Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegget fra statsråden innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [10:04:13]: (ordfører for saken): Temaet som vi tar opp i denne saken, er det ikke noe særlig uenighet om. En samlet komité understreker ønsket om å få på plass gode ordninger som stimulerer utvikling av miljøteknologi i Norge.

Vi har mange fordeler som gjør at dette kan være interessant for nasjonen å satse på, fordi vi har gode industriklynger, gode teknologiklynger, som også har kapital tilgjengelig og – skal vi si – den rette mentaliteten til å ønske å ville utvikle bedre miljøteknologi på ulike områder.

Norge mangler heller ikke gode ideer, viser det seg. Vi har mange både små gründere og store selskaper som jobber i den retning, og som ser potensialet i både store og små produkt av lokal og global karakter. Det er et ønske fra en samlet komité å hjelpe disse til å få utviklet sine produkt for det kommersielle markedet.

Så er det noe uenighet i komiteen om hvordan en skal gå fram, men det er god støtte til det arbeidet som pågår, og som miljøvernministeren har skrevet om til komiteen, og en ser fram til at det blir forelagt Stortinget i en sak, så vi får en god debatt og besluttet gode virkemidler.

Opposisjonen påpeker at dagens ordninger ikke er tilstrekkelige, fordi vi ofte opplever at store selskaper ikke får tilgang til midlene på en måte som gjør at de store prosjektene løftes. Vi ser også at en del små gründere peker på at de gjerne får god hjelp til å sette ideer ned på papiret, men når man skal gå fra papiret til å teste det ut, og bevise det overfor markedet, skorter det. Myndighetene er derimot i en del tilfeller ganske velvillige med å hjelpe med produktet når det er kommersialisert. Men som en del av disse folkene i hvert fall har sagt til undertegnede: Når produktet har bevist sin funksjon, ordner markedet kommersialiseringen. Det er ikke da en trenger hjelpemidlene fra myndighetene, men for å bevise at produktet fungerer.

Det er jo relevant i forhold til en annen sak som behandles i Stortinget, nemlig en ordning for demonstrasjon av havvindmøller, som også viser at aktørene tror på produktene sine hvis de bare får bevist det i markedet. De tror ikke at de trenger statens hjelp for å komme inn i markedet, men de må få bevise at det fungerer.

En samlet komité ser altså fram til regjeringens egen sak. I påvente av den er et flertall i komiteen imot å lage et eget fond for støtte til klima- og miljøteknologi.

Som opposisjonspolitiker vil jeg samtidig understreke dette som jeg allerede har nevnt, at en ordning må legge til rette for at også den store norske industrien får ta del i støtteregimet.

Jeg vil også understreke viktigheten av at norske industri- og teknologiklynger for framtiden får rammevilkår som gjør at de kan videreføre sin virksomhet her hjemme. Vi har sett f.eks. i forhold til klimakvoteloven, som regjeringen innførte, at det ikke er attraktivt å investere i ny industri i Norge, for man får dårligere tildeling av klimakvoter enn man får om man etablerer seg i andre land. Det sementerer dagens industristruktur i Norge, men gjør det vanskelig å være moderne og utvikle seg hvis man ikke har et godt hjemmemarked.

I tillegg vil jeg påpeke at miljøvernministeren i sitt brev til komiteen datert 28. april i år skriver at CO₂-renseteknologi må anses å være tilgjengelig. Med den situasjonen vi nå har, der man har utsatt CO₂-rensing på Mongstad med minst fire år, og statsråden i høringen i energi- og miljøkomiteen forrige torsdag sa at Norge er lengst framme i dette, er det litt rart å oppleve at man på den ene siden skriver i brevet i komiteen for bare en drøy måned siden at teknologien er tilgjengelig, mens man tre dager senere utsetter prosjekt på Mongstad fordi teknologien da likevel ikke er tilgjengelig. Det reduserer troverdigheten til regjeringen når de skryter av hvor flink man skal være når det gjelder utvikling av miljøteknologi, når regjeringen selv fullstendig bommer på en virkelighetsbeskrivelse. Jeg skal ikke gå mer inn på Mongstad-saken. Den går sin gang i energi- og miljøkomiteen. Men et apropos i forhold til å bygge tillit til industrien er det at regjeringen faktisk informerer og har et korrekt virkelighetsbilde – det har de ikke hatt så langt.

Marianne Marthinsen (A) [10:09:34]: La meg få starte med å si at det i og for seg er et helt fint forslag Høyre her kommer med. Vi er alle for klimateknologi. Vi er alle for å bruke penger på å stimulere utviklingen av det, selv om det ikke akkurat er veldig originalt å skulle lage alle mulige slags øremerkede fondsløsninger ut av oljefondet. Det er vel kanskje også grunnen til at Høyre står alene om dette forslaget.

Så er det jo sånn at det allerede skjer et arbeid i regjeringen med å utvikle en nasjonal strategi for miljøteknologi. Det er ikke mer enn noen uker siden det ble varslet at regjeringen vil bruke 500 mill. kr over tre år til nettopp ny miljøteknologi.

Vi vet at norsk næringsliv er langt framme. Et av de ferskeste eksemplene på det fikk vi da Statoil og Statkraft dro i land gigantkontrakten på utbygging av havvind på Doggerbank. Etter noens reaksjoner den gangen skulle man tro at det var snakk om en nasjonal katastrofe, og at alt norske selskaper gjør, bør gjøres i Norge. Jeg for min del synes det er helt fantastisk at våre to tyngste energiselskaper har dette fokuset – og ikke minst kompetansen som skal til for å vinne sånne kontrakter.

Nylig møtte jeg folk fra et ganske nytt selskap, GasPlas, som driver utvikling av en helt ny teknologi hvor CO₂ fjernes fra naturgassen på en sånn måte at karbonet kommer ut som faste strukturer og kan brukes til alt fra gjødsel til superlette og superbillige karbonsykler – ikke CCS, men CCU, Carbon Capture and Use. Og det finnes mange andre små og store eksempler på norske bedrifter som kommer opp med fantastiske ideer.

Den største svakheten vi har, er antakelig overgangsfasen mellom forskning og kommersialisering. Der er saksordføreren og jeg helt enige. Det er nødt til å være i fokus når klimateknologistrategien gjøres ferdig. Så det å bruke penger på å utvikle klimateknologi er vi helt for.

Så må jeg si at når man leser innstillingen, er den store enigheten om virkelighetsbeskrivelsen kanskje det mest slående. Det står f.eks. at vi har «sterke teknologimiljøer». Mange næringer «har utviklet seg langt innen et miljøvennlig tankesett», og norske «bedrifter har en «mental» konkurransefordel når miljøutfordringer blir en viktig del av konkurranseflaten globalt».

Jeg er 100 pst. enig i det en samlet komité her skriver, men det er jo nærliggende å spørre seg: Hvorfor har det blitt sånn? Har det skjedd helt av seg selv?

