Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:01:25]: Også i utenrikspolitikken er det sakene som fanger oppmerksomheten: nye bosettinger i Øst-Jerusalem, militær offensiv i Sør-Afghanistan, jordskjelv i Haiti og Chile, nedrustningsforhandlinger mellom USA og Russland, møte om samarbeid i Arktis, et kommende EU-toppmøte; listen som fyller den utenrikspolitiske dagsordenen, blir lett lang.

Men over enkeltsakene er det til ulike tider forhold eller hendelser som definerer tyngdelover i utenrikspolitikken. I tiåret vi forlater, står terrorangrepet mot USA 11. september 2001 fram som en slik hendelse. Utfordringer knyttet til statenes nasjonale sikkerhet har dominert utenriks- og sikkerhetspolitikkens utsyn og handlemåte i dette tiåret. Dette vil vare ved når vi nå går inn i et nytt tiår. Samtidig vokser det fram nye, tunge endringskrefter som får avgjørende innflytelse også på utenrikspolitikken. I økende grad får vi endrede livsbetingelser og kamp om ressurser som følge av klimaendringene, virkningene av den globale økonomiske krisen og fremveksten av det vi hittil har kalt store utviklingsland som tunge og sentrale aktører i en stadig sterkere globalisert verdensøkonomi.

Gjennom det siste tiåret har vi sett hvordan finanskrisen slo inn i realøkonomien. Den viste seg å være global og fikk ringvirkninger i alle verdenshjørner, med gradvise konsekvenser for alle politikkområder. Nå, ett år etter, ser vi at dette fortsatt spiller seg ut. Selv om det er håndfaste tegn på at verdensøkonomien tar seg opp igjen, kan vi fastslå at verden ikke blir som den var.

Finanskrisen kom heller ikke alene. I 2008 skapte kraftige økninger i de globale matprisene store problemer for verdens fattige. Verden trenger samstemt internasjonal innsats for at produksjonen av mat – som er billig nok – skal øke i årene som kommer.

Finanskrisen dreper og skader ikke som angrepene 11. september 2001. Virkningene er mer langvarige, mer dyptpløyende, og de vil kunne ramme flere land, flere mennesker og utfordre statene langt utover opplevelsen av utsatt fysisk sikkerhet. Virkningene av finanskrisen illustrerer hva en vismann en gang sa: Store forandringer kommer smygende på kattepoter. I dag kan vi konstatere: Virkningene av finanskrisen vil få avgjørende betydning for utenriks- og sikkerhetspolitikken i dette tiåret. Det betyr også at konteksten, rammen for håndteringen av alle utenrikspolitikkens saker, vil være i endring. Dette vil være fokus for min redegjørelse i dag, som ikke blir en katalog over alle enkeltsakene. Vi har hatt grundige debatter i denne sal om Afghanistan, interpellasjoner om Nordområdene og menneskerettigheter, og to ganger i året har jeg redegjørelser om utviklingen i Europa – derfor nå utgangspunkt i finanskrisen.

Historien gir oss mange leksjoner i at økonomiske kriser er kilde til omveltning, krig og konflikt. Den dype krisen i mellomkrigstiden med de dramatiske følgene den fikk, er kanskje det mest talende eksempelet.

På den annen side: Kriser kan også tvinge fram nødvendige oppbrudd og bane vei for oppgang. Historien har vist at erfaringer fra kriser kan lede statene til å treffe fremsynte tiltak for å motvirke nye kriser. Jeg tenker på hvordan byggverket fra Bretton Woods-institusjonene nettopp var rettet inn mot å forhindre at erfaringene fra 1930-tallet skulle gjentas, eller hvordan de europeiske fellesskapene ble bygget opp, basert på erfaringene fra den første og andre verdenskrigen. Det er altså i mindre grad krisen selv enn måten vi møter og håndterer den på, som er det avgjørende.

Bak vår egen tids spektakulære konkurser fra Wall Street til Reykjavik ligger dypere ubalanser av flere slag. Vi ser finansielle ubalanser, mellom land med store underskudd og land med store overskudd, der USA særlig illustrerer den første kategorien og Kina den andre. Vi ser ubalanser mellom fattige og rike land, vi ser ubalanser mellom de faktiske utslipp av klimagasser og klodens tålegrense, vi ser politiske ubalanser, mellom de stadig mer globale markedene drevet fram av dereguleringer og teknologiske nyvinninger, og den politiske handlekraften som fortsatt i all hovedsak er knyttet til hver enkelt stat.

Internasjonalt samarbeid var avgjørende da det stormet høsten 2008. Det internasjonale valutafondet, IMF, fikk ny relevans, og G20-samarbeidet – forumet hvor finansministre og sentralbanksjefer fra 19 av verdens største økonomier samt EU møtes – vokste etter hvert fram som det viktigste organet.

Men førstelinjeforsvaret kom i USA og andre land som ble rammet tidlig, gjennom massive tiltak de første dagene og ukene etter at Lehman Brothers gikk konkurs 15. september 2008, for å sikre det finansielle systemet og redde samfunnsviktige finansinstitusjoner. G20-møtet i London i april 2009 betydde at de tyngste landene samordnet sin nasjonale politikk og ble enige om omfang og innretning også når det gjaldt internasjonale tiltak. De ble også enige om å tilføre IMF og andre internasjonale finansinstitusjoner nye finansielle ressurser for å kunne bistå særlig hardt rammede medlemsland.

Bakom, og parallelt med utbruddet av den alvorligste finanskrisen siden mellomkrigstiden, pågår en stadig forskyvning i regional og global makt og innflytelse. Nye stater melder seg på gjennom befolkningsvekst, produksjon, teknologi og utslipp. De melder seg på for å sikre sin egen utvikling, bekjempe fattigdom, møte klimautfordringene, bli hørt, sett og respektert: Kina, India, Indonesia, Brasil, Sør-Afrika og flere. Jo tydeligere de markerer seg, desto tydeligere ser vi at etablerte internasjonale institusjoner – skapt med vestlig dominans i en kontekst etter den annen verdenskrig – svekkes både i representativitet og i legitimitet.

Inntrykket vårt forsterkes av et misforhold mellom tyngden i de internasjonale og økonomiske endringskreftene og mangelen på tyngde i de politiske institusjonene som kan gjøre noe med dem.

Alle disse trådene vever et komplekst bakteppe for reformer av det internasjonale systemet. Det er krevende nok å oppnå enighet blant så mange aktører med ganske så ulikt utgangspunkt – politisk, økonomisk, kulturelt og religiøst. Og det er særlig utfordrende når en lang rekke regjeringer samtidig stilles til nasjonalt ansvar for å håndtere virkningene av finanskrisen her og nå, med de virkningene den har for enkeltmennesker, familier og de lokalsamfunn som opplever press mot arbeidsplasser og velferd. For selv i den globale tidsalder er all politikk lokal.

I den innledende fasen av krisen fryktet vi for at banker ville gå konkurs. Nå frykter vi for at stater kan lide samme skjebne.

Rammene for politikk er for mange regjeringer vesentlig endret på meget kort tid, med til dels dramatisk redusert handlefrihet bl.a. som følge av voksende underskudd og stor gjeldsbyrde, men også som følge av bortfall av viktige inntektskilder som turisme og overføringer fra utenlandsarbeidende. I mange land, som også står Norge nært, kan det oppstå store gap mellom krav, forventninger og tilvant levestandard på den ene siden og politisk evne til handling på den andre. Alt dette kan skje fort. Det vi har oppfattet som solide nasjonale og internasjonale politiske strukturer, kan på kort tid bli skjøre.

