Utenriksminister Espen Barth Eide [10:06:10]: Vårt forhold til Europa er en hovedakse i vår innenrikspolitikk så vel som i vår utenrikspolitikk. Vårt forhold til Europa og den europeiske integrasjonen berører bortimot alle sider ved det norske samfunnet. Det berører alle som bor i Norge.

Det samme gjelder hele Europa vest for Hviterussland: Samtlige land er enten

medlem i EU
søkerland eller kandidatland til EU
medlem i EØS, som Liechtenstein, Island og Norge, eller
har et sett av omfattende bilaterale avtaler, slik som Sveits.

Dette er hele repertoaret og modellene for europeisk samarbeid.

EU er den primære driveren for det økonomiske og politiske samvirket i Europa. Enhver deltaker i en debatt om Norges forhold til Europa gjør klokt i å legge denne erkjennelsen til grunn, uansett hva vi hver og en av oss måtte mene om medlemskap eller om EØS-avtalen som sådan. Sagt på en annen måte: Europa er ikke et annet sted. Det er her.

Norge deltar i det indre markedet gjennom EØS. Vi deltar gjennom Schengen-avtalen og gjennom en rekke andre avtaler på justisområdet. Vi er en aktiv samarbeidspartner med EU på det utenrikspolitiske, det forsvarspolitiske og det sikkerhetspolitiske området, f.eks. gjennom det europeiske forsvarsbyrået, EDA.

Ved å delta i mange av disse samarbeidsordningene tar vi vår del av ansvaret for å bidra til utviklingen i Europa. Derfor er det avgjørende at vi deltar som en aktiv og konstruktiv partner på de arenaer der vi samarbeider med våre europeiske søstre og brødre, ikke minst nå som Europa opplever store utfordringer.

Det er viktig at vi fra norsk side er tydelige på hva som er norske interesser, og bruker handlingsrommet vi har til å hevde disse interessene på en bedre måte. Dette er et hovedbudskap i regjeringens europamelding og i den nylig framlagte meldingen om Norges avtaler med EU.

Regjeringens aktive europapolitikk har sikret viktige norske interesser. Vi har bl.a. videreført den differensierte arbeidsgiveravgiften, et viktig element i en effektiv politikk for å sikre næringsaktivitet over hele landet. Vi har også fått gjennomslag for en hjemfallspolitikk som sikrer at evigvarende vannkraftressurser er i offentlig eie.

En forutsetning for å kunne formulere og hevde norske interesser på en tydelig måte i det europeiske samarbeidet er en aktiv europadebatt. Regjeringen har ønsket å bidra til dette bl.a. gjennom den offentlige utredningen av avtaleverket som regulerer samarbeidet mellom EU og Norge. Det er derfor med stor glede vi ser at interessen rundt vårt forhold til Europa har blusset opp igjen, også i organisasjons- og samfunnslivet. Det er en debatt jeg ønsker varmt velkommen. Vi trenger en aktiv debatt fordi diskusjon bidrar til å styrke kunnskapen om europaspørsmål og forholdet til våre nærområder.

Nok en gang er bakteppet for en EU/EØS-debatt her i Stortinget et Europa i krise. Som vi alle vet, er eurosamarbeidet fortsatt under press, bl.a. som følge av store økonomiske ubalanser mellom de deltakende landene og høy og voksende statsgjeld i enkelte land. Tilliten i finansmarkedene er redusert. Banker og finansinstitusjoner har gått over ende, eller holdes kun i live med offentlig hjelp. De senere årene har høy statsgjeld og store budsjettunderskudd blitt et generelt fenomen blant OECD-landene. Det er en vesentlig utfordring også for USA, Japan og Storbritannia. Men det rammer landene i euroområdet på en særegen måte.

Europa er i stagnasjon. EU-landene forsøker å støtte hverandre ved at landene som klarer seg best, gir store lån til landene som er hardest rammet. Men for å få disse lånene, må de hardt rammede landene, som nok lenge har levd over evne, rydde opp i økonomien og sikre styring i forholdet mellom inntekter og utgifter.

Dette fører til skatteøkninger og omfattende kutt i offentlige budsjetter. Offentlig ansatte mister jobben eller får redusert lønn, overføringsordninger slankes, og det offentlige etterspør mindre fra privat sektor. En ond sirkel er i gang. Resultatet er stigende arbeidsledighet. I mange land har arbeidsledigheten bitt seg fast. Særlig er ungdomsarbeidsledigheten alarmerende høy i mange europeiske land.

