Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 2 timer og 25 minutter, og at taletiden fordeles slik:

Arbeiderpartiet 45 minutter, Fremskrittspartiet 30 minutter, Høyre 20 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter, Senterpartiet 10 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Venstre 10 minutter og medlemmer av regjeringen 10 minutter.

Presidenten vil videre foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fire replikker med svar etter innlegg fra partienes hovedtalere og inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Det vil videre bli foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Marianne Aasen (A) [10:04:24]: (komiteens leder): Dette har vært en god uke for norsk skole. I motsetning til i våre to naboland Sverige og Danmark har PISA-undersøkelsen gitt oss et klapp på skulderen og en opplevelse av at vi som skolenasjon er på rett vei. Trenden er snudd, pilene peker oppover. Elevene lærer mer, og kvaliteten blir bedre. Det er naturlig å starte årets budsjettdebatt med nettopp dette.

Hva forteller dette oss? At hardt arbeid og målrettet innsats over tid nytter. Riktige veivalg og systematisk arbeid har gitt resultater. Så må alle vi som har innflytelse i norsk skole, fortsatt jobbe hardt. Men vi er, som forskerne som la fram undersøkelsen, selv sier, på rett spor. Det gir skolen selvtillit og tro på at man jobber riktig. Det i seg selv er en kilde til ny energi. Håpet er at vi vil se enda flere tegn på framgang i tiden som kommer. Jeg tror det vil skje.

Resultatene av PISA-undersøkelsen for 2009 vil jeg ikke bruke mer tid på her. Det er kjent for de aller fleste allerede. Jeg ønsker derimot å gå inn på hvorfor det er slik, slik Arbeiderpartiet ser det.

Som i skolen for øvrig – målrettet innsats basert på kunnskap virker. Vi eksperimenterer ikke med skolen. Høyresiden vil ha mer konkurranse, privatisering og rangering av elever, av skoler og av lærere. Fremskrittspartiet og Høyre er positive til nivådeling og inndeling etter ferdigheter. Dette advarer forskere, lærere, skoleledere og elever mot. OECDs egen vurdering av PISA-undersøkelsen for alle landene framhever den nordiske skolemodellen fordi vi har unngått segregering, nivådeling og overdreven individualisering. Etter min mening er dette en sterk støtte til fellesskolen.

Både i Sverige og i Danmark har privatiseringen skutt fart de siste årene. De er med god grunn mindre fornøyd med resultatene enn det vi er. Særlig Sverige har grunn til å revurdere sin skolepolitikk. Den borgerlige privatiseringsbølgen har ført til økte forskjeller, men minst like viktig – den har samlet sett ført til en dårligere skole.

Kunnskapsløftet kan vi på mange måter stå sammen om. Det var en Arbeiderparti-minister som satte ned Søgnen-utvalget, og som la mange av de viktige premissene for Kunnskapsløftet. Det var Høyre-minister Kristin Clemet som la saken fram i Stortinget under Bondevik II-regjeringen. Det var en SV-minister som satte reformen ut i livet. Vi er enige om målstyring og ikke detaljstyring. Vi ønsker fortsatt en sterk satsing på grunnleggende ferdigheter og på å styrke alt som gjør læreren bedre i stand til å lykkes.

I budsjettet ser vi også en satsing på dette. Denne høsten iverksatte vi reformen om lærerutdanning. Det vil gi lærerne i grunnskolen en høyere og mer spesialisert kompetanse for de årstrinnene, og i de fagene, de skal undervise. I budsjettet bedrer vi finansieringen for denne utdanningen ved å gi over 100 mill. kr mer enn i dag til allmennlærerutdanningen. Dette er et historisk løft for å sette lærestedene i stand til å følge opp de kravene som stilles i den nye rammeplanen. Videre er det bred enighet om at lærernes videre kompetanse skal sikres gjennom et varig system for etter- og videreutdanning. Siden 2006 er det bevilget nesten 2 mrd. kr til dette. Når skoleeier bevilger tilsvarende beløp, er vi oppe i 3,85 mrd. kr.

Statsråden er godt kjent med den uro som er i Stortinget over at for mange plasser står tomme av de plassene som staten har kjøpt på høyskoler og universiteter, samtidig som vi vet at det er en del lærere i mange kommuner som ønsker å ta mer utdanning, men som ikke får anledning til det. Vi har en utfordring når det gjelder å finne en modell som gjør at etter- og videreutdanningen fungerer slik vi alle ønsker det. Men det er og blir et viktig poeng at skoleeier, dvs. kommunene, må se seg tjent med det og evner å sette inn godt kvalifiserte vikarer når andre lærere er under utdanning. Men det er kommunene som bestemmer dette.

Jeg har lyst til å rette fokus mot Oslo, som kutter i etter- og videreutdanningstilbudet, som fjerner den kommunale stipendordningen, og som bruker mindre penger på det som er forutsatt i spleiselaget mellom stat, kommune og lærerne. Det er verdt å merke seg for de borgerlige i salen.

Hovedsatsingen i budsjettet handler om å bekjempe frafall. Som vi alle vet, er det vesentlig at grunnleggende ferdigheter er på plass når ungdommene kommer til videregående skole. Dernest må det målrettet satsing til. I årets budsjett ligger det nå 425 mill. kr i tiltak for økt gjennomføring av videregående opplæring. Det største løftet innen høyere utdanning er 2 200 nye studieplasser. Men som det viktigste vil jeg trekke fram de 14 mill. kr til å støtte udanningsstøtten for studenter med nedsatt funksjonsevne. Denne gruppen får neste år et stipend 12 måneder i året, året gjennom. Det er et mindre beløp, og det gjelder ikke mange. Men dette vedtaket gir enda større kraft til slagordet «lik rett til utdanning». Det er grundig dokumentert at denne gruppen opplever større barrierer enn andre når de vil studere. Samtidig har de lavere utdanning enn gjennomsnittet og større problemer på arbeidsmarkedet. Jeg er oppriktig glad for at vi i dette budsjettet løfter fram utdanning for nettopp denne gruppen.

Jeg vil være ærlig i min omtale av forskningsbudsjettet. Det er et bra budsjett, men det er ingen kraftig økning. Årets statsbudsjett bærer preg av mindre oljepengebruk enn tidligere, og det synes også på forskningsbudsjettet.

Men sammen med valutakursendringer i internasjonale kontingenter, endringer hva gjelder bygg i universitets- og høyskolesektoren samt kutt i forskning på andre deler av budsjettet enn det som ligger i denne komiteen, har det gitt bevilgninger som sektoren selv ikke jubler for. Men jeg vil minne om at bevilgningene til forskning og utvikling har økt med 50 pst. fra 2005 til 2011, fra 15,5 mrd. kr til 24,3 mrd. kr. Dette tilsvarer en realvekst på hele 27 pst. Vi har mer enn doblet kapitalen i Fondet for forskning og nyskaping. Sammenlignet med andre land er den offentlige innsatsen svært bra og på et nivå som plasserer oss på toppen i Norden.

I et stramt forskningsbudsjett er det derfor bra at vi har fått på plass noen målrettede satsinger. Vi gir 60 mill. kr mer til konkurransearenaen for fremragende forskning, og vi satser videre på forskningsinfrastruktur.

Det er svært lenge siden vi har hatt et så godt kirkebudsjett som i år. Bevilgningene til Kirken øker med 158 mill. kr. Vi har lagt inn penger til flere prestestillinger. Vi bevilger mer til trosopplæringen, slik at denne fases inn av fellesrådene i stadig flere kommuner. Og vi gir penger til kirkevalget, som skal sikre demokratiet i Kirken.

Til sist. Norge er et godt land å bo i. Mange politikere, også i våre nærmeste naboland, misunner oss vår posisjon. I mange europeiske land marsjerer folk i gatene i disse tider, anført av studenter som bl.a. protesterer mot en kraftig økning av studieavgiftene. Det viser at vi skal være varsomme med å gjøre noe med dem, som enkelte partier til dels foreslår og til dels snuser på. Orden i norsk økonomi er viktig for å sikre penger nok til gode formål i samfunnet. Dette budsjettet leverer i så måte.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Mette Hanekamhaug (FrP) [10:12:19]: Representanten Marianne Aasen fremhevet i sitt innlegg viktigheten av målrettede tiltak og fokuserte på grunnleggende ferdigheter i skolen. Representanten viste også til resultatene fra PISA. De viser at 21 pst. av guttene i skolen ikke kan lese og skrive godt nok. Mitt spørsmål til representanten Aasen er derfor: Hvordan kan regjeringens fjerning av støtte til dyslektikere henge sammen med strategien for økning av basisferdigheter og kompetanse i skolen?

Marianne Aasen (A) [10:12:59]: Jeg synes det er kjempebra at Fremskrittspartiet tar opp dette med gutter og problemer når det gjelder lesing. For det er et problem i Norge, som i veldig mange andre land som har vært med i PISA-undersøkelsen, at gutter leser mye mindre, de leser dårligere, og de har dårligere leseforståelse enn jenter. Samtidig vil jeg peke på at det er færre totalt sett – mange færre elever, faktisk – som leser dårligere i denne undersøkelsen enn i 2006. Det gjelder også gutter. Like fullt er det bekymringsfullt, og vi er nødt til å ha ekstra satsing på denne gruppen.

Når det gjelder dyslektikere, er det ikke sånn at de har fått mindre støtte. Kommunene har like stor plikt til å gi hjelpemidler og sikre dyslektikere god undervisning, som før. Men det er gjort en endring på Navs budsjett når det gjelder dette, slik at det nå er kommunene som skal finansiere ekstra støtte til datamaskiner, mens det før var Nav som gjorde det.

Elisabeth Aspaker (H) [10:14:10]: På bloggen sin forleden skrev Marianne Aasen bl.a. følgende:

«Jeg er stolt av at elevene i den siste PISA-undersøkelsen har hatt Ap-regjering i seks av sine ti skoleår. Forhåpentligvis har dagens nyheter satt en endelig stopper for høyresidas svartmaling av fellesskolen.»

Da er mitt spørsmål til representanten Aasen: Skal det forstås sånn at representanten Aasen og Arbeiderpartiet nå vil tie i hjel de norske elevresultatene i PISA 2009, som fortsatt viser urovekkende mange svake lesere, færre flinke lesere, og urovekkende få elever på de høyeste nivåene i matematikk og naturfag, som er helt kritisk kompetanse for Norge i fremtiden?

Marianne Aasen (A) [10:14:56]: Overhodet ikke! Og jeg tillater meg å ta en setning på engelsk i denne salen, for jeg mener at det slagordet vi bør bruke for norsk skole nå, er: Keep up the good work!

Jeg mener vi gjør veldig mye bra. Vi gjør mer riktig nå i norsk skole enn vi gjorde i 2006. Den forrige borgerlige regjeringen la opp til stor uro i den norske skolen med trusler om mye privatisering, stor konflikt med lærerne om gjennomføring av nasjonale prøver, mer fokusering på inndeling av nivå og mer resultatpress på lærerne. Den veien vil ikke Arbeiderpartiet gå. Jeg mener at fellesskolen er det vi skal satse på. Jeg vil at vi skal snakke skolen opp, vi skal ikke snakke den ned. Men vi har en lang vei å gå fortsatt, med de høye ambisjonene som Arbeiderpartiet, og jeg vil tro også Høyre, har for norsk skole. Vi skal gjøre alle bedre. Vi skal ikke minst løfte dem som sliter med lesing, som Fremskrittspartiet tok opp i den forrige replikken, men vi skal også løfte de flinkeste. Hele norsk skole skal fortsatt løftes, og det skal vi bruke PISA-undersøkelsen til.

Dagrun Eriksen (KrF) [10:16:13]: Jeg tror nok det sitter en del lærere og kjenner det litt rart at Arbeiderpartiet og regjeringen prøver å ta æren for disse resultatene. For etter Kristelig Folkepartis mening er PISA-resultatene et resultat av knallhard jobbing fra mange lærere i skolen for å få dette til.

En av de tingene som representanten Aasen har vært opptatt av som et av de store virkemidlene i norsk skole, har vært timetallsøkningen. Hun har forsvart det varmt og vært tydelig på at de timene som er kommet, bare er på veien til det hun kaller en helhetlig skoledag, men som i realiteten er en heldagsskole.

Mange ganger handler det da om å ha et konkret mål. Mitt spørsmål til representanten Aasen er: Hvor mange timer inneholder en slik helhetlig heldagsskole som representanten Aasen ønsker? Og hvor mange økte timer kommer det til å komme fra denne regjeringen?

Marianne Aasen (A) [10:17:12]: Arbeiderpartiet er for en helhetlig skoledag – det er helt riktig, og det står jeg for. Men vi har ikke noen planer som jeg kan annonsere fra denne talerstolen, utover det som ligger i neste års budsjett, som vi i dag skal vedta.

Jeg har lyst til å si at økt timetall i de viktigste fagene som norsk, matematikk og engelsk, supplert med felles skolemåltid, fysisk aktivitet og leksehjelp, er gjennomført på en del forsøksskoler. SINTEF evaluerte det prosjektet, og forsker Brita Bungum konstaterte at elever, lærere og foreldre er fornøyd. Dette er en fortelling om suksess. Et tilsvarende forsøk er gjort i Oslo, og de hadde bedre resultater enn referanseskolene.

Jeg mener at helhetlig skoledag gir et løft for norsk skole, og jeg mener også at representanten Dagrun Eriksen har et problem i forholdet til sin samarbeidspartner Høyre, som ligger nærmere oss i antall timetall enn Kristelig Folkeparti.

Trine Skei Grande (V) [10:18:32]: Jeg tenkte jeg skulle si litt om noe som jeg og representanten Aasen er helt enige om, nemlig at det var veldig trist for norsk skolepolitikk da mange kommuner valgte en tonivåmodell, slik at det ikke var skolesjefene som skulle være byråkrater, men at rektorene ble mer kommunale byråkrater enn pedagogiske ledere i den kunnskapsbedriften som en skole er.

Hvis vi skal klare å komme tilbake dit hvor vi igjen får en skoleadministrasjon i kommunen som tar seg av rundskrivene, mens rektorene tar seg av veiledning og av pedagogikken, tror jeg nok vi trenger større kommuner. Så mitt spørsmål til representanten Aasen blir da hvorvidt hun tror hun klarer å få til det med Senterpartiet i regjering.

Marianne Aasen (A) [10:19:24]: Jeg har tidligere uttalt meg positivt om kommunesammenslåinger, men det står ikke at vi vil bruke tvang når det gjelder kommunesammenslåinger, verken i Arbeiderpartiets program eller Soria Moria-erklæringen. Så det er ikke aktuelt i inneværende stortingsperiode.

Jeg er sterk tilhenger av at vi skal styrke kompetansen i kommunene. Jeg mener det er altfor få kommuner som samarbeider – det er bare 4 pst. som samarbeider når det gjelder skole. Jeg er sterk tilhenger av at man når det gjelder skole slår sammen kommuneadministrasjonen i små kommuner som trenger faglig kompetanse. Og jeg er sterk tilhenger av at de kommunene som ønsker det, slår seg sammen for å få et bedre tilbud til elevene. Så i forhold til målet, nemlig å få mer robuste kommuner, er jeg villig til å mene ganske sterkt at mange kommuner burde se mye grundigere på dette, nettopp for å bedre tilbudet til sine egne innbyggere. Men jeg er ikke villig til å bruke tvang i denne stortingsperioden.

Presidenten: Da er replikkordskiftet omme.

Tord Lien (FrP) [10:20:41]: Jeg har også lyst til å begynne med PISA. PISA-undersøkelsen viser at Kunnskapsløftet er i ferd med å få effekt. Den viser at fokusering på kompetansemål, måling av resultatene skolene oppnår, har effekt. Jeg tror litt av årsaken til at vi er i ferd med å komme dit, er at vi i større grad i dag enn tidligere har samme virkelighetsoppfatning, ute i sektoren og i de politiske partiene.

Jeg har sagt tidligere at i norsk skole skjedde det lite fra 1930-tallet til 1970-tallet. Da startet det en tiltakende reformiver, og på 1990-tallet slo denne reformiveren ut i full blomst – og vi reformerte som blinde høns både på høyresiden og på venstresiden.

2000-tallet har gitt oss mye mer kunnskap om skolen. Vi får stadig mer kunnskap på grunn av forskning på pedagogikk og skole – internasjonal forskning og norsk forskning – og vi har internasjonale komparative studier som f.eks. PISA, i tillegg til nasjonale prøver. Kunnskapsnivået er hevet, og det gir oss en felles plattform å diskutere skolen på. Det er viktig.

PISA viser også at satsingen på lesing har fungert. Det viser at kvaliteten på læreren i den norske skolen er av stor viktighet, det viser at det er viktig at vi på Stortinget har fokus på videreutvikling av lærerutdanningen, men det viser også at kommunene og staten i fellesskap må satse beinhardt på etter- og videreutdanning av lærere. Det er klart at kommunene må ta sin del av ansvaret der, men jeg tror – og det kommer også til uttrykk i Fremskrittspartiets budsjett – at staten må ta et større ansvar. Dette handler selvfølgelig også om å gi kommunene handlingsrom for å ta disse grepene gjennom en styrket kommuneøkonomi.

Men det som er mest gledelig med PISA, er at hele venstresiden nå omfavner resultatene og legger vekt på at resultater og måling av resultater i skolen er viktig. Det var på langt nær noen selvfølge før SV – og til dels også Arbeiderpartiet – kom i regjering i 2005.

Men jeg finner også grunn til uro, for det var voldsomt til champagnespretting for to dager siden, da resultatene kom. Jeg vil heller karakterisere det sånn at PISA viser at vi leder stafetten etter første veksling, men at vi langt fra er i mål. Det er en framgang når det gjelder lesing, en svært gledelig framgang i lesing, men det er fortsatt sånn av én av fem gutter ikke kan lese godt nok til å forstå en fagtekst. Leseferdigheter er grunnleggende for all annen læring du skal igjennom senere i livet. Så er det noen som hevder at PISA ikke sier alt om norsk skole. Det er mulig det, og det er for så vidt sant også. Men for de guttene, altså én av fem, som ikke kan lese, sier PISA-tallene alt som vi trenger å vite.

Men satsingen har fungert. Nå må vi sørge for at guttene også får det løftet som særlig jentene har fått. Stimulering av leselysten for gutter er i så måte av avgjørende betydning. Dette løftet må gjøres i skolen, det må gjøres av lærerne, det må gjøres av rikspolitikerne og det må, ikke minst, også gjøres av familiene. Vi må anta at gutter og jenters leselyst ikke stimuleres av den samme litteraturen. Behovet for stimulering av gutters leselyst er heller ikke noe nytt fenomen.

I den anledning finner jeg det passende å sitere Bjørnstjerne Bjørnson, som skrev i diktet «Gamle Heltberg»:

«De samme bøger, de selv-samme tanker

kamraterne åd; men jeg tabte apetitten

og så længe vraged kosten, til jeg endelig blev kvit den -»

Så skolepensumet appellerte ikke til Bjørnson. Men Bjørnson ble allikevel heldigvis stimulert til å lese. Noe av årsaken finnes i samme dikt, der Bjørnson skriver:

«vi måtte gå der, til vi blev store.

Jeg gik der også, - men læste Snorre.»

Det var Snorre som vekket leselysten hos Bjørnson. Nå er det vår oppgave i fellesskap å finne ut hva som stimulerer leselysten til norske gutter i dag. Jeg må kanskje stille meg noe tvilende til om Snorre er svaret for alle norske gutter, men i hvert fall er det nøkkelen til å løse denne viktige jobben for oss, å få flere gutter godt lesekyndige.

I realfag og matematikk er vi på OECD-gjennomsnitt. Mellom 10 pst. og 6 pst. av våre elever holder toppnivå i kategorien naturfag.

Jeg synes statsråd Halvorsen ofte snakker om noe veldig viktig, og det er at humankapitalen utgjør 73 pst. av nasjonalformuen, oljeindustrien bare 15 pst. Allikevel er det viktig å huske på at olje- og gassinntektene er en viktig årsak til at vi skårer så bra som vi gjør på andre ting i OECD, f.eks. velferd og velstand. Dette har oljen vært en viktig bidragsyter til, bl.a. fordi vi da vi fant oljen, satset knallhardt på realfagkompetanse for å få mest mulig igjen for de hydrokarbonene vi fant i Nordsjøen.

Når man nå vet at vi skal lage en ny økonomi i Norge, og at vi er nødt til å skape en kunnskapsbasert økonomi i Norge i nær framtid, stiller jeg meg litt undrende til denne jubelen over gjennomsnittet i OECD. Jeg lurer på hvilken arbeidsminister, sosialminister, finansminister, eller for den saks skyld hvilken som helst minister, som hadde jublet dersom Norge når det gjaldt velferd og velstand, lå på et gjennomsnittlig OECD-nivå. Hvis vi på disse parameterne skåret like bra som Polen og mente at det var bra, hadde jeg undret meg kraftig. Jeg tviler på at disse statsrådene hadde blitt gjenvalgt.

Det er klart at skal vi med en kunnskapsbasert økonomi klare å beholde velferd og velstand, er ikke gjennomsnittlig nivå i OECD godt nok. Nå er vi enige om at satsing på lesing har hatt effekt. Nå er det på tide at også realfagene får sitt løft. Det er vi helt avhengig av for å beholde velferdsnivået i Norge.

Så er det jo sånn at disse noe middelmådige resultatene i realfag i videregående skole, eller i hele grunnutdanningen, også får effekt lenger oppe i systemet. Ingeniørfaglig kompetanse er grunnleggende for norsk økonomi, og det er grunnleggende for de tekniske tjenestene ute i norske kommuner. Vi ser nå et stort frafall i høyere utdanning på teknologisiden, noe som delvis er forårsaket av svake resultater fra grunnutdanningen, men også helt åpenbart fra interne forhold i høyskolene. Det er bl.a. forårsaket av at ingeniørutdanning er fryktelig dyrt å drive, og det gjenspeiles ikke i finansieringsmodellen til regjeringen.

Jeg er veldig glad for at regjeringen nå har lagt fram et forslag i dagens budsjett om å styrke finansieringen av lærerutdanningen. Det tror jeg er et veldig viktig og riktig grep. Jeg er allikevel bekymret over at man ikke gjør det samme for ingeniørene. Teknologisk kompetanse er grunnleggende for oss, og Fremskrittspartiet foreslår altså i budsjettet for neste år å gi ingeniørene det samme løftet som lærerne har fått. Jeg tror det er nødvendig for å beholde den gode kompetansen vi har på det feltet. Men det får altså ikke flertall i dag.

Så til forskning. Nå vil alle være innforstått med at det er tøffere i år enn det har vært for den rød-grønne regjeringen tidligere. Jeg synes likevel det er lite ambisiøst det vi kommer til å vedta i dag. Men det store problemet er jo ikke i 2011. Det store problemet er jo at lavere avkastning på Forskningsfondet kommer til å skape store utfordringer i 2012. Derfor synes jeg det er trist at regjeringen ikke legger inn mer penger i Forskningsfondet i år, slik at man kunne ha unngått det store kuttet som vil komme i 2012. Men regjeringen er herved advart om det. Jeg kan ikke akkurat si at jeg ser fram til debatten til neste år, men håper at vi i fellesskap klarer å sørge for at trykket på forskning opprettholdes også i 2012. Dagens budsjett gir ikke grunnlag for det.

Så, president, går tiden.

Jeg hadde den glede å høre også finanskomiteens debatt, hvor jeg tror det var en av statsrådene som sa at dette er et budsjett for de svakeste. Arbeiderpartiet går til valg på at alle skal med. Det gjelder tydeligvis ikke barnehjemsbarna som er under høyere utdanning i Norge. Det er 90 studenter under høyere utdanning i Norge som er barnehjemsbarn eller i barnevernets omsorg. Det hadde kostet 5 mill. kr å gi disse studentene studiestøtte. Det velger den rød-grønne regjeringen ikke å gjøre. Da synes jeg at slagordene til den rød-grønne regjeringen blir noe hule.

Med det fremmer jeg forslagene som Fremskrittspartiet har sammen med andre partier.

Presidenten: Representanten Tord Lien har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Truls Wickholm (A) [10:31:01]: Tirsdag denne uken fikk vi resultatene fra PISA-undersøkelsen, som viser markant framgang for norsk skole. Rapporten trekker bl.a. fram at land der det er like muligheter til skolegang for alle elever, er land som gjør det bra – at felles skolesystem med sammenholdte klasser med lite segregering er det beste utgangspunktet for å løfte både gode elever og dem på bunnen. Dette er kjennetegn på den nordiske modellen: like muligheter for alle.

Finland gjør det klart best av de nordiske landene, med det mest sammenholdte og enhetlige skolesystemet. Sverige har nedadgående resultater. Det svenske skoleverket trekker fram mulige forklaringer:

• segregering

• elevsammensetningen er blitt mer homogen

• forskjellen mellom skoler og ulike elevgrupper er blitt større

• differensiering

• gruppeinndeling etter hvilke behov for støtte eleven har

Dette påvirker ikke elevens resultater i positiv retning.

Fremskrittspartiet har før trukket fram de to siste som gode virkemidler i skolen. Mener Fremskrittspartiet fortsatt at vi skal følge etter Sverige nedover, eller skal vi fortsette å løfte oss mot Finland, som den rød-grønne regjeringen gjør?

Tord Lien (FrP) [10:32:01]: Jeg noterer meg at man fra rød-grønn side fortsatt jubler over at vi på ett felt har passert gjennomsnittet i OECD og på to andre felt er på gjennomsnittet i OECD. Det får man bare ta til etterretning. Jeg håper ikke det sier noe om ambisjonsnivået til den rød-grønne regjeringen for skolen i tiden som kommer.

Så har jeg lyst til å være krystallklar på én ting: Det er ingen tvil om at vår aller viktigste rolle, uansett om man tilhører venstresiden eller høyresiden, er å styrke den offentlige skolen. Det er jeg krystallklar på. Det er det viktigste vi kan gjøre i fellesskap. Men så har ikke jeg helt de enorme ideologiske skylappene som noen på venstresiden har, og mener at det må være rom også for et privat supplement. Jeg tror f.eks. at private supplementer, aktører inn mot den offentlige skolen, kan være et viktig bidrag for å øke den andelen på nivå 5 og nivå 6 som etter min oppfatning er urovekkende lav i PISA-undersøkelsen.

Aksel Hagen (SV) [10:33:17]: I en budsjettdebatt er det ofte likså interessant å se på forslag til kutt som å se på forslag til påplussinger, særlig når det kommer fra opposisjonen. Det er jo lettere fra opposisjonsplass nettopp å foreslå påplussinger.

Når vi ser på kuttene, avslører en kanskje litt mer hva slags kunnskapssyn en har som politisk parti. Det synes jeg Fremskrittspartiet her gjør på en litt frustrerende måte. Det overrasker ikke meg at Fremskrittspartiet fortsatt vil svekke undervisningen for samer, og fortsatt vil svekke undervisningen for asylsøkere og ungene til asylsøkere. Det overrasker ikke meg. Hvis Tord Lien vil kommentere det, er det fint.

Det som allikevel overrasker meg, er at Fremskrittspartiet fortsatt vil svekke voksenopplæring. Det er så viktig i samfunnet vårt å hjelpe voksne inn igjen i opplæringssystemet. Det er tydeligvis Fremskrittspartiet ikke interessert i.

Tord Lien (FrP) [10:34:21]: Representanten Aksel Hagen trekker noen konklusjoner som det ikke er grunnlag for.

Det første replikkordskiftet i dag handlet om dyslektikere. Da var det helt åpenbart for den rød-grønne regjeringen at det var fornuftig at kommunene hadde ansvaret for disse. Da tenker jeg at det samme bør gjelde for etniske minoriteter, som f.eks. urfolk, som representanten var inne på.

Når det gjelder asylsøkere, handler jo det om at Fremskrittspartiet nok har en annen politikk på hele asylfeltet. Vi forutsetter at vår politikk kunne ha gitt et noe annet antall elever som ville ha behov for denne type undervisning. Så er det viktig å huske på at Fremskrittspartiet også har et atskillig mer offensivt kommunebudsjett, som vil sette kommunene i stand til å løse disse oppgavene selv.

Når det gjelder voksenopplæring, har det vært bred politisk enighet, slik jeg har forstått det, om at man skal fokusere mer på lesing og kunnskaper som man kan benytte i arbeidslivet. Vi vet at en god del av voksenopplæringsmidlene går til ting som ikke kan linkes veldig tett inn mot arbeidslivet.

Jette F. Christensen (A) [10:35:55]: Noe av det beste med budsjettet innenfor denne sektoren er at det legger opp til at man kan ta høyere utdanning uavhengig av lommebok og fysiske forutsetninger. Det viser satsingen på samskipnad, fravær av studentbetaling og satsing på studentboligbygging med universell utforming. Det er ikke Fremskrittspartiet enig i. I innstillingen står det:

«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har den klare oppfatning at universell utforming bør planlegges inn i framtidige studentboligprosjekter, og at departementet legger til rette for dette.»

Spørsmålet til representanten Lien er: Hvorfor synes ikke Fremskrittspartiet at universell utforming er viktig?

Tord Lien (FrP) [10:36:36]: Jeg vet ikke om man kan bruke uttrykket «lese Bibelen som Fanden» fra Stortingets talerstol, men her tror jeg representanten Christensen har lest i hvert fall bare en del av innstillingen.

Vi har en merknad i innstillingen som er tydelig på at en god del av de studentboligene som skal bygges, skal være universelt utformet. Jeg tror tallet er 25 pst., noe som nok er høyere enn det som er tilfellet i dag.

Det er slik at universell utforming av alle studenthybler medfører en kostnadsøkning. Vi vet at behovet er stort, og at kravet om universell utforming av alle studenthyblene vil føre til at vi får bygd færre studenthybler. Fremskrittspartiet mener at det er viktig å legge til rette for at også studentene med disse utfordringene kan ha tilgang på tilrettelagte hybler, selvfølgelig, men stiller man krav om at alle hybler skal være universelt utformet, blir det færre hybler enn det blir med vår tilnærming. Vi mener at dette er så viktig at vi må få bygd flest mulig hybler fortest mulig.

Truls Wickholm (A) [10:37:57]: I sitt svar til meg i stad sa representanten at han legger til grunn at denne regjeringen har som ambisjon at man skal ligge på gjennomsnittet i OECD. Det kan jeg avkrefte. Denne regjeringen vil, som jeg sa i innlegget, strekke seg etter de beste, og en av de beste er Finland, som nå er skjøvet ned fra førsteplassen av Korea.

Men OECD trekker også fram at i land hvor man gjør det dårlig, er det konkurranse i skolene om elevene. Det er stor konkurranse mellom elevene, og man velger tidlig ut elever etter prestasjoner. Dette er nettopp det som jeg har oppfattet å være Fremskrittspartiets politikk, og noe av det som man har stått for i Sverige.

Mitt spørsmål blir igjen: Mener Fremskrittspartiet at norsk skole skal gå i den retningen, eller skal man fortsette å strekke seg etter de beste og lære av hva de beste gjør?

Tord Lien (FrP) [10:39:01]: Jeg er veldig glad for at representanten Wickholm er tydelig på at ambisjonen ikke er å ligge på gjennomsnittet i OECD. Det er selvfølgelig en ambisjon som jeg deler fullt og helt.

Så er det også sånn at PISA-rapporten viser at innen science, altså naturfag, ligger 2 pst. av elevene i Norge på nivå 6. Det er klart at skal vi trekke norsk økonomi inn i en kunnskapsbasert økonomi fra petroleum, som jeg tror at enkelte på venstresiden noen ganger er litt opptatt av, er vi nødt til å få flere som leverer på høyt internasjonalt nivå. Da er 2 pst. for dårlig. Særlig for disse elevene tror jeg det er fornuftig å ha et supplement til den offentlige skolen. Vi vet at de som er i de andre kategoriene, de som ligger lengst ned og presterer dårligst, også har nytte av et supplement. Men jeg er tydelig på at det er den offentlige skolen som først og fremst må styrkes.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Elisabeth Aspaker (H) [10:40:21]: Denne uken står i skolens tegn i og med publiseringen av den siste PISA-undersøkelsen. Men for norske elever er antakelig dagens budsjettbehandling vel så viktig, for den handler om hvordan partiene vil prioritere skole og utdanning i 2011.

Resultatene i PISA 2009 var en god porsjon oppmuntring for norsk skole. Etter to runder med tilbakeslag, både i 2003 og i 2006, i lesing, matematikk og naturfag, kunne vi denne gangen notere oss fremgang. Leseferdighetene gjorde et gledelig byks oppover og plasserte oss på andreplass i Norden etter Finland. Nedgangen er snudd til oppgang også i matematikk og naturfag, selv om fremgangen her er mer beskjeden. Resultatene er det store gjennombruddet for tenkningen i Kunnskapsløftet og vektleggingen av grunnleggende ferdigheter som avgjørende byggesteiner for å oppnå bedre resultater og bedre læring for elevene.

Skolereformer har det kjedelige ved seg at tiden fra reform til resultat, ofte mer enn et tiår, betyr at det sjelden er den statsråden og regjeringen som initierer reformen, som kan høste resultatene.

Selv om 2009-resultatene av PISA viser fremgang, er sannheten også at vi er tilbake der vi var etter første runde PISA i 2000. Kunnskapsministeren har helt riktig minnet oss på at det var et resultat som den gangen sendte sjokkbølger inn i norsk skole.

Høyres nagende mistanke om at det ikke sto så bra til i norsk skole, ble til fulle bekreftet da vi fikk de første PISA-resultatene i 2001. Det ga startskuddet til en stor snuoperasjon i norsk skole under ledelse av daværende utdanningsminister Kristin Clemet fra Høyre.

Norge kunne rett og slett ikke leve med skoleresultater under gjennomsnittet i OECD samtidig som vi lå i toppen i ressursbruk og lærertetthet. Vi kunne heller ikke fortsette i et spor der en av fem elever gikk ut av grunnskolen uten å kunne lese og skrive skikkelig.

PISA 2000 dannet opptakten til Kunnskapsløftet. Men det er også et faktum at Kvalitetsutvalget samme høst fikk et nytt mandat og en ny sammensetning. Søkelyset ble for alvor satt på grunnleggende ferdigheter, flere timer i basisfagene og betydningen av dyktige lærere. Det er hevet over tvil at Kristin Clemet med stortingsmeldingen Kultur for læring satte en ny skolepolitisk dagsorden i Norge. Det er ingen overdrivelse å si at innføringen av nasjonale prøver som ledd i et nasjonalt kvalitetssikringssystem for norsk skole møtte betydelig motstand, særlig i SV, som så sent som i 2005 drev valgkamp på å vingeklippe de nasjonale prøvene. Jeg konstaterer at det fortsatt er stor uenighet om hvorvidt det skal være åpenhet om resultatene.

Regjeringens politikk om å holde resultatene av nasjonale prøver lengst mulig unna offentligheten rammer etter Høyres mening elevene, fordi sentral informasjon om kvalitet i skolen dermed holdes unna offentligheten og samfunnsdebatten. Kunnskap om skolen er en forutsetning for å gjøre forbedringer i skolen.

Dekningen av PISA vitner om stor interesse, men også stor omsorg for norsk skole og hensynet til at elevene faktisk skal lære noe den tiden de tilbringer på skolen.

Skolens hovedoppgave er å bidra til god læring. Selv om trenden i PISA 2009 er positiv, er det likevel grunn til å forfølge resultatene: bedring i lesing, men fortsatt mange svake lesere, og guttene er klart overrepresentert her. Vi har også færre lesere på toppnivå. I matematikk og naturfag er mønsteret mye det samme, som representanten Tord Lien også har vært inne på. Noen sliter tungt, og urovekkende få elever hevder seg helt i toppen. Ser vi fremover, kan det medføre stor knapphet på viktig nøkkelkompetanse i realfag. Det er dårlig nytt for landet og for utviklingen av de nye næringene vi skal leve av etter oljen, som alle bygger på tung realfagskompetanse som en forutsetning.

Høyre har store ambisjoner for norsk skole. Målet må være en skole med dyktige lærere som møter elevene med høyere forventninger og god tilpasset opplæring, og som evner å kompensere for ulikhet i hjemmebakgrunn. Skolen må gi fabrikkarbeiderens datter og direktørens sønn like muligheter til å utnytte sine evner og talenter. Høyre kan aldri akseptere at elevene settes i bås ut fra bakgrunn, og at skolens evne til å bidra til elevenes læring nærmest avskrives.

Norsk skole var for ti år siden kraftig underforsket. Vi visste det meste om bygninger og toalettforhold, men svært lite om kvaliteten i skolen, målt i elevenes læringsutbytte. Det er heldigvis historie. Sammen med PISA, PIRLS, TIMSS, nasjonale prøver og eksamensresultater har vi fått stadig bedre grunnlag for å følge utviklingen i elevenes prestasjoner. Kunnskapsløftets tydelige vektlegging av grunnleggende ferdigheter, klare kompetansemål i fagene og metodefrihet for lærerne har vist seg robust i møte med senere forskning og undersøkelser av elevenes prestasjoner. Dessuten vet vi at godt kvalifiserte lærere er veien til suksess. Hovedlinjene i Kunnskapsløftet fikk heldigvis tverrpolitisk støtte. Det er derfor grunn til optimisme på skolens vegne når Stoltenberg-regjeringen nå loser skolen videre, langs den stien som ble tråkket opp av den forrige regjeringen.

