Presidenten: Presidenten vet at utenriksministeren har kommet til huset, men presidenten vil be om en kort pause til utenriksministeren har fått gått opp trappen, slik at interpellasjonsdebatten kan begynne.

– Da er utenriksminister Jonas Gahr Støre kommet til salen, og presidenten gir ordet til interpellanten, Svein Roald Hansen.

Svein Roald Hansen (A) [10:55:58]: Siden Ikkespredningsavtalen ble inngått for over 40 år siden, har tre land, India, Israel og Pakistan, skaffet seg atomvåpen. Nå er det en stor og begrunnet frykt for at også Iran og Nord-Korea er i ferd med å utvikle atomvåpenkapasitet. Ikkespredningsavtalen har altså ikke greid å forhindre spredning av atomvåpen. På den annen side har nær 190 land sluttet seg til avtalen. Minst 40 av disse har kapasitet til å utvikle slike våpen, men har avstått fra det. Det er positivt.

Revisjonen av Ikke-spredningsavtalen, NPT, i 2000 skapte forventninger. For første gang på 15 år ble det den gang enighet om et sluttdokument. Enigheten omfattet en rekke praktiske skritt som pekte mot målsettingen om en verden uten atomvåpen.

Terroranslaget i New York høsten 2001 ble også et anslag mot atomnedrustningsarbeidet. Sluttdokumentet fra 2000 ble ikke fulgt opp, og tilsynskonferansen i 2005 endte uten resultater. Etter tre tiår med framgang og håp om at rustningsspiralen fra den kalde krigens dager skulle kunne snus, ble det første tiåret i det nye århundret det tapte tiår for nedrustningsarbeidet. 1970-årene ga oss Ikke-spredningsavtalen og den første avtalen om reduksjon av de strategiske arsenalene, SALT I. 1980-årene, som sluttet med Berlinmurens fall, innebar slutten på den kalde krigen. 1990-årene ga oss prøvestansavtalen, som dessverre ennå ikke er trådt i kraft, fordi ikke tilstrekkelig antall land har undertegnet, blant dem USA. Vi fikk START II, Landminekonvensjonen og en halvering av militært materiell i Europa.

Én oppmuntring fikk vi mot slutten av det tapte tiåret vi har bak oss: Konvensjonen om forbud mot klasevåpen, hvor ikke minst Norge var en avgjørende drivkraft.

Vi har nå en mulighet til å blåse ny dynamikk inn i nedrustningsarbeidet. Det er viktig for traktatens troverdighet at det oppnås resultater. USA har fått en ny president, som har gjort visjonen om en verden uten atomvåpen til sin. Hans nye atomvåpenstrategi vil redusere og avgrense kjernevåpnenes avskrekkende rolle i sikkerhetspolitikken.

Toppmøtet for atomsikkerhet i Washington mandag og tirsdag fokuserte på å sikre verdens lagre av uran og plutonium. Ett konkret resultat var Ukranias erklæring om at landet ville overlate sine lagre av høyanriket uran til Russland og USA innen 2012. Den nye Start II-avtalen mellom USA og Russland, som reduserer antall utplasserte våpen med en tredjedel, er også et skritt i riktig retning.

Det er ingen tvil om at det er atommaktene som sitter med nøkkelen. Gjennom Ikke-spredningsavtalen har de forpliktet seg til å ruste ned, med full eliminering av våpenarsenalet som mål. Det må de etterleve, for med hvilken moralsk rett kan land som selv har atomvåpen, kreve av andre at de skal avstå, når de selv så tydelig demonstrerer hvor viktig disse våpnene er for dem? Det er jo det de gjør når de fortsatt sitter med meningsløst store arsenaler, mengder av våpen som aldri vil kunne tas i bruk hvis galskapen først er sluppet løs, rett og slett fordi alt vil være over før neste bølge kan sendes av gårde.

Hva kan så Norge, som et land uten atomvåpen, bidra med? Én viktig arena er arbeidet med NATOs nye strategiske konsept.

Arbeiderpartiet har programfestet å arbeide for en verden fri for kjernevåpen og andre masseødeleggelsesvåpen og for å redusere atomvåpnenes rolle, gjennom en vellykket tilsynskonferanse i år. Dette er også nedfelt i Regjeringens plattform. Partiprogrammet og regjeringsplattformen forplikter oss også til å ta initiativ til en diskusjon i NATO om hvordan alliansen kan bidra til å realisere målet om en atomvåpenfri verden gjennom forpliktelser som omfatter alle land.

Norge må være en sterk stemme for å styrke alliansens arbeid med nedrustning, spesielt av atomvåpen. Dette må vektlegges sterkere i strategien for de kommende 10 årene, slik det også er tatt til orde for i henvendelsen til NATOs generalsekretær foran det kommende utenriksministermøtet i Tallinn.

Når president Obama deler vår visjonen om en verden uten atomvåpen, har vi en viktig alliert for å gi NATOs strategi et konkret innhold som kan skape ny dynamikk i nedrustningsarbeidet, bredt sett. Ett tiltak bør være at NATO avstår fra førstebruk av atomvåpen.

Antall atomvåpen i Europa er nå heldigvis kraftig redusert. Men vi bør stille oss spørsmålet hvorvidt de taktiske atomvåpnene som fortsatt finnes utplassert i vår verdensdel, virkelig er et bidrag til vår sikkerhet, eller om de kan virke motsatt. Terskelen for å ta i bruk mindre atomvåpen i en gitt situasjon vil være lavere enn når det gjelder de strategiske. Jeg mener NATO bør ta initiativ overfor Russland til en avtale som innebærer en fjerning av alle utplasserte taktiske atomvåpen i Europa øst for Ural.

20 år etter Berlinmurens fall, og snart ti år etter at landene i Øst-Europa ble med både i EU-samarbeidet og i NATO, må det være mulig å reise spørsmålet: Er ikke tiden inne for å slå ned atomparaplyen over vår verdensdel? Ville ikke det bidra til å gi partnerskapsavtalen med Russland en ny og tillitskapende vitalitet? Tiden burde være overmoden for å legge den kalde krigens tenkning bak oss, over 20 år etter at den i realiteten tok slutt, den novemberkvelden i Berlin.

Drivkraften for de landene som har skaffet seg atomvåpen etter at Ikke-spredningsavtalen trådte i kraft i 1970, er regionale konflikter og en dyptpløyende mistillit mellom naboer. Dette er, sammen med maktdemonstrasjoner og ambisjoner, også drivkraften bak Irans og Nord-Koreas atomprogrammer. Derfor er det å løse regionale konflikter kanskje det alle viktigste som kan gjøres for at flere land ikke ser seg tjent med å skaffe seg atomvåpen. Dette perspektivet bør være en ekstra drivkraft i bestrebelsene på å løse slike konflikter, spesielt i Midt-Østen.

Et tredje perspektiv som også kan ha betydning, er at land som nå vokser fram som viktige aktører i kraft av sin økonomiske styrke, gis sin rettmessige plass i den internasjonale arkitektur av organisasjoner og organer.

Ett slikt eksempel er FNs sikkerhetsråd, hvor atomvåpen var adgangsnøkkelen til å få fast plass. Vi må ikke risikere at enkelte land ser seg tjent med å anskaffe atomvåpen for å få sin rettmessige plass i internasjonale organer bare fordi vi ikke er villige til å se over maktforholdene i lys av den verden som nå utvikles, med stadig flere innflytelsesrike land som vil kreve sin rettmessige plass, der regionale og internasjonale beslutninger skal tas.