Dette er mer enn tall. Det handler om mennesker. Det handler f.eks. om spanske middelklassefamilier med god utdanning som frykter at deres ungdommer aldri vil få jobb. Det handler om unge grekere som har mistet troen på framtiden, som frykter at de blir generasjonen som aldri fikk lønnet arbeid, selv når økonomien en gang snur. Det handler altså om enkeltmennesker og deres sosiale tragedier i land og samfunn som i stor grad likner vårt eget.

Tilliten til styresmaktene og til selve demokratiet avtar. Sosial uro øker. Dette svekker folks framtidstro. Det er på sikt en trussel, ikke bare mot sosial utvikling og velferd i Europa, men også mot demokratiet selv.

Åpne samfunn hviler på tillit. Demokratiet har ikke gode vekstvilkår der folk ser mørkt på framtiden. I ytterste konsekvens kan dagens økonomiske krise ende opp i en politisk og endog sikkerhetspolitisk krise.

I tillegg til dette lever vi i en tid preget av store globale endringer, med framvekst av nye økonomiske kraftsentre og synkende konkurransekraft i Europa.

Vi ser samtidig at det jobbes iherdig for å løse krisen, fra mange hold. Den største forskjellen mellom dagens situasjon og 1930-årenes europeiske krise er at i dag har vi regionale og globale institusjoner og organisasjoner – som nettopp EU her i Europa og Verdens Handelsorganisasjon, WTO, og Det internasjonale valutafondet, IMF, på globalt plan.

Uten slike institusjoner, felles kjøreregler og politisk vilje til handling hadde vi, etter mitt syn, vært langt dårligere ute. Proteksjonismen hadde rådet, og land i krise hadde nok en gang søkt å eksportere sine problemer over til naboen. For EUs del synes svaret faktisk å være mer integrasjon og samhandling.

Hvordan spiller dette bakteppet inn i vår egen norske europadebatt og vår egen politikk? Hva kan vi selv gjøre for å håndtere disse utfordringene?

Jeg vil vektlegge tre ting.

For det første: trygg styring hjemme. I Norge har vi lav arbeidsledighet, gode statsfinanser og et dynamisk og omstillingsvennlig næringsliv. Vi har en olje- og gasseksport som er lite kriseutsatt, og vi fører en nøktern og ansvarlig finanspolitikk. Den er basert på bred enighet i denne sal om ikke å bruke opp oljepengene med en gang, men å forvalte dem som en verdi vi deler med framtidens nordmenn.

Når det blåser som verst der ute, er det særlig viktig at vi har orden i vår egen økonomi. Vi må ivareta den sosiale tryggheten, likheten og fordelingspolitikken.

Dette er den norske modellens styrke. Vi må derfor verne om den norske arbeidslivsmodellen, og vi må sikre et fortsatt omstillingsdyktig næringsliv som holder tritt med internasjonale utfordringer.

Den norske modellen har sine røtter i mellomkrigsårenes internasjonale krise. Etter annen verdenskrig ble den bygget videre ut fra erkjennelsen av at arbeid til alle og sosial trygghet er de viktigste tiltakene for økonomisk vekst og utvikling i økonomien. Den var – og er – en modell for å lykkes i en åpen og omskiftelig verden.

For det andre: trygghet og forutsigbarhet i vår aktive europapolitikk. Norsk økonomi er åpen, og eksporten utgjør om lag 40 pst. av BNP. Mer enn tre fjerdedeler av eksporten vår går til EU. Det indre markedet er den virkeligheten norsk næringsliv daglig forholder seg til. Det samme gjelder for et stort antall nordmenn som bor eller virker i andre EØS-land. Med deler av Europa i krise blir forutsigbarhet i dette rammeverket enda viktigere for oss.

Regjeringen er derfor opptatt av å bruke de muligheter og det handlingsrom EØS-avtalen og våre øvrige avtaler med EU gir for å skape forutsigbarhet og trygghet og for å fremme norske interesser på en best mulig måte.