PISA 2009 er en ny påminnelse om betydningen av dyktige lærere. Forskjellene i resultater innad på skolene, og mellom gutter og jenter, krever nå full oppmerksomhet fra et samlet lærerkorps. Høyre mener tiden nå er overmoden for en større satsing og videreutvikling av lærerkompetansen for å ruste lærerne enda bedre faglig i møte med elevene. Høyre vil derfor innføre rett og plikt til etter- og videreutdanning og gi alle lærere mulighet til karrierebygging i sine fag. Et stort flertall av lærerne oppgir behov for faglig påfyll, men med dagens takt i etter- og videreutdanning vil det ta mange tiår å møte dette behovet. Derfor mener Høyre at regjeringen prioriterer feil når den bruker mer penger til frukt og grønt og frivillig leksehjelp enn til faktisk å kraftsatse på lærere.

Høyre har i sitt alternative budsjett satset på å gjøre mer av det vi vet virker for å heve kvaliteten i skolen. Vi dobler bevilgningen til kompetanseheving for lærere, og vi foreslår to nye timer på barnetrinnet for ytterligere å styrke begynneropplæringen. I tillegg foreslås 100 mill. kr til leksehjelp på ungdomstrinnet der behovet er størst.

Vi mener alvor med å bekjempe frafall i videregående opplæring og motvirke at elever blir hengende etter på ungdomstrinnet. Da må vi sørge for at alle elever lærer å lese i løpet av de første to–tre årene. Gode leseferdigheter er inngangen til god læring i alle andre fag.

Trivsel er utvilsomt viktig for læring, men det er ingenting som tyder på at elevene ville trives mindre dersom de lærte mer, snarere tvert imot. Jeg viser for øvrig til forslag om en stortingsmelding om forsterket innsats mot mobbing, som er et stort og urovekkende problem i norsk skole.

Ny GIV rommer en rekke positive tiltak for å få ned frafallet i videregående opplæring. Høyre er utålmodig, og vi synes det er uholdbart at det skal ta et halvt år å komme i gang med arbeidet om en ny samfunnskontrakt, og det er også uholdbart at positive tiltak, som f.eks. Skole på byggeplass, nå ser ut til å forsvinne. Tilpasset opplegg for elever som sliter, og der vi kan motvirke frafall, må altså vike for en A4-tenkning som ikke betyr godt tilpasset opplegg.

Jeg viser for øvrig til forslag om en forpliktende strategi for flere lærlingplasser i offentlig sektor, og det haster, med tanke på viktige sektorer som trenger mye arbeidskraft i fremtiden, bl.a. helsesektoren, og der det i dag er altfor få lærlingplasser.

Høyres yrkesløft har en rekke forslag til bedre tilpassing av opplæring til ulike fag og elever med ulike forutsetninger. Dessverre for elevene har regjeringspartiene stemt ned de aller fleste forslagene.

En god skole må også møte elever med særlige behov. Omfanget av spesialundervisning øker stadig med økt byråkrati, flere diagnoser og stigmatiserte elever som resultat. Dette er en dårlig sirkel som må brytes. Hvorfor virker ikke opplæringslovens bestemmelse om tilpasset opplæring?

Det er sånne spørsmål den varslede stortingsmeldingen og rapporten fra Midtlyng-utvalget forventes å svare på. Høyre reagerer på at det i budsjettbehandlingen konkluderes i sentrale spørsmål knyttet til organisering av hjelpeapparatet for elever med spesielle behov, helt løsrevet fra meldingen og til tross for protester fra dem dette angår, fordi de føler at de ikke blir hørt og får være en del av prosessen.

Bortfall av statlig støtte til PC-utstyr for dyslektikere har gjort hverdagen vanskeligere for disse elevene. Det er ikke lenger én dør å gå inn for å få PC og programvare. Langt færre synes å henvende seg til kommunen for sånne hjelpemidler. Om vi ikke tror at antallet dyslektikere er blitt dramatisk redusert over natten, er det nå en reell fare for at mange elever ikke får den hjelpen de har krav på i skolehverdagen. Regjeringens kutt i PC-støtten er usosialt, og det er helt uforståelig at en skolestatsråd fra SV kan stå fram og forsvare dette.

En god skole er en fundamental forutsetning for å kunne forsyne landet med velkvalifisert arbeidskraft i fremtiden. Gjennom et kompetanseløft for lærere og økt forskningsinnsats vil Høyre legge grunnlaget for morgendagens vekst og velferd. Målet må være at Norge innen ti år skal kunne hamle opp med Finland og matche de beste landene i PISA-undersøkelsen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Marianne Aasen (A) [10:50:22]: Som partier er vi jo i konkurransesituasjon oss imellom. Vi slåss om velgernes gunst og vil gjerne ta æren når det går godt, og så vil vi legge skylden på andre når det går dårlig. Det kan jo ofte være fristende for alle partier, la meg understreke det, men jeg opplever ofte at det sjelden tekker velgere. Det sjarmerer sjelden velgere. Jeg opplever at det velgerne er mest opptatt av, er framtiden.

Det jeg konstaterer nå, er at Fremskrittspartiet og Høyre gjør det bra på meningsmålingene. Det jeg da lurer på, er hva slags skole vi da får. Det jeg ikke er redd for, er at vi skal få mindre fokus på lesing. Jeg er heller ikke redd for at vi skal få mindre fokus på tidlig innsats eller en del av de tingene som det heldigvis, vil jeg si, er bred politisk enighet om. Men jeg er redd for hva Høyre og Fremskrittspartiet vil gjøre i forhold til private skoler. Jeg er redd for hva Høyre og Fremskrittspartiet vil gjøre i forhold til inndeling i grupper etter prestasjoner. Der har jeg lyst til å peke på en rapport fra Sverige, der sies det rett ut at inndeling etter prestasjonsnivå fører til lavere nivå. Går dere inn for det, i Høyre?

Elisabeth Aspaker (H) [10:51:34]: Jeg er veldig glad for at jeg fikk det spørsmålet fra representanten Marianne Aasen. Høyre går altså ikke inn for den nivådelingen, sånn som Marianne Aasen beskriver den, at man skal sette elevene i permanente båser. Vi har sagt at de rådene som kom fra Matematikkutvalget, faktisk er noe som alle politikere bør lytte til. Det er et fag som sliter kolossalt, og man har foreslått at man skal nærme seg elevene med større grad av differensiering i klassesituasjonen. Det mener jeg er å etterleve opplæringslovens bestemmelse om tilpasset opplæring. Det er å ta den bestemmelsen på ramme alvor og legge til rette for en undervisning som faktisk alle elvene kan ha utbytte av, og som setter dem i stand til å klatre og å oppleve mer mestring, faglig.

Johannes Rindal (Sp) [10:52:34]: Høyre er glad i begrepet kvalitet og prøver jevnlig å sette likhetstegn mellom kvalitet og Høyres skolepolitikk.

Etter Senterpartiets syn er det viktigste bidraget til kvalitet i skolen å gi kommuner og fylker økonomiske rammer som muliggjør en satsing og videreutvikling av skolen lokalt. Med det som bakgrunn er det interessant å lese Høyres alternative statsbudsjett, som kutter en halv milliard i rammen til fylkeskommunene. Det hadde vært interessant å høre representanten Aspakers forklaring på sammenhengen mellom kutt i rammen til fylkeskommunene og økt kvalitet i videregående opplæring.

Elisabeth Aspaker (H) [10:53:15]: Den klare sammenheng er at de kuttene som gjøres i fylkeskommunens ramme, er knyttet til regional utvikling, hvor Høyre faktisk foreslår omdisponeringer og kommunale næringsfond som en erstatning for det. Høyre har klare, tydelige prioriteringer i sitt utdanningsbudsjett og innenfor kommunerammen, som sier at skole er blant de aller viktigste oppgavene som skal prioriteres, enten man befinner seg i et fylke, eller man befinner seg i en kommune.

Så jeg kan berolige representanten Johannes Rindal og Senterpartiet med at det ikke er noen fare for at kvaliteten skal forringes i videregående opplæring om Høyre skulle komme til makten.

Hadia Tajik (A) [10:54:03]: Representanten Aspaker snakket varmt om etter- og videreutdanning i innlegget sitt.

I Oslo kutter Høyre i etter- og videreutdanningstilbudet. De fjerner den kommunale stipendordningen og bruker mindre penger enn det som er forutsatt i spleiselaget. Det jeg lurer på, er: Hvorfor kutter Høyre på dette i Oslo, når etter- og videreutdanningstilbudet er så viktig for Høyre sentralt?

Elisabeth Aspaker (H) [10:54:37]: Hvis det er en kommune som virkelig tåler å bli tatt fram som en foregangskommune når det gjelder å satse på skolen, er det nettopp Oslo kommune. Der har man over år hatt systematiske, gode opplegg for å følge opp skolelederne og lærerne sine, og ingen kommune har mer inngående enn Oslo overvåket elevprestasjoner og satt inn tiltak der man ser at det er nødvendig. Jeg føler meg veldig rolig på at de prioriteringer Oslo gjør, fortsatt har det ene fokuset at de skal skape en skole som gjør at alle elevene i Oslo faktisk skal få mulighet til å strekke seg og nå nye faglige mål.

Marianne Aasen (A) [10:55:32]: Jeg har lyst til å ta fatt i det jeg tok opp i min forrige replikk da jeg snakket om prestasjoner i Sverige. Jeg vil gjerne spørre representanten Aspaker om hvordan hun ser på privatisering, om hun ønsker at man skal gå tilbake til den gamle privatskoleloven, og hvordan Høyre stiller seg til det etter det vi nå ser med hensyn til erfaringene fra Sverige.

Elisabeth Aspaker (H) [10:55:52]: Jeg synes vi skal lytte til hva den svenske utdanningsministeren nå har sagt i sine kommentarer til PISA, at de er i gang med å gjøre endringer i svensk skole. Som flere har vært inne på, vet vi at reformer tar tid. Jeg er helt sikker på at den svenske utdanningsministeren nå kommer til å se til Norge for å se på hva det er vi gjør, som gjør at vi har kommet på rett spor.

Men det er helt opplagt at den friskoleloven som den forrige regjeringen initierte, er en friskolelov som Høyre mener vi kan tillate oss å ha i Norge. Om det går 4–5 pst. norske elever i friskoler, er det ingen trussel mot den offentlige skolen. Tvert imot mener vi at det er riktig at elevene og foreldrene skal kunne ha mulighet til å gjøre et slikt valg.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Aksel Hagen (SV) [10:57:02]: I regionalpolitikken skiller en gjerne mellom den lille og den store politikken. Den lille handler om by- og distriktspolitikk, om de mer konkrete mål og virkemidler som en bruker der, mens den store handler om den store samfunnspolitikken. Da kommer vi inn på veg- og samferdselspolitikk, landbrukspolitikk, helsepolitikk osv. Da er poenget at det hjelper ikke om en driver med småpene ting innenfor den lille regionalpolitikken, hvis en i den store politikken, f.eks., har en politikk som fører til sterk sentralisering og svekker distriktene.

Når temaet er kunnskapspolitikk, er det like hensiktsmessig, synes jeg, å prate om både den lille og den store politikken, for skolen – altså hele opplæringssystemet vårt – skal jo speile samfunnet. Vi ser stadig mer i skoledebatten at flere og flere av oss fokuserer på at det er et sterkt avhengighetsforhold mellom skole og samfunn. Begge trenger hverandre, og begge må spille på lag for å lykkes med de mål og ambisjoner en har.

Etter SVs mening er det særlig når det gjelder den store kunnskapspolitikken, at høyrepartiene i Norge svikter. Det nytter lite å arbeide mot sosial reproduksjon inne i skolebygningen og inne i opplæringssystemet når den generelle samfunnspolitikken til høyrepartiene har som konsekvens større sosiale og økonomiske forskjeller mellom folk og distrikter. Det blir like fåfengt å arbeide for en nulltoleransetilnærming til mobbing når folk ute i samfunnet – og det er mange av dem i dag – føler seg mobbet både av enkeltpolitikere og politiske partier for sin religiøse tro, for sin påkledning, for sin seksuelle legning, eller at de på grunn av uførhet ikke klarer å stå i arbeidslivet. Det blir ikke enkelt å inspirere elever, studenter og lærere til ivrig innsats hvis samfunnet for øvrig signaliserer at det ikke er så farlig med kunnskap. Vi ser det nettopp i en del viktige debatter i dag. For eksempel er klimadebatten et grelt eksempel på dette, der ikke minst Fremskrittspartiet snur kunnskap og forskning ryggen og har sine egne forklaringer, i motsetning til det «kunnskapsprodusentene» forteller oss. Det hjelper lite at høyresiden er opptatt av å hylle likhet og små forskjeller, når vi har en skattepolitikk og en arbeidslivspolitikk som viser at partiene ute i samfunnet har en annen praksis.

Men det er sjølsagt lurt taktisk oppslutningsmessig i dag å ikle seg rød-grønn språkdrakt, ikke minst i en tid da både forskere og mange politikere hyller den norske samfunnsmodellen. Det siste bidraget når det gjelder å framsnakke den norske modellen, kommer – noe overraskende kanskje – fra OECD i forbindelse med den siste PISA-rapporten. For det er ikke SV-leder og kunnskapsminister Kristin Halvorsen som forklarer framgangen i norsk skole ved å vise til enhetsskolen, og at vi har et samfunn med små sosiale forskjeller og spenninger. Nei, det er OECD sjøl!

La oss også huske hva Boston College-professor Andrew Hargreaves uttalte på den store opplæringskonferansen i Trondheim i august, og som han gjentok da vi i KUF-komiteen var på besøk i Boston en måned senere: Det er to store årsaker til frafallsproblematikken i videregående skole. Den ene er ungdomsskolen, som vi nå tar tak i på en veldig god måte, og den andre er samfunnet – et samfunn med store sosiale forskjeller og med store spenninger. Når vi har et slikt samfunn, vil vi heller ikke klare å løse frafallsproblemene i videregående skole.

Så over til den lille kunnskapspolitikken: Det er ingen tvil om at det nå råder en ganske stor enighet både mellom de politiske partier, mellom de politiske partier og fagfolk her i Norge, og mellom de politiske partier og lærere og andre som jobber i skolen – heldigvis. Det synes jeg går tydelig fram av budsjettinnstillingen her i dag. Jeg ser jo at noen av opposisjonspartiene vil flytte litt på leksehjelp, noen vil ta ut frukt og grønt, noen vil redusere litt i antall timer, mens andre vil øke noe i antall timer, noen vil redusere litt aktiviteter i studieforbundene osv. Vi ser at privatisering er skjøvet i bakgrunnen. Jeg synes representanten Elisabeth Aspaker her svarte ganske diffust da hun ble utfordret tidligere i debatten i dag.

Forskjellene er faktisk ikke større enn som så, og det er jo et godt utgangspunkt for det videre utviklingsarbeidet som vi alle er så ivrige på å fortsette med, og som vi har så klare ambisjoner for.

Tidlig innsats og en innsats der en i størst mulig grad ser enkelteleven – og ut fra det gir et tilbud justert for enkelteleven innenfor den rammen klassen eller gruppen setter – står sentralt i norsk skolepolitikk for tiden. For å få til dette er det viktig med tid nok, det er viktig med lærere nok, og det er viktig at skolen blir en plass der alle trives. Derfor er det så viktig at antall timer på barnetrinnet blir utvidet med en time fra høsten 2010, at vi har kommet i gang med leksehjelpordningen, og at Kunnskapsdepartementet sammen med lærerorganisasjonene og KS er i ferd med å utvikle en ressursnorm, slik at lærertettheten øker, og slik at vi får skolen til å bli en god læringsarena og en god arbeidsplass. Skolepolitikk for oss rød-grønne dreier seg om noe langt mer enn å finne fram til det ene, forløsende enkelttiltaket. Det er å finne fram til helhetlige, gode løsninger, både når det gjelder opplæringssystemene, og når det gjelder skolen alene, ikke minst i samspill med samfunnet.

Det blir for oss en videre, helt naturlig ambisjon i årene framover, som vi ser fortsatt at noen av partiene – enn så lenge – vegrer seg litt imot å utvikle grunnskole/SFO-pakken til å bli et heldagstilbud, på samme måten som barnehagen så vellykket har blitt det. Vi har fått en kulturskolemelding – den må vi alle lese – som på en inspirerende måte nettopp presenterer et slikt mulig tilbud. Vi vet at de langt fleste foreldre trenger det, vi vet at næringslivet og samfunnslivet trenger den arbeidskraften som på denne måten blir «tilgjengelig» når ungene har et godt tilbud på dagtid. Ikke minst vet vi at ungene setter pris på en dag som er fylt med god skole, med god kultur, friluftsliv og idrettsaktiviteter, og som sjølsagt gir rom for avkopling og fri lek.

I den siste PISA-undersøkelsen, som de fleste her kommer innom i dag, står det at

«i en internasjonal sammenligning framstår Norge som et land med stor grad av utjevning når det gjelder læringsutbytte».

Den fokuserer altså bl.a. på sammenheng mellom læringsutbytte og sosial utjevning. Den sier, som ikke minst den rød-grønne regjeringa sier, at dette ikke er godt nok. Men relativt sett, er altså konklusjonen til forskeren bak rapporten, er vi på rett spor: Norge klarer en stor grad av utjevning sammenlignet med andre land. Dette var for meg en av de mest gledelige konklusjoner i den rapporten, for det viser at vi også er på rett veg når det gjelder dette.

Et annet sentralt poeng for oss videre framover er å gjeninnføre større variasjon og mangfold, både med hensyn til fag og læringsmetode. Jeg gleder meg så over å bidra til å utvikle og etter hvert behandle den nye stortingsmeldingen for ungdomsskolen, for den tror jeg nettopp kommer til å betone dette på en god måte. Jeg håper inderlig at opposisjonen blir med på det, for nettopp å få tilbake noe av mangfoldet og variasjonen i tilbudet vårt, som igjen tar oss videre over i Ny GIV-satsingen, som på en veldig riktig måte signaliserer den samme forståelsen av hva som er poenget med opplæring, med det samme kunnskapssynet. Vi har mistet noen år ved at vi har blitt litt for instrumentelle, litt for smale. Jeg håper at jeg i år ikke får en replikk mot meg som den jeg fikk i fjor, som går på at når en begynner å prate om en mer praksisnær skole, når en begynner å prate om hvor viktig det er å få inn kunst- og kulturfag osv., skal en bli beskyldt for at da er det leking vi er på jakt etter i norsk skole.

Litt om høyere utdanning og forskning: Vi har mange gode skoledebatter i dag. Det er et lite unntak når vi kommer til høyere utdanning og forskning, for her ser det ut som om det er krise, det har liksom aldri vært verre enn det er i dag. Hvis vi ser på den rød-grønne regjeringsperioden, sier fakta på bakken at vi har hatt en betydelig vekst de siste årene. For eksempel har vi fått 1 000 nye stipendiatstillinger, vi har en reell vekst i sektoren på 10 pst. når det gjelder undervisning og studenter, vi har en reell vekst på FoU på 27 pst., vi har fått 5 200 nye studentboliger osv. Dette er plusstall, dette viser vekst. Og så kan vi alle være enige om at vi gjerne vil ha sterkere vekst, og vi vil ha både sterkere og bedre aktivitet på sektoren. Det skal vi alle ha ambisjoner om, og det er jeg veldig glad for at opposisjonen har ambisjoner om, akkurat som den rød-grønne regjeringa har ambisjoner om det.

Da er det igjen 22, eller 21 sekunder – nå 17. Jeg skal komme tilbake til i et senere innlegg og prate om det som jeg synes er særlig viktig framover, og det er i større grad å få til en offensiv når det gjelder voksnes læring – å nå voksne der voksne bor, nå voksne der voksne arbeider, og gi dem en mulighet til å komme inn i opplæringssystemet vårt.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tord Lien (FrP) [11:07:19]: Dannelseselementet er viktig i den norske skolen. Noen ganger får jeg inntrykk av at SV internt ikke har veldig mye fokus på historiefaget, men jeg synes det er veldig bra at SV nå omfavner den nordiske modellen og markedsøkonomien. Jeg synes det er veldig bra. Det var ikke like selvsagt for 20 år siden. Jeg er også veldig glad for at representanten Hagen erklærer lekeskolen død og begravet, som han gjorde i sitt innlegg.

Men så til budsjettdebatten om finansinnstillingen. Da sa statsråd Lysbakken at dette er et budsjett som prioriterer de svake. Vi har hørt i et tidligere replikkordskifte at regjeringen fjerner støtten til datautstyr for folk med dysleksi, og SV kommer i dag til å stemme imot å gi ungdom i barnevernets omsorg som studerer, rett til studielån. Det er 90 studenter, og det koster 5 mill. kr. Hvordan passer dette inn i Lysbakkens retorikk om budsjettet?

Per-Kristian Foss hadde her overtatt presidentplassen.

Aksel Hagen (SV) [11:08:28]: For det første legger jeg merke til at Tord Lien har lest bloggen til Kristin Clemet, der hun påstår at vi har vært imot den nordiske modellen. Jeg legger merke til at Tord Lien definerer den som en markedsmodell. Det er en original definisjon. Den nordiske modellen bygger først og fremst på et trepartsamarbeid mellom arbeidstaker, arbeidsgiver og offentlige myndigheter. Vi er særlig drivende gode på nettopp dette.

Når det gjelder dysleksi, har vi jo tidligere hatt en replikkveksling om det. Her skjer det en omorganisering, her får skoleeier økt ansvar. Men det er klinkende klart at retten til å få den type hjelpemidler står like sterkt i dag som den har gjort tidligere. Så er sjølsagt regjeringa og vi i den rød-grønne gjengen på Stortinget opptatt av at vi nå skal følge med på hva som skjer, og får det noen uheldige utslag, skal vi sjølsagt rette opp det. Men i utgangspunktet er retten like klar.

Svein Harberg (H) [11:09:39]: Jeg har tatt med meg en spennende bok. Det er ingen kioskvelter, men for oss i komiteen er det spennende å lese innstillingen og gå gjennom merknadene.

Det er slik at av og til blir en forundret. Jeg oppfatter SV som et parti som er opptatt av det enkelte menneskets rettigheter og opptatt av at samfunnet skal ta vare på dem, spesielt når de kommer i vanskelige situasjoner. Jeg er derfor veldig forundret over at det kun er opposisjonspartiene som har tatt opp og påpekt problematikken omkring yrkesskade. Det er altså slik i dag at stipendiater og ansatte ved studiesteder er ivaretatt av yrkesskadeerstatningsordninger, men studentene er det ikke. Hvilken tenkning er det som ligger bak at SV ikke ville støtte en utredning på dette, slik at også studentene kunne bli ivaretatt?

Aksel Hagen (SV) [11:10:39]: Vi har hatt henvendelser som går på dette. Vi ser ikke at studenter kommer i noen mer problematisk situasjon enn annen ungdom som står ute i arbeidslivet, på den måten. Studenter er jo også sikret hvis de får en yrkesskade i studiesituasjonen. Det betyr ikke at politisk ledelse og vi ikke følger med på det som skjer, men per i dag ser vi ikke behov for en egen utredning om problematikken.

Dagrun Eriksen (KrF) [11:11:21]: SV – før regjering – ville vært harme over dysleksivedtaket, og at så mange nå mister pc.

De ville også vært harme over en annen sak. Vi har mottatt PISA-undersøkelsen, og slik Kristelig Folkeparti ser det, og jeg tror også SV, måler den bare en liten del av skolens oppdrag. Men det er også slik at vi ser en gledelig utvikling, at de nederste har blitt løftet opp. Vi har færre i den nederste gruppen. Men – og her kommer vel harmen inn – Norge er blant de landene som har gitt flest elever fritak fra prøvene. Antallet som blir holdt utenfor prøvene, har økt fra 3,5 pst i 2006 til 5,9 pst. i 2009. Er det en risiko for at det er dette som viser at vi nå har fått en større sosial utjevning i skolen, som representanten nevnte i sitt innlegg? Og synes ikke SV at det er en urovekkende utvikling vi da ser?

Aksel Hagen (SV) [11:12:25]: Vi la også merke til det fenomenet, eller unntaket, som representanten påpeker. Det er jo fagfolk som fullt og helt styrer gjennomføringen av denne undersøkelsen. Vi har ingen grunn til å tro at fagfolk gir Norge eller norsk skole noen særbehandling i forbindelse med gjennomføringen av den undersøkelsen. Så vi stoler fullt og helt på det, og vi har fått bekreftet av fagfolk også at det er gjort en riktig metodisk gjennomføring av den undersøkelsen – altså riktig i den forstand at den er gjennomført på samme måte som i andre land som har den undersøkelsen.

Trine Skei Grande (V) [11:13:22]: Som gammel lærer i historie og politisk idéhistorie har jeg nå beveget meg fra å være frustrert over de ideologiske utlegningene til Aksel Hagen til å syns at de er ganske underholdende, for det er en stadig endring av hva sosialisme er, og hvilke prinsipper sosialismen bygger på. Sosialisme er nå i ferd med å bli et eller annet mellom Venstre og Arbeiderpartiet. Det er en spennende ferd.

Men det var ikke det jeg skulle spørre om. Venstre og SV har stått sammen og kjempet mange kamper i denne salen for den frie forskningen. Vi leverte et Dokument 8-forslag som regjeringa sa ja til, og som vi fikk igjennom her i Stortinget. Det gjaldt de frie forskningsinstituttene. Jeg må si at jeg er veldig enig i det som høyere utdannings- og forskningsministeren vår har sagt på feltet. Derfor har vi også lagt inn et forslag i salen i dag for å sikre den frie forskningen og de frie forskningsinstituttene. Så mitt spørsmål til Aksel Hagen er om han vil støtte det.

Aksel Hagen (SV) [11:14:27]: For det første har jeg ikke gitt noen definisjon av sosialisme. Jeg ga en definisjon av den nordiske samfunnsmodellen, som var en helt annen enn det Tord Lien ga som definisjon.

For det andre: Forslaget til Venstre har jeg ikke sett ennå, men jeg skal sette meg ved pulten min og se på det. Vi er opptatt av – og det tror jeg hele komiteen er – å styrke den frie forskningen. Jeg mener at vi også har bidratt i statsbudsjettet til å gjøre det. Men vi har først og fremst gitt studentvekst hovedprioriteten denne gangen.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Johannes Rindal (Sp) [11:15:22]: Jeg skal starte innlegget mitt med en historie fra tredje klasse og en av mine klassekameraters møte med trivsel og læring i norsk skole. Vi skulle rette matteleksen, og alle tok arbeidsboka opp fra sekken. Oppgave for oppgave gikk vi gjennom svarene, men da vi var ferdige, viste det seg at klassekameraten hadde vært vel ivrig og gjort en side mer med mattelekser enn det som var gitt. Konsekvensen var brysk tiltale fra læreren, og han måtte viske ut svarene på den ekstra siden med oppgaver han hadde løst. Jeg tror ikke dette bidro til god trivsel eller motiverte denne eleven til videre innsats for læring.

Men heldigvis har det skjedd mye i skolen siden OL på Lillehammer. Det har blitt et helt annet fokus på å løfte både de elevene som er faglig svake, og dem som trenger større utfordringer. Det er etter min mening en nøkkelfaktor for å gjøre norsk skole bedre. Lærerens rolle som pedagog og leder i klasserommet er tydeliggjort, og klare krav og forventninger til elevene når det gjelder læringsutbytte er to ting denne regjeringen har hatt mye fokus på.

I dag behandles budsjettinnstillingen fra den viktigste komiteen i Stortinget. Selv om oljefondet gjør oss unike internasjonalt i en tid med global finanskrise, er det ikke oljefondet vi skal leve av i framtiden. Rundt 80 pst. av verdiene i dette landet sitter nemlig mellom ørene våre. Det er humankapitalen som er Norges framtidsfond. Jeg er ingen stor fan av å omtale menneskelige egenskaper i økonomiske termer, men man kan si at det tillegger oss alle et stort ansvar å sikre best mulig avkastning på denne humankapitalen, samtidig som vi velger riktig risikoprofil når vi legger rammevilkårene. Det ligner til forveksling på en av de mange pensjonsreklamene som går på TV om dagen.

Jeg skal reflektere litt over fjorårets valgkamp. En av de store sakene i valgkampen var diskusjonen om heldagsskole. Hvor lang skulle skoledagen være, og hva skulle legges inn i skolen? Det var en kvantitativ diskusjon mer enn en kvalitativ diskusjon. Jeg opplever at den debatten nærmest har vært fraværende etter valget, og det er jeg glad for. Nå er fokuset på kvalitet, på innhold, på hvordan vi får flere, gode lærere, bedre undervisning, hvordan vi kan praksisrette skoledagen og intensivere kampen mot frafall. Dette er til forveksling svært likt innholdet i Senterpartiets skoleprogram.

Da jeg var elevrådsleder på ungdomsskolen, skrev vi et brev til alle partiene på Stortinget om en ungdomsskolemilliard. Vi mente det var for lite fokus på ungdomsskolen, at trinnet hadde store utfordringer, og at det nå var på tide med et løft. Vi fikk mange standardsvar tilbake, men ett svar utmerket seg. Det var fra Marit Tingelstad, stortingsrepresentant fra Senterpartiet i Oppland. Hun inviterte meg til Stortinget. Det ble omvisning, møte i stortingsrestauranten, og jeg reiste hjem igjen med senterungdomssekk på ryggen.

Jeg er derfor spesielt glad for at regjeringen nå jobber med en stortingsmelding om nettopp ungdomsskolen, som skal legges fram til våren. Etter Senterpartiets mening ligger mye av løsningen på å redusere bl.a. frafall nettopp på dette trinnet. Vi må i større grad la elevene få en timeplan som er mer tilpasset deres styrker og interesser. Valgfaget fortjener en renessanse i ungdomsskolen. Vi må også se på balansen mellom teori og praksis i de ulike fagene. Vi grupperer ofte fag i to bolker – teoretiske og praktiske – men det er et viktig poeng at alle fag skal ha både teoretisk og praktisk innhold, og at det er balansen mellom de to som er det viktige.

En mer praktisk ungdomsskole forutsetter at vi har lærere med god kompetanse, som, ikke minst, har tid til å legge opp undervisningen på en variert og spennende måte, og at vi satser på moderne utstyr. For Senterpartiet er det også viktig at meldingen er ambisiøs når det gjelder entreprenørskap og kontakt med arbeidslivet. Det å vite i praksis hva et yrke går ut på, og det å lære å skape sin egen bedrift er kunnskap som forhåpentligvis vil føre til at elevene er bedre rustet til å velge riktig utdanning på videregående. Det å la ungdom prøve seg som gründere er kanskje den billigste og beste formen for næringsutvikling vi kan legge til rette for. Mange skoler jobber godt med dette i dag, og jeg slutter aldri å la meg imponere over Ungt Entreprenørskaps arbeid. Entreprenørskap som metode kan også være en god måte å motivere flere elever på, og dermed redusere frafallet.

De rød-grønne i komiteen har gjort budsjettet bedre. Vi mer enn reverserer kuttet på folkehøyskolene og gir dem en rolle i frafallssatsingen. I innstillingen ber vi regjeringen om en helhetlig gjennomgang av folkehøyskoletilbudet i Norge. Senterpartiet er en varm tilhenger av at folkehøyskolene skal ha vilkår som muliggjør en videreutvikling av tilbudet, og ser fram til å diskutere denne saken framover.

Den desidert viktigste presiseringen vi har gjort på dette fagbudsjettet, er etter min mening øremerkingen av 1 mill. kr til prosjektet Uke Sex. Det er et seksualundervisningsopplegg fra Danmark, som nå skal innføres i Norge. Mye tyder på at vi har behov for å styrke seksualundervisningen. Vi ligger høyt på statistikken når det gjelder kjønnssykdommer og er verdensmestre til å ha ubeskyttet sex. Erfaringene fra Uke Sex i Danmark er svært gode både fra elever og lærere, og allerede er over 20 000 elever påmeldt det norske opplegget neste år. Det er viktig å styrke ungdoms evne til å ta selvstendige og informerte valg rundt egen seksualitet.

Budsjettet innebærer en bevilgning på 425 mill. kr til økt fullføring i videregående skole. Av dette går 165 mill. kr til Ny GIV-satsingen – tidenes dugnad for økt gjennomføring i videregående skole. Vi har i Norge et stabilt høyt frafall, noe som kan skyldes mange forhold. Manglende grunnleggende ferdigheter, teoretiseringen av skolen, støy og uro i klasserommet, mangel på læreplasser og dårlig rådgivningstjeneste er alle trukket fram som forklaringer, og det finnes flere. Utfordringen er sammensatt og trenger en helhetlig tilnærming. Ny GIV-prosjektet målretter ressursene, trekker med mange relevante aktører og er et arbeid vi må lykkes med. I arbeidet med Ny GIV er det likevel viktig ikke å glemme at den beste innsatsen mot frafall er å sikre at kommuner og fylker har rammer som gjør at de kan satse på skolen. Derfor er det en felles rød-grønn målsetting å fortsette den styrkingen til kommuneøkonomien som vi har bidratt til de siste fem årene.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Bente Thorsen (FrP) [11:23:40]: Senterpartiet er som kjent spesielt opptatt av distriktspolitikk. Dette innebærer selvsagt også at de er interessert i å styrke utdanning og trygging av arbeidsplasser med tilgang til godt kvalifiserte arbeidstakere i både land og by.

Det meldes nå fra mange fagskoler i forskjellige deler av landet vårt at de har store utfordringer i forbindelse med omleggingen av økonomien, og at fylkene skal ivareta ansvaret. Fagskolene tilbyr som kjent utdanning fra et halvt år og helt opp til to år. Mye av denne opplæringen er veldig viktig for sårbare distrikter.

Vil Senterpartiet tilbakeføre finansieringsansvaret til staten? Og dersom ikke, hva vil Senterpartiet gjøre for å trygge fagskolene?

Johannes Rindal (Sp) [11:24:45]: Det er helt riktig som representanten Thorsen sier, at Senterpartiet er en sterk tilhenger av fagskolene. Som jeg sa i debatten på mandag, er fagskolene unike på den måten at de raskt tilpasser seg skiftende kompetansebehov i samfunnet, og de svarer på viktige utfordringer i samfunnet, spesielt når det gjelder å tilby utdanninger innen helse, eldreomsorg og klima/energi.

Senterpartiet støtter omleggingen som ble gjort ved å gi finansieringsansvaret til fylkene. Vi ser og hører selvsagt også tilbakemeldingene på at en del skoler har utfordringer, men det handler like mye om nivået på støtten som hvilket nivå som har ansvaret for å utbetale den. Det er en utfordring som Senterpartiet vil følge tett framover.

Men nei, Senterpartiet kommer ikke til å gå inn for en statliggjøring av finansieringen til fagskoler.

Henning Warloe (H) [11:25:57]: Jeg synes at representanten Rindal holdt et veldig godt innlegg, og så fikk vi jo også et lite innblikk i hvordan vervingen av nye medlemmer til Senterungdommen foregår.

Senterpartiet er jo kanskje først og fremst det partiet som holder sin hånd over dagens kommunestruktur og har en stor forkjærlighet for spesielt de aller minste kommunene. Nå har kunnskapsminister Kristin Halvorsen her i Stortinget tidligere uttalt at hun er bekymret for de små kommunene som skoleeiere – kanskje ikke i forhold til budsjetter og økonomi, men i forhold til kompetanse. Vi er flere i komiteen som har hatt mange diskusjoner om viktigheten av at kommunene blir bedre skoleeiere. Hvordan ser representanten Rindal for seg at alle de små kommunene skal kunne klare å ha kompetanse nok når vi nå stiller større krav til dem som skoleeiere?

Johannes Rindal (Sp) [11:26:57]: La meg først si at jeg tror mange partier undervurderer betydningen av å ta engasjert ungdom på alvor når det gjelder å svare på henvendelser. Og en skal aldri undervurdere betydningen av et måltid i stortingsrestauranten og en senterungdomssekk!

Men så til spørsmålet. Senterpartiet ser utfordringene i en del småkommuner når det gjelder kompetanse på skole, men det handler i veldig stor grad like mye om den omorganiseringen mange kommuner har gjort, både store og små, i forhold til å innføre tonivåmodell og fjerne skolesjefene. Det er Senterpartiet helt enig i at har vært et stort feilskjær i Kommune-Norge.

Så er det også sånn at veldig mange små kommuner klarer å finne mange gode lokale løsninger, f.eks. interkommunale løsninger, for å ivareta kompetansen og videreutvikle skolen. Jeg har selv vært kommunepolitiker i Dovre og vet at regioner definerer felles kompetansebehov og lager planer for å løse de utfordringene gjennom etter- og videreutdanning av lærere.

Dagrun Eriksen (KrF) [11:28:10]: Representanten var i innlegget sitt inne på hvordan en skulle skape en best mulig skole. For Kristelig Folkeparti holder det ikke bare å bruke mye penger, de må også brukes riktig.

Det regjeringen har prioritert de siste årene, er jo nettopp det som representanten i sitt innlegg var opptatt av at debatten ikke skulle inneholde lenger, nemlig flere timer. Både SV og Arbeiderpartiet har understreket at det er deres vei mot heldagsskolen. Kristelig Folkeparti mener at det er læreren som er den viktigste ressursen, og vi vil derfor bruke de store pengene annerledes enn det dagens regjering gjør: på økt lærertetthet, mer ambisiøs satsing på etter- og videreutdanning, igangsetting av obligatorisk mentorordning og en bedre og mer praktisk rettet ungdomsskole, som representanten også var inne på i innlegget sitt.

Hva er årsaken til at Senterpartiet vil bruke 1,3 mrd. kr på flere timer istedenfor på det som innlegget til representanten handlet om?

