Presidenten: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 45 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlemmer av Regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fire replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletiden.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Sverre Myrli (A) [10:04:36]: (ordfører for sakene): Det er stor politisk enighet om viktigheten av et godt og velfungerende nordisk samarbeid. Sjøl om vi lever i en verden med økende grad av globalisering og internasjonalisering, og landegrenser på mange måter betyr mindre enn tidligere, er Norden med sitt felles kultur- og språkfellesskap noe spesielt. Ved å forene og samordne krefter kan vi oppnå mer. Således er samarbeidet fordelaktig for alle parter. Det er rundt en slik tenkning vi må se på det nordiske samarbeidet. Vi spiller hverandre gode ved å satse på det vi kan, og å utvikle de fortrinn som vi allerede har.

Det nordiske samarbeidet er bredt og omfatter mange felter, mange områder. Det er antakeligvis riktig, så sammenvevd som de nordiske landene på mange områder er. Men det er også viktig å sørge for at en i tenkningen rundt det nordiske samarbeidet hele tida fokuserer på det som betyr noe for innbyggerne i de nordiske landene – i hverdagen. Her er de siste års arbeid mot såkalte grensehindre svært viktig.

Det er i grunnen ingen vits i at vi på Stortinget eller i andre sammenhenger holder store taler om hvor viktig det nordiske samarbeidet er, dersom hverdagen oppleves som problematisk for innbyggerne i Norden, f.eks. det å bo på den ene sida av en landegrense og ha arbeidsplassen sin på den andre sida av landegrensen, eller, som Jan Erik Vold har uttalt de siste dagene, dersom det oppleves som vanskelig rent kommunikasjonsmessig å ferdes over landegrensene. Volds poeng er at det er altfor dårlig jernbaneforbindelse mellom Oslo og Stockholm, og det tror jeg sannelig vi må gi Vold rett i. Det er i realiteten ingen velfungerende jernbaneforbindelse mellom Oslo og Stockholm.

Jeg er glad for at nedbygging av grensehindere er et prioritert arbeidsområde for Nordisk Ministerråd og Nordisk Råd. Stadig flere krysser landegrensene, landegrenser som er laget i en helt annen tid. Da er grensehindere negativt for folk som av næringsmessige hensyn, av arbeidsmessige hensyn og kanskje på grunn av studier har behov for å krysse en eller kanskje også flere landegrenser. Og jeg understreker: Målet for dette arbeidet må være å gjøre hverdagen enklere for dem som forholder seg til en eller flere av de nordiske landegrensene.

I 2007 ble det såkalte Grensehinderforum opprettet. Det ledes av den finske ambassadøren Olle Norrback. Den norske representanten i forumet er tidligere nordisk samarbeidsminister Bjarne Mørk-Eidem. Grensehinderforum rapporterer hvert år til de nordiske statsministrene. De har tatt opp viktige temaer, og det er, slik jeg tolker det de har jobbet med, noen områder som utpeker seg. Det er rettigheter og regelverk innenfor trygd, pensjon og sosiale ytelser, som i stor grad varierer mellom de ulike landene. På noen områder har vi større forskjeller enn det vi kanskje i utgangspunktet tenker på. Det er viktig at vi jobber videre med og prøver å harmonisere regelverket så godt som råd er.

La meg så til slutt si noen ord om den såkalte Stoltenberg-rapporten, rapporten som tidligere forsvarsminister og tidligere utenriksminister Thorvald Stoltenberg etter oppdrag fra de fem utenriksministrene har utarbeidet. Rapporten ble lagt fram i februar i fjor, og Stoltenberg skisserer der 13 konkrete forslag til nordisk forsvars- og sikkerhetspolitisk samarbeid. Det er svært interessant lesning. Jeg er sikker på at Stortinget får muligheten til å komme tilbake til mange av de punktene seinere, men la meg bare for egen del og for Arbeiderpartiets del si at vi har stor sans for mange av de punktene som Stoltenberg har skissert i sin rapport.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [10:10:09]: La meg takke saksordføreren for et godt innlegg med veldig mange gode poenger, som jeg også tror vår gruppe i stor grad kan slutte seg til.

Jeg synes saksordføreren hadde et betydelig poeng når det gjelder å forankre det nordiske samarbeidet hos innbyggerne i Norden. Det betyr at vi som politikere sitter med nøkkelen til å konkretisere det politiske arbeidet som vi gjør i Norden, slik at det har betydning for den enkelte innbygger i våre nordiske land. Det er ingen hemmelighet at veldig mange nordiske innbyggere stiller seg spørsmålet om hva som egentlig skjer i Nordisk Råd. Det er vi som har ansvaret for å forklare innbyggerne det, og fylle det nordiske samarbeidet med et politisk innhold som gjør at også innbyggerne ser på dette som god ressursbruk fra politisk side.

Det er klart at for Norge er et utstrakt samarbeid med våre nordiske naboer av usedvanlig viktighet. Det er viktig at vi har et konkret samarbeid med våre naboer på veldig mange områder – for så vidt også de naboene som er utenfor det nordiske samarbeidet.

Norden er en viktig arena, men den må brukes riktig. Der stiller vi oss nok spørsmålet om vi har gjort det nordiske samarbeidet konkret nok i forhold til den hverdagen som vi lever i. Det nordiske samarbeidet må brukes på de viktige sakene, først da kan Norden bli en aktuell og interessant arena å delta på.

Det er relativt stor enighet i denne innstillingen. Saksordføreren la i sitt innlegg stor vekt på grensehindringssamarbeidet. Det er en av de sakene som jeg så langt i innlegget mitt har vist til er en sak som er konkret og praktisk med hensyn til hverdagen til de nordiske innbyggerne. Der synes jeg nå – i hvert fall de siste par år – at det er blitt gjort et veldig godt arbeid under ledelse av ambassadør Norrback. Vi har også fått med en veldig godt egnet person fra norsk side som har tyngde nok til å få gehør for viktigheten av at statsråder, departementer og Regjeringen fokuserer på å redusere grensehindringer i sitt daglige arbeid. Men spørsmålet er om vi skal være fornøyde med det som skjer, og om vi kan utvide og intensivere grensehindringsarbeidet.

Dette handler også om å få frihandel på alle områder. Det er ikke alle områder hvor Norge ønsker frihandel med våre nordiske naboer. Det bør være et paradoks, og det bør vi tenke igjennom, fordi jeg vet at spesielt på landbruksområdet er det stor irritasjon over norsk politikk blant enkelte av våre nordiske naboer.

Så er det i innstillingen en mindretallsmerknad fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, hvor man stiller spørsmål ved omfanget av globaliseringsprosjektet. Jeg har nå vært medlem av Nordisk Råd i fire år og har nå gått på en ny periode, og jeg har problemer med å se hva vi konkret får ut av globaliseringsprosjektet. Globaliseringen er enorm, og den gir oss store utfordringer, men også store muligheter. Jeg tror at det er et arbeid vi er nødt til å se nærmere på – om vi er blitt konkrete nok med hensyn til det å gjøre dette tydelig og synlig i hverdagen for innbyggerne i de nordiske land.

Jeg mener også at vi må stille spørsmål om hvorvidt arbeidsformen i Nordisk Råd er god nok. Bruker vi for mye tid på for mange små saker i utvalgene og på sesjonen? Bør vi nå konsentrere oss om å se mer på de store linjene?

Per-Kristian Foss (H) [10:15:33]: Dagbladet refererte i går en uttalelse fra utenriksminister Gahr Støre som jeg kan gi min tilslutning til, hvor han sier at det kan nok «ta lang tid før EU-landene kan samle seg om en felles, kraftfull utenrikspolitikk». Jeg tror det er en riktig observasjon av EUs progresjon på mange områder. Men det åpner jo desto større rom for at det nordiske samarbeidet også kan utvikle seg til å omfatte utenriks- og sikkerhetspolitikken. Med utgangspunkt i Stoltenberg-rapporten, som har vært omtalt av tidligere talere, er det gode muligheter for å få en bredere debatt nettopp på forsvars- og sikkerhetspolitikkområdet innenfor det nordiske samarbeidet, hvor mulighetene for felles og kraftfull opptreden iallfall er til stede, selv om kraften for de nordiske land samlet sett kanskje ikke er like stor som den vil være for 27 medlemsland i EU.

Rapporten er delt inn i sju hoveddeler, med i alt 13 forslag. Ni av dem er av sivil karakter, tre av militær, og ett forslag – det 13. – gjelder altså en såkalt nordisk solidaritetserklæring.

Høyre har notert med tilfredshet at utenriksministrene har besluttet å ta alle forslag til nærmere behandling, selv om de nok understreker at en del av forslagene har en meget langsiktig karakter. Ikke minst fra finsk side har jeg inntrykk av at det gjentatte ganger understrekes. I denne sammenheng vil jeg også nevne at den konservative gruppen i Nordisk Råd, før Stoltenberg-rapporten forelå, hadde foreslått at de nordiske regjeringene skulle arbeide for et fordypet forsvars- og sikkerhetspolitisk samarbeid, et forslag som senere fikk stort flertall i rådet. Vi deler oppfatningen av at arbeidet selvfølgelig må gjøres innenfor de forpliktelser som samarbeidet i NATO, EU og OSSE gir.

Stoltenberg-rapportens store fortjeneste er at den dekker felter fra samfunnssikkerhet gjennom utenriks- og sikkerhetspolitikken til forsvarssamarbeidet, og at de fremlagte forslagene ikke er avhengige av at alle land deltar i alt.

Fra Nordisk Råds side forslår vi også at samarbeidet om samfunnssikkerhet, utenriks- og forsvarspolitikk får en parlamentarisk dimensjon, altså blir forankret blant parlamentarikere. Det er det tradisjon for også i Norge, at utenrikspolitikken har en bred parlamentarisk forankring, og det behøver ikke være noe unntak i nordisk samarbeid for dette.

Presidiet i Nordisk Råd har også besluttet å oppnevne en særskilt rapportør, den tidligere finske utenriksminister Erkki Tuomioja, for disse områdene. At rapportøren er finsk, tror jeg kan bidra til at tempoet også holdes bedre oppe – for å si det på en forsiktig måte.

Presidiet vil også utarbeide et program for Nordisk Råds oppfølging av disse saksområdene, og vi regner med at det blir en årlig redegjørelse fra utenriksministrene om utviklingen av samarbeidet.

Vi vil også be utenriksministrene om et årlig møte med representanter for presidiet, gjerne i løpet av vårsesjonen, for å drøfte oppfølgingen av Nordisk Råds debatt og vedtak på sesjonen og det videre samarbeidet innenfor dette feltet. Tilsvarende ønsker også presidiet å holde et årlig møte med de nordiske ministrene som er ansvarlige for samfunnssikkerhet i de respektive land. Det foreligger på dette området rike muligheter for konkret samarbeid som tjener borgernes interesser. For å ta et eksempel: Det forrige storting behandlet en rapport fra Riksrevisjonen om store mangler i energiforsyningssikkerheten mellom de nordiske land. På et område hvor man skulle tro at samarbeidet var bedre, er det faktisk gjort ganske lite. Det er et område som, ikke minst i tider som disse, kan ha stor betydning.

