Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:05:40]: Finanskrisen som startet i 2007/2008, går videre i faser, den setter dype spor, spesielt tett på oss – i Europa og i USA. Vi ser først og fremst konsekvenser for mennesker og samfunn gjennom voksende arbeidsledighet, redusert velferd og krevende omstillinger. Noen land opplever politisk ustabilitet og innskrenket handlefrihet i innenrikspolitikken – og, som en følge, også i utenrikspolitikken. Krisens virkninger endrer grunnlaget for makt, innflytelse og fremme av interesser.

Interesser er viktig for utenrikspolitikken. Det er en historisk erfaring at utenrikspolitikkens gjennomslag også påvirkes av økonomiens tilstand på hjemmebane. Hvis økonomien ikke er sterk og stabil, hvis landet ikke evner å løfte seg gjennom kunnskap, nyskaping og vitalitet, da svekkes også gjennomslaget for utenrikspolitikken. Om økonomisk krise leder til sosial og politisk uro og ustabilitet – ja, da svekkes gjennomslaget ytterligere.

Men vi må nyansere dette bildet: Krisestemning i det som fortsatt oppfattes som Vesten, må ses sammen med teknologisk og økonomisk utvikling, vekst og optimisme i land i Asia, Sør-Amerika og Afrika. Sterkere enn før merker vi globaliseringens realiteter: den gjensidige avhengigheten, markedene som henger sammen, veksten som forskyves til andre kontinenter, teknologien som opphever så mange avstander. På kort tid kan grunnlaget for produksjon og arbeid flyttes fra en del av verden til en annen.

Vi erfarer også hvordan kommunikasjonsteknologien fører til globalisering av følelser og engasjement. Sinne og frustrasjon kan tenne en ild og anspore til demonstrasjoner i lokal sammenheng og i en helt annen geografi – nesten samtidig. Vi opplever en demokratisering av stemmer og uttrykk – en sterk, men ikke alltid entydig kraft for endringer nedenfra som særlig utfordrer autoritære styresett. Vi er vitne til en globalisering av forventninger – til politiske ledere, om økt frihet og verdighet – forventninger om jobb, helse, utdanning, velferd, muligheter.

Med dette som bakteppe opplever vi også at makt flyttes. Og aldri har det hendt at ikke stater eller organisasjoner veksler inn økonomisk og teknologisk styrke i økt politisk innflytelse – og omvendt: Når krisen rammer dypt og strukturelt, svekkes også fundamentet for politisk gjennomslag.

Makt flyttes også når unge generasjoner reiser seg og tvinger til side autoritære ledere som svikter i å sørge for arbeid, velferd, økonomisk utvikling, frihet og grunnleggende menneskerettigheter. Makt flyttes når land med dype statsfinansielle underskudd må kutte i velferd, forsvar og ressurser til utenrikspolitisk aktivitet og nærvær. Makt flyttes når nye vekstdrevne økonomier vinner nye markedsandeler og med økt selvtillit og styrke gjør seg gjeldende – med sine interesser og sine politiske og kulturelle verdier – i internasjonale organisasjoner og i bilaterale forhold.

Jeg vil i denne redegjørelsen komme nærmere inn på følgene av noen av disse endringene – både for internasjonal politikk, for norske interesser og for de utfordringer og muligheter som avtegner seg for vår utenrikspolitikk. For samlet sett byr denne tiden av endringer også på nye muligheter for norsk utenrikspolitikk og for ivaretakelsen av norske interesser dersom vi utøver dem strategisk, langsiktig og forankret i våre verdier.

Vi er og vi oppfattes som en økonomisk og politisk overskuddsnasjon. Det gir muligheter. Og det forplikter.

Det står bra til med norsk økonomi. Tilstanden skiller seg meget positivt ut blant de land vi normalt sammenligner oss med. Like fullt må vi være forberedt på at krisen får ringvirkninger hos oss. Vi minnes da om dette: En ansvarlig økonomisk politikk som holder vårt hus i orden, er viktig for trygge arbeidsplasser og velferd – og: Det er viktig for en forutsigbar utenrikspolitikk.

En hovedoppgave for moderne utenrikspolitikk er å gjøre innenrikspolitikken mulig. Utenrikspolitikken må bidra til å støtte opp om norsk økonomi og velferd og støtte norske bedrifter, kunnskapsinstitusjoner og verdiskaping.

La meg trekke fram fire sider ved hvordan den økonomiske krisen påvirker innretningen av utenrikspolitikken i dag.

For det første: Betydningen av å ta godt vare på vårt forhold til Europa.

Det er for tiden berettiget fokus på de nye markedene i sør og øst. Norsk næringsliv må kjenne sin besøkelsestid der. Men det er verdt å minne om at den dominerende forbindelsen fortsatt går til Europa. Norge er EU-landenes femte største handelspartner, større enn India, større enn Japan. For Norge er og forblir EØS-markedet det suverent viktigste. Om lag tre fjerdedeler av vår samhandel med utlandet går dit. Vi er helt avhengig av økonomisk stabilitet i Europa, og derfor også av den politiske utviklingen i EU-landene og EU-samarbeidet. Derfor er det en prioritet for utenrikspolitikken å bidra til at norsk næringsliv sikres likeverdige, forutsigbare og langsiktige rammebetingelser i Europa.

Krisen i EU-landene er i første rekke en statsfinansiell krise med store utfordringer for den felles valuta, euro. Desto viktigere er det å sikre at markedet ikke synker ned i en tilstand av ytterligere tilbakeslag og tiltakende proteksjonisme. Regjeringen vil gjennom en fortsatt aktiv europapolitikk prioritere arbeidet med å sikre norske bedrifter og andre norske aktører i disse markedene den likebehandling og forutsigbarhet som EØS-avtalen og Norges avtaler med EU gir.

For det andre: Vi må være oss bevisst at også Norge har ansvar for å bidra til at Europa kommer seg videre og ut av dagens krisetilstand. La meg fremheve noen viktige bidrag fra vår side i den sammenheng:

Norges tilbud om å stille ytterligere 55 mrd. kr i lån til disposisjon for Det internasjonale valutafondet, som ledd i en større internasjonal innsats, er et tydelig signal og et tilbud som blir verdsatt. Tilbudet er gitt med forbehold om Stortingets samtykke. Videre: EØS-midlene, hvor Norge bidrar betydelig – totalt med om lag 13,7 mrd. kr i perioden 2009–2014 – til velferd, støtte til sivilsamfunn, demokrati, rettsstat og ikke minst miljøprogrammer i Europa. Vi har nå sluttført avtaleforhandlingene med 13 av de 15 mottakerlandene. Det handler om satsinger på prioriterte samfunnsområder, som under de rådende omstendigheter med økonomisk krise er under press, f.eks. det sivile samfunn, hvor støtten over EØS-midlene er på vel 1 mrd. kr i femårsperioden. Norge tar med nettopp disse bidragene et tydelig og solidarisk medansvar.