Igjen kan vi hente lærdom fra 1930-årene. Da gjorde økonomisk nedgang veien kortere til autoritære styresett og utpeking av syndebukker. Det paradoksale kan skje at mens verden virkelig trenger sterkere regionale og internasjonale organer, kan enkeltland i håndtering av sin egen krise bli tvunget til å se innover og motsette seg, eller mangle evnen til, å bygge opp de internasjonale styringsorganene som behøves. Evnen og viljen til å ta ansvar utover eget land og egen befolkning kan bli kraftig redusert.

Også Norge er berørt av finanskrisen. Vår eksport er påvirket av fallende etterspørsel i nøkkelmarkeder. Regjeringen prioriterer arbeidet med å holde orden i norsk økonomi. Vi fører en aktiv politikk for å sikre velferd, arbeid og modernisering av det norske samfunnet. OECDs nylige vurdering er at de norske tiltakene mot krisen har vært godt innrettet og langt på vei hatt ønsket virkning. Vår egen nasjonale utfordring er å ta godt vare på dette utgangspunktet – ikke minst ved å hindre at arbeidsledigheten stiger.

I vår utenrikspolitikk må hovedsporet være å videreføre vårt arbeid for en internasjonal rettsorden med sterke og tilpasningsdyktige internasjonale organisasjoner som kan møte ubalansene og bidra til å styre oss ut av dem. Hovedkonklusjonene fra St.meld. nr 15 for 2008–2009, og Stortingets behandling av den, holder seg: Norge skal og vil ta internasjonalt ansvar, og Norge er tjent med en sterkest mulig internasjonal rettsorden.

Jeg ønsker å resonnere rundt noen områder som illustrerer finanskrisens virkninger for internasjonal politikk og for norsk utenrikspolitikk.

For det første: det internasjonale samarbeidet. En av de viktigste grunnene til at vi så langt har unngått 1930-tallets depresjon, er at vi møtte finanskrisen med tett multilateralt samarbeid. Statene hadde et institusjonsapparat på plass og var villige til å ta det i bruk. Koordinerte redningsaksjoner som savner sidestykke i historien, hindret langt på vei et sammenbrudd i verdensøkonomien.

Ved hjelp av det multilaterale handelssystemet i Verdens handelsorganisasjon – WTO – har vi så langt også klart å unngå dreining i proteksjonistisk retning. Det globale regelverket har bidratt til å hindre kortsiktige proteksjonistiske handlinger, til tross for innenrikspolitisk press for slike tiltak i mange land. Ifølge WTO er verdensøkonomien like åpen i dag som før krisen, men det advares mot at land vil kjenne seg presset til å beskytte seg mot andre lands tiltakspakker gjennom økte handelshindringer – skjulte og indirekte.

Det er vesentlig for norske interesser at dette ikke skjer. En åpen verdenshandel er avgjørende for norske interesser. Regjeringen vil derfor fortsette å arbeide i alle relevante fora for å motvirke økt proteksjonisme.

Spørsmålet er om den globale samarbeidsånden fra 2008 og 2009 vil opprettholdes, siden den mest akutte fasen av finanskrisen nå er over. For oppsvinget er ujevnt. Det er uenighet om når tiltakspakkene skal fases ut og innstrammingstiltak fases inn. Krisen synliggjør gnisninger mellom overskuddsland og underskuddsland. For noen land melder krisens sosiale og politiske bredside seg først nå – med virkningene av rekordunderskudd og rekordgjeld på samme tid. Underskuddene må ned, og gjelden må betjenes. Samlet sett kan det bli en stor belastning innenrikspolitisk. Og i vår verden får det også utenrikspolitiske virkninger for den gjeldende statens eller grupper av staters handlingsrom.

Ifølge IMF er Kinas og andre asiatiske valutaer undervurderte og bidrar til å holde prisene på deres eksportvarer kunstig lave. Dette rammer eksportnæringen både i industrialiserte land og i utviklingsland.

I Doha-utviklingsrunden i WTO er det fortsatt manglende fremdrift med uvisshet om USA er klar for å sluttføre forhandlingene, samtidig som mye er avhengig av om USA og Kina kan komme til enighet. Det er snart ti år siden disse forhandlingene startet. Mye er oppnådd, men ingenting er klart før alt er klart. Det blir krevende å komme videre med andre viktige dagsordener for verdenshandelen hvis ikke Doha-runden kommer i havn, f.eks. viktige spørsmål som avtaler som legger stor vekt på miljø og fremmer handel med miljøvennlige varer og tjenester – herunder klimateknologi – eller avtaler som ivaretar arbeidstakernes rettigheter og retten til anstendig arbeid. De dagsordenene lar vente på seg – til Doha kommer i mål.

Norge vil gjøre sitt for å prioritere disse spørsmålene og bidra til en snarlig sluttføring av Doha-runden, og vi vil holde fast ved våre posisjoner i forhandlingene.

For det andre: Parallelt og vevet inn i virkningene av finanskrisen endrer det multilaterale samarbeidet seg. Viktigheten av G20 illustrerer den globale maktforskyvningen som har funnet sted i retning av Asia, og særlig Kina. Vi er vitne til en vesentlig endring i maktforholdene i internasjonal politikk. Maktforskyvningen startet før finanskrisen brøt ut, men er blitt fremskyndet og forsterket. Vi ser nye allianser, ledet an av Kina, India, Brasil, Indonesia, Sør-Afrika og andre, som bygger nye samarbeidsrelasjoner – også innen områder som klima, utvikling, helse og menneskerettigheter.

Realiteten er klar: Vi kan ikke forvente internasjonale løsninger på avgjørende spørsmål uten at de fremvoksende økonomiene sitter ved bordet. Vi så det ved klimaforhandlingene i København, vi opplevde det under opptakten til forhandlingene på Bali og under WTOs ministermøte sommeren 2008.

Det er udelt positivt at de fremvoksende økonomier inkluderes, får ansvar og tar ansvar. Men vi ser at det blir mer krevende å nå internasjonal enighet. Og det reises viktige spørsmål om den formelle status til et forum som G20 – og om forholdet mellom G20 og det store flertall av land som ikke deltar, og de øvrige formelle institusjonene, ikke minst innenfor FN-systemet.

Det er positivt, også for Norge, at G20 viste handlekraft i møte med krisen. Men G20 er en selvoppnevnt gruppe. Den er ikke valgt eller utnevnt, den har ikke statutter eller regelverk. Finanskrisens utfordringer har dominert dagsordenen siden G20-landene første gang møttes på stats- og regjeringssjefsnivå i november 2008. Men vi ser tegn til at det vil være i G20-kretsen det uformelle grunnlaget for formelle beslutninger legges for en lang rekke andre saker, fra klima til handel og hvem vet hvilke andre utenriksrelaterte områder.

Dette reiser prinsipielle og politiske spørsmål ved beslutningenes legitimitet. Over 160 av verdens land, inkludert Norge og Norden, deltar ikke. Sammen med de andre nordiske land argumenterer Norge for å gjøre G20 mer representativt. Det kan f.eks. gjøres gjennom en valgkretsmodell som ikke behøver å øke antallet deltagende land vesentlig, men sikre deres forankring og representativitet betydelig. En nordisk stemme hører hjemme i G20, gitt det nordiske internasjonale engasjementet, vår rolle i internasjonalt samarbeid, vår samlede tyngde i verdensøkonomien og våre finansielle bidrag til de avgjørende finansinstitusjonene.