Jeg vil også ta opp et tema som har vært oppe i Nordisk Råd før, og som også ble inkludert i Stoltenberg-rapporten, nemlig det nordiske ambassadesamarbeidet. De nordiske land bør forsøke å koordinere sine langsiktige planer hva gjelder ambassader. Det foregår i flere av våre nordiske land nå en gjennomgang av hvor mange ambassader man egentlig trenger. Jeg ser jo at den norske regjering står foran en budsjettkonferanse, som sikkert for utenriksministeren også kan være krevende. Det kan vel antydes at det finnes gode muligheter for nordisk samarbeid på dette området som ikke svekker de nasjonale interessene. Målet må være ikke bare å ha en samlokalisering, som vellykket har skjedd i Berlin, men at vi også får en geografisk arbeidsfordeling, slik at det blir en global representasjon for Norden samlet sett.

Til slutt: La meg bare si at jeg er enig i det som er sagt av foregående talere, ikke minst av saksordfører, om behovet for å understreke grensehindringsarbeidet. Men det har jo sin største utfordring i det nasjonale arbeidet, altså at det følges opp konkret. Jeg vil utfordre samarbeidsministeren til å redegjøre for hvordan hun og Regjeringen har organisert oppfølgingen av dette grensehindringsarbeidet.

Alf Egil Holmelid (SV) [10:21:01]: Eg hadde gleda av å delta på sesjonen i Nordisk Råd i Stockholm i desember og fekk førstehands kjennskap til arbeidet i rådet. Norden er eit naturleg område for samarbeid internt, men det er også eit naturleg område for felles politikk overfor omverda. Det er eit stort potensial for å vidareutvikle samarbeidet både internt og når det gjeld den globale innsatsen.

Komiteen peikar på at Nordisk Råd er eit godt utgangspunkt for å koordinere nordisk europapolitikk. Men det er samtidig viktig å leggje vekt på Norden som eit sjølvstendig alternativ med perspektiv utover samarbeidet i EU og Europa. Det er viktig å vidareutvikle samarbeidet om globale utfordringar som Norden står overfor i ei globalisert verd.

SV er derfor glad for at klima og miljø er definert som sentrale område i det nordiske samarbeidet. Men det er eit potensial for å utvide og konkretisere arbeidet på desse områda. På møtet i Stockholm hadde eg ein del innlegg i plenum om miljøteknologi som næringspolitikk. Eg fekk mange positive tilbakemeldingar på innlegga. Mange representantar var opptekne av at Norden har eit godt utgangspunkt for å bli ein leiande region i internasjonal samanheng for utvikling og kommersialisering av miljøteknologi. Det vil vere eit viktig bidrag både for å møte dei globale utfordringane og for å skape robuste næringar og trygge arbeidsplassar i eit langsiktig perspektiv. I den samanhengen er det gledeleg at Den nordiske investeringsbanken i stadig større grad satsar på miljøteknologi og miljøvennleg energi i sine lånevurderingar.

Norden har også eit stort potensial for samarbeid om klimavennleg transport. Alle dei nordiske landa prioriterer jernbane sterkt. Det bør derfor vere mogleg å oppnå synergieffektar gjennom eit tettare samarbeid på dette området. Samarbeid om effektiv høgfarts togsamband mellom dei nordiske landa bør vere ein naturleg del av dette samarbeidet.

Nordisk Råd gjorde på sin sesjon i Helsinki i 2008 eit vedtak der ein anbefalte omfattande og konkret nordisk satsing på jernbane og klimavennleg transport mellom landa, men vi har ikkje komme langt nok i oppfølginga av dette vedtaket.

Transport er eit av dei få politikkområda som ikkje har formalisert samarbeid mellom dei nordiske regjeringane. Derfor bør ein vurdere å gjenopprette Ministerrådet for transport, som Nordisk Råd bad om i 2008. Slik kan vi f.eks. få samordna transportplanane som dei nordiske landa no utarbeider kvar for seg, og derigjennom få til gode koplingar mellom dei nordiske landa.

Forsking og innovasjon er også eit sentralt område i Nordisk Råd, og det er eit område som har fått tildelt ein del økonomiske ressursar. Etablering av nettverksprogram innan høgare utdanning og forsking er viktige element som har bidrege til samband og kan skape fagmiljø som er over eit kritisk minimum på område kor det er lite ressursar i kvart enkelt land. Dei nordiske landa har ulik organisering av forskings- og innovasjonsaktiviteten, men det kan nettopp vere ein styrke. Ved å samanlikne sterke og svake sider i dei ulike modellane kan ein lære av kvarandre.

Komiteen understrekar også verdien av arbeidet for å sikre Arktis, bl.a. gjennom Arktisk Råd. Dette er eit svært viktig arbeid sett i lys av klimautfordringane. Arktisk Råd har eit stort potensial i arbeidet for å forstå og møte dei store klimautfordringane vi står overfor.

SV ser positivt på utviklinga i Nordisk Råd, ikkje minst når det gjeld satsing på klima og miljø, og på forsking og innovasjon. Vi har mykje å hente på samarbeid på desse områda, og det er viktig å følgje opp arbeidet med konkrete tiltak. Eg vil spesielt leggje vekt på det som eg var inne på tidlegare i innlegget, å få til eit betre samarbeid når det gjeld transport, der vi har veldig mykje å hente.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:25:29]: Nordisk Råd er en usedvanlig viktig felles arena for nordiske parlamentarikere, og det har sterk støtte fra Senterpartiet. Trass i ulik tilknytning både til Den europeiske union og til NATO føler innbyggerne naturlig nok et sterkt fellesskap. Foreningen Norden er jo et eksempel på en organisasjon som gjør en god jobb, og som sikrer en løpende dialog om situasjonen og utfordringene for våre land.

Den største utfordringa de nordiske landene – og dermed også det nordiske samarbeidet – nå står overfor, er at vi er inne i en finanskrise. I innledningen til Meld. St. 6 for 2009–2010 står det at de tradisjonelle forskjellene mellom landene blir mindre som følge av globaliseringa. Det er en sannhet med store unntak. Norge er det sterkeste. I forhold til resten av Europa og Norden, hvor vi har mer jambyrdige økonomiske forhold, er det mye som står på spill. Årsaken til disse jambyrdige økonomiske forholdene er lange og historiske, bl.a. gjennom fordeling av eiendomsrett og tilhørende plikter, gjennom et politisk flertall som har sikret en økonomisk prioritering til fordel for de mange, gjennom en økonomisk, sosial og politisk kultur, slik at det ender opp med en helt annen trygghet enn det som er ellers i Europa. Det er en del av den nordiske velferdsmodellen.

Med den krevende økonomiske utviklinga som vi opplever i dag, er det fare for at forskjellene mellom landene i Norden også vil øke. Blant annet er arbeidsledigheten i Sverige nå nesten fire ganger så høy som i Norge.

For folkevalgte i Norge, og i Norden, er den største oppgaven i dag å sikre verdiskaping i næringslivet og dermed trygge et arbeidsliv der Norden har langt lavere arbeidsledighet enn resten av Europa og i langt større grad jambyrdige økonomiske forhold. De største direkte faresignalene og utfordringene for Norden er altså knyttet til arbeids- og næringslivet.

Blant våre land er utviklinga på Island vanskeligst. Utviklinga i Baltikum har også store konsekvenser. Mens utviklinga på Island er allment kjent, er utviklinga i Baltikum lite kjent ennå, og der kommer problemene til å bli sterkere. De landene som sto i fremste rekke under det økonomiske liberaliseringseksperimentet i vår nærhet – Island og Baltikum – er i vanskeligheter, og det er i Nordens interesse å bidra til en stabil utvikling for dem som nå sliter sterkest. Sverige og Finland har størst tilknytning til og tradisjonelle bånd til Baltikum, mens Norge, Danmark og Færøyene er mest knyttet til Island.

Det er nå et faktum at det blir folkeavstemning om Icesave-avtalen på Island. Datoen er etter de siste meldingene i slutten av februar. Norge har valgt å innta en aktiv rolle i arbeidet med å sy sammen en felles nordisk opptreden overfor Island, i regi av Det internasjonale pengefondet. Den siste utviklinga på Island, med at den islandske presidenten sa nei til loven om Icesave-avtalen, har blitt møtt med sterke reaksjoner fra flere land. Det internasjonale kravet er at Island skal følge opp de låneforpliktelser som tidligere er stilt opp. Et samlet islandsk allting ønsker å følge opp sine forpliktelser, men det er uenighet på Island om hva forpliktelsene innebærer i penger. Dette gjør at Islands situasjon og Islands forhold i dag – etter at presidenten har sagt nei – er ekstra krevende.

Dagens situasjon på Island er altså endret og krever mer enn tidligere. Landets gjeldsnivå er ekstremt høyt og truer Islands nærings- og arbeidsliv og ikke minst Islands velferdssystem, noe som er et av de nordiske landenes varemerker – trygge forhold for innbyggere som trenger en aktiv stat i en vanskelig tid.

Det er i Norges interesse at Island gis mulighet til å arbeide seg ut av den dype økonomiske krisen som det finansakrobatiske eksperimentet har brakt dem opp i, på en måte som er realistisk – og jeg vil understreke realistisk – hvor det islandske folk sjølsagt må ta et ansvar som blir enormt stort. Mange i Norge stiller spørsmål ved om Norge kan oppføre seg mot Island som EU-kommisjonen sier den vil oppføre seg mot Hellas, som også er i store økonomiske vanskeligheter. I en situasjon hvor Island kan bli stadig mer isolert, er det viktig at Norge går i fremste rekke for å etablere en realpolitisk plattform for langsiktig solidaritet mellom Norge og Island. Det er viktig at vi viser en utstrakt hånd.

Sett i forhold til Statens pensjonsfond – Utlands store aktivitet på internasjonale børser i en ekstremt turbulent tid vil dette være en passe broderlig gest fra Norge til Island.

Knut Arild Hareide (KrF) [10:30:35]: Det nordiske samarbeidet har ei lang historie, og me nordmenn har mange og tette band til våre nordiske nabofolk. Eg vil derfor først ta opp den svært vanskelege situasjonen som våre islandske vener har kome opp i.

