Anders B. Werp (H) [12:43:36]: Med jevne mellomrom får vi presentert kriminalitetsstatistikk som gir oss øyblikksbilder av hvordan det norske folk forholder seg til lovverket. Av og til ser vi en utvikling i ønsket retning, og av og til ser vi det motsatte.

Den 5. april i år fikk vi et eksempel på det sistnevnte. Da presenterte nemlig NRK statistikk som viste til at 34 pst. av menn under 25 år er tatt for lovbrudd – altså over en tredjedel av unge menn under 25 år er tatt for lovbrudd. Selv om disse tallene inkluderer en del mindre alvorlige forseelser, er det likevel all mulig grunn til å spørre seg hva som er årsaken til at så mange gutter og unge menn befinner seg i denne statistikken. Og ikke minst må vi spørre hva vi kan gjøre for at færre unge skal havne i denne statistikken.

Jeg har ikke nevnt kvinnene. De er heller ikke hundre prosent lovlydige, men tallene er tross alt betydelig lavere for kvinnene.

Kriminalitetsbekjempelsen må etter Høyres mening bygge på to hovedpilarer. For det første må vi jobbe for å forebygge at kriminaliteten i det hele tatt skjer, og da særlig med innsats rettet mot barn og ungdom, og for det andre må vi sørge for tilstrekkelig politidekning, god etterforskning, iretteføring, treffende straffereaksjoner og oppfølging av lovbrytere.

Det gjøres veldig mye bra kriminalitetsforebyggende arbeid landet rundt. Jeg har selv hatt gleden av å være ordfører i en flott kommune som heter Øvre Eiker, og det var et genuint engasjement i et samlet kommunestyre når vi snakket om kriminalitetsforebyggende arbeid. Det samme engasjementet tror jeg vi finner i nær sagt alle landets kommunestyrer. Vi befinner oss i Oslo kommune nå. Oslo kommune har igangsatt et prosjekt som går på akkurat dette, som kalles SaLTo, som også er et omfattende prosjekt som kan vise til gode resultater. Regjeringen, ikke minst også, arbeider med kriminalitetsforebygging på mange plan og på mange områder. Jeg nevner f.eks. regjeringens handlingsplan som er kalt Gode krefter, med hele 35 forebyggende tiltak over et bredt spekter av områder og fagprofesjoner.

Alle partier i denne sal er engasjert i dette spørsmålet, og temaet er debattert utallige ganger. Man kan nesten si at alt ligger til rette for en tverrpolitisk dugnad på et så viktig område. Men likevel kommer debattene opp stadig vekk. Høyre mener at noe av årsaken til det er at det ikke nødvendigvis finnes noen entydige løsninger eller enkle svar med to streker under svaret. Det skyldes at samfunnet er i konstant endring. Ikke minst ser vi det på de drivkreftene som former ungdomskulturen. Det er drivkrefter som stadig endrer fokus, og vi får stadig nye forbilder. Men det er likevel noen grunnleggende menneskelige trekk som er konstante i dette temaet. Det er alles behov for trygghet i hverdagen. Det er at alle har et behov også for å få utløp for sin nysgjerrighet. Og så må vi som myndighetsorganer på ulike måter sørge for at den nysgjerrigheten får et positivt utløp innenfor lovens rammer. Høyre mener også at det ligger et grunnleggende menneskelig trekk hos oss alle at vi også har behov for klare rammer og grenser i hverdagen.

Så dette er en debatt som skal innrette seg etter et stadig løpende mål, et skiftende mål, men det dreier seg om holdningsskapende arbeid. En ting er det strafferettslige, som berøres av at man står i politiets registre. Men vi må snakke om ruspolitikk. Vi må snakke om trafikkregler og respekt for dem. Målet må være i denne debatten at flest mulig, nær sagt alle, skal ha respekt for loven, og at det er en høy terskel for å bryte loven uansett hvilken alder man har, eller hvilket kjønn man har.

Høyres engasjement i dette temaet, på lik linje med alle andre politiske partiers engasjement i saken, spenner over et vidt spekter av politikkområder. Min interpellasjon her har i hovedsak et justispolitisk utgangspunkt, og vi finner mange virkemidler når det gjelder det kriminalitetsforebyggende arbeidet på justisområdet.

Jeg har selv møtt mange polititjenestemenn og -kvinner og representanter fra barnevern og andre som jobber med barn og unge, som framhever betydningen av at politiet møter unge lovbrytere og førstegangslovbrytere på en måte hvor man viser også respekt, og hvor man ikke lager situasjonen enda vanskeligere og mer komplisert for unge menn og, jeg vil også si, kvinner. Bekymringssamtalen mellom politiet og den det gjelder med tilhørende familie, er et tiltak som viser gode resultater, og som jeg vil tro er et virkemiddel som står seg nesten uansett hvilke samfunnsforhold og endrede samfunnsforhold vi snakker om. Jeg har hatt mange givende, inspirerende møter med konfliktråd rundt omkring i landet – et glimrende verktøy for nettopp også å forebygge framtidige straffbare handlinger hos ungdommer som kanskje har tatt et galt valg på veien.

Jeg nevnte at jeg har erfaring fra kommunepolitikken. Noe av det som var vanskelig i kommunepolitikken, på samme måte som vi møter vanskelighetene også i nasjonal politikk, er å bli enda bedre hele tiden på å knytte sammen ulike fagprofesjoner og koordinere innsatsen på tvers av fagetater. Det gjelder ikke minst når vi snakker om kriminalitetsforebygging. Her må vi se på taushetsreglene som finnes i det offentlige. Er de i seg selv til hinder for å drive effektiv forebygging, selv om taushetsreglene jo er der med de beste intensjoner i utgangspunktet? Men kanskje er de også en hindring i en del sammenhenger.

For noen uker siden hadde vi oppe til behandling i Stortinget stortingsmeldingen om kampen mot organisert kriminalitet. Der brukte vi også mye av debatten på å debattere målekriteriene for politiets arbeid. Flere innlegg var tydelige på at de framtidige målekriteriene for politiets arbeid i større grad må inneholde også det forebyggende elementet at politiet premieres for også å drive kriminalitetsforebyggende arbeid.

Skolene er viktige arenaer for å etablere gode holdninger i forhold til lovverket. Er det en tanke at hver skole f.eks. etablerer en politikontakt? Det er i hvert fall i min kommune noe vi gjorde med godt resultat.

