Presidenten: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at debatten begrenses til 1 time og 30 minutter, og at taletiden fordeles slik:

Arbeiderpartiet 35 minutter, Fremskrittspartiet 20 minutter, Høyre 15 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter og Venstre 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil seks replikker med svar etter innlegg fra utenriksministeren innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Svein Roald Hansen (A) [10:05:35]: Jeg vil først takke utenriksministeren for en bred og god redegjørelse.

Situasjonen i mange europeiske land gir masse næring for dyp bekymring: den høye ledigheten i mange land, den store ungdomsledigheten, mangelen på økonomisk vekst, de sosiale problemene som vokser i flere av landene, og den politiske utviklingen i land der folk vender seg til de politiske ytterlighetene i sinne og fortvilelse.

De tiltak landene gjennom EU-samarbeidet har fått på plass, har utvilsomt bidratt til at situasjonen ikke er blitt enda verre: nye overvåkingsmekanismer for finansinstitusjonene, støttefondet som komplementerer IMF, og finanspakten.

Jeg deltok på et gruppeledermøte blant de sosialdemokratiske partiene i Europa nylig. Holdningen var entydig: De ønsket ikke mindre EU, de ønsket mer – et EU som også understøtter en politikk som kombinerer behovet for budsjettbalanse med vekstfremmende tiltak. Uten EU-samarbeidet ville finanskrisen rammet de europeiske landene enda hardere.

Det er i disse dager 20 år siden EØS-avtalen ble undertegnet. Avtalen har vist seg fleksibel og bestandig gjennom de omfattende endringene som har skjedd i EU-samarbeidet siden 1994.

Det viktigste: EØS-avtalen har gitt norsk næringsliv forutsigbarhet og trygghet på vårt største og viktigste eksportmarked. Europautredningen bekrefter at integreringen i det indre marked har bidratt substansielt til den sterke økonomiske veksten vi har hatt gjennom disse årene. EØS-avtalen gir trygghet for at norsk næringsliv ikke diskrimineres i kampen om kundene. Vi har hatt fordel av den generelle harmoniseringen av regelverket avtalen innebærer.

Avtalen har gitt grunnlag for en omfattende arbeidsinnvandring, særlig etter 2004, som har bidratt til vår sterke økonomiske vekst. Deltakelsen i det indre marked har bidratt til moderniseringen av norsk økonomi.

Integreringen i EU har på flere måter også styrket arbeidstakernes stilling. Norske arbeidstakere har hatt en sterkere reallønnsutvikling enn arbeidstakere i andre land. På noen områder har EU-reglene gitt norske arbeidstakere bedre beskyttelse og sterkere rettigheter, f.eks. når det gjelder virksomhetsoverdragelse, likestilling og medvirkning.

EØS-avtalen innebærer at vi importerer regelverket EU-landene vedtar for det indre marked. Det er forpliktelsene i avtalen. Det har vært liten politisk strid om de nye reglene. De anses stort sett som både fornuftige, gode og ønskelige. Av 287 vedtak i Stortinget om nye avtaler eller lovendringer har 265 vært enstemmige.

I tilfeller hvor reglene ikke tar nok hensyn til særlige forhold i Norge, får vi tilpasninger. Det har skjedd i 50–60 tilfeller. Ett eksempel er lavere krav om mer fornybar energi i forbindelse med fornybardirektivet, fordi vår andel allerede er høy, takket være vannkraften.

Det er lagt fram en utredning om alternativer til EØS-avtalen. Det er bra for debatten. Men det er én gjennomgående svakhet ved disse alternativene. De bygger på den tro at Norge kan få en avtale med 27, snart 28, europeiske land, som innebærer at vi kan få fordelene ved markedsadgang, men at vi samtidig selv skal velge hvilke av reglene vi skal følge, eller se bort fra. Det er muligens et tegn på stor selvtillit, men det er ikke realistisk. Det er nok å vise til hvilke problemer Sveits har med å få nye avtaler, fordi de ikke er villig til å implementere det felles regelverket på tilfredsstillende vis. De er ikke villig til å ha et overvåkingsorgan som vårt ESA og ikke villig til å ha en domstol som kan avgjøre tvister. Det er som å tro at Norge skal få delta i neste fotball-EM, hvis vi krever at offsideregelen ikke gjelder for oss, og at vi kan få bruke hendene innenfor motstandernes 16-meter, hvis vi mener det er nødvendig.

Hvis man ønsker en avtale med EU-landene som ivaretar norske økonomiske interesser like godt som EØS-avtalen, finnes det ingen andre alternativer til EØS-avtalen enn fullt medlemskap.

Det denne alternativutredningen imidlertid peker på, og som også Europautredningen trekker fram, er at EØS-avtalen gir et større handlingsrom for å ivareta våre interesser enn det vi har benyttet til nå. Det er et godt innspill.

Handlingsrommet er brukt. Vi har fått tilpasninger i mer enn 50 tilfeller der norske forhold ikke er godt nok fanget opp i det felles regelverket, fordi vi ikke er med når reglene vedtas. Men her kan og bør vi bli flinkere, som også utenriksministeren varslet i sin redegjørelse.

Gjennom disse 20 årene har EU-samarbeidet utviklet seg voldsomt i dybden. Antall medlemsland har gått fra tolv til snart 28. Det har utvidet seg til mange nye områder. Det berører nesten alle samfunnsområder, også hos oss, som Europautredningen peker på.

Flere endringer skaper særskilte utfordringer for vår avtaleform. EU-landene utvikler i økende grad politikk og regelverk gjennom overordnede strategier. Det gjør grensene mellom det som faller innenfor EØS-avtalen, og det som faller utenfor EØS-avtalen, uklare. Ett eksempel er Europa 2020, hvor det i myriaden av tiltak og prosjekter som ligger i dette, er krevende å se hva som er EØS-relevant, og hva som ikke er det.

Europaparlamentet har fått større makt, et organ EØS-avtalen ikke gir oss noen formell kanal til. Det utvikles nå et sterkere samarbeid mellom de nasjonale parlamentene og EU-parlamentet, ikke bare gjennom faste konferanser, som COSAC. Det utvikles også et tettere samarbeid mellom fagkomiteene i Europaparlamentet og de nasjonale parlamentene gjennom høringer om konkrete saker, skriftlige innspill og konferanser. Dette samarbeidet må vi ha som ambisjon at også EFTA-landene tar del i.

For 14 dager siden var det møte i den felles parlamentarikerkomiteen mellom EFTA-landene og Europaparlamentet, hvor vi drøftet disse problemstillingene. I resolusjonen fra møtet ber vi om at EFTA-landenes parlamenter kobles på dette parlamentariske samarbeidet.

Resolusjonen støtter også den anmodningen vår stortingspresident har sendt kommisjonær Malmström og Europaparlamentets president, om at Norge som medlem av Europol og Eurojust må få plass i det parlamentariske organet som skal opprettes for å sikre en parlamentarisk kontroll med disse viktige politikkområdene. EU-parlamentarikerne ønsker oss velkommen, men det er ikke gitt at kommisjonen ser dette som naturlig, ut fra det topilarsystem EØS-avtalen hviler på. Så det er en jobb å gjøre her. Forhåpentligvis vil avgjørelsen om vår deltakelse med fire observatører i det parlamentariske organet som skal følge det utenriks- og forsvarspolitiske samarbeidet i EU, skape presedens.

Det er viktig å understreke at én ting er å få adgang til samarbeidet mellom Europaparlamentet og de nasjonale parlamentene. En annen ting er at denne adgangen må benyttes – av oss. Invitasjonene må brukes. Vi må ha en sterkere oppmerksomhet på politikkutformingen i Brussel hvis vi skal ha som ambisjon å påvirke – for bedre å ivareta våre egne interesser.

Vi får nå – samtidig med kollegene i EU-landene – nye forslag til direktiver og andre politiske dokumenter på vårt bord. Men det hjelper lite hvis vi ikke leser dem og ikke debatterer dem. Her tror jeg vi alle må erkjenne at vi har et forbedringspotensial.

Til slutt: EØS-midlene er et viktig bidrag til å utjevne de økonomiske og sosiale forskjellene i Europa. De skal bidra til utvikling i mottakerlandene på viktige områder, økonomisk og demokratisk. Men de kan også bidra til et sterkere samarbeid mellom oss og mottakerlandet. Det kan gi en selvforsterkende effekt i form av økt handel, økte investeringer osv. Men jeg tror vi kan gjøre mer for å synliggjøre disse bidragene i mottakerlandene. En polsk EU-parlamentariker påpekte i møtet i den felles parlamentarikerkomiteen at han så EU-flagget overalt i hjemlandet, koblet til prosjekter EU har vært med på å finansiere. Men han så aldri noe norsk flagg. Hans oppfordring var: Dere må synliggjøre det dere bidrar med, bedre. Jeg tror det er et godt råd.

En god idé er også forslaget fra konsultativ komité om å forberede en informasjonsoffensiv i EU-landene i forbindelse med 20-årsmarkeringen av at EØS-avtalen trådte i kraft, i 2014.

Det er viktig å minne om at Norge, Island og Liechtenstein er fullt og helt med i det indre marked. Etter som tiden går, er det færre og færre i EUs institusjoner, for ikke å snakke om i EU-landene, i næringsliv, i regjeringsapparat og blant folk flest, som husker at EU-samarbeidet i realiteten også omfatter de gjenværende EFTA-landene.

Under COSAC-møtet i Warszawa høsten 2011, et møte hvor representanten Ine Marie Eriksen Søreide og undertegnede var til stede, hadde høyrepresentant Lady Ashton, da hun så deltakerlisten, spurt: Hva gjør disse nordmennene her? Er de her på grunn av 22. juli? Det illustrerer at det er behov for å minne mange om at vi er med på det aller meste av det som skjer i EU-samarbeidet, og en slik informasjonskampanje om EØS-avtalen kunne derfor være et bidrag til det.

Karin S. Woldseth (FrP) [10:15:49]: Først vil jeg takke utenriksministeren for en grundig redegjørelse om viktige EØS- og EU-saker.

I en tid med finansiell uro og ustabilitet i flere EU-land kan man fort bli forledet til å tro at disse landene vil være uviktige framover, og at EU er irrelevant for Norge. En slik forestilling bidrar ikke til å sikre norske interesser. EU med sine medlemsland vil fortsatt være vår viktigste partner på de aller fleste sentrale områder.

Stortinget skal snart ha en inngående drøfting av EØS-avtalen og dens utfordringer, og alternativer vil sikkert bli foreslått. Dette blir en viktig debatt, men den endrer ikke på noen av våre geopolitiske utfordringer. De forblir de samme, uansett hvordan vi organiserer samarbeidet med EU. Derfor er det viktig å ha et konstant og sterkt fokus på et tett samarbeid om en del strategiske, viktige spørsmål samt å bidra på de områdene Norge er gode på.

At det er en vanskelig tid i Europa, er ikke noe å diskutere – det er et faktum. Fremdeles er situasjonen uavklart i en del land, selv etter valgene, dessverre, slik vi ser nå i Hellas. Finanskrisen fra 2008 er fremdeles ikke over i land i Sør- og Øst-Europa, og nye utfordringer venter for eurosamarbeidet, er jeg redd.

På nyhetene sist søndag fikk vi se et Spania hvor offentlig ansatte ikke hadde fått lønn på seks måneder, og hvor folk i arbeid må ha hjelp fra familie og venner. Rekken av økonomisk vanskeligstilte land blir lengre og lengre, og enda flere vil komme.

Den største faren med den økonomiske krisen i Europa er, som jeg har påpekt både her og i Strasbourg tidligere, ungdomsledigheten. I flere land er nå ungdomsledigheten på over 40 pst., og det er mye – svært mye. Ikke bare utdanner man ungdom til ledighet, men man tar fra dem håpet om en framtid. Mange ungdommer er blitt spurt, i både Hellas, Spania og land som Serbia og Bosnia, om sitt syn på framtiden. Det som er illevarslende, er at de ikke har noe. Heller ikke har de tro på at politikerne kan ordne opp og få disse landene opp av den økonomiske bølgedalen. De har ikke bare mistet troen på framtiden, de har også mistet troen på demokratiet, og med håpløsheten kommer fort ønske om forandring.

Det er det vi ser i flere land, at ekstreme partier på både høyre- og venstresiden får fotfeste og vokser seg store nok til å være representert i parlamentene. Med holdninger som disse ekstreme partiene har, kan det fort utløses i vold. Frykten er all volds mor, og frykten for ikke å ha en framtid kan utløse voldelige reaksjoner fra en håpløs ungdom.

Utenriksministeren sier i sin redegjørelse at vi ikke har råd til å få en hel generasjon med unge uten jobb og uten framtid. Jeg er så inderlig enig med ham, også i det han sier om at det må skapes økonomisk vekst. Men for å få vekst må det være stabilitet, noe som akkurat nå mangler i flere land i Europa, land som kanskje hadde trengt den økonomiske veksten aller mest.

Vi hadde fire og ikke tre valg i Europa 6. mai, hvis man teller med Armenia. Armenia er vel det landet der valget ikke holdt de demokratiske standardene vi er vant til. Dessverre har landet et stykke å gå for å leve opp til de demokratiske prinsipper.

Når det gjelder Serbia, som også utenriksministeren var inne på, er det duket for en spennende andre runde av presidentvalget. To kandidater ser ut til å kjempe om presidentstolen, de samme to som sloss om den i 2004 og 2008, og som Tadic vant hver gang, med svært liten margin. Det som forundrer meg noe, er at vår statsminister uttrykker bekymring for at Tadic skal tape dette valget om en uke. Så mye bekymret det ham at han lørdag valgte å ta med seg representanter for Telenor og dra til Serbia for å kaste glans, for å bedre sjansene for Tadic til å vinne. Jeg håper ikke dette betyr at statsministeren ikke har tenkt å ha det samme gode samarbeidet med en eventuell ny president i Serbia.

Det er mange som bekymrer seg for utviklingen i Ungarn, som utenriksministeren helt riktig påpeker. Europarådet er i den grad bekymret at de har valgt å åpne egen sak mot Ungarn. Denne blir etter all sannsynlighet debattert under sesjonen i juni. Det skal sies at Ungarn har vært i kontakt med Venezia-kommisjonen, og man skal se på endringene som er gjort, komme med uttalelse om hvilke konsekvenser disse får, og hvilke vedtatte endringer man bør omgjøre. Men her ser man med all tydelighet hvilken fare ekstreme partier kan være, bare de blir store nok.