Eg er veldig glad for det representanten Lundteigen tek opp i sitt innlegg knytt til finanskrisa, som ikkje har ramma Noreg så hardt som vårt nordiske broderfolk på Island. Fleire av deira finansinstitusjonar hadde ekspandert sterkt i utlandet, og då dei gjekk over ende, skapte det ei nasjonal økonomisk krise. Den islandske bankkrisa er den største krisa, relativt til landets størrelse, som noko land nokon gong har opplevd. Dei tre største bankane på Island tok i 2007 opp lån tilsvarande om lag ni gonger landets årlege vare- og tenesteproduksjon. Islendingane kjem til å slite i mange år med å nedbetale den gjelda som bankkollapsen etterlét seg, sjølv om verdiane i buet vil gi islendingane tilbake to tredelar av denne summen.

For at Island skal gjere opp for bankane sine forpliktingar til kundar i Storbritannia og Nederland, har den islandske regjeringa gjennom den såkalla Icesave-avtalen teke på seg et gjeldsansvar som tilsvarer om lag eit hundre tusen kroner for kvar islending.

No er situasjonen tilspissa fordi den islandske presidenten ikkje vil godkjenne avtalen og vil sende saka ut til ei folkerøysting.

Eg er uroleg for situasjonen. IMF, dei nordiske landa, Russland, Polen og Færøyane har lånt Island om lag 5 milliardar dollar for å hjelpe landet med å importere heilt naudsynte basisvarer som mat og brensel. Desse pengane blir utbetalte i porsjonar, og mykje av utbetalingane står att. Dersom Island no seier nei til Icesave-avtalen, vil IMF truleg stanse utbetalingane. Eg vil derfor nytte høvet til å spørje utanriksministeren om Noreg vil gjere som IMF og stanse hjelpa til islendingane dersom dei nektar å betale Icesave-gjelda, eller om Noreg kan velje ei anna linje og vise meir solidaritet med vårt islandske broderfolk enn det IMF eventuelt vil gjere. Eg synest orda frå Lundteigen om ei utstrekt hand er viktig å ta med seg, og eg vil utfordre utanriksministeren på dette.

Kristeleg Folkeparti vil vidareutvikle det gode samarbeidet me har i Norden og bruke den nordiske kanalen i vårt arbeid med andre utfordringar i europeisk samanheng. I møte med globaliseringa må me i det nordiske samarbeidet ha sterkt fokus på utfordringane knytte til klima, miljø, energi, forsking, innovasjon og grensehinder mellom dei nordiske landa.

Når det gjeld grensehinder, vil eg slutte meg til orda frå saksordføraren, men eg vil òg vise til fleirtalsmerknaden frå Høgre, Framstegspartiet og Kristeleg Folkeparti i Innst. 125 S. Me må ikkje berre arbeide for å byggje ned gamle hinder, men også gjere det me kan for at det ikkje veks fram nye, m.a. som følgje av implementeringa av nye EU-direktiv.

Saman med Høgre har Kristeleg Folkeparti òg ein mindretalsmerknad om språkpolitikken. Han er viktig ikkje berre i skulen, men òg på andre område, som medie- og kulturpolitikk. Betre forståing av våre nabospråk er viktig med det store samkvemmet me no har over dei nordiske grensene.

Frå Kristeleg Folkeparti si side har me elles eit særleg engasjement for å stø arbeidet for demokratisering i Kviterussland. Det ville vere flott om me frå nordisk side kan nytte våre røynsler til å hjelpe fram demokratiet der. Kristeleg Folkeparti har for sin del kontakt med kristendemokratar i Kviterussland. For oss som lever i eit veletablert demokrati, er det forstemmande å sjå korleis våre kolleger i eit europeisk naboland blir nekta ein heilt elementær rett dei har – retten til å opprette eit eige parti. Eit reelt demokrati føreset at også opposisjonen sine grunnleggjande demokratiske rettar blir respekterte.

Statsråd Rigmor Aasrud [10:35:30]: Dette er første gang jeg drøfter nordiske saker i Stortinget, og jeg ser fram til et godt samarbeid med representantene om disse sakene.

Nordisk samarbeid spenner over et vidt felt, og det har i de siste årene kommet ny dynamikk inn i de nordiske møtene. Thorvald Stoltenbergs rapport har satt fokus på mulige samarbeidsområder på flere felter. Statsministrenes globaliseringsinitiativ har brakt større vitalitet inn i samarbeidet i Nordisk Ministerråd. Dette gjenspeiler Nordens rolle som en viktig region både økonomisk, politisk og kulturelt. Uten at jeg vil gå nærmere inn på det nå, vil jeg understreke at samarbeidet med Nordens naboområder er svært viktig. Det gjelder Nordvest-Russland og Østersjøregionen, men også vestover.

Statsministrene har lagt de overordnede føringene for en fornyet nordisk fellesinnsats for å møte de utfordringer globaliseringen innebærer. Formålet er å vitalisere samarbeidet og å synliggjøre Norden i en globalisert verden. Det ble i første omgang satset på forskning, innovasjon, klima, energi og miljø – senere er andre områder kommet til. Tiltakene er forankret i de ulike fagministerrådene. Globaliseringsinitiativet skal ikke være en isolert prosess, men skal gi ny dynamikk til de tradisjonelle nordiske samarbeidsområdene.

Nå er også helse og velfred med. Her er hensikten å kunne fremme helse og livskvalitet og kompetanseheving i et inkluderende arbeidsliv. Jeg er opptatt av at vi skal utnytte den fordelen det vil være om de nordiske landene kan utvide det allerede nære samarbeidet innenfor de relevante ministerrådene på områder som helse, sosiale spørsmål, næring og kunnskap. De nordiske landene er gode på dette, men alle har også utfordringer på disse områdene. Her kan vi oppnå merverdi når det etableres samarbeidsprosjekter innenfor spesifikke områder.

Grensehindringer har vært tema her i dag, og det er et svært aktuelt tema. Mange av disse må vi nok i noen grad leve med, men hindringer må fjernes der det er mulig. For meg er det spesielt viktig å unngå at nye hindre utilsiktet oppstår fordi det ved nasjonal lovgivning og ved iverksettelse av EU-direktiv ikke er tatt tilstrekkelig hensyn til grensehinderaspektet. La meg i den forbindelse, som andre har gjort også, nevne Grensehinderforum, som har gjort en fin innsats med hensyn til å sørge for at aktuelle saker blir behandlet i de respektive faginstanser. Det trengs pådrivere i enkeltsaker, og Grensehinderforum har vist stort engasjement. Dette arbeidet bør videreføres, for det har bidratt til at vi har fått løsninger på mange enkeltsaker.

En undersøkelse som ble foretatt av Universitetet i Lund, peker på at innbyggerne i Norden får større og større problemer med å forstå hverandre, og kanskje enda med bekymringsfullt er det at dette spesielt gjelder ungdommen. Engelsk er blitt ungdommens språk, og de unge er kanskje ikke så bevisste på fordelen ved å beholde det nordiske språkfellesskapet. Dette må vi jobbe med.

Både språkkonvensjonen, som nå revideres, og språkdeklarasjonen er viktige virkemidler. Deklarasjonen skal utgjøre grunnlaget for en samlet, langsiktig og effektiv språkpolitisk innsats. Jeg vil framheve en felles nordisk språkkampanje som skal lanseres av det nå avtroppede islandske formannskapet og det nye danske i Nordisk Ministerråd senere i vinter. Her vil vi forsøke spesielt å nå barn og unge med konkurranser og arrangementer som appellerer til de ulike aldersgruppene. Mange av fagrådene og institusjonene innenfor Ministerrådet vil delta. Det er også satt i gang nordiske kurs i pedagogisk veiledning av grunnskolelærere som ønsker å introdusere elever til nabolandspråk. Med det nordiske språkfellesskapet mener vi de skandinaviske språkene, men jeg vil også understreke betydningen av at vi har et felles samisk kultur- og språkområde i Norge, Sverige og Finland.

I 2009 var det Island som hadde formannskapet i Nordisk Ministerråd. Det var, som vi vet, ikke det letteste året for islendingene, men formannskapet ble gjennomført på en utmerket måte. Det var en aktivitet og et driv i arbeidet som jeg kan applaudere. Nå er det Danmark som har overtatt.

Alle de nordiske landene har hver for seg et bredt internasjonalt engasjement. Det nordiske samarbeidet gir en tilleggsdimensjon med fellesnordiske verdier og prioriteringer på mange områder, som spenner fra kjønnsforskning til klima. Jeg ser fram til å videreføre den aktive norske linjen i det nordiske samarbeidet i Nordisk Ministerråd. Den parlamentariske forankringen av det nordiske samarbeidet er helt vesentlig, og jeg gleder meg som sagt til et nært samarbeid med Nordisk Råds delegasjon.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [10:40:45]: Som statsråden sa, er hun ny i denne jobben som samarbeidsminister. Det gir store muligheter. Det gir muligheter til å se på ting med nye briller, tenke nytt og stå friere i forhold til det som har skjedd tidligere. Jeg opplever i hvert fall når jeg snakker med mange velgere, partitillitsvalgte, sågar kollegaer her på huset, at man stiller seg spørsmål om hva som konkret kommer ut av det nordiske samarbeidet. Jeg tror også, som jeg sa i mitt første innlegg, at veldig mange av våre innbyggere – i alle nordiske land – har uklart for seg hva som konkret kommer ut av dette samarbeidet. Jeg tenkte å spørre statsråden om hun har klare tanker og ideer om hvordan vi kan konkretisere dette og gjøre det mer forståelig for våre innbyggere.

Statsråd Rigmor Aasrud [10:41:45]: Jeg kan bekrefte at jeg synes det er en spennende arbeidsoppgave å ha fått å være nordisk samarbeidsminister. I min tid som statssekretær i Helsedepartementet jobbet jeg med mange nordiske saker, og jeg så helt klart at vi hadde stor nytte av å gjøre ting i fellesskap, for vi er forholdsvis små land, alle sammen, der vi har nytte av å kunne trekke på hverandre. Men jeg er enig med representanten i at det er viktig at vi har et fokus på å informere våre innbyggere om hva arbeidsoppgavene til Nordisk Ministerråd og Nordisk Råd er, og de resultatene vi oppnår. Derfor tror jeg vi må satse videre på å bruke de nye informasjonskanalene, og særlig ha et fokus på de unge for at de skal få en forståelse for hva nordisk samarbeid er. Jeg ser også fram til å ha et nært samarbeid med Foreningen Norden, som er en viktig informasjonskilde, for å bringe forståelse for det nordiske samarbeidet ut til folk som ikke jobber med slike saker i det daglige.