Ambisjonene for revisjonskonferansen i år må være å få enighet om tiltak som kan gjøre NPT til et kraftfullt redskap for å hindre at flere land ser seg tjent med å skaffe seg atomvåpen – enighet om at de som har atomvåpen, reduserer sine arsenaler, oppgir førstebruk som en trussel og garanterer at de ikke vil bruke atomvåpen mot land som ikke har slike. Lykkes vi med det, staker vi ut kursen mot en atomvåpenfri verden. Det vil være en verden som vil være tryggere for oss alle.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:03:50]: Takk til interpellanten for å ta opp et viktig og ikke minst aktuelt tema.

Vi er inne i det som kan kalles en «internasjonal atomuke», ifølge medienes kommentatorer. For en måned siden markerte vi 40-års jubileet for avtalen om ikke-spredning av atomvåpen, NPT. Den gangen avtalen ble fremforhandlet, fryktet man en utvikling hvor flere titalls land ville komme til å skaffe seg atomvåpen. Takket være NPT gikk det ikke slik.

Men vi ser i dag at NPT er kommet under stort press. Dette skyldes usikkerheten om utviklingen i Iran, atomvåpenprogrammet til Nord-Korea og den innebygde spenningen i avtalen selv. Det er betydelig uenighet om hvordan NPT-prosessen skal bringes videre. Tilsynskonferansen om drøye to uker i New York vil ha stor betydning for NPTs levedyktighet i årene som kommer.

NPT var, som interpellanten sa, et historisk kompromiss. De land som ikke hadde kjernevåpen, gikk med på å frasi seg slike våpen mot at de fikk tilgang til kjernekraft og under forutsetning av at atomvåpenstatene viste vilje til å ruste ned.

NPT var et produkt av den kalde krigen. NPTs nedrustningsforpliktelser ble formulert slik at de kunne fortolkes på flere måter. Noen forsto avtalen slik at atomvåpen bare skulle avskaffes når det rådet generell og full nedrustning i verden. Men langt de fleste mente at NPTs nedrustningsforpliktelser står på egne ben og må gjennomføres uavhengig av øvrige rustningskontrollbestrebelser.

Etter mitt syn var det denne fortolkningen som vant fram da NPT i 1995 ble forlenget på ubestemt tid. Tilsynskonferansen i 2000 gjorde atomvåpenstatenes forpliktelser til å arbeide for avskaffelse av sine arsenaler enda tydeligere.

Men utviklingen har de siste ni årene snarere gått i motsatt retning. Noen av atomvåpenmaktene har søkt å distansere seg fra sine forpliktelser. Samtidig har det ikke vært mulig å få gjennomslag blant landene i den alliansefrie bevegelsen for tiltak som tetter smutthullene i det internasjonale ikkespredningsregimet. Vi har fått en voksende polarisering.

NPTs tilsynskonferanse i 2005 ble mislykket, og det var heller ikke mulig – til tross for iherdig anstrengelse fra noen land, deriblant Norge – å få FN-toppmøtet samme år til å enes om noe som helst innen kjernefysisk nedrustning og ikke-spredning.

President Obama har gitt et velkomment linjeskifte i amerikansk tenkning. Han er tydelig i sin visjon og i sitt ønske om en tryggere verden uten atomvåpen, noe som også er reflektert i den nye «Nuclear Posture Review». Presidenten har vært pådriver for en ny avtale med Russland om nedskjæring av de strategiske atomvåpnene, og det er derfor gledelig at oppfølgingsavtalen til START ble undertegnet i Praha i forrige uke – den første reelle atomnedrustningsavtalen på 19 år.

Toppmøtet som Obama ledet i FNs sikkerhetsråd i fjor høst, satte atomnedrustning og ikke-spredning på dagsordenen. Og denne uken har han sammen med 46 andre statsledere holdt et toppmøte om kjernefysisk sikkerhet i Washington. Obama har lagt stor vekt på at NPTs tilsynskonferanse får et utfall som gjenskaper den grunnleggende forståelsen, at nedrustning, ikke-spredning og fredelig bruk henger sammen.

Dette støtter vi fullt ut fra norsk side, noe statsministeren gjorde klart i Washington sist tirsdag. Men det vil ikke bli enkelt å skape enighet om hvordan NPT skal styrkes for å møte vår tids sikkerhetspolitiske utfordringer.

Iran-spørsmålet kan f.eks. i seg selv velte hele tilsynskonferansen. Det samme kan Midtøsten-problematikken. Det vil også bli krevende å samle seg om en tiltakspakke som alle oppfatter som balansert og gjennomførbar.

Norges strategi er å holde fast ved et høyt ambisjonsnivå og stå for en politikk som kan samle bred oppslutning, men, vel og merke, en politikk som faktisk leder hen mot en verden uten atomvåpen.

Det er dette som er det overordnede målet, ikke tilsynskonferansen i seg selv. Det er helt opplagt ikke ønskelig at regionale kriser, mistillit eller trangen til oppnå nasjonal prestisje fortsatt skal støttes opp av våpen som truer hele kloden med utslettelse.

Skal vi nå dette målet, og skal vi vinne oppslutning om en politikk som leder fram mot dette, må vi spille på lag med alle gode krefter: med våre NATO-allierte, med land i andre regioner og ikke minst med det sivile samfunn. Fra NPTs tilsynskonferanse ønsker vi et sluttdokument som gjenskaper og styrker de føringer som ble vedtatt i 1995 og i 2000.

Hva er våre mål? For det første: Tilsynskonferansen bør slå utvetydig fast den politiske målsettingen om en tryggere verden uten atomvåpen og vedta et konkret og forpliktende arbeidsprogram for neste tilsynsperiode. Det må reflektere NPTs tre pilarer: nedrustning, ikke-spredning og fredelig bruk.

For det andre: Den nye START-avtalen mellom USA og Russland må ses som en innledning til en bredere prosess med våpennedbygging, som bør omfatte andre kjernevåpenstater og alle våpenkategorier, slik også president Obama tok til orde for i Praha i forrige uke.

For det tredje: Vi trenger en ny giv for å få prøvestansavtalen til å tre i kraft. Kongressvalget i USA til høsten vil stå sentralt for mulighetene for amerikansk ratifikasjon. Men vi skal heller ikke glemme at avtalen også krever ratifikasjon av land som Kina, Iran, Egypt, Israel, India, Indonesia, Pakistan og Nord-Korea for å kunne tre i kraft.

For det fjerde: Vi må komme i gang med og få sluttført forhandlingene som forbyr fremstilling av spaltbart materiale for våpenformål. Vi har ventet i over tolv år på at dette skal kunne skje. En slik avtale må forby fremtidig produksjon, men også få i gang en nedbygging av de enorme lagrene av spaltbart materiale som finnes i USA og Russland. En verden uten atomvåpen betinger at lagrene av spaltbart materiale bringes under full kontroll.

For det femte: NPTs tilsynskonferanse bør sende et klart signal om å redusere betydningen av atomvåpen i sikkerhetspolitikken. Jeg er glad for at president Obamas «Nuclear Posture Review» er så tydelig på akkurat dette. Dette må igjen få innvirkning på doktriner, ikke minst i NATO-sammenheng.

Selv har jeg nå reist en slik debatt i NATO sammen med mine kolleger fra Belgia, Luxembourg, Nederland og Tyskland. Vi har bedt om at atomvåpenpolitikken blir satt på dagsordenen på utenriksministermøtet i Tallinn i neste uke, noe som er blitt vel tatt imot av NATOs generalsekretær.

I arbeidet med NATOs nye strategiske konsept må vi være rede til å ta en grundig diskusjon om nytten av NATOs kjernefysiske avskrekkingsstrategi og om hvordan den virker inn på ikkespredningsarbeidet.