Det er mange flinke, framtidsrettede aktører i norsk næringsliv, men dette er jo også et resultat av at Norge har ligget helt i front, med streng miljølovgivning, strenge krav, tidlig innføring av pris på CO₂, en streng kvotetildeling. Det er fint å bruke penger på det man liker, sånn som klimateknologi. Men skal man komme noen vei, må politikken – hele det regimet som norsk næringsliv opererer i – henge sammen.

Det er her Høyre svikter, for mens de snakker om fine symbolsaker – sånn som hva slags energimerke regjeringsbygget skal ha – i miljødebattene, så gjør de gang på gang feil valg når det kommer til å stille krav på de områdene der det virkelig betyr noe for utslippskuttene hva vi gjør.

Jeg husker veldig godt alle debattene vi hadde om norsk tilknytning til det europeiske kvotesystemet, hvor Høyre var et av partiene som ropte høyest om at tildelingen var for streng – det skulle ikke stilles noen krav til norske bedrifter utover det som stiltes i Europa. Men vi ser jo at det gir teknologiutvikling. Hydros nye teknologi på lystgass er et veldig godt eksempel. Så jeg føler meg veldig trygg på at historien om Norge som hadde den strengeste kvotetildelingen i Europa, kommer til å bli nøyaktig den samme som historien om Norge som innførte den høyeste CO₂-avgiften på norsk sokkel. Man stilte tøffe krav som stimulerte til en teknologiutvikling som ga oss et viktig konkurransefortrinn når resten av verden kom etter.

Hvor er Høyre i dette? Vi skal ikke gå lenger enn til sak nr. 3 på dagens kart før vi ser at Høyre er med på et forslag om å fravike kravet om CO₂-rensing for norske gasskraftverk. Det er uklart for meg hva slags teknologiutvikling på klimasiden de skal ha ut av det. Her går man altså i spagat på én og samme dag – med bare en liten rovdyrdiskusjon i midten.

For å komme tilbake til karbonfangst og -lagring og det mest omfattende klimateknologiprosjektet noensinne i denne landet: Opposisjonen var med på å stemme for testsenter Mongstad i fjor. Det er fint. Men det var absolutt ikke noe «trøkk» på CCS før den rød-grønne regjeringen kom i 2005. Vi har gått fra ingenting til å bli verdensledende. Én ting skal opposisjonen ha: Uten den rød-grønne regjeringen ville vi ikke hatt noen diskusjoner om utsettelse på Mongstad, for vi ville ikke hatt noe CCS-prosjekt i det hele tatt. Det er veldig nærliggende å nevne at Jens Stoltenberg i spørretimen sa at den som ikke har noen visjoner, skuffer heller ingen.

Opposisjonen er ikke engang villig til å garantere at Mongstad-prosjektet vil bli fulgt opp dersom vi får et regjeringsskifte, sånn som miljøbevegelsen innstendig ber dem om. Noe av det viktigste Høyre kunne gjøre på dette feltet, var å sikre forutsigbarhet for det største klimateknologiprosjektet vi har.

Til tross for dagens fine ord om klimateknologi er det dessverre blant de ambisjonsløse Høyre plasserer seg.

Nikolai Astrup (H) [10:15:06]: La meg starte med det litt overordnede perspektivet for hvorfor dette forslaget er et viktig og nødvendig forslag: Verden behøver mer, ikke mindre, energi.

1,6 milliarder mennesker lever i dag uten elektrisitet. Det internasjonale energibyrået anslår at verdens energibehov vil øke med 45 pst. innen 2030. Samtidig skal vi kutte klimagassutslippene med 80–90 pst. innen 2050.

Økonomisk vekst skal bidra til å løfte mange hundre millioner mennesker ut av fattigdom – uten at det biologiske mangfoldet forringes, uten at utslippene til luft, vann og jord overstiger naturens og menneskenes tåleevne, uten at den globale oppvarmingen kommer ut av kontroll.

Det er formidable utfordringer hver for seg – og enda større når de forenes. Å løse dem vil kreve mye av menneskenes evne til oppfinnsomhet og vilje til å utvikle nye teknologiske løsninger. Verden må ta et formidabelt klimaløft fremover, og Norge må delta i dette løftet.

Vi trenger bedrifter og enkeltmennesker som stimuleres til å forske, utvikle og kommersialisere nye teknologiske klimaløsninger. Vi trenger en flora av ulike innfallsvinkler til ett og samme problemkompleks, og vi trenger bedrifter som ser nye muligheter i grønne arbeidsplasser og grønn teknologiutvikling.

Norge er ganske flinke til å satse på forskning innen klimavennlig teknologi. Vi ligger imidlertid langt etter andre land når det gjelder å kommersialisere forskningsresultatene i konkrete produkter og prosesser.

Derfor trenger vi et støttesystem som bidrar til å løfte klimateknologi fra forskningsresultater til kommersialisering – et system som gir muligheten til å omsette teori i praksis, f.eks. gjennom demonstrasjons- eller pilotanlegg for utprøving av ny teknologi, et system som gjør det lettere å overstige de hindringene som ligger i umodne markeder og betydelig teknologisk risiko.

Dagens virkemiddelapparat i Enova og Innovasjon Norge er etablert med andre formål og har vist seg uegnet til å løfte frem forbedrede produkter og prosesser fra forskningsresultater innen miljøteknologi ut i bedriftene. Ofte blir de aktuelle bedriftene for store til å være mottakere av støtte fra dagens virkemiddelapparat.

Vi må derfor kombinere en fortsatt høy innsats innen forskning og utvikling med støtte og et bedre virkemiddelapparat for å ta prosjektene fra de gode ideene til kommersialisering.

Mange ulike teknologier kan være aktuelle for støtte fra et klimateknologifond. Det kunne f.eks. være energieffektivisering og energigjenvinning i industrien gjennom bruk av mer effektivt utstyr som elektriske motorer, kjeler, pumper og bedre integrering av prosessanlegg, utvikling av nytt fornybart brensel og drivstoff til erstatning for dagens fossile kilder, prosessforbedringer i industrien som gir lavere energiforbruk per produsert enhet, eller utvikling av erstatningsråstoff for koks og kull i industriprosesser – for å nevne noe.

Verdens bærekraft er truet av en betydelig markedssvikt. Det er for billig å forurense og for dyrt å være miljøvennlig. Det løses best gjennom globale avtaler som hever prisen på utslipp, men den teknologiske utviklingen verken kan eller bør vente til verdens ledere blir enige om en høyere karbonpris. Derfor trenger vi et fond og et virkemiddelapparat for utvikling av klimavennlig teknologi.

Forandring trenger ikke være slutten på noe godt. Det kan like gjerne være starten på noe bedre. Det gjelder også forandringene som klimakrisen tvinger frem. Norge har alle forutsetninger – teknologi, kompetanse og kapital – til å gjøre klimakrisen til en mulighet, ikke bare et problem. Men det krever at vi spiller kortene våre riktig.

Høyre mener investeringer i klimateknologi må være et av de viktigste strategiske veivalgene Norge kan gjøre for fremtiden. Derfor bør klimateknologi bli et fjerde satsingsområde for bruk av oljepenger, ved siden av de satsingsområdene Stoltenberg I-regjeringen la frem i forbindelse med stortingsmeldingen om handlingsregelen. Der fremgikk det at avkastningen av oljefondet skulle gå til vekstfremmende skattelettelser – det som av Stoltenberg II-regjeringen blir kalt for voodoo-politikk – infrastruktur som vei og jernbane og investeringer i kunnskap og forskning.

