Per Roar Bredvold (FrP) [12:28:04]: Jeg ønsker å stille følgende spørsmål til landbruks- og matministeren:

«I Bondebladet av 30. september 2010 kunne vi lese om en gård drevet som et aksjeselskap. Dette synes jeg er flott.

Hvorfor er det da så vanskelig å få lov til å drive en skogeiendom som et AS?»

Statsråd Lars Peder Brekk [12:28:22]: Etter det departementet har fått opplyst fra kommunen, er den eiendommen representanten Bredvold refererer til, personlig eid og ikke et aksjeselskap. Det er altså en person, ikke et aksjeselskap, som eier jorden. Driften av eiendommen derimot skjer gjennom et driftsselskap som er organisert som et AS, og som har rett til å bruke eiendommen på grunnlag av leiekontrakter som har ti års varighet, og som aksjeselskapet ikke kan kreve å få forlenget. Det er ikke konsesjonsplikt for leieavtaler av slik varighet. I den konkrete saken som representanten Bredvold viser til, var heller ikke aksjeselskapets erverv av eiendommen med driftsbygning konsesjonspliktig, fordi eiendommen var under konsesjonslovens arealgrenser.

Selv om det likevel skulle oppstå konsesjonsplikt på grunn av eiendommens størrelse eller leietidens lengde, vil det i alminnelighet kunne gis konsesjon til driftsselskap. Normalt er derfor ikke organisering i driftsselskaper problematisk i forhold til konsesjonsloven, ei heller for skogeiendom. Jeg har derfor vanskelig for å forstå representanten Bredvolds problemstilling. Det er fullt mulig å drive en skogeiendom som AS, forutsatt at eierskapet til skogen er personlig.

Så langt om den konkrete saken det ble vist til. Den mer prinsipielle diskusjonen dreier seg om hvem som i hovedsak skal ha muligheten til å eie skog- og landbrukseiendommer i Norge. Konsesjonsloven av 2004 viderefører målet om at landbrukseiendommer i størst mulig grad bør eies av fysiske personer som selv står for driften og bor på eiendommen. Det har i praksis over år vist seg å gi en stabil og rasjonell eierform som hindrer at landbrukseiendommer blir en ren kapitalplassering.

Loven sier samtidig at det kan gis konsesjon til selskaper med begrenset ansvar. Loven legger dermed til rette for fleksible løsninger i de tilfeller dette byr på fordeler som tradisjonelle eierformer ikke har. Det kan f.eks. være behov for å utnytte ressursene i et område gjennom samdrift. Avgjørelsen skjer da etter en konkret og individuell vurdering. Loven pålegger konsesjonsmyndigheten å legge vekt på hensynet til dem som har yrket sitt i landbruket.

Jeg har ikke tro på at et aksjeselskap generelt gir bedre muligheter og motivasjon for å investere i og drive en landbrukseiendom enn et personlig eie. Dersom lovens unntaksmulighet om å gi konsesjon til landbrukseiendom blir hyppigere brukt, vil dette kunne medføre vanskeligheter med å håndheve en boplikt som gir stabil bosetting. Aksjer kan selges videre uten konsesjon. Det betyr at personer uten interesse i eiendommen som bosted og arbeidsplass, og som bare investerer i eiendommen som en ren kapitalplassering, kan bli eiere uten at det hindres gjennom konsesjonsbehandling. En fri omsetning av landbrukseiendommer kan derfor utgjøre en trussel mot distriktsbosettingen.

I et langsiktig perspektiv mener jeg at aksjeselskapsformen heller ikke er heldig med tanke på å ta vare på arealressursene. Norge har bare 3 pst. matjord, vi har ikke råd til at den bygges ned, gror igjen eller forringes. Skogressursene kan spille en avgjørende rolle i klimapolitikken, men vi er avhengige av at de forvaltes av eiere som har et tidsperspektiv på 50 til 100 år. Dette er bare to av hensynene eiendomslovgivningen er laget for å håndtere. Derfor skal personlig eierskap fortsatt være den viktigste eierformen i landbruket.