Det er her viktig å understreke at NPTs forpliktelser ikke berører det egentlige grunnlaget for NATO som allianse. Selv i en verden uten atomvåpen vil retten til å forsvare seg selv bestå, slik den er nedfelt i FN-pakten.

Så må vi ta nye, gjennomtenkte initiativ:

Når Norge og Polen denne uken har lagt fram for NATOs generalsekretær og de øvrige medlemslandene et initiativ om de kortrekkende atomvåpnene i Europa, så er det ut fra et felles ønske om å trygge de alliertes sikkerhet ved å fjerne våpenkategorier som skaper særskilt usikkerhet og utforutsigbarhet.

I dette initiativet foreslår vi at det legges til rette for å fjerne amerikanske og russiske kortrekkende atomvåpen gjennom åpenhetstiltak, tillitskapende tiltak og gjennom gjensidige og balanserte reduksjoner, slik representanten Hansen også var inne på. Jeg håper dette initiativet kan bidra til å bygge bro i NATO og til å trekke opp en realistisk plan som kan både bringe klarhet rundt de kortrekkende atomvåpen og være et opplegg for å få dem fjernet.

Et annet forhold ved det å redusere atomvåpnenes rolle i sikkerhetspolitikken er konkrete, begrensende tiltak som negative sikkerhetsgarantier, dvs. erklæringer fra atomvåpenmaktene om at de ikke vil true med eller bruke atomvåpen mot ikkeatomvåpenstater samt tiltak som regionale atomvåpenfrie soner. Det er viktig å sikre at slike tiltak forstås som bidrag til målet om avskaffelse av atomvåpnene og ikke som tiltak som begrunner det å beholde dem. Det samme gjelder doktriner om ikkeførstebruk og ikke minst en senking av beredskapsnivået på utplasserte våpen.

Et troverdig ikkespredningsregime vil være avgjørende for en verden uten atomvåpen. Det krever også at alle land aksepterer inngående IAEA-inspeksjoner og får på plass nødvendig lovverk for beskyttelse av følsomt materiale. Dette bør bli en viktig forpliktelse i NPT. Arbeidet med å løse atomtvistene med Iran og Nord-Korea må også intensiveres.

Mange i Norge misliker kjernekraft, men vi må realistisk sett regne med at bruken av kjernekraft som energikilde vil øke i årene som kommer. Utviklingslandene i NPT er opptatt av retten til fredelig bruk.

Utfordringen er derfor å sikre at bruken blir så trygg som mulig. Et skritt her vil være å utvikle internasjonale samarbeidsordninger for fremstilling av sivilt brensel og håndtering av avfallet. Her vil IAEA stå sentralt, og vi ønsker derfor et sterkt og respektert IAEA. Statsministeren bidro med nye norske tilsagn om økonomisk støtte til IAEA under møtet i Washington sist tirsdag.

Midtøsten-spørsmålet vil følges opp i den kommende tilsynsperioden. I 1995 vedtok NPT å arbeide for å opprette en sone fri for masseødeleggelsesvåpen i denne regionen. Dette var en forutsetning for at arabiske land gikk med på å forlenge avtalen på ubestemt tid. Det er klare forventinger fra disse landene om at tilsynskonferansen tar dette spørsmålet på alvor.

La meg oppsummere dette viktige spørsmålet nå, i oppkjøringen til tilsynskonferansen: Norge er pådriver for at NATO skal redusere vektleggingen av atomvåpen i sikkerhetspolitikken. Sammen med likesinnede allierte har vi lagt fram arbeidspapirer som bekrefter at også andre NATO-land enn Norge står fullt og helt bak målet om avskaffelse av atomvåpen. Dette er viktig for å bygge bro til andre grupperinger i NPT. Norge har solid erfaring med slikt tverregionalt samarbeid, noe også min forgjenger arbeidet aktivt med. Norge har styrket samarbeidet med land som Indonesia, Chile og Sør-Afrika, som tok del i dette sjulandsinitiativet som ble lansert mellom den mislykkede tilsynskonferansen og FNs toppmøte i 2005.

La meg også legge til at utenriksminister Clinton og jeg er enige om å styrke norskamerikansk samarbeid i NPT.

Som et siste punkt vil jeg fremheve betydningen av å engasjere de frivillige organisasjonene og det å kunne trekke på den kompetanse og det nettverk det sivile samfunn besitter. Stor kompetanse på nedrustningsfeltet er det også her i Stortinget. Sammen med Nei til Atomvåpen og Atlanterhavskomiteen legger vi opp til at en bred norsk NGO-delegasjon reiser til New York i mai.

Svein Roald Hansen (A) [11:14:17]: Jeg takker utenriksministeren for svaret, og for at han bekrefter at Regjeringen har et høyt ambisjonsnivå på dette viktige feltet.

Jeg er selvsagt enig i understrekingen av at vi må forsøke, vi må stå for en politikk som kan samle bred oppslutning. På dette området hjelper symbolpolitikken svært lite.

Jeg vil tro at de målsettinger som utenriksministeren trakk opp, vil ha bred støtte her i salen. Jeg håper den videre debatten vil bekrefte det.

La meg bare kommentere et par momenter som utenriksministeren berørte, om hvordan man kan håndtere spaltbart materiale og forby framstilling av slikt materiale til atomvåpenformål.

Det er jo riktig, som utenriksministeren påpekte, at bruken av kjernekraft vil øke, uansett hva vi her i Norge måtte like eller ikke like. Land med titalls, hundretalls av millioner fattige trenger energi for å utvikle seg, og mange vil hente den fra kjernekraft. Det finnes også andre typer fredelige formål som spaltbart materiale anvendes til. Derfor vil det være et viktig grep for å forhindre misbruk og spredning at anriking av uran og håndtering av spaltbart materiale kan komme under internasjonal kontroll. Vi bør derfor også vurdere om det er grunnlag for å blåse liv i den forrige IAEA-sjefen ElBaradeis idé om en internasjonal brenselsbank. Ideen sprang ut av bekymringen rundt Irans kjernevåpenprogram da dette ble oppdaget første gang. Norge har bevilget penger til dette arbeidet.

Jeg besøkte Wien i forrige uke og hadde et møte med IAEA, som fortalte at det foreligger i alt tolv ulike forslag, ett av dem fra kjernekraftindustrien selv. Men dette arbeidet ligger dessverre på is. En av grunnene til at det ligger på is er den sterke motstand det vakte da USAs forrige president foreslo at man skulle forby nye land å anrike uran, og at det skulle forbeholdes dem som allerede gjorde det. Det vakte selvsagt reaksjoner og ødela mye for det videre arbeidet. Tanken om å ha anriking av uran til fredelige formål, både kjernekraft og annen anvendelse, under internasjonal kontroll er veldig god hvis den kombineres med en leveringsgaranti for land som anvender dette til sivile formål. Det ville være et viktig tiltak også for å kontrollere at spaltbart materiale er under internasjonal og betryggende kontroll og for å forhindre at det kommer på avveier.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:17:02]: Jeg kan slutte meg til alt det representanten Hansen sa, og ser fram til at vi i denne debatten kan få belyst dette spørsmålet fra flere sider.

Som representanten var inne på, var Norge imøtekommende med hensyn til å bidra med ressurser til prosjektet med en slik bank – og det er ikke et bidrag Norge har gitt bare for å slippe det der og da. Vi kommer til å følge det opp.