Vi har sett at det foregår rusmisbruk langt ned i aldersgruppene. Det dreier seg også om justispolitikk, det dreier seg om ruspolitikk, men det dreier seg først og fremst om holdninger når vi snakker om tenåringer. Burde skolene også rustes i enda sterkere grad til å møte rusutfordringene på sitt område? Høyre mener definitivt ja, og vi kommer tilbake med en pakke på det.

Samarbeid med lokalt næringsliv vil jeg også nevne, samarbeid mellom kommune, næringsliv og politi for å sørge for at de som er i ferd med å miste fotfestet i ung alder, har en mulighet til å få det fotfestet igjen ved at gode krefter samarbeider om lavterskeltilbud og langsiktige tiltak.

I det hele tatt, listen er lang over ting vi kan gjøre på dette området. Jeg imøteser statsrådens svar og kommer tilbake videre i debatten.

Statsråd Knut Storberget [12:54:00]: Jeg takker for interpellasjonen. Etter min mening er dette er den aller viktigste interpellasjonen vi kan ha. Sjøl om vi diskuterer dette mange ganger i sammenheng med spesifikk kriminalitet, og vi føler at mye er gjort, som interpellanten ga uttrykk for, er det desto viktigere at vi tar opp denne debatten gang på gang.

Det første utenlandske justisministre ofte spør meg om er: Hva er det dere gjør i Norge som gjør at det går så bra, at så mange ungdommer faktisk ikke vikler seg inn i kriminelle handlinger, at så mange ungdommer, når man blir førstegangsforbryter, faktisk kommer seg ut av det? Hva er det som gjør at dere ikke har den statistikken som vi ofte ser i våre land? Det å svare på det er ikke bestandig like lett, fordi det handler nettopp om et ganske mangeartet spekter av virkemidler for å bringe en bedre livskvalitet til folk flest.

For oss som konsentrerer oss rundt de justispolitiske virkemidlene, syns jeg det er viktigere enn noen gang at vi diskuterer tiltak som kan ha – jeg holdt på å si – anslag i andre sektorer, men som også bidrar til å tenke litt annerledes enn det vi ofte gjør, tiltak som kan bidra til at folk stanses tidligere. Jeg er helt enig med interpellanten, jeg syns for så vidt det innlegget som ble holdt nå, var særs godt, jeg kunne gjerne holdt det sjøl – ville i hvert fall holdt det sjøl. Men vi er helt avhengige av å ta vare på mye av den normgivningen og den symbolkraften som ligger i at vi er tydelige justispolitisk.

Vi ser at mange undersøkelser viser at guttene kommer dårlig ut, dårligere ut enn det jentene gjør. Det er interessant i seg sjøl, man kunne jo spørre hvorfor ikke jenter begår kriminelle handlinger i samme grad som guttene gjør. I undersøkelser som er gjort, framgår det at en av tre norske gutter blir siktet for lovbrudd en eller annen gang i løpet av ungdomsårene eller i ung voksen alder. Både denne og andre undersøkelser om registrert og sjølrapportert kriminalitet bekrefter at det er en klar kjønnsforskjell i forhold til graden av kriminalitet. Det er samtidig viktig å få fram at den samme statistikken viser at for de fleste av dem som begår lovbrudd, blir det med dette ene lovbruddet. Det er positivt. Det er betydelig frafall opp til to og tre lovbrudd, og det er kun noen ganske få som fortsetter med kriminalitet og begår mange lovbrudd, og som gjør sitt til at vi har rett som reiser rundt i debatter og sier at kriminalitet begås av veldig få mennesker. Får vi tatt ut dem som begår mange kriminelle handlinger, ser vi betydelige resultater i kriminalitetsstatistikken.

Regjeringas arbeid med kriminalitetsforebygging er forankret i en rekke dokumenter, som også interpellanten viser til, bl.a. regjeringas strategi for forebygging, som er en overordnet plan om fellesskap, trygghet og utjevning, som kom i 2009 – jeg gjentar: fellesskap, trygghet, utjevning. Jeg mener at det viser at det er andre virkemidler enn rene justispolitiske som også skal brukes. Vi har også regjeringas kriminalitetsforebyggende handlingsplan, Gode krefter, som interpellanten viste til. Der er det 35 tiltak for å styrke dette arbeidet overfor barn og unge. Jeg mener at de tiltakene, når vi ser de blir iverksatt, når de blir forsterket, bidrar til å gi veldig gode resultater. Det er all grunn til å gi mange kommuner og lokale politidistrikt stor honnør for det arbeidet som gjøres. Når interpellanten trekker fram det behovet man har for å se på hvordan politifolk møter yngre mennesker, tror jeg han treffer spikeren på hodet. Det å kunne være variert i forhold til hva slags virkemidler man setter i verk overfor en ung som har begått et lovbrudd, er helt avgjørende. Det har vært avgjørende for min og regjeringas del når vi ser på hva slags type sanksjoner som presenteres. Jeg er glad for at alle partier i Stortinget støtter opp om de alternative sanksjonene. Jeg vil dvele litt ved det.

Interpellanten nevnte bekymringssamtalen. Det å begi seg ut i en offentlig debatt, gjerne på tv, og fortelle om bekymringssamtalen, er et risikabelt politisk eksperiment. Det høres litt tuslete ut. Men for dem det gjelder, for familien og for naboene og skoleelevene som sitter rundt, og som blir trukket inn i et slikt opplegg, er det mye tøffere enn de tradisjonelle justispolitiske virkemidlene. Man blir virkelig stilt til ansvar.

Særlig det Oslo politidistrikt har gjort, men også andre politidistrikt knyttet til bekymringssamtale som instrument for å få hanket inn en som er i ferd med å komme på skråplanet, tror jeg er helt avgjørende. Regjeringa har sagt at det er ikke bare et virkemiddel vi bruker overfor naskere, men et virkemiddel man skal bruke helt opp til de groveste typer for kriminalitet, hvor vi ser at særlig unge gutter står i fare for å bli rekruttert inn mot f.eks. grupper som kunne bruke alvorlige straffbare handlinger for å oppnå politiske mål, radikalisering. Vi har sett i forhold til høyreekstreme hvor viktig det er.

Det andre som jeg har lyst til å peke på, som vi satser mye på nå, og som har fått budsjettstyrking, er oppfølgingsteamene, som henger veldig tett sammen med det arbeidet som gjøres bl.a. i konfliktrådene. Det er helt avgjørende hvis vi skal nå de unge gutta som er i ferd med å havne utpå, at vi klarer å bidra til, slik interpellanten sier, å få konstruktive løsninger som får folk på rett kjøl igjen, få dempet konflikter og få mindre konfrontasjon. Da er ikke fengselsstraff og den tradisjonelle straffesaksbehandlinga alltid like hensiktsmessig, for å si det pent.

