Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:04:25]: Som et bakteppe for denne utenrikspolitiske redegjørelsen følger vi og en hel verden fortsatt utviklingen i Egypt. I løpet av et par uker har landets politiske fremtid kommet i spill, et tilsynelatende sterkt presidentregime vakler, og folkets mange røster når til overflaten. For kort tid siden falt presidenten i Tunisia etter at folket reiste seg.

President Mubarak kommer ikke til å stille til gjenvalg, og landets nye regjering har nå samtaler med opposisjonen. Vi støtter en demokratisk utvikling i Egypt. Det er egypterne som må avgjøre Egypts fremtid. Egypterne må finne veien videre mot nasjonal forsoning og en ordnet overgang til demokrati.

Egypts stilling og stabilitet er viktig for en hel region – ja, for store deler av Afrika, gjennom den arabiske verden og hele Midtøsten. Et samstemt budskap til dem som har makt og innflytelse i Egypt – og til opposisjonsgruppenes representanter – er å ta steg mot hverandre, ta et felles ansvar for en fredelig overgang til demokrati. Norge står rede, med europeiske partnere, til å bidra med støtte til den demokratiske overgangsprosessen som nå varsles.

Et fellestrekk for autoritære regimer er at de har en svak evne og mangelfulle kanaler til å fange opp og tolke meninger og holdninger i folket. Makten blender. Det sivile samfunn holdes nede. Maktfordelingen uteblir, og gradvis svekkes legitimiteten til dem som sitter med maktapparatet. I kjølvannet av en slik maktkonsentrasjon ser vi ofte korrupsjon, maktovergrep og manglende likebehandling.

De siste ukers hendelser sender et mektig budskap om kraften i menneskers legitime krav om medvirkning og innflytelse. Vi ser at denne kraften kan bryte igjennom og få autoritære regimer med kraftfulle politi- og sikkerhetsapparater til å vakle. Og vi ser – som ved tidligere korsveier i historien – at økning i mat- og bensinpriser kan være gnisten som får folk til å reise seg.

En amerikansk tenketank målte fremtidstroen i en del land ved årsskiftet, og spørsmålet lød: Utvikler landet ditt seg i riktig retning? 87 pst. av kineserne svarer ja, mens i land som USA, Storbritannia og Frankrike svarer mellom 28 og 21 pst. bekreftende, og i land som Brasil og India et sted midt imellom: 45–50 pst.

Undersøkelsen avdekker en tendens som forteller noe om vår tid: I de vestlige land, som ofte har vært kjennetegnet av fremtidstro og evne til tilpasning, råder det en større skepsis og uro for fremtiden, mens i land som opplever kraftig vekst og utvikling, assosierer flertallet fremtid med muligheter og bedre liv.

Mens uroen for fremtiden lettere fanger overskriftene i vår del av verden, bør vi heve blikket og se dette: Trolig har aldri flere mennesker i verden sett på fremtiden med større optimisme – mennesker som nå ser en vei ut av fattigdom, mot bedre helse og flere muligheter for større frihet.

Vi skal ikke undervurdere følelsenes betydning i utenrikspolitikken. Kollektive følelser kan styrte et regime, som i Tunisia, få det til å vakle, som i Egypt, gjenreise et land etter en krig, stemple en hel folkegruppe, eller gi folk troen på at fellesskapet kan bygge en ny fremtid. Stemninger og strømninger av tro, håp, frykt eller ydmykelse er med på å påvirke det utenrikspolitiske handlingsrommet.

Den faktor som i 2010 kanskje i størst grad har virket inn på handlingsrommet, er forandringene. Året har vært en entydig påminnelse om at verden er inne i en overgangsfase, hvor forandringene oppleves på en rekke områder.

Finanskrisen går fortsatt gjennom sine faser og leder i flere land til økonomisk krise og for noen til omfattende sosial og politisk uro. Statsfinansielle ubalanser er ved å lamme den økonomiske handlefriheten hos stater som står oss nær, over Atlanterhavet og på vårt eget kontinent. Maktforholdene i verden forskyves geografisk. Det er ikke noe nytt, men tendensen forsterkes i etterkant av finanskrisen. Nye land rykker opp på verdenspolitikkens hovedarena. Kinas økonomiske og miljømessige – og i større grad også politiske – fotavtrykk er blitt tydeligere.

Vi ser nye maktbalanser i det globale verdenssamfunnet, som Norge er en så integrert del av. Verden domineres ikke av to rivaliserende makter, som under den kalde krigen. Verden er ikke ledet av USA, som i årene rett etter. Verden er multipolar, med flere og til dels nye maktsentra. Dette er den nye normalen. Makten mellom stater blir mer representativt fordelt, og det er et fremskritt. Men det gjør ikke verden enklere å styre; det er ikke enklere å enes om normer og verdier, ikke enklere å komme til enighet om kompliserte avtaler, heller ikke enklere å bidra til fred og nedrustning. Men om det ikke er enklere, er det desto mer påkrevd.

Dette er utviklingstrekk som former den utenrikspolitiske redegjørelsen i år, og vi må spørre: Hvordan påvirkes Norge? Hva er vårt handlingsrom? Hvilke valg har vi?

Vi lever altså i en utenrikspolitisk brytningstid. Det er taktskifte på en rekke områder. Makt flyttes, økonomier, kulturer og samfunn veves tettere sammen.

Kinas økonomiske og teknologiske fremskritt setter spor. Nylig har landet etablert seg som verdens andre største økonomi. Dette vil gradvis få politiske utslag. Aldri i historien har et land unnlatt å veksle inn sin økonomiske og teknologiske makt i politisk innflytelse. I 2011 er det forventet at Kina vil låne mer penger ut til utviklingsland enn Verdensbankens samlede utlån. Kinesiske foretak kjøper Elkem. Kina kjøper seg opp i Europas statsgjeld. Vi må slutte å se dette som noe nytt. Dette er også den nye normalen.

På den annen side fanger nyhetsbildet inntrykket av et svekket USA, med stor gjeld – statlig og privat – politiske motsetninger, høy ledighet og økt frykt for økonomisk tilbakeslag for store befolkningsgrupper. Mange har spådd USAs tilbakegang, flere ganger. På 1960-tallet var det frykt for at Sovjetunionen skulle passere USA i økonomisk utvikling. 20 år etter ble det samme spådd om Japan. Ikke noe av dette skjedde.

Like fullt er endringene betydelige. Internasjonalt måles USA mot en innflytelse som var. Derfor blir dette en kontrast til dagens situasjon, der USAs relative makt reduseres. Heller ikke dette kan vi se som noe nytt. Igjen: Dette er den nye normalen.