Det er dessverre slik at i altfor mange av de nye demokratiene bryter de med universelle menneskerettigheter: Aserbajdsjan, Ukraina, Romania, Ungarn og Bosnia, for å nevne noen. Rettigheter som brytes, er utallige: brudd på ytringsfriheten, brudd på forsamlingsretten, brudd på rettigheter på grunn av religion, rase og seksuell legning, og mange flere. I Aserbajdsjan fengsles opposisjonelle og journalister for å være kritiske til det bestående. I Ukraina har vi Julia Timosjenko, som inntil nylig ikke hadde fått nødvendig legebehandling, og man kan nok spørre seg om hun har fått en rettferdig rettssak også, når man kjenner rettssystemet i Ukraina. I Romania – og for så vidt flere andre steder – blir romfolket fratatt sine rettigheter, forfulgt og trakassert i eget land, og i Bosnia får ikke etniske minoriteter stille til valg.

I Europa er det altså fremdeles en lang vei å gå. Det blir derfor viktig at Norge i alle de internasjonale og bilaterale fora viser en klar holdning til brudd på de universelle menneskerettighetene. Utenriksministeren sa at verden trenger en sterk europeisk stemme. Like viktig er det at Europa trenger en sterk og tydelig norsk stemme, som kan stille krav; at menneskerettigheter ikke bare er noe vi snakker om, men at vi forventer at alle land etterlever den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, som alle 47 medlemsland i Europarådet har signert og ratifisert, dvs. hele Europa og litt til.

Da har jeg fått sagt det som ligger mitt hjerte aller nærmest, så nå går jeg over til et par andre ting som Fremskrittspartiet også er opptatt av.

Først om reservasjonsretten som er nedfelt i EØS-avtalen artikkel 102. Mange av oss husker debatten om datalagringsdirektivet og de høye bølgene det skapte hos posisjonen da man foreslo å bruke reservasjonsretten den gangen. Det var ikke særlig populært – det kunne komme mottiltak, må vite.

Datalagringsdirektivet er fremdeles ikke innlemmet i EØS-avtalen, og jeg er her litt uenig med utenriksministeren om årsaken. Han sier at Island fremdeles har saken til vurdering, men det siste jeg hørte, var at Island har bestemt seg for å utsette saken inntil evalueringen er på plass, noe som betyr at det kan gå år før de bestemmer seg. Ting har en tendens til å ta tid i EU.

Postdirektivet henger også litt i løse luften. Her har Norge brukt sin reservasjonsrett. Her var det ingen advarsler mot å bruke den. Vi har ikke sett noen mottiltak ennå heller, men jeg forstår det sånn at den norske avgjørelsen om EUs tredje postdirektiv nå er til vurdering i EU. Når vil vi få vite noe om utfallet av dette, og hva skjer hvis de ikke godtar vår reservasjon? Det kunne jeg tenke meg å spørre utenriksministeren om.

Direktivet som setter rammene for fjernsynsvirksomhet, var også et av utenriksminsterens temaer i redegjørelsen. Jeg kan ikke fri meg for at jeg reagerte litt da han sa:

«Ved innlemmelse av direktivet i EØS-avtalen legger vi til grunn at også forbudet mot alkoholreklame i rettede sendinger fra utlandet kan bestå.»

Det kunne være fristende å spørre utenriksministeren hva han baserer seg på når han legger til grunn at forbudet vil bestå. Er det ønsketenkning, eller er det fundert i signaler utenriksministeren har fått om at det er akseptert fra EU?

Avslutningsvis vil jeg innom EU-programmene, og med dem også så vidt innom nordområdene. Det er ikke levnet noen tvil om viktigheten av nordområdene og at de blir stadig viktigere både for Norge og EU – enten det gjelder fiskeri eller olje og gass. At det er her noen av de viktigste avtalene vil komme når det gjelder samarbeid med EU og Norge, er hevet over enhver tvil. Derfor er det viktig at Norge også deltar i de ulike programmene når det gjelder forskning og ikke minst transport. EU-programmer som INTERREG, Trans European Networks o. a. samt initiativ i den nordlige dimensjon, kan brukes til å utvikle et strategisk engasjement mellom Norge og EU, ikke bare sørge for at tilgjenglige programmer brukes, men at de også blir videreutviklet i løpet av de neste programfasene på en måte som gjør dem mer anvendelige for nordområdene og det potensialet som ligger der.

Vi er gode på skippertak i Norge når det handler om å fremme interesser på avgrensede områder. Men hvor gode er vi egentlig til å sikre at det er vedvarende kunnskap og oppmerksomhet om våre grunnleggende interesser i Brussel og de andre viktige hovedstedene?

Peter Skovholt Gitmark (H) [10:25:52]: Først en takk til utenriksministeren for en god og interessant redegjørelse.

Som et lite land med en eksportrettet økonomi er Norge svært avhengig av den økonomiske utviklingen hos våre fremste handelspartnere i Europa. EU-land utgjør i dag det største markedet for norsk næringsliv, om lag 70 pst. av importen og 80 pst. av eksporten.

I Norge i dag er det over 200 000 mennesker med EU-statsborgerskap som arbeider her til daglig. Det gjør oss avhengig av Europa, ikke bare av EU, men av europeiske enkeltland. Det betyr mye for oss som nasjon hvordan gjeldskrisen håndteres, og hvilke politiske, økonomiske og samfunnsmessige konsekvenser den fører med seg. I en tid der innenrikspolitiske forhold ser ut til å bety mer for enkeltlands håndtering av krisen enn solidaritetsfølelsen med de land som opplever krisen sterkest, er det viktig å analysere dette. Det er derfor viktig å se på mulige konsekvenser også av valgene som fant sted både i Hellas og i Frankrike.

I Frankrike har den nyvalgte presidenten, Hollande, signalisert at han vil endre Frankrikes kurs. Hva vil det si for EUs politikk overfor de statene som opplever krisetid? Mens Sarkozy ofte opererte etter innfallsmetoden, er det mye som tyder på at Hollande vil ha en forkjærlighet for både statlig innblanding og økt pengebruk. Mens man med Sarkozys sterke, tøffe linje, til tider, opplevde både problemer og ikke minst en varm tone mellom Berlin og Paris, er det grunn også til å stille spørsmål om hva Hollandes politikk vil medføre. Det er ingen tvil om at noe av problemet knyttet til gjeldskrisen er nettopp for sterk pengebruk. Men samtidig kan en ikke ta vekk viktigheten av å få på plass langt høyere økonomisk vekst.

I en sånn kontekst er det viktig å komme inn på Tyskland, som holder en tøff linje med budsjettdisiplin også overfor Hellas – noe som de fikk med seg Frankrike og de andre eurosonelandene på. Og mens Hollande, som jeg sier, vil framsette økonomisk vekst og pengebruk som mer overordnet enn det Sarkozy gjorde, vil jeg stille utenriksministeren spørsmål om hva han tror den fransk-tyske dialogen vil medføre i en nær framtid. Det er interessant på en dag som denne å stille et sånt spørsmål når Hollande møter Merkel for første gang.

Valget i Hellas avstedkom ytterligere problemer i et land som allerede er hardt rammet av finanskrisen. Fløypartiene styrket sine posisjoner på bekostning av de to tradisjonelt største partiene, Arbeiderpartiets søsterparti, PASOK, og Høyres søsterparti, Nea Dimokratia. Og blir det ingen enighet innen vår grunnlovsdag, vil Hellas bli ledet av et forretningsministerium, og det vil i løpet av kort tid finne sted et nyvalg.

Mye tyder på at Europas solidaritet står og faller på om Hellas viser vilje til reform. Så langt har Hellas gjort mye, men svært mye gjenstår. Det er store endringer både i gresk næringsliv og i offentlig sektor, og mye av dette har også stoppet opp i påvente av en politisk avklaring. Desto lengre tid det tar før den avklaringen kommer, desto verre vil situasjonen være for Hellas, og desto mer usikker vil framtiden være med muligheten for at Hellas eventuelt må tre ut eller bli tvunget til å tre ut av eurosamarbeidet.

Jeg savner en gjennomgang av Norges engasjement overfor Hellas. Norge er direkte involvert gjennom IMF og i «Task Force for Greece», en ekspertgruppe med deltakelse fra skatteetaten, som er tenkt å støtte de reformene Hellas skal gjennomføre. Samtidig bistår vi gjennom EØS-midlene til økonomisk utjevning og på migrasjon- og asylfeltet. Det er bra, og det har Høyres fulle støtte. Jeg vil gjerne at utenriksministeren redegjør for status og progresjon med hensyn til Norges støtte til Hellas i en, mildt sagt, utfordrende tid.

Utenriksministeren brukte mye tid i sin redegjørelse på å snakke om hvordan Norge skal utvikle og forbedre sin europapolitikk. Det er jeg glad for. Det er betimelig, og det er et svært viktig område.

Europautvalgets grundige rapport Utenfor og innenfor og høringsinnspillene viser at engasjementet er stort, og jeg ser fram til en oppfølging av utvalgets vurderinger og anbefalinger fram mot departementets melding til Stortinget til høsten.

La meg – når vi har tilhørere her – si at det er svært gledelig å lese den grundige rapporten som Europautvalget legger til grunn. Jeg håper at den vil medføre mer debatt om ikke bare EØS-avtalen, men også om EU i en norsk kontekst.

Jeg ser på EØS og de andre avtalene som Norge har med EU, som Norges livline til Europa. EØS er 20 år, og det eneste reelle alternativ – slik jeg ser det, slik Høyre ser det – til medlemskap er et fullverdig medlemskap. EØS-avtalen og andre avtaler med EU er av stor og største viktighet for Norge. Vi kan ikke ha et økonomisk samkvem med Europa som er like sterkt, uten avtaler som gjør det mulig. Når en ser på debatten som foregår i Sveits, ser en med all tydelighet noen av de problemene som et land som har valgt å stå utenfor den type avtaler, har, også når det gjelder handelsadgang.

For at debatten omkring EU-saker skal være relevant i Norge og sikre oss innflytelse, må regjeringen være til stede og være involvert tidlig i beslutningsprosessen og påvirke der den kan. Norsk tilstedeværelse på politisk nivå er langt fra god nok. NRK gjennomgikk 16 departementer og Statsministerens kontor for 2011 og fant at ni statsråder ikke hadde besøkt Brussel overhodet, deriblant vår olje- og energistatsråd, Ola Borten Moe, og vår næringsminister, Trond Giske. NRK finner videre at det var foretatt 16 reiser totalt, hvorav fire av utenriksministeren og fire av tidligere forsvarsminister, nå justisminister.

Jeg er glad for at utenriksministeren også i sitt reiseopplegg legger vekt på viktigheten av Europa og av Brussel. Men det er Utenriksdepartementets ansvar at også andre statsråder er til stede, kommer tidlig inn i prosesser og ser til at vi er med på å påvirke ting som er ment å være EØS-relevant, på et så tidlig tidspunkt at vi får innflytelse, og at vi slipper å bruke diskusjonen om reservasjon hver gang det er noe vi er uenig i.

Det faktum at Europaparlamentet har fått mer makt på beskostning av EUs øvrige organer, fører til at vi som et utenforland må endre fokus. Fortsetter vi vår lyttepoststrategi, mister vi ytterligere innflytelse.

Utenriksministeren sier i sin redegjørelse:

«Vi vil intensivere arbeidet med å sikre at vi politisk sett kommer tidlig nok på banen til å fremme norske interesser så effektivt som mulig.»

Det er på høy tid at vi intensiverer dette arbeidet. Men det er utenriksministerens oppgave å komme med konkrete tiltak, og et første tiltak kan være å overbevise egne statsråder om hvor viktig det er å være til stede, snakke med sine kolleger og komme i kontakt med dem som faktisk beslutter, før vi slipper å ta diskusjonen om reservasjon.

Det pekes videre på et «kompetanseløft i forvaltningen for å sikre en bedre utnyttelse av eksisterende EU- og EØS-kompetanse». Det igjen hilser jeg velkommen, men igjen mener jeg at det mangler en konkret strategi. Dersom vi fortsetter ned denne veien, er vi i ferd med å se at Norge blir om ikke irrelevant, så på kanten av irrelevant, og at vi får rene reservasjonsdebatter omkring direktivene flere år etter at de er ferdigbehandlet i EU.

Høyre mener regjeringen må delta aktivt overfor kommisjonen for så tidlig som mulig å påvirke saker, prioritere og sortere ut de saker som er eller ikke er relevante.

Det er ekstra viktig for et land som står utenfor, som har valgt å være utenfor, å bruke alle de kanaler vi har for å utøve vår innflytelse for i Norges interesse å endre de saker som har innvirkning for norsk næringsliv, norsk samfunnsliv, norsk politisk liv, og ikke minst sammen med EU å være en større grad av pådriver innenfor både klima og miljø.

Snorre Serigstad Valen (SV) [10:36:08]: Jeg har tenkt å begynne med å takke utenriksministeren for en god redegjørelse i forrige uke, spesielt på området som gjelder ytre høyres framvekst i Europa. En av de mest alvorlige sidene ved krisen Europa opplever nå, er at nasjonalisme og fremmedfrykt er på frammarsj i hele kontinentet. Sannfinnene i Finland, Lega Nord i Italia, Frihetspartiet i Nederland, det østerrikske folkepartiet, nasjonalistene i Slovakia, fasistene i Jobbik i Ungarn – som for øvrig er medvirkende til en veldig bekymringsfull utvikling for demokratiet i det landet – er alle eksempler på en fremmedfiendtlig høyreside som har styrket seg i hele Europa med økonomisk krise som bakteppe. Nyest er den sterke framgangen til Le Pen i Frankrike og nynazistene i Hellas.

Litt om Hellas: Det er gitt mye spalteplass de siste par årene til enkle forklaringer om late og ubrukelige grekere. Sannheten er jo at grekere jobber mer enn snittet i Europa. Det å jobbe i ukevis uten å få lønn er vel ikke akkurat tegn på latskap. Uroen og ytre høyres vekst må også i det landet leses som et tegn på den håpløsheten som nå rammer flere generasjoner veldig kraftig. Det er kutt, det er privatiseringer, liberaliseringer og en til dels ekstrem sparepolitikk som i altfor stor grad for veldig mange er svaret på en krise som det var finansnæringen som var hovedårsaken til. Det er ikke rart at folk blir sinte, frustrerte og fortvilte når overskuddet i en finansnæring i stor vekst over flere tiår går til de rike, mens de enorme underskuddene, når det først sprekker, blir sosialisert og fører landet det er snakk om, ut i dyp offentlig gjeld.

Derfor mener jeg at man heller ikke kan sidestille fløypartienes framvekst på høyre og venstre fløy, slik Fremskrittspartiet antyder, for der framveksten til den ytre høyresiden i Europa bygger på demagogisk hatretorikk mot enkelte folkegrupper, som lynavleder for folks opplevelse av en dyp personlig og felles økonomisk krise, bygger f.eks. venstresidens framgang i Hellas på folks avvisning av at det er de arbeidsløse, de fattige og vanlige arbeidere som må bære hovedbyrden for krisen. Det er en veldig forståelig, veldig legitim og veldig riktig reaksjon for de menneskene i Hellas. Det er veldig lite som skiller det fra f.eks. gryteopprørene på Island.