Og jeg må jo si om de situasjonene vi har både når det gjelder familievoldssaker og rene ungdomsvoldssaker som er blitt løst i konfliktrådsregi, at det er noen fascinerende historier. De som hevder at dette er tiltak som er en hån mot kriminalitetsofre, tar oppriktig talt feil. Det er jo nettopp ofrene som trekkes inn i disse prosessene og ser sannheten komme for dagen, ser også tilgivelsen komme for dagen, men også ser reparasjonen komme for dagen, som virkelig drar den store nytten av dette. Ungdommene – og gutten, som det ofte er – tør å møte opp på skolen dagen etterpå, tør å konfronteres med sin egen handling i sitt eget nærmiljø, noe som gjør sitt til at det var avgjørende for at vedkommende ikke begår ytterligere kriminelle handlinger.

Jeg mener også at det som nå er gjort opp mot kommunene, er svært spennende. Jeg vil peke på at et samlet storting var for at vi skulle bruke politiressurser på å etablere politiråd ute i kommunene. Det skulle vi bruke politiressurser på. Jeg tror at det er vel anvendte ressurser. Ved siste opptelling jeg i hvert fall husker, var man i 358 kommuner tilsluttet politiråd. Det er arenaen og, som interpellanten også etterlyser, et sted hvor mange krefter kan trekke sammen, og hvor man ser at det å kriminalitetsforebygge, særlig overfor de yngre, er avhengig av at vi gjør noen grep, enten det dreier seg om skjenkepolitikk, gatebelysning, fritidsaktiviteter eller om hva slags type reaksjon vi kan sette inn når noen er i ferd med å skjære ut.

Også SLT-modellen, eller SaLTo her i Oslo, har jo vist fantastiske resultater, som gjør sitt til at – jeg holdt på å si – de som oppfatter at forebygging liksom er noe mjukt noe som bare kommer som et slags siste ledd i kriminalpolitikken, de tar feil. Det må komme først, og vi må aldri glemme det, for det er en av grunnene til at vi i Norge har en fangebefolkning som er liten. Det er en av grunnene til at vi har en kriminalitetsfrekvens som faktisk er på vei ned, og det er en av grunnene til at kriminalitetsnivået ligger lavt.

Det er derfor jeg mener at mange av de tiltakene som nå står i planen «Gode krefter», bør gis et større politisk trykk. Vi må passe på at de får like stor budsjettmessig oppmerksomhet som det utdanning av deltidsbrannfolk og andre viktige saker måtte få i framtidige budsjettbehandlinger.

Anders B. Werp (H) [13:03:19]: Jeg takker for svaret fra statsråden.

Statsrådens svar synliggjør det som er Høyres utgangspunkt, og som er min opplevelse av denne type debatter vi har hatt i Stortinget, at de er preget av et genuint engasjement og et sterkt ønske om å gjøre enda mer. Derfor er det all grunn til å takke for svaret.

Det er veldig mange ting vi kunne løfte fram for å belyse hvilke muligheter vi har. Hvis det er én ting jeg særlig vil framheve, er det at det forebyggende arbeidet må ha dype røtter lokalt. Det må etableres i kommunene, på den enkelte skole, i det enkelte kommunestyre. Men for å få til det må vi selvfølgelig ha en nasjonal politikk som gir en retning, og som gir noen anvisninger om verktøy og virkemidler. Det er det jeg håper denne interpellasjonen kan munne ut i – nettopp en bekreftelse på at det er det vi ønsker alle sammen.

For om lag ett år siden fremmet Høyre et representantforslag med 16 konkrete forslag for å hindre unges rekruttering til kriminalitet. Vi hadde en god debatt om den saken sist høst. I saken er det en flertallsmerknad fra regjeringsfraksjonen som henviser til at det er et arbeid i Justisdepartementet med en lovproposisjon med en meldingsdel som skal legges fram for Stortinget våren 2011. Mitt avsluttende spørsmål til statsråden er: Hvor ligger den proposisjonen nå? Det vil jo også kunne være et punkt for Stortinget nettopp for å løfte denne debatten inn på en konstruktiv måte.

Statsråd Knut Storberget [13:05:41]: Jeg mener at noe av det aller viktigste kriminalitetsforebyggende arbeidet vi gjør, finner vi utenfor justissektoren, utenfor de tiltakene jeg var inne på i hovedsvaret mitt. La meg bare understreke det.

Her i Oslo tror jeg at hvis man virkelig skal få nedgang i den kriminaliteten som begås av unge gutter – oftest –, og forhindre rekruttering inn i gjenger, forhindre rekruttering inn i miljøer som vi ser ofte tyr til kriminelle handlinger, ja, så er kunnskapsministerens innsats for å forhindre at folk dropper ut av videregående skole, helt avgjørende. Det viser bare hvor mangespektret dette arbeidet må være. Det at man har gitt rom for unge mennesker til å ta et utdanningsløp, slik de sjøl ønsker det, uten å måtte se på lommeboka, og den likhetstanken man har når det gjelder kunnskapssystemet i Norge, tror jeg har vært helt avgjørende for å ha en slik utvikling av ungdomskriminaliteten som vi faktisk har.

Så er det slik at vi over lang tid jo har hatt en prosess gående opp mot nye strafferettslige reaksjoner overfor barn og unge, som interpellanten var inne på nå på slutten. Der hadde vi Taraldsrud-utvalget, som avga innstilling i 2008.

Og, det er helt riktig – det er tenkt fra regjeringas side at vi skal følge opp, og vi antydet at vi skulle komme i vår med en proposisjon – med en meldingsdel og en proposisjonsdel – med nødvendige lovendringer, for nye reaksjonsformer overfor yngre lovbrytere. Det er i stor grad preget av at vi ønsker at man ikke skal plassere folk under 18 år i norske fengsler. Vi må tenke alternativt. Min ambisjon er at den skal komme før sommeren. Den ligger ikke i departementet, den er nå i sluttfasen. Jeg håper vi rekker det før sommeren, men jeg har brent meg før med å komme med sånne tidsangivelser, så jeg skal jo være litt varsom, men den er like rundt hjørnet.

