Svein Flåtten (H) [13:50:30]: Jeg tenkte da å gå over fra egg til kylling. Det er for så vidt en naturlig utvikling. Spørsmålet er:

«Landbruksnæringen etterspør hele tiden tiltak for forbedret lønnsomhet. En økning av konsesjonsgrensen for kyllingproduksjon fra 125 000 til 135 000 ville gitt produsentene en forbedret og mer effektiv utnyttelse av investeringer og sterkt forbedret lønnsomhet. Samtidig vet en det er sterk etterspørsel etter og nærmest mangel på kylling enkelte steder i markedet.

Hvorfor vurderer ikke statsråden i en slik situasjon en økning av konsesjonsgrensen?»

Statsråd Lars Peder Brekk [13:51:07]: Uten at det forandrer spørsmålet, så er grensen 120 000 som utgangspunkt for denne diskusjonen. La det være sagt.

Formålet med reguleringen av norsk svine- og fjørfeproduksjon gjennom husdyrkonsesjon er å hindre at denne produksjonen blir konsentrert på store industrialiserte enheter. En slik utvikling vil ikke være i samsvar med den familiebruksstruktur vi har som mål for landbruket i Norge. Husdyrkonsesjonsreguleringen bidrar til at produksjonen spres på flere driftsenheter, og er ikke et virkemiddel i balanseringen av det norske markedet for svine- og fjørfeprodukter. Jeg vil i den sammenheng vise til at alle jordbruksforetak som ønsker det, kan starte opp produksjon med svin og fjørfe opp til grensen for konsesjonsfri drift, som – som nevnt – for kylling er 120 000 fugl per år. Eventuelle situasjoner med underskudd av svin eller fjørfe bør derfor i samsvar med formålet for husdyrkonsesjon føre til en spredning av produksjonen til nye jordbruksforetak og ikke lede til en ytterligere utbygging på de bruk som allerede er kommet opp i konsesjonstaket. Underskudd av norsk vare kan eventuelt også dekkes ved at jordbruksforetak som i dag ikke nytter sin konsesjonsgrense fullt ut, utvider driften sin. Når det gjelder effektivisering, vil jeg for øvrig understreke at hver enkelt svine- og fjørfeprodusent innenfor rammen av sin konsesjonsrettighet, fritt kan rasjonalisere sin drift.

Jeg vil også understreke at dersom vi skulle vurdere å endre grensene for konsesjonsfri drift, så måtte vi gjennomføre en langt mer grundig og omfattende vurdering enn bare å basere oss på løpende endringer i produksjon og forbruk av svine- og fjørfeprodukter. Det som da måtte være et hovedelement, var en vurdering av framtidig struktur innenfor kraftfôrbasert husdyrhold i norsk jordbruk.

Ut fra de momentene jeg her har nevnt, finner jeg ikke grunnlag for å endre grensen for konsesjonsfri drift av kylling.

Svein Flåtten (H) [13:52:56]: Jeg takker for svaret.

Jeg er selvsagt klar over at man fritt kan effektivisere så mye man vil på de forskjellige brukene, men det som er poenget, slik jeg forstår dem som driver stort med kylling, er lønnsomheten i relativt store enheter. Den må, som i all annen industriell produksjon, opp under et visst tak for at man skal få lønnsomhet.

Kan jeg da forstå statsråden dit hen at han egentlig ofrer lønnsomheten i betydelig store virksomheter til fordel for å kunne sette i gang dette i familieeide produksjonsbedrifter, som kanskje heller ikke vil nå den lønnsomheten vi alltid er ute etter i landbruket?

Statsråd Lars Peder Brekk [13:53:50]: Det er riktignok slik at man kan oppnå høyere lønnsomhet med høyere omfang i driften, som representanten Flåtten understrekte. Det som har vært utgangspunktet for grensen for konsesjonsfri drift, har vært at vi ønsker å spre aktiviteten over stort sett hele landet. Kyllingproduksjonen er imidlertid relativt samlet i tre områder: Østlandet, Trøndelag og sørlige deler av Vestlandet – ett på Jæren. Kyllingproduksjon er også i stor grad regulert gjennom avtaler mellom leverandør og markedsregulator, eller videreforedler. Jeg oppfatter at det også i kyllingproduksjonen i dag begynner å bli bra lønnsomhet innenfor de rammer en har der. Jeg skal aldri utelukke endringer i grensene, det vil være et poeng som en må se på videre framover, og – som jeg sa – som må underlegges omfattende vurdering. Men slik situasjonen er nå, mener jeg det ikke er riktig å gjøre det.

Svein Flåtten (H) [13:54:51]: Dette er en interessant bedriftsøkonomisk diskusjon. Jeg håper statsråden kan forklare meg hvorfor det er slik at mens de som driver stort, får anledning til å drive noe større og få økt lønnsomhet, forhindres mindre enheter å sette i gang og drive – kanskje lønnsomt – når, som det står i mitt opprinnelige spørsmål, premisset er at det er underskudd i markedet.

Statsråd Lars Peder Brekk [13:55:30]: Balansen i markedet er et viktig utgangspunkt, det er jeg helt enig med representanten Flåtten i. Det som har vært situasjonen, er at det har vært ubalanse i den grad at det særlig i enkelte distrikter har vært et høyere produksjonspotensial enn det etterspørselen har gitt grunnlag for. Det har vært situasjonen fram til nå. Så er det slik at det kan endre seg. Det har med etterspørsel i samfunnet og matvaner å gjøre, og det har med hvordan utviklingen vil bli på det området – som på andre områder – å gjøre. Jeg er opptatt av at vi skal bruke denne muligheten gjennom konsesjonsregelverket til å sikre at flest mulig får ta del i muligheten til å drive denne typen produksjon. I og med at det er rimelig god lønnsomhet innenfor de rammene man har i dag, er det viktigere å la dem som er innenfor ordningen, og som har mulighet til å øke kapasiteten, øke, framfor å øke rammene, slik representanten Flåtten understreker og foreslår.