Klima- og miljøteknologi bør inn i dette selskapet av kloke investeringer for fremtiden.

La meg til slutt få lov å avlegge representanten Marthinsen en liten visitt. Hun påpekte i sitt innlegg at Høyre i denne saken står alene. Det viser jo at mindretallet ofte har rett. Hun påpekte også at industrien har gjort mye for å kutte utslipp på egen hånd, bl.a. gjennom frivillige avtaler, også fra Høyres side. Hun mener at Høyre har lite å skryte av i klimapolitikken. Vel, det var vi som opprettet CLIMIT. Allerede i 2002 stilte vi krav om rensing av CO₂ i Bondevik II-regjeringens klimamelding. Jeg kan nevne område etter område hvor Høyre har gått foran, og hvor denne regjeringen har stemt ned våre initiativ. Jeg trenger ikke gå lenger enn til f.eks. våre forslag om energieffektivisering, som regjeringen ikke tar alvorlig, og vi er nå det eneste landet i Europa uten klare mål for energieffektivisering – for å nevne noen eksempler.

Jeg vil på vegne av Høyre ta opp det forslaget som er inntatt i innstillingen.

Presidenten: Representanten Nikolai Astrup har tatt opp det forslaget han refererte til.

Neste taler er Erling Sande, deretter Snorre Serigstad Valen – ja, det er den talerlisten som står oppslått, som presidenten refererer til.

Erling Sande (Sp) [10:20:31]: (leiar i komiteen): Takk for det, president. Det er vel berre 1 100 stemmer som skil, så det kan jo vere greitt at ein får vere før SV i debatten – ein gong iblant, iallfall.

Verda kjem ikkje i mål med klimaarbeidet om det ikkje blir utvikla ny, klimavennleg teknologi. Vi treng teknologi som får utsleppa ned, og produksjonen av ny, grøn energi opp. Ikkje minst treng vi teknologisk utvikling som gjer at Noreg har solide bein å stå på når inntektene og sysselsetjinga frå petroleumsressursane våre ein gong tek slutt – anten det skjer av omsyn til klimaet, eller fordi det rett og slett blir tomt.

Marknaden for grøn teknologi er enorm. Det er fleire grunnar til at Noreg må satse på utvikling av miljøteknologi: sjølvsagt fordi klimaet treng det, men òg fordi vi har økonomiske musklar til å gjere det, og fordi grøn teknologi er ein utruleg stor og veksande marknad – altså ei tilrettelegging for næringslivet på grøn teknologi-området, god og framtidsretta næringspolitikk.

Kina er i ferd med å bli ein maktfaktor på dette viktige vekstområdet – nemleg produksjon av grøn energi og miljøteknologi. Ein nyleg presentert rapport viser at Kina har sprunge frå USA når det gjeld investeringar i grøn teknologi. Grunnen til denne satsinga er openberr; det er her mange av framtidas vekstmoglegheiter ligg.

Noreg har særs gode føresetnader for å bli gode på klimavennleg teknologi, med fordelar både for klimaet på kloden og næringsutviklinga i framtida. Det er ikkje lenge sidan vi handsama havenergilova i denne salen. Det er eit godt døme på ei satsing som markerer gode moglegheiter for norske bedrifter og norske kompetansemiljø. Den globale marknaden for vindkraft til havs er venta å auke kjapt. Noreg har betydelege fortrinn gjennom erfaring med olje- og gassproduksjon på norsk sokkel. Vi har lang erfaring med å byggje, drifte og vedlikehalde havbaserte installasjonar. Den erfaringa skal vi ta med oss vidare også når vi har flytta oss frå det som var gårsdagens solenergi, som vi no tek opp gjennom fossil energi, til å ta han i bruk som ferskvare gjennom bioenergi, vindkraft, solenergi og mykje meir.

Regjeringa har varsla at ho vil bruke 500 mill. kr over ein treårsperiode på å utvikle ny miljøteknologi, og ein arbeider med ein nasjonal strategi for miljøteknologi. Det skal vurderast korleis staten sin innsats skal samordnast og spissast mot utvalde område der Noreg har moglegheit for internasjonal vekst.

I Senterpartiet er vi glade for den felles forståinga som er i denne sal om at Noreg skal delta i lyftet for å ta i bruk ny teknologi for å gjere vårt forbruk og vår vekst berekraftig.

Snorre Serigstad Valen (SV) [10:23:47]: Denne debatten minner meg om tidligere diskusjoner som har rast i offentligheten rundt hva det er som skal til for å løse klimaproblemene. Da tenker jeg spesielt på en debatt for noen år tilbake mellom de såkalte teknologioptimistene og dem som mente det var vårt forbruk det var noe i veien med, og at vi måtte gjøre forsakelser for å løse klimaproblemene. Jeg tror i dag at vi alle kan være enige om at løsningen ligger begge steder. Klimapolitikk er både utviklingspolitikk, fordelingspolitikk, teknologipolitikk osv. osv.

At teknologien spiller en helt avgjørende rolle i det å nå våre klimamål, er det ingen tvil om. Det hersker også liten uenighet om virkelighetsbeskrivelsen i saken, som representanten Marthinsen har vært inne på. Jeg skal derfor fatte meg i korthet og bare komme med noen tanker.

Til nettopp teknologiens rolle i det å løse klimautfordringene våre, og det i løpet av ganske kort tid: Én ting er at vi skal ha nådd våre klimamål for å unngå mer enn to graders oppvarming i 2050, men vi skal være i rute i god tid før det – vi skal ha en utslippsbane som begynner å falle drastisk i veldig god tid før det. Selv et scenario der vi klarer å begrense klodens oppvarming til to grader, vil innebære svært teknologidrivende utfordringer. To graders oppvarming har vi vent oss til som et slags nullpunkt i debatten. Det er det vi er blitt enige om å nå, og vi må passe oss for å tro at en to graders oppvarming av kloden er uproblematisk. Det i seg selv vil føre til store endringer i klimaet, store endringer i befolkningsmønstre andre steder i verden enn i Norge, det vil føre til mange klimaflyktninger, det vil føre til endringer i livsforutsetninger for svært mange mennesker. Det vil også kreve teknologiske løsninger for å håndtere dette. Klimateknologi er altså ikke utelukkende teknologien for å begrense den globale oppvarmingen. Det er også teknologien som må til for at vi skal kunne håndtere den.