Slike utviklingstrekk fanger overskriftene, og de er ikke uten grunnlag, men vi bør advare mot forenkling og det endimensjonale. Ja, en rekke land opplever kraftig økonomisk vekst. Brasil står fram med demokratisk modenhet, økonomisk vekst, økt velferd og sosial stabilitet, relativt sett. Men slik er det ikke for en lang rekke andre stater i vekst. I mange land balanserer høy vekst på toppen av sosial uro, politiske spenninger, korrupsjon, ustabile matmarkeder og høye matpriser, rask befolkningsvekst og økte forskjeller. For land med sterk vekst og autoritære styresett kan det vente en folkelig overraskelse bak neste økonomiske kvartalsrapport. Deler av en slik historie utspiller seg nå i Nord-Afrika og Midtøsten.

USA og Europa strever med både gjeld og ettervirkningen av finanskrisen. Men vi skal ikke undervurdere styrken i de modne demokratiene. Her har vi fortsatt å gjøre med verdens ledende økonomier, ledende universiteter, ledende selskaper, en kunnskapsrik befolkning og levende og mangfoldige sivilsamfunn. USA har et militærvesen som fortsatt er verdens dominerende. Og den friheten og de mulighetene som følger av demokratienes organisering og menneskerettighetenes sterke stilling, gir samfunnene i det vi forstår som Vesten, både styrke og fortrinn når det gjelder nyskaping, fornyelse og sosial stabilitet.

Til dette skal vi legge graden av samarbeid utviklet i ulike regioner. Ser vi på Asia, ser vi sterke vekstøkonomier, men vi ser også uforløste regionale spenninger i en verdensdel med svake samarbeidsordninger, uavklarte suverenitets- og grensespørsmål, samt gamle stridstema fra historiens ulike konflikter som ikke er oppgjort.

For norsk utenrikspolitikk handler det om å ta godt vare på de nære forbindelser til allierte og økonomiske partnere i vår del av verden og å utvikle våre bånd med stater utenfor denne kretsen. Fortsatt går den overveldende del av vår handel til våre nærområder. Det gjør ivaretakelsen av vårt samarbeidsoppsett med EU til en fortsatt prioritet.

Regjeringen ser fram til innstillingen fra utvalget som evaluerer EØS-avtalens virkemåte. Mot denne bakgrunn vil det bli fremmet en melding til Stortinget om samarbeidet med EU. Vårt mål må fortsatt være å sikre forutsigbarhet for norsk næringsliv, gode politiske kanaler for fremme av norske interesser og fortsatt adgang på like vilkår for nordmenn, enten de handler, jobber, studerer, forsker eller tar seg rundt som turister.

For norsk sikkerhetspolitikk ligger den transatlantiske forankringen fast. Her er det nå en mindre profilert militær dimensjon enn under den kalde krigen. Med Norges geografi og utviklingen i nordområdene er den politiske dimensjonen ved forankringen av største betydning.

Vi er tjent med å holde levende vårt nære forhold til USA. Norge vil ha som mål å søke støtte for viktige internasjonale prinsipper og utvikling av moderne rettsregler i våre nærområder, så sterkt preget av hav – bærekraftig ressursutnyttelse, etablerte og nye transportårer samt tettere samarbeid mellom stater og regioner i og rundt Arktis.

Vi vil søke interessefellesskap og samarbeid med USA for en styrket internasjonal rettsorden, et mer effektivt FN, en moderne NATO-allianse, et oppdatert og konstruktivt samarbeid med Russland – et USA som bidrar til å finne løsninger på globale utfordringer. Vi vil fortsatt vise at vi tar ansvar i våre nærområder, at vi har kapasitet og vilje til å håndheve vår suverenitet i norske områder og utøve myndighet der vi har jurisdiksjon. Forsvaret har en viktig rolle – selvstendig og i samarbeid med sivile etater i denne sammenheng.

Vedtaket av et nytt strategisk konsept på NATO-toppmøtet i november i fjor var en milepæl for alliansen. Det slår klart fast at NATOs hovedoppgave er kollektivt forsvar. Alliansen understreker sin oppmerksomhet om utfordringene i nærområdene, og lar ikke operasjoner langt fra medlemslandene gå på bekostning av alliansens hovedoppgave.

NATO må gjøre begge deler, og det nye konseptet gjenspeiler denne balansen på en god måte, slik Norge aktivt arbeidet for. I år starter den praktiske implementeringen. Dette betyr bl.a. reform av NATOs kommandostruktur, som må bli mindre, mer fleksibel og tettere integrert med nasjonale ressurser. Det vil også bli utviklet en ny partnerskapspolitikk. Vi starter en systematisk gjennomgang av alliansens kjernevåpenstrategi, ansporet av de grep president Obama har tatt, både gjennom den nye START-avtalen med Russland og gjennom de nye retningslinjene i USAs egen atomvåpenpolitikk. Norge har sammen med Polen arbeidet aktivt for å få satt reduksjon av de taktiske kjernevåpen på dagsordenen. Denne saken vil vi følge tett.

Vi har mye fellesgods med Obama-administrasjonens utenrikspolitiske kurs – tematisk og geografisk. Samarbeidet med USA om f.eks. global helse og kamp mot seksualisert vold både tjener disse temaene og bidrar til å skape grunnlag for dialog også om andre spørsmål. Vi er engasjert i arbeidet med å løse noen av verdens vanskeligste konflikter – fra Sudan via Midtøsten til Afghanistan. Dette vil vi utnytte videre i vårt nære samarbeid med USA, selv om presidenten vil måtte inngå kompromisser i Kongressen, og selv om store og presserende økonomiske oppgaver i USA vil ha forrang i enda større grad enn før.

For Norge er det av særlig interesse å følge utviklingen av EU som politisk aktør – i Europa, men også på den bredere internasjonale scene. Også her er mye i bevegelse og mye fortsatt uklart i lys av den statsfinansielle krisen i mange land.

Dette får betydning for Norge, fordi det er her vi finner våre naboer, partnere og allierte, våre viktigste handelspartnere og markeder for plassering av vår finansformue, fordi våre utenrikspolitiske posisjoner så gjennomgående er knyttet tett til de europeiske, og fordi Europas gjennomslag i ulike verdi- og interessespørsmål så ofte sammenfaller med muligheten for å få gjennomslag for norske syn.

Endringene i Europa har mange drivkrefter. EU har selv satt endringenes kurs; gjennom utvidelsen med ti nye land, gjennom den felles valuta og gjennom vedtak av Lisboa-traktaten. I sum handler dette om en tung dagsorden for oppfølging og gjennomføring. Oppgaven er ennå ikke over.

Eurosamarbeidet, som omfatter 17 land med Estland som det sist ankomne, har store økonomiske og institusjonelle utfordringer. Statsgjeldskrisen i enkelte euroland har avdekket behov for å styrke koordineringen av den økonomiske politikken. Dette har betydelige politiske og institusjonelle konsekvenser, og mange nye og gamle konfliktlinjer avtegner seg.