For det tredje: For å håndtere utfordringene må vi ha et aktivt engasjement i Europa. Vi er grunnleggende avhengige av en positiv utvikling i Europa. Norge har en sterk tradisjon for å bidra i internasjonale prosesser. Vi har tradisjon for å søke gode helhetsløsninger – felles interesser og gjensidig utbytte – og vi har tradisjon for å ivareta våre egne nasjonale interesser. For det behøver ikke være noen motsetning mellom gjensidig nytte og egeninteresse. Og det er den tilnærmingen vi skal fortsette å ha med oss i europapolitikken.

Det siste halvåret har vært preget av et aktivt europapolitisk ordskifte her hjemme. Regjeringen har lagt fram to meldinger til Stortinget: Meld. St. 20 for 2011–2012, EØS-midlene. Solidaritet og samarbeid i Europa, som vi skal debattere kommende torsdag, og Meld. St. 5 for 2012–2013, EØS-avtalen og Norges øvrige avtaler med EU. Sentrale prioriteringer og virkemidler i norsk europapolitikk.

Den offentlige utredningen NOU 2012: 2, Utenfor og innenfor Norges avtaler med EU, og andre utredninger har også bidratt til å sette EØS-avtalen og Norges forhold til Europa på dagsordenen. Det er bra. I tillegg har ulike spørsmål som grenseoverskridende kriminalitet, romfolkets situasjon, økt tilstrømming av arbeidssøkende fra andre europeiske land, postdirektivet og den norske arbeidslivsmodellen brakt europapolitikken inn i den hjemlige politiske debatten. Det viser igjen at innenrikspolitikk og utenrikspolitikk henger uløselig sammen.

I meldingen til Stortinget om EØS-avtalen og Norges øvrige avtaler med EU slår regjeringen fast at grunnlaget for utøvelsen og gjennomføringen av europapolitikken er EØS-avtalen og Norges øvrige avtaler med EU og et aktivt engasjement i utviklingen av fred, stabilitet og demokrati i Europa.

Regjeringens vurdering er at EØS-avtalen har vært – og er – viktig for utviklingen i norsk økonomi, næringsliv og utenrikshandel. Den er en helt sentral del av forbindelsen til våre naboer og handelspartnere. Det har vært en god utvikling i norsk økonomi i de årene som har gått siden avtalen trådte i kraft.

EØS-avtalens omfang og grad av forpliktelse er større enn noe annet internasjonalt samarbeid Norge deltar i, samtidig som Norge ikke sitter ved bordet når EU fatter beslutninger. Regjeringen ser at dette innebærer at de demokratiske utfordringene er mer framtredende.

Samtidig skal vi huske at gjennom fem stortingsperioder har stortingsflertallet og seks ulike regjeringer lagt EØS-avtalen og vårt øvrige avtaleverk med EU til grunn for norsk politikk. For regjeringen er det avgjørende å innrette arbeidet med EØS-avtalen samt vårt øvrige avtaleverk med EU på en måte som ivaretar sentrale prinsipper som åpenhet, deltakelse, medbestemmelse og effektiv styring på best mulig vis.

Norge skal ha et konkret og solidarisk engasjement for de felleseuropeiske utfordringene. Europa er vår verdensdel, og vi kan ikke stenge oss ute fra Europas utfordringer.

Spørsmålet er hvordan vi best skal bidra til å løse dem. Hvordan bygger vi Norge, og hvordan bidrar vi samtidig til å bygge Europa?

For å belyse dette vil jeg gå igjennom noen av de viktigste europapolitiske spørsmålene på vår agenda. Senere i dag skal vi diskutere interpellasjonen fra representanten Flåtten om prosenttoll og landbruksvarer.

I Norge har vi utviklet et omfattende samarbeid mellom partene i arbeidslivet og myndighetene. Dette samarbeidet har hjulpet oss til å håndtere kriser og gjort oss til et omstillingsvennlig og tilpasningsdyktig samfunn. Samarbeidet har understøttet utviklingen av et sterkt sosialt sikkerhetsnett og bred tilgang til offentlige tjenester innen bl.a. utdanning og helse. Sammen med god økonomisk styring har den norske modellen lagt til rette for høy sysselsetting og lav arbeidsledighet.

Sammenliknet med andre land er yrkesdeltakelsen i Norge særlig høy blant kvinner. Vi kan bl.a. takke gode permisjonsordninger, barnehager og et arbeidsliv som gjør det mulig å kombinere familie og arbeid, for dette. Høy deltakelse i yrkeslivet er en viktig forutsetning for økonomisk utvikling.