Det er de fremvoksende økonomiene – og da særlig Kina – som har hatt det raskeste oppsvinget, og som nå representerer vekstmotoren i verdensøkonomien. Kinas betydning i de fleste sammenhenger vokser raskere enn de fleste kunne tro. Det rapporteres nå om en økning i Kinas eksport på over 40 pst. det siste året, og landet har passert Tyskland som verdens største eksportør. Kina passerer trolig Japan som verdens nest største økonomi og kan overta for USA som verdens største allerede om 15 år. Kina er landet med de høyeste CO₂-utslippene, ikke pr. innbygger, men som land – og samtidig verdens største produsent av energi fra fornybare kilder.

I dag finnes det knapt noe område hvor Kina ikke allerede er verdens største eller nest største aktør. Og det er en aktør som melder seg på med en helt annen selvbevissthet enn for bare få år siden. Dette får betydning på nær sagt alle områder av de internasjonale relasjonene.

Den vekst Kina har opplevd de siste 30 år, er til beste for landets enorme befolkning og fortjener anerkjennelse. Kinas vekst har redusert uverdig fattigdom og stimulert viktige deler av den veksten verden nå opplever.

I dag er Kinas vekst i større grad enn tidligere basert på innenlandsk etterspørsel og ikke like mye på eksport. Det forsterker landets mulighet til å kunne velge økonomisk-politiske strategier uten å skjele for mye til omverdenen. Før var det bare USAs økonomi som var stor nok til å føre en slik uavhengig linje, men også Kina har nå denne evnen. Samtidig ser vi at Kina er sårbar, og selv kinesiske myndigheter uroes over grunnlaget for den kinesiske veksten.

Til nå har Kina bevisst valgt å spille en mer tilbaketrukket rolle i internasjonal politikk. Dette er nå i endring, dels gjennom egen vilje til makt og dels gjennom politikkens og økonomiens tyngdelover: Det får konsekvenser også i internasjonal politikk å innta en rad med maktpolitiske førsteplasser. Kina eksponeres, Kina må ta ansvar, Kina må vise sine kort.

Forholdet mellom USA og Kina, eller G2 som noen kaller det, vil ha stor betydning. Fremveksten av Kina har i en viss forstand gått på bekostning av USA. Men forholdet er komplekst og preges av gjensidig avhengighet – og derfor av gjensidig sårbarhet.

I Afrika møter vi et ambisiøst Kina, med energiavtaler og store prosjekter innen infrastruktur og matproduksjon. Vi får levende innblikk i andre former for utenriks- og utviklingspolitisk alliansebygging. Kina legger ganske andre føringer på samarbeidet landet innleder, bl.a. ved å fokusere langt mindre på såkalte indre anliggender, som respekten for menneskerettighetene.

Kina hevder seg også sterkere i sine nærområder. Energisikkerhet og forsyningslinjer er av økende betydning også her. Selv om Kina er verdens femte største oljeprodusent, har oljeforbruket siden 1993 vært større enn den innenlandske produksjonen, og landet importerer nå halvparten av sitt forbruk.

For Norge innebærer dette at vi møter kinesiske interesser innen felles problemstillinger som f.eks. maritim sikkerhet og nye transportruter. Vi merker oss Kinas sterkt voksende engasjement rundt arktiske saker. Vi har sterke fagmiljøer som kan utvikle nye muligheter sammen med kinesiske motparter. Og vi opplever kinesisk interesse for vår samfunnsmodell, ikke minst innretningen av våre velferdsordninger. Dette gir et grunnlag for samarbeid. Norge kan også bli det første europeiske land med en handelsavtale med Kina, og sluttføringen av dette er et arbeid Regjeringen prioriterer høyt.

I lys av Kinas voksende betydning på nær sagt alle områder lanserte Regjeringen en Kina-strategi i 2007. Kina øker sin aktivitet mot det norske markedet, og Norge er også synlig i Kina. Regjeringen har besluttet at Norge skal delta på verdensutstillingen Expo 2010 i Shanghai, noe som gir gode muligheter for omdømmebygging innenfor en lang rekke sektorer.

Også i Norges forhold til India har det skjedd en opptrapping av kontakter og aktivitetsnivå, med kraftig vekst i samhandelen siden 2005. Det viktigste nye kjennetegnet er bredden i det norske engasjementet. Næringslivet var først, men nå kommer forskningsmiljøer, organisasjoner, kultur og sivilsamfunn. På denne bakgrunn lanserte Regjeringen sin India-strategi sist høst, og som jeg hadde gleden av å følge opp under mitt nylige besøk i India, der bl.a. sikkerhetspolitiske diskusjoner sto på dagsordenen, med et bredt og godt innhold.

Regjeringen prioriterer å bygge opp kunnskap om de asiatiske stormaktene og om de globale endringene i maktforholdene som er blitt forsterket av finanskrisen. Følgelig styrker vi også vår representasjon ved utenriksstasjonene i denne regionen.

Vi skal også gjøre dette ved å holde fast ved respekten for våre viktigste universelle prinsipper, som menneskerettighetene og ytringsfriheten. At stater som legger mindre vekt på disse prinsippene, får økt innflytelse, gir oss en dobbelt utfordring. Vi skal og vil bygge ut forbindelsene til dem – og vi skal og vil gjøre det på en måte som ikke går på akkord med universelle prinsipper og regelverk. Dette står også i fokus for vårt arbeid som medlem av FNs menneskerettighetsråd, slik vi har redegjort for og diskutert i denne salen.

La meg så gå videre til det tredje området, utviklingen i Europa. Utgangspunktet for Norge er klart: Utviklingen i Europa, politisk og økonomisk, dreier seg om kjernen i våre nasjonale interesser. Dette er vårt viktigste eksportmarked. Faller etterspørselen, rammes norske bedrifter og arbeidsplasser direkte. Rammes europeiske land politisk og økonomisk, handler det om Norges allierte, nordiske naboer og nære partnere. Svekkes Europas røst, gjennom EU eller på annen måte, er dette i de fleste sammenhenger negativt også for vårt gjennomslag.

Gjeldskriser tester nå Den europeiske union og ikke minst eurosamarbeidet. Finanskrisen og håndteringen av den førte til at mange av de europeiske land som fra før av hadde store budsjettunderskudd, fikk enda større underskudd og ytterligere problemer. To tredjedeler av EUs medlemsland er i dag under såkalte underskuddsprosedyrer, dvs. at deres budsjettunderskudd og/eller gjeldsgrad er høyere enn de kriteriene Maastricht-traktaten foreskriver.

EU-området hadde i 2009 et fall i BNP på om lag 4 pst. Verst har det gått ut over de baltiske statene, men også land som er langt viktigere for internasjonal økonomi, som Tyskland, Storbritannia og Italia, har hatt en nedgang kraftigere enn EU-gjennomsnittet.

Finanskrisen har stilt EU og den felles valutaen på den første virkelig vanskelige prøven. En felles valuta, sammen med fortsatt nasjonalstatlig suverenitet i finanspolitikken, stiller store krav til samordning av den økonomiske politikken, slik kriteriene for Den økonomiske og monetære union legger opp til.