Hele denne dagsordenen utsettes nå for ytterligere press gjennom finanskrisens ettervirkninger. Samlet sett opplever Europa ny vekst, i noen land betydelig, men andre land henger igjen i et krysspress av stor gjeld, store underskudd og svak eller ingen vekst.

Vi ser her et bilde av en situasjon som ikke er bærekraftig: fra det uholdbare i store køer av arbeidsledige, særlig alvorlig blant unge med og uten utdanning, til store sosiale konsekvenser av de nasjonale innstrammingsprogrammer og håndtering av stor gjeld og store underskudd i mange land. Dette har i noen land slått ut i frustrasjon, sosial uro, motløshet og avmaktsfølelse, en sum som lett kan skape grobunn for populisme.

I de mest vanskeligstilte EU-landene har arbeidsmarkedssituasjonen ført til at mange nyutdannede akademikere benytter seg av de mulighetene et fritt arbeidsmarked gir, til å dra til andre medlemsland der mulighetene er bedre og flere. Dette er en positiv side ved det felles arbeidsmarkedet vi er en del av. Men en sideeffekt er at de kriserammede landene tappes for nettopp den arbeidskraften som ideelt sett kunne bidratt til å snu situasjonen.

Her kan vi se en effekt av de mange innstrammingene i mange EU-land på vår hjemlige arena: Den internasjonale søkningen til norsk høyere utdanning har økt så kraftig for kommende studieår at Universitets- og høgskolerådet setter seg ned i egne møter for å drøfte hvordan man skal klare å komme gjennom søknadsbunkene.

Oppgaven med å kutte underskudd og redusere gjeld tilfaller hvert enkelt utsatt land. Politiske spenninger og ustabilitet – som vi har sett i et økende omfang rundt om – utspiller seg først og fremst på landnivå. Det er her de politiske kostnadene vil bli sterkest følt for demokratisk valgte nasjonalforsamlinger og regjeringer.

Dette vil prege EUs samlede kraft i tiden som kommer. Mange av våre partnerland vil dermed få en dagsorden ganske ulik vår egen.

Parallelt med håndteringen av den økonomiske krisen følger vi etableringen av EUs nye utenrikstjeneste som skal gi den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken mer tyngde og klarere retning. De nye institusjonene skal fylles med felles politikk og støtte den nye utenrikstjenesten med samlet politisk kraft.

Betydelig politisk energi brukes nå til å etablere institusjonene, fordele poster og stillinger. Som naturlig er, følger pågående avklaringer av maktfordeling mellom de nye institusjonene. Et inntrykk er at mye politisk energi i denne fasen går med til interne, Brussel-baserte dragkamper. Dette kan være med på å svekke det politiske fotavtrykket utad.

Det er i Norges interesse at EU lykkes i å føre en tydelig og samlet utenrikspolitikk, at Europas stemme lar seg høre i viktige internasjonale fora. Norge og EU har ofte sammenfallende utenrikspolitiske posisjoner – det gjelder menneskerettigheter, rettstatsprinsipper, klima- og miljøpolitikken og veldig mye annet.

Vi arbeider nå for å videreføre og videreutvikle konsultasjonsordninger for Norge i denne nye strukturen med EU. Vi har hatt etablerte kanaler for konsultasjoner i det gamle oppsettet, og vi ønsker å videreføre dem i det nye. For dette gjelder som før: Vi blir lyttet til der vi har relevant kunnskap og kompetanse. Men det stiller større krav til at vi på norsk side er koordinert, fokusert og ser mulighetene.

EUs nye utenrikstjeneste vil overta ansvaret for EUs samordning av EØS-avtalen. Europakommisjonen, representert ved sine ulike avdelinger, vil fortsatt være vår samarbeidspartner innenfor de ulike fagområdene der regelverksutviklingen i EU finner sted. Vår rett til deltakelse i ekspertgrupper og komiteer som assisterer kommisjonen med utvikling av regelverk, er hjemlet i EØS-avtalen.

Vi følger også med interesse hvordan EU-landenes nasjonale utenrikspolitikk preges av den sterkere samordningen. Vi er vitne til et kulturelt skifte nå. De fleste statene har lange tradisjoner som utenrikspolitiske aktører. Samtidig har det vokst fram en felles utenrikspolitikk det siste tiåret. Med etableringen av de nye institusjonene må de 27 i enda sterkere grad finne denne balansen mellom felles markeringer og egen politikk. Det finnes ingen mal for dette balansepunktet. Men institusjonenes kraft og tyngde gjør sitt. Utenrikspolitisk energi trekkes mot Brussel.

I den nasjonale politikkutformingen ser vi noen utslag: Mange land bygger ned egen utenriksrepresentasjon, primært som følge av innsparinger i kjølvannet av finanskrisen, men sannsynligvis også som følge av EUs fellespolitikk på lengre sikt. Det får betydning også for oss når det skjer nedleggelser og redusert nærvær, særlig blant våre nordiske naboer.

Vi ser en oppgradering av saker som har en utpreget nasjonal agenda og følgelig ikke fanges opp av den felles politikkutformingen. Næringsfremme er et slikt område. Utenrikstjenesten blir enda tydeligere et instrument for å støtte egne bedrifter i nye markeder. Også dette skal vi merke oss. EU-landene er våre partnere, men bedriftene deres er blant våre bedrifters fremste konkurrenter.

EØS-midlene representerer fortsatt et viktig virkemiddel for å styrke de bilaterale relasjonene med mottakerlandene i EU. For vi ser en oppblomstring av bilaterale og regionale kontakter, og igjen skjer det under radarskjermen for den felles politikkutformingen i EU. Tidligere i uken møttes lederne fra Polen, Øst-Tyskland og Frankrike til sikkerhetspolitiske drøftelser. Det britiske initiativet til britisk-nordisk-baltisk samarbeid er et annet eksempel, men det går videre – til klynger av tettere regionsamarbeid i alle hjørner av vårt kontinent. Dette setter det nordiske samarbeidet i et interessant lys, og det gjør de regionale organene i nord – fra Arktis via Barents til Østersjøen og EUs nordlige dimensjon – til viktige uttrykk for et etablert grensenært samarbeid. Her har vi derfor et handlingsrom. Det skal vi utnytte, bl.a. innenfor den nordiske kretsen, når vi følger opp Stoltenberg-rapportens anbefalinger som ledd i utbyggingen av et enda tettere sivilt og militært samarbeid.

I behandlingen av St.meld. nr. 15 for 2008–2009, om utenrikspolitikken i forrige periode, var det bred enighet om at Norge må engasjere seg overfor nye aktører, og at forsvar for og fremme av våre interesser ikke stopper ved norskegrensen. Dette engasjerer oss og er en spennende oppgave, ikke bare for utenrikspolitikken, men også for norsk næringsliv, kultur, det sivile samfunn og politikkutforming på en lang rekke andre områder – fra klima til helse, migrasjon og flukt.