Det er klart, som også representanten Hansen erfarte i Wien, at skrittet fra å få et sånt konsept opp å stå, mobilisere ressursene og til å få det til å tre i kraft, er et krevende stykke arbeid, fordi vi fort kommer ut i det politiske, minelagte området med sterke syn på mange sider. Det bringer meg til det andre punktet som representanten var inne på, nemlig at symbolpolitikk ikke er nok. Det kan jo ingen være uenig i når en driver med politikk og ønsker å se resultater. Men symbolpolitikk er viktig i dette spørsmålet, fordi doktriner og spørsmål om førstebruk og det ene med det andre rundt en våpenkategori som nærmest pr. definisjon ikke skal brukes, handler mye om symbolikk, om vektlegginger og om det som skapes av politiske og – hva skal vi si – symbolske rammevilkår. Derfor er det egentlig så viktig da president Obama i forrige uke gjorde det klart at det er uaktuelt for USA å bruke atomvåpen mot land som ikke har atomvåpen. Å utstede den type sikkerhetsgarantier er med på å snevre inn mulighetsrommet for at atomvåpen faktisk kan brukes.

Så er det viktig å bruke tid på – og det kommer vi kanskje også inn på i debatten – den betydelige utfordringen som spredning har. Og det ble jo ganske forstemmende – fra mange hold i Washington tidligere i denne uken sagt fra om faren ved slikt materiale på avveier. Den faren har jo bestått så lenge det har vært atomvåpen, kunnskap og teknologi, men den er av mange ansett som større nå, fordi de gruppene som kan sies å ha interesser, er bedre organisert, bedre skrudd opp til også å kunne anvende det. Det som det da er viktig å komme tilbake til, er NPTs tre pilarer som står i et balansert forhold til hverandre, nemlig at ikkespredningsarbeidet blir hemmet dersom det ikke også er framskritt på nedrustningssiden. Derfor er det å håpe at det som skjedde i Praha i forrige uke, gir et bidrag til økt trykk på tiltak mot spredning. Det som i hvert fall vil være Norges holdning når vi skal bidra så godt vi kan i det diplomatiet som er nødvendig for å få NPT til å lykkes, er å få de ulike gruppene til å se betydningen av at det er framdrift i alle tre deler av dette likeverdige NPT-regimet.

Helga Pedersen (A) [11:20:08]: Vi lever heldigvis i et fredelig hjørne av verden, men likevel i en verden og i en tid som også preges av spenninger, kriger og konflikter av ulikt slag, og stadig får vi påminnelser om at heller ikke atomvåpnene forsvant med den kalde krigen.

Da Nobels fredspris ble delt ut 10. desember i fjor, la komiteen særskilt vekt på president Barack Obamas visjon om og arbeid for en verden uten atomvåpen. Torsdag i forrige uke kunne vi da også se, i hvert fall på tv, at fredsprisvinneren sammen med Russlands leder undertegnet en ny avtale om reduksjon av slike våpen. Denne handlingen bør være et viktig signal til medlemslandene som nå skal delta på den kommende tilsynskonferansen for Ikke-spredningsavtalen. Når de etablerte atommaktene viser nedrustningsvilje, må man kunne ha tillit til at det gir inspirasjon til at også andre både ser og bruker nedrustningsmuligheten og velger bort våpenkappløpet.

Den viktige Ikke-spredningsavtalen, som ble inngått i 1968, var et resultat av en reell bekymring for utbredelsen av atomvåpen. Til tross for avtalens mangler og det faktum at noen land har valgt å stå utenfor, er denne avtalen det internasjonale politiske instrumentet vi pr. i dag har for regulering, nedrustning og en mindre farlig verden. Det er også åpenbart at nettopp denne avtalen har bidratt til en viktig og løpende fokusering på den alvorlige trusselen som atomvåpen er. Mange tusen atomstridsholder er blitt ødelagt, og våpenlagre over store deler av verden er lagt ned. Alternativet, altså ingen avtale, ville måtte ha betydd både økt spredningsfare og økt opprustning.

Jeg vil benytte anledningen til å takke interpellanten Svein Roar Hansen for initiativet til å få satt den viktige tilsynskonferansen på dagsordenen i Stortinget i dag. Det er en kjensgjerning at terroristgrupper søker å skaffe seg atomvåpen. Vi vet at Nord-Korea er på et annet spor, og det er også knyttet betydelig usikkerhet til Irans atomprogram. Alene viser dette, altså hver for seg og i sum, at behovet for kontroll og avtaleoppfølging er av største betydning. I Norge har vi all interesse av å støtte opp om Ikke-spredningsavtalen, fokusere på at avtalens innhold faktisk gjennomføres, og dessuten støtte opp om engasjementet for å stille krav til de nasjonene som har valgt bort å delta i dette samarbeidet.

Jeg er glad for at utenriksministeren i dag understreket at strategien må være å samle bred oppslutning om en politikk som faktisk fører til en verden uten atomvåpen, og at målet for den kommende internasjonale konferansen må være et sluttdokument med konkrete, forpliktende initiativer knyttet til nedrustning, ikke-spredning og fredelig bruk.

At statsministeren denne uken deltok på toppmøtet om kjernefysisk sikkerhet i Washington, understreker ytterligere det engasjementet som den norske regjeringen har. Det samme gjør Regjeringens signal om økt økonomisk støtte til atomsikkerhetsarbeid, særskilt i utviklingsland. Det internasjonale atomenergibyrået har også en meget viktig oppgave med å forsterke innsatsen mot atomterrorisme.

Arbeiderpartiet ser på et sterkt internasjonalt rettssamfunn som den beste sikkerhetsgarantien. Vi vil arbeide for sikkerhet på et lavest mulig rustningsnivå. Det å bekjempe spredning av masseødeleggelsesvåpen, organisert kriminalitet, terrorisme og det å beskytte våre nasjonale ressurser forutsetter internasjonalt samarbeid. Det var kloke mennesker som sto bak Ikke-spredningsavtalen i sin tid. Nå trengs det kloke beslutningstakere også på neste måneds tilsynskonferanse.

Peter N. Myhre (FrP) [11:24:26]: Etter en halvtimes debatt, med fem innlegg fra representanter som alle tilhører Arbeiderpartiet, har jeg ikke greid å identifisere mer enn ett tema som det var litt spenst i, og det er spørsmålet om symbolpolitikk er bra eller ikke bra. Jeg har bestemt meg for ikke å delta i den debatten, men jeg vil slå fast at innenfor arbeidet med nedrustning og kontroll med våpentyper er det viktig med realisme og en nøktern holdning.

Vi ønsker alle å ruste ned og gjøre verden til et tryggere sted å være, slik at vi kan bruke ressursene på velferd og velstand. NATO har gjennom 60 år sikret vår trygghet og sikret fred i Europa. En forutsetning for at NATO har kunnet spille den rollen har vært at NATO har hatt et troverdig forsvar og har vært utstyrt med effektive våpen.

Vi ser nye tendenser i verden – atommakter som Iran, Nord-Korea og Pakistan, for å nevne noen, og en del allianser. Når vi nå ser at både Russland og Iran hver på sin måte assisterer Venezuela, fornemmer vi en tenkning fra Venezuelas side som går på at man ønsker å bygge Venezuela opp til en militær stormakt i Latin-Amerika. President Obama uttrykte nylig en reell frykt for at en annen aktør, nemlig Al Qaida, kan skaffe seg brukbare atomvåpen og har stor villighet til å bruke dem. Derfor er det viktig å slå fast at nedrustning er bra, men ensidig nedrustning kan være en alvorlig sikkerhetsrisiko.