Det er viktig å huske årsaken til at denne gjelden har oppstått i første omgang. Jeg vil gjerne kommentere det representanten Gitmark sa. Det er ikke i hovedsak for stort offentlig forbruk i de kriserammede europeiske landene som har vært opphavet til krisen. I Hellas har det vært mislighold og en svært uansvarlig pengebruk over flere år, men hovedbildet i Europa er et annet. Det var jo redningspakkene til bankene under den første delen av finanskrisen som førte til at disse landene nå er i dyp gjeld. Irlands gjeld, f.eks., var i 2007 på 27 pst. av BNP, Spanias på 37 pst. og snittet i euroområdet på 65 pst. I 2010 hadde snittet økt til 85 pst., Spanias gjeld var doblet til 60 pst., og den irske var tredoblet til over 90 pst. Med unntak av Portugal gikk gjelden til alle de mest gjeldsrammede landene i Europa ned i perioden fram til finanskrisen begynte. Det er det viktig å ha med seg, og det er viktig å identifisere krisen i Europa som først og fremst en sosial og økonomisk krise som har store konsekvenser for de menneskene den rammer.

Det er nå en arbeidsledighet på nesten 11 pst. i eurolandene og 10 pst. i EU. Det betyr at 24 millioner EU-borgere er uten arbeid. Det gir økt fattigdom, det gir sosiale tragedier, og det gir sosial uro. 23 pst. – dvs. 115 millioner mennesker, nesten en fjerdedel av befolkningen i Europa – er fattigdomsutsatt, dvs. at inntekten er under fattigdomsgrensen, at den materielle levestandarden er mangelfull, eller at man tilhører en husstand som har falt utenfor arbeidsmarkedet.

Dette er vår generasjons største utfordring i Europa. Det er et spørsmål av langt større viktighet enn norsk utenforskap, som enkelte snakker om, og det er et spørsmål som vil kreve vår hele og fulle oppmerksomhet ikke bare i debatter om EU og EØS her i Stortinget, men i lang tid framover.

Olov Grøtting (Sp) [10:41:16]: Jeg vil først takke utenriksministeren for en god redegjørelse den 8. mai. Jeg er spesielt glad for den anerkjennelsen som statsråden ga Alternativrapporten, som ble lagt fram før påske. Det er ikke noen hemmelighet at vi i Senterpartiet ivrer verken for EU-medlemskap eller for EØS-avtalen. Jeg vil dog understreke at vi er veldig for internasjonalt samarbeid. Det har så langt vært vanskelig å få opp en reell politisk debatt om EØS-avtalen. Jeg håper derfor at rapporten med de ulike alternativene for tilknytning til EU kan vitalisere og skape engasjement rundt denne diskusjonen.

Utviklingen i mange europeiske land i dag er skremmende. Det er budsjettunderskudd, gjeldsproblemer og skyhøy arbeidsledighet, spesielt blant unge. Innføringen av euro var et eksperiment som har slått feil. Felles valuta, felles pengepolitikk og felles rammer for den økonomiske politikken på tvers av helt ulike land med ulike økonomiske forutsetninger var rett og slett et høyrisikoprosjekt. EUs medisin består av økonomiske hestekurer som gir velferdskutt og slett ikke bidrar til vekst. Vinner av Nobelprisen i økonomi Joseph Stiglitz sa til Dagens Næringsliv i vår at EUs kriseløsninger bare har gjort vondt verre: Innstramningspolitikken fungerer mot sin hensikt. Det blir lavere inntekter, lavere skatteinngang, og en må bruke mer penger på arbeidsledighetstrygd. Det resulterer i dårligere kjøpekraft og mindre etterspørsel.

Den økonomiske krisen i Europa er nå i ferd med å utvikle seg til en politisk og demokratisk krise. Folk mener det er urettferdig at de sitter igjen med regningen for det banker og finansinstitusjoner har stelt i stand med velsignelse fra markedsliberale politikere. Folk har ikke lenger tiltro til at politikernes løsninger vil fungere. De unge mister framtidstroen. Den sosiale uroen gir seg uttrykk i lav valgdeltakelse, fremmedfrykt og økt oppslutning i begge politiske ytterkanter.

Foreløpig sitter vi på vår grønne gren her i Norge, med vår oljeøkonomi og fordi vi ikke er med i eurosamarbeidet.

Arbeidsinnvandring til Norge er viktig, og vi hadde ikke klart oss uten. Et bærende prinsipp må være at folk skal kunne leve av den inntekten de får. Derfor kan vi ikke akseptere at utenlandske arbeidere i Norge blir underbetalt. EØS-avtalen åpner for at utenlandske firmaer på lik linje med norske kan levere tjenester i Norge. Det er bra. Det som ikke er så bra, er at de kan opprettholde sitt lands lønns- og arbeidsvilkår. Det betyr at norske aktører ofte blir utkonkurrert. Tydeligst ser vi det kanskje i transportnæringen, der utenlandske trailere er i ferd med å ta over. Dette kan på sikt bli problematisk for oss også.

Historien har lært oss at økonomiske krakk, fattigdom og arbeidsledighet kan få alvorlige konsekvenser for fred og stabilitet. Jeg tror nok det er flere enn oss i Senterpartiet som bekymrer oss for den utviklingen vi i dag ser i Europa.

Jeg sa innledningsvis at vi er veldig for internasjonalt samarbeid, og vi ønsker et godt samarbeid med resten av Europa. Men vi må se på alternativene til dagens EØS-avtale. Vi vet at den EØS-avtalen vi har i dag, ikke er den samme som den vi ble forespeilet tidlig på 1990-tallet. Den er blitt mye mer omfattende enn den var da den ble inngått. Alternativrapporten som statsråden henviste til i sitt innlegg, viser at det finnes alternativer til dagens EØS-avtale. Vi kan være utenfor – avtalen kan faktisk erstattes med en annen tilknytning til EU, eksempelvis i form av bilaterale eller regionale handels- eller samarbeidsavtaler. Eller vi kan bygge videre på EØS-avtalen. Det er mulig å reforhandle den, og vi kan slanke den ved å ta ut saksfelt. Vi har et stort potensial i å utnytte handlingsrommet langt bedre enn det vi har gjort så langt. Reservasjonsretten har vi så vidt tatt i bruk. Vi bør jobbe for å øke legitimiteten til den retten i EU.

Senterpartiet mener at både den økonomiske og den demokratiske krisen i EU og Europautredningens påvisning av at EØS-avtalen svekker det norske folkestyret, bør føre til at Norge erstatter EØS-avtalen med en mindre inngripende ordning. Vi håper derfor at flere av partiene vil være med på en debatt om EØS-avtalen framover.

Dagfinn Høybråten (KrF) [10:46:31]: Krisen i EU blir stadig verre. Mye skyldes euroen, som har både medvirket til krisen og gjort det vanskeligere å komme ut av den. Som euromedlemmer kunne de søreuropeiske landene få billige lån på bakgrunn av Tysklands kredittverdighet. Resultatet ble økende gjeld og utsettelse av nødvendige reformer i arbeidsmarkedet og i produktmarkedene. Med finanskrisen kom problemene fram i lyset, og nå er gjeldskrisen et faktum. For å komme ut av krisen må landene nå kutte i offentlige utgifter og øke skatteinntektene. Da trengs økonomisk vekst. Men med euroen som felles valuta får ikke de kriserammede landene fordelen av fallende valutakurs, noe som kunne gitt dem mer konkurransedyktig eksport og mulighet for ny vekst. Euroen hindrer det.

Som jeg sa i Stortingets europadebatt for halvannet år siden:

«Når pengepolitikken skal tilpasses de store landene, vil de små landene, med et annet forløp i økonomien, måtte velte byrden av nødvendige tilpasninger over på innbyggerne i form av kraftige sosiale kutt, med dramatisk arbeidsledighet som følge i mange tilfeller. Så eurosamarbeidet gjør nok finanskrisen mye dypere enn nødvendig i land som Irland og Hellas. Det er de mest utsatte menneskene på arbeidsmarkedet som betaler i form av skyhøy ledighet.»

Det er meget alvorlig når arbeidsledigheten i Spania nå er på 25 pst. Krisen i Hellas er om mulig enda mer akutt, også politisk. Så lenge EU ikke er villig til å føre en betydelig mer ekspansiv pengepolitikk, er det ett spørsmål som trenger seg på stadig sterkere: Er det noen vei framover uten å droppe euroen for noen av de mest kriserammede landene? Alternativet som synes å tre fram, er lang tid med høy ledighet, sosial nød og fare for politisk uro og konflikt. Ja, vi kan bare tenke oss hva som kan komme som følge av det.

I denne situasjonen vil det være behov for norsk solidaritet. Norge bidrar årlig med store finansielle støttebeløp gjennom finansieringsmekanismene i EØS-avtalen. Vi har nettopp fått en stortingsmelding om EØS-midlene. Jeg tror vi må drøfte om bruken av disse midlene nå må kanaliseres enda sterkere inn mot den akutte krisen i den sørlige eurosonen.

EU har etablert nye tilsynsorganer for finanssektoren. Utenriksministeren uttalte i redegjørelsen at det er norsk interesse for å delta, før han tilføyde:

«Men tilsynsorganenes adgang til å fatte beslutninger med direkte gyldighet for enkeltselskaper reiser rettslige problemstillinger som må avklares.»

Det er jeg helt enig i. Hvis norsk tilslutning medfører overføring av direkte beslutningsmyndighet, avviker dette fra EØS-avtalens grunnleggende mellomstatlige prinsipp. Dreier det seg om suverenitetsavståelse, er det en konstitusjonell sak som krever grundige drøftinger, om både innhold, beslutningsprosessen og forholdet til grunnloven.

Utenriksministeren var i sin redegjørelse inne på flere av de problemsaker Norge for tiden har når det gjelder EU. Én gjelder EUs nye forordning om offshoresikkerhet. Et samlet offshoremiljø i Norge, fra fagbevegelsen til Olje- og energidepartementet, er kritisk. Den kan representere et unødvendig tilbakeskritt for Norge som et verdensledende land på sikkerhet offshore. Det beste ville være om forordningen ikke anses som EØS-relevant.

La meg også nevne en sak vi har fått innspill om fra maritim næring. EUs Community guidelines on State aid to maritime transport fra 2004 skal revideres. For norsk maritim næring og framtidig verdiskaping er det viktig at Norge bruker sin mulighet til å delta i høringen om saken for å sikre at våre maritime offshoresegmenter fortsatt ivaretas etter revisjon av retningslinjene.

En annen sak gjelder AMT-direktivet som regjeringen vil innføre, selv om det har vært reist spørsmål om Norges forbud mot alkoholreklame i rettede sendinger fra utlandet. Regjeringen har valgt å legge til grunn at forbudet kan bestå. Det støtter vi. Det gir regjeringen et stort ansvar – utviklingen på dette punktet vil bli fulgt nøye.

Utenriksministeren la i sin redegjørelse vekt på at vi fra norsk side må bli mer bevisste EØS-avtalens handlingsrom for å kunne påvirke og medvirke, men også for å sette tydeligere grenser for hva som er EØS-relevant. Dette er et viktig punkt som vi fra Kristelig Folkepartis side har vært opptatt av i mange år. Fra Kristelig Folkepartis side vil vi derfor gi full støtte til regjeringens arbeid for å sikre at man politisk kommer tidlig nok på banen, for å styrke koordineringen i sektorovergripende saker, for å se på handlingsrommet ved implementering i norsk rett og for å øke kompetansen i forvaltningen. Dette var også en av hovedkonklusjonene i Europautredningen. EØS-avtalen gir et betydelig handlingsrom for Norge. Vi må bli flinkere til å bruke det.

Vi er uenige om mye i europadebatten – ikke minst ønskeligheten av at man nå setter i gang et spill om EØS-avtalen, som er grunnmuren for vårt forhold til Europa. Kristelig Folkeparti mener at en stø kurs på dette feltet er det Norge trenger i en urolig tid for Europa. Men vi kan nok tverrpolitisk bli enige om å utnytte avtalen bedre. Det synes jeg både Europautredningen og utenriksministerens redegjørelse legger opp til.

Trine Skei Grande (V) [10:51:55]: Venstre står fast ved EØS-avtalen og mener at den er en god tilknytning mellom Norge og Europa. EU kommer, uansett hvordan vi vrir og vender på det, til å være en av de viktigste handelspartnerne som vi må forholde oss til, og vi må ha gode avtaler.

Men vi deler også den store bekymringa for den økonomiske situasjonen i Europa, den vil sjølsagt påvirke oss – også den rekordhøye arbeidsledigheten i eurosonen, som i Hellas, Portugal, Italia og Spania. Det skaper også langsiktige problemer for Europa og for oss.

Nå er nok jeg av den oppfatning at de fleste politiske retninger er godt representert når det gjelder skyld og ansvar for situasjonen man har kommet i i Europa. Det er regjeringer av de fleste politiske farger som står bak det som har skjedd. Jeg deler nok også bekymringa for at ytterfløyene vokser – om det er ytterste høyre, eller det er ytterste venstre. Det har aldri ført til gode politiske løsninger å dyrke noen av disse ytterfløyene, og som et sentrumsparti mener vi at de gode løsningene ligger i det politiske sentrum. Sjøl om urettferdighet har skapt vekst for ytterfløyene i europeisk historie mange ganger, har det aldri brakt noe godt med seg.

Muligheten for Norge er at det er en stor mengde med høyt kvalifisert arbeidskraft i Europa som også er mobil, og som Norge kan ta i bruk, for den unike sjansen som Norge har i dag, er at vi har en regjering som kan være blant de heldigste, nesten, i verden når det gjelder å ha handlingsrom til å møte de utfordringene vi nå står overfor. Det handler ikke bare om summen man står overfor, med tanke på pengebruk, men også hva man bruker pengene til. Nå får vi snart framlagt et revidert nasjonalbudsjett, og da får vi se om regjeringa klarer å møte disse utfordringene ved å satse på det som er framtidsrettet, og som gjør at vi kan få et forsprang i Europa med hensyn til å satse på forskning, nyskaping og utvikling.

Så er jeg veldig glad for at utenriksministeren gjør rede for at datalagringsdirektivet ikke er ment implementert i Norge. Her får regjeringa bruke så lang tid den bare vil. Venstre mener at det burde vi sørge for tar så lang tid som overhodet mulig. Argumentasjonen er at dette fortsatt er til vurdering på Island, og jeg er glad for at vi har land i Norden som tar seg tid til å vurdere før man implementerer et så omfattende direktiv.

Vi ser nå at EU er i gang med å revidere direktivet, noe som vi påpekte under debatten om direktivet, da det ble sagt av arbeiderpartirepresentanter her i salen at det var ingen signaler om en slik revidering. Men vi ser at de liberale medlemmene i Europaparlamentet nå står i front for å få til en endring på dette veldig viktige punktet.

