Linda C. Hofstad Helleland (H) [11:46:43]: «For vordende foreldre er melding om at noe er alvorlig galt med barnet en stor belastning. Den gravide kan måtte tilbringe mye tid på sykehus langt hjemmefra. I enkelte tilfeller trenger både mor og barn omsorg og medisinsk bistand før og etter fødsel. Barnets far er i dagens lovverk mors pårørende, ikke barnets, og har ikke rett til økonomisk støtte som pårørende til barn på sykehus.

Mener statsråden dagens lovverk er godt nok, eller må man se på om fars rolle må ivaretas bedre?»

Statsråd Jonas Gahr Støre [11:47:28]: Jeg vil besvare dette spørsmålet på bakgrunn av regelverket knyttet til helse- og omsorgstjenesten. Vi har særlige regler om utgiftsdekning når barn er innlagt i institusjon. Ved alvorlig eller livstruende sykdom har barnet rett til å ha begge foreldrene hos seg. Enten skal foreldrene tilbys overnatting i institusjonen, eller så skal institusjonen dekke utgifter til opphold annet sted. Dersom barnet ikke er alvorlig eller livstruende sykt, har det krav på å ha én av foreldrene til stede. Dette kan være mor eller far.

Disse reglene er fastsatt av hensyn til barnet og barnets behov for å få omsorg fra sine foreldre når det er alvorlig sykt. Reglene har derfor som utgangspunkt at det er barnet selv som er innlagt, og vil gjelde når barnet er innlagt etter fødsel. Reglene gjelder imidlertid ikke i tilfeller der barnet ennå ikke er født. Da er det den gravide moren som er innlagt.

Når voksne pasienter av medisinske eller behandlingsmessige grunner har behov for å ha en person de kjenner hos seg, under oppholdet, f.eks. fordi pasienten trenger hjelp til å kommunisere med helsepersonellet, skal sykehuset dekke de nødvendige utgifter til overnatting, mat og reise for ledsageren. Dersom den gravide ikke har behov for ledsager av medisinske eller behandlingsmessige grunner, vil ikke den vordende far ha krav på å få dekket sine utgifter. Jeg kan se at dette kan bli en tyngende utgift for enkelte, og jeg kan se og forstå at en mor – i det tilfellet som representanten her skisserer – har et legitimt ønske om å ha nærvær av den vordende far. Det at det er en tyngende utgift, gjelder spesielt i de tilfeller hvor mor er innlagt over en lengre periode før fødsel, og hvor far ønsker å være til stede i perioden. På den annen side tror jeg ikke det er hensiktsmessig å forskriftsfeste ordninger om at et sykehus skal foreta behovsprøving på bakgrunn av foreldrenes økonomi. I slike tilfeller vil jeg anta at det er mer hensiktsmessig å benytte etablerte ordninger, ved at Nav gjør en vurdering etter søknad om økonomisk støtte fra foreldrene.

Utover det vil jeg gå ut fra – noe jeg synes jeg erfarer når jeg besøker sykehus – at sykehuset utviser en fleksibilitet og en raushet og romslighet ved å se behovet som den vordende mor og den vordende far har i en slik utsatt situasjon.

Linda C. Hofstad Helleland (H) [11:49:39]: Jeg takker for svaret. Jeg har lyst til å si at jeg er veldig glad for at Arbeiderpartiet og Høyre sto sammen den gangen for å sikre pleiepenger til far etter at barnet er født – når barnet er sykt og f.eks. ligger på prematuravdeling eller intensivavdeling. I de tilfellene vi snakker om her, snakker vi like mye om forebyggende arbeid, som jeg vet ministeren er veldig opptatt av. Det eksemplet som er utgangspunkt for mitt spørsmål, er det unge paret som er studenter fra Levanger og må reise til Oslo. De har fått beskjed om at barnet har en alvorlig hjertefeil, og må tilbringe mye tid her – for mors del helt alene. Det tenker jeg ikke er det beste forebyggende arbeidet, for det at vi kan ivareta mors helse, er viktig.

Derfor lurer jeg på om statsråden kan si noe om hvor mange man tror at dette gjelder, og hva som er kostnadene for å kunne sikre at flere fedre får lov til å være pårørende for barnet man venter, og ikke blir oppfattet som en pårørende for den voksne.

Statsråd Jonas Gahr Støre [11:51:03]: Jeg besitter ikke en talloversikt over lignende tilfeller. Jeg har også lest om det tilfellet som representanten viser til, i Adresseavisen – jeg tror det var tidligere i januar – om et studentpar fra Levanger. Der var det antydet at dette ville koste dem 10 000 kr. Jeg har ikke heller kvalitetssikret det tallet, og derfor vil jeg være varsom med å kommentere dette konkrete tilfellet.

Men jeg er kjent med at sykehus i lignende tilfeller lar faren overnatte hos pasienten på rommet, og for å dekke ekstra utgifter til sengeskift og mat til faren krever sykehusene forholdsvis lav betaling, nærmest kostpris. Så jeg tror ofte beløpet ligger lavere enn det som har vært skissert i avisen. Som sagt, jeg kan ikke vurdere det tallet, og jeg vet ikke om det er et slikt tilbud faren i dette konkrete tilfellet har fått fra sykehuset, men det virker etter min mening sannsynlig.

Så tror jeg det er slik – igjen – at svaret her ikke er å lage en byråkratisk kostnadsordning, en egen forskrift for dette spesielle tilfellet, men det er en del eksisterende tilfeller i vårt velferdssystem, og det ligger også mye i skjønnet som sykehuset kan utvise i en sånn situasjon.

Linda C. Hofstad Helleland (H) [11:52:11]: Jeg tror også at de aller fleste sykehus i de fleste tilfeller finner gode løsninger, men vi hører dessverre om at det er enkelte som opplever dette. I dette tilfellet har de hatt kronerulling i kommunen for at far skal få mulighet til å være sammen med mor. En kan bare tenke seg hvor forferdelig en sånn beskjed er å få, og hvor vanskelig det er ikke å ha den andre forelderen sammen med seg. Også når man skal ta imot beskjeder om barnet som kommer og de lidelsene det har, er det godt å være to om det.

Derfor synes jeg det er viktig å sikre at det blir gjort en god nok vurdering i hvert enkelt tilfelle. Da er mitt spørsmål om statsråden er sikker på at vi kan ha tillit til at sykehusene er så fleksible at de vil sørge for at det gis mulighet for det i hvert enkelt tilfelle, og – igjen – om han også er helt sikker på om det ikke er nødvendig å gjøre en forskriftsendring.

Statsråd Jonas Gahr Støre [11:53:23]: Det å «være sikker på» er et sterkt begrep. Vi forsøker å legge til rette for at vårt helsevesen kan se mennesker i utsatte situasjoner. Jeg synes representanten godt beskriver behovet og sårbarheten som er i en sånn vanskelig situasjon. Men jeg føler meg ganske trygg på at forskriftsendring her ikke er svaret på den utfordringen, og jeg må si at mitt generelle inntrykk er at sykehus gjennomgående viser en stor fleksibilitet, stor raushet og stor evne til å se hele omsorgsbehovet til det mennesket som kan være i mange forskjellige situasjoner, også denne. Jeg mener at vi gjennom fødselsomsorg, gjennom veiledere som utstedes der, kan illustrere denne typen situasjoner eller mulige situasjoner som også vil kunne skje i fremtiden, som en – skal vi si – veiledning til hvordan sykehus kan håndtere slike situasjoner.

Så må jeg berømme lokalmiljøet som stiller opp for disse to. Det er også en ressurs vi har, nemlig lokalmiljøet og dem som er tett på.