I Dagbladet i dag står det om et prosjektsamarbeid mellom Norge og Russland som ble igangsatt i 1993, og som Norge hittil har brukt ca. 3 milliarder kr på. Litt over 1 milliard kr er gått til opprydding i russisk atomavfall. Russland bruker derfor, kan man kanskje si, mer og mer på militær opprustning. De får jo Norge til å betale for en jobb som de ellers hadde måttet gjør selv. Atomubåten «Jurij Dolgorukij», som ble sjøsatt i 2009, er et tydelig eksempel på at Russland nå bruker ressurser som på en måte er blitt frigjort ved at Norge har påtatt seg en viktig jobb. Derfor er det viktig at Regjeringen nå lager en gjennomgang av bruken av prosjektmidlene og legger dette frem for Stortinget, slik at vi kan få en analyse av hvorvidt bruken av prosjektmidlene faktisk har tjent det formålet som prosjektmidlene var ment for.

Et annet eksempel: Afrikanske land bruker ca. 2,3 pst. av sin bruttonasjonalinntekt til militære formål. Dette er langt over gjennomsnittet blant landene i verden for øvrig. En studie i bistand fra Fredrik Ericsson ved International Policy Network viser at bistand fra rike land gjør det mulig for land i Afrika å bruke mer på våpen og nasjonalt forsvar. Derfor er det viktig at Norge har en kritisk holdning, slik at vi kan følge opp mottakerlandene og forlange at de lar bistanden få virke for å nå de målene som bistanden er ment for.

Norge bidro altså i forrige uke med 20 mill. kr. til IAEAs arbeid for atomsikkerhetsarbeid i u-land. Jeg tror det vil være klokt av Regjeringen også her å følge opp bruken av disse midlene, slik at de bevilgede midlene ikke kommer som en ressurs i stedet for bevilgninger som ellers ville ha blitt brukt for å nå de samme målene.

Når det gjelder atomvåpenstrategien og NATOs nye strategiske konsept, synes jeg det er nyttig å vise til Storbritannias tidligere forsvarsminister Geoff Hoon, som utenrikskomiteen nylig hadde et møte med. Han var ganske klar på at i en verden hvor nye atommakter – og han nevnte Iran og Nord-Korea – dukker opp, er det kanskje ikke så klokt av oss andre ensidig å ruste ned. Derfor vil jeg be Regjeringen om å ha en realistisk og nøktern holdning i arbeidet fremover og under tilsynskonferansen i mai.

Peter Skovholt Gitmark (H) [11:29:52]: La meg aller først berømme interpellanten for å reise et viktig tema. Jeg vil også berømme interpellanten for det jeg mener er et realistisk og saklig innlegg i debatten. Det samme gjelder utenriksministeren.

Dette har vært et saksfelt som har vært preget av enstemmighet i Stortinget. Senest i 2008 debatterte man nedrustning og ikke-spredning på bakgrunn av en stortingsmelding. Det var da tverrpolitisk enighet knyttet til alle de tre hovedplankene som Regjeringen la opp til. Det er bra, og det bidrar, tror jeg, til å øke den norske røsten og gjennomslagsevnen. Samtidig er dette en komplekst saksfelt, og man skal ha en høy grad av realisme i det man gjør, og ikke tro at det er enkle løsninger og symbolpolitikk alene som får oss til målet. Men la meg også si at jeg er helt enig i at symboler er svært viktige, og de symbolene man nå har sett fra president Obamas side, er nettopp en del av det positive bakgrunnsbildet som ligger til grunn når man nå går inn mot tilsynskonferansen.

Ikke-spredningsavtalen har flere store utfordringer. Avtalen har en betydelig grad av spenning internt. Det er fire nye atommakter som har kommet til – det er hevet over enhver tvil at Nord-Korea har blitt en atommakt – og man har spørsmålet knyttet til Iran. Men hvor jeg mener at man i debatten så langt har vært unnlatende, og det som man ikke har brukt nok tid på, har nettopp vært terroristgruppers og mindre gruppers søken etter å få tak i atomvåpen eller spaltbart materiale som man kan bruke til skitne bomber og andre redskaper for terrorangrep. Obama var i sin tale i forrige uke svært tydelig på hvor viktig det er å ha et samlet internasjonalt samfunn som går i bresjen for å arbeide aktivt for at denne type grupper, som Al Qaida, nektes adgang til atommateriale.

Jeg vil også ta India inn i debatten. Man har, også jeg, fra Stortingets talerstol tatt opp spørsmålet om Indias utenforskap til NPT og ikke minst våpenkappløpet med Pakistan. Samtidig har man sett at India får privilegert tilgang til Nuclear Suppliers Group. Jeg vil stille spørsmål også i denne debatten om presedensen ved akkurat det. Utenriksministeren har svart på det tidligere, men jeg synes ikke svarene har vært tilfredsstillende, verken fra USA eller fra andre pådrivere for Indias inntreden til Nuclear Suppliers Group.

Hvor vi nå virkelig har behov for et positivt utgangspunkt, ser vi at vi nå endelig har fått det. Det bakgrunnsbildet som ligger i forhold til tilsynskonferansen som vi får nå i mai, gir alle muligheter – og i alle fall bedre muligheter enn det man har hatt det siste tiåret – til å komme videre i en avtale. Man har en START II-avtale mellom USA og Russland om en reduksjon av antallet strategiske våpen, som er gjennomført, og man hadde i forrige uke et meget positivt møte i Washington, som for øvrig var den største samlingen av statsledere i Washington D.C. siden konferansen som forberedte FN. Dette møtet var spesielt viktig, nettopp fordi Obama framhevet trusselen fra ikke-statlige aktører som kan få tilgang – som jeg har nevnt – til kjernefysisk materiale.

La meg også si at nøkkelen til en vellykket nedrustning, enten i NPT-konteksten, i en NATO–Russland-kontekst eller i andre fora, ligger i en trinnvis gjensidig forpliktende og etterprøvbar utvikling. Visjoner er viktig, men vi må samtidig forholde oss til en verden som langt fra er perfekt. Skal man forstå Obamas tale i Praha for et år siden, er det ikke bare overskriften om en atomvåpenfri verden som er viktig, men alle de vanskelige, små skrittene som må tas hele veien, for enigheten fra norsk side er at vi må søke en aktiv rolle i internasjonalt nedrustningsarbeid.

Disse komplekse spørsmålene kan og må ikke forenkles, og man må arbeide aktivt, f.eks. i arbeidet med NATOs nye strategiske konsept. Og atomer kan faktisk ikke avspaltes.

Karin Andersen (SV) [11:35:07]: En verden uten atomvåpen er mulig, og det har vært et mål for SV i hele SVs historie. Vi er derfor svært glad for at vi nå, både gjennom regjeringserklæringen og gjennom den aktive politikken som Regjeringen ved utenriksministeren fører på dette området, kan spille vår rolle for å nå et slikt ambisiøst mål. Jeg sier ikke det fordi vi tror at det er enkelt eller lett, men fordi det er helt nødvendig.

Atomvåpen er, som flere har sagt her, så farlige i sin natur at de er i stand til å drepe hundrevis av millioner av mennesker, endre klimaet på jorda, gjøre det ubeboelig – rett og slett gjøre jorda ubeboelig – ikke bare her og nå, men for lang tid. Derfor er denne kampen en av de viktigste vi kan føre.