Johannes Rindal (Sp) [11:29:11]: Det er viktig hva vi velger å bruke penger på i skolen. Senterpartiet er ikke katolske når det gjelder ikke å bevilge penger til flere timer. Vi ser også at noe av den styrkingen som har vært bl.a. i norsk, matte og engelsk, har vært nødvendig fordi resultatene og nivået på undervisningen har vært for dårlig, og det har ikke vært nok tid til å gi den undervisningen norske elever fortjener. Jeg opplever at vi med Senterpartiet i regjering klarer å finne nettopp den balansen mellom flere timer, en utvidelse, og det å satse på økt kvalitet innad i den eksisterende skoledagen, som vi også opplever at våre samarbeidspartnere, Arbeiderpartiet og SV, har stor forståelse for og er like opptatt av.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Dagrun Eriksen (KrF) [11:30:26]: Dagens debatt holdes etter at de aller siste resultatene fra PISA-undersøkelsen er lagt fram. Det gir debatten et spesielt preg, og det gjør kanskje debatten vi har i dag, enda viktigere, selv om presselosjen ikke akkurat gir inntrykk av det. Med dagens PISA-resultater er vi tilbake til start med det som PISA måler. Men det er viktig for Kristelig Folkeparti å understreke at PISA bare måler en liten del av det oppdraget norsk skole har. Jeg er glad for at vi kan se en fremgang i norske elevers resultater, og etter Kristelig Folkepartis mening skal lærerne ha all honnør for den jobben de har gjort. Likevel vil Kristelig Folkeparti si at vi med hensyn til det som PISA måler, ikke er tilfreds med bare å være tilbake til start.

Med regjeringens budsjett fortsetter man å bruke en medisin som man ikke aner konsekvensene av. Ennå har vi ikke sett resultatene av regjeringens gigantøkning av timetallet på småskoletrinnet. Dette er et tiltak som koster mye penger. Regjeringen har til dags dato ikke klart å legge fram forskningsresultater som viser at det virker. PISA viser også at kjønnsforskjellene er store, og at timetallsutvidelsen ikke vil kunne redusere dette.

Regjeringspartiene har kritisert Kristelig Folkeparti for å kutte i timetallet i skolen. Timetallet er regjeringens hellige ku, og den må ikke røres. Dramatiske kutt i skolen har vi kunnet lese om i avisinnlegg fra regjeringspartiene. Men for å skape verdens beste skole holder det ikke bare å bruke mye penger, de må også brukes riktig.

Kristelig Folkeparti mener at læreren er skolens viktigste ressurs og vil derfor bruke de store pengene på lærere. Det er vår logikk. Relasjonen mellom lærer og elev er mye mer avgjørende for en god skole enn det dagens regjering legger opp til.

• Vi vil ha økt lærertetthet.

• Vi vil ha en mer ambisiøs satsing på etter- og videreutdanning.

• Vi vil igangsette en obligatorisk mentorordning for nyutdannede lærere.

• Vi vil ha en bedre og mer praksisrettet ungdomsskole.

Regjeringen vil ha flere timer.

På mandag kunne vi lese i Aftenposten at det heller ikke neste år ser ut til å bli flere lærere i skolen. Statssekretæren i departementet hadde imidlertid en avslappet holdning til det hele. Hun synes ikke tallene er dramatiske:

«Det viktigste er å stabilisere lærertettheten og unngå videre kutt, men gjerne også få til en viss vekst.»

«Ambisiøst» er vel ikke et dekkende ord for regjeringens politikk i så måte.

Regjeringen har varslet at de vil komme med en stortingsmelding om ungdomsskolen. Det har Kristelig Folkeparti etterlyst lenge, og vi ser fram til det. Men vi har likevel merket oss at det ikke er noe i dette budsjettet som tilsier at det vil følge penger med denne meldingen. Det eneste i budsjettet som er rettet inn mot ungdomsskolen, må være arbeidslivsfaget. Svakheten ved dette faget er at det ikke skal være for alle, og dermed løser det ikke mangelen på praktiske fag i skolen og heller ikke den teoritunge undervisningen. Jeg mener at alle vil kunne ha nytte av praktiske fag i skolen, uansett evner og anlegg. Den store søknadsmengden fra skolene viser at det er et enormt behov for en mer praktisk ungdomsskole. Jeg mener det er behov for en langt sterkere satsing på kvalitetsutvikling i ungdomsskolen. Derfor foreslo Kristelig Folkeparti i sitt alternative budsjett å bevilge 75 mill. kr til kvalitetsutvikling i ungdomsskolen.

Regjeringen har innført en veiledningsordning som kun enkelte nyutdannede lærere får benyttet seg av. Kristelig Folkeparti mener at den frivillige ordningen er altfor lite forpliktende og ambisiøs med hensyn til kompetanse og struktur. Det er dessuten en stor svakhet at lærerorganisasjonene ikke er tatt med på råd her. Jeg mener det er avgjørende for å beholde lærere i skolen at de gis en best mulig start på jobbkarrieren. Det er en meget krevende oppgave å fungere godt som lærer – en utfordring som utvilsomt har økt. Vi må unngå det praksissjokket mange nyutdannede lærere opplever når de møter virkeligheten i klasserommet. For å styrke koblingen mellom teori og praksis kommer vi ikke utenom strukturelle grep. Det er behov for bedre praksis, men det er også behov for mer praksis. Kristelig Folkeparti mener en obligatorisk mentorordning i form av et introduksjonsår ville være et avgjørende bidrag til dette. Derfor ber vi i dag regjeringen komme tilbake til Stortinget med et opplegg for en obligatorisk mentorordning, i form av et introduksjonsår for nyutdannede lærere.

Også i dette budsjettet foreslår regjeringen å opprette en rekke nye studieplasser. Det at flere tar høyere utdanning er positivt så lenge kvaliteten på utdanningen er god. Vi mener imidlertid at det er behov for sterkere ambisjoner rundt temaet kvalitet i utdanningen parallelt med opptrapping av flere studieplasser. Nå er det avgjørende å styrke undervisningsdelen av sektoren. Vi trenger å styrke fagmiljøene, øke veiledningen gjennom studiet, tilby pedagogisk kompetanseheving til de vitenskaplig ansatte samt sikre relevant praksis. Et viktig tiltak for å øke kvaliteten på høyere utdanning er sterkere fokus på veiledning gjennom hele studiet. God veiledning hjelper den enkelte student til å utvikle seg faglig og til å mestre og fullføre studiet, samtidig som det forebygger at studentene blir forsinket i studiene. Videre mener jeg at god praksis og samarbeid med arbeidslivet øker relevansen i utdanningen, noe som er en viktig kvalitetsindikator. Dette er spesielt viktig i de korte profesjonsutdanningene. Det er bakgrunnen for at Kristelig Folkeparti i sitt alternative budsjett foreslo å bevilge 107,5 mill. kr til en bedre veiledning i studiet og 107,5 mill. kr til bedre praksis.

Vi må satse på kunnskap, på utdanning og på forskning. Det er meget bekymringsfullt at dagens regjering i løpet av sine budsjetter systematisk har nedprioritert disse satsingsområdene, til tross for at regjeringen har hatt et historisk stort økonomisk handlingsrom. Det er alvorlig når sektoren melder at budsjettet som vedtas i dag, i realiteten vil bety en nedgang i forskningsbevilgningene. Derfor har Kristelig Folkeparti styrket forskningen gjennom sitt budsjett.

Et av temaene som få har kommet inn på til nå, er kirkepolitikken. Rapporten «Kirkekontroll 2009/2010» fra Kirkelig arbeidsgiver- og interesseorganisasjon om tilstand og sikring av kirkebygg påpeker bl.a. at det er for dårlig brann- og innbruddssikring i flertallet av kirkebyggene. Jeg er særlig bekymret for dårlig sikring av fredete og verneverdige kirker. Mange av disse har også inventar med store kulturminneverdier. Kommunene har det grunnleggende økonomiske ansvaret for drift og vedlikehold av kirker. Ut fra statens ansvar for kulturminner med nasjonale verdier er det likevel nødvendig med statlige bidrag for et nasjonalt løft i sikringsarbeidet av fredete og verneverdige kirker. Vi ber derfor regjeringen i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2011 legge fram en helhetlig plan for statlige tiltak for brann- og innbruddssikring av fredete og verneverdige kirker.

Det er også andre store behov i Den norske kirke. Det er også behov for flere prestestillinger. Kristelig Folkeparti er bekymret for at det meldes om messefall. Vi snakker mye om frafall i denne komiteen, men det er også en ganske stor andel messefall i samfunnet vårt. Flere opplever at gudstjenester i den lokale kirken begynner å bli en sjeldenhet. Vi trenger flere prestestillinger og en større innsats for å få flere gudstjenester og for å få beholde en lokal kirke der man bor.

Kristelig Folkeparti mener også at vi trenger en raskere opptrapping av trosopplæringsreformen. Det er stor frustrasjon i de menighetene som ikke har fått tilgang, men som har sittet klar med planer i mange år, og som ønsker å kunne være med og tilby dette til sine barn og unge. Det er også stor frustrasjon over at man til tider har brukt Kirkens egne midler for å nå trosopplæringsmålet. Derfor skal statsråden denne gang ha ros for at de midlene som er kommet til trosopplæring, for første gang kommer utenfor, og at det er en ordentlig satsing og ikke bare noe Kirken skal omprioritere.

Jeg startet med PISA og tenker å slutte med PISA. Det er bra at vi har bedre score for de svakeste, men det er bekymringsfullt med meldingene om at flere blir fritatt fra PISA-testene. Jeg er redd for at undervisningen også i stor grad blir rettet inn mot å gjøre det godt i PISA, men skolen har en mye bredere oppgave enn det.

Vi må ikke glemme at selv om PISA er et flott landemerke, så er det ganske skjevt. PISA er en indikator på utdannelsesmålet, men den forteller ikke alt om kvaliteten i skolen. Det er ikke tilstrekkelig å bruke PISA som eneste måleenhet på om vi har en god eller en dårlig skole.

Jeg vil så få ta opp våre forslag og de forslag som Kristelig Folkeparti er medforslagsstiller til, og som ikke er tatt opp.

Presidenten: Representanten Dagrun Eriksen har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Hadia Tajik (A) [11:40:35]: Jeg deler representantens engasjement for en god grunnopplæring, og jeg ser at Kristelig Folkeparti kutter i budsjettet til grunnopplæringen. Det er et kutt som vil kunne frata elevene timer i norsk, engelsk og matte, som jo er sentrale fag. Og internasjonale sammenhenger viser at det er den type fag som må prioriteres videre. I tillegg vet vi at skolen ber om ro til å gjennomføre Kunnskapsløftet. De ber om at det ikke blir gjennomført dramatiske endringer. Hvis vi skulle fulgt Kristelig Folkepartis ønske om plutselig å redusere antallet undervisningstimer betraktelig, vil det kunne føre til uro og misnøye.

Hvorfor vil Kristelig Folkeparti kutte i de viktigste fagene og motarbeide det som skolen selv synes er viktig, nemlig ro i skolen?

Dagrun Eriksen (KrF) [11:41:23]: Det er vel ofte sånn at man ønsker å ha ro i skolen når det er noe en selv har innført og vil beholde. Hvis vi kutter de timene som Kristelig Folkeparti kutter i sitt alternative budsjett, vil vi være nede på det timetallet som man hadde i 2006, hvor vi hadde de samme PISA-resultatene som vi nå ser for 2009. Så jeg tror ikke det er det timetallet som er med på å gi en bedre skole. Hvis vi hadde kuttet de timene, ville vi også ha fått flere lærere. Det opplever jeg er et stort behov ute i skolen. Innsatsen nå har gått på å fylle opp med lærere på grunn av de økte timetallene, i stedet for at vi får flere lærere inn i de timene vi har.

Jeg er ikke bekymret for den skolen som Kristelig Folkeparti vil kjempe for, med færre timer, flere lærere og bedre lærere. Det vil gi god læring og en god skole.

Tord Lien (FrP) [11:42:25]: Det ble sagt at man er positiv til at flere tar utdanning, og at kvalitet i høyere utdanning er viktig. Det handler om ressurser til UH-sektoren, infrastruktur og lærekrefter – og det er nok Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti enig i. Men kvaliteten på studentene er også en viktig ressurs.

Norge har 4,5 millioner innbyggere og et svært eksportrettet næringsliv. Vi deltar i markeder over hele verden. Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti er enige om at det er viktig å legge til rette for at norske studenter skal reise ut av landet. Det kommer også fram i begges budsjetter. Men Kristelig Folkeparti tar altså til orde for at det skal bli vanskeligere for studenter fra f.eks. Sørøst-Asia å komme til Norge og studere.

Når man er opptatt av kvalitet i den høyere utdanningssektoren, er mitt spørsmål til Kristelig Folkeparti: Dersom det nå kommer atskillig færre studenter fra Sørøst-Asia til Norge, vil det svekke eller øke kvaliteten i høyere utdanning?

Dagrun Eriksen (KrF) [11:43:27]: Kristelig Folkeparti har innført en studiefinansiering for utenlandske studenter, men vi har også lagt inn et stipend for de studentene som kommer fra økonomisk vanskelige kår, og som da skal få en mulighet. Det er viktig å presisere, så vi får helheten i forslaget.

Kristelig Folkeparti er veldig opptatt av at vi skal få mange studenter inn i Norge. Vi registrerer også at det fra flere fagmiljø nå sies at det at vi ikke har studieavgift, gjør at noen av de attraktive, de glupe hodene som kunne tenke seg å komme til Norge, er litt skeptiske. De lurer på om kvaliteten i vårt system er like god når de ikke må betale studieavgift hos oss. Det kan være et argument for å innføre studieavgift, men hovedargumentet for Kristelig Folkeparti er at det er et budsjettspørsmål. Vi vil ha gratis studier for alle norske studenter, men vi ser det ikke som vår oppgave å ha gratis studier for hele verdens studenter.

Johannes Rindal (Sp) [11:44:43]: Arbeidslivsfaget er en nyvinning i norsk skole, og forsøksordningen ble fra i høst utvidet. Per nå er det 135 skoler i 81 kommuner som er med på forsøket. Etterspørselen har vært stor, tilbakemeldingene har stort sett vært gode, og faget blir evaluert og forbedret underveis. Og etter Senterpartiets syn er arbeidslivsfaget ett av flere nødvendige tiltak for å få en bedre skole. Faget sørger for bedre kontakt med arbeidslivet og en mer praktisk skoledag for mange. Det er mål for ungdomsskolen jeg har opplevd at Kristelig Folkeparti stiller seg bak. Derfor er det forunderlig å registrere Kristelig Folkepartis motstand mot et fag som inneholder noen av løsningene på de utfordringene i norsk skole som Kristelig Folkeparti selv er opptatt av.

Dagrun Eriksen (KrF) [11:45:33]: Kristelig Folkeparti er ikke motstander av arbeidslivsfaget, men vi har advart mot at dette er blitt løftet opp som den eneste løsningen for å løse de utfordringene som Senterpartiet og Kristelig Folkeparti er enige om at norsk skole står overfor, nemlig at man får flere praktiske utfordringer, en praktisk rettet teori og en praktisk rettet ungdomsskole.

En av svakhetene med arbeidslivsfaget er, som jeg sa i mitt innlegg, at det ikke blir et fag for alle. Kristelig Folkeparti tror at også de som er såkalt teoristerke, har godt av både praktiske utfordringer og praktiske fag i norsk skole. Jeg mener at det arbeidslivsfaget som vi nå har vedtatt, og som har mye godt i seg, ikke dekker det behovet. Derfor advarer vi mot å legge alle eggene i den kurven, og heller se det i et mye bredere perspektiv. Arbeidslivsfaget er én ting, men vi må ha helt andre tiltak hvis vi skal få til en god, praktisk rettet ungdomsskole og en god praksis i skolen.

Freddy de Ruiter (A) [11:46:41]: Representanten Eriksen og jeg kommer fra en moderne og innovativ landsdel, men vi sliter også på Sørlandet med levekår og likestilling. Da blir jeg litt bekymret når jeg ser at Kristelig Folkeparti og representanten Eriksen ivrer for at barn skal være kortest mulig i barnehage og helst få kontantstøtte, og kortest mulig i skolen, altså ha færre timer. Jeg frykter konsekvensene, både for Sørlandet og for landet for øvrig.

Deler Eriksen mitt syn på at dette er en fryktelig gammeldags politikk, som får negative konsekvenser for dem som kanskje aller mest trenger en god oppfølging i både barnehage og skole?

Dagrun Eriksen (KrF) [11:47:34]: Jeg er litt forundret over den inngangsporten, for hvis man trekker det i sin ytterste konsekvens, betyr det at samvær med foreldre ikke er bra. Det håper jeg representanten ikke mente.

Da kontantstøtten ble innført, var det én ting Kristelig Folkeparti var veldig opptatt av å sjekke, og det var om barnevernsbarn brukte barnehagen mindre. Det gjorde de ikke. Det var en evaluering lagt fram av Karita Bekkemellem, daværende statsråd, som viste at det ikke skjedde; de mest sårbare barna ble ikke rammet av det.

Vi ønsker å ha gode tilbud – og lange for dem som har behov for det, og som ønsker det, men vi mener at det ikke bør være obligatorisk for alle.

Noe av det som vi burde vært opptatt av i vår landsdel, er at barnevernsstudenter ikke får utdanningsstøtte og stipend fordi de mottar annet. Det kunne vært en felles innsats for representanten de Ruiter og Eriksen.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Trine Skei Grande (V) [11:49:04]: Jeg må innrømme at jeg har følt meg litt som en gammel dame i forsamlingen, for jeg har antakeligvis, blant dem som er med i debatten, vært med på flest sånne utdanningsdebatter her i Stortinget.

Karakteren av PISAs del av debatten har endret seg veldig, fra de første gangene, da PISA viste dårlige resultater for Norge, og den store debatten gikk på om hvorvidt PISA betydde noe eller ikke, og til nå, når PISA viser at vi er på riktig vei, og alle vil eie resultatene av den. Og det mener jeg er interessant. Først: PISA viser oss at hvis vi satser på noe, og hvis lærerne våre er motiverte til å gjøre en jobb for å få det til, så klarer lærerne våre å gjøre det.

Det har vært mange interessante undersøkelser i det siste. En av dem som jeg syntes var påfallende, men likevel interessant, var den som viste at ufaglærte lærere fikk bedre resultat. Da må man ha en del kunnskap om hva «ufaglært» er. Ufaglærte lærere er de som kan faget, men som ikke er faglærte lærere. Det betyr at de ikke har utdannelse i pedagogikk, men de har i de aller fleste tilfeller god utdanning i det faget de underviser i.

Hva sier det oss om skolepolitikken? Jo, det sier oss at det å kunne faget man underviser i, er veldig viktig, og det blir viktigere og viktigere dess mer man kommer opp i gradene. Hvis man skal lære en seksåring å lese, må man også kunne pedagogikk. Man må selvfølgelig ha kunnskap om hvordan unger lærer, for da klarer man å tilpasse undervisningen til hver enkelt. Men det å kunne faget sitt er veldig viktig.

Det andre som jeg kanskje tror at vi ikke har sett på i forhold til den undersøkelsen, handler om at de fleste som jobber som ufaglærte lærere, og som da ikke får faste jobber, oftest er nyutdannede. De har fersk kunnskap, de har fersk kompetanse i faget sitt, de brenner fortsatt for faget sitt og de syns at de valgte det morsomste faget på skolen å ta høyere utdanning og universitetsutdanning i. Denne ferske kunnskapen og denne ferske gløden for faget er mye verdt.

Det er akkurat disse punktene som er årsaken til prioriteringene på Venstres alternative statsbudsjett. Vi prioriterer mer kompetanse til lærerne våre. Vi vil ha flere gode lærere inn i skolen, flere med den gløden som nyutdannede lærere kommer med inn i skolen, flere som har den gløden som de ufaglærte viser når de kommer rett fra faget sitt. Vi ønsker også flere som har fordypning i de fagene de faktisk underviser i.

Jeg oppfordrer hele komiteen, og også statsrådene, til å gå inn på bloggen til Utdanningsforbundet og debatten om etter- og videreutdanning, for der er det tankevekkende innlegg fra mange lærere. En lærer som jeg leste om nå før helgen, skrev at han underviste i engelsk på ungdomsskolenivå. Han hadde ingen utdannelse i faget, men han hadde et veldig stort ønske om å ta etterutdanning for å få på plass studievekttallene sine i engelsk, som han skulle undervise i. Hvilket svar får han da? Nei, skolen og kommunen vil ikke prioritere det. De ønsker å prioritere ting som gagner flere. De ønsker å bruke penger på noe som gagner flere. Jeg håper spesielt kunnskapsministeren hører akkurat det, for det handler om kommuner som ikke helt skjønner hva som gagner mange. Det er ingenting som gagner så mange som lærere som kan faget sitt. Det er ingenting som gagner så mange som det å bruke penger på lærere som ønsker å kunne faget sitt. Jeg tror mange kommuner ikke har nok forståelse for hvor viktig dette er, derfor burde vi fra statlig side ha bidratt mye mer.

Venstres alternative statsbudsjett handler om å bygge opp om kunnskapssamfunnet, det handler om å gjøre de store grepene på fattigdom, på miljø, på det å skape arbeidsplasser, på små og mellomstore bedrifter. Men først og fremst er den store satsingen på kunnskapssamfunnet. Kunnskapssamfunnet handler om å bygge mennesker og bygge samfunn ut fra de forutsetninger menneskene har. Det handler om å bygge kreativitet, det handler om å ha en skole som finner ut hva hver enkelt elev er god til. Knyttet til finansdebatten var det en debatt i media for en tid siden om at vi utdannet folk for mye. Den debatten har vi hatt i hundrevis av år, og helt sikkert også under den store skolepolitikeren i Venstre, Johannes Steen, som for 130 år siden innførte en felles skole. Da han var statsråd og statsminister gjennomførte han en stor reform. Jeg er helt sikker på at for 130 år siden var det virkelig kontroversielt hvorvidt unger skulle bruke tida si på å sitte på en skolebenk og lære seg å lese – noe de aldri kom til å få bruk for resten av livet. Denne debatten om at unger lærer for mye har vi da hatt de siste 130 årene i Norge. Unger lærer virkelig aldri for mye.

Men det er viktig å ha en skole som også tar vare på kreativiteten og prøver å finne det gode hos hver enkelt elev. Jeg hørte her om dagen en historie om en lærer som gikk rundt i klassen mens alle ungene holdt på å tegne, og som stoppet ved ei lita jente som tegnet veldig ivrig, og spurte hva hun holdt på å tegne. Nei, hun tegnet Gud. Så sa læreren: Men det er ingen som vet hvordan Gud ser ut. Da sa jenta: Bare vent, de vet det snart. Det å få fram elever som både har en kreativitet, en kunnskap, og sjøltillit nok til å stå på for de tingene man faktisk vil prestere – det er viktig å få til i norsk skole.

Så har jeg lyst til å si at etter- og videreutdanning alltid kommer til å være det viktigste for Venstre, og det er vi mest stolte over. Vi gikk inn med to stortingsrepresentanter i Bondevik II-regjeringen og sto på for én ting i Kunnskapsløftet, nemlig etter- og videreutdanningsgrepet. Så vi føler at vi skal kunne prioritere dette også framover. Det kommer Venstre alltid til å gjøre.

Men likevel er det viktig å satse på hele utdanningsløpet. Det er derfor vi har lagt inn hele 2,2 mrd. kr på feltet, pluss at vi har ønsket at Forskningsfondet skal økes med 73 mrd. kr. Dette har det vært viktig å gjøre nå når vi ser at det blir kutt i sektoren på grunn av renteforholdene, noe som gjør at Forskningsfondet avgir mindre. Men det er også viktig å satse på at studentene skal ha muligheten til å være studenter på heltid. Vi legger derfor inn elleve måneders studiestøtte og full indeksregulering av studiestøtten. Vi har også lagt inn 500 nye stipendiater og 100 nye post doc.-stillinger. Vi har lagt inn penger til rådgiving, vi ønsker en leksehjelp som ikke er så rigid og styrt som den regjeringa har lagt opp til. Vi ønsker også å ha faglærte inn i leksehjelpen, og ønsker dermed å lage det til en støtteordning som organiseres på annen måte. Vi ønsker flere spesialpedagoger inn i skolen, og vi ønsker grep for å støtte miljøteknologien.

Men det er også sånn at alt det andre i budsjettet – ikke bare utdanningsbudsjettet – er med og støtter opp under tankegangen knyttet til vårt alternative utdanningsbudsjett. For det å hjelpe med tiltak spesielt knyttet til fattige unger, det å gi dem basisen og tryggheten hjemme, er de grepene vi gjør på sosialhjelp. De andre store grepene i vår fattigdomspakke er viktig for å gi alle unger en mest mulig lik start når skoledagen begynner. Det er også derfor vi ønsker at lærere skal få lov til å være lærere. Jeg vet ikke om Stortinget har sett Norvegia-reklamen med den læreren som sitter med frustrerte tenåringer foran seg – det er et fantastisk bilde på hvordan det er å være lærer. Men noen av de tingene mener jeg den læreren ikke skulle ha tatt opp. Noe av det er det ikke hans eller hennes jobb å fikse. Noe av det er det faktisk andre funksjoner på en skole som må ordne, for det er ikke sånn at lærer skal være gud og mor og bestemor og tante – og alt samtidig. Læreren skal få lov til å være lærer. Men da må vi sørge for at det er andre funksjoner der. Derfor er en av de store satsingene våre helsesøstertjenesten – å bygge opp en helsesøstertjeneste som gjør det mulig for læreren å si når en elev sliter: Det er kanskje ikke jeg den beste til å fikse, kanskje du skal gå bort til helsesøster og snakke med henne om akkurat de problemstillingene.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tor Bremer (A) [11:58:50]: Representanten Trine Skei Grande er ofte tydeleg på å understreka sitt sosialliberale grunnsyn. Og ikkje berre fordi det snart er jul, men fordi eg òg faktisk prinsipielt meiner det, så har eg naturlegvis ikkje store innvendingar mot det. Tvert imot vil eg faktisk gi representanten ros for hennar tydelege ideologiske forankring.

Men det eg lurer på, er om det er ideologisk grunngitt når Venstre no vil kutta i ei så prinsipiell ordning som gratis læremiddel. Eg vil minna om at det er ikkje tilfeldig at denne ordninga framleis er inne i budsjettet – det er ikkje ei forgløyming heller. Det er framleis slik at det er store sosiale skiljelinjer i det norske samfunnet. Og eg vil tru at spesielt Venstre er einige med Arbeidarpartiet i at dette ikkje må førast vidare inn i skulen vår.

Så har Trine Skei Grande spurt elevorganisasjonane om dei vil ha tilbake den behovsprøvde ordninga som har vore før, som betydde tusenvis av kroner til kvar enkelt elev.

Trine Skei Grande (V) [11:59:57]: Det er vårt sosiale engasjement som gjør at vi mener det vi mener, også på dette punktet. For det handler om at her går vi inn med brede ordninger der vi ser at læremidler faktisk er et stort løft – det er et stort løft for mange familier å kunne betale alle læremidlene. Med den ordningen vi har nå, hjelper vi alle litt, men ikke dem som virkelig trenger det. Vi ønsker en stipendordning, for da har vi en mye mer målrettet ordning, som når de familiene som sliter. Så får noen av de familiene som ikke merker om det kommer en ekstra regning i posten, lov til å betale sjøl.

Presidenten: Presidenten vil minne Trine Skei Grande om at hun ikke tok opp forslag i sitt innlegg, men hun har anledning til det nå.

Trine Skei Grande (V) [12:00:40]: Det gjør jeg gjerne og med stor glede.

Presidenten: Da har representanten Trine Skei Grande tatt opp Venstres forslag.

Aksel Hagen (SV) [12:00:44]: Takk for et godt innlegg. Det var interessant å høre på mange gode refleksjoner. Det understreker det som var et hovedpoeng i mitt innlegg, at det er stor enighet om det som trengs å gjøres. Det er veldig fint med en opposisjon som vil at vi skal gå fram noe raskere og noe sterkere. Det tar vi med oss med glede.

Spørsmålet mitt går på dette med lærlingfokus og lærlingtilskudd. Det Venstre her særlig gjør, er å ta vekk arbeidsgiveravgiften. Det vil si at deler av Norge, f.eks. Finnmark, ikke får noen glede av Venstres forslag. Derimot får de problemer med at der vi går inn med tilskudd og gir dette med lærlingplasser ekstra fokus, vil Venstre trekke seg ut ved bare å ta i bruk et slikt generelt virkemiddel. Hvorfor gjør Venstre dette?

Trine Skei Grande (V) [12:01:46]: Vi gjør dette fordi dette er det vi har fått beskjed om vil få mest virkning. Vi legger faktisk inn mer penger i vårt forslag enn regjeringen gjør i sitt. Det vi ser da, er at det hadde vært et grep som hadde vært mye mer virkningsfullt på de områdene der vi ser at vi har kjempestore problemer. Vi tror mer på de generelle grepene med hensyn til å bruke avgiftspolitikken her enn i forhold til andre felter.

Presidenten: Da er det ikke flere replikanter –

Trine Skei Grande (V) [12:02:16]: Det er én til.

Presidenten: Vær så god – Svein Gjelseth.

Presidenten minner om at det er veldig greit å trykke på knappen for å anmode om replikk.

Svein Gjelseth (A) [12:02:26]: Det skal vi hugse, president!

Kunnskap er ein føresetnad for at Noreg skal lukkast i framtida, og regjeringa har derfor dei siste åra medverka til å opprette mange tusen nye studieplassar over heile landet. Vi arbeider også målretta for å heve kvaliteten i høgare utdanning.

I 2011 legg regjeringa opp til 2 200 nye studieplassar. Dette er i tråd med den demografiske utviklinga og tilbakemeldingar frå universitet og høgskular om kva sektoren kan greie å handtere. Venstre overbyr og legg på ytterlegare 2 000 plassar.

Mitt spørsmål vert då til Skei Grande: Kvar skal desse plassane opprettast, og korleis vil Venstre sikre at kvaliteten vert god? Eg synest dette luktar kvantitet og ikkje kvalitet.

Trine Skei Grande (V) [12:03:24]: Vi snakker nok med ulike folk i sektoren. Vi er også rundt og snakker med de ulike universitetene og høyskolene. Det de sier, er at de antakeligvis, med dette budsjettet, må kutte i antall studieplasser. Det var beskjeden vi fikk fra Stavanger i forrige uke, at fordi budsjettet er så stramt på basisbevilgninger, fordi det er så stramt på andre vis, vil dette budsjettet faktisk føre til kutt. Det er det vi har tatt inn over oss. Det er derfor vi har foretatt det løftet vi har i vårt budsjett.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Kristin Halvorsen [12:04:19]: PISA-resultatene forteller ikke hele sannheten om norsk skole. Det gjør det ikke når pilen går opp, og ikke når pilen går ned. Men det har stor betydning at vi ser en så kraftig endring og forbedring i norsk skole fra 2006 til 2009, særlig i lesing, men også i naturfag og matematikk, og at forskerne kan sette overskriften «På rett spor» når de leverer sin rapport. For det betyr at vi gjør mye som er riktig, og at vi må holde fast ved det.

Men det har også stor betydning fordi det setter en ny dagsorden for skoledebatten. I ti år har folk lettvint kastet rundt seg med å snakke skolen ned – å snakke om hvor dårlig det var, om hvor mange det var som lærte så lite, og man gjorde lærere, elever og foreldre misstemte hver eneste dag. Det må det nå være en slutt på. Det foregår mye bra arbeid – det gjorde det før disse PISA-resultatene kom, det kommer det til å gjøre etter disse PISA-resultatene er et faktum – og det som gjelder nå, er at vi tar med oss et positivt og optimistisk bilde av det arbeidet som skjer rundt i norsk skole hver eneste dag. De som først og fremst har gjort denne jobben, er lærere, elever og alle de foreldrene som er interessert i skolen. Men heldigvis har de også i stor grad hatt stor politisk bredde bak seg i de viktigste grepene som er tatt. Jeg ser det som min viktigste jobb å være den viktigste allierte for både å holde fast og forandre underveis. Så hvis det er noen som nå våger seg på å svartmale og deprimere norske lærere, skal de få med meg å bestille! For det er sånn med lærere som det er med elever: De fleste blir litt bedre av å få vite at nå holder du på med noe som er bra, og det virker. Det må vi ta utgangspunkt i.

Hva er da dette gode arbeidet som vi skal holde fast ved?

Punkt 1: Suksesskriteriet nummer én i skolen er kunnskapsrike, gode lærere – lærere som har oversikt over fag, lærere som har oversikt over elevene, som respekterer elevene, som får respekt tilbake, og som er tydelige ledere i klassen. Derfor er det så viktig det vi setter inn når det gjelder lærernes kompetanse.

Punkt 2: Ledelse er et nøkkelord – ledelse i klassen, ledelse på skolen, altså at rektor er en god leder, derfor har vi rektorutdanning, ledelse fra kommunen til skolene, tydelig ledelse fra departementet og Utdanningsdirektoratet.

Punkt 3 er tidlig innsats. Tidlig innsats handler om hvordan man jobber når man oppdager et problem. Det problemet kan inntreffe hos en seksåring eller hos en 16-åring. Det handler om at man ikke venter og ser. Det handler om at man raskt er på plass med tiltak, og at man klarer å ha en bredde over dem. Det er f.eks. noe av det vi vet Finland får til.

Punkt 4 er å holde fast ved det som er kjernen i Kunnskapsløftet. Vi kommer ikke til å kaste læreplanene opp i lufta og la dem dale ned på lærerne på nytt, men vi kommer til å justere dem og revidere dem når vi ser det nødvendig. Men vi ser at vi nå har funnet en form når det gjelder grunnleggende ferdigheter og kompetansemål som gjør at man har mer fokus på resultater. Så skal vi gi bedre vurderinger og tilbakemeldinger. Vi skal bruke tiden bedre. Vi skal jobbe med et godt læringsmiljø. Det har stor betydning for læring.

Men vi har også noen utfordringer som jeg mener vi må bestrebe oss mer på å løse, for det første forskjellen mellom jenter og gutter. Den er internasjonal. Alle land i OECD viser det samme bildet. Jeg kommer til å ta initiativ overfor OECD for å finne ut mer om dette, for noen land er bedre enn andre også her.

For det andre: Vi vil ha flere elever som leser bedre. Vi har kraftige forbedringer når det gjelder dårlige lesere, men det er også sånn at de som er flinke lesere i utgangspunktet, strekker seg for lite. Vi må få til tilpasset opplæring til alle.

For det tredje: Vi må ha en mer praktisk, relevant og motiverende ungdomsskole, og det jobber vi med nå. Stortinget får en sak om dette til våren. Det dreier seg om å få mer varierte arbeidsformer, å kunne bruke mer av bredden i kompetansen, om at flere skal få oppleve mestring. Det dreier seg også om praktiske innganger til teori – ikke mindre teori, ikke at vi skal bakke i de ambisjonene vi har, men at vi må jobbe på flere måter.

Så er en hovedsatsing i dette budsjettet gjennomføringen i videregående opplæring. (Presidenten klubber.)

Presidenten: Tiden er ute –

Det blir replikkordskifte.

Tord Lien (FrP) [12:09:38]: Statsråden var så streng da hun at sa at vi måtte være positive, så jeg tør ikke annet enn å forsøke på det.

Statsråden snakker ofte om at humankapitalen vår utgjør en stor del av nasjonalformuen. Inntektene fra oljen vil gå ned i tiden framover, noe som gjør at vi vil få en sterkere tilknytning mellom velferds- og velstandsnivået i Norge og denne humankapitalen, altså kunnskapsnivået, i det norske samfunnet.

Matematikk og naturfag er særlig viktige i denne sammenhengen. Vi ligger der på et gjennomsnittlig OECD-nivå. Jeg tror vi er enige om at vi ikke ønsker å få et velferds- og velstandsnivå i Norge som er på et gjennomsnittlig OECD-nivå.

Nå kommer jeg til det positive. Jeg tror vi kan lykkes i å bli OECD-ledende, og verdensledende, også innen realfagene. Spørsmålet mitt er om regjeringen og statsråden ønsker å gi realfagene, matematikken, det løftet som man ser man er i ferd med – må jeg si – å lykkes med på lesing.

Statsråd Kristin Halvorsen [12:10:41]: Ja, absolutt. Vi må nå gå gjennom hva vi har lyktes med når det gjelder lesing. Vi har hatt realfagstrategi samtidig, men antagelig har vi fått til noe når det gjelder lesing som vi ikke har fått til like tydelig når det gjelder realfag, og det må vi se på.

Vi vet også at lærere i realfag, og særlig i matematikk, varierer arbeidsmetodene sine mindre enn det som er gjennomsnittet i OECD. En vanlig matematikktime er ofte sånn at læreren går gjennom oppgavene på tavla, elevene regner oppgaver hver for seg, og læreren går rundt og hjelper. En mye større grad av felles refleksjon rundt matematikk er noe som forskerne påpeker at vi har behov for. Da ender vi også med kompetente lærere, mer lærerkompetanse og mer tydelig veiledning om hvordan man skal variere undervisningen. Her har vi en jobb å gjøre. Jeg er helt enig med Tord Lien.

Elisabeth Aspaker (H) [12:11:45]: Det var nesten så man kvakk til da statsråden startet innlegget sitt, for hun fyrte av en salve ved å si at i ti år har folk «lettvint» snakket norsk skole ned. Lettvint? Jeg trodde faktisk det var en nokså bred politisk enighet om at vi hadde avdekket en del feil, mangler og utfordringer i norsk skole som vi var nødt til å jobbe oss ut av. Det er det vi har gjort, og forhåpentligvis gjør vi mye klokt og rett nå som gjør at det kan se ut som om vi er på en annen vei og en ny kurs, og at vi er på rett vei.