Olemic Thommessen (H) [10:42:50]: Det var en glede å høre at statsråden brukte litt tid på å snakke om språk. Det skandinaviske språkfellesskapet er kanskje det viktigste limet vi har i nordisk samarbeid og nordisk forståelse. Der er da, som statsråden i sitt innlegg også nevnte, den nordiske språkdeklarasjonen helt sentral. Nå er det jo slik at deklarasjonen ikke er noen overnasjonal traktat. Den anviser bare et arbeid som landene påtar seg å gjøre. Et viktig punkt der er at hvert land skal utarbeide en handlingsplan for det nordiskrelaterte språkarbeidet. Jeg vil spørre statsråden om hvilke tanker hun har om det arbeidet – hvor det står. Hvis hun kunne si noe om det, ville det være fint, men det ville i alle fall være fint om hun kunne si noe om hva slags tanker hun har fremover med hensyn til en slik handlingsplan.

Statsråd Rigmor Aasrud [10:43:51]: Jeg er enig i at det er viktig at vi har fokus på det nordiske språket, og jeg er særlig opptatt av at vi også har det i utdanningsløpet. Derfor er det i den nye stortingsmeldingen om lærerrollen også sagt noe om at norskfaget i den nye lærerutdanningen må reflektere læreplanens krav om kunnskap om nordisk språk og nordisk litteratur. Når vi nå skal få en ny grunnskolelærerutdanning, vil dette være viktig i det læreplanarbeidet som skal jobbes fram etter den stortingsmeldingen.

Når det gjelder det konkrete spørsmålet om hvor langt vi har kommet med å følge opp denne handlingsplanen, så må jeg få lov til å komme tilbake til det. Det ligger ikke under mitt departements ansvarsområde. Det ligger under Kunnskapsdepartementet. Jeg vil gjerne få lov til å komme tilbake til hvor langt vi har kommet med dette arbeidet ved en høvelig anledning.

Knut Arild Hareide (KrF) [10:44:46]: Eg vil få nytte anledninga til å ønskje statsråden til lykke med arbeidet innan nordisk samarbeid og seie at ho debuterte med eit godt innlegg.

Eg er glad for at ein tek opp det som går på språksamarbeid. Eg støttar òg fullt og heilt dei kampanjane statsråden tok opp i sitt innlegg, men det er eit språkarbeid som kjem inn under undervisningssektoren. Mitt spørsmål er: Ser statsråden for seg at ein kan utvide språksamarbeidet også innanfor andre sektorar? Eg tenkjer på kultursektoren. Eg tenkjer på mediesektoren. Og eg tenkjer på den moglegheita som nettet no gir. På den måten får ein ei heilt anna moglegheit for nordisk samarbeid. Eg kan nemne eit eksempel. For mange vil det vere enklare å gå inn på ei nettside som har dansk som språk, enn ei som har engelsk som språk, fordi kjennskapen og nærleiken til andre nordiske språk er større. Spørsmålet mitt er: Ser ein for seg eit utvida språksamarbeid i andre sektorar utanom undervisningssektoren?

Statsråd Rigmor Aasrud [10:45:56]: Jeg tror det er viktig å fremme nordisk språkforståelse, særlig innenfor det som går på kultur. Noen av de nye initiativene som er tatt, går bl.a. på nordisk film. Det tror jeg er et viktig element i det arbeidet som bidrar til å øke språkforståelsen. Jeg er helt sikker på at vi på veldig mange områder kan nyttiggjøre oss hverandres språk på en langt bedre måte enn tidligere.

Når det gjelder grensehindre, er jeg som sagt opptatt av at vi bidrar slik at vi ikke skaper nye når vi bl.a. innfører nye EU-direktiv. Jeg er helt sikker på at dersom vi f.eks. kan lenke mer til oversettelser som er gjort til skandinaviske språk, vil det være enklere for mange å sette seg inn i bl.a. saker angående EU-direktiv som skal tas inn i norsk språk. Jeg tror det kan være mange måter å gjøre dette på. Jeg skal ta med meg det arbeidet inn i oppfølgingen av språkdeklarasjonen og en eventuell kompetanseplan knyttet til dette.

Olemic Thommessen (H) [10:47:02]: Jeg vil gjerne følge opp der representanten Hareide avsluttet, altså hvor bredt det er naturlig å forankre det skandinaviske språkarbeidet.

Vi ser jo at det både innenfor eierskap og innenfor næringsliv er en stadig mer skandinavisk/nordisk tenkning. En utvikling av et felles marked – da mener jeg ikke bare et formelt felles marked, men også et praktisk operativt felles marked – tror jeg vil ha stor betydning for det språklige. Hvis vi greier å involvere språkpolitikken i det økonomiske liv, i næringslivet, tror jeg det vil gi en helt annen dynamikk og en helt annen fremdrift enn om vi forbeholder språkpolitikken til å være av kulturpolitisk eller utdanningspolitisk karakter.

Mitt spørsmål er: Kunne statsråden tenke seg å invitere f.eks. Næringslivets Hovedorganisasjon eller partene i næringslivet inn i et språkarbeid som legger opp til en handlingsplan?

Statsråd Rigmor Aasrud [10:48:10]: Jeg er enig i at det er viktig at vi har en nordisk felles språkforståelse. Jeg tror vi vil tape mye den dagen vi må bruke engelsk som arbeidsspråk i nordiske møter. Derfor er det viktig på alle områder at vi bidrar til at vi har nordisk språkkompetanse. Det er helt sikkert også viktig innenfor næringslivsområdet. Så det vil være naturlig for meg, på bakgrunn av den debatten vi har hatt her i dag, å drøfte den type problemstillinger når vi har møter med NHO og andre næringslivsorganisasjoner og arbeidstakerorganisasjoner. Jeg må få lov til å komme tilbake til hvordan jeg eventuelt vil involvere de organisasjonene i det videre arbeidet med nordisk språk og økt språkforståelse.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:49:07]: Det er en glede som utenriksminister å delta i debatten om nordisk samarbeid.

Da vi hadde debatt i Nordisk Råd i høst, inviterte jeg til at Stoltenberg-rapporten ble debattert i de nasjonale parlamenter. Det er gledelig at flere av representantene i denne salen har tatt opp Stoltenberg-rapporten, satt seg inn i den og engasjerer seg i den. Det er et viktig drivmiddel for samarbeidet i Norden.

Jeg er enig med representanten Foss i at det åpner seg rom for fordypet nordisk samarbeid. Jeg har ikke det synet at det rommet blir større hvis EU strever med å samle seg om sin felles utenrikspolitikk. Jeg tror at det for oss i Norden alltid er en fordel at det går bra i Europa, økonomisk og politisk.

Mange forhold i vår del av Europa tilsier økt samarbeid mellom de nordiske landene. Språkdebatten her er ett eksempel. Jeg opplever i min hverdag mange eksempler der Norden er utgangspunkt: forholdet til Russland i Nord, grensesamarbeidet med Russland, Norden i det internasjonale samarbeidet, forholdet til G20-landene, FN, en rekke slike spørsmål. Og Norden er et lim i de regionale rådene i nord, Arktis Råd, Barentsrådet og Østersjørådet, der vi overtar formannskapet 1. juli i år. Når Danmark og Norge er førende land i debatten om polhavets regime – vi skal også stille opp på et ministermøte blant de fem polstatene, kyststatene, i Canada i mars – vil Danmark og Norge jobbe tett sammen.

Stoltenberg-rapporten inviterte til å se 10–15 år fram i tid. Den var 30–40 pst. mer ambisiøs enn hva en regjering normalt kan gjennomføre i det året den legges fram. Det var oppdraget til Stoltenberg. Derfor vil rapporten være på dagsordenen i de fleste møtene vi kommer til å ha i årene som kommer. Ingen forslag er avvist. Vi er i gang med gjennomføringen av flere av dem. Jeg hadde sammen med min danske kollega i København for to dager siden anledning til å gå gjennom en rekke forslag. Blant annet var vi enige om at Norge og Danmark seriøst skal gå gjennom hele utenriksrepresentasjonen for å se om vi kan gjøre mer sammen – et eksempel på dette.

Så til Island. Vi skal vise solidaritet med vårt broderfolk på Island. Vi har tett kontakt. Vi har tett politisk dialog, og vi følger opp så godt vi bare kan. Den islandske finansminister er i dag i Oslo i samtale med sin norske kollega. Det er et uttrykk for dette. Jeg er enig med representanten Lundteigen som sier at vi nå må støtte Island slik at de får mulighet til å arbeide seg ut av uføret på en realistisk måte. Han omtalte også en realistisk plattform for et langsiktig norsk-islandsk samarbeid. Jeg deler fullt og helt den ambisjonen.

Så skal vi minne om at det ikke var noen naturkatastrofe som rammet Island. Det var en menneskeskapt situasjon, frembrakt av finansverdenen og bankvesenet gjennom års utvikling. Strategien vi må følge, er derfor at vi på en anstendig måte setter Island i stand til å arbeide seg ut av dette uføret. Der kan Island regne med Norge. For å lykkes med det er det den norske regjerings vurdering at det er avgjørende med en internasjonal ramme rundt det økonomiske gjenreisningsprogrammet Island har. Norge alene kan ikke, bør ikke, løfte dette alene. Men det er gjennom en ramme, forankret i IMF, godt støttet av Norden og andre nærstående land, at Island kan arbeide seg gjennom det. Derfor har vi støttet den islandske regjering i det møysommelige gjenoppbyggingsarbeidet til regjeringen, og der kan Island regne med vår støtte videre. Vi merker oss signalene fra den islandske statsminister, at de planene ligger fast, selv om vi nå venter på en mulig folkeavstemning, antakeligvis i slutten av februar, omkring dette elementet som gjelder den såkalte Icesave-avtalen. Men Norge vil – og dette har Stortinget gitt veldig klart uttrykk for da man ga støtte til den lånepakken som kom – forholde seg veldig nøye til IMFs opplegg for Island, og deri ligger også tryggheten, stabiliteten, for at Island kan gjenvinne den tilliten som landet fortjener, gjennom sitt hardt arbeidende folk, og som er avgjørende for at programmet skal lykkes.

