Borghild Tenden (V) [11:27:11]: «I disse dager er det ti år siden Norge fikk handlingsregelen. Venstre mener nå er tidspunktet kommet for å foreta en evaluering av regelens første ti år. Finansministeren er i disse dager i gang med å vurdere et utvalg som skal gi råd om modell- og metodevalg i Finansdepartementet. Jeg registrerer at det nå er stadig flere som tar til orde for også å nedsette et utvalg som bør se på om oljepengene har vært brukt etter intensjonen, eller om det bør foretas endringer.

Hva synes statsråden om et slikt forslag?»

Statsråd Sigbjørn Johnsen [11:27:45]: Det er et viktig og interessant spørsmål som her blir stilt. Det gir meg mulighet, i hvert fall innenfor en begrenset tidsramme, til å trekke noen lange linjer i den sammenhengen.

Stortinget behandlet i 1974 St. meld. 25 for 1973–74 om oljevirksomheten framover. Der slo en fast noen viktige prinsipper som jeg synes det er grunn til å minne om, for det første at oljeressursene skulle være folkets eiendom og dermed også underlagt folkevalgt kontroll. For å utføre oljepolitikken opprettet en Statoil som et heleid statlig selskap. En sa at en skulle bruke inntektene til å skape et kvalitativt bedre samfunn, en sa at en betydelig del av oljeformuen skulle investeres i utlandet, at bare en liten del skulle gå til forbruk, og at en samtidig skulle ha tanker om det som kom etter at oljealderen eventuelt var over.

Så har en også lagt til grunn at oljeinntektene skulle brukes for å jevne ut svingninger i økonomien, altså en forløper til den handlingsregelen som kom for snart ti år siden, som vi kan omtale som 4 pst.-regelen. Da den saken ble behandlet i Stortinget i 2001, sluttet hele finanskomiteen og Stortinget seg til de hovedmål som Stoltenberg I-regjeringen hadde for den økonomiske politikken: arbeid for alle, en rettferdig fordeling, videreutvikling av det norske velferdssamfunnet og en bærekraftig utvikling. Samtidig ble det lagt stor vekt på å bruke handlingsrommet til å øke vekstevnen i norsk økonomi.

Så kan en sikkert ha ulike oppfatninger om hva som er de beste tiltakene for å støtte opp under verdiskaping og vekst. For eksempel vil jeg mene at det å investere i dagens og framtidens arbeidskraft er noe av det viktigste vi kan gjøre for å styrke vekstevnen og potensialet i økonomien. Derfor er barnehager viktig, derfor er satsing på grunnskole og utdanning viktig.

Så er det slik at det er mange ulike synspunkter på den økonomiske politikken både i og utenfor Stortinget. Det kan være en illustrasjon på at det ikke er noe fasitsvar på hva som er god eller ønsket bruk av oljepenger eller av andre offentlige inntekter for den saks skyld. Stortinget må velge, regjeringen må velge.

Det jeg er opptatt av, er at den politiske rollen i forvaltningen av disse store ressursene må ligge i Stortinget og i de folkevalgte organer. Slik sett mener jeg det ikke er noe godt forslag å opprette et ytre utvalg som på en måte skal vurdere politikkens innhold, ve og vel og væremåte. Jeg er opptatt av at vi skal forankre beslutningen om hvordan disse pengene skal brukes, i Stortinget, og forankre det i det som var det viktige prinsippet fra starten, at det skulle være under folkevalgt kontroll med utgangspunkt i at dette er folkets eiendom.

Borghild Tenden (V) [11:30:58]: Jeg takker for et grundig svar. Jeg skulle ønske at man kunne nedsette et sånt utvalg, men sånn blir det ikke.

Jeg merket meg også det å styrke vekstevnen i økonomien. Jeg satt ikke på Stortinget i 2001, men – jeg håper jeg refererer riktig nå – de økte verdiene skulle brukes til lavere skatter og avgifter for næringslivet, bedret infrastruktur, samt tiltak for å bringe fram ny kunnskap gjennom forskning og utvikling. Har det blitt sånn? Jeg tenker da konkret på det med skattelette til næringslivet.

Statsråd Sigbjørn Johnsen [11:31:38]: Hvis en ser denne perioden under ett, har det på ett område f.eks. skjedd store endringer, i deler av formuesskatten. Det innebærer selvsagt at noen har fått økning i skatten, men samtidig har f.eks. en lang rekke enten blitt fritatt for formuesskatt eller fått lavere skatt. En gjorde også noe med personskatten i den perioden, som bidro til å øke arbeidstilbudet.

Så er det slik at vi investerer mer nå i infrastruktur, samferdsel, enn vi noen gang tidligere har gjort. Forskningsbevilgingene har økt kraftig den siste tiden, samtidig som vi har lagt veldig stor vekt på økt satsing på barnehager og utdanning. Så alt i alt har en etter min oppfatning – det er ulike politiske oppfatninger om det – brukt disse midlene på en god og fornuftig måte.

Hvis en tar hele historien fra tidlig på 1970-tallet, mener jeg vi har oppfylt et av de viktigste hovedmålene, nemlig å bygge et samfunn av bedre kvalitet, noe som både synes i offentlig velferd og ikke minst i kvinners yrkesdeltakelse, som en viktig del av den jobben.

Borghild Tenden (V) [11:32:51]: Jeg takker igjen for svaret.

Venstre er spesielt opptatt av verdiskapende skattelette, som finansministeren helt sikkert har fått med seg. Jeg ønsker å sitere sentralbanksjef Øystein Olsens første årstale. Der sier han følgende:

«Myndighetene har brukt handlingsrommet til å gjennomføre standardøkninger og øke utgiftene på en rekke områder. Prioritering av tiltak som styrker produktiviteten og vekstevnen på lengre sikt, herunder justeringer i skattesystemet, synes derimot å ha kommet noe i bakgrunnen.»

Deler finansministeren dette synet?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [11:33:31]: Jeg tror det er viktig å understreke at noe av det viktigste vi kan gjøre for å bygge opp under næringslivets konkurranseevne og produksjonsevne, er å føre en langsiktig, sunn, fornuftig og god økonomisk politikk. Det har Norge gjort, og det blir lagt merke til. I møte med folk fra næringslivet blir jeg ofte minnet om at det som bør være finansministerens viktigste oppgave, er å holde orden i økonomien. Det er det ene.

Det andre er videreutviklingen av det som også har skjedd i denne perioden, samarbeidet mellom partene i forbindelse med inntektsoppgjør og andre viktige spørsmål, som gjør at Norge har en veldig produktiv økonomi. Vi har Europas laveste arbeidsledighet og blant den høyeste yrkesdeltakelsen i Europa, samtidig som vi også ser at produksjonen har tatt seg raskere opp igjen i Norge enn i andre land. Alt i alt mener jeg dette borger for at vi har en politikk som må bygge opp under næringslivet og bedriftenes evne til å produsere i og fra Norge.