteringstilbud hvor pasienten kan bo hjemme, og som samtidig er mer kostnadseffektivt og bedre tilpasset den enkeltes behov. Tilbudet kan gis av tjenester som skal følge pasienten over tid.

I tillegg til helse- og omsorgstjenester har kommunene også tilgang til et bredt spekter av virkemidler som kan være avgjørende for gode resultater innen rehabilitering. Det gjelder for eksempel bistand til å skaffe og tilpasse bolig, formidling eller oppretting av sosiale møteplasser, nærhet til idrettsaktiviteter, tilrettelegging i skole, voksenopplæring og arbeidsforvaltning. Innenfor spesialisthelsetjenesten har vi vært opptatt av at tilbudet skal være tilstrekkelig, og at det skal sikres nødvendig kompetanse.

Innenfor spesialisthelsetjenesten ytes det tjenester i sykehus, både i sengeavdelinger, i poliklinikker, gjennom ambulante team og gjennom lærings- og mestringssentre. Disse er i sterk faglig utvikling. I tillegg har de regionale helseforetakene inngått avtaler med en rekke private rehabiliteringsinstitusjoner om tjenester innenfor ulike områder. I henhold til Samdata-rapporten fra Helsedirektoratet i 2011 var det fra 2010 til 2011 en nedgang når det gjelder antall døgnopphold i sykehus, men en økning i antall dagopphold. Også i private rehabiliteringsinstitusjoner har vi sett en økning i antall dagopphold. De midler som de regionale helseforetakene har brukt på kjøp av tjenester i private opptrenings- og rehabiliteringsinstitusjoner, har økt fra om lag 1 mrd. kr i 2005 til i overkant av 1,5 mrd. kr i 2011. Foreløpige tall fra de regionale helseforetakene for 2012 viser at de brukte om lag 1 570 mill. kr.

For morgendagens rehabilitering ønsker jeg å bruke denne debatten til å fremheve fire grep som jeg mener er nødvendige for å gi dette feltet nødvendig anerkjennelse og oppmerksomhet.

Det første grepet handler om hverdagsrehabilitering. Hver enkelt bruker skal kunne utnytte de ressurser, evner og muligheter de selv har for å mestre hverdagen. Dette var et bærende budskap også i omsorgsmeldingen sist fredag. Det er et viktig mål. I stortingsmeldingen varsler vi en faglig omstilling av omsorgstjenestene ved å legge sterkere vekt på rehabilitering, forebygging og tidlig innsats.

Hverdagsrehabilitering ble i Norge presentert gjennom et felles prosjekt der sykepleiere, ergoterapeuter og fysioterapeuter viste hva vi kan få til ved å samarbeide på tvers av profesjoner og ved å involvere hjemmetjenesten, altså fornye tilnærmingen. Helt sentralt er hvordan brukeren selv kan bidra aktivt til å gjenopprette eller bedre funksjonsnivået. Jeg tror dette er en tilnærming med betydelige muligheter, som vi vil se brukt og utprøvd i stadig større grad.

Mange kommuner er nå i gang med hverdagsrehabilitering. Vi vil bidra til at flere prøver ut modeller for tidlig innsats og slik hverdagsrehabilitering.

Jeg vil si det så sterkt at med den kunnskapen vi har i dag, bør alle kommuner prøve ut en eller annen form for hverdagsrehabilitering. Sykepleiernes, ergoterapeutenes og fysioterapeutenes kompetanse må verdsettes. Den er der og kan tas i bruk.

Det andre grepet er fritt rehabiliteringsvalg. De regionale helseforetakene har inngått avtaler med private opptrenings- og rehabiliteringsinstitusjoner. Vi verdsetter disse institusjonenes bidrag. Ved inngåelse av avtaler stilles det krav til tjenestene. Som nevnt har midlene som har gått til å kjøpe tjenester fra private opptrenings- og rehabiliteringsinstitusjoner, økt betydelig etter at ansvaret for finansiering ble lagt til de regionale helseforetakene. I 2011 var det en større andel av pasientene i disse institusjonene som hadde rett til helsehjelp, enn det var i 2010. Det kan tyde på at utviklingen går mot at flere pasienter med mer alvorlige tilstander gis tilbud i disse institusjonene nå, enn det som var vanlig tidligere.

I tråd med ordningen med fritt sykehusvalg er det vanskelig ikke å legge samme tilnærming til grunn for opptrenings- og rehabiliteringsinstitusjonene. Jeg vil arbeide for dette og har startet arbeidet med å utrede hvilke organisatoriske, juridiske og økonomiske konsekvenser en slik utvidelse vil innebære.

Det tredje grepet gjelder nye samarbeidsarenaer. Hva mener jeg med det? Jo, mange som trenger habiliterings- og rehabiliteringstjenester, opplever brudd og svikt i flyten mellom nivåene og mellom tjenestene. De erfaringene skal vi ta på alvor. Pasienter og brukere skal ikke oppleve endret tilbud som følge av slike overganger. Derfor er Samhandlingsreformens lovpålagte krav om konkrete samarbeidsavtaler mellom sykehus og kommuner så viktig. Helsedirektoratet rapporterer at alle sykehus og kommuner nå har inngått slike avtaler, og at avtalene inkluderer habilitering og rehabilitering. Det betyr at vi er godt i gang med arbeidet for å bedre pasientforløpene også på dette området. Men heller ikke her er vi i mål.

Jeg har nå tatt initiativ til å etablere en tilskuddsordning på 30 mill. kr for å utvikle piloter og opplegg for å følge opp de store gruppene med kroniske sykdommer i kommunene. Dette kan være diabetikere, kolspasienter og andre som har behov for rehabilitering, helhetlig oppfølging eller andre konkrete mestringstiltak. Dette bidrar til å gi disse menneskene en bedre hverdag og mer effektiv hjelp i nærmiljøet.

