Øyvind Håbrekke (KrF) [11:07:51]: Spørsmålet går til utenriksministeren.

«Det vises til skriftlig spørsmål nr. 246 for 2010–2011 om norsk støtte til opprettelse av en kommisjon som skal undersøke mulige krigsforbrytelser i Burma. Det er nå kjent at Danmark og Latvia er blant de landene som vil støtte en slik granskingskommisjon. Det er også kjent at Aung San Suu Kyi og hennes parti støtter initiativet.

Er regjeringen åpen for å støtte en slik kommisjon og således bidra til den nødvendige brede internasjonale støtten?»

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:08:29]: Forslaget om å vurdere en kommisjon som skal undersøke mulige krigsforbrytelser i Burma, ble fremmet i en rapport av FNs spesialrapportør for menneskerettighetssituasjonen i Burma, Tomás Quintana.

For å kunne ha legitimitet og gjennomslagskraft må en slik granskningskommisjon bygge sitt arbeid på bred tilsutning. Trolig vil et vedtak i FNs sikkerhetsråd være nødvendig, ikke minst siden burmesiske myndigheter selv ikke vil legge til rette for en granskningskommisjon. Dette var også et perspektiv jeg delte med representanten i svaret på det skriftlige spørsmålet.

Reaksjonene på Quintanas forslag viser at det ikke er tilstrekkelig støtte til å kunne oppnå dette. Dette er en beklagelig realitet, og jeg kan forsikre om at Norge ville ha gitt sin støtte til et forslag som kunne samle internasjonale aktører.

FNs generalforsamling vedtok i desember en resolusjon som understreker myndighetenes ansvar for å etterforske og straffeforfølge alvorlige lovbrudd. Det ble ikke henvist til spesialrapportørens oppfordring. Dette illustrerer den utfordringen det er å få det internasjonale samfunn til å enes om de rette virkemidler for bedring av menneskerettighetssituasjonen i Burma.

Et vel så viktig spørsmål blir dermed om det finnes andre muligheter for å ta opp de alvorlige utfordringene som Quintana peker på gjennom sitt forslag. Blant annet gis burmesiske militære utstrakt grad av immunitet for overgrep i konfliktområdene, og svært mye gjenstår i burmesiske myndigheters oppfølging av menneskerettighetsforpliktelsene. Norge vil fortsette å ta opp dette, både i samtaler med burmesiske myndigheter og i relevante menneskerettighetsfora. Vi vil også ha nær dialog med de demokratiske krefter inne i Burma om hvordan menneskerettighetsutfordringene best kan følges opp.

Jeg tror at vi nå bør anstrenge oss for å komme i dialog med den nye regjeringen i Burma. Dette er et syn flere andre land deler. EU har nylig vedtatt å forlenge sitt sanksjonsregime, men fjerner visumforbudet for de av regjeringsmedlemmene som er uten tilknytning til det militære. Dette inkluderer landets utenriksminister. Samtidig oppheves forbudet mot høynivåbesøk fra EU til Burma. Dette er konstruktive, kontaktskapende tiltak, og Norge har sluttet seg til den justerte fellesposisjonen. Endringene kan føre til økt kontakt mellom Burma og europeiske land, noe vi håper kan få positive ringvirkninger.

Til tross for at valget i november i fjor ikke var fritt eller rettferdig, har Burma ved å gå over til et mer sivilt styre gjennomgått de største politiske forandringene landet har sett på 20 år. Vi skal ikke være naive eller ha store forhåpninger til politiske endringer i Burma, men jeg tror det nå er riktig å arbeide for at det internasjonale samfunnet får større innpass, bl.a. ved å styrke FNs engasjement inne i landet. Dette krever et aktivt arbeid overfor burmesiske myndigheter og en mest mulig samlet internasjonal tilnærming. De nevnte endringene i EUs fellesposisjon er et uttrykk for at flere land ser dette behovet.

