Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 30 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 35 minutter, Fremskrittspartiet 20 minutter, Høyre 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter og Venstre 5 minutter.

Presidenten vil informere om at Høyre her har gitt 5 minutter til Kristelig Folkeparti.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra hovedtalerne fra hver partigruppe og inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletiden.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Tove Linnea Brandvik (A) [14:12:25]: (ordfører for saken): I dag legger vi fram forslaget til ny uføretrygd og alderspensjon for uføre. Det har vært en lang prosess. Vi skulle klare å skape balanse mellom veldig mange ulike hensyn. Innstillingen vi legger fram, svarer på de ulike utfordringene på en god måte.

Den viktigste oppgaven vår var å sikre en god inntekt for dem som ikke kan jobbe på grunn av sykdom, skade eller lyte. Vi skal sikre at det alltid lønner seg å jobbe og derved støtte opp om arbeidslinja. Vi skal sikre at unge som blir uføre, får gode levevilkår. Samtidig skal vi sikre at uføretrygden er bærekraftig på lang sikt. Vi skal begrense antallet som blir uføre ved å forsterke innsatsen tidlig i forløpet.

Dette er hovedtrekkene i forslaget: Reglene for ny uføretrygd og ny alderspensjon til uføre skal tre i kraft i 2015. Dagens uføre vil i mindre grad påvirkes av reformen, selv om enkelte endringer også vil gjelde for disse.

Uføretrygden for nye uføre skal ligge på 66 pst. av tidligere inntekt. Dette er noe høyere enn gjennomsnittlig ytelse i dag. Uføretrygden skal fortsatt være en varig inntektssikring. Vi har prioritert at de som ikke kan kombinere arbeid og trygd, får en god ytelse.

Uføretrygden skal vi nå skattlegge som lønn. For dagens uføre øker vi brutto utbetalt uføretrygd for å kompensere for dette; de får dermed om lag samme netto utbetalt som tidligere etter omleggingen. Skatteomleggingen bidrar til at det ikke oppstår tap i netto utbetalt inntekt for dem som kombinerer arbeid og trygd, noe man kunne risikere i den gamle ordningen.

I dag beregnes utførepensjon på samme måte som alderspensjon. Den nye uføretrygden skal beregnes på grunnlag av inntekten de tre beste av de fem siste årene før uførheten oppsto. Dette gir en bedre sammenheng mellom den inntekten du mister, og det du får.

Det etableres en ny ordning som vil gjøre det enklere å kombinere uføretrygd og arbeid. I den nye ordningen vil det alltid lønne seg å arbeide mer. Uføretrygden vil reduseres når arbeidsinntekten øker, men reduksjonen kommer først når arbeidsinntekten blir høyere enn ca 31 700 kr., som er 0,4 G. For dagens uføre vil denne beløpsgrensen fra innføringen av ny ordning og fram til 2019 være på 60 000 kr. Systemet med revurdering av uføregraden dersom arbeidsinntekten går over 1 G og ett års ventetid før nye uføre kan prøve seg i arbeidslivet, faller bort, og vi viderefører at bonuslønn fra VTA-ordningen, Varig tilrettelagt arbeid, ikke gir avkorting. Avkorting av inntekten utover fribeløpet blir med samme sats som kompensasjonsgraden. Komiteen har merket seg, bl.a. etter innspill under høringene, at for enkelte med tidligere svært lav inntekt ville det medført en avkorting på inntil 83 pst. Det mener vi er et for svakt arbeidsincentiv. Komiteen endrer derfor § 12-8 og øker minste tidligere inntekt som benyttes for å beregne uføregraden. Denne gruppen vil da ha en avkorting før skatt på om lag 70 pst. Det gjøres også en endring slik at avkortingen for gifte og enslige blir lik. Det er en enstemmig komité som går inn for denne endringen.

Dagens behovsprøvde barnetillegg videreføres, men innretningen av tillegget vil vurderes på nytt i tilknytning til behandlingen av Brochmann-utvalgets innstilling, og i lys av Fordelingsutvalgets innstilling.

Vi har valgt å la overgangen til alderspensjon for dem som omfattes av ny opptjeningsmodell i folketrygden, skje ved 67 år. Pensjonsopptjening gis til 62 år. Dette sikrer en god alderpensjon til uføre. Pensjonsopptjeningen beregnes som om man fortsatt skulle stått i jobb. Uføres alderspensjon skjermes delvis fra levealdersjustering. Skjermingen utgjør 0,25 prosentpoeng per nytt årskull. I lys av arbeidsføres tilpasning de nærmeste årene skal det i 2018 vurderes om – og eventuelt hvordan – en konkret skjermingsordning bør utformes.

Den nye uføreordningen vil sikre økonomisk trygghet for dem som ikke kan jobbe. Forslaget gjør det enklere å kombinere uføretrygd og arbeid. Vårt mål er at færre skal bli uføre, og at det skal bli lettere å jobbe når helsen gjør det mulig. Uføretrygden blir i sterkere grad et sikkerhetsnett. Vi viderefører ordningen med frys av uføretrygden i inntil fem pluss fem år hvis man jobber så mye at utbetalingen av uføretrygden opphører, dvs. mer enn 80 pst.

Mange av diskusjonene og debattene som har vært oppe under utformingen av forslaget, har handlet om hvordan vi kan redusere andelen uføre i befolkningen. I den debatten har det ved flere anledninger blitt påpekt at vi har mange i yrkesaktiv alder som får trygdeytelser på grunn av helseproblemer, og at andelen med uføretrygd i landet vårt har økt. Begge påstandene er for så vidt riktige, men de forteller bare en del av sannheten. En annen side ved dette bildet er at vi har en svært høy sysselsettingsgrad, og at den har økt kraftig. Andelen av befolkningen som deltar i arbeidsstyrken, har økt mer enn andelen uføre. Vi har mange på trygd, men også mange i arbeid, så bildet og sannheten har flere nyanser. Styrken vi har som nasjon, er den høye sysselsettingsgraden. Derfor vil vi styrke arbeidet med å få flere inn i jobb og flere til å stå lenger i arbeid.

Under utarbeidelsen har vi f.eks. sett på hvor mange i de ulike aldersgruppene som blir uføre, vi har sett på hvilke sykdommer og skader de har, og vi har sett på utdanningsnivået. Vi har merket oss at det er en svakt synkende andel blant de eldste som blir uføre. Det kan ha flere årsaker, men vi vil bl.a. peke på bedre arbeidsmiljø, mindre fysisk belastende arbeidsoppgaver og gode seniortiltak som viktige faktorer. Derfor er det viktig å sikre at dette er en utvikling som vi viderefører.

Vi ser at det er en økning i andelen som har psykiske lidelser. Det må følges opp med gode helsetjenester. Vi må klare å videreføre åpenheten som er skapt rundt dette temaet.

Det som bekymrer oss alle mest, er økningen vi ser blant unge som blir uføre. Det er en liten gruppe som blir uføre, men konsekvensene blir store for disse ungdommene. Arbeid er en stor del av vår identitet. Det gir oss sosiale nettverk og tilhørighet. Tilknytningen til arbeidslivet er også den sterkeste faktoren vi har for å forebygge fattigdom. Det er derfor vi prioriterer å øke innsatsen ovenfor nettopp denne gruppen.

Unge under 30 år er i den krevende fasen hvor de skal komme seg inn i arbeidslivet. For denne gruppen prioriterer vi økt innsats til oppfølging og tiltak. De fleste over 30 år har avsluttet utdanningen sin og etablert seg i jobb. Aldersgruppen er valgt fordi tiltakene vi har i dag, er spesielt rettet mot dem som er i jobb. Det stilles strenge krav til arbeidsgiver, arbeidstaker og Nav for å sikre tilrettelegging og tiltak for å kunne stå i jobben. Dette er tiltak som videreføres eller forsterkes.

Den nye uføreordningen vil bidra til at flere med redusert og variabel arbeidsevne kan delta i arbeidslivet. Det vil være svært viktig at vi følger opp uførereformen med forsterket arbeidslinje. Bruken av arbeidsmarkedstiltak, praktisering av regelverket i stønadsordningene og legens og Arbeids- og velferdsetatens rolle i uføresaker skal gjennomgås for å øke fokuset på aktivitet og arbeid.

Vi har inngått en ny avtale om inkluderende arbeidsliv. I årets budsjett har vi valgt å styrke Nav, som har en nøkkelrolle i forhold til iverksettelse av tiltak i perioden før en eventuell uføretrygd skal innvilges. I årets budsjett har vi også lagt inn en strategi for å få mennesker med nedsatt funksjonsevne inn i arbeid. Her har vi spesielt lagt vekt på overgangen mellom utdanning og arbeid. Når vi skal behandle arbeidsmiljømeldingen, blir det viktig at vi viderefører et lovverk som bidrar til at vi har et arbeidsliv som vi klarer å stå i.

I forbindelse med arbeidet med lovforslaget har det vært møter med de opposisjonspartiene i Stortinget som står bak pensjonsforliket – Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre. Det er derfor en glede å kunne legge fram et forslag som langt på vei har konsensus blant pensjonskameratene. Framlegget har blitt utformet ved konstruktive diskusjoner og bidrag fra alle parter.

Jeg vil også benytte anledningen til å takke komiteen og høringsinstansene for gode innspill, gode debatter og et godt samarbeid for å utforme en ny uføretrygd og alderspensjon for uføre, som nå bygger på et bredt flertall i Stortinget.

Så må jeg gjøre oppmerksom på at det ved en inkurie har sneket seg inn et feiltrykk i innstillingen som er omdelt. Det gjelder side 22, andre spalte, fjerde avsnitt, hvor ordene «og» og «for gifte» skal strykes. Setningen blir da:

«For enslige skal inntekt før uførhet ikke settes lavere enn 3,5 ganger grunnbeløpet.»

Med dette vil jeg si at komiteens flertall slutter seg til regjeringens forslag til ny uføretrygd og alderspensjon for uføre med de endringene som vi har omtalt, som gjelder § 12-8, og som det er redegjort for.

Presidenten: Stortinget har registrert denne korrigeringen.

Det blir replikkordskifte.

Torbjørn Røe Isaksen (H) [14:21:33]: Det er hyggelig å bli omtalt som kamerat for en gangs skyld – det setter vi pris på.

Regjeringen har valgt å utsette vurderingen av barnetillegget og varslet at det kommer en vurdering av det i forbindelse med oppfølgingen av Brochmann-utvalget. Mitt spørsmål til representanten er om det betyr at regjeringen fortsatt vil se på forskjellige modeller for barnetillegget og se på modeller som kan innebære at noen kan få mindre barnetillegg enn de får i dag.

Tove Linnea Brandvik (A) [14:22:10]: Det er alltid kjekt å kunne omtale Høyre som kamerat, det skal vi prøve å gjøre oftere, når de klarer å være enige med oss som regjeringsparti.

I forbindelse med barnetillegget er det viktig for oss å se på et helhetlig tiltak som klarer å skjerme de ungene som lever i familier som har lav inntekt. Det er viktig for oss at vi ikke lager ulike ordninger for dem som har arbeidsinntekt, og dem som har stønader. Derfor sier vi at vi skal komme tilbake til Brochmann-utvalget, for der ser man på alle de ulike ordningene. Hvordan vi vil utforme det, skal vi vurdere grundig når vi tar den runden, men det er viktig for oss at det er barna vi fokuserer på, og at det er de som får et godt liv, med en inntekt i familien som faktisk klarer å dekke de behovene barn har.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [14:23:06]: Takk til representanten Brandvik for et godt innlegg og for en god jobb som saksordfører.

Jeg vil ta tak i noe av det representanten Brandvik i innlegget selv løfter fram som viktig, nemlig de unge uføre og viktigheten av både forebygging og det å ta vare på dem når de er blitt uføre. For det er på en måte to løp. Det ene er at det er om å gjøre at færrest mulig blir uføre. Der er det tidlig innsats og tett oppfølging og det løpet som bl.a. ligger i jobbstrategi og andre punkter. Men så er det også den biten når de er blitt uføre. Før en blir ufør, har en mye kontakt med forskjellige instanser, men når en er blitt ufør, mister en på en måte kontakten med Nav.

Kristelig Folkeparti har et forslag i saken i dag som går på at en ønsker en tettere oppfølging også etter at en er blitt ufør. For, som representanten var inne på, skifter formen og helsen, og kanskje kan en få tilbake noe arbeidsførhet. Dersom en hadde hatt en tett dialog og oppfølging, kunne en kanskje blitt informert om ulike ordninger og blitt oppfordret mer.

Jeg registrerer at Arbeiderpartiet stemmer ned forslaget. Men hvilke andre tiltak har Arbeiderpartiet, eller regjeringen, for disse etter at de der blitt uføre?

Tove Linnea Brandvik (A) [14:24:11]: For det første er jeg veldig glad for det samarbeidet vi har hatt, det vil jeg bare kvittere ut med en gang. Det har vært kjekt.

Når det gjelder forslaget fra Kristelig Folkeparti om å ha et fast oppfølgingsmøte med unge uføre årlig, som de har skissert i teksten, handler det om at vi gir en varig uføreytelse. Men vi må være åpne for å se på dette. Om møtet skal være fast for alle årlig, er vi litt tvilende til om er den riktige formen. Men at det er et konstruktivt og godt innspill, kan jeg bare kvittere ut med en gang. Det er nettopp derfor vi bl.a. omtaler at bruken av arbeidsmarkedstiltakene, praktiseringen av regelverket og stønadsordningen og legenes og arbeids- og velferdsetatens rolle i uføresaker skal gjennomgås på nytt.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Robert Eriksson (FrP) [14:25:07]: (komiteens leder): I Norge har det vært stor politisk enighet om grunnprinsippene for et omfattende velferdssystem. Det er viktig å sikre inntekt ved inntektsbortfall på grunn av sviktende helse, og det er viktig å sikre helse- og omsorgstjenester for alle.

Norsk økonomi gir oss gode muligheter til å sikre gode velferdsordninger. Samtidig kan det være utfordringer knyttet til finansieringen av fremtidens velferdssamfunn. Fremskrittspartiet mener det er avgjørende at folk oppfatter at velferdsøkonomiske ordninger kommer dem som trenger det, til gode, og at de ikke misbrukes av folk som kan klare seg selv. Hvis ordningene oppfattes som selvvalgte i praksis, vil det være vanskelig å sikre oppslutning om ordningene.

Fremskrittspartiet konstaterer at det har vært en betydelig vekst i antall mottakere av uføretrygd de siste 30 årene. I 1980 var det i underkant av 160 000 stønadsmottakere, mens antallet i første halvår i år var økt til 303 000. Tar vi utgangspunkt i regjeringens forslag til statsbudsjett for 2012, fremkommer det at utgiftene til uføreytelser utgjør om lag 20 pst. av utgiftene til folketrygden. Tilsvarende tall fra 1980 var 12,6 pst., og det forventes en samlet utbetaling til uføretrygd i 2012 på 58,7 mrd. kr, mens hvis vi sammenligner – selv med G-regulering – tallene fra 1980, utgjør de 17,6 mrd. kr. Fremskrittspartiet er sterkt bekymret for den økende andelen mennesker som forlater arbeidslivet og går over på varig uføretrygd. Fremskrittspartiet vil videre understreke at personer som på grunn av sykdom, skade eller lyte, og som ikke er i stand til å delta i arbeidslivet, skal gis en inntektssikring fra samfunnet som gjør det mulig å leve et verdig liv.

Fremskrittspartiet deler mange av regjeringens forslag til ny uføretrygd, og vi ønsker også å gi honnør til regjeringen for at man tar en del gode, fornuftige og fremtidsrettede grep i utformingen av ny uføretrygd. Likevel har også Fremskrittspartiet valgt å komme med en rekke forslag til endringer i regjeringens opprinnelige forslag. La meg da få lov til å understreke hvilke prinsipper Fremskrittspartiet har lagt til grunn, i form av sin tenkning rundt uføretrygden.

For det første mener vi at det må alltid lønne seg å arbeide. Det tror jeg ikke det er stor uenighet om i det hele tatt i dette huset. I tillegg foreslår vi at ingen under 40 år skal gis varig uføretrygd, med mindre det er helt åpenbart at de aldri kan få mulighet til deltakelse i arbeidslivet. Vi mener at de unge i stedet skal ha en sammenhengende støtte og tålmodig innsats i et utviklingsløp. Personer som på grunn av skade eller sykdom ikke kan arbeide, skal selvfølgelig, som jeg sa i sted, ha en god inntektssikring i den nye uføretrygdordningen, også slik Fremskrittspartiet ser det.

Den samlede ytelsen mener Fremskrittspartiet ikke skal overstige tidligere lønnsnivå. Behovet skal kunne etterprøves med jevne mellomrom. Med det mener Fremskrittspartiet at det også må åpnes for å gi adgang til å gradere uføretrygd bedre og mer fleksibelt enn det regjeringen legger opp til, og at man også må kunne revurdere uføregraden hvis nye situasjoner oppstår som tilsier at det er fornuftig.

Vi ønsker at det skal være en minsteytelse for dem som ikke har lønnsinntekt, eller som har hatt for lav inntekt til at det gir opptjening av minstenivået, på et nivå som det går an å leve av.

Jeg har lyst til å kommentere en del av våre forslag. La meg begynne med forslaget om at ingen under 40 år skal tilbys varig uføretrygd, med mindre det er helt åpenbart at de ikke kan komme tilbake til arbeidslivet. En av mine hverdagsforbilder er Steffen Johansen, 21 år fra Nord-Trøndelag, fra Røyrvik kommune. Jeg har bare lyst til å vise fremsiden av Namdalsavisa fra desember i fjor. Den viser Steffen, som etter en ulykke ble lam fra brystet og ned, men fortsatt hadde en drøm om å bli hjullastersjåfør. Han valgte å fortsette utdanningen sin. Han oppsøkte på egen hånd ulike firmaer for å se om han kunne få lærlingplass. Utfordringene var mange med tanke på at det aldri før hadde vært en situasjon der en slik elev skulle praktisere et yrke som hjullastersjåfør. Det hadde aldri før blitt ombygget en hjullaster i Norge for personer som var lamme fra brystet og ned.