Så er det også et viktig bidrag at Norge er en langsiktig, stabil olje- og gassleverandør til de europeiske markedene. Denne forutsigbarheten har betydning. Regjeringen legger vekt på en aktiv energidialog med europeiske land: om fornybarsatsingen, som nå er et EØS-anliggende, om gassens rolle som energiressurs og om nye visjoner for norsk vannkraft som en del av den bredere omleggingen av energistrukturene i Europa.

Endelig har Norge et betydelig engasjement i mange europeiske land gjennom de langsiktige investeringene til Statens pensjonsfond utland.

Så hører det også med at det i 2011 var registrert nesten 289 000 utenlandske arbeidstakere fra EØS-området i Norge. Det illustrerer at integrasjonen gjennom EØS-avtalen gir fordeler og muligheter begge veier. Vår velferdsøkning de siste årene ville ikke ha funnet sted med samme styrke uten denne arbeidsinnvandringen. Samtidig har norsk eksport til de baltiske og sentraleuropeiske land økt mer enn eksporten til resten av EU de siste årene.

Mitt tredje punkt om hvordan vi berøres i denne omtalen av finanskrisens utenrikspolitiske ringvirkninger, når EU-landene skal utforme en mer felles utenrikspolitikk, med et felles apparat, handler om styrken i denne politikken. Det verdi- og kulturfellesskap, det økonomiske interessefellesskap som vi deler med EU-landene, er av avgjørende betydning for norsk utenrikspolitikk, økonomi og velferd. De europeiske land er både våre nærmeste partnere og våre meningsfeller i de aller fleste saker – og den europeiske stemme er viktig.

Finanskrisen slår ulikt ut i Europa. Mest dramatisk er situasjonen for Hellas, der oppryddingen etter år med høy gjeld og høye underskudd setter det nasjonale politiske systemet på prøve. Vi ser hvordan krisen rammer de sosiale strukturene i mange europeiske land. Vi ser urovekkende eksempler på at minoriteter blir mer utsatte. Samtidig ser vi at inntektsforskjellene i OECD-området har økt betydelig de siste årene, parallelt med at den sosiale mobiliteten og omstillingsevnen svekkes.

Norge er her et sjeldent unntak – vi har relativt små forskjeller i vårt land. Vi blir derfor minnet om denne siden ved den norske samfunnsmodellen, den avgjørende betydning av arbeid til alle og politikk som sikrer rettferdig fordeling. Det har betydning – for innenrikspolitikken og evnen til omstilling. Og som en konsekvens: også for utenrikspolitikken.

Endringer og nye etapper i europeisk samarbeid har alltid kommet som følge av ytre og indre behov for endringer – ofte som følge av økonomiske utfordringer, slik vi så det fra 1980-tallet. I dag er det et sammensatt bilde av økonomiske utfordringer som krever handling, men vi opplever mindre folkelig og politisk støtte for de nye, omfattende integrasjonsskritt som omtales. I flere land er EU-skepsis en tydelig stemme i innenrikspolitikken.

Vi må vente at EU-landene fortsatt vil og må bruke betydelig politisk energi på interne forhold, både i hvert lands håndtering av økonomiske utfordringer og mellom EU-landene med hensyn til videreutvikling av samarbeidet, ikke minst håndteringen av euroen. Dette kan bety et mindre utadvendt EU i forhold til de bredere utenrikspolitiske oppgavene.

Poenget mitt er at alt tyder på at økonomiske spørsmål vil stå øverst på den internasjonale agendaen i lang tid fremover – for utenrikspolitikere i Europa som for andre.

Krisen i EU, og all den energi lederne må bruke på indre forhold og intern opprydding, risikerer å svekke EUs stemme og autoritet i viktige internasjonale spørsmål. Dette er ikke godt nytt for Norge, for EU-landene er våre tradisjonelt nærmeste partnere i de aller fleste utenrikspolitiske spørsmål.

USA er på sin side opptatt av innenrikspolitikk i presidentvalgkampen, kombinert med klare begrensninger i kapasiteten til aktivitet verden over. Fokus er i dag på nasjonsbygging hjemme, ikke nasjonsbygging ute, som president Obama har uttrykt det.

I sum vil dette kunne endre fokus på høyt prioriterte utenrikspolitiske spørsmål – virkelige globale spørsmål som handel, klima, nedrustning og bærekraftig energitilgang til alle. Vi opplever mer krevende kår for multilaterale løsninger og handlekraft.

G20-landene har her et særlig ansvar. Til helgen har det mexicanske G20-formannskapet invitert utenriksministrene i G20 til en konferanse om håndteringen av de største felles utfordringene og håndteringen av dem. Til dette møtet er også Norge invitert, og vi tar sikte på å delta aktivt.

Mitt fjerde punkt følger av de tre første, og det handler om hvordan regjeringen nå arbeider for å styrke norsk utenrikstjenestes arbeid for å fremme norsk næringsliv i utlandet. De fleste regjeringer handler slik – ja, i EU-landene blir dette en stadig mer sentral del av utenrikstjenestens virke i lys av at mer av utenrikspolitikken skal utføres av den felles utenrikstjenesten EEAS som er under oppbygging i Brussel.

Vi styrker nå vår kapasitet til å gi ekstra drahjelp fra utenrikstjenesten, i samarbeid med bl.a. Innovasjon Norge, Norges forskningsråd og andre organisasjoner og virkemiddelaktører, som Norges sjømatråd og INTSOK. For å illustrere fra én relevant sektor: Vi tar mål av oss til å være verdens fremste sjømatnasjon. I 2011 eksporterte Norge sjømat for 53 mrd. kr, hvorav nesten 60 pst. til EU. Norge er nå hovedleverandør av sjømat til Europas befolkning.

Som vi vet, har USA nylig besluttet å fjerne ekstratollen på 26 pst. mot norsk laks, som ble innført for mer enn 20 år siden. Det er gledelige nyheter, både for norsk lakseeksport og for det ellers meget gode handelspolitiske forholdet mellom Norge og USA.

Vi vil nå trappe opp samarbeidet med næringslivets og arbeidslivets organisasjoner og med bedriftene. Det vil også bli lagt økende vekt på næringslivskompetanse i utenrikstjenesten.

En viktig side av dette er vårt arbeid for sterkere regler og normer for anstendige arbeidsforhold og bedriftenes samfunnsansvar. Vi opplever press på begge deler i den stadig mer globale økonomien – hjemme som ute. Vi prioriterer arbeidet med dette i Den internasjonale arbeidsorganisasjonen, ILO, og i vår påvirkning overfor Det internasjonale valutafondet, IMF, Verdensbanken og WTO i deres politikkutforming. Vi setter dette på dagsordenen når norsk samfunnskompetanse etterspørres av utviklingsland, slik LO og NHO var med på å prege våre møter med myndigheter og det sivile samfunn under mitt besøk i Myanmar i januar.