Særlig viktig blir det i årene som kommer, når en stadig større del av befolkningen vil bestå av eldre over arbeidsdyktig alder. Dette er en utfordring vi deler med de fleste andre europeiske land.

Den norske arbeids- og velferdsmodellen får nå økt internasjonal oppmerksomhet. I Polen foreslår regjeringen å utvide fødselspermisjonene og innføre full barnehagedekning. I World Economic Forum i Davos diskuteres norske velferdsordninger. Hvorfor? Fordi den norske modellen virker.

Europakommisjonens forslag til en ny forordning, den såkalte Monti II-forordningen om å likestille streikeretten og andre kollektive rettigheter med retten til å yte tjenester og til å etablere seg, tok ikke i tilstrekkelig grad hensyn til helheten i arbeidslivsspørsmålene. For regjeringen er det uaktuelt å innføre et regelverk som innsnevrer streikeretten slik denne er regulert i Norge og i internasjonale konvensjoner vi er bundet av. Det har vi gitt klart uttrykk for overfor kommisjonen.

Sammen med andre europeiske land med samme oppfatning som oss og sammen med en samlet europeisk fagbevegelse har vi brukt handlingsrommet og lagt ned et stort arbeid for å fremme vårt syn. At kommisjonen nå har trukket forslaget, er bra. La det være helt klart: Denne linjen vil regjeringen videreføre. Det gagner ingen å bygge ned en modell som fungerer bedre enn de fleste.

Til alle tider har folk flyttet til eller fra Norge. Historisk har de fleste innvandrere kommet fra Europa. Slik er det fortsatt. Etter EUs utvidelse østover er om lag 40 millioner flere arbeidstakere blitt del av det indre marked. Mange har valgt å komme til Norge. Arbeidsinnvandringen har bidratt vesentlig til veksten i produksjon og sysselsetting og dermed også til sikringen av norsk velferd.

I høykonjunkturen på midten av 2000-tallet opplevde mange norske bedrifter en betydelig mangel på arbeidskraft. For å møte dette behovet har vi trukket til oss kvalifisert arbeidskraft fra egne nærområder. Det betyr mye for Norge.

Godt over 100 000 mennesker har flyttet til Norge fra de EU-landene som for bare et kvart århundre siden befant seg på den andre siden av jernteppet, særlig fra Polen og Litauen. I stadig større grad er dette mennesker som bor og arbeider i Norge permanent eller i lengre perioder, i motsetning til sesongarbeidere.

Vi vet at land som Polen og de baltiske statene har demografiske utfordringer og synkende befolkningstall, bl.a. som følge av stor utvandring. Norske bedrifter er etablert i alle disse landene. De bidrar til å skape arbeidsplasser og økt verdiskaping på den andre siden av Østersjøen. Og det dreier seg ikke bare om tradisjonelle utenlandsinvesteringer; i stadig større grad har bedriftene aktiviteter både i Norge og i disse landene som integrerer virksomheten stadig tettere.

I Norge har vi et stykke å gå før vi oppdager alle de mulighetene fri bevegelse av mennesker og varer i Europa gir oss. Men det finnes nå store og kunnskapsrike polske, baltiske og andre miljøer i Norge som framskynder prosessen, og gir oss bedre utbytte av de mulighetene som finnes.

Samtidig har den økte arbeidsinnvandringen etter EU-utvidelsen i 2004 også ført til økte utfordringer med å sikre et anstendig arbeidsliv uten sosial dumping i Norge. Regjeringen har grepet fatt i disse utfordringene gjennom bl.a. to handlingsplaner med en rekke nye tiltak mot sosial dumping. Vi vil fortsette dette arbeidet med uforminsket styrke.

Arbeidsinnvandringen av etterspurt arbeidskraft fra tidligere østblokkland er en tydelig og unik illustrasjon på hvor direkte også Norge er påvirket av EU som et historisk integrasjons- og velferdsprosjekt. Nobelkomiteen tildelte fredsprisen for 2012 til EU med begrunnelsen

«den vellykkete kampen for fred og forsoning og for demokrati og menneskerettigheter. Den stabiliserende rolle EU har spilt, har bidratt til å omforme størstedelen av Europa fra et krigens til et fredens kontinent.»

Norge har valgt å stå utenfor EU. Samtidig har Stortinget ved flere anledninger anerkjent den historiske betydningen av den europeiske integrasjonsprosessen – ikke minst i lys av vår egen avhengighet av stabilitet og demokrati i Europa.