Jeg håper da at vi husker denne debatten som er reist i dag, for det vil være krevende utfordringer for oss å måtte forlate et system som man over lang tid har valgt å bruke i strafferetten – altså i stor grad bøter, fengselsstraff og sånne mer tradisjonelle virkemidler – og kunne tenke annerledes, og rett og slett si til politiet og påtalemyndighet gjennom lov, forskrift og påtaleinstruks at her skal vi nå finne et nytt spor. Det er en usedvanlig viktig oppgave, og det er derfor vi har tenkt å gjøre det som en melding og en proposisjonsdel. Den er like rundt hjørnet, og jeg skal gjøre hva jeg kan. Jeg håper at det kanskje kan være interpellantens sommerlektyre.

Tove-Lise Torve (A) [13:08:57]: Dette er en veldig viktig debatt, og jeg vil takke interpellanten så mye for at han reiser den.

Det faktum at en tredjedel av unge menn er idømt en strafferettslig reaksjon gir virkelig en grunn til bekymring. Som i mange andre debatter av denne typen er og blir vårt viktigste verktøy forebygging. Det beste er alltid å forebygge, og forebygge kriminelle handlinger.

Mange tiltak har, som både interpellanten og statsråden var inne på, en generell forebyggende karakter og ligger for så vidt utenfor justisfeltet. Vi kan nevne alt fra betydningen av et godt fritids- og kulturtilbud til barn og unge, til trivselstiltak, antimobbearbeid i skolen, en trygg barndom og ungdomstid der barna og ungdommene blir sett og tatt på alvor, føler mestring og ikke minst tilhørighet. Det vil forebygge alt fra helseproblemer til rusproblematikk og kriminalitet.

Et viktig tiltak er å gjøre noe med frafallet i den videregående skolen, som også justisministeren var inne på i sitt siste innlegg. Vi vet at de som av en eller annen grunn ikke fullfører videregående opplæring, i en eller annen form faktisk kan få vanskeligheter – vanskeligheter med å få seg jobb, og dermed blir muligheten for fast inntekt, egen bolig og et stabilt liv mindre. Dette gir igjen økt risiko for bl.a. rusproblemer og kriminelle handlinger. Derfor er jeg veldig glad for det arbeidet som statsråd Kristin Halvorsen har satt i gang for å bekjempe nettopp frafallet i den videregående skolen. Her må alle gode krefter arbeide sammen. Ungdommen er Norges framtid, og vi må gjøre det som står i vår makt for å gi ungdommen en best mulig start på voksenlivet.

Justisministeren redegjorde på en utmerket måte om det forebyggende arbeidet og de konkrete tiltakene regjeringen har iverksatt, i dette kriminalitetsforebyggende perspektivet. Jeg skal ikke gjenta det, men bare konstatere at det gjøres et veldig godt arbeid rundt omkring i landet. Mange kommuner har også samordnet og organisert det kriminalitetsforebyggende arbeidet etter den såkalte SLT-modellen – Samordning av Lokale kriminalitetsforebyggende Tiltak. Dette arbeidet er utrolig viktig, men det kan stadig bli bedre og må videreutvikles.

Når det gjelder tiltak for de som allerede har begått en kriminell handling, har jeg stor tro på arbeidet med en rask og tett oppfølging av førstegangsforbrytelser, slik det på mange måter gjøres allerede i dag, og samtidig bruk av konfliktråd og de såkalte stormøtene. De har gitt oss gode erfaringer så langt og er ting som vi ikke må forlate.

Heldigvis er kun en liten andel av de unge lovbryterne som interpellanten viser til, dømt for alvorlig kriminalitet. Like fullt er det veldig viktig at vi som samfunn bruker ressurser på å bidra til at disse unge menneskene får oppfølging, som igjen bidrar til at de ikke begår nye kriminelle handlinger. Stikkordene blir igjen rusforebyggende og helsefremmende arbeid, utdanning og arbeidstrening.

Mange mener, eller tror, at strengere straffer overfor disse unge lovbryterne i seg selv vil redusere kriminaliteten. Det tror ikke jeg. Få av dem som begår en kriminell handling, tenker i gjerningsøyeblikket på den straffen de kan få dersom de blir tatt. Når vi i tillegg vet at mange begår disse kriminelle handlingene i ruspåvirket tilstand, er det ingen grunn til å tro at straffenivået har betydning – og sjelden vil det forebygge at den kriminelle handlingen begås. Da er igjen forebygging, behandling og rehabilitering, ikke minst av rusproblemer, mye mer effektive kriminalitetsforebyggende tiltak.

Interpellanten setter også fokus på virkningen av ulike reaksjonsformer. Jeg vil helt til slutt snakke litt om fengselsstraff. Fengselsstraff er en veldig alvorlig straffereaksjon og skal etter Arbeiderpartiets syn kun brukes i helt spesielle tilfeller overfor unge lovbrytere. Men når samfunnet ser seg nødt til å idømme fengselsstraff, er det umåtelig viktig at fengselsoppholdet blir brukt konstruktivt til å bidra til at ungdommen ikke begår nye kriminelle handlinger etter løslatelse.

Det gjøres et veldig godt arbeid med dette i fengslene våre. Jeg vil benytte anledningen til å rose de ansatte som virkelig har kompetanse og genuint engasjement overfor disse lovbryterne. Jeg har besøkt både ungdomsenheten i Bergen og andre fengsler som kan vise til systematisk og faglig godt arbeid både når det gjelder holdningsarbeid, opplæring, arbeidstrening og rusmestring. Det er faktisk mange solskinnshistorier å vise til der ute. Jeg har ikke tid til å komme inn på dem nå, men det å fortsette å styrke kriminalomsorgen er også viktig i dette forebyggende perspektivet.

Åse Michaelsen (FrP) [13:14:11]: Først vil jeg takke interpellanten for å ta opp dette temaet. Da komiteen behandlet representantforslaget fra Fremskrittspartiet, som gjaldt alternative soningsplasser for kriminell ungdom – Dokument 8:21 S for 2010–2011 – var nettopp det forebyggende aspektet en del av problemstillingen. Ser vi på samfunnet som helhet, er det helt klart at det er innen det forebyggende arbeidet vi må satse mer. Det er bedre å forebygge enn å reparere, det er bedre å være i forkant i stedet for å komme i etterkant.

Mye godt arbeid har blitt lagt ned på det forebyggende arbeidet. Det er organisasjoner, det er frivillige lag og foreninger, det er konfliktrådet, SLT-ordninger ute i kommunene, og det er større bevissthet fra politiets side rundt gjengdannelse osv.