La meg til sist i denne europeiske omtalen fremheve den betydning Den europeiske menneskerettskonvensjon utgjør for det felleseuropeiske verdigrunnlaget. Domstolen i Strasbourg skal sikre at statene overholder sine forpliktelser. Men nå står domstolen overfor store utfordringer med en stadig voksende og mer uhåndterlig saksmengde. Det er urealistisk at flertallet av medlemsstatene vil gå med på å tilføre domstolen flere ressurser. Det er avgjørende at det treffes egnede tiltak som kan bidra til å løse domstolens utfordringer på sikt. Målet er og blir at den kan bidra effektivt til å sikre menneskerettighetene i alle Europarådets medlemsstater. Vi skal gjøre vårt for at dette kan skje.

Ved min utenrikspolitiske redegjørelse i februar i fjor var verdens øyne rettet mot de folkelige opprørene og omveltningene i Midtøsten og Nord-Afrika – den såkalte arabiske våren. Situasjonen i dag gir grunn til både håp og bekymring for fremtiden.

Økonomiske realiteter spiller en betydelig rolle som drivkraft også her. Misnøye med manglende utvikling og høy ledighet var viktige, underliggende årsaker til opprørene. Det understreker igjen hvor grunnleggende økonomisk politikk, organisering og fordeling er for stabilitet og for politiske systemers legitimitet.

Kontrastene er store. Fjoråret viste at der lederne tyr til militære virkemidler mot eget folk, der ender lederne selv med å falle. Om misnøye med økonomien kan tenne en ild, så er det rikelig med andre gnister til å spre opprøret: korrupsjon, systematiske brudd på menneskerettighetene, nepotisme og manglende demokrati.

Vi må legge dette til grunn: Vi står ved begynnelsen av den store Midtøsten-regionens omforming, ikke ved slutten. Drøye 20 år etter Berlinmurens fall lever vi i Europa fortsatt med etterdønningene fra denne historiske omveltningen. Dyptgripende forandringer av makt og styresett er ingen rettlinjet prosess og følger ingen angitt timeplan.

Hvordan svarer vi så på disse endringene? Hva bør være Norges linje?

Den grunnleggende holdningen må være gjennomgående støtte til demokrati og menneskerettigheter og støtte til folkenes rett til selvbestemmelse, slik FN-pakten fremhever. Bare land som respekterer grunnleggende menneskerettigheter, kan over tid medvirke til å danne en stabil, internasjonal rettsorden.

Når folk reiser seg mot autoritære ledere og krever reformer og universelle rettigheter, bør de få vår støtte. Slik støtte kan ikke avfeies som innblanding i indre anliggender. I en tid der økonomien er global, må vi holde fast ved at disse grunnleggende verdiene også er universelle.

Det betyr samtidig ikke at alle svar og reaksjoner kan være like, til det er omstendighetene for forskjellige, sammenhengene for unike og underliggende konfliktlinjer mellom sosiale, politiske og religiøse grupperinger for særegne.

Bruk av militær makt utenfra er det mest dramatiske virkemidlet. I de fleste sammenhenger må bruk av makt være i kategorien siste utvei, etter at alle andre muligheter er utprøvd.

Det forelå en mulighet til å hindre omfattende overgrep mot sivilbefolkningen i Libya gjennom militær inngripen fra det internasjonale samfunnet. Det hadde regionens støtte fra Den arabiske liga og det avgjørende grønne lyset fra FNs sikkerhetsråd. Norge bidro i tråd med en lang linje i norsk utenrikspolitikk til å støtte gjennomføring av vedtak fra Sikkerhetsrådet.

Det største dramaet utspiller seg nå i Syria – et land som samtidig er en sentral brikke i mange slags maktbalanser i Midtøsten. Konflikten internt er allerede i ferd med å få overtoner langt inn i mange andre spenningsfylte situasjoner i regionen, der statsdannelser fortsatt er skjøre konstruksjoner. Dette kan antenne konflikter i vidt omfang og bidra til å omforme en hel region.

Det må ikke herske noen tvil om det ansvaret som påhviler det syriske regimet for de overgrepene som er utført mot sivile, og som FNs høykommissær for menneskerettigheter har omtalt som forbrytelser mot menneskeheten. Vi tar skarp avstand fra og fordømmer disse handlingene og holder lederne i Damaskus ansvarlig.

Den arabiske liga og naboland som Tyrkia har engasjert seg for å få en slutt på overgrepene mot sivilbefolkningen, men Assads regime har ikke gitt etter for det politiske presset. Landene i FNs sikkerhetsråd har så langt ikke kommet til enighet om tydelige reaksjoner, hvilket er sterkt beklagelig. Etter Russlands og Kinas veto i Sikkerhetsrådet er det nå av avgjørende betydning at det internasjonale samfunnet viderefører sitt engasjement for å finne fram til en bred, samlende tilnærming for å løse konflikten i Syria.

Denne prosessen må ha de arabiske land i førersetet. Vi legger betydelig vekt på hvordan landene i regionen vurderer situasjonen, og særlig den rollen som Den arabiske liga spiller. Ligaens møter sist helg oppfordret på nytt til støtte for den arabiske fredsplanen, uttrykte ønske om et samarbeid med FN for å få på plass en utvidet observatørstyrke og krevde omgående humanitær adgang til de mest konfliktrammede syriske byene.

Dette er alle viktige forslag som bør vurderes nøye. Regjeringen vil hilse velkommen initiativet om å opprette en bred og inkluderende sammensatt kontaktgruppe for å drøfte løsninger på den syriske krisen. Forslaget fra tunisiske myndigheter om å etablere en vennegruppe for Syria i Tunis den 24. februar 2012 kan være et viktig skritt på veien videre. Gruppen bør være inkluderende. Sentralt i drøftingene bør være den arabiske fredsplanen om en fredelig og syrisk ledet maktoverføring.

Norge følger situasjonen i Syria nøye. Til dette er nærværet av vår ambassade i Damaskus av stor betydning. Det er i krisetider vi virkelig trenger diplomatisk nærvær. Sikkerheten for ambassadens personell er en prioritet. Vi koordinerer her tett med våre nordiske naboer.

Om Syria er det mest dramatiske kapittel, så er utviklingen i Egypt, araberverdenens største land, også av fundamental betydning. Her står mye på spill. Lederen har falt, et nytt parlament er valgt, men et nytt styre har ikke tatt form, og spenningene i det politiske Egypt stiger. Vi bør aktivt engasjere nye politiske grupperinger, dele erfaringer og tydeliggjøre hvilket ansvar som følger av universelle menneskerettigheter.

Stor spenning utspiller seg også lenger øst i regionen, i og omkring Iran og i særdeleshet når det gjelder usikkerheten om hensikten med landets atomprogram. I bunnen ligger også spenningene internt i landet, der et autoritært og brutalt regime undertrykker sin egen befolkning. Iran skaper frykt i mange nabostater gjennom sine maktambisjoner og tydelige inngripen i mange av regionens konflikter.