Derfor er det godt at regjeringen har varslet at den vil bruke 500 mill. kr over tre år til et program for å utvikle en ny miljøteknologi. Sånn sett er timingen for dette forslaget interessant, for det pågår som varslet et arbeid i regjeringen akkurat nå med å utvikle en nasjonal strategi for miljøteknologi, som jeg vil tro at man også i Stortinget kan bli enig om. Det vil være i den debatten at dagens forslagsstillere settes på prøve. Vil Høyre da være i stand til å stille krav og stimulere til utvikling når det kommer til stykket? Her vil jeg helhjertet slutte meg til de betraktningene representanten Marthinsen gjør. Representanten Astrup må gjerne vise til vedtak Bondevik II-regjeringen gjorde allerede i 2002, men det hjelper lite når Høyre i 2010 hopper mellom å kritisere regjeringen for manglende innsats på rensing av CO₂-utslipp fra gasskraftverk, og så – få minutter etterpå, faktisk – gå til angrep på regjeringens såkalte særnorske krav til CO₂-håndtering ved gasskraftverk. Bondevik II-regjeringens innsats i 2002 hjelper lite når Høyre i to saker i denne salen gjør sitt for å nøytralisere den innsatsen.

Jeg reagerer også litt på noe av virkelighetsbeskrivelsen til Høyre. Jeg forstår at det ligger i rollen å være i opposisjon, men at Norge så til de grader ligger langt etter, vil jeg ikke være enig i. Jeg tror alle vi som sitter i energi- og miljøkomiteen, har besøkt mange teknologiaktører, mange i næringslivet og mange forskningsinstitusjoner som er beviser på det motsatte. Den rød-grønne regjeringen har økt forskningsinnsatsen betydelig siden den tok over, og vår industri har hatt en svært god utvikling når det gjelder utslipp, som må fortsette. Lenger etter ligger norsk sokkel. Der har vi en jobb å gjøre, og der tror jeg at de rød-grønne partiene er bedre i stand til å stille krav til oljeindustrien enn det Høyre er, basert på de erfaringene jeg har med de debattene.

Jeg ønsker debatten om teknologiutvikling i et klimaperspektiv velkommen, og jeg vil utfordre Høyre til i senere initiativ å reflektere litt rundt forholdet mellom oljens framtidige rolle og hvilken annen og øvrig teknologiutvikling vi skal bruke kreftene våre på. Jeg er nemlig av dem som tror at en stadig økt innsats i olje- og gassindustrien nødvendigvis må komme på bekostning av satsinger på grønn og fornybar energi. Og jeg er svært interessert i å høre om forslagsstillerne på noen måte deler den oppfatningen.

Borghild Tenden (V) [10:28:54]: Bare en kort stemmeforklaring, i og med at vi ikke sitter i komiteen.

Venstres landsstyre og landsmøte har tatt til orde for å opprette klimafond for å realisere gode og effektive klimagassreduksjoner i industrien som forhindrer karbonlekkasjer og stimulerer til teknologiutvikling.

Venstre velger derfor å støtte det forslaget fra Høyre som fremmes i innstillingen. For Venstre er det imidlertid viktig at et slikt fond innrettes slik at det er industrien selv som finansierer det. For å oppnå god klimaeffekt må finansieringen være koblet til den enkelte virksomhets utslipp. Hvis ikke, blir dette et lite målrettet tiltak for reduksjoner.

Når det er sagt, har Venstre i sine alternative budsjetter allerede prioritert klimatiltak og klimateknologiutvikling høyt. For 2010 doblet vi støtten til pilotanlegg innenfor miljø, klima og energi. Vi har også ved gjentatte anledninger fremmet forslag om å opprette et halvstatlig investeringsselskap som skal stille med risikokapital til gode klimaprosjekter og klimagründere.

Statsråd Erik Solheim [10:30:27]: Utgangspunktet for denne debatten er et forhold som jeg tror egentlig alle Stortingets partier er enige om, og det er at dramatisk teknologisk endring er den aller vesentligste løsningen på klimaproblemene. Det finnes ingen økonomisk teori eller praktisk handlemåte som kan redusere forbruket i den rike del av verden så dramatisk over så kort tid at det kan være den alternative løsningen på klimaproblemene. Med andre ord: Vi må sette alle kluter til for å få til en drastisk teknologisk endring, slik at vi kan oppnå det bl.a. Astrup er inne på, nemlig rask økonomisk framgang for verdens fattige, men med en energibruk og teknologi som er veldig mye bedre enn den vi har i dag.

Dette er ikke områder hvor Norge ligger langt etter og kommer i bakleksa, som noen sier, jeg er enig med Marianne Marthinsen der. Det skjer utrolig mye positivt i norsk næringsliv på området. Det at Norge f.eks. har en solenergiindustri, er, når man ser ut av vinduet alle de 365 dagene i året – ikke alle er akkurat som i går – forunderlig. Det skyldes jo bare lang industriell kompetanse og noen gründere av typen Alf Bjørseth, som så en historisk sjanse og grep den, mot alle odds. Jeg var med på å åpne Elkem Solars nye bedrift i Kristiansand, som er et stjerneeksempel på hva norsk solenergiindustri utretter. Da jeg reiste hjem fra Burma her om dagen, leste jeg en lang artikkel i Herald Tribune om RECs investering i Singapore, som var full av lovprising av hva bedriften gjør der nede. Så det er ikke slik at vi ikke gjør noe. Det skjer mye positivt i norsk næringsliv. Havvindmøller er et annet eksempel. På torsdag skal jeg til Averøy ved Kristiansund og åpne den nye, store pelletsfabrikken der. Ja, jeg erkjenner at det er ulike syn på miljøeffekten av den, men det er i alle fall et forsøk på en stor satsing på et område som har et stort potensial på klimaområdet.

Men jeg tror Solvik-Olsen og jeg her er enige, og andre har vært inne på det i debatten og setter fingeren på det aller vesentligste: Der vi av og til sliter, er i kommersialiseringen av produktene – skrittet fra god forskning ved universitetene, fra god tenkning i bedriftene, til hvilke produkter som har det markedspotensialet at de virkelig kan settes ut i livet. Formålet med den store satsingen på klimateknologi og miljøteknologi som regjeringen nå annonserer, er å se på hvordan vi kan hjelpe bedriftene med å ta det skrittet ut i virkeligheten. Men skal vi gjøre det, må vi ta en ubehagelig debatt – og det er et område hvor det i hvert fall historisk har vært en forskjell på de rød-grønne partiene og Høyre, jeg vet ikke om det er det lenger – der den eneste praktiske måten å få det til på, er at man definerer noen strategiske hovedområder for Norge. Hvis vi skal spre pengene tynt ut på alle teoretiske og ikke-teoretiske prosjekter, vil det simpelthen ikke bli nok til en strategisk satsing. Så vi er nødt til å gjøre den for politikere vanskelige jobben, nemlig å definere noen brede hovedområder for Norge hvor vi ønsker å satse. Det kan f.eks. være mange ting innenfor skipsfart, hvor vi er en pionernasjon, det kan være ballastvannproblematikken, hvor Norge har store muligheter, og det kan være havvindmøller, hvor det ligger vel til rette i Norge. Jeg tror ikke vi skal trekke konklusjonene i dette møtet, men jeg tror ganske sikkert at med mindre vi bestemmer oss for noen hovedområder og satser penger, tenkning og kraft der, vil vi ikke lykkes. De studiene Miljøverndepartementet har gjort ved å reise rundt i andre land – det er jo ikke slik, selv om Norge har gjort mye, at ikke andre land har gjort noe – viser at i Storbritannia, i Tyskland og i et raskt voksende utviklingsland som Sør-Korea, er det nettopp dette de gjør, de definerer noen nasjonale satsingsområder og setter både intellektuelle, pengemessige og organisasjonsmessige ressurser inn på de områdene. Jeg vet ikke om Høyre fortsatt har sin gamle tanke om at politikken skal være fullstendig teknologinøytral, men hvis de ikke har det, er vi enige. Har de fortsatt det, er dette et punkt hvor vi muligens skiller oss fra hverandre.