Det er ulike syn på fredsprisutdelingen, også her på Stortinget. For min del vil jeg imidlertid si at dette var en høyst fortjent pris. At fredsprisen kom nå, midt oppe i en av Europas største kriser, kan i tillegg inspirere dem som forsøker å få EU tilbake til smulere farvann, noe som vil gagne både EUs innbyggere og oss selv.

Jeg har pekt på hvor viktig et felles arbeidsmarked er for Norges og Europas velferd. EØS-samarbeidet gir oss mulighet til å studere, arbeide og fritt besøke andre EØS-land. Schengen-samarbeidet er først og fremst et virkemiddel for den praktiske gjennomføringen av fri bevegelighet for personer. Formålet er å gjøre det lettere å bruke de mulighetene EØS-avtalen gir oss.

Uten personkontroll på grensene mellom Schengen-landene er det lettere for alle å reise fra ett land til et annet. Det er positivt. Men det følger også med noen utfordringer knyttet til en effektiv yttergrensekontroll og bekjempelse av grenseoverskridende kriminalitet. Dette er ikke utfordringer som oppstår som en følge av Schengen-systemet. Men uten indre grensekontroll blir internasjonalt samarbeid enda viktigere enn det ellers ville ha vært. Norges deltakelse i Schengen-samarbeidet gir oss en rekke muligheter for økt samarbeid over landegrensene, f.eks. gjennom Schengen informasjonssystem og deltakelsen i EUs grensekontrollbyrå, Frontex.

At Norge er med i Schengen-samarbeidet, gjør det enklere å få til ytterligere avtaler med EU om deltakelse i deres kriminalitetsbekjempende tiltak som ligger utenfor Schengen-samarbeidet. Jeg vil bl.a. nevne vår deltakelse i Europol og Eurojust, samarbeidet mellom politihøyskolene, Prüm-samarbeidet og vår parallellavtale til den europeiske arrestordre.

I kampen mot organisert kriminalitet er vi avhengig av et godt samarbeid med våre europeiske partnere. Det er i vår egen interesse å bidra til mer effektiv politiinnsats mot organisert kriminalitet i Europa. Vi bidrar gjennom EØS-midlene. Men Schengen gir oss i tillegg en mulighet til å samarbeide med de øvrige europeiske land når det gjelder å løse disse utfordringene.

Jeg vil også nevne noen aktuelle EØS-saker av særlig betydning for Norge.

Utviklingen av det indre marked står høyt på dagsordenen i EU. Gjennom sine handlingsplaner for det indre marked i 2011 og 2012, de såkalte Single Market Act I og II, har Europakommisjonen i to omganger presentert tolv prioriterte tiltaksområder med særlig vekstpotensial.

Norge har deltatt aktivt i prosessene rundt begge meldingene om det indre marked, og vi vil fortsette å følge utviklingen nøye. Vi har fremmet hva vi mener vil bidra til økt verdiskaping i EØS, med styrket vekst og konkurranseevne på den ene siden og ivaretakelse av den sosiale dimensjonen på den andre.

God forvaltning av det indre marked utgjør et sentralt virkemiddel for å stimulere til økt velferd, vekst og sysselsetting. Gjennom økt kunnskap om det indre marked kan også næringsliv, borgere og forbrukere bedre nyte godt av de mulighetene som finnes.

Sikker energitilgang er en forutsetning for utviklingen av en stabil økonomi og et trygt arbeidsliv. Norge kan mer enn de fleste andre land benytte fornybare kilder for å møte energibehovet. Dette var bakgrunnen for at Norge kom til en særskilt enighet med EU om hvordan fornybardirektivet skulle gjennomføres i EØS fram mot 2020. I juni i år framla kommisjonen en melding om ulike strategier rundt fornybar energi utover 2020, herunder utviklingen i karbonmarkedet, utbygging av fornybar energi og energieffektivisering. Vi vil delta aktivt i denne debatten.

EUs økende interesse for energipolitikk har medført mange nye rettsakter på området. Energinasjonen Norge følger nøye med.

Utviklingen av det indre energimarkedet fortsetter i EU og EØS. Regjeringen arbeider nå aktivt med den såkalte tredje energimarkedspakken, hvor vi legger opp til enkelte tilpasninger i forbindelse med en innlemmelse i EØS-avtalen.