Det er Irans eget ansvar å fjerne usikkerheten om atomprogrammet. Ingen bestrider landets rett til å utvikle sivil kjernekraft, men det må være full åpenhet om de faktiske hensiktene. Åpenheten har manglet, og hovedansvaret påligger Iran. Det er stadig flere indikasjoner på at lederskapet tar systematiske skritt mot å kunne bli en kjernevåpenmakt.

Det er denne utfordringen det internasjonale samfunnet står overfor. Situasjonen vanskeliggjøres av gjensidig mangel på tillit mellom Iran og store deler av verdenssamfunnet. Det er dypt urovekkende at en meningsfull dialog er så å si fraværende. Reaksjoner og motreaksjoner forsterker hverandre. Sanksjoner hardner handlingene fra regimet, som på sin side – gjennom atomprogrammets utvikling og militære markeringer ved Hormuzstredet – bidrar til ytterligere å øke presset for nye sanksjoner.

I denne situasjonen må døren stå åpen for forhandlinger. Samtidig må det internasjonale samfunnets holdninger være konsekvente når bindende pålegg brytes og tilliten mangler. Dette er bakgrunnen for de nye og skjerpede reaksjonene mot Iran. Norge tar del i EUs sanksjonsregime, og vi slutter oss også til EUs skjerpede tiltak, som ble vedtatt 23. januar 2012. Vi gir samtidig støtte til EUs linje, som tydelig tar til orde for forhandlinger. Det finnes ikke noen militær løsning på konflikten om atomprogrammet.

På et mer overordnet plan møter vi en annen utvikling i den store Midtøsten-regionen som krever et gjennomtenkt svar. En realitet i regionens omforming er den økte betydningen av politisk islam. Det er til de islamistiske partiene flertallet av velgerne nå vender seg når de slipper til ved valgurnene. De gjør sine valg av sammensatte årsaker. De ønsker bedre livsvilkår, og de tar oppgjør med gamle makteliter. Det finnes en religiøs motivasjon, men også at valg knyttes til identitet og nærhet til tradisjoner og folks hverdagsliv.

Hva skal være vår holdning? Vi kan ikke vende ryggen til flertallets valg. Det ville bryte med våre egne demokratiske prinsipper, og det ville skape inntrykk av at Vesten opererer med doble standarder. Samtidig må vi være tydelige på hvilke verdier og normer som gjelder i det internasjonale samfunnet, og uttrykke klare forventninger om å respektere menneskerettighetene og demokratiske spilleregler.

Skal nye ledelser møte befolkningenes behov, kreves politiske og økonomiske reformer med åpen deltakelse i regionalt og internasjonalt samarbeid. For eksempel er det helt klart at utenlandske investeringer – noe som er helt avgjørende – uteblir dersom det ikke ryddes opp i korrupsjon og vilkårlighet, og det ikke skapes forutsigbarhet. Organisasjoner som Verdensbanken og IMF og andre må stille kunnskap og kompetanse til rådighet for å gjennomføre slike reformer, slik at økonomien kommer folket til gode. Og vi må i aktiv dialog med dem som nå får politisk makt. Norge har allerede en sterk plattform og et nettverk siden vi gjennom år har hatt kontakter med de delene av sivilsamfunnet som nå kommer i maktposisjon i Midtøsten. Det vil vi bruke. Slik dialog er ikke et uttrykk for at vi deler synet på politikken. Det er gjennom slike kontakter vi kan formidle tydelige budskap, også der vi ikke deler deres holdninger. I våre kontakter vektlegger vi hvordan fundamentale verdier i vår egen demokratitradisjon – de universelle menneskerettighetene og moderne samfunnsorganisering – sammen kan utvikle demokratiet.

Vi har lang tradisjon for å støtte organisasjoner som markerer seg i det sivile samfunnet for moderne, demokratiske rettigheter. Eksempler er støtte til ungdomsorganisasjoner, medier, menneskerettighetsorganisasjoner, støtte til valgforberedelser og opplæring. I Egypt, f.eks., støtter Norge demokratitiltak gjennom ulike kanaler med om lag 36 mill. kr.

Et særlig fokus er satt på beskyttelse av kvinners rettigheter. Spesielt viktig er det å stille krav til nytt lovverk, ikke minst til nye grunnlover. Beskyttelse av marginaliserte grupper og enkeltmennesker som utsettes for diskriminering, er selve lakmustesten på en stats vilje og evne til å sikre menneskerettighetene. Beskyttelse av seksuelle minoriteter er et av de klareste eksemplene. Vi nedlegger et stort arbeid for å bidra til beskyttelse av denne sårbare gruppen, både i FN og på landnivå, og dette vil bli videreført i 2012.

Vår satsing i Midtøsten-regionen bygger på vårt faste, brede engasjement for å fremme menneskerettighetene. I 2012 er Norges prioriterte områder følgende:

For det første, som jeg har vært inne på, støtte til demokratibygging, rettsstat og folkelig deltakelse, spesielt i stater i overgangsprosesser, som i Midtøsten.

For det andre, beskyttelse av menneskerettighetsforkjempere og ytringsfrihet. Vi vil prioritere å støtte talsmenn og -kvinner som gir stemme til sårbare grupper mot undertrykkelse og forfølgelse. Vi ser dem i nyhetsbildet hver dag. Retten til fritt å kunne ytre seg er en forutsetning for alt slikt arbeid. Menneskerettighetsforkjempere skal kunne utføre sin funksjon uten å bli utsatt for hindringer, angrep eller trusler.

Vi vil fortsette støtten til opplæring av journalister som dekker valg og demonstrasjoner i land som det siste året har gjennomgått store politiske omveltninger. Vi støtter opplæring i menneskerettigheter og hvordan et rettsoppgjør etter en voldelig konflikt best kan foregå. Vi støtter dialogprosjekter mellom journalister i land med stor muslimsk befolkning og vestlige land, og mellom journalister i Midtøsten hvor målet er å motvirke hatefull rapportering.

For det tredje kampen mot dødsstraff – en uverdig straffeform som bryter den meste grunnleggende rett av alle, nemlig retten til liv.

Regjeringen vil lede an i arbeidet mot dødsstraff fram mot den neste Verdenskongressen mot dødsstraff i Madrid i 2013. Gjennom en tverr-regional kjernegruppe av land skal vi mobilisere høy politisk deltakelse, også fra land som ikke har avskaffet dødsstraff. I oktober overtar Norge presidentskapet i støttegruppen til Den internasjonale kommisjonen mot dødsstraff. Dette skal vi bruke aktivt som plattform for innsatsen fremover, i nært samarbeid med sivilsamfunn og frivillige organisasjoner.

For det fjerde – et arbeidsfelt som også griper inn i mange andre områder – beskyttelse av minoriteter. Minoriteter er utsatt, ikke minst i politisk urolige tider og ved økonomisk og sosial uro. Dette er ikke bare en erfaring landene i Midtøsten og Nord-Afrika gjør nå. I Europa har vi våre egne uhyggelige erfaringer, historiske, men vi ser også i dag sterkt polariserte samfunn og minoriteter under press.