Vi har stor forståelse for at dette har vært en vanskelig sak på Island, og at vanskelighetene og fordøyelsen av denne utfordringen ikke er over. Derfor er det viktig å ha tett kontakt på alle nivåer med Island, som vi har på regjeringshold, men også parlamentarisk og gjennom andre kanaler. Men som sagt, jeg tror det er viktig å understreke at støtten til Island skjer innenfor et internasjonalt samarbeid, at IMF er et viktig fundament for det Island skal gjennomføre, og fra norsk side står vi altså ved vårt løfte om å yte lån til Island. Det skal holdes nær kontakt med de andre nordiske land om dette, og det er viktig for Island selv og for forholdet til andre land at de er i stand til å overholde sine internasjonale forpliktelser, herunder EØS-forpliktelsene.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Peter N. Myhre (FrP) [10:54:19]: Utenriksministeren nevnte Østersjøsamarbeidet, og de tre baltiske landene er jo nå alle medlemmer av EU, og de er medlemmer av NATO. Spørsmålet mitt til utenriksministeren er i hvilken grad utenriksministeren ser for seg en ytterligere integrering av de baltiske landene i det nordiske samarbeidet, og om man på sikt ser for seg at det nordiske samarbeidet kan utvides – Nordisk Råds arbeid utvides – med tre medlemmer, fra fem til åtte.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:54:55]: Det har siden tidlig på 1990-tallet pågått en spennende utvikling i den såkalte fem pluss tre-kretsen som representanten refererer til. Jeg arbeidet i en annen funksjon i regjeringssystemet da dette arbeidet begynte, og vi fikk besøk av parlamentarikere og regjeringsmedlemmer fra de tre baltiske land til Nordisk Råd, og etter hvert ble det et ganske finmasket nettverk av møter mellom statsråder, regjeringsmedlemmer og også parlamentarikere mellom de fem og mellom de tre. Jeg tror Norden skal stå som Norden. Jeg tror Nordisk Råd skal fortsette å være for de fem nordiske land. Men jeg tror at Nordisk Råd, som er så etablert og forankret, kan ha åpne dører til fem pluss tre, og også til andre konstellasjoner. Jeg hørte representanten Hareide omtale Hviterussland. Der er jeg enig i at Nordisk Ministerråd, den nordiske dimensjonen, er en interessant ramme for å arbeide mot et slikt land. Jeg tror imidlertid at vi skal holde fast ved den nordiske bunnplanken, men i samsvar med de nordiske tradisjoner ha åpenhet, særlig i retning av de baltiske land, som vi er sterkt knyttet til.

Ivar Kristiansen (H) [10:56:09]: Utenriksministeren omtalte den meget interessante Stoltenberg-rapporten. Oppfattet jeg utenriksministeren rett da jeg forsto det slik at det tas initiativ til at denne rapporten vil undergis en behandling i Stortinget? Det er mitt ene spørsmål. Det andre går på utvidet samarbeid, som det har vært snakket mye om, også på enkelte konkrete områder. Tas det noen nye initiativer innenfor utvidet nordisk samarbeid og koordinering innenfor bistandsområdet, og også innenfor utenrikstjenesten, som representanten Foss var inne på i sitt innlegg?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:57:04]: At Stoltenberg-rapporten skal behandles i Stortinget, det har man vel ikke sett for seg, men at den gjøres til gjenstand for debatt helhetlig og enkeltvis om sine forslag, det har jeg ønsket veldig velkommen, og det kan være naturlig å komme tilbake til det i min utenrikspolitiske redegjørelse og ved andre anledninger – vi gjør det jo også her i dag. Og jeg tror det er viktig at Nordisk Råd fortsetter å holde fokus på Stoltenberg-rapportens oppfølging, debatterer den og på en måte holder regjeringene ansvarlig for fremdriften.

Når det gjelder bistand, er det jo også en langvarig nordisk tradisjon for samarbeid mellom bistandsmyndigheter, og på mange områder er det tett samordning mellom nordiske land i gjennomføring av bistand. Det kan leveres helsesamarbeid med et land koordinert av ett nordisk land hvor de andre nordiske landene bidrar. Det er ikke spesifikt nevnt i Stoltenberg-rapporten. Utenrikstjenesten er spesifikt nevnt, og der går administrasjonene tett igjennom. Jeg kan nevne at jeg om noen uker skal åpne den norske ambassaden sammen med Kronprinsen i Astana, Kasakhstan. Der vil Finland ha et kontor, i den nordiske ambassaden, og slik kommer vi til å arbeide mer og se mye mer av, tror jeg, i årene som kommer. Det er også godt for Nordens profil.

Knut Arild Hareide (KrF) [10:58:11]: Eg er godt fornøgd med dei signala som utanriksministeren gir i sitt svar knytte til problemstillingane på Island. Eg opplever eit tydeleg signal om at me skal ha ei solidarisk holdning, at me skal vere med og ta ansvar. Ja, det er riktig at dette er eit menneskeskapt problem, men det er nokre veldig få institusjonar og få menneske som har sett Island i denne situasjonen, og me har òg andre problemstillingar som er menneskeskapte, klimaet, som krev at me tek grep og handlar. Mitt spørsmål var knytt til at dersom Island no seier nei til Icesave-avtalen, vil IMF truleg stanse utbetalingane til Island. Vil da den solidaritetsholdninga som utanriksministeren legg vekt på her, stå fast, sjølv om Island seier nei til avtalen?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:59:13]: Det er en interessant debatt – hvem var ansvarlig? Det var altså gjennom mange år vedtak som bygde opp til en situasjon som mange advarte mot, så jeg vil jo si at det er det islandske samfunn og det islandske politiske system som gjorde det mulig at situasjonen oppsto. Derfor må også Island gis mulighet til å arbeide seg ut av situasjonen.

Jeg vil av forståelige grunner ikke spekulere i hva som vil være Norges holdning etter et eventuelt nei i en folkeavstemning – jeg tror det spørsmålet for øvrig er helt åpent. Det jeg kan bekrefte, er at hvis Island arbeider etter de intensjoner regjeringen nå har lagt til grunn, og som IMF har lagt til grunn for at den første delen av lånet er utbetalt, vil Norge fortsatt mene at det er et godt grunnlag. Men jeg minner om, og inviterer til å lese igjen, Stortingets vedtak da vi gjorde dette lånet tilgjengelig, som er ganske klart når det gjelder å understreke Islands forpliktelser til å gjøre opp for seg. Det må vi ta med. Men vi skal gjøre det vi kan for å støtte den islandske regjeringen i det veldig djerve programmet de nå har lagt opp til å gjennomføre, og vi håper at også IMF og de landene som er med og gir lån, kommer til å støtte opp om det.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [11:00:24]: De som har deltatt i det nordiske samarbeidet, ser at det er veldig fokusert mot Østersjøområdet. Det er gjerne naturlig, fordi et flertall av de nordiske landene omkranser dette området. Samtidig ser vi at det skjer mye interessant i Arktis. Nordisk Råd har jo også arbeid knyttet opp mot Arktis.

Norge har en betydelig rolle når det gjelder å få fokuset nordover mot Nordvest-Russland, og mot det som skjer i Arktis. Det skjer mye innenfor energiutvinning, fiskeri, miljø, transport osv. Vi ser at det er mange aktører – bl.a. Russland, USA og Canada – som ønsker å ha en rolle i det som nå skal skje fremover i Arktis. Føler statsråden at Norden har en tilstrekkelig lederrolle i forhold til utviklingen i Arktis?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:01:30]: Som jeg sa: Det spennende er jo at de nordiske landene sitter i alle disse rådene: Arktisk Råd, Barentsrådet og Østersjørådet. Når det gjelder Arktis, finnes det to nordiske kyststater: Danmark-Grønland og Norge. Vi har en særrolle når det gjelder ansvar i Arktis. Og det er ikke Norden mot de andre tre landene som representanten nevnte, men det er Norge, Danmark, Grønland, Russland, Canada og USA. De har møttes i kyststatsammenheng i 2008, og vil møtes igjen i 2010 for å diskutere det særegne ansvaret. Der er jeg ganske trygg på at Norge og Danmark, også støttet opp av de andre nordiske landene når vi møtes i Arktisk Råd, vil sette dagsorden. Vi har kunnskap og engasjement, og kommer til å fortsette å ha det som ambisjon.

Så er det viktig at Norden kan opptre med en form for konsistens i alle disse rådene. Men jeg vil jo mene at Nordisk ministerråd ikke skal gjøre Arktis til et hovedinnsatsområde; det skal Arktisk Råd gjøre, og Norge er til stede i begge.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed over.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Bendiks H. Arnesen (A) [11:03:02]: Delegasjonens medlemmer har vært svært aktive i Nordisk Råds arbeid. La meg også få berømme det viktige arbeidet som Foreningen Norden står for.

Arbeidet med å fjerne hindringer mellom nordiske land er høyt prioritert i Nordisk Råd og av delegasjonen, og vi har et nært samarbeid med Nordisk grensehinderforum, som saksordføreren omtalte. Men konklusjonen når det gjelder fjerning av grensehinder, blir for ofte at det ikke er mulig å endre nødvendige regler og dermed fjerne viktige hinder. Delegasjonen har derfor bedt statsministeren om å ta opp med sine nordiske kolleger at det må fattes politiske vedtak med klare instrukser til embetsverket vedrørende arbeid med å fjerne grensehindringer og hindre at nye oppstår.

Jeg er glad for at Regjeringen i sin melding sier at man har pålagt departementene å ta spesielt hensyn til dette i utarbeidelsen av nye lover og regler, særlig ved innpassing av EU-direktiv i det norske lovverket.

En annen problemstilling er at finanskrisen har skapt store bevegelser på det nordiske arbeidsmarkedet, og vi ser at innbyggere fra våre naboland sies opp og reiser hjem. Grensehinderforumet registrerer at det i noen tilfeller er uklart hvilke rettigheter disse arbeidstakerne har. Delegasjonen har tatt opp saken med samarbeidsministeren, og jeg håper at Regjeringen finner en løsning slik at den enkelte arbeidstaker ikke havner mellom to stoler.

Nordisk Råd og delegasjonen har utviklet et godt parlamentarisk samarbeid med Russland, både sentralt og med Nordvest-Russland. Jeg minner om at den nordlige dimensjonen er et likeverdig samarbeid mellom EU, Russland, Island og Norge. Det neste parlamentariske forum for den nordlige dimensjon vil ventelig bli i Tromsø i februar 2011.

Delegasjonen spiller også en aktiv rolle i Nordisk Råds samarbeid med Baltisk parlamentarisk forsamling. De baltiske land er blitt hardt rammet av finanskrisen, og jeg mener derfor at samarbeidsbåndene mellom våre områder ytterligere kan forsterkes, men da etter dagens mønster, slik vi har hørt tidligere i debatten.

Samarbeidet med landene i øst skjer ikke på bekostning av landene i vest. Det er et meget godt samarbeid med Vestnordisk Råd, som er samarbeidsorganet mellom Island, Færøyene og Grønland.

Olemic Thommessen (H) [11:06:17]: Den nordiske samarbeidsministeren var i replikkordskiftet inne på spørsmålet om innholdet av det nordiske språksamarbeidet og betydningen av den nordiske språkdeklarasjonen. Det er bra. Jeg håper at det er et tema vi vil følge opp i tiden som kommer, for språk er viktig. Det er selve limet i det nordiske samarbeidet. Dessverre ser vi at de nordiske språkene i noen grad utvikler seg fra hverandre i en tid hvor man kanskje skulle tro at det ville være grunnlag for det motsatte. Det handler rett og slett om innflytelsen fra engelsk og hele den problemstillingen som vokser frem i forhold til globalisering og språk.