Men er det ikke da like lettvint av statsråden nå nærmest å gå til den andre ytterlighet og geniforklare skolen på bakgrunn av ett PISA-resultat? Til alt overmål brukte statsråden deler av sitt innlegg til å utdype det resultatet dit hen at vi har store utfordringer knyttet til lesing – mange gutter spesielt er i den nedre kategorien og leser fortsatt så dårlig at de ikke vil greie å ta videregående utdanning.

Statsråd Kristin Halvorsen [12:12:47]: Jeg vet ikke helt hvor Elisabeth Aspaker vil, men jeg vil dit at nå får PISA-resultatene gi informasjon om norsk skole, om den delen som PISA måler, sammen med andre internasjonale undersøkelser og sammen med de undersøkelsene vi gjør selv. Men vi har heldigvis en skole med et bredt samfunnsmandat, og derfor var det veldig urimelig at PISA-resultatene alene preget overskriftene over norsk skole.

Det har foregått mye godt arbeid, men vi har hatt betydelig behov for forbedringer, og det har vi fortsatt. Det la jeg stor vekt på i mitt innlegg. Jeg skjønnmaler ikke det resultatet vi har nå. Det er fremdeles 21 pst. av guttene som leser under nivå 2, og vi vet at det å lese godt er en nøkkelfaktor for å lykkes i videregående opplæring. Det er klart vi har masse å jobbe med. Men det som er så bra, er at vi ser resultater. Vi har færre dårlige lesere nå enn i 2006 – en betydelig nedgang – og også færre enn i 2000. Og så har vi også utfordringer på … (presidenten klubber).

Dagrun Eriksen (KrF) [12:14:01]: Det brede samfunnsoppdraget som statsråden snakker om her, kommer jo egentlig til syne gjennom formålsparagrafen i skolen.

Jeg var til stede på pressekonferansen hvor PISA-resultatene ble presentert, og jeg deler absolutt det synspunktet at de måler bare en liten del av hva skolen faktisk er. Det ble også uttalt på pressekonferansen at man var svært fornøyd, at det var en bred politisk samling rundt formålsparagrafen, og at den kanskje også er med og gir et helhetlig oppdrag.

Men da blir jeg også litt forundret, for flere ganger har vi nå opplevd at når regjeringen bruker formålsparagrafen, bruker de den bare stykkevis og delt. De tar ut deler av oppdraget og lager det veldig fragmentert.

Mitt spørsmål til statsråden er: Hvordan vil hun jobbe nå for at formålsparagrafen blir et helhetlig verktøy, og hvordan kan den brukes ute i skolen for å utvide det samfunnsoppdraget som skolen faktisk har?

Statsråd Kristin Halvorsen [12:15:01]: Vi har en utrolig flott formålsparagraf. Den er til og med vakker. Så når jeg leser den rundt omkring, tror folk at jeg setter i gang med å lese dikt. Jeg prøvde å få opp et lysark med hele formålsparagrafen, men da ble det fryktelig smått. Derfor tok jeg den første setningen – og den er nydelig i seg selv.

Jeg tror ikke at vi kommer til å få hele Norge til å pugge hver setning i formålsparagrafen. Jeg tror hovedbeskjeden er det viktigste, nemlig at skolen har et bredt samfunnsmandat, som skal forberede elevene på livet og verden. Det er avgjørende viktig, for det handler om at alle må møte en skole der de kan mestre noe. Det er et utgangspunkt for å stå tryggere og for å respektere andre. Det handler om at vi må ha en skole med et læringsmiljø som er slik at ingen elever gruer seg til å gå på skolen og bli plaget og pint. Det taper de som mobber på, og det taper de som mobbes på. Det dreier seg om (presidenten klubber) å invitere elevene til refleksjon.

Presidenten: Innenfor taletiden, ja!

Statsråd Kristin Halvorsen [12:16:06]: Jeg var veldig disiplinert nå, president. Jeg jobber med saken!

Trine Skei Grande (V) [12:16:26]: Statsråden er god når hun er i det poetiske hjørnet.

Venstre er på et spor. Ifølge statssekretæren er vi på et veldig ensidig spor. Jeg skal prøve å videreutvikle det, for vi kommer aldri til å gi oss på akkurat det sporet. Det handler om etter- og videreutdanning av lærere. Statsråden har vært veldig positiv til å gjøre grep på feltet, og har også uttrykt positivitet til det i flere replikkvekslinger. Nå skal jeg spørre veldig konkret om én del: Er statsråden villig til å øke den statlige andelen av betaling for etter- og videreutdanning av lærere?

Statsråd Kristin Halvorsen [12:17:10]: Det er en av de tingene jeg ser på, fordi vi har et godt opplegg når det gjelder videreutdanning. Vi har nå målrettet de statlige kronene og dette spleiselaget med kommunene og lærerne mot at man skal bygge opp formell kompetanse. Vi ser, som representanten var inne på i sitt innlegg, at det er veldig stor forskjell på hvordan kommunene faktisk benytter seg av dette. Noen sier at det handler om økonomi. Det er det en ærlig sak at kommunene gjør. Men det handler ikke bare om det. Det handler også om at vi må få et mer desentralisert tilbud, tettere på der lærerne er – dette er voksne folk, de har familieforpliktelser. Det er en utfordring. Så vi jobber nå med å se på hvordan vi skal tilrettelegge dette, slik at det er lettere for lærerne å benytte seg av det. Vi har en avtale med organisasjonene om at vi skal ha denne utformingen i forhold til formell kompetanse nå, og at det er et spleiselag. Men jeg skal se på fordelingen mellom kommuner og stat.

Mette Hanekamhaug (FrP) [12:18:27]: Jeg er enig med statsråden i at det er en veldig positiv utvikling, og jeg er glad for at vi har snudd trenden.

Men jeg synes også det er litt beklagelig at statsråden finner det nødvendig å forsøke å true politiske motstandere til taushet, når det kommer til å forsøke å belyse de utfordringene vi fortsatt har. Jeg synes vi skal skille mellom det å svartmale og det å tørre å se at vi fortsatt har utfordringer. Om svartmalingen har vært så totalt ødeleggende og grusom de siste ti årene som statsråden faktisk sa, er det merkelig at man de siste årene, til tross for dette, har hatt en så positiv endring.

Men igjen, som det også har vært nevnt i tidligere replikkordvekslinger: 21 pst. av guttene kan ikke lese og skrive skikkelig. Støtten til dyslektikere er blitt kuttet. Vi ser at kompetansen når det kommer til lese- og skrivevansker ikke er implementert i lærerutdanningen som nå igangsettes. Hvordan passer dette inn i strategien for å få enda bedre resultater videre framover?

Statsråd Kristin Halvorsen [12:19:32]: Jeg er glad for å få disse spørsmålene, for jeg mener ikke at vi nå bare skal fly rundt og si god jul til norsk skole. Jeg mener at de beste allierte for norsk skole er de som både trekker fram det som er positivt og de områdene der vi fortsatt har utfordringer. Jeg er glad for å få denne anledningen til å si at jeg ikke må bli trukket så langt. For det handler nettopp om at vi må ha en nyansert debatt. Vi har mange utfordringer. Vi kan ikke gi oss. Man kan aldri gi seg. Vi kommer aldri i mål én gang for alle når det gjelder skolepolitikken, for det handler om 600 000 elever.

Så til dyslektikerne. Det som er veldig viktig for alle å vite, er at det har ikke skjedd noen endringer i retten til læremidler for dem som har lesevansker. Den endringen som har skjedd, gjelder hvem som betaler for det de trenger av læremidler. Den endringen innebærer at nå er det kommunen som skal betale, og ikke Nav. Så retten til læremidler står fast. Det har ikke skjedd noen endring når det gjelder det.

Elisabeth Aspaker (H) [12:20:38]: Statsråden understreket på nytt i sitt innlegg at gode lærere er suksessfaktor nr. 1. I debatter med Høyre der vi har foreslått å omdisponere penger fra frukt og grønt og leksehjelp til mer etter- og videreutdanning av lærere, har statsråden harselert og sagt at det var småpenger, man fikk ikke mange lærere for de kronene. Men det er altså snakk om 241 mill. kr til frukt og grønt. Det er 462 mill. kr til leksehjelp, altså ca. 700 mill. kr. Er det bare småpenger? I så fall: Hvordan vil da statsråden karakterisere 400 mill. kr, som er regjeringens satsing på etter- og videreutdanning? Er det bare lommerusk, eller hva er det for slags satsing på etter- og videreutdanning?

Statsråd Kristin Halvorsen [12:21:16]: Det som er brukt på etter- og videreutdanning i løpet av de siste fem årene, er 4 mrd. kr. Det er et spleiselag mellom staten og kommunene og lærerne selv. Det er ikke småpenger og lommerusk. Det som er hovedutfordringen vår når det gjelder nye grep i forhold til videreutdanning, er å finne formen på det, for der har vi hatt ledige plasser. Så der må vi jobbe med flere ting.

Jeg må si at jeg gleder meg til valgkampen, når Høyre skal rundt til Skole-Norge og si at det er disse eplene og bananene som er det store problemet. For når jeg snakker med ungdomsskoleelevene, er de så utrolig opptatt av at man skal spise sunt og drive med fysisk aktivitet, og at det er sammenheng mellom læring og ernæring. At Høyre da skal forklare at de skal på epleslang for å betale for lærerne, gleder jeg meg til. For det er en viktig bit å sørge for at vi har hele, sunne mennesker i norsk skole. Jeg minner om (presidenten klubber) at i Finland har man skolemat – varm skolemat.

Presidenten: Ja. Og det blir ikke noe lengre taletid av den grunn!

Med det er replikkordskiftet avsluttet.

Tor Bremer (A) [12:22:46]: Eg trur det er viktig i denne debatten å peika på at i løpet av eit par tiår har altså Noreg gjennom ei systematisk satsing på forsking skapt nye næringar, som olje og gass, havbruk og IKT. Forskinga har òg gjort det mogleg å snu store utfordringar for landet til openberre fortrinn: Store avstandar og spreidd busetnad har gjort Noreg leiande innan bl.a. satellittkommunikasjon og telemedisin.

Forskinga er ein del av kunnskapspolitikken vår, og det er menneske som skal driva kunnskapssamfunnet framover. Difor føreslår regjeringa å oppretta 2 200 nye studieplassar alt frå hausten av. Opposisjonen på si side vil auka løyvingane til drift av universiteta og høgskulane, men utan å vera i nærleiken av å målretta midlane. Sidan Kvalitetsreforma og nye studieplassar faktisk alt er fullfinansierte, er dette lite effektiv bruk av fellesskapet sine midlar. Med eitt unntak har også vår regjering auka desse budsjetta årleg, men med pengane har det alltid følgt krav om ei tydelegare leiing, arbeidsdeling, målretting og samarbeid.

Opposisjonen sitt bidrag til debatten – om korleis lyfta kvaliteten på forskinga, som er den viktigaste utfordringa i sektoren – har altså så langt avgrensa seg til berre å ropa om meir pengar og faktisk nedprioritera styringa til å peika på den akademiske fridomen. Eg vil seia at det er veldig utypisk – spesielt av Høgre – og det er eit svært dårleg politisk handverk. I utdannings- og forskingspolitikken er ikkje den akademiske fridomen noko endeleg mål; det er berre eit middel som samfunnet nyttar for å nå andre mål. Som styringsverktøy er det dårleg eigna. Uansett er det nokre som må styra og gjera vedtak, men det vil skje i det skjulte.

Eg vil gje honnør til Universitetet i Oslo for å engasjera konsulentfirmaet McKinsey til å gå gjennom organisasjonen og få dei til å peika på korleis ein skal nå det ambisiøse målet om å bli eit leiande internasjonalt forskingsuniversitet. Konklusjonane på denne gjennomgangen, som heilt klart kan overførast til heile sektoren, er at skal ein nå så ambisiøse mål, så går vegen gjennom ei tydelegare fokusering på kvaliteten.

Av dei fire viktigaste drivarane for god kvalitet, så kjem finansieringa – det er berre den høgresida fokuserer på – først nede på ein fjerde plass. Det er den fjerde viktigaste.

Det aller viktigaste er å vera tydeleg på leiarfunksjonane innan den forskingsbaserte høgare utdanninga. Men det er ikkje nok å ha gode individuelle leiarar, dersom leiingssystema bygde på ei felles plattform i organisasjonen manglar. Det er også avgjerande viktig å tiltrekkja seg og utvikla akademisk personale på høgt nivå. Difor krevst det både høg kvalitet og tydeleg leiing på institusjonsnivå. Dette forholdet blir godt synleggjort der ein m.a. har satsa på eksterne styreleiarar og tilsett leiing – i staden for valt. Det er dette me i Arbeidarpartiet peikar på i debatten om korleis ein skal lyfta kvaliteten i den høgare utdanninga.

Her er det eit tydeleg skilje mellom regjeringspartia og høgresida. Eg vil peika på at under den raud-grøne regjeringa har løyvinga både til universitets- og høgskulesektoren og til forsking og utvikling sidan 2005 hatt ein formidabel vekst. Men skal me leggja Høgre sin manglande styringsevne og styringsvilje til grunn for utvikling innan denne sektoren, ja, då vil det etter kort tid opplevast slik som Bjørnson i si tid skildra det:

«Hver glædesstund du fik på jord, betales må med sorg.

Om flere følges ad, så tro, de gives kun på borg.»

Altså: Gledesstundene må betales med sorg, og dei blir berre gjevne på borg, som lån.

Uansett er det slik at ei av godnyheitene i dette budsjettet er at tre av dei forskingsinstitutta som har stått utanfor den statlege grunnfinansieringa, Uni Rokkansenteret, NTNU Samfunnsforskning og Frischsenteret, no er innanfor og får ei statleg basisfinansiering. Det vil bidra til meir rettferdige konkurransevilkår i sektoren, og naturlegvis vil det vera eit viktig handslag til den nasjonale forskinga.

Mette Hanekamhaug (FrP) [12:28:02]: Det er i dag stor tverrpolitisk enighet om at kampen mot frafall er et av de viktigste områdene, og grunnen til at dette er bra, er at det tvinger fram en styrking av alle ledd i hele grunnutdanninga. Det er bra vi er enige om dette området, for det gjør det enklere å enes om en felles strategi. Vi er alle enige om målet med skolen framover, det håper jeg virkelig, å heve kvaliteten i skolen, men vi er uenige om de virkemidlene som kreves og trengs for å få til dette.

Når vi i Fremskrittspartiet skal utforme framtidens skolehverdag, er vi opptatt av å snakke med dem som går på skolen i dag. Elevorganisasjonen pekte i år på det samme som i fjor, nemlig en stor manglende satsing på rådgivertjenesten fra regjeringa. Dette syns vi er synd, for tilbakemeldinger fra elevene i dagens ungdomsskoler og videregående skoler er nettopp at rådgivningstjenesten og kvaliteten på den er en veldig viktig faktor når det gjelder å forebygge frafall. Ofte kan lærere som ikke har ekstra kompetanse eller kunnskap på dette området, bli satt i denne rollen, og med dagens arbeidsmarked og nye linjer og muligheter for ungdommen kan dette føre til en ikke bra nok karriereveiledning for mange ungdommer, feil valg og dermed også en økning i frafallet. Derfor ønsker vi å styrke rådgivningstjenesten, og samtidig håper vi at regjeringa også kan se på et bedre samarbeid med det private næringslivet i rådgivningstjenesten.

Samtidig vet vi at flere dropper ut på grunn av mangel på læreplasser. Den tidligere inngåtte samfunnskontrakten var viktig for å sørge for samarbeid mellom de ulike sektorene, både privat og offentlig. Det private næringslivet har gjort en formidabel jobb. Til tross for at lærlingtilskuddet på langt nær dekker kostnadene, har de vært seg sitt ansvar bevisst. Det har ikke det offentlige. Det er derfor vi i Fremskrittspartiet mener at regjeringa nå må forplikte seg til en strategi for økt offentlig ansvar for inntak av lærlinger.

Mobbing er dessverre fortsatt et stort problem i den norske skolen. Det foreligger nå ingen nye politiske tiltak, tanker eller strategier for hvordan man skal få bukt med dette problemet, eller komme med forbedringer. Dette synes jeg er en meget trist beskjed å måtte kommunisere utad til alle de flere tusen barn og enda flere tusen pårørende som lider under dette fortsatt, dag ut og dag inn. Dette er til hinder for læring og til hinder for kvaliteten i skolen. Det er til hinder for å forebygge frafall, og det er til hinder for å beskytte hvert enkelt barn i skolehverdagen. Ja, fylkesmennene ble sendt ut for å drive tilsyn med opplæringsloven § 9 a om psykososialt miljø. Men uten sanksjonsmuligheter og mulighet til å rette opp i de tilfellene de avdekker, framstår dette for meg mer som et symbolsk tiltak enn faktisk et reelt ønske fra regjeringas side om å få bukt med dette problemet.

I fjor fremmet vi i Fremskrittspartiet forslag om at samtlige skoler i Norge skulle knytte seg til et antimobbeprogram. Dette ble da nedstemt av regjeringa. Men i høst kom det en forskningsrapport som viste at enhver skole som har et slikt antimobbeprogram, det være seg Olweus, Zero eller et de lager selv, har nedgang i mobbing på sin skole nettopp fordi en slik plan tvinger fram økt bevissthet om og fokus på dette hos skoleeier, ledelse, elever og foresatte. Derfor håper vi regjeringa kan gå bort fra sin motstand mot dette forslaget, slik at vi kan få dette gjennom.

Flere har vært oppe og hyllet og omtalt undersøkelsene fra PISA og resultatene der. Jeg skal ikke være noe dårligere. Jeg synes det er kjempeflott at trenden ser ut til å snu. Det er utrolig inspirerende for oss som jobber med skolepolitikken i komiteen, å se at det man faktisk gjør og den innsatsen som blir lagt ned, fører til resultater. Det kan vi takke skoleeierne, skolelederne og alle lærerne i dette landet for. Men det er også viktig, som jeg nevnte i en replikk til statsråden, at vi tør å se på de områdene der vi fortsatt har utfordringer, for det er på den måten vi faktisk kan ta tak i problemstillingene. Det bør faktisk tennes noen varsellamper her til lands når regjeringa jubler over at skolen og skoleresultatene i Norge i dag er på samme nivå som de var for ti år siden – som da var sjokkerende lave – samtidig som vi jubler over at de nå er gjennomsnittlig. En skulle tro at regjeringa i et land som Norge hadde større ambisjoner enn som så. Vi vet at framtidens velstand og velferdsnivå er avhengig av og henger sammen med resultatene vi produserer i skolen. Hadde regjeringa jublet like høyt dersom vi lå på gjennomsnittet når det gjaldt målinger på velferd og velstand også? Det tror jeg ikke.

Over 70 pst. av nasjonalformuen i Norge i dag er humankapital. Denne andelen vil bare øke i tiden framover. Gründeren av Apple, Steve Jobs, sa: «Innovation distinguishes between leaders and followers.» Vi i Fremskrittspartiet er utrolig opptatt av at vi skal være «leaders». Da nytter det ikke, hvis vi skal henge med i den internasjonale kunnskapsøkonomien som drives fram nå, å sitte her og være fornøyd med at vi ligger på gjennomsnittet. Det skal ikke vi være. Vi skal tenke hvordan vi skal komme enda høyere, hvordan vi skal bli best i klassen. Det er der motivasjonen skal ligge, det er det som skal være inspirasjonen vår, ikke å komme tilbake igjen til et gjennomsnittlig OECD-nivå.

For å oppnå dette kreves det en mentalitetsendring, både i samfunnet generelt og også i skolesektoren spesielt, for PISA-undersøkelsen viser at selv om nivået i gjennomsnittet har økt, har også andelen elever i det høyeste sjiktet gått ned. Det er et problem.

Her spiller læreren en viktig rolle. Ingen betyr så mye for elevenes læring og engasjement som det læreren faktisk gjør. Derfor må lærerens kompetanse, lønn og status styrkes og heves i det norske samfunnet. Det er derfor vi i Fremskrittspartiet er opptatt av å øke lengden på lærerutdanningen, samtidig som vi ønsker å styrke videre- og etterutdanningstilbudet for lærerne. Lærerne må gjøres til autoritetspersoner som elevene ser opp til, og som evner å dyrke fram de talentene vi faktisk har i skolen. Vi må gi elevene mulighet til å heve seg og være flinke i det de er flinke til.

Egil «Drillo» Olsen sa at det er en pedagogisk villfarelse å tro at enere skaper tapere. Dette er vi i Fremskrittspartiet enig i, og den vissheten må implementeres i skoleverket og skolehverdagen. I dag opplever veldig mange elever at de ikke får lov til å være flinke, og de får ikke lov til å være bedre enn de andre, de får ikke lov til å ha kommet lenger. Det ble tidligere nevnt fra talerstolen her et eksempel der en elev måtte viske vekk mattestykkene. Det skjer også i dag, det skjer også i dag at elever blir holdt tilbake fordi man skal følge progresjonen til gjennomsnittet i klassen. Det mener vi i Fremskrittspartiet er feil, for det holder nede de talentene og de enerne som vi har, som er i oss alle. Det er nettopp det vi i Fremskrittspartiet mener, at vi vil gå fra enhetstankegangen og enhetsskolen til enerskolen. Det betyr ikke at vi vil ha en skole for enkelte enere. Det betyr at vi ser at hver elev, hvert menneske, er en ener og skal få muligheten til å bli det på sine områder og med sitt potensial. Da må vi heller ikke være redde for å se og dyrke fram de talentene vi har i skolen.

En undersøkelse som ble publisert i høst, viste at 25 pst. av elevene – og dette var både dem som var teoristerke og dem som hadde teoretiske utfordringer i fag – sa at de savnet å bli stilt krav til. De savnet at det ble stilt krav til dem av læreren og i skolen. Det er en utfordring vi må ta på alvor og se videre på.

Det er ikke snakk om at vi skal nedprioritere det arbeidet som gjøres overfor de svakeste gruppene. Meg bekjent er det fortsatt en kvinnelig majoritet i skolevesenet, og det er ikke vi som er mest kjent for å streve med å ha to tanker i hodet samtidig. Det skal vi klare ved å heve bunnen, men også heve prosentandelen i toppen.

Avslutningsvis vil jeg si at i dag hyller vi enerne i idretten. Vi skryter av Petter Northug når han finner formen. Vi jubler for hver eneste gullmedalje vi bærer med oss hjem etter OL og VM, og vi heier stolt fram kvinnelandslaget i håndball nå under EM.

La oss hylle enerne i skolen også! La oss skryte stolt av Bjørnson, som var inspirert av Snorre-sagaene. La oss juble for hvert eneste prosentpoeng vi klarer å øke med i den høyeste kategorien i PISA-undersøkelsen, og heie stolt fram alle de jentene og guttene som faktisk klarte å regne de ekstra sidene i matteboka.

Statsråd Tora Aasland [12:38:03]: De tre største utfordringene vi står overfor, er å møte de globale klimautfordringene, å videreutvikle velferdssamfunnet og å skape kunnskapsbasert verdiskaping i hele landet. Budskapet mitt har hele tiden vært at det er gjennom kunnskap vi skal møte dette.

I denne salen har vi mange ganger debattert forutsetningene for en god kunnskapspolitikk. Etter min og regjeringens oppfatning er det mennesker som er den kritiske faktoren for å utvikle kunnskapssamfunnet. Regjeringens vurdering er at Norge er svært godt rustet på dette området. Vi er i den heldige situasjonen at ungdomskullene øker, og at det dermed er mange flere som er aktuelle for høyere utdanning.

Dette innebærer en enestående mulighet til å møte framtida. Vi vet at vi kommer til å trenge flere lærere i årene som kommer, vi vet at vi kommer til å trenge mange flere med realfaglig utdanning, og at det trengs flere kompetente medarbeidere i helsesektoren. For regjeringen har det dermed vært den høyeste prioritet å sørge for vekst i utdanningskapasiteten innenfor nettopp disse områdene.

Jeg vil våge den påstand at dette har vært vellykket. Jeg vil samtidig fra denne talerstol dele æren med våre høyskoler og universitet. Mens regjering og storting har bevilget midler til nye studieplasser, har det vært gjort en fantastisk innsats på lærestedene for å utnytte kapasiteten best mulig og tilby studieplasser til flere. Til sammen gjør dette at økningen i kapasitet i fagskoler, høyskoler og universitet holder tritt med studentveksten.

Kunnskapsdepartementet har lagt avgjørende vekt på å bruke tilgjengelig kunnskap som grunnlag for å møte utdanningsbølgen. Så langt har våre prognoser slått usedvanlig godt til. I fjor anslo vi at demografiske endringer alene kan øke etterspørselen etter høyere utdanning med 17 000 fram til 2014. Med økt studietilbøyelighet vil dette tallet kunne stige til 33 000. Samtidig er det flere voksne som ønsker å skaffe seg ny eller bedre kompetanse for et arbeidsliv i endring og utvikling.

For å møte denne fortsatte veksten i antallet studenter foreslår derfor regjeringen 2 200 nye studieplasser. I tråd med behovene jeg beskrev, prioriterer regjeringen nettopp lærerutdanning, ingeniørutdanning og helseutdanninger i forslaget til budsjett. Samtidig vet vi at lærestedene selv har gode evner til å prioritere, fordi de vil møte kompetansebehovene i arbeidslivet rundt seg. Vi legger derfor opp til at rundt halvparten av studieplassene ikke er bundet, men kan fordeles strategisk av lærestedene selv.

Innenfor høyere utdanning har regjeringens budsjettforslag blitt godt mottatt. Sammen legger vi grunnlaget for å møte utdanningsbølgen og de mulighetene den gir. Dette må gjøres uten at det går på bekostning av kvalitet i utdanningen. Derfor er de 2 200 studieplassene fullfinansiert. Derfor har også regjeringen foreslått å bedre finansieringen av grunnskolelærerutdanningen. Dette alene vil styrke sektoren med over 100 mill. kr når det er ferdig innført, og gi rom for bedre forskningsforankring av undervisningen, bedre praksis og generelt høyere kvalitet i lærerutdanningen. Regjeringen fortsetter også kvalitetsutviklingen ved å videreføre en bevilgning på 50 mill. kr til samarbeid, arbeidsdeling og faglig konsentrasjon.

I et stramt budsjett – som 2011-budsjettet er – var det nødvendig å prioritere. Regjeringen har prioritert flere studieplasser og bedre kvalitet i høyere utdanning. Da var det ikke rom for store nysatsinger innenfor forskningsområdet. Jeg vil likevel understreke at forskningsbevilgningene så langt har økt med 27 pst. under denne regjeringen, og at realnedgangen på 0,13 pst. i neste års budsjett hovedsakelig skyldes endrede valutakurser og utfasing av bygg. Årets forskningsbudsjett videreføres dermed på et høyt nivå. Vi har bak oss en periode med det som er blitt beskrevet som til dels formidabel vekst, og jeg er trygg på at ved utgangen av denne stortingsperioden vil utviklingen av forskningsinnsatsen stå seg meget godt i historisk sammenheng.

Vi har i neste års budsjett lagt fram forskningsprioriteringer som viser viktige veivalg for framtida. Ved at vi øker bevilgningen til den åpne konkurransearenaen for fremragende forskning, FRIPRO, får flere mulighet til å nå fram med forskingssøknader som utelukkende er basert på kvalitet. Ved fortsatt satsing på vitenskapelig utstyr og ved økte bevilgninger til polarforskning er Forsknings-Norge forberedt på neste steg i forskningspolitikken.

Lik rett til utdanning er utgangspunkt og mål. Det handler også om ulike menneskers muligheter til dette. Regjeringen tar et avgjørende grep for å sikre én bestemt gruppe lik rett til utdanning i dette budsjettet: Studenter med funksjonsnedsettelser får nå en svært mye bedre studiestøtte. Vi gir dermed flere ungdommer mulighet til å utnytte sine talenter til beste for seg selv og for samfunnet.

Regjeringen holder oppe trykket i utbyggingen av studentboliger. Dette framstår nå nærmest som en selvfølge, men vi har tenkt å fortsette innsatsen på dette høye nivået. Og la meg minne om at vi ligger på et nivå som er over tre ganger høyere enn under den forrige regjeringen. Dette kommer vi til å fortsette med.

Når kunnskap er en forutsetning for å møte framtidas utfordringer, er kunnskapspolitikken redskapet. Statsbudsjettet for 2011 forutsetter, og fortsetter, et systematisk og langsiktig arbeid for å utvikle et kunnskapssamfunn til beste for miljø og mennesker og for å kunne møte framtidas utfordringer.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tord Lien (FrP) [12:43:22]: Jeg noterer meg at statsråden er noe mer opptatt av å snakke om den økningen som har vært, enn den økningen som ikke kommer til neste år. Det får vi bare leve med. Jeg vil si at jeg savner en sterkere fokusering på teknologifagene – jeg kunne tenkt meg at vi i større grad forberedte oss på eldrebølgen. Men det gjør vi ikke.

Det som imidlertid bekymrer meg aller mest med dagens budsjettvedtak, er den situasjonen dagens budsjettvedtak medfører for 2012. Vi vet at redusert avkastning på fondsmidlene i 2011 vil gjøre at overføringene fra Forskningsfondet til Forskningsrådet kommer til å bli dramatisk redusert. Regjeringens – kan jeg bruke begrepet «puslete», president? – påplussing til Forskningsfondet vil ikke være i nærheten av å korrigere for det bortfallet av avkastning fra fondet. Er statsråden, i likhet med meg, bekymret for situasjonen for 2012?

Statsråd Tora Aasland [12:44:31]: Først til teknologi og å møte eldrebølgen. Der mener jeg vi gjør en meget god og viktig innsats ved nettopp den satsingen med hensyn til studieplasser som jeg har referert til. Det skal vi følge opp i årene som kommer.

Når det gjelder framtida og fondsdiskusjonen i forhold til forskning, deler jeg representantens bekymring når det gjelder å se dette opp mot renteutviklingen. Det er det som er den store utfordringen for oss også. Men representanten kan være trygg på at vi tar fatt i dette. Vi har jo faktisk i denne perioden økt Forskningsfondet fra 36 til 80 mrd. kr, så det er en betydelig økning. Det er en betydelig størrelse på fondet i dag, men utviklingen framover og de milepæler som fondet møter, viser at vi har en jobb å gjøre når det gjelder å være sikker på at vi får penger, f.eks. til utstyr og til framtidig forskning. Det representanten må være helt sikker på, er at uansett mekanismer vil vi arbeide for å få økte forskningsbevilgninger.

Tord Lien (FrP) [12:45:45]: Nå hadde jeg egentlig tenkt å bruke min replikk på dette med utdanning for alle, for det er tydeligvis sånn at regjeringen vil ha utdanning for alle, men vil ekskludere 90 studenter fra å delta i den utdanningen, nemlig de som er barnehjemsbarn.

Men så hørte jeg innlegget til representanten Tor Bremer, og da ble jeg bekymret, så da tror jeg heller jeg må følge opp det. Han sier at akademisk frihet ikke er et mål i seg selv. Det hadde vel jeg inntrykk av at det er bred politisk enighet om i denne salen at det er. Da finner jeg det betimelig å adressere det forslaget.

Jeg kan med en gang si at jeg kommer til å oppfordre Fremskrittspartiets representanter til å stemme for det forslaget dersom det blir aktuelt. Men jeg har lyst til å invitere statsråden til å kommentere – for så vidt – både Tor Bremers klare standpunkt om at akademisk frihet ikke er et mål, og også forslaget fra Venstre.

Statsråd Tora Aasland [12:46:41]: Vi hadde en debatt for ikke så lenge siden i Stortinget om akademisk frihet, og det er jo nedfelt som et viktig prinsipp i universitets- og høyskoleloven. Så har det vært en spennende debatt nettopp om akademisk frihet og forskningsfrihet, som både representanten og statsråden har vært med på i diverse medier. Jeg vil fastholde mitt utgangspunkt som er at den akademiske friheten er helt sentral for forskning. Det vi jobber med nå, er hvordan vi skal synliggjøre og tydeliggjøre våre standardkontrakter for dem som ikke er omfattet av lovbestemmelsene i universitets- og høyskoleloven. Hvis jeg kan gjøre det overfor denne representanten, vil jeg her og nå oppfordre de som står bak Venstres forslag, om å omgjøre det til et oversendelsesforslag, fordi jeg gjerne vil ha det med i vurderingen. Men jeg har litt problemer med å se hvordan vi på en god måte kan lovfeste akademisk frihet utenom universitetene og høyskolene. Men jeg er veldig åpen og positiv til å vurdere dette som en del av det arbeidet vi nå gjør framover.

Svein Harberg (H) [12:47:48]: Statsråden slo fast i sitt innlegg at det store antallet nye studenter på ingen måte må gå ut over kvaliteten i utdanningen. Det er en god konklusjon, og den støtter Høyre fullt ut. Det er imidlertid et faktum at universiteter og høyskoler over tid har tatt opp flere studenter enn det de har fullfinansiering for. Dette er gjort i en annen tid, og helt sikkert i god mening. Så ser vi nå at flere og flere av disse institusjonene varsler om at dette har blitt en utfordring.

Senest i Bergens Tidende på mandag denne uken var det et oppslag med rektor ved Universitetet i Bergen som sier at de nå antakelig må kutte noen studieplasser for å opprettholde kvaliteten, fordi det har gått ut over kvaliteten. Jeg registrerer at statssekretær Kyrre Lekve ikke er enig i at det går ut over kvaliteten, men det vet vel rektoren best.

Hva vil statsråden gjøre for å gripe fatt i den problemstillingen som stadig flere institusjoner nå melder om den gruppen som ikke har fullfinansiering?

Statsråd Tora Aasland [12:48:55]: Jeg synes det er bra at lærestedene selv erkjenner at det er deres ansvar hvor mange studenter de har tatt opp. Det vi nå gjør, er å gi dem muligheten til å være med på det store spleiselaget som handler om å utdanne flere. Men vi ser at det er litt ulike tilbakemeldinger. Det er først og fremst de to største universitetene våre som har problemer. Så å si alle de andre er meget takknemlige for nye studieplasser, tar imot med glede og vil gjerne ha flere. Men de to store universitetene har en utfordring, og det handler sikkert både om ting som er gjort historisk, og om at de er opptatt – selvfølgelig – av kvaliteten. Jeg kommer til å følge dette nøye. Vi har heller ikke tildelt de to store universitetene som mangler studieplasser, i denne omgangen. Men jeg kommer til å følge nøye den ulikheten som er mellom de ulike studiestedene. Det er selvfølgelig mitt ansvar at vi har en fullfinansiering – det har vi, den kommer i to porsjoner – studieplassene er fullfinansiert. Og så må vi i felleskap sørge for at kvaliteten uansett holdes i framtiden.

Dagrun Eriksen (KrF) [12:50:02]: Jeg registrerer at Soria Moria og Soria Moria II sjeldnere og sjeldnere blir sitert av dagens regjeringsrepresentanter. Det er mye i Soria Moria II som bare kan få ligge for Kristelig Folkepartis del. Men det er også noen ting som vi har vært enige om, og som har vært gode saker. Det gjelder bl.a. studenter og graviditet, hvor Soria Moria II har gode formuleringer.

Jeg leste nettopp i Universitas om en student som fødte fire dager før termin. Hun hadde studert i nesten seks måneder, men barnet var ivrig etter å komme ut og kom fire dager før tiden. Det resulterte i at hun gikk glipp av 90 000 kr i foreldrepenger. Hun ligger ni måneder etter i studiet i forhold til sine medstudenter og har fått 70 000–80 000 kr ekstra i lån i forhold til de andre. De sier at de ikke har hjemmel til å bruke skjønn i slike saker. Vil statsråden ta initiativ til å oppfylle Soria Moria II og få en større fleksibilitet?

Statsråd Tora Aasland [12:51:11]: Vi får glede oss med unge foreldre og at det kommer barn til verden, enten de kommer til termin eller ikke. Og så er det jo slik med Lånekassens støtteordninger at de er ganske rause, men de kan ikke være utsatt for så mye skjønn. Det er rett og slett ikke bygget inn i systemet.

Men jeg siterer gjerne Soria Moria II. Vi har altså i det budsjettet som kommer nå, som vi diskuterer nå, oppfylt den første delen av det som går på studenter og studiestøtte, nemlig å gi bedre studiestøtte til funksjonshemmede studenter. Det er jeg veldig stolt av at vi har fått til.

Og så er det også en formulering om å gi bedre støtte til studenter med barn. Vi er ikke ferdige med Soria Moria-perioden ennå. Jeg kan love representanten at dette er noe jeg kommer til å jobbe veldig hardt for, at vi også klarer å oppfylle det løftet fra Soria Moria II som handler om å gi bedre ordninger for studenter med barn.

Trine Skei Grande (V) [12:52:20]: Det var egentlig representanten Tor Bremer vi skulle tatt replikker på i dag, for der kom det mye spesielt.

Jeg vil følge opp en annen del av det som Tor Bremer sa, nemlig at nå har flertallet i Stortinget lagt inn at tre institutter skal inn i basisbevilgningen.

Dette undrer meg, og jeg har lyst til å spørre statsråden om det – kanskje hun kan svare. Dette har også Venstre gjort. Venstre gjorde da det man skal gjøre: Vi skrev et brev til Finansdepartementet og spurte om hvor mye det koster å få fire institutter inn i basisfinansieringen. I svaret på det spørsmålet, svar nr. 270, sier Finansdepartementet at det koster 40,6 mill. kr. Hvorfor koster det 40,6 mill. kr når Venstre skal gjøre det, og 5 mill. kr når posisjonen skal gjøre det?