Per Roar Bredvold (FrP) [12:31:33]: Jeg takker statsråden for svaret. Svaret er vel for så vidt greit nok, men det jeg tenker mye på i denne saken, er at vi kanskje må tenke nytt. Det har aldri vært så mange gårdsbruk som står tomme som i dag, ca. 34 000, det har aldri vært så få som har vært bønder enten på deltid eller på fulltid, og interessen for å drive landbruk er i hvert fall ikke økende, dessverre. Så vi må gjøre noe, og derfor syntes jeg det var spennende det som sto i Bondebladet, at det var noen som drev en gård som et AS. Ifølge artikkelen drives denne på en god måte, «dyrevelferd står i høysetet», som det står, de investerer i forhold til inntektene sine, og som et AS har du også mer kontroll over inntektene dine. Så jeg ser egentlig bare fordeler med dette, og så kan man da overføre dette til et skog-AS også. Vi må tenke nytt, og det er der jeg synes at regjeringen og Senterpartiet og statsråden ikke er med på utviklingen.

Statsråd Lars Peder Brekk [12:32:41]: Jeg er enig i den beskrivelsen av driften som er presentert i Bondebladet den 30., som understrekes av representanten, og har ikke grunn til å si noe galt om driften av det gårdsbruket, som eies personlig, men som drives gjennom et aksjeselskap. Det som jeg prøvde å understreke i mitt forrige svar, var at det er faktisk fullt mulig å gjennomføre det, forutsatt at en har et personlig eierskap til eiendommen, og at en har en avtaleperiode som er begrenset til ti år – da utløses ikke konsesjonsplikt.

Per Roar Bredvold (FrP) [12:33:18]: Jeg takker statsråden nok en gang for svaret, og jeg tror at man må se lenger enn ti år. Jeg synes ikke det er greit, men jeg hører at statsråden synes det er greit med en slik tiårsperiode – men hva da etter ti år? Når man skal investere i en landbrukseiendom, er det ofte investeringer som går over mange år, mange flere år enn ti år, og når man ser på hva avskrivningsreglene for en driftsbygning innebærer, er det atskillig mer enn ti år, og slik er det for mye utstyr også, så det er jo en langsiktig investering. Så jeg synes det er helt feil at det bare skal være ti år.

Men jeg kommer tilbake til det jeg sa, at det er en nedadgående trend i landbruket, dessverre, og skal vi opprettholde bosettingen bl.a., tror jeg at vi politikere må tenke nytt, vi må tenke annerledes, vi må tenke slik at vi får inn ungdom, og ungdom tenker ikke på samme måte som ungdom gjorde før. Man vil ha fritid, man vil ha ordnede økonomiske forhold og mange andre ting som ikke var før. Før ble man født på en gård, man levde på en gård og døde på en gård, men slik er det ikke i dag – man ønsker noe mer.

Statsråd Lars Peder Brekk [12:34:22]: Tradisjonelt eierskap i landbruket og i skognæringen er det personlige eierskapet. Det har gjennom mange, mange års erfaring vist seg å gi gode resultater i forhold til bosetting, sysselsetting og drift. Vi har et totalt antall landbrukseiendommer i 2009 på i overkant av 186 000, av dem er det 1 856 som eies av AS. Hvis vi snakker om skogeiendommer på mer enn 25 dekar produktiv skog og mindre enn 5 dekar jordbruksareal, er det til sammen 13 771, og av disse er 422 eid av AS. Så det er tilfeller, og det er mulig gjennom dispensasjoner å gjennomføre det. Men utgangspunktet mitt og utgangspunktet i lovverket er at det personlige eierskapet skaper stabilitet, langsiktighet og mulighet for god utvikling innenfor landbruket og skognæringen.