Språkeksperter anslår at av de 6 700 språk som antas å bli snakket i verden i dag, vil kanskje halvparten være borte om noen få tiår. Da er det viktig for oss å ta de signalene. Det vil i dette arbeidet være viktig å ha en bredt forankret handlingsplan som involverer hele bredden av samfunnsgrupper, og det er viktig å være konkret og relevant.

I disse dager har vi en sak som jeg tror det kunne være greit å ta fatt i og bruke som eksempel. Det dreier seg om Språkrådets initiativ når det gjelder fornorskning av dataspråket. Data er et nytt felt, som alle de nordiske landene har et språkfaglig arbeid i forhold til. Alle de nordiske land har et språkråd som jobber opp mot en teknologigruppe der næringsliv og bransjer er med, for å se på hvordan man skal tilpasse dataspråket til det nasjonale språket. I Norge er det dessverre slik at det rådet som jobbet med teknologiterminologi, gikk konkurs i 2001, og siden har vi kommet litt i bakleksa med det. Jeg håper at det er noe Kulturdepartementet vil ta tak i og få på plass.

I alle fall: Dette arbeidet er også forankret i næringslivet gjennom IBM, Microsoft og Opera Norge, som alle tre er med i dette arbeidet. Dette er et felt som vi åpenbart bør koordinere, i det minste med de andre skandinaviske landene. Det er jo synd hvis vi ikke engang på et nytt område, der vi ikke har lange språktradisjoner å støtte oss til, skulle greie å få til i hvert fall noen grad av språklig fellesskap – og få de skandinaviske språkene til å utvikle seg parallelt.

Vi vil komme tilbake til språk, både i kulturpolitikken og i utdanningspolitikken, og jeg vil minne Regjeringen om at nordisk språkarbeid dreier seg om mer enn utdanning.

Torgeir Trældal (FrP) [11:09:37]: Forsikrings- og klasseselskapene har observert en økning i antall skipsuhell på verdensbasis.

Kystverket er bekymret for uhellsutviklingen for skip i kystnære farvann.

På et foredrag i Maritimt Forum 26. oktober 2009 påpekte kystdirektøren at en hadde mer enn 100 grunnstøtinger langs norskekysten årlig.

Det er forventet en økning i skipstrafikken i årene som kommer, spesielt knyttet til olje- og gassvirksomheten i de nordlige områdene – bl.a. fra det russiske Sjtokman-feltet. I tillegg er det økt interesse for å opprette kommersiell skipstransport gjennom Polhavet, enten ved en revitalisering av den nordlige sjørute eller ved en ny transpolar direkterute.

Det er derfor behov for å se nærmere på mulige tiltak for å bedre sjøsikkerheten og evnen til å gi assistanse til fartøy som kommer i en nødssituasjon i de nordlige havområdene. Fremskrittspartiet har over lengre tid pekt på viktigheten av at sjøsikkerheten i norske farvann økes betraktelig. Sjøsikkerheten i nordområdene er en stor utfordring, ikke bare for Norge, men for alle nordiske land, inkludert Russland.

Ved å bruke øst–vest-passasjen vil man ved en transport fra det fjerne Østen til Europa kunne seile 30 pst. raskere enn med dagens rute, noe som vil være til stor glede for alle som driver i den bransjen. Skipsselskapet Beluga har allerede tatt ruten i bruk fra mai til september, i sommerhalvåret.

Nordområdene er internasjonalt farvann. Det er et ansvar for alle de nordiske landene – og ikke minst Russland – å gjøre den nordlige sjøruten trygg ved å iverksette proaktive tiltak som overvåkning, slik at man når maritime nødssituasjoner inntreffer, har en beredskap for å kunne aksjonere og berge liv og beskytte eiendom.

Det vil også være en oppgave for alle land i Barentsregionen å ta ansvar for en ny sjørute gjennom Polhavet der en kan transportere gods på en sikker måte, og der man er i stand til å opprettholde en helhetlig sjøsikkerhet og oljevern når det oppstår en nødssituasjon i nordområdene.

Dette kan kun gjøres ved å innføre et globalt politisk regelverk – ved å sette opp regler for taubåter, hvordan en skal iverksette overvåkning, osv.

Nordisk Råd må ta denne utfordringen på alvor og samle alle land i Barentsregionen, inkludert Russland. Å få til et konkret samarbeid med Russland er særdeles viktig i denne situasjonen, og jeg ber om at Nordisk Råd ser til de tre nordligste fylkene våre – Nordland, Troms og Finnmark – som allerede har 20 års erfaring i å samarbeide med Russland, både mann til mann og innen industrien.

Ingalill Olsen (A) [11:12:53]: Klimaendringene gjør at isen smelter og gjør havet i Arktis mer tilgjengelig. Med økt tilgjengelighet vil vi også få mer menneskelig aktivitet i området. Vi vil bl.a. få en økt utnyttelse av de rike matressursene og naturressursene i Arktis – og økt turisme. Dette gir en rekke muligheter for samfunnene i nord, men det stiller også krav til at vi lager felles kjøreregler som tar vare på miljøet i Arktis.

De siste årene har vi sett en eksplosiv økning i antall skip som opererer i Arktis. Vi snakker om fiskefartøy, skip som frakter varer, og cruiseskip. Ifølge rapporten fra Arktisk råd om shipping i Arktis var det i 2004 6 000 individuelle skip som opererte i dette området. Problemet med dette er at vi ikke har det internasjonale regelverket på plass for å stille krav til skipene og mannskapet om bord. Vi har heller ikke den nødvendige infrastrukturen på plass i form av havner og redningstjeneste.

Jeg er glad for at det er satt ned en arbeidsgruppe under Arktisk råd som skal forhandle fram en avtale om søk og redningstjeneste i Arktis. I de store havområdene og med den svært begrensede redningskapasiteten som i dag finnes, er en slik avtale virkelig nødvendig. Vi har i Antarktis sett ulykker med skip hvor hell og godt vær har gjort at vi har unngått de helt store katastrofene. Vi kan ikke stole på det samme hellet i våre områder, og en samarbeidsavtale må på plass så fort som mulig.

Med den kulden som er her i landet akkurat i disse dager, er det lettere å forestille seg omfanget av og vanskelighetene med hensyn til et redningsarbeid ved en eventuell ulykke i disse områdene. Jeg ber om at det settes trykk på arbeidet med å få på plass et bindende regelverk i FNs sjøfartsorganisasjon, IMO, for skip og mannskap som ferdes i islagte farvann. I dag er det slik at det ikke stilles forskjellige krav til skip eller mannskap enten man seiler på cruise i Karibia eller rundt Svalbard. Det er åpenbart at det må stilles andre krav til å ferdes mellom isfjell enn til å ferdes i Middelhavet.

Samtidig som cruisetrafikken er en utfordring er det også muligheter for turisme i dette området. Men det må skje i samarbeid med urbefolkningen i disse områdene. Arktis består av ren, uberørt natur med mange muligheter for unike naturopplevelser, og hvis vi utnytter dette på en ordentlig måte, vil det være til det beste for regionen.

Ivar Kristiansen (H) [11:16:18]: Jeg er ganske overbevist om at de fleste innbyggerne i hele Norden forventer av sine parlamentarikere at man er veldig «hands on» i disse spørsmålene, og at man stiller som krav at nordisk samarbeid skal utvikles. Debatten i dag har jo vist at vi på ingen måte er kommet til noen slags veis ende – snarere tvert imot.

Saksordføreren illustrerte dette på en utmerket måte i sitt innlegg, og selv om han tok seg en sving innom Jan Erik Volds behov for å komme seg raskere mellom Oslo og Stockholm, illustrerer det bare hvor vanskelig denne øst–vest-tenkningen er, fordi det også ligger i den nordiske – og kanskje i størst grad i den norske – tenkningen at man handler i retning nord–sør. Vi går glipp av så mange muligheter i det nordiske samarbeidet, slik som vi har valgt å stille oss. Vi har ikke fått på plass noen slags enhetlig nordisk arena for samhandling innenfor utvikling, næringsliv og business på samme måte som man har sett at man har lyktes i Europa. Vi er faktisk i ferd med å bygge en enda sterkere grense til Norge enn det vi ser man gjør i andre land, i våre naboland og også utenfor Norden hvor man river grensene og bygger ned grensehinder.

Ordet «grensehinder» har jo på mange måter vært gjennomgangsmelodien i debatten i dag, forståelig nok. Det er ingen tvil om at før vi tar oss bryderiet når samarbeidsministeren sier at hinder må fjernes der det er mulig, må vi virkelig stille oss selv spørsmålet: Ja, ønsker vi det – gjør vi det? Er vi villig til å begynne å pirke på skatteområdet, på avgiftsområdet og på tollområdet, som er de viktigste hindrene for å utvikle samhandling og tenkning i retning øst–vest? Jeg er glad for at utenriksministeren har vært inne på at vi skal få en debatt om Stoltenberg-rapporten – den utmerkede rapporten som jeg tror fortjener en bred behandling i Stortinget.

Jeg er også glad for at flere har vært inne på behovet for at Norden har et aktivt samarbeid og en aktiv dialog med de baltiske nasjonene. Østersjøen er sannsynligvis verdens mest forurensede havområde, midt i vårt naboskap. Finanskrisens innvirkning på de baltiske nasjonene er ganske brutal. Dette har også noe med sikkerhetspolitiske spørsmål å gjøre.

La meg bare etter fire år i Nordisk Råd si at noe av den viktigste erfaringen derfra er det nettverket som den parlamentariske kontakten og dialogen skaper. Det tror jeg er verdifullt for alle.

Per Rune Henriksen (A) [11:19:25]: Jeg tror det perspektivet som foregående taler, representanten Kristiansen, hadde på spørsmålet om grensehindrene og vår vilje til å – la meg si det slik – integrere oss med våre naboland, er veldig viktig. Jeg tror nok problemstillingen vil komme mer konkret opp fra sak til sak, og ikke når vi diskuterer det på generelt grunnlag.

Men jeg tror, som de fleste her, at betydningen av nordisk samarbeid er viktig for å ivareta Nordens identitet og å utvikle en felles identitet for å forsvare våre interesser i verdenssamfunnet og i Europa. Jeg tror også at det å utvikle det nordiske samarbeidet i retning av å fjerne grensehinder, styrke vår kultur og styrke mellomfolkelig samarbeid, er politikkfelt som folk umiddelbart vil ha et tettere forhold til enn til de store utenrikspolitiske posisjoneringene. Men jeg mener begge deler er viktig.