La meg til slutt si at disse nasjonale strategiene skal vi selvfølgelig komme tilbake til i Stortinget. Vi skal i forbindelse med budsjettet legge fram nærmere retningslinjer for bruken av det teknologifondet som blir annonsert.

Jeg vil gå videre på et annet punkt, som bl.a. Astrup var inne på, og det er det faktum at en svært stor del av jordas befolkning ikke har tilgang til energi i det hele tatt. Jeg kom nettopp hjem fra Burma, et land hvor det store flertallet av befolkningen på bygda ikke engang har strøm hjemme, mens i afrikanske land er under 10 pst. av befolkningen knyttet til elektrisk strøm. Norge har en stor jobb å gjøre i spørsmålet om hvordan vi kan bruke offentlige investeringer til å utløse langt større private investeringer i afrikanske land i vannkraft og solenergi, og i andre land også på vindkraft og andre områder, hvor de offentlige midlene kan utløse mye større private investeringer for å løse verdens energiforsyning på en mer miljøvennlig måte.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [10:35:50]: Vi er skjønt enige om mye av det som opprinnelig ligger i forslaget, så jeg skal ikke løfte opp det.

Men mange her har nevnt CO₂-renseprosjektene som en spesielt viktig tilnærming. Med de begrunnelsene som regjeringen har gitt for å utsette Mongstad, nemlig teknologiutfordringer, er det greit for markedet å vite regjeringens tanker. I dag i Vårt Land er miljøbevegelsen ute og sier at de vil ha rensing på Kårstø, når en ikke får rensing på Mongstad. Politisk rådgiver hos statsråden sier at det skal man ikke utelukke. Men tror statsråden selv at det er mulig å få til rensing på Kårstø før 2020, når regjeringen selv bruker teknologiutfordringer til å utsette Mongstad? Det er jo liten grunn til å tro at noen vil begynne å bygge et renseanlegg på Kårstø før man har sett om det funker på Mongstad. Derfor er spørsmålet: Tror statsråden det er mulig fra regjeringens side å jobbe fram et CO₂-renseprosjekt på Kårstø før 2020?

Statsråd Erik Solheim [10:36:52]: Jeg er glad for spørrerens tro på regjeringens handlekraft og raske tempo, i og med at dette spørsmålet ble stilt i høringen så sent som på torsdag. Man har i hvert fall tro på at vi handler raskt, om vi skulle kommet med et helt annet svar i dag. Svaret er det samme som på torsdag: Dette skal vi komme tilbake til Stortinget med på en ordentlig og ryddig måte, og jeg vil ikke forskuttere noen konklusjoner med hensyn til Kårstø.

Så til spørsmålet om tilgjengelig teknologi. Det henspiller på det forhold at ja, teknologien for å fange og spesielt for å lagre CO₂ er tilgjengelig. Men det som er spørsmålet, er: Hvordan kan man gjøre dette i stor skala på Mongstad på en slik måte at dette er et prosjekt som kan inspirere til de tusenvis av tilsvarende prosjekter vi trenger i resten av verden? Det spørsmålet er ikke løst, og det er derfor det også har blitt en utsettelse.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [10:37:49]: Statsråden er sikkert kjent med at jeg ikke har den største troen på regjeringens handlekraft.

Grunnen til at en tar spørsmålet om igjen, er jo at regjeringen ikke svarer på spørsmålet. Dette er vesentlig, for vi vet nå – det har vi ikke visst tidligere, men vi vet nå – at Gassnova flere ganger, første gang allerede i januar 2007, i hvert fall som er dokumentert, har anbefalt regjeringen å ikke ha to CO₂-renseprosjekter på gang. Men det er likevel blitt brukt over en halv milliard kroner på å utrede og vurdere ting og tang i forhold til Kårstø-rensing.

Når det gjelder tilliten til at regjeringen informerer korrekt – tilliten ut mot næringslivet i forhold til at pengene brukes på de rette prosjektene – så er det ganske avgjørende å vite om Kårstø vil være et spill for galleriet fordi regjeringen ikke er klar til å ta to kamper med miljøbevegelsen om to fallerte renseprosjekter, eller om en faktisk skjærer igjennom og sørger for at alle ressursene kanaliseres inn på det renseprosjektet som alle partiene står bak, nemlig på Mongstad. Derfor spør jeg igjen: Ville det ikke vært ryddig om statsråden bekjentgjorde hva som faktisk er teknisk mulig ifølge regjeringen å … (presidenten klubber).

Statsråd Erik Solheim [10:38:56]: Det ville være helt galt om jeg skulle svare i Stortinget på et spørsmål som ligger under en annen statsråd, og som regjeringen så uttrykkelig har sagt at vi skal komme tilbake til på en ordentlig måte.

Når det gjelder Mongstad, føler jeg at saken egentlig er ganske utdebattert, men sakens innerste kjerne er altså at dette er et område som vi, i motsetning til Fremskrittspartiet, satser enormt på. Fremskrittspartiets standpunkt er i det hele ytterst uklart. Det startet med at partiet var mot hele prosjektet. Det er litt mer klart nå, men det ville vært veldig interessant å få vite om Fremskrittspartiet vil fullføre Mongstad – ikke uansett prosjekt, men dersom Mongstad blir et anstendig prosjekt økonomisk, politisk og teknologisk. Vil da Fremskrittspartiet videreføre dette prosjektet? Det har vi ikke fått svar på, og det er den reelle debatten som nå gjenstår.

Presidenten: Statsråden er sikkert klar over at det kan Fremskrittspartiet ikke svare på i dette replikkordskiftet i henhold til reglementet.

Nikolai Astrup (H) [10:40:06]: Hvis statsråden gjerne vil stille spørsmål, så går det jo an å ordne det ved et valg, men det må altså skje først. Da kan vi bytte roller.

Jeg vil gjerne stille et spørsmål til statsråden som ikke går på Mongstad – det blir han sikkert glad for – men på dagens virkemiddelapparat, som i hovedsak er Enova. Da spør jeg om statsråden er enig i at Enova ikke er et målrettet nok virkemiddel for å utløse den type teknologi som vi her snakker om, i kommersialiseringsfasen. Og hva er statsrådens vurdering av den kraftige kritikken som Riksrevisjonen har fremmet overfor Enova når det gjelder byråkrati, hvor transparent det er, og hvilken effekt virkemidlene som Enova har til rådighet, har.

Statsråd Erik Solheim [10:41:00]: Når det gjelder Riksrevisjonens kritikk av Enova, må jeg henvise til olje- og energiministeren som ansvarlig for Enova.