Jeg annonserte i november 2011 at vi ville sette i gang et eget minoritetsprosjekt for å fordype vårt arbeid, både i de multilaterale organisasjonene og gjennom profil og tiltak på landnivå. Det er nødvendig. I vår kontakt med politiske bevegelser i Egypt har vi f.eks. tatt opp situasjonen for den koptiske minoriteten, både overfor myndighetene og det muslimske brorskapet som nylig vant valgene.

I forrige uke hadde jeg et første møte med engasjerte organisasjoner i Norge og fikk mange gode innspill til hvordan vi kan ta arbeidet med minoritetsprosjektet videre. Deres engasjement er høyt verdsatt.

I innretningen av dette arbeidet må vi samtidig legge til grunn at minoriteter er en sammensatt kategori. Vi vil fokusere på de områder der utfordringene er særlig store, og der engasjementet her hjemme er bredt.

Beskyttelse av livssynsminoriteter er ett slikt område. Mange i Norge er opptatt av kristne minoriteters situasjon i Midtøsten og i land som Pakistan. Også regjeringen er opptatt av de kristnes situasjon i disse urolige tider. Vi ser med bekymring på en utvikling der mange kristne som har bodd i Midtøsten i generasjoner, har sett seg tvunget til å utvandre.

Samtidig er det ikke bare kristne som møter vanskeligheter. Vi ser daglig voldsbruk også mellom muslimske grupper, som sunnimuslimer og sjiamuslimer i Irak. Bahaiene i Iran og ahmadiyyaene i land som Pakistan og Indonesia er andre eksempler på religiøse grupper under harde kår.

Når vi jobber med å beskytte minoriteter, må vi også være varsomme så vi ikke utsetter dem for mer fare ved å løfte dem fram og definere dem som en gruppe. Utgangspunktet må være å fremme utviklingen av rettsstater som sikrer respekt for menneskerettighetene for alle personer – både majoritet og minoritet.

Press på minoriteter skjer i de fleste regioner, også i Europa. Merkelappene kan være religion og livssyn, etnisk tilhørighet, kjønnsidentitet eller helt andre, sammensatte faktorer. Vi styrker nå vår bevissthet om historiske forhold, lokalkunnskap og kompetanse for å kunne gi ordentlige bidrag. Organisasjoner som FN, OSSE og Europarådet er sentrale arenaer å bruke for å følge opp dette minoritetsinitiativet.

FNs menneskerettighetsråd står nå foran sin andre runde med landgjennomganger. Vi vil her ta opp religiøse minoriteters situasjon i utvalgte land og i generelle innlegg når landsituasjoner drøftes i rådet. Våre utenriksstasjoner kartlegger situasjonen i enkeltland, og på bakgrunn av dette, og i samarbeid med norske og internasjonale organisasjoner og kunnskapsmiljøer, vil vi utforme vårt engasjement og våre tiltak.

Før jeg forlater omtalen av Midtøsten-regionen, la meg kort ta opp situasjonen i den kanskje meste sentrale konflikten – mellom Israel og Palestina. Det er ikke oppløftende nyheter å dele. Bildet av en fastlåst situasjon er ytterligere forankret; det er som om det snarere dannes steilere motsetninger internt hos begge parter enn utvikling mellom dem. Konfliktens grunnleggende kjerne består, okkupasjonen videreføres og fordypes gjennom bosettinger og fordrivelse av palestinere fra eget land. Samtidig forblir palestinerne splittet, til tross for ulike budskap om forsoning, men det synes å være et langt stykke å gå.

Giverlandsgruppen, AHLC, som Norge leder, konkluderte i fjor med at de palestinske selvstyremyndighetene kvalifiserer til å styre en selvstendig stat. Robuste, palestinske institusjoner leverer tjenester til det palestinske folk som ikke står tilbake for hva tilsvarende institusjoner i andre land yter sine borgere. Palestina tilfredsstiller dermed sentrale krav til selvstendighet, selv om det finnes uløste spørsmål.

Norge støttet palestinernes legitime rett til å legge sin sak fram for FN høsten 2011, og Norge sier seg rede til å anerkjenne Palestina som stat. Det er regjeringens syn at anerkjennelse skal handle om realiteter – altså at staten er funksjonsdyktig. Vi legger til grunn, slik det palestinske lederskapet til president Abbas også gjør, at utestående spørsmål løses gjennom forhandlinger. Å komme i gang med forhandlinger haster derfor. Hele visjonen om tostatsløsningen er nå i fare. Mangel på fremgang gjør at både palestinere og israelere mister håpet om fred. Dette styrker ekstreme krefter på begge sider. Det er partene som har hovedansvaret, men det internasjonale samfunn må fortsette å spille en tydelig rolle. Norge vil støtte all innsats for å få til en bevegelse i månedene som kommer.

Den palestinske regjeringen står her overfor store utfordringer. De økonomiske hindre som følge av okkupasjonen vedvarer, samtidig som bidraget fra giverne synker. En økonomisk krise kan sette hele selvstyremyndigheten i fare, og det vil ramme lokalbefolkningen i Gaza særlig hardt.

Som leder av AHLC vil Norge bistå palestinske selvstyremyndigheter i å videreføre statsbyggingsprosjektet. Norge skal lede det neste givermøtet i Brussel om en måned i samarbeid med EUs utenriksansvarlige Catherine Ashton.

Palestinsk forsoning er en nødvendig forutsetning for en levedyktig palestinsk stat og en varig fredsløsning. Dette er president Abbas' mål. Det må ikke herske tvil om at han forhandler på vegne av hele det palestinske folket. Vi forventer av enhver palestinsk regjering at den respekterer allerede inngåtte avtaler, herunder Oslo-avtalen, som forpliktet partene til å finne en fredelig løsning på konflikten og anerkjenne Israel.

La meg gå videre til en landsituasjon i utkanten av den regionen jeg nå har omtalt, østover i Det indiske hav, som av den amerikanske forfatteren Robert Kaplan er fremhevet som det 21. århundres sentrum i internasjonal politikk. Det er nå berettiget håp om en lysere fremtid for Myanmar, eller Burma, som er et viktig land i denne regionen, med lang kyst og strategisk beliggenhet mellom India, Kina og Thailand.

Endringene i landet har vært bemerkelsesverdige. Det har skjedd raskt og kommet til dels uventet. Frigivelsen av flere hundre politiske fanger, løslatelsen av Aung San Suu Kyi, hennes og National League for Democracys beslutning om å stille til det kommende suppleringsvalget i april, de tydelige steg mot pressefrihet, forsamlingsfrihet og organisasjonsfrihet, revisjon av arbeidslovgivningen i tråd med ILOs krav – ja, alt dette illustrerer en utvikling uten sidestykke. Og vi kan legge til våpenhviler i flere av de pågående og langvarige konfliktene med landets etniske grupper.