I eurosonen har euroen gitt en stabil og stødig valuta og et relativt lavt rentenivå, noe som har gjort høye investeringer og høyt konsum mulig i mange land. Samtidig har konkurranseevnen til underskuddslandene blitt svekket, og gjeldsforpliktelsene har økt.

Til sammenlikning: Dersom en amerikansk delstat kommer i problemer, vil det fortsatt komme midler til helse- og trygdeutgifter fra hovedstaden. Noen slik felles offentlig sektor har ikke EU. Dermed blir belastningene for noen land særlig store når valutakursene er bundet.

Medlemsland som over tid ikke har fulgt gjeldskriteriene, blir nå tett fulgt av Europakommisjonen, Den europeiske sentralbanken og de andre medlemslandene. Dette gjelder bl.a. Hellas, som har lagt fram tiltak som skal gjennomføres for å stabilisere situasjonen. Innstramningene har ført til massive protester og illustrerer den korte veien fra finanskrise til sosial og potensiell politisk uro. Også Spania, Portugal, Italia og Irland møter store politiske utfordringer som følge av høy eller økende offentlig gjeld.

Vi må forvente at det å møte krisen vil ta mye av EU-samarbeidets oppmerksomhet i tiden fremover. I Brussel og i hovedstedene arbeides det med tiltak som stabiliserer situasjonen på kort sikt og legger til rette for vekst på lengre sikt. EU vil styrke samarbeidet om tilsyn med finanssektoren med bl.a. opprettelse av et nytt organ for overvåking av finansiell stabilitet på makronivå. Gjennom EØS-avtalen vil Norge kunne bli delaktig i de ordningene som utarbeides.

Parallelt med håndteringen av finanskrisen arbeider EU-landene med å videreutvikle en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk og oppbygging av en felles utenrikstjeneste i tråd med Lisboa-traktatens bestemmelser. Starten på dette satsingsfeltet har ikke gått smertefritt. Vi ser de tydelige rivningene mellom et ønske om sterkere samordning og tydeligere felles europeisk røst på den ene siden og et ønske, særlig blant de større EU-landene, om å markere egen utenrikspolitisk kurs og handling på den andre siden.

Summen av dette blir en mer uklar europeisk profil og svakere europeisk gjennomslag. Vi så det under innspurten av klimaforhandlingene i København, og vi ser det på områder som EUs forhold til USA, Kina og Russland.

Noen analytikere fremhever at det vi kan forvente, er en slags ny økonomisk normaltilstand i industrilandene, særlig i Europa, med lavere vekst og høyere arbeidsledighet i mange år fremover. Summen av store budsjettunderskudd og betjening av høy statsgjeld tynger offentlig økonomi, men dette slår også på et visst nivå hemmende inn på den økonomiske veksttakten og omstillingsevnen. Mange land må kutte og stramme inn. Men det er samtidig frykt for at denne medisinen kan bli så tøff at den i sin tur svekker muligheten for ny vekst.

Samtidig skal vi ikke glemme at Europa i vår tid er utstyrt med et velutviklet politisk samarbeidsnettverk, i kontrast til f.eks. 1930-tallet. Heri ligger håpet om at de europeiske landene vil trekke sammen og ikke vende seg mot hverandre. Og det har vist seg tidligere at det er i slike krisetider EU-landene tar felles steg fremover, slik vi bl.a. så det på 1980-tallet, da planene for det indre markedet vokste fram.

I dette samlede Europa – som Norge er en del av – må det vises evne til solidaritet og utjevning. Vi skal se vårt bidrag gjennom de såkalte EØS-finansieringsordningene i et slikt lys. Vi skal bidra vesentlig, med over 15 milliarder kr – 3 milliarder kr i året – over fem år til de nye medlemslandene i henhold til en fornyet og oppdatert avtale som vi kom i mål med på tampen av 2009.

Satsingen dekker flere områder, fra klima til grønn vekst, kultur og næringsutvikling. La meg som ett eksempel vise til at Norge nå er den største internasjonale støttespilleren til det sivile samfunn i de nye EU-medlemslandene. Regjeringen legger vekt på å utnytte disse ordningene i vår kontaktbygging mot disse landene, som også er våre nye allierte i NATO.

Så tror jeg det er viktig å ta med seg at i dette kuperte realøkonomiske terrenget, der mange av våre nærmeste samarbeidsland i Europa foretar smertefulle omstillinger, kan kontrastene til Norge oppleves enda større. Vi har holdt orden i økonomien, og vi har lav arbeidsledighet. Med våre store petroleumsressurser og vårt handelsoverskudd står vi i en særstilling internasjonalt.

Dette pålegger oss også et ansvar. Vi har i finanskrisens første fase bidratt til å redusere effektene av den for utsatte naboland, bl.a. ved å gi bilaterale råd til Latvia og Island. Vi har bidratt med ekstra ressurser til de internasjonale finansinstitusjonene, og vi har opprettholdt bistanden på over 1 pst. av BNI.

Men vi må være forberedt på at det kan komme økt press på Norge – som overskuddsnasjon – både gjennom forespørsler om støtte til kriserammede land og ved søkelys på hvordan vi investerer våre overskudd gjennom Statens pensjonsfond utland. Dette understreker betydningen av langsiktighet og gjenkjennelighet i vår internasjonale opptreden, der forvaltningen av våre finansielle ressurser ikke er et politisk virkemiddel, men like fullt oppfattes som en del av det norske «fotavtrykket» internasjonalt.

Det er et engasjement for å bistå Island i landets vanskelige situasjon. Regjeringen deler dette engasjementet. Norge er, sammen med de andre nordiske land, de sentrale långiverne til Island innen rammen av det stabiliseringsopplegget IMF har utarbeidet sammen med islandske myndigheter. En første del av lånet er utbetalt. Etter folkeavstemningen på Island 6. mars om statsgarantien for lån fra Storbritannia og Nederland i forbindelse med IceSave-saken forbereder de tre landene nye forhandlinger. Det er avgjørende at de tre landene kommer til enighet. Den islandske regjeringen har hele tiden understreket at den vil overholde sine internasjonale forpliktelser og følge opp stabiliseringsprogrammet med IMF. Slik Norge ser det, gir dette på det nåværende tidspunkt grunnlag for videreføring av IMF-programmet. Dette er et syn vi vil fortsette å fremføre overfor de andre landene i vår IMF-krets.

Så til mitt fjerde punkt: utviklingen i USA. Fjoråret ble det verste for amerikansk økonomi på over 60 år, med et i amerikansk sammenheng historisk stort fall i BNP, økning i arbeidsledigheten, rekordstort budsjettunderskudd og høy offentlig gjeld. Som en illustrasjon er det fremhevet at USA, og Storbritannia, har pådratt seg en gjeld tilsvarende den som ble bygd opp under den andre verdenskrigen.

Finanskrisen og resesjonen, utløst på tampen av Bushs tid, har skapt et massivt politisk press mot president Obama og hans administrasjon. Presidenten møter formidable utfordringer innenriks: å sikre fortsatt økonomisk vekst, bedre situasjonen i arbeidsmarkedet og redusere det store budsjettunderskuddet. I tillegg kommer behovet for å sikre helseforsikring til alle og å begrense veksten i de høye amerikanske helseutgiftene.

Knapt noe sted ser vi tydeligere sammenhengen mellom politiske omstendigheter rundt en økonomisk krise nasjonalt og vilkårene for en effektiv utenrikspolitikk. Obama-administrasjonens strev med å få igjennom helsereformen har belastet den politiske kapitalen og skjøvet en lang rekke andre saker ut i tid i forhold til nødvendig behandling i Kongressen.