Når det gjelder det videre spørsmålet, om hvorvidt Innovasjon Norge og Enova er tilstrekkelige virkemiddelapparater, så er mitt svar at vi må i den prosessen vi nå skal gjennom med å vurdere dette, veldig nøye vurdere på hvilken måte disse apparatene kan brukes. Det er ikke slik at bare å gi penger ut til de apparatene vil være tilstrekkelig; vi er nødt til å ha en overordnet struktur, hvor vi sammen med – dette er ikke noe staten kan gjøre alene – de viktigste og tyngste aktørene i norsk næringsliv definerer for det første: Hva er satsingsområdene hvor Norge virkelig skal satse? Der er vi i en prosess i forbindelse med denne overordnede planen, men vi må gå videre med det, og også sammen med det se hvordan virkemiddelapparatet kan brukes for å nå disse målene. Jeg tror ikke vi skal lage et helt nytt virkemiddelapparat. Vi er nødt til å se på hvordan de tingene vi allerede har, kan brukes på en bedre måte enn det fungerer i dag.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed avsluttet.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [10:42:35]: Det blir litt på siden av Høyres opprinnelige forslag, men det er likevel svært relevant i den debatten vi har hatt, fordi veldig mye av regjeringens troverdighet her bunner i CO₂-renseprosjektet på Mongstad. Det er i hvert fall det største.

La meg først kommentere representanten Serigstad Valens forsøk på historiebeskrivelse, som åpenbart er full av hull. For det er sånn at ja – SV er det første partiet som har vært med i en regjering der man i regjeringserklæringen har programfestet at man skal ha fullskalarensing av gasskraftverk fra dag én. Men den regjeringserklæringen viser seg ikke å være særlig mye verdt, for det har jo blitt bygd mange gasskraftverk i Norge, på norsk sokkel, uten rensing fra dag én. Det har blitt bygd mobile gasskraftverk i Midt-Norge uten rensing fra dag én. Og det ene fullskala gasskraftverket som har blitt bygd på norsk landjord under den rød-grønne regjeringen – det prosjektet kom under den rød-grønne regjeringen og ikke slik statsråden flere ganger har prøvd å gi inntrykk av, at det kom før de begynte å styre – står uten rensing. Og det blir rensing tidligst åtte år etter oppstart.

Jeg vil minne om det samme som representanten Astrup tok opp, nemlig at da Bondevik-regjeringen fremmet klimameldingen, sto det nye krav der om at det skulle være rensing på alle nye gasskraftverk fra dag én. Det som står i Soria Moria-erklæringen, er altså ikke noe nytt. Det som er nytt, er at kravet ikke innfris, og det synes jeg er spesielt.

Så vil jeg også minne om hva SV vektla da Stortinget behandlet gassmeldingen året etter, nemlig 2003. Da vektla nemlig SV, som ikke var med på å stille krav om rensing fra dag én i 2002, at CO₂-renseteknologi var en umoden teknologi med store utfordringer og store kostnader. Og så prøver man i dag å framstille det som om man har vært forkjemper for CO₂-rensing fra dag én. Problemet er at SV har vært imot bruk av gass – selv med rensing – og dermed ikke har vært en pådriver for å få til teknologi som gjorde det mulig.

Så utfordrer statsråden Fremskrittspartiet på om vi vil være med på fullskala rensing på Mongstad. Det er verdt å merke seg de nyansene han selv trekker fram: hvis det er et godt prosjekt. Ja, hvis det er et godt prosjekt, så er Fremskrittspartiet med på det. Alle partiene på Stortinget var i 2007 enig i at en skulle prøve å få til CO₂-rensing på Mongstad i 2014. Alle stilte seg bak ambisjonene. Forskjellen på Fremskrittspartiet og regjeringen var at vi ville ikke forplikte oss til å bygge et fullskalarenseanlegg i 2014 koste hva det koste ville. Det gjorde regjeringen. Vi sa at det ikke var smart, for du kan ikke vedta når du skal få et teknologigjennombrudd, du kan ikke vedta at CO₂-rensing av Mongstad er et bedre tiltak enn andre mulige tiltak for de samme pengene. Da fikk vi mye kjeft. I dag ser jeg at statsråden sier akkurat de samme tingene, som om det er han selv som har båret det til torgs hele veien. Det er det ikke. Det er lov å snu, jeg er veldig glad for at statsråden har gjort det. Men jeg synes han skulle anerkjenne historien i denne saken, framfor å sette spørsmålstegn ved Fremskrittspartiets politikk.

Nikolai Astrup (H) [10:45:53]: Det er interessant, når det fremmes et offensivt forslag om hvordan vi skal bidra til å kutte klimagassutslipp i Norge, at Høyre kritiseres for at vi ikke er miljøvennlige nok på andre områder. Jeg skjønner at regjeringspartiene har et sterkt behov for å få oppmerksomhet bort fra egen politikk og egne resultater. Her har man altså utsatt klimameldingen, slik at det tidligst kommer tiltak ut fra klimameldingen i statsbudsjettet for 2013, i realiteten. Det haster åpenbart ikke å redde verden likevel. Vi har utsettelser på Mongstad i minst fire år i et nedskalert prosjekt, og dette er da regjeringens prestisjeprosjekt.

Høyre har fremmet en rekke offensive forslag. La meg også minne om at vern av regnskog, som jo er det eneste området hvor regjeringen virkelig lykkes, var et forslag fra Høyre i forbindelse med klimaforhandlingene. Det er et utmerket forslag, fordi det er billig og effektivt å verne regnskog for å få ned utslippene, og jeg synes regjeringen så langt har gjort en meget god jobb på det området. Men på alle andre områder har man altså ikke lykkes. Jeg minner også om at det var vi som foreslo at man skulle slette noen av kvotene i det europeiske kvotehandelsmarkedet, fordi vi vet at det vil gi umiddelbar effekt med hensyn til å redusere utslippene. Vi har foreslått konkurransedyktige rammebetingelser i hjemmemarkedet for biodrivstoff, vi vet jo alle hva regjeringen mener om det. Vi har foreslått i dag dette fondet for klima- og miljøteknologi, som regjeringspartiene stemmer ned. Vi har kommet med forslag som går på energieffektivisering – med klare mål og konkrete tiltak, som virkelig vil ha effekt på energieffektivisering – som regjeringspartiene har stemt mot. Vi har foreslått mer småkraft, mer vannkraft, avgift på forbrenning og dobling av deponiavgiften. Det siste er delvis innfridd nå, men så sent at veldig mange av de kontraktene som var i markedet, er gått til Sverige, dessverre, og klimagevinsten av det er heller tvilsom.

Så jeg mener at her har Høyre ingenting å skamme seg over, mens regjeringen kanskje burde gå mer i seg selv før de retter pekefingeren mot andre.

Per Rune Henriksen (A) [10:48:37]: Det er åpenbart at saken om Mongstad vil prege mye av den politiske debatten i ukene som kommer, og det vil jeg mene er veldig bra. For hvis vi skal ta den debatten vi her i dag snakker om, hvordan vi skal få opp klimaforskning på en god måte, er Mongstad et veldig godt eksempel på det som etter min mening er en god politikk.

