Christian Tybring-Gjedde (FrP) [13:24:29]: (ordfører for saken): Saken gjelder lån fra Norge til Latvia, og innstillingen er enstemmig, men jeg vil bare kort gå gjennom sakens bakgrunn.

23. desember 2008 inngikk Latvia en avtale om et stabiliseringsprogram med Det internasjonale valutafondet, IMF, for å håndtere en akutt finans- og betalingsbalansekrise. Målsettingen med IMF-programmet er å stabilisere den makroøkonomiske situasjonen i landet bl.a. ved å støtte Latvias valutakurspolitikk gjennom økte valutareserver, stabilisere banksektoren ved bl.a. å nasjonalisere og refinansiere den største latviskeide banken i landet samt sikre statsfinansene.

Lånebehovet under Latvias stabiliseringsprogram er satt til 7,5 mrd. euro over programperioden frem til utgangen av 2011. IMF dekker selv om lag 1,7 mrd. euro av dette. EU på fellesskapsnivå er den største bidragsyteren med 3,1 mrd. euro i lån. I forbindelse med at IMF-styret behandlet saken, ga Danmark, Finland, Norge og Sverige i fellesskap løfte om lån til Latvia på til sammen 1,8 mrd. euro.

Fordelingen mellom de fire nordiske långiverlandene av lånene til Latvia og Island er sett i sammenheng, og samlet reflekterer denne fordelingen de relative kvotene landene har i IMF. Norges del er fastsatt til 378 mill. euro for Latvia og 480 mill. euro for Island.

Regjeringen ber i denne proposisjonen om fullmakt til å inngå en avtale om lån på 378 mill. euro fra den norske staten til den latviske staten knyttet til IMF-programmet, noe som utgjør ca. 3 milliarder norske kroner.

Bare noen kommentarer knyttet til selve avtalen: Det er jo helt naturlig at Norge bidrar og gir sin skjerv og sine lån til våre naboland – som Island og for så vidt også Latvia er – men vi skal være oppmerksomme på at vi også har et ansvar med den politikken vi selv fører, selv om vi ofte har en tendens til å skryte relativt uhemmet av hvordan det står til med våre egne finanser. Vi går altså med enorme overskudd selv i finanskrisetider, noe som i seg selv er med og bidrar til de ubalansene som vi selv ønsker å bekjempe. For vi vet alle at verdenshandelen skal gå i null – det er en konsekvens av logisk tenkning. Og det er klart at når vi går med milliarder i overskudd og mange prosenter i overskudd, må noen gå med tilsvarende underskudd. Dette skjer over tid, så vi vil måtte være med på å bidra på de ubalansene vi selv er med på å skape – selv om det selvfølgelig er bedre å gå med overskudd enn å gå med underskudd.

Men så har jeg også lyst til å komme med en utfordring til regjeringspartiene. Det er også en annen måte man kan bidra til å hjelpe i Latvias situasjon, som sliter både med svake inntekter og arbeidsledighet og på mange andre måter. Da kunne man faktisk også invitere og oppfordre de latviske bygningsarbeiderne og veiarbeiderne som ikke har jobb, men som lever på arbeidsledighetstrygd og dårlige trygder i Latvia, til å komme hit og bygge de veiene vi så sårt trenger å bygge – som regjeringen hevder at de ikke har råd til å bygge, at de ikke kan bygge, og vi kan ikke bruke penger, fordi vi da skaper inflasjon osv. Men hadde vi brukt disse arbeiderne, latt dem komme hit en periode, bygd veier – de er utdannet til å gjøre det – reise tilbake til Latvia, bruke pengene sine i Latvia, som også er mulig å få til, kunne man altså ha klart å løse dette på en annen måte enn ved bare å yte lån. Man kunne også være aktiv og proaktiv ved å invitere latviske arbeidere til å komme til Norge.

Jeg vil også generelt sett bare si når det gjelder den krisen vi har vært inne i, at det er viktig at stater ikke bevilger seg velferdsgoder de over tid ikke kan finansiere. Vi er også i ferd med å gå litt i den oljefella som de fleste har advart mot, men som vi allikevel kollektivt går inn i, nemlig at vi bevilger oss velferdsgoder på driftsbudsjettet, på statsbudsjettet, slik at vi ikke er i stand til å finansiere dem når oljen går tom, eller når vi ikke har råd til å finansiere dem mer. For det kommer en dag hvor vi ikke har råd til det, og derfor burde vi kutte på driftssiden og øke investeringssiden på statsbudsjettet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 11.