Og så vil jeg framheve den muligheten som vi har gjennom det nordiske samarbeidet til å ha kontakt med parlamentarikere fra spesielt EU-land. Vi hadde en debatt her etter utenriksministerens redegjørelse om EU- og EØS-spørsmål, hvor nettopp noe av det som ble framhevet, var at vi i Norden, med utviklingen slik den går i Europa, må ha et sterkere samarbeid med felles parlamentariske venner i EU-landene. Det er viktig at vi i Nordisk Råd strammer inn på ressursbruken og har strengere retningslinjer for hva vi bruker penger på, og hvordan vi bruker penger.

Jeg vil si to ord om miljø- og ressursutvalget, hvor jeg er medlem. Der skal vi nå ta opp og drøfte EUs fiskeripolitikk og Nordisk Råds holdning til dette. Dette er et utrolig viktig spørsmål for Norge. Dette er et eksempel på at vi kan bruke Nordisk Råd til å fremme våre nasjonale interesser og regionens interesser. Det skal være et seminar i København 27. januar i forbindelse med Nordisk Råd, og jeg håper vi også vil få se mange fra vår næringskomité der.

Avslutningsvis vil jeg si noen ord om det parlamentariske østersjøsamarbeidet, Østersjøkonferansen. Dette er også viktige kontakter, fordi her går vi utenfor det som er den nordiske grensen, og vi har kontakten med bl.a. Russland og de baltiske landene. Det som blir et prioritert område i 2010, er maritim politikk, og flere her har nevnt hvor viktig det er at vi også har et samarbeid med Russland. Det norske formannskapet i det parallelle regjeringssamarbeidet blir viktig for oss. Jeg mener at Norge her må bygge sitt formannskap på det parlamentariske sluttdokumentet fra BSPC-konferansen. Det er veldig viktig at norske regjeringsmedlemmer også deltar i konferansen på Åland i august 2010.

Vigdis Giltun (FrP) [11:22:51]: Det er mange områder der de nordiske landene kan få til mer sammen, også når det gjelder utfordringer med å bevare og videreutvikle de nordiske modellene for velferdsordninger og helsetilbud. Det vil være mange fordeler ved at Norden søker mot felles løsninger, og at man i langt større utstrekning enn i dag drar nytte av hverandres erfaringer, kompetanse og forskningsresultater. Vi har en del felles utfordringer innenfor store sykdomsgrupper som demens, kols og diabetes og innenfor rusomsorg og psykisk helse.

I Nordisk Råds velferdsutskott skal man dette året se på de eldres situasjon med tema som demens og psykisk helse, og også på ulike tekniske løsninger som kan gi tryggere tilværelse for hjemmeboende eldre og pleietrengende. I den forbindelse er det viktig å ha med det etiske aspektet, og at tekniske løsninger i framtiden ikke skal erstatte behovet for pleie og omsorg av personell. Regjeringen har forpliktet seg til å føre en politikk som motvirker strømmen av kvalifiserte helsearbeidere fra fattige land. Da blir det viktig at så mange som mulig i arbeidsfør alder i de nordiske landene kan få mulighet til å delta innenfor arbeidsmarkedet, og at utdanningstilbudene i langt større grad retter seg mot å utdanne nok kvalifisert helsepersonell.

Det blir også viktig å redusere grensehindringene for alle dem som ønsker å bo, arbeide eller ta utdanning i et av nabolandene. Jeg skal gi et konkret eksempel: En enslig mor med et barn på ni måneder mistet 150 000 kr i trygd på grunn av grenseproblematikken. Moren flyttet med barnet over grensen til Sverige og dagpendlet til sitt lærlingutdanningssted i Østfold. Moren er norsk statsborger. Hun jobbet, skattet og gjennomførte sin lærlingutdanning i Norge. Hun var pliktig medlem av folketrygden, da hennes arbeidsgiver betalte trygdeavgift i Norge, men hun hadde ikke lenger trygderettigheter som enslig mor i Norge så lenge hun og barnet bodde i Sverige. Årsaken til at hun heller ikke fikk rettigheter som enslig mor i Sverige, var at hun ikke jobbet i og skattet til Sverige. Hun mistet også retten til barnehageplass i Norge selv om det var det som var mest riktig for at hun skulle rekke å komme seg på jobb, da bostedsadressen var Sverige.

Denne enkeltsaken tok jeg opp, og den ordnet seg som en unntakssak. Men det er bare ett av mange ulike tilfeller hvor folk ikke klarer kampen mot byråkratiet og gir opp – gir opp utdanning eller gir opp jobb, fordi det ikke nytter. I veldig mange tilfeller er det ikke mulig å finne felles løsninger landene imellom. Men det må jobbes for å finne harmoniserte løsninger som ivaretar tryggheten og velferden til dem som velger å bo vekselvis i forskjellige land.

Nordisk Råd viser til at det jobbes systematisk for å bedre forholdene, men det tar altså altfor lang tid. Det nordiske samarbeidet og sakene som behandles, må forankres bedre i parlamentene. Først da vil felles satsinger, samarbeid og erfaringsutveksling gjennom Nordisk Råd få en større betydning, noe som blir veldig viktig i årene som kommer.

Tone Merete Sønsterud (A) [11:26:13]: Det er bra at de nordiske landene har et nært samarbeid på de fleste – og jeg understreker på de fleste – områder i samfunnslivet, og at Regjeringen setter dette høyt på dagsordenen.

Det er viktig å huske på at samhørigheten mellom oss er geografisk, historisk og kulturelt betinget. Vi har mange fellestrekk. Vi er parlamentariske demokratier, vi har en ganske lik samfunnsstruktur, vi har en stor del av fellesskap i språk og litteratur og deler en felles kulturarv i vid forstand – som flere har vært inne på.

Det nordiske fellesskapet er ikke et fellesskap bygd omkring en maktblokk eller en fasttømret internasjonal organisasjon som har som hovedoppgave å la landene tale med én stemme overfor den øvrige verden. Nordens fellesskap er et fellesskap i verdier, en samfunnsmodell eller visjon som vi prøver å virkeliggjøre i våre nordiske stater. Derfor blir det først og fremst gjennom hverdagens arbeid og det tålmodige reformarbeidet vi profilerer Norden og gir samarbeidet innholdet.

Så er det helt klart at på mange områder kan de nordiske landene få til mye mer sammen enn hver for seg, bl.a. når det gjelder klima, miljø, næringsliv, samferdsel og ikke minst grensehindringer, som mange har vært inne på.

Arbeidet med å bygge ned grensehindringene er en gammel sak. Det skaper som regel et stort engasjement, noe også debatten i dag har vist. Mye arbeid er gjort i den forbindelse, men det står fortsatt hindringer igjen. I dag krysser nordiske borgere grensene for å arbeide, drive næringsvirksomhet eller studere. Mange møter hindringer som skaper utfordringer i hverdagen. Derfor er det viktig at vi i den grad det er mulig bygger dem ned, slik mange har snakket om før i dag. Grensehinderforumet er viktig i så måte, men jeg vil også nevne Grensetjenesten i Morokulien, som driver et omfattende informasjonsarbeid. De gjør en god jobb med å legge til rette for personer og bedrifter som vil ha økonomisk aktivitet og vekst på begge sider av grensen.

Innenfor næringslivet vil også det nordiske samarbeidet bli viktig i framtiden, bl.a. når det gjelder innovasjon, kreative industrier, reiseliv og ikke minst det å kombinere økonomisk vekst med miljøvennlige satsinger.

Når det gjelder samferdsel, er ikke det lenger en formalisert del av det nordiske samarbeidet, men det er ikke mindre viktig av den grunn. Det nordiske regjeringssamarbeidet innenfor transportsektoren legger vekt på å fremme effektiv, sikker og miljøvennlig transport og trafikk i Norden og nærområdene. I denne forbindelse vil også jeg fokusere på kommunikasjonen mellom våre hovedsteder. Her har vi virkelig en mulighet til å få gjort noe. For eksempel kan toget helt klart konkurrere med flyet på strekningen Oslo–Stockholm. Dessverre er togforbindelsen altfor dårlig i dag, men det må vi kunne gjøre noe med. Jeg er glad for at både saksordfører og flere andre har vært inne på dette i sine innlegg.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:29:18]: Jeg er glad for utenriksminsterens innlegg og vår felles ambisjon om å opptre overfor Island slik at det sikrer både stabilitet og den nødvendige solidaritet. Situasjonen på Island er nå slik at man kan risikere at det blir et nei til Icesave-loven ved folkeavstemningen 20. februar. Som utenriksministeren sa, kan en ikke forskuttere nå hva som da vil være naturlig norsk opptreden.

Imidlertid må Norge understreke helt klart at Island må stå ved sine internasjonale forpliktelser og eventuelt støtte løsninger gjennom internasjonale tvisteløsningsmekanismer, for her foreligger det jo ingen nødrett for islendingene. Innenfor denne ramme er imidlertid spørsmålet hva Norge bør og kan gjøre for å støtte Island bilateralt. De som har hatt makta og kapitalen på Island, har latt seg blinde av grådighetskapitalismen. Nå er det islendingene flest som må betale for dette. Hele samfunnet er i en djup krise, mye djupere enn det som ennå har kommet det norske folk for øre i offentligheten. Norge er en liten nasjon. Vår styrke har vært at vi har evnet å stå sammen i vanskelige tider og derfor har kunnet løfte i fellesskap. Også vi er svekket av finanskrisa, men vi har handlingsrom. Vi kan velge.

Norge er med i utviklings- og hjelpearbeid over hele kloden, og vi kan ikke stå som passive tilskuere til islendingenes nød. Vi må strekke ut handa – og slik ta vårt valg. Både Pensjonsfondets tidligere tap og siste års eventyrlige gevinster kom fra finanskrisa. Pensjonsfondet er vår felles eiendom, og det er min oppfatning at det å konvertere en avgrenset, liten del av Pensjonsfondet til et lån til Island på gunstige, men reelle økonomiske vilkår vil være et godt valg. Et slikt lån vil være et handslag til en annen liten nasjon, til et broder- og søsterfolk. Det vil også være et valg som er i samsvar med vår egen – og jeg understreker vår egen – realpolitiske interesse. Det vil styrke grunnlaget for langsiktig solidaritet mellom to nasjoner som står overfor store utfordringer på sikt. Det vil styrke det nordiske samarbeidet. Men jeg vil understreke at Island står ikke overfor noen nødrett. Island må ta kostnadene ved de valg som den politiske ledelsen der har tatt, men løsningen må skje på en internasjonal anerkjent måte dersom det er konflikt i forhold til hva som er forpliktelsene som finansakrobatene har brakt det islandske folk opp i.

Eirik Sivertsen (A) [11:32:34]: Den 22. oktober 2009 vedtok Stortinget å opprette en delegasjon til det arktiske parlamentarikersamarbeidet. Delegasjonen består av seks medlemmer og seks varamedlemmer. Inntil da var Stortinget representert med ett medlem i det arktiske parlamentarikersamarbeidet, og de siste åtte årene var det Hill-Marta Solberg som representerte Stortinget. Basert på hennes erfaringer som mangeårig leder av samarbeidet, og på den politiske utviklingen nasjonalt og internasjonalt, fant Stortinget det riktig å styrke deltakelsen i det arktiske samarbeidet. Det var etter min mening en klok beslutning.