Steffen møtte på mange problemer, men ga seg som sagt ikke. Til slutt fikk han kontakt med Glømmen Entreprenør i Namsos, et firma som ikke har IA-avtale, og som møtte mange store utfordringer fordi man ikke fikk tilrettelegging av hjullasteren finansiert av Nav. Det gjorde at firmaet selv tok en del av kostnadene, samtidig som fylkeskommunen gikk inn og garanterte for en del av det økonomiske. Det resulterte i at Steffen fikk gjennomført lærlingkontrakten sin, og han har gjort jobben på en utmerket måte. Jeg har vært så heldig og selv hatt gleden av å møte Steffen på arbeidsplassen, der han stortrives, og der han gjør en kjempeinnsats i sin hjullaster, selv om han er lam fra brystet og ned.

Alternativet til Steffen var uføretrygd, en uføretrygd han i utgangspunktet ikke ville ha, fordi han vil delta i arbeidslivet. Jeg er ganske overbevist om at det er mange ungdommer under 40 år som er i Steffens situasjon, som med litt mer tilrettelegging, med et eget program der man følger dem tett opp og legger til rette, kan gi dem muligheten til å få realisert sin store drøm, nemlig å delta i arbeidslivet. Derfor har Fremskrittspartiet valgt å gå inn på det prinsippet.

Jeg har også lyst til å kommentere noen av de andre forslagene som Fremskrittspartiet har kommet med i innstillingen. Men først har jeg lyst til å ta frem en del av de tallene som de av oss som var på årskonferansen til Arbeidsgiverforeningen for Vekstbedrifter –ASVL – fikk, der noen masterstudenter fra Norges Handelshøyskole hadde gjort en meget spennende og interessant masteroppgave om å se på effekten ikke bare når det gjelder varig tilrettelagt arbeid – VTA – men også når det gjelder restarbeidsevne og uføregrad. Hva er det som kommer frem i den masteroppgaven? Jo, at det er viktig at uføregrad gjenspeiler faktisk arbeidsevne.

I statsbudsjettet for 2010 hadde 24,1 pst. av dem som var helt uføre, en gjennomsnittlig arbeidsinntekt på 0,66 G. Det vil si over det fribeløpet som regjeringen har lagt opp til. Det viser også, synes Fremskrittspartiet, at det er fornuftig å ha et litt høyere fribeløp, nettopp fordi de med lav restarbeidsevne da får muligheten til å utnytte sin restarbeidsevne fullt og helt.

Det som vil være resultatet for mange av disse, er at skattesystemet vil begynne å slå inn etter at man har passert friinntektsgrensen på 0,40 G. Det betyr at den restarbeidsevnen man har på de siste 0,26 G, vil være langt mindre økonomisk lønnsom å utnytte. Det synes jeg er uheldig for den gruppen.

Jeg er klar over at Stortinget og komiteen har gjort endringer i avkortingssystemet for de med lav inntekt, noe som er positivt. Men fortsatt vil det for denne gruppen kanskje ikke være så attraktivt å utnytte hele sin restarbeidsevne. Det synes jeg er uheldig. Derfor har Fremskrittspartiet valgt å foreslå et fribeløp på 0,75 G.

Fremskrittspartiet mener det er viktig å legge til rette for dem som har ytelse for uførhet. Vi skal huske på at vi her snakker om folk som i utgangspunktet ikke kan delta i arbeidslivet, folk med sterke handikap, folk med alvorlige funksjonshemninger, og kanskje også kroniske sykdommer. Da er det viktig at det blir lagt til rette for disse menneskene, at de får en god ytelse som gjør at de kan ha et verdig liv. Derfor ønsker Fremskrittspartiet å øke ytelsene til unge uføre og fremmer også forslag om det. Samtidig ønsker vi å fjerne avkortingen ut fra sivilstand for alle uføretrygdede. Fremskrittspartiet har som kjent helt siden 1989 gått inn for å fjerne avkortingen for gifte og samboende pensjonister og mener at det samme også må gjelde for uføretrygdede.

For meg er dette litt spesielt og litt underlig, for i regjeringens opprinnelige forslag med hensyn til det som også var endringer som ble gjort i komiteen, var dette med differensiering av sivilstand i utgangspunktet ikke tatt med i lovforslaget. Det var noe som kom inn – i alle fall sånn som jeg ser det, muligens tar jeg feil – for den gruppen på slutten, hvis man leser lovteksten. Men uansett er Fremskrittspartiet klar på at man ikke ønsker en differensiering av sivilstand når det gjelder ytelsene.

I tillegg har vi sett at det har vært en stor debatt knyttet til barnetillegget, som var en av debattene som i stor grad pågikk i media før uføremeldingen ble lagt frem.

Fremskrittspartiet synes det har vært uheldig det vi har sett en del eksempler på tidligere, der summen av uføreytelser og tilleggsytelser har vært høyere enn det de tidligere hadde i inntekt. Det har også vært en del av kritikken mot systemet, at det har vært vanskelig å få stimulert folk tilbake til arbeid fordi man kanskje ikke hadde like mye igjen for å gå tilbake til arbeidslivet.

Derfor mener vi det er viktig og riktig, som også Uførepensjonsutvalget peker på, at man burde sette en øvre grense for hvor mye man kan ha til sammen når det gjelder uføreytelse og tillegg, oppimot det man tidligere hadde i inntekt. Der foreslår Fremskrittspartiet en grense på 80 pst.

Samtidig er Fremskrittspartiet også glad for at regjeringen foretar en opprydding når det gjelder den debatten som var tidligere, om trygdetid, og at man er klar på at trygdetiden skal være 40 år. Fremskrittspartiet støtter den beslutningen. Men det som vi synes er litt underlig, er at hvis man kommer til Norge, jobber i Norge og har en trygdetid på 19 år, får man med seg 19/40-deler ut av Norge, hvis man velger å reise ut av Norge. Er man her i over 20 år – altså ett år lenger – får man også med seg fremskrivningseffekten og full uføreytelse ut av Norge. Fremskrittspartiet mener at det hadde vært mye mer rettferdig, logisk og fornuftig når man innfører en trygdetid, å sette maks trygdetid på 40 år, og at det er den faktiske trygdetiden du kan ta med deg ut i ethvert tilfelle. Vi håper, selv om det blir nedstemt i salen her i dag, at det er noe regjeringen i hvert fall kan vurdere og ta med seg videre. Vi vet at det kommer en større debatt knyttet til Brochmann-utvalget, og vi vet også at det vil komme tilpasningsregler i uføretrygden også frem til den vil bli implementert i 2015.

Så vil jeg bruke de siste minuttene på et annet område som har vært utfordrende, nemlig levealdersjustering. Vi vet at når man har innført levealdersjustering i pensjonssystemet og hvis man da skulle skjerme uføretrygdede for levealdersjustering i sin helhet, vil det bety at mange som blir uføretrygdet, kan komme ut med en bedre alderspensjon enn en som jobber til han er 67 år i visse tilfeller. Det mener flertallet og det mener Stortinget er uheldig, for sånn skal det ikke være. Derfor innfører man levealdersjustering også for alderspensjonen til uføretrygdede.

Man innfører samtidig også en skjerming som gjør at det i visse tilfeller kan skje at de som har gått på uføretrygd, kan få en bedre alderspensjon enn dem som jobber til de er 67 år. Fremskrittspartiet synes det er feil med hensyn til tankegangen om at det alltid skal lønne seg å jobbe. Så vil det være naturlig at den som har jobbet frem til 67 år, sitter igjen med litt mer i alderspensjon enn en som har vært uføretrygdet, i alle fall når man har det pensjonssystemet man har – det er noen av de store utfordringene med pensjonssystemet, og de utfordringene som levealdersjustering i seg selv problematiserer og skaper. Derfor er jeg veldig glad for at Fremskrittspartiet var det eneste partiet på Stortinget som gikk imot levealdersjustering. Vi fremmer på nytt forslag om at man fjerner levealdersjustering både for uføretrygdede og alderspensjonister, så man får et likt system, sikrer like ytelser, slik man hadde tidligere: om man var uføretrygdet eller var i jobb.

De siste fem sekundene vil jeg benytte til å ta opp de forslag som Fremskrittspartiet har fremmet og som ligger i innstillingen.

Dagfinn Høybråten hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Robert Eriksson har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Karin Andersen (SV) [14:40:43]: Noen av de sakene som kommer til oss på Stortinget, handler om folk som danser rundt i Nav-systemet i år etter år, er sjuke, har skader, får ikke uføretrygd, får ikke jobb – strever i det hele tatt og ender opp i veldig vanskelige livssituasjoner.

Jeg registrerer nå at Fremskrittspartiet vil at denne runddansen skal vare i opp til 20 år for dem som er for sjuke til å være i jobb og er under 40 år. Det vil gjøre det umulig for folk som ikke er født uføre, å få uføretrygd før de er 40. Det er en usikkerhet som vil plage sjuke mennesker som har problemer med å få arbeid. Det er veldig vanskelig å vite om du blir frisk f.eks. av en psykisk sykdom når du er 20 år, men utrygghet for inntekt over mange år er vel neppe det som gjør at disse menneskene vil få jobb. Hvordan kan Fremskrittspartiet forsvare at folk skal være i denne runddansen i 20 år inntil de får trygghet?

Robert Eriksson (FrP) [14:41:45]: For det første ønsker ikke Fremskrittspartiet en runddans for uføretrygdede i 20 år. Jeg skjønner ikke hvor representanten Andersen har det fra.

Det Fremskrittspartiet foreslår, gjelder ikke for dem som helt åpenbart ikke kan komme tilbake til arbeidslivet igjen. Man ønsker et tett oppfølgingsprogram med en egen ytelse som er på samme nivå som uføreytelsen. Man skal ikke tape inntekt på det, men man skal sjekke ut uføregraden mye tydeligere, spesielt med tanke på at seks av ti under 40 år er uføretrygdede på grunn av en psykisk lidelse. Da synes jeg det blir feil å stemple folk med lettere psykiske lidelser varig ut av arbeidslivet i stedet for å gi dem muligheten til ved en bedre og tettere oppfølging å komme tilbake i arbeidslivet. Det er Fremskrittspartiets politikk på dette området. Hvis det er åpenbart at de ikke kan komme tilbake til arbeidslivet, står det også klart og tydelig i vårt forslag at de skal innvilges og få uføretrygd.

Geir Pollestad (Sp) [14:42:54]: Fremskrittspartiet har foreslått en rekke tiltak som vil øke kostnadene ved reformen: reduserte inngangsvilkår, ingen levealdersjustering, gunstigere beregningsgrunnlag, fjerning av sivilstanddifferensiering og økte ytelser til unge uføre.

Det er bra å være romslig, men vi finner ingen tall, og jeg hørte heller ikke i representanten Erikssons innlegg hva som på lang sikt er prisen på Fremskrittspartiets forslag – de tiltakene de har foreslått.

Robert Eriksson (FrP) [14:43:30]: Jeg vet ikke om representanten Pollestad etterlyste et provenysvar på det. I så fall har jeg ikke noe provenysvar på det. Jeg tror det ville være like usikre anslag på et slikt proveny som det som ligger i regjeringens forslag til ny uføretrygd og i forhold til kostnadsestimatene.

Det som er poenget til Fremskrittspartiet, er at vi øker ytelsene til de unge uføre nettopp fordi de skal kunne ha en verdig livstilværelse, for det er en gruppe som ikke kan være i arbeidslivet, og som ikke har noen arbeidsreserve og kan kombinere trygd og arbeid i så stor grad som alle de andre. Da mener vi det er viktig, for å unngå fattigdom, å sikre gode ytelser til den gruppen. Det er jeg veldig glad for at Fremskrittspartiet har tatt til orde for, og at Fremskrittspartiet foreslår.

Tove Linnea Brandvik (A) [14:44:33]: Det var for så vidt bra å få høre Robert Erikssons innlegg, og det var godt at han kom fram til riktig tid – det har vært en krevende dag på mange måter.

Jeg har gått gjennom forslagene fra Fremskrittspartiet ganske grundig for å se hvor de ønsker å ta hovedgrepene, hva er endringer, hva er retningen, og hvor er det skillet går. Den enkle oppsummeringen er at dere skiller dere ut når det gjelder svært mye. Men jeg har prøvd å vurdere disse ordningene, og jeg klarer ikke å finne en presis retning. Ønsker dere en innstramming av uføreytelsene for å få færre på uføretrygd, eller ønsker dere å utvide beløpene, slik at det blir mer gunstig? Det ser ut som veldig mange av disse tiltakene rammer dem som tidligere hadde de laveste inntektene, mens det er en fordel for dem som tidligere hadde høyere inntekter. Jeg ønsker en liten utdyping av i hvilken retning Fremskrittspartiet ønsker å gå når det gjelder framtidens uførepensjon.

Robert Eriksson (FrP) [14:45:34]: For det første ønsker Fremskrittspartiet å iverksette en rekke tiltak som er knyttet til å følge opp folk, slik at de kan komme tilbake til arbeidslivet. På den måten håper vi at det skal bidra til at færre blir uføretrygdet. Vi har fremmet en rekke av disse forslagene i vårt alternative statsbudsjett.

Når det gjelder selve ytelsene til dem som er uføretrygdede, ønsker ikke Fremskrittspartiet en innstramming i ytelsesnivået. For de mest sårbare gruppene ønsker vi – som jeg har uttalt tidligere – en økning i disse ytelsene, nettopp for at de skal ha en god inntektssikring. Her er det fullt mulig å ha to tanker i hodet samtidig, både det at man skal få flere folk til å bidra og være i arbeidslivet – derfor også det egne programmet for dem under 40 år – og sikre gode ytelser for dem med lav inntekt. Der er vi med på den nye avkortingen som regjeringen foreslår. Så jeg skjønner ikke helt hvordan Brandvik har kommet fram til det resonnementet.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Torbjørn Røe Isaksen (H) [14:46:53]: President, jeg hadde nær sagt kamerater, men det blir vel ikke riktig.

I dag moderniserer vi en av velferdsstatens aller viktigste deler.

Da folketrygden ble vedtatt i 1967 under den borgerlige Borten-regjeringen, var det kulminasjonen på en lang utvikling som hadde tatt Norge fra relativ fattigdom til rikdom. Norge hadde råd til offentlige velferdsordninger. Men denne utviklingen hadde også gjort noe med synet vårt på velferd. Velferdstjenestene hadde tidligere vært varierte, fra fattigkasser og målrettede utbetalinger, til frivillige forsikringsordninger, ideelle organisasjoner eller fagforeningskasser. Men med folketrygdens opprettelse ble prinsippet om velferdsrettigheter for alvor knesatt. Bak denne utviklingen lå det vi kanskje kan kalle oppsummeringen av det norske systemets filosofi: Hver enkelt skal, uavhengig av inntekt og bakgrunn, ha et grunnleggende sikkerhetsnett for alderdommen og i tilfelle man blir syk. Samtidig forutsetter det høy yrkesdeltagelse i befolkningen. Den grunnleggende tryggheten vår hviler altså på en forutsetning om at flest mulig står i arbeidslivet, og den hviler på norsk arbeidsetikk: Voksne, friske og ansvarlige mennesker plikter å gjøre sitt ytterste for å forsørge seg selv og sine nærmeste.

Velferdssystemet vårt bygger med andre ord ikke bare på en økonomisk modell, men på en slags samfunnskontrakt der alle som er friske, bidrar til spleiselaget også for dem som blir syke. Vi skal ha anstendige ordninger for dem som ikke kan jobbe, men samtidig må systemet vårt være rettferdig også for dem som er i arbeid. Systemet må være rettferdig og rimelig ikke bare for dem med høy lønn, men også for arbeidstakere som har middels eller lav lønn.

Det er svært turbulente tider i verden rundt oss. I Norge er vi foreløpig ikke hardt rammet, men vi vet at vanskelighetene trolig vil nå også oss. Nettopp derfor er det avgjørende at vi reformerer velferdssystemene våre i gode tider, når vi har overskudd og mulighet til å endre. Å si nei til alle endringer betyr ikke at ting forblir som de er – snarere tvert i mot. Det betyr at hvis demningen først brister, blir skadene desto større. Derfor har Høyre ikke bare vært med på en stor reform av alderspensjonen vår, men vil også i dag være med på å bidra til et bredt flertall for store deler av uførereformen. Vi er altså en forlikspartner. Jeg ser i en del aviser i dag at SV har innlegg som viser at de ikke har registrert at Høyre er en forlikspartner i den nye uførereformen, men det er vi altså.

Vi har store utfordringer. Hvis vi ser fra 1980 til i dag, har vi fått flere inn i arbeidslivet, men samtidig kan vi konstatere at den norske modellen lekker. Det blir flere uføre, og hvis man ser historisk på det, er økningen størst i vanskelige tider. Alderssammensetningen i den norske befolkningen tilsier at vi kan få flere uføre, samtidig trekker høyere utdannelse og bedre folkehelse, for å nevne noe, i motsatt retning.

Mest bekymringsfullt er den store økningen av andelen unge uføre – ikke minst hvis denne økningen fortsetter etter hvert som denne alderskohorten blir eldre, voksne seniorer.

Mange er for syke til å jobbe – la oss bare slå det fast – men det er naivt å tro at det utelukkende er helsespørsmål som avgjør hvor mange som blir uføretrygdet. Det er naivt, og det er i strid med den forskningen vi kjenner til. Det har også betydning hvordan uføretrygden innrettes. Departementet skriver på side 53 i proposisjonen – og henviser, helt riktig, til forskning – at man «finner at forventet pensjon har en statistisk påviselig effekt på sannsynligheten for å bli uførepensjonist». Derfor er det spesielt at det rød-grønne flertallet i merknads form avviser at det finnes en slik sammenheng. Her er det åpenbart en uenighet mellom departementet og de rød-grønne på Stortinget.