Europakommisjonen har foreslått å styrke samarbeidet i EU innen energiinfrastruktur. Jeg er glad for at Norge inviteres på midlertidig basis til de regionale gruppene som allerede er etablert. Disse kan spille en sentral rolle ved utvelgelse av såkalte prosjekter av felles interesse.

Et annet initiativ som kan få betydning for Norge, er et nytt direktiv for å fremme energieffektivisering. Direktivet er nå langt mer fleksibelt i forhold til mulige nasjonale tilpasninger enn det opprinnelig var. Regjeringen vurderer nå dette direktivets EØS-relevans, og vi vil komme tilbake til saken overfor Stortingets europautvalg.

Hovedprinsippet i EØS-avtalen er å sikre likebehandling og forutsigbarhet for aktører som opererer i det indre marked. Dette slås klart og tydelig fast i avtalens § 1.

Norge er vel tjent med å sikre en enhetlig praktisering, og vi arbeider for at likebehandling blir ivaretatt når nye rettsakter innlemmes. Dette er spørsmål som eksempelvis er tatt opp i forordningen om et juridisk rammeverk for en felles forskningsinfrastruktur, den såkalte ERIC-forordningen – European Research Infrastructure Consortium. Dette handler om økt bruk av byråer og tilsyn generelt i EU-systemet, noe vi diskuterer i meldingen til Stortinget om EØS-avtalen og Norges øvrige avtaler med EU.

Samtidig må vi være offensive og gjøre det vi kan for å delta i utformingen av regelverk som angår oss. Regjeringen vil bidra til at norske interesser formuleres og fremmes så tidlig og så tydelig som mulig. Vi arbeider for å sikre norske muligheter til å påvirke regelverksutformingen i EU på alle stadier, i tråd med EØS-avtalens forutsetninger.

Jeg vil nevne et eksempel her, nemlig regjeringens arbeid med innskuddsgarantidirektivet. Her har vi en pågående innsats for å få gjennomslag for norske synspunkter.

La meg minne om at EU har med virkning fra 1. januar 2011 etablert en ny tilsynsstruktur på finansmarkedsområdet. Dette skal styrke tilsynet med hele den europeiske finanssektoren og bedre forutsetningene for finansiell stabilitet. Disse målsettingene er viktige også for Norge, med vår åpne økonomi, sterke tilknytning til EU-land gjennom finanssektoren og store utenlandsinvesteringer. Gjennom EØS-avtalen vil Norge kunne ta del i arbeidet med de nye organene.

De tre nye tilsynsmyndigheter for henholdsvis banknæringen, forsikrings- og arbeidspensjonsordninger og for verdipapirer og markeder kan gi bindende pålegg til nasjonale myndigheter og individuelle markedsaktører. Dette reiser flere spørsmål knyttet til EØS-avtalens to-pilarstruktur og overnasjonalitet. Disse har vært gjenstand for grundige utredninger, men vi har ikke kommet til enighet med EU om hvordan de aktuelle rettsaktene skal innlemmes i EØS-avtalen.

Deltakelse i EUs programmer utgjør en viktig del av vårt samarbeid med EU. Nå pågår forberedelsene til EUs neste programperiode, fra 2014 til 2020. Regjeringen følger denne prosessen tett, og vi vurderer norsk deltakelse i drøyt 15 programmer på en rekke områder.

Rammeprogrammet for forskning og teknologi er det største av alle disse programmene i EØS-sammenheng. Dette utgjør om lag 70 pst. av vårt bidrag til EØS-programsamarbeid. La meg derfor si litt om akkurat det feltet.

Det neste rammeprogrammet for forskning og innovasjon, Horisont 2020, skiller seg fra tidligere rammeprogram ved gjennomgående å fokusere på forskning og innovasjon. Det legger sterkere vekt på forskning på globale samfunnsutfordringer. Dette innebærer mer midler til områder som miljø, klima og energi, som er høyt prioritert i norsk forskning. Dermed har vi et potensial for høyere deltakelse.

Horisont 2020 er foreslått med et budsjett på 87,7 milliarder euro, som med dagens kurs tilsvarer om lag 655 milliarder norske kroner. Dette er en økning fra det 7. rammeprogrammets 50,5 milliarder euro, som tilsvarer om lag 377 milliarder norske kroner. Dersom det endelige budsjettet blir i samsvar med forslaget, vil norsk deltakelse føre til en betydelig økning av den norske kontingenten.