Statsråd Tora Aasland [12:53:21]: Jeg er veldig glad for det komiteen har gjort for disse instituttene, som har vært gjennom en godkjenningsordning i Forskningsrådet og egentlig burde hatt en basisbevilgning. Det er ikke snakk om annenrangs institusjoner, det er snakk om fullstendig gode, oppegående institusjoner. At komiteen da har funnet det mulig å legge inn noe for å avhjelpe behovet for basisbevilgning, som kanskje Finansdepartementet har et litt annet regnestykke på, er jeg veldig takknemlig for at komiteen har klart.

Så får det bli opp til institusjonene selv om de er glad for dette eller ikke, men vi ønsker med dette signalet også å være tydelig på at vi ikke vil ha en ordning hvor man får en kvalitetssikring, som i dette tilfellet fra Forskningsrådet, uten at vi har en finansiering samtidig. I framtiden kommer det til å bli samstemmighet mellom det som er penger til basisfinansiering, og eventuelle godkjenninger av forskningsinstitutter.

Henning Warloe (H) [12:54:42]: Nå har vi hørt forskningsministeren innrømme i dag at forskningsbudsjettet til neste år går ned reelt sett. Det var noe annet vi hørte da budsjettet ble lagt fram. Da ble det skrytt av den store påplussingen også på forskningsbudsjettet, men reelt sett går det altså ned.

Så sier statsråden igjen i dag at årsaken til det er endrede valutakurser. Det er mulig jeg har misforstått noe, så det kan statsråden helt sikkert oppklare: Er det ikke slik at hvis regjeringen ville og hvis statsråden – forskningsministeren – hadde fått gjennomslag i regjeringen, kunne regjeringen ha økt budsjettet på forskning, selv om valutakursene endrer seg både her og der? Det er vel egentlig et spørsmål om å ville øke budsjettet, og ikke en matematisk utregning av valutakurser vi snakker om.

Statsråd Tora Aasland [12:55:33]: Vi har økt forskningsbudsjettet i kroner og øre med en halv milliard kroner. Så har da pris- og renteutviklingen ført til at det ble 0,13 pst. mindre enn året før. Men jeg mener vi har et så pass høyt nivå på forskningsbudsjettet at for dette ene året som kommer, vil vi tåle dette.

Jeg kommer til å jobbe for, selvfølgelig, å øke forskningsbudsjettene i årene framover. Det vi har klart å gjøre i dette neste års budsjett, er å holde på en høy vekst – en vekst som faktisk av forskningsanalytikerne selv er blitt betegnet som en formidabel økning av veksten de siste årene. Vi holder oss på det høye nivået, og ved å omprioritere innenfor forskningsbudsjettet får vi til en styrking av det som er den Fri prosjektstøtte innenfor Forskningsrådet. Det opplever jeg er blitt oppfattet som et meget godt signal i forskningsmiljøene selv fordi man har savnet en styrking av nettopp denne forskningen.

I tillegg har vi styrket polarforskning og andre områder.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Hadia Tajik (A) [12:56:58]: Dette er et utdanningsbudsjett som går dagens og framtidens arbeidsliv i møte. Framtidens arbeidsliv vil møte oss med minst tre store utfordringer:

For det første vil forholdet mellom antallet yrkesaktive og antallet som trenger omsorgstilbud, bli betydelig endret. Det vil være færre i yrkesaktiv alder og flere pleietrengende.

For det andre vil en mindre andel av stillingene i arbeidsmarkedet kunne bli fylt av ufaglærte. Dette er en utvikling som vi allerede har sett over lengre tid, og det er en følge av både teknologiutvikling og økt kompetansebehov.

For det tredje er det voksende økonomier i andre deler av verden som blir mer og mer konkurransedyktige og konkurransevillige. Vi må se utover våre egne grenser, og vi må ha ambisjoner om et høyt kunnskapsnivå i vår befolkning som kan matche de utviklingstørste nye økonomiene i verden.

Derfor satser vi på kvalitet i alle ledd av utdanningsløpet, fra barnehagene til høyere utdanning. Utdanning handler både om egenutvikling og om å få de grunnferdighetene man trenger for å kunne delta og å bidra i arbeidslivet.

Vi tar konsekvensen av at ufaglærte vil streve mer i årene som kommer, og vi forsterker arbeidet mot frafall i videregående. Med tidlig innsats vil vi utstyre dagens ungdom med de ferdighetene de trenger for å få et godt fotfeste i arbeidslivet.

Vi tar konsekvensen av den ventede studentbølgen ved å foreslå 2 200 nye studieplasser i høyere utdanning. Og vi anerkjenner arbeidslivets framtidige behov ved å fordele disse på spesifikke utdanninger der vi ser at behovet vil være stort, som lærerutdanning og helse- og sosialfag.

Vi har høye ambisjoner for høyere utdanningssektoren, og har økt bevilgningen med nesten 6,8 mrd. kr fra 2005 og fram til dette budsjettforslaget. Men vi stiller også krav om samarbeid og arbeidsdeling på viktige fagområder for landet og til spissing av institusjonen.

Som Bjørnstjerne Bjørnson en gang sa: «Blant hundre som grubler, til tenker blir én.» Vi kan ikke i dag spå akkurat hvilke tenkere vi trenger om 50 år, og hvilke tanker de skal tenke. Det er noe av grunnen til at vi har foreslått å øke bevilgningene til grunnforskningen med 60 mill. kr. Totalt får forskning og utvikling en nominell vekst på 550 mill. kr fra saldert budsjett. Det er tydelige prioriteringer av kunnskap i et forholdsvis stramt budsjett.

Nå er jeg av den oppfatning at man kan ikke bare måle ambisjoner i størrelsen på pengebruken. Man er også nødt til å se på viljen til å stille krav til pengene – det er tross alt fellesskapets penger det her er snakk om. Det var en viktig del av vurderingen til arbeidsgruppen bak rapporten Handlingsrom for kvalitet, som forsknings- og høyere utdanningsministeren bestilte, nemlig at det er viktig å styrke den strategiske ledelsen og evnen til å prioritere. Det er viktige grep for å sikre kvalitet i utdanning og forskning.

Vi har økt midlene til sektoren, men vi knytter også forventninger til pengebruken, enten det handler om studieplasser eller om SAK-midler. Vi vil ikke bare være et administrasjonskontor for kunnskapsnasjonen, vi vil lede.

Jeg merker meg at ikke alle opposisjonspartiene er like visjonære. Fremskrittspartiet og Høyre driver primært overbudspolitikk innenfor høyere utdanning – mer og mer og atter mer til det samme. Venstre vil ha flere studieplasser, men har ikke uttrykt noen formening om hvordan de vil fordele plassene. Med tanke på de utfordringene som Norge står overfor, framstår dette som ganske lite visjonært. Politikk er ikke å kaste penger etter institusjoner, det er å prioritere, lede og ha en helhetlig analyse av hva utfordringene består i.

Som Oslo-representant registrerer jeg også at Høyre i Oslo er i utakt med Høyre sentralt om ambisjonene for etter- og videreutdanningstilbudet. Jeg kan ikke se noen grunner til at man skal hvile på laurbærene i Oslo-skolen og senke ambisjonene der, selv om jeg registrerer at det dessverre er tilfellet.

Avslutningsvis vil jeg gjerne knytte en kommentar til noe representanten Hanekamhaug sa i sitt innlegg. Hun siterte nemlig Egil «Drillo» Olsen for å gi legitimitet til Fremskrittspartiets ønske om å satse mer på enerne. Jeg vil gjøre oppmerksom på – det er offentlig kjent – at Egil Olsen er kommunist. Det viser jo også at vilje til å satse på enerne ikke er spesielt unikt for Fremskrittspartiet. Forskjellen er vel først og fremst at vi samtidig – tverrpolitisk, vil jeg si – vil utfordre både de som strever mest, og de som gjør det godt på skolen i dag, som ønsker å lære mer, men at vi, vår side av den politiske ideologilinjen, ikke ønsker å la det gå på bekostning av de elevene som strever.

Marit Nybakk hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Henning Warloe (H) [13:02:23]: Å satse på kunnskap er en strategi som ingen partier her på Stortinget er imot. I disse dager har alle vi i KUF-komiteen skrevet merknader og holdt innlegg om viktigheten av å investere i kunnskap. I festtaler, trontaler og nyttårstaler er kunnskap med. En foreløpig rekord sto vel statsministeren for 1. januar i år da han i nyttårstalen sa «kunnskap trumfer alt» kanskje så mye som 20 ganger. Det var faktisk en veldig bra tale, men den skapte naturlig nok store forventninger til regjeringens prioriteringer i tiden som kommer. Men da statsbudsjettet kom, skjønte vi at det var lang vei fra nyttårstaleretorikk og til konkret satsing i budsjettet, for kunnskap trumfer ikke alt i statsbudsjettet for 2011. Satsingen på kunnskap holder på å bli en ny månelanding. Og det er ikke positivt ment.

At regjeringen tør å legge fram et budsjett som for første gang på ti år har realnedgang på forskning, er både skuffende og uforståelig. Norge er et lite og dyrt land å produsere i. Skal vi få solgt våre varer og tjenester, må vi hele tiden utvikle dem ved hjelp av forskning, utvikling og innovasjon. Vi har ikke råd til å tape terreng. Men det er dessverre akkurat det vi gjør. På European Innovation Scoreboard rangeres Norge nå under gjennomsnittet for Europa og i gruppen «tapende land». Forskningsinnsatsen i Norge er lavest i Norden og under gjennomsnittet i EU. Både antall innovative foretak og foretak med FoU har sunket jevnt og trutt de siste årene. Hvis det er slik at «kunnskap trumfer alt», ser det ikke så bra ut for Norge. Det hjelper jo ikke bare å si at kunnskap er viktig, vi må virkelig satse.

Norge er i en unik posisjon internasjonalt. Mens andre land er svimeslåtte og tvinges til store kutt i budsjettene, har Norge et enestående økonomisk handlingsrom til å satse. Vi kunne benyttet denne sjansen og rustet opp landet til en verdensledende kunnskapsnasjon med internasjonalt ledende utdanningsinstitusjoner og forskningsmiljøer. Vi kunne klatret opp til toppen av European Innovation Scoreboard, og våre beste universiteter kunne kommet inn blant de 50 beste i verden, f.eks. Det ville krevd en klar nasjonal strategi og ambisiøs satsing de neste ti årene. Det er de årene vi sannsynligvis har igjen med et handlingsrom stort nok til å klare det. Det har vi naturligvis også til de grader hatt de siste fem årene, men de fem årene har regjeringen kastet bort de mulighetene som har vært der.

Har regjeringen vilje til å satse på denne måten? Det ser dessverre ikke slik ut. Et forskningsbudsjett med realnedgang for første gang på ti år lover ikke godt. Kontrasten til andre land er slående. Ta Storbritannia som et eksempel: Deres statsbudsjett for 2011 innebærer kutt på gjennomsnittlig 20 pst. Bare forskningsbudsjettet skjermes – det blir naturligvis ingen økning, men det blir det jo heller ikke i Norge. Med et så utrolig mye bedre utgangspunkt er det rett og slett oppsiktsvekkende at regjeringen i Norge ikke klarer å gjøre det bedre. Det er en tafatt og halvhjertet satsing på kunnskap denne regjeringen står for, og den trumfer i hver fall ikke alt!

Høyre har større ambisjoner for Norge. Vi øker satsingen på forskning med hele 600 mill. kr i vårt budsjett. Høyre er ikke noe uansvarlig overbudsparti. Vi har ikke mer penger til alle gode formål. Men vi har sans for smarte investeringer. En sterk satsing på forskning i dag er en investering i framtiden, nærmere bestemt i framtidig verdiskaping. Det er nødvendig dersom vi skal opprettholde levestandard og velferd i framtiden, etter oljen.

Jeg har registrert at Høyre har blitt angrepet i debatter tidligere i denne uken her i salen for å ville undergrave velferdssamfunnet. Det er en meningsløs kritikk. Vår kritikk av regjeringen er først og fremst at den ikke satser på vekstfremmende tiltak som kan sikre arbeidsplasser og verdiskaping i framtiden, for det er verdiskapingen som gjør velferden bærekraftig så vel i dag som i morgen.

Så til slutt: Satsing på kunnskap i framtiden sikres også ved å sette av penger i Forskningsfondet. Også her snubler regjeringen dessverre i feil retning. Innskuddene har gått ned, år for år, under den rød-grønne regjeringen. Fra 14 mrd. kr i 2006 til 6 mrd. kr i 2009, og bare 3 mrd. kr i 2011. Høyre satser i 2011 det femdobbelte! Av fondets 77 mrd. kr er bare en tredjedel budsjettert under den nåværende regjering. Bondevik-regjeringen hadde trang økonomi, men klarte å spare og sette av til Forskningsfondet. Stoltenberg-regjeringen har hatt tidenes kjøpefest, men kuttet sparingen til halvparten. Avkastning i Forskningsfondet vil gå ned fra og med 2012 som følge av lavere rente. Derfor må innskuddene økes og ikke reduseres, som regjeringen legger opp til.

Statsråd Rigmor Aasrud [13:07:36]: Den norske kirke er inne i en stor og viktig reformperiode – mange utfordringer ligger foran. Likevel står noe fast: Den norske kirke skal bevares og utvikles som en åpen og inkluderende folkekirke, med bred forankring blant kirkemedlemmene. Kirkeforliket fra 2008 danner en viktig bærebjelke i arbeidet med å realisere dette målet for folkekirken.

Gjennomføringen av forliket er i gang. I forrige måned var jeg til stede på åpningen av Kirkemøtet i Tønsberg. Der kunne jeg som kirkeminister for første gang tale til et kirkemøte hvor en stor andel av delegatene var valgt inn ved direkte valg. Ordningen med utprøving av direkte valg til bispedømmeråd og kirkemøte er en del av den pågående demokratireformen i Kirken, i tråd med de forutsetninger som er nedfelt i kirkeforliket. Erfaringene fra kirkevalgene i 2009 vil danne grunnlag for ytterligere utprøvinger i 2011. Deretter skal vi gjennomføre en grundig evaluering av valgene og demokratireformen.

Kirkebudsjettet innebærer en bevilgning på rundt 72 mill. kr til gjennomføringen av valgene neste år. Det er mye penger og sier noe om hvor viktig det er å utprøve og legge til rette for deltakelse og engasjement ved kirkevalgene.

Demokratibygging vil ikke i seg selv være nok til å skape tilhørighet og engasjement i Kirken. Den norske kirke skal bevares og fornyes som folkekirke, og da må også nye generasjoner finne sin plass. Jeg er derfor svært glad for at en samlet komité så tydelig har understreket trosopplæringens betydning. Kirkebudsjettet for 2011 betyr en rekordhøy økning på 27 mill. kr til reformen, og akkurat som i fjor er det friske midler. Den samlede bevilgningen er nå tett oppunder 200 mill. kr. Regjeringens mål er å gjøre reformen landsdekkende i alle menigheter. Jeg er glad for at komiteen støtter opp om dette målet.

En landsomfattende folkekirke er avhengig av en velfungerende prestetjeneste som er nærværende i alle lokalsamfunn. Gjennom de senere årene er det gjennomført flere tiltak for å bedre prestenes arbeidsvilkår. Likevel har vi erfart at det i deler av landet er utfordringer å få rekruttert nok prester, og at arbeidsbelastningen for prester flere steder har økt som følge av befolkningsvekst. Vi arbeider stadig med å legge til rette for at den daglige arbeidssituasjonen kan oppleves god for den enkelte prest. Jeg er derfor glad for at vi har lagt inn en bevilgingsøkning på 5 mill. kr til nye prestestillinger i de deler av landet der prestedekningen per kirkemedlem i dag er lavest. Jeg håper og tror at dette gir et signal om at prestetjenesten er sett på som viktig, og at vi ønsker flere prester.

Det folkelige engasjementet for Kirken er ikke minst knyttet til kirkebyggene. Derfor er det svært gledelig at vi i de siste fire–fem årene har registrert en kraftig forbedring i vedlikeholdsinnsatsen overfor kirkebyggene. Den totale innsatsen er mer enn fordoblet. Den statlige rentekompensasjonordningen har vært et bidrag for økte kommunale bevilgninger til kirkene. Innsatsen på området skal fortsette. Jeg er glad for at investeringsrammen for denne ordningen utvides med 400 mill. kr i 2011, slik at den samlede ramme nå kommer opp i 2,5 mrd. kr.

Selv om vedlikeholdstilstanden er vesentlig forbedret, gjenstår det fortsatt utfordringer på dette området. Det er urovekkende at det er avdekket elektriske feil ved mange av kirkene, og at det er mangler med hensyn til brann- og innbruddssikring. Det er mitt håp at kommuner og kirkeeiere vil ta i bruk den muligheten som rentekompensasjonsordningen gir også på dette området.

Det er grunn til å uttrykke stor tilfredshet med økningen i kirkebudsjettet for 2011. Jeg har da også merket meg at det fra kirkelig hold er uttrykt større tilfredshet med budsjettet enn på mange år.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Bente Thorsen (FrP) [13:12:22]: Både i dag – og ifølge Vårt Land – er kirkeministeren positiv med hensyn til prestetjenesten. Men overfor Vårt Land fastslo kirkeminister Aasrud:

«I Soria Moria-erklæringen lovet vi flere prestestillinger. Det følger regjeringen nå opp. I 2011-budsjettet økes bevilgningene med fem millioner kroner til nye prestestillinger. Denne økningen vil føre til styrking av det kirkelige tjenestetilbudet.

(…)

De fem millionene dekker åtte nye stillinger. Disse stillingene kommer primært i bispedømmene Borg og Stavanger, der behovet for nye prestestillinger er størst.»

For Fremskrittspartiet innebærer en åpen og aktiv folkekirke at presten er til stede. Mener regjeringen at det er de åtte nye stillingene som skal til for å styrke det kirkelige tjenestetilbudet og innfri Soria Moria-erklæringen – når behovet for flere prester er så uendelig mye større? Dette har vi vært kjent med i lang, lang tid.

Statsråd Rigmor Aasrud [13:13:26]: Jeg er glad for at representanten Thorsen er opptatt av Soria Moria-erklæringen, men som representanten helt sikkert vet, er Soria Moria-erklæringen et regjeringsprogram for en fireårsperiode. Jeg er glad for at vi nå – for første gang på lenge – har klart å styrke prestetjenesten. Jeg håper man ser at det er et signal om at regjeringen ønsker å satse på bedre prestetjeneste i de deler av landet som har stor befolkningsvekst, og der det er behov for å avlaste prestene ved ikke å ha så mange personer i menighetene per prest.

Bente Thorsen (FrP) [13:14:08]: Jeg er klar over at prestetjenesten står overfor store rekrutteringsutfordringer. Men det er jo lite trolig at regjeringens økonomiske satsing på prestetjenestene er med på å bidra til å løse opp i dette. For å kunne ansette prester på like linje med andre yrkesgrupper må det finnes penger til lønn. Kirken hevder selv at nyrekruttering til prestetjenesten kanskje er en like stor utfordring som behovet for flere prestestillinger. Det vil altså si at det ikke nytter å rekruttere hvis man ikke har penger til å dekke stillingene. Den norske kirken har i mange år hatt bevilgninger til flere prestestillinger som en av sine hjertesaker overfor regjeringen.

Spørsmålet til ministeren er: Dersom Kirken kan vise til god rekruttering, vil statsråden da sørge for nødvendige lønnsmidler, eller har hun et godt råd om hvor pengene skal tas fra?

Statsråd Rigmor Aasrud [13:15:05]: Jeg har registrert at Fremskrittspartiet i sitt budsjettforslag ønsker å styrke prestetjenesten betydelig. Det er helt sikkert mulig å bruke disse pengene til Kirken på en særdeles fornuftig måte. Men det jeg ikke er enig med Fremskrittspartiet i, er at man finansierer denne økningen ved å kutte ut læremidler til samiske unger, halvere tilskuddene til kulturskoler og kutte ut viktige bidrag til voksenopplæring.

Jeg mener at man må se behovet for prestetjenester også i den store sammenheng. Vi er hele tiden nødt til å gjøre avveininger. Det har vi gjort i dette budsjettet, vi har økt bevilgningen til prestetjenester. Det er jeg glad for. Vi kommer til å jobbe og se på de behovene som er, og så avstemme det med totaliteten i våre budsjetter – også i tiden framover.

Svein Harberg (H) [13:16:08]: Da vi startet behandlingen av budsjettet for 2011, var en samlet opposisjon bekymret over at det ikke var lagt inn ressurser til oppgjøret til Opplysningsvesenets fond. Nå kan jeg forstå at regjeringspartiene ikke var med på merknaden – de hadde vel fått en antydning om at det ville komme en sak. Den skal vi behandle litt senere i dag, da starter behandlingen av oppgjøret til Opplysningsvesenets fond. Det er bra at det nå er i gang.

Det som komiteen imidlertid påpeker, og som er viktig, er at dette arbeidet fullføres, og at oppgjøret fullføres. Kan statsråden nå bekrefte at dette vil skje raskt, slik at en kan få avsluttet saken om Opplysningsvesenets fond?

Statsråd Rigmor Aasrud [13:16:56]: Som representanten Harberg har registrert, har vi foreslått en bevilgning på 320 mill. kr for å kompensere de tap som er påført OVF i 2009 og 2010. Så jobber vi med oppreguleringsspørsmålene som gjelder de avtalene og de tapene som OVF måtte ha etter 2011. Det vil vi komme tilbake til når vi har fått de nødvendige avklaringer av de juridiske forholdene.

I tillegg vil vi selvsagt komme med en endring i lovverket knyttet til Opplysningsvesenets fond. Jeg planlegger å legge dette fram i forbindelse med at vi legger fram en ny gravferdslov. Den vil komme til Stortinget etter jul.

Svein Harberg (H) [13:17:46]: Før Stortinget tok ferie sist sommer, hadde vi også denne saken oppe. Da lovte statsråden at de skulle gå løs på beregningene og utregningene som gjaldt oppgjøret til Opplysningsvesenets fond.

Etter det jeg kjenner til, er det god kompetanse, både juridisk og matematisk, i denne byen. Jeg er veldig forundret over at det skal ta så lang tid å regne ut hva dette oppgjøret skal være på. Kan statsråden forklare oss i Stortinget hvorfor det tar så forferdelig lang tid å regne ut et matematisk regnestykke, og hva som er tapet på grunn av det feilaktige vedtaket i Stortinget?

Statsråd Rigmor Aasrud [13:18:26]: Vi har gått mange runder med Opplysningsvesenets fond, bl.a. om antall festetomter som har vært avviklet i den perioden. Vi har nå et antall på om lag 1 150 festetomter. Vi er fortsatt i dialog for å finne fram til tidspunktet for når overføringer har skjedd, når tap har oppstått.

Dette har vært en komplisert sak; vi har brukt mye tid for å få et riktig grunnlag før vi går til Stortinget og ber om en bevilgning. Jeg mener det i denne saken må være riktig, når vi skal legge fram en såpass stor bevilgning for Stortinget, at vi forsikrer oss om at vi har det nødvendige bakgrunnsmateriale, slik at vi ikke går til Stortinget med gale opplysninger.

Dagrun Eriksen (KrF) [13:19:22]: Statsråden var inne på kirkebyggene og situasjonen for disse rundt om i landet vårt.

Vi har ikke mange slott, festninger osv., slik som andre europeiske land har til å ta vare på sin arkitektur og sin nasjonale arv, men vi har veldig mange kirkebygg. Og det står veldig dårlig til, særlig når det gjelder brannsikring og innbruddsikring, i mange av disse kirkene.

Spørsmålet mitt er om vi har råd til å la disse kirkene forfalle, og om vi tror at de vil kunne klare å vinne igjennom når kommunepolitikere skal sitte og prioritere i kampen mellom sykehjem, skole og kirkebygg. Etter Kristelig Folkepartis mening har staten nå et særskilt ansvar for å gå inn i et spleiselag, slik at vi får satt disse kirkene i ordentlig stand. Vil statsråden være med og lage en nasjonal handlingsplan for å få dette til?

Statsråd Rigmor Aasrud [13:20:23]: Jeg er opptatt av god brannsikkerhet for og godt vedlikehold av kirkebyggene våre. Jeg er enig med representanten Dagrun Eriksen i at det er en utfordring.

Så er jeg glad for at en forbedret kommuneøkonomi har gjort at mange kommuner har klart å gjøre noen store løft når det gjelder vedlikeholdet sitt. I 2005 brukte kommunene 200 mill. kr på vedlikehold av sine kirkebygg. Nå er beløpet ca. 650 mill. kr. Det har altså vært en kraftig økning. Det vises også ved at det i 2005 var 33 av landets fellesråd som hadde byggeprosjekter og vedlikeholdsprosjekter på mer enn 1 mill. kr. I 2009 var det 90.

Jeg tror vi er nødt til å bruke den kunnskapen vi nå har, at vi lar fellesrådene og kommunene i fellesskap jobbe med å legge planer basert på den rapporten som vi har fått utarbeidet. Det er et godt grunnlag for kommunene for å utarbeide gode planer sammen med fellesrådene om den vedlikeholdssituasjonen som er. Så gjør vi en betydelig innsats ved å tilføre midler gjennom rentekompensasjonsordningen. Det er vårt svar til kommunene på denne situasjonen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Bente Thorsen (FrP) [13:21:51]: Den raske teknologiske utviklingen og globaliseringen preger alle deler av samfunnet.

Internasjonaliseringen av næringslivet innebærer sterkere konkurranse og krav til kompetanse og kvalitet. Veksten innenfor ny teknologi, kommunikasjon og informasjonsbehandling fører til endrede samarbeidsformer og skaper nye muligheter for kulturell kontakt og påvirkning. Tradisjonelle verdier og normer utfordres av samfunnsendringene og i møtet mellom ulike kulturer. På mange områder er den nasjonale enheten på vikende front i forhold til nye internasjonale og regionale strukturer. Derfor er Fremskrittspartiet positiv til endringene i fagskoleloven som skal ivareta at kvalifikasjonskravene både nasjonalt og internasjonalt blir tilnærmet like.

Fremskrittspartiet mener at det er nødvendig å utvikle og tilrettelegge for at flere kan delta i de ulike læringsarenaene som gir kompetanse også for voksne. I så måte er voksenopplæring gjennom programmet for livslang læring av stor betydning. Det er ulike grunner til at behovet for voksenopplæring er økende. Noen må av helsemessige årsaker ha omskolering. Mange arbeidsplasser tar i bruk ny teknologi, tradisjonelle arbeidsplasser blir nedlagt, og dette fører til skifte av arbeidsoppgaver.

Fremskrittspartiet mener at nettbasert undervisning i langt større grad må bli tatt i bruk innenfor mange utdanninger. Den typen undervisning kunne også gitt langt flere lærere et godt videreutdanningstilbud.

Fremskrittspartiet er helt uenig i den økonomiske politikken regjeringen fører overfor fagskolene. Flere fylker, inkludert Rogaland, kutter nå i maritim fagskoleutdanning. Konsekvensene innenfor helsefagskolene kan bli dramatiske. Rundt 600–700 studieplasser kan i verste fall forsvinne ifølge Folkeuniversitetet. Faren for at fylket prioriterer egne skoler på bekostning av viktige private tilbydere blir større. Viktige fagskoler kan bli nedlagt som følge av at fylkene nå har det økonomiske ansvaret. Fremskrittspartiet mener dette viser at finansieringen av fagskolene må tilbakeføres til staten.

Det må stilles spørsmål om hvorfor fagskolene, som er yrkesfagenes høyere utdanning, som den eneste utdanningen på høyere nivå skal finansieres over fylkeskommunale og ikke statlige budsjetter. Dette svekker fagskolenes status. I tillegg vil det bli et større press på universiteter og høyskoler.

Regjeringens satsing på sykepleierutdanningen har ikke som mål å ivareta behovet – det er tydelig. Helsedirektoratets beregninger viser at det om 20 år kan mangle 13 000 sykepleiere. Regjeringen har ikke funnet plass til mer enn 65 nye studieplasser. Fremskrittspartiet har foreslått 160 nye plasser i tillegg.

Ifølge Sykepleierforbundet i Rogaland øker inntaket av studenter ved Universitetet i Stavanger uten at lærerressursene økes tilsvarende. I tillegg meldes det om at man ikke har tid til å gjennomføre ordinære eksamener. I stedet gjennomføres flervalgsprøver. Dette kan svekke kvaliteten på utdanningen.

Pressemeldingen som regjeringen sendte ut i forbindelse med kirkebudsjettet, skapte store forventninger. «Tidenes kirkebudsjett», ble det sagt. Den norske kirke er en av budsjettvinnerne. Bevilgningene til Kirken foreslås økt med i alt 158 mill. kr. Ved nærmere ettersyn viser det seg at det meste faktisk skal brukes til å oppfylle tidligere stortingsvedtak. 72 mill. kr går til kirkevalgene, som er en viktig del av demokratireformen. Trosopplæringen blir tilgodesett med 27 mill. kr i neste års budsjett, slik at det totale tilskuddet nå nærmer seg 200 mill. kr. Likevel ligger finansieringen etter i forhold til tidligere vedtak. Fremskrittspartiet foreslår en økning på ytterligere 8 mill. kr, slik at posten styrkes med 35 mill. kr totalt.

Regjeringen kommer likevel med en erkjennelse når det gjelder prestetjenesten. For første gang på mange år er det i budsjettforslaget lagt inn 5 mill. kr til nye prestestillinger. Om det er nok til at Vålerenga kirke får ny prest, er jeg usikker på, da dette kun vil gi åtte nye prestestillinger, og disse allerede er fordelt.

Presteforeningen ber om 30 mill. kr og viser til at det i Norge finnes én prest per 3 000 medlemmer, noe som gjør at Norge ligger på jumboplass i Norden når det gjelder prestetetthet. Dette medfører et veldig stort arbeidspress på prestene, i tillegg til at soknebarna ikke får den oppfølging som det kan være behov for. Dette er nok noen av grunnene til at mange vegrer seg for å bli prest. I tillegg er det mange som er utdannet til prest, som ikke arbeider som prest.

For Fremskrittspartiet er det viktig å legge forholdene best mulig til rette for at vi skal ha en åpen og aktiv folkekirke som også inkluderer at prestene er til stede og tilgjengelige. Derfor foreslår vi ytterligere 30 mill. kr til prestetjenesten.

En fortsatt utvikling og satsing på IKT og en modernisering av medlemsregistreringen kan gi store økonomiske besparelser for Kirken. Fremskrittspartiet foreslår 2 mill. kr for å ivareta dette. Regjeringen prioriterer ikke det videre IKT-arbeidet, men forventer likevel effektivisering.

Kirkebyggene våre trenger omfattende vedlikehold, brannsikring og oppgradering. For å ivareta kirkebyggene foreslår Fremskrittspartiet ytterligere 1 mrd. kr i rentefrie lån til dette.

Så til OVF: Fremskrittspartiet registrerer at alle partier går inn for at det hurtigst mulig skal betales full kompensasjon for de påførte tap som OVF har hatt, og at dette skal skje i samråd med OVF. Nå kan det være forskjellig oppfatning av hva som er hurtig, men Fremskrittspartiet setter sin lit til at regjeringens vilje til å rette opp ulovlighetene som er begått, er stor, og at regjeringen derfor er til å stole på når det gjelder å få en hurtig og rettferdig erstatning som kompenserer tapet fullt ut – selv om beløpet blir høyt. Men det er ikke OVFs skyld. Noen burde kanskje tenkt på dette før, for det manglet i hvert fall ikke på advarsler før det famøse vedtaket ble fattet.

Alle partier har uttrykt glede i dag i forbindelse med PISA-resultatene. Samtidig er det viktig fra alle hold å ha enda høyere ambisjoner på vegne av den enkelte elev. Men det er klart at en må få lov til å være glad, ikke minst på vegne av elevene. Det er tross alt dem dette gjelder.

Gode lærere er helt klart viktig for å oppnå dette. Men jeg vil vise til at det i PISA-rapporten og i andre elevundersøkelser kommer fram at ro og orden er veldig viktig. Det er noe Fremskrittspartiet har holdt fram i mange, mange år, og som vi faktisk ganske ofte har blitt utskjelt for. Nå håper jeg at flere tar viktigheten av ro og orden på alvor.

Jeg ser at jeg har litt tid igjen. Da vil jeg ikke lese Bjørnson. Jeg vil lese noen velvalgte, kloke ord som ble skrevet i 1953 av Anders Lange, men som er like gyldige i dag:

«Skoleutdannelsen tar sikte på hurtigst mulig å bibringe barnene skrive, lese og regnekyndighet; samtidig skal de meddeles solide kunnskaper om arbeidsbetingelsene i de forskjelligste yrker. Norsk Rikskringkasting tas i full bruk som skolelærer. Den tar seg av geografi, naturkunnskap, og historie. Det legges vekt på å gjöre elevene lystne på praktisk utdannelse og å leve et sundt liv.»

Det tror jeg faktisk er like aktuelt i dag som det var i 1953 da det ble skrevet, men i dag kan vi bytte ut Norsk rikskringkasting med nettbasert undervisning. Det er en viktig del av utdanningen i framtiden.

Truls Wickholm (A) [13:30:44]: For Arbeiderpartiet er skolen selve grunnsteinen i samfunnet vårt. Det er også grunnsteinen til livet til hver enkelt av oss. Det er på det som vi har lært tidlig i livet, vi skal fortsette å bygge, livet ut. Særlig derfor synes jeg at PISA-resultatene er veldig gledelige, for det er de grunnleggende ferdighetene som PISA måler, som også skal gi grunnlaget til å tilegne seg ny kunnskap. Særlig det å kunne lese er viktig for all annen utdanning videre.

Arbeidet for at flere skal gjennomføre videregående opplæring, er overordnet for arbeidet vårt i denne perioden med skolen. Regjeringens satsing, Ny GIV, er viktig for å få til dette. Vi bruker nesten 0,5 mrd. kr ekstra, i tillegg til den andre skolesatsingen vår, for å få flere igjennom videregående opplæring. Tilrettelegging og oppfølging av de aller svakeste elvene og gode overganger mellom nivåene, mer relevant og praksisnær yrkesfag og samarbeid med partene i arbeidslivet for å skaffe flere læreplasser er noen viktige ting som denne satsingen inneholder.

Men det viktigste for å få flere igjennom videregående er allikevel grunnkompetansen. Alt i barnehagen begynner en viktig læring. Det som skjer der, pluss vektlegging av tidlig innsats og tilpasset opplæring, er det som skal gi folk det beste utgangspunktet for å kunne greie å gjennomføre og kunne få leve det livet som de selv ønsker. Sammenhengen mellom grunnleggende ferdigheter og gjennomføring av videregående opplæring er godt dokumentert. Det samme er sammenhengen mellom grunnleggende ferdigheter og tilknytning til arbeidslivet.

For oss i Arbeiderpartiet er arbeid sak nummer én. Det betyr et utdanningssystem der alle får muligheter, og der alle skal kunne komme igjennom. Regjeringen kan gjøre mye, men det er også viktig å ha en god og positiv skole. Det er også viktig at vi er tydelige på at det krever noe av den enkelte. Bjørnson har sagt:

«Å leve et konsekvent liv, ville noe i verden, ville det med alvor – det koster.»

Vi kan legge til rette, men gode skoleresultater kommer ikke av seg selv. Det kommer av hard jobbing fra oss – fra skoleeier, fra lærer, men også fra den enkelte elev. PISA er også et resultat av hard jobbing fra alle disse partene, og mange skal ha ros for at vi har nådd dit vi har nådd nå. Det er ikke sånn som opposisjonen skal gi et inntrykk av, at regjeringen gleder seg over å være middelmådig og gjennomsnittlig. Vi gleder oss over at vi har hatt en markant framgang fra 2006, og at pilene nå peker oppover, og at vi får anerkjennelse for at den type politikk som vi har valgt, gir gode muligheter for å bygge videre. Vi er glad for at vi har hevet oss betraktelig, og at forskerne sier at vi er på rett spor, i motsetning til f.eks. Sverige, som fører den politikken som Hanekamhaug og Lien har i sitt partiprogram. Men vi har fortsatt utfordringer. Jeg er enig med Lien. «Kanonene på Navarone» bør absolutt inn i norsk skole, men det er kanskje ikke lett å få guttene til å lese like mye som jentene, for som også Bjørnson skal ha sagt:

«Unge piker leser alltid i smug.»

Petter Skarheim, utdanningsdirektøren, sa på pressekonferansen på tirsdag at PISA viser oss at sammenholdte klasser er det som i størst mulig grad gir oss muligheten til å løfte både toppsjiktet og bunnsjiktet. Da kan vi ikke føre en politikk sånn som Fremskrittspartiet ønsker, med mer segregering, mer oppdeling og mer privatisering.

Til slutt til Mette Hanekamhaugs hyllest av eneren. Petter Northug er også et resultat av breddeidrett. De beste fotballspillerne våre er et resultat av breddeidrett. Du må satse bredt for å nå toppen. Men det kan høres ut som om vi ikke har enere i Norge, på den måten Hanekamhaug snakker.

Hele komiteen har vært på Harvard og møtt norske enere som studerer ved verdens beste universitet. Er dette på tross av det norske skolesystemet? Er det på tross av det norske skolesystemet at vi er verdens beste nasjon på «deep sea drilling»? Jeg synes det er trist at Fremskrittspartiet bruker tid på å snakke flinke nordmenn og landet vårt ned i denne debatten.