Allikevel er det bra at forslaget på mange områder bygger på ideer og tanker som også Høyre har fremmet de siste årene. Vi har i mange år tatt til orde for en mer fleksibel overgang mellom trygd og arbeid for å sikre at det skal lønne seg å jobbe. Den nye uføretrygden bygger nettopp på en slik innfallsvinkel. Det betyr også at vi er nødt til å endre synet vårt på hva uføretrygden er. I dag er på mange måter ordningen passiviserende, og den tar ikke høyde for at mange har en helsesituasjon som varierer – det er ikke sånn at man er 100 pst. ute av stand til å jobbe hele tiden. Men for mange har det vært det som er beskjeden fra systemet. Den nye uføretrygden må ses på som et grunnleggende sikkerhetsnett som ligger i bunnen, men samtidig sikrer reformen vi vedtar i dag, at det lønner seg å jobbe ved siden av. Vi er også glad for at regjeringspartiene har lyttet til innspillene fra Høyre og Kristelig Folkeparti og vært med på å sikre at det lønner seg litt mer å jobbe for dem som har lavest inntekt. Også andre store grep i reformen får Høyres støtte. Samtidig understreker Høyre at det aller viktigste er at reformen fungerer, og det vil si at den bidrar til en best mulig kombinasjon av trygd og arbeid. Høyre mener derfor vi kontinuerlig må følge med på hvilke konsekvenser reformen får i praksis, og vi ser på det som naturlig med en grundig evaluering av reformen i 2018.

Høyre støtter store deler av reformen, fordi den er i tråd med ting vi har tatt til orde for i mange år, men vi ser også svakheter ved reformen. Jeg har lyst til å bruke tiden på to av disse.

Høyre mener at en overgang til alderpensjon for uføre ved 62 år ville ha gitt uføretrygdede en urimelig lav alderspensjon. Derfor støtter vi regjeringens forslag om opptjening av alderpensjon fram til fylte 62 år, med en overgang til alderpensjon fra fylte 67 år. Men regjeringen legger samtidig opp til det Høyre mener er en urimelig ordning ved å ha en delvis skjerming av levealdersjustering for uføre.

Det er verdt å minne om hva Høyre og regjeringspartiene stod sammen om da vi behandlet Prop. 82 L for 2009–2010. Jeg siterer:

«Komiteens flertall (…) vil også påpeke at svært mange med uførepensjon bruker muligheten til å tjene opptil 1 G uten å få avkortning av utbetalingene. Flertallet vil understreke at det finnes mange som ikke har uførepensjon, men som allikevel ikke vil finne det gunstig eller mulig å arbeide etter fylte 67 år.»

Det er ikke slik at alle som ikke kan eller ønsker å jobbe utover fylte 60 år, er for syke til å jobbe eller skal ha uføretrygd.

For noen år siden snakket vi veldig mye om sliterne i arbeidslivet, de som gjennom et langt arbeidsliv hadde slitt og stått på. Det er mange som er slitne etter et langt arbeidsliv, og det er mange som ønsker å gå av med pensjon tidlig, ja kanskje til og med mange som burde gå av med pensjon tidligere, men de er ikke nødvendigvis for syke til å jobbe. De kvalifiserer ikke nødvendigvis til uføretrygd. Som statsminister Jens Stoltenberg på sin sedvanlige pedagogiske måte påpekte for en tid tilbake, vil en skjerming for levealdersjustering føre til at hvis vi sammenligner to 64-åringer, hvorav den ene blir ufør og den andre går av med alderspensjon – begge med samme inntektshistorie – vil vedkommende som blir ufør, få bedre pensjon enn sliteren resten av livet. Det er etter Høyres mening urimelig. Vi kommer derfor til å stemme imot forslaget til folketrygdlovens § 19-9 a.

Høyre tar også til orde for en forsterket innsats rettet inn mot unge uføre. Vi mener at dagens ordning henviser for mange til et passivt liv på trygd.

Brochmann-utvalget viste tydelig utfordringene ved barnetillegget. For en enslig med ett barn som har en inntekt opp mot 350 000 kr i arbeidslivet, vil barnetillegget føre til at vedkommende får en kompensasjonsgrad på over 100 pst. La meg i klartekst si hva det betyr. Det betyr at en alenemor som står opp hver dag for å dra på jobb, som bruker penger på buss eller bil, på lunsj eller matpakke og på arbeidsklær, og kommer hjem sliten etter en lang dag på jobb, får mindre utbetalt enn en person i akkurat samme situasjon som ikke er i jobb. Og det gjelder ikke, som noen har forsøkt å gi inntrykk av, bare for dem med svært, svært lav inntekt. 350 000 kr er en nokså vanlig lønn i Norge. Dette er urimelig.

Samtidig må vi tenke grundig gjennom hvilke endringer vi gjør. For eksempel kan en absolutt prosentgrense for hvor mye man kan få utbetalt av tidligere lønn – f.eks. 80 eller 90 pst. – kunne falle veldig urimelig ut for en del lavinntektsgrupper. Hvis prinsippet skal gjennomføres konsekvent, betyr det i praksis at man ikke lenger kan ha et minstebeløp i folketrygden. Høyre imøteser derfor at regjeringen skal komme tilbake til Stortinget med en ordning for et nytt barnetillegg.

Vi har også registrert at selv om SV tidligere har sagt at det er uaktuelt å gå inn for endringer i nivået på uføretrygden eller på ytelsene, er det ikke det regjeringen har varslet. Den uføretrygden Stortinget vedtar i dag, vil på mange måter være bedre enn uførepensjonen som vi legger bak oss. Samtidig er den bare et lite skritt i retning av å adressere en av de virkelig store utfordringene vi har: at altfor mange faller ut av arbeidslivet.

For Høyre har arbeidslinjen vært sentral, og i mange saker har vi derfor stått sammen med Arbeiderpartiet. Det gjør vi også i deler av denne uførereformen. Samtidig bruker vi anledningen til å si klart fra om at behovet for reformer med dette ikke er over.

Presidenten: Presidenten antar at representanten Røe Isaksen hadde til hensikt å ta opp det forslaget Høyre har fremmet i innstillingen.

Torbjørn Røe Isaksen (H) [14:57:01]: Representanten Røe Isaksen er så høflig at han ikke snakker utover taletiden, men han vil ta opp forslaget.

Presidenten: Da er presidenten og representanten helt enige. Representanten Torbjørn Røe Isaksen har dermed tatt opp det forslaget han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Anette Trettebergstuen (A) [14:57:25]: Jeg er glad for at Høyre i all hovedsak støtter det meste av regjeringens reform – med unntak av ett punkt, og det er punktet om levealdersjustering. Levealdersjustering er jo et bærende prinsipp i den nye pensjonsreformen. Det må åpenbart også gjelde for de uføre, men vanlige alderspensjonister kan kompensere for det grepet ved å stå lenger i arbeid. Det kan åpenbart ikke de uføre alderspensjonistene. Ved full justering vil de altså tape urimelig mye.

Vi har i reformen nå gitt en midlertidig skjerming og vil se de to ordningene i en sammenheng senere og finne fram til en rettferdig og god modell. Hvorfor må Høyre straffe uførepensjonister med full levealdersjustering fra dag én? Hvorfor kan ikke Høyre være med på å finne løsninger som faktisk tar hensyn til at det er forskjell på arbeidsfør og ufør, gjennom å finne en fornuftig ordning som gir en viss skjerming, slik at de uføre alderspensjonistene oppnår en anstendig pensjon?

Torbjørn Røe Isaksen (H) [14:58:27]: Hvis det er å straffe de uføre, hvorfor kan ikke da Arbeiderpartiet si at dette aldri skal endres? Hvorfor vil Arbeiderpartiet da vente til en evalueringsrunde med å si om dette blir en permanent ordning eller ikke? Hvis dette er å straffe de uføre, hvorfor sa ikke Jens Stoltenberg da fra første øyeblikk at det som nå ble endringen som regjeringen foreslår, nemlig en delvis skjerming for uføre, kom til å bli regjeringens politikk? Det er veldig pussig at Arbeiderpartiet ikke var i stand til å si det klart og tydelig. Snarere tvert imot: Slik i hvert fall jeg hørte statsministeren, hørtes det ut som om statsministeren delte veldig mye av virkelighetsbeskrivelsen som Høyre nå formulerer i merknadene side, nemlig at det er en utfordring. Vi er med på å sikre at uføre får en god og anstendig pensjon. Det er veldig viktig. Samtidig må vi huske på at det er ikke alle som går ut av arbeidslivet før 67 år, som er i stand til å jobbe ekstra for å kompensere. Det er faktisk ikke det. Mange er slitne, selv om de ikke er syke, og vi skal ha et alderspensjonssystem som også er rimelig for dem.

Karin Andersen (SV) [14:59:40]: Jeg har lest Høyres merknader veldig nøye, og det er veldig tydelig for meg at Høyre ønsker å ri to hester i denne saken. De sier de er en forlikspartner, men de er uenig i viktige elementer, f.eks. når det gjelder skjerming for levealdersjustering og barnetilleggene til de aller fattigste barnefamiliene, og i merknads form sier de også at de er skuffet over at inngangsvilkårene til trygden ikke er strammet inn. Og som om ikke det var nok, ønsker de en full gjennomgang av hele ordningen i 2018.

Alt dette viser vel at Høyre egentlig ønsker seg en mye strammere uføretrygd, dvs. en mye strengere vurdering av hvem som skal få det, og lavere ytelser til de fattigste barnefamiliene og til pensjonistene. Når kan vi forvente at Høyre kommer med disse forslagene i full åpenhet?

Torbjørn Røe Isaksen (H) [15:00:42]: Jeg synes i hvert fall at et godt utgangspunkt i politikken er å anta at når man stemmer for noe i stortingssalen, er det det man er for, og det er det som er politikken. I hvert fall har jeg det som utgangspunkt, som én av Høyres medlemmer som har vært med på å få forlik med bl.a. Karin Andersens parti. Representanten Karin Andersen kan svare på det når hun skal ha innlegg senere. Men vi ber regjeringen komme tilbake med en sak om barnetillegget. Kan representanten Andersen, når hun får ordet etterpå, forklare hva som er forskjellen på det, og det som regjeringen selv har sagt?

Det er ikke riktig, det representanten Andersen forsøker å gi inntrykk av, at barnetillegget slik det er i dag, er fredet. Snarere tvert imot har regjeringen og bl.a. Geir Pollestad, representanten fra Senterpartiet, understreket at man skal komme tilbake til barnetillegget, og han har sagt at man ser akkurat de samme utfordringene som Høyre nå påpeker i sine merknader.

Karin Andersen (SV) [15:01:41]: Nettopp fordi barnetilleggene er en viktig sak, er det viktig å si hva man mener om dem. Jeg registrerer da at Høyre ønsker at de fattigste barnefamiliene skal få mindre. Det er et politisk standpunkt Høyre har, og det er SV uenig i.

Så registrerer jeg også at Høyre ikke vil gå inn på sine egne merknader som står i innstillingen i dag, nemlig at de ønsker «en reell innskjerping av kravene som stilles for å komme inn i ordningen», og at de vil ha en full gjennomgang av ordningen i 2018. Betyr ikke det i klartekst at alle som er avhengig av en sikker uføretrygd fordi de er syke, må frykte at Høyre skal få handa på rattet?

Torbjørn Røe Isaksen (H) [15:02:30]: Svaret på det siste spørsmålet er nei, det behøver man ikke å frykte. Men det er naturlig. Det er ikke noen hemmelighet at Høyre mener at det er veldig mange – og at det er et problem at det er så mange – som blir uføretrygdet i Norge. Det er ikke noe problem at vi nå er med på å lage en ordning som for mange vil falle bedre ut enn i dag. Vi er nå med på å lage en ordning som gjør at det blir mer fleksibelt å gå mellom trygd og arbeid. Vi er med på både et skattesystem og en økning av ordningen også. Men samtidig må vi sikre at uføreordningen er målrettet mot dem som er for syke til å jobbe, og da vil vi også se på inngangskriteriene for uføreordningen.

Så registrerer jeg at Høyre og SV er uenige om barnetillegget. Det er nok helt riktig, men da må representanten Andersen være klar over at da er hun også uenig med regjeringspartner Senterpartiet, og hun er også uenig med regjeringspartner Arbeiderpartiet. Så det er mulig representanten skal ta replikk på statsråd Bjurstrøm etterpå, for å få klargjort hva regjeringen og departementet egentlig mener om denne saken.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Karin Andersen (SV) [15:03:42]: Klarhet i hva regjeringen mener om disse sakene, ligger i proposisjonen. Alle som vil og kan arbeide, skal få lov til det. Når vi skal løse dette, løses det stort sett alle andre steder enn i behandlingen av uføretrygden. Den skal verne mennesker som er for syke til å arbeide, og den skal gi en trygg inntekt som det går an å leve av over tid. At vi har slike ordninger, hindrer massiv fattigdom blant mennesker som arbeidslivet ikke vil inkludere. Slik sett har jeg sagt at uføretrygden er et adelsmerke for et samfunn, og den viser kvaliteten og menneskesynet som ligger til grunn for vårt velferdssamfunn.

Uføretrygd er dessverre et klassespørsmål. Derfor har SV slåss hardt for at den nye uføretrygden skal være minst like god som før, og det har lyktes. La oss slå fast fakta først: Ingen kan velge trygd framfor arbeid. Deltakelsen i arbeidslivet er høyere i Norge enn i andre land. Arbeid er attraktivt og et meget verdsatt gode. Å falle ut av arbeidslivet er for de fleste et knusende nederlag, med medfølgende tap av sosial status og penger. Det lønner seg nemlig å arbeide.

Uførhet rammer skeivt, det rammer kvinner mer enn menn, det rammer oftere folk med kortere utdanning enn andre, det rammer folk i fysiske yrker tøffere enn andre. Det er Nav som innvilger uføretrygd, og det gjør de etter mange runder med søknader og medisinske begrunnelser. Det er heller ikke riktig at andelen uføretrygdede har økt svært mye. Tvert imot har andelen faktisk gått litt ned, men det er viktig at de som ønsker jobb og kan stå i jobb, får muligheten til det.

I Norge er det flere i jobb enn i nesten alle andre land, særlig kvinner. Derfor har de opparbeidet seg rettigheter og rett til ytelser hvis de har blitt syke. Det er jeg glad for og stolt over. Det er slik andre steder i verden at der må man bli forsørget av familien istedenfor å få trygd, hvis man ikke kan jobbe.

Det er veldig sterke krefter som har jobbet for å stramme inn ytelsene. Ja, NHO organiserte endog en hel årskonferanse for å bidra til frykt for utgiftene og med krav om innstramminger. Problemet er ikke uføretrygden, men at arbeidslivet ikke gir jobbtilbud til mennesker som har dårlig helse og lav kompetanse. Det er ledige jobber, men det er ikke jobber som en utslitt hjelpepleier eller en svært psykisk syk ungdom vil få.

For SV har det aller viktigste vært å sikre en anstendig trygd for dem som ikke kan jobbe, og det skal ikke være en midlertidig ytelse, det skal være en varig ytelse, uten all den utrygghet en midlertidig ytelse vil gi. For SV har det vært helt grunnleggende at ytelsen til «ung ufør» består som en trygg mulighet for alle som trenger den, også når man er under 40 år. For SV har det også vært helt avgjørende at det behovsprøvde barnetillegget til dem med dårligst råd beholdes. Å ha dårlig råd en kort periode har ingen vondt av, men hvis mor og far er for syke og ikke kan jobbe, skal uføretrygden sikre barn i slike familier en høyere ytelse, for dette kan vare hele barndommen. Folk blir ikke friske eller får jobb av å ha dårlig råd, det fungerer motsatt. Dårlig råd, særlig over lengre tid, gjør at krefter som kunne vært brukt til å komme på bena igjen – for det skjer absolutt, også med folk som har vært på uføretrygd – blir brukt til å få endene til å møtes. Så uføretrygden er verken høna eller egget i debatten om at færre skal være på trygd.

For SV har det vært nødvendig å få på plass en skjerming av alderspensjonen for dem som har hatt uføretrygd. Er en syk, kan en ikke benytte ordningen med å jobbe lenger for å redusere eller minske virkningen av levealdersjusteringen. Derfor har det vært avgjørende for resultatet at SV har vært i regjering. Hadde Høyre og Fremskrittspartiet bestemt, ville vi sett store innstramminger av det trange nåløyet for å få trygd som vi har i dag. Unge under 40 år kunne ha sett langt etter en varig, trygg inntekt hvis de var for syke til å jobbe. De ville vært fast i en runddans i Nav som kunne vart fra de var 20, til de var 40, med midlertidige ytelser og prøvelser. De fattigste barnefamiliene ville mistet 20 000 kr i året per barn. Alderspensjonistene ville garantert fått full effekt av levealdersjusteringen og mange tusenlapper mindre å leve av hvert år.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Robert Eriksson (FrP) [15:08:50]: Jeg registrerer at SV synes det er fornuftig å redusere fribeløpet fra 1 G til 0,4 G. Når vi samtidig vet at mange med lav inntekt, som SV retorisk sett er veldig opptatt av, har en arbeidsreserve – har en arbeidsevne – så vil de kunne bli skattet hardere ved at vi setter fribeløpet såpass lavt som vi gjør, med tanke på at gjennomsnittlig inntekt for denne gruppen er 0,66 G når det gjelder restarbeidsevne. Hvorfor mener SV at det er fornuftig at det er denne gruppen som skal straffes mest, ved å sette et lavt fribeløp? Hadde det ikke vært mye bedre å ha et høyere fribeløp, sånn at hele arbeidsevnen for den gruppen kunne blitt tatt i bruk på en mye mer effektiv måte?

Karin Andersen (SV) [15:09:47]: Som jeg sa i innlegget mitt, har det aller viktigste for SV når vi har forhandlet om uføretrygden, vært at uføretrygden for dem som ikke kan jobbe, er god. Det har den blitt. Den har til dels blitt bedre enn den er i dag. For SV har det vært grunnleggende avgjørende at vi har greid å beholde det behovsprøvde barnetillegget, at vi har fått en delvis skjerming av uføretrygdedes alderspensjon, at vi har beholdt den gode ordningen for unge uføre, og ikke, som Fremskrittspartiet ønsker, at de skal være på en midlertidig ytelse, som Fremskrittspartiet heller ikke har foreslått i denne innstillingen, fram til de er 40 år. Dette har vært de viktigste punktene.

Da Uførepensjonsutvalget la fram sin innstilling, var fribeløpet atskillig lavere enn det denne regjeringen har lagt fram. I tillegg har vi under behandlingen i Stortinget forhandlet oss fram til en løsning der også fribeløpet har blitt bedre for noen grupper. Så alt i alt er SV fornøyd med denne pakken og mener at den har fått en god innretning.

Torbjørn Røe Isaksen (H) [15:11:00]: På side 57 i Brochmann-utvalgets rapport er det en oversikt over barnetillegget. Den viser, som jeg også refererte til i innlegget mitt, at opp til en inntekt på 350 000 kr i arbeidslivet, altså en normal lønn i Norge, er det sånn at hvis du er aleneforsørger med ett barn, får du mer utbetalt ved ikke å være i arbeidslivet enn ved å være i arbeidslivet.