Det vi har hatt av historieskriving her i dag, er rimelig full av hull. Det er nok riktig at Bondevik sa nei til gasskraftverk uten rensing, at det skulle være et mål. I Stortinget her nå har Kristelig Folkeparti og Venstre også sagt at man ikke skal ha gasskraftverk uten rensing. Det man da forutsetter, er at det er noen andre som utvikler renseteknologi, noen andre som får dette på plass – og så skal man plugge det inn. På den andre siden har vi Fremskrittspartiet og Høyre, som vi ser på andre forslag her, hvor gasskraftverk kun er en energibidragsyter. Man ønsker ikke å stille krav om CO₂-rensing i forbindelse med oppstarten av gasskraftverkene, man vil ha en frikopling mellom teknologiutviklingen og det energipolitiske gasskraftverket.

Det vår regjering gjør, er at vi får opp å gå et gassvarmekraftverk, og vi får i gang konkret forskning, konkret utvikling av renseteknologi som skal brukes i full skala på Mongstad. Det er det ingen som har gjort før. Hvorfor har vi gjort det? Fordi vi har hatt evnen til å inngå kompromisser i regjering, som peker framover. Vi har vært villige til å bli skitne på nevene for å få til resultater i klimapolitikken. Det gjennombruddet var viktig – det er viktig.

Så er det, som Jens Stoltenberg sier, og som det har vært referert tidligere her: Har du ingen ambisjoner, har du ingen visjoner, så skuffer du heller ingen. Høyre og Fremskrittspartiet vil ikke skuffe noen i denne politikken. Det er veldig viktig det som representanten Marthinsen peker på: Når vi skal snakke om teknologiutvikling, må det være en sammenheng mellom hvilke virkemidler vi setter inn for å utvikle forskningen, og hvilke krav vi stiller til industrien for at de skal ta i bruk forskningsresultatene for å få til det som er poenget her, nemlig ikke forskning, men resultater i klimapolitikken. Det gjør denne regjeringen, det var det de forrige regjeringene ikke klarte å gjøre.

Hallgeir H. Langeland (SV) [10:51:53]: Eg sat og hørde på debatten og tenkte på at eg sat åtte år i energi- og miljøkomiteen, då eg hørde den selektive historieskildringa frå Ketil Solvik-Olsen, tidlegare rådgjevar for energi- og miljøpolitikarar i Framstegspartiet. Han gløymde å seia kor offensive SV var tidleg på 2000-talet, då vi foreslo CO₂-fangst på gasskraft offshore på Grane-feltet og Kristin-feltet, og bruk av CO₂ som trykkstøtte. Desse tinga synest eg det er viktig å få fram, så eg kom berre opp her for å sørgja for at Ketil Solvik-Olsen blei oppdatert historisk.

Presidenten: Presidenten setter meget stor pris på historiske debatter, som et genuint konservativt menneske, men vil bare gjøre oppmerksom på at dette er første sak på dagens kart, og at det er en del saker igjen.

Erling Sande (Sp) [10:52:53]: Eg skal gje ros til Høgre for å ha kome på betre tankar i klimapolitikken. Ingenting er betre enn dersom det er situasjonen.

Men det som er spesielt, er ikkje samanlikninga Høgre før 2005 og Høgre i opposisjon. Det som er mest spesielt, er Høgre i 2010 og Høgre i 2010 i denne salen. Her står den eine dagen Nikolai Astrup og presenterer Høgre sin miljøpolitikk, og to veker før står representanten Røbekk Nørve, òg frå Høgre, og kritiserer regjeringa for å stille særnorske reinsekrav til gasskraftverk og derfor hindre bygging av gasskraftverk i delar av landet som treng meir kraft, og kritiserer regjeringa for ikkje å starte opp dei mobile gasskraftverka i Møre og Romsdal for å få ned prisane på kraft. Dette samsvarar ikkje, dette står i motstrid til kvarandre.

Då er det openberre spørsmålet: Kva er det som gjeld, kva er Høgre sin miljøpolitikk? Er det representanten Astrup si framstilling her i dag, eller er det Røbekk Nørve si framstilling? Dersom det på eit merkeleg vis går an å sameine desse to bodskapane, korleis samsvarar dei med det klimaforliket som Høgre har vore med på i Stortinget? Og korleis har ein då tenkt å oppnå dei nasjonale kutta som ein har forplikta seg på å nå?

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [10:54:30]: Det er en desperat situasjon vi opplever fra Arbeiderpartiet i denne saken. Vi skal huske at da Stortinget behandlet den samme klimameldingen som jeg har nevnt tidligere, den i 2002, var Arbeiderpartiet veldig tydelig i sine merknader på at man ikke skulle ha krav om rensing på Kårstø, man skulle ikke ha krav om rensing på Snøhvit. Riktignok har statsministeren kritisert Bondevik II-regjeringen for ikke å ha stilt krav om slik rensing, men Arbeiderpartiet ønsket heller ikke slike rensekrav. Så når Arbeiderpartiet kommer her og later som om de er veldig gode, blir det skinnhellighet.

Da synes jeg det er mye bedre å være ryddig og ærlig, slik som Fremskrittspartiet er. Vi har vært imot å stille krav om rensing innen en gitt dato, fordi vi vil vente til teknologien finnes. Vi har sagt at den dagen teknologien er tilgjengelig, skal man kunne rense. Men når teknologien ikke finnes, vil et krav om rensing være det samme som å ha et forbud mot fullskalagasskraftverk. Det er Fremskrittspartiet imot. Hvis vi synes det er greit å pumpe gassen opp av Nordsjøen, må vi kunne bruke den i Norge like godt som å bruke den i England. Hvis ikke er det hykleri, og hykleri er jeg veldig sterkt imot, men jeg ser at det er andre som trives veldig godt med det.

Når en later som om Mongstad-prosjektet var viktig for å kunne utvikle CO₂-renseteknologi for å kunne ha et punktutslipp å rense, må en spørre: Soria Moria-erklæringen skulle rense Kårstø, for Kårstø var det eneste gasskraftverket som da var i operasjon. Hvis det viktigste for regjeringen var å utvikle teknologi, kunne en brukt Kårstø-anlegget på å utvikle den teknologien.

Når man velger å bygge Mongstad, har det ingen ting med CO₂-renseteknologi å gjøre i utgangspunktet. Det har noe å gjøre med at Arbeiderpartiet ikke kunne si nei til å bygge et gasskraftverk på Mongstad, fordi det ville stenge ned raffineriet på et tidligere tidspunkt. Det er realiteten. Jeg synes det er en helt bra vurdering, for jeg er også fullstendig imot å stenge ned raffineriet på Mongstad av punktutslippsmessige grunner. Men man trengte ikke Mongstad-gasskraftverket for å kunne utvikle teknologien, den kunne man gjort på Kårstø. Så der er det selektiv argumentasjon.