Øyvind Håbrekke (KrF) [11:11:45]: Jeg takker for svaret, og jeg vil si at jeg er enig med utenriksministeren i at en dialog med regimet i Burma skal være en viktig del av Norges og det internasjonale samfunnets tilnærming til Burma. Spørsmålet er jo: På hvilket grunnlag skal den dialogen føres? Utenriksministeren skrev senest i januar at den norske regjeringen er dypt bekymret over menneskerettighetssituasjonen i Burma. Den nevnte rapporten fra Quintana dokumenterer også det ganske tydelig.

Så spørsmålet mitt til utenriksministeren. Når han viser til manglende internasjonal støtte for en kommisjon, er jo det nettopp fordi bl.a. Norge ikke har gått på banen og aktivt støttet en slik kommisjon. Biter man ikke da seg selv i halen med den type argumentasjon?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:12:48]: Det er slik at hvis Norge skal bruke krefter på å engasjere seg for et forslag som vi isolert sett synes kunne være positivt, må vi se på hva som er landskapet, og mulighetene for å få gjennomslag for det. Det er ikke slik at Norge engasjerer all sin begrensede energi – for vi er et lite land – på alle de områdene hvor vi ideelt sett mener noe. Vi må velge ut de områdene hvor vi tror vi kan få gjennomslag. Dette er altså et felt hvor vi tror det er liten sjanse for å få gjennomslag, og da vil vi bruke kreftene våre med hensyn til de målene jeg tror representanten og jeg deler i forhold til Burma, på en annen måte.

Når det gjelder hvilket grunnlag man skal ha dialog på, mener jeg at det internasjonale samfunnet har trukket opp de rammene ganske godt. Det handler om respekt for universelle menneskerettigheter, respekt for opposisjonens rolle, krav om at det avholdes rettferdige valg osv.

Jeg vil ikke på noen måte si at Burma er kommet vesentlige skritt i retning av det, men det er nå en bevegelse og en åpning. Så uten å slakke på kravene bør vi bruke de åpningene vi har, til å få fram våre syn. Det er EUs holdning. Vi støtter den. Også Norge vil bruke den anledningen.

Øyvind Håbrekke (KrF) [11:13:55]: Vi deler åpenbart de grunnleggende mål og ønsker for utviklingen i Burma når det gjelder demokrati og menneskerettigheter. Jeg er også klar over Norges begrensede ressurser, men vi snakker altså om et av de mest brutale regimene vi har å forholde oss til i verden, med grove brudd på menneskerettighetene, og der vi til tross for et valg og overgang til sivilt styre ikke har signaler om at menneskerettighetssituasjonen har bedret seg.

Når man da ønsker å åpne opp i enda større grad for dialog, blir det jo desto viktigere å være tydelig på at det er menneskerettigheter som er plattformen for dialogen, og som er målet. Det er der en granskningskommisjon ville kunne være et viktig virkemiddel.

Hva er det da de 15 vestlige landene som så langt har støttet den granskningskommisjonen, har misforstått? Det er senest Danmark og Latvia som har sluttet seg til kravet siden sist utenriksministeren svarte på spørsmålet.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:15:06]: Jeg vil ikke på noen måte anklage de landene for å ha misforstått noe. Som sagt har Norge forståelse og respekt for det forslaget som spesialrepresentanten fremmet. Men vi anser det altså slik, når vi leser terrenget, at det ikke holder at 15 vestlige land stiller seg bak det, og heller ikke et sekstende. Det handler om hvilke reaksjoner dette får i brede grupper utenfor den vestlige kretsen.

Vi har sett i lang tid at det har vært ganske stor enighet om sanksjoner og tiltak fra vestlige land, fra Europa. Samtidig har vi måttet konstatere at virkningen av disse sanksjonene er svært begrenset i Burma, fordi de har en lang rekke andre land de kan handle og samarbeide med. Derfor tror vi at det er en vel så viktig strategi å bruke kreftene i FNs generalforsamling inn mot andre grupper for å kunne få et reelt press på det regimet. Så om det blir 16 eller 17 land som skulle støtte dette kravet, som vi isolert sett mener er et rimelig forslag, tror vi ikke det kommer til å bringe oss noe nærmere. Vi må nå jobbe i de ulike kontaktgruppene der, støtte FN og ha kontakter mot Burmas naboer og andre regionale grupperinger for å kunne opprettholde trykket på regimet i Burma.