Dette programforslaget drøftes nå i EUs råd og i Europaparlamentet. Utfallet av budsjettforhandlingene er per i dag usikkert. Vi må selvsagt ta stilling til norsk deltakelse og til spørsmålet om innlemmelse i EØS-avtalen, men vi må avvente EUs vedtak før vi kan legge saken fram for Stortinget.

Rammeprogrammet Horisont 2020 skal bidra til å realisere det europeiske forskningsområdet, ERA. Målet er å skape et slags indre marked med fri bevegelse av forskere, ideer, teknologi – også kalt «den femte frihet». Lisboa-traktaten av 2009 forpliktet medlemslandene til å realisere ERA gjennom en sterkere koordinering av nasjonal, regional og europeisk forskning. Som assosiert land har Norge fra starten av deltatt i ERA på frivillig basis. Horisont 2020 tar sikte på å bidra til utviklingen av ERA finansielt gjennom støtte til felles programmer og eventuelt infrastrukturprosjekter. Regjeringen vil komme tilbake til dette ERA-samarbeidet i forbindelse med spørsmålet om deltakelse i Horisont 2020 og i den varslede forskningsmeldingen.

Jeg sa innledningsvis at demokratiet har dårlige vekstvilkår der folk har svekket tro på framtiden. Krisen har ført til sosial uro og økonomisk usikkerhet. Det er stadig tydeligere at vi i Europa opplever et press mot tilliten til valgte, demokratiske institusjoner.

Trusselen om mer ekstreme politiske krefter vekker frykt. Og frykten får næring både fra utviklingen i enkelte av de mest kriserammede landene og fra vår nære europeiske historie.

Samtidig bringer krisen fram problemer som allerede tidligere var der. Og dette må vi ikke glemme: Korrupsjon og svake styresett har i lang tid vært en utfordring mange steder i Europa. Vi må erkjenne at slike problemer ikke bare er blant krisens konsekvenser, men også blant dens årsaker.

Det finnes en gryende erkjennelse i Europa av at vi igjen må være forberedt på å kjempe for demokratiske standarder, og at vi kanskje har tatt for mye for gitt. Dette gjelder også internt i EU. Min tyske kollega, utenriksminister Guido Westerwelle, tok i en kronikk i Frankfurter Allgemeine Zeitung nylig til orde for å opprette en ny mekanisme for å ivareta demokratiske verdier i medlemslandene.

Dette er spørsmål som befinner seg i kjernen av det europeiske prosjektet: å sikre stabile demokratier i Europa. Det krever en felles forståelse av hva dette betyr.

En slik felles forståelse finnes allerede. Den europeiske menneskerettskonvensjonen og flere instrumenter innenfor rammen av Europarådet er våre felleseuropeiske referansepunkter. København-kriteriene ble utarbeidet under de tidligere østeuropeiske medlemskapsprosessene, og forplikter EUs medlemsstater. Men behovet for et instrument for å sikre at landene etterlever disse kriteriene, er i seg selv et bekymringsfullt tegn.

Jeg vil kort omtale noen av de utviklingstrekk vi følger med særlig årvåkenhet.

Utviklingen i Ungarn ble diskutert også i forrige redegjørelse. Situasjonen der gir ikke mindre grunn til bekymring nå. Det høyreekstreme Jobbik-partiet er fortsatt sterkt. Den sittende Fidesz-regjeringen bruker et folkevalgt flertall til å gjennomføre en politikk vi mener bryter med demokratiske prinsipper på flere områder. Det gjelder bl.a. rettsvesenets uavhengighet og medias muligheter til å utøve sin selvstendige rolle.

I Romania har den indre politiske maktkampen gått over grenser som gjør at viktige demokratiske institusjoners posisjon er truet. Igjen gjelder dette særlig rettsvesenet. I Hellas ser vi økende oppslutning om ekstreme partier på begge fløyer og økende politisk motivert vold.