Utenriksministeren beskrev at det i lang tid har vært en slags istid i kampen mot atomvåpen, men nå ser det ut til at flere av verdens ledere deler visjonen om en atomvåpenfri verden. Derfor er jeg veldig glad for utenriksministerens tilnærming, der han viser at han forstår symbolkraften i at verdens ledere faktisk tar til orde for en verden uten atomvåpen. Så er det selvfølgelig nødvendig, når man skal jobbe med dette, at man sørger for den tilliten mellom verdens land som må til for at man skal få slike avtaler til å virke i praksis. Da er de innspillene som er kommet fra flere her, som handler om store utviklingslands rolle i den internasjonale politikken på veldig mange områder, viktige. Vi har også sett, når man har forhandlet om avtaler om klima, hvor viktig det er å forstå symbolikken i at noen land føler seg mindre enn andre og ikke blir verdsatt på samme måte som andre. Det er man avhengig av, skal man få slike avtaler til å virke.

Det er viktig med det høye ambisjonsnivået, og det er viktig, som det også er blitt sagt, at denne saken handler både om ikke-spredning og om nedrustning – begge delene må være på plass.

Så har både statsråden og flere representanter vært inne på kravene som vi må stille til tilsynskonferansen. Jeg vil først rette litt oppmerksomhet mot Soria Moria-erklæringen, Regjeringens plattform, som sier at vi også skal jobbe konkret internt i NATO, for å få NATO til å agere og være med på å realisere målet om en verden uten atomvåpen. Regjeringen har tatt prisverdige initiativ og jobber internt i NATO med saken. Det er svært viktig fordi NATO selvfølgelig er en svært stor militær makt, men også for den tilliten som vi snakker om, mellom andre stormakter som kan se andre interesser i dette. At vi nå er i ferd med å komme i gang med det arbeidet og se på atomvåpnenes rolle også internt i NATOs strategi, er svært viktig, for det må henge sammen. At tilsynskonferansen er svært viktig, er riktig. I Soria Moria-erklæringen står det også at dersom denne mislykkes, må vi vurdere en egen konvensjon mot atomvåpen. Det er også svært viktig.

Til slutt så vil jeg vie dette med spaltbart materiale som kan være på avveie, litt oppmerksomhet. Det har flere representanter vært innom, og det er en svært viktig sak, særlig når vi snakker om dette med bruk i forhold til terror. Initiativene som er tatt til en internasjonal brenselsbank, er viktige, men sånn som jeg forstår det arbeidet nå, handler det veldig mye om det materialet man vet hvor er. Spørsmålet er jo om man vet hvor alt er, og hvordan det blir lagret, håndtert, og hvordan det eventuelt håndteres i de ulike land. Et tema som jeg mener også må opp på konferanser og inn i internasjonale avtaler, er ikke bare hvordan man skal produsere og lagre dette, men hvordan man skal prøve å ettersøke det materialet som i dag kan være på avveier. Da er det kanskje ikke det at terrorgrupper er i stand til å lage atomvåpen som er det aller farligste, men at man kan bruke dette spaltbare radioaktive materialet i terrorhandlinger, som sjølsagt vil kunne skape veldig stor frykt og forårsake veldig stor reell skade.

Peter Ørebech (Sp) [11:40:31]: Regjeringen gjør en meget solid innsats i arbeidet for atomnedrustning, som også blir lagt godt merke til internasjonalt. Jeg vil takke Svein Roald Hansen for å reise dette viktige temaet her fra Stortingets talerstol.

Jeg er sikker på at Norge under tilsynskonferansen vil gjøre sitt ytterste for å sikre at konferansen får et positivt utfall med hensyn til ikke-spredning, nedrustning og tilgang på sivil atomteknologi. Det er snakk om tillitsbyggende tiltak, altså å følge den linjen som forhenværende leder for Det internasjonale atomenergibyrå Mohamed ElBaradei fulgte i i forhandlingene med Iran.

Senterpartiet mener at tillitsbyggende tiltak krever mer av Norge enn kun å få effekt ut av tilsynskonferansen for ikke-spredning. Vi kan ikke slå oss til ro med at START-forhandlingene så langt ikke har resultert i en plan for å avskaffe alle atomvåpen innen f.eks. 2020.

Senterpartiet ønsker at Regjeringen skal sette fokus på arbeidet for global konvensjonell nedrustning og en multilateral asiatisk, europeisk og atlantisk sikkerhetsavtale. Dette er nettopp målet for de 20 norske NGO-delegatene som vil delta på tilsynskonferansen for ikke-spredning i New York i mai 2010.

Omformingen av det globale militærindustrielle kompleks forutsetter at alle operative taktiske og strategiske atomvåpen skrotes. Dette støtter opp under FNs sikkerhetsråds mål om global zero for atomvåpen.

Senterpartiet mener, strategisk sett, at for å få ikkeatommakter, slik som f.eks. Iran, med på den utfordrende veien fram til et verdenssamfunn uten atomvåpen må Ikke-spredningsavtalen utvides til å omfatte en forpliktende traktatfestet utfasing av atomvåpen hos land som har slike. Også ikkeatommakter må bli med og være medlemmer. Det er kun gjennom en slik «grand bargain»-avtale at det internasjonale samfunn kan ha håp om å få til en internasjonal konsensus om atomvåpenfri framtid for framtidige generasjoner.

Senterpartiet håper at utenriksministeren vil vurdere å ta opp forslaget om en slik multilateral internasjonal avtale.

Filip Rygg (KrF) [11:43:51]: Arbeidet for å redusere trusselen fra atomvåpen er viktig og har pågått i mange år, og det gjenstår fortsatt mye arbeid. La meg derfor få lov til å takke representanten Svein Roald Hansen for å ha tatt initiativet til denne interpellasjonsdebatten.

Engasjementet for vårt langsiktige mål om en atomvåpenfri verden var også begrunnelsen og bakgrunnen for at Kristelig Folkeparti tok opp behovet for en kjernefysisk nedrustning i en interpellasjon om arbeidet for å revidere NATOs atomvåpenstrategi den 2. april i fjor. Utenriksministerens positive svar da og i dag viser at vi har et felles engasjement for ikke-spredning og nedrustning når det gjelder atomvåpen.

Etter Kristelig Folkepartis syn er det viktig å sikre at det er en bred oppslutning, en tverrpolitisk enighet, om norsk atomvåpenpolitikk.

Flere har nevnt Ikke-spredningsavtalen som ble inngått i 1968, og som trådte i kraft to år senere. Da den ble forlenget i 1995, så vi at statene som ikke hadde atomvåpen, og forpliktet seg til å avstå fra det, krevde at atomvåpenstatene bekreftet avtalens nedrustningsforpliktelser. Denne doble forpliktelsen, både om ikke-spredning og om nedrustning av eksisterende atomvåpen, er helt avgjørende for avtalens framtid. Ikke-spredning, nedrustning, tilgang til sivil atomteknologi og kontroll av at avtalen overholdes, utgjør sammen grunnpilarene i dette avtaleverket.

Det blir en avsporing å gjøre dette til en bistandsdebatt. Man kan oppleve at bistand nettopp kan være nøkkelen i en slik debatt, men det er likevel en avsporing i den debatten som salen nå tar. Bistand kan være en nøkkel til fred, men det er slett ikke grunnlag for å si at bistand hører hjemme i en trusselvurdering rundt atomvåpen. Så det blir en underlig sammenblanding.

Utviklingen etter 1995 har vært skuffende. Tilsynskonferansen – flere har vært inne på den – kan man si var en fiasko. Det ble ikke oppnådd enighet om noe som helst, heller ikke om en sluttrapport fra konferansen, slik at det formelt sett ikke engang ble registrert at Nord-Korea hadde meldt seg ut av avtalen.

Så lenge atommaktene ikke gjør framskritt i forpliktelsene om å bygge ned sine kjernefysiske våpenlagre, svekker det Ikke-spredningsavtalen, og det brukes av enkelte stater nærmest som en legitimering for at flere kan skaffe seg atomvåpen. Det er en livsfarlig trend.