Det er vesentlige og store menneskerettighetsutfordringer på hele det europeiske kontinentet, og det er viktig å få en vridning fra en veldig interessebasert utenrikspolitikk til en mye mer verdibasert utenrikspolitikk. Utfordringene vi ser innenfor f.eks. Hviterussland, Ukraina og Ungarn, får også følger for oss. Vi mener at man mye mer burde ha hengt seg på den kampen som EU driver, og brukt pressmidler overfor disse landene – i både Ungarn og Hviterussland. Vi ser at forfølgelsespolitikken i Ungarn, f.eks. mot romfolket, også får følger i norske gater. Det betyr at vi er en integrert enhet der vi må ta menneskerettighetsutfordringene på alvor, også i Norge. Det mener vi burde ha påvirket frihandelsavtalen som man nå holder på å forhandle med Hviterussland.

Utenriksministeren sa i sin redegjørelse:

«Samtidig ser vi at klimapolitikken legger nye føringer for energipolitikken. Det er naturlig, og det er ønskelig.»

Det er et sitat Venstre er helt enig i. Men vi syns det er forunderlig at man skal forhandle seg ned og ikke opp når det gjelder klimaforpliktelser. EU er en viktig aktør i klimapolitikken, og når jeg møter mine europeiske liberale venner, er jeg fascinert av hvor stor kraft og energi de bruker i EU-systemet for å få snudd klimapolitikken til å bli bedre.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:57:08]: Det er riktig, som det har vært påpekt, at det nå er 20-årsjubileum for EØS-avtalen. Det ble markert i beskjedne former i Brussel i går, da EØS-rådsmøtet fant sted. Det ble slått fast at denne avtalen har fungert i 20 år, og den har tjent begge parter godt. Det var interessant å høre både fra det danske formannskapet, fra EEAS og fra kommisjonens representanter det samme som vi har hørt på alle disse EØS-rådsmøtene, at i det store og hele fungerer EØS-avtalen godt. For et halvt år siden var det fra EU-siden påpekt at det var en rekke saker som ikke var blitt gjennomført slik det var avtalt. Felles innsats har ført til at den prosenten er blitt halvert, til 0,5 pst., som er lavt, dvs. høy implementering. Det tjener alle på. Og jeg vil her si at i den økonomiske krisen vi nå ser i Europa, er det bra at det indre marked eksisterer, at det fungerer, og at det er gode tilsynsmyndigheter som sørger for at reglene følges. Det tjener alle, ikke minst de minste, og Norge er blant dem.

Det var viktig for meg på rådsmøtet i går å understreke at informasjon om EØS-avtalen er noe vi alle har ansvar for å spre, og som det er påpekt her, arbeider vi med det i vår egen forvaltning ut mot egen befolkning. EØS-utredningen til Sejersted har påpekt det. Men det er også viktig at det skal gjøres i EU. Det er viktig at EU ser at på de nye samarbeidsområdene hvor vi kommer med, og hvor EU og vi har felles interesse av at vi er med, må også EFTA-landene få de rettighetene som skal til for at de kan delta meningsfullt i det samarbeidet. Det har vi påpekt. Det er viktig prinsipielt, og det er viktig også helt funksjonelt.

Så er det slik at min redegjørelse og EØS-rådsmøtet i går fant sted mot et bakteppe av krise, og det merket man tydelig i Europa i går. Jeg er enig med representanten Skei Grande i at det ikke er mulig å peke på én enkelt årsak eller én enkelt retning som har ført til den krisen. Derfor er den så kompleks, og derfor er den så vanskelig å håndtere.

Representanten Høybråten snakket om at det da var mulig å droppe euroen. Jeg tror ikke det er en varig strategi for landene sør i Europa. Dropper de euroen, har de fortsatt gjeld, trenger de fortsatt lån, og verdien av det de eier, blir kraftig redusert. Så det er ingen enkel vei ut av krisen. Det understreker at dette er utfordringer de har sammen.

Representanten Høybråten var også inne på at vi burde vurdere å rekanalisere EØS-midler til land i sør. Jeg tror det er viktig at det opplegget vi nå har, med alle mottakerne av EØS-midler, står fast og blir gjennomført, for alle de mottakerne fortjener det som er blitt avtalt, og de bør få det på en forutsigbar måte. Dette får vi anledning til å diskutere når stortingsmeldingen skal debatteres her i salen. Jeg så med egne øyne i Polen i forrige uke hvor viktige disse midlene er, ikke først og fremst som et tiltak mot den statsfinansielle krisen, men fordi de bidrar på områder i samfunnet hvor det er lite penger fra før, penger som blir kuttet, og hvor forskjellen er helt tydelig. I går besøkte jeg kontoret som administrerer denne ordningen, i Brussel. De gjør en meget god jobb og får høy anerkjennelse for måten samarbeidet gjennomføres på.

Representanten Skovholt Gitmark stilte spørsmål om den fransk-tyske dialogen og hvordan utenriksministeren mente den ville utvikle seg. Vel, det første møtet finner sted i dag etter presidentinnsettelsen i Paris, og så reiser François Hollande til Berlin. Jeg tror at det valget var et godt valg for Europa, for jeg tror det nå kommer en ny tone, et nytt uttrykk for at veien ut av krisen ikke bare kommer gjennom strenge kutt og innstramninger. Det kommer gjennom finansiell disiplin, men også tiltak for vekst. Jeg er ganske trygg på at Tyskland og Frankrike fortsatt kommer til å finne et bredt felt av fellesgods på dette området som de kommer til å ta med seg inn i samarbeidet. Det er viktig.

Så vil jeg avslutte med å si at det ligger verdier i bunnen som det er viktig å stå opp for når Europa er i krise. Representanten Woldseth var inne på en del områder hvor hun understreket betydningen av Europarådet og respekten for europeiske menneskerettighetsinstrumenter. Det er jeg helt enig i, og det er viktig å minne om det nå. Jeg mener at Europarådet faktisk blir viktigere som organisasjon i de krisetider vi er i nå, særlig inn mot land som har store mangler i gjennomføringen av de forpliktelsene de har – Russland, Ukraina, Tyrkia, og vi har nevnt Hviterussland. Dette er land som det er viktig at vi holder et tett fokus på.

Ellers vil jeg si til representanten Skei Grande at jeg har veldig vanskelig for å finne ett område hvor ikke EU og Norge er helt enige, helt samkjørte og helt unisone når det gjelder å ha klare budskap til land som henger etter på demokratisiden, enten det er innenfor EU, sånn som Ungarn, eller utenfor EU, sånn som Hviterussland og Ukraina, noe vi også bekreftet i de mange møtene vi hadde i Brussel i går.

Hans Frode Kielland Asmyhr hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Karin S. Woldseth (FrP) [11:02:24]: Moody's nedgraderte i dag 26 banker i Italia, i tillegg til hva som skjer i Hellas, de signalene den nye presidenten i Frankrike har gitt, og situasjonen i Spania. Hvilke konsekvenser tror utenriksministeren at dette får i løpet av sommeren?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:02:45]: Jeg tror det er en påminnelse om at den lille pausen man trodde at finanskrisen var i ferd med å gli inn i, hvor man hadde utsikter til vekst, nedgang i ledigheten og en konsolidering, er meget skjør. I går ble det også offentliggjort tall fra forskjellige analyseenheter som sa at man kunne vente nullvekst og økende ledighet i Europa og en nedgang i vekst i eurosonen.

Av de begivenhetene som representantene peker på, vil jeg si at det som skjer i Italia, er et uttrykk for noe som er sterkt urovekkende, nemlig skjørheten i bankenes soliditet. Det er verdt å minne om at vår egen finansminister har understreket betydningen av at Norge nå holder orden i sitt bo, og betydningen av at bankene bygger opp reserver mens de kan, for å kunne være robuste i den situasjonen vi er i. Det som har skjedd i Italia på banksiden, er et uttrykk for dette.

Hellas har vi vært inne på. Det understreker bare at dette er et felles europeisk problem. Hellas er en liten del av Europas økonomi, men strukturelt vil Hellas' videre vei være helt avgjørende også for andre lands utsikter.

Peter N. Myhre (FrP) [11:04:00]: Jeg merket meg utenriksministerens omtale av EØS-avtalen, både forrige tirsdag og i dag. Men jeg merket meg også representanten Grøtting fra Senterpartiet, som tok til orde for å innføre bilaterale handelsavtaler istedenfor EØS-avtalen. Det som gjør uttalelsen interessant, er at representanten Grøtting representerer et av regjeringspartiene her i Stortinget. Derfor vil jeg gjerne spørre utenriksministeren om utenriksministeren er enig i at bilaterale handelsavtaler kan være et alternativ til EØS.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:04:49]: Nå hørte ikke jeg det innlegget som en betydelig nyhet fra Senterpartiets side. Det var vel en bekreftelse av hva Senterpartiet har ment lenge. Utgangspunktet for meg og for regjeringen er hva som er regjeringens politikk, hva som står i Soria Moria-erklæringen, regjeringserklæringen og de redegjørelsene jeg holder i Stortinget, som er regjeringens redegjørelser. Så det avklarer den saken.

Når det gjelder spørsmålet, har jeg ingen tro på at bilaterale avtaler gir et bedre utkomme for Norge. Jeg har ingen tro på at det å løfte store saker ut av EØS-avtalen er en god løsning for Norge, slik vi er eksponert. Jeg har tro på en grundig gjennomgang av EØS-samarbeidet, en økt bevissthet om det handlingsrommet vi har, ønsker og trenger for å være en aktiv europeisk deltaker. Så er jeg veldig opptatt av å få fram i hele det norske samfunnslivet, arbeidslivet og næringslivet betydningen av likebehandling, nemlig at det er like regler, og at de som våkner og går på jobb i Norge, kan vite at det er likebehandling – ikke forskjellsbehandling – og sikkerhet for det. Det er EØS-avtalen, slik den er i alle sine hovedtrekk i dag, vår beste garanti for.

Peter Skovholt Gitmark (H) [11:06:00]: Olov Grøtting, fra regjeringens støttehjul Senterpartiet, sier i sitt innlegg at det er viktig å øke legitimiteten i EU til reservasjonsretten. I det spørsmålet ligger et iboende, nærmest kontinuerlig ønske om at Norge oftere skal bruke reservasjonsretten. Nå har jo regjeringen varslet reservasjon i én sak.

Så jeg spør utenriksministeren om han deler det synspunktet at det er viktig å øke legitimiteten til reservasjonsretten i EU, og at dette betyr at det også vil komme flere saker i framtiden hvor bruk av reservasjonsretten er aktuelt.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:06:46]: For det første deler jeg ikke oppfatningen av Senterpartiet som et støttehjul til regjeringen. Jeg deler den oppfatningen at Senterpartiet er med i regjeringen som ett av tre partier som utgjør denne regjeringen – og det er jeg glad for.

For det andre mener jeg at det er veldig viktig at det er legitimitet rundt alle deler av EØS-avtalen, også den artikkelen som omhandler reservasjonsretten. Det ville være merkelig om vi sa at det var omvendt, at det var deler av EØS-avtalen som det ikke var så viktig at hadde legitimitet. Om vi bruker en artikkel eller en forordning lite eller mye, spiller jo ikke inn på om den skal ha legitimitet eller ikke. Jeg mener at Norge grunnleggende ikke er tjent med mange unntak og variasjoner hos oss i forhold til resten av Europa, vi er tjent med likebehandling. Men det er helt avgjørende at den retten, reservasjonsretten, eksisterer – EØS-avtalen kunne etter min mening ikke eksistert uten – og at den blir respektert når og hvis den blir brukt. Regjeringen har ingen planer om å bruke den retten i nær forestående fremtid, men vi er bevisst at vi har den, og vi er rede til å bruke den om vi mener at det tjener norske interesser.

Dagfinn Høybråten (KrF) [11:07:59]: Det er vel kjent at denne regjeringen bygger på EØS-avtalen som regjering, og vi har fått illustrert hvordan det i praksis utarter seg her i stortingssalen. Et par av regjeringspartiene bruker enhver anledning til å prøve å undergrave EØS-avtalen. Det burde bekymre flere enn utenriksministeren. Det bekymrer i hvert fall Kristelig Folkeparti.

Men det som kunne vært viktig i denne situasjonen, hvor vi nå har fått en debatt om alternativer til avtalen og en utredning av selve avtalens erfaringer, er om utenriksministeren nå kan fortelle Stortinget om vi kan legge til grunn at en eventuell fortsatt rød-grønn regjering etter neste stortingsvalg vil bygge på EØS-avtalen, slik den nåværende rød-grønne regjeringen gjør det.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:08:56]: Nå opplever ikke jeg at det har utartet i stortingssalen. Stortingssalen er vel altfor formell for det. Det har vært helt tydelig hele veien hva denne regjeringen har stått på. At det er diskusjoner, hører hjemme i demokratiet, og det synes jeg er helt greit.

Så er jeg – la meg si det – også veldig glad for Kristelig Folkepartis systematiske og konsekvente støtte til EØS-avtalen. Det er faktisk viktig, og det er viktig for regjeringen å ha den støtten i det bredere perspektivet som utenrikspolitikken bør ha.

Når vi gjør klar for en ny periode med rød-grønn regjering etter 2013, vil det være forhandlinger, slik det var etter 2005 og 2009. Vi kjenner fasiten fra 2005 og 2009, og fra Arbeiderpartiets side tror jeg det ikke er å gå for langt å si at det utgangspunktet vi i dag har, er et naturlig utgangspunkt å arbeide videre på. Men jeg har respekt for at det skal det forhandles om, slik det ble tidligere, og vi kjenner altså hva som ble resultatet i 2005 og 2009. Jeg tror at for Arbeiderpartiet er det en fundamental sak å ha orden på forholdet til Europa, likebehandling og fokus på mulighet for verdiskaping, arbeid og velferd gjennom samarbeid med Europa.

Trine Skei Grande (V) [11:10:17]: Utenriksministeren sa at det finnes intet område der EU har hatt en mer verdibasert utenrikspolitikk enn Norge. Det stiller jeg meg meget undrende til. Vi ser nå at EU har stoppet forhandlingene om frihandelsavtale med Hviterussland, mens Norge tar det som en del av frihandelsavtalen med Russland og har ingen innvendinger mot at Europas siste diktator blir med på lasset ved en frihandelsavtale med Norge. På samme måte har EU hatt en meget skarp tone overfor Ukraina og utøvd press fra alt fra det idrettspolitiske til det andre i den situasjonen som vi nå ser, mens vi har sett en mye svakere tone fra Norge, sjøl om utenriksministeren ville styrke den etter forrige spørretime. Spesielt situasjonen i Hviterussland har bekymret oss. Hvorfor sier utenriksministeren at den er helt lik, når EU har en ulik politikk?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:11:25]: Vi forhandler i litt ulike oppsett med land om frihandelsavtaler. Poenget, som jeg har gjentatt flere ganger her, er at vi begynte en forhandling med Russland. Så inngikk Russland en union på dette området med Kasakhstan og Hviterussland, og sånn sett ble de med. Men en slik avtale med dem vil jo aldri tre i kraft før disse er medlemmer av WTO, og det ligger langt fram i tid. Derfor mener jeg at det ikke er et avgjørende hinder. Men det jeg sa i mitt innlegg, var ikke forskjell i den verdibaserte utenrikspolitikken. Der har faktisk EU og Norge på noen områder litt ulike innfallsvinkler, men stort sett henger de sammen. Jeg sa at i press mot disse landene, som ikke følger de europeiske menneskerettskonvensjonene, etterlyser jeg om det er noe på tiltakssiden eller på uttrykkssiden som skiller Norge fra EU, og det er det ikke. Det er et klart felles uttrykk som kommer fra Europas demokratier til land som har dårlig demokratisk rulleblad og fortjener å høre det gjennom både tiltak, uttalelser og klare holdninger fra Norge og andre europeiske land.