Men jeg ønsker å rette fokus på tre problemområder.

Det første er skole, som mange har vært innom. Det er ikke til å komme bort fra at skolen er en arena hvor en nettopp har muligheten til å treffe disse guttene. Mange av disse som vi snakker om her, møter en skolehverdag hvor det meste er lagt opp altfor teoretisk, med lite hensyn til den enkeltes behov for mer praktiskrettede fag, og ikke minst også behovet for tilpasset opplæring. Muligheten for å få tilbake en del av valgfagene som en hadde før, kan være én vei å gå. Diskusjonen pågår iallfall. Nå vil jeg helst ikke bruke ordet «dropout» – «bortvalg» er om mulig et bedre ord, men det er påtakelig at mange av disse guttene som senere dukker opp som kriminelle, ikke har fullført grunnskolen. Mange kan verken lese eller skrive ordentlig, så derfor igjen er «tidlig innsats» nøkkelord.

For det andre må vi gripe fatt i den enkeltes bakgrunn, og da mener jeg særlig foreldres ansvar for sine barn. Dette gjelder så vel etnisk norske som utenlandske foreldre. Barns behov for å bli sett, for å bli ivaretatt, for å bli brukt tid på er helt grunnleggende behov hos det enkelte mennesket i samfunnet vårt. Mange barn får ikke dekket dette behovet, med de følger at barn tester grenser nettopp for å bli sett og utfordrer myndighetspersoner for å få oppmerksomhet. Grensesetting betyr at man bryr seg, og mange av disse guttene sier det selv: Om bare noen hadde satt en grense!

I tillegg vet vi at med mange oppløste hjem, hvor særlig gutter har behov for og mangler voksne mannlige rollemodeller, så blir det vanskelig å orientere seg, det være seg i barnehagen, på skolen eller i hjemmet. For det er ikke til å legge skjul på at de fleste ungdomskriminelle er offer for alvorlig omsorgssvikt. Da blir «gjengen» en substitutt for den manglende familien.

Jeg vil også komme innom behovet for å bygge selvtillit hos den enkelte – selvtillit nok til å kunne si nei! Da vi behandlet Dokument nr. 8:21 om alternative soningsformer for ungdom, hadde jeg i innlegget mitt med en konklusjon på hvem disse guttene er, fra en forsker ved navn Robert Cornell. Jeg vil gjenta det, for jeg synes faktisk det uttrykker en del av essensen i det vi diskuterer. Robert Cornell sier at disse guttene ofte er skoletapere. Det er en tett kopling mellom maskulinitet og kriminalitet. Hvordan bli noe til kar når man har dårlig råd, ikke lykkes på skolen, ikke tar utdanning, ikke kan se fram til statusfylt jobb og ikke kommer i posisjon? Jo, gjennom protest, gjennom opprør mot samfunnets rådende verdier – alt man selv ikke har tilgang til. Det er her vi må starte. Vi må finne disse guttene tidlig for å være i forkant. Signalene om hvem dette er, og hvem som er i faresonen, er ikke til å overse. Her må det samhandling til mellom alle offentlige etater innen barnevern, helse, skole, politi osv. Ser vi på sakene som har vært i media det siste året, er det helt tydelig at så ikke har vært tilfelle. Disse guttene har dessverre ofte falt mellom to stoler.

Akhtar Chaudhry (SV) [13:19:21]: Jeg registrerer at det er tverrpolitisk enighet om at temaet er viktig. Det skulle bare mangle, for det gjelder våre barn, og det gjelder deres fremtid. Det er derfor veldig hyggelig at Stortinget står sammen med regjeringen – og SV – om dette temaet, om barn og unges oppvekstvilkår, at de skal få gode, positive arenaer å vokse opp i, og holde seg unna alvorlig kriminalitet.

Statsråden refererte til mange tiltak som også er koordinert og sydd sammen i handlingsplaner, så jeg trenger ikke gå inn på det. Jeg skal i løpet av mine resterende 4 minutter komme inn på et par viktige ting. Vi ser at gutter begår langt flere kriminelle handlinger enn jenter. Det er vi nødt til å ta på alvor. Det gjelder først og fremst å gi dem tidlig mestringsfølelse – det gjelder både jenter og gutter, men særlig gutter, siden vi nå snakker om dem – på positive arenaer: Jeg kan det, og jeg trenger ikke bruke andre, negative arenaer for å bekrefte meg selv, for å bekrefte min identitet og for å få anerkjennelse.

Derfor har denne regjeringen brukt veldig mye politisk kapital og mange ressurser på å sørge for at de allerede fra barndommen av får positive arenaer. Det er nå sørget for at det er full barnehagedekning – vi bruker i dag 26 mrd. kr på det, i motsetning til 12 mrd. kr da vi overtok. Barnehagene brukes til å gi disse barna språkforståelse, språkmestring og sosial mestring uavhengig av barnas sosiale bakgrunn, foreldrenes inntektsnivå, etnisitet, kultur osv. De får både den sosiale og den språkmessige mestringsfølelsen som gir dem et bedre utgangspunkt på skolen – som igjen kunnskapsministeren har satt på dagsordenen. Et av hennes viktigste mål er å sørge for at færrest mulig faller fra i videregående skole.

Vi vet at de som sitter i fengslene, har et meget lavt utdannelsesnivå – langt lavere enn hos den vanlige befolkningen – så et av nøkkelpunktene er å sørge for at barn får gjennomført videregående skole. Nettopp derfor har vi gjort videregående skole gratis, slik at foreldrenes inntekt ikke skal stå i veien for at barn får gjennomført videregående skole, noe som igjen gir dem et bedre utgangspunkt. Jeg er helt enig i at det er viktig at foreldrene tar ansvar – og ikke bare staten, ikke bare det offentlige, ikke bare sosialkontorene eller lærerne osv. Foreldrene skal absolutt være med og ta sin del av ansvaret. Dette er et fellesskap, dette er en dugnad for våre barn, og foreldre skal stå i første rekke for å gjøre denne jobben.

Så vet vi at en god del av kriminaliteten begås i ruspåvirket tilstand. Forleden kom det en rapport Oslo-politiet har laget om voldtekt, og vi ser at ca. 32 pst. av guttene som var involvert i voldtekt for noen år tilbake, var påvirket av alkohol, nå er det over 50 pst. Så alkohol er et problem, og der mener jeg at politiet må gjøre en jobb for det første når det gjelder mistanke om all type kriminalitet, men særlig når det gjelder voldtekt, som går ut over kvinner, må politiet gjøre en skjerpet jobb, få tak i personen som er mistenkt, snakke med vedkommende både for å gjøre en jobb overfor gjerningspersonen, beskytte han mot seg selv, og eventuelle ofre i fremtiden.