Nå sier Karin Andersen at regjeringen har bestemt seg for å beholde barnetillegget. Det er ikke det regjeringen skriver. Regjeringen skriver at man har utsatt behandlingen av barnetillegget, og man vil komme tilbake til det i forbindelse med Brochmann-utvalgets rapport. Så jeg lurer på om det er jeg som har misforstått det som står i proposisjonen, eller om representanten Andersen har annen informasjon, som ikke resten av Stortinget vet om.

Karin Andersen (SV) [15:11:57]: Jeg regner med at representanten Røe Isaksen ser at det ikke fremmes noen endringer i barnetillegget i denne proposisjonen, og at barnetillegget er slik som det har vært før – nemlig et behovsprøvd barnetillegg for de familiene som har dårligst råd.

Når det gjelder resonnementet til Røe Isaksen ellers, baserer det seg på en misforståelse, nemlig at folk kan velge – at man kan velge uføretrygd i stedet for jobb. Man sammenlikner to situasjoner der den ene er jobb, mens den andre er uføretrygd. Sånn er det ikke. Man kan ikke velge uføretrygd i dette landet. Jeg har til gode å møte en person som ville velge en slik situasjon, framfor å ha helse, kunne stå i arbeid, med all den friheten og de mulighetene det gir, framfor å være syk og å være på trygd.

Jeg mener det er riktig at vi skal skjerme de barnefamiliene som har dårligst trygd, selv om de kan få en ytelse som er litt over den tenkte inntekten de skulle hatt. Det er god fattigdomspolitikk.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [15:13:11]: Først må jeg bruke anledningen til å takke representanten Karin Andersen for et godt samarbeid om den nye reformen og også gratulere med mange gode hovedtrekk i den. Jeg må vel også være så frimodig og si at det er mye takket være Kristelig Folkepartis arbeid på utsiden i disse årene at reformen har blitt til.

Men det er på ett punkt jeg er særlig skuffet over regjeringspartiene. Det er punktet om graderte ytelser eller muligheten til å komme inn i uføreordningen med en lavere gradering, fra 50 pst. til 40 pst. hvis en kommer fra arbeidsavklaringspenger. I dag er det sånn at hvis en har en offentlig tjenestepensjon, kan en komme inn på en mye lavere gradering, mens en i realiteten nå ikke kan gå høyere når det gjelder mulighet til arbeid, enn 60 pst. og hele tiden være 40 pst. ute, i tilfelle en kan komme tilbake, eller ha mulighet til å komme inn på uføretrygd. Hvorfor er det sånn at regjeringen er så opptatt av at denne graderingen skal være så høy, i stedet for kanskje å kunne fastsette en mer riktig gradering?

Karin Andersen (SV) [15:14:16]: Jeg tror jeg vil understreke først at sånn som regelverket blir nå, vil de som kommer fra arbeidsavklaringspenger, ha et inngangsvilkår på 40 pst. Det vil etter de siste tallene jeg har sett, gjelde omtrent 80 pst. av dem som kommer inn i uføretrygden. Ellers så tror jeg at jeg må gjenta det som jeg sa i svaret mitt til Fremskrittspartiet: Det aller viktigste for SV når vi har jobbet med dette, har vært å sikre at uføretrygden for dem som ikke kan jobbe, skal være god, og det har vært barnetillegget, skjermingen av alderspensjonen og også det at man beholder en god og trygg ordning for unge uføre under 40 år.

Dette er jo et tema om hva slags graderinger man skal ha. Det har man muligheter til å se på framover. De som har tjenestepensjon, har, akkurat som representanten Ropstad sier, mer fleksible ordninger. Jeg kan vel si at jeg synes det er lite som tyder på at de blir misbrukt.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Geir Pollestad (Sp) [15:15:26]: Ny uføretrygd er en stor og viktig sak. Uføretrygden er en sentral del av vårt sikkerhetsnett, og ingen vet hvem som i framtiden kommer til å ha behov for denne ordningen.

Det er svært gledelig at ordningen med den nye uføretrygden har fått så bred støtte i Stortinget. Jeg vil også gi ros til Høyre og Kristelig Folkeparti, og til Venstre, for godt samarbeid underveis. Det har betydning at de viktigste velferdsordningene våre har bred tilslutning i Stortinget.

Jeg sto nettopp bak her og kikket ut på Løvebakken. Vi behandler altså en stor velferdsreform – det sto et juletre der, det var ingen demonstrasjoner. Visst har det vært holdt seminar og konferanser med stort engasjement rundt saken, men at dette har skjedd i rolige former, skyldes delvis at vi ikke har behov for å gjøre de kuttene som mange andre land har behov for, men det skyldes også, tror jeg, at vi har hatt brede politiske flertall bak de endringene som er gjort.

For det er en sak full av vanskelige avveininger. Vi ønsker å ha gode ordninger med høy kompensasjonsgrad for dem som er innenfor. Men vi skal også sørge for at det skal lønne seg å arbeide. Vi ønsker å ha et godt barnetillegg, fordi vi ønsker å bekjempe barnefattigdom. Men det skal også lønne seg å arbeide. Vi ønsker å ha et høyt fribeløp. Men vi ønsker også å bruke graderte ytelser.

Når det gjelder fribeløpet, er jeg glad for at vi gjorde endringer i forhold til det Uførepensjonsutvalget la fram. Men hvis en skal ha en konkurranse om å synes mest mulig synd på folk, ligger min sympati hos dem som ikke er i stand til å ha en inntekt ved siden av trygden. Jeg er glad for at vi i komiteen har evnet å følge opp de forslagene som kom fram under høringen, og har fått et bedre system enn det regjeringen opprinnelig la opp til.

Når det gjelder uføretrygd, opplever jeg at det er en sak som er vanskelig å diskutere. Hvis en f.eks. sier at det er for mange uføretrygdede i Norge, kan en få klamme omfavnelser fra NHO og høyresidens tenketank Civita, en kan få venstresidens tenketank Manifest på nakken, som er interessert i å vise at nei, det er ikke mange uføretrygdede i Norge, en kan oppleve å tråkke enkelte uføretrygdede på tærne, selv om det aldri var hensikten.

Senterpartiet har den tilnærmingen at vi skal holde oss unna disse teoretiske øvelsene uten innhold. Uansett antallet uføretrygdede er det vår oppgave å jobbe for at det skal bli færre. Vi tror ikke at folk velger uføretrygd, men det er samtidig sånn at ordningens attraktivitet, eller de økonomiske rammene rundt ordningen, vil ha betydning. Det er nettopp derfor det skal lønne seg å arbeide, fordi flest mulig skal bruke den arbeidsevnen som de har.

Så er det viktig å være tydelig på at uføre og mye av det som ligger i dette, ikke handler om matematikk, f.eks. forslaget om inngangsvilkår på 20 pst. Det er det lett å være enig i. Jeg tror at det i det virkelige liv vil være vanskelig å praktisere, fordi svekkelse som følge av alderdom ikke er noe som skal gi krav på uføretrygd. Oppe i dette må en huske at særlig legenes og Navs rolle i stor grad baserer seg på skjønn.

Nå får vi på plass nok en byggebrikke i en stor omlegging av velferdssystemet vårt. Vi har pensjonsreformen, som dette er en del av, vi har fått arbeidsavklaringspenger, vi har Nav-reformen, hvor det fortsatt er uløste oppgaver – vi jobber med dette.

Det som jeg vil beklage fra debatten som har vært, er at debatten har bidratt til å skape usikkerhet for dem som i dag er i ordningen. Jeg tror ikke vi har vært flinke nok til å formidle at dette gjelder først og fremst nye tilfeller.

Skal jeg våge meg på å kåre noen vinnere i denne saken, er det en gruppe som Senterpartiet har vært svært opptatt av, nemlig kvinner som på grunn av store omsorgsoppgaver kommer sent inn i arbeidslivet. På grunn av nye opptjeningsregler vil de komme betydelig bedre ut med den nye ordningen enn med den gamle.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Robert Eriksson (FrP) [15:20:38]: Jeg la merke til at representanten Pollestad i sitt innlegg sa at Senterpartiet var for gradering. Da lurer jeg på hvorfor i all verden Senterpartiet har gått inn for å beholde gradering på 50 pst. og, samtidig, inngangsvilkårene på 40 pst. for dem som kommer fra arbeidsavklaringspenger. Hadde det ikke da vært mye mer fornuftig å ha en bedre gradering, helt ned til 20 pst.?

Det andre spørsmålet som jeg har til Pollestad, går på unge uføre. Pollestad mente tydeligvis i replikkvekslingen med undertegnede at forslaget vårt var urovekkende, og at det kunne bli for høye kostnader knyttet til det. Mener virkelig representanten Pollestad at en inntekt for unge uføre på 210 000 kr, som Pollestads regjering foreslår, er tilstrekkelig for å kunne stifte familie og bo i egen bolig?

Geir Pollestad (Sp) [15:21:37]: Når det gjelder graderingen, var jeg vel inne på også i mitt innlegg at f.eks. det som går på alderdom og konsekvensene av det, kan gjøre det vanskelig å ha en for lav uføregrad.

Når det gjelder spørsmålet om unge uføre: Nei, det er ikke sånn at vi mener at det er spesielt attraktivt verken å gå på uføretrygd eller på «ung ufør». Men vi har også, vi som står bak uføretrygden, vært nødt til å gjøre prioriteringer innenfor det vi har ment er en forsvarlig økonomisk ramme, både sett i lys av dette og i forhold til pensjonsreformen. Da har vi sett på hva slags handlingsrom vi har. Mitt poeng i forhold til Fremskrittspartiet er at de sier ja til så mange ting at summen av regningen blir en annen enn den som regjeringspartiene og forlikskameratene opererer med.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [15:22:46]: I replikkvekslingene etter tidligere innlegg har vi hørt representanter for regjeringspartiene gyve løs på dem som ønsker å fjerne uføretrygd for dem under 40 år. Representanten Pollestad og Senterpartiet har vært en ivrig pådriver for at nettopp det skal bli en realitet. Jeg siterer fra landsmøteuttalelsen til Senterpartiet:

«Varig uføretrygd til folk under 40 år bør kun innvilges når det er åpenbart at personen ikke kan komme i arbeid.»

Jeg kan være enig med representanten Pollestad i at det er bekymringsfullt at mange unge uføre på en måte blir glemt av det offentlige, at de blir stående uten kontakt. Vi vet at skiftende helse gjør at de kanskje kan komme tilbake igjen etter hvert, og hvis oppfølgingen er tett, ville det iallfall vært lettere å få dem inkludert i arbeidslivet igjen. Derfor har Kristelig Folkeparti et godt forslag, som Senterpartiet i dag stemmer ned. Hvorfor stemmer Senterpartiet ned det forslaget, og hvilke andre tiltak har en for dem som allerede er blitt uføretrygdet, men som kanskje kan komme tilbake i arbeid?

Geir Pollestad (Sp) [15:23:48]: Jeg legger merke til at en ikke takker Senterpartiet for det gode samarbeidet – det synes jeg en burde ha gjort.

Når det gjelder vårt landsmøtevedtak, er det helt rett at ordet «åpenbart» er brukt. Det er jo også etter den ordningen som gjelder i dag, sånn at det skal være et vilkår for å få innvilget uføretrygd at en ikke kan komme inn i arbeid. Vi hadde vårt primærstandpunkt. Det viktige nå er at en øker innsatsen for å få flere unge inn på arbeidsmarkedet. Senterpartiet har også jobbet for å få økt bruk av lønnstilskudd. Det mener vi er et viktig virkemiddel, som vi skal jobbe videre med. Sysselsettingsstrategien er et viktig grep, som vi har vært pådrivere for. Så vi ser fram til et videre godt samarbeid med Kristelig Folkeparti for å få flere unge ut i arbeid. Det er det viktigste.

Torbjørn Røe Isaksen (H) [15:24:56]: Jeg vil gjerne takke representanten Pollestad og hans mange varaer for et godt samarbeid, så jeg håper han kan overbringe hilsen også til dem!

En av utfordringene når vi nå lager en ny ordning og øker bruttoutbetalingene, er at f.eks. bostøtten, som baserer seg på hva du har i bruttoinntekt, er innrettet på den måten at en del som får uføretrygd etter det nye systemet, kanskje nå ikke vil kvalifisere for bostøtte og på den måten tape en del inntekter. Hvordan vil Senterpartiet anbefale regjeringen å løse det problemet?

Geir Pollestad (Sp) [15:25:36]: Bostøtteordningen er en veldig viktig ordning, som også har hatt en del utfordringer. En av utfordringene har vært et underforbruk av ordningen og kanskje at informasjonen ut ikke har vært god nok. Nå tenker jeg at bostøtteordningen må likebehandle, uavhengig av hvor inntektene kommer fra. Men det vil være naturlig i videre arbeid med bostøtteordningen å ta dette i betraktning, for det viktigste er at ordningen blir utformet på en måte som gjør at de som trenger det mest, og de som har krav på ordningen, er klar over dette og benytter den, enten de er i arbeid eller går på trygd.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [15:26:37]: I dag vedtar Stortinget en svært viktig reform. Den har blitt til etter mange års arbeid og samarbeid med «pensjonskameratene». Uføretrygden er sikkerhetsnettet som tar vare på dem som ikke klarer å arbeide selv. Den skal være bærekraftig, med en anstendig ytelse til dem som er uføre nå, men rettet inn på en slik måte at inntektssikringen er til stede også for uføre i framtiden.

Kristelig Folkeparti er glad for at det er et nesten samstemt storting som står bak hovedelementene i reformen. Det betyr at ordningen vil stå seg, tross skiftende politiske flertall, og følger opp pensjonsreformen på en god måte. Det gir forutsigbarhet og trygghet for de uføre.

Kristelig Folkeparti mener at den nye uføretrygden har mange gode elementer i seg. Jeg vil løfte opp noen av de punktene Kristelig Folkeparti har vært spesielt opptatt av.

De som får uføretrygd, har vært gjennom en lang prosess for å bli avklart. De har mistet arbeidsevne, kommer på en varig ordning og skal bli kompensert for dette. Da er nivået på inntektssikringen viktig. Kristelig Folkeparti mener at 66 pst. av tidligere inntekt er et riktig og godt nivå.

Beregningsgrunnlaget er også viktig. For oss var det viktig at ikke utgangspunktet for uføretrygden kun var opptjeningen året før, men at man ivaretar at ikke alle arbeider hele tiden – noen tar utdanning, velger omsorg for familie eller lignende. Da er det viktig at det er inntekt fra beste tre av siste fem år som er beregningsgrunnlaget.

Kristelig Folkeparti har også et særlig engasjement for barna. Derfor noterer vi det som en seier at barnetillegget blir videreført i den nye uføretrygden. Barn av uføre kan ha et vanskeligere utgangspunkt i livet og vokser ofte opp i familier med dårlig råd. De har også større sjanse for selv å bli uføre. I den videre behandlingen av denne saken er det viktig at barna blir godt ivaretatt.

I forbindelse med den nye uføretrygden er Kristelig Folkeparti også opptatt av at alle skal få ta i bruk den arbeidsevnen de eventuelt har. Derfor er det viktig at vi har fokus på å gi uføre den prosentgraden uføretrygd de faktisk er uføre, og at de kan arbeide for resten. Når vi legger opp til større bruk av graderte ytelser, er det også viktig at vi sikrer at de faktisk får mulighet til å ta i bruk restarbeidsevnen sin. Det stiller krav til arbeidsmarkedet, og det stiller krav til oss som politikere. Dette må følges nøye når den nye reformen blir innført.

Denne problemstillingen er også knyttet sammen med muligheten for arbeid for dem som har fått innvilget 100 pst. uføregrad. For de aller fleste er arbeid utenkelig, men vi vet at for noen vil formen variere, og i noen perioder vil de ha mulighet for å arbeide. Kristelig Folkeparti mener at den nye modellen for å kombinere trygd og arbeid er god. At man slipper «hvileåret», ingen automatisk revurdering og ingen 100 pst. avkorting ved inntekt over fribeløpet, er bra.

Det er også en logikk i det nye systemet med at inntekt over fribeløpet skal avkortes med kompensasjonsgraden. Dersom man gikk ned ekstra mye da man ble ufør, er det også naturlig at man sitter igjen med mer dersom man kan arbeide ved siden av trygden.

Men regjeringens forslag hadde også en bakside. De med lave lønninger ville oppleve en avkorting på 82,7 pst. Det ville resultere i at en kun satt igjen med 11 kr for hver hundrelapp en tjente, etter skatt. Det ville være urimelig og ikke stimulere uføre til å forsøke å komme seg ut i arbeid igjen. Derfor hadde Kristelig Folkeparti et krav om at vi måtte sette et makstak på avkortingen. Regjeringspartiene og saksordføreren skal ha ros for velvillighet og samarbeid rundt dette punktet, og jeg er glad for at vi klarte å ende på en løsning som tilsvarer at avkortingen ikke skal være høyere enn 70 pst. Dette er et eksempel til etterfølgelse. Gode innspill fra høringer og fra opposisjonen bør få innvirkning på vedtakene som Stortinget fatter.

Et annet viktig punkt jeg er glad for at vi har oppnådd enighet rundt, og fått til en flertallsmerknad på, er hvordan uføres alderspensjon skal skjermes for levealdersjustering. Levealdersjustering er en viktig del av pensjonsreformen og derfor også mye av bakgrunnen for saken vi har her i dag. Kristelig Folkeparti har vært spent på hvordan regjeringen ville løse dette. Det var ikke en god løsning da vi behandlet saken om den midlertidige ordningen i fjor, i Prop. 82 L for 2009–2010, men løsningen i denne innstillingen er betydelig bedre.

Levealdersjusteringen handler om at vi lever lenger og derfor også kan arbeide lenger. Arbeidsføre kan kompensere for levealdersjusteringen med å stå lenger i arbeid. Det kan ikke de som er uføre. At de ikke skulle bli skjermet for noe av levealdersjusteringen, ville vært uakseptabelt. Poenget må være at de får samme overgang som arbeidsføre, verken bedre eller dårligere. Derfor er merknaden fra komiteens flertall så viktig:

«Målet må være at uføres alderspensjon står i et rimelig forhold til gjennomsnittet av arbeidsføres alderspensjon.»