Det er også Kristelig Folkepartis syn at signalene fra USAs president og den handlingen vi har sett fra fredsprisvinneren, har skapt et nytt internasjonalt klima. Det som har skjedd mellom USA og Russland, er veldig positivt. Som president Obama sa ved avtaleinngåelsen, er dette en viktig milepæl, men bare et steg på en lengre reise mot full avvikling av atomvåpnene.

Etter mitt syn er dette nedrustningsgjennombruddet et avgjørende bidrag til at også tilsynskonferansen for Ikkespredningsavtalen kan lykkes bedre enn i 2005. Like positivt er dessverre ikke det signal Frankrikes president, Sarkozy, nå har gitt om at de ikke vil redusere sine arsenaler. Det viser seg at de som først tilhører atomvåpenklubben, ikke lett går ut av den.

Utfordringene er fortsatt store i arbeidet for å redusere og på sikt kunne fjerne atomvåpnene. Men for vår felles sikkerhet er den doble målsettingen, ikke-spredning og atomvåpennedrustning, avgjørende viktig. Norge bør ikke bare støtte opp om prosessene, men bør også være en aktiv og konstruktiv pådriver. Det norsk-polske initiativet for å få redusert antall kortrekkende taktiske atomvåpen som er utplassert i Europa, ser jeg som et nytt steg i dette arbeidet. Dette initiativet bygger på en skrittvis balansert tilnærming, der åpenhetstiltak legger grunnlaget for reduksjoner i lagrene av atomvåpen. Det er en holdning vi også kan bygge på i et bredere arbeid for nedrustning når det gjelder masseødeleggelsesvåpen.

Marit Nybakk (A) [11:48:18]: La meg først få berømme interpellanten for å videreføre en viktig tradisjon i denne salen, nemlig en interpellasjonsdebatt i forkant av viktige korsveier i arbeidet med atomnedrustning og ikkespredning. Denne gangen er det altså tilsynskonferansen som starter i New York i begynnelsen av mai.

Da Ikke-spredningsavtalen ble forlenget på ubestemt tid i 1995, ble kravene til tilsynsprosessen skjerpet med et sett av «Prinsipper og målsettinger for kjernefysisk ikkespredning og nedrustning». Til tross for dette, som også flere har understreket, stoppet flere viktige prosesser opp gjennom 1990-tallet. Det var tilsynskonferansen i 2000 som virkelig var det store gjennombruddet, med 13 vedtatte såkalte skritt framover. Derfor ble tilsynskonferansen i 2005 så utrolig mer skuffende fordi den endte i total fiasko. Som utenriksministeren påpekte, var det heller ikke mulig å få FN-toppmøtet i august samme år til å enes om noe som helst innen ikke-spredning. De gjorde mye annet bra, men ikke på atomvåpenspørsmål.

Jeg var saksordfører for et og et halvt år siden for nedrustningsmeldingen, og det var en enstemmig komité som gikk inn for en eliminering av alle atomvåpen, altså en verden fri for atomvåpen. Komiteen understreket også meldingens betoning av at veien dit må baseres på forpliktende og verifiserbare avtaler. Eller som Haakon Blankenborg sa i en interpellasjonsdebatt den 8. mai 2003:

«Vi har egentlig ingen andre veier å gå på dette området enn avtaleveien.»

Det kan vi antakelig slutte oss til.

Utenrikskomiteen i forrige periode mente i tillegg i den samme innstillingen at det på lengre sikt må vurderes en egen atomvåpenkonvensjon, slik det i dag er en konvensjon mot kjemiske våpen og biologiske våpen – og fremdeles var komiteen enstemmig.

La meg legge til at atomvåpen er i en særstilling når det gjelder død og ødeleggelser. Det er det ultimate ødeleggelsesvåpenet. Atombomben over Hiroshima brente i løpet av sju ørsmå sekunder opp 80 000 mennesker – barn, eldre, kvinner og menn. I alle år etterpå har ytterligere titusener av dem som overlevde dette menneskeslaktet, lidd en smertefull død på grunn av ettervirkninger av radioaktiviteten.

Foran den kommende tilsynskonferansen aner vi faktisk håp om framgang. Obama-administrasjonen har proklamert en verden fri for atomvåpen. Presidentene Obama og Medvedev har nettopp undertegnet en oppfølgingsavtale til START, om bl.a. gjensidig nedbygging av de strategiske atomvåpnene. Dette er viktig. Det er faktisk avgjørende når vi vet at USA og Russland har over 90 pst. av verdens atomvåpenarsenal. Vi har akkurat hatt toppmøtet i Washington, der man bl.a. tok opp faren for at spaltbart materiale og atomkompetanse havner i hendene på terrorister og ustabile regimer, der også opprensking av atomavfall var et viktig tema, og der vår egen statsminister var til stede.

Den siste amerikanske «Nuclear Posture Review» sier klart at atomvåpnenes betydning i sikkerhetspolitikken må reduseres. Dette er og må være et viktig signal også til NATOs arbeid med et nytt strategisk konsept. Det er flere som har vært inne på det.

La meg legge til: NATO må ikke stille seg i den situasjon at alliansens atompolitikk blir en hindring for USAs nye atomvåpenstrategi om nedrustning og ikke-spredning. Dette blir, så vidt jeg skjønner – og som vel utenriksministeren understreket – også et tema på det kommende utenriksministermøtet i Tallinn som skal være om en ukes tid, etter initiativ fra Norge, Tyskland, Luxembourg, Nederland og Belgia.

Jeg vil også støtte utenriksministeren i at det er viktig å samarbeide på tvers av allianser og regioner, slik Norge bl.a. gjorde i sjulandssamarbeidet. Så kan vi diskutere hvordan det fungerte, men like fullt er det viktig å drøfte dette spørsmålet på tvers av allianser.

Til slutt vil jeg gi ros for det formidable arbeidet som jeg mener den nåværende utenriksministeren og Regjeringen har gjort når det gjelder nedrustning, når det gjelder ikke-spredning, og når det gjelder våpenkontroll, ikke bare i forhold til atomvåpen, men generelt.

Øyvind Korsberg hadde her overtatt presidentplassen.

Ola Borten Moe (Sp) [11:53:48]: Jeg vil få takke interpellanten for å reise et svært viktig spørsmål på et aktuelt og godt tidspunkt.

Jeg har lyst til å si at ut fra mitt ståsted skjer det veldig mye positivt nå, først og fremst i etterkant av en ny administrasjon i USA. Det må være lov til å si at Obama har hatt en god vår på mange vis. Det åpenbare er selvsagt den nye avtalen om nedrustning, men også den nye doktrinen som ble offentliggjort nylig, tror jeg er et svært viktig dokument. Det virker som om det er en større internasjonal enighet om betydningen av dette. Det virker også som om det er mulig å få med Kina på en annen måte enn tidligere, og ikke minst er dette spørsmålet satt høyere opp på den internasjonale dagsordenen. Men det er fremdeles mye igjen.

Som mange har vært inne på, er det svært mange skjær i sjøen. Nye land tilstreber seg på å få tilgang til disse våpnene – dette er jo til dels svært ustabile regimer – ny teknologi gjør det lettere å skaffe flere denne kapasiteten, regionale spenninger sitter svært dypt – listen er svært lang.

Norge må bidra konstruktivt der vi kan, og på det viset vi kan. Jeg opplever at det er akkurat det vi gjør. Jeg opplever at vi har lang tradisjon for å gjøre det, og jeg vil gi honnør både til utenriksministeren, Regjeringen og andre som har bidratt til gode resultater på dette området og ikke minst på andre områder.