Når vi først er innom rus, er det, i hvert fall for mange av oss, hevet over enhver tvil at rus er en veldig viktig bit av kriminalitet. Det å begrense tilgang til rus og alkohol bør også være en del av dette. Da vil jeg sende en invitasjon tilbake til interpellanten. Hans parti – og alle andre, men også hans parti – bør i kommunestyrene bidra til og bruke muligheten til å begrense skjenking av alkohol, og slik bidra til at færre blir overstadig beruset og begår kriminalitet.

Heidi Greni (Sp) [13:24:40]: Først vil jeg gjerne takke interpellanten for å reise denne grundige og viktige debatten.

På mange områder er det grunn til bekymring for unge gutter som gruppe. Mye tyder på at grunnskolen er bedre tilpasset jenter enn gutter. Vi ser at jentene er i ferd med å bli i stort flertall på universitetene, og frafallet i videregående skole er et mye større problem for gutter enn jenter.

Det er skremmende å se at mens 74 pst. av jentene fullfører videregående opplæring, er det bare 62 pst. av guttene som har gjennomført videregående opplæring i løpet av fem år. Hele 22 pst. sluttet. En SØF-rapport fra 2010, Frafall fra videregående opplæring og arbeidsmarkedstilknytning for unge voksne, viser at det på en tilfeldig dag i 2007 var 10–15 ganger større sannsynlighet for å være innsatt i fengsel når videregående skole ikke var fullført.

Som interpellanten peker på, slår dette ut på dramatisk vis når så mange unge gutter begår kriminalitet – dramatisk for ofrene som rammes, og dramatisk for den som allerede i tidlige ungdomsår har blitt en del av strafferegisteret.

Etter mitt syn er dette et område der det kanskje mer enn på mange andre områder må være et hovedfokus på forebygging. Vi må se utover de rene kriminalpolitiske virkemidlene for å endre en slik utvikling.

God forebygging må basere seg på korte avstander mellom dem som på ulike områder kan ta ansvar. Politiråd er et godt eksempel på hvordan man lokalt kan finne fram til gode løsninger f.eks. om skjenketid. Politiet og kommunene får en fast arena for samhandling, og muligheten til å finne en løsning sammen.

De levende lokalsamfunnene må ha nærpolitiet som en grunnstein i sitt tjenestetilbud, særlig for å forebygge blant ungdom. Et lokalt, tilstedeværende politi som kjenner forholdene i rusmiljøet, et barnevern og en skole som samarbeider, er en betingelse for at vi skal ha kontroll med utviklingen og at vi kan sette inn tidlige tiltak, målrettede tiltak og tiltak som virker.

Forebygging er i stor grad en oppgave som kan løses av mange andre aktører enn dem i det offentlige velferdstilbudet. Jeg vil benytte anledningen til å vise til den store innsatsen frivillige organisasjoner gjør for barn og unge. Innsatsen fordeler seg på minst to områder.

Det ene er aktivitetstilbudet som f.eks. 4H, idretten, korpsbevegelsen, Ungdommens Røde Kors, kulturlivet for øvrig og mange andre aktører tilbyr barn og unge, noe som i seg selv skaper trygge miljøer og gir muligheten til å oppleve mestring. Jeg er overbevist om at disse bidrar til at det blir mye høyere barriere for å havne i utsatte miljøer.

Det andre er frivillig sektors innsats og tilbud til lokalmiljøene. Natteravnene passer på i byene i sene nattetimer, Røde Kors gir tilbud til beboere på asylmottak, og blant mange har Kirkens Bymisjon en rekke tilbud til foreldre som trenger hjelp og støtte. Derfor er regjeringens store satsing gjennom momskompensasjonsordningen for frivillig sektor helt avgjørende. Ordningen er i dag på over 600 mill. kr, og skal innen 2014 trappes opp til 1 mrd. kr. Dette innebærer tidenes største satsing på frivillig sektor – en sektor som gir et uvurderlig bidrag til kriminalitetsforebygging særlig blant ungdom.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [13:29:03]: Først vil jeg gi honnør til Høyre for å fokusere på forebyggende arbeid og til mine kollegaer for gode innlegg.

Det er viktig å motarbeide kriminalitet ved forebygging tidlig i ungdommers liv for å stanse negative spiraler hos enkelte ungdommer i retning av kriminalitet. Mye kunne vært unngått gjennom forebyggende arbeid i nærmiljøet og tidlig innsats overfor unge i risikosonen.

Forebygging er et positivt ladet ord, som betyr at en uønsket situasjon eller tilstand skal forhindres. Begrepet er satt sammen av ordene «bygge» og «før», og kan derfor tolkes til at det skal bygges opp en barriere eller hindring mot noe som er forventet negativt.

Det er lett å tenke seg at forebygging kun er forebyggende arbeid gjennom holdningskampanjer, skoleprosjekter, samarbeid mellom foreldre og politi osv. Men også effekten av uniformert tilstedeværelse, effektiv etterforskning, raskt iretteføring og soning vil virke både allmennpreventivt og individpreventivt. Det vil dermed virke avskrekkende på potensielle gjerningspersoner, endre holdninger i befolkningen generelt og hindre at gjerningsmenn utfører nye kriminelle handlinger. Derfor vil ethvert tiltak som frigjør eller tilfører ressurser til politiet, bidra til det forebyggende arbeidet, både ved å øke kapasiteten til de forebyggende holdningskampanjene for ungdom og også ved å gi en økt uniformert tilstedeværelse og effektivitet i politiarbeidet.

Kristelig Folkeparti vil prioritere arbeidet for trygge gater og nærmiljø og bekjempelse av hverdagskriminaliteten, som ødelegger folks trygghet. Derfor foreslår Kristelig Folkeparti å styrke politiets arbeid for å forebygge og bekjempe kriminalitet med 160 mill. kr. Men det er ikke bare politiet som gjennomfører forebyggende tiltak. Også vi politikere må være oss vårt ansvar bevisst. Politiske vurderinger og tiltak som kan senke kriminaliteten, er viktig forebyggende arbeid.