Det vet vi ikke før evalueringen i 2018. Når vi vet mer om arbeidsføres tilpasning til den nye fleksible alderspensjonen, og mer om når de tar ut alderspensjon, vil det også være enklere å finne skjermingsregler for uføre, slik at uføre kommer ut på lik linje med arbeidsføre. Kristelig Folkeparti forventer derfor at intensjonen til flertallet i Stortinget blir reflektert i vurderingene framover. Det er bærekraften i reformen avhengig av.

Kristelig Folkeparti har også vært opptatt av at vi klarer å treffe mest mulig riktig uføregrad på dem som blir uføre. Derfor har vi støttet målet om at færre blir 100 pst. uføre, og at flere får graderte ytelser. Derfor har vi også tatt til orde for en større stimulans til at personer som har blitt syke, skal ta i bruk mer av sin arbeidsevne enn 40–50 pst., for det er en svakhet og mangel på fleksibilitet i dagens ordning som Stortinget burde ha rettet opp i den nye reformen. Forslaget innebærer nemlig en videreføring av dagens regelverk som for de aller fleste innebærer at en må være minst 50 pst. ufør for å komme inn i andre ordninger når sykepenger opphører. Dette gir liten stimulans til personer i sykepengeordningen til å bli mer arbeidsfør enn 50 pst.

Det er stikk i strid med målet vårt om at sykmeldte skal komme tilbake i så stor stillingsstørrelse som mulig ut fra egen helse. Dette skal arbeidsgiver legge til rette for, men det er også viktig at trygdeordningene stimulerer til nettopp det. En lavere uføregrad enn 50 pst. som inngangsbillett vil bidra til at flere bruker sin arbeidsevne fullt ut. Selv om en slik ordning kan medføre at flere kommer inn i uføreordningen, vil samtidig flere kunne få en lavere uføregrad enn de ellers ville ha fått. Vi tror at dette ville vært en bedre og mer rettferdig modell enn det som blir vedtatt i dag. Derfor har Kristelig Folkeparti en alternativ formulering til § 12-7 og § 12-10.

Til slutt vil jeg innom et siste, men veldig viktig punkt, nemlig hvordan vi kan ivareta de yngre og sikre at flest mulig blir i stand til å kunne stå i arbeid og ikke havne på trygd. Dessverre vet vi at utviklingen har gått i feil retning. Et urovekkende høyt antall unge blir uføre.

Kristelig Folkeparti ønsker at de yngste blir fulgt opp tettere enn det gjøres i dag. Vårt hovedfokus i denne sal har gang på gang vært tidlig innsats og tett oppfølging. Vi ønsker tettere oppfølging av sykmeldte. Vi mener at det er bekymringsfullt at det er så lang ventetid før mennesker med nedsatt arbeidsevne blir tatt videre. Og vi mener at advarslene fra Nav må lyttes til. De som har falt ut av arbeid, må følges opp tidligere og tettere, for det viktigste arbeidet gjøres lenge før uføretrygden er innvilget.

Vi har også foreslått en bedre oppfølging av unge uføre gjennom f.eks. et årlig møte mellom Nav og den uføretrygdede. Vi tror det er viktig at uføre ikke blir glemt, nettopp fordi en del faktisk kan komme tilbake i arbeid i en senere periode.

Til slutt vil jeg takke komiteen for et godt arbeid – og da også Senterpartiet. Jeg tar opp de forslagene som Kristelig Folkeparti har fremmet i innstillingen.

Presidenten: Representanten Kjell Ingolf Ropstad har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Kari Henriksen (A) [15:36:03]: I merknadene til innstillingen er det et skille mellom Fremskrittspartiet og Høyre på den ene siden, synes jeg, og Kristelig Folkeparti på den andre, og det synes jeg er bra. Jeg opplever at Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti har samme holdning til dem som mottar uføretrygd, og til målet med inntektssikringen. Jeg er veldig glad for at vi til slutt fikk en løsning sammen med Kristelig Folkeparti.

I innstillingen anklager Høyre partier og organisasjoner – men de nevner ingen ved navn – for «å bortforklare økningen i andelen uføre i stedet for å gripe fatt i utfordringene». Likevel har de få andre forslag til vedtak. Men Høyre ønsker en full gjennomgang av alle sider ved uførereformen i 2018. Kortene skal da deles på nytt, og jeg regner med at målet er å gripe fatt i utfordringene som Høyre ser – altså flere innskrenkninger.

Mitt spørsmål til representanten Ropstad er: Vil Kristelig Folkeparti være fornøyd med dette forliket også etter 2018? Hvordan stiller Kristelig Folkeparti seg til en full gjennomgang av hele uførereformen i 2018, slik Høyre legger opp til?

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [15:37:07]: Jeg takker representanten Henriksen for et viktig og godt spørsmål. Det gir meg for det første en mulighet til igjen å slå fast at for Kristelig Folkeparti er nettopp den brede enigheten i Stortinget viktig, fordi det gir en forutsigbarhet for ordningen og en trygghet for de uføre.

For det andre kan jeg også snakke noe om evalueringen, for jeg mener evalueringen er viktig nettopp for å se hvordan noen av elementene slår ut. En full gjennomgang vil ikke jeg se på som nødvendig. Men jeg tror en må følge reformen og se hvordan den slår ut, særlig med tanke på tilpasningen til levealdersjustering, hvordan arbeidsincentivene fungerer – om en må til med mer, med tanke på arbeidsmarkedet – og hvordan de uføre får mulighet til å utnytte sin restarbeidsevne. Hvis de ikke får tatt del i sine 20–30 pst., som de har fått definert som arbeidsfør, så er det en utfordring for hele ordningen.

Så jeg tror ikke på dette tidspunktet jeg vil si at en må ha en full gjennomgang. Men å følge reformen nøye og evaluere den godt er Kristelig Folkeparti opptatt av.

Geir Pollestad (Sp) [15:38:19]: Jeg vil ta fatt i et forslag som Kristelig Folkeparti har, som for så vidt er et sympatisk forslag, nemlig at hjemmeværende ektefelle skal kunne få uføretrygd om arbeidsevnen er nedsatt med minst 20 pst. Min innvending mot dette gjelder ikke den gode tanken bak forslaget. Min innvending gjelder hvordan dette er tenkt praktisert. Her er det jo veldig små skiller mellom det normale og 20 pst. nedsatt arbeidsevne.

Har Kristelig Folkeparti noen tall på hvor mange av landets hjemmeværende ektefeller som er i denne situasjonen, og som dette angår?

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [15:39:08]: Nei, jeg har ikke tall på andelen hjemmeværende som dette eventuelt kunne angå. Men § 12-10 er en konsekvens av § 12-7, og derfor blir det en mulighet til å kunne få uføretrygd når arbeidsevnen er nedsatt med 20 pst., også for hjemmeværende.

Det som er viktig for Kristelig Folkeparti, og som jeg er skuffet over at Senterpartiet ikke er mer opptatt av, er at dette faktisk gjelder den graden du er ufør. Hvis du i dag er 30 pst. ufør, sier Senterpartiet og regjeringspartiene: Ja, da får du heller være 30 pst. ufør, men kunne jobbe kun 70 pst. Det er en svakhet i reformen. Som jeg var inne på i mitt innlegg, tror jeg det bidrar til at mange – i stedet for å prøve å ta i bruk den arbeidsevnen de har – velger å være i alle fall 40 pst. ute av arbeid, sånn at de er sikret uføretrygd. Jeg tror at gjennom den modellen Kristelig Folkeparti har foreslått, kunne en kanskje for det første ha stimulert til å ta i bruk restarbeidsevnen, og for det andre ha fått en mer rettferdig ordning, sånn at de som faktisk er uføre, får sin andel.

Karin Andersen (SV) [15:40:15]: Jeg vil også benytte anledningen til å takke Kristelig Folkeparti for godt samarbeid i denne saken. Men jeg vil også minne om at ordningen er slik i dag at du kan ha hvilende uføretrygd, først i fem år og så i fem år til. Så den bekymringen som Ropstad hadde i sin siste replikkveksling her, er nok etter mitt syn ganske overdrevet.

Jeg vil stille spørsmål om noe annet, nemlig denne gjennomgangen som Kristelig Folkeparti også sier de vil være med på. Det gjør meg litt urolig når det er uføretrygden man skal ha en gjennomgang av, for jeg har oppfattet at Kristelig Folkeparti har vært enig i at det ikke er uføretrygden som er problemet – det er f.eks. manglende helseoppfølging, manglende kompetanse eller et arbeidsliv som ikke er villig til å ta imot mennesker som har hull i CV-en og kanskje har hatt helseproblemer.

Så jeg vil utfordre representanten Ropstad litt på det: Kan han utdype litt hva det er han mener denne gjennomgangen skal gå inn på, og om det kanskje ikke er andre områder det er viktigere å sette lys på hvis man skal sikre at flere som ønsker det, kan være i arbeid?

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [15:41:17]: Takk for både godt samarbeid og godt spørsmål.

Jeg vil igjen presisere at bakgrunnen for at jeg synes det er viktig å følge reformen tett – og eventuelt gjennomgå flere element – er at jeg er usikker på hvordan noen av elementene kan slå ut, i den positive forstand at vi har et mål om at flere skal utnytte sin restarbeidsevne. Dersom de ikke klarer det, vil de uføre komme i en dårligere situasjon enn det som har vært representanten Andersens, og også Kristelig Folkepartis, intensjon. Derfor mener jeg at det ikke vil være de store elementene, men at f.eks. uføregraden – det at flere får en gradert ytelse, som jeg var inne på i stad – og levealdersjustering vil være et par av de momentene som det er veldig viktig å følge, for hvis det viser seg at ordningen ikke blir så fleksibel og gunstig, og kombinasjonen arbeid og trygd ikke blir så god som vi tror i denne sal, så mener jeg at det er riktig at Stortinget på et senere tidspunkt eventuelt går igjennom det.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Trine Skei Grande (V) [15:42:34]: Venstre er ikke representert i komiteen, og da blir debatten av og til litt annerledes enn man trodde den skulle bli. Jeg hadde tenkt å begynne med masse skryt av regjeringa i denne saken. Jeg syns vi har blitt inkludert mye – så mye at en tomannsgruppe nesten syns den har mast litt om inkluderinga. Sånn som jeg leser innstillinga, er det ganske bred enighet om alle de store og viktige tingene. Jeg trodde liksom julestemninga skulle senke seg i denne saken – bortsett fra noen som har behov for å stå i døra og stampe og fortelle julenissen at noen gutter har vært for slemme til å få gaver, så oppfatter jeg at vi egentlig tar noen store, felles grep sammen – grep som vi skal være stolte over, og som det er stor enighet om.

Jeg har blitt tildelt 5 minutter, og jeg har fem poenger, ettersom vi ikke har fått skrevet merknader.

Vi i Venstre mener også at man må få lik behandling av barnetillegget når det gjelder f.eks. arbeidsavklaringspenger og uføretrygden, for det vippepunktet som tidligere har vært diskutert her, er noe for høyt. Det er ikke for å angripe barnefamilier, men for å gjøre dette mest mulig likt.

For det andre ønsker heller ikke Venstre å skille mellom ugifte, samboende, gifte – hvilken sivilstand man har – og ønsker heller ikke å støtte det.

Vi er også bekymret for at folk med høy inntekt kan komme veldig dårlig ut av det vi nå blir enige om. Derfor ønsker vi at det skal ses på framover.

Så til det med å senke muligheten for lavere uførhetsgrad. Det er jo mulig, etter søknad, å få en lavere uførhetsgrad – helt ned til 20 pst. Grunnen til at vi er litt opptatt av at det skal være mulig, er at vi tror det kan holde folk i jobb lenger. For eksempel for en del folk som får snikende sykdommer, kan det å kunne ha tid til å ta seg inn igjen, det å kunne ha tid til å trene, det å kunne ha tid til å pleie sin sykdom på en ordentlig måte og kunne gjøre det gradvis, føre til at de kan stå mye lenger i jobb. Jeg har snakket med mange som f.eks. lider av MS, der det viser seg at det å kunne ta vare på kroppen sin, det å kunne ha tid til å gjøre det ved siden av jobben, gjør at de kan stå mye, mye lenger i jobb. Det å ha uførhetsgrad helt ned i 20 pst. tror jeg hadde gitt en mye større mulighet for å kunne stå i jobb lenger og utøve yrket sitt på en ordentlig måte.

Vi har lagt fram et forslag i salen som vi ber folk vurdere. Vi har i dag et samfunn som er delt mellom dem som er utenfor, og dem som er innenfor. Det vi snakker om i dag, er rettighetene til dem som er utenfor.

Det som Venstre hadde ønsket seg, var at vi hadde sett på et solidaritetsgrep for å gi muligheter, handlingsrom og økonomisk rom til dem som havner helt utenfor, altså at de som blir 100 pst. uføre, får mulighet til å øke sin inntekt mot at vi som er innenfor, tar og gir noe, altså se på et skifte, se på rettigheter til sykelønn – rettighetene til dem som er utenfor. Det hadde vært et solidaritetsgrep som vi kunne ha stått for, og der vi kunne ha vist at det å bekjempe utenforskapet i det norske samfunnet er viktig. Vi har i dag vært veldig gode til å hegne om og til stadighet styrke rettighetene for dem som er innenfor arbeidsmarkedet, for dem som er innenfor alle rettighetssystemene, mens vi ser at vi gjør det vanskeligere for dem utenfor.

Så med det skal jeg oppsummere Venstres stemmegivning i dag. Vi kommer til å stemme for forslagene nr. 1, 2, 12, 13, 14, 17, 19 – og selvfølgelig vårt eget, som jeg med dette tar opp.

Presidenten: Da har representanten Trine Skei Grande tatt opp det forslaget hun refererte til, og som er omdelt på representantenes plasser.

Det blir replikkordskifte.

Steinar Gullvåg (A) [15:47:25]: Vi hørte at representanten Skei Grande tok opp det forslaget som er omdelt på bordene våre, og i og for seg begrunnet det greit nok.

Men det er et element i dette forslaget som jeg har stusset noe over. Det er referansen til «ytelsene til korttids sykefravær». Med mindre Venstre har en annen definisjon av «korttids sykefravær» enn oss andre, betyr dette at sykefraværet og ytelsene faller innenfor det vi kaller for arbeidsgiverperioden i dag – altså opp til 16 dager – og blir slett ingen innsparelse på statsbudsjettet. Så mitt spørsmål er egentlig: Er dette en inkurie, eller er det en annen mening som ligger i dette forslaget når man refererer til «korttids sykefravær»?

Trine Skei Grande (V) [15:48:24]: Vi mener nok det som handler om sykdom, der du kommer tilbake til arbeid etter forholdsvis kort tid. Da mener jeg ikke nødvendigvis en eller to dager, men det å kunne se på hele sykelønnsordninga vår, som jo er for dem som er syke i korte perioder, opp mot det uførhetsproblemet som handler om dem som er syke og varig utenfor arbeidsmarkedet. For oss er det viktig å se på om vi som av og til er litt syke, kunne ha bidratt for å bedre forholdene for dem som alltid blir dyttet utenfor arbeidsmarkedet, altså de som er 100 pst. arbeidsuføre.

Steinar Gullvåg (A) [15:49:06]: Det betyr altså at formuleringen i selve forslaget er en inkurie og kunne vært mer presis, fordi det er sykefraværsordningen man egentlig ønsker å angripe. Det er i og for seg interessant, for da må vi nesten utbe oss en forklaring på hva det er i sykefraværsordningen Venstre ønsker å gå løs på. Er det karensdagene, er det selve utmålingen, eller hva annet er det man ønsker å angripe i den ordningen som er en av de viktigste avtalene vi har i norsk arbeidsliv?

Trine Skei Grande (V) [15:49:49]: Jeg merker meg at Arbeiderpartiet er veldig opptatt av å kjempe for rettighetene til dem som er innenfor. For Venstre er det viktig å kjempe for dem som er utenfor. For oss er det viktig å se at solidaritet handler om at vi som er innenfor – vi som har alle rettighetene, vi som har lønnen vår hver eneste dag når vi går på jobb, vi som har den tryggheten som det faktisk gir – kan gi noe til dem som er utenfor. Derfor har det vært viktig for Venstre i budsjettene å vise til at vi øker sosialhjelpen, vi øker mulighetene for alle dem som er utenfor, i utenforskapet, og så får Arbeiderpartiet velge dem som kjemper for dem som er innenfor og har sine fulle rettigheter når de går på jobben, hver eneste dag.

Karin Andersen (SV) [15:50:43]: Jeg skulle virkelig ønske at man sluttet å omtale folk som f.eks. er på uføretrygd, som å være utenfor. Jeg trodde at både representanten Skei Grande og jeg var helt enige om at vi var likeverdige, akkurat like mye verdt, i et samfunn, og skulle slippe å bli omtalt på den måten hvis vi har vært så uheldige at vi har hatt dårlig helse og trenger uføretrygd. Så jeg vil be representanten om å finne en annen måte å snakke om dette på.

Det jeg egentlig tok ordet for, var representantens innlegg når det gjaldt barnetillegget, fordi hun argumenterte med at det må være likt i forhold til arbeidsavklaringspenger. Da vil jeg spørre om ikke representanten for Venstre er enig med SV i at det er ganske stor forskjell på det å være på arbeidsavklaringspenger f.eks. et halvt år, noen måneder, kanskje et år eller to, og det å være på uføretrygd i kanskje hele barndommen til et barn. Betyr ikke det at man må være mer opptatt av inntektene i den barnefamilien i den situasjonen?

Trine Skei Grande (V) [15:51:51]: Først til utenforskapet. Nei, du kan gjerne finne noen andre, bedre ord som passer SV-representanten bedre, men det handler om å være utenfor arbeidslivet – på godt og på vondt. Det handler om at du ikke har alle de rettighetene som en arbeidstaker har. Det handler om at du ikke har alle de rettighetene som vi faktisk kan cashe inn hver eneste dag på jobben. Det er derfor jeg er opptatt av å kjempe for dem som ikke har de rettighetene, mens noen her i salen er mest opptatt av å holde på rettighetene for dem som har alle muligheter hver eneste dag. Venstre kommer fortsatt til å være opptatt av å kjempe for dem som ikke har de mulighetene.