Arktis og nordområdene har de siste årene igjen fått en stadig større plass i nasjonal og internasjonal politikk, og det er særlig to grunner til det. Det er klimaendringene, og det er naturressursene. Arktis er det området hvor klimaendringene skjer fortest, og resultatene av klimaendringene er det lett å få øye på. Temperaturøkninger i Arktis skjer dobbelt så fort som gjennomsnittet i verden, og resultatet er at isen smelter – grønlandsisen smelter, havisen smelter, og permafrosten tiner. Konsekvensen av dette er mange og alvorlige både for mennesker og for dyr, og særlig blir urfolkene i disse områdene hardt rammet. Bildet av isbjørnen som klamrer seg til isen som smelter rundt den, er på mange måter blitt det globale bildet på de klimautfordringene vi står overfor.

Jeg vil gi honnør til utenriksminister Gahr Støre for det arbeidet han har gjort sammen med tidligere visepresident i USA, Al Gore, for å formidle budskapet om at isen i Arktis smelter, til det internasjonale samfunnet. Senest på klimamøtet i København ble de siste vitenskapelige dataene om utviklingen presentert. Det er viktig at vi som bor her i nord, klarer å formidle til resten av verden hva som faktisk skjer, og det synes jeg utenriksministeren gjør på en god måte.

Den andre faktoren som gjør at det internasjonale samfunnet ser nordover, er de rike naturressursene som finnes der. Allerede i dag er ressursene – og rikdommen – som hentes ut av de arktiske områdene, enorme. Det er store fiskebestander, det er enorme olje- og gassforekomster og mineraler, for å nevne det viktigste. President Medvedev har utpekt det arktiske Russland som landets ressursbase i det 21. århundre. Noe av bakgrunnen for dette er antagelsen om at de største uoppdagede ressursene av olje og gass finnes nord for polarsirkelen. De rike naturressursene, kombinert med prosessen med å avklare grensene på kontinentalsokkelen mellom arktiske kyststater, har ført til mange og til dels dramatiske overskrifter i nasjonale og internasjonale media. Dette er på mange måter sterkt overdrevet, etter min mening. Alle kyststatene har forpliktet seg til å følge reglene i FNs havrettskonvensjon ved avklaringen av grensene på kontinentalsokkelen, også i Arktis. Med de betydelige interessene vi i Norge har i nordområdene, vil det fortsatt være viktig å ha stor oppmerksomhet om hva som foregår der, og styrkingen av det arktiske parlamentarikersamarbeidet er et viktig bidrag i så måte.

Gunn Olsen (A) [11:35:54]: Etter at både statsråd Aasrud og utenriksminister Jonas Gahr Støre har hatt innledninger i dag, synes jeg det er ganske åpenbart at Regjeringen prioriterer det nordiske samarbeidet. Også alle de som har hatt ordet i debatten, gir uttrykk for hvor viktig det samarbeidet er – og ikke bare er det viktig, men det er på mange vis et ganske unikt prosjekt.

Da er det, som bl.a. representanten Kielland Asmyhr var inne på, vår oppgave også i dette storting å fylle denne viktigheten med innhold. Bare dersom vi parlamentarikere i Norden tar vår jobb i Nordisk Råd på alvor, blir det resultater for folks hverdag i Norden. Det er brei politisk enighet om at arbeidet i Nordisk Råd skal forankres best mulig i parlamentene og i fagkomiteene, og vi som er medlemmer i Nordisk Råd, må søke å bringe videre viktige saker og innspill fra våre egne debatter i Stortinget. Gjennom arbeidet i komiteene i Nordisk Råd er det ganske enkelt å få øye på at vi har felles utfordringer i de nordiske landene. Grensehinder er nevnt av mange, men det gjelder også på områder som rus, psykiatri, vold, barnevern, utdanning og ikke minst miljø.

Vi må bestrebe oss på at arbeidet i Nordisk Råd ikke blir et venstrehåndsarbeid. Det bør være attraktivt å være medlem i Nordisk Råd, men da må vi føle at vi har god oversikt over den jobben vi skal gjøre. Jeg har lyst til å berømme vårt eget sekretariat i Stortinget, som jeg synes er kjempeflinke til å bistå oss representanter. For øvrig tror jeg at Nordisk Råd som institusjon – om jeg kan bruke den betegnelsen – har et stort forbedringspotensial, for min egen erfaring, i alle fall, tilsier at det tar ganske lang tid å bli kjent med Nordisk Råds arbeidsrutiner, som er veldig annerledes enn det vi er vant med. En forutsetning for at vi skal gjøre en god jobb, er at det blir lagt til rette på best mulig måte.

Anna Ljunggren (A) [11:38:38]: I løpet av de siste årene har menneskehandel vært et sentralt tema i det nordiske samarbeidet. Det er også fattet flere vedtak, både i FN og i Europarådet, med bred oppslutning. Det er etablert prosjekter innenfor kampen mot menneskehandel, basert på nye retningslinjer for 2009–2013, som er godkjent av samarbeidsministrene. Det er også verdt å nevne at Nordisk Ministerråd særlig har rettet sin innsats inn mot menneskehandel og for utsatte barn og unge.

Handel med mennesker er en grov krenkelse av menneskeverdet og en særlig alvorlig form for kriminalitet, som bidrar til moderne slavehandel. Menneskehandel er et komplekst tema, og det dukker hele tiden opp nye områder der ulike former for menneskehandel foregår. Menneskehandel truer ofrenes rett til frihet fra slaveri, retten til selvbestemmelse over egen kropp, retten til frihet fra nedverdigelse, ydmykelse og umenneskelig behandling og i ytterste konsekvens retten til å bestemme over sitt eget liv.

Handel med mennesker synes å øke både nasjonalt og internasjonalt, og det er anslått at handel med mennesker er blitt den nest største illegale næringen i verden – etter handel med våpen. Størst omfang har handel med kvinner og mindreårige, som lokkes eller flykter fra fattige land i håp om et bedre liv i den rikere delen av verden, men som ender opp i prostitusjon eller i andre former for utnyttelse.

Det er ingen tvil om at fattigdom og etterspørsel er to spesielt viktige årsaker til menneskehandel. Det er skremmende at det finnes et marked for menneskehandel i Norden i dag, der noen mennesker kjøper og utnytter kvinner og barn. Fattigdom, krig og ønsket om et bedre liv kan føre til at mennesker havner i klørne på menneskesmuglere, som har oppdaget at det finnes penger å tjene innenfor dette markedet. Prostitusjon er nevnt, men mennesker smugles også for å hjelpe til i typisk sesongrelaterte jobber, som til bærplukking, jobb i landbruk, men også i renholdsyrker, lagerarbeid og i byggebransjen.

Den norske regjeringen har prioritert arbeidet med å bekjempe menneskehandel høyt, noe som særlig framgår av «Stopp menneskehandelen», Regjeringens handlingsplan mot menneskehandel. Under 2009-sesjonen i Stockholm i slutten av oktober i fjor var bekjempelse av menneskehandel et sentralt tema, både i utvalget jeg sitter i, og i en redegjørelse av Islands Árni Páll Árnason. Dette viste at Norge, Nordisk Ministerråd og Nordisk Råd deler engasjementet for arbeidet med å bekjempe menneskehandel. Det skal leveres rapporter hvert år, noe som vil føre til at vi holder dette viktige politikkområdet varmt. Så lenge handelen med mennesker skjer i Norden, må vi sammen forsikre oss om at spørsmålet alltid finnes på den nordiske dagsorden.

Svein Roald Hansen (A) [11:41:40]: Representanten Kielland Asmyhr reiste problemstillingen: Hva kommer ut av det nordiske samarbeidet? Vi må vise resultater overfor innbyggerne for at vi skal forsvare kostnadene.

Dette er jo riktig, men det er også et eksempel på hvordan det som oppnås gjennom politisk arbeid, etter hvert tas for gitt. Vi har hatt passfrihet i Norden siden 1950-tallet. Vi har hatt ett felles arbeidsmarked siden 1950-tallet. Det er jo et resultat av det nordiske samarbeidet. Det er kanskje nødvendig å minne hverandre – og ikke minst innbyggerne – om det. Når vi møter alle de svenske ungdommene på restauranter, både her i Oslo og andre steder, eller på hoteller, er det altså et resultat av politisk arbeid på 1950-tallet.

Det er ofte slik at problemene sitter i detaljene, og i dag blir det derfor detaljene, regelverket, som skaper problemer i denne frie flyten som vi har i Norden når det gjelder arbeidsmuligheter, bosetting osv. Det er selvsagt, slik mange har understreket, veldig viktig å bygge ned disse grensehindrene, men jeg har lyst til å understreke, i likhet med statsråden, at vi må ha realisme rundt hvor langt vi kan komme. Noen grensehindre både bør og kan helt sikkert fjernes, men noen problemer knytter seg også til reelle forskjeller i landenes lovgivning, på områder som ledighetstrygd, foreldrepermisjon, skatt og trygdeordninger, og som det er mer krevende å tenke seg fjernet. Et eksempel, i en rapport fra Hallo Norden, er et ektepar hvor far var ansatt i Norge, og mor var ansatt i Sverige, begge bor i Sverige, far får ingen foreldrepermisjon fra Sverige fordi han er ansatt i Norge – og heller ikke fra Norge fordi mor er i det svenske systemet.

Én ting er å avklare hvilket regelverk som skal gjelde, i hvert fall i forhold til arbeidssted og bosted, men det kan være vanskeligere hvis regelverket er ulikt. Her er vi i selve kjernen i forhold til lov og regelverk, hvor få land vil gi slipp på retten til å bestemme selv. Så hvis alle grensehindre skal fjernes, må regelverket harmoniseres, og derfor skal vi være litt varsomme med å forespeile at vi kommer dit.

For øvrig syns jeg det er gledelig at det, i nordisk sammenheng, synes å være betydelig mindre skepsis til å fordype samarbeidet, harmonisere regelverket og å tenke seg et felles nordisk samfunn, hvor grensene er klarest og mest merkbare på kartet og ikke i hverdagen for de rundt 25 millioner menneskene som bor i Norden – i motsetning til hva det er når vi snakker om dette i en litt større, europeisk sammenheng. Det gjelder både her i salen og utenfor salen.

Kielland Asmyhr nevnte også at vi ikke greier å skape frihandel mellom naboer i Norden. Nei, det er jo fordi våre naboer tilhører EU-tollunionen, mens vi tilhører EFTA-tollunionen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 1 og 2.