Karin S. Woldseth (FrP) [11:12:34]: I innlegget mitt snakket jeg bl.a. om postdirektivet, og Norges reservasjon mot dette direktivet er nå til vurdering i EU. Derfor har jeg lyst til å spørre utenriksministeren om hvilken tidshorisont han tror det vil være før vi får et svar fra EU, og om det eventuelt kan komme mottiltak på denne reservasjonen.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:13:01]: Takk for spørsmålet, fordi jeg unnlot å svare på det i sted – det var ikke meningen – men jeg får anledning nå.

Representanten stilte spørsmålet om EU ville godta vår reservasjon. Jeg tror ikke det er helt slik de tenker, for selv en reservasjon gir oss begge forpliktelser til å forsøke å finne en løsning. Vi oppfatter nå at den ballen ligger på EUs side. Vi har hatt samtaler. Vi finner fortsatt ikke å kunne innføre det direktivet, slik det nå står. På møtet i EØS-komiteen i går ble det fra EUs side vist til en del direktiver som ikke er gjennomført av ulike grunner, og postdirektivet var nevnt i den sammenheng. Det kom ikke øvrige signaler fra EU i forhold til eventuelle tiltak, slik EØS-avtalen åpner for.

Så holdningen fra norsk side er fortsatt den at vi har gitt denne tilbakemeldingen. Vi gjorde det for ett år siden. Vi har hatt en del oppklarende samtaler, det utelukker vi ikke kan komme igjen. Vi venter å få et signal fra EU, som jeg tror vi må akseptere nå strever med en del andre problemer som kanskje ligger litt over det problemet. Men vi regner med at dette også i tur og orden blir tatt hånd om fra EUs side.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet over.

Helga Pedersen (A) [11:14:25]: Den siste tiden har det vært tilløp til debatt i Norge om vårt forhold til EØS-avtalen. Utenriksministeren har nå veldig tydelig klargjort at EØS-avtalen er en del av regjeringens fundament å styre på, men jeg tenker at alle som mener at EØS-avtalen er god for Norge, har et ansvar for å gå inn i den debatten som nå går der ute, og framføre sine argumenter.

Flere representanter før meg har i denne debatten beskrevet den veldig alvorlige situasjonen som mange europeiske land befinner seg i. Jeg vil bare starte med å si at jeg tror vår utmerkede utenriksminister ville fått en meget krevende oppgave om vi skulle sende ham ut i Europa for å forklare våre venner på et kriserammet kontinent at Norge med Europas laveste ledighet og veldig solide overskudd på statsbudsjettet, trenger å forhandle om nye avtaler for å styrke vår stilling. Jeg tror ikke han eller vi ville fått noen stor forståelse for det, for å si det litt forsiktig.

EØS-avtalen er vår aller viktigste internasjonale avtale. Den sikrer adgang til vårt viktigste marked, og dermed er den helt avgjørende for norsk næringsliv og for norske arbeidsplasser. EØS-avtalen er en veldig viktig forutsetning for folks grunnleggende trygghet i hverdagen, og særlig i den situasjonen som Europa befinner seg i nå.

En forutsetning for at vårt næringsliv skal kunne klare seg i et globalisert marked er stabile, forutsigbare og konkurransedyktige rammebetingelser. EØS-avtalen gir et slikt felles regelverk for det indre marked og sikrer norske bedrifter rammebetingelser som gjør at de kan konkurrere på like fot med europeisk næringsliv. Det er verdt å minne om at ca. 80 pst. av vår eksport i dag går til EØS-landene.

Europautredningen slår fast at EØS-avtalen har vært en stabil og forutsigbar ramme for norsk næringsliv gjennom 18 år. Den har redusert behovet for utflagging av norsk næringsliv og bidratt til en enestående periode med høy sysselsetting, vekst og økt velferd. Den har også, til tross for kanskje noen hverdagsirritasjoner, bidratt til kvalitetsheving av norsk regelverk for å ivareta hensyn som helse, miljø, sikkerhet og forbrukerinteresser. I tillegg har den gitt oss innpass i faglig internasjonalt samarbeid og i forskning, for å nevne noe.

For meg er det derfor et paradoks at det nå settes spørsmålstegn ved om EØS-avtalen gagner Norge. Når det bare i 17 av til sammen over 6 000 saker i perioden 1992–2011 har vært reist forslag om å benytte reservasjonsretten, og hele 265 av i alt 287 voteringer i Stortinget har vært enstemmige, kan det ikke være tvil om at et samlet politisk Norge har ansett EØS-avtalen som en stor fordel for Norge.

Så er det selvfølgelig slik at det at avtalen har fungert godt, betyr ikke at ikke noe kan gjøres bedre. I redegjørelsen til Stortinget i forrige uke understreket utenriksministeren nettopp at det handlingsrommet EØS-avtalen gir oss, kan og vil bli forsøkt utnyttet enda bedre. Vi «kan bli mer bevisste på hva slags muligheter vi har (…), spesielt når det gjelder vurdering av EØS-relevans og gjennomføring av regelverk», sa utenriksministeren. Det er viktig, men det er samtidig grunn til å understreke at det er i vår interesse å styrke et felles regelverk, ikke å få flest mulig unntak.

Flere av de debattene som er knyttet til EØS-avtalen, har vært knyttet til arbeidsliv. Et veldig viktig premiss for vårt videre samarbeid med Europa må være at vi styrker arbeidstakernes rettigheter, og at vi ikke svekker dem. Jeg sier som leder av Handel og Kontor, Sture Arntzen, uttalte til bladet Fri Fagbevegelse: «Jeg ser ikke noe alternativ til EØS-avtalen.»

Peter N. Myhre (FrP) [11:19:39]: Jeg vil også få takke utenriksministeren for en interessant redegjørelse.

Jeg har også notert på mitt papir at EØS-avtalen snart har virket i 20 år. Den gir altså Norge adgang til EUs indre marked bl.a., med 500 millioner innbyggere. EØS-avtalen har ikke bare virket tilfredsstillende – EØS-avtalen betød starten på den kanskje sterkeste økonomiske vekstperioden i norsk historie. To av regjeringspartiene vil si opp EØS-avtalen. Det er derfor bra at regjeringen og Arbeiderpartiet likevel har overkjørt Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti og lagt EØS-avtalen som et solid grunnlag for Norges tilknytning til Europa.

Fremskrittspartiet vil bygge videre på EØS-avtalen, og forbedre den. EØS-avtalens artikkel 19 slår fast at Norge og EU skal fortsette sine bestrebelser på en gradvis liberalisering av handelen med landbruksvarer. Denne prosessen er ikke kommet i gang for alvor. I et møte som en gruppe stortingsrepresentanter hadde med representanter fra EU-parlamentet i februar, ble det etterlyst vilje fra norsk side til å være med på å redusere tollsatser og kvotebestemmelser. Dette vil gjøre artikkel 19 i EØS-avtalen til noe mer enn en programerklæring. Mer frihandel innen landbrukssektoren vil gi mer mangfold og bedre kvalitet for norske forbrukere. Jeg håper derfor regjeringen etter snart 20 år vil begynne å følge dette opp. Dette er plutselig blitt svært dagsaktuelt, siden norske bønder har begynt å blokkere for forsyningen av norske matvarer i protest mot regjeringen.

Et tema som utenriksministeren ikke omtalte, men som jeg vet han er opptatt av, er situasjonen på Kypros. Middelhavets tredje største øy er delt, og situasjonen synes fastlåst. Republikken Kypros på øyas sørlige del er medlem av EU. I nord er den tyrkiske befolkningen i flertall, og de har etablert den tyrkiske republikken Nord-Kypros uten særlig respons. Bare Tyrkia har anerkjent denne staten.

Men delingen av Kypros er nok en irreversibel prosess. Det er nå like utenkelig at Nord-Kypros skulle innlemmes i den kypriotiske staten i sør, som at den kypriotiske staten i sør skulle bli en del av Nord-Kypros, eller av Tyrkia for den saks skyld.

Historien er full av stridigheter mellom grekere og tyrkere i området. Regionen har imidlertid vært preget av avspenning over en periode på 40 år. Tiden er kanskje kommet for å erkjenne at en samling til ett rike er urealistisk på Kypros, og at det kan være like greit å tilpasse kartet etter terrenget, bokstavelig talt.

Jeg synes derfor at det er på tide at regjeringen tar opp Kypros-spørsmålet til ny vurdering, og hvordan Norge kan arbeide med dette internasjonalt. Dette blir nok et tema uansett, siden Kypros overtar formannskapet i EU fra 1. juli. Om vi ser for oss at øya skal bestå av to selvstendige land, eller en slags føderasjon med to kypriotiske territorier, må vi komme tilbake til. Men ingen er tjent med at denne saken forblir uavklart. Det vil derfor være en fordel om Nord-Kypros gis anledning til å forholde seg til internasjonale organisasjoner som EU/EØS, FN, WTO og NATO. Det vil også være en fordel for sør-kypriotene å få en løsning på øya, og ikke minst vil det være en lettelse for nord-kypriotene å komme i en situasjon der de bor i et ordentlig land og ikke bare i en uavklart sone.

Derfor vil jeg etterlyse regjeringens initiativ når det gjelder Kypros.

Nikolai Astrup (H) [11:24:05]: La meg først få lov til å takke utenriksministeren for en god redegjørelse og slutte meg til veldig mye av det som er sagt om alvoret i den økonomiske situasjonen som preger landene i Sør-Europa.

Slik jeg oppfatter utenriksministeren, er det to hovedbudskap i regjeringens europapolitikk. Det ene er å utnytte handlingsrommet som Norges avtale med EU gir oss, og det andre er å sette grenser for hva Norge skal innordne seg. Høyre ønsker begge budskapene velkommen.

Det å involvere seg mer i pågående og kommende regelverksprosesser og være aktive – ikke reaktive – har vært, og kommer fortsatt til å være, vår største utfordring i europapolitikken fremover. Det hjelper lite å ha rett hvis vi ikke får rett. Derfor er det positivt at utenriksministeren nå ønsker at regjeringen skal benytte handlingsrommet som våre avtaler med EU gir oss. Utenriksministeren trekker frem hjemfallssaken som et eksempel på det handlingsrommet som finnes. Jeg mener det må være langt viktigere å komme tidlig inn i prosessene med ambisjon om å medvirke så langt det er mulig, enn å trekke en sak helt inn for domstolene før den får sin endelige avklaring – selv om det selvsagt må gjøres når det er påkrevd.

Like viktig må det være å bruke muligheten til å definere saksområder ut av EØS-samarbeidet. Datalagringsdirektivet er et godt eksempel på et direktiv som man med fordel kunne ha definert til å ligge utenfor EØS-samarbeidets rammer. Saken som nå løper om sikkerhet offshore, er kanskje et annet område som det er mulig å anføre at naturlig bør tilligge nasjonalstatene å beslutte suverent.

Beslutningsprosessene i EU har endret seg de senere årene og gjort det enklere for enkeltland å komme på banen, både gjennom formelle og uformelle kanaler for medvirkning. EU-medlem eller ikke – det er de synlige, konstruktive aktørene som former og driver prosessene videre. Norge bør være en slik synlig og konstruktiv aktør. Det forutsetter en sterkere tilstedeværelse blant EUs beslutningstakere enn det mange av statsrådene i regjeringen så langt har utvist.

Ta energipolitikken som et eksempel: Til tross for at det er et uttalt mål at det indre energimarked skal være realisert innen 2014, er det lite realistisk at regelverksutformingen vil stoppe med det. EUs Energy Roadmap 2050 viser tydelig hvilke ambisjoner EU har på energi- og miljøområdet. Norge kan og bør spille en betydelig rolle i arbeidet med å realisere EUs ambisjoner, fordi vi representerer en del av løsningen, men også fordi EUs beslutninger vil ha store konsekvenser for et av våre viktigste strategiske satsingsområder.

La meg – i likhet med utenriksministeren – anerkjenne Europautvalget for deres omfattende rapport Utenfor og innenfor. Den gir oss et godt historisk og analytisk rammeverk og hadde fortjent å danne grunnlaget for en mer opplyst europadebatt, både i denne salen, i landets klasserom og i det offentlige rom generelt.

Slik jeg leser rapporten, viser den at avtaleverket vi har hatt med EU de siste 20 årene, har vært gull verdt for Norge. Medlemskap hadde, etter min mening, vært enda bedre. Da hadde vi vært bedre i stand til direkte påvirkning i saker som uansett krever vår implementering. Jeg savner en slik europadebatt, og jeg savner konkrete tiltak for at Norge skal drive en aktiv europapolitikk.

Europautredningen viser med all tydelighet hvor integrert vi er i det europeiske samarbeidet, og hvor viktig den europeiske arenaen er for Norge. Det gjelder spesielt EØS-avtalen. Jeg regner med at jeg har utenriksministeren med meg når jeg sier at dette ikke er tiden for å skru klokken 40 år tilbake og gjeninnføre frihandelsavtalen fra 1973, og tro at de rettighetene vi har opparbeidet oss som likeverdige partnere i det økonomiske samarbeidet i Europa, skal bestå. Gjør vi det, blir vi B-medlemmer, ikke bare i det politiske fellesskapet i Europa – slik vi er det nå – men også i det økonomiske fellesskapet i Europa. Det er ikke ett skritt tilbake, det er en annen verden, og det er en verden vi har lagt bak oss.

Derfor slutter jeg meg til representanten Svein Roald Hansen – i og for seg representanten Helga Pedersen også – som slår fast hvor viktig EØS-avtalen er for Norge. Svein Roald Hansen gikk også så langt at han sa at det finnes bare ett realistisk alternativ til EØS-avtalen, og det er fullt medlemskap i EU. Det var klokt sagt, og jeg slutter meg til den konklusjonen.

Steinar Gullvåg (A) [11:28:16]: Krisen i EU reflekteres i norske velgeres syn på EU. Aldri har EU-motstanden vært sterkere enn nå, og oppslutningen om EØS-avtalen vakler også. Meningsmålinger viser faktisk at et flertall i befolkningen – hvis de fikk velge i dag – ville foretrekke en handelsavtale hvor vi ikke har samme forpliktelser til å tilpasse oss EUs mangfoldige lov- og regelverk.