I det nye verdensbildet opplever landene i det vi har kalt Vesten, at de ikke lenger er i flertall i de globale organisasjonene. Da FN ble stiftet, hadde verden 50 stater, nå er tallet nærmere 200. Det gir føringer for hvilken arbeidsform Norge bør benytte i multilateralt arbeid, f.eks. innen arbeidet med menneskerettigheter. For å lykkes rekker det ikke alene at vi vender oss til de land som står oss nærmest, og som stort sett mener det samme som oss. Vi må utvide horisonten og søke allianser med moderate krefter utenfor vår egen gruppe av vestlige land. Vi har betydelig felles gods å utvikle med mange land i Latin-Amerika, Afrika og Asia, og vi satser systematisk på dette i vårt FN-arbeid og i utviklingen av tosidige forbindelser.

Blant de viktigste områdene i FNs generalforsamling og som medlem av FNs menneskerettighetsråd, som Norge har engasjert seg i i det siste året, er arbeidet med å få vedtatt en resolusjon om stans i bruken av henrettelser som straffeform, engasjementet for økt beskyttelse av menneskerettighetsforkjempere, arbeidet med å kartlegge lover som diskriminerer kvinner, og anerkjennelse av lesbiske, homofile, bifile og transpersoners rettigheter.

Et eksempel som illustrerer de nye arbeidsformene, og som jeg vil dvele litt ved i denne redegjørelsen, er utviklingen av Norges forhold til Indonesia, et viktig land i den vide horisonten i øst – langt fra oss geografisk, men atskillig nærmere når vi fokuserer på alle de interesser vi har felles.

Geopolitisk trer Indonesia fram som en mer og mer sentral aktør. Landet har nær 240 millioner innbyggere, verdens største muslimske befolkning, har gått fra autoritært styresett til demokrati og har posisjonert seg som en brobygger både i regionen og globalt. Landet er Sørøst-Asias største økonomi, fører en aktiv FN-politikk og er et sentralt medlem av G20.

Etter mange års systematisk oppbygging har det norsk-indonesiske samarbeidet skutt fart – innen klima og energi, global helse, tusenårsmålene, nedrustning, demokrati og menneskerettigheter, samt internasjonale politiske spørsmål og økonomisk samhandel. 2010 var i så måte et viktig år.

Innen klima har Norge og Indonesia forpliktet seg til et samarbeid om et globalt fellesløft for å forebygge klimaendringer, anført av samarbeidet om å beskytte regnskogen – et skogpartnerskap som slår rot og inspirerer andre. I mai ble det inngått en intensjonsavtale på dette området, og i november i Jakarta undertegnet jeg en felleserklæring om samarbeid og tette konsultasjoner.

Gjennom EFTA-samarbeidet har Norge nylig lansert forhandlinger om en handelsavtale med Indonesia. En slik avtale vil være til nytte for næringslivet i begge land og bidra til økt handel og investeringer.

Multilateralt utvider vi gradvis samarbeidet i FN og andre fora. Indonesia er for oss en medspiller innen nedrustning og ikke-spredning, og landet er tilsluttet de fleste globale rustningskontrollavtaler. Vi har bl.a. et nært samarbeid for å styrke biologivåpenkonvensjonen, spesielt innen sykdomsovervåking.

Menneskerettighetsdialogen mellom Norge og Indonesia – den tiende i rekken i år – utgjør en viktig del av det bilaterale forholdet og er en arena for samtaler på politisk nivå og tematiske diskusjoner for myndigheter, akademia og det sivile samfunn.

I fjor høst arrangerte vi i samarbeid med Indonesia også en regional asiatisk konferanse om behovet for å styrke beskyttelsen av sivile i væpnet konflikt. De første sikkerhetspolitiske konsultasjoner på embetsnivå mellom Norge og Indonesia ble holdt i Jakarta i januar. Flere vil følge.

Indonesia er altså et eksempel på et land som for Norge ikke er nært geografisk, men en nær samarbeidspartner i et interesseperspektiv, basert på gjensidig tillit og i et langsiktig tidsperspektiv. For 10–20 år siden ville det vært vanskelig å forutsi et slikt partnerskap.

En lignende kurs, men tilpasset de enkelte land, følger vi med land som India, Brasil og Sør-Afrika, i tillegg til Russland. Vi skal ikke forstrekke oss, men vi flytter nå utenrikspolitiske ressurser for å kunne prioritere en tettere oppfølging og vektlegging av disse landene.

I neste måned lanserer regjeringen en egen Brasil-strategi. Vi intensiverer innsatsen med å sluttføre EFTA-forhandlingene om en handelsavtale med India, og vi er godt i gang med gjennomføringen av India-strategien, der samhandelen har skutt i været siden 2005. I desember 2010 lanserte Norge et nytt forskningsprosjekt med ledende institusjoner i USA, Sør-Afrika, Brasil og Indonesia innenfor rammen av initiativet utenrikspolitikk og global helse. Jeg nevner dette som noen få eksempler.

Forholdet til Kina står i en særstilling. Det følger av Kinas betydning, fremvekst og innflytelse, men også alle mulighetene som åpner seg for Norge. Overordnet kan vi notere en betydelig utvikling i forbindelsene – økonomisk, politisk og kulturelt. Det har vært en omfattende besøksutveksling, på til dels høyt nivå, bl.a. i forbindelse med vår deltakelse på Verdensutstillingen Expo 2010 i Shanghai, og stadig mer utviklede forbindelser på bred front, noe som er i tråd med vår Kina-strategi, som vi har fulgt siden 2007.

Menneskerettsdialogen har vært substansiell og tjent som en arena for en lang rekke norske organisasjoner og instanser og deres motparter. Av særlig interesse har vi merket oss kinesisk interesse for norske velferdsstatserfaringer. Kina kopierer ingen, men de henter erfaringer fra så godt som alle.

Tildelingen av Nobels fredspris til menneskerettighetsforkjemperen Liu Xiaobo gjorde at fokuset ble skarpt. Kinesiske myndigheter ga klart uttrykk for, i forkant av tildelingen, at en slik pris ville få konsekvenser for våre relasjoner. Den norske regjeringen understreket på sin side, på prinsipielt grunnlag og i forkant av Nobelkomiteens avgjørelse, komiteens uavhengighet og integritet. Synspunktet ble gjentatt og utdypet etter tildelingen i desember.