Dette får betydning for mulighetene til å få igjennom saker som ny klimalovgivning, en ny WTO-avtale eller nye historiske nedrustningsavtaler. Behovet for å holde oppmerksomheten på de innenrikspolitisk brennbare problemstillingene forsterkes av kongressvalget til høsten.

Resultatet kan bli at politiske målsettinger som krever omstilling og langsiktighet – som f.eks. innen energisektoren – vil være under press. Internasjonale spørsmål som krever kraft, tid og oppmerksomhet i Kongressen, vil også være utsatt, veid opp mot de umiddelbare utfordringene de økonomiske nedgangstidene har skapt. Et eksempel er internasjonale spørsmål som må ratifiseres i Senatet – som Havrettstraktaten, prøvestansavtalen og ratifikasjon av START-avtalen.

Videre ser vi hvordan USA tynges av det siste tiårets to store militære engasjementer – i Afghanistan og i Irak. Dette har kostet både i menneskeliv, i dollar og i politisk overskudd i forhold til alle de andre engasjementene som supermakten USA er inne i.

Denne byrden på USA med virkninger på landets relative internasjonale posisjon bør påkalle vår oppmerksomhet: Det har global betydning, men vi skal også følge dette nøye i forhold til den betydningen vi legger på gode og tilstedeværende transatlantiske relasjoner. For Norges sikkerhet er disse relasjonene fortsatt av stor betydning. Dette understreker betydningen av at vi engasjerer USA i vårt nordområdesamarbeid, og at vi bygger videre relasjoner med USA i utviklingen av det arktiske samarbeidet og på alle de andre områdene der vi jobber supplerende og komplementært til USA.

Norge arbeider nært med USA for å bidra til fredsprosessen i Midtøsten. Også her ser vi at en regional konflikt får utvikle seg uten at de tradisjonelle maktsentra har tilstrekkelig tyngde eller posisjon til å tvinge fram en annen kurs. Dette har spilt seg ut i de siste dagenes strid om de nye israelske bosettinger i Øst-Jerusalem.

Norge tar sterkt avstand fra disse planene. De er folkerettsstridige. De setter fredsprosessen i fare. Og de vil, om de gjennomføres, fysisk lukke Øst-Jerusalem bort fra en kommende palestinsk stat og dermed umuliggjøre en realistisk tostatsløsning.

I en tid med kriser som skygger over landskapet – finans, miljø, matpriser – trenger vi et engasjement i Midtøsten, fra EU, USA, FN og andre aktører, og Norge vil fortsette å bidra til dette. Norges engasjement og stemme i Midtøsten er tydelig, og den skal være relevant. Et nytt møte i giverlandsgruppen for palestinerne, AHLC, som Norge leder, vil etter planen finne sted i Madrid i neste måned.

Det er nå slik at AHLC er det eneste bredere organ der Israel og palestinere fortsatt formelt møtes. Flere fremhever at det faktisk er fremdriften i AHLC som er det området der det skjer fremskritt – i et bilde av Midtøsten som ellers preges av negative nyheter.

USA er med andre ord påført voksende belastninger. Samtidig må vi legge til grunn at selv om USAs dominans er i ferd med å svekkes, vil landet forbli den sterkeste enkeltnasjonen i lang tid fremover. Militært forblir USA den eneste stormakten til å operere globalt. Fortsatt viser USA regelmessig evne til teknologiske gjennombrudd og økonomisk fornyelse. Og vi trenger amerikansk engasjement for å oppnå resultater i de fleste internasjonale spørsmål – klima, nedrustning, Afghanistan, Midtøsten, forholdet til Russland, samarbeidet i NATO, styrking av FNs rolle, for å nevne noe.

Men poenget er altså dette: Vi må være forberedt på at USAs fokus vil være mer vendt innover, og mot Asia, i en annen retning enn Europa. Kanskje risikerer vi også av samme årsaker eller som en effekt at også andre store land i økende grad konsentrerer seg om egne, nasjonale økonomiske problemer fremfor å gå løs på de globale og regionale utfordringer.

Dette berører også mitt femte punkt: utviklingen i Russland.

Russland ble hardt rammet av finanskrisen og fremstår i dag som sårbart. I 2009 hadde Russland en nedgang i BNP på 8 pst., i motsetning til de ti forutgående årenes vekst på over 6 pst. Direkte utenlandske investeringer har gått kraftig ned. Det store fallet i økonomien flatet ut etter sommeren 2009, men det er en utbredt erkjennelse – også uttalt av president Medvedev – at den russiske økonomien må reformeres og moderniseres fundamentalt dersom landet skal unngå stagnasjon på sikt.

Vi skal spesielt merke oss at en slik modernisering vil kreve tettere integrasjon med vestlig økonomi. Landet er sterkt energi- og råvareavhengig og preget av ensidighet i økonomien. Prisfallet på energi – olje og særlig gass – har få land følt så direkte på økonomien som Russland.

Alt dette er med på å gjøre Russland til en stor «ukjent faktor» i analysene av finanskrisens virkninger på internasjonal politikk.

En undersøkelse viser at Russland er nr. 120 av 183 land når det gjelder næringslivsvennlighet. I dag er 130 norske selskaper etablert i Russland, 40 av dem er registrert i Murmansk. En bedring av rammevilkårene i Russland er nødvendig for at enda flere skal finne det attraktivt og trygt å engasjere seg i landet.

Det russiske markedet byr på store muligheter, slik norske virksomheter har erfart, og samarbeid om innovasjon, forskning og teknologiutvikling prioriteres fra norsk side. Samtidig knytter det seg fortsatt betydelig risiko, også politisk, til investeringer i Russland. Det er Russlands ansvar å bedre dette, slik landets president har fremhevet. Det er et mål for Regjeringen å knytte Russland sterkere til det internasjonale økonomiske samarbeidet, bl.a. gjennom OECD- og WTO-medlemskap.

Bilateralt kan vi konstatere at vårt forhold til Russland er gjennomgående godt. Hovedlinjen i norsk politikk overfor Russland har vært og er stabilitet og langsiktighet. Vi ser i dag resultatene av snart 20 års bevisst norsk satsing på tillitsbygging, prosjektsamarbeid og utvikling av kontaktflatene etter Sovjetunionens fall – særlig i nord, der miljø og atomsikkerhet også har en viktig plass.

Samtidig er vi oppmerksom på flere bekymringsfulle utviklingstrekk i dagens Russland, bl.a. når det gjelder menneskerettigheter, ytringsfrihet og vilkårene for et fritt sivilt samfunn – forhold som vi regelmessig tar opp i våre samtaler med russiske ledere. Vi har med andre ord en bred og viktig dagsorden når den russiske presidenten kommer på statsbesøk til Norge i løpet av våren.

Mitt sjette resonnement gjelder fremtiden for investeringer og oppfølging av de globale fellesgodene. Eksempler på globale fellesgoder kan være bekjempelse av ekstrem fattigdom og sult, tiltak for global helse, utdanningssatsing, matsikkerhet og den brede innsatsen for å bekjempe klimaendringene. Vi må se i øynene at økt oppmerksomhet rettet innenriks mot smertefulle innstramninger kan gjøre det vanskeligere å finansiere løsninger på globale utviklingsoppgaver.