Vi kan mene vårt om mulige alternativer til EØS-avtalen, men jeg synes dette er bekymringsfullt. Vi har nettopp fått en europautredning som på alle måter dokumenterer EØS-avtalens store betydning for norsk nærings- og arbeidsliv, uten at det har særlig klangbunn i folket, hvilket, etter min oppfatning, understreker behovet for en bred og opplysende debatt om vårt forhold til EU. Det kan nemlig komme en dag da det ikke lenger er gitt at vi kan basere vårt forhold til EU på EØS-avtalen.

Behandlingen av vikarbyrådirektivet kan tjene som et eksempel på det som kan skje når debatten uteblir. Her har vi et direktiv som etter min og manges oppfatning er godt for norsk arbeidsliv, men som likevel møter motstand fra en samstemt norsk fagbevegelse – med unntak av Akademikerne. Motstanden mot vikarbyrådirektivet har islett av generell EØS-motstand, men mest av alt er den et uttrykk for manglende tillit til EU-systemets håndtering av arbeidslivsspørsmål. Da må vi erkjenne at EUs lovgivning på dette feltet i stadig større grad påvirker norsk lovgivning, og dette er ikke bare positivt. Utsendingsdirektivet, eller utstasjoneringsdirektivet, som noen velger å kalle det, har etter min oppfatning hatt negativ virkning for norsk arbeidsliv, fordi direktivet legitimerer at utenlandske arbeidstakere kan tilbys andre lønns- og arbeidsvilkår enn det som er vanlig her til lands, og fordi EU-domstolen gjennom flere dommer har svekket fagbevegelsens aksjonsmuligheter. Her på berget har vi møtt direktivet med en rekke ulike tiltak for å bekjempe sosial dumping, ikke minst en allmenngjøringslov, som i realiteten lovfester tariffavtalene på utpekte områder.

Som utenriksministeren viste til i sin redegjørelse, står utsendingsdirektivet sentralt i to saker av stor betydning for vår kamp mot sosial dumping. EFTAs overvåkingsorgan, ESA, har betvilt Norges adgang til å stille krav om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter. Her kolliderer EU-retten med internasjonal arbeidsrett og ILO-konvensjon nr. 94, som de fleste EU-land har tiltrådt. Jeg vil tro at utfallet av denne saken vil ha vesentlig betydning, ikke bare for fagbevegelsens innstilling til EØS-avtalen. Desto mer gledelig er det at Borgarting lagmannsrett nå har gitt staten og fagbevegelsen fullt medhold i en tvist om allmenngjøringsordningens innhold, til beste for arbeidstakerne.

Nå har EU-kommisjonen gjort et forsøk på å rette opp noen av de skjevhetene som EU-domstolen har skapt ved håndhevingen av utsendingsdirektivet, uten å lykkes synderlig. Forslagene er svært kontroversielle – så kontroversielle at de neppe blir gjennomført, i hvert fall ikke i sin nåværende form. Både svensker og dansker har gjort det klart at de ikke kommer til å støtte de foreliggende forslagene. Europeisk fagbevegelse og sosialistgruppa i Europaparlamentet er like klare, fordi kommisjonen, gjennom fellesskapslovgivning, fortsatt forsøker å begrense fagbevegelsens aksjonsrett.

Det urovekkende i europeisk arbeidslivspolitikk er nettopp at den bygger opp om et fritt arbeidsmarked, med mobil arbeidskraft, uten at dette i tilstrekkelig grad balanseres opp mot arbeidstakernes rettigheter. Mens fagbevegelsen i de nordiske landene og i Tyskland er vant til å vinne fram med sine krav i forhandlinger, oppnår en svekket og til dels splittet fagbevegelse sør i Europa lite i møte med arbeidsgiverne, og heller ikke i EU. Vikarbyrådirektivet er et eksempel på dette. Her forsøkte europeisk fagbevegelse i flere år å forhandle fram en europeisk avtale med arbeidsgiverne, uten resultat. Så måtte det altså fellesskapslovgivning til for å rette på dette.

En stor og økende arbeidsledighet med rik tilgang på arbeidskraft gjør naturligvis ikke europeiske arbeidsgivere mer samarbeidsvillige. Dette ser norske fagorganiserte, og EU-skepsisen har vokst. Derfor har vi en jobb å gjøre, vi som mener at EØS-avtalen fortsatt bør være grunnlaget for vårt forhold til EU. Vi må gjennom vårt samarbeid med EU og i vår europapolitikk fremme forståelsen for at det er forskjeller og ulike tradisjoner ved de enkelte lands arbeidsliv, og at konkurransepolitikken ikke kan drives så hemningsløst at den svekker arbeidstakernes rettigheter.

Harald T. Nesvik (FrP) [11:33:41]: Også jeg vil benytte anledningen til å takke statsråden for en god redegjørelse – en redegjørelse som favner bredt, og som var inne på mange temaer.

Det har også vært en god debatt i dag, som viser spennvidden i Stortinget. Jeg må helt personlig få lov til å støtte opp om representanten Astrups innlegg, som jeg synes var et meget godt og poengtert innlegg, uten at jeg skal gå mer inn på hvorvidt man skal være medlem av EU på sikt eller ikke. Vi forholder oss til det som er per i dag.

Men jeg tror det er litt viktig at også vi i Stortinget, og særlig vi som er veldig for EØS-avtalen, er oss vårt ansvar bevisst når vi snakker om EØS-avtalen. Gjennom det ordskiftet som vi ser både i media og andre plasser, er det veldig lett at vi drar fram de negative konsekvensene når vi debatterer den. Hvorfor må vi ta det direktivet? Hvorfor kan vi slippe unna det? – etc.

Jeg tror vi må begynne å fokusere mer på de positive tingene. Norsk næringsliv hadde sett helt annerledes ut i dag hadde det ikke vært for EØS-avtalen og det markedet som EU representerer. Det er med på å regulere forholdet mellom Norge og EU-landene på en sånn måte at det forenkler prosessen betydelig for norsk næringsliv. Det har gitt dette næringslivet mulighetene til å kunne vokse også innenfor trygge rammer.

Det er også viktig at vi ser på den faktiske politikken som vi fører. Det kan ikke være slik at vi fra norsk side uansett, og til enhver tid, skal være den beste i klassen til så raskt som mulig å implementere alle direktiv som kommer, ja, lenge før EU-landene selv har gjort det. Norge skal selvfølgelig implementere det som kommer, men det kan også være slik at vi for framtiden bør kunne bruke litt kløkt og kanskje også stille krav tilbake om at EU-landene implementerer sine egne EU-direktiv langt raskere enn det man gjør, før Norge legger det inn i sin lovgivning.

Også i dette hus har vi en tendens til veldig raskt, og med litt harelabb, å gjennomgå disse EØS-sakene som kommer. Jeg tror det er viktig at de enkelte komiteene her på huset grundig går inn i de forskjellige direktivene, nettopp for at vi skal vite hva som skjer. Innskuddsdirektivet er jo en viktig påpekning i så henseende – en sak som ennå ikke er løst, men som til de grader, hvis det blir gjennomført slik man opprinnelig hadde tenkt det fra EU, vil være en betydelig svekkelse for norske forbrukere og innskuddsytere, innenfor bankvesenet. La oss håpe gjeldende regelverk vil gjelde, slik at Norge kan beholde sine gode garantier og ikke bli pålagt å redusere dem.

Fiskeripolitikken er også en svært viktig sak der vi deler felles farvann med EU. Norge har lenge jobbet for et utkastforbud, og ikke minst kampen man har hatt knyttet til Island og pelagisk sektor, og også knyttet til landingsforbud for den fangsten som er uregulert, i henhold til inngåtte avtaler, eller som det nå dessverre er blitt: ikke avtaler.

Jeg tror vi har en lang vei å gå. Men når det gjelder fiskerilovgivningen til EU, vil jeg si at hvis det nye utkastet som nå ligger til grunn for behandling, blir vedtatt, ja, da har man tatt sjumilssteg i riktig retning innenfor fiskeripolitikken i EU.

Tiden går fort, og derfor skal jeg bruke den siste delen av innlegget mitt til de såkalte EØS-bidragene som Norge er en del av. For perioden 2009–2014 skal vi bidra med 1,79 mrd. euro. Det er en økning fra 1,28 mrd. i foregående periode. Jeg tror det er viktig at vi får en gjennomgående debatt her i Stortinget i forbindelse med disse midlene, slik at man faktisk kan se hva midlene brukes til, ikke bare som en rapport i ettertid, etter at avtaler er inngått. Men kanskje man også kan ta en diskusjon i forkant for å se hvordan bruken av disse midlene kan øke muligheten for norsk næringsliv til i større grad å få innpass som følge av denne bruken.

Irene Johansen (A) [11:39:00]: Jeg vil først takke utenriksministeren for en god redegjørelse.

Jeg vil ta utgangspunkt i innledningen til utenriksministerens redegjørelse, der han omtalte at fjorårets debatt viser et sterkt engasjement i forhold til EØS-avtalen i Stortinget. Det er positivt at utenriksministeren oppfatter det slik. Jeg vil imidlertid også peke på at veldig mange saker som gjelder innlemming av direktiver i EØS-avtalen, blir vedtatt uten så veldig mye debatt, verken her i salen eller andre steder, noe også andre har vært inne på her i dag.

Datalagringsdirektivet, postdirektivet og vikarbyrådirektivet har skapt debatt og engasjement, men de aller fleste direktiver gjør ikke det. Hva sier det oss? Det skal man være forsiktig med å tyde, men jeg oppfatter at det er ganske tilfeldig hvilke saker som blir gjenstand for debatt. Det bekymringsfulle er imidlertid en tiltagende EØS-debatt med utgangspunkt i at vi i større grad bør bruke reservasjonsretten. Noen tar endog til orde for å avvikle EØS-avtalen til fordel for bilaterale avtaler eller andre ordninger. Det kan tyde på at det har vært for lite debatt og oppmerksomhet omkring EØS-avtalen og dens betydning for norsk økonomi og samfunnsliv. Her gir jo NOU-en om Norges avtaleverk med EU et bredt og godt grunnlag for en informert debatt.

EØS-avtalen kom i stand for snart 20 år siden. Som dokumentert i denne NOU-en har avtalen tjent Norge godt gjennom disse årene. Den har bl.a. gitt gode og trygge rammer for forbindelsene med vår viktigste partner, redusert behov for utflagging av norsk næringsliv, fordi vi har lik adgang til det indre marked, og bidratt til en enestående periode med høy sysselsetting, vekst og økt velferd i Norge. Den har også bidratt sterkt til en klar kvalitetsheving av norsk regelverk for å ivareta viktige hensyn som helse, miljø, sikkerhet og forbrukerinteresser på mange områder. I tillegg har den gitt oss et innpass i faglig internasjonalt samarbeid som er nesten uunnværlig.

EØS er mye mer enn et økonomisk og handelsmessig spørsmål. Det indre marked omfatter en rekke rettigheter for alle borgere og bedrifter. EØS-avtalen gir norske borgere muligheter og rettigheter som mange nok tar for gitt. Det gjelder muligheten til å studere, arbeide og forske i hele EØS-området. Det europeiske helsekortet, f.eks., som vi har med oss på reise, gir oss helsebehandling i hele EØS-området uten kostnader for den enkelte. Det er utviklet et omfattende samarbeid på en rekke områder under EØS-avtalen, som på forskningsområdet, miljø, utdanning, ungdomsarbeid, sysselsetting, næringsutvikling, kultur, energi, osv. Likeledes er vi også medlem av drøyt 20 av EUs mange byråer innenfor ulike områder.

Det som kjennetegner dette omfattende samarbeidet, er at det i hovedsak er utviklet etter norsk ønske og norsk initiativ, og det baserer seg også på et bredt politisk flertall her i denne sal. Det er ikke noe som er påtvunget oss, som man ofte kan få inntrykk av når noen uttaler seg om at EØS har blitt så mye mer enn forespeilet da avtalen ble inngått.

De alternativene til dagens EØS-avtale som skisseres av dem som tar til orde for det, kan ikke jeg se vil ivareta norske interesser og behov, sånn som EØS-avtalen gjør. De framstår også som lite realistiske, for det er ikke Norge alene som definerer innholdet i avtalen. Det skal det eventuelt forhandles om.

Det tas til orde for at regjeringen må utnytte handlingsrommet i EØS-samarbeidet bedre. Økt utnyttelse av handlingsrommet er også noe Sejersted-rapporten peker på, og som jeg oppfatter at også regjeringen er opptatt av. Norge har forsøkt å bruke handlingsrommet så godt man kan siden EØS-samarbeidet startet, og utenriksministerens understreking av å sikre norske interesser også gjennom å bli mer bevisst på avtaleverkets handlingsrom innenfor avtalerammene er således viktig og støttes.

EØS-avtalen har tjent oss godt de 20 årene den har eksistert. Norge har et betydelig handlingsrom, som utnyttes, og som også kan utnyttes enda bedre. EØS-avtalen er viktig for Norge. Alternativet er ikke andre avtaler, men fullt medlemskap i EU.

Som jeg innledet med å si, er ikke engasjementet i forhold til EU det aller største, verken her eller ute i befolkningen – med noen unntak. Det er derfor viktig å understreke at det ikke bare er regjeringen som bør være aktiv i forhold til EU for å fremme norske interesser. Også Stortinget bør være det. Det er flere som har vært inne på det her i dag. Mulighetene Stortinget har, er blitt vesentlig bedre. Vi har nå fått eget kontor i Brussel, med en ansatt som kan bistå med å bedre kontakten mellom EU-parlamentet og Stortinget i viktige saker for Norge. Vi får også informasjon i alle saker som er fremmet til behandling, samtidig med de nasjonale parlamentene i medlemsstatene. Så vi må selv ta initiativ og være aktive i forhold til våre partier i parlamentet og melde oss på høringer osv.

Kåre Simensen (A) [11:44:21]: Utenriksministeren var i sin redegjørelse inne på svært mange interessante temaer. For egen del er jeg tilfreds med at utenriksministeren brukte tid på å snakke om de deler av Europa som har havnet litt i skyggen av nyhetene fra det kriserammede Sør-Europa, bl.a. de baltiske land.

Som de fleste har vært inne på: Krisen i Europa angår oss alle. Her hjemme vil og må vi føre en ansvarlig økonomisk politikk. Dagens framleggelse av revidert budsjett bekrefter det. Men vi bør også fortsatt ha et solidarisk ansvar overfor land innenfor EØS-området gjennom vår bruk av EØS-midler.

Gjennom våre EØS-midler er vi med på å bidra til å skape en merverdi for både enkeltmennesker og næringsliv i de land som mottar slik støtte. For meg er det en god nok grunn. Men dessverre møter vi mennesker som ikke ser det, og som i klare ordelag er svært misfornøyde med at Norge «gir bort» penger til Polen og de baltiske land uten å få noe igjen.