Det er to spørsmål jeg har lyst til å reise, og som jeg ønsker en kommentar fra utenriksministeren på.

Det ene er arbeidet med det nye strategiske konseptet for NATO og de taktiske atomvåpnene i Europa, eid av USA, som står utplassert i andre NATO-land. Der bør Norge kunne bidra til en ensidig uttrekning av disse våpnene. Jeg kan ikke se at de har noen strategisk betydning. Jeg vet at russerne fremdeles har mange av dem, og at de sannsynligvis kommer til å ha det en god stund framover. Uavhengig av hva Russland velger å gjøre, bør det være en mulighet og et mål for NATO å avslutte denne utplasseringen, slik at alle land har direkte kontroll over de atomvåpnene de faktisk eier. Det ville ha vært fint å få utenriksministerens vurdering av det.

Det andre temaet gjelder Midtøsten, som kanskje på sett og vis er elefanten i rommet, eller det overordende store spørsmålet både nå og i framtiden – spesielt Israel og Iran. Det er et felt der jeg regner med at alle er enige om at man trenger en form for progresjon. Det er ikke veldig mye som har skjedd de siste 15 årene. Det er stor uro i regionen, men hva som i dagens klima i den regionen kan komme til å skje, er det noe vanskeligere å ha en oppfatning av. Det er i hvert fall vanskelig å se hvor løsningene ligger hen. En form for progresjon, noen målformuleringer, en tilslutning, og kanskje en fornyet tilslutning, til den ambisjonen som ble uttrykt i 1995 om at Midtøsten skulle være en atomvåpenfri sone, hadde likevel kanskje kunne vært både viktig og positivt. Det hadde vært fint å få utenriksministerens vurdering både av sjansene for at noe slikt kunne skje, og av hvilke momenter som eventuelt framstår som mest aktuelle.

Svein Roald Hansen (A) [11:58:08]: Jeg takker for engasjementet i debatten og bred støtte til en ambisiøs, aktiv og realistisk politikk, både inn mot NPT-konferansen i mai og arbeidet med NATOs nye strategiske konsept.

Den eneste dissonansen jeg hørte, kom fra Peter N. Myhre. Hans innlegg bar preg av et ikke så lite tvisyn.

Som det er sagt, har Ikke-spredningsavtalen tre bein. Det er viktig med resultater på alle de tre beina, for de henger sammen. Det er to hovednøkler, føler jeg. Den ene er å få forsterket vilje og konkrete skritt fra atommaktene til å ruste ned, med avvikling av deres arsenaler som målsetting, og den andre er retten til fredelig utnyttelse. Det er jo i det siste risikoen ligger både for at dette misbrukes til våpenformål, som vi er bekymret for at Iran kan gjøre, og det er en risiko jo mer spaltbart materiale som er i sirkulasjon. Uansett hvor fredelig formål det brukes til, innebærer det en risiko for at det kan komme på avveier og brukes av terrorgrupper til skitne bomber, som flere har vært inne på.

Det er den ekstra dimensjonen, for overfor terrorgrupper virker jo ikke gjengjeldelsestrusselen, som jo er kjernen i atomvåpenstrategien, overhodet. Det er i dette lyset vi etter mitt skjønn må se det bidraget Norge og andre land yter på Kola for å få hånd om det kjernefysiske materialet der på en forsvarlig måte. Det har en miljødimensjon, selvsagt, for hvis det går galt der, er vi nær og vil bli berørt. Men det er også viktig å sikre at det spaltbare materialet ikke kommer på avveier. Jeg mener at det internasjonale samarbeidet om dette hvor vi deltar, er viktig, fordi det også gir oss trygghet for at dette skjer på en god måte. Jeg er litt forundret hvis representanten Myhre er mer komfortabel om vi skulle overlate dette til russerne alene. Jeg ville ikke ha følt meg trygg på at det var bedre.

Så understreket Myhre at ensidig nedrustning er en alvorlig sikkerhetsrisiko. Jeg har ikke hørt noen i denne debatten som har tatt til orde for det. Det er to perspektiver vi må ha med oss: Vi har rett til å forsvare oss hvis vi blir angrepet, men samtidig har det internasjonale samfunn laget et sett av regler med forbud mot enkelte våpen og hvordan vi skal håndtere krigen. Den skal føres innenfor noen rammer, det er jo et forsøk på å begrense skadevirkningene. Men atomvåpen har jo det ved seg at de kan utslette alt liv. Det er ikke et forsvarsvåpen. Det er et våpen som ikke kan brukes, for da går det helt galt.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [12:01:26]: Jeg vil takke representanten Hansen og alle bidragsyterne til denne debatten.

Representanten Skovholt Gitmark sa noe viktig, nemlig at vi i 2008 hadde en debatt om disse spørsmålene i salen. Jeg husker at jeg var veldig glad for den debatten, for den slo fast en veldig bred enighet ikke bare om prinsipper, men også om detaljer og strategi. Det er bekreftet i denne sal i dag.

Men det er interessant igjen å kjenne igjen Fremskrittspartiet, som sier at vi må være realistiske og nøkterne. Ja, hvem er imot det? Ikke jeg. Men så begynner de å trekke opp et bilde om at atomnedrustning har et snev av naivitet og ønsketenkning over seg. Etter å ha møtt de såkalte haukene på amerikansk side – Kissinger, Schultz, Perry, Nunn, gamle travere i sikkerhetspolitikken – som sier at visjonen om en kjernevåpenfri verden er helt avgjørende for å få snudd utviklingen for å kontrollere spredningsregimene, er i hvert fall jeg overbevist om at det å være realistisk og nøktern handler nettopp om dette.

Jeg er helt enig med representanten fra Kristelig Folkeparti i at bemerkningene om bistand er underlige bemerkninger. Den debatten tar vi ikke her. Men den underliggende kritikken av vår innsats i Nordvest-Russland må jeg virkelig si at jeg stiller spørsmål ved. Jeg er den første til å ønske velkommen enhver revisjon, ethvert innsyn og ethvert kritisk syn på den type satsing, for det må vi ha for å lykkes. Men det er altså slik at vårt engasjement i Nordvest-Russland på dette området er en del av et G8-partnerskap til kamp mot spredning. Det er det det handler om. Det er investering i global sikkerhet, og det er et av de mest vellykkede prosjektene i så måte. Det er ikke bistand til Russland, men det er sammen med Russland, som bruker størst ressurser, et forsøk på å få ryddet opp etter en forferdelig arv fra Sovjet-regimet hvor ubåten lå dratt opp på stranden i Murmansk med usikrede atomkilder. Nå har Norge også vært med på å sikre fyrlyktene rundt kysten der oppe – et prisverdig initiativ startet av den forrige regjeringen. Vi har fulgt det opp, og sluttført prosjektet. Så her må vi se på hva som er i våre interesser.

Det var reist spørsmål om India. Det er ikke slik at India har fått tilgang til NSG, men de får tilgang til en begrenset kjernefysisk dimensjon på det sivile området mot at de påtar seg ikkespredningsforpliktelser. Jeg var selv med i innspurten på det arbeidet for å forsikre at India på høyt nivå bekreftet de forpliktelsene.

Overfor representanten Borten Moe kan jeg bare bekrefte at Midtøsten selvfølgelig er et kjerneområde, som jeg også sa i mitt innlegg, og kommer til å være avgjørende når vi møtes til tilsynskonferansen. Kanskje er visjonen om å få gjentatt ambisjonen fra 1995 om en kjernevåpenfri sone veien vi må gå for å få en enighet.

Jeg slutter meg til dem som takker for debatten, den har vært nyttig. Og takk til interpellanten!

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 2 over.