Finanskrisen har ført til lavere industriproduksjon og isolert sett en nedgang i klimautslipp – på kort sikt – fra flere land. Men finanskrisens realøkonomiske og realpolitiske konsekvenser kan føre til at de globale klimautfordringene kommer lenger ned på befolkningenes og politikernes dagsorden, og at den teknologiske vekstkraften som er påkrevd for å få til renere transport, energi og industriproduksjon, blir svekket.

Vi skal være varsomme med å trekke bastante konklusjoner om hvordan de to krisene – finans og klima – virker inn på hverandre. Men når denne akutte fasen av finanskrisen er over, må arbeidet med å skape en virkelig bærekraftig vekst få ny prioritet. Dette vil ha Norges fulle fokus, nettopp fordi det kan vise seg at konsekvensene av klimaendringene kan bli mer dramatiske enn finanskrisen både når det gjelder makt over naturressurser, energipolitikk, fordeling, migrasjon og andre faktorer.

Fram mot FNs klimakonferanse i Mexico i november/desember arbeider Norge bl.a. med forhandlingene rundt skogtiltak i utviklingsland og opprettelse av en skogmekanisme. Statsminister Jens Stoltenberg sitter i en rådgivningsgruppe som FNs generalsekretær har oppnevnt, og hvor Gordon Brown og Meles Zenawi er medformenn. Denne gruppen jobber med finansieringsløftene i Copenhagen Accord og særlig den langsiktige finansieringen. Statsministeren vil også være vertskap for et skogmøte på høyt nivå i slutten av mai i år. Målet med møtet er å få på plass et globalt skogpartnerskap som kan legge en felles skogmekanisme til grunn for arbeidet med å bevare verdens tropiske skoger. Videre arbeider Norge fram mot Mexico med klimatilpasning og med mekanismer og incentiver for karbonfangst- og lagring i form av et offensivt påvirkningsarbeid på politisk nivå overfor andre land.

På kort sikt kan innstramningstiltak som følge av finanskrisen føre til at land kutter i klimafinansiering og i forsvars- og bistandsbudsjetter. Vi ser nå tegn til at kampen om ressurser skjerpes i internasjonale organisasjoner. Ifølge aktuelle beregninger fra OECD vil giverlandene utbetale 107 milliarder amerikanske dollar i utviklingsbistand i 2010 og ikke nærmere 130 milliarder, slik det ble forespeilet i 2005 i de såkalte Gleneagles-løftene fra G8-møtet. Her er Norge – dessverre, kan vi kanskje si – i en særstilling ved å ha nådd 1 pst. av BNI i bistand.

Konsekvensene kan bli alvorlige for verdens fattige land, hvor mangelen på sosiale sikkerhetsnett og økende matvarepriser gjør tap av arbeidsplasser til en kamp for livet.

Selv om en rekke andre faktorer som handel og investeringer er viktigere enn bistand for å sikre vekst og utvikling, må vi ikke undervurdere bistandens betydning for humanitært arbeid og internasjonal mobilisering for fattigdomsbekjempelse. Svekket vilje i de rike landene til å stille opp i fattigdomsbekjempelsen kan øke spenningene globalt mellom rike og fattige land.

Den globale finanskrisen har bidratt til å utvide gapet mellom fattig og rik. Bare det siste året er det blitt 100 millioner flere sultende og underernærte, og om lag 64 millioner flere mennesker lever under grensen for ekstrem fattigdom i 2010. Dette vil påvirke arbeidet med tusenårsmålene og særlig kampen mot fattigdom og sult. FNs toppmøte om tusenårsmålene i New York i september er en viktig anledning til å gjøre opp status og eventuelt justere kursen. På høstens toppmøte vil Norge også være spesielt opptatt av å få til en ny giv for barne- og mødrehelse. Forberedelsene til dette har startet fra norsk side.

Kvinner kan bli hardest rammet av finanskrisen, selv om også menn er rammet direkte av den voksende ledigheten. Kvinner dominerer imidlertid arbeidsstyrken i tekstil- og annen eksportindustri og turisme, og dette er sektorer som er svært utsatt.

Videre er det grunn til å frykte at finanskrisen legger økt press på arbeidstakernes rettigheter, og at den setter kampen for anstendig arbeid ytterligere på prøve. Norge vil gjøre sitt for å holde denne saken på dagsordenen, bl.a. i ILO og WTO.

Ulovlig kapitalflyt, ofte kanalisert gjennom skatteparadiser, utgjør også et betydelig hinder for økonomisk og sosial vekst i mange utviklingsland. Dette har kommet tydeligere fram under finanskrisen. I land som USA, Storbritannia og Tyskland, og i EU, G20 og OECD, er det økende oppmerksomhet om skatteunndragelsesproblematikk. Det er skapt et rom internasjonalt for å ta opp de ødeleggende konsekvensene som slike skatteunndragelser og ulovlig kapitalflukt har for utviklingslandene. Dette rom vil vi utnytte, og dette arbeidet står sentralt i norsk utenriks- og utviklingspolitikk.

La meg i redegjørelsens siste del omtale noen enkeltområder som vil stå i sentrum i tiden som kommer – områder der finanskrisen ikke får direkte innvirkning, men indirekte fordi det rådende internasjonale klima som følge av krisen får betydning. Først om NATO.

NATO utvikler nå et nytt strategisk konsept som vil legge føringer for alliansens politikk i mange år fremover. Siden det forrige konseptet ble vedtatt i 1999, er NATO blitt utvidet fra 16 til 28 medlemmer. Nye saker dominerer. Terrorisme er høyt på den globale sikkerhetspolitiske agendaen. NATO er en aktør i Afghanistan, langt utenfor det nordatlantiske området.

En hovedoppgave er å identifisere hvilke sikkerhetsutfordringer som vil prege NATO i neste tiårsperiode, og hvordan disse skal møtes. Parallelt med arbeidet med et nytt strategisk konsept skal det utformes forslag til omfattende endringer i NATOs kommandostruktur og øvrige organisering. I dette arbeidet prioriterer Regjeringen fire hovedspørsmål.

For det første: partnerskapene. Gjennom disse har NATO bidratt til å sikre stabilitet og utvikling i Europa. Etter utvidelse av alliansen er det behov for å tilpasse NATOs ulike partnerskap slik at utbyttet for partnerlandene og NATO blir større, nettopp fordi NATOs partnerland er forskjellige og har ulike interesser i samarbeidet med alliansen.

For det andre: Russland, NATOs viktigste partnerland. Samarbeidet i NATO–Russland-rådet har gått i bølger. Norge legger vekt på å bygge tillit mellom NATO og Russland. Vi ønsker å sikre enighet om et ambisiøst mål for det praktiske samarbeidet og den politiske dialogen med Russland. Det vil være områder der vi er uenige, men disse bør ikke hindre samarbeid der vi har felles nytte av det.

For det tredje: søkelys på NATOs samarbeid med andre internasjonale organisasjoner, særlig FN og EU. Afghanistan har vist hvor nødvendig dette er. Regjeringen arbeider for at NATO skal forsterke samarbeidet med andre organisasjoner både i felt og i hovedkvarterene.

For det fjerde: fokus på NATOs kjerneoppgave. Regjeringen ønsker fortsatt fokus på NATOs grunnleggende kjerneoppgave, nemlig det kollektive forsvar.