Jeg må få lov til å gi uttrykk for at slike holdninger nok ikke baserer seg på fakta, men kanskje er et uttrykk for å være seg selv nærmest – mens man sitter og gynger på den berømte grønne grenen.

Det er i en slik sammenheng at jeg er svært fornøyd med at utenriksministeren brukte tid på å synliggjøre at våre EØS-midler ikke er penger vi kaster ut av vinduet. Jeg er derfor svært fornøyd når han sier at «EØS-midlene er både et tydelig og solidarisk bidrag til økonomisk og sosial utjevning i Europa». Så langt har erfaringene vist at vi får mer igjen enn vi bidrar med, hvor det viktigste er at vi får det i form av å trygge arbeidsplasser både her hjemme og i det enkelte land. Men vi har en felles utfordring i å synliggjøre dette litt bedre.

Utenriksministeren var også innom EUs naboskapspolitikk og at den etter hvert har fått et tydeligere fokus mot nord. Det er bra. Hverdagen i nord kan være en god læringsarena, hvor vi gjennom våre daglige utfordringer, men også gjennom muligheter kan gi EU økt kunnskap om nordområdene. Det finnes mange treffpunkt. Utenriksministeren nevnte i sin redegjørelse de regionale rådene og at EU kan få en observatørrolle i Arktisk råd. I tillegg finnes det godt etablerte former for samarbeid gjennom ulike Interreg.-prosjekter.

I nord har fiskeriene gjennom generasjoner vært svært viktige for den utviklingen landsdelen har hatt fram til nå, og det er ingen tvil om at den kunnskapen om fiskeriforvaltning vi har ervervet gjennom generasjoner, må kunne deles med andre.

At EU og Norge har mange felles interesser på dette området, er det ikke noen tvil om. Vi forvalter felles bestander, men vi har også noe å bidra med når det gjelder vår fiskeripolitikk.

I vår nordområdepolitikk er det viktig å sikre at det er lys i husene langs hele vår kyst. Hvordan vi har forvaltet våre fiskeriressurser, har bidratt til stabil bosetting og gitt arbeidsplasser både på sjøen og på land. Selv om det har svingt litt, har det over tid gitt godt utkomme til dem som har hatt sine arbeidsplasser på havet, og dem som har vært på land. Det har skapt en merverdi for den enkelte og de lokalsamfunn de er en del av.

Det å skape ringvirkninger i form av arbeidsplasser når vi skal utnytte våre ressurser, er viktig, enten vi snakker om fornybare eller ikke-fornybare ressurser. I dag er det enda viktigere at vi diskuterer dette, når vi i nord står på terskelen til å utvinne olje og gass og de store mineralforekomstene som vi vet finnes i det nordligste fylket, i tillegg til at vi skal leve av fisken i havet i generasjoner framover. Det som skjer innenfor fiskeriene i mitt hjemfylke, er derfor verdt å sette fokus på.

Gjennom kombinasjon av tildelte kvoter og leveringsforpliktelser til landanlegg har trålere bidratt til å opprettholde aktivitet langs hele vår kyst. Men i disse dager erfarer vi at kystsamfunn er i ferd med å miste landarbeidsplasser. Den fisken som skulle vært ilandført, er bokstavelig talt i ferd med å glippe ut av hendene våre, fordi de som har fått kontroll på de store trålerkvotene, velger å se bort fra de forpliktelsene som lå i bunnen for kvotene da de ble tildelt. Det vi dessverre registrerer, er at bunnlinjen i selskapene blir viktigere enn forpliktelsene overfor de lokalsamfunnene der kvotene var tildelt.

Samtidig ser vi at de samme aktørene sitter med kontroll på både landanleggene og fiskerikvotene. De sitter på begge sider av bordet og skalter og valter med fellesskapets ressurser som om de tilhører dem – noe de altså ikke gjør, men som aktørene later til å tro. At de er bundet opp av leveringsforpliktelser, velger de elegant å se bort fra.

Det som nå skjer, kan ikke befolkningen i mitt hjemfylke finne seg i. Siden jeg står her jeg står, må man være forsiktig med hvilke ord man bruker når man skal beskrive stemningen ute i lokalsamfunnene som er berørt. Men jeg kan si så mye som at ordet «irritert» er et for svakt uttrykk.

Samspillet politikk, kapital og ressurser er viktig. Politikken legger rammebetingelsene, og kapitalen følger disse. Men når kapitalen utfordrer politikken og rammebetingelsene, blir det mildt sagt vanskelig. I Finnmark er vi der nå når det gjelder tilgang til og kontroll på fiskeriressursene. Å bringe disse erfaringene inn i vår erfaringsutveksling med EU er derfor svært viktig. Spørsmålet blir: Hvem skal ha kontroll over et lands naturressurser? Svaret er gitt: De skal tilhøre oss alle og komme oss alle til gode. Min klare anbefaling til regjeringen er at den følger dette opp overfor de aktørene som i dag er involvert.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, får en taletid på inntil 3 minutter.

Else-May Botten (A) [11:49:47]: Det betyr vel ikke at jeg skal snakke dobbelt så fort?

Jeg vil takke utenriksministeren for en glimrende redegjørelse, og jeg er veldig glad for at Norge er en del av EØS-avtalen. Det er jeg faktisk stolt av å kunne si også. Ikke minst i en verden preget av usikkerhet og økonomisk turbulens, er det ekstra viktig å holde fast ved det som gir oss trygghet og stabilitet. Jeg registrerer likevel at det er krefter rundt om i landet som ønsker å klippe navlestrengen til EØS-avtalen, noe som jeg vil advare sterkt imot.

Hvorfor denne bekymringen? Jo, EØS-avtalen er vår viktigste internasjonale avtale og helt avgjørende for norsk næringsliv og norske arbeidsplasser. Den innebærer et felles regelverk for det indre marked og sikrer norske bedrifter likeverdige rammebetingelser som gjør at de kan konkurrere på like fot med europeisk næringsliv. Betydningen sier seg selv når vi vet at hele to tredjedeler av all norsk eksport går til det europeiske markedet.

Vi kan f.eks. ta den nære skipsfarten vår som går langs hele kysten, og til og fra havner i Europa. De er helt avhengige av å ha internasjonale, konkurransedyktige rammevilkår og av at vi er aktive i utviklingen av regelverket, bl.a. gjennom International Maritime Organisation, IMO, som er en av FN-systemets viktige brikker.

Jeg støtter det som ble sagt av Høybråten tidligere, om at vi må delta aktivt i ulike høringer i EU – som er viktig for ulike næringsaktører. En dagsaktuell høring for maritim næring er høringen til EU «State Aid Guidelines», som nå pågår, som er en høring som bidrar til egenmedvirkning. Vi må utnytte de mulighetene vi har for å kunne påvirke det internasjonale regelverket, slik at rammevilkårene er gode for våre aktører. Så her gjelder det å bygge videre på det som er bra, og ta tak i det som ikke henger sammen, og som vi så langt ikke er fornøyd med.

Flere av debattene knyttet til EØS-avtalen er også knyttet til arbeidslivet, og EØS-avtalen har på mange områder styrket arbeidstakeres stilling. Prinsippet om fri bevegelse av arbeidskraft innenfor EU- og EØS-området har over tid ført til at det er vedtatt regler som skal sikre likebehandling og sosiale rettigheter i vertslandet, og at man kan ta med seg opptjente rettigheter over landegrensene. Slike regelverk har bidratt til å gi arbeidstakere i alle land i EØS-området bedre rettigheter. Det må vi fortsette med. Jeg tror at den stemningen som er ute, tilsier at vi må jobbe mer med det som er negativt i forhold til hovedbudskapet i rapporten, og ta med oss det videre i arbeidet, og så skal vi bygge opp under det som er bra. Da tror jeg at dette skal gå veldig bra, og jeg ser fram til nye debatter til høsten om dette temaet.

Gunnar Gundersen (H) [11:52:50]: Det må være krevende tider også for utenriksministeren for å redegjøre for utviklingen i Europa. Den er krevende, man ser på mange måter et todelt Europa, der det skjer mye positivt på den politiske integreringsfronten inn mot de gamle østblokklandene. Men så har vi Sør-Europa som sliter med store utfordringer. Sånn sett overrasker debatten meg ganske kraftig når Senterpartiet kan snakke om markedsliberalisme og SV om at det ikke er land som har brukt for mye penger, som er skyld i krisen.

Mye av krisen i Europa i dag skyldes regjeringer som ikke har vært villig til å etterleve inngåtte politiske enigheter. Hele land har levd over evne, og det er stort sett land som har vært styrt av sosialister. Det gir grunn til ettertanke, for utfordringene i Europa er enorme, det er enorme ubalanser, og jeg tror sånn sett debatten gjenspeiler at vi ikke evner å ta inn over oss utfordringene.

I den sammenheng tror jeg det er viktig å understreke at norsk finansnæring og norsk banknæring er sunn. Den har husholdert bra med sine penger, den har vært lønnsom gjennom hele prosessen og hele krisen i Europa, og den har ikke ført til at norske myndigheter har hatt netto utlegg i forhold til krisen. Man måtte riktig nok stille opp med støttetiltak, men det har ikke vært en belastning på staten i Norge. Det er ganske viktig å slå fast.

Da forundrer det meg at finansministeren mange ganger er mer opptatt av å signalisere alenegang – at vi skal regulere sterkere enn det våre partnere gjør. Jeg noterte meg at innskuddsgarantien ble nevnt, men det er langt ifra at vi har fått en suksess enda. Det er på mange måter et godt eksempel, for der synes jeg regjeringen har jobbet godt. Men det er også mye som tyder på at EU kobler dette opp mot bl.a. kapitaldekningskrav og krisehåndteringsdirektiv, og der er vi helt fraværende. Det er ganske viktig at vi også er med på det, for Norge har helt særegne utfordringer. Vi er en uhyre sterk stat, vi har en stat som ikke låner. Det gir seg f.eks. resultater i at livselskaper ikke finner den type sikkerhet som Europa kan komme til å kreve av dem. Hvis vi ikke her er våkne og er på banen i forhold til hvordan EU skal skrive sine direktiver, kan vi risikere at livselskapbransjen forsvinner ut av Norge. Det kan jo ikke være poenget med at vi har en sterk stat – at vi rett og slett skal utradere visse næringer i Norge og overlate dem til andre, som beviselig har levd under mindre regulering, og som har hatt en mindre god soliditet bak seg.

Her vil jeg utfordre utenriksministeren til å være like aktiv i forhold til andre direktiv som han har vært i forhold til innskuddsdirektivet, og jeg ønsker ham også lykke til i å lykkes med det.

Karin Andersen (SV) [11:56:04]: Det er krevende tider i Europa, og ikke minst er det det for veldig mange vanlige folk, som opplever virkningen av den økonomiske krisen og bankkrisen.

Jeg er helt uenig med Høyre, som sier at krisen ene og alene skyldes at noen har jobbet for lite eller brukt for mye penger. Krisen skyldes mange ting, men det skyldes at man ikke har regulert bank- og finansverdenen på en slik måte at det ikke har oppstått bobler og ikke har oppstått behov for store redningspakker, at man baserer sin økonomi i for stor grad på spekulasjon og for lite på produksjon, og at man har basert seg altfor lite på at alle må bidra i spleiselaget hvis det skal holde.

Problemet nå er at folk ikke opplever den tryggheten og stabiliteten som var utgangspunktet for samarbeidet – enten man kaller det EU, EØS eller andre typer samarbeid. Det er viktig, for det utenriksministeren sa i sitt innlegg, var helt avgjørende. Klarer vi å gjenreise tilliten til politikk og politikerne? Det er jo det som er på vei til å forvitre i Europa nå. Derfor må jeg spørre representanten Svein Roald Hansen fra Arbeiderpartiet som sier at sosialdemokratiet ønsker mer Europa, men mer av hva? Er det mer av det vi ser nå, med harde sparepakker som rammer folk flest, eller er det noen andre grep som kan gjøre at man ikke opplever disse svære krisene om igjen og om igjen? Da kan jeg utfordre spesielt på ett område, som handler om skatteparadiser. Hvis vi ikke sammen i Europa nå greier å tette disse hullene, kommer de igjen og igjen. Dette behandlet Europarådets parlamentarikerforsamling i forrige sesjon, og de var enige om at dette er av de viktigste tingene for å skaffe folk trygghet og for å ha stabilitet i økonomiene.

Europarådets sosialkomité hadde også høringer om innsparingstiltakene med UNCTADs direktør, Heine Flassbeck, som sa at medisinen som skrives ut nå, dreper pasienten. Kutt virker bare hvis de som har beriket seg og vært med på festen, også må være med og betale regningen.

To ting er viktig: Arbeidsliv blir påvirket. Vi er nødt til å hegne om de tingene som har gjort Norge til et vellykket land økonomisk, nemlig små forskjeller og et arbeidsliv det går an å leve av og med. Det er vi nødt til å stå fast på, fordi uten det vil det norske samfunnet forandre seg til det verre.

Til slutt: Romfolket er av de mest uglesette og vanskeligstilte i Europa. Jeg ber om at utenriksministeren jobber for at mer av våre EØS-midler brukes for å sikre muligheten for denne befolkningen til å få et verdig liv.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:59:27]: Utenriksministeren beskrev en økonomisk krise i EU som går over til en stadig mer alvorlig politisk krise. Utenriksministeren beskrev utfordringen i en situasjon med 24 millioner arbeidsledige i Europa – en ydmyk utenriksminister overfor det han ser som grunnleggende problem – det er bra.

I Sejersted-utvalgets utredning kan vi lese på side 447 at «verken i Stortinget eller i fagbevegelsen var det støtte til å liberalisere reglene» for arbeidsinnvandring utover det som på 1990-tallet ble gjort i forhold til sesongarbeid og spesialistkvote.

Og videre: Da utvidelsen av EØS med ti nye medlemsland ble godkjent av et tverrpolitisk storting i 2003, innebar det

«en radikal vending i synet på arbeidsinnvandring fra Øst-Europa i norsk politikk, og det var ingenting som tydet på at en slik vending hadde fått politisk støtte om det ikke var en del av et større felleseuropeisk prosjekt».

Stortinget har ansvaret for å ha innført en samfunnsorden som både Brochmann-utvalget og Sejersted-utvalgets konklusjoner sier er den største utfordringa for den nordiske velferdsmodellen noensinne. Dette er den største og mest alvorlige inngripen EØS-avtalen har i det norske samfunnet. Det er den samme politikken som nå har ført Europa inn i den dypeste politiske krise på årtier. Demokratiet har blitt satt til side til fordel for markedet. Føderalistenes unionsprosjekt har aldri vært noe den jamne europeer har identifisert seg med eller har funnet fellesskap i. Det er et europeisk eliteprosjekt uten tillitsvotum i befolkninga, og nå svikter sjølsagt tilliten til politikere som innførte fri flyt av arbeid og kapital i Europa.

