Presidenten: Presidenten vil foreslå at debatten ordnes slik: Debatten åpnes med et innlegg fra statsministeren på inntil 20 minutter. Etter det innlegget gis det adgang til en replikkrunde på inntil seks replikker.

Deretter får hvert av opposisjonspartiene et innlegg på inntil 10 minutter, med en etterfølgende replikkrunde på inntil seks replikker.

Fem statsråder gis en taletid på inntil 5 minutter hver med etterfølgende replikkrunde på inntil fire replikker.

Dessuten fordeles 49 innlegg på inntil 5 minutter på gruppene som følger: Arbeiderpartiet 18 innlegg, Fremskrittspartiet 12 innlegg, Høyre 9 innlegg, Sosialistisk Venstreparti 3 innlegg, Senterpartiet 3 innlegg, Kristelig Folkeparti 3 innlegg og Venstre 1 innlegg.

Dersom regjeringspartiene ønsker å slå sammen to 5 minutters innlegg for å gi parlamentariske ledere et hovedinnlegg på 10 minutter, er det adgang til det.

Etter ett av 5-minuttsinnleggene fra hver gruppe gis det adgang til replikkrunde. I slike replikkrunder åpnes det for inntil seks replikker etter innlegg fra opposisjonspartiene og inntil fire replikker etter innlegg fra regjeringspartiene.

Til slutt blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover de fordelte innlegg, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Statsminister Jens Stoltenberg [10:04:50]: Ved årets stortingsvalg ble det avgitt nesten 2,7 mill. stemmer. Det tilsvarer en valgdeltakelse på 76,4 pst. Frammøtet ved årets valg er på nivå med tidligere stortingsvalg i Norge og relativt bra internasjonalt sett.

Jeg vil derfor starte denne stortingssesjonen med å takke alle velgere uansett partifarge for at de har gitt sitt bidrag til det norske folkestyret ved å bruke stemmeretten. Takk også til opposisjonspartiene for å ha ført en saklig og verdig valgkamp som fikk fram de politiske forskjellene.

Mange regjeringer blir valgt, ikke så mange blir gjenvalgt. Flertallsregjeringen fikk fornyet tillit ved dette stortingsvalget. Vi skal forvalte den tilliten med respekt og i takknemlighet, og vi vil arbeide på grunnlag av den politiske plattformen som de tre regjeringspartiene presenterte på Soria Moria i forrige uke.

Vi fikk tilslutning til en politikk for å holde lav ledighet og orden i økonomien, forbedre og forsterke velferdsordningene og sikre vårt felles miljø. Vi bygger vår politikk på verdiene fellesskap og rettferdighet.

Arbeidsledighet undergraver disse grunnleggende verdiene. Det blir mindre fellesskap og mer urettferdighet når flere blir arbeidsløse. Derfor er den viktigste målsettingen for Regjeringens økonomiske politikk arbeid til alle.

Den internasjonale finanskrisen er ikke over. Arbeidsledigheten i våre naboland øker fortsatt. Det er stor fare for at ledigheten i Europa biter seg fast på et varig høyere nivå. Det skaper sosial urett, og det svekker landenes økonomiske kraft.

De offentlige budsjettunderskuddene vokser kraftig, og mange regjeringer må låne svært mye penger. Dette undergraver bærekraften i den økonomiske politikken og øker presset for økte skatter eller omfattende kutt i offentlige utgifter i mange land. Det minner oss nok en gang på hvor viktig det er å holde igjen i gode tider for å bygge opp overskudd og reserver som kan settes inn i dårligere tider.

Da finanskrisen satte inn, formulerte Regjeringen målet om at Norge skulle komme ut av den internasjonale finanskrisen med den laveste arbeidsledigheten i Europa. Arbeidsledigheten i våre naboland nærmer seg nå 10 pst. I Norge er ledigheten 3 pst., men vi må ikke et øyeblikk tro at kampen for arbeid til alle er vunnet en gang for alle. Den kampen må vinnes om og om igjen.

Også i Norge må vi være forberedt på at bedrifter vil bli nedlagt og arbeidsplasser vil gå tapt, spesielt i industrien og andre konkurranseutsatte næringer. Vår oppgave er å sørge for at færrest mulig mister jobben, og at de som blir arbeidsledige, så raskt som mulig får et nytt arbeid å gå til.

Det er fortsatt altfor mange som ikke har ordinært arbeid. Vi vil bygge broer tilbake til arbeidslivet gjennom bl.a. arbeidsmarkedstiltak og økt bruk av lønnstilskudd som alternativ til trygd for utsatte grupper. Det nye kvalifiseringsprogrammet skal brukes til å hjelpe langtidsmottakere av sosialhjelp til å kunne leve av egen inntekt.

Vi vil gjøre det lettere å kombinere arbeid og pensjon. Neste år vil vi fjerne avkortingen av pensjon mot arbeidsinntekt for 69-åringene. Dermed vil all avkorting være fjernet for dem som er over 67 år, og det er i tråd med det vi tidligere har sagt.

Fra 1. januar 2011 begynner den nye pensjonsreformen å virke. Det vil stimulere ytterligere til arbeid å fjerne avkorting ned til 62 år for svært mange grupper.

Regjeringen vil legge grunnlaget for lønnsomme bedrifter og økt verdiskaping gjennom å holde orden i økonomien, øke investeringene i forskning og samferdsel og satse mer på nyskaping og innovasjon.

Gode bedrifter og et sterkt næringsliv er avgjørende for at vi skal lykkes både i kampen mot arbeidsledigheten og med å bygge ut velferdsstaten. Et lønnsomt næringsliv og lav ledighet er også avgjørende for at vi skal greie å finansiere de store utgiftene som følger av en eldre befolkning.

Regjeringen vil fortsette arbeidet med å fornye og forbedre de offentlige velferdsordningene.

Vi vil styrke kommunenes inntekter slik at skole- og omsorgstilbudene kan bedres.

For fire år siden gikk vi til valg på at vi skulle innføre full barnehagedekning. Det har vært krevende, men fra i høst vil alle som trenger barnehageplass, få det hvis de har fylt ett år før 1. september.

I september 2009 rapporterte alle fylkesmennene at kommunene har gitt tilbud om plass til alle barn med rett til barnehageplass. Dette har mange kjempet for i mange år. Nå er vi endelig i mål – vi har nådd målet om full barnehagedekning.

Nå setter vi oss et nytt stort mål – full sykehjemsdekning, ved at alle som trenger sykehjemsplass eller omsorgsbolig, skal få det.

Regjeringen følger opp eldreforliket med Kristelig Folkeparti og Venstre om å styrke de eldres rettigheter gjennom lov og forskrift. Men tilbudet blir ikke bedre av lover og paragrafer alene. Derfor skal vi følge opp med bevilgninger til flere plasser og flere ansatte. Vårt mål er 12 000 flere sykehjemsplasser eller omsorgsboliger innen 2015.

Regjeringens viktigste virkemiddel for å få til en god skole er å få flere og godt kvalifiserte lærere. Regjeringen vil forbedre lærerutdanningen og vil starte arbeidet med å endre opplæringsloven for å få en maksimumsgrense for antall elever pr. lærer på hver skole.

Skolefritidsordningen skal være et frivillig tilbud, men alle skal ha mulighet til å delta. I denne perioden har derfor Regjeringen som mål å innføre en gratis time i skolefritidsordningen hver dag. Slik kan vi legge til rette for leksehjelp, fysisk aktivitet og mulig samarbeid med kulturskolene. Det er viktig for å fremme kunnskap, og det er viktig for å fremme sosial utjevning i skolen.

Norge er et flerkulturelt samfunn. Det er positivt og gjør oss til et rikere og mer mangfoldig fellesskap. Regjeringen legger opp til å øke innsatsen for integrering, og vi vil gjøre Norge til et mer inkluderende samfunn.

Vi vil overholde våre internasjonale forpliktelser og føre en konsekvent, rettssikker og rettferdig asylpolitikk. De som trenger beskyttelse, skal få bli. De som ikke trenger beskyttelse og ikke har krav på opphold, kan ikke regne med å bli.

Regjeringen vil derfor arbeide for å redusere antall personer uten behov for beskyttelse som søker opphold i Norge. De som ikke fyller vilkårene for opphold, skal sendes raskt ut. En konsekvent og rettferdig asylpolitikk er viktig for å kunne gi beskyttelse til alle dem som faktisk trenger beskyttelse.

Klimaendringene er enda mer alvorlige enn vi tidligere har trodd. Forskerne forteller oss nå at endringene skjer raskere enn tidligere antatt, og at det derfor haster mer enn noen gang med å kutte utslippene av klimagasser.

Norge skal være et foregangsland i klimaarbeidet. Vi skal fortsette arbeidet med å redusere utslippene her i landet, og vi skal fortsette arbeidet med å være en pådriver internasjonalt.

Den eneste veien til virkelig å løse klimaproblemet er gjennom et bredt internasjonalt samarbeid, forankret i en klimaavtale som er basert på prinsippet om et felles, men forskjellig ansvar.

De industrialiserte landene har hovedansvaret for klimaproblemet. Det er hos oss at utslippene er høyest, og det er vi som historisk har stått for det meste av utslippene.

Det er likevel de fattige landene som blir hardest rammet av klimaendringene. Selv om de har minst ansvar for dem, er det de som vil bli rammet mest. Selv om de har de dårligste mulighetene til å gjøre noe med det, er det altså de som rammes sterkest.

Derfor har vi i den rike verden et spesielt ansvar – både for å kutte utslipp hos oss selv og for å bidra til kutt i fattige land og framvoksende økonomier.

Vi vet at det er i land som Kina, India og Brasil at utslippene vil vokse mest i årene framover. La meg illustrere med noen tall:

Verdens samlede utslipp av klimagasser er i dag i størrelsesorden 50 milliarder tonn CO₂-ekvivalenter. For å hindre at temperaturen på jorda stiger mer enn to grader, må vi antakelig kutte utslippene fra 50 ned mot 20 milliarder tonn årlig i 2050. Vi må altså mer enn halvere utslippene. I samme periode vil jordas befolkning øke med mer enn 2 milliarder mennesker. Det blir krevende.

Uten en forpliktende og omfattende klimaavtale må vi regne med at utslippene går kraftig opp – ikke kraftig ned.

Så godt som hele veksten som vil finne sted uten en avtale, vil skje i utviklingsland. Det er derfor det er så avgjørende at vi får på plass virkemidler som kutter utslippene i fattige land og framvoksende økonomier.

Norge har i klimaforhandlingene lagt fram forslag til hvordan den rike delen av verden kan betale for kutt i den fattige verden. Mexico har også lagt fram et forslag, og vi arbeider nå med å samordne det norske og meksikanske forslaget, slik at klimakonferansen i København faktisk kan vedta det som er nøkkelen for å få på plass en avtale – mekanismer for at den rike verden finansierer utslippskutt i den fattige verden. Uten slike mekanismer blir det ingen avtale i København.

Norge bidrar til å redusere utslippene i utviklingsland på flere måter: gjennom vårt arbeid mot avskoging og gjennom overoppfyllelsen av Kyoto-avtalen. Disse satsingene skal vi fortsette med. De er en del av den nye regjeringsplattformen.

I tillegg skal vi gjennomføre betydelige tiltak hjemme. Anleggsmaskinene er i gang på Mongstad. Der skal vi utvikle verdensledende teknologi for fangst og lagring av karbon.

Jernbaneinvesteringene er mer enn fordoblet de siste årene, og de skal øke ytterligere.

I industrien går utslippene ned, bl.a. fordi vi tar i bruk ny teknologi, og vi blir stadig flinkere til å bruke energien effektivt. Vi skal fortsette dette arbeidet ved å øke bevilgningene til Enova og satse på forskning og utvikling som gir nye lønnsomme og bærekraftige arbeidsplasser.

Det viktigste tiltaket for å få ned utslippene er kvotesystemet. Her skal flere utslippskilder med, og antallet utslippskvoter skal reduseres. Klimakvoter innebærer at vi setter et tak på totale utslipp, og at det blir en pris på karbon. Det gjør det ulønnsomt å forurense og lønnsomt å rense. På denne måten endres selve drivkreftene i økonomien, vi får en mer bærekraftig økonomi. Dette er årsaken til at klimakvoter er det viktigste virkemidlet i EU og i den klimaloven som det amerikanske senatet nå har til behandling.

Det er i dag 56 dager igjen til sluttforhandlingene om en ny internasjonal klimaavtale i København. Vi skal bruke denne tiden til å gjøre alt vi kan for å bidra til en sterk og forpliktende avtale.

Dersom det kan bidra til en forpliktende avtale, er Regjeringen innstilt på å skjerpe Norges utslippsmål fra 30 til 40 pst. innen 2020. Vi står også fast på vårt mål om å redusere utslippene tilsvarende 100 pst. innen 2030. Det vil si at vi skal bli karbonnøytrale.

Det er 40 år siden sist en flertallsregjering vant et valg og tok fatt på en ny flertallsperiode. Dette har ført til en debatt om fordeler og ulemper ved flertallsregjering. En slik debatt om vår styreform er viktig, og jeg hilser den velkommen.

Utgangspunktet for denne debatten må være at det ikke er udemokratisk at flertallet bestemmer. Det er det som er kjernen i demokratiet, men mindretallets rettigheter skal selvsagt trygges. Flertallsregjering innebærer at flertallets vilje i større grad blir gjeldende politikk. Mindretallsregjeringer kan lett lede til uklare ansvarsforhold. Det er ikke bra for folkestyret.

Den grunnleggende demokratiske retten velgerne har til å kunne velge bort regjeringer ved valg, fordrer jo at velgerne vet hvem de kan bytte ut, og hvem de kan bytte inn.

Flertallsregjeringen har sin basis i og utløper fra stortingsflertallet. Dette er grunnleggende i parlamentarismen. Mange av sakene regjeringen legger fram, har sin opprinnelse i Stortinget. Og særlig representantene for regjeringspartiene har stor innflytelse under sakenes forberedelse før de legges fram av regjeringen.

Men også opposisjonen har innflytelse når det er flertallsregjering. Flere av elementene i Regjeringens tiltakspakker i vinter var gode ideer som opposisjonen bidrog med. I flere store saker i forrige periode fikk opposisjonen mulighet til innflytelse gjennom brede forlik. Regjeringen kunne brukt flertallet sitt, men vi mente det var av større verdi for det norske samfunnet å bygge langsiktig enighet og kompromisser med opposisjonen, med mindretallet. Vi så også eksempler i forrige periode på at Regjeringen endret forslag etter debatt med opposisjonen og debatt i mediene. Alt det er en del av demokratiske prosesser.

Så når Hans Majestet Kongen også i trontalene under flertallsregjeringene «hilser Stortinget velkommen til ansvarsfullt arbeid», er jeg sikker på at han mener alvor med de ordene.

Vi står ved inngangen til en ny og viktig stortingsperiode. Den vil kreve hardt arbeid, vilje til endring og «ansvarsfullt arbeid» av både regjering og storting.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Siv Jensen (FrP) [10:19:10]: Siden vi nå er i gang med debatten om alt vi ikke vet om hva Regjeringen kommer til å gjøre, har jeg lyst til å utfordre statsministeren, for mye av det vi hørte i hans innlegg nå, er velkjent retorikk, velkjente slagord, som både denne sal og folket der ute har hørt før.

Jeg kunne tenke meg å be statsministeren reflektere litt over hvilke virkelige visjoner han har for å styre landet de neste fire årene. Hvilke visjoner har han f.eks. når det gjelder utviklingen av velferdssamfunnet? Skal velferdsstaten fortsette å vokse og ese ut, eller er det viktigere at vi tilbyr gode og effektive tjenester og kanskje heller satser mer på mangfold av hvem som produserer dem? Jeg kunne i hvert fall tenke meg å høre noe mer om de litt videre og dypere visjonene som statsministeren måtte ha for sitt virke de neste fire årene.

Statsminister Jens Stoltenberg [10:20:08]: Som det står i Soria Moria-erklæringen, og som jeg også la vekt på i mitt innlegg, er våre mål, våre visjoner for samfunnet, at vi skal lage et samfunn der vi evner å forbedre, fornye og forsterke det norske velferdssamfunnet. For å lykkes med det må vi i hvert fall greie to ting.

Det ene vi må greie, er å sikre lav arbeidsløshet, at mange er i jobb. Det handler både om å redusere den åpne arbeidsløsheten og om å bygge broer inn i arbeidsmarkedet for alle dem som stenges ute, som ikke er en del av arbeidsstyrken. Der har vi konkrete forslag i Soria Moria-erklæringen. Vi har satt opp visjonen om at vi skal bli et mer inkluderende samfunn, der færre stenges ute av arbeidsmarkedet. Det gir oss en dobbel gevinst: Det gir mer rettferdighet i seg selv, men det gir også økt verdiskaping og dermed bedre grunnlag for å finansiere velferden i framtiden.

Det andre vi må gjøre, er å forsterke og forbedre velferdsordningene. Vi har lagt fram flere konkrete forslag i Soria Moria-erklæringen, både det vi formulerer rundt eldreomsorg, og det vi formulerer rundt skole, som er to viktige løft.

Siv Jensen (FrP) [10:21:15]: Jeg skjønner at det ikke er mulig å få mer enn de samme gamle slagordene. Derfor vil jeg heller utfordre statsministeren på noe helt konkret.

Verdens øyne er i stor grad rettet mot president Obama, ikke minst kanskje nå, forsterket av Nobels fredspris. Obamas arbeid knyttet til Afghanistan dreier seg nå om å trappe opp engasjementet. Samtidig som det skjer, sendes det et signal fra den norske regjering om å trappe ned engasjementet. Jeg lurer litt på hvordan statsministeren ser på det. Hvis det er slik at alle nå regner med at Obama gjennom sine handlinger skal bidra til å redusere og løse en langvarig og krevende konflikt i Afghanistan, hvorfor skal da Norges bidrag til dette, med tanke på den meget gode statsøkonomien vi har, være å redusere vår innsats i et område som trenger vår hjelp?

Statsminister Jens Stoltenberg [10:22:13]: I Regjeringens politiske plattform slår vi fast at vi skal videreføre det militære engasjementet fra Norges side i Afghanistan. Så det er ikke et signal om å trappe ned. Det er et signal om å videreføre et sterkt militært engasjement.

I forhold til folketall er Norge blant de landene som bidrar mest militært til NATOs operasjoner i Afghanistan, og vi slår altså fast at det skal vi videreføre. Men i tillegg sier vi at det er viktig med sivil innsats, med politisk innsats, fordi alle ser at man løser ikke utfordringer i Afghanistan med militære virkemidler alene, det må til også en politisk og en humanitær prosess i tillegg. Også der er Norge ledende, og vi får også anerkjennelse, bl.a. i NATO, for vår betydelige sivile innsats. Og vi ser ikke at det er noen motsetning mellom det å ha et militært engasjement og det å ha et sivilt engasjement.

Erna Solberg (H) [10:23:17]: La meg få lov til å begynne med å gratulere statsministeren både med valget og med en ny regjeringsplattform. Vi jobbet hardt for å forhindre dette, men vi nådde ikke helt i mål!

Men jeg har lyst til å utfordre statsministeren på noen viktige sider for de neste fire årene. Statsministeren har i Dagens Næringsliv uttalt at vi står foran vanskeligere tider, det er mindre rom i norsk økonomi, på mange måter er festen litt over. I 2000 sa statsministeren:

«Står vi fast på gamle løsninger som ikke virker, da svekker vi tilliten til fellesskapsløsningene, da svekker vi velferden og øker ulikhetene. Det taper vi alle på.»

Vi er nå på vei inn i en situasjon hvor måten vi bruker pengene på i offentlig sektor, blir mer og mer avgjørende for om vi får bedre velferd. Har statsministeren noen tanker om hvordan han skal gjøre det?