Vi registrerer at de politiske forbindelsene langt på vei er satt på vent etter tildelingen. Vi tar Kinas reaksjon til etterretning. Vi fremholder Nobelkomiteens uavhengighet. Vi gjentar vår protest mot fengslingen og behandlingen av Liu Xiaobo, og vi fremholder vårt syn om betydningen av at Kina respekterer menneskerettighetene – herunder ytringsfriheten. Vi er samtidig klare på betydningen av de økonomiske og sosiale fremskritt som har løftet millioner kinesere ut av fattigdom.

Nå må vi se fremover. Norge og Kina har et bredt og godt fundament for samarbeid. Vi ønsker å bygge videre på dette. Det handler ikke om enveisrelasjoner. De er toveis og utvikles i tråd med felles interesser. Og det er mange slike å ta tak i for Norge og Kina:

arbeidet med en frihandelsavtale, som vil gi næringsliv i begge land nye muligheter
samarbeidet i Arktis, der Norge støtter Kinas inntreden som observatør i Arktisk råd
handel, investeringer og teknologisk samarbeid
politisk dialog om en lang rekke tema – fra velferd til sikkerhetspolitikk, fra klima, miljø og energi til samarbeid om forebygging av humanitære kriser
en videre dialog om menneskerettigheter og samfunn, innen rammen av menneskerettighetsdialogen

En verden med større spredning av makt har klare positive sider – for spredning av makt betyr også spredning av ansvar. Men samtidig blir utfordringene for effektiv global styring større. Dette bør oppta Norge, som alltid har hatt stor interesse av en godt organisert verden med tydelig respekt for en internasjonal rettsorden.

Nå opplever vi at det internasjonale styringssystemet, som i hovedtrekk ble etablert etter annen verdenskrig, kommer under ytterligere press. Vi ser ikke en samlet handlekraft som kan slå fast noe grunnleggende nytt, ei heller gjennomføre dypere reformer. Vi ser at fremdriften i arbeidet med store avtaler med global rekkevidde stopper opp når interessemotsetningene spiller seg ut. Helt tydelig ser vi det i interessemotsetningene rundt klimaforhandlingene. Verden får ikke den handlingen kloden krever. Og vi ser det i bestrebelsene for å få til en ny global handelsavtale i WTO.

Hvordan skal Norge forholde seg til et styringslandskap i endring?

Først og fremst skal vi slå ring om det som fungerer, og det er faktisk mye. For til tross for strevet med å få sluttført Doha-runden om en ny handelsavtale, spiller WTO fortsatt en viktig rolle i å skjerme mot ny proteksjonisme og holde intakt et regelverk med håndfaste mekanismer for å sikre at de respekteres. Vi vil gjøre vårt for å bidra til at Doha-forhandlingene får det siste avgjørende skyv mot en endelig avtale, ti år etter at de ble igangsatt. Styrking av det multilaterale handelssystemet er grunnleggende for en åpen økonomi som den norske.

Videre skal vi spille vår rolle i alle de organer som tross alt sikrer god styring og regelverksutvikling – mange av dem i FN-systemet.

FN behøver samtidig en vedvarende reformprosess. Vi har bidratt og vil fortsatt bidra til reform. Nå iverksettes sentrale deler av de reformene som ble lagt fram i den utredningen statsminister Stoltenberg ledet – fra iverksettelsen av «Ett FN» på landnivå til etableringen av «UN Women», en samlet FN-organisasjon for likestilling og kvinners rettigheter.

Vi er aktive sammen med våre nordiske naboer innen rammen av Verdensbanken og IMF. Samtidig står arbeidet med å reformere Sikkerhetsrådet stille. De fleste ser åpenbare kandidater til nye medlemmer, men feltet er fullt av motkrefter som til nå har blokkert de avgjørende grepene.

Norge skal fortsatt være en klar stemme for reform, effektivisering og bedre styring. En god venn av FN – som Norge er – er en venn som stiller krav, holder FN ansvarlig og viser nulltoleranse for dårlig styring og dårlig ressursbruk. Når Norge går inn i FN-organer, vil vi gjøre det med tyngde og engasjement, som vi gjør i FNs menneskerettighetsråd og i Verdens helseorganisasjon, WHO, hvor Norge sitter i styret fram til 2013, og som vi vil gjøre det som nytt medlem av Fredsbyggingskommisjonen.

Samtidig ser vi at det utenfor FN vokser fram nye strukturer basert på bredere partnerskap og andre maktstrukturer enn dem vi er vant med innenfor FN-systemet. Vi har ikke minst sett dette innen global helse de senere år – med vaksinealliansen GAVI og det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria, som ledende eksempler. Nye partnerskap med privat sektor, sivile samfunn og utviklingsland, mer moderne og dynamiske styringssystemer og sterkere fokus på målbare resultater – alt dette har vært nødvendig for å utløse nye midler og målrette satsingene.

Lanseringen av en global strategi for kvinner og barns helse ved FNs generalsekretær i september i fjor, basert nettopp på de nye strukturer og partnerskapstanken, er en erkjennelse av at reformene er nødvendige. Norge har ledet an i mye av dette reformarbeidet, slik vi også har gjort innen regnskogsatsingen og REDD+, og vi vil fortsette å ha en rolle i å koble FN-organene og nye initiativ sammen på en hensiktsmessig måte. Vi forbereder nå en egen melding til Stortinget om vårt arbeid med globale helsespørsmål.

Med flere maktsentre i vår multipolare verden og uten et kraftig globalt styringssystem er det ingen stat som alene har egenkraft til å si hvor skapet skal stå. Etableringen av G20 er ett av symptomene på dette. Når G20-samarbeidet kom i fokus som sentrum for overordnet global styring, var det i første rekke på det økonomiske området.

Det er liten tvil om at G20 spilte en avgjørende rolle etter at finanskrisen brøt ut i 2008. Men handlekraften var størst den første tiden, da fellesinteressen av å motvirke den globale krisen var sterkest.

I tiden etterpå har G20 etablert seg som en ledende struktur for tunge, internasjonale beslutningstakere. Det er som sagt positivt hvis viktige beslutninger fattes av mest mulig representative forsamlinger, og at disse har handlekraft. Dette støtter Norge. Men erfaringene synes å vise at vanskelige saker ikke nødvendigvis blir lettere å løse blant 20 stater enn blant nærmere 200. Også G20 består av flere konkurrerende poler.

Det kan også stilles spørsmål ved gruppens legitimitet. G20 er selvoppnevnt, mandatet uklart, og – satt på spissen – kan det reises spørsmål om hvorvidt vi andre – som Norge – skal ta det som synes som et diktat fra en gruppe vi ikke er medlem av eller har valgt ut. En annen uro er at gruppens diskusjoner kan bidra til å svekke innholdet i det samarbeidet som faktisk finner sted i andre organer. Løsninger kan oppleves som forhåndsavklart blant de største.