Dette er en prosess som i motsetning til den arabiske våren er igangsatt fra toppen, fra den sivile regjeringen som fulgte den militære – sivil, men med stort sett tidligere militære i førersetet.

Hvorfor skjer dette? Jeg tror vi igjen må søke forklaringer i økonomiske realiteter. Det er klart at et militært ledet styre under internasjonale sanksjoner ikke kan svare på befolkningens behov. Styresettet var rett og slett ikke bærekraftig. Endringene skiller seg fra opprørene i Midtøsten. Men like fullt er fremskrittene skjør vare. Det finnes motkrefter, og det kan komme tilbakeslag.

Nettopp derfor er det rett å engasjere seg – om man har forutsetninger til å kunne gjøre en forskjell. Det har Norge. Inntil nylig var det bare Norge av de vestlige land som gjennomførte politiske besøk til Myanmar. Norge tok en pådriverrolle for internasjonalt engasjement, samtidig som vi la vekt på å arbeide koordinert med våre nærmeste samarbeidspartnere, især EU og USA. Nær dialog er også ført med flere asiatiske land.

Norge har nå tillit hos myndighetene i Myanmar, og vi har tillit og nær kontakt også med en rekke miljøer som kjemper for demokratiet. Dette fikk jeg bekreftet under mitt besøk i januar. Vi har lagt vekt på at reformene og de tydelige skritt mot demokrati må møtes med oppmuntringer. Den 14. januar i år fjernet regjeringen den særnorske oppfordringen fra 1997 til nordmenn og norske bransjeorganisasjoner om ikke å handle med eller investere i Myanmar. Vi mener nå at norsk næringsliv kan bidra positivt i landets økonomiske utvikling, men vi forutsetter også at etiske standarder overholdes.

De europeiske sanksjonene, som også Norge er en del av, består. Utsiktene til at de kan heves, bør oppmuntre myndighetene til å holde fast ved reformkursen, ikke minst ved at valgene i april gjennomføres fritt og rettferdig. Om det skjer, bør det åpnes for at sanksjonene lettes eller fjernes. Dette synes å være rådende holdning i EU og USA.

Norge vil – på oppfordring fra myndigheter og opposisjon – legge til rette for at landets myndigheter får tilgang til relevant kompetanse og kunnskap innen de politikkområdene der dette mangler. Norge vil aktivt støtte forsoningsprosessen med de etniske gruppene.

Våpenhvile er bra, men bare et første skritt. Oppfølgingen er enda mer krevende. Det gjenstår omfattende behov for rettferdighet og forsoning. Folk skal se at fred lønner seg, og at deres liv forbedres. Norge kan noe om dette, og vi vil finne egnede former for å bidra.

Vi har også reist spørsmål om hvordan det internasjonale giversamfunnet best kan organisere seg for å bistå Myanmar og reformkreftene på en effektiv måte, slik at det ikke blir kaotiske tilstander når næringsliv, giverorganisasjoner og diverse interessenter melder seg utenfra.

Den arabiske våren og åpningen i Myanmar har gitt muligheter for Norges freds- og forsoningsarbeid. Oppbygd tillit og nettverk gjennom flere år har gitt oss kunnskap om politiske landskap og muligheter for å støtte konkrete prosjekter til fremme av demokrati, reformer og brobygging.

I fjorårets redegjørelse orienterte jeg om tilstanden i vårt politiske forhold til Kina etter tildelingen av Nobels fredspris i 2010. Dette forholdet er fortsatt preget av at kinesiske myndigheter langt på vei har valgt å fryse de politiske forbindelsene til Norge. Samlet sett gikk samhandelen opp i 2011. Men deler av vår eksportnæring opplever problemer i handelen med Kina.

Som jeg tidligere har gitt uttrykk for, er ikke dagens tilstand normal, og den bør derfor endres. Norge beklager den situasjonen som nå preger de politiske forbindelsene. Vi er godt kjent med kinesiske myndigheters holdning, vi merker oss deres syn på både fredsprisen og prisvinneren og har tatt dette til etterretning. Vi ønsker fra vår side å komme videre – sammen med kinesiske myndigheter. Vi ønsker ikke å se at slik nedfrysing skal forekomme i fremtiden. Potensialet – og områdene – for samarbeid mellom våre to land er betydelig. Vi ønsker å arbeide for at naturlige møteplasser med Kina igjen blir virksomme.

Regjeringen ser bl.a. fram til en konstruktiv politisk dialog om arktiske og andre viktige spørsmål av interesse for våre to land. Norge har støttet og støtter fortsatt at Kina blir permanent observatør til Arktisk råd. Dette ønsker vi en dialog om, slik vi gjennomfører dialog med andre kandidatland.

Vi strekker ut en åpen hånd og vektlegger at begge stater har et felles ansvar for å komme videre i gjensidig respekt og til nytte for begge land. Denne tilnærmingen ligger fast, og vi er rede til å ta vårt ansvar.

Stortinget vil få en bred redegjørelse om situasjonen i Afghanistan og det norske engasjementet der i månedsskiftet mai/juni. Jeg vil kort gi noen overordnede vurderinger og oppdateringer.

Fortsatt pågår væpnede angrep, fortsatt er sikkerheten en kritisk faktor, fortsatt preger store spenninger afghansk politikk, og fortsatt får vi tydeliggjort spenninger i forholdet mellom Afghanistan og omverdenen. Likefullt er det et tegn i tiden at politiske løsninger står langt mer i fokus. Konflikten kan ikke løses militært. Den må finne en politisk løsning.

Det mest slående ved dagens situasjon er fremgangen i de politiske kontaktene med Taliban. Alt tyder nå på at Taliban vil opprette et kontor i Qatar som skal tilrettelegge kontakt og samtaler mellom afghanske myndigheter og det internasjonale samfunn. Trolig vil dette i sin tur åpne for direkte fredssamtaler med Taliban. Hvordan dette skal skje, og med hvilket innhold, gjenstår å se.

Regjeringen hilser velkommen erkjennelsen av at det må en politisk løsning til. Samtidig er det grunn til realisme og nøkternhet. En vellykket politisk prosess er bl.a. avhengig av at alle etniske grupper, sivilsamfunnet og afghanske kvinner inkluderes i prosessen. En inkluderende prosess er nødvendig, både for å bygge tillit mellom grupperinger – som ofte er preget av mistenksomhet til hverandre – og for å meisle ut posisjoner som ivaretar interessene på tvers av tidligere skillelinjer. Fra norsk side gjør vi det vi kan for å støtte opp om en slik prosess.

Fremtidige fredssamtaler vil bare lykkes dersom prosessen er afghansk eiet. Men vi må også se i øynene at det vil være behov for en eller annen medvirkning fra det internasjonale samfunn og fra nabolandene. Det er spesielt viktig at Pakistan og Iran spiller en konstruktiv og støttende rolle. Ingen land kan gi seg selv et slags veto i forhold til en ønsket afghansk politisk prosess. Historien har så altfor mange ganger vist at dette har vært tilfellet. Det må ikke skje igjen.

