Ingebjørg Godskesen (FrP) [11:34:05]: «En familie som hadde bolig 20 meter fra rv. 3 fikk ikke lov til å bygge huset sitt opp igjen etter at det ble totalskadet i brann fordi dagens byggegrense er 50 meter fra riksvei. Statens vegvesen skriver i et brev til familien at de ikke har noen lovhjemmel som åpner for at de kan gi erstatning til familien for rådighetsinnskrenkningen, slik Vegvesenet kunne ha gjort ved ekspropriasjon.

Vil statsråden ta initiativ til en lovendring som åpner for å gi erstatning ved denne typen rådighetsinnskrenkninger?»

Statsråd Marit Arnstad [11:34:35]: Vegloven § 35 fastsetter at en må ha løyve fra vegmyndighetene etter vegloven § 30 dersom en skal bygge opp igjen et hus som har blitt revet ned eller ødelagt ved brann innenfor byggegrensene etter vegloven § 29. Dersom huset ikke tillates bygd opp på samme sted, er det i enkelte tilfeller aktuelt å plassere huset et annet sted på tomten, mens det i andre tilfeller ikke er mulig å gjenoppføre huset på tomten.

Vegloven har ikke egne bestemmelser om offentlige myndigheters – statens, fylkets eller kommunens – erstatningsplikt overfor grunneier i de tilfeller det ikke gis dispensasjon til gjenoppføring av hus. I forarbeidene til vegloven er det imidlertid forutsatt at en eventuell erstatningsplikt må bygge på alminnelige rettsprinsipper, dvs. basert på en analogisk anvendelse av Grunnloven § 105.

Etter foreliggende rettspraksis, som gjelder vegloven og plan- og bygningslovens bestemmelser om byggegrenser, kan det normalt ikke kreves erstatning for rådighetsinnskrenkninger i privat grunn på grunn av byggegrensene etter vegloven og plan- og bygningsloven. For at staten skal være erstatningsansvarlig må det foreligge særlige forhold. Ansvarsgrunnlaget må vurderes konkret i det enkelte tilfellet. I henhold til høyesterettspraksis foreligger det bare erstatningsansvar når en eiendom ødelegges som byggetomt og heller ikke kan utnyttes på annen regningssvarende måte. Ved utmålingen av erstatningsbeløpet er utgangspunktet at det er omsetningsverdien av tomten som skal erstattes, ikke gjenanskaffelsesverdien.

Når det gjelder spørsmålet om jeg vil ta initiativ til en lovendring som åpner for å gi erstatning ved denne typen rådighetsinnskrenkninger, vil jeg bemerke at selv om erstatning etter vegloven ikke er lovfestet, betyr det ikke det samme som at den som er rammet, blir rettsløs. Erstatningsretten er jo skjønnspreget og er jo utviklet gjennom rettspraksis fra sak til sak. En fordel med den type rettspraksisbasert utvikling er at man på denne måten kan komme fram til hva som er den beste konkrete løsningen på de ulike sakene over tid.

Ved lovfesting kan nok vurderingen ofte bli mer bundet og mer skjematisk enn dersom vurderingen foretas på bakgrunn av de alminnelige erstatningsmessige rettsreglene som er utformet etter langvarig rettspraksis. Dersom lovbestemmelsen ikke blir riktig utformet, kan også viktige forutsetninger for tidligere ulovfestet rett gå tapt.

Ingebjørg Godskesen (FrP) [11:37:07]: I slike tilfeller som dette er det snakk om gjenoppbygging og fortsatt bruk av en tomt slik den har vært brukt i mange, mange år. Det er derfor utrolig, synes jeg, at staten oppfører seg som den store stygge ulven og ødelegger for enkeltmenneskene der ute.

Huset, eller husene, er satt opp lovlig, men har i ettertid blitt gjort ulovlige, i og med at de ikke kan bygges opp igjen på samme grunnmur. Mange hus vil falle inn under dette lovverket. Etter en telling i et område på ca. to–tre mil, er det omtrent 100 hus som kommer i faresonen dersom ulykken er ute. Dersom veien ikke hadde vært bygd, men skulle bygges, ville eiendommene blitt ekspropriert, og erstatning ville blitt utbetalt.

Synes ikke statsråden det er forskjellsbehandling når det er veien som i det ene tilfellet utløser erstatning, mens den samme veien i det andre tilfellet ikke gjør det?

Statsråd Marit Arnstad [11:37:57]: Disse reglene er når det gjelder begrensninger, knyttet til gjenoppbygging eller erstatning nedfelt i vegloven § 35 og også i §§ 30 og 29.

Det er jo, som jeg prøvde å si i mitt første svar, ingen lovfesting knyttet til erstatning, men det er jo ikke slik at en her blir rettsløs – dette vil være i tråd med de mer alminnelige rettsprinsippene knyttet til erstatningsretten. Det betyr at det kan foreligge et ansvarsgrunnlag i erstatningssaker. Det vil også være mulighet til å utbetale et beløp basert på en konkret og skjønnsmessig vurdering, men det vil ikke være lovfestet rett til noen erstatning knyttet til disse sakene.

Når det gjelder lovfesting, har den sine ulemper – som jeg prøvde å gå inn på – at en kan få en mer skjematisk håndtering av sakene, men det kan også selvsagt ha sine fordeler. En har jo sett en utvikling de siste 20–30 årene innenfor erstatningsrettens område der det har vært en økende grad av lovfesting.

Ingebjørg Godskesen (FrP) [11:39:04]: Nå har det seg sånn at de føler seg ganske rettsløse når en sånn sak som dette tar mange år før man i det hele tatt kommer til en løsning. Man har jo faktisk ikke kommet til noen løsning. Dette er ikke noe enkelttilfelle.

Fremskrittspartiet mener at en ikke skal forskjellsbehandles – at noen får erstatning og andre ikke. Når ulykken inntrer, bør ikke staten legge stein til byrden. Det mener jeg de gjør med den loven som er i dag. Fremskrittspartiet vil at alle som får eiendomsretten sin båndlagt i forbindelse med samferdselsprosjekter eller veier som allerede er bygd, automatisk skal få tilbud om utløsning av eiendomsretten til markedspris – altså ha en endring av denne loven. Synes virkelig statsråden at dette er urimelig?

Statsråd Marit Arnstad [11:39:45]: Regjeringen og Statens vegvesen må forholde seg til gjeldende rettstilstand som gjelder erstatningsplikt for avslag på dispensasjon for gjenoppbygging av hus innenfor byggegrensene. Både lovgiver og Høyesterett har gjennom utviklingen av rettspraksis vurdert i hvilken grad det offentlige er erstatningsansvarlig for rådighetsinnskrenkninger, og jeg finner ikke grunnlag for å vurdere rimeligheten av den rettstilstanden som er bygd opp gjennom rettspraksis på dette området. Det er også vanskelig for meg å uttale meg konkret om det saksforholdet som det vises til fra representantens side. Det jeg kan si, er at jeg er opptatt av at departementets underliggende etater skal behandle saker som berører enkeltpersoner, riktig, på et så tidlig tidspunkt som mulig og også så raskt som mulig, sånn at man kan følge forvaltningslovens regler, og sånn at enkeltpersoner slipper å vente i utide.