Svein Harberg (H) [13:36:04]: Om ikke Bjørnson har sagt det, kan jeg i hvert fall bekrefte at også gutter leser i smug. Hvem av oss har ikke brukt lommelykten under dynen – så det kan være det jevner seg ut!

Budsjettet for 2011 må sies å være et budsjett som i stor grad viderefører. For noen er dette bra. For grunnskolen er det fortsatt store mangler. Det er ikke bra. For forskningen er dette det dårligste budsjettet på ti år. Det er tragisk. For høyere utdanning er det et budsjett for å fortsette som før, og det er slettes ikke bra. Tilbakemeldingene er at institusjonene greier å trø vannet, men ikke har mulighet for utvikling eller kvalitetsløft. Når en trør vannet, holder en seg flytende, men har ingen retning eller framdrift. De andre går fra deg. Det er ingen god situasjon for landet som ifølge statsministeren nærmest har som slagord: kunnskap trumfer. Ja, kunnskap trumfer, og derfor må kunnskap være satsingsområde.

Vi i Høyre er opptatt av at budsjettet skal være med og peke ut retninger for framtiden. Vi vil klargjøre satsingsområdene, vi vil inspirere, og vi vil gi forutsigbarhet. Derfor er det ikke store forskjeller mellom Høyres alternative budsjett for 2010 og det som vi har lagt fram for 2011. Utdanning og forskning får også i denne runden klare signaler og en påplussing på langt over 1 mrd. kr.

Jeg er bekymret. Ingen av de utfordringer som ligger foran oss innen høyere utdanning, har regjeringen grepet fatt i. Utfordringene er ingen bagatellmessige saker som kan løses på bakrommet eller ute i institusjonene. Det er derfor ledelsen ved universiteter og høyskoler, opposisjonspartiene og enkeltrepresentanter fra regjeringspartiene ber om å få en debatt som kan avklare en retning for sektoren. Hvordan vil vi at strukturen innenfor sektoren skal være framover? Midler til samarbeid og samordning deles ut uten mål og mening, og sektoren sitter litt forvirret og lurer på hvordan en skal utnytte midlene. Skal det være færre universitet? Eller skal det utvikles A- og B-universitet? Skal det etableres flere universitet – universitet av den typen som ikke på noen måte blir finansiert i forhold til de forventninger en har til dem, spesielt innenfor forskning? Skal en samle fagene på færre høyskoler? Eller skal en spre det mest mulig? Hvordan skal en sikre kvalitet og kompetanse på de mange og spredte fagmiljøene? Nå må statsråden ta initiativ til en politisk debatt som kan klargjøre og gi inspirasjon til utvikling av høyere utdanning, og som kan klargjøre hvordan ressursene skal kanaliseres.

Den andre store utfordringen gjelder antall studieplasser. Gang på gang har vi etterlyst en plan for økning av antall studieplasser som kan ivareta den økning som regjeringen selv har påpekt i flere saker. Det finnes ingen plan. Gjennom budsjettvedtak økes tilskuddet med noen nye plasser, og det er bra, men det løser ikke utfordringen. Det gis ingen forutsigbarhet og mulighet for planlegging. Universitetene er overfylt fra før, og kvaliteten i undervisningen er truet. Dette gis det også klar beskjed om fra de ansvarlige ledere. Statsråden må se alvoret. Vi må få en plan. Regjeringen må ha en plan.

Jeg har merket meg at statsråden stadig peker på det internasjonale perspektivet vi må ha innen høyere utdanning. Det er vi i Høyre enig i. Utfordringen er imidlertid at statsrådens ord og oppfordringer ikke følges opp med incentiver i budsjettet. Når statsråden oppfordrer flere til å søke studier i utlandet, også som en del av utfordringen med nok studieplasser, må hun samtidig høre på de klare signalene fra ANSA om at endringer i finansieringen vil gjøre det attraktivt for flere å reise ut. Opposisjonspartiene har gjennom en årrekke styrket disse postene i budsjettarbeidet.

Som jeg sa innledningsvis, er det mulig for sektoren å trø vannet med det framlagte budsjett for 2011. Jeg ber statsråden innstendig om å sette de utfordringene jeg her har nevnt, på dagsordenen, slik at Stortinget kan si hvilken retning universitets- og høyskolesektoren skal ta når de skal gå videre. En slik forutsigbarhet vil gjøre det lettere å legge planer. Vi må sikre kvaliteten i høyere utdanning, sikre oppfølging av den enkelte student og sikre de neste generasjonene et kompetansegrunnlag som gjør at de kan tilføre oss den nødvendige kunnskap for å være i front i et nasjonalt og internasjonalt kunnskapssamfunn.

Til slutt vil jeg bare knytte noen kommentarer til forslaget fra Trine Skei Grande og Venstre. Høyre har tidligere stemt imot slike forslag, men kommer i dag til å støtte det, rett og slett fordi vi har sett at av saker som har kommet til overflaten i det siste, er det høyst nødvendig å fokusere på dette og påpeke behovet for den akademiske frihet.

Statsråd Lisbeth Berg-Hansen [13:41:09]: Bevilgningene til forskning og innovasjon utgjør i 2011 nær en tredjedel av budsjettrammen til Fiskeri- og kystdepartementet. Det er ikke uten grunn. For å ivareta våre forvaltningsoppgaver har vi behov for kontinuerlig kunnskapsoppbygging. Skal Norge bli verdens fremste sjømatnasjon, må vi greie å sikre de mest grunnleggende forutsetningene for norsk sjømatnæring, nemlig et rent hav og en bærekraftig forvaltning av fiskeressurser og havbruksnæring. Klarer vi ikke å sikre det, ødelegges grunnlaget for hele sjømatnæringen, en næring som gir arbeidsplasser til folk langs kysten, og som daglig sørger for 37 millioner sunne måltider til verdens befolkning.

I innstillingen til denne budsjettbehandlingen understreker KUF-komiteen betydningen av miljøforskningen. Den skal sikre grunnlaget for at all produksjon og alle produkter kan utvikles innenfor akseptable rammer for bærekraft, miljø, dyrevelferd og trygg mat.

Jeg er veldig glad for at komiteen løfter fram dette, for dette er det virkelige tyngdepunktet i Fiskeri- og kystdepartementets forskningsinnsats. Om lag 75 pst. av forskningsmidlene som vi rår over, går til disse formålene. Vi fortsetter å bygge opp kunnskapen om hvordan vi best kan forvalte og høste av fisken og andre marine ressurser. God forvaltningsforskning fordrer at vi driver en total havmiljøovervåking. I tråd med havressursloven arbeider vi for at bestandene og økosystemene skal forvaltes i sammenheng. Det stiller store krav til kunnskap og data om disse sammenhengene. Fortsatt er det mye vi ikke vet om det sammensatte livet i havet.

Havforskningsinstituttet er godt i gang med å utvikle en flerbestandsforvaltning. Lodde og torsk i Barentshavet forvaltes allerede i sammenheng. Nå arbeides det med kunnskapsgrunnlaget for å kunne levere økosystembaserte kvoteråd også for de viktigste pelagiske nøkkelartene i Norskehavet. Vi deler 90 pst. av våre fiskebestander med andre stater. Det sier seg selv at internasjonalt samarbeid innenfor marin forskning er en forutsetning for en god forvaltning totalt sett.

En viktig prioritering i 2011 vil være å utvikle et stort europeisk forskningsprogram for havrelaterte problemstillinger, Healthy and Productive Seas and Oceans. Norge er en av initiativtakerne til dette programmet, som ventes å få stor betydning for europeisk samarbeid om marin forskning.

Oppfølging av bærekraftstrategien for havbruksnæringen er høyt prioritert i 2011. Forskningsmiljøene arbeider med å utvikle metoder for å måle miljøpåvirkning, slik at det kan settes grenser for akseptable miljøavtrykk. Særlig viktig i denne sammenhengen er problemstillinger som genetisk påvirkning mellom oppdrettsfisk og villfisk, sykdom og smittespredning.

Lakselus er et særlig viktig forskningsfelt. Norske og tyske forskere er nå snart i mål med å kartlegge lakselusens genom. Det vil bety at vi er et viktig skritt videre mot nye behandlingsmetoder og kanskje en vaksine.

Av andre sentrale forskningsområder for bærekraft vil jeg også nevne alternative fôrråvarer, sjømattrygghet og det store feltet knyttet til de positive effektene på menneskets helse av å spise sjømat.

Forskningen under Fiskeri- og kystdepartementet spenner meget vidt. Jeg har i dag lagt vekt på den miljørettede forskningen for forvaltningen. Den skal legge grunnlaget for at vi kan leve av havets ressurser, ikke bare neste år, men i generasjonene som kommer.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tord Lien (FrP) [13:45:47]: Dette er en debatt som handler om veldig mye annet enn den forskningen som statsråden rår over, og derfor synes jeg det er grunn til å gi honnør til statsråden for at hun faktisk prioriterer å være til stede her likevel.

Den forskningen som skjer i regi av fiskeriministeren, er av grunnleggende betydning for bosettingen langs hele kysten, som også statsråden selv var inne på.

For å drive havforskning er man som oftest avhengig av å ha en båt, eller helst noen flere. Man er avhengig av å ha topp kvalitet, laboratorieinfrastruktur om bord i fartøyene, og ikke minst at båtene, i hvert fall noen av de båtene vi bruker, faktisk tåler is, noe som i sum gjør at dette blir fryktelig dyrt.

Båtene må også være på havet for å kunne drive havforskning – det er vel ikke havneforskning vi skal drive med. Derfor har jeg lyst til å sette fokus på den merknaden som komiteen også i år har lagt inn. Man ønsker at havforskningen skal få en styrket rolle for å øke samarbeidet, slik at vi får flere seilingsdøgn, og kanskje ikke så stort fokus på flere båter. Hvordan vil statsråden forholde seg til det?

Statsråd Lisbeth Berg-Hansen [13:46:58]: Først vil jeg takke for honnøren. Jeg synes det er givende å være i Stortinget, uansett. Jeg legger ikke skjul på at jeg skulle ønske at flere var litt opptatt av det forskningsfeltet som jeg bestyrer, men jeg er i alle fall glad for at vi i dag får et lite avbrekk fra ellers viktige debatter.

Når det gjelder drift av forskningsfartøyer, er jeg glad for at komiteen har merket seg den viktige rollen som Havforskningsinstituttet etter hvert har fått i forhold til koordinering av de største statlige forskningsfartøyene. Dette er et samarbeid med flere institutter, som går tilbake til tidlig på 1990-tallet, da Universitetet i Tromsø og Havforskningsinstituttet startet et samarbeid, da med bruk av forskningsfartøyet «Jan Mayen». Det har videre utviklet seg veldig godt. Det er jeg veldig glad for, for det er slik representanten Lien sier, at det å ha forskningsfartøy i sving koster mye penger. Toktkomiteen er en viktig instans for å videreutvikle det samarbeidet, og jeg håper også vi skal lykkes godt med det i framtiden.

Tord Lien (FrP) [13:48:07]: Jeg er veldig glad for at statsråden gir det svaret hun gir. Min intensjon er jo at vi får opp antall seilingsdøgn, og så får det få de konsekvenser det må ha for antall båter. Jeg har inntrykk av at det noen ganger er noe prestisje i det å ha sin egen båt. Jeg er glad for at statsråden vil legge vekt på det en samlet komité sier om det, og at man på en måte vektlegger at vi har fartøyene på havet, og ikke nødvendigvis antall fartøyer.

Men så er det jo slik at instituttsektoren i Norge er veldig forskjellig. Også instituttene internt, som på en eller annen måte er finansiert over Fiskeridepartementets budsjett, er det ganske stor forskjell på hvordan man finansierer, f.eks. med hensyn til andelen basisfinansiering. Jeg er av den oppfatning at målet for hele denne sektoren er at vi skulle hatt jevnere konkurransevilkår. Er det noe statsråden også er opptatt av for hennes institutter?

Statsråd Lisbeth Berg-Hansen [13:49:14]: Når det gjelder forskningsfartøy, er jeg helt enig i at det er antall seilingsdøgn som er viktig. Så det å ha en samordning – og en enda bedre samordning – av alle statlige forskningsfartøy er viktig. Der har også den nasjonale toktkomiteen en viktig rolle for å se ting i sammenheng.

Når det gjelder finansiering og instituttene, kan jeg ikke se at det er en smule misforhold, eller en liten grad av urettferdighet, knyttet til de forvaltningsrettede i forhold til de næringsrettede instituttene. Mesteparten av pengene over Fiskeri- og kystdepartementets budsjett går jo til de forvaltningsrettede – altså til Havforskningsinstituttet – som absolutt er det største.

Når det gjelder de næringsrettede, går det i hvert fall ikke an å sammenligne dem med hverandre. Det er helt opplagt at de forvaltningsrettede forskningsinstituttene ikke skal konkurrere der de næringsrettede er. I den listen som jeg har fått, hvor de næringsrettede instituttene er sammenlignet, ser det ut som om de blir behandlet relativt likt. Jeg kunne ha lagt fram den tabellen, men det kan vi ta etterpå.

Henning Warloe (H) [13:50:38]: Jeg synes også det er veldig positivt at fiskeriministeren deltar i denne debatten, og at hun er opptatt av forskningen som skjer på den viktige marine sektor.

Fortsatt er vi vel der at den norske forskningsinnsatsen innen landbruk er betydelig større enn den som er på marin sektor, til tross for at marin sektor er en av våre aller viktigste og største næringer, også når det gjelder eksport. Mye av sektorens forskning må derfor skje i regi av bedriftene. Jeg lurer på om fiskeriministeren er enig med Høyre i at det må legges til rette for at det blir mer attraktivt for bedriftene i Norge å drive med egen forskning, f.eks. gjennom å utvide og forsterke SkatteFUNN-ordningen, som er den viktigste for bedriftene.

Statsråd Lisbeth Berg-Hansen [13:51:30]: Representanten Warloe har helt rett i at det er viktig at vi også får næringslivet enda mer på banen innenfor forskningsfinansiering i marin sektor. Situasjonen i marin sektor er jo preget av veldig mange små – til dels bitte små – og mellomstore bedrifter. Hver for seg har de selvsagt ikke de samme finansielle muskler til å finansiere forskning. Det jeg nå ser med stor glede, er at i hvert fall de større bedriftene bidrar sterkt. Men for å ta ned utfordringene knyttet til disse små bedriftene har vi jo etablert Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond, som nå også drar stor nytte av at prisene, ikke minst innenfor laksesektoren, har gått opp, slik at de får mer midler til neste år.

For øvrig merker jeg meg at SkatteFUNN er et godt redskap som også marin sektor benytter seg av.

Frank Bakke-Jensen (H) [13:52:45]: I den siste tiden har det vært en del diskusjoner rundt det med oppdrett og tildelte konsesjoner, anker og diverse. Enden på en del av prosessen var jo at man tildelte fire ekstra konsesjoner, noe som faktisk førte til at jeg nå kan gå til denne debatten og ta en replikk til ministeren.

Gebyrene for disse konsesjonene er nå tildelt forskningen. Det kan jo kanskje trenges hvis man ser den debatten som har vært innenfor havbruk og lakselus og sånt i det siste.

For ikke veldig lenge siden var det et oppklaringsmøte mellom Fiskeri- og kystdepartementet og Miljøverndepartementet der man skulle prøve å samle seg, slik at man kunne være litt mer faktaorientert i denne debatten – tror jeg målet var. I ettertid virker det vel kanskje ikke som man lyktes helt med det, i og med at forskere fra Havforskningsinstituttet har stått fram med en mening når de er på statslønn, og så en annen mening akkurat samme dag, på ettermiddagen, fordi de har verv i diverse råd. Er statsråden komfortabel med dette?

Statsråd Lisbeth Berg-Hansen [13:53:59]: Det som representanten Bakke-Jensen tar opp, er jo en særdeles interessant debatt, ikke bare knyttet til enkeltaktører, men til at vi har noen institutter som må forvalte instituttets mening. Så er det selvsagt slik at aktive og engasjerte forskere også deltar i den offentlige debatten, og det setter jeg stor pris på. De er i dette tilfellet med i et vitenskapelig råd.

Men det jeg må forholde meg til i hverdagen, er jo instituttets råd overfor departementet i forvaltningsspørsmål. Det har jeg absolutt ingen problemer eller utfordringer med. Så får vi være glad for aktive og engasjerte forskere, som jeg da legger til grunn uttaler seg basert på kunnskap og forskningsresultater.

Frank Bakke-Jensen (H) [13:55:01]: Det får ikke bli oppfattet som noe forsøk på å styre forskning, men det er jo slik at det er forskjellige meninger ved forskjellige institutter. Det bør jo være sunt og et tegn på at vi har sunne, gode forskermiljøer i Norge. Men akkurat disse tilfellene er litt spesielle, for her er det forskere som fronter en mening på vegne av sitt institutt, og så tillater man seg å være sivilt engasjert i diverse forskningsråd. Da kan man altså på ettermiddagen, eller i helgen, tillate seg å være kritisk både til de forskningsmetodene som instituttene våre bruker, og til de resultatene som instituttene våre hevder er riktige. Det er jo dette – hvis man da følger statsråden, hvilket jeg vil gjøre, at man skal forholde seg til de fakta vi får fra instituttene våre – som gjør det litt vanskelig for politikerne å navigere, synes jeg. Det er det jeg lurer på om statsråden kanskje kunne utdype litt mer.

Statsråd Lisbeth Berg-Hansen [13:56:06]: Jeg er også helt enig i at det å ha en diskusjon basert på forskning og kompetanse er viktig. En total enighet ville vært en katastrofe, i den forstand at da ville en ikke bringe forskningen og kunnskapsutviklingen videre.

Det at vi også da har engasjerte forskere som deltar i debatten med bakgrunn i den kunnskapen de besitter, synes jeg er veldig bra. Men i akkurat det eksemplet som jeg tror at representanten tenker på her, er det slik at det er en enkeltforsker ansatt ved Havforskningsinstituttet som sitter i et vitenskapelig utvalg, ikke som Havforskningsinstituttets ansatt, men med den kompetansen han personlig besitter. Når vedkommende uttalte seg og deltok i den offentlige debatten, var det ikke som HI-forsker, men som medlem av det utvalget. Jeg har stor forståelse for at det kan virke forvirrende. Det har vært forvirrende for meg i andre sammenhenger, der jeg ser at offentlige debattanter titulerer seg med professor her og der og selvsagt får en helt annen tyngde på innleggene sine.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Svein Gjelseth (A) [13:57:38]: Nordområda er Noregs viktigaste strategiske satsingsområde. Det slo regjeringa fast i si tiltredingserklæring. I vår nordområdestrategi seier vi at den overordna målsetjinga er å skape auka kunnskap, aktivitet og nærvær i nord og å leggje grunnlaget for ei berekraftig økonomisk og sosial utvikling i åra framover.

Denne strategien er følgd opp med «Nye byggesteiner i nord», som er neste trinn i regjeringa sin nordområdestrategi.

I områda utanfor kysten av Noreg og Russland finn vi:

• nokre av verdas største fiskeressursar

• store olje- og gassfelt

• eit enormt potensial for marin bioprospektering

• Nordaustpassasjen, den kortaste sjøruta til Austen, opnar seg på grunn av klimaendringane

Det er ein landsdel med store – ja, kanskje uante moglegheiter.

Utvinning av verdifulle komponentar frå biologisk materiale er ein raskt aukande industri. Grunnleggjande føresetnader er kompetanse, idear, kapital og tolmod og sjølvsagt biologisk mangfald og kompetanse til å identifisere organismar.

Dette fagfeltet er i ferd med å verte eit stort satsingsområde både i Noreg og andre land. Noreg har peikt ut marin bioprospektering som eit område der vi har spesielle føresetnader og moglegheiter. Det er i dei ekstreme miljøa ein trur ein finn spesielt interessante organismar med heilt spesielle eigenskapar. Derfor har Arktis og nordområda vorte peikte ut som satsingsområde.

Næringsutvikling er i stor grad avhengig av eit tett samspel mellom akademia, næringsliv og verkemiddelapparatet. Dette samspelet har vist seg å fungere mest optimalt i dei tette integrerte klyngene. Det vert sett store krav til betydeleg tverrfagleg kunnskap og langsiktig forskingsbasert innsats for å kunne gå heile løpet frå forsking til eit ferdig produkt. Det er svært viktig å merke seg at desse store moglegheitene er knytte til havet og det maritime miljøet.

Ansvarleg verdiskaping og forvaltning av desse ressursane krev godt samarbeid med Russland. Noreg har erfaring med og tradisjon for å samarbeide med Russland om forvaltning av fiskeressursar i Barentshavet på ein svært god måte. Det er bygd opp gode relasjonar innanfor forsking og fiskeriforvaltning mellom Noreg og Nord-Russland. Dette er eit svært godt grunnlag for vidare samarbeid.

Nord-Russland har svært stor kompetanse innanfor mange ulike maritime næringar, slik som fiskeri, sjøfart og sjøforsvar. Russland har likevel stort behov for tilgang på moderne teknologi og ekspertise innanfor dei maritime næringane. Langs heile Norskekysten finn ein miljø som har ulike former for maritim kompetanse, som vil vere svært viktig i eit framtidig samarbeid med Russland om utvikling av nordområda.

Dersom Noreg skal vere ein interessant samarbeidspartnar i nord, må vi by på det beste vi har innanfor dei maritime næringane. Det er derfor viktig å mobilisere og ta i bruk kompetansen langs heile kysten. Desse miljøa er verdsleiande på mange område innanfor maritim verksemd. I første rekkje kan nemnast fiskeri, skipsbygging, seismikk, olje- og gassutvinning og offshore serviceverksemd.

Noreg har allereie mykje av den kompetansen ein treng for å kome vidare i nordområdesatsinga. Det er derfor svært viktig at ein greier å etablere arenaer der forsking og næringsliv kan møtast og utvikle idear og samarbeid innanfor desse felta.

Heilt til slutt: Ein ny idé eller oppfinning vert ingen innovasjon før han vert omsett i praktisk handling.

Anette Trettebergstuen (A) [14:02:05]: Det er arbeidskraften vår som er vår viktigste ressurs. Det er ikke børs eller oljefond vi skal leve av. Det er hverandres arbeid vi lever og skal leve av. Og da er investering i utdanning av nåværende og framtidig arbeidskraft vår viktigste investering i framtidig velferd og framtidig økonomi.

Vi kommer til å ha utfordringer knyttet til demografien i årene som kommer. Vår største politiske utfordring er å få flere hender i arbeid, sånn at vi kan forvalte og videreutvikle velferdsstaten og løse framtidens omsorgsbehov med en stadig større eldre befolkningsandel. For å klare det skal vi få folk til å jobbe lenger. Vi må gjøre arbeidslivet mer inkluderende og få flere over fra passive ytelser og inn i aktivitet. Altfor mange står i dag utenfor arbeidslivet og vil inn, men opplever et arbeidsliv som ikke har plass til dem. Det er sløsing med menneskelige ressurser, og det er også den viktigste enkeltårsaken til levekårsproblemer. Mister vi folk på veien, ja så er kostnadene enorme, ikke bare for den enkelte, men for samfunnet som helhet. Vi trenger disse folkene.

Når vi i arbeids- og sosialkomiteen jobber med nettopp det å skulle inkludere flere ved å forebygge langtidsledighet, forebygge sykefravær, forebygge uførhet, ja så er vi avhengige av at vi lykkes på alle andre områder og på utdanningsfeltet spesielt. Vi kan veldig mye om sammenhengene. Vi vet at om vi skal få arbeidslinja til å fungere, er vi helt avhengig av at utdanningslinja fungerer.

Det store frafallet i videregående opplæring er en av de faktorene som skaper mest problemer for folk videre i livet, og det er den faktoren som er med på å skape mest sosial ulikhet i vårt samfunn. Når vi ser på de unge langtidsledige og de unge uføre som er over 30 år, ja så ser vi en helt klar fellesnevner: drop-out fra skole. Så for å dekke samfunnets kompetansebehov, forebygge ledighet, forebygge dårlige levekår og sikre den enkelte et trygt ståsted i arbeidslivet, ja så må frafallet i skolen stoppes.

Nedgangen i antall arbeidsplasser for ufaglærte er dramatisk, og den vil fortsette i årene som kommer. Ufaglærtes andel av arbeidsmarkedet vil falle ytterligere og i 2025 ligge på rundt 3,5 pst. ifølge SSB. Med andre ord: I 2025 vil det være behov for 100 000 færre arbeidstakere som bare har grunnutdanning, sammenliknet med 2004. Konklusjonen er dermed enkel, men tøff: Det å ikke skaffe seg utdanning vil bety å stille seg utenfor mer enn 95 pst. av arbeidsmarkedet. Utdanningsfeltet er altså avgjørende for å sikre framtiden ikke bare for den enkelte, men for hele arbeidsmarkedet og samfunnet som helhet.

Men utdanning som faktor er ikke bare avgjørende for å sikre morgendagens arbeidskraft. Utdanning er også nøkkelen for å bevare dagens arbeidskraft lenger. I vårt arbeid med å stimulere flere til å jobbe lenger og med det vi vet om dagens og framtidens arbeidsliv, der folk bytter jobb stadig vekk, i motsetning til før i tiden, der man valgte seg et yrke og stort sett sto i det livet ut, ja så er vi avhengig av gode etter- og videreutdanningstilbud og omskoleringsmuligheter sånn at folk er rustet for et arbeidsliv og arbeidsmarked i endring.

Å satse sterkere på etter- og videreutdanning vil derfor være et viktig grep for å understøtte arbeidslinja og holde flere i arbeid livet igjennom, og det er helt avgjørende for å holde på seniorene i arbeidsmarkedet. Målet vårt er et arbeidsmarked der alder er en irrelevant faktor.

Derfor er alt det regjeringen gjør på utdanningsfeltet, avgjørende for resultatene og behovet for innsats på arbeids- og sosialkomiteens felt. Derfor er kampen mot frafall og arbeidet med livslang læring også en av regjeringens viktigste oppgaver. Og jeg er stolt av å ha en regjering som kommer med konkrete tiltak mot frafall på bred front, som bevilger penger til gjennomføring av det, og som setter seg konkrete mål om en høyere gjennomføring i skolen. Vi har klart å nå den type mål på områder før, og vi skal gjøre det igjen. Det handler om å lykkes som samfunn ved at flere skal få delta, og det handler om å løse framtidens store velferdsoppgaver.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Svein Harberg (H) [14:07:04]: I dette innlegget vil jeg konsentrere meg om komiteens ansvar for Kirken.

Den norske kirke har av Stortinget fått noen klare utfordringer de siste årene. Dette har etter min mening ført til en vitalisering av Kirkens organisasjon, og det har ført til nytenking. Slike utfordringer med slike resultater er av det gode. Nå ser jeg at mange i media de siste ukene i tilknytning til en spesiell sak har antydet at Kirken er håpløst gammeldags, mens andre gir støtte til handlekraft og tydelighet. Nå er det ikke den delen av Kirken vi skal ta oss av, men jeg synes altså at det er på sin plass å minne om at Kirken har tatt på alvor de utfordringer de har fått, og en ny og sterkere demokratisk organisasjon vokser fram. Høyre mener det er viktig å verdsette arbeidet bl.a. med møtegodtgjørelse til medlemmer av de sentralkirkelige råd, og har bevilget penger til dette i sitt alternative budsjett.

Kirken har gjort strukturelle endringer samtidig som det løpende arbeidet går sin gang. Særlig viktig har det vært å videreføre arbeidet med trosopplæringsreformen. Kirken skal også her ha honnør for sin innsats, og for oss i Høyre er det svært viktig at regjeringen følger opp med de nødvendige ressurser til videreføring. Budsjettet for 2011 ligger i underkant av den opptrapping som Stortinget har vedtatt.

Den største utfordringen har nok Kirken likevel når det gjelder å skaffe nok prester til de tjenesteområder de skal fylle. Skal Kirken makte å være en åpen og aktiv folkekirke, er det viktig med gode og motiverte prester i tjenesten. Signalene vi får om utslitte prester som i tillegg til egne oppgaver må ta vikaroppgaver i ubesatte stillinger, bekymrer oss. Derfor har det vært viktig for Høyre å styrke budsjettet, ikke minst med tanke på muligheten for å etablere en seniorpolitikk som kan gjøre at flere eldre prester står i tjenesten lenger. Vi vet at dette vil avhjelpe en del av situasjonen.

Til slutt vil jeg få påpeke at vi synes det er en urimelig stor forskjell på overføringene til Nidarosdomen og Oslo domkirke. Oslo domkirke utfører mange store og viktige nasjonale oppgaver og må tilgodeses med økte ressurser som gjør dette mulig. En samlet opposisjon påpeker urimeligheten. Jeg viser til at Høyre i sitt alternative budsjett har satt av 1 mill. kr ekstra til Oslo domkirke.

Aksel Hagen (SV) [14:09:41]: Høyre ved representantene Warloe og Harberg tegner et veldig dramatisk bilde for FoU-satsingen i Norge. La oss se litt på tallene bak dette. Regjeringas satsing på sektoren innebærer at vi bruker 0,94 pst. av BNP. Hvis vi ser på hva Høyres satsing vil føre til, betyr det at vi bruker ca. 0,96 pst. av BNP. Så det store, dramatiske skillet mellom Høyre, som da satser «offensivt», og den rød-grønne som liksom ikke satser i det hele tatt, tvert imot, er ikke større enn som så når vi ser på tallene som skjuler seg bak dette.

For å gå litt videre på dette bildet, så vet vi ut fra statistikken at Norge ligger helt i verdenstoppen når det gjelder offentlig satsing på FoU. Det er jo når det gjelder næringslivet – og da har jeg absolutt inkludert de bedrifter som staten er tungt inne i på eiersiden – at vi skiller oss ut fra mange land ellers i verden ved at det satses for lite. La oss ha den type ryddighet i debatten før vi prater altfor mye ned den offentlige innsatsen her.

Så undrer jeg meg jo over at representanten Henning Warloe i dag ønsker å se til England. Der har de nå frosset FoU-bevilgningen, dvs. at den kommer til å gå ned årlig. Der har de kuttet i høyere utdanning med 40 pst., og de øker skolepengene. Er det dette som skal være idealet for Norge? Nei. Det tror jeg virkelig ikke Høyre mener heller.

Så litt over til dette som Harberg var inne på når det gjelder struktur og samhandling innenfor universitets- og høyskolesektoren. Det er en viktig og interessant debatt som både de rød-grønne og absolutt også den politiske ledelsen er inne i og vil fortsette å ta del i og utvikle. For meg er det da mer naturlig akkurat nå å stille spørsmålet tilbake til Høyre. Høyre spør hva vi mener, og hva mener så Høyre? Er Høyre klar til i større grad å sentralisere høyere utdanning og forskning? Ligger det i spørsmålsstillingen fra Harberg at Høyre vil svekke den utviklingskraften som vi alle vet ligger i det å ha en høyere utdanning og forskningsaktivitet, i sitt fylke og i sin region? Betyr den måten å stille spørsmålet på at Høyre vil ha mer nasjonal ovenfra-og-ned-styring av universitets- og høyskolesektoren vår? Dette er spørsmål som det ville være spennende og nyttig for oss å få svar på.

Henning Warloe (H) [14:12:35]: Jeg hadde tenkt å snakke om noe annet, men jeg skal starte med å svare Aksel Hagen. Jeg tror ikke det er riktig at vi tegner noe dramatisk bilde av situasjonen for forskning og utvikling i Norge, men vi er lei for at Norge går glipp av muligheter til å satse når vi nettopp har de unike mulighetene vi har rent finansielt. Som direktøren for Forskningsrådet sa da budsjettet ble lagt frem: «Regjeringen griper ikke muligheten». Det kan vi absolutt slutte oss fullt og helt til.

Så sier Aksel Hagen at det som først og fremst er utfordringen i Norge, er svak forskningsinnsats i næringslivet. Ja, det er riktig det. Vi har en sterk offentlig satsing relativt sett, men vi har en svak næringslivssatsing, og derfor har jo Høyre gang på gang fremmet forslag om å styrke og forsterke og utvide SkatteFUNN-ordningen f.eks., som er en stor suksess blant bedriftene, og som i sin tid ble innført av Bondevik II-regjeringen. Men på det sporet er jo ikke SV i det hele tatt, så hvordan SV har tenkt å styrke næringslivets forskningsinnsats, er fremdeles en gåte.

Jeg skal si noe om et tema som har opptatt meg ganske mye, også før PISA-undersøkelsen kom. PISA-undersøkelsen bekrefter bl.a. at det er en stor og bekymringsfull forskjell på gutter og jenter i forhold til hvordan de presterer på skolen. Gutter er i økende grad skoletapere, ikke bare i Norge, men det er nå først og fremst Norge vi da får være bekymret for. Siste PISA-undersøkelsen viser altså at 21 pst. av guttene ligger i kategori 2 eller lavere når det gjelder leseferdigheter – noen forskere sier at da er man funksjonell analfabet – mens bare 8 pst. av jentene ligger på samme nivå. Det er positivt at vi har fått løftet mange, men vi ser altså store, store forskjeller.

Jeg hadde dette som et tema i en interpellasjon her i Stortinget i juni i år, og det var påfallende hvordan alle bagatelliserte disse forskjellene som vi i Høyre er bekymret for. Det skjedde i innlegg etter innlegg, og også kunnskapsministeren bagatelliserte disse forskjellene. De var altså ikke bekymringsfullt store. Nå er hun plutselig veldig bekymret og skal koble inn OECD.

Som jeg viste til i min interpellasjon, er det sannsynliggjort at vi trenger særskilte tiltak for de guttene som sliter. Nyere hjerneforskning, bl.a., har vist at det er til dels oppsiktsvekkende forskjeller på gutter og jenter. For eksempel er det slik at seks år gamle gutter bare klarer å konsentrere seg halvparten av den tiden som jentene på samme alder klarer. Flere kommuner har forsøkt særskilte tiltak for de guttene som sliter, og har gode resultater. Kautokeino kommune er et eksempel på det. Men disse forsøkene må altså avsluttes, fordi de ikke er tillatt etter norsk lov. Min oppfordring til kunnskapsministeren er å la kommuner og skoler få prøve ut disse forsøkene istedenfor å gå den lange veien om OECD.

Tor Bremer (A) [14:15:47]: Eg er glad for at representanten Tord Lien er oppteken av Arbeidarpartiet sitt fokus på kvalitet i forsking og høgare utdanning.

Det eg fokuserte på i mitt tidlegare innlegg, var at den akademiske fridomen er dårleg eigna som politisk styringsverktøy i samband med budsjetteringa. Men eg har behov for å presisera at den akademiske fridomen naturlegvis er ein premiss for all forsking. Han skal vera sjølve grunnvollen som forskinga kviler på. Mitt poeng, som eg er glad for at representanten Lien gav meg høve til å repetera, er at høgresida brukar den akademiske fridomen som unnskyldning for ikkje å vilja gi styringssignal til sektoren.

Elles er eg veldig usikker på kva Høgre eigentleg meiner om den akademiske fridomen, etter å ha høyrt spørsmålet frå representanten Bakke-Jensen til statsråden. Eg vil minna om at finansiering og meir pengar, som høgresida heile tida peikar på, berre er det fjerde viktigaste kriteriet for å heva kvaliteten i sektoren.

Representanten Bente Thorsen pussa i sitt innlegg støvet av Anders Lange sine meiningar frå 1953. Det er openbert at han framleis pregar Framstegspartiet sin utdanningspolitikk. Om det er ein udelt fordel for den norske skulen, er eg litt meir i tvil om. Når det er sagt, vil eg minna om at Marcus Thrane og arbeidarrørsla faktisk allereie 105 år før laga det første utdanningsprogrammet.

Under høgresida si styring av skulen var tida prega av uro rundt skulen. Det var uro og dårleg økonomi hos skuleeigaren, og det var uro omkring spørsmål knytte til privatisering og kommersialisering av skulen. Ikkje rart at det har ført til dårlegare forhold både for lærarane og elevane. No er den negative trenden snudd. Som alle veit, har Noreg i den siste PISA-kåringa bevega seg frå ein dårleg 19. plass til niande plass i lesing. Vi er godt over snittet i OECD og nest best i Norden. Det er ein tydeleg framgang i matematikk, og OECD peikar på at Noreg er blant dei landa som har størst framgang i naturfag.

Talet på elevar med svake leseferdigheiter er på rask veg ned. Det er viktig, fordi det no er ro i skulen. Vi har hatt ein målretta innsats basert på kunnskap om kva som faktisk fungerer. Vi eksperimenterer ikkje lenger med skulen og elevane. Det er definitivt ikkje slik som representanten Aspaker sa, at skulen no går i den retninga som Høgre peikar på. Høgresida vil ha meir konkurranse, privatisering, nivådeling og skulerangeringar. Dette åtvarar forskarar, lærarar, skuleeigarane og elevane mot. Men trur du det hjelper, gode president?

Presidenten: Henning Warloe har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Henning Warloe (H) [14:19:12]: Jeg synes det var kjekt å høre at representanten Tor Bremer nå har moderert sitt syn på den akademiske frihet betydelig. Så det er iallfall noe som hjelper, nemlig en debatt. Men Arbeiderpartiet sliter jo også historisk med at man har et forferdelig instrumentelt syn på forskning og også på en del samfunnsområder. Parallellen til kulturområdet og kunstområdet er veldig slående.