Så er det klart at det er forskjell på å være på arbeidsavklaringspenger og det å være på uføretrygd. Men noen ganger lager vi noen gode systemer, og da får vi se på om de gode systemene også kan brukes andre steder. Vi i Venstre ser at dette får et utslag som ikke var tilsiktet, slik som systemet fungerer i dag. Så vi sier det samme som regjeringen sier: Dette bør man utrede og se på videre.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [15:53:10]: Stortinget behandler i dag lovforslag om ny uføretrygd og alderspensjon til uføre. Forslaget er et resultat av en lang prosess som startet med at regjeringen Bondevik II nedsatte Uførepensjonsutvalget i 2005. Utvalget la fram sin innstilling i 2007. Forslagene har vært på en omfattende høringsrunde, og hovedgrepene i reformen har fått bred oppslutning.

Bakgrunnen for forslagene er dels at det er nødvendig å tilpasse folketrygdens ytelser til uføre til pensjonsreformen. Men uførereformen er også et ledd i en fornyelse av folketrygdens stønadsordninger for personer med helseproblemer.

Regjeringen er opptatt av utviklingen i antall uføre. Siden 1970-tallet har det blitt mange flere uføre. Målt som andel av befolkningen har uføreandelen økt fra ca. 6 pst. til ca. 10 pst. Økningen skyldes bl.a. at langt flere kvinner har kommet i jobb. Tidlig på 1970-tallet var bare vel halvparten av kvinnene i alderen 25–54 år i arbeid. Nå er andelen 85 pst. De siste årene har andelen uføre vært relativt stabil, og i de eldste aldersgruppene har faktisk andelen uføre gått ned. Det er positivt. Men regjeringen mener likevel at det er for mange uføre – eller at det bør bli færre, som representanten fra Senterpartiet sa, som er en riktigere formulering – og at vi bør legge til rette for at flest mulig kan delta i arbeidslivet.

Regjeringen foreslår en bedre uføreordning enn dagens. Vi mener samfunnet skal ta vare på dem som ikke kan delta i arbeidslivet. Regjeringen vil derfor satse på en bedre oppfølging av den enkelte og foreslår en enklere og mer fleksibel uføretrygd.

Uføretrygden skal fortsatt gi en varig inntektssikring. Det gir den enkelte verdighet og økonomisk trygghet. Regjeringens forslag gir en god inntektssikring til dem som ikke kan arbeide, men motiverer samtidig uføre som har mulighet, til å forsøke seg i arbeid eller til å øke stillingsandelen sin. Det nye regelverket vil også bygge opp under regjeringens ønske om økt bruk av gradert uføretrygd.

Uføretrygden skal beregnes på en ny måte og i større grad gjenspeile den inntekten man hadde før man ble ufør. Samtidig skal den nye uføretrygden skattlegges som lønn. Sammen bidrar dette til at vi får et gjennomgående og mer likeartet system for inntektssikring for alle i yrkesaktiv alder.

Det skal bli lettere å kombinere trygd og arbeid. Det innføres en ny, fleksibel og sømløs ordning for å kombinere uføretrygd og arbeid. Det skal ikke lenger være en ventetid på ett år før man kan ha arbeidsinntekt ved siden av uføretrygden. Uføregraden skal ikke lenger revurderes hvis arbeidsinntekten blir for høy. Det vil være en stor fordel – særlig for personer med sterkt varierende arbeidsevne – å vite at de kan jobbe og samtidig være trygge på at de kan falle tilbake på uføretrygden hvis de ikke makter å jobbe videre. Det blir tryggere å prøve seg i jobb. De nye reglene sikrer også at det alltid vil lønne seg å arbeide hvis man har mulighet til det. Reglene gir også en mer rettferdig behandling av helt og delvis uføre.

I den nye ordningen kan uføre tjene inntil 0,4 G, som nå er om lag 31 700 kr, uten at uføretrygden reduseres. Er arbeidsinntekten høyere enn dette, reduseres uføretrygden forholdsmessig. Jeg er glad for at vi har blitt enige med Kristelig Folkeparti og Høyre om detaljene i avkortingsreglene, slik at den maksimale avkortingen for dem som har minsteytelsen, er redusert. Enigheten med Kristelig Folkeparti og Høyre gjør at det nå er bred oppslutning om en god løsning på dette punktet.

Dagens uførepensjonister skal beholde det de får i dag. De vil omfattes av nye skatteregler, men vil få økt brutto uføretrygd på en slik måte at de får samme inntekt etter skatt som i dag. Dagens uførepensjonister vil derfor i liten grad påvirkes av reformen, utover at de får et enklere og bedre system for å prøve seg i arbeid.

Regjeringen ønsker at uføre fortsatt skal få en god alderspensjon. Uføre skal fortsatt gå over på alderspensjon ved 67 år og få en årlig opptjening til alderspensjon, som om man fortsatt var i arbeid. Vi foreslår også en midlertidig ordning som de første årene vil skjerme uføre for om lag halvparten av virkningene av levealdersjusteringen. Forslagene sikrer uføre en alderspensjon som står i et rimelig forhold til arbeidsføres alderspensjon. Forholdet mellom uføres og arbeidsføres alderspensjon vil imidlertid kunne påvirkes av hvordan de arbeidsføre tilpasser seg levealdersjusteringen. Regjeringen mener derfor at man i 2018 må vurdere om – og eventuelt i hvilken grad – uføres alderspensjon skal skjermes for virkningen av levealdersjusteringen.

En samlet komité understreker at det er svært viktig at uføres alderspensjon skal stå i et rimelig forhold til arbeidsføres gjennomsnittlige alderspensjon. Høyre vil imidlertid ikke gi uføre en delvis skjerming fra virkningen av levealdersjusteringen. De viser til at uføre kan få en høyere alderspensjon enn arbeidsføre som tar ut pensjon tidlig. Høyre støtter imidlertid regjeringens forslag om at man skal få uførepensjon fram til 67 år, noe som er den viktigste grunnen til at uføre i noen tilfeller kan få en høyere alderspensjon enn arbeidsføre som tar ut tidligpensjon.

I tillegg til de konkrete forslagene i uføreproposisjonen er det – etter regjeringens vurdering – behov for en bredere gjennomgang av virkemiddelbruken som skal støtte opp under arbeidslinjen. Regjeringen tar sikte på å komme tilbake til Stortinget med en vurdering av dette, med sikte på at eventuelle endringer kan tre i kraft samtidig med ny uføretrygd.

Regjeringen vil også forsterke innsatsen for å kunne tilby unge under 30 år tilrettelegging for å komme i arbeid. Den jobbstrategien for personer med nedsatt funksjonsevne som vi la fram sammen med budsjettet for 2012, er en viktig del av dette.

Fremskrittspartiet har på mange punkter valgt å fremme egne forslag. Jeg har imidlertid vanskelig for å finne noen klar linje i forslagene. Fremskrittspartiet er bekymret for veksten i antall stønadsmottakere og frykter de statsfinansielle utfordringene dette kan gi. Samtidig har Fremskrittspartiet forslag som vil øke både antall personer på uføretrygd og statens utgifter med flere milliarder kroner årlig.

Jeg er glad for at et bredt flertall i Stortinget ikke følger Fremskrittspartiet, men i stedet står bak hovedtrekkene i forslaget om en ny uføretrygd. Pensjonsforlikene i 2005 og 2007 innebar en bred oppslutning om hovedlinjene i ny alderspensjon i folketrygden. Den enigheten det nå er om den nye uføretrygden, betyr forutsigbarhet for dem som er uføre – og dermed trygghet for de framtidige ytelsene også på dette området.

Jeg vil avslutte med å melde meg på den takksigelsen som har vært når det gjelder samarbeidet i komiteen, og som da også har resultert i en god støtte til regjeringens forslag.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Robert Eriksson (FrP) [16:00:19]: Hvis det er mulig, vil jeg tegne meg til to replikker. Men la meg først ta den første replikken.

I innstillingen er regjeringspartiene tydelige på, og det står også i proposisjonen, at de som har fått innvilget uføretrygd i dag, skal i 2015 konverteres over til ny ordning. De vil få økt skatt, men det skal kompenseres med økt bruttoytelse, slik at de beholder tilnærmet samme nettoytelse. Senere i innstillingen påpeker komiteens flertall akkurat det samme.

Er det at man skal ha tilnærmet samme ytelse en erkjennelse av at det vil være en del grupper her som vil få en lavere nettoytelse enn det som er tilfellet i dag?

Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [16:01:17]: For det første er det slik at det forslaget som er lagt fram, og som behandles i dag, i all hovedsak vil gi en noe høyere uførepensjon for de aller fleste. Når man ser på skattebiten av dette, har man sagt at man vil få tilnærmet lik utbetaling. Det betyr at man i de aller fleste tilfeller vil få tilsvarende det man har i dag, men det er i den formuleringen også tatt høyde for, hvis folk har inntekt ved siden av, avkortingsregler, osv., at dette kan slå noe ulikt ut. Men i de aller fleste tilfeller vil den enkelte få mer eller mindre det samme som man har i dag.

Presidenten: Representanten Eriksson vil få ordet til en replikk nr. to, men siden presidenten hadde annonsert neste replikant, blir det senere i replikkordskiftet.

Torbjørn Røe Isaksen (H) [16:02:17]: Takk for god service fra departementet – det har vært veldig bra.

Det er to saker som behandles – hva skal jeg si – litt på samme måte i denne meldingen. Det ene er at man har en midlertidig skjerming for levealdersjustering nå, men man skal komme tilbake til en vurdering. Jeg vil bare påpeke at det er litt rart at man – hvis dette er så fælt som en representant fra Arbeiderpartiet tidligere mente – ikke kan si klart og tydelig nå at dette skal være en permanent ordning. Så er det sagt.

Det andre er at regjeringen sier at man skal komme tilbake til barnetillegget. Det har vært litt uklarhet og litt forskjellige signaler fra de forskjellige regjeringspartiene rundt hva det betyr. Jeg lurte på om statsråden kanskje kunne klargjøre hva det betyr at regjeringen i forbindelse med oppfølgingen av Brochmann-utvalget vil komme tilbake til innretningen på barnetillegget.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [16:03:15]: Jeg oppfattet ikke at representanten fra Arbeiderpartiet snakket om at dette var så fælt. Jeg opplevde at representanten fra Arbeiderpartiet var opptatt av at man nettopp skulle sørge for en tilnærmet lik alderspensjon for arbeidsføre og uføre. Derfor er det viktig å se hvordan de arbeidsføre faktisk tilpasser seg – det gir oss disse årene for å se på dette. Så jeg opplever ikke at det var noen motsetning mellom det som står her, og det som ble sagt av representanten.

Når det gjelder barnetillegget, er vi tydelige på at vi viderefører barnetillegget, men viser også til den evalueringen vi skal gjøre av Brochmann-utvalgets innstilling. Brochmann-utvalget er veldig tydelig på at kontantytelser kan ha effekter som Røe Isaksen er helt klar over, og det gjør at vi nå skal se på hvorvidt man bør ha andre ytelser, f.eks. knyttet til de fattigste barna. Men det som er helt avgjørende for denne regjeringen, er at de barna vi snakker om her, er de barna som trenger velferdsgoder. Spørsmålet er bare hvilken form de velferdsgodene eventuelt skal ha. Men dette skal vi altså komme tilbake til når vi vurderer Brochmann-utvalgets innstilling.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [16:04:29]: Først vil jeg bare rose statsråden for å ha valgt å gå for den løsningen hun har gjort på levealdersjusteringen, for det oppfatter jeg som et av de viktige grepene, at man faktisk ønsker at det skal være på lik linje som for resten av de arbeidsføre, slik at en ved en evaluering i 2018 legger det til grunn som et prinsipp. Det er viktig.

Så vil jeg tilbake igjen til det som representanten Eriksson egentlig la et grunnlag for. Det som er ufordrende med ny uføretrygd, som er høyere, er at det ved andre ytelser som man får på grunnlag av at man er lavtlønnet, må være en endring i nivået der man kommer inn på ytelsene, eller, som statsråden viste til, at man skal komme tilbake til en behandling. Vil det si at regjeringen er opptatt av at uføre som i dag fikk den ytelsen i tillegg, også får en liknende kompensasjon i framtiden, dersom en må revurdere disse typene ytelser som statsråden har vært inne på?

Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [16:05:32]: Dette var en problemstilling vi tok opp allerede den dagen da vi la fram meldingen. Når man har en del ytelser i samfunnet som er behovsprøvd, er de knyttet til et beløp. Hvis det beløpet endres på grunn av – i dette tilfellet – en mer teknisk kompensasjon, er det naturlig å se på hvordan man skal justere dette for at det ikke får andre konsekvenser enn det man har ønsket. Så vi har hele tiden vært tydelige på at f.eks. når det gjelder bostøtteproblematikken, skal vi komme tilbake til det. Vi har tid fram til virkningstidspunktet fra 2015 og vil komme tilbake til det. Tankegangen her er ikke å endre alle disse reglene. Men det kan være regnestykker som nødvendigvis ikke gir de utslagene likevel, så vi må gjøre en ordentlig jobb her. Jeg tror vi er helt enige om hvor vi skal ende, og at dette ikke er en reform som skal endre innholdet i de ytelsene som er behovsprøvd i dag.

Robert Eriksson (FrP) [16:06:37]: Jeg har lyst til å ta opp tråden fra representanten Røe Isaksen i forhold til barnetillegget. I Brochmann-utvalgets innstilling, som statsråden selv pekte på, har problematikken blitt omtalt. I Uførepensjonsutvalget er den også omtalt, der man hadde tre ulike løsninger, to ulike mindretall og et flertall. Så ser jeg også i proposisjonen at departementet problematiserer litt rundt det. Slik jeg oppfatter departementet, sier man at det kan være fornuftig å ha et øvre tak på ytelser som barnetillegg og uføreytelser, og viser til at et tak på rundt 90 pst. kan være noe man kan komme tilbake til og se på.

Ut fra den debatten som har pågått her i dag, og når jeg hører representanten Karin Andersen, er det slik å forstå at det å sette et tak i forhold til samlede ytelser og barnetillegg er uaktuelt for regjeringen, eller er det også noe som man vil se på når man kommer tilbake med saken?

Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [16:07:41]: Først vil jeg si at jeg registrerer at det taket som Fremskrittspartiet legger opp til her, er et veldig brutalt tak, som faktisk vil ramme fattige familier og fattige barn veldig hardt, og som også i sin helhet vil gjøre at man får veldig få arbeidsincentiver. Det er nå så.

Når det gjelder det regjeringen har sagt, har vi drøftet ulike sider i proposisjonen. Vi har konkludert med at vi nå vil se dette helhetlig etter å ha vurdert innstillingen fra Brochmann-utvalget. Det mener jeg er en veldig klok beslutning, for dette er ikke veldig enkle spørsmål. Dette dreier seg om mennesker som er avhengige av en ytelse, og som ikke er av de rikeste i dette samfunnet, for å si det veldig mildt.

Da er spørsmålet: Hvordan lager vi en ytelse som gjør at disse barna får en best mulig hverdag, og som stimulerer til at foreldrene kommer ut i arbeid? Det er det som på sikt absolutt vil gi disse barna en best mulig hverdag, og det er det vi skal vurdere. Vi har sagt tydelig at det vil vi komme tilbake til i forbindelse med at vi skal vurdere Brochmann-utvalgets innstilling.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Anette Trettebergstuen (A) [16:08:47]: Vi vedtar i dag en ny og forbedret uføreordning for framtiden. Reformen er helt i tråd med Arbeiderpartiets overordnede politiske mål og prosjekt. Vi vil gjennom å gi folk flere muligheter få flere med i arbeidslivet, gi flere muligheten til å jobbe, og gjennom å støtte og gi målrettede tiltak hindre at folk støtes ut av arbeidslivet. Det er nettopp dette denne reformen handler om – å gi flere folk bedre muligheter til å jobbe.

Det lønner seg å jobbe. Det lønner seg for den enkelte økonomisk, og det lønner seg for fellesskapet økonomisk, men det har en større verdi enn kun det økonomiske. Arbeidskraften er vår viktigste ressurs. Det er den som har bygget, og det er den som skal bygge, velferden vår i framtiden. Derfor vil vi ha flere med i arbeidslivet. Og nettopp derfor har vår arbeidslinje to spor: Det lønner seg å jobbe, men man skal også få hjelp til å komme seg ut i arbeidslivet dersom man trenger den hjelpen, og man skal få støtte til å kunne bli der. Det er en inkluderende arbeidslinje som tar høyde for at folk er forskjellige, men at alle kan bidra med sitt, og at det er like verdifullt.

Utgangspunktet for diskusjonen her i dag må slås fast. Det høres av og til ut som om flertallet i Norge går på trygd, velger seg trygd eller helst ville ha vært på trygd. Det er feil. Flere går på jobb i Norge enn i noe annet land. Vi har rekordhøy sysselsetting, høyere enn de fleste andre land. Folk flest i Norge går på jobb, og de som ikke kan jobbe her i landet, enten midlertidig eller permanent, slipper å havne i fattigdomsstatistikken. Den er her i Norge av de laveste i Europa. Det er fordi vi har ordnet oss sånn at vi, innbyggerne i Norge, deltar i et solidarisk spleiselag som gir oss velferd fra vugge til grav, og som sikrer dem som ikke kan forsørge seg selv, midlertidig eller permanent.

Trygdeordningene våre er det beste kjennetegnet på velferdsstaten. Det er noe vi skal være stolte av, noe som de fleste andre land misunner oss, og ingen skal skamme seg for å gå på trygd. Den skal sikre at de som ikke kan jobbe, skal ha noe anstendig å leve av, og det sikrer den nye reformen – en anstendig trygd. Det er avgjørende. For de fleste som er uføre, og de fleste som kommer til å bli uføre, kan ikke jobbe ved siden av trygden.

Så har vi en annen gruppe, som hittil ikke er blitt behandlet godt nok av systemet, eller som ikke er blitt fanget godt nok opp av systemet. Det er de som befinner seg mellom dem som deltar fullt ut i arbeidslivet, og dem som er 100 pst. uføre og ikke kan eller skal jobbe: Det er de som er delvis uføre, men som har en helsetilstand som gjør at de i perioder kan jobbe litt. Den gruppen bedrer vi hverdagen for i dag når vi vedtar denne reformen – et helt nytt system.

