Robert Eriksson (FrP) [11:42:24]: Jeg har gleden av å stille arbeidsministeren følgende spørsmål:

«Mange som arbeider deltid i offentlig virksomhet, mister retten til pensjonsopptjening dersom ansettelsesforholdet er mindre enn 35 pst. eller 14 timer i uken. I en del yrker arbeider mange i flere deltidsjobber som til sammen utgjør høyere stillingsprosent. Allikevel oppnår de ikke rett til offentlig tjenestepensjon ved oppnådd pensjonsalder.

Vil statsråden medvirke til at det er den samlede arbeidsinnsatsen i offentlig sektor som legges til grunn ved beregning av pensjonsrettigheter til offentlig tjenestepensjon?»

Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [11:43:03]: Spørsmålet som representanten Eriksson tar opp, gjelder pensjonsrettigheter for dem med små stillingsstørrelser i offentlig sektor. Minstegrensen for rett til medlemskap i offentlig tjenestepensjonsordning er 14 arbeidstimer per uke og 35 pst. stilling for lærere. Den som har flere stillingsforhold under denne minstegrensen, vil kunne overstige minstegrensen dersom en legger sammen de ulike stillingsandelene.

For stillinger som hører til Statens pensjonskasse, er dette forholdet løst. Her er deltidsstillinger under minstegrensen pensjonsgivende hvis de er kombinert med annen stilling med medlemskap i Statens pensjonskasse og summen av stillingene oppfyller minstegrensen. Dette gjelder uavhengig av om stillingsforholdene er hos samme arbeidsgiver eller forskjellige arbeidsgivere.

Den pensjonsmessige håndteringen av kombinerte stillinger i kommunal sektor avhenger av om den ansatte har stillingene hos samme arbeidsgiver eller flere arbeidsgivere. I de tilfellene der stillingene er hos samme arbeidsgiver og til sammen overstiger minstegrensen, slås stillingsdelene sammen av arbeidsgiveren og innrapporteres til pensjonsleverandøren. Når stillingsdelene derimot er hos forskjellige arbeidsgivere, skjer det normalt ingen slik sammenslåing av stillingsdelene. Dette skyldes at den enkelte arbeidsgiver har hver sin pensjonsordning hos pensjonsleverandøren.

For de tilfellene hvor en person har flere stillinger hos samme arbeidsgiver, og hvor det både er Statens pensjonskasse og en kommunal tjenestepensjonsordning som er pensjonsleverandør, er dette heller ikke noe problem. Samlet stillingsforhold vil her bli innrapportert til én av pensjonsleverandørene når summen av stillingene er over minstegrensen.

Konklusjonen er at problemstillingen som representanten Eriksson tar opp, i det alt vesentlige blir håndtert til fordel for den enkelte arbeidstaker.

Der hvor dette er et problem, er hvor stillingsforholdene er knyttet til to forskjellige arbeidsgivere i kommunal sektor. Etter mitt syn er denne problemstillingen en praktisk, men likevel overkommelig utfordring som arbeidsgivere og pensjonsleverandører i kommunal sektor selv bør søke å løse.

Med regjeringens forslag til ny offentlig tjenestepensjon i forbindelse med tariffoppgjøret 2009 ville minstekravet for medlemskap i offentlige tjenestepensjonsordninger vært lavere enn det som er tilfellet i dag. Regjeringens opplegg ville dermed ha gjort problemstillingen Robert Eriksson tar opp, betydelig mindre.

Robert Eriksson (FrP) [11:45:17]: Jeg takker for svaret. Jeg er også godt kjent med at man har løst dette når det gjelder Statens pensjonskasse, men jeg opplever fortsatt å få veldig mange henvendelser fra ulike hold om at man ikke har klart å løse det selv om det er en åpning for det i regelverket i kommunal sektor.

For å ta et eksempel: Det gjelder en god del kulturarbeidere, for å bruke det begrepet, som jobber litt på den ene musikkskolen og har den som arbeidsgiver, så jobber man litt på en skole, og så jobber man kanskje litt på musikkskolen i nabokommunen. De står da uten pensjonsopptjening. Hvis man jobber i to nabokommuner, i små stillinger, som mange gjør, burde man da også ha sett på muligheten for å slå sammen den samlede arbeidsinnsatsen? Med tanke på at det er kommunal sektor, og at det er KLP som er pensjonsleverandøren, skulle det være problemfritt, vil jeg tro. Jeg vet ikke hvordan statsråden ser på det?

Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [11:46:20]: Som jeg tror vi er enige om, er det et problem som begrenses til kommunesektoren og til den situasjonen. Representanten har kommet med noen eksempler. Jeg ser at det er et reelt problem for dem det gjelder, men det er også slik at disse kommunale pensjonsordningene er basert på tariffavtaler, og jeg anser at det må være partene som får sette seg ned sammen og rydde opp i hvordan man håndterer det. Når det gjelder eksemplet som det ble vist til, hvor man har samme pensjonsleverandør osv., burde partene kunne rydde opp i det forholdet.

Robert Eriksson (FrP) [11:46:59]: Ut fra de tallene jeg har fått fra KS, er det 47 000 ansatte som har stillinger på under 14 timer og ergo ikke får opptjent pensjonsrettigheter. Vi ser i mange tilfeller at de ikke får andre typer stillinger så de kan koble disse stillingene sammen for å få større stillingshjemmel, heller. Man ansetter dem i ulike vikariater, noe som gjør at de sparer de pensjonskostnadene.

Jeg tok opp dette forholdet allerede den 15. mars 2006, altså for snart seks år siden. Den gang sa daværende fornyingsminister, Heidi Grande Røys, at dette var en problemstilling man skulle se på. Mitt spørsmål er: Hvor langt er man kommet fra regjeringens ståsted i å ha sett på det, og når vil man komme tilbake til Stortinget med de forholdene?

Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [11:48:00]: Først vil jeg bare si at jeg skal ta opp det spørsmålet med den nåværende fornyings-, administrasjons- og kirkeministeren for å få tilbakemelding på akkurat den problemstillingen.

Når det gjelder problemstillingen med disse 47 000, er det litt uklart for meg om man kan slutte fra det at de personene ikke har pensjonsopptjening, eller om det er personer som jobber 14 timer. Det er ikke gitt at det er noen direkte sammenheng mellom de tallene, jamfør min forklaring i innlegget. Jeg må bare gjenta mitt svar, at dette er et tariffbasert pensjonssystem. Man har to selvstendige parter som sitter med denne problemstillingen foran seg. Det er naturlig at tariffpartene setter seg ned og løser det problemet i den grad de ikke skulle ha store, uoverstigelige problemer med å gjøre det.

Presidenten: Sak nr. 2 er dermed ferdigbehandlet.