Det som bekymrer meg, er: Dette storting behandlet Venstres representantforslag om akademisk frihet den 16. februar i år, og et enstemmig storting ba forskningsministeren om å treffe flere tiltak for å tydeliggjøre kravene til akademisk frihet på instituttsektoren. Ingen ting skjedde etter dette, før Aftenposten begynte i reportasje etter reportasje å avdekke de ulike sakene hvor departementet har gjort forsøk på å overstyre forskningsinstitutter og nettopp den akademiske friheten. Da skjedde det noe, men ikke før Aftenposten skrev om det.

Elisabeth Aspaker (H) [14:20:30]: I skoledebatten har det avtegnet seg en merkelig form for logikk. Når opposisjonen snakker om utfordringer knyttet til manglende leseferdigheter, realfagsutfordringer osv., er det svartmaling og elendighetsbeskrivelse, men når posisjonen inkludert statsråden selv, står på denne talerstolen og snakker om de samme tingene, er det ikke svartmaling. Da snakker man liksom om det som er viktig i skolen. Dette er debatteknikk på sitt aller verste. Jeg skulle ønske vi kunne legge det bak oss og være enige om at norsk skole faktisk er tjent med at også Stortinget adresserer de utfordringene som faktisk er i skolen.

Så tror jeg at jeg skal si til statsråd Kristin Halvorsen at uansett hvor mye hun brisker seg på denne talerstolen, lar ikke Høyre seg skremme til taushet i forhold til å kjempe videre kampen for kvalitet i skolen og for å sikre oss at vi har en skole som møter alle elever, enten de har problemer eller de er i enersjiktet. For alle elever har krav på å bli møtt og få utfordringer som gjør at de strekker seg til sitt aller ytterste. Det trenger de av hensyn til seg selv, men det trenger også samfunnet.

Da jeg besøkte det nye Hamsunsenteret i sommer, merket jeg meg et sitat av Hamsun:

«Jeg har maattet opdrage mig selv Skridt for Skridt

opefter Tilværelsen; jeg har klatret Livet op, ikke gaaet det.»

Sånn opplever kanskje mange skolen og utdanningen i dag. Men det er ingen vei utenom, for skal vi bli noe, og skal vi få den jobben vi drømmer om, må vi legge inn en porsjon innsats, og alt fortoner seg kanskje ikke like enkelt hele tiden.

Så til etter- og videreutdanning av lærere. Jeg tror det er svært viktig at vi nå handler mens det ennå er tid til å kunne handle og for å unngå en krise, slik som Statistisk sentralbyrå faktisk sier vi kan styre inn i. Da undrer jeg meg over at det ikke er mulig å legge om systemet for etter- og videreutdanning av lærere raskere. Vi hadde god suksess med den måten det ble gjort på da Kunnskapsløftet ble innført. Da satt kommunene i førersetet. Kommunene samarbeidet. De inngikk avtaler med universiteter og høyskoler, fikk mange lærere med samtidig, og det var en stor suksess. Nå står altså 1 000 plasser ledig. Samtidig vet vi at svært mange lærere opplever at de trenger faglig påfyll. Det er altså ingen god beskjed til norske lærere å presentere det sånn at det kanskje tar 20–30 år før de får det tilbudet om den etter- og videreutdanning som de opplever at de trenger i dag. Det er heller ingen god beskjed til norske elever at de må klare seg med lærere som kanskje ikke er så motiverte som de kunne ha vært om de hadde fått en bedre oppfølging knyttet til etter- og videreutdanning.

Jeg utfordrer igjen statsråden på om det ikke er mulig å ta større sats på dette området.

Janne Sjelmo Nordås (Sp) [14:23:51]: Kunnskap gir vekstkraft. Vi må skape mer, hvis vi skal fordele mer, er Senterpartiets utgangspunkt. Vi må styrke forskning og utvikling slik at vi kan legge om fra fossil til fornybar energi, til energiøkonomisering, til et grønnere næringsliv og lengre verdikjeder.

Kompetanse og forskning er avgjørende for at Norge skal hevde seg i den internasjonale konkurransen. Kampen om de gode hodene går ikke bare mellom regioner i Norge, men i stadig større grad med andre land.

Kompetanse er et viktig innsatsområde for vår verdiskapings- og nyskapingsevne på sikt. Det er avgjørende at Norge er attraktivt som studie- og arbeidssted for de beste studentene og den internasjonale spisskompetansen. Det er også viktig at bedrifter oppmuntres på ulike måter til å videreutdanne arbeidsstyrken og utvikle kompetanse.

I bunnen må det ligge et utdanningsløp fra grunnskole til universitet, som framhever betydningen av kunnskap, også den praktisk rettede kunnskapen og der det stilles tydelige krav og forventninger.

Næringsrettet forskning og kommersialisering av forskningsresultater må gis prioritet. Vi må ha en sterk offentlig satsing på forskning, men samtidig dra med næringslivet i høyere grad, særlig de små og mellomstore bedriftene.

Offentlig sektor kan utnyttes bedre til nyskaping. Offentlig sektor har stort potensial til å bidra til økt innovasjon gjennom sin virksomhet. Dette kan skje gjennom bevisst tenkning ved innkjøp og anskaffelser, økt konkurranse og anbud.

De små og mellomstore bedriftene har ikke egne forskningsavdelinger, og den offentlige innsatsen mot næringslivet i forskningsøyemed må først og fremst rettes mot denne målgruppen.

SkatteFUNN er et godt virkemiddel som må videreutvikles, slik at flere kan ta den i bruk – ikke minst slik at de minste bedriftene greier å nyttiggjøre seg forskningskompetanse for nyskaping og kompetanseutvikling i bedriften og lokalsamfunnet.

Universiteter og høyskoler må i sterkere grad premieres for fruktbart samarbeid med næringslivet, og det må finnes gode og sterke forskningsmiljøer i alle landsdeler, hvor det stimuleres til samarbeid med bedriftene. I denne sammenheng er de regionale forskningsfondene meget viktige.

Kunnskapsløft Nord er viktig som et ledd i nordområdesatsingen. Reiseliv og arktisk teknologi er plukket ut som fokusområder, der kompetansemiljø og nordnorsk næringsliv samarbeider på de nevnte tema. Dette er spennende tema, som kan gi Norge kraft på nye områder. Denne satsingen må vurderes utvidet også til nye områder sett i lys av verdiskapingspotensialet Nord-Norge har på en rekke områder.

Kampen om arbeidskraften fortsetter. Framtidig verdiskaping vil i langt sterkere grad bli bygd på forskning og teknologi. Derfor er jeg helt enig med regjeringen i at vi skal bygge opp under forsknings- og utdanningsinstitusjoner i hele landet. Det er da vi bygger oss opp.

Afshan Rafiq (H) [14:27:05]: Før de rød-grønne tok over, pleide statsråd Kristin Halvorsen å fremheve tilgrisede dovegger i skolen som det store beviset på forfallet i skolen. Det kan hende at det har blitt mindre skrift på veggene på toalettene, og det er selvsagt bra, men det fundamentale problemet i norsk skole er ikke toalettene. Det fundamentale problemet er at en av fem elever ikke er i stand til å skrive noe fornuftig på disse doveggene.

Det er også et problem at ⅓ av elevene på videregående skole avbryter utdanningen eller ikke består eksamen. Hvorfor er det slik? Jeg håper statsråden kanskje kan gi et svar på det.

Det begynte jo så bra. Som et av de første land i verden innførte Danmark-Norge en obligatorisk grunnutdanning for alle allerede i 1739. Det har betydd utrolig mye for at evner og innsats, og ikke far og mors lommebok, skulle få mer å si for den enkeltes fremtid. En god grunnskole utgjør forskjellen mellom et klassesamfunn og et samfunn med muligheter for alle. Derfor kan vi ikke tillate at skolen feiler og svikter elevene. Høyre kommer alltid til å være den offentlige skolens fremste kritiker, og dermed dens aller beste venn.

Det er tydelig at de rød-grønne har innsett at mange av deres gamle ideer har vært for dårlige. Men de har ikke erstattet dem med noen nye. I forrige periode var det epler og pærer som var den store saken. I denne perioden er det ideen om at skolefritid er viktigere enn skoletid. Og jeg må si at SV fortsetter å anstrenge seg hardt for å finne andre temaer å snakke om enn dem som teller, som f.eks. flere gode lærere, flere gode rektorer og større faglige krav til elevene. Det virker som om de rød-grønne har mistet troen på sin egen gamle skolepolitikk, men de vet ikke helt hva de skal erstatte den med. For mange virker det som om deres skolepolitikk mangler retning og engasjement, og den mangler fokus på kunnskap og kvalitet.

Den norske skolen er ikke i dag det byggverket mot klassesamfunnet som vi i Høyre ønsker at den skal være. Kunnskapsreformen må fortsette med glød, engasjement, tydelighet og en klar idé om hva som må prioriteres. Det er faktisk veldig viktig at Skole-Norge får tilbake den gløden og det engasjementet som man hadde under Høyres regjering, hvor man hadde klare prioriteringer og høye krav, og hvor man tok sikte på tøffe utfordringer. Skolen trenger Høyres skolepolitikk – det er det som er viktig nå. Som et bevis på det kan jeg vise til de gode resultatene som vi har i Oslo-skolen.

Freddy de Ruiter (A) [14:30:25]: Aller først vil jeg gjerne kommentere litt av den foregående talers historieskriving. Nå taler jo historien for seg selv, ved at Høyre vel har gått imot de aller fleste skolereformer opp gjennom tidene.

PISA-resultatene viser at vi er på rett vei. Jeg vil spesielt rette en takk til alle som jobber i skolen, til elevene og til foreldrene. Uten felles innsats hadde ikke dette vært mulig. Jeg merker meg også at Finland, med stort fokus på den offentlige skolen, gjør det svært bra, mens Danmark og Sverige, som privatiserer skolen i stor grad, slik Høyre og Fremskrittspartiet ønsker å gjøre det her til lands, gjør det dårligere enn den norske fellesskolen.

Framgangen til den norske fellesskolen skjer på tross av at særlig Høyre og Fremskrittspartiet har forsøkt å snakke ned norsk skole i årevis. Karakteristikker som «koseskole» har neppe bidratt til å motivere lærere, øvrige ansatte i skolen, foreldre eller elever. Et av de groveste overtrampene sto Fremskrittspartiets profilerte politiker Sylvi Listhaug for da hun i Dagbladet 21. januar 2008 karakteriserte norsk skole som bl.a. «en verna bedrift» og «smiskeskole».

Det er også interessant å merke seg at opposisjonen uavbrutt har forklart tidligere PISA-resultater med de rød-grønne partienes og regjeringens politikk. Er det sånn at det er vår fortjeneste når vi nå ser framgang på disse testene? Nei, svaret er selvfølgelig ikke så enkelt. Først og fremst handler det om at grasrota, dvs. de ansatte, elevene og foreldrene, har løftet skolen i fellesskap. Dessuten har mange skoleeiere tatt et større ansvar for skolen. Dagens rød-grønne regjering har styrket kommunens økonomi kraftig de siste årene, framfor struping og prioritering av skattelette, som var tilfellet tidligere. De økte overføringene har lagt til rette for styrking av skolen. Jeg tror framgangen til en viss grad også kan skyldes regjeringens fokus på bl.a. tidlig innsats, leksehjelp og flere timer, men ikke minst at vi har en regjering som har oppmuntret skolen og grasrota til felles innsats for bedre resultater.

Jeg tror vi kan nå enda lenger, og at alle kan strekke seg litt til. Vi har ambisjoner på vegne av den norske skolen, men i motsetning til Høyre og Fremskrittspartiet tror vi at hver enkelt utvikler seg best innenfor rammen av en sterk fellesskole, og at en ikke skal åpne opp for kommersialisering og storstilt privatisering av skolen. Vi vil ikke ha en konkurranseskole, men en skole hvor en tar vare på hverandre, og hvor hver enkelt får utnyttet sine evner på en best mulig måte.

Når jeg hører representanten Hanekamhaug bruke idrettsprestasjoner som eksempel på at vi ikke dyrker enere i norsk skole, synes jeg det er merkelig. Den norske skole- og velferdsmodellen viser seg jo nettopp både å gi rom for vekst og å skape vinnere, selv om høyresiden hevder det motsatte. Men i motsetning til konkurransesamfunnet til Høyre og Fremskrittspartiet, som vil skape mange tapere, klarer vi å ha fokus på alle.

Presidenten: Svein Harberg har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Svein Harberg (H) [14:33:41]: Jeg skal gi representanten Freddy de Ruiter rett i én ting: Historien er skrevet. Jeg tror det hadde vært spennende å sette seg ned og lese den sammen, så hadde vi kanskje også fått felles oppfatning.

Grunnen til at jeg ba om ordet, var Aksel Hagens utfordring, og utfordringer tar vi gjerne. For det første registrerer jeg at jeg må ha en enorm gjennomslagskraft, for etter et fem minutters innlegg, der jeg hadde én setning om forskning, mener han at jeg har hatt en voldsom salve mot forskningen. Derimot var det kanskje ikke så lett å høre det jeg sa om debatt om universiteter og høyskoler. Han spør hva Høyre vil. Høyre vil ha den debatten som ledere ved universiteter og høyskoler har etterlyst, som alle opposisjonspartiene har etterlyst, og som også politikere fra posisjonen har etterlyst: en bred og god debatt, der vi finner ut sammen hva Stortinget vil med universiteter og høyskoler i framtiden.

Truls Wickholm (A) [14:34:51]: Representanten Afshan Rafiq var oppe på talerstolen og gjorde narr av regjeringens satsing på epler og pærer, som hun kalte det. Hun har tydeligvis ikke fått med seg den viktige sammenhengen mellom næring og læring. Men det kunne jo være interessant å spørre representanten om noe. Hvis man tok de pengene fra epler og pærer og brukte dem på skole, da ville man fått noe sånt som 250 mill. kr. Men Høyre foreslår i sitt budsjett å kutte formuesskatten. Det ville alene bety et kutt på 1,8 mrd. kr direkte på budsjettet til Oslo. Hvor tenkte representanten Afshan Rafiq å ta de pengene fra? Er det fra eldre, er det fra skole, eller har man kanskje andre forslag? Er det viktigere å få inn de pengene, eller er det viktigere å få inn 250 mill. kr fordelt på hele landet, fra noe som faktisk viser seg å være en stor suksess? Jeg tror at Høyre skal legge bort eple og pære-kritikken og heller tenke seg om to ganger til når det gjelder egen skattepolitikk.

Så er Henning Warloe opptatt av at gutter ikke leser like bra som jenter. Det er bra; det er jeg også opptatt av. Men det er da jeg ikke forstår hvorfor Høyre hele tiden skal se mot Sverige og de politiske løsningene som man velger der. OECD sier at de landene som lykkes dårligst, er de landene hvor det er konkurranse om elevene, der hvor det er nivådeling. Det svenske skoleverket er enig i at det kan være noe av grunnen til at det ikke har gått så godt med svensk skole i de siste PISA-undersøkelsene, heller ikke i denne. Kan Høyre nå snart ta inn over seg at den politikken ikke fungerer? Den politikken som fungerer, er sammenholdte klasser, læring i fellesskap, og gjerne også noe satsing på kortere kurs hvor man satser på å løfte elever opp til riktig nivå. Men det hadde vært deilig om Høyre endelig kunne avblåse sin privatiserings- og segregeringspolitikk og ikke, sånn som Erna Solberg gjorde i trontaledebatten, å gjøre det helt klart at den politikken fortsatt ligger på bordet dersom Høyre skulle overta i regjering.

Bente Thorsen (FrP) [14:37:57]: Jeg måtte be om ordet, for jeg ble noe forbauset over Bremers kommentar om visdomsordet til Anders Lange, som ble skrevet i 1953. Er det slik å forstå at Arbeiderpartiet ikke er opptatt av god rådgivningstjeneste, gode faglige resultater i skolen og god helse gjennom fysisk aktivitet? Kan det bety at denne aktiviteten skal kuttes nå, når alle innser hvor viktig det er med fysisk aktivitet? Jeg tolker Bremer den veien. Jeg tror ikke han representerer Arbeiderpartiets syn i den saken.

Så til de Ruiter om det at Fremskrittspartiet snakker ned resultatene i norsk skole: Tror virkelig representanten at Fremskrittspartiet bruker skoleresultatene i et politisk spill? Jeg er overbevist om at samtlige representanter her har elevenes beste i tankene. Jeg forstår det også sånn at han mener det er lov å være toppidrettsutøver, men en skal ikke få være topp i skolesammenheng – yte godt og være faglig dyktig på skolen. Det kan kanskje hende at en toppidrettsutøver er dårlig i skolesammenheng, og da skal vi være veldig glad for at det er mulighet til å hevde seg på andre arenaer enn skolen. Så for Fremskrittspartiet er det viktig å ivareta alle på en best mulig måte, samtidig som vi må stille krav. Det har kommet kritikk for at det har vært stilt for lite krav til elevene, vi har hatt altfor lave forventninger til dem. Det er mange som har stilt seg spørsmålet om det er sånn at vi nedvurderer våre egne unger. Jeg synes vi må begynne å se dette den andre veien: For meg innebærer det å ha respekt for noen å stille krav. Det er det samme som å respektere noen.

Dagrun Eriksen (KrF) [14:40:22]: Jeg tror disse budsjettdebattene bærer litt preg av at vi sitter med en flertallsregjering og at Stortinget har mistet mye av det å kunne være med og påvirke – sett fra Stortingets ståsted. Derfor har jeg behov for å sitere litt fra en kjent forfatter, nemlig Ibsen. Han sier i «En folkefiende»:

«Flertallet har aldri retten på sin side.»

Jeg aksepterer at det ikke er plass til hele formålsparagrafen på statsrådens plansjer når hun har pressekonferanse. Men i de sakene som sendes til Stortinget, har jeg aldri opplevd at regjeringen har hatt behov for å spare på ord eller plass.

Men det er ikke det viktige. Det som gjør at jeg stresser denne saken litt, er at noe av det viktige vi forhandlet om i disse vakre ordene som nå har kommet, er nettopp at foreldreperspektivet ble flyttet opp og fikk en sterkere rolle. Jeg har gjort et eksperiment i dag. Jeg tenkte jeg skulle sitte musestille og høre: Hvis ikke Kristelig Folkeparti nevner hjem–skole-samarbeid og foreldreperspektivet i norsk skole, kommer det da til å bli et tema? Det har det ikke blitt. Det bekymrer meg. Hvis vi ikke ser hvor viktig foreldres innsats er når det gjelder å være med og få positivitet til læring, gjør vi en stor bommert overfor hele skolen, overfor elevene våre, og ikke minst overfor foreldrene.

Noe av det vi har i budsjettet i dag, er at Foreldreutvalget for grunnskolen, FUG, får en kraftig reduksjon i sin bevilgning. Det skjer fordi de blir slått sammen med Foreldreutvalget for barnehager. Men de får ikke med seg hele den bevilgningen som Foreldreutvalget for barnehager hadde. Det vil si at de sitter igjen med store oppgaver, men ikke en finansiering som gjør at dette blir til mer enn bare festtaler. De blir ofte trukket fram som noen som skal være med og løse hjem–skole-samarbeidet, men de blir ikke gitt de rammene de trenger for å få dette til å fungere.

De siste talerne har snakket mye om historien. Gjennom kjennskap til historien kan vi som nasjon lære ikke å gjøre de samme feilene igjen. Freds- og menneskerettssentrene rundt i hele landet vårt gjør en formidabel innsats for å ta vare på den historien vi har i nær fortid, knyttet til krig og utfordringer når menneskeverdet blir truet. Men jeg opplever at regjeringen har et ganske kjølig forhold og en kjølig holdning til disse freds- og menneskerettssentrene. Jeg ønsker meg et storting og en regjering som tar den historiebyggingen på alvor og gjør det regjeringspartiene på Stortinget har gjort – nemlig å være med og øke bevilgningen til noen sentre.

Freddy de Ruiter (A) [14:43:38]: Jeg vil aller først si at jeg deler representanten Eriksens engasjement for fredssentrene – de gjør et utrolig viktig arbeid.

Så til representanten Thorsen fra Fremskrittspartiet: Det eneste jeg gjorde var faktisk å sitere en av hennes partifeller. Jeg kan gjerne ta sitatet om igjen. Det er fra Dagbladet 21. januar 2008, der Listhaug karakteriserer norsk skole som en «verna bedrift» og «smiskeskole». Det burde egentlig tale for seg selv, jeg tror ikke jeg skal gå så mye dypere inn i den materien. Fremskrittspartiet har en ryddejobb hos seg selv.

Til representanten Harberg vil jeg gjerne si: Ja, jeg setter meg gjerne ned sammen med Høyre og leser historie. Det skal være meg en stor fornøyelse. Jeg skal ta noen små glimt, og så kan vi gå litt i dybden etter hvert, hvis det er ønskelig. Så vidt jeg husker å ha lest, stemte Høyre i mellomkrigstiden imot enhetsskolen – som var et sterkt virkemiddel mot det klassesamfunnet som nettopp skoleverket på den tiden representerte. En stemte imot utvidelse av grunnskolen ved flere anledninger, jeg tror nesten samtlige anledninger. Men det kan vi gå litt i dybden på. En stemte jo også imot å sikre alle en treårig videregående utdanning eller fagbrev, også kalt Reform 94. Så vi kan sikkert finne mye artig lesestoff hvis vi setter oss ned sammen og leser skolehistorie. Det vil jeg gjerne.

Helt til slutt vil jeg bare enda en gang tydeliggjøre forskjellene – den rød-grønne regjeringen og de rød-grønne partienes skolepolitikk kontra særlig Høyres og Fremskrittspartiets. Det er jo det at vi vil ikke ha karakterer langt ned i barneskolen. Vi vil ikke ha rangering, og vi vil ikke ha konkurransefokus, privatisering og kommersialisering. Vi mener at det er dårlige virkemidler for å få en god skole.

Tord Lien (FrP) [14:46:04]: Nå var det jo godt at det kom en historiker på talerstolen. Jeg tror imidlertid jeg får komme tilbake til alt Arbeiderpartiet har stemt for fra 1930-tallet og fram til i dag, på et senere tidspunkt.

Jeg har lyst til å adressere det både representanten Tajik og representanten Bremer sier om Fremskrittspartiet og Høyre. Høyre får svare for seg om at de sprer penger om seg uten mål og mening. Jeg skal ramse opp hva vi prioriterer innen utdanning og forskning: 5 mill. kr til SINTEF Fiskeri og havbruk, 10 mill. kr til Veterinærinstituttet, 7,9 mill. kr til 160 nye plasser i sykepleierutdanningen, 9,2 mill. kr til 160 nye plasser innen teknologiutdanningen, 28 mill. kr til styrking av finansiering av teknologiutdanningen, 2 mill. kr til drift av bygningsmassen ved Høgskolesenteret i Kristiansund, 1,6 mill. kr til etablering av arktisk naturguide ved UNIS, 132 mill. kr til Forskningsrådet fordelt på følgende måte: 40 mill. kr til fri prosjektstøtte, 40 mill. kr til Sentre for forskningsdrevet innovasjon, 40 mill. kr til BIA og 12 mill. kr til Yngre fremragende forskere.

Man kan godt kalle dette målrettet budsjettarbeid som vi har gjort for å strø penger om seg. Jeg synes for det første det er respektløst overfor kollegaene i komiteen, og for det andre er jeg helt uenig i at dette er å spre penger rundt seg uten mål og mening.

Hvis det derimot er sånn at Arbeiderpartiet mener at Fremskrittspartiets forslag om å bevilge 100 mill. kr til universitetene og høyskolene for å styrke basisfinansieringen og for å styrke handlingsrommet, er å spre rundt seg – hvis det er det Arbeiderpartiet karakteriserer som å spre penger rundt seg – vil jeg gjerne at Arbeiderpartiet adresserer det fra denne talerstolen, og sier at det er å kaste bort pengene å styrke handlingsrommet til universiteter og høyskoler. Det er et viktig arbeid som vi alle må bidra til for å få redusert midlertidigheten i universitets- og høyskolesektoren, slik at vi kan få nytte av disse midlene.

Så har vi snakket om ro og orden. Representanten Wickholm framstår litt som den gutten som sitter bakerst i klassen og bråker, og ikke er så opptatt av å følge med når Tord Lien, undertegnede, snakker fra talerstolen. Fremskrittspartiet snakker ned kunnskapen, blir det sagt fra den kanten, og så trekker han til og med fram dypvannsutbygginger, som jeg faktisk adresserte i mitt innlegg – at når vi har tatt den posisjonen vi har internasjonalt i petroleumsbransjen, handler det om at vi gjorde et løft den gangen på 1970-tallet som setter oss i stand til virkelig å bidra til å utvikle norsk petroleumsindustri og petroleumsindustrien nå etter hvert i andre deler av landet. Så vi snakker ikke ned kunnskapen, vi snakker opp kunnskapen alle gangene. Det synes jeg var viktig at statsråden var inne på i sitt innlegg. Vi må snakke opp skolen, men vi må også ha ambisjoner som ligger over det vi leverer i dag. Der har vi alle et ansvar for å bidra. Så får jeg bare ønske Høyre og SV lykke til med å diskutere hvem som har æren for at vi har kommet dit vi har kommet i dag. Jeg mener at vi alle har bidratt, og at vi alle sammen bidrar videre, sammen med dem som jobber i sektoren.

Trine Skei Grande (V) [14:49:29]: Tord Lien snakket om respektløshet. Hans innlegg i full fart var vel først og fremst respektløst overfor referentene.

Denne komiteen har hatt som tradisjon at vi har prøvd å holde et visst dannelsesnivå, og vi har også hatt den tradisjonen at vi skulle referere til de store dikterne. Nå minte representanten Eriksen meg på at det ikke har vært noe Ibsen, men egentlig burde det ha vært Bjørnson i år. Så vi må holde oss til Bjørnson. Det eneste som renner meg i hu med tanke på dagens debatt, er at han har sagt at i politikken må sannheten vente til noen får bruk for den. Med hensyn til PISA-debatt, men også med hensyn til en del andre ting har det vært litt pregende.

Nå er det noen som skal starte en studiesirkel i skolehistorie på Agder-benken. Det ser jeg jo fram til. Det vil helt sikkert øke kvaliteten på debattene framover. Det er ikke mulig å oppnå noe annet enn kvalitetsøkning i hvert fall.

Mens man fra Høyre og byrådets side her i Oslo har brukt Oslo-skolen som eksempel på noe bra, har det i denne debatten plutselig blitt framstilt som at Oslo-skolen har hatt en massiv kutting på etter- og videreutdanning, når de egentlig har valgt å gå for et annet løp, nemlig Venstres løp, ved å innføre et kompetanseår for lærere i Oslo-skolen.

Sverige ble trukket fram som eksempel på et land som ikke har klart det bra på PISA-målingene. Da er plutselig PISA-målingene kjempeviktig, og man mister erkjennelsen av at Sverige har gjort det veldig dårlig de siste elleve–tolv årene. Det er en kjempejobb å snu det svenske skolesystemet.

Men det jeg egentlig tok ordet for, var for å si noe om forskerfrihet. Vi i Venstre ønsker nok å opprettholde vedtaket og kjøre det til votering, fordi vi er alvorlig bekymret. Innlegget til representanten Bremer førte heller ikke til at vi ble så veldig betrygget – heller ikke hans andre innlegg, synes jeg. For meg og for Venstre, og for et liberalt parti, er forskerfriheten blant de grunnleggende frihetene i et samfunn. Den må ikke krenkes. Vi synes at statsråden egentlig har uttalt seg godt i media om prinsippene her, men vi ønsker også prinsippet til votering, fordi dette er et grunnleggende spørsmål. For blant de store frihetene som er lagt ned i Menneskerettighetserklæringen, er dette på en måte også en versjon av ytringsfriheten, retten til å ytre seg i den debatten. Vi mener at dette må lovfestes. Hvordan det skal gjøres, er det mange forskjellige versjoner om. Vi sier ikke hvilken måte det skal gjøres på, men vi synes at det er en grunnleggende frihet som bør sikres i et samfunn.

Presidenten: Presidenten vil oppfordre representanten Lien til å gi et manus til referentene.

Frank Bakke-Jensen (H) [14:52:50]: Nå gikk ikke jeg på skolen i mellomkrigstiden, så de Ruiter må ha meg unnskyldt for at jeg ikke kommenterer den første delen av innlegget hans.

Men når det gjelder Reform 94, kjenner jeg lite grann til den. Man kan i tillegg til å sjekke voteringsresultatene fra denne sal kanskje lete opp en del av de evalueringsprogrammene som har vært etter Reform 94. Det kan være mye god kunnskap å finne der også, hvis man er interessert i skolepolitikk.

Det er nå en gang sånn at skolepolitikk engasjerer, for den gjelder ungene våre, det viktigste vi har. Det jeg veldig ofte savner fra regjeringspartiene i debattene, er en definert foreldrerolle. Jeg er helt enig med Kristelig Folkeparti i at det er noe som vi forsømmer i debatten, og det har å gjøre med noe av aller viktigste vi gjør. Når regjeringspartiene er oppe og prater skolepolitikk, kan man av og til få inntrykk av at de har funnet opp ungene. Men det er nå sånn at disse ungene er fostret opp i et hjem, og skolen skal gi dem skolegang. Det klarer man altså ikke helt alene.

Til det at man roper og skriker om den forferdelige privatiseringspolitikken til Høyre når det gjelder privatskoler: Veldig mange privatskoler kommer i gang på grunn av sunne initiativ fra foreldre som er engasjert i sine barns oppvekst, som er engasjert i at disse ungene skal gå på en god skole. Man må gjerne fra skolestatsrådens side koble bort dette som en viktig verdi og si at det ikke betyr noe, dette er kaldt, det er høyrepolitikk, det er privatisering, og det er kapital. Men det er ikke det som er virkeligheten for en del av de privatskolene vi ser. Det er faktisk en del engasjerte foreldre. Veldig mange av disse engasjerte foreldrene har oppdaget at de kan sende frukt og mat med ungene på skolen eller sørge for at ungene får i seg et måltid. Så beskrivelsen av at omtrent alle barne- og ungdomsskoleelevene i Norge holdt på å sulte i hjel helt til SV kom med fruktfatene sine, stemmer heller ikke. Det er i alle fall ikke min erfaring.

Så til begrepet «13-årig skole». Jeg synes det også bør tas med i debatten, det at man er i stand til å se ungene fra de starter i første klasse, gjennom hele grunnskoleløpet og gjennom videregående skole i ett syn. Det tror jeg er veldig viktig. Grunnen til det er at overgangen mellom ungdomsskole og videregående skole er et veldig vanskelig felt, sier forskerne til oss. Derfor savner jeg at man ikke oftere tar 13-årig skoleløp med i debatten. Jeg tror det kan være veldig viktig å fokusere på det.

Statsråd Kristin Halvorsen [14:55:54]: Det faktum at statsbudsjettet for 2011 er et innstrammingsbudsjett med en inndragende effekt på 0,2 pst, har ikke akkurat preget denne debatten. Jammen er vi heldige, for i veldig mange andre lands parlamenter diskuteres nå utrolig ulidelige og fryktelige budsjett, f.eks. i Storbritannia, som ble tatt fram her som et godt eksempel på hvordan man klarte å verne utdanningssektoren. Vel, de kutter altså i undervisning av studenter på universitetene med 40 pst. De vil nominelt videreføre forskningen, men det er en reell nedgang.

Hvis vi skal se bevilgningene til forskning fra denne regjeringen over år, har vi økt i kroner og ører med 50 pst., fra 15 mrd. kr til 24 mrd. kr, og den reelle veksten har vært 27 pst. Det er formidabelt. Men i statsbudsjettet for 2011 har det altså vært trangere enn ellers, og prioriteringene er veldig tydelige. På høgskole- og universitetssektoren er det studieplasser, og på grunnopplæringen er det først og fremst gjennomføring av videregående opplæring som er vår hovedprioritet. Det er avgjørende viktig fordi vi vet at framtidens arbeidsmarked kommer til å være mer krevende når det gjelder utdanning, og det er avgjørende viktig for å kunne utruste flest mulig ungdommer med et godt utgangspunkt for dette. Derfor har vi nå en omfattende satsing og et samarbeid mellom Kunnskapsdepartementet, Utdanningsdirektoratet og fylkene for systematisk å følge elevene fra ungdomsskolen og inn i videregående opplæring. Det er et eget prosjekt som nettopp dreier seg om den overgangen, hvor vi nå er ute i kommuner i alle fylker for å sikre oss at de som sliter mest faglig, får en mulighet til å være med på et prosjekt fra juletider og framover, for å tette noen av de kunnskapshullene de har, slik at de kan komme seg igjennom.

Jeg er også veldig opptatt av ungdomsskolen. Det var jeg kort innom i mitt innlegg. Jeg er veldig opptatt av foreldrene, fordi foreldrenes forventinger til ungene er avgjørende for hvor langt de kan få brukt sitt potensial i skolen. Det handler ikke nødvendigvis om at foreldrene har så mye utdanning. Vi vet at også foreldre som er analfabeter, har forventninger og synes at skolen er viktig for å tilrettelegge for lekser osv. De har avgjørende betydning for elevenes innsats.

Jeg er også veldig opptatt av læringsmiljø og mobbing. Vi vet at et godt læringsmiljø er med på å utjevne sosiale forskjeller i skolen. Både representanten Hanekamhaug og jeg er veldig opptatt av disse spørsmålene. Nå tar vi en ny runde med Manifest mot mobbing. Vi ønsker oss lokale samarbeidspartnere der, for da tror vi forpliktelsene kommer nærmere.

Så har jeg også lyst til å nevne de voksne. Det er mange voksne som ikke har fått noen særlig del i utdanningsgodet. Voksenopplæring er avgjørende viktig.

To ord til slutt om kulturskolen.

Presidenten: Det må bli kort.

Statsråd Kristin Halvorsen [14:58:58]: Det er noen som snakker om skoletid og skolefritid. Men vi vet at de barna som går i SFO, eller som har gode tilbud i aktivitetsskoler, (presidenten klubber) også har større læringsutbytte. Og kulturskolen er et satsingsområde i den sammenheng.

Statsråd Tora Aasland [14:59:25]: Det blir feil å si som Kristelig Folkeparti sier, at det har vært en systematisk nedprioritering av budsjettet for forskning og høyere utdanning under denne regjeringen, når det faktisk har vært en økning med 6,8 mrd. kr i denne perioden på nettopp utdanningssiden.

På forskningssiden har man økt fra utgangspunktet på 15,5 mrd. kr til nå et forskningsbudsjett på 24,3 mrd. kr. Vi holder altså budsjettet på et høyt nivå og har en nominell økning på en halv milliard. Men reelt blir det en liten nedgang. Men vi er på et høyt nivå, og vi satser selvfølgelig på at den forskningen skal komme samfunnet til nytte. At det er mye bra som skjer, tror jeg både Høyre, Kristelig Folkeparti og de andre opposisjonspartiene og regjeringen kan være enige om. Så det blir feil å si det, og det blir feil å si at det er det svakeste forskningsbudsjettet på ti år. Jeg er enig i at veksten kan være noe svak fra dette året til det neste, men det er ikke det svakeste forskningsbudsjettet. Det er altså tidenes høyeste forskningsbudsjett, som vi har hatt de siste to årene.

Jeg tok ordet – og håpet at Venstres representant var til stede – fordi jeg veldig sterkt vil anmode Venstre om å omgjøre forslaget sitt til et oversendelsesforslag. Vi har jobbet i departementet, enten Warloe har lagt merke til det eller ikke, fra vi hadde debatten i februar, og jobber enda mer intenst nå med arbeid med standardkontrakter, med tydeliggjøring av de vilkår som settes når det gjelder å hegne om den akademiske frihet, med forbedringer av kontrakten og med å gjøre alle til gode bestillere, enten det er departement eller andre oppdragsgivere. Da debatten var oppe sist i Stortinget, i februar, var alle partier, også opposisjonspartiene, enige om at lovfesting utover det som er knyttet til universitets- og høgskoleloven, er en vanskelig sak. Det er ikke enkelt. Vi har ingen egen lov for dette, og det er en vanskelig sak. Men jeg sier meg villig til å vurdere dette som en del av de tiltakene vi nå setter inn for å sikre den akademiske friheten. Derfor håpet jeg at vi kunne få dette forslaget som et oversendelsesforslag, slik at Stortinget – så lite som vi vet om mulighetene for dette nå – slapp å ta stilling til det akkurat nå. Jeg kan imidlertid forsikre både forslagsstilleren og dem som slutter seg til dette forslaget, at vi vil ta med oss grundige vurderinger av mulig lovfesting, men det er som sagt en ganske krevende og utfordrende oppgave, som departementet må vurdere særdeles nøye.

Akhtar Chaudhry hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Aksel Hagen har hatt ordet to ganger i debatten og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Aksel Hagen (SV) [15:02:17]: Jeg er ikke historiker, men planlegger. Derfor er jeg mest opptatt av å se framover. Jeg gleder meg til det videre utviklingsarbeidet, for det tror jeg nemlig vil bli preget av noe som var stemningen i innledningen til presentasjonskonferansen da PISA-resultatene ble presentert, altså før statsråd Kristin Halvorsen slapp til. Der ble det slått fast at PISA måler et av tre kompetanseområder. PISA måler altså en del av skolen, ikke alt. De måler ikke det som gjelder dannelse, modenhet, demokratiforståelse, å takle eget liv og å kunne samhandle med andre. Så sier forskerne til oss at det er viktig nettopp å se på helheten. Forskeren Marit Kjærnsli sier også at vi sannsynligvis er relativt sett bedre på de to områdene som PISA ikke måler, enn vi er på det PISA måler. Så sier forskeren til slutt at vi må se alle tre områdene i sammenheng, som sagt. Det er nettopp dette som er SVs skolepolitikk.