Norge vil også fortsette å arbeide aktivt med afghanske myndigheter i deres ønske om et styrket regionalt samarbeid. Spirene ble lagt på Istanbul-konferansen i november i fjor og vil bli fulgt opp på ministerkonferansen i Kabul i juni. Lykkes vi med et styrket regionalt samarbeid, vil dette være positivt for stabiliseringen av Afghanistan.

Under Afghanistan-konferansen i Bonn i desember hadde jeg et eget møte med det afghanske kvinnenettverket. Jeg forpliktet meg til at Norge skal fortsette et aktivt engasjement for å støtte deres rettigheter og deres rettmessige plass i det afghanske samfunn. Vi har løpende og god dialog med nettverket for å kartlegge hvordan denne norske støtten skal meisles ut for å ha størst mulig effekt. Vi bygger bl.a. på alt arbeidet med oppfølgingen av FNs sikkerhetsråds resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet, som er et stort, prioritert arbeidsfelt i norsk utenrikspolitikk.

På militær side i Afghanistan er vi i gang med å overføre sikkerhetsansvaret til afghanske myndigheter på en ryddig og ordentlig måte. Dette er i tråd med vedtaket fra NATOs toppmøte i Lisboa i desember 2010 om at den internasjonale stabiliseringsstyrken, ISAF, skal trekkes helt ut innen utløpet av 2014. Denne utviklingen er ønsket av den afghanske regjering.

Igjen er stikkordet afghansk eierskap, et eierskap som må omfatte ansvaret for å stabilisere landet, tilrettelegge en politisk dialog med Taliban og videreføre sosial og økonomisk utvikling. Overføringen av sikkerhetsansvaret til de afghanske sikkerhetsstyrkene går som planlagt. Våre egne planer går ut på at de norske styrkene skal være ute av Faryab-provinsen innen sommeren 2013.

De afghanske sikkerhetsstyrkene – hæren og politiet – er bygd opp med internasjonal bistand. En videreføring av den økonomiske støtten er nødvendig for at styrkene skal opprettholdes. Norge er beredt til å ta sin del av dette ansvaret. Dagens planer om en styrke på mer enn 350 000 personell synes like fullt å være altfor ambisiøse. Det må legges vekt på kvalitet snarere enn kvantitet.

Videreføringen av støtten til de afghanske sikkerhetsstyrkene vil bli en av hovedsakene på NATOs toppmøte i Chicago i mai. På Bonn-konferansen i desember bekreftet 85 land at de vil videreføre den sivile innsatsen også etter at ISAF er trukket ut. Afghanistan vil med andre ord ikke bli stående alene når ISAF-operasjonen er avsluttet. Dette var i Bonn et viktig politisk signal å gi til den afghanske regjering og våre samarbeidspartnere.

På det planlagte givermøtet i Tokyo i juli vil de politiske signalene fra Bonn om fremtidig bistand konkretiseres. Jeg vil komme tilbake til innretningen på og omfanget også av bistanden i min redegjørelse om Afghanistan for Stortinget i mai/juni.

Jeg hadde samtaler i januar i USA med min amerikanske kollega og med andre politiske miljøer og med en rekke representanter for forskning, teknologi og næringsliv – ikke minst for å styrke det nære, gode forholdet mellom Norge og USA, noe også kongeparets besøk bidro til sist høst.

Ett tema i mine samtaler var sikkerhet og NATO. NATO-toppmøtet i Chicago i mai vil trekke opp de politiske rammene for alliansens virksomhet de nærmeste årene. Bakteppet for dette toppmøtet vil være den alvorlige økonomiske situasjonen som mange av våre allierte står overfor. Flertallet kutter nå betydelig i sine forsvarsbudsjetter. USA alene, som har en andel på om lag 75 pst. av NATOs forsvarsutgifter, skal kutte 487 mrd. dollar de neste ti årene. Det skjer i en situasjon hvor forsvarsbudsjettene styrkes betydelig i land som Russland og Kina.

Finanskrisens innvirkning på forsvarsbudsjettene spiller altså rett inn i NATO. I tillegg kommer den nylige amerikanske beslutningen om redusert permanent styrkenærvær i Europa og dreining av amerikansk oppmerksomhet mot Asia.

USAs sikkerhetspolitiske orientering vestover er forståelig. Det er ingen grunn til å omtale disse utviklingstrekkene som dramatiske. De transatlantiske forbindelser er bunnsolide og har i mange tiår knyttet USA og Europa tett sammen i et nært verdi- og interessefellesskap. Det er vår vurdering at slik vil det også forbli. Men det krever innsats fra alle parter.

Etter vedtaket av det nye strategiske konseptet arbeides det i NATO-kretsen nå med å meisle ut politiske vedtak som bl.a. skal bidra til en modernisering og effektivisering av NATO-samarbeidet gjennom endringer i alliansens kommandostruktur og operative evne. Det innebærer at det vil bli truffet vedtak som vil knytte de såkalte partnerlandene enda nærmere NATO, noe Norge støtter. Vi støtter også tettere kontakt med bl.a. Den afrikanske union og Den arabiske liga, noe som vil være en tilleggsdimensjon til samarbeidet NATO allerede har med FN og EU.

I samsvar med Soria Moria-plattformen vil det være et skritt i riktig retning å få tilslutning til at det skal legges mindre vekt på kjernevåpnenes betydning i NATO. Det er positivt at vi også merker økt tilslutning blant NATO-landene til vårt ønske om å få fjernet de kortrekkende kjernevåpnene i Europa.

Utfordringen her er at det er Russland som har de langt største arsenaler og lagre av disse våpnene, samtidig som Russland så langt ikke har vist vilje til å redusere eller avskaffe dem. I første omgang arbeider vi for å få på plass mekanismer og retningslinjer som vil bidra til økt åpenhet, noe som i sin tur kan legge til rette for fremtidige reduksjoner.

Alt dette er en ambisiøs agenda. Vi venter da heller ikke å komme i mål på alle områdene innen toppmøtet i Chicago i mai. Regjeringen er opptatt av at toppmøtet skal stake ut kursen for et videre arbeid langs disse sporene og med en ambisjon om mindre avhengighet av kjernefysiske våpen. En verden fri for kjernevåpen er det vi og andre allierte streber etter, noe som også var perspektivet president Obama la til grunn i sin mye omtalte Praha-tale i april 2010.

Til tross for betydelige fremskritt på Vest-Balkan er dette fortsatt et område av Europa preget av spenninger og i visse tilfeller av intern uro – et område hvor også NATO-alliansen har vært engasjert. Jeg tenker i første rekke på situasjonen i Bosnia-Hercegovina og de skjøre forbindelsene mellom Serbia og Kosovo.

Norge anerkjente tidlig Kosovo som selvstendig stat, og vi har i dag et godt sivilt engasjement i landet. Den politiske dialogen er også tett, og vi hadde senest statsminister Thaci i Norge rett før jul som et ledd i arbeidet med å styrke forbindelsene og samarbeidet.