Vi ser altså klare dilemmaer – på den ene siden begrensede og til tider beslutningsdyktige enheter, som G20, men med svak legitimitet; på den andre siden store kollektive samlinger av land, som i FN, men uten enighet og med svak effektivitet.

Norges linje er å søke direkte kontakt med det sittende G20-formannskapet, for å komme med konkrete innspill til saker av betydning for oss, slik finansministeren og jeg gjorde overfor det franske formannskapet i forrige uke. Vi ber også om at kontakten mellom FNs generalforsamling og G20 struktureres og formaliseres. Og endelig mener vi at G20 ville stå seg på en mer systematisert, regional representasjon – noe etter modell fra de regionale setene i IMF. Vi merker oss at dette er tanker som også det franske G20-formannskapet ser på med interesse.

Den multipolare orden har i dag også andre effekter. I mangel av et klart sentrum for sentrale beslutninger ser vi en regional knoppskyting. Det kan forklares med de mange felles anliggender som land som ligger tett på hverandre geografisk, opplever. Isolert sett er dette positivt, men dette er heller ikke noe fullgodt svar på mange av dagens mest åpenbare og felles utfordringer innen klima, energi, handel og nedrusting.

Norge støtter mange av dagens regionale grupperinger av stater. Vi er dessuten ledende i slike organisasjoner som er i vår del av Europa. Det urovekkende i dagens bilde er imidlertid svekkelsen av evnen til global styring. Det trengs flere broer mellom ulike regionale samarbeidsorganisasjoner, og det trengs bedre koblinger for de nye organisasjonene til de etablerte rammeverkene som FN og IMF.

I en verden der makt spres og det stilles spørsmål ved gamle autoriteter, er det påtrengende å mobilisere handlekraft for å møte noen av verdens mest kompliserte konflikter – konflikter der årene har avdekket at militær makt og voldsbruk ikke kan gi varig fred, konflikter der de involverte parter må vise omfattende politisk mot og handlekraft, og der det internasjonale samfunn må bidra, legge til rette for og støtte veien mot fred og forsoning – eller mobilisering av hjelpearbeid for å bøte på den alvorlige humanitære situasjonen vi ser nå utspiller seg med tørken i Øst-Afrika, eller mer samlet kraft for å møte konsekvensene av økende matpriser og en voksende matvarekrise.

Utfordringen fra stater i oppløsning, eller «failed states», er stor, og verdenssamfunnets evne til å håndtere situasjonen strekker ikke godt nok til. Somalia er det ledende eksemplet. Piratvirksomheten i Adenbukta når langt ut i Det indiske hav og sørover i enorme områder, og norsk skipsfart og norske skipsfartsinteresser møter store utfordringer. Regjeringen er engasjert for å gi Norges bidrag mot dette ondet, både ved å vurdere et nytt norsk marinebidrag til de internasjonale styrkene og ved å fokusere på situasjonen på land, der problemet har sitt utspring. Norge yter et solid bidrag for å stabilisere Somalia, inklusiv med nødhjelp, opptrapping av innsatsen for å straffeforfølge sjørøvere, finansiering av fengsler samt å etablere preventive tiltak for skipsfarten og for å avskjære hvitvasking av løsepenger – et arbeid som koordineres av den internasjonale kontaktgruppen. Når det gjelder saken om bevæpning på norske skip, reiser det en rekke spørsmål som regjeringen tar sikte på å avklare snarlig.

Jeg vil videre omtale tre aktuelle konflikter: i Sudan, Midtøsten og Afghanistan.

Sudan står ved en korsvei. Freden i 2005 var et gjennombrudd som gjorde slutt på mange tiårs krig og lidelse, men det gjensto å bygge freden. I januar brukte folket i sør sin anledning til å stemme over sin egen fremtid. Resultatet er et overveldende flertall for selvstendighet. Fram mot juli gjenstår krevende forhandlinger om premisser for deling. Mye gjenstår, og mye står på spill. Etter alle solemerker får Afrika en ny stat fra sommeren av, og den tar Norge mål av seg til å anerkjenne.

Norge var fødselshjelper for fredsavtalen i 2005. Med USA og Storbritannia utgjør vi nå en troika for oppfølgingen av avtalens mekanismer. Den sentrale aktøren utenfra i dag er likevel Den afrikanske union, AU, og Sudan-panelet ledet av tidligere president Mbeki. Norge støtter at afrikanske stemmer er de førende, AU og de mest berørte naboer. Her står så mye på spill både regionalt og – bredere – internasjonalt, at troikaen og aktører som Kina og EU må på banen.

Utover det løpende diplomatiske arbeidet vil Norge vie særlig oppmerksomhet om oljesektoren og forhandlingene om hvordan nord og sør både kan dele og samarbeide. Begge er sterkt avhengig av oljeinntekter, og begge har en stor nedside dersom de ikke kommer til enighet. Tilsvarende kan oppsiden gjøres tydelig om de lykkes. Vi vil arbeide med dette som mål i tett kontakt med de styrende i nord og de styrende i sør. Norge er i tillegg opptatt av at partene før fredsavtalens utløp enes om fremtidige statsborgerrettigheter. Siden oktober i fjor har om lag 200 000 personer returnert fra nord til sør.

For Israel–Palestina-konflikten er 2011 et skjebneår – som om ikke hvert år i denne konflikten handler om skjebner for mennesker i en lang og bitter strid – mennesker som i stort antall og stort flertall sier de ønsker og er rede for fred basert på kompromisser og forhandlinger, men der lederne ikke klarer å omsette denne viljen til håndfast innsats for å overkomme motsetningene og gi palestinerne sin egen stat og Israel trygghet for sikkerhet innenfor sine egne grenser.

I september i år går fristen ut for å enes om en fredsløsning og etableringen av en palestinsk stat, slik president Obama, statsminister Netanyahu og president Abbas ble enige om i september 2010, da de ga seg selv ett år for å forhandle. I september er det også ett år siden president Obama fra FNs talerstol sa at hans mål var at neste års generalforsamling kunne ønske en ny stat velkommen – og da siktet han til Palestina og ikke Sør-Sudan. I august–september i år vil den palestinske statsminister Fayyad trolig ha gjennomført sin reformplan for bygging av troverdige statsinstitusjoner for en palestinsk stat.

I september i fjor erklærte Verdensbanken overfor giverlandsgruppen AHCL, som Norge leder, at med fremgangen i reformarbeidet var de palestinske selvstyremyndighetene nå rede til å etablere en stat i nær fremtid. Denne fremtiden er trolig neste sommer – den som kommer.