Statsminister Jens Stoltenberg [10:24:24]: Først vil jeg takke for gratulasjonene. Så vil jeg si at vi vet lite, egentlig, om hvor vanskelige tidene kommer til å bli, for det er stor usikkerhet. Men det vi vet, er at det er en voldsom vekst i arbeidsløsheten i våre naboland, at industrien møter store utfordringer fordi markeder forsvinner, og at oljepengebruken er på et veldig høyt nivå, og det setter noen begrensninger i de årene som kommer, som kan være krevende å møte.

Et av svarene på det er nettopp å bidra til fornyelse av offentlig sektor. Et av målene i Soria Moria-erklæringen er at vi skal fornye og forbedre velferdsordningene. Ett viktig prosjekt der er reform av helsevesenet, samhandlingsreformen, som blir en stor oppgave for dette stortinget i denne fireårsperioden. En annen ting er gjennomføringen av pensjonsreformen og det vi nå varsler: at vi fjerner all avkorting for alderspensjonister. Så det er store og små eksempler på at vi fortsetter å forbedre og fornye offentlig sektor gjennom å få mer igjen for pengene.

Erna Solberg (H) [10:25:30]: Hvis man ser på de fire foregående årene, er det ingenting som slår en mer enn at et minste felles multiplum for denne regjeringen er å bevilge mer penger. Det er ikke å endre, det er ikke å fornye, men å bevilge mer penger og redusere mangfoldet av tilbud som folk kan velge mellom når de trenger hjelp. Helsekøene har økt, skolene har stått på stedet hvil, Nav-køene har økt, kriminalitetsutviklingen har gått i feil retning. Og så har man gjennom plattformen lovet mer av det samme. Det er ikke grunn til å fryde seg over akkurat dette. I dag kom det også oppslag som viser at mange av landets små kommuner har problemer med å følge opp de store skolereformene, og barn sakker akterut på grunn av ulikheter – fordi denne regjeringen ikke er villig til å fornye og reformere.

Statsministeren sa også i 2000 at dersom vi ikke ser på hvordan offentlig sektor fungerer, vil private kommersielle løsninger tvinge seg frem. I dag tegner flere og flere privat helseforsikring. Ser statsministeren at han har mislyktes?

Statsminister Jens Stoltenberg [10:26:40]: Jeg gjentar gjerne alt det jeg sa i 2000. Jeg synes det er veldig godt formulert, og jeg gjentar det gjerne – punkt 1. Punkt 2 er at det er nettopp fordi vi er for en sterk offentlig sektor der vi bruker mye penger på skole, på helse og på velferd, at vi er opptatt av at vi organiserer offentlig sektor på en god måte. Og den største enkeltreform målt i kroner og øre og antall mennesker som omfattes av offentlig sektor, er pensjonsreformen. Det er ingen annen reform i offentlig sektor som er større, målt i kroner og øre og antall mennesker. Men det er ikke lite vi starter med når det gjelder helse, heller – samhandlingsreformen. Og så er det mange små beslutninger, f.eks. økt bruk av IKT, bedre organisering av saksbehandling i offentlige tjenester, som også er et uttrykk for en fornyelse av offentlig sektor. Så denne regjeringen er for en sterk offentlig sektor, derfor er vi også for å fornye og forbedre den.

Dagfinn Høybråten (KrF) [10:27:40]: Jeg er enig med statsministeren i at det var en real valgkamp. En av de beste debattene vi hadde, var om fattigdom. Det var dessverre ikke nevnt i statsministerens innlegg i dag og heller ikke i trontalen. Men jeg vil gi statsministeren anledning til å følge opp det punktet som vi debatterte, og den positive holdning han gav uttrykk for i debatten om fattigdom til Kristelig Folkepartis forslag om en nasjonal dugnad for fattigdom. Det skulle falle godt inn i statsministerens invitt til alle Stortingets representanter og partier om et samarbeid om de store spørsmålene, og jeg vil spørre statsministeren om han i tråd med det han har sagt, og i tråd med det han sa i valgkampen, vil svare positivt på Kristelig Folkepartis invitt til et samarbeid om en nasjonal dugnad mot fattigdom. Vi har ikke kommet nærmere en løsning av det problemet i de fire årene som har gått; vi må komme nærmere i de fire årene som kommer.

Statsminister Jens Stoltenberg [10:28:34]: For det første vil jeg si at i innlegget mitt pekte jeg på noen av de viktigste virkemidlene vi har for å bekjempe sosial urett for å redusere fattigdom, ikke minst det vi gjør når det gjelder langtidsmottakere av sosialhjelp og styrking av kvalifiseringsprogrammet, men også det vi gjør ved økt bruk av lønnstilskudd for å få dem som sliter i arbeidsmarkedet, inn i jobb. Så det er tiltak for å redusere sosial ulikhet i Norge og hjelpe dem som har det økonomisk vanskelig.

For det andre vil vi ved hvert budsjett fremme konkrete tiltak for å redusere sosial ulikhet og bekjempe fattigdom i Norge. Det kommer tiltak i morgen i statsbudsjettet. Det vil også komme tiltak i de ulike budsjettene framover, og det er da også selvsagt anledning for Stortinget til å diskutere og eventuelt samle seg om forslag som ligger i statsbudsjettet.

For det tredje er det slik at vi i Soria Moria-plattformen har varslet at vi vil fremme en egen sak knyttet til oppfølging av det store utvalget, Fordelingsutvalget, som har lagt fram mange forslag – eller kommet med mange vurderinger. Det vil da bli ytterligere en anledning for Stortinget til å drøfte Regjeringens politikk og se om det er mulig å samle seg om felles standpunkter.

Trine Skei Grande (V) [10:29:51]: Jeg vil også gratulere statsministeren med valget.

Sist fredag, samtidig med trontalen, fikk vi avgjørelsen om at Obama skulle få fredsprisen. Det er egentlig en fredspris mest for håp, muligheter og visjoner for de store tingene framover. Alt som er vanskelig, er heller ikke enkelt. Skal man gjøre store ting, skal man tørre å ta noen upopulære avgjørelser. Samtidig hørte vi på en trontale basert på en regjeringserklæring som ikke akkurat tar tak i de store utfordringene samfunnet står overfor. En av de store utfordringene er klimaet. Her mener Regjeringen at man skal kjøpe seg fri, man skal gjøre det meste i utlandet. Men vi ser at andre land er villige til å lage store kompromisser på store løft, og også offer i eget land.

Er statsministeren i stand til å se den visjonen, i stand til å se at man også må ta noen upopulære avgjørelser i eget land for å kunne være en statsminister som blir stående i historien for å ha hatt noen viktige og store visjoner?

Statsminister Jens Stoltenberg [10:30:56]: Det er ikke et mål i seg selv at beslutningen er upopulær. Målet er at den bidrar til reduserte utslipp. Da kan det hende at man noen ganger må gjøre upopulære ting. Det overordnede er ikke at det skal plage oss mest mulig. Det overordnede er at det gir størst mulig reduksjoner.

I Soria Moria-erklæringen står det tydelig at vi både skal gjennomføre betydelige tiltak for å redusere utslippene her hjemme – jeg viste til Mongstad, jeg viste til jernbanesatsing, jeg viste til det vi nå gjør i forhold til industrien – men også betydelige tiltak ute. Jeg mener det er veldig feil å omtale innsats ute som noe mindreverdig. Nøkkelen til å få store nok reduksjoner er at vi lykkes i å få utslippene ned i land som India, Brasil, Sør-Afrika, Kina. Uten det er vi sjanseløse – fordi det er der praktisk talt all veksten i utslipp kommer de nærmeste årene, men også fordi de landene overhodet ikke kommer til å undertegne noen avtale, de blir ikke med på noen avtale om reduksjoner, hvis ikke den rike verden legger penger på bordet for å finansiere utslippsreduksjoner i den fattige verden.

Det er ikke snakk om å kjøpe seg fri, det er snakk om å legge på bordet penger den rike verden egentlig skylder den fattige verden fordi vi har forurenset så mye i så mange år.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Siv Jensen (FrP) [10:32:28]: Ja, dette er debatten om alt vi ikke vet om Regjeringens politikk for de neste fire årene. Det er brukt mye tid på å lese både Soria Moria II og trontalen for dette året. Det er vanskelig å få øye på de konkrete løftene fra den rød-grønne regjeringen for denne fireårsperioden. Det kan skyldes at man gjorde seg noen dårlige erfaringer i forrige periode ved å love for mye som man ikke klarte å gjennomføre som man ble testet og utfordret på i valgkampen, men det kan også skyldes en mye sterkere uenighet mellom de tre regjeringspartiene enn det som kommer til overflaten. Hadde man vært så rørende enige som man forsøker å gi uttrykk for, hadde vel også plattformen vært betydelig sterkere, klarere, mer fylt med visjoner og med klarere mål om hvor man skal med en flertallsregjering de neste fire årene. For øyeblikket er det uklart.

Den første store prøven for Regjeringen kommer i morgen når finansministeren legger frem statsbudsjettet for 2010. Da vil vi se de første avveiningene for hvor denne regjeringen vil de neste fire årene. Men enn så lenge har man skjøvet mange av de store problemene foran seg gjennom ikke å avklare dem i regjeringsplattformen.

Men det som er veldig tydelig i regjeringsplattformen, er selvsagt at Arbeiderpartiet er det dominerende partiet i utformingen av politikken. Det er slik Arbeiderpartiet tradisjonelt opererer; det er uklart, og så finner vi kanskje ut på ett eller annet tidspunkt hva de faktisk mener. Jeg har registrert at SV har vært veldig opptatt av å forklare hvorfor de har gitt etter i asylpolitikken, og svaret til SV har nærmest vært at velgerne har bedt om det, og derfor må SV akseptere det. Men det er også andre spørsmål som SV har gitt etter på, f.eks. i klima- miljø- og energipolitikken. Det er også selvsagt, for heller ikke her har velgerne gitt noen marsjordre verken til SV eller Venstre om å få dominerende gjennomslag for politikken. Men det som er åpenbart, er at når det gjelder oljeboring i Lofoten og Vesterålen, er det et spørsmål som skal avklares gjennom forvaltningsplanen som skal behandles i 2010. Det har vært klart i hele valgkampen.

En annen ting som også har vært klar hele tiden, er at uansett om man ivrer for å åpne opp for boring eller ikke, vil det ikke skje i den kommende fireårsperioden. Når SV prøver å fremstille det som en seier, er det – med respekt å melde – litt hult. Selv om vi skulle fatte positive vedtak gjennom forvaltningsplanen for 2010, vil det ikke bli aktivitet i dette området før om mange, mange år. Men det som er viktig, er at forvaltningsplanen gir klare signaler om aktivitet i dette området. Jeg velger i alle fall foreløpig å stole på at Arbeiderpartiet har kontroll på dette, og at vi også på dette området vil se et SV som ikke får innflytelse på viktige områder av politikken.

I trontalen skriver Regjeringen om helse at de ikke vil privatisere eller kommersialisere grunnleggende velferdstjenester. Men samtidig gis det uttrykk for at man ønsker

«private virksomheter og avtalespesialister som nyttige samarbeidspartnere»,

som det så fint står.

Det blir interessant å finne ut hva det egentlig betyr. Hvis det ikke skal være mulig å drive helsetjenester på kommersielt grunnlag, kan det være krevende for private avtalespesialister å delta i dette samarbeidet som Regjeringen inviterer til.

Og hvor ble det av tannhelsen? Hvor ble den av? Jeg husker mange løfter fra regjeringspartiene gjennom valgkampen som bar bud om at nå skulle tannhelsen forsterkes, nå skulle også den delen av helsetjenesten bli rimeligere. Det er altså forlatt i Soria Moria II, og det synes jeg er trist.

Så til eldreomsorgen. Målet om full sykehjemsdekning i 2015 er bra. Det er ikke bra nok, etter vår oppfatning, men det er bra. Men det store spørsmålet er hvordan Regjeringen har tenkt å gjennomføre det. Det er et viktig spørsmål som både kommunene og Stortinget bør få vite mer om. Derfor omdeles det nå et forslag fra Fremskrittspartiet hvor vi ber Regjeringen om å legge frem en egen sykehjemsmelding innen sommeren som gir en konkret fremdriftsplan for de målsettinger Regjeringen måtte ha om å oppnå målet om full sykehjemsdekning. Det bør altså ikke være en godt bevart hemmelighet. Det er engang slik at det er kommunene som skal gjennomføre Regjeringens løfter. Da bør også kommunene få vite mer i detalj hvordan Regjeringen har ambisjoner om å oppnå dette, først og fremst fordi det er viktig at det skjer, av hensyn til landets syke mennesker som altfor lenge har vært en salderingspost i vårt samfunn.

Jeg merket meg mye av det statsministeren sa i sitt innlegg om energi-, miljø- og klimapolitikken. Vi omdeler et forslag om å be Regjeringen orientere Stortinget om de norske posisjonene i forbindelse med klimaforhandlingene i København. Dette er et viktig spørsmål for store deler av norsk næringsliv, og det er ikke ubetydelig hvilke posisjoner Regjeringen tar med hensyn til hva slags fremtid store deler av vårt næringsliv vil ha innenfor dette området. Jeg håper at Regjeringen kommer oss i møte på dette og gir en orientering, slik at vi alle kan være orientert om hva Norge har til hensikt å gjøre i København.

Samtidig ønsker vi at Regjeringen legger frem en egen energimelding. Det er viktig i større grad å tydeliggjøre hva slags energiutvikling Norge skal ha i de neste årene. I de årene vi har bak oss, skjedde det veldig lite på dette området til tross for en flertallsregjering, og til tross for en flertallsregjering som mente å ha ambisjoner særlig på det fornybare området – veldig liten utvikling og veldig liten vekst. Jeg mener det vil være naturlig at Stortinget i større grad blir orientert gjennom en egen melding om hvordan dette arbeidet vil bli iverksatt fra Regjeringen i de kommende årene.

Så har vi blitt presentert påstanden om at Regjeringen nå skal stramme inn i asylpolitikken. Vel, det er en påstand som det gjenstår å se hvilke resultater vi får av. Det er mye, synes jeg, som tyder på at det ikke er noen reell innstramming i denne. Antakelig var det derfor SV gav seg så lett også, vel vitende om at det egentlig ikke blir innstramminger av substans. Dette er et av de mest krevende områdene i Norge i årene som kommer – asyltilstrømmingen har vokst kraftig, den har kommet helt ut av kontroll, og den skaper store utfordringer i vårt samfunn som vi er nødt til å løse. Da hjelper det ikke med fagre løfter om at man vil redusere tilstrømmingen. Den eneste måten å redusere tilstrømmingen på er gjennom helt konkrete tiltak og virkemidler som sender et signal ut i verden om at det ikke vil være like rosenrødt som i dag å komme til Norge. Derfor tillater også Fremskrittspartiet seg å fremme to forslag som gjelder asyl- og innvandringspolitikken.

Det ene forslaget dreier seg om at vi håper Regjeringen nå vil avvikle støtten til koranskoler i Pakistan. Det er selvmotsigende når vi samtidig er engasjert i Afghanistan for å redusere terrorismen som vokser frem i verden. Da kan vi ikke samtidig støtte arnestedene for terrorisme, som mange av disse skolene har utviklet seg til å bli.

Så fremmer vi forslag om å be Regjeringen legge frem et samfunnsregnskap knyttet til produktivitetsvekst og innvandrernes deltakelse i arbeidsmarkedet, etter modell fra Danmarks Nationalbank. De har gjennomført dette som har gitt spennende og interessante beregninger om hvilke utfordringer man står overfor også i Norge. Vi mener det vil være fornuftig om Regjeringen legger frem et slikt samfunnsregnskap for Stortinget i løpet av nær fremtid.

Jeg deltok i mange debatter om likelønn i valgkampen. Sosialistisk Venstreparti engasjerte seg og lovte mye, men har også på dette området måttet gi tapt for LO og Arbeiderpartiet. De formuleringene som foreligger, er uforpliktende. Det er helt åpenbart forenlig med det LO har ønsket seg når de er ute og jubler over at forpliktelsene er så små som de er. Det innebærer jo i realiteten at vi heller ikke i denne fireårsperioden kommer til å få det lønnsløftet for lavlønnsdominerte kvinneyrker som vi trenger, og som vi trenger hvis vi skal klare å øke rekrutteringen til mange av disse viktige yrkene i fremtiden.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Helga Pedersen (A) [10:42:38]: Representanten Jensen brukte mye av sitt innlegg på å fokusere på forholdet mellom regjeringspartiene. Men høstens stortingsvalg har gitt oss en grunnleggende avklaring, og det er at vi fortsatt skal ha en flertallsregjering bestående av de tre rød-grønne partiene. På borgerlig side derimot har vi fortsatt ikke fått noen avklaring, heller ikke gjennom valgkampen. Representanten Jensen sa i 2005 at hun ville bygge allianser på borgerlig side. Det klarte hun ikke.

Mitt spørsmål er derfor: Vil representanten Jensen på nytt ta på seg rollen som byggherre på høyresiden?

Siv Jensen (FrP) [10:43:19]: La meg først ta opp de forslagene som jeg refererte til fra talerstolen.

Nå har vi fire år til neste stortingsvalg. Det er år som Fremskrittspartiet ønsker å bruke godt. Vi vil ikke at vi også etter 2013 skal fortsette med en rød-grønn regjering. Hadde det vært opp til oss, hadde det blitt et regjeringsskifte denne gangen. Selv om jeg også må føye meg inn i rekken av gratulanter til statsministeren, må jeg si at jeg oppriktig skulle ønske at han fikk noe annet å drive med enn å styre landet i disse årene. Men ambisjonen om en ny regjering er så definitivt til stede. Fremskrittspartiet akter å bygge den på en helt grunnleggende forutsetning, nemlig respekt for partienes egenart. Det er jo ikke slik at man kommer nærmere et samarbeid ved å forsøke å fjerne egenarten ved de ulike partiene som skal delta i det samarbeidet. Det er vel for så vidt noe vi kan se spor av nå i den nye regjeringserklæringen, nemlig at SV og Senterpartiet er borte. De er riktignok med i Regjeringen, men det er veldig vanskelig å få øye på deres politiske løsninger i regjeringserklæringen.

Presidenten: Representanten Siv Jensen har tatt opp de forslag hun refererte til.

Helga Pedersen (A) [10:44:34]: Er det én ting de tre rød-grønne partiene har klart å få til i den perioden vi har lagt bak oss, som vi også skal få til i neste periode, er det å komme fram til enighet også på de punktene der vi i utgangspunktet er uenige.

Mitt oppfølgingsspørsmål til representanten Jensen blir derfor: Hva vil Fremskrittspartiet og representanten gjøre annerledes denne gangen siden man ikke lyktes i forrige runde?

Siv Jensen (FrP) [10:45:02]: Det vil representanten Helga Pedersen finne ut av i løpet av fireårsperioden.

Presidenten: Presidenten setter pris på effektiv tidsbruk. (Munterhet i salen)

Inga Marte Thorkildsen (SV) [10:45:19]: Så effektiv har ikke jeg tenkt å være.

Jeg har lyst til å stille Siv Jensen et spørsmål angående klimaproblemene. Det er tross alt det viktigste spørsmålet vi står overfor, og jeg syntes det var skuffende å høre representanten Siv Jensens innledning. Først kom det lettvintheter om SV-kompromisser, og så hadde hun bekymringer om hva som ville skje med tanke på en eventuell offensiv holdning i København.

Har ikke Siv Jensen fått med seg noe av det som har vært viktig siden plattformen ble lagt fram, nemlig at norske klimaforhandlere fikk applaus i Bangkok da de la fram det nye målet om 40 pst., som er en håndsrekning som kan bidra til at vi får en offensiv avtale i København? I stedet tar hun den tonen at dette kan være negativt for norsk industri. Hvorfor ikke nå se mulighetene? Hvorfor ikke gi ros til en norsk regjering som nå går offensivt ut for nettopp å prøve å få gjort noe med det som er den store trusselen mot vår velferd og mot framtida til klodens befolkning?