Utenfor EU-området har Hviterussland igjen opplevd et farsepreget parlamentsvalg. Nye EU-sanksjoner er innført. Valget nylig på ny nasjonalforsamling i Ukraina fulgte i hovedsak internasjonale standarder, men landet har fremdeles store demokratiske utfordringer. Valgobservatørene hadde en rekke alvorlige merknader til valgkampen. Og de to ledende opposisjonspolitikerne Julia Timosjenko og Jurij Lutsenko sitter fortsatt i fengsel, uten anledning til å delta i valget. Vi har gjentatte ganger oppfordret Ukraina innstendig til å gjennomføre rettsreformer og rette seg etter avgjørelsene i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Dette vil vi fortsette med.

Vi er bekymret for utviklingen i Russland. Forholdene for sivilsamfunn og opposisjonelle i landet har blitt vanskeligere, og myndighetene legger begrensninger på ytringsfriheten. Denne utviklingen er en trussel mot Russlands unge demokrati og reiser spørsmål ved om landet klarer å stå inne for forpliktelsene de har påtatt seg som medlem i Europarådet og i OSSE. Vi tar opp disse bekymringene med Russland både bilateralt og multilateralt og forsetter å følge utviklingen nøye.

Den demokratiske og menneskerettslige utviklingen i deler av Europa er bekymringsfull, og vi følger spesielt denne utviklingen nøye. La meg framheve tre forhold spesielt.

For det første: Utviklingen er i høyeste grad også vårt anliggende. Å sikre respekt for demokrati og menneskerettigheter i Europa, inkludert minoriteters rettigheter, er en norsk kjerneinteresse. Vi arbeider derfor aktivt for å fremme demokrati og menneskerettigheter i Europarådet, OSSE, FN, gjennom EØS-midlene og direkte i vår politiske dialog med enkeltland.

En mer problematisk menneskerettighets- og demokratisituasjon gjør det også nødvendig å intensivere og styrke hele dette arbeidet. EU har her blitt en viktig partner. Det gjelder særlig overfor ikke-EØS-land som Hviterussland og Ukraina, men også i forhold til problematiske trekk i enkeltland i EØS-området. Her har EU-institusjonene en kritisk rolle som garantister for og pådrivere i det å håndheve demokratiske standarder og menneskerettigheter.

For det andre: Vi må ta inn over oss at byggingen av fungerende demokratiske stater i Europa er et vedvarende prosjekt. Det innebærer at vi ikke bare kan forholde oss til de akutte problemene, vi må også ha fokus på de underliggende prosessene, som korrupsjon, styresett og involvering av alle grupper i samfunnet.

For det tredje: Alt dette peker mot et behov for å støtte et levende og selvstendig sivilsamfunn. Gjennom EØS-midlene er Norge blant de største bidragsyterne i finansieringen av sivilt samfunn i de sentraleuropeiske og baltiske EU-landene. En stor del av disse midlene er rettet mot demokrati og menneskerettighetsspørsmål, herunder situasjonen til minoriteter som Europas rombefolkning. Dette er bidrag av stor betydning, som gir oss innflytelse i den viktige utviklingen av sivilt samfunn i disse landene. Også i Russland, Hviterussland og Ukraina er vi en betydelig bidragsyter til sivilt samfunn som kjemper for demokrati og menneskerettigheter.

Til tross for den usikkerhet og uro som krisen i Europa bringer med seg, må vi ikke miste av syne de initiativene som tas for å bedre situasjonen på kort og lang sikt. Historisk sett ser vi at kriser har tvunget fram nye løsninger innen EU-samarbeidet. EU tar nå nye grep for å håndtere den økonomiske krisen, og resultatet kan bli endringer av grunnleggende og varig karakter, nye samarbeidsformer og nye institusjoner. Uansett hva utfallet blir, uansett hvordan framtidens EU vil se ut, er én ting helt sikkert – det vil påvirke Norge i stor grad.

Jeg kan forsikre om at vi følger denne utviklingen nøye, bl.a. gjennom en styrking av europapolitisk forskning med 20 pst., slik regjeringen har foreslått i statsbudsjettet for 2013. I mellomtiden tjener vi norske interesser best ved å sørge for trygghet og forutsigbarhet i vår tilknytning til det europeiske samarbeidet. Det betyr en fortsatt aktiv europapolitikk.

Presidenten: Presidenten vil foreslå at utenriksministerens redegjørelse om viktige EU- og EØS-saker legges ut for behandling i et senere møte. – Det anses vedtatt.

Stortinget.no

Stortinget - Møte tirsdag den 13. november 2012 kl. 10

Sak nr. 1 [10:05:42]

Talere

Tilhører sak

Alt om