Det er viktig å etablere nye samarbeidsarenaer hvor kommuner og sykehus går sammen om å skape gode tilbud på ulike områder av helse- og omsorgstjenesten. Det gjør vi ved å gi midler til konkrete samarbeidsprosjekter mellom sykehus og kommuner i tilskuddsordninger knyttet til Samhandlingsreformen. Vi har bl.a. valgt å prioritere prosjekter som treffer de alvorligst psykisk syke, og som gjerne også har rusproblemer. Slike modeller, ACT-teamene, bidrar til bedret funksjon, bl.a. gjennom behandling og rehabilitering, tilrettelagte boligtilbud med veiledning og støtte og oppfølging knyttet til utdanning og arbeid. Vi vil videreføre og styrke arbeidet med å utvikle gode samarbeidsarenaer for rehabilitering, med vekt på flere områder, bl.a. rus og psykisk helse.

Samarbeid er også viktig i spesialisthelsetjenesten. Det er etablert regionale koordinerende enheter innenfor rehabilitering i alle de regionale helseforetakene. Disse samarbeider nå godt på tvers. Innen habiliteringstjenesten arrangeres det årlige lederkonferanser, og det er etablert et arbeidsutvalg som tar opp ulike temaer.

Så spør noen – med grunnlag i ulike observasjoner: Trapper vi ned rehabilitering i spesialisthelsetjenesten raskere enn kommunene bygger opp sin kompetanse? Også representanten stilte spørsmålet. Det er et viktig spørsmål. Det er selvsagt uønsket at det oppstår en slik utakt. Dette må vi kartlegge bedre og eventuelt skaffe tiltak mot. Derfor vil jeg ta initiativ til et rehabiliteringsforum der KS, de regionale helseforetakene, rehabiliteringsinstitusjonene og brukerorganisasjonene inviteres til å diskutere videre utvikling på dette området.

Hvordan kan vi ivareta den kompetansen vi har, samtidig som vi utvikler feltet rehabilitering til noe som i større grad enn i dag bør skje i folks nære miljø?

Det fjerde grepet er et nasjonalt nettverk for rehabilitering. Jeg merker meg at det er diskusjoner i ulike miljøer om hva habilitering og rehabilitering er, hvordan det bør innrettes, hvordan begrepet skal defineres, hvordan dette viktige fagfeltet skal videreutvikles og følges opp. En slik diskusjon er viktig, men kan fort bli en teoretisk øvelse for de få. Jeg ønsker meg tydeligere pasient- og brukerfokus på rehabiliteringsfeltet. Vi må forstå rehabilitering som et fagfelt som spenner fra hverdagsmestring til høyspesialisert innsats etter skader og sykdommer – som jeg kunne se på Sunnaas sykehus i forrige uke – og som inkluderer rehabilitering av mennesker som sliter med psykisk helse eller har rusproblemer. Jeg vil be Helsedirektoratet ta initiativ til en konsensuskonferanse og etablere et nettverk for rehabilitering, hvor ulike fagmiljøer møtes og drøfter utfordringene for habiliterings- og rehabiliteringsområdet. Jeg vil be Helsedirektoratet involvere KS i dette arbeidet.

Regjeringens strategi for 2008–2011 på dette feltet la et godt grunnlag for den utviklingen som nå skjer. Gjennom denne strategien iverksatte vi og ga tilskudd til en rekke utviklings- og samhandlingsprosjekter, og det er gjort mye for å øke kompetansen.

Vi har fulgt opp strategien med en ny samlet forskrift om habilitering og rehabilitering, individuell plan og koordinator som tydeliggjør ansvar og oppgaver i sykehus og i kommunene.

Vi har mange store satsinger som skal bidra til å videreutvikle dette feltet. Selv om mye har skjedd, gjenstår også mye. Det vedgår jeg. Derfor har jeg lansert de fire grepene som jeg mener vil bidra til at vi utvikler et godt fagfelt til å bli enda bedre.

Sonja Irene Sjøli (H) [12:47:46]: Takk til statsråden for svaret.

Det var jo en god del selverkjennelse her – at dette feltet ikke har blitt prioritert, til tross for at man i snart åtte år har hatt et flertallsstyre og har hatt muligheten. Men vi skal la det ligge.

Det som er viktig nå, er at vi ser fremover. Jeg synes statsråden her trakk opp en del linjer og hadde en del forslag som er positive. Det er ikke tvil om at det fremdeles står igjen mye før vi er i havn. Jeg kan også nevne at det nå er etablert en ny aksjon, Rehabiliteringsløftet, som fokuserer på rehabilitering, og som forlanger at det nå blir tatt et løft.

Jeg synes at de fire grepene som helseministeren la fram her, er veldig bra. Det gjelder dette med hverdagsrehabilitering, at folk får god hjelp der de bor til å mestre hverdagen sin, til å mestre livet sitt og å komme seg raskt tilbake til jobb – og at dette også gjelder dem som ikke kommer tilbake til jobb. Jeg er tilfreds med at man vil fremme et forslag om fritt rehabiliteringsvalg. Det er et forslag som Høyre har fremmet flere ganger her i Stortinget, og som har blitt nedstemt. Vi er glad for at det endelig blir en realitet.

Jeg synes også det at statsråden tar tak i det som handler om samhandlingen mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten, er svært viktig – her er vel det hullet som de som skrev innlegget i VG, snakket om – og at man også vil yte tilskudd til gode samarbeidsprosjekter.

Jeg synes dette er veldig bra at helseministeren nå legger opp til en konsensuskonferanse. Det er viktig å vite hva som virker, og hva som ikke virker, og hvordan man kan få styrket kvaliteten på de ulike tilbudene. Så det synes jeg var bra.

Det er et forhold til jeg gjerne vil ta opp, og det gjelder omleggingen av finansieringsordningen for fysioterapi i kommunene, som regjeringen innførte i 2009. Den omleggingen advarte vi mot fordi vi fryktet at det ville svekke tilbudet, og der fikk vi dessverre rett. Mitt spørsmål er om helseministeren vil revurdere denne finansieringsordningen for fysioterapeuter. Jeg har ett spørsmål til, og det gjelder kvalitetsregister for pasienter som mottar habilitering og rehabilitering. Hva tenker helseministeren om det?