Vårt initiativ om økt bevisstgjøring i NATO om både det kollektive forsvar og om alliansens nærområder handler ikke om en slags «avsporing» fra NATOs operasjon i Afghanistan. Norge står fullt og helt bak denne innsatsen. Et av formålene med økt fokus på alliansens eget territorium og nærområder er å styrke NATOs stilling innad og utad som en legitim og troverdig sikkerhetsgarantist. Dette fundamentet er en forutsetning for NATOs operasjoner utenfor kjerneområdet.

Det kan heller ikke være slik at NATOs funksjon og fremtid skal måles ensidig ut fra hvordan operasjonen i Afghanistan utvikler seg. NATO gjør gjennom ISAF-deltakelsen en viktig jobb i Afghanistan, men dette bidraget er bare én del av den komplekse innsatsen som trengs for å lykkes. Vi kan ikke måle NATOs betydning for oss etter hvordan den samlede innsatsen i Afghanistan utvikler seg gjensidig.

For Regjeringen er fortsatt NATO-medlemskap en bærebjelke i sikkerhetspolitikken. Så vil jeg også legge til, i lys av debatten i vinter: Vårt fokus på NATOs nærområder – for vårt vedkommende nordområdene – er ikke et budskap om at vi anser våre nærområder for å være mer utsatt eller truet enn før. Vår hensikt er å understreke at NATOs kjerneoppgave forblir uendret, at kollektivt forsvar er grunnmuren, at våre allierte bør kjenne til endringene som skjer hos oss, slik vi skal kjenne til realitetene som er nær dem, at summen av dette handler om sikkerhetens udelelighet.

Vi er inne i en viktig tid for det internasjonale nedrustningsarbeidet – et felt Regjeringen prioriterer høyt. Dette handler om sikkerhet, utvikling, fremme av internasjonal rettsorden, humanitærretten og menneskerettighetene. Som metode handler det om inkluderende forhandlingsprosesser, med partnerskap mellom stater, nye grupperinger, sivilsamfunnet og også de rammede inkludert.

Vi er inne i en viktig tid og i en tid for håp. Det er flere grunner til det. USA og Russland er nær en ny START-avtale om nedskjæringer i langtrekkende atomvåpen – den første virkelige nedrustningsavtalen for atomvåpen på to tiår, hvis den blir sluttført. I mai arrangerer FN tilsynskonferanse for avtalen om ikke-spredning av atomvåpen, NPT, og i NATO drøftes spørsmålene i forbindelse med alliansens strategiske konsept. Og da de to landene Burkina Faso og Moldova overleverte sine ratifikasjoner av Konvensjonen om klaseammunisjon til FN 16. februar i år, nådde vi de nødvendige 30 stater for at denne konvensjonen kan tre i kraft, fra 1. august i år. Dette er positive tegn i et politisk minelagt landskap.

Samtidig vet vi at utfordringene er store. Verken i tilsynskonferansen, i NATO eller i konkrete forhandlinger er det gitt at Norges holdning vinner fram. Verdenssamfunnet har akutte utfordringer knyttet til Irans og Nord-Koreas atomprogrammer. De er heller blitt større enn mindre det siste året. Den siste rapporten om Iran fra Det internasjonale atomenergibyrå gir all grunn til fortsatt uro. Det påligger Iran et ansvar for å bevise at IAEAs og det internasjonale samfunns bekymringer er grunnløse. Hvis ikke vil nye sikkerhetsrådssanksjoner tvinge seg fram.

I nedrustningsarbeidet er to hensyn overordnede for Regjeringen: for det første at vi evner å bruke de nye åpningene som finnes for reell fremgang i de ulike nedrustningsspørsmålene. For det andre at vi bidrar til å tilpasse den internasjonale arkitekturen for samarbeid på nedrustningsfeltet til dagens virkelighet. Det betyr at forhandlinger i lukkede rom, med få deltakere, ikke kan være enerådende. Nedrustning er et globalt anliggende. Forhandlingsprosessene må derfor inkludere alle relevante aktører, både nye statlige aktører, sivilsamfunn og ofrene.

Interessen hos stadig nye aktører for å skaffe seg atomvåpen er tydelig. Det skjer i et sikkerhetspolitisk bilde som er mer uoversiktlig enn under den kalde krigen. Frykten for at atomvåpen skal bli brukt – ikke for avskrekkingsformål, men for terrorformål – er reell. Og jo større spredning, desto større er sjansen for at de vil bli brukt.

Ikkespredningsavtalens mål er å avskaffe atomvåpen. Visjonen om en verden uten atomvåpen ble gjentatt av president Obama i hans tale i Praha i april i fjor. Denne ambisjonen bygger på tre pilarer, og det er NPTs tre grunnpilarer:

ikke-spredning
nedrustning
fredelig bruk av kjernefysisk teknologi

Det vil være vanskelig å få gjennomslag for nye ikke-spredningstiltak dersom atommaktenes nedrustningsvilje ikke fremstår som ekte. Derfor er det så avgjørende at de to atomvåpenstatene USA og Russland kommer i havn med de pågående forhandlingene. Og samtidig: Skal vi få reell og varig nedrustning, så trenger vi et bunnsolid ikke-spredningsregime. I en tid med økende bruk av kjernekraft er dette enda mer nødvendig.

Parallelt må vi også i NATO-sammenheng fremme det jeg vil kalle et oppdatert syn på kjernevåpnenes rolle. Selv om NATO ikke er en nedrustningsorganisasjon, er det betimelig – drøye 20 år etter 1989–90 – med en drøfting av alliansens avskrekkingsdoktrine. Det kan bare styrke NATO som troverdig forsvarsorganisasjon at vi åpent reiser spørsmålet om hva som gir oss størst sikkerhet i dag. Derfor tok Norge sammen med Belgia, Luxembourg, Nederland og Tyskland initiativet til at atomvåpen skal bli gjenstand for debatt på NATOs utenriksministermøte i Tallinn om en måned.

Norge har vært en internasjonal pådriver for nedrustning av konvensjonelle våpen med uakseptable humanitære konsekvenser. Her har flere norske parlamentarikere spilt en viktig rolle. Norge har gjennom arbeidet med Minekonvensjonen og Konvensjonen om klaseammunisjon bidratt til å sette nye humanitærrettslige standarder. Disse konvensjonene fokuserer på at effektene av våpenbruk må være det bestemmende for om de kan tillates eller må forbys. Konvensjonene har stor betydning for mange menneskers liv. De har økt tilslutningen til og respekten for slike internasjonale instrumenter, og de har vært med på å styrke den internasjonale humanitærretten og den internasjonale rettsorden.

Nå fokuserer vi på gjennomføringen. Regjeringen har økt innsatsen for rydding av eksplosiver og hjelp til ofre gjennom humanitære organisasjoner og FN-systemet. Vi har i år også presidentskapet for Minekonvensjonen. Norge er en støttespiller for Laos, verdens hardest rammede land, som holder det første statspartsmøtet for Konvensjonen om klaseammunisjon i november.

Hver dag dør 2 000 mennesker som følge av væpnet vold, ofte med håndvåpen. Millioner blir foreldreløse, hjemløse eller frarøvet sin fremtid. Dette er uakseptabelt fra et humanitært ståsted, et stort hinder for utvikling, og det bryter med grunnleggende menneskerettigheter.

Norge setter denne utfordringen på den internasjonale dagsordenen sammen med andre land, organisasjoner og sivilsamfunn. Vi vil skape et trykk for at verdenssamfunnet og statene tar ansvar for å forebygge og redusere væpnet vold gjennom tiltak og forpliktelser. Sammen med UNDPs leder Helen Clark inviterer Norge til en internasjonal konferanse i Oslo i april for å legge grunnlaget for konkrete mål for dette arbeidet videre.