Det er, slik Fremskrittspartiet gjorde tidligere i dag, helt meningsløst å sammenligne gamle terskler og gamle beregningsmåter med det nye systemet. Det blir som å sammenligne epler og pærer. Det gir ingen mening, det er helt forskjellige systemer. Det nye systemet legger opp til at det alltid vil lønne seg å jobbe. Det gjorde ikke det gamle. Man kan faktisk jobbe så mye man vil, og tjene mer, uten noen grense. For hver krone man tjener, vil man alltid sitte igjen med mer penger. Og det vil være enklere å gli inn og ut av systemet – mindre byråkratisk. Det skal være enkelt å bidra i arbeidslivet, og det er det vi legger til rette for i dag med den nye reformen.

Vi vedtar i dag et nytt system. Vi vedtar ikke en ny virkelighet – hadde det bare vært så enkelt! Vi, flertallet i komiteen – alle unntatt Fremskrittspartiet, som også i denne saken har forlatt oss andre og kjører sitt eget løp, et løp vi ikke kjenner konsekvensene av – er blitt enige om et system som står parat til å håndtere at flere kan jobbe.

Men vi må ikke tro at denne reformen får folk ut i jobb. For å virkeliggjøre reformen, for at den skal kunne tas i bruk, må vi tilrettelegge samfunnet slik at disse folkene får jobbe, ikke bare kan jobbe, at det står et arbeidsliv klart til å ta imot dem. Vi må legge til rette for at de også helsemessig kan bruke innsatsen sin. Derfor kan vi ikke, når vi snakker om mulighetene folk får gjennom den nye reformen, se på reformen isolert. Vi må se på helheten i politikken vår når det gjelder det å skape et mer inkluderende arbeidsliv. Jobbstrategien vår handler nettopp om det. Vi vet at det allerede i dag finnes folk som kan og vil, men som ikke får. Deres problem er at de ikke får jobbe. Da kommer avkortingsreglene i andre rekke – når de ikke engang får noe å avkorte.

Her trengs det tiltak på mange felt, og jeg er veldig glad for at regjeringen er godt i gang med en politikk som vil gjøre det mulig å dra fordeler av denne reformen. Det handler om tidlig og sterk innsats, det handler om barnehage, det handler om utdanningspolitikk, det handler om hvordan man behandles i arbeidslivet, og om hvordan man blir fulgt opp når man er sykmeldt.

Laila Marie Reiertsen (FrP) [16:14:09]: Det skal løna seg å arbeida. Framstegspartiet er uroa for gruppa under 40 år – i alle fall dei svært unge, da det er fleire av dei som blir uføre. Ofte startar faktisk ein uførleik allereie når dei er i vidaregåande skule og har fråfall av ulike årsaker. Dei tiltaka ein set inn her, er svært viktige for å førebyggja uførleik for denne gruppa. Framstegspartiet vil at alle som er under 40 år, skal få prøvd arbeidsevnene sine før dei får innvilga fast uføretrygd.

Personar som heilt klart ikkje kan vera i arbeid, skal sjølvsagt få varig uføretrygd. Vi har mange som er i stand til å bidra i arbeidslivet sjølv om dei har ein nedsett funksjonsevne. Det er desse menneska vi ønskjer skal få høve til å delta aktivt, slik at dei kan få vera økonomisk uavhengige, få bruka ferdigheitene og evnene sine og vera ein del av eit sosialt og inkluderande arbeidsliv.

Viss nokon spør unge menneske om dei vil vera passive mottakarar av uføretrygd, så er svaret nei. Eg har sjølv fått førespurnader frå uføre under 40 år, som er fortvila fordi dei ikkje har fått den same moglegheita som alle oss andre til å vera i jobb. Vi kan prøva å setja oss inn i denne situasjonen sjølve – å få svar frå Nav om at det er like greitt at ein søkjer om varig uføretrygd, for det er det enklaste. Dette er faktisk ein del av kvardagen. Det gjer noko med sjølvkjensla vår. Det sit ei gruppe der ute med kompetanse og ressursar som vi treng, og for å få dei med må dei følgjast opp meir individuelt og tettare enn mange andre.

Det må vera fokus på friskleik, og det skal løna seg å arbeida. Framstegspartiet ønskjer ei gradering av uføretrygd. Eg vil rosa representanten Trine Skei Grande for at ho tok opp dette med å vera ufør i kanskje berre 20 pst., som er veldig viktig for veldig mange. Det er akkurat det vesle som skal til for at dei fortset i arbeidslivet i fleire år. Mange er i ein situasjon der dei faktisk må læra seg å leva med sjukdommen sin, og då er den 20-prosenten nok til at ein fortset. Det må vi ta vare på.

Ei anna historie er om ei eg kjenner. Ho blei ferdig utdanna og begynte i arbeidslivet som 26-åring. Ho blei sjukmeld, og dei klarte ikkje å finna ut kva som feilte henne. Tida gjekk, og ho blei langtidssjukmeld. Dei fann til slutt ut at det berre var å søkja om uføretrygd, for det var ikkje så mykje anna å gjera. Det var tungt for henne. Ho ønskte seg ei yrkeskarriere vidare, noko ho ikkje fekk. Så klarte heldigvis ein spesialist å knekkja koden etter nokre år, og ho fekk den rette behandlinga – medisinsk og kirurgisk. Så var det å tenkja vidare: Kva gjer eg no? Eg er såpass bra at lysta til å begynna å jobba igjen er faktisk der. Ho hadde valet om å vera uføretrygda vidare i 50 pst. og i arbeid 50 pst. Men ho syntest det var tøft å starta opp så mykje. Ho kunne kanskje ha tenkt seg ei gradering, slik vi har kome med forslag om – 20 pst. i starten og vidare til 40 pst. og kanskje nå målet til slutt, som ho aller mest ønskte seg: å koma i full jobb igjen.

Det er òg sånne ting vi må få inn i denne debatten. Det er svært viktig at vi kan tenkja litt reversibelt, at dei som er uføretrygda, faktisk kan, og at ting skjer. Vi har ei medisinsk og teknologisk utvikling som heile tida skjer i samfunnet vårt. Den må vi òg ta med oss.

Derfor er vi opptekne av å finna løysingar. Vi må sjå på moglegheiter og ikkje låsa oss fast i gamle mønster og berre fokusera på problema. Vi lever i eitt og same land. Vi lever med dei same utfordringane, og vi lever med dei same menneska. Vi lever faktisk med dei same fordelane alle saman. Vi må berre leggja litt meir til rette for enkelte av oss. Det er på tide å dra lasset i same retning, og så må vi ha fokuset retta mot dei som treng hjelpa, og gi alle ei moglegheit til å vera deltakarar i arbeidslivet, uansett grad av uførleik.

Kari Henriksen (A) [16:18:17]: I dag behandler vi en stor reform som berører mange. Vi lever i et usikkert Europa. Ingen andre land kan som oss planlegge for økte velferdsutgifter. I Europa gjelder andre toner: kutt i velferdsytelser, kutt i utdanningsstøtte, kutt i pensjoner. Flere familier må gå fra hus og hjem fordi de ikke har inntekt og fordi de ikke har jobb. Vi må forstå at dette ikke skyldes at vi bor i Norge, eller at vi lever her nord i verden. Nei, det at vi i dag kan legge fram en velferdsreform samtidig med et stramt budsjett, skyldes politisk styring og framtidsrettede politiske vedtak. Det skyldes også at vi har en stor og mangfoldig arbeidsstyrke av kvinner. De har bidratt til mer vekst i økonomien enn oljen. Eller sagt på en annen måte: Kvinner har fått del i velferdsytelsene som er knyttet til det å jobbe, også uføretrygd.

Framtida krever flere i arbeid. Flere må delta i verdiskapingen. Skal vi fortsette å fordele rettferdig og forutsigbart etter solidariske prinsipper, må arbeiderpartislagordet «Arbeid til alle!» oppfylles. Bare da vil vi lykkes i å kunne ha velferdsordninger som gjør det mulig å la uføre være uføre. Bare da vil fellesskapet kunne slutte opp om solidaritetshandlingen: å omfordele inntekter på en god og rettferdig måte.

De som ikke kan arbeide i perioder eller for resten av livet, skal være trygge på at fellesskapet har bestemt at dette er rett, og at dette er rettferdig. I Norge skal det være lov å være ufør. Denne solidaritetskontrakten har vi gitt hverandre gjennom bestemmelsene i folketrygdloven og nå gjennom uførereformen. Dette skal vi være stolte av. Samtidig gir denne sømløse reformen muligheter til at arbeid kan kombineres med helsebegrensinger som den enkelte har, også når helsetilstanden varierer, og at det alltid vil lønne seg å jobbe. Reformen er også en del av et større helhetsbilde: en trygg skatte- og finanspolitikk, økt inkludering i arbeidslivet, pensjonsreformen og jobbstrategien.

Arbeiderpartiet er opptatt av et mer anstendig arbeidsliv og av at flere kvinner skal kunne jobbe mer. Alt dette spiller en rolle i det store bildet. Regjeringen vil fortsette arbeidet med å forbedre og fornye tiltak i denne retningen. Det er bra.

Arbeiderpartiet mener at alle skal ha like muligheter. I dette perspektivet er god arbeidsavklaring viktig. God arbeidsavklaring er ikke bare et medisinsk spørsmål. En slik bred vurdering skal ikke bare fokusere på de begrensninger sykdom og skade gir, men også på de muligheter og ressurser som faktisk finnes. Legenes rolle er likevel viktig i dette samarbeidet. I en debatt på NRK forleden var statsråden og lederen av Allmennlegeforeningen enige om et felles ansvar for å få flere i arbeid. Det er bra.

Nedsatt arbeidsevne fører til utfordringer også for dem som står rundt, ektefelle, samboer, foreldre og barn. Stortinget vedtok bestemmelser om helhetlige og sammenhengende tjenester for utsatte barn og unge og deres familier i lov om sosiale tjenester i Nav i 2009. Når funksjonsnivået til mor eller far synker, berører dette barna. Nå ligger det forebyggende verktøyet der, til beste for disse.

Jeg er glad for at Kristelig Folkeparti er nesten helt enige med oss. Vi har samme solidariske tenking i bunn og respekt for at det skal være lov med hevet hode å være mottaker av fellesskapets velferdsordninger. Det er litt vanskeligere å finne slike likhetstrekk i merknadene fra Høyre og enda vanskeligere i merknadene fra Fremskrittspartiet. Høyre åpner for full gjennomgang av alle sidene ved uførereformen i 2018. Jeg har dem mistenkt for å ville snevre inn mer. Høyresidens skattepolitikk har ingen solidarisk profil. Årlig kan en med inntekt under 200 000 få lov til å reise 20 turer mer med trikken i året, mens de med inntekter over 3 mill. kr kan reise ni turer hver eneste dag hele året! Det er usolidarisk politikk, eller omvendt solidaritet.

Fremskrittspartiet vil ha færre på uføretrygd og langt flere av uføre under 40 år over på arbeidsavklaringspenger med høyt krav til aktivitet. Dette løser Fremskrittspartiet ved å kutte flere titalls millioner kroner både i arbeidsavklaringspenger og for uførhet – altså mindre til å aktivisere og følge opp uføre. Det er intet mindre enn utrolig.

Truls Wickholm (A) [16:23:26]: Det skal lønne seg å arbeide. Det er viktig og grunnleggende at en ny uføretrygd har dette som forutsetning. Oppfølging av den enkelte er viktig, men samtidig er det også nødvendig å gi økonomisk motivasjon for å delta i arbeidslivet.

Det er mye vi kan gjøre for å få folk tilbake. Vi bruker mye ressurser og penger på ulike opplegg for å få folk raskere tilbake i arbeid. Disse tiltakene har stort sett bestått i å behandle sykdom.

Professor Dag Bruusgaard ved Institutt for helse og samfunn ved Universitetet i Oslo har funnet at det er en sterkere sammenheng mellom utdanning og uføretrygd enn det man har visst tidligere. Derfor viser det seg, ifølge Bruusgaard, at kompetanse er vel så viktig som behandling av sykdom. Han anbefaler å vektlegge kompetanse i større grad som en del av det å få folk tilbake i jobb.

Kompetanse og utdanning er ikke bare viktig for å få folk tilbake i jobb, det er også en forutsetning for å komme inn på arbeidsmarkedet. Nesten alle unge som mottar uføretrygd, har falt fra videregående opplæring. Blant dem som gikk ut av grunnskolen i 1994, er det 4,5 pst. av frafallselevene som fikk sosialhjelp i en tilfeldig valgt måned i 2007. Dette er 9,5 ganger større enn for dem som fullførte videregående opplæring. Langtidssykefraværet er 2–3 prosentpoeng høyere blant unge voksne som ikke fullfører videregående.

Dette viser hvor viktig arbeidet med å få flere gjennom videregående er for den enkelte og for samfunnet som helhet. Forskere har anslått at hvis andelen av et kull som gjennomfører videregående opplæring, øker fra 70–80 pst., kan den samfunnsmessige gevinsten være på rundt 5 mrd. kr–6 mrd. kr årlig.

I 2025 vil det ifølge SSB være rom på arbeidsmarkedet for kun 3 pst. med ungdomsskole som høyeste utdanning. For den enkelte betyr økte kunnskapskrav at fullført videregående opplæring blir en nøkkel til stabil tilhørighet til arbeidsmarkedet og til videre studier. Vi vet at personer som ikke gjennomfører videregående opplæring, har dårligere forutsetninger for videreutdanning og en videre arbeidslivskarriere.

Blant unge mellom 20 og 24 år som ikke fullfører videregående opplæring, står 19 pst. utenfor både arbeid og utdanning mot 5 pst. i samme aldersgruppe som har gjennomført.

Vi vet at faglige ferdigheter fra grunnskolen har stor betydning for om ungdommene gjennomfører videregående opplæring eller ikke. Både nasjonale og internasjonale undersøkelser viser at mange av dem som begynner i videregående opplæring, har svake grunnleggende ferdigheter.

For å hindre at flere i framtiden må over på uføretrygd, er hele regjeringens satsing på utdanning viktig. Årene fra barnehage til videregående er særlig viktig.

«Jeg lærte norsk i barnehagen, da var det ikke noe problem å begynne på skolen»,

sa 11 år gamle Adil, elev på Hallagerbakken skole i Oslo, i en sak i Dagsavisen i fjor.

Vi vet fra forskning i USA at førskoletilbud rettet mot vanskeligstilte barn, førte til at barna presterte bedre i skolen på både kort og lang sikt, og i tillegg at flere av dem fullførte videregående og tok universitetsutdannelse. Vi har også sett i to studier, som har hatt mulighet til å følge førskolebarnas arbeidsdeltakelse i voksen alder, at førskoletiltakene hadde stor positiv betydning for hvordan barna lyktes i arbeidslivet.

Jeg synes det er alvorlig når Høyre foreslår økte barnehagepriser i sitt alternative budsjett. Det vil kunne føre til lavere deltakelse i barnehager blant dem som trenger det mest, og er en type politikk som virker litt harmløs her og nå, men som vil kunne få store konsekvenser på sikt.

Regjeringen har en mye mer offensiv og moderne politikk. Ny GIV – Gjennomføring i videregående opplæring – er en nasjonal dugnad for å øke gjennomføringen i videregående opplæring.

I tillegg til en historisk satsing på barnehage og gratis kjernetid i enkelte områder, satser vi videre på en tidlig innsats gjennom en forsterket opplæring i grunnleggende ferdigheter på 1.–4. trinn i skolen. Økt timetall i fagene norsk, matematikk og engelsk og gratis leksehjelp for alle elever på 1.–4.trinn, er noe av det. Andre momenter i satsingen er gode systemer for overføring av relevant informasjon om eleven mellom grunnskolen og videregående, noe OECD har påpekt er viktig, tettere oppfølging av den enkelte elev og lærling, bedre rådgivningstjeneste, mer og praksisnær fag- og yrkesutdanning, økt tilskudd til lærebedrifter og en tett dialog med partene i arbeidslivet for å få på plass flere læreplasser.

Vi vet at særlig det at det ikke er nok læreplasser, er et problem for at ungdom skal greie å gjennomføre. Arbeiderpartiet og alle partier her, unntatt Fremskrittspartiet, mener også at det er viktig at vi bruker den makten vi har som innkjøpere i departement, kommuner og fylkeskommuner, og at andre store innkjøpere i Norge også bruker den makten for å sikre at det er godkjente lærebedrifter med lærlinger som får anbud og oppdrag.

Det som skjer i denne saken fra regjeringens side, er både riktig og viktig, men skal vi klare å løse utfordringene rundt uføre, er nøkkelen mer utdanning til flere.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Steinar Gullvåg (A) [16:28:46]: To hensyn har vært avgjørende for regjeringspartiene ved behandlingen av uførereformen, nemlig å sikre økonomisk trygghet for dem som ikke lenger er i stand til å arbeide og sikre muligheten til å pendle mellom trygd og arbeid alt etter den enkeltes muligheter og evner.

Sammen med pensjonsreformen er uførereformen viktige byggesteiner i det byggverk som vi i sum kaller velferdsstaten. Vi vedtar i dag en uføretrygd som står seg i lang tid framover, og som har økonomisk og politisk bærekraft.

Jeg er svært glad for at også denne reformen har bred tilslutning i Stortinget, selv om Høyre på et par viktige punkter distanserer seg fra det forliket alle andre partier, med unntak av Fremskrittspartiet, har samlet seg om.

Gjennom sin motstand mot pensjons- og uførereformen har Fremskrittspartiet ettertrykkelig plassert seg på sidelinjen i norsk politikk, og jeg er forundret over at Høyre og Kristelig Folkeparti i det hele tatt vurderer et framtidig samarbeid med et parti som til de grader demonstrerer sitt manglende samfunnsansvar.

Fremskrittspartiets mange forslag har nemlig noen prislapper, og jeg skal ta for meg noen av dem.