Ytre høyres oppslutning i Frankrike og Hellas er de seneste eksemplene på at noe er i ferd med å gå fryktelig galt. Vi er ferd med å gjøre ungdom fra de fattigste landene i Europa til et vandrende proletariat som byr fram sin egen arbeidskraft til lav pris. Få ting opprører meg mer enn å høre unge høyreliberalister i Norge påberope seg å forvalte vår tids solidaritet via dette systemet for utbytting, og jeg sier med Ottar Brox: Sjukdommen har nådd alle partier!

Partienes fremste tillitsvalgte er oftest blant dem som ikke opplever konkurranse på lønns-, pensjons- og arbeidsvilkår fra lavtlønnet utenlandsk arbeidskraft. Tvert imot tilhører den norske eliten – ifra høyre til venstre – dem som ser plusser i husholdningsbudsjetter som følge av en stadig råere konkurranse i arbeidsmarkedet. Men som samfunn taper vi alle, både de som kjøper tjenester, de selskaper som blir utkonkurrert, og de som må reise.

Europa forandres. Det er et gedigent politisk eksperiment vi nå er vitne til at knaker i sammenføyningene. Vi vet ennå ikke den endelige konsekvensen av at Europa valgte fri flyt istedenfor å bygge opp solide nasjonale produksjons- og kunnskapsøkonomier utover 1990-tallet. Men vi har sett nok til at tida er overmoden til å velge en annen kurs. Demokratiske nasjonalstater med egen valuta er et framskritt!

Ivar Kristiansen (H) [12:02:46]: Jeg er litt overrasket over den vendingen debatten har tatt. Jeg lurer virkelig på hvilket inntrykk det må skape i våre naboland, og i Europa for øvrig, å høre norske parlamentarikere, særlig representanter fra to av regjeringens tre partier, med hevet pekefinger fortelle dem hvordan de skal opptre – i all vår vellykkethet og all vår rikdom lever enda fetere enn noen andre ved hjelp av ekstreme olje- og gassinntekter som fyller statskassen med penger hver bidige dag, som bygger opp verdens største fond, som kan investere og trygge vår velstand, vekst og utvikling for generasjoner fremover, som kan sikre våre egne pensjoner, som skaper reallønnsvekst, som sørger for at vi har en investeringstakt i Norge som nesten ingen andre land til forveksling kan måle seg med.

Dette er aktivitet som kommer fra en sektor hvor representanter for de samme to partiene som nå retter pekefingeren mot våre naboland, mot våre europeiske venner, har stått på denne talerstolen og argumentert hardt og sterkt imot skulle bli utviklet. Jeg synes dette nesten er på grensen til å være pinlig. Dette er altså representanter som reiser seg opp her i dag og sier at nei, vi må reforhandle EØS-avtalen, den er ikke god nok. Jeg har en sterk mistanke om at våre europeiske venner mer enn gjerne tar oss på ordet. Det første som kommer på bordet i en reforhandling, vil være våre forordninger for norske fiskerier og for norsk landbruk.

Jeg vet ikke hva Karin Andersen, Lundteigen og alle de andre som står med pekefingeren rettet mot våre nordiske venner og Europa, har å legge i vektskålen på landbrukssektoren og på fiskerisektoren som skulle gjøre det enklere for oss i en situasjon hvor man tar seg den frihet å kalle det en «sykdom», altså at demokratiet har blitt erstattet til fordel for marked. Er det ingen grenser for usaklighet man kan tillate seg å peke på når det gjelder andre partiers tilknytning til det største og kraftigste markedet i hele verden – som åpner adgang for 80 pst. av norsk eksport, som sørger for at hjulene i privat sektor går rundt i Norge? Så kaller man altså dette for en «sykdom» – som har spredt seg til alle partier i Norge! Det man gjør, er at man vil kutte hovedpulsåren til alt som skjer av privat næringsliv og eksportnæring i Norge. Dette burde vi vært forskånet for.

Svein Roald Hansen (A) [12:06:06]: Representanten Karin Andersen spurte meg: Hva ønsker sosialdemokratene i Europa mer av når de ønsker mer EU? Jeg sa det faktisk i innlegget mitt: De ønsker mer vekstfremmende politikk – ikke bare nedskjæringer for å få balanse i underskuddene. For man kan ikke spare seg ut av denne krisen i landene i Europa; det må skje i kombinasjon med å få opp veksten.

For øvrig tror jeg at jeg kan underskrive alt det Karin Andersen pekte på i sitt innlegg.

Så sa representanten Olov Grøtting at vi bør se på alternativene til EØS. Ja, la oss gjerne ha en debatt om alternativene til EØS. Det finnes alternativer, det er det ingen tvil om: Et «slankere» EØS, som det ble nevnt – altså å ta mer enn fisk og landbruk, handelspolitikk og eurosamarbeid ut av avtalen – en frihandelsavtale, EU har naboskapspolitikk. Men til dem som ønsker det: Kan man ikke begynne med å fortelle: Hva er formålet, hva er hensikten, og hva ønsker man å ta ut? Først da kan vi få en diskusjon om hvorvidt vi er tjent med en slankere og annen avtale.

Jeg tror ikke det finnes noen avtale som kan gi bedriftene likebehandling i det indre marked, som altså er et marked for 80 pst. av eksporten vår. Men ønsker man å ta ut samarbeidet om forsvarspolitikken, samarbeidet om forsvarsmateriell? Ønsker man at vi skal gå ut av de mange programmene som vi samarbeider om – FoU, utdanning – en masse programmer? Det er ingen andre land som er med i de samarbeidsprosjektene, enn EU-medlemmer og EØS-medlemmer. Ønsker man ikke den likebehandlingen som EØS-avtalen gir for oss som individer når vi bosetter oss i sydligere land? Når vi studerer eller tar arbeid der, behandles vi som disse landenes innbyggere. Er det den tryggheten og sikkerheten man ønsker fjernet? Den er det bare EØS-avtalen som gir, ingen andre av de avtalene som EU har med naboer, frihandelsavtaler, gir den samme tryggheten for menneskene i de landene. Ønsker man seg ut av Schengen-samarbeidet og å gjeninnføre pass på Svinesund? Ønsker man seg ut av politisamarbeidet? Ønsker man seg ut av det juridiske samarbeidet?

Det er en veldig entusiasme, også her i salen – også blant partier som nå mener vi bør se på, eller som har vært motstandere av EØS-avtalen – for nordisk samarbeid. Man leter med lys og lykte etter muligheter for å redusere grensehindre som gjør det vanskelig å bevege seg over landegrensene i Norden. Jeg tror ikke det er mulig å bygge ned de grensehindrene hvis vi går ut av EØS, for da er vi ute av det indre marked, og det vil være de indre markedsreglene som vil ligge i bunnen for et sånt samarbeid.

Peter Skovholt Gitmark (H) [12:09:25]: Norge trenger Europa, Norge trenger et Europa som går godt, Norge trenger et Europa med økonomisk vekst. Europa er for norsk næringsliv alfa og omega. 70–80 pst. av norsk import og eksport går nettopp til Europa. 200 000 europeere jobber i Norge i dag. Europas viktighet for den norske økonomien i dag er uendelig stor. Skal vi ha en privat sektor i Norge i dag som faktisk leverer arbeidsplasser, trenger vi et Europa som er godt. Det gjør det så ekstra provoserende å høre deler av venstresiden som i sin iver etter å påføre Europa nederlag, også påfører seg selv de samme nederlagene.

Churchill sa at du kan ikke stå i en bøtte og tro at du kan løfte deg selv opp ved å trekke i håndtaket. Det er åpenbart noe av den medisinen som deler av venstresiden ikke har fått med seg. Når SVs søsterpartier i stort sett hele Europa i dag roper etter mindre kutt og mer pengebruk, glemmer man fullstendig at et av problemene er at Europa er i en gjeldskrise fordi man har brukt penger man ikke har.

Samtidig er jeg enig med utenriksministeren og andre når de sier at noe av den største utfordringen er nettopp at Europa mangler økonomisk vekst. Men da må man se på de tiltakene som bidrar til økonomisk vekst. Det å være med på å bygge ned bl.a. handelshindre er med på å bidra til økonomisk vekst. Det å gjøre det mer lønnsomt å ansette mennesker er med på å bidra til økonomisk vekst.

Det er ikke vanskelig å finne problemer knyttet til Spania. Men en av de utfordringene som nå gripes fatt i, er det spanske stillingsvernet, hvor man fram til nå har fått etterlønn på halvannen månedslønn per år man har hatt jobben. Det er en lov etter Franco. Det er helt åpenbart at den typen ordninger har bidratt til at barrieren for å komme inn i arbeidsmarkedet har vært så altfor høy. Det er en av grunnene til at man har en ungdomsarbeidsledighet på tett oppunder 50 pst. Jeg og Høyre ønsker et godt stillingsvern. Men det er samtidig noe helt annet å ønske et godt stillingsvern enn å se at stillingsvernet holder mennesker permanent utenfor.

Til Karin Andersen, som sier man ønsker spekulasjon og ikke produksjon: Nei, tvert imot. Er det noe Høyre og våre søsterpartier i resten av Europa virkelig ønsker, er det å få fart i økonomien, se til at det produseres varer, ikke bare for innenlands forbruk, men også for eksport. Da trenger du både et skattesystem som legger vekt på det, du trenger et stillingsvern og et arbeidsmarked som legger det til grunn, og du trenger handelsadgang også utover Europa som legger det til grunn.

Til sist: Jeg kan ikke registrere noe sted i noen av representanten Lundteigens søsterpartier at det er en iver etter mer senterpartipolitikk, verken her i Norge eller ellers i Europa.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:12:41]: Det er rimelig anerkjent at EU står overfor betydelige problemer. Utenriksministeren hadde en ydmyk holdning til de problemene og erkjente i den ydmykheten at her er det noen krevende systemer som blir satt på prøve. Det mest krevende er at det er innført en økonomisk union med en felles valuta, uten at du har en politisk union. Du skal ikke være rakettforsker for å erkjenne at det vil gi problemer.

I mitt første innlegg påpekte jeg at unionens ideologi med fri bevegelse av arbeidskraft og kapital i en slik situasjon fører til at det blir veldig vanskelig å håndtere grunnleggende utfordringer for de menneskene som bor i de ulike land. Jeg beskrev hvilke konsekvenser det har for arbeidslivet. Vi har i det siste fått en gledelig debatt, også i fagbevegelsen i Norge, om konsekvensene av dette i Norge. Dette er krevende, dette er viktig.

Det ble spurt om alternativer. Jeg avsluttet med å si at jeg ser positivt på demokratiske nasjonalstater med egen valuta; det er et framskritt. Det framstilles mange ganger som om Norge har en underdanig situasjon overfor EU. Sjølsagt har vi ikke det, vi har en jambyrdig situasjon, i den forstand at vi ønsker å ha gjensidige, nyttige handelsrelasjoner og relasjoner på andre områder med EU. Vi er gjensidig avhengig av hverandre. Vi ønsker et stort økonomisk samkvem. Det hadde vi før EØS-avtalen, og det skal vi ha etter EØS-avtalen. Vi skal sjølsagt ha forskning og utvikling, vi skal ha en fri bevegelse av ideer, viten, kunnskap og kunst – som flere har sagt. Vi skal i det hele tatt ha nære relasjoner.

Men det essensielle i alternativet til en EØS-avtale er at vi skal ha et system som sikrer folkestyret bedre kår i Norge enn det vi har i dag, for derigjennom å sikre det som er de tre hovedstolpene som vi som EØS-motstandere står på, nemlig jamnbyrdighet mellom mennesker i det norske samfunnet, sikring av miljøet, slik at vi får en langsiktig forvaltning av våre naturressurser og mulighet til å føre en internasjonal solidaritet i forhold til den privilegerte situasjonen vi er i. Vi er et annerledesland. Vi skal ikke være et annerledesland som er seg sjøl nok. Vi skal være et annerledesland som er et lite, lite håp for andre. For oss er da et alternativ til EØS bedre.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [12:15:52]: Jeg vil takke for en god og bred debatt, som har belyst flere sider ved min redegjørelse – også en del nye saker. Det har kommet noen spørsmål til meg etterpå, som jeg kort vil kommentere.

Til representanten Nesvik vil jeg si at vi skal få en grundig debatt om EØS-finansieringsmidlene når meldingen kommer. Jeg er helt enig i at disse midlene også skal bidra til partnerskap mellom norske aktører og de landene vi samarbeider med. Det ser vi mer av nå enn vi så tidligere.

Når jeg ber om ordet nå, er det fordi jeg på vegne av regjeringen ønsker å anerkjenne alle de EU-borgerne som er i Norge og jobber og bidrar til vår økonomi, til vår kultur, til vår verdiskaping og til vårt mangfold. Dette er noe det norske storting har ønsket. Det er noe Norge ønsker, og det er noe vi hilser velkommen.

Det gjorde inntrykk på meg da jeg i forrige uke møtte den polske statsminister. Han fortalte at hans første besøk til Norge var mellom juni og september 1989, da han som glassmester og snekker – han var utdannet økonom, men kunne også de håndverkene – bygde folkehøyskole i Malangen i Troms. Det han tjente på det, var grunnlaget for å gå videre i sin karriere i Polen. Han fikk kjøpt sin første bil. Han fikk grunnlag for å bli en aktiv samfunnsborger.

Statsminister Tusk sa til oss og til Hans Majestet Kongen at Norge er det stedet der polske arbeidstakere blir best mottatt i Europa. Han nevnte det som kontrast til en del andre land. Det er fordi vi har lovgivning, tradisjoner og respekt som gjør at vi tar imot mennesker som kommer og jobber. Vi er det land i Europa som per innbygger har flest EØS-borgere som arbeider i vårt land – opp mot 200 000. Jeg mener at uten det bidraget, uten at Norge er en del av den delen av det europeiske samarbeidet, hadde norsk økonomi hatt store problemer. Vi hadde vært et land som også hadde vært mindre mangfoldig, mindre spennende og mindre europeisk på det som er godt, slik det fungerer i dag.

Samtidig pålegger det oss et ansvar, som for regjeringen er en absolutt prioritet – å arbeide for et anstendig arbeidsliv, mot sosial dumping og mot de useriøse tilstandene vi ser i deler av arbeidslivet. Dette er et norsk problem, og det er et europeisk problem. Det er et problem av vår tid, som representanten Gullvåg meget godt beskrev, og som vi tar på det største alvor, som vi søker å påvirke og komme i rette med gjennom norsk lovgivning og norsk aktivitet. Men jeg tror ikke veien til å ta tak i dette er å koble oss fra europeiske prosesser, for dette handler om hvordan europeisk økonomi utvikler seg. Derfor må vi sammen med de sosiale partnerne, med fagbevegelsen i Europa, ha en aktiv dagsorden for dette, for å kunne ta godt vare på norske arbeidstakere og alle de fra EØS-området som kommer og gjør uvurderlig arbeid for Norge, og som vi skal være svært takknemlige for.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.