Presidenten: Truls Wickholm har hatt ordet to ganger i debatten og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Truls Wickholm (A) [15:03:35]: Gutter bakerst i klasserommet har også noe å bidra med. Det håper jeg representanten Lien merker seg til framtidige skoledebatter.

Men det var en veldig viktig presisering Lien hadde, at de prioriteringene som Fremskrittspartiet har gjort, er gjort med omhu og med vilje. Det kan jo være verdt å merke seg dersom man er innvandrer eller same, for de har fått sterke kutt i grunnopplæringen. Grunnopplæringen som skal hjelpe asylsøkere til å få en skolegang tilsvarende norsk grunnskole, kuttes med halvparten. Det samme gjelder grunnopplæringen for samer.

Så har jeg også en liten presisering til Dagrun Eriksen: Stortinget er faktisk med og endrer budsjettet. Budsjettet har blitt endret etter at det kom hit til Stortinget. Blant annet har vi fått en satsing på mer leksehjelp og mer seksualundervisning i skolen. Det er bra.

Presidenten: Tor Bremer har hatt ordet to ganger i debatten og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Tor Bremer (A) [15:04:43]: Eg har to korte kommentarar til Framstegspartiet – først til Tord Lien. Han gjekk på autopilot på talarstolen og ramsa opp alle dei omfordelingane partiet gjer i budsjettet. Det er for så vidt greitt nok, men det har ingenting å gjera med den uspesifiserte og generelle overføringa til drifta, utan mål og meining, som dei står for. Sett på bakgrunn av at Framstegspartiet faktisk brukar 12,2 mrd. kr meir enn regjeringa, inklusiv dei såkalla dynamiske effektane, er det skammeleg lite dei brukar på utdanning.

Til representanten Thorsens forsøk på politisk rehabilitering av Anders Lange, vil eg seia at han aldri har vore kjent for omsorg for skulen vår. Tvert imot er det heilt andre verdiar Anders Lange har vore kjent for. Eg trur ikkje han vil gå inn i historieboka som spesielt verdifull for samfunnet. Så mitt velmeinande råd til Framstegspartiet er å lata Anders Lange få lov å kvila i fred.

Marianne Aasen (A) [15:05:57]: Det er mange små og store debatter man kan være fristet til å delta i som jeg lar ligge.

Men det jeg har lyst til å påpeke, er at dette er et budsjett som omfatter svært mange temaer. Ikke minst vises det ved at det er svært mange statsråder som er berørt av det vi jobber med i vårt budsjett. Det er en av de lengste debattene som går i disse desemberukene, hvilket betyr at det nesten er umulig for oss, selv innenfor den lange taletiden vi har, å være innom absolutt alt. Det betyr at det med skole og hjem selvfølgelig er viktig for mange av oss selv om vi ikke har nevnt det. Det samme gjelder mobbing. Noe som ingen har vært innom, er temaet andre trossamfunn enn statskirken, men det betyr ikke at det ikke er viktig i vårt samfunn. Derfor vil jeg påpeke at det ikke er mulig å komme innom alle temaer, selv under en så lang debatt som vi har.

Så er dette med målrettede bevilgninger fra Fremskrittspartiets og Høyres side allerede kommentert av andre av Arbeiderpartiets representanter. Det handler om at vi fra posisjonens side kanskje savner mer engasjement i form av tekst i innstillinger om hvordan partiene ser for seg hva slags framtidig struktur, samarbeid, arbeidsdeling og målretting det bør være i høyskole- og universitetssektoren. Der finner vi få koblinger opp mot pengebruk, pengene bare deles ut uten mer spesifisering enn som så. Når vi har økt budsjettene, har vi koblet det tettere på arbeidsdeling, målretting og samarbeid.

Så til den ideologiske debatten som kobles til den siste PISA-undersøkelsen: Jeg tror det går an å si at vi absolutt er enige om ganske mange ting her, f.eks. kvalitetsutvikling, tidlig innsats og svært mange andre temaer som det hadde gått an å komme inn på, f.eks. foreldre–skole-samarbeid. Men det er jo også ulike syn på noen områder, og det gjelder privatskoler. Og da gjelder det ikke de privatskolene som vi har, som enkelte har nevnt i løpet av debatten. Det er ikke det det er strid om – vi har et forlik rundt de privatskolene vi har nå – men det gjelder de privatskolene som Høyre vil åpne for, som har en mer kommersiell karakter. Det er det som har skjedd i Sverige.

Dessuten har vi ulikt syn på inndeling av grupper. Da vil jeg vise til Høyres program – som jeg lurer på om noen kunne kommentere fra Høyres side – hvor det står at vi skal «la dette være grunnlag for undervisning som er tilpasset elevenes ferdighetsnivå fra første trinn», og det skal undervisningen basere seg på.

Man skal altså dele inn i grupper på første trinn, tilpasset elevenes ferdighetsnivå, og det er akkurat det OECD advarer mot. Arbeiderpartiet og den rød-grønne regjeringen er ikke imot at man driver tilpasset opplæring i grupper i klasserommet, men at man skal ha en undervisning rettet inn mot ferdighetsnivå.

Kristin Vinje (H) [15:09:22]: Jeg reagerer på de negative påstandene som kommer fra enkelte rød-grønne representanter nettopp om skolepolitikken i Oslo. Det er viden kjent at Oslo har landets beste skole, og det betyr jo ikke at vi er fornøyde eller ferdige med utviklingen. Vi vil fortsatt fram og opp, og det jobber vi med kontinuerlig. Clemet sier til Dagsavisen i dag: Se til Oslo, det er der man går foran når det gjelder å innføre Kunnskapsløftet i praksis.

Jeg tror folk flest har fått med seg hvem det er som hele tiden har tviholdt på kunnskap i fokus og måling av resultater, nettopp for å sikre målrettet innsats for å sikre høyt læringstrykk.

Da Kunnskapsløftet ble lansert, var SV tidvis mot nasjonale prøver, mot eksamen, mot karakterer, mot opptakskrav i lærerutdanningen og mot klare kompetansemål. Da stortingsmeldingen om Kunnskapsløftet ble lagt fram, sa SV at dette var et tilbakeskritt. Det er bra at det tydeligvis ikke gjelder lenger.

Da Høyre overtok byrådsmakten i Oslo i 1997, var skolen en av våre mest lukkede samfunnsinstitusjoner. Vi visste lite om elevenes læringsutbytte og enda mindre om hva som skulle til for å heve kvaliteten i norsk skole. Og siden 1997 har det vært satset på kvalitet og innhold i skolen gjennom økt timetall, lese- og skriveopplæring allerede fra 1. klasse, og systematisk kartlegging og åpenhet om læringsresultater i Oslo. Det ble sagt fra denne talerstolen tidligere i dag at Oslo kutter i etter- og videreutdanning av lærere. Nei, det kjenner jeg meg ikke igjen i. I Oslo fortsetter vi med det vi kaller lærerløftet.

I tillegg til statlige midler og tiltak i forlengelsen av Kunnskapsløftet har Oslo hele tiden satset hardt på egne målrettede tiltak for mer kompetente lærere og skoleledere. Tre av de viktigste er: egen stipendordning for videreutdanning av lærere. Vi tilbyr også forsterket lærerutdanning for nyutdannede lærere i Oslo-skolen. Dessuten har vi i lang tid satset sterkt på skoleledelse, med et eget samarbeid om mastergrad ved BI.

Elevene som er målt i PISA for 2009, er elever som begynte på ungdomsskolen da Kunnskapsløftet ble innført. Oslo er helt i tet, og det er særlig viktig at Oslo i 2010 har betydelig færre elever på det laveste nivået. Dette ser vi på som et resultat av skolepolitikken vår de siste årene, og vi satser knallhardt på basisfagene.

I Oslo har vi satset hardt på kartlegging og har full åpenhet om hvordan skolene presterer. Vi greier å løfte elevene som sliter mest, og samtidig utfordre de flinkeste, noe som er viktig i en by med en så sammensatt elevflokk som vår, hvor fire av ti elever har minoritetsbakgrunn.

Forskere som har fulgt utviklingen i norsk skole tett, mener at nasjonen har mye å lære av Oslo-skolen. I Oslo er det kun 8 pst. av elevene som tilhører de med svakest faglig nivå, mot 20 pst. på landsbasis. I tillegg vet vi at barn med lavt utdannede foreldre gjør det bedre i Oslo enn i landet for øvrig. Det viser at Høyres skolepolitikk, slik den praktiseres i Oslo, ikke bare skaper de beste resultatene, men også bidrar til å skape sosial mobilitet, og det er svært viktig.

Mette Hanekamhaug (FrP) [15:12:43]: I et tidligere innlegg mente representanten Wickholm at vi i Fremskrittspartiet pratet flinke elever ned – og det etter at jeg hadde brukt 5-6 minutter av mitt innlegg på å snakke om viktigheten av nettopp å få talentene i skolene opp, og hvor viktig det er å få disse fram. At han så klarer å trekke den konklusjonen at vi i Fremskrittspartiet snakker ned de smarte hodene, det må jeg si er litt imponerende!

Flere representanter fra Arbeiderpartiet har gjentatt messinga som tydeligvis er indoktrinert gjennom de siste årene, nemlig at Fremskrittspartiet vil privatisere, privatisere, privatisere skolesektoren. Det er ikke det det er snakk om. Representanter fra Arbeiderpartiet vet like godt som oss i Fremskrittspartiet og Høyre at i forhold til finansiering av private skoler, som i dag ikke er likestilt, tvinger man de private skolene til faktisk å ta skolepenger, slik at vi får den privatiseringen som vi ser i dag, der lommeboka faktisk avgjør – i motsetning til et system slik Fremskrittspartiet ønsker, med likestilt finansiering.

For øvrig syns jeg det er et veldig positivt tegn at de Ruiter – når han skal prøve å underbygge sin påstand om at Fremskrittspartiet alltid snakker negativt om skolen – må gå nesten tre år tilbake i tid for å finne en uttalelse fra en enkelt representant. Det finner jeg positivt.

Jeg må også få lov til å påpeke at representanten de Ruiter også sa at vi måtte bort fra all testinga og prøvinga og det testregimet som var i skolen, hvor grusomt dette var og at det måtte vekk – samtidig som jeg registrerer at hans egen regjering bruker resultatene fra disse testene for alt de er verdt som politisk skyts og ammunisjon i skolekampen nå som resultatene fra PISA-undersøkelsen hadde gått opp.

Samtidig pekte representanten Wickholm i sitt innlegg på at Fremskrittspartiet ønsker en annen type finansiering når det gjelder støtte til opplæring for samiske og finske elever. Ja, vi legger opp til at dette skal være kommunens ansvar – nøyaktig det samme som dere har gjort i forhold til finansieringsansvaret når det gjelder de elevene som har dysleksi og ekstra lese- og skrivevansker. Det er det helt greit for regjeringspartiene å gjøre i budsjettet, nemlig å overføre finansieringsansvaret for dem med dysleksi til kommunene. Men samtidig står dere og kritiserer Fremskrittspartiet for å ha den samme typen finansieringsstruktur for finsk og samisk opplæring.

Presidenten: Representantene bes om å rette sin tale til presidenten og ikke direkte til andre representanter, og også være forsiktige med å bruke begreper som «politisk skyts» osv.

Dagrun Eriksen har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Dagrun Eriksen (KrF) [15:15:29]: Når det gjelder økning i budsjettet, er budsjettene som leveres, alltid høyere enn året før. Men jeg skal ikke bruke mer tid på det.

Jeg hadde en drøm om at hjem–skole-samarbeidet skulle komme opp i hvert fall én gang før Kristelig Folkeparti tok det opp. Det har vært min eneste store drøm i dag, og jeg har sittet og ventet på det.

Vi har fått en bra formålsparagraf, den er sterkt forankret i Stortinget, men den er ikke så godt forankret ute i skolene. Jeg vil utfordre statsråden til å jobbe med hvordan formålsparagrafen kan bli et styringsverktøy ute i skolen, både de verdiene som paragrafen omtaler – som er veldig bra – hjem–skole-samarbeidet og hele samfunnsoppdraget. Det tror jeg kanskje hadde vært med på å sette dette inn i et mer formalisert samarbeid. Underfinansieringen av FUG, som er et av de sterkeste verktøyene for å få til et godt hjem–skole-samarbeid, burde ikke Stortinget være bekjent av.

Johannes Rindal (Sp) [15:16:44]: Jeg kommer riktignok etter Kristelig Folkeparti, men jeg skal snakke om hjem–skole-samarbeid i starten av mitt innlegg og først gi honnør til representanten Eriksen for å ta opp det viktige temaet. Det er også et tema som Senterpartiet er veldig opptatt av. Ikke minst når det gjelder den pågående Ny GIV-satsingen som regjeringa viderefører og styrker fra neste år, mener vi at hjem–skole-samarbeidet er et viktig perspektiv. For vi har en utfordring når det gjelder videregående skole, med tanke på at mange elever da er i en fase av livet der de blir myndige, at mange flytter på hybel, og at voksenkontakten og hjem–skole-samarbeidet kanskje er på sitt aller viktigste.

For å gå litt videre på det med frafall: Statsråden var litt inne på overgangsprosjektet mellom ungdomsskolen og videregående. Jeg tror kanskje det er noe av nøkkelen. Som jeg også delvis var inne på i mitt innlegg, er det ikke slik at elever faller fra når de begynner på videregående – kimen til frafall ligger tidligere i utdanningsløpet.

Jeg har lyst til å trekke fram mitt eget fylke, Oppland, som hvert år utarbeider en forbilledlig melding som heter «Melding om kvalitet og aktivitet» i videregående opplæring, som jeg vil anbefale statsråden å lese. Der er også antallet elever, eller andelen av årskullet, som enten ikke har søkt eller ikke har takket ja til plass på videregående opplæring, trukket fram. Det er en ganske skremmende høy prosentandel av det årskullet som allerede der forsvinner og blir en del av frafallsstatistikken. Så vil det selvsagt være slik at en del av de elevene begynner på videregående senere, men viktigheten av å satse på koblingen mellom ungdomsskole og videregående er for meg, med bakgrunn i de tallene jeg ser bl.a. i eget fylke, helt avgjørende for å lykkes med å øke gjennomstrømmingen i videregående.

Så til Høyre: Representanten Aspaker kunne berolige meg med at det var regionale utviklingsmidler som ble kuttet og ikke satsingen på videregående skoler. Vel, jeg er ikke veldig beroliget, for satsing på kompetansebygging i hele landet er utrolig viktig, og de regionale utviklingsmidlene er ofte koblet mot nettopp å øke utdanningsnivået. Da hjelper det ikke at Høyre kutter dem, ei heller at de er imot regionale forskningsfond.

Til slutt: Det forundrer meg at et parti som snakker så varmt om globalisering, tydeligvis synes det er vanskelig at kommuner lokalt klarer å snakke og samarbeide på tvers av kommunegrenser og finne gode løsninger for skolepolitikk lokalt. Men Høyre lever tydeligvis i en verden der kommunegrenser er mer vanskelige å overkomme enn nasjonale grenser.

Presidenten: Freddy de Ruiter har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Freddy de Ruiter (A) [15:19:57]: Et par svar til representanten Hanekamhaug: Er det noe veldig mange av oss er stolte av, så var det det vi gjorde da vi overtok med hensyn til å stoppe den vanvittige veksten som var i antall private skoler, særlig på videregående nivå. Det var tusenvis av skoleplasser, og særlig Bauer-gymnasene – en svensk skolekjede – ønsket å skumme fløten langs kysten. Det fikk vi heldigvis stoppet.

Det som også er et faktum, er at Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre stemte mot den nye privatskoleloven. Heldigvis fikk vi med oss Kristelig Folkeparti på det. I dag er det ikke lommeboken som avgjør om man har muligheten til å gå på privatskole, vi dekker 85 pst., og så er det riktignok en egenandel. Men det som er litt påtagelig her, er at Fremskrittspartiet ønsker en statlig finansieringsandel på 100 pst. I tillegg sier de at de er åpne for skolepenger. Det er i hvert fall sagt fra dem her i salen.

Så går vi ikke bort fra testing, men vi tester med fornuft.

Presidenten: Tord Lien har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Tord Lien (FrP) [15:21:15]: Også komitélederen, Aasen, sier at Fremskrittspartiet strør pengene rundt seg, og at vi ikke vil si noe om hvordan vi skal organisere UH-sektoren når vi i 2013 tar makten. Jeg er enig i at universitets- og høyskolesektoren fortjener å vite hvordan det blir når vi kommer til makten. Men samtidig synes jeg at man etterlyser konflikt. Vi er jo i stor grad enige om dette. Fremskrittspartiet og Tord Lien er helhjertede støttespillere for saksarbeidet til regjeringen, men kanskje man kunne hatt et enda større fokus på det. Spør man meg personlig om vi har nok universiteter i Norge, er svaret på det ja. Men i den debatten er det jo andre hensyn å ta. Vi fordeler 320 nye studieplasser til de høyskolene som leverer best på antall primærsøkere og gjennomføringsgrad.

Så synes jeg denne debatten har blitt litt vel merkelig på slutten. Vi er enige om virkeligheten, vi er i all hovedsak enige om ambisjonene, men vi er litt uenige om virkemidlene. Jeg tror kanskje vi skal være glad for at det er såpass stor grad av enighet som det faktisk er.

Presidenten: Trine Skei Grande har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Trine Skei Grande (V) [15:22:36]: Jeg har bare lyst til å komme med én merknad om noe som fortviler meg litt med skoledebatten.

Vi har mange viktige, store områder som angår mange elever, og som vi diskuterer. Det har vi egentlig gjort i dag. Men så ender det i en sånn skolevalgsversjon som handler om privatskoler, som er en så liten del av norsk skolehverdag.

Freddy de Ruiter kan bare skremme med skremmebildene sine, men jeg har mye større tro på offentlig skole enn som så. Jeg tror ikke at alle som har lyst til å starte en privat skole, kommer til å få full søkerpott. Jeg tror faktisk ikke de er så gode. Det er denne manglende tilliten til at offentlig skole er så god og kommer til å klare å konkurrere så bra, jeg mener er en grunnleggende mistolking. Jeg har tro på den offentlige skolen. For Venstre kommer alltid den offentlige skolen til å være viktigst. Det er det vi skal diskutere. Det angår 98 pst. av norske elever. La oss nå ikke ende i en debatt der det skal handle om for eller imot privatskoler.

Statsråd Kristin Halvorsen [15:23:49]: Det som kommer til å være et tema framover, er noe av det som OECD viser når de analyserer resultatene for alle land, nemlig at land som har en betydelig ulikhet som del av sine skolesystemer, lykkes dårligere enn dem som baserer seg på likhet.

I den forbindelse er det veldig interessant å se forskjellen mellom Sveriges utvikling og Norges utvikling. For vi har faktisk klart å snu den trenden som var nedadgående i 2006, fra 2006 til 2009, mens Sverige fortsetter videre nedover, og en meget viktig del av forklaringen i PISA-rapporten på det er den økende ulikheten mellom skoler i Sverige. Jeg synes det er veldig interessant, og det kommer til å prege debatten videre framover. Etter hvert som også høyresiden begynner å sette seg inn i denne rapporten, forventer jeg en betydelig endring blant høyrepartiene når det gjelder privatskoler. Det var jo ikke akkurat med faner og flagg man kjørte friskoleloven i trontaledebatten.

Så noen korte merknader.

Kristin Vinje var i sitt innlegg inne på det jeg først og fremst opplevde var et litt sårt oppslag fra Kristin Clemet i Dagsavisen i dag, og som jeg ikke hadde tenkt å gi noen merknader om her. Det er jo sånn at en fiasko har ingen fedre, men en suksess har mange foreldre. Det er selvsagt sånn at noen av de grepene Kristin Clemet tok da hun var statsråd, var viktige, men det er ikke sånn at Kunnskapsløftet var noe som bare høyresiden sto for. Det var bred politisk enighet i Stortinget om det.

Det var noen uenigheter, bl.a. mente SV og Senterpartiet at vi ikke skulle ha et obligatorisk andre fremmedspråk. Det ble ikke gjennomført. Nå vet vi at vi må gjøre noen forandringer i ungdomsskolen som reverserer deler av måten vi tenkte på rundt Kunnskapsløftet, for det blir for akademisk og for lite praktisk. Det dreier seg også om f.eks. matematikk i videregående skole.

Når det gjelder nasjonale prøver, mener jeg at rangering av skoleresultater fra nasjonale prøver gir ingen interessant informasjon. Nasjonale prøver gir kommunene og skolene mulighet til å sammenligne seg med et landsgjennomsnitt, men det er det de gir. Oslo har oppnådd en del utover effekten av sosial bakgrunn hos elevene blant majoritetselevene. Når det gjelder minoritetselevene, gjør norskfødte minoritetselever det omtrent som landsgjennomsnittet. Når det gjelder dem som selv har innvandret, gjør de det under landsgjennomsnittet, og det kan være gode grunner til det.

Men likevel, hvis vi ser bort fra det, så har Oslo en ekstraeffekt. Jeg tror ikke det først og fremst skyldes rangering og ytterligere testing, jeg tror det skyldes en mulighet for kompetanseoppbygging som Oslo har, og som de skal ha all ære for.

Presidenten: Elisabeth Aspaker har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Elisabeth Aspaker (H) [15:27:20]: Jeg tror ingen i denne salen er i tvil om at skolen er i særstilling viktig i Høyres politikk. Vi har skrudd sammen vår skolepolitikk med lærer og elev i sentrum og med foreldrene som en viktig og sentral tredjepart. Det er også de ideene Kunnskapsløftet er tuftet på, og ikke noen svenske ideer, som rød-grønne politikere her prøver å fremstille det som. For øvrig har jeg merket meg at den svenske utdanningsministeren både signaliserer at de er i gang med reformer i svensk skole, og at de har til hensikt å gjøre større endringer i svensk skole for å snu den negative trenden de er inne i.

Representanten Wickholm var opptatt av sammenhengen mellom ernæring og læring. Høyre er opptatt av sammenhengen mellom lærer og læring. Det er tungt forskningsmessig dokumentert at det er det som virkelig virker, og da er det der vi må fokusere, og der vi må prioritere pengene våre i fremtiden.

Statsråd Kristin Halvorsen [15:28:34]: Jeg har bare en kort merknad på tampen av debatten.

Jeg forventer ikke at Høyre og Fremskrittspartiet har satt seg inn i hele den svenske PISA-rapporten nå. Men det er et faktum at da det var stortingsvalg i 2005, lå det søknader om privatskoler som omfattet 22 000 elever i Norge. Det hadde ført til en betydelig privatisering, og vi vet noe om privatisering, nemlig at det tiltrekker seg noen elever og ikke alle elever. Ergo ville det ført til sentralisering. Mange fylker ville hatt store problemer med å opprettholde sine offentlige videregående skoler, og det ville ført til større forskjeller mellom skoler. Det er en del av forklaringen på Sveriges utvikling, i motsetning til Norges utvikling. Det var også noe av det som var mest omstridt, ikke Kunnskapsløftet og Kunnskapsløftets innhold.

Blant de store, kontroversielle sakene på skoleområdet var privatiseringsdebatten og rangeringsdebatten rundt nasjonale prøver. Vi tok en pause i gjennomføringen av de nasjonale prøvene. Vi gikk i dialog med Skole-Norge, fant tidspunkter og måter å offentliggjøre dette på som har gjort at nasjonale prøver nå brukes som et godt virkemiddel veldig mange steder. Mange lærere sier at det er god kvalitet over dem. Men å sammenligne om en skole går opp eller ned en tiendedel, gir ikke noe kunnskap om kvaliteten ved disse skolene, og det tror jeg man etter hvert begynner å få med seg. Og så var det andre konflikter, selvfølgelig, som dreide seg om å flytte forhandlingsansvaret for lærerne – det var en meget stor konflikt. Klassedelingstallet som SV støttet å oppheve, var også en betydelig konflikt.

Jeg tror ikke man klarer å få til et skikkelig løft uten samarbeid mellom politiske myndigheter og skolen. For den jobben som gjør at våre læringsresultater nå peker oppover og går framover og ikke videre nedover, sånn som i Sverige, gjøres jo i skolen hver eneste dag av kompetente lærere, av elevene og av foreldre som også må bidra. Derfor mener jeg at vi nå har fått – hva skal man si – en bred enighet om det viktigste. Men det kan altså torpederes i stor grad hvis ikke Høyre og Fremskrittspartiet nå setter seg nøye inn i det som er resultatene fra OECD – altså OECD, det er ikke SVs partiprogram, dette, det er OECD – og PISA-forskerne, for det er meget interessant kunnskap for den videre skoledebatten å finne der.

Statsråd Tora Aasland [15:31:35]: På tampen av debatten har jeg fått en utfordring fra Høyre ved Harberg spesielt, hvor han gir et inntrykk av at det verken er mål eller mening med regjeringens politikk for høyere utdanning og forskning. Da har jeg bare lyst til å si at selvfølgelig er det mål og mening med den, vi har satset mye penger, det er jo også dette budsjettet en del av. Men det vi har som plan, er å styrke kvaliteten, ved å motivere og oppfordre til samarbeid, til arbeidsdeling og til faglig konsentrasjon, det er å utvikle robuste fagmiljøer, det er å forsøke å redusere midlertidighet, og få gode vilkår, både for ansatte og ikke minst for studenter.

Når det gjelder retningen, er det klart at vi må utdanne, forske og drive en kunnskapsutvikling i samsvar med de behovene som samfunnet har, de behovene næringslivet har, og de behovene samfunnslivet har. Men vi må også gi rom til den frie forskningen, både i den egentlige betydningen at forskningen skal være fri og for at man også kan ha nysgjerrighetsdrevet forskning – forskning som ikke er bestemt av programmer og bestillinger.

Det er retningen. Retningen er at vi trenger kunnskapen, vi trenger kunnskapen til å utvikle samfunnet videre. Som jeg begynte mitt hovedinnlegg med i dag: Vi skal drive fram kunnskapsutviklingen for å løse de globale problemene, for å videreutvikle samfunnet vårt og velferdsstaten vår og for å skape grunnlag for næringsutvikling over hele landet. Da trenger vi utdanning og forskning over hele landet, og da trenger vi at det satses på det.

Jeg har lyst til å takke for debatten. Jeg synes det har vært en inspirerende debatt i forhold til dette budsjettet. Jeg tror vi alle sammen kan prise oss lykkelige for at vi bor i et land hvor vi ikke diskuterer budsjetter som er preget av økonomisk krise, men at vi bor i et land hvor vi har gode institusjoner og et godt skolesystem, og at vi ser at vi er på vei i en riktig utvikling når vi skal utvikle kunnskapen for framtiden.

Per-Kristian Foss (H) [15:33:49]: Etter å ha lyttet til debatten i hele dag kan jeg ikke la historieforfalskningen fra statsråd Halvorsen stå ubesvart. Man skriver ikke historie ved å forfalske den nære historie.

Punkt 1: Skoler er ikke kommersielle hvis de har forbud mot å ta ut utbytte. Da er jo også alle ideelle institusjoner som driver innenfor helse og innenfor skole, kommersielle, for de tar i alle fall ut nok til å kunne betale sine ansatte. Det var forbud mot å ta ut utbytte. Når vi bruker uttrykk som «22 000 søknader», er ikke det det samme som at de er godkjente, bl.a. fordi kravet til ikke å ta ut utbytte ligger der.

Punkt 2: Oslo-skolen. Det er å underslå et faktum at Oslo-skolens gode resultater er der på tross av at man har det største innslaget i hele landet av elever med innvandrerbakgrunn. Nå sier ikke jeg at det nødvendigvis er noe negativt i det. Men det er jo klart at det er en utfordring å ha elever i sitt skoleverk som har en noe svakere norskbakgrunn enn andre elever. Det gjelder jo særlig de som har kommet til landet, og som ikke er født her. På tross av det gjør Oslo-skolen det bedre. Så jeg er enig i avslutningen, at Oslo-skolen fortjener honnør, men det kunne kanskje vært sagt på en litt tydeligere måte.

Punkt 3: Så er det å underslå et faktum at det faktum at Oslo-skolene har vært åpne om resultatene mellom skolene – ikke mellom elevene, men mellom skolene – har gitt et konkurranseelement som har vært stimulerende, bl.a. fordi de skolene som ikke har klart det godt nok, har fått ressurser til å utvikle seg bedre og derfor etter hvert har nådd frem i konkurransen. Så det er et element av konkurranse som er avgjørende for kvalitetsutviklingen i Osloskolen, som SV er imot, men som de ikke har klart å stanse på grunn av lovteksten, og det har bidratt til at Oslo-skolen i dag er en god skole. Det er også en del av virkeligheten og dermed også en del av historien.

Statsråd Kristin Halvorsen [15:36:01]: Bare et par kommentarer.

Hovedpoenget med hensyn til land som har gode resultater når det gjelder skole, og land som har dårligere resultater når det gjelder skole, er ikke om de er kommersielle eller ikke, det er om det er betydelige ulikheter mellom skolene. Jeg har en kopi av rapporten fra Sverige, og det som er et veldig viktig funn der, er at ulikhetene har økt betydelig mellom skoler i Sverige. Det er en kombinasjon av fritt skolevalg – som jeg tror at sosialdemokratene egentlig innførte – og privatisering. Men de har i hvert fall hatt en kraftig økning i privatskoler som har ført til større ulikheter, og det er en viktig del av forklaringen. Det er det ene. Det er altså ikke en debatt om kommersialisering eller ikke, men om ulikheter mellom skoler.

Så bare to ord om Oslo-skolen: Oslo-skolen får til mye bra. Det er hevet over tvil når man ser på resultatene i Oslo-skolen, at Oslo-skolen får en effekt ut av den jobben de gjør som går utover de forskjellene som kan forklares med sosial bakgrunn – det er jo en veldig viktig forklaringsbakgrunn for resultatene i skolen – og den får de først og fremst blant majoritetselevene.

Minoritetselevene er altså omtrent på landssnitt, og innflyttede minoritetselever er litt under. Det kan jo tenkes at det siste henger sammen med at flere flyktninger kommer til Oslo. Så her må vi ha en nyansert debatt. At det at man offentliggjør og rangerer resultatet av nasjonale prøver mellom skoler, skulle være en viktig drivkraft i den sammenheng, har jeg veldig liten tro på. Hvis du bor i indre by og sjekker resultatene fra Sagene, Grünerløkka og Bjølsen, og det varierer med en tiendedel her og der, gir det veldig lite informasjon. At det jobbes systematisk med lærernes kompetanse, med å fordele ressurser ut fra hva man har av utfordringer, tror jeg er en veldig viktig forklaring.

Per-Kristian Foss (H) [15:38:18]: Det er en myte at gode og dårlige skoler i Oslo er avhengig av om de ligger øst eller vest. Vi har masse gode eksempler, ikke minst innenfor videregående, på at skoler i vest har fått dårlige resultater, men kjempet seg opp, og skoler i øst har også kjempet seg opp på listen. Det er et element av konkurranse som bl.a. gir en utfordring til lærerkollegiet, som de tar på alvor.

Så er jeg glad for at statsråd Halvorsen nå bekrefter to ting. Det faktum at Oslo-skolen har et meget stort innslag av innføringsklasser, er selvfølgelig en utfordring når det gjelder å oppnå resultater i nasjonale prøver – det må vi alle erkjenne. Antall innvandrerelever som er født i Norge og derfor kan ha noe svakere beherskelse av bl.a. norsk, er også en utfordring, for å si det på den måten.

Når det gjelder OECD-resultatene, tror jeg ikke man kan si at det foreligger noen forskning som klart dokumenterer at forskjeller i skolers eierform har noen betydning for hvordan resultatet er på landsbasis. Men forskjell i pedagogisk utforming av skoler kan nok ha betydning. Det er klart at det faktum at det er noen ulikheter i pedagogisk innretning mellom skoler i samme land, kan være en stimulans mer enn det er et problem. Forskjellen mellom engelske skoler, altså skoler i Storbritannia, går jo ikke nødvendigvis på eierformen, men det går på tradisjon. Pedagogisk ulikhet kan også virke stimulerende – det synes jeg statsråden skulle erkjenne etter hvert.

Statsråd Kristin Halvorsen [15:40:17]: Det som er et viktig poeng i forhold til OECDs vurdering av lands skolesystemer, er at stor ulikhet mellom skoler og differensiering og segregering går motsatt vei av et godt skolesystem og gode resultater. Hvordan man rekrutterer til skoler, er det avgjørende her, fordi foreldrenes sosiale bakgrunn har så stor betydning for hva slags resultater man oppnår. Så får vi ta debatten derfra. Jeg aksepterer, og respekterer, selvfølgelig at man har behov for å gå inn i den diskusjonen, men jeg oppfatter at dette er en veldig vesentlig og viktig kunnskap av det som vi må ta med oss når det gjelder hvordan skolen skal utvikles videre framover.

For dem som gjør jobben hver eneste dag i Skole-Norge, tror jeg det har en stor verdi at det er bred politisk enighet om de viktigste grepene i skolen. Det kommer selvfølgelig alltid til å være en forskjell mellom hvordan høyresiden og venstresiden tilnærmer seg dette, men det er ingen ulempe at denne debatten viser at på vesentlige og viktige områder som når det gjelder frafall, når det gjelder mobbing, når det gjelder utvikling av ungdomsskolen, når det gjelder kjernen i Kunnskapsløftet, satsing på lærernes kompetanse osv., er det stor grad av enighet.

Sosial bakgrunn har stor betydning, overraskende stor betydning – tror jeg – for mange når det gjelder elevenes resultater i skolen. Sånn er det også i Oslo. Oslo klarer heller ikke å oppheve den sosiale bakgrunnen. Men det er interessant hva man kan klare å få til på en del østkantskoler. At man tenker systematisk på hvordan man f.eks. kan koble forskningsmiljøer, spesiell lærerkompetanse og næringsliv til skoler i områder som har spesielle, sosiale utfordringer, uansett, tror jeg er veldig viktig, for det kan bidra til å dra opp interessen, søkningen og variasjonen blant elevmassen når det gjelder skoler. Men at det som liksom skulle være ekstremt avgjørende, er hvordan den ene skolen gjør det i forhold til andre – jeg treffer veldig sjelden lærere som har det som hoveddrivkraft. De er ekstremt opptatt av å nå de beste resultater for sine elever. Jeg tror at den viktigste kvaliteten lærere kan ha, er ambisjoner for elevene sine. Det er kanskje det siste poenget. Det er faktisk ganske mange elever som møtes av for lave ambisjoner på deres vegne, hjemme og på skolen, og alle trenger noe å strekke seg etter.

Presidenten: Representanten Per-Kristian Foss har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Per-Kristian Foss (H) [15:43:21]: Jeg er glad for det siste som statsråden sa om Oslo-skolen, at man bruker ressurstildeling for bl.a. å motvirke ulikhet i sosial bakgrunn. Skolen skal bidra til å utjevne det. Alle skal kunne løftes gjennom skolen. Men for å vite hvilke skoler som sliter med de største problemer, er det ganske viktig å ha en kartlegging. At den skal være hemmelig, bare begrenset til Oslo bystyre eller Oslo skolestyre, ville virke kunstig – at ikke lærerne selv skulle få vite om det, og elevene få vite om det. Den grad av stimulans som ligger i det, er iallfall viktig.

Så har statsråden nå i og for seg avskaffet begrepet «kommersielle skoler», som er blitt brukt i debatten, for kommersielle er de ikke når de ikke kan ta et utbytte. Det ville i så fall være en absurd definisjon av kommersialisering. Da er altså Røde Kors også veldig kommersiell fordi de har evnen til å betale sine ansatte. Så begrepene «kommersielle skoler» og «privatisering» hører ikke hjemme i debatten om skolepolitikk, i hvert fall ikke med de partier som er representert i denne salen.

Statsråd Kristin Halvorsen [15:44:25]: Jeg klarer ikke å dy meg, for jeg vet at representanten Per-Kristian Foss ikke har noe taletid igjen. Men her kan jeg stå i 3 minutter. Nei, jeg skal bare ha en veldig kort merknad.

Diskusjonen om privatisering/kommersialisering er ikke over. Det er jo helt riktig at det ikke er noen partier på Stortinget som så langt har sagt at de ønsker kommersielle skoler. Men det er altså sånn at det er en betydelig utfordring å følge med på hvor pengene går, og at det har vært en problemstilling rundt f.eks. John Bauer-skolene, er jo en kjent sak.

Så til nasjonale prøver og rangering. Husk på hva slags klima det var rundt de nasjonale prøvene. På mange skoler var det 20 pst. av elevene som gjennomførte dem, det var svære boikottaksjoner, og det var et enormt spetakkel, for man aksepterte ikke at man hadde så ensidig fokus på at en tiendedel opp eller ned på en nasjonal prøve skulle si noe om kvaliteten på deres skole. Så tok vi en pause. Vi lagde nye prøver, vi gjennomførte dem på ett tidspunkt, og vi rangerte dem ikke ved offentliggjøringen av dem. Det er riktig at skoler og kommuner har rett til å få vite hva som er resultatene. Det er jo dette som har gjort at nasjonale prøver nå ses på som nyttig av de fleste skoler og av de fleste kommuner. Man kan ikke se bort fra at nettopp det å bruke den slags type testing med vett og forstand, er veldig, veldig avgjørende. Hvis ikke, kommer man veldig fort inn i et system hvor man blir så innrettet på tester – at testene styrer innholdet – at man ikke lenger måler den jobben som ellers gjøres.

Presidenten: Da ser det ut til at vi er i mål. Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at sakene nr. 2, 3, 4 og 5 behandles under ett – og anser det for vedtatt.