Ingen levealdersjustering for uførepensjonister vil i 2050 øke folketrygdutgiftene med 20 mrd. 2011-kroner, og det kommer i tillegg til forskjellen mellom pensjonsreformen og en forlengelse av gårsdagens pensjonssystem, som Fremskrittspartiet går inn for, som alene betyr en økt utgift på 50 mrd. kr. Hvis vi fjerner differensieringen mellom ytelsen til enslige og gifte samboende, koster det 700 mill. kr årlig. Økte ytelser til unge uføre, slik Fremskrittspartiet foreslår, koster 2 mrd. kr årlig. Økt opptjeningsgrunnlag beløper seg til 750 mill. kr årlig, og et gunstigere beregningsgrunnlag er anslått til 1,25 mrd. kr årlig. I tillegg kommer flere kostnadsdrivende forslag som ikke umiddelbart lar seg beregne. Altså først en regning på 70 mrd. kr til framtidige generasjoner, så en ekstra kostnad på 4,5–5 mrd. kr årlig løpende fra 2015.

Fremskrittpartiet har aldri brydd seg med sammenheng og sammenhenger, slik partiet sprer om seg med nye milliarder til alle gode formål. Vi er jo verdens rikeste land, må vite, og vi har penger i Pensjonsfondet. Slik kan Fremskrittspartiet bare opptre så lenge de ikke tvinges til å ta ansvar. Derfor trenger vi en forsikring her i dag fra Fremskrittspartiets potensielle samarbeidspartnere, nemlig forsikringen om at Fremskrittspartiet aldri noensinne vil få innflytelse på norsk pensjonspolitikk.

Sylvi Graham (H) [16:31:56]: For å ta det siste først: Høyre fører ikke regjeringsforhandlinger i åpent storting.

For øvrig: Det norske velferdssamfunnet slik det er bygget opp gjennom generasjoner, hviler på to sentrale påler. For det første at flest mulig deltar i arbeidslivet, og for det andre at vi går sammen om å sikre en grunnleggende trygghet for dem som ikke er i stand til å arbeide. For Høyre er utgangspunktet at hver enkelt har et personlig ansvar for seg selv, sitt eget liv og for menneskene rundt seg, og samtidig at et raust og menneskelig samfunn sikrer alle mulighetene til et anstendig liv, uavhengig av bakgrunn, inntekt og arbeidsevne. For Høyre er den logiske sammenhengen i velferdspolitikken at det må lønne seg å jobbe, samtidig som vi sikrer gode og anstendige støtteordninger for dem som er for syke til å delta i arbeidslivet.

Fra 1995 og til i dag har det vært en økning både av antallet og andelen uføre. Ser vi på tallene fra 1980 og til i dag, blir økningen enda mer markant. Særlig er det den sterke økningen av unge uføre som er bekymringsfull. Dette er en utfordring av flere grunner. Det innebærer at Norge ikke bruker en viktig arbeidskraftressurs, og det koster svært mye penger. Men først og fremst er det en tragedie for de enkeltmenneskene det gjelder, og som statsråden nettopp sa: Det bør bli færre.

Vi vet at arbeid og livskvalitet henger nært sammen. Vi vet også at arbeid bidrar til fellesskap og aktiv deltakelse. Det blir for enkelt å si som enkelte gjør, at alle som er uføretrygdet, hører hjemme i ordningen – punktum finale. Dette gjelder særlig en del av dem som er unge uføre. Vi hører ofte historier om unge som blir tilbudt uføretrygd fra Nav, når det de egentlig ønsker, er hjelp til å komme seg ut i jobb. Vi ser f.eks. at andelen epileptikere som kommer ut i jobb, har sunket de siste årene. Det virker ikke sannsynlig at det skulle være rene medisinske årsaker til at denne andelen har økt de senere årene. Mange epileptikere kan i utgangspunktet fungere godt så lenge de får noe tilrettelegging på en arbeidsplass. Men ifølge deres egen organisasjon opplever unge epileptikere altfor ofte å ende med uføretrygd. Man kan fristes til å spørre om det for Nav kanskje er det enkeleste å få noen over på en permanent ordning, slik at man slipper den ofte kompliserte jobben det er å få noen med spesielle behov ut i ordinært arbeid. Verken for samfunnet eller for den enkelte er dette en holdbar løsning. Det er derfor skuffende å se at i en på mange måter god og solid reform av uføreordningen gjøres det ikke nok for å stagge veksten i unge uføre. Det er en fallitterklæring dersom vi lar denne veksten fortsette. Jeg håper derfor at arbeidsministeren snarest vil sette i gang et målrettet og kunnskapsbasert arbeid for å hjelpe flere fra denne gruppen over i arbeid – som saksordføreren sa: følge opp uførereformen med forsterket arbeidslinje.

Tove Linnea Brandvik (A) [16:35:16]: Det har vært en spennende dag i salen i dag. Det er godt å få denne debatten inn i salen og ikke bare sitte og jobbe med tallene ute i korridorene og i debattene, men faktisk begynne å gjøre vedtakene og skape denne reformen.

Men det er et par ting som jeg ønsker å kommentere. Jeg hadde en replikk rettet til Fremskrittspartiet om deres opplegg tidligere i dag, som jeg vel føler at jeg fikk et litt vagt svar på. Jeg har gjort noen regnestykker mens jeg satt her og lyttet, og for å ta to ulike case:

Hvis man skulle være enslig ufør med barn og tar alle begrensningene, bl.a. at man kan ha maks ytelse inntil 80 pst. av tidligere inntekt for barnetilleggene, man kan ikke ha høyere inntekt enn 100 pst. før inntekten skal avkortes, kommer man fram til en løsning hvor man sitter igjen med bare 0,7 G som man kan bruke av sitt fribeløp, istedenfor de andre som kan bruke 0,75 G, ut fra Fremskrittspartiets forslag. Man får altså da bare tjene 55 000 kr før man begynner å få avkorting fullt ut, mens andre får lov til å tjene 0,75 G, ifølge Fremskrittspartiet. Hvis man i samme tilfellet er ung ufør og får barn, har man satset på at man skal ha et barnetillegg som er på 0,4 G. Men siden man setter rammene slik at man bare kan ha dette tillegget inntil 80 pst. av tidligere inntekt, vil de som har vært ung ufør og får barn, bare kunne få 0,3 G i barnetillegg før de får en full avkorting. Så det handler om: Hvem treffer man? Jeg tenker at dette handler om å prøve å bygge grenser inn i et system som man ikke selv har utformet, men prøver å rette opp i dette.

Så har jeg en kommentar til Laila Marie Reiertsens bekymring for at de som er på vei tilbake igjen til arbeidslivet etter å ha vært 100 pst. ufør, ikke skulle kunne gjøre det. Både i dagens ordning og i den nye ordningen kan en gradvis bevege seg tilbake igjen til full jobb. Det betyr at en kan ha en redusert avkorting, helt ned til 20 pst., før uføretrygden faller helt bort.

Så er det en ting som jeg stiller meg litt tvilende til når det gjelder forslagene som ligger på bordet i dag. Spør man virkelig om avkortingen i gammel ordning i forhold til dem med høy inntekt? Jeg vil anta at dette gjelder for den nye ordningen. I så fall kan jeg orientere om at i den nye ordningen vil avkortingen for dem med tidligere høy inntekt være lavere enn 66 pst. hvis man tidligere hadde en inntekt over 6 G. Det betyr at de har en mildere avkorting enn hovedtyngden i uføretrygden. Hvis det gjelder den gamle ordningen, kan man lese proposisjonens side 121. Der kan man se at med den gamle ordningen fikk man full avkorting hvis man hadde en inntekt over 1 G og uføregraden var 100 pst.

Karin Andersen (SV) [16:38:40]: Først til representanten Sylvi Graham, som igjen gjentar at det har blitt så veldig mange flere på uføretrygd siden 1980. Jeg sitter med tallene her som viser at andelen både kvinner og menn – og særlig kvinner – som har vært i arbeid fra 1980 og fram til i dag, har økt voldsomt. Det er den generasjonen som representanten Graham og jeg tilhører, som har kommet inn i arbeidslivet og opparbeidet seg rettigheter. Derfor er det slik at når man også blir ufør, har man noen rettigheter som utløser trygd. Jeg skulle ønske at representanten Graham kunne si noe positivt om det, for det er nemlig veldig viktig for mange kvinner, som har større helseproblemer knyttet til arbeidslivet enn det menn har. Slik er det, dessverre.

Så til dette med om det å gå på trygd går i arv. Nei, det gjør ikke det. Det er de bakenforliggende sosiale problemene som går i arv. Derfor er SV så opptatt av at vi må ha gode barnetillegg for de familiene som har det vanskeligst, fordi barna skal ha en barndom som gjør at de kan delta på lik linje med andre barn i samfunnet.

Så tror jeg vi alle sammen er enige om at hovedproblemet her er at de som kan og vil jobbe, ikke kommer i jobb. Hva gjør vi med det? Representanten Wickholm var oppe og viste til noen undersøkelser som viser hvor viktig det er å få utdanning. Jeg kan vise til en undersøkelse fra SSB, NOVA og NTNU som ble presentert i februar 2009, som viser at det er en klar sammenheng mellom utdanningsnivå og sysselsetting for befolkningen generelt. Jo høyere utdanning, jo større sannsynlighet for arbeid. Enda sterkere er effekten av utdanning for dem som har en funksjonsnedsettelse og sykdom. Der er forskjellene store – nesten 40 poeng mellom grunnskole og høyere utdanning. Det viser seg at det er helt andre ting enn det som det er blitt snakket om her i dag, som skal til.

I tillegg: Hva slags arbeidsliv er det vi ønsker å skape som de med dårlig helse skal inn i? SV og regjeringen er opptatt av å skjerme arbeidsmiljøloven, av å få på plass sterke tiltak mot sosial dumping og sikre seriøsitet i hele arbeidslivet, fordi de med dårligst helse skal ut i dette arbeidslivet. Da kan det ikke være slik at de risikerer å bli utnyttet på det grøvste og kanskje få enda større helseproblemer.

Jeg er bekymret for dette, for det er lite som tyder på at arbeidslivet i seg sjøl gir bedre plass. Jeg hører mange arbeidsgivere som klager over at det er for mange på uføretrygd, men jeg ser dessverre for få av dem som sier at hos oss er det en arbeidsplass til alle.

Presidenten: Neste taler er representanten Torbjørn Røe Eriksen – Isaksen. Presidenten så at Røe Isaksen og Eriksson er etter hverandre her. Neste taler etter Røe Isaksen er Robert Eriksson. Røe Isaksen – vær så god!

Torbjørn Røe Isaksen (H) [16:41:59]: Takk, president! Jeg burde kanskje begynne å kalle meg Giæver Eriksen, så man kan få innpass i nye miljøer.

Først vil jeg takke for en god debatt. Jeg tror det er verdt å huske på at dette er en reform som berører og engasjerer veldig mange mennesker, selv om det bare er komiteen som er til stede her i dag. Jeg har lyst til bare å knytte noen få kommentarer til den – jeg skal forsøke ikke å si det på en måte som gjør at debatten blusser opp igjen.

Det er noe vanskelig når en bruker ordet «velge», for det er helt åpenbart – og jeg er enig med representanten Karin Andersen og alle andre som har sagt det – at det ikke er noen som sitter og tenker hvordan de kan utnytte systemet vårt på en best mulig måte. Allikevel er det slik at det må vi huske på på individnivå.

Samtidig er det slik at på makronivå vet vi at størrelsen på ytelsene har noe å si også for hvor mange som kommer inn i en ytelse. Da er det et perspektiv som jeg synes er veldig viktig. Poenget mitt er ikke at denne alenemoren som drar på jobb hver dag, som betaler penger på bussen eller for å ha bil, som bruker penger til arbeidsklær og matpakke – alle disse tingene – plutselig finner ut at hun velger å ta uføretrygd isteden. Men hennes skattepenger går også inn i systemet, og det systemet må være rimelig også for henne. Da synes jeg det i utgangspunktet er noe urimelig at hvis du har en arbeidsinntekt på f.eks. 330 000, 340 000 eller 350 000 kr, som Brochmann-utvalget har vist til, vet du at hvis du ikke jobber, og har akkurat samme livssituasjon, vil du kunne få like mye eller mer enn det du har hvis du går på jobb hver eneste dag. Det er en urimelighet uavhengig av den enkeltes sinnelag.

Så er jeg enig i at dette er kompliserte problemstillinger, for det er slik at yrkesdeltakelsen i Norge er høy, men det har ført til at samtidig som vi har fått flere inn i arbeidslivet, har flere gått ut av arbeidslivet. Jeg tror vi må være så ærlige å si at uføreordningen også er en ordning for å motvirke fattigdom, men den skyldes ikke bare forverret helse i befolkningen, snarere tvert imot; vi blir friskere. Men det skyldes f.eks. arbeidsmarkedet, manglende tilgang på arbeidsplasser, men også sosial struktur en del steder. Det er jo grunnen til at det etter hvert finnes relativt godt forskningsmessig belegg for å si at – «smitte» er et veldig dårlig ord å bruke – det er en sosial effekt av at mange i et lokalmiljø mottar uføretrygd.

Jeg skal avslutte der. Jeg er enig med Karin Andersen i at det avgjørende er at det er noen grunnleggende årsaker til fattigdom eller nyfattigdom som går i arv. Det gjør også at det er en statistisk sammenheng mellom det at en har foreldre som er uføre, og det at en selv blir ufør. Men det er ingen automatikk. Jeg har selv en mor som er ufør. Det betyr ikke at det automatisk er slik at jeg blir ufør. Men det er slik at noen grunnleggende sosiale forskjeller i samfunnet vårt reproduseres.

Robert Eriksson (FrP) [16:45:11]: Jeg har lyst til kort å si noe om en del av de angrepene som har kommet. Jeg må si at jeg blir litt forvirret – enkelte i denne salen kan vel si at det er ikke noe nytt, det har de visst lenge – når man hører en retorikk der det på den ene siden blir fremført at Fremskrittspartiets forslag vil føre til at det blir færre uføretrygdede, at vi vil sende uføretrygdede ut i en evigvarende runddans, og på den andre siden hører vi statsråden fra denne talerstolen si at vårt forslag vil føre til at det blir flere uføretrygdede. Man hadde vel kunnet forvente at man internt i de partiene som sitter i regjering, ble enige om hva effekten av våre forslag er.

Så registrerer jeg at representanten Pollestad sier at grunnen til at man ikke ønsker å øke inntekten for de unge uføre, de aller svakeste som går på uføretrygd, er at man har måttet foreta en økonomisk prioritering. Det vil rett og slett si – igjen i motstrid til det Karin Andersen sier – at vi nå har fått en veldig god ordning, og at det viktigste for SV har vært å sikre et høyt inntektsnivå for dem som faller utenfor. Så jeg finner en rekke slike ting som ikke helt henger sammen, men la nå det ligge.

Så til regnestykket til Tove Brandvik: Det blir veldig feil å lage den typen regnestykker der man blander trygdeinntekt og arbeidsinntekt. De to tingene bør holdes fra hverandre, da blir regnestykkene mye riktigere, og da blir de også bedre å forstå. Så sett opp regnestykket på nytt med de adskillelsene, så kan vi se på det sammen.

Men så er det en del ting som jeg synes det er viktig å få sagt fra denne talerstolen. Det gjelder noe som også representanten Røe Isaksen har vært inne på, bostøtteordningen. Der har både Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet og Høyre et forslag som vi står sammen om, og det er:

«Stortinget ber regjeringen legge frem en helhetlig gjennomgang av bostøtteordningen i god tid før ikrafttredelse av ny uføretrygd.»

Jeg håper at regjeringen, statsråden og regjeringspartiene merker seg det og setter i gang det arbeidet, slik at vi er sikre på å få frem den problematikken i god tid før ny uføretrygd begynner å virke.

Så var også Torbjørn Røe Isaksen inne på det som kanskje er den store utfordringen, som vi kanskje må ha mange debatter om fremover, og det er at vi har gradering både når det gjelder sykelønn og uføretrygd. Det synes jeg er positivt, men det krever også at vi må ha et annet arbeidsliv der det er plass til de nye arbeidstakerne som ikke har full arbeidsevne. Det betyr flere deltidsstillinger, det betyr et mer fleksibelt arbeidsliv, og hvordan vi skal lykkes med det, er en egen debatt. Men det er en alvorlig debatt som vi må ta i denne salen, om hvordan vi skal klare å skape arbeidsplasser, slik at disse folkene får utnyttet sin arbeidsevne fullt og helt. Det kommer vi vel tilbake til, og jeg ser frem til den debatten.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Karin Andersen (SV) [16:48:19]: Det er en realitet at i denne innstillingen fremmer Fremskrittspartiet forslag om at de som er under 40 år, ikke skal ha mulighet til å få uføretrygd, hvis de ikke nærmest er født uføre. Så sier representanten Eriksson i et innlegg at da skal de selvfølgelig ha en annen ytelse. Jeg har bladd igjennom innstillingen tre ganger for å se om det er noe jeg har oversett, men den inntektssikringen som Fremskrittspartiet sier at disse unge uføre skal ha, finnes ikke i denne innstillingen.

Så dette er en runddans mellom arbeidsavklaringspenger og sosialhjelp, kanskje fra du er 20 til du er 40 år, for folk med uavklarte helseproblemer, dårlig råd og ikke mulighet til å etablere seg. Nei, det er en svært dårlig ordning å gjennomføre det som Fremskrittspartiet foreslår i dag, og jeg er veldig glad for at Fremskrittspartiet ikke har hatt innflytelse på uføretrygdens utforming.

Presidenten: Representanten Robert Eriksson har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Robert Eriksson (FrP) [16:49:31]: Jeg registrerer at SV gjentar de samme usannhetene gang etter gang. Jeg synes det kunne ha vært prisverdig om man iallfall hadde lyttet til det vi har sagt, og forholdt seg til det som vi sier fra denne talerstolen, og tar det inn over seg. Vi mener faktisk det vi sier fra denne talerstolen.

Ja, vi mener det er feil at folk som har arbeidsevne, skal varig uføretrygdes. Vi mener det er mye viktigere, spesielt for unge, at det legges opp et tett løp for å få flere av dem inn i arbeidslivet. Det er ikke snakk om at de skal gå i en runddans i 20 år, men de skal ha et mye tettere oppfølgingsprogram. Det står beskrevet, og vi har også et forslag sammen med Høyre om at vi ønsker å se på et slikt program. Da er det helt opplagt at det vil være en ytelse i forhold til det programmet som gjør at de ikke vil stå uten inntekt. Det har vi sagt, og det står også i vår resolusjon som er vedtatt på landsmøtet. Vi har sagt det og gjentatt det gang på gang fra denne talerstolen, men allikevel velger da SV å fremføre usannheter.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.