Problemet med den politikken regjeringen fører når de sier nei til alle andre gasskraftverk med krav om rensing, er at man får ikke bidratt til å utvikle mer CO₂-renseteknologi av den grunn. Industrikraft Møre, som har krav om rensing ved oppstart, har ikke kapital til å bidra til å utvikle et slikt renseanlegg på egen hånd. Problemet er rett og slett at man ikke får bygd gasskraftverk i Norge. Det gjør at man har en situasjon der regjeringen tillater å bygge mobile gasskraftverk uten rensing. Nå skal man til og med begynne å bygge det i Hordaland, fordi man ikke tillater andre typer kraftprosjekt, f.eks. gasskraft, som kunne ryddet opp i situasjonen på permanent basis. Jeg synes ikke det er god politikk å tillate å bruke gass på offshore, i mobile kriseløsninger, men man får ikke bruke det på de beste måtene, nemlig et fullskala moderne gasskraftverk på norsk jord. Det har regjeringen sagt nei til gjennom sin politikk. Der burde man hatt en helt annen tilnærming: Støtt teknologiutviklingen, men la oss også bruke gassen med den teknologien som er på plass!

Presidenten: Presidenten vil minne den siste taleren og de kommende talerne om reglementets § 38, hvor det står:

«Taleren bør holde seg strengt til den sak som er under debatt.»

Presidenten minner om at debatten dreier seg om et representantforslag om opprettelse av et fond og virkemiddelapparat for utvikling av klimavennlig teknologi.

Siri A. Meling (H) [10:58:04]: I diskusjonen i dag er det veldig gledelig å se hvor samstemte man er tverrpolitisk i forhold til behovet for å satse på nettopp miljøvennlig teknologi for å bekjempe klimautfordringen. Det har blitt litt temperatur i debatten, og Jens Stoltenberg har blitt referert til. Har man ingen ambisjoner og visjoner, skuffer man heller ingen.

Jeg sitter igjen med en følelse av at vi fra Høyres side i dag legger frem solide ambisjoner om hva vi ønsker av satsing innenfor miljøteknologi. Så er svaret, spesielt fra de rød-grønne partiene, et kraftig angrep på Høyres miljøprofil. Jeg hadde håpet og trodd at vi tverrpolitisk kunne stått sammen om å få en solid satsing på miljøteknologi. Statsråd Solheim sa selv i sitt innlegg at det eneste som virkelig monner i forhold til klimautfordringen, er drastiske teknologiske nyvinninger for å vinne kampen. De rød-grønnes angrep på Høyres miljøprofil tar jeg som et tegn på et forsøk på å dekke for dårlige resultater av egen politikk.

Senest i morges, på NRKs nyheter, kunne vi høre at Norge var det nest dårligste landet i Europa på ny produksjon av fornybar energi ifølge Det internasjonale energibyrå. Det er ett område til hvor den rød-grønne regjeringen har spilt fallitt i forhold til sine egne ambisjoner.

Jeg kan berolige representantene fra de rød-grønne partiene og statsråd Solheim med at Høyre skal levere innenfor klimaarbeidet. Det er ikke noen motstrid, mener vi, mellom det å si at vi kan akseptere gasskraft uten rensing fra dag én og samtidig være tydelige på at vi er en partner i klimaforliket og står ansvarlig for det sammen med de andre partiene.

Marianne Marthinsen (A) [11:00:20]: Det er mange prioriteringer som er gjort opp gjennom historien av skiftende regjeringer hvor hensynet til verdens klima ikke akkurat har vært det førende.

Men Høyre har ingenting å komme med, ingenting å vise til, på klimafeltet. Man snakker om noen forslag om energieffektivisering som er reist i opposisjon. Man har noen påstander om grønne sertifikater, men det var åpenbart veldig langt fra noen avtale som var i nærheten av å kunne signeres den gangen, tvert imot, de tyngste avklaringene om byrdefordeling lå igjen. Det skjedde absolutt ingenting med bevilgningene til fornybar energi og teknologiutvikling på dette området under den forrige regjeringen.

Den rollen som Norge har internasjonalt, har noen vært inne på. Opposisjonen støtter det som gjøres. Det er fint, men det ble et annet driv også over Norges internasjonale klimaengasjement med denne regjeringen. Alle som så hvilken rolle Norge spilte både før, under og ikke minst i innspurten av København-toppmøtet, må anerkjenne det. Og selv om jeg hører til dem som sterkt mener at vi trenger en offensiv klimapolitikk for innenlandske kutt, bl.a. fordi det fører til teknologiutvikling, kommer jeg likevel aldri til å være med på en beskrivelse av at utenlandske kutt på en eller annen måte er mindreverdig.

Regnskogsatsingen, som representanten Astrup avla en visitt, er utrolig viktig for tillitsbyggingen mellom nord og sør. Representanten Meling håpet og trodde på enighet og fryd og gammen her i dag, men det er grenser for hvor mye moralisering over klimapolitikken man skal måtte tåle fra et parti som har utrettet fint lite. Én ting er hva en sier i debattene som handler om klima, som handler om miljø. Men ta en prat f.eks. med Høyres egne folk i transportkomiteen. Det er nok å se på alle de OPS-prosjektene man vil legge inn i Nasjonal transportplan, og som vil bidra til kraftig økt veitrafikk. Det bekymrer meg.

Høyre er et av de partiene som var med på klimaforliket og de tingene som ble sagt om behovet for reduserte utslipp fra veitrafikken der, men senest for noen dager siden gikk Høyre og Fremskrittspartiet sammen i innstillingen om Bergensprogrammet og advarte kraftig mot bruk av køprising som virkemiddel.

I hele vinter har vi hatt Høyre-politikere på denne talerstolen – representanten Røbekk Nørve har det blitt referert til – som har ropt på å sette i gang sterkt forurensende mobile gasskraftverk i Midt-Norge av prishensyn, selv om vi vet at effekten på prisen ville vært minimal. Hadde man gjort en sammenligning av hvor store CO₂-kutt denne regjeringen totalt sett har bidratt til, med det den forrige bidro med, tror jeg de fleste vet hvordan den ville sett ut. Det er tross alt det som teller, og det gir absolutt ingen grunn til desperasjon fra denne representantens side.

Presidenten: Nikolai Astrup har hatt ordet to ganger og får nå ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Nikolai Astrup (H): Jeg skal være kort.

Representanten Marthinsen har mange muligheter i dag til å stemme for offensive forslag fra opposisjonen på miljøområdet. Jeg håper hun benytter den sjansen.

La meg bare kort si om Bondevik II-regjeringen: Det er vel ingen regjering som har gitt så mange konsesjoner til vannkraft som Bondevik II-regjeringen gjorde.

Det var Høyre som tok initiativ til å innføre CO₂-avgift på norsk sokkel, som er det enkelttiltaket som har gitt det største bidraget til reduserte klimagassutslipp i Norge. Det er greit å ha det i hodet.

Det er vel ingen som har vernet så mye skog i Norge som det Børge Brende gjorde da han var miljøvernminister.

Når det gjelder veitrafikk, vel, se til Oslo, styrt av Høyre og Fremskrittspartiet: Veitrafikken går ned, kollektivandelen øker dramatisk. Det mener jeg er et resultat av fornuftig miljøpolitikk med Høyre i forsetet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.