Vårt forhold til Serbia er godt og historisk forankret. Vi har tette bånd til serbiske myndigheter på ulike plan, og vi opplever en stadig utdyping av samarbeidet innenfor justissektor, politi, forsvar og en rekke andre sektorer. Serbias reforminnsats har på mange områder forberedt landet på tettere EU-integrering.

Vi ser fram til den dagen Serbia og Kosovo finner en løsning på sitt forhold – og som særlig er knyttet til hvordan behovene til den serbiskdominerte befolkningen i Nord-Kosovo skal ivaretas på best mulig måte. Spørsmålet kan bare løses gjennom et aktivt engasjement fra de to land, og hvor det internasjonale samfunn har et ansvar for å støtte initiativer som kan bidra til en stabil løsning som åpner for styrket utvikling og videre EU-integrering for begge parter. I lys av de tette bånd vi selv har til Serbia og Kosovo, er Norge beredt til å yte den hjelp vi kan for å bringe bevegelse i en slik politisk prosess.

La meg avslutte i nord. I november i fjor la regjeringen fram en melding om nordområdepolitikken i et bredt perspektiv, Meld. St. 7 for 2011–2012 – Visjon og virkemidler. Stortinget har i forrige uke avholdt høring, og jeg ser fram til debatten om dette store og viktige temaet i denne sal i april.

På vegne av regjeringen vil jeg også uttrykke anerkjennelse for det sterke parlamentariske engasjementet som finner sted i de regionale samarbeidsfora knyttet til nordområdene. Dette styrker Norges stemme og er et eksempel på en god norsk tradisjon om å samarbeide der vi har felles mål og strategi.

En av visjonene som er omtalt i meldingen, er utviklingen av en ny europeisk energiregion i nord. Dette er en visjon som kan bli virkeliggjort med de nye funnene som er gjort, og med avklaringen av delelinjen mellom Norge og Russland, en avtale Stortinget ga sitt samtykke til for ett år siden. Vi ser økende fremtidsoptimisme i nord.

Mange av de nye mulighetene som åpnes opp, kan realiseres gjennom et godt samarbeid med Russland. Vi prioriterer løsninger som tjener begge lands interesser. At samarbeidet er tett på mange plan, kan illustreres med det forhold at grensepasseringene ved Storskog har økt fra 8 000 i 1990 til 107 000 i 2005, og var nesten 195 000 i 2011, hvor ny månedsrekord ble satt i desember 2011 med 22 700 personer som krysset denne norsk-russiske grensen. Det sier sitt.

Regjeringen følger utviklingen i Russland nøye. Vi verdsetter og støtter den brede kontakten som er etablert mellom alle norske og russiske aktører innenfor det sivile samfunn og organisasjonsliv, kultur, akademia, offentlige institusjoner og andre. Kontaktflatene er flere enn noen gang. Det er samarbeid på stadig nye områder. Og der det er motsetninger, evner vi å finne løsninger.

Vi ønsker at disse kontaktene utvides, og at vi styrker vår egen kunnskap om Russland. Derfor etablerer UD gjennom Norges forskningsråd et bredt anlagt forskningsprogram om Russland som over de neste fem årene vil gi oss verdifull innsikt.

Vi har i etterkant av parlamentsvalget i desember vært vitne til en politisk oppvåkning i den russiske middelklassen som jeg tror er sunn for det russiske samfunnet. Dette er noe den russiske politiske ledelsen må forholde seg til. Gjennomføringen av presidentvalget om noen uker vil være en viktig indikator for hvilken vei utviklingen vil gå. Som sagt tidligere i redegjørelsen: Valg er selve lakmustesten på demokratiet.

Rapporten fra OSSEs og Europarådets valgobservatører i desember peker imidlertid på en rekke svakheter. Vi forventer – og det russiske folk forventer – at presidentvalget nå vil gjennomføres i samsvar med Russlands internasjonale forpliktelser.

Som nær samarbeidspartner av Russland forholder vi oss aktivt til utviklingen i landet: Vi støtter opp om positive trender og sier fra om det vi ser av negative trender. I en tid med politisk turbulens på russisk side – og i en tid med globale maktforskyvninger – er det viktig at vi holder fast ved vår langsiktige engasjementspolitikk. Engasjement er eneste virkemiddel for å kunne påvirke samhandlingen med Russland i tråd med våre interesser. Norge skal være forutsigbar, gjenkjennelig og tydelig i sine møter med russiske motparter.

Fram til oktober 2013 har Norge formannskapet i Barentsrådet, og vårt hovedfokus er næringsutvikling og ressurser. Arbeidet med miljøproblemene i Nordvest-Russland forsterkes, og det lages en klimahandlingsplan med vekt på tilpasning. Folk-til-folk-kontaktene videreføres, og vi vil løfte samarbeidet mellom urfolk, noe som også er viktig når det gjelder demokrati og menneskerettigheter i Russland. Neste år skal resultatene fra 20 års samarbeid i regionen markeres med et statsministermøte.

Et annet viktig organ, Arktisk råd, vil følge opp avtalen om søk og redning fra 2011 med en ny avtale, denne gang om oljesøl. Arbeidet med tilpasning til klimaendringer vil bli høyt prioritert, i tillegg til styrkingen av rådets virksomhet, inkludert etablering av det permanente sekretariatet i Tromsø.

Norge har formannskapet i Nordisk Ministerråd i 2012, der ett hovedfokus er de utfordringer velferdsstaten står overfor i Norden. Arbeidet med fornying og effektivisering av Ministerrådet vil fortsette gjennom året. Den styrkede interessen for et fordypet samarbeid i Norden er et godt utgangspunkt for det norske formannskapet. Her er Thorvald Stoltenbergs rapport fra 2009 stadig en viktig kilde til inspirasjon. Enda tettere samarbeid mellom de nordiske utenrikstjenestene og nordisk samlokalisering av ambassader og stasjoner står fremst på dagsordenen nå. Planen er at det skal treffes vedtak i løpet av året om et knippe av steder hvor vi kan gå videre med planlegging av fellesnordiske ambassader.

I tillegg samarbeider vi på samfunnssikkerhetsområdet, herunder digital sikkerhet. Etablering av et nordisk nettverk mot digitale angrep vil være et viktig skritt i konkretisering av den nordiske solidaritetserklæringen.

2012 tegner til å bli nok et aktivt år for norsk utenrikspolitikk. Forankring av politikkens verdigrunnlag, prioriteringer og mål gjennom løpende dialog med Stortinget styrker utenrikspolitikkens gjennomslag. Derfor ser jeg fram til den kommende debatten om denne redegjørelsen.

Presidenten: Presidenten vil foreslå at utenriksministerens utenrikspolitiske redegjørelse legges ut for behandling i et senere møte. – Det anses vedtatt.

Stortinget.no

Stortinget - Møte tirsdag den 14. februar 2012 kl. 10

Sak nr. 1 [10:05:08]

Talere

Tilhører sak

Alt om