Det hjelper lite med statsinstitusjoner om det ikke finnes en stat. Vi må konstatere at det er liten eller ingen fremgang i fravær av direkte forhandlinger om dette. Lekkede palestinske forhandlingsdokumenter gir ikke et komplett bilde av forløpet. Noen mener lekkasjene gir hold i påstandene om at president Abbas har vært rede til å strekke seg svært langt for en enighet. Like slående er det at Israel ikke har funnet rom til å nærme seg en løsning på et slikt grunnlag. Det mangler rett og slett vilje, tillit og evne til å ta disse forhandlingene fremover. USA, som har en helt spesiell rolle som tilrettelegger og aktiv pådriver, har tydeligvis heller ikke midler, evne eller vilje til å presse fram en slik enighet. Klare uttalelser fra Midtøsten-kvartetten av USA, FN, EU og Russland rekker heller ikke til.

Norge vil støtte all innsats for å få til bevegelse i månedene som kommer. Som leder av giverlandsgruppen, AHLC, vil vi holde fast ved vårt arbeid med å bistå de palestinske selvstyremyndighetene i gjennomføringen av Fayyads reformplan. Vi har tillyst et neste møte i Brussel i april i nært samarbeid med EUs utenriksansvarlige Catherine Ashton. Norge vil være medformann for en ny giverlandskonferanse for de palestinske selvstyremyndighetene i Paris i juni. Vi vil i samarbeid med FNs generalsekretær invitere til det årlige AHCL-møtet i New York i september.

Vi står overfor sluttrunden for politiske forhandlinger, der partene har hovedansvaret, men der naboer og det internasjonale samfunnet må spille en tydelig og konsekvent rolle. Om forhandlingene ikke gir noen fremdrift, står visjonene om tostatsløsningen i fare for å kollapse. I dag forholder Norge og andre stater seg til en etter folkeretten uholdbar situasjon med okkupasjon og en de facto annektering av okkupert land. Vi er i en langvarig politisk og diplomatisk unntakstilstand, der håpet om en forhandlet løsning gjør at store deler av verdenssamfunnet også forventer at okkupasjonen må gå mot slutten.

Om den annonserte slutten ikke kommer, vil bildet kunne endre seg. Tilstanden vil fremstå ved sitt rette navn – ulovlig beslagleggelse av okkupert jord og forskjellsbehandling av folk innen grensene av et geografisk område. Det vil ikke gagne de moderate kreftene, snarere de ekstreme. Det fremtidsbildet bør inspirere alle parter til forsterket innsats for en fredelig løsning.

Jeg vil senere orientere Stortinget nærmere om Afghanistan – det er tillyst en redegjørelse om det temaet – og derfor begrense omtalen av det bildet her i min redegjørelse i dag. Også i Afghanistan vil testen være om det finnes evne og vilje til politiske forhandlinger mellom partene – men med avgjørende bidrag fra naboene i regionen og det bredere internasjonale samfunnet.

Etter Kabul-konferansen i juli og NATO-toppmøtet i november 2010 er kursen satt for gradvis overføring av sikkerhetsansvar til afghanske sikkerhetsstyrker. Det er fremgang, men sikkerhetssituasjonen forverres. Intensivert amerikansk militært press mot Taliban-grupperinger rundt om i landet har pågått siden i fjor sommer. Kommende vår og sommer vil vise om det har endret styrkeforholdet på bakken. Sikkerhetssituasjonen nord i landet, herunder i de områder hvor Norge har militære styrker, har forverret seg siden i fjor sommer og utgjør en stor utfordring for hele ISAF-koalisjonen.

En varig løsning vil måtte ligge langs et politisk spor. Afghanere må finne veien til forhandlingsbordet med afghanere. President Karzai har lagt til rette for en mer aktiv oppfølging av dette sporet gjennom etableringen av et eget fredsråd. Samtidig vet vi at en afghansk fredsløsning vil måtte involvere nabolandene. Man må bl.a. finne fram til en felles forståelse mellom Afghanistan og Pakistan, og det må langt sterkere involvering til fra landene i Afghanistans nærområder. Norge støtter en utvikling langs disse spor, og vi vil – der vi har kapasitet og posisjon – bidra i en slik retning.

En hel verden, også vi, ser mot øst og mot sør – der de nye vekstøkonomiene trer fram og setter nye dagsordener, byr på nye muligheter, utfordrer etablerte sannheter. Jeg har omtalt Kina og Indonesia som eksempler. La meg da ta et langt sprang, i tema og geografi, til en annen horisont, horisonten i nord, til nordområdene, regjeringens strategiske hovedsatsingsområde.

Stadig flere ser også mot nord, mot den horisonten som endres som følge av klimaendringer, en ny geopolitisk realitet og med økende interesse internasjonalt for regionens ressurser og transportårer. Horisonten i nord – den er her hos oss. Her er vi med på å skape mulighetsrommet. Her er vi selv en hovedaktør.

2010 brakte viktige resultater langs flere spor, og nordområdepolitikken handler om nettopp dette – å se ulike linjer i sammenheng: de grunnleggende folkerettslige spørsmålene, samarbeidet i hele den arktiske regionen, spørsmål om forvaltning, miljø og næringsutvikling, praktisk samarbeid mellom naboer i nord om å finne løsninger på konkrete spørsmål. I sum: politikk for arbeid, velferd og fredelig sameksistens i nord. Her ser vi en av disse nye regionale vekstsentra der de mest berørte statene finner sammen i nyskapende, regionalt samarbeid. Sentralt står enigheten med Russland om den maritime avgrensningen i Barentshavet og Polhavet, som ble behandlet her i Stortinget for to dager siden. Avtalen er, som det ble sagt, historisk. Den løser det viktigste utestående bilaterale spørsmålet med Russland, fullt ut i samsvar med havretten og de folkerettslige prinsipper. Avtalen åpner også for økt samarbeid om utvikling av industrielle muligheter i nord.

Enigheten om den maritime avgrensningen er også blitt lagt merke til ute i verden; et tydelig signal om at Arktis er en region der uenighet kan løses på fredelig måte mellom naboer. Vi har gjennom avtalen og de seneste årenes samarbeid med Russland i Arktis fått tydelig fram at våre to land har en rekke felles interesser i denne regionen. Det er et grunnlag vi vil bygge videre på.

Den internasjonale interessen for utviklingen i Arktis fortsetter å øke. For oss er det viktig at denne interessen ivaretas på best mulig måte og i institusjonelle former. Jeg vil nevne tre.

Først: Den nordlige dimensjon, hvor EU, Island, Norge og Russland deltar, og der vi hadde formannskapet fram til ministermøtet i Oslo i november, den andre i rekken av denne nye regionale ordningen. Her ble vi enige om å utvide samarbeidet med to nye partnerskap, innen transport og logistikk og kultur.

For det andre: Norge overtar formannskapet i Barentsrådet til høsten. Vi satser på å videreutvikle arbeidet innen energieffektivisering, fornybar energi i regionen, helse og sosial, redning og beredskap, det grenseoverskridende folk-til-folk-samarbeidet og økt næringsutvikling.