Siv Jensen (FrP) [10:46:29]: Det er godt mulig at norske klimaforhandlere får applaus i Bangkok. Men kanskje de også burde få applaus i Det norske storting?

Det er nå engang slik at vi har en flertallsregjering. Men det burde være helt selvsagt, etter min oppfatning, at Regjeringen orienterer Stortinget om de norske posisjonene, at den lar Stortinget ta en diskusjon på det før man sluttfører forhandlingene i København. Det er jo ikke et uttrykk for at Fremskrittspartiet ikke bryr seg om dette, det er snarere tvert imot et uttrykk for at vi gjerne vil vite hva Norge legger vekt på i forhandlingene. Det å overse fullstendig hvilken betydning dette måtte ha for norsk næringsliv i fremtiden, kommer ikke Fremskrittspartiet til å gjøre. Vi er grunnleggende opptatt av at vi skal ha et næringsliv som skal vokse og gro og utvikle seg også i fremtiden, og da er det ingen grunn til at Norge skal komme i en situasjon med særnorske bestemmelser, som ender opp med at vi sender viktige deler av vårt næringsliv ut av landet, som lokaliserer seg andre steder, med lavere ambisjoner enn det Norge måtte ha. Det er ikke veien frem. Det er i hvert fall ikke veien for å nå statsministerens mål om arbeid til alle, for å si det forsiktig.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:47:47]: Jeg vil følge opp næringspolitikken.

Norge har et medansvar for å løse den internasjonale klima- og matvarekrisen, og en svært viktig del av dette er jo arbeidet med vår næringspolitikk: hvordan vi produserer, hva vi produserer, og hva som er råstoffet i produksjonen. For eksempel blir plast produsert på karbonmolekyler fra trevirke nå brukt i framtidas biler. For Senterpartiet er det viktig å legge til rette for å omplassere en betydelig del av fellesskapets finansformue til næringsutvikling i Fastlands-Norge. Det vil konkret si å gjøre det lønnsomt for det private næringsliv å investere i ny teknologi som skaper lange verdikjeder basert på fornybare naturressurser, eksempelvis våre skogressurser.

Regjeringa kommer til å foreslå statlig investeringsstøtte til miljøteknologi, altså omplassere statlig finansformue for å stimulere foretaksøkonomisk privat næringsliv. Støtter Fremskrittspartiet en slik næringspolitisk linje, som kan gjøre det mulig for djerve bedriftsledere å videreutvikle vårt næringsliv – gi fortrinn?

Siv Jensen (FrP) [10:48:56]: Jeg synes det ville være veldig interessant hvis Regjeringen i større grad nå begynte å omplassere finansformue til Norge, begynte å investere i realkapital, investere i forskning og utvikling, investere i et sterkt og konkurransedyktig næringsliv. Det har Fremskrittspartiet tatt til orde for i mange år.

Jeg håper jo selvsagt at Senterpartiet får gjennomslag for den tenkemåten i Regjeringen, men det gjenstår å se, for å si det forsiktig. Det gjenstår å se, men jeg mener at vi i alt det vi foretar oss, skal være opptatt av livsgrunnlaget for vårt eget næringsliv. Det er ingen grunn til at de skal komme dårligere ut, verken skatte- og avgiftsmessig eller på annen måte. Derfor vil jeg utfordre Senterpartiet til å stå på enda litt hardere for at vi skal få et konkurransedyktig skatte- og avgiftsnivå i Norge. Da må man ikke være så redd for å redusere skattene og avgiftene som det den rød-grønne regjeringen bærer preg av. Man bør snarere tvert imot redusere skattetrykket slik at våre bedrifter reelt sett blir konkurransedyktige.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [10:50:07]: I heile valkampen høyrde me framstegspartileiaren gjenta at ho ønskjer å finansiere meir til oss sjølve, lyfte meir til oss sjølve, med kutt til verdas fattigaste – eller kutt til korrupte diktatorar, slik retorikken gjekk på. Denne retorikken blei gjenteken trass i at ein veit at bistand funkar, at han lyftar millionar av menneske ut av fattigdomen.

Bistand, gjeldslette, hjelp til dei fattige slik at dei kan selje varene sine, er nøkkelen til utvikling. Eg skal vere ærleg overfor representanten Siv Jensen. Fattigdomskampen var og er kanskje den viktigaste grunnen til at eg engasjerte meg politisk, og til at eg har valt nettopp Kristeleg Folkeparti. Det handlar ikkje om korrupte diktatorar, men det handlar om enkeltmenneske, milliardar av enkeltmenneske, slike som Elton, som eg fekk gleda av å møte i slummen i Nairobi som 18-åring. Me stod der like gamle, men med så radikalt forskjellige moglegheiter, og me hadde ei så forskjellig framtid.

Så mitt spørsmål til Siv Jensen er: Når skal Framstegspartiet ta konsekvensen av at folk flest faktisk bur i fattige land, og at dei treng hjelp frå oss?

Siv Jensen (FrP) [10:51:16]: Den konsekvensen har Fremskrittspartiet tatt for lenge siden. Det er jo derfor vi har tatt til orde for å endre bistandspolitikken slik at flere kan komme ut av fattigdom. Jeg mener Kristelig Folkeparti og mange andre partier bærer en stor bør på sine skuldre når de fortsetter å be om mer av det som ikke virker. Det er altså ikke slik at fattigdommen i verden går kraftig ned som følge av at man fortsetter med den tradisjonelle bistandstenkningen. Den går snarere tvert imot opp. Det burde være et varsko for flere partier om å legge om, være mer opptatt av handel og bygge ned tollbarrierer. I mitt hode er dette veldig enkelt. Hvis en norsk familiefar er opptatt av å kunne brødfø sin egen familie, med den stoltheten det innebærer, vil selvsagt også en afrikansk familiefar være opptatt av akkurat det samme. Da må vi legge til rette for velferdsutvikling gjennom arbeid også i disse landene. Da er det ikke nødvendigvis slik at vi skal fortsette i det tradisjonelle bistandssporet, som dessverre har spilt fallitt.

Trine Skei Grande (V) [10:52:34]: Jeg vil gjerne stille spørsmål til representanten Jensen på bakgrunn av hennes ønske om å få en klimadebatt i Stortinget før København-møtet. Jeg mener at det fortsatt er en del ting som er uklart etter valgkampen. Derfor har jeg noen spørsmål som kan være en fin oppstart til den type debatt som vi kanskje kan ha i Stortinget.

Jeg vil gjerne ha et klart svar fra Siv Jensen på punkt en: Fins det menneskeskapte klimaendringer? Og på punkt to: Er det egentlig behov for en avtale i København ut fra Fremskrittspartiets standpunkter? Hva synes representanten Jensen den avtalen bør inneholde?

Siv Jensen (FrP) [10:53:23]: En av Fremskrittspartiets viktigste kritikker mot Kyoto-avtalen var fraværet av mange helt vesentlige, store økonomier i verden. Skal man ha effekt av en slik avtale, bør flere land delta i forpliktelsene. Da vil man også raskere nå de målsettingene man setter seg.

I forrige stortingsperiode fremmet Fremskrittspartiet en rekke helt konkrete forslag i denne sal som hver for seg og samlet sett ville redusert utslippene mye mer enn det den sittende regjering selv var i stand til. Det er jo fordi man egentlig ikke er interessert i å gå inn i de enkle tingene, men man snakker i store ord og vendinger – fra månelanding til mageplask er i hvert fall min vurdering av det. Kanskje man skal gjøre det litt enklere, og da kan man f.eks. begynne med bilparken og veiene. Bare der vil vi kunne redusere utslippene dramatisk hvis vi får et mye mer effektivt transportsystem.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Erna Solberg (H) [10:54:47]: Jeg vil først få lov til å understreke at jeg synes at statsministerens innlegg inneholdt mange positive toner om samarbeid med Stortinget i de neste fire årene. Jeg tror det er nødvendig, for jeg tror det kan komme mange gode initiativ også fra andre partier enn regjeringspartiene – jeg er ganske overbevist om at det kan komme flest derfra. Men jeg tror det er viktig for langsiktigheten i norsk politikk at vi sørger for at vi er uenige der vi er uenige, men ikke lager mer spill enn det som er nødvendig. For et lite land som skal utvikle seg, og som står overfor mange utfordringer, er det nødvendig at politikerne tar ansvar.

Mange stiller meg spørsmål i disse dager om hva opposisjonen skal bruke tiden til. Skal de bare planlegge valget i 2013? Da understreker jeg – og jeg har lyst til å gjøre det her også – at vi alle sammen er valgt for hver dag å bidra til at dette landet blir et bedre land å bo i for alle. Vår plikt er å gjøre en jobb i de fire årene vi er valgt for, ikke bare planlegge for neste gang vi kanskje kan få flyttet på og skiftet regjering. Derfor kommer Høyre til å samarbeide, vi kommer til å utfordre, vi kommer til å presentere alternativer, vi kommer til å jobbe i dybden med de politiske svarene, og vi kommer til både å strekke hendene ut – og selvfølgelig også kritisere – i den perioden som kommer. Vi mener at det er viktig at Regjeringen også møter saklig, konstruktiv kritikk og utfordringer når det gjelder viktige utviklingstrekk.

Det å ha flertall forplikter. Det forplikter nesten mer enn å være en mindretallsregjering, fordi man sitter med makten og kan bestemme i mye større grad enn man har gjort tidligere. Det betyr at det forplikter til å ta fatt på de store utfordringene, ikke bare til å bestemme seg for hvor det minste felles multiplum mellom tre partier ligger. Det forplikter også til å ta fatt på de store utfordringene som ligger foran oss som nasjon, og som deltaker i verden. Jeg er helt sikker på at Norge kommer til å være et godt land å bo i, også etter disse fire årene. Jeg bare understreker det som begynnelsen på fire år.

Vi kommer til å være et godt land å bo i, men hvert eneste år rykker noen av de store utfordringene nærmere oss, f.eks. hvordan vi skal gå fra å ha en dominerende petroleumsøkonomi til å ha andre økonomier og større ben å stå på. Hvert eneste år rykker spørsmålene nærmere om når vi klarer å transformere vår økonomi, men også når det gjelder å få mer ut av pengene i offentlig sektor.

Fra Høyres side kommer vi til å jobbe med disse store utfordringene i årene som kommer. Vi er opptatt av at Norge må bygge på en mye bredere sammensatt økonomi i årene som kommer, men ikke samtidig hive ut det gode som har vært drivkraften gjennom finanskrisen, nemlig oljedelen av norsk økonomi.

Derfor er det etter min mening veldig viktig at vi raskest mulig får den oljemeldingen som aldri kom til Stortinget i forrige fireåresperiode, så vi kan diskutere utviklingen og strategiene for olje- og petroleumsnæringen fremover. Det er viktig at vi får en melding og en debatt i Stortinget om energiutfordringene, for det er utrolig mange utfordringer som ikke bare dreier seg om fornybar energi. Noen veivalg må vi gjøre som nasjon som Regjeringen ikke la på bordet i forrige periode, åpenbart fordi man ikke hadde blitt enig om hva som skulle være løsningene. Det dreier seg om store næringsvirksomheter i Norge, store muligheter i Europa, men selvfølgelig også om hvordan vi skal utvikle fornybar energi i årene fremover. Ikke minst er det viktig at vi fokuserer på hvordan vi kan utløse det store mangfoldet av kreativitet, fornying og endring i vårt samfunn. Det er jo ikke slik at Fremtids-Norge bare kommer til å være bygd på fornybar energi, som vi av og til kan tro når vi hører på diskusjonene om hva Fremtids-Norge skal være. Nei, det er det store mangfoldet av annen forskningsinnsats som kommer til å avgjøre hva vi kommer til å leve av når det gjelder kunnskapsbasert næringsliv.

Hvis vi ser litt lenger opp i Oslo, finner vi noe av det mest fremtidsrettede kreftforskningsmiljøet vi har, Cancer Cluster – et enormt potensial for næringsvirksomhet, men også for å løse store oppgaver. Dette er et viktig eksempel på at bredden med hensyn til å satse på fremtiden dreier seg om å satse på kunnskap og forskning og sørge for å gjøre det ikke bare på enkelte områder vi som politikere plukker ut fordi vi tror at det skal løse ting vi er mest opptatt av, men sørge for at bredden av kompetanse når frem, ved at vi har satset så bredt. Ingen av oss vet hvor de store, nye næringene kommer, for det dreier seg om hvor vi kommer til å være smartest og dyktigst og klare å bære det kostnadsnivået Norge har.

Det er noe annet som kommer til å være viktig – for festen er litt over nå.

Det er riktig, som statsministeren sa, at denne perioden starter med et annet økonomisk utgangspunkt enn det den forrige perioden gjorde. Den gangen kom statsministeren til dekket bord. En annen regjering hadde ryddet opp og snudd økonomien på forhånd. Vi hadde altså mulighet til å løse mye.

Jeg mener at en del ting gikk feil. Blant annet har vi brukt mye penger i offentlig sektor, men vi har ikke fått tilsvarende resultater. Det kan vi f.eks. se innenfor helsesektoren. Der er vi nummer to i verden, men vi klarer ikke å stoppe en økende helsekø. Det dreier seg om gale svar. Det dreier seg om en allergi mot å bruke private løsninger. Ja, helseministeren, som nå altså har meldt at han går av, har nå innrømmet at han kunne ha fått bukt med helsekøene raskere, fått flere mennesker ut av en smertefull køståing, hvis man ikke hadde hatt den allergien som Regjeringen har utvist når det gjelder private løsninger. Men det er større enn det, for jeg tror ikke det er mulig å fornye offentlig sektor uten å skjønne at det er de menneskene som jobber med sakene, som fornyer offentlig sektor, og noen av disse trenger rom utenfor offentlig sektor for å kunne løse ting og skape nye tiltak. Derfor ser vi så mange fantastiske nye tilbud som kommer utenfor offentlig sektor, for der får de rom til å gjøre det. Her har vi mye å lære. Derfor er det viktig ikke å stenge for mangfoldet av løsninger hvis vi skal fornye offentlig sektor.

Derfor er det viktig også å tenke på hvordan vi skal sørge for å bygge veiene raskere. Regjeringen bør reversere sitt standpunkt knyttet til OPS. Det vil føre til at færre vil dø i trafikken i årene fremover fordi vi rett og slett vil bygge veiene på en raskere måte. Det er viktig å ta et løft for norsk skole ikke bare av hensyn til næringsliv og forskning, men for å sørge for at hvert eneste barn lærer å lese og skrive. Når vi fokuserer på hva som får det til, og når vår overbevisning er at bedre lærere er et bedre svar enn bare flere lærere, er bedre etter- og videreutdanning viktig. Jeg er skuffet over at dette ikke kom tydelig frem i Regjeringens plattform, for da blir vi forsinket og flere barn kommer til å gå ut av norsk skole uten å kunne lese og skrive godt nok til å ta mer utdanning enn det de ville ha gjort hvis man hadde valgt å prioritere pengene annerledes enn det Regjeringen har pekt på.

Denne debatten er selvfølgelig en tid for å løfte blikket. Vi skal også løfte blikket utover den norske situasjonen og landet vårt. I løpet av de nærmeste årene kommer vi til å se at verden er enda mer bundet sammen enn noen gang tidligere, globaliseringen gjør det, finanskrisen har bevist det, og klimautfordringene kommer til å bli større. Jeg mener at EUs presidentskap har rett når de sier at målene for om København-møtet blir vellykket eller ikke, i grunnen er to ting: Det ene er at man klarer å holde på 2-gradersmålet – at man ikke løfter verdenstemperaturen mer enn det. Det andre er at flest mulig land er med på avtalen. Men ingen av oss kan la være å ta med oss at dette også kommer til å være krevende for landet Norge. Derfor er det viktig – og jeg går ut fra det som en selvfølge – at Regjeringen gjør som den vanligvis gjør, orienterer oss grundig på forhånd og får våre råd før København-møtet, og at den etter København-møtet kommer tilbake med klare og tydelige nasjonale planer for hvordan vi skal nå vår del av en avtale og ikke minst hvordan vi da skal sørge for at en slik avtale ikke bare medfører at vi legger ned deler av norsk næringsliv, men at vi finner måter å fornye og endre ting på slik at vi fortsatt kan ha et aktivt og konkurranseutsatt næringsliv.

Vårt – fra Høyres side – hovedanliggende i de neste fire årene er å utfordre Regjeringen når det gjelder nytenkning og nyskaping for å sørge for at små og mellomstore bedrifter får større armslag, for at vi kan produsere verdier og omskape det norske samfunnet for fremtiden, men ikke minst også fokusere på hva som skal til for at offentlig sektor skal bli bedre. Norge bruker ikke lite penger på sin offentlige sektor. Vi bruker mye penger på vår offentlige sektor. Det synes jeg er helt fint. Hvis jeg i møte med velgerne hver eneste dag kan si at hver krone som jeg har tatt av din private velferd, din mulighet til å gjøre tingene i din familie, er penger jeg har brukt for at andre deler av det norske samfunnet blir bra og utvikler seg. Men med de statistikkene vi har for hvordan vår offentlige sektor utvikler deg, kan vi ikke si det i dag. Derfor er vi nødt til å finne flere og bedre måter å bruke pengene på innenfor offentlig sektor de neste fire årene.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Helga Pedersen (A) [11:05:02]: Representanten Solberg brukte mye av sitt innlegg på å snakke om samarbeid. Fra regjeringspartienes side skal vi selvsagt være åpne for innspill fra opposisjonspartiene der det er mulig å samles.

Mitt spørsmål handler om samarbeidet på borgerlig side. Har Høyre-lederen og representanten Solberg noen nye byggeprosjekter på gang på borgerlig side?

Erna Solberg (H) [11:05:27]: Høyre kommer til å samarbeide med alle de andre partiene på borgerlig side. Vi kommer til å samarbeide om en annen kurs for fornying og forenkling og for å forandre det norske samfunnet til et bedre samfunn å leve i.

Men mitt spørsmål tilbake til Arbeiderpartiet, etter at dette er den tredje replikken parlamentarisk leder nå har, er: Er dette det eneste dere har tenkt å snakke om i norsk politikk i fire år? Har dere tenkt å bruke spillmetoden fra valgkampen i fire år fremover, eller har dere tenkt å tore å se oss andre i øynene og snakke om konsekvensene av deres egen politikk, snakke om hvordan flere mennesker står i helsekø med smerter, fordi man har privatallergi? Har man tenkt å snakke om hvorfor barn ikke lærer å lese og skrive på skolen, eller har dere tenkt å gjemme dere i en debatt om spill om politiske alternativer og ikke snakke om hverdagen til folk? Jeg håper dere fortsetter med dette, for da taper dere iallfall valget i 2013. Vi har tenkt å bruke tiden til å snakke om det som betyr noe for folk.

Helga Pedersen (A) [11:06:26]: Regjeringsplattformen og debatten i dag handler om hvordan vår regjering og regjeringspartiene vil forandre Norge og skape et samfunn der alle skal med.

I løpet av de fire siste årene har de borgerlige partiene snakket om at de skal finne sammen, men vi har ennå ikke fått en avklaring på hvordan det skal skje. Derfor er det interessant å høre hvordan Høyre-lederen og representanten Solberg tenker seg dette for de fire neste årene. Det er mange som både spår og forventer at Fremskrittspartiet og Høyre skal finne tettere sammen i denne perioden. De er enige i mange grunnleggende spørsmål, men på ett sentralt punkt er de uenige, og det gjelder den økonomiske politikken. Kan representanten Solberg avklare om de fortsatt vil legge handlingsregelen til grunn for sin politikk, og om de vil kreve det samme av Fremskrittspartiet for å få på plass et tettere og mer forpliktende samarbeid?