Statsråd Jonas Gahr Støre [12:51:05]: Jeg vil slutte meg til mange av refleksjonene til interpellanten og igjen si at dette er en viktig debatt. Jeg vil bare på regjeringens vegne si at det kan være uenigheter om ulike tiltak, men jeg vil egentlig si meg uenig i påstanden om at regjeringen ikke har vært opptatt av rehabilitering, at vi ikke ser betydningen av det. Tvert imot, det er vi veldig opptatt av, og jeg understreker igjen det jeg sa i mitt innlegg, at dette er et fagfelt i veldig faglig utvikling. Jeg kunne selv se på Sunnaas sykehus hvordan de nå bl.a. brukte IKT og telemedisin til å drive tilrettelegging av rehabilitering ute i kommunen for pasienter som reiser hjem fra denne veldig spesialiserte rehabiliteringen, hvor de får en type hjelp de ikke kunne drømme om bare for noen år siden. Hvordan vi legger til rette for at den type tilbud kan utvikle seg og bli stabilisert for brukere, er viktig.

Jeg leste også dette oppslaget i VG, at noen hadde erfart det de kalte et hull i Samhandlingsreformen. Det er viktig at vi lærer av de erfaringene, men vi får ikke oppslag på de stedene hvor reformen virker, der det faktisk på grunnlag av avtaler mellom kommunene og sykehusene skjer en sømløs overgang og en oppfølging med en mye mer målrettet rehabilitering etter den enkeltes behov, som i dag skjer. Det er grunn til å feire og understreke det.

Jeg tror at ideen med en sånn konsensuskonferanse er viktig for å skape en mest mulig felles plattform om hva vi snakker om. Her er det desto viktigere at vi klarer å holde kontakten med fagmiljøene og de ulike forvaltningsnivåene, slik at vi også kan se hvordan de som er finansiert fra ulike kilder, kan trekke i samme retning, slik at bruker, pasienten, ikke skal oppleve at hun eller han går over det skillet.

Når det gjelder de to konkrete spørsmålene representanten stilte på slutten, vil jeg ta lite grann tid til å kunne svare på dem, så jeg kan opplyse meg ordentlig om det. Jeg kan ikke uten videre stå her og si at finansieringsordningene for fysioterapeuter i kommunene er grunnen til den negative utviklingen representanten hevder å se, men det er et godt formulert spørsmål, og jeg skal sørge for å komme tilbake og gi ordentlig svar på det.

Tove Karoline Knutsen (A) [12:53:36]: God og tilpasset rehabilitering er avgjørende for at vi skal kunne ha helhetlige og sammenhengende pasientforløp. Like viktig er det at vi har grundige analyser av hvordan og hvor rehabiliteringa skal foregå, bl.a. hvor mye som skal integreres og innbakes i pasientbehandlinga, hva som skal foregå i egne rehabiliteringsinstitusjoner, eller hva som skal gjøres i kommunehelsetjenesten.

Interpellanten viser til Riksrevisjonen, som har gjennomgått rehabiliteringsfeltet, og som bl.a. peker på noen utfordringer: Helsemyndigheter og helsevesen trenger mer kunnskap om behov og kapasitet for rehabiliteringstjenester, og helsesektoren trenger mer oppdatert kunnskap om hva slags behandling og tiltak som har best rehabiliterende effekt for de ulike pasientgruppene.

Interpellanten synes å mene at rehabiliteringsfeltet ikke har hatt vekst under denne regjeringa. Det er ikke riktig. Dersom vi f.eks. ser på kjøp av private rehabiliteringsplasser fra RHF-ene, vil vi se at dette har gått fra 996 mill. kr i 2005 til over 1,6 mrd. kr, som var beløpet for 2012. Riksrevisjonen har pekt på at det i dette bildet kan være vanskelig å se hvordan denne økninga har vært omsatt i pasientrettet rehabilitering. Det vi vet – som også statsråden påpekte – er at tendensen går fra døgnrehabilitering til dagopphold, noe som også er i tråd med faglige anbefalinger, og som når flere pasienter. Vi ser også en økning i rehabiliteringsinnsatsen i sykehusene. Et eksempel er de nye slagenhetene i indremedisinske sykehusavdelinger.

Spesialistrehabilitering må også i framtida gis både i sykehus og i egne institusjoner. Derfor er det viktig at RHF-ene inngår avtaler med de beste rehabiliteringsinstitusjonene, med rammer som ivaretar kontinuitet og kvalitet. Det er et syn jeg tror det er brei enighet om i Stortinget.

I det helsepolitiske programmet som Arbeiderpartiets landsmøte nylig vedtok, understrekes betydninga av tidlig innsats, god hjemmerehabilitering og sterkere tverrfaglige pasientforløp – helt i tråd med Samhandlingsreformen. I den forbindelse vil jeg nevne at Helsedirektoratet for ca. et år siden la fram en rapport basert på anbefalingene fra et bredt sammensatt utvalg som så på oppgave- og ansvarsfordelinga mellom spesialistrehabilitering og kommunal rehabilitering, en rapport som vil danne grunnlag for de veivalgene vi skal gjøre for feltet framover.

Til tross for flere positive trekk trengs det utvilsomt en større satsing på rehabilitering i kommunene. Det er nesten 85 pst. av kommunene som har egne senger for rehabilitering. Antall senger har økt fra vel 1 500 til over 2 000 i tida fra 2005 og fram til 2010. Det har også blitt bedre arbeidsdeling for rehabilitering mellom sykehus og kommuner, ca. halvparten av kommunene har inngått avtale med sine sykehus. Ambisjonen må være å styrke satsinga i alle kommunene, både når det gjelder koordinerende enhet, individuell plan og gode samarbeidsavtaler.

Helseministeren har nylig lagt fram et svært viktig forslag til justering når det gjelder fritt sykehusvalg. Fra at dette var en ordning som den enkelte pasient hadde det fulle og hele ansvar for å finne ut av, har statsråden foreslått å gi sykehusene og HELFO ansvar for å finne riktige tilbud og gi veiledning og konkrete råd om alternativer, slik at alle pasienter skal ha samme mulighet til å benytte ordninga.

Det var Stoltenbergs første regjering som innførte fritt sykehusvalg, noe som var en viktig pasientrettighet, og som ga mulighet til fornuftig ressursutnyttelse av kapasiteten ved offentlige sykehus eller sykehus som har avtale med det offentlige. Fritt sykehusvalg er altså ikke fri shopping i et eller annet diffust helsemarked etablert med utgangspunkt i investorbehov for avkastning, men tilbud basert på avtale med det offentlige helsevesen, som igjen baserer seg på politiske vedtak om prioriteringer og fordelinger.

Det er imidlertid god grunn til å hilse velkommen den nylig foreslåtte endringa for fritt sykehusvalg. I 2010 kom nemlig en undersøkelse i regi av Teknologirådet som klart viste at fritt sykehusvalg først og fremst har blitt benyttet av de friskeste og mest oppegående pasientene, pasienter med høyere utdannelse som er kjent med sine rettigheter, og pasienter som er vant til å navigere i informasjonsflommen. Den undersøkelsen bekreftet mine bange anelser om at de fleste av oss nok ikke er i vår skarpeste shoppingmodus når vi er pasienter – som høyresida gjerne vil ha det til. Med den nye innretninga på fritt sykehusvalg kan det være interessant å se på hvordan den samla spesialistrehabiliteringa kan komme inn under samme ordning som de ordinære sykehusene, som også helseministeren redegjorde for i sitt svar til interpellanten, og det ser jeg fram til.

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [12:58:52]: «Ingen har garanti for å gå skade- og sykdomsfri gjennom livet. Noen blir født med en funksjonshemning eller kronisk sykdom – andre får dette senere i livet. Ulykker og sykdom kan inntre når som helst og kan bety at livet med ett endres drastisk. Livet videre blir usikkert. Vil du klare å fullføre studiene dine? Kommer du deg ut i jobb? Vil du bli i stand til å mestre hverdagen på egen hånd?»

Dette er ikke mine ord, men innledningen til FFOs plattform for habilitering og rehabilitering, som sier med veldig få ord hva dette faktisk handler om.

I denne sal har alle partier gjentatte ganger understreket viktigheten og nødvendigheten av gode rehabiliteringstilbud – ikke bare vår komité, men også andre komiteer og da særlig arbeid- og sosialkomiteen.

Riktig rehabilitering til riktig tid har for veldig mange vært helt avgjørende for å kunne stå i arbeid og har således stor samfunnsøkonomisk gevinst.

Likevel har rehabilitering tapt mot andre formål når budsjettene har blitt lagt fram av regjeringen. Riksrevisjonens granskninger av rehabiliteringsfeltet for perioden 2005–2010 bekrefter at det ikke er mulig å måle noen styrking, og det er derfor vanskelig å se at regjeringspartiene faktisk mener det når de sier at riktig rehabilitering til riktig tid er viktig.

Dagens situasjon er lang ventetid og er i liten grad preget av å finne det mest optimale tilbudet.

Jeg har altfor mange ganger truffet på folk som forteller at de riktignok fikk opptrening og oppfølging etter alvorlig skade eller sykdom, men de er fortvilt over at samfunnet har brukt mye penger på dem for å gi et tilbud som egentlig ikke var det riktige.

Resultatet er for mange at veien tilbake blir unødvendig lang og dermed unødvendig dyr for samfunnet. I mange tilfeller påpeker disse at de sitter med en følelse av at systemet er mer opptatt av å ha gitt et tilbud enn at tilbudet faktisk er det riktige.

Dette har jeg tidligere tatt opp med helseministeren, som den gang sa seg enig i at vi ikke skal gi tilbud bare for å gi noe. En konkret endring på det er delvis skissert av helseministeren nå.

Det er fascinerende å høre eksempler på folk som nesten føler de har opplevd et mirakel etter å ha fått et opphold ved en rehabiliteringsinstitusjon med kompetanse på akkurat deres problemstilling, og hvordan pasientene føler at oppholdet førte dem inn i en helt ny verden – en verden med kunnskap, kontroll og mestring.

Det er viktig å fokusere på at rehabilitering ikke alltid handler om opptrening etter sykdom eller skade. For mange handler det også om tap av syn eller hørsel. Å lære å leve med sin nye situasjon og få tips og veiledning om enkle grep som gjør at den nye situasjonen ikke blir lammende, er viktig.

Jeg ble imponert da Blindeforbundet viste meg at enkle grep med egne midler man har i huset, kan avhjelpe og rettlede en som plutselig har tapt synet. Noe så enkelt som å ta en strikk rundt sennepsflasken for å vite forskjellen på den og ketsjupen, og tilsvarende for hårsjampo og balsam, var ting jeg lærte der. Så utrolig enkelt, men noen måtte faktisk gi meg ideen.

Mange andre slike ting lærer du ved Blindeforbundets senter i Hurdal som et ledd i rehabiliteringen. Men det å få komme dit handler om å være ekstra heldig. Altfor få får dette tilbudet, og det er rett og slett ikke godt nok.

I et samfunn hvor vi alle snakker om like muligheter, valgfrihet og medvirkning, har rehabilitering på mange måter blitt viktigere enn noen gang. Særlig om vi legger til arbeidslinjen som argument, vil jeg anse det som en selvfølge at tilbudet bygges opp. Derfor har Fremskrittspartiet i sine budsjetter hvert år økt bevilgningene og øremerket dette.

Åtte år med rød-grønn regjering har gitt åtte år med debatt om dette. Ingen partier har vært uenige, snarere tvert imot. Så da er spørsmålet: Hvorfor blir det ikke slik vi ønsker? Er det svak ledelse, feil prioriteringer eller forskjell på liv og lære som gjør at vi etter åtte år bare må konstatere at vi står på stedet hvil? Helseministeren skisserer noen nye grep, og det er veldig bra, men det kommer lovlig sent. Det viktigste nye er at man denne gangen faktisk erkjenner at man ikke har gjort nok.

Bente Stein Mathisen (H) [13:03:51]: Jeg vil takke interpellanten for å ha satt et svært viktig tema på dagsordenen. Rehabiliteringsfeltet trenger virkelig et løft.

Habilitering og rehabilitering er et av områdene det skal legges økt vekt på i Samhandlingsreformen. Det er en målsetting at kommunene skal ha et tydelig ansvar for dette området. Habilitering og rehabilitering skal bidra til at mennesker med nedsatt funksjonsevne får mulighet til deltakelse i samfunnet på egne premisser.

I forbindelse med innføring av Samhandlingsreformen har kommunene brukt mye tid og ressurser på å ta imot ferdigbehandlede pasienter fra sykehusene. Sykehjemssenger har blitt opprettet i rekordfart. Økonomifokuseringen har vært så framtredende i mange kommuner at det forebyggende arbeidet, rehabiliteringssatsingen og psykisk helse-feltet har kommet i annen rekke.

Det har lenge vært tverrpolitisk enighet om at rehabiliteringsfeltet skal styrkes. Høyre ønsket faktisk at Samhandlingsreformen skulle bli en rehabiliteringsreform med mye mer satsing på fysisk og psykisk opptrening, tilrettelegging og oppfølging.

Vi er flinke til å redde liv i dette landet, sa interpellanten, men når blålysene er slått av, er vi ikke like flinke til å hjelpe folk til å leve. Det er det rehabilitering dreier seg om: å hjelpe og legge til rette slik at mennesker med nedsatt funksjonsevne får mulighet til deltakelse i samfunnet på egne premisser.

Rehabilitering dreier seg ikke bare om fysisk opptrening. Rehabilitering er mye mer. Det gjelder også psykiske, sosiale og økonomiske forhold. I den sammenhengen er det ingen ting som er så viktig som arbeid. Flere hundre tusen nordmenn i arbeidsfør alder står i dag helt eller delvis utenfor arbeidslivet. Vi vet at det er en del syke og funksjonssvake mennesker som absolutt ikke klarer å arbeide, og disse menneskene skal ikke stresses opp. De som er for syke til å jobbe, skal oppleve å ha en trygg og god inntektssikring og få en anstendig trygd uten å skamme seg over det. Det er et kvalitetsstempel på et godt samfunn at vi trygger hverdagen og ivaretar dem som ikke greier seg selv. Men like grunnleggende er det at alle som kan, og har lyst og evner, skal få en ny sjanse til å komme inn i arbeidslivet. Alle som kan jobbe helt eller delvis har vi et ansvar for å tilrettelegge for på best mulig måte.

Alle undersøkelser viser at nordmenn har det bra på jobb. Vi liker stort sett arbeidsoppgavene våre, kollegene og til og med sjefen. For de aller fleste er arbeidsplassen den viktigste sosiale arenaen utenom familien, og da har vi ikke engang nevnt det økonomiske. For selv om vi har og skal ha gode trygdeordninger her i landet, vil en sjelden ha det særlig romslig økonomisk når trygd er eneste inntektskilde. Derfor vil Høyre ha et åpent arbeidsliv med gode tilretteleggingsordninger som inkluderer flest mulig. I dag er ikke disse ordningene gode nok. Det ser vi bl.a. ved at nesten 80 000 funksjonshemmede står ufrivillig utenfor arbeidslivet. Samtidig ser vi at tallene for utviklingen i sysselsettingen blant funksjonshemmede ikke er oppløftende. Det var bakgrunnen for at Høyre i sitt forslag til alternativt statsbudsjett for 2013 satset godt over 200 mill. kr mer enn regjeringen på ordninger som tok sikte på å inkludere dem som i dag står utenfor arbeidslivet, eller som står i fare for å falle ut.

Det er få oppgaver i Norge i dag som er viktigere enn å tilrettelegge og inkludere flest mulig i arbeidslivet. Høyres konkrete forslag innebærer bl.a. en satsing på lønnstilskudd. Mange som i dag står utenfor arbeidslivet, kunne bidratt litt dersom de fikk rom til og forståelse for at de i en kortere eller lengre periode ville ha litt lavere produktivitet enn den jevne ansatte. Høyre vil derfor ha langt mer utstrakt bruk av midlertidige og tidsubestemte lønnstilskuddsordninger enn det man ser i dag.

I tillegg må vi legge bedre til rette for at de som kan yte 100 pst. bare de får den hjelpen de trenger for å komme i gang, får den hjelpen. Høyre vil derfor styrke funksjonsassistentordningen og gjøre den permanent.

Vi vil ha et forsterket og forenklet tilretteleggingstilskudd. Praksis i dag innebærer ofte at den tilretteleggingen kommer for sent.

Mens regjeringen er i full gang med å avvikle skattefradragsordningen for store sykdomsutgifter, vil Høyre beholde et fradrag for utgifter knyttet til arbeid. Mange blir med regjeringens politikk tvunget over på passive trygdeordninger når de ikke lenger kan trekke fra sykdomsrelaterte utgifter på skatten.

Skal en få flere funksjonshemmede i arbeid, trenger vi ikke bare god politikk, men også et arbeidsliv som er villig til å se forbi den ene eller den andre begrensningen, og heller se hva hver enkelt kan bidra med. Jeg kan f.eks. nevne NHOs Ringer i vannet-prosjekt. Målet med prosjektet er at NHOs medlemsbedrifter i større grad skal rekruttere dem som i dag ønsker seg inn i arbeidslivet. Dette viser at vi i Norge har en bred og godt organisert arbeidsgiverside, som viser samfunnsansvar. Samtidig er det også en egeninteresse i prosjektet ved at NHOs bedrifter kan rekruttere mange dyktige folk.

Jeg vil også trekke fram Telenor Open Mind-prosjekt, som har som mål å rekruttere og lære opp både dem med fysiske funksjonshemminger og dem som sliter på andre måter, psykisk eller sosialt.

Vi må også fra vår side gjøre vårt for å åpne opp arbeidslivet for dem som i dag står på utsiden av det og vil inn. Vi må vise at vi tar rehabilitering på alvor og utvider begrepet. Her kan staten både som arbeidsgiver og som lovgiver bidra, bl.a. ved å senke terskelen inn til arbeidslivet.

Kjersti Toppe (Sp) [13:09:04]: Vi må erkjenna at rehabilitering ikkje har hatt den posisjonen og den prestisjen i helse- og omsorgstenesta som dei overordna helsepolitiske måla tilseier.

Talet på personar som har behov for habilitering og rehabilitering er aukande. Ikkje minst kjem dette av at det er fleire med livsstilssjukdommar, vi blir fleire eldre og fleire lever lenger med kroniske sjukdommar.

Endringsarbeidet krev tiltak og innsats på mange område, og det er eit langsiktig utviklingsarbeid. Det er ein viktig interpellasjon som representanten Sonja Irene Sjøli tar opp. Området må få tilstrekkelege ressursar for å etablera riktig kapasitet, og den politiske styringa må styrkast og brukarorganisasjonane må få god medverknad.

På rehabiliteringsfeltet har det i Noreg vore tradisjon for at private institusjonar drivne av ideelle organisasjonar har gjort ein stor innsats. Dei har vore ein viktig ressurs, og vi må erkjenna at deira rolle og rammevilkår tidlegare ikkje har vore tilstrekkeleg kartlagde. Vi treng langsiktigare kontraktar som kan gi føreseielege vilkår for dei ideelle rehabiliteringsinstitusjonane.

Vi ser òg at det har skjedd ei positiv utvikling med dette i foretaka i den seinare tid. Så vil eg òg framheva samarbeidsavtalen mellom regjeringa ved fornyings-, administrasjons- og kyrkjeminister og hovudorganisasjonen Virke og Frivillighet Norge. Den samarbeidsavtalen er eit stort skritt i riktig retning. Her blei overordna prinsipp for god samhandling slegne fast: Prinsippa om å sikra god kvalitet og rett bruk av offentlege middel, om å gi frivillig sektor langsiktige og føreseielege vilkår og om å erkjenna ideell sektor sin eigenart og sjølvstende. I framtida vil det gi oss eit mangfald av metodar og aktørar innanfor helse- og omsorgsfeltet generelt og rehabiliteringsfeltet spesielt. Ikkje minst er det einigheit om at oppfølging av avtalen skal vera basert på prinsippet om dialog, og det er oppretta eiget dialogforum på overordna nivå.

Senterpartiet følgjer med på ideell sektor sine rammevilkår, og vi har vore bekymra for ein del av den utviklinga som har vore med at ideelle institusjonar har mått leggja ned fordi dei har tapa anbodskampen. Vi har tru på at langsiktige avtalar baserte på kvalitet bør erstatta anbodssystemet.

Alle kommunane i landet skal sørgja for at alle som bur eller oppheld seg i kommunen får tilbod om nødvendig utgreiing og oppfølging ved behov for habilitering og rehabilitering. Kommunale rehabiliteringstenester må i hovudsak vera organiserte slik at dei blir tilbydde på eller i tilknyting til dei arenaene som dei enkelte lever livet sitt – det vil seia i eigen heim, i barnehage, i skule eller i kommunale institusjonar. I framtida er eg sikker på at kommunal rehabilitering må aukast. Kvardagsrehabilitering er eit eksempel på tidleg innsats og moderne rehabilitering. Dette er noko som mange kommunar i Noreg allereie har begynt med, der ein aktiviserer brukarane og fokuserer på at tilsette må jobba tverrfagleg. Samhandlingsreforma handlar nettopp om rehabilitering. Eg er opptatt av at vi må veta meir om rehabiliteringstilbodet i kommunane sett opp mot Samhandlingsreforma. Det er ein del tilbakemeldingar om at utskrivingsklare pasientar på eit vis har krabba opp i rehabiliteringssengene. Her treng vi meir informasjon.

Stortingsmeldinga om morgondagens omsorgstenester, som blei lagd fram førre fredag, er veldig bra sett opp mot rehabiliteringsfeltet. Kvardagsrehabilitering blir veldig vektlagd, og at det skal skje ei fagleg omlegging mot aktiv omsorg. Eg oppfattar at det er ein vilje i kommunane til rehabilitering, og det er viktig å sikra ei vidare styrking av kommuneøkonomien. Så vil kommunepolitikarene prioritera dette. I tillegg er det veldig bra med spesifikke tilskottsordningar som har vore.

Det har vore reist ein del kritikk om at rehabilitering er ei spesialisthelseteneste som blir trappa ned før kommunane byggjer opp kompetansen sin. Eg er veldig glad for dei fire grepa som helseministeren lanserte, både når det gjeld meir kvardagsrehabilitering, fritt rehabiliteringvalg, nye samarbeidsarenaer, nasjonalt nettverk og at ein i det nye rehabiliteringsforumet nettopp skal gå igjennom fordelinga av rehabilitering mellom spesialitshelsetenesta og kommunehelsetenesta.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [13:14:15]: Takk til interpellanten for at hun reiser denne viktige problemstillingen. Dette er en problemstilling som opptar mange pasienter og mange pårørende, men det opptar også enkeltmennesker. Habilitering og rehabilitering handler i bunn og grunn om økt livskvalitet i hverdagen.

Statsråden repliserte til interpellanten at regjeringen er opptatt av rehabilitering. Ja, jeg skal ikke betvile det, men det er en kraftig kritikk og en kraftig analyse Riksrevisjonen ga dette området til dette hus for ett år siden: det er vanskelig å se at det har vært en økt kapasitet fra 2006. Det er kraftig kost å få fra Riksrevisjonen.

Samhandlingsreformen hadde som intensjon at tjenester skulle henge sammen. Vi skulle få rett behandling på rett nivå, og det er egentlig også det rehabilitering må dreie seg om – at vi får en sammenhengende tjeneste. Det hjelper lite å få behandling på et sykehus og så begynne opptrening på en rehabiliteringsavdeling ved et av landets sykehus før man blir sendt hjem, hvis det ikke er tilrettelagt et rehabiliteringstilbud der. Kanskje har ikke kommunen kompetanse, kanskje finnes det ikke noen plass der og da, eller det er andre ulike årsaker. Slik Kristelig Folkeparti ser det, er det derfor viktig at vi nå får til en opptrappingsplan – med klare finansieringsinsitamenter i bunn – for å få en helhetlig rehabilitering. Det krever egentlig alle de som trenger habilitering og rehabilitering, for økt livskvalitet inn i hverdagen sin.

Det er mye som haster på dette området. En av de tingene som det kanskje haster mest med, er å ta vare på den kompetansen som finnes på mange av våre opptreningsinstitusjoner som drives av ideelle organisasjoner eller foreninger. Dette er kompetanse som er nitid opparbeidet – kompetanse som er opparbeidet mellom bruker og pleier. Denne kompetansen ser vi nå smuldre litt bort fordi opptreningsinstitusjonene ikke blir brukt i det omfang de kunne vært brukt ved fullt belegg. Statsråden viser til at det er en betydelig økt andel i bruken av opptreningsinstitusjoner fra 2010 til 2011, men i nyhetsbildet kan vi ofte lese om at det er ledig kapasitet på opptreningsinstitusjonene. Det er annonser for at man kan få opptrening ved at man betaler det selv. Denne uroen har jeg allerede nå lyst til å utfordre statsråden på. Kan han ta den med seg inn på den nye samarbeidsarenaen – rehabiliteringsforum – som statsråden redegjorde for i sitt innlegg? Vil han ta det inn der, og hvordan kan vi ivareta kompetansen som finnes på opptreningsinstitusjonene? Det er en hastesak, ettersom denne kompetansen ikke overføres direkte andre steder.

FFO har denne våren satt rehabilitering på dagsordenen. De reiser mange spørsmål, og representanten Kjønaas Kjos har allerede referert til noen av innledningsordene der. Jeg synes det er ett perspektiv som det er viktig at vi tar med oss inn i denne salen, og det dreier seg om rehabilitering og habilitering for ungdom. FFO sier på en god måte at for ungdom dreier det seg mer om å få lov til å være sammen med andre ungdommer og ikke med mennesker som har den samme diagnose, for det er lite oppløftende å være på et rehabiliterings- og habiliteringsopplegg sammen med en som kanskje er 40–50 år eldre enn deg. Det er viktigere at man har samme alder for å klare å tenke framover. Disse ungdommene skal leve med sin diagnose i mange år framover, og de ønsker at vi tenker utradisjonelt der. Det er også en av de tingene som jeg vil utfordre statsråden på, gjennom de fire punktene han tok opp. Han sier at han skal ha tydelig brukerperspektiv i dette nasjonale nettverket, at man særlig og nokså raskt vil ta opp dette perspektivet når det gjelder rehabilitering og habilitering for ungdom. Kan man tenke annerledes og nytt der i forhold til det man har gjort tidligere?

Bent Høie (H) [13:19:37]: Jeg tror det er riktig i dag å minne om bakgrunnen for Samhandlingsreformen, nemlig Wisløff-utvalget, som så på betydningen av at en hadde en helsetjeneste som hang sammen, selv om en har valgt å organisere ansvaret på to nivåer. De gruppene som ble framhevet som en hadde behov for å forbedre samhandling rundt, var ikke minst pasienter som er kronisk syke, og som har behov for sammenhengende helsetjenester over tid. Veldig mange av dem har et stort behov for et godt rehabiliteringstilbud. Derfor mener jeg at det er helt riktig når noen beskriver rehabilitering som Samhandlingsreformens sorte hull. Virkemidlene i Samhandlingsreformen fokuserte veldig mye på det økonomiske, de økonomiske incentivene, mellom kommunen og spesialisthelsetjenesten, mens de i veldig liten grad hadde en beskrivelse av behovet for utvikling av innholdet i helsetjenesten, og ikke minst det som også var en samlet opposisjons krav for å gå inn i forhandlinger om innholdet i Samhandlingsreformen, nemlig en opptrappingsplan for rehabiliteringsfeltet.

Men rehabilitering er veldig mye. Det er alt fra f.eks. hjemmehjelpen som bidrar til å legge til rette for at den som får hjemmehjelp, i større grad selv finner fram mat og kan lage seg et måltid istedenfor å få det servert på et brett, til den veldig spesialiserte intensive rehabiliteringen som foregår på Sunnaas sykehus. Mellom det er det et stort mangfold.

Det som interpellanten her tar opp, og som veldig mange av dem som er pasienter og fagfolk innenfor rehabiliteringsfeltet er opptatt av, er at det nå skjer ganske store endringer på rehabiliteringsfeltet, uten at dette er forankret i noen veldig tydelige faglige og politiske retningslinjer, og at en kan risikere at gode, viktige rehabiliteringstilbud blir lagt ned – forsvinner – eller ikke får den plassen de skulle hatt i dette arbeidet. Da tenker jeg spesielt på den typen rehabiliteringsinstitusjoner som er spesialisert innenfor enkelte områder, der én ting er den faglige kompetansen som foregår på disse institusjonene, som er veldig viktig, men ikke minst også det som mange av pasientene beskriver som vesentlig, det likemannsarbeidet eller den brukerkompetansen som en opplever der. Det er et tilbud som kommunene ikke vil kunne være i stand til å gi uavhengig av hvor store kommuner vi har, eller kommer til å ha, i Norge i framtiden. De fleste kommunene vil oppleve at de har brukere og pasienter innenfor det området, kanskje noen få hvert eneste år. De vil derfor ikke ha denne fordelen med å jobbe sammen med andre som er i samme situasjon, som en opplever på disse institusjonene. Derfor er det viktig å sørge for at en i det arbeidet som foregår videre, vektlegger den typen institusjoners rolle, og at de ikke kontinuerlig presses mellom andre tilbud.

Så vil det også være et behov for å se på det som er den mer arbeidsrettede rehabiliteringen. Der ser en jo også at Nav har en rolle å spille med tanke på bruken av den arbeidsrettede rehabiliteringen. Der er det også behov for en bedre koordinering mellom helsetjenesten og Nav, så Nav bør trekkes med i det arbeidet som helseministeren redegjorde for – fire tiltak som vi mener er fornuftig å sette i verk.

Vi ser at det er mange som ønsker rehabilitering, og vi ser at det er ledig kapasitet for rehabilitering som ikke blir benyttet. Derfor vil en ordning med fritt rehabiliteringsvalg, som Høyre har tatt til orde for, være en viktig ordning, ikke minst for å sikre at pasienter får rehabilitering på de institusjoner som de ser vil kunne bidra mest, f.eks. med det som jeg var inne på når det gjelder brukerkompetanse.