Jeg kan f.eks. trekke fram fattigdomskamp, det å kjempe for at alle skal ha en trygg, sunn og god oppvekst, og det som flere har vært inne på, bortvalg og drop-out-problematikk. Det er jo å sikre et sivilt samfunn, sikre frivilligheten gode kår, sikre gode ungdomsmiljø, der frivillige organisasjoner gjør et enormt viktig arbeid.

Jeg kan også trekke fram alkohollovgivningen. Mange norske undersøkelser viser at mellom 70 og 80 pst. av oppdagede voldsepisoder har skjedd i forbindelse med at enten voldsutøveren eller offeret, eller begge to, har konsumert alkohol. Senest i går kom politiet med sin rapport som viste at det samme også gjelder for voldtekter.

Entydig forskning viser at økt tilgang til alkohol fører til økt konsum, og da også økt misbruk. Derfor har Kristelig Folkeparti foreslått en rekke tiltak for å begrense det skyhøye alkoholkonsumet og konsekvensene av dette. Justisministeren har flere ganger slått fast at han deler Kristelig Folkepartis ønske om en strammere skjenkepolitikk. Han har bl.a. flere ganger offentlig støttet Kristelig Folkepartis ønske om å begrense skjenketidene, fra kl 03 til kl 02. Det er jeg glad for. Men det hjelper lite når handlingen uteblir.

Kristelig Folkeparti har også foreslått tiltak: Politi og skjenkekontrollører kan stenge utesteder med én gang dersom de avdekker alvorlige lovbrudd, som skjenking av mindreårige og overskjenking, man kan gjennomgå alkoholloven for å sikre en mer ensartet og restriktiv praktisering av lovverket, og, til sist, tilrettelegge for at det etableres flere rusmiddelfrie treffsteder, kulturtilbud og konsertarenaer for ungdom over 16 år i byene.

Dette er en god, framtidsrettet og forebyggende politikk, som Kristelig Folkeparti håper at de andre partiene snart kommer på banen og støtter.

Statistikken interpellanten viste til, blir kanskje noe misvisende, fordi den bl.a. også omfatter veitrafikkforseelser. Mange unge mannlige sjåfører har nok vært litt kjappe på gassen uten at det nødvendigvis betyr at de befinner seg i «risikogrupper for å utvikle uønskede adferdsmønstre».

Kristelig Folkeparti er opptatt av at vi må målrette tiltakene mot dem som reelt sett befinner seg i faresonen, det være seg jenter eller gutter. Derfor ønsker Kristelig Folkeparti å øke det forebyggende arbeidet, frigjøre og tilføre ressurser hos politiet og føre en god forebyggende politikk. Som debatten viser, er engasjementet stort hos alle partier. Det er jeg glad for, for dette handler om å skape et tryggere samfunn.

Abid Q. Raja (V) [13:34:05]: Aller først vil jeg takke interpellanten Werp for en grundig og nødvendig interpellasjon og justisminister Storberget for en passende replikk til dette.

Det er veldig mye bra som har blitt sagt i debatten så langt, f.eks. om kriminalitetens årsaker, ikke minst fra Fremskrittspartiets Åse Michaelsen. Det er ingen grunn for meg til å gjenta det, men jeg stiller meg bak veldig mye av det som har kommet fram i debatten så langt. Jeg vil plukke opp debatten herfra og ta med noen flere momenter inn i den.

Som det har blitt påpekt av flere, har det nå kommet en voldtektsstatistikk, som bringer fram en ny debatt. Det vi vet om overfallsvoldtekter, bl.a., er at så å si samtlige har blitt begått av innvandrere, og så å si alle av dem har vært muslimer. De har noen likhetstrekk. Så kan man snakke om hvilke problemer det innebærer, hvordan dette har blitt slik, og hvilken årsak dette har.

I dag er det veldig mange som kommer til Norge fra et annet land. Det tar ikke veldig lang tid å fly til Norge fra et ikke-vestlig land. Om det er fra Afrika eller Asia, spiller ikke så stor rolle, men det tar en seks–sju–åtte timer. Man forflytter seg fysisk fra et land som ligger ganske lavt nede på FNs statistikk over alle ting. Så forflytter man seg til Norge. Men hvor lang tid tar den mentale reisen, selv om man fysisk forflytter seg på seks–sju timer? Den mentale reisen tar ikke seks–sju timer. Den kan kanskje ta en hel generasjon.

Det er veldig mye man kan gjøre for å endre den mentaliteten som mange har med seg til Norge gjennom oppdragelsen. Men det vi vet, er at de fleste kollektivistiske kulturene oppdrar barna på en annen måte enn det vi er vant til i Norge. Man blir ikke oppdratt til selvstendighet, men man blir oppdratt til en kollektivistisk tenkning. Det kan vi endre på gjennom en offentlig debatt. Det mener jeg den offentlige debatten tidvis gjør, men den kan forsterkes. Ikke minst kjenner vi til at vold i hjemmet er et problem som noen grupper i samfunnet blir mer utsatt for enn andre. Det er en innarbeidet del av oppdragelsen. Den aggresjonen som barn får banket inn i seg, får man ikke tatt ut mot sine foreldre, fordi man er oppdratt til lydighet og respekt. Den frustrasjonen og avmakten som en da går rundt og bærer på, må få utløp et annet sted. Den får også utløp et annet sted. Dette er også ting som man kan sette fokus på, men som vi gjør for lite med. Jeg husker f.eks. tidligere barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt på forsiden av Dagsavisen uttale med pekefingeren i været: Slutt å slå barna! For det første er det ingen innvandrere – ta dette med en klype salt – eller nesten ingen innvandrere som leser Dagsavisen, om aviser i det hele tatt. Uansett tilfelle er det ingen som slutter å slå sine barn fordi de får en moralsk pekefinger dyttet opp i ansiktet.

Nordmenn-nordmenn sluttet å slå sine barn etter en lang offentlig debatt, etter opplysningskampanjer, etter at vi fortalte nordmenn for mange år tilbake at jo, hvis du slår barnet ditt, gjør du det verre for barnet. Det vil få problemer på skolen, det vil bli mer aggressivt etc. Den samme kampanjen har vi foreløpig ikke hatt tid og krefter til å gjennomføre overfor innvandrere.

Ikke minst vet vi at det er veldig mange barn som vokser opp i Norge – i verdens beste land – under fattigdom. En tredjedel av de ikke-vestlige innvandrerbarna vokser opp under fattigdomsgrensen i Norge. Det er klart at det bidrar til dette helhetsbildet om hva som er årsakene til kriminalitet. Mange av disse barna har ikke en opplevelse av å vokse opp i verdens beste land. Det er et problem for Norge.