For det tredje: I Arktisk Råd er det enighet blant medlemslandene om å styrke dette forum, og vi drøfter hvordan dette best bør gjøres. For fem år siden strevde rådet med synlighet og relevans. I dag er den største utfordringen hvordan vi skal møte den store interessen fra stater som vil slutte seg til som observatører.

Norges posisjon er at vi snarlig bør finne en ordning for de interesserte observatørene. Norge er tjent med at de sentrale arktiske spørsmål drøftes i et organ der vi fullt ut er deltaker. Vi ønsker også nye initiativ for å frembringe mer relevant kunnskap om utfordringer og muligheter i Arktis, fra klima til næringsutvikling og transport, fra helse til søk og redning til havs og urfolks stilling.

Norge og landene i Arktisk Råd er førende i utarbeidelsen av et internasjonalt regelverk for skipsfart i polare farvann, Polarkoden, som er til behandling i FNs sjøfartsorganisasjon, IMO. På slutten av fjoråret ble det også – etter initiativ fra Arktisk Råd – fremforhandlet en internasjonal avtale om søk og redning i Arktis, som etter planen skal undertegnes på rådets ministermøte på Grønland i mai.

Det er også vesentlig fremgang i det grensenære samarbeidet med Russland, inspirert av de avtalene Norge og Russland undertegnet under president Medvedjevs besøk til Norge i april i fjor. I november 2010 underskrev vi en avtale om grenseboerbevis, og jeg håper den vil tre i kraft i løpet av året. Samtidig utformet utenriksminister Lavrov og jeg en erklæring om den videre utviklingen av det grensenære samarbeidet, med et sett felles prioriteringer, som eksperter fra begge land nå jobber videre med. Blant disse er oppfølgingen av grenseboerbeviset med flere praktiske lettelser, f.eks. når det gjelder arbeidsmarkedet og tiltak for å øke kapasiteten på grensestasjonene for å kunne møte mer trafikk. La meg legge til her: Vi har gjort mange norske tiltak i dette området, og vi forventer også nå at det er gjensidighet på russisk side, slik at lettelsene gjelder begge veier.

I bunnen for nordområdesatsingen finner vi de nye strategiske prosjektene fra dokumentet «Nye byggesteiner i nord» fra mars 2009. Vi ligger godt an – 80 pst. av tiltakene er igangsatt. De samlede bevilgninger til nordområdetiltak over statsbudsjettet for i år er 1,2 mrd. kr.

Også den internasjonale interessen for forskningssamarbeid i nordområdene er stor, og et eksempel er samarbeidet om forskningsinfrastrukturen SIOS som utvikler Svalbard som internasjonal forskningsplattform, hvor land som Kina, Russland, Tyskland og Frankrike er med.

I meldingen om nordområdepolitikken som legges fram for Stortinget før sommeren, vil regjeringen gi en sammenfatning av de internasjonale utviklingstrekk av betydning for nordområdene og hovedlinjene i Norges politikk i nord.

Til sist: Tidens tegn er omfattende forandringer. Utenrikspolitikkens oppgave er å håndtere dem, og utenrikspolitikkens mål er i bunn å gjøre innenrikspolitikken mulig. For oss er det et overordnet mål å forsvare demokrati, rettsstat, menneskerettigheter og internasjonal humanitærrett. Vi må arbeide for at forandringenes kraft styrker disse verdiene og ikke svekker dem.

På 1990-tallet snakket man om en såkalt Washington-konsensus, der den liberale demokratiske samfunnsmodellen sto i sentrum av internasjonal politikk. Forskere skrev om «historiens slutt», der denne modellen sto igjen som vinner.

I dag er bildet annerledes. Vi ser konturene av flere konkurrerende samfunnsmodeller. Den globale bølgen av demokratisering som begynte på 1980-tallet, og som fortsatte med sterk kraft i tiåret etter, har stilnet. Vi ser kombinasjoner av autoritære styresett og åpen markedsøkonomi som leverer både vekst og velstand. Land i utvikling ser ikke bare mot Vesten for inspirasjon. De ser mot resten, og de ser nye mulige forbilder fra helt andre regioner.

Det forrige tiårets forsøk på å fremtvinge demokrati har heller ikke en lysende historie å vise til. Argumentasjonen for invasjonen i Irak har bidratt til å undergrave oppslutningen om demokratiet i den regionen. Heller ikke den såkalte krigen mot terror ble noe utstillingsvindu for liberale verdier og fremme av menneskerettigheter.

Snarere er det grunn til å tro at demokrati, rettsstat og menneskerettigheter vil komme i fokus via andre samfunnsprosesser – og det er prosesser Norge skal være med på å støtte og forme.

På den ene siden ser vi i deler av verden, som den arabiske, at de autoritære styresett som ikke klarer å levere økonomisk utvikling, velferd og arbeid, og som heller ikke gir politisk deltakelse, opplever sterkt presset legitimitet og lav oppslutning. Omveltningene i Tunisia og Egypt er tydelige eksempler der folk, særlig de mange unge, reiser seg mot autoritære ledere, korrupsjon og maktmisbruk og innskrenkede friheter. Uroen og misnøyen kan fortsette å spre seg, med den effekt det vil få for politisk stabilitet i hele regionen.

På vårt kontinent skiller Hviterussland seg ut i negativ retning. Europas stemme må her være klar og tydelig, og hviterusserne som kjemper for demokrati og menneskerettigheter, skal oppleve at de har vår støtte.

På den annen side: Den raske økonomiske veksten vil kunne bidra til å tvinge fram både rettsstat og økt demokrati. En mangfoldig markedsøkonomi, integrert i den åpne verdensøkonomien, kan ikke mikrostyres av eneveldige politiske organer. Legitime institusjoner, forankret i en rettsstat, er avgjørende for å sikre den stabilitet og forutsigbarhet som markedsøkonomien fordrer. Krav om politisk medvirkning og innflytelse over egen fremtid vil også vokse fram i kjølvannet av den velstandsutviklingen som store grupper nå opplever.

Dette betyr at en internasjonal dagsorden for demokrati, rettsstat, menneskerettigheter og humanitærrett må holdes levende, relevant og tydelig. Norge skal holde fast ved at menneskerettighetene er nedfelt i universelle tekster som de aller fleste stater har sluttet seg til. Det blir en tryggere verden, også for oss, om de etterleves i praksis.

Presidenten: I samsvar med forretningsordenens § 34 a punkt b vil presidenten foreslå at utenriksministerens redegjørelse føres opp til behandling i et senere møte. – Det anses vedtatt.

Stortinget.no

Stortinget - Møte torsdag den 10. februar 2011 kl. 10

Sak nr. 3 [10:03:57]

Talere

Tilhører sak

Alt om