Så Høyres konklusjon er at i tillegg til de tiltak som helseministeren trekker opp, er det fortsatt behov for en opptrappingsplan på rehabiliteringsfeltet som beskriver feltet framover.

Sonja Irene Sjøli (H) [13:24:51]: Jeg vil takke for debatten – det har vært en god debatt. Dette er jo et forsømt område innenfor det som skal være en helhetlig helsetjeneste, og jeg oppfattet i alle fall at statsråden erkjenner at det fremdeles er betydelige utfordringer innen området, og at han nå er villig til å satse mer enn det regjeringen har gjort hittil. Det synes jeg de tiltakene som han har skissert, viser ganske tydelig – både de fire grepene som han skisserte i tillegg til rehabiliteringsforum, og at vi får en konsensuskonferanse.

Men det mangler imidlertid noe, og det er en forpliktende nasjonal handlings- og opptrappingsplan for kvalitet, kompetanse og kapasitet på rehabiliteringsfeltet – en opptrappingsplan som vi mener også må innebære øremerkede midler til å styrke tilbudet i kommunene, f.eks. ved å styrke fysioterapitjeneste og lokale lærings- og mestringstilbud.

Vi må styrke kvaliteten og pasientsikkerheten. Det er også behov for mer forskning og fagutvikling innenfor det offentlige tilbudet, men også innenfor det private. En individuell plan som er lovfestet, må også på plass. Jeg mener det er viktig at fastlegene nå også involverer seg mer i dette arbeidet.

Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon har utarbeidet en plattform for habilitering og rehabilitering. Dette er god lesning. De ønsker sterkt en økt satsing og et tydelig løft. Målet er livsmestring, livsutfoldelse for den enkelte og et inkluderende samfunn som gir muligheter for alle, for det er langt igjen før vi er der. Livet har lært meg å lytte til dem som har skoen på, lære av deres erfaringer og kunnskaper. FFOs plattform inneholder de tiltak som skal til for å få et godt og forsvarlig tilbud. Herved anbefaler jeg statsråden å lese den.

Så har jeg avslutningsvis lyst til å vise til det statsråden sa i den første saken vi behandlet i dag, hvor han takket opposisjonen for at vi har et sterkt fokus på kvalitet og pasientsikkerhet i helsetjenesten. Det har vi hatt i årevis, og vi er glad for at den innsatsen blir satt pris på. Ikke bare innen den vanlige helsetjenesten, men ikke minst på rehabiliteringsfeltet har vi vært pådrivere for å sikre en god kvalitet og trygghet og sikkerhet i behandlingsopplegg.

Statsråd Jonas Gahr Støre [13:27:56]: Jeg gir også gjerne representanten ros med tilbake i salen for det engasjementet. Jeg mener at det er et engasjement vi deler, og representanter for regjeringspartiene har gitt godt uttrykk for det i dag. Jeg vil også understreke betydningen av å møte brukerne, og den lille grønne pamfletten hun holdt opp, har jeg lest og sett, og jeg har møtt organisasjonen og lyttet til dem. Det er viktig å ta det med.

Det er utfordringer igjen på rehabiliteringsfeltet, men jeg lar meg vel så mye inspirere av mulighetene, for det er det som er det mest fascinerende – å se hvordan god rehabilitering faktisk fullfører den innsatsen som er gjort i helsevesenet, eller at det gjennom god habilitering gjør det mulig å leve verdige liv.

Så vil jeg også bare få lov til å si at når representanten Kjønaas Kjos sier at denne står på stedet hvil, er jeg uenig i det. Jeg mener det ikke reflekterer det som skjer rundt om i Helse-Norge. Det som skjer i samspillet mellom de ulike delene av Helse-Norge – de private, frivillige, ideelle – er en betydelig utvikling, men det er utfordringer og vi tar tak i dem.

Så stilte representanten Sjøli et par spørsmål til meg. La meg prøve å gi skissemessige svar:

Det var bl.a. spørsmål om helseregistre og om det kommer et eget på rehabiliteringsfeltet. Det vil jeg ikke utelukke. Ideen med disse er jo at de kommer nedenfra og er forankret i tjenesten. Vi ser nå at det kommer helseregistre på enkelte sykdommer som har sterkt rehabiliteringsinnslag – ryggmargssykdommer, f.eks., og KOLS. Vi kan se flere slike. Helsedirektoratet har gitt oppdraget til de regionale helseforetakene om at slike registre blir etablert og kommer i landsomfattende drift. Så det kan godt hende at det blir et utfall.

Når det gjelder fysioterapeuter, er den tilbakemeldingen jeg får, at kommunene har tatt dette på alvor, og at denne finansieringsordningen har bidratt til at de gjør det. Det kommunale skulle utgjøre om lag 40 pst. av fysioterapeutenes lønn. Det gjør det nå, og antallet deltidshjemler reduseres – kommunene tar større grep. Det betyr ikke at vi er i mål på det området, men det finnes en lang rekke av disse viktige helsefagarbeiderne som må trekkes inn og engasjeres av kommunene for å oppfylle sitt oppdrag. Ergoterapeutene og en lang rekke av dem som driver med habilitering og rehabilitering i praksis, må vi engasjere.

Så til sist til representanten Hjemdal: Kan vi utnytte all tilgjengelig kapasitet? Dette er jo av de spørsmålene hvor det for en statsråd til slutt må være et spørsmål om at vi skal gjøre så mye vi kan, innenfor de ressursene vi har anledning til å mobilisere. Men det er ikke slik i vårt helsevesen at vi på dette området, som på andre, har en blankofullmakt til å kunne utnytte alt. Det må stilles krav til kvalitet, det må settes opp mot behovet, og det må settes opp en prioritering med hensyn til hvordan vi disponerer våre totale ressurser.

Skal ungdom høres? Ja, når vi lager slike konferanser om konsensus og nettverk, skal selvfølgelig ungdom og deres behov tas med. Ungdom skal også få en stemme ved de anledningene.

Presidenten: Sak nr. 3 er dermed ferdigbehandlet.