Målet om å hindre og redusere væpnet vold er også utgangspunktet for Regjeringens arbeid med en internasjonal våpenhandelsavtale. Vi ønsker en avtale der slik handel underlegges strenge restriksjoner. Statene må forpliktes til å passe på at våpen ikke blir brukt til å bryte menneskerettigheter og humanitærrett. Og ofrenes rett til hjelp må anerkjennes. Vi har også til vurdering spørsmålet om innføring av sluttbrukererklæring ved alt våpensalg. Regjeringen arbeider med å avklare muligheten for å innføre dette som en norm i NATO.

Jeg nevnte våre nærområder, og nå til sist vil jeg omtale noen sider ved det som hele tiden har vært Regjeringens viktigste strategiske satsingsområde i utenrikspolitikken, nemlig nordområdene. Vi opplever at nordområdene setter en ny internasjonal dagsorden. Utviklingstrekk i nord, utfordringer og muligheter engasjerer nabostatene, men også langt bredere – like til Asia.

Med vårt fokus på nærvær, kunnskap og aktivitet skal Norge fortsatt være i en ledende stilling for å prege samarbeid og satsinger i nord. Det gjelder i den regionen vi definerer som nordområdene – nord i Norge, nord i Europa. Det gjelder også Arktis, som nå åpnes opp som følge av klimaendringer og økende interesse for ressurser og transportveier.

I lys av denne redegjørelsens fokus på det internasjonale samarbeidet vil jeg peke på noen sider ved den internasjonale, rettslige og politiske utviklingen i nord. Her noterer vi oss flere positive trekk.

For det første: I tråd med norsk syn er det en økende erkjennelse av at Arktis verken er et folketomt eller rettstomt område. De tilstøtende landområdene i Polhavet er integrerte deler av nasjonalstater, og statenes rettigheter og forpliktelser strekker seg ut i havet og på sokkelen, på samme måte som i andre havområder. Den internasjonale havrettskonvensjonen gir et solid fundament for politikkutforming, og det kreves ingen særskilt ny traktat. Dette syn vinner gjennomslag. I tillegg finnes en rekke avtaler på miljøområdet hvor det er viktig med gjennomføring og etterlevelse. Og selv om USA, som eneste land i Arktis, ikke har ratifisert Havrettskonvensjonen, følges traktatens regler i praktisk politikk, og det er sterke interesser i sving i USA som ønsker en ratifikasjon i løpet av president Obamas periode i Det hvite hus.

De fem kyststatene til Polhavet – Canada, Grønland/Danmark, Norge, Russland og USA – vil møtes i Ottawa i neste uke for å fortsette diskusjonene om spørsmål som gjelder vårt ansvar i nord. Drøftelsene bidrar til åpenhet og til å bygge gode rammevilkår for internasjonalt samarbeid i denne regionen. FNs havrettskonvensjon gir klare anvisninger for jurisdiksjonsspørsmål. Et av dem gjelder kontinentalsokkelens utstrekning. Som første arktiske stat mottok Norge i fjor den endelige anbefaling fra Kontinentalsokkelkommisjonen. Den slår fast at vår sokkel strekker seg fra fastlandet til et punkt langt nord for Svalbard. Dette er en viktig avklaring, og Stortingets organer er blitt holdt orientert om dette arbeidet.

For det andre: Arktisk Råd er den sentrale arktiske samarbeidsorganisasjonen. Norge ønsker at Arktisk Råd forankrer sin rolle som politikkutformende organ for arktiske spørsmål. I forståelse med Danmark og Sverige etablerte det norske arktiske formannskapet et sekretariat i Tromsø. Det betjener nå det danske og deretter det svenske formannskapet. Vi ønsker å skape et fast sekretariat, noe som ville styrke organisasjonen vesentlig, ikke minst på informasjonsfeltet. Men det er til nå ikke blitt enighet om å ta opp nye faste observatører til Arktisk Råd. Land som Kina og Japan, og EU-kommisjonen, banker på. Det skal være en klar forskjell på faste medlemmer og observatører, men Norges holdning er at aktører som disse kan bidra til å styrke Arktisk Råd. For øvrig er Norge i jevnlig kontakt med Kina om klima- og miljøutfordringene i Arktis, og både Kina og India er som kjent etablert med forskningsstasjoner i Ny-Ålesund på Svalbard. La meg ellers understreke den vekt vi legger på samarbeidet med de nordiske land, slik det kommer til uttrykk i oppfølgingen av Stoltenberg-rapporten som har de andre fire landenes fulle oppmerksomhet.

For det tredje: Med økt internasjonalt fokus mot nord arbeider vi for at nordområdene fortsatt skal være kjennetegnet av lavspenning. Økende interesse for nordområdene er ikke negativt, truende eller nødvendigvis konfliktskapende. Vi skal utøve suverenitet og myndighet i nord på en troverdig og forutsigbar måte, ikke som svar på opplevelsen av militær trussel ut fra våre gamle mentale kart, men fordi økt aktivitet krever mer norsk nærvær, i form av bl.a. utvidet oppsyn, styrket søke- og redningstjeneste og bedre maritime overvåkingssystemer.

Forsvaret har en viktig rolle i ivaretakelsen av norske interesser i nord, også på områder som primært er sivile. Derfor styrker Regjeringen vår operative kapasitet ved bl.a. nye fregatter og en kystvakt med økt kapasitet. Flere internasjonale fora i tillegg til Arktisk Råd, som Barentssamarbeidet og Den nordlige dimensjon, spiller viktige roller. Den internasjonale sjøfartsorganisasjon, IMO, er også blant dem, og jeg var nylig i London for å diskutere fremdriften i arbeidet med å få vedtatt et internasjonalt bindende regelverk for arktisk skipsfart. Her har Norge inntatt en lederrolle.

For det fjerde og til sist: Vårt ønske om å se de mange politiske perspektivene i nord – også de utenrikspolitiske – enda tydeligere i sammenheng gjør at Regjeringen tar sikte på å fremlegge en melding for Stortinget om nordområdepolitikken i løpet av denne perioden.

I sum kan vi se at nordområdene er en region vi deler med flere andre aktører, allierte og naboer, og at ingen av mulighetene eller utfordringene i nord kan Norge møte alene.

På samme måte – men langs en helt annen skala – ser vi hvordan den globale finanskrisen på område etter område har innvirkning på statenes utenrikspolitikk og på internasjonalt samarbeid i det hele. Ethvert problem i vår verden kan fort bli alles problem. Stedet «langt borte» finnes knapt mer i vår elektroniske tidsalder, der mennesker, varer, virus, kapital og ytringer er så vel bereiste. Fortsatt vil sakene dominere oppmerksomheten. Men vi bør ha vårt fokus også på de tunge drivkreftene som former utenrikspolitikkens rammer, for til syvende og sist avhenger vår sikkerhet av statenes evne til å møte disse utfordringene sammen.

Presidenten: Presidenten vil foreslå at utenriksministerens utenrikspolitiske redegjørelse legges ut til behandling i et senere møte.

– Det anses vedtatt.

Stortinget.no

Stortinget - Møte tirsdag den 23. mars 2010 kl. 10

Sak nr. 1 [10:01:04]

Talere

Tilhører sak

Alt om