Ja, vi vil også få noen gettoer i framtiden dersom netto utflytting av nordmenn fortsetter i noen problembaserte områder. Det er ikke et problem i dag, men det er klart at det kan bli et problem i morgen. Dette må vi gjøre noe med. Og i likhet med i Norge: I andre land hvor gettoene har befestet seg, f.eks. i Frankrike, gjør nå den franske staten, sammen med Gilles Kepel, som er en ledende forsker på radikalisering og islamistisk radikalisering, som statsråd Storberget nettopp var inne på, undersøkelser om hva slags radikalisering som finner sted i disse gettoene. Det er klart at dette også er et element som vi kommer til å se mer av i framtiden når det gjelder de ungdommene som faller utenfor skolen og utenfor systemet.

Det er mange ting jeg kan komme inn på: tilbakefallsproblematikk, opplæring i ny kriminalitet i fengslene, ikke minst hva de som har vært straffedømt, og som sitter i fengslene, gjør når de kommer ut. Hva skal de gå til – uten bolig, uten arbeid, med mye fritid, etc.? Hva skal man fylle dette med?

Jeg skal slutte med å peke på at hvis vi skal klare å gjøre noe på feltet forebygging, krever dette mer enn fra bare justisfeltet, fra bare Justisdepartementet. Det handler om skole, som ligger under et annet departement, det handler om arbeid, om sosialpolitikk, om sosioøkonomisk status, om likestillingspolitikk, om fattigdom, om dialog for å endre de ukulturene som finnes der ute. Klarer vi å gjøre noe med en rekke av disse tingene samtidig, da tror jeg vi klarer å gjøre noe, da tror jeg vi kommer mye nærmere det Werp er interessert i å få til.

Anders B. Werp (H) [13:39:22]: Jeg vil takke alle som har hatt ordet for nettopp å understreke det jeg var inne på i min innledning, det som statsråden var inne på, og det som også flere av talerne har vært inne på. Det genuine engasjementet som er framkommet i debatten fra hver eneste en som har hatt ordet, understreker jo at dette er Stortinget opptatt av. Dette er vi alle interessert i å finne løsninger på for å bli enda bedre på et så viktig område.

Jeg vil trekke fram noen hovedpunkter som det i hvert fall for meg og for Høyre er vesentlig å ta med seg videre.

Jeg vil starte med representanten Raja. Integreringspolitikken fikk mye av plassen i hans innlegg – hjertens enig!

Alle innleggene her har hatt elementer i seg av skole- og oppvekstpolitikk. Representanten Michaelsen var inne på dette med selvtillit. Jeg vil kanskje heller bruke ordet «selvbilde» – betydningen av at vi gir den oppvoksende generasjon et positivt selvbilde. Jeg tror det er helt avgjørende for i det hele tatt å stoppe tanken hos den enkelte på at lovbrudd er aktuelt.

Dette med mestring har også flere vært inne på – helt opplagt viktig – det å få en bekreftelse på at jeg er verdt noe, at jeg får til noe, at jeg har en egenverdi som er positiv. Det er klart at det er med på å hindre kriminalitet eller en kriminell løpebane.

Jeg synes debatten har vært oppløftende. Jeg synes det er spennende at vi nå snart, forhåpentligvis, får et oppspill fra regjeringen, slik at vi kan løfte denne debatten videre inn i et systematisert opplegg for å komme enda noen skritt videre.

Statsråd Knut Storberget [13:41:42]: Jeg skal bare kort ta for meg noen av de utfordringene som har kommet i debatten. Det har vært en bra debatt, som gjør det mulig for oss å sette enda større trykk på alle de tiltakene som kanskje mange ser på som helt åpenbare, og som kanskje heller ikke får den største oppmerksomheten utad, men som er desto viktigere.

Representantene Michaelsen og Chaudhry – og nå sist også interpellanten – var inne på betydningen av følelsen av mestring.

Jeg har lyst til bare å fortelle Stortinget at jeg forleden dag var på besøk i Trøgstad fengsel. Det er jo fantastisk å se at man nå ikke bare i politirådene, i konfliktrådene og i det som er ute i kommunene, men at man også ved liksom endestasjonen av kriminalitetsbekjempelsens skala, nemlig fengslene, gjør den jobben som man nå gjør. Det er fantastisk. I Trøgstad fengsel ble vi møtt med at fengselslederen sier: Vi er stortingsmelding nr. 37. Det høres jo litt kjedelig ut å være en stortingsmelding, men det er altså den store meldingen om kriminalomsorgen, hvor nettopp et samlet storting skisserte hvordan framtidas fengsel skal se ut. De unge guttene som er så uheldige å havne der, fordi man havner i fengsel, men som på mange måter er så heldige å havne akkurat i Trøgstad fengsel, opplever å kunne ta del i en av de 13 rusmestringsenhetene som regjeringa har valgt å åpne rundt omkring i det ganske land – 13 stykker. Det betyr ganske mye når vi vet at 60–70 pst. av dem som sitter der, har betydelige rusproblemer. De opplever i Trøgstad fengsel at de kan få skoletilbud, fordi det er etablert skole også der, slik vi har gjort det i alle fengslene. Dét handler om å mestre. De eksamenene som noen av de guttene tar, viser dem at det er fullt mulig å mestre på andre arenaer enn på dem de er vant med. Det at man i fengslene nå har mulighet til, gjennom bl.a. et godt samarbeid med Husbanken, å få bosetting når man blir løslatt, er jo også mestring. Det å kunne ta del i kulturtilbud – enten det er teater, det er å besøke det biblioteket som er i det samme fengslet, eller, som man har det i Trøgstad, det å ha mulighet til å gå på et servicetorg som er etablert der, for å få seg arbeid, møte Nav-ansatte eller møte folk fra konfliktrådet – er også en del av mestringen.

Det skjer ganske mye tenking rundt hele justissektoren på dette feltet, både rundt den primære forebyggingen, rundt den subsidiære forebyggingen og også rundt den tertiære forebyggingen, som jeg her egentlig snakker om.

Jeg vil også si, som representanten Heidi Greni var inne på, at uten frivilligheten i dette arbeidet, særlig ved løslatelse, men også inn mot ungdom lokalt, vil vi miste usedvanlig store verdier når det gjelder å forhindre at folk får et dårligere liv.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 6 avsluttet.