Erna Solberg (H) [11:07:21]: Høyre kommer alltid til å føre en fornuftig økonomisk politikk. Vi kommer alltid til å være ansvarlige. Vi kommer alltid til å være opptatt av at folk skal kunne betale regningene sine, at de skal ha trygge jobber. Det er også derfor vi ofte er imot deler av Regjeringens politikk. Vi mener at den skaper usikkerhet på enkelte områder. Men vi kommer også til å samarbeide om alle de tingene vi er enige om.

En av de tingene jeg har lyst til å samarbeide med andre borgerlige partier om, er å sørge for at Regjeringen virkelig får føle at konsekvensene av deres mangel på fornyelse av offentlig sektor f.eks. er at flere folk står i helsekø. Når statsministeren i 2000 klarte å påpeke at flere kommersielle og private tjenester kom til å tvinge seg frem hvis man ikke klarte å fornye offentlig sektor, er det faktisk det som skjer i helsesektoren i dag. I løpet av bare to år med denne regjeringen har det vært bortimot 130 pst. økning i private helseforsikringer. Folk stemmer med føttene sine, for de har ikke tro på Regjeringens helsepolitikk. Det er jeg helt sikker på at vi kan klare å samarbeide om på borgerlig side ved å vise til.

Snorre Serigstad Valen (SV) [11:08:40]: Personvern er viktig for SV. Derfor har vi, i likhet med et bredt lag av aktivister med veldig ulik politisk bakgrunn, konkludert og tatt klar stilling mot EUs datalagringsdirektiv. Dette kommer også til uttrykk i regjeringsplattformen sammen med Senterpartiet. Derfor avgjøres ikke denne saken nødvendigvis av det rød-grønne flertallet, men av de partiene som ennå ikke har bestemt seg – i Stortinget. Dermed kan Høyre fort bli det partiet som avgjør spørsmålet om å bruke reservasjonsretten mot EUs datalagringsdirektiv. Jeg registrerer at f.eks. representanten Røe Isaksen fra Høyre har omtalt direktivet som et grovt angrep på personvernet. Det er positivt. Derfor lurer jeg på om representanten Solberg, uten å skulle konkludere nå for åpen sal, likevel stiller seg åpen for å støtte bruk av reservasjonsretten mot EUs datalagringsdirektiv.

Erna Solberg (H) [11:09:40]: Vi har uttrykt at vi fra Høyres side er skeptiske til datalagringsdirektivet. Spørsmålet om reservasjonsrett, eller reservasjon i forhold til EØS-avtalen, er et spørsmål vi først må ta stilling til når Regjeringen har lagt frem sin dokumentasjon av hva konsekvensene av datalagringsdirektivet er. Det har en konsekvens for hvilke reaksjoner EU kan ha i forhold til hva man suspenderer innenfor EØS-avtalen av områder hvor vi i dag har fri bevegelse og fri handel der datalagringsdirektivet er forankret i EU-politikken.

Det andre spørsmålet er hva det vil bety for det politimessige samarbeidet hvis Norge, som allerede er under kritikk for ikke å være god nok på dette området, skulle ende opp i en situasjon hvor vi ble en form for frihavn for baser som vi ikke ønsker, f.eks. for barnepornografi. Dette er Regjeringens jobb – dette får de legge frem for oss. Alle vet at vi ikke kommer til å sette EØS-avtalen over styr. Men hvis SV er opptatt av personvern, håper jeg de vil være imot åpne skattelister fremover og også gjøre noe med helseregisteret. Der har SV sviktet.

Geir Pollestad (Sp) [11:10:57]: Det har de siste fire årene vært en stor satsing på samferdsel i Norge. Denne satsingen skal fortsette.

Høyre har i valgkampen gitt støtte til en slik satsing, og det har blitt sagt at en må utnytte handlingsrommet i økonomien de nærmeste årene til å investere i samferdsel. Det er et standpunkt som også Senterpartiet støtter, og som kommer til uttrykk i den vedtatte nasjonale transportplanen. Men partiet Høyre bygger det meste av sin samferdselspolitikk på avbetalingskjøp, såkalt Offentlig Privat Samarbeid. Det er også gjentatt i innlegget i dag.

Jeg vil benytte muligheten til å spørre representanten Solberg om hvordan en kan si at en skal utnytte handlingsrommet i økonomien på kort sikt ved å bruke en finansieringsordning som først og fremst kjennetegnes ved at en skyver regninger tiår fram i tid.

Erna Solberg (H) [11:12:03]: En viktig grunn – det er ikke den eneste – til å bygge veiene raskere er selvfølgelig at vi kutter i kostnader for norsk næringsliv. Det betyr at vi blir mer konkurransedyktige. Det betyr at bedriftene kan betale mer skatt. Det betyr at vi får mer rom i økonomien i fremtiden.

Vi tror at effekten av å bygge veiene er slik at norsk næringsliv vil gå bedre. Men så tror vi selvfølgelig også at trafikksikringen som blir en del av bedre veier, er en utrolig verdifull bit i seg selv. Derfor er det sånn at det vil være lønnsomt å få bygd veiene raskt. Det vil være lønnsomt fordi det gir mer inntekter i fremtiden ved et mer konkurransedyktig næringsliv. Det er jo også det Regjeringen argumenterer med. Men likevel vil de ikke ta skrittet fullt ut og gjøre det på en raskere måte. Men i tillegg til OPS har vi sagt at vi i de neste ti årene skal bruke 15 milliarder kr mer på veibygging enn det Regjeringen gjør. Vi har sagt at vi skal sette av 50 milliarder kr til et vedlikeholdsfond for vei og jernbane for å ta vedlikeholdsetterslepet. Så det er sånn at vi har tenkt å bruke mer penger også.

Abid Q. Raja (V) [11:13:13]: Antall barn i Norge som vokser opp i fattige familier, er økende. Så mange som hvert tredje barn med ikke-vestlig bakgrunn lever i husholdninger med inntekt under fattigdomsgrensen. Hvert tredje innvandrerbarn i Norge lever under fattigdomsgrensen.

Venstre la i dag fram en tiltakspakke for å begrense og bekjempe fattigdom blant barn. Venstres leder, Lars Sponheim, har tatt til orde for et felles politisk løft for å redusere fattigdommen blant barn. Det samme har Kristelig Folkepartis leder, representanten Dagfinn Høybråten, gjort. Jeg hørte ikke at statsminister Stoltenberg helt ut tok utfordringen gitt fra representanten Høybråten i dag, i hvert fall ikke foreløpig. Men spørsmålet er om Høyre vil være med på en politisk dugnad for å begrense og bekjempe fattigdom blant barn og barnefamilier.

Erna Solberg (H) [11:14:02]: Det vil vi gjerne være. Vi vil gjerne delta i den diskusjonen.

Vi har hatt tiltak i våre alternative statsbudsjett som har gått direkte på å øke bevilgninger rettet mot barn i fattige familier. Men så har jeg lyst til å si at når en så stor del av dem som er barn i fattige familier, er innvandrere, dreier dette seg også om å ha et fokus på integreringspolitikk, og ikke minst om å få flere av kvinnene i en del utsatte familier ut i arbeidslivet. Det er utrolig viktig at mødre også deltar. Blant annet er det mange enslige mødre i enkelte etniske grupper i Norge som er helt avhengig av sosialhjelp. Det er en utfordring når det altså er under 25 pst. av de somaliske kvinnene som er i jobb. Det er en ting vi er nødt til å jobbe med, for det er klart at mangel på tilknytning til arbeidslivet også betyr at det er vanskelig å komme ut av en fattigdomssituasjon. Så vi skal gjøre ting som hjelper de barna som er fattige, men ikke minst på lang sikt sørge for at de kommer ut av en negativ spiral og inn i vanlig arbeid og kan forsørge seg selv.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Dagfinn Høybråten (KrF) [11:15:17]: Politikk er å ville. Det handler om å ha visjoner for det samfunnet en er satt til å tjene inspirert av de beste verdiene samfunnet bygger på. Men man må også evne å gjennomføre de gode løsningene.

Jeg gratulerer statsministeren med seieren både i valget og i regjeringsforhandlingene. Kristelig Folkeparti vil møte Regjeringen med kritisk og konstruktiv opposisjon. Vi vil utfordre og angripe, men også samarbeide om konkrete saker der mulighetene ligger til rette for det.

Flertallsregjeringens største fare er dens indre spenninger og dens betydelige selvtilfredshet. Den trenger ikke å lytte og samarbeide for å få ting vedtatt. Men lar den det være, kan den snuble i en flertallsarroganse som ingen er tjent med. Etter å ha lest regjeringspartienes grunnlag og lyttet til trontalen kan det virke som om man er såre fornøyd med å administrere AS Norge. Det er ikke Kristelig Folkeparti. Selv om de fleste har det veldig godt i Norge, er det mange som faller utenfor velferdssamfunnet. Og selv om mye er bra, er det presserende oppgaver som roper på handlekraft og mot fra Regjeringen og det nyvalgte Stortinget.

Kampen mot fattigdom er en slik sak. Gjennom valgkampen ble det klart at Regjeringen er lenger fra sitt mål om å utrydde fattigdommen nå enn for fire år siden. De fattige fikk sin unnskyldning fra landets finansminister. Nå er det på tide at de får et skikkelig løft fra storting og regjering. Dessverre er det lite som tyder på det i trontale og regjeringsgrunnlag og så langt i statsministerens defensive svar her i dag.

I Soria Moria II-erklæringen hadde Regjeringen mulighet til å komme med målrettede tiltak som inntektsgraderte priser i barnehage og SFO. Det valgte man ikke å gjøre. Regjeringen hadde også mulighet til å bestemme seg for at sosialhjelpssatsene skal opp på et akseptabelt nivå uansett hvor i landet man bor. Heller ikke det kom.

Økt bruk av ideelle rusinstitusjoner for å få ned køene til rusomsorgen er også et ikke-tema i regjeringserklæringen. Det gis heller ingen signaler om at Regjeringen vil myke opp den knallharde markedstenkningen som har ført til at sårbare barn opplever at deres hjem går konkurs, og at de igjen får røttene sine rykket opp når de trenger barnevernets hjelp. Ideologisk blindhet fører til at folk dør i offentlige rusbehandlingskøer i stedet for å få hjelp hos ideelle aktører.

Kristelig Folkeparti har lenge kjempet for å firedoble engangsstøtten for å jevne ut den urimelige forskjellen mellom mødre som har opptjente rettigheter i arbeidslivet, og de som ikke har det. Regjeringen melder i Soria Moria II-erklæringen at de vil vurdere en økning av engangstøtten. Det er et skritt i riktig retning, men svært så uforpliktende.

Noen tiltak mot fattigdom er tatt med i Regjeringens plattform, og det er bra. Det gir vi honnør for. Men vi kan ikke støtte det generelt lave ambisjonsnivået man har lagt seg på i kampen mot fattigdom.

I valgkampen ble det fokusert på at rød-grønt styre har ført til flere fattige, lengre køer i rusomsorgen, lengre køer i psykiatrien og flere barn som lever i fattigdom. Vi vil ha en nasjonal dugnad i kampen mot fattigdommen. Vi tar invitten fra Regjeringen om samarbeid i Stortinget om de store sakene på alvor. Spørsmålet er om Regjeringen tar invitten fra Kristelig Folkeparti på alvor om å starte med et nasjonalt løft mot fattigdom. Da nytter det ikke å si at vi får komme tilbake til det i de årlige budsjettene. Vi må sette det tungt på dagsordenen som en egen sak.

En annen sak som krever en helt annen politisk vilje, mot og handlekraft enn det vi ser i dag, er klimakampen. Kristelig Folkeparti ønsker et Norge som går foran i det å legge om samfunnet i mer klimavennlig retning. Derfor vil vi ha en storsatsing på fornybar energi, bedre støtteordninger og mer forskning. De fire første årene med rødgrønt styre har på dette området vært fire tapte år. Nå må vi ut av dødvannet.

Kristelig Folkeparti vil arbeide for et nytt og handlingsrettet klimaforlik denne perioden. Vi mener det er tid for konkrete tiltak for å hjelpe folk å handle miljøvennlig, f.eks. øke vrakpanten, innføre en miljøbilpremie til dem som kjøper en miljøvennlig bil, og ikke minst styrke belønningsordningen for kollektivtrafikk. Dette handler om å legge til rette for hverdagsvalg som er miljøvennlige.

Vi vet mer enn nok til å verne de sårbare områdene utenfor Lofoten og Vesterålen mot oljeboring. Regjeringen har valgt å skyve spørsmålet foran seg. Det er etter vårt syn ikke nødvendig.

Økt kapasitet og kvalitet innenfor eldreomsorgen er en stor og voksende nasjonal oppgave, som krever både politisk samling og politisk handling. Tar vi ikke grep nå, styrer vi rett inn mot en kapasitets- og kvalitetskrise i omsorgstilbudet.

Kristelig Folkeparti er glad for at Regjeringen følger opp eldreavtalen med Venstre og Kristelig Folkeparti, og vil innføre en verdighetsgaranti for eldreomsorgen for å sikre eldre mennesker rett til en verdig omsorg. Selv om vi er glad for gjennomslag i disse sakene, er vi også urolig for at ambisjonsnivået er for lavt.

Vi vet allerede nå at Regjeringens mål for rekruttering av omsorgsarbeidere og bygging av sykehjemsplasser fram mot 2015 er for lave til å møte det økende behovet. Vi trenger både en høyere utbyggingstakt og en konkret rekrutteringsplan for å få flere fagutdannede til eldreomsorgen. Da må likelønnsløftet løftes fra pratestadiet over til handlingsstadiet.

Jeg har nevnt noen store samfunnsmessige utfordringer som har stått, og fortsatt vil stå, øverst på Kristelig Folkepartis agenda i denne perioden: fattigdom, miljø, oppvekstvilkårene for barna og de økende behovene i eldreomsorgen. I alle disse sakene er det, slik Kristelig Folkeparti ser det, en slående ubalanse mellom storheten i utfordringene og litenheten i politikken som føres.

Likevel: Ingen steder er dette gapet mellom utfordring og politisk handlekraft større og mer ødeleggende enn når det gjelder kampen mot vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn. Kristelig Folkeparti er kjent for å tale barnefamilienes sak, og er ofte beskyldt for ensidig å tale de vellykkede kjernefamilienes sak. Jeg har lyst til å si til Stortinget at vi har bestemt oss for at vi i denne perioden enda sterkere skal tale de sårbare barnas sak.

Bare den siste uken har vi sett eksempler på hvordan det offentlige hjelpeapparat har feilet i å se og hjelpe disse barna, og hvilke tragiske følger det kan få. Hjerteskjærende statistikker forteller at hvert femte barn her i landet føler seg utrygge innenfor hjemmets fire vegger, at hundre tusen barn bor i hjem der vold er en del av hverdagen, og at enda flere kjenner utrygghet på grunn av at mor eller far ruser seg.

Disse statistikkene står som en anklage mot oss alle i det politiske miljø. De stiller spørsmål ved våre ord om å prioritere barnas beste. Det er ikke mulig å forstå nøden bak disse tallene og samtidig konkludere med at vi gjør nok, at vi arbeider hardt nok eller at vår innsats er tilstrekkelig.

Det kan ikke være tvil om at barnevernet trenger å tilføres økte ressurser – og det haster. Det må legges bedre til rette for fosterhjem. Og skal disse barna bli sett og beskyttet, kreves det også at de som jobber i skoler og barnehager, kan se faresignalene og kjenner til når og hvordan de skal melde fra, og at de har kompetanse til å gjenkjenne problemene. Vi må skape et barnevennlig samfunn. Da får vi et samfunn som er bra for alle.

Vi har lagt bak oss et valg og har fått en ny sammensetning og nye styrkeforhold her i Stortinget. Vi har lest mange vurderinger. La meg lese noe Dagbladet skrev på lederplass:

«Sentrum avgikk ved en stille død dagen etter stortingsvalget.»

Dette stod på trykk noen dager etter valget i 2001. Det valget endte som kjent med at vi fikk en sentrumsbasert mindretallsregjering. Også i år har det gått sterke rykter om sentrums død. Jeg kan forsikre om at det på ny vil vise seg å være betydelig overdrevet, i alle fall om det står til Kristelig Folkeparti.

Kristelig Folkeparti er nå det ledende sentrumspartiet på Stortinget. Vi skal bruke den rollen til å peke på en tredje vei i politikken. Det er ingen dvask mellomposisjon. Sentrumsverdiene utgjør en selvstendig politisk plattform som vil bygge samfunnet nedenfra gjennom de nære fellesskapene som familien, frivilligheten, lokalsamfunnet og det lokale næringslivet, basert på verdier som respekt for menneskeverdet, solidaritet med de utsatte og ansvar for miljøet.

Jeg er overbevist om at norsk politikk trenger et tydelig sentrum. Kristelig Folkeparti vil i denne perioden samarbeide med alle partier om konkrete, praktiske løsninger. Vi vil samarbeide med Regjeringen om de forlik Regjeringen måtte ønske å inngå med partier utenfor sitt eget flertall. Vi vil samarbeide med de andre opposisjonspartiene om det å være i opposisjon, for en flertallsregjering trenger en skikkelig real opposisjon. Men først og fremst vil vi være et sentrumsparti som tilfører politikken andre perspektiver enn det som kommer fram hvis man bare vurderer politikken ut fra polene høyre og venstre på den økonomisk-politiske skala. Ut fra dette ståsted i sentrum vil Kristelig Folkeparti bidra konstruktivt for å finne gode løsninger som treffer inn i hverdagen til de folkene som har valgt oss inn her. Jeg ønsker hele Stortinget en god periode.

Akhtar Chaudhry hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Martin Kolberg (A) [11:25:09]: Jeg mener det er grunn til å notere med betydelig tilfredshet de sterke ambisjonene som Kristelig Folkeparti har på viktige samfunnsområder, slik som Høybråten nå har gjort rede for når det gjelder både velferdsbygging, fattigdom og klima. Men samtidig kritiserer han Regjeringen ganske grundig for ikke å følge opp disse intensjonene på en god nok måte. Han brukte uttrykket «litenheten». Det synes jeg selvfølgelig er å gå altfor langt. Han vet at vi har felles mål på disse områdene. Han vet at Arbeiderpartiet for sin del og Regjeringen absolutt både i sitt historiske perspektiv og i sin nære fortid har gjort mye på disse områdene.

Det spørsmålet som trenger seg på, og som det er viktig å få diskutert, tror jeg, det er å få vite hvordan Høybråten og Kristelig Folkeparti har tenkt når de i valgkampen gikk til valg på at de skulle samarbeide med høyresiden for å få dette realisert. Høybråten kritiserte (presidenten klubber) Regjeringen for privatisering innenfor dette området, og det er jo nettopp det som særpreger høyrepartiene, nemlig privatisering. Og det er et område som jeg gjerne vil at han snakker om nå.

Presidenten: Presidenten minner om at tiden for replikk er begrenset til 1 minutt.

Dagfinn Høybråten (KrF) [11:26:29]: La meg først si at jeg ikke vil benekte Arbeiderpartiets solide innsats for det norske samfunnet gjennom mange generasjoner – hvis det bekymret representanten Kolberg. Men det som bekymrer meg, er at det var i samarbeid med Høyre og Venstre at Kristelig Folkeparti fikk presset den rød-grønne regjeringen til å heve ambisjonene når det gjaldt klimapolitikken. Det måtte et klimaforlik til her i Stortinget for at Erik Solheim skulle kunne reise ut i verden og få honnør for den innsatsen som gjøres i forhold til f.eks. regnskog.

Det er altså et faktum at den rød-grønne regjeringen har gått i spissen for å kjøre en markedstenkning når det gjelder barnevern og private ideelle rusinstitusjoner, som gjør at sårbare mennesker mister sitt tilbud. Det synes jeg tilsier at det ikke nødvendigvis er slik at det alltid er Arbeiderpartiet som er alene om de gode løsningene for å bygge landet.

Martin Kolberg (A) [11:27:40]: På slutten av sitt innlegg kom Høybråten inn på et veldig viktig ord som betyr mye for utviklingen av det norske samfunn, hvor Kristelig Folkeparti står veldig sterkt. Han snakket om menneskeverdet. Den viktigste humane verdien er jo at alle mennesker skal være like, og at alle mennesker skal ha like muligheter i et åpent og demokratisk samfunn.

Det som jeg er opptatt av å få vite litt om, og som jeg vil be Høybråten om å forklare for Stortinget, er: Hvorfor er Kristelig Folkeparti imot partnerskapsloven? Hvorfor skal ikke mennesker som er født inn i et åpent og demokratisk samfunn med sin seksuelle legning, fortsatt ha muligheten til å kunne ha de samme juridiske rettighetene som alle oss andre?

Dagfinn Høybråten (KrF) [11:28:40]: La meg først si at jeg oppfatter menneskeverdet ikke som et krav om at menneskene skal være like, slik representanten Kolberg nå gir uttrykk for, men at ethvert menneske har en unik verdi, og at alle mennesker har like stor verdi. Det gjelder uansett hva slags rase, hva slags kjønn, hva slags alder og hva slags seksuell legning man har. Man har det samme menneskeverdet.

Representanten Kolberg var ikke i Stortinget i forrige periode da vi diskuterte ekteskapsloven. Derfor må jeg tilgi ham at han tar feil når det gjelder Kristelig Folkepartis syn på disse spørsmål. Vi stemte imot forslagene til endring i bioteknologiloven og ekteskapsloven og adopsjonsloven som den forrige regjeringen fremmet forslag om, men vi stemte altså ikke imot at vi fortsatt skulle ha en partnerskapslov, slik representanten Kolberg antydet, nettopp fordi vi mener at det skal være rettigheter for alle.

Rannveig Kvifte Andresen (SV) [11:29:57]: Familiepolitikk og verdisyn er, som vi har hørt, blant hjertesakene til Kristelig Folkeparti. Som Martin Kolberg også var inne på nå, vedtok et flertall i forrige periode den historiske ekteskapsloven, som Kristelig Folkeparti var imot. På sitt siste landsmøte vedtok Kristelig Folkeparti til og med at de skal fortsette å kjempe mot loven. Heldigvis, vil jeg si, har vi sett uttalelser fra profilerte representanter for Kristelig Folkeparti, som Hareide ved landsmøtetider og Inger Lise Hansen nå etter valget, som er mer liberale.

Mitt spørsmål til Høybråten er: Kan Kristelig Folkepartis tilbakegang ved valget skyldes et lite tidsriktig verdisyn, f.eks. når det gjelder ekteskapsloven?

Dagfinn Høybråten (KrF) [11:30:39]: Jeg takker for bidrag til Kristelig Folkepartis valganalyse. Vi gjør våre egne vurderinger av dette også.

Så langt vil jeg vel si at «et lite tidsriktig verdisyn» er et lite treffende uttrykk for våre egne analyser. Derimot tror jeg det er ganske viktig for oss å få fram at når vi har kjempet for barnas rett til en mor og en far, barnas rett til å kunne kjenne sitt opphav, som var vår hovedbegrunnelse for å gå imot ekteskapsloven, og som var hovedbegrunnelsen for at også landsmøtet i Kristelig Folkeparti enstemmig – med stemmene til de representantene du nevnte – ønsket at vi fortsatt skulle stå på det synet inn i neste stortingsperiode, er det fordi dette er grunnleggende viktige verdier. Det er verdier som aldri kommer til å gå av moten. De politiske løsningene må man alltid kunne diskutere, men de grunnleggende verdiene om barnas rettigheter kommer Kristelig Folkeparti aldri til å legge på hylla.

Presidenten: Representanten Dagfinn Høybråten er en erfaren representant. Alle innlegg skal gå gjennom presidenten.

Ola Borten Moe (Sp) [11:32:01]: Siden dette er dagen for de store gratulasjoner – i hvert fall noen – bør vi også kunne gratulere oss selv med at vi har vår første president med innvandrerbakgrunn. Det er en merkedag. Norge er i forandring.

Jeg tenkte jeg skulle dvele litt ved det Høybråten tok opp sist i sitt innlegg, nemlig sentrum. Det må være lov til å si at sentrum har gjort bedre valg samlet sett. Det har også Kristelig Folkeparti gjort. Men det er også lyspunkt. For fire år siden var vi mer opptatt av å definere hverandre ut av sentrum. Det opplever jeg ikke at man er i dag. Jeg er også hjertelig enig med Høybråten når han sier at sentrum ikke er dødt. Derimot er det nå slik at Senterpartiet er det største sentrumspartiet for andre valg på rad. Det har vi blitt sammen med Arbeiderpartiet og SV. For Kristelig Folkeparti og Venstre har pilen pekt i helt motsatt retning.

Jeg har lyst til å spørre Høybråten i lys av de erfaringene han har gjort seg i de siste årene: Hvordan ser Høybråten på veien til vekst for sentrum og Kristelig Folkeparti samlet sett? Er det gjennom samarbeid med Høyre og Fremskrittspartiet?

Dagfinn Høybråten (KrF) [11:33:15]: La meg først få be om unnskyldning for at jeg tross min erfaring ikke tiltalte presidenten først i mitt forrige innlegg.

Så vil jeg si til representanten Borten Moe at jeg tror vi deler det grunnleggende anliggende at sentrum først og fremst definerer seg gjennom de verdiene som sentrumspartiene har båret fram i norsk politikk gjennom mange generasjoner, og ikke gjennom sitt forhold til andre partier. Sentrum har definert seg forskjellig gjennom tidene når det gjelder forholdet til andre partier. I forrige og i denne periode har noen av sentrumspartiene valgt forskjellige samarbeidspartnere. Men det innebærer ikke at man ikke er et sentrumsparti, ikke står for viktige sentrumsverdier. Jeg ønsker jo at vi skal komme tilbake til en situasjon der sentrum virkelig kan være på høyden i norsk politikk. Det var vi i de periodene da sentrum regjerte landet sammen. Den muligheten foreligger ikke akkurat i øyeblikket, men den kan komme hvis representanten Borten Moe og jeg får det som vi vil.

Presidenten: Det var heller midt i innlegget representanten Dagfinn Høybråten henvendte seg direkte til representanten Kvifte Andresen.

Replikkordskiftet er omme.

Trine Skei Grande (V) [11:34:58]: Jeg røper vel ingen stor hemmelighet for denne forsamling om jeg forteller at valget ikke gikk helt som Venstre ønsket. Vi manglet 3 173 stemmer, som er forskjellen på å være to eller sju i denne salen. Men lell var det mange saker vi drev valgkamp på som vi faktisk er veldig stolte av – både varig vern av Lofoten og Vesterålen, det å foreta en stor og drastisk reform for kommunene og det å bygge velferdsstaten vår. Vi løftet høyt viktige rettsstatsprinsipper på både asyl- og innvandringsfeltet. Og vi var ganske ensomme i valgkampen når det gjaldt å kjempe for personvernet. De liberale prinsippene knyttet til antipopulisme, til de radikale løsningene og det å være visjonær er viktige ærend og en viktig arv som jeg og den andre representanten fra Venstre er satt til å forvalte.

Regjeringa la fram en erklæring som er bakgrunn for debatten i dag, som både mangler visjoner, vilje og kraft. Vi så at Obama fikk fredsprisen for sine visjoner og for sin evne til å skape håp og til å skape fellesskap rundt store løft i samfunnet. Da er det ganske smålig å se en statsminister som legger fram asylinnstramming som den viktigste saken når han holder pressekonferanse om en ny regjeringserklæring. I 1954 og i 1981 fikk FNs høykommissær for flyktninger fredsprisen. I 2009 legger Regjeringa fram en erklæring der de sier at det skal legges mindre vekt på anbefalinger fra FNs høykommissær for flyktninger. Det er en regjeringserklæring som inneholder 50 ganger «vurderer», 43 «styrkes», 12 «forsterkes», ni «utredes» og 23 «gjennomgå». Dette er altså en regjering som har sittet med makten i fire år. De har hatt tid til å gjennomgå, vurdere og utrede i lange baner. Nå burde man kunne ha forventet handling.

Det er ikke det at samfunnet ikke har utfordringer foran seg. Vi i Venstre har et program som vi kommer til å jobbe for i denne perioden, som sier at det er tre store utfordringer samfunnet står overfor. Det viktigste er å kjempe for lavutslippssamfunnet, bringe oss fra å være en fossil nasjon til å være en nasjon bygd på fornybar energi. Det handler ikke bare om at vi skal kjøpe oss fri i utlandet, det handler om at vi må snu teknologien, vi må omstille teknologien i Norge, vi må bygge nye miljøarbeidsplasser, vi må få til et skatteskifte fra rød til grønn skatt, og vi må ta tak i alle de endringene vi kan for å endre måten vi bygger samfunnet vårt på. Vi har i dag lagt fram et Dokument nr. 8-forslag om hvordan vi skal jobbe med dette sammen, og vi håper at det må gå an å pushe Regjeringa i en mer aktiv retning, til også å ta et krafttak nasjonalt og ikke bare kjøpe seg fri internasjonalt. Det eneste vi finner i regjeringserklæringen, er et symbol – man endrer et direktorats navn – når det gjelder kanskje en av de største utfordringene vi står overfor som samfunn.

Den andre store utfordringen er hvordan vi skal bygge kunnskapssamfunnet. Det går på hvordan vi skal få til en bedre skole, hvordan vi skal få til mer forskning og innovasjon, og hvordan vi skal få flere til å starte bedrifter. Når det gjelder å få til en bedre skole, vet vi alle at den viktigste innsatsfaktoren for å få til det er bedre lærere – lærere som er så gode at de ser talentet i hver enkelt elev, lærere som faktisk har mulighet til å utvikle mulighetene til hver enkelt elev, trygge, gode, respekterte lærere som er trygge på faget sitt, og som har autoritet i klassen sin på bakgrunn av at de er godt utdannet. Da er det å satse på en time gratis SFO feil. Da er det feil fokus, det er feil satsing, og det er ikke en erkjennelse av hva som er den virkelig store utfordringen vi står overfor.

Det ligger heller ingenting i regjeringserklæringen om at vi skal oppheve hvileskjæret på forskning. Det ligger ikke noe trykk på å skape innovasjon for å skape de nye arbeidsplassene vi skal leve av i framtida. Det er ikke bare snakk om å finne ut hvordan vi skal bruke de offentlige pengene, men hvordan vi skal skape de pengene for framtida, og det ligger akkurat i satsingen på forskning, på innovasjon og på det å ha et skikkelig løft på hele den sektoren.

Det ligger heller ingen stimuli til det å starte bedrifter i regjeringserklæringen. Ordet «gründer» er faktisk ikke nevnt i regjeringserklæringen. Det er de som skal skape de arbeidsplassene vi skal leve av i framtida, de arbeidsplassene vi aldri har hørt om, basert på den kunnskapen og den forskningen som skal bringe oss framover. Det er ganske trist at man ikke har en regjering som erkjenner at det faktisk er en av de viktigste drivkreftene vi må stimulere i samfunnet.

Den tredje store utfordringen vi står overfor, er hvordan vi skal være med og utvikle den varme velferdsstaten som inkluderer alle. Vi ser at vi står foran en utfordring gjennom at vi blir flere eldre, men vi har også en utfordring knyttet til at vi får mer kunnskapsbaserte offentlige tjenester. Det er ikke alltid bare en konkurranse om å få de varme hendene inn i offentlige tjenester, men også de kloke hodene. Vi ser at tallet på fattige øker, spesielt øker fattigdommen blant barn, og der det i forrige valgkamp var snakk om et spørsmål om vilje, vet jeg heller ikke om det ligger noen egentlig vilje. For man er så opptatt av en strukturkonservativ holdning til både kommunestørrelser og måten vi jobber på innenfor det offentlige, at vi ikke får til den fornyelsen som faktisk kan være med og bevare velferdsstaten vår framover. Vi har i dag lagt fram ti forslag til hvordan vi kan bekjempe fattigdom, spesielt blant barn, og vi håper at Regjeringa i hvert fall kan være med på en samtale for å klare å finne fram til bred enighet når det gjelder hvordan vi skal angripe det framover.

Men i tillegg til de tre store utfordringene, de tre store visjonene som vi har sagt i vårt program er de viktige, er det mange andre oppgaver som det også er viktig å ta tak i. Personvernet står overfor en stadig større trussel. Hvis vi ikke har klare kjøreregler også i den digitale verden, vil vi få et personvern som blir stadig mer presset, ikke bare fra offentlig side, men også med tanke på den private overvåkningen av oss som individ. Vi ser også at asylinstituttet blir stadig mer presset, og Regjeringa ser på det som en av de største utfordringene vi står overfor, slik at vi må gjøre store innstramminger i asylpolitikken. Vi ser likeledes at vi har en regjering som bruker ordet «internering». Jeg vil ikke bringe minnene tilbake til sist vi hadde en regjering som brukte begrep som «internering». Det er viktig at vi bygger staten vår på grunnleggende rettsstatsprinsipper, der man faktisk fengsles etter lov og dom, ikke bare interneres uten videre.

Det er en kjempestor utfordring, som Dagfinn Høybråten sa, å gjenreise det politiske sentrum. Men vi mener at det er et stort behov i norsk politikk for et liberalt og radikalt sentrumsparti. Det er slik i denne salen at det er mellom 14 000 og 15 000 stemmer bak hver delegat som sitter i dette rommet. Bak Venstres delegater er det 52 000. Vi skal sørge for at rollen som et radikalt og liberalt sentrumsparti skal fylles videre, og vi skal sørge for at ingen av de 52 000 pr. representant skal føle at stemmen deres har vært bortkastet.

Dag Terje Andersen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Arild Stokkan-Grande (A) [11:43:07]: Trine Skei Grande startet sitt innlegg med å beklage Venstres valgresultat, og jeg vil starte replikken med å gi uttrykk for sympati med Venstre, for jeg mener vi trenger Venstre i norsk politikk. Noen av de beste forlikene vi har fått til i Stortinget, har Venstre vært med på, både i forhold til klima, i forhold til eldre osv., og jeg føler meg sikker på at de mange stemmene som er bak de to representantene til Venstre i Stortinget, vil bli godt representert av disse to representantene.

Derfor er det også interessant at Trine Skei Grande bruker så mye tid på å refse særlig Arbeiderpartiet, men også hele Regjeringen, i sitt innlegg. Den avtroppende lederen, Lars Sponheim, gikk ganske tidlig etter at det ble kjent at han skulle gå av, ut og anbefalte Venstre å søke samarbeid med Arbeiderpartiet. Nå er det alltid interessant å høre hva Sponheim har på hjertet, men det er kanskje mer interessant i denne sammenheng å høre hva Trine Skei Grande mener om den saken. Deler hun Sponheims syn, eller vil hun ikke følge sin partileders oppfordring?

Trine Skei Grande (V) [11:44:10]: Vi gikk til valg på at vi ønsket en borgerlig regjering, basert på Venstre, Kristelig Folkeparti og Høyre. Det var det bred enighet om i Venstre, det var et bredt mandat vi hadde fra vårt landsmøte. Det sa velgerne nei til, og da må vi ta det til etterretning. Det som er viktig for oss i Venstre nå, er å etablere sentrum i norsk politikk, styrke sentrum i norsk politikk og kjempe for de viktige sakene. Det gjør vi gjerne i samarbeid med andre partier, både til høyre og til venstre for oss. Jeg må si at for oss er det sakene som er viktige, og det var derfor jeg kritiserte Regjeringa i forhold til saker – manglende visjoner, manglende fokus på klima, og at man drar fram asylinnstramming som en av de viktigste utfordringene nasjonen vår står overfor. Det mener jeg er et feil fokus, og vi kommer til å bruke disse fire årene på å bringe politikken inn på å fokusere på de store utfordringene som vi mener er viktige. Det er det vi kommer til å bruke tida på.

Arild Stokkan-Grande (A) [11:45:15]: Jeg registrerer en forholdsvis unnvikende tilnærming til mitt spørsmål. Det er nok riktig som Trine Skei Grande her også selv sier, at valgresultatet neppe kan tolkes som noe folkekrav om verken å få mer Venstre-politikk eller å få tilbake Bondevik II-partiene i regjering. Men vi kan jo i kommende periode forvente et tettere samarbeid mellom Høyre og Fremskrittspartiet i denne sal, selv om Siv Jensen ikke svarte spesielt godt på Helga Pedersens utfordring når det gjaldt akkurat det spørsmålet. Og da hørte vi jo samtidig hva Siv Jensen var opptatt av i forhold til politikk. Derfor er det veldig interessant å høre hvordan Venstre vil manøvrere i et sånt landskap, med et tettere samarbeid mellom Høyre og Fremskrittspartiet på den ene siden og den rød-grønne regjeringen på den andre. Men det er kanskje sånn at tydelighet og ærlighet er noe vi heller kan forvente av avtroppende partiledere enn påtroppende partiledere?

Trine Skei Grande (V) [11:46:14]: Hvis Stokkan-Grande var til stede i valgkampen, har han nok sett at forskjellene mellom Venstre og Fremskrittspartiet er klare og åpenbare. Jeg tror vi drev en ganske klar valgkamp på det. Det kreves store endringer i Fremskrittspartiets politikk for at det skal skje en tilnærming mellom Venstre og Fremskrittspartiet i løpet av denne perioden, så det har jeg ingen store forventninger om skal skje. Men det er klart at for oss er det de politiske sakene som er viktige, og vi samarbeider med de partiene som hjelper oss med å få gjennom de sakene som vi syns er viktige, og som Venstres landsmøte har prioritert som viktige. Det er det mandatet velgerne har gitt meg, og det er det mandatet partiet mitt har gitt meg.

Alf Egil Holmelid (SV) [11:47:12]: Vi har registrert at Venstre har utfordret SV på fordelingspolitikk. Det er vi glade for, for vi trenger alle gode krefter for å få til en bedre fordelingspolitikk i Norge. Men det stemmer dårlig med Venstres ønske om å fjerne formuesskatten. Det vil bety at mange av de rikeste i Norge vil bli nullskatteytere, og vi vet at 800 av de rikeste i Norge betaler over en tredjedel av formuesskatten. Men det er ikke det som er den største utfordringen. Den største utfordringen er at fjerning av formuesskatten vil redusere inntektsgrunnlaget for å bekjempe fattigdom med 12 milliarder kr. Er det dette Venstre mener med en mer offensiv fordelingspolitikk?

Trine Skei Grande (V) [11:47:51]: Jeg håper at SV vil ta godt imot den invitten vi la fram i dag, med ti forslag knyttet til fattigdom. Det er jo ikke sånn at det å ta mest mulig fra de rikeste alltid har gitt noe til de fattige. For det vi snakker om her, er jo at man faktisk skaper arbeidsplasser – knyttet til det som er formuesskatten. Det handler om den håndverkeren som må slite veldig for å klare å få inn penger til en skatt basert på et varelager han har, eller den forskeren som må sørge for at kona hans betaler formuesskatten basert på noen tenkte tall knyttet til aksjer han har.

Når det gjelder formuesskatten, har heldigvis SV hatt noen gode symboler å vise til. Men hvis SV hadde brydd seg om å snakke med den enkelte næringsdriver, brydd seg om å åpne døra til en bedrift og spørre hvordan de har det, så hadde de fått se en helt annen virkelighet når det gjelder hva formuesskatt betyr. For formuesskatt betyr faktisk arbeidsplasser, og arbeidsplasser er også viktig i kampen mot fattigdom.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [11:48:59]: Representanten Skei Grande sa i sin innledning og i replikk til statsministeren tidligere at fredsprisen bærer preg av muligheter og håp framover, og det er jo veldig bra. Representanten pekte også på ønsket om kompromisser om de store sakene, som jeg mener f.eks. utdanning bør være, for å møte de store utfordringene framover med hensyn til klima. Ikke minst deler jeg representantens ønske om bedre lærere.

I løpet av valgkampen har vi da forstått at Venstre ikke ser seg tjent med en regjering bestående av Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre. Politikk handler jo om å få gjennomslag for sin politikk. Vil dette endre Venstres strategier med hensyn til samarbeid med regjeringspartiene i Stortinget, sånn at det også kan bli muligheter og håp for Venstres to representanter framover?

Trine Skei Grande (V) [11:49:47]: Mitt håp er ikke knyttet til representantene til Venstre, men til de sakene vi faktisk kjemper for. Hvis Regjeringa virkelig er villig til å snu seg mot Venstre og se på de forslagene vi har når det gjelder utdanning og forskning, kutte hvileskjæret på forskning, som denne regjeringa har innført, gjøre noe med basistilskuddet til alle forskningsinstitusjoner, bry seg om alle de tiltakene vi har lagt inn når det gjelder å rekruttere flere lærere, se på om vi kan øke lærerutdanningen med ett år – altså se på alle disse tiltakene – ja, da er vi gjerne med på kompromisser om å finne løsningene. Men hittil har vi ikke sett at et fokus på dette er noe Senterpartiet har nådd fram med i regjering, hvis dette er øverst på Senterpartiets ønskeliste.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Helga Pedersen (A) [11:50:56]: Etter den rød-grønne valgseieren for fire år siden var det knyttet stor spenning til Soria Moria-erklæringen da den ble presentert. På det tidspunktet hadde jeg et annet utkikkssted enn det jeg har i dag: Jeg var fylkesordfører i Finnmark. Og jeg husker at jeg den gangen var strålende fornøyd med de visjonene og målene som ble trukket opp for nordområdepolitikken i regjeringserklæringen. Jeg var glad for alle de tiltakene som konkret ble nevnt i Soria Moria, men jeg var også tilfreds med at de initiativene og ideene som var sådd i nord, var fanget opp av de nye regjeringspartiene. Så kunne man også registrere at det fantes skeptikere som spurte: Vil man lykkes?

Når jeg i dag holder mitt første innlegg som stortingsrepresentant, kan vi konstatere at det nordlige Norge er i et helt annet modus enn for noen få år siden. Vi kan se med våre egne øyne at ting skjer, og at landsdelen forandrer seg. Olje og gass-alderen er kommet til Finnmark, mer av forskningen om nord skjer i nord, og mange etterlengtede samferdselsprosjekter settes i gang. Men det aller viktigste er at landsdelen har fått selvtilliten tilbake. Før reiste nordnorske politikere sørover for å fortelle om problemene. Nå er det rikspolitikerne og bedriftene som drar nordover for å diskutere hvordan man kan få til ting sammen. Alle problemer er ikke løst, men retningen og mentaliteten er forandret.

Når jeg i dag starter med nordområdepolitikken, er det fordi politikkens hverdag i stor grad handler om enkeltsaker, enkeltvedtak og hvor mye penger man vil bruke til et gitt formål. Det er en viktig del av det politiske håndverket og det politiske arbeidet. Men først og fremst handler politikk om visjoner og retningsvalg. Pengebruk uten visjoner og mål gir ikke varige resultater. Men visjoner som er ledsaget av konkret handling, kan endre samfunnet for generasjoner. Derfor var Soria Moria-erklæringen så viktig ikke bare for den landsdelen jeg kommer fra, men for hele landet.

Sånn er det også med den nye politiske plattformen for den rød-grønne regjeringen. Den peker ut en langsiktig kurs for Norge. Vi ønsker et samfunn der alle skal med, og der alle mennesker skal ha like muligheter til å virkeliggjøre sine drømmer for livet. De store pengene skal gå til de største oppgavene. Velferd og fellesskap går foran skatteletter og privatisering.

Den aller viktigste prioriteringen for Arbeiderpartiet er arbeid til alle. Det å ha en jobb å gå til er den viktigste resepten for å bli inkludert i fellesskapet og for å forebygge sosiale forskjeller og skape et samfunn uten fattigdom. Når vi i dag har Europas laveste ledighet her i Norge, henger det sammen med politiske visjoner og prioriteringer. For Arbeiderpartiet er arbeid til alle jobb nr. 1. Vi skal ikke ta pauser eller forminske innsatsen selv om vår ledighet er lav sammenlignet med våre naboer i Norden og Europa. Vi vil gjøre enda mer.

Jeg vil understreke at finanskrisen ikke er over. Det er bare å spørre eksportindustrien, ikke minst på Vestlandet. Uten de mange tiltakene som Regjeringen har lagt fram, ville situasjonen for mange ha vært helsvart. Situasjonen er fortsatt krevende for mange.

Derfor er det for tidlig å avlyse finanskrisen. Uten en aktiv politikk for å sikre folk arbeid risikerer vi at enkeltmennesker og lokalsamfunn føres inn i permanent utenforskap.

Kampen mot ledighet er kampen for et fellesskap som inkluderer alle. De 70 000 menneskene i Norge som går uten arbeid, trenger et sterkt fellesskap som inkluderer alle. Og det norske fellesskapet trenger alle ledige hender for å løse morgendagens utfordringer: det å skape verdier og nye arbeidsplasser, det å fornye, forbedre og forsterke det norske velferdssamfunnet og det å møte klimaproblemet.

For fire år siden var mange småbarnsforeldre spente på om vi ville klare å nå målsettingen om full barnehagedekning. Det klarte vi. Hverdagen for tusenvis av småbarnsforeldre er blitt lettere. Det er en visjon som er blitt virkelighet. Nå har vi satt oss som mål å sikre full sykehjemsdekning.

Det betyr 12 000 nye sykehjemsplasser innen utgangen av 2015. Dette er en konkret målsetting som vil kreve bevilgninger over de årlige budsjettene. Det er en målsetting som skal bidra til å virkeliggjøre vår visjon om at alle i Norge skal kunne møte alderdommen med trygghet. Det er det aller viktigste – at du skal få den hjelpen du trenger, når den trengs.

Dette er en visjon vi deler med mange. Og når vi får mange til samtidig å ville det sammen, kan dette landet oppnå store resultater. Sånn har vi bygd det norske velferdssamfunnet, og sånn skal vi bygge det videre – også i tider som kan føre med seg større økonomisk usikkerhet enn det vi har vært vant til.

Jeg startet med å snakke om nordområdene, og jeg vil også avslutte der fordi folk og naturområder i nord vil rammes hardt av klimaendringene – enten vi snakker om levekårene for isbjørnen, framtiden til fangstsamfunnene på Grønland, eller lofotfisket. Klimapolitikken vil trolig være det politikkområdet som er aller viktigst for å sikre velferd og utvikling i nord, på samme måte som det vil være det for mange andre av verdens land og folk.

Løsningen ligger også her i sterke fellesskap og i at mange jobber mot det samme målet om å forhindre at temperaturen på kloden stiger med mer enn to grader. Derfor må vi jobbe for å få på plass en ny internasjonal klimaavtale. Det skal Norge være en pådriver for, og i en slik ramme skal vi også sette inn vår nasjonale politikk.

De utfordringene vi står overfor både nasjonalt og internasjonalt, krever det beste av oss alle. Arbeiderpartiet ønsker å ha et konstruktivt forhold til opposisjonen. Vi har respekt for deres rolle, og vi er forberedt på at opposisjonspartiene vil angripe oss på de områdene der vi er uenige. Det er en styrke for demokratiet at de politiske forskjellene kommer fram på en tydelig måte.

Men politikk handler ikke bare om uenighet. Det handler også om å samles når det er grunnlag for det. Derfor vil vi også i denne stortingsperioden være åpne for innspill fra opposisjonspartiene.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Per Sandberg (FrP) [11:58:24]: La meg først få lov til å ønske representanten Pedersen velkommen til Stortinget og statsministerskolen. Det skal bli interessant å jobbe sammen med representanten Pedersen.

Jeg registrerer at de tre f-ene fra Regjeringen er gjennomgående: forbedre, fornye og forsterke. Men jeg leter etter beste evne etter det som er nytt fra denne regjeringen med tanke på fornyelse. Jeg ser en masse forsterkninger av eksisterende tiltak og medisin, men jeg leter etter det nye. Jeg vil gjerne at representanten Pedersen gir meg noen signaler om hva som er nytt i det som denne regjeringen skal foreta seg i de neste fire årene.

Så vil jeg også utfordre representanten Pedersen på overvåkningsdirektivet, eller datalagringsdirektivet. Slik situasjonen er nå, ser det ut til at Arbeiderpartiet må finne støtte hos Høyre for å få flertall for dette datalagringsdirektivet. Vil representanten Pedersen sørge for at denne saken kommer til Stortinget?

Helga Pedersen (A) [11:59:36]: For det første: Hvis noen skulle være i tvil om det, vil jeg si at jeg er ikke på Stortinget for å gå på skole, men for å virkeliggjøre Arbeiderpartiet og den rød-grønne regjeringens visjoner for dette samfunnet.

Når vi skal forsterke og fornye velferdssamfunnet, handler det først og fremst om at vi kommer til å prioritere pengene der istedenfor på skattelette, som Fremskrittspartiet vil. Fornyelsen handler om mange forskjellige ting. Det handler bl.a. om å fornye veinettet, som jeg vet at representanten Sandberg har vært opptatt av i mange sammenhenger. Det handler også om å gjøre ting på nye måter, som vi skal gjøre bl.a. gjennom samhandlingsreformen. Vi er opptatt av å ha korte ventetider og korte køer i helsevesenet, men da må vi også sørge for at færre mennesker havner i de køene.

Så skal folk kunne stole på Arbeiderpartiet når det gjelder kampen mot kriminalitet. Ved å innføre datalagringsdirektivet, så sant det ikke har uakseptable konsekvenser for personvernet, vil vi få et av våre viktigste verktøy i kampen mot barneporno og organisert kriminalitet.

Erna Solberg (H) [12:00:51]: Hele denne finanskrisen som vi har vært igjennom, har vært dominert av retorikken om en veldig stor tro på at Arbeiderpartiet har hatt alle de riktige løsningene.

Mitt spørsmål til representanten er: Ser man at det finnes én hovedgrunn til at vi nå er kommet så godt igjennom finanskrisen, nemlig at vi har hatt en oljeinntekt, både et oljefond og en aktivitet i oljesektoren som har vært formidabel og større enn det de fleste andre land har? Ser man at det faktisk er der det for øyeblikket begynner å bli vanskeligere? I dag rapporteres om mindre aktivitet i oljesektoren. Så gir dagens regjeringsplattform signaler om at man ikke skal gi noen nye stimulanser inn i oljesektoren. Hva vil Regjeringen gjøre med det?

Helga Pedersen (A) [12:01:59]: Det er ingen tvil om at Norge hadde et bedre utgangspunkt for å møte finanskrisen enn det veldig mange land har hatt. Men måten vi har møtt finanskrisen på, handler ikke bare om hvor mye penger vi bruker, men også om hvordan vi bruker pengene.

Jeg synes det er interessant at vi med finanskrisen har lavere arbeidsledighet enn det vi hadde under Bondevik II-regjeringen, uten finanskrise. Det er også fristende å dra en sammenligning med Sverige, der de også har brukt mye penger, men der de har brukt penger på skatteletter. De har en arbeidsledighet som er atskillig høyere enn den norske. En halv million mennesker går ledige. I Norge er det 70 000. Det er fortsatt for mange, men jeg mener at vår tilnærming har vært riktig. Oljeselskapene skal ha tilgang til interessante letearealer også i neste periode. Det er slått veldig klart fast i regjeringsplattformen.

Dagrun Eriksen (KrF) [12:03:01]: Valgkampen er over. Soria Moria II-erklæringen ligger på bordet. Om ca. en time vil det i dag stå noen veldig skuffede studenter utenfor Stortinget.

Elleve måneder studiefinansiering var lovt av mange rød-grønne representanter fra alle de tre partiene gjennom hele valgkampen. Programarbeidet, som ble ledet av representanten Pedersen i Arbeiderpartiet, gav også sterke signaler om at elleve måneder studiefinansiering er noe som snart kommer på plass.

For Kristelig Folkeparti representerer studentene framtiden. Vi vet at får man en dårligere og usikker økonomi gjennom studietiden, kan det svekke studieevner. Derfor blir det veldig sårende at man ikke får dette på plass nå, hvis man skal tenke framtid. Så mitt enkle spørsmål er: Hvordan klarte regjeringspartiene å bortforhandle en sak som alle tre partier var enige om, og som de har lovt gjennom hele valgkampen?

Helga Pedersen (A) [12:04:03]: Det er veldig mange ting som Regjeringen gjorde i den forrige perioden som ikke stod i Soria Moria-erklæringen, og det kan også være mange gode ideer vi kommer til å gjennomføre i neste periode som ikke står i regjeringsplattformen.

Når det gjelder studenter og tilgang til høyere utdanning, mener jeg at det aller viktigste nå, i den situasjonen vi er i, med økende arbeidsledighet, er å sikre at det finnes nok studieplasser til dem som ønsker å studere. Så vi må gjøre de viktigste tingene først, og det er å sikre studieplass til dem som ønsker det.

Abid Q. Raja (V) [12:04:40]: På nyhetene i dag tidlig kunne vi høre at elever i små kommuner risikerer å få dårligere opplæring enn de som bor på større steder. En rektor som ble intervjuet, sa til NRK at de manglet et system som støtter og hjelper rektorene i det pedagogiske lærearbeidet.

Den samme problemstillingen ser vi innen barnevernet. Små kommuner har vanskeligheter med å bygge seg opp kompetanse, slik at de kan tilby god støtte til vanskeligstilte barn.

Venstre gikk til valg på et program som tar til orde for større kommuner med større ansvar enn dagens, særlig for å kunne tilby bedre tjenester innen velferd og helse. Spørsmålet til Arbeiderpartiets parlamentariske leder er om hun er enig i at dagens kommunestruktur gjør at innbyggerne i små kommuner ikke får den samme kvaliteten på tjenestene som borgerne i større kommuner. Mener representanten Pedersen at vi trenger større kommuner for å viske ut denne forskjellen?

Helga Pedersen (A) [12:05:31]: Både Arbeiderpartiet og våre samarbeidspartnere i Regjeringen er opptatt av at man skal ha et godt velferdstilbud, en god skole, uansett hvor man bor, enten det er i en storby eller i en liten kommune. Vårt viktigste verktøy for å sikre det er at vi har en god kommuneøkonomi, at vi bruker pengene på skole og eldreomsorg i stedet for skatteletter.

Jeg ser at det enkelte steder er behov for å gjøre endringer i kommunestrukturen, men jeg mener at for å få en god prosess er det viktig at det er basert på frivillighet, og at staten er villig til å dekke opp de ekstrakostnadene man har ved sammenslåing. Det er også reflektert i Soria Moria II-erklæringen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Audun Lysbakken (SV) [12:06:34]: Når en flertallsregjering er gjenvalgt for første gang i Norge siden 1969, er det ikke bare historisk, men et veldig tydelig politisk signal fra folk i Norge. Det er et tillitsvotum, og det er et tillitsvotum til rød-grønn politikk. Det denne regjeringen har vunnet valget på, er en politikk som har vist vilje til forandring gjennom fire år, som har vist vilje til oppgjør med en markedstenkning og en politikk for skatteletter som hadde gått altfor langt, og som gjennom f.eks. barnehagereformen eller innføringen av gratis læremidler i skolen har vist at viljen til reformer av velferdssamfunnet vårt og velferdsstaten vår i positiv retning er tilbake i norsk politikk etter noen år med utvikling i motsatt retning.

Det er også et tillitsvotum til en regjering som har klart det som nesten ingen andre i Europa har lyktes med, nemlig å slåss mot arbeidsløsheten. Det å vinne kampen mot arbeidsløsheten er først og fremst et spørsmål om politiske prioriteringer og å sette kampen for arbeid til alle først. Det ser vi veldig godt på arbeidsløshetstallene vi har i Norge, der det jo er slik at hver eneste arbeidsløs er én for mye, men der statistikken er langt bedre enn f.eks. i vårt naboland Sverige.

For et års tid tilbake besøkte jeg arbeidere på byggeplasser rundt om i Bergen, sammen med fagforeningen deres. Det var stor frykt for hva som ville skje med arbeidsplassene i sektoren i løpet av året som kom. Jeg tok en sjekk for kort tid tilbake med de tillitsvalgte. Selv om det har vært utfordringer, er situasjonen langt bedre enn noen hadde trodd for et år siden. En viktig grunn til det er at penger fra Regjeringens tiltakspakke har blitt brukt til å holde hjulene i gang og gi arbeid til dem som bygger bygninger og skaper viktige, nye verdier i min by og i vårt land.

Forskjellen til Sverige er jo slående. Ikke bare har de en langt høyere arbeidsløshet enn det vi har, men de har også valgt en annen strategi i møte med arbeidsløsheten. Enkelt sagt har vi i Norge brukt penger på det sikreste vi kan gjøre, nemlig offentlige penger til å løse gode samfunnsformål og samtidig få folk i jobb. Vi har brukt pengene på f.eks. å pusse opp offentlige skolebygninger, mens man i Sverige har valgt å gi skatteletter for å forsøke å stimulere til å pusse opp private bad. Det som er fasiten, er at den rød-grønne politikken i Norge har lyktes langt bedre enn den borgerlige politikken i Sverige.

Finanskrisen som utløste denne situasjonen, er et resultat av en global kapitalisme ute av kontroll, av en finansøkonomi som fikk lov å vokse seg ut av proporsjoner istedenfor å være et reisverk for realøkonomien. Nå er målet for denne perioden at vi skal legge et grunnlag for at det ikke kan skje igjen, gjennom en sterk offentlig sektor som fungerer som motvekt mot ustabilitet i økonomien, gjennom et regulert arbeidsliv som gir folk trygghet i hverdagen, gjennom en mer sosial boligpolitikk som kan bidra til å bremse ustabilitet i økonomien vår, og gjennom bedre regulering av finanssektoren. Regjeringen signaliserer i regjeringsplattformen mange ulike tiltak som går i den retningen, og har også startet prosesser som skal sørge for at vi her i Stortinget får viktige debatter om de største samfunnsspørsmålene framover.

Finanskriseutvalget skal legge fram innstilling om hva vi kan gjøre i forhold til reguleringer av økonomien vår. Fordelingsutvalget har allerede lagt fram sin innstilling, som vi skal debattere her i denne salen. Det gir en utmerket anledning til å gyve løs på det som må til for både å løse fattigdomsutfordringen og å skape en mer rettferdig fordeling. Interessant nok er jo Fordelingsutvalgets konklusjon at det viktigste virkemidlet er brede, universelle velferdsordninger, og at det er gjennom satsing f.eks. på skole og barnehager at vi legger grunnlaget for et mer rettferdig samfunn.

Soria Moria II viser en tydelig vilje til å fortsette en rød-grønn politikk, og SVs innflytelse er tydelig på mange områder i erklæringen. For eksempel varsler Regjeringen innføring av en maksgrense for antall elever pr. lærer i skolen og innføring av en gratistime SFO. Dette har vært saker som SV har drevet valgkamp på fordi vi vet at læring, trivsel og utjevning er tre ting som henger sammen. Flere lærere er vårt viktigste virkemiddel til både å skape en bedre skole og å skape utjevning og kjempe mot f.eks. fattigdom i framtiden. SFO har vist seg å være et virkemiddel både for læring og utjevning.

Et annet viktig punkt i regjeringsplattformen er kampen for likelønn, og regjeringsplattformen er historisk på det området. Jeg gnir meg litt i øynene hver gang jeg hører Siv Jensen snakke om likelønn. Det er slik at alle vi som representerer politiske partier, ofte har diskusjoner om hvordan vi liksom skal breie ut partiets profil, for det er jo viktig å nå flere mennesker. Men samtidig burde man tenke over – og jeg tror de fleste av oss er opptatt av det – at man skal ikke gå så langt ned i spagaten at buksene sprekker. Der er det Fremskrittspartiet er i debatten om likelønn – et parti som systematisk har gått til krig mot fagforeningene til offentlig ansatte alle steder der de har makt. Norges mest mannsdominerte parti ber om troverdighet i spørsmålet om lønnsløft for offentlig ansatte damer.

Det er bare den sittende regjering som kan og har vilje til å gjennomføre det som trengs for å få til et særskilt likelønnsløft i Norge. Jeg tror at det nettopp er løftet om det, viljen til å gå inn i dialog med partene i arbeidslivet om det, Soria Moria II vil bli husket aller mest for i ettertid. For første gang har vi fått en regjering som signaliserer en klar vilje til å ta ansvar, som erkjenner at likelønnsspørsmålet er et politisk ansvar, som stiller krav til partene om å komme med modeller som kan bidra til varig utjevning, som tar stilling til fordelingen mellom grupper, og at man på det grunnlaget kan gå i en dialog med Regjeringen om modeller for å redusere lønnsgapet. Det er helt i tråd med måten Likelønnskommisjonen har argumentert på, og det er i tråd med det SV har argumentert med for å løse likelønnsutfordringen.

SVs avtrykk er også tydelig i klimapolitikken. Vi står nå med en regjeringsplattform som gir håp inn mot de klimaforhandlingene som er så livsviktige fram mot møtet i København i desember. Viljen til å skjerpe målsettingene er det viktigste signalet vi kan gi i en situasjon der det er stor usikkerhet rundt hvor mye i-landene er villige til å bidra med, og hvor mye u-landene er villige til å akseptere. Det å vise at det finnes et rikt land som er villig til å ta ansvar, som er villig til å betale det det koster, både i form av å omstille vårt eget samfunn og å bidra til endringer i utlandet, er ekstremt viktig. Det gir håp til en livsviktig prosess.

Det er også slik at klima gjennomsyrer denne plattformen på mange andre områder, ikke bare i det kapitlet som omhandler miljø. Det har vært et viktig mål for oss at klimapolitikken ikke bare skal være noe som vi sysler med i miljødebattene, men noe som må gjennomsyre ulike samfunnsområder, slik som det gjør i kapittel etter kapittel i regjeringserklæringen.

For eksempel i samferdselspolitikken, der det ikke bare varsles en kraftig jernbanesatsing, men også tydelige grep for fortsatt å knytte midler til kollektivtrafikk med tiltak for å begrense bilbruk, og det tas andre grep som vil være nødvendige for å lede an i en omstilling til et mer klimavennlig samfunn.

På det utenrikspolitiske området merker vi oss bl.a. at Norge nå skal få nye målsettinger når det gjelder vår rolle som våpeneksportør. Målet om en sluttbrukererklæring ved eksport av våpen til alle land, også NATO-land, som jo står nedfelt i plattformen, har vært viktig for SV i mange år.

Dialogen som Regjeringen tar til orde for i forhold til NATOs atomvåpenstrategi, er ekstremt viktig – ikke minst fordi det ved tildelingen av fredsprisen på fredag ble tydelig signalisert at atomvåpendebatten er tilbake på dagsordenen.

Jeg er også glad for at Regjeringen i Afghanistan-spørsmålet, til tross for at SVs utgangspunkt som kjent har vært et annet i den debatten, har valgt å videreføre det militære engasjementet, men samtidig ikke formulerer seg på en slik måte at det er skrevet i stein. Det er klokt, for det er nødvendig å føre en åpen og ærlig debatt om utviklingen i Afghanistan i årene framover, og SV skal ta på seg en lederrolle i det.

Regjeringsplattformen er en plattform for rød-grønn politikk. SV skal bruke all sin innflytelse i Regjeringen og her i Stortinget til å kjempe for at den blir så rød og så grønn som mulig.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [12:17:02]: Først vil jeg gratulere Lysbakken med vervet som parlamentarisk leder. Det blir interessant å se hvordan han skjøtter det vervet i den konstellasjonen han er med i.

Så vil jeg bare minne Lysbakken om at når han snakker om arbeidsledighet, skal han ikke undervurdere de 140 milliarder kr som denne regjeringen har klart å utløse i investering i olje- og gassvirksomheten på norsk sokkel – som er langt høyere enn det noen annen regjering har klart – og at det har bidratt veldig mye til å holde hjulene i gang og å holde arbeidsledigheten lav. Det er altså et beløp som er mye større enn tiltakspakken til Regjeringen.

Men klimapolitikken gikk Lysbakken litt raskt gjennom. Jeg vil peke på f.eks. gasskraftverket på Mongstad, et gasskraftverk som SV var med på å gi grønt lys for, uten rensing fra dag én. I beste fall blir det vel rensing fra dag 1 501, når renseanlegget kanskje står oppe i 2014. Men nettopp fordi SV var så veldig for å kreve rensing fra 2014, og man nå ser rapporter som tyder på at det blir ytterligere forsinket, vil jeg spørre: Hva slags rolle vil SV ta i forhold til gasskraftverk på Mongstad hvis det heller ikke blir rensing fra 2014?

Audun Lysbakken (SV) [12:18:08]: Takk for gratulasjonen. Jeg skal skjøtte vervet etter beste evne og forhåpentligvis bedre enn det Solvik-Olsen ville ønske.

Det er for det første slik at når det gjelder arbeidsløshet og penger, er jeg stolt over alle kroner som vi har brukt på andre formål enn skattelette, som Fremskrittspartiet ville sløst bort milliarder på, som ikke hadde bidratt til å bekjempe arbeidsløshet, men skapt arbeidsløshet i stedet.

Vi er også veldig stolte av at vi har vist vilje de siste årene til å prioritere spørsmålet om rensing og CO₂-fangst. Jeg er helt overbevist om at ingen annen regjering hadde funnet alle de pengene som trengs for å nå det målet. Det har vært mange debatter om datoer. Vi står ved de avtalene som er gjort. Men det at Fremskrittspartiet er opphengt i datoene, skjuler det store spørsmålet som handler om at vi har hatt en regjering som har vært villig til å sette i gang dette prosjektet, mens opposisjonen aldri hadde hatt den politiske viljen hvis de hadde vært i posisjon.

Nikolai Astrup (H) [12:19:28]: Klimakrisen vil ikke bli løst ved å sette seg høye mål alene, men ved å omsette store ambisjoner i konkrete tiltak i dag, som vil gi reelle resultater i morgen. Den evnen har ikke Regjeringen vist så langt.

Regjeringen hadde mulighet til å slette kvoter på 13,5 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i 2009. Det tilsvarer 25 pst. av Norges samlede klimagassutslipp. Regjeringen valgte å selge kvotene for 1,5 milliarder kr i stedet for å kutte europeiske utslipp med 13,5 millioner tonn CO₂. Ingen andre realistiske norske tiltak ville ha gitt tilsvarende utslippskutt i 2009.

Spørsmålet til representanten Lysbakken er: Når SV skal erstatte ord med handling i klimapolitikken, hvorfor slettet ikke SVs finansminister overskuddskvotene?

Audun Lysbakken (SV) [12:20:26]: Jeg er litt imponert over den nye og grønne profilen til Høyre, for det er i sannhet nye klær. Hvis man sammenlikner klimainnsatsen til den forrige regjeringen Høyre satt i, med innsatsen til den regjeringen som har sittet de siste fire årene, har jeg langt mer grunn til å være stolt enn det representanten Astrup har.

Det som vil være veien videre i klimapolitikken, er at vi for det første må ha dristige målsettinger for møtet i København. Så må vi ha vilje til å følge opp de målsettingene. Regjeringen sier i plattformen at i etterkant av København-møtet vil det bli lagt fram en vurdering for Stortinget, både om Norges klimapolitiske mål og om de virkemidler som skal til. Da tar vi gjerne en debatt om hvilke virkemidler som er best egnet, og vi vil stå på for mest mulig offensive virkemidler. Hvis Høyres nye rolle i norsk politikk skal være å være pådriver for det, er jeg glad for det.

Hans Olav Syversen (KrF) [12:21:34]: La meg også gratulere Lysbakken som ny parlamentarisk leder. Etter det jeg hørte på radioen i dag, skjønner jeg at han også er åpen for å bli gratulert som statsråd også i neste uke. Vi får se om det blir noe av.

Jeg er enig når Lysbakken sier at i politikken er det viktig å nå flere mennesker. Det er vel en utfordring både SV og Kristelig Folkeparti bærer med seg etter det valget vi har bak oss. Jeg er også opptatt av velferdssamfunnet og de utfordringer ikke minst de som virkelig sliter, har. I trontalen heter det:

«Regjeringen vil ikke privatisere eller kommersialisere grunnleggende velferdstjenester. Regjeringen vil videreutvikle samhandlingen mellom offentlig sektor og frivillige aktører og ideelle organisasjoner.»

Noe av det som forbauset meg og mange med meg, var jo at i den forrige perioden vi har bak oss, gjennomkommersialiserte man barnevernet og rusomsorgen.

Så mitt spørsmål til Lysbakken er: Indikerer dette en kursendring i Regjeringens politikk, eller er ikke barnevernet og ruspolitikken definert som velferdstjenester i Regjeringens politikk?

Audun Lysbakken (SV) [12:22:45]: La meg først si at jeg er glad for at det fortsatt fins stemmer i opposisjonen som løfter disse spørsmålene, som er opptatt av fattigdom, som er opptatt av rusomsorg, og at vi forhåpentligvis kan ha mange debatter som utvikler de spørsmålene videre i denne perioden, og ikke bare den tonen som en mer høyredominert opposisjon, der tyngdepunktet er forskjøvet mot høyre, sannsynligvis vil sette.

Vi er opptatt av at det skal være et klart offentlig ansvar å drive med viktige velferdsoppgaver, men at det samtidig skal være plass til ideelle private aktører. Vi er også opptatt av at vi f.eks. skal ha et anbudsregelverk som gjør det mulig å drive langsiktig, og vi er opptatt av at vi skal få på plass politikk som kan gripe an de store utfordringene vi f.eks. har når det gjelder rusomsorgen og barnevernet. Jeg er helt sikker på at regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti skal kunne ha en god dialog om tiltak på det området.

Abid Q. Raja (V) [12:23:56]: Venstre jobbet i hele forrige stortingsperiode for at enslige mindreårige asylsøkere mellom 15 og 18 år skulle overføres til barnevernet. Disse barna er blant de mest sårbare og mest utsatte barna i Norge i dag. Regjeringen snakket i forrige periode varmt om at denne overføringen skulle skje, men vi fikk høre at en slik overføring ville ta litt tid. Det var derfor jeg med vantro og skuffelse leste Soria Moria II, der Regjeringen rett ut sier at disse barna velger man å nedprioritere. Ansvaret vil ikke overføres til barnevernet i løpet av stortingsperioden.

På vei inn i Stortinget fikk jeg utdelt en løpeseddel fra Redd Barna Ungdom, som reagerer på dette og stiller spørsmålet om man nå legger asylbarnas barndom på is. Spørsmålet er: Hvordan kan SV stå for en slik politikk?

Audun Lysbakken (SV) [12:24:48]: Jeg fikk også den løpeseddelen. Asylbarnas sak ligger mitt og SVs hjerte nær. Vi har kjempet for de målsettingene som Regjeringen har, om å legge ansvaret for alle asylbarna under barnevernet. Vi fikk i forrige periode til det for den mest sårbare gruppen, for dem opp til 15 år. Målet om at alle skal inkluderes, består.

Så er det sånn at både antallet barn det er snakk om, og den generelle situasjonen i barnevernet gjør at dette er krevende å få til, både organisasjonsmessig og økonomisk, men vi skal ikke hvile før vi er i mål med det spørsmålet. Vi har i plattformen valgt å være ærlige om at det er vanskelig å få til, men SV skal være pådriver for å få det til så raskt som overhodet mulig.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [12:25:56]: Norge har blitt et av verdens rikeste land ved å utvinne en ressurs vi har fått i gave, og som sterkt bidrar til den forurensingen som er i ferd med å ødelegge klimaet på jorda.

Det forplikter oss, og det gjør at Senterpartiet føler et tungt ansvar for å bidra til at vår generasjon kan sette spor i historiebøkene, spor som viser at Norge tok ansvar da verden stod overfor en økologisk katastrofe, at vi tok ansvar da det gjaldt som mest, at vi brukte den muligheten og det ansvaret som var gitt oss, som vårt bidrag blant manges til det beste for verdens befolkning. Men en slik sorti vil ikke komme av seg selv, og den vil ikke være gratis. Vi må helle kaldt vann i eget blod, for vi har til nå ikke gjort oss fortjent til en slik historiebok.

Senterpartiet er glad for å sitte i en regjering som vil ta ansvar internasjonalt. Vi håper på positive effekter av regnskogsoppkjøp og kvotesystem, men det er ikke nok. Samtidig som klima-, matvare-, vann- og finanskrise ryster verden, er også verden med stor sannsynlighet inne i et teknologiskifte. Oljeressursene er i ferd med å avta. Energibehovet øker.

Tiden for omstilling fra oljealderen til fornybaralderen, fra svart økonomi til grønn økonomi, er her, og det er vårt ansvar å sørge for at Norge blir med over i det nye. Vi har enorme fornybare naturressurser, og vi har den økonomiske styrken. Bare viljen kan stoppe oss i å bli en stat som aktivt samspiller med næringslivet for å få til en omstilling av Norge og etablering av tusenvis av nye grønne arbeidsplasser. Men det forutsetter at vi aktivt og med styrke virker for endring. Staten må være en betydelig aktør for investering i ny teknologi og infrastruktur. Jeg er glad for at regjeringspartiene i Soria Moria II har blitt enige om en forpliktende satsing på fornybar energi og ny miljøteknologi.

Klima- og miljøutfordringene har tilspisset de politiske konfliktene knyttet til bruk og vern. For oss i Senterpartiet er det viktig å minne om at det er bruk gjennom århundrer som har gitt oss noe å verne. Det var da verden forlot bondens tanke om å overlate jorda og gården i bedre stand enn da han selv overtok, at klimakrisen ble et faktum. Den eneste veien til løsning på klimakrisen går gjennom forvaltning av naturen. Osteklokkevern og rovdyrromantikk harmonerer ikke med fornuftig forvaltning av Norges naturressurser.

I regjeringserklæringen slås det fast at alle land skal ha rett til å produsere mat til egen befolkning. En slik rettighet er ikke gitt. Det berører muligheten for å sette eksportrestriksjoner i mange fattige land, og det berører retten til å beskytte egen matproduksjon via tollsystemene. Regjeringen vil fortsette sitt arbeid for et internasjonalt forbud mot eksportsubsidier. Vi vil fortsette arbeidet for å vri import fra rike land over til import fra fattigere land, men slik import må aldri gå på bekostning av folk i eksportørlandets rett til mat.

Avklaringene i regjeringsplattformen rundt matsikkerhet er svært viktige i forkant av eventuelt nye WTO-runder. Både jord og vann har i økende grad blitt investeringsobjekter, noe som reiser alvorlige utfordringer i kampen mot den fryktelige skjevfordelingen av ressurser i verden. Senterpartiet er derfor veldig glad for at Regjeringen forplikter seg til å forsterke innsatsen for å sikre folks rett til mat, gjennom handelspolitikken og norsk landbruksbistand, og at det ikke skal stilles krav overfor u-land om å liberalisere viktige offentlige tjenester innen utdanning og strøm- og vannforsyning.

Nesten 1 milliard av våre medmennesker sulter hver eneste dag. FNs matvareorganisasjon anslår at vi må fordoble verdens matproduksjon i løpet av få tiår, skal vi brødfø alle. Store deler av menneskeheten har i dag ikke tilgang på nok rent vann. Internasjonale vanneksperter mener antallet likevel står i fare for å øke dramatisk, og etterlyser oppmerksomhet og forent innsats gjennom FN.

I et slikt perspektiv blir det selvsagt for Senterpartiet at norsk internasjonal solidaritet og norsk matproduksjon ikke er en motsetning, men går hånd i hånd, at aktiv bruk av naturen og Norges fornybare ressurser er et bidrag til klok økologisk forvaltning. Miljøvern er ikke alltid det samme som ensidig naturvern. Mange arter trenger skjøtsel. Produksjon av energi og mat krever bruk.

Fredag ble det kunngjort at Barack Obama får Nobels fredspris – en pris jeg ser som en anerkjennelse av et taktskifte i amerikansk sikkerhets- og utenrikspolitikk. Obamas budskap til den muslimske verden har vært dialog. Den knallharde retoriske linjen som manet til religions- og kulturkamp, er forlatt, og verdensstormakten USA har ikke på lang tid vært så tydelig på at FN er en viktig internasjonal beslutningstaker. Obamas holdninger til rakettskjoldet, til atomvåpennedrustning og ikke minst vilje til å satse på fornybare energikilder er svært viktig for oss alle.

Verden er også inne i et sikkerhetspolitisk taktskifte. Hegemoniet USA hadde i noen år etter Murens fall, er nå brutt, og opp seiler nye stormakter som Kina og Russland.

Norges største strategiske og sikkerhetspolitiske utfordringer ligger i nordområdene. Den erkjennelsen har ført til Norges nærområdeinitiativ i NATO. I regjeringserklæringen slås det fast at nordområdene er Forsvarets førsteprioritet og skal være dimensjonerende for strukturen. Tilstedeværelse i alle tre forsvarsgrener skal øke, og Kystvakten skal seile mer i nord. Territorialforsvaret er med andre ord ikke gått av moten, slik noen så ut til å tro for et par år siden. Suverenitetshevdelse innebærer fortsatt tilstedeværelse og krever synlighet og volum.

Senterpartiet mener et balansert forsvar med evne til å ivareta et svært bredt spekter av oppgaver både hjemme og ute, i den norske tradisjonen, kun kan oppnås gjennom et folkeforsvar basert på forsvarsviljen i befolkningen. Regjeringen i regjeringserklæringen og forsvarssjef Harald Sunde ved tiltredelsen understreker at det norske forsvaret skal være basert på verneplikt. Regjeringserklæringen slår fast at Norge skal ha et moderne forsvar med hær, sjøforsvar, luftforsvar og heimevern som gir relevant evne i hele krisespekteret.

Verden har arvet krigen mot terror, slik den ble skapt i amerikansk språkdrakt, fra Bush-epoken. Med den fulgte også en kraftig innskrenking av personvernet i mange land. Behovet for overvåking føltes mer prekært enn før. Datalagringsdirektivet er en del av denne arven. Det ble vedtatt som følge av terrorbombene i London og Madrid, og ble et av de europeiske svarene på den utryggheten mange følte. Det gjør ikke innholdet i direktivet mer spiselig, og det har med rette vakt stor motstand og skepsis.

Senterpartiet vil av personvernmessige hensyn gå mot implementering av EUs datalagringsdirektiv i norsk rett. Vi håper på en åpen og god debatt omkring direktivet, og at representanter fra ulike partier som er uttalte motstandere av direktivet, også tør å være det når debatten kommer hit til salen.

Datalagringsdirektivet er bare et eksempel på de mange implikasjoner EØS-avtalen skaper for Norge. Senterpartiet er derfor glad for at det i denne fireårsperioden endelig er lagt til rette for en skikkelig EØS-debatt. Soria Moria II slår fast at det skal nedsettes et

«forskningsbasert, bredt sammensatt offentlig utvalg som skal foreta en grundig og bredest mulig gjennomgang av EØS-avtalen og konsekvensene av avtalen på alle samfunnsområder».

I regjeringserklæringen står det at siste års klima-, finans- og matvarekrise må hensyntas i det internasjonale handelsregimet. Det synliggjør viljen til å ta inn over seg de store utfordringene verden står overfor, og som Norge er en del av. I Senterpartiet har de krisene vi har sett de siste årene, ført til en sterk bevisstgjøring rundt skjevfordelingen mellom land og mellom folk, naturens tåleevne og vårt ansvar for å agere klokt på vegne av økologien i alle politiske prioriteringer vi gjør. Det er en krevende ambisjon, men en helt nødvendig en. Jeg håper at det nye stortinget vil samle seg om noen epokegjørende kloke valg som kan bidra til at vår generasjon kan fortjene den historieboken jeg drømte om innledningsvis.

Presidenten: Det blir adgang til replikkordskifte – første replikant er Ulf Erik Leirstein.

Ulf Leirstein (FrP) [12:34:36]: Jeg vet at stortingspresidenten har mye makt, men makt til å endre navnene våre har han vel ikke fått ennå. Det holder med Ulf Leirstein!

Aller først la meg gratulere representanten Vedum med vervet som parlamentarisk leder i Senterpartiet. Det kommer nok til å bli en krevende jobb, som han sikkert ser med glede fram til.

Det leder meg over til spørsmålet. I valgkampen registrerte vi at Senterpartiets finanspolitiske talsmann var veldig opptatt av at man i større grad nå skulle vri noe av oljeformuen over til realinvesteringer her i Norge. Samtidig registrerer jeg at Senterpartiet så langt ikke har sluttet seg til den filosofien og den taktikken, men ønsker å videreføre den – fortsatt – betydelige sparingen i Oljefondet.

Etter valgkampen har også Senterpartiets finanspolitiske talsmann tatt til orde for å innføre en boligskatt. Alle som har hus over 120 m²,må belage seg på å betale en betydelig skatt til fellesskapet. Er dette Senterpartiets standpunkt, eller taler Senterpartiets finanspolitiske talsmann for egen regning?

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [12:35:42]: Hvis du tar deg tid til å lese Soria Moria II-erklæringen – og det anbefales på det sterkeste – vil du se at i kapittel etter kapittel er det noen gjennomgangstoner, og det er grønn omstilling. Vi ser det innenfor forskningskapittelet, vi ser det innenfor næringskapittelet, vi ser det innenfor økonomikapittelet, og vi ser det innenfor energikapittelet. Tonen er at vi skal bruke våre ressurser på å klare å få en omstilling fra det jeg kalte en svart økonomi, til en grønn økonomi. Det er en gjennomsyret tankegang som alle de tre partiene deler i Soria Moria II-erklæringen, og det er den samme tankegangen som vår finanspolitiske talsmann, Per Olaf Lundteigen, gjorde seg til en sterk talsmann for i valgkampen. Det er en fornuftig tankegang.

Presidenten: Jeg må få lov til å minne om at all tale skal rettes via presidenten.

Gunnar Gundersen (H) [12:36:35]: Det blir mye tale om de store internasjonale utfordringene fra Senterpartiet, og der får man jo ikke gjort så mye. Det blir ikke så mye snakk om de store utfordringene som Senterpartiet har på sitt primærområde, og det er landbruk. Landbruk er uhyre viktig for store deler av Distrikts-Norge. Det er mange ressurspersoner der, og mye ressurser og kapital er låst fast i landbruket. Det må aktiviseres.

Når vi hører Senterpartiet snakke, er det stort sett bare om mer av den samme medisinen som man har hatt tidligere. Det har ført til forgubbing, det har ført til lav inntektsvekst i næringen, og det har ført til at strukturen er fullstendig fastlåst. Senterpartiet overflytter eiendomsretten i landbruket fra den enkelte bonde og til statsbyråkratiet. Det har gitt svært dårlige resultater. Hvor lenge skal Distrikts-Norge og landbruket lide av at Senterpartiet ikke innser at deres reguleringsiver og overstyring av den enkelte bonde er et blindspor?

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [12:37:43]: Det er noen ganger jeg med undring hører representanter fra Høyre snakke om utviklingen i norsk landbruk og i norske bygder. Jeg lurer på hvor ofte de har vært og sett på utviklingen i bruksstrukturen innenfor norsk landbruk, for det har vært en enorm endring i bruksstrukturen. Det er ingen fastlåsing i det hele tatt. Det skjer utvikling hver eneste dag, det skjer modernisering og en radikal endring.

I denne regjeringserklæringen er det varslet at man skal legge fram en ny stortingsmelding for Stortinget. Man kan ha en bred og omfattende diskusjon i Stortinget om hva vi ønsker med norsk landbruk framover. Det er varslet at man ønsker å videreutvikle inntekts- og velferdspolitikken for landbruket. Så her har vi alle muligheter til å ha en bred debatt. Men det skjer en utvikling, det skjer masse positivt innenfor landbruket, og det skal komme en bred melding til Stortinget, der vi kan diskutere det videre.

Laila Dåvøy (KrF) [12:38:35]: Senterpartiet gikk til valg på å styrke ordningen med omsorgslønn, men i regjeringserklæringen står det nå bare at ordningen skal gjennomgås, mens det i forrige Soria Moria-erklæring stod at ordningen med omsorgslønn skulle styrkes, hvilket den ikke ble.

Vi er avhengige av den familiebaserte omsorgen for å klare de utfordringene som ligger foran oss. I denne sammenheng er omsorgslønn et svært viktig virkemiddel. Er Senterpartiet nedstemt på dette punktet, i og med at Regjeringen har nedjustert sine ambisjoner når det gjelder omsorgslønn?

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [12:39:15]: Punkt 1: Når det gjelder omsorgslønn, er det slik at skal vi klare å forbedre ordningen, er den første forutsetning for det at vi gjennomgår ordningen, for det er en nasjonal bestemmelse, men det er ulik praksis i alle landets kommuner. Det er veldig varierende praksis. Derfor varsler nå Soria Moria II-erklæringen at man vil ha en gjennomgang, se på ulik praksis, høste erfaring og se på hvordan man kan gjøre forbedringer. Det er starten på den forbedringsprosessen som vi har ønsket.

Punkt 2: I erklæringen ligger det nå inne at man ønsker å gi arbeidstakere rett til ti dagers fri hvis f.eks. foreldrene blir syke, gi en ti dagers permisjon, som også er en bedring av familiers mulighet til å ta vare på sine nærmeste i en omsorgssituasjon.

Punkt 3: Vi har også sett på dem som skal ha omsorg for barn i den yngste fasen, og ønsker å vurdere støttebeløpet på engangsstønaden, som også er en viktig sak i den samme dimensjonen.

Trine Skei Grande (V) [12:40:20]: Jeg har lyst til å stille et spørsmål som går på en sak som Senterpartiet og Venstre har hatt en stor felles tradisjon for å jobbe for, nemlig småbedrifter.

I forrige periode fremmet vi en rekke forslag som Senterpartiet ble tvunget til å stemme imot – sjøl om jeg egentlig tror at de har et hjerte for småbedrifter. Det ser ikke noe bedre ut med dagens regjeringserklæring, da, som sagt, ordet «gründer» ikke engang er nevnt i regjeringserklæringa. Samme hvor mye jeg leser, finner jeg ikke noen store tiltak som vil gjøre det bedre for småbedrifter.

Kanskje representanten kunne ha gitt Stortinget en liten leserveiledning med hensyn til hvor de store tiltakene som gjør det lettere å starte nye bedrifter og leve som småbedrifter i samfunnet framover, er.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [12:41:13]: Hvis en leser første overskrift i Soria Moria-erklæringen, står det der «verdiskaping», det er et annet ord enn gründer. Hvis en også leser igjennom Soria Moria-erklæringen, vil en finne igjen ordene «verdiskaping» og «næringsutvikling» på sted etter sted. Så let etter ordet «verdiskaping» – det er punkt 1 – og da ser en det.

Punkt 2: Det er en veldig tydelig retning med hensyn til verdiskaping i denne regjeringserklæringen. Man ønsker en grønn omstilling av norsk næringsliv. Man ønsker å bruke forskningsinnsats, bruke offentlige midler gjennom Enova, bruke grønne sertifikater og omstille norsk næringsliv i en mer grønn og miljøvennlig retning. Det er også veldig bra.

Punkt 3: Det pekes på sosiale rettigheter, velferdsrettigheter, for selvstendig næringsdrivende og hvordan en kan forbedre dem, slik at de blir mer likestilt med arbeidstakere.

Punkt 4: Den samferdselspolitikken som Regjeringen har ført de siste fire årene, og som vi nå legger opp til å videreføre, er det aller viktigste for å ha et godt og velfungerende næringsliv rundt omkring i hele landet.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [12:42:30]: Regjeringsplattformen varsler en fortsatt aktiv og offensiv norsk utenrikspolitikk.

Hovedlinjene for utenrikspolitikken ble grundig drøftet da Stortinget behandlet St.meld. nr. 15 for 2008–2009, Interesser, ansvar og muligheter. Vi vil prioritere våre satsinger ut fra hva som tjener norske interesser, og på de områder internasjonalt der Norge har forutsetninger for å gjøre en forskjell.

Det tjener Norges interesser at utenrikspolitikken er bredt forankret. Regjeringen inviterer til dialog og samarbeid med alle partiene på Stortinget, og også en videreføring av en åpnere og bredere dialog om utenrikspolitikken med det norske samfunnet.

Hovedlinjene i utenrikspolitikken er forankret i vår sterke oppslutning om FN og folkeretten, medlemskapet i NATO og EØS-avtalen, og at Norge ikke er medlem av EU.

De globale utfordringer vi står overfor, krever innsats på en lang rekke områder: et aktivt klimadiplomati, systematisk arbeid for menneskerettigheter, konvensjonell og kjernefysisk nedrustning, åpen og rettferdig verdenshandel, fred og forsoning, bekjempelse av fattigdom og fremme av utvikling, et anstendig arbeidsliv og et stort engasjement for barne- og mødrehelse. Dette er områder som vil få økt oppmerksomhet.

Nordområdene forblir Regjeringens viktigste strategiske satsingsområde. Satsingen vil forsterkes. Nordområdene og utviklingen i Arktis utgjør nå et hele, er vel plassert på den internasjonale dagsordenen, og vi ser utvikling på en lang rekke områder; fra samling av Forsvaret i nord til en intensiv klimaforskning og satsing på ny kunnskap og nye næringer.

Nordområdestrategien og plandokumentet «Nye byggesteiner i nord» angir retningen for satsingen. Vi vil arbeide for stabilitet, miljø og bærekraftig forvaltning av naturressursene i nord – med et vedvarende fokus på kunnskap og verdiskaping på land.

Klimaendringene er tydelige i nord og på isbreene på verdens tak. Smeltende is og åpnere hav understreker hvor viktig det er å handle for å stoppe oppvarmingen. I nord vil vi på grunnlag av havretten videreutvikle regler og standarder for transport, søk og redning og havovervåking i nordlige farvann. Regjeringen er i gang med dette arbeidet, sammen med våre naboer i nord og samarbeidspartnere i Arktisk Råd, Barentsrådet og andre fora.

Vi vil fortsette utviklingen av et bredt og tillitsfullt samarbeid med Russland og arbeide videre mot en balansert sluttføring av delelinjeforhandlingene.

Regjeringen vil føre en aktiv europapolitikk. EØS-avtalen regulerer kjernen i vårt forhold til Europa, til EU og EUs indre marked. Dette er den mest omfattende internasjonale avtalen Norge noen gang har inngått, og den er av stor betydning for norske arbeidsplasser, verdiskaping og velferd.

Avtalen har nå virket i 15 år. Stortinget samlet seg i vår om et ønske om en bred gjennomgang av denne avtalen. Regjeringen vil nå, i tråd med regjeringsplattformen, igangsette en slik grundig og bredest mulig gjennomgang av EØS-avtalen og konsekvensene av den på alle samfunnsområder.

Mye står på spill i Afghanistan. FNs sikkerhetsråd har enstemmig uttalt at situasjonen i landet representerer en trussel mot regional stabilitet og internasjonal fred og sikkerhet. Norge er i Afghanistan for å gi vårt sivile og militære bidrag til at afghanere kan styre i eget land uten at terroraktivitet fra afghansk jord utgjør en trussel mot andre. Vi gikk inn i ISAF-operasjonen sammen med våre NATO-allierte. Vi vil videreføre og sluttføre vårt oppdrag der sammen med våre allierte og i tett dialog med afghanske myndigheter. Det finnes ingen endelig militær løsning i Afghanistan. Et svakt styresett kan ikke kompenseres med flere soldater. Som Afghanistan-kjennere har understreket: Opprørsbekjempelse fungerer kun så godt som den regjeringen den støtter.

Vi avventer det endelige utfallet av valget på ny president. Vi vil stille klare krav til en ny afghansk regjering når det gjelder demokratisk styresett, målrettet arbeid mot korrupsjon og narkotikaproduksjon og evne til å trekke kvinner og menn av alle etniske grupperinger i samfunnet inn i politikken. Afghanerne må selv ta skrittene mot forsoning. Vi må støtte dem på den veien, og det er nå en bred internasjonal enighet om en slik tilnærming.

Vår sivile innsats bidrar til afghansk kapasitetsbygging. Vår militære innsats vris også i retning av opplæring, veiledning og samarbeid i felt med afghanske sikkerhetsstyrker, som selv må settes i stand til å ivareta sikkerheten i landet. Derfor bidrar vi betydelig til fond for utvidelse av hæren og til fond for utvidelse av politiet. Det gjøres framskritt, men jobben er ikke ferdig. Vi viderefører vårt militære nærvær i Afghanistan så lenge det er nødvendig. Tidspunktet for nedtrapping vil bestemmes i lys av utviklingen i landet og i tett samarbeid med våre allierte. Det internasjonale samfunnet må fortsatt styrke samordningen av den sivile innsatsen. FN må her spille en nøkkelrolle.

La meg til sist få uttrykke en sterk anerkjennelse av den innsatsen norsk militært og sivilt personell utviser under krevende omstendigheter i Afghanistan. De utviser mot og engasjement i et oppdrag for fred, stabilitet og utvikling. Derfor fortjener de vår tydelige støtte.

Øyvind Korsberg hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir åpnet for replikkordskifte.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [12:47:40]: Det var godt å høre utenriksministeren redegjøre for Regjeringens ambisjoner, på samme måte som han gjør det i Soria Moria-erklæringen som foreligger. Av de tingene som jeg synes er interessante og positive der, er at man ønsker å fokusere på måloppnåelse, ikke minst med hensyn til bruk av Verdensbanken som verktøy. Man sier bl.a. at norsk volum av bistand til Verdensbanken er avhengig av bankens resultater når det gjelder reform- og demokratiseringsprosesser. Det synes jeg er veldig positivt.

Samtidig er jeg litt overrasket over at man ikke er like offensiv når det gjelder FN. FN har et byråkrati som har vokst seg større enn stort, og som jeg tror Norge langt på vei mener også bør kunne reformeres på en rimelig måte. Det er også etablert en egen enhet, The Office of Internal Oversight Services, som skal gå igjennom byråkratiet i FN. De har lagt fram en rapport nylig som viser at ting er som de er, man har ikke evnet å gjøre en eneste ting. Resultatet, som det sies i rapporten, er at «no attempt has been made to track any savings or efficiency gains».

Da blir mitt spørsmål til utenriksministeren: Hvorfor har man ikke samme kritiske fokus på FN som man har på Verdensbanken?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [12:48:53]: Jeg kan underskrive på at Regjeringen følger FNs arbeid med meget kritisk blikk. Vi gjør det med det kritiske blikk som en støttespiller til FN har, nemlig at vi ønsker mer og bedre arbeid ut av FN, og ikke et redusert FN, som andre kritikere til tider har gitt uttrykk for.

Vi har en statsminister som har vært i lederrollen for å reformere FNs arbeid i felt, der hvor FNs arbeid er aller, aller viktigst, nemlig hjelp til mennesker som trenger det. Det arbeidet gir nå positive resultater i flere pilotland, og jeg kan garantere at våre FN-delegasjoner i Genève og New York og ute på landnivå følger FNs arbeid med det kritiske blikket som det høver seg et land som er blant FNs aller største bidragsytere.

Peter Skovholt Gitmark (H) [12:49:41]: Utenriksministeren ønsker å slå fast bildet av Norge som en aktiv medspiller i Europa. Det mener jeg er feil. Vi ser en utenriksminister som åpenbart trives godt som utenrikspolitisk talsmann for en supermakt, men den supermakten er tross alt kun i forhold til Island og Liechtenstein, våre EØS-brødre.

Vi har en utenriksminister som i disse influensatider faktisk er svinebundet av sine regjeringspartnere når det gjelder europapolitikken. Vi får ikke en utredning av hvilke konsekvenser et islandsk medlemskap vil ha for EØS-avtalen og dermed også for Norge, og vi sitter i spenning og hører representanter for regjeringspartiene, fra både SV og Senterpartiet, som ønsker Høyres støtte for å si nei til datalagringsdirektivet. Vi vet ikke hva slags konsekvenser dette direktivet vil få for Norge dersom vi skulle bruke vetomakten.

Spørsmålet mitt til utenriksministeren må være: Hvordan ønsker han selv med dagens Soria Moria-erklæring å være en aktiv pådriver for en norsk europapolitikk?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [12:50:48]: Jeg sa litt om det, men jeg kan jo vise til forrige periode, hvor jeg mente vi gjorde det beste ut av de handlefrihetene vi har overfor EU, og de avtalene vi har, gjennom en aktiv europapolitikk og stortingsmeldingen som er lagt fram.

Ordet «supermakt» får være representantens eget ord. Jeg har aldri hevdet at Norge er en supermakt i forhold til noen. Jeg synes det er et dårlig begrep. Norge er tett vevet sammen med Europa på så mange dimensjoner: økonomisk, sikkerhetspolitisk, når det gjelder klima og miljø, og vi fører en politikk som skal ta vare på norske interesser når det gjelder det – arbeidsplasser, velferd, politisk innflytelse. Vi gjør det med det utgangspunktet som er realiteten i dagens Norge, at vi har EØS-avtalen. Vi er ikke medlem av EU. Utredningen av EØS-avtalen vil gi oss et godt grunnlag for å debattere hvordan denne avtalen virker.

Vi kommer til å holde Stortinget nært orientert om eventuelle konsekvenser av et eventuelt islandsk medlemskap. Men vi skal ha med oss at en av de viktigste likhetene mellom Island og Norge akkurat i dag, eller rettere sagt forskjellen, er at EU-motstanden på Island synes å være større enn i Norge. Så vi får ta det skritt for skritt. Nærmer det seg islandsk medlemskap, skal Stortinget bli grundig orientert om konsekvensene av det for Norge.

Dagfinn Høybråten (KrF) [12:52:00]: Utenriksministeren svarte – som sedvanlig, vil jeg si – meget klokt på et spørsmål fra Kristelig Folkeparti for et halvt år siden her i stortingssalen med utgangspunkt i et utspill fra en av Arbeiderpartiets representanter om at vi må vurdere om land som ikke er villige til å ta imot egne statsborgere, bør miste u-hjelp eller annen bistand fra Norge. Utenriksministeren svarte her i salen at

«jeg er ikke enig i det utspillet, og jeg har gjort det veldig klart, (…) fordi jeg tror det er et uhåndterlig signal og et dårlig virkemiddel for å nå målet.»

Det var et halvt år siden. Nå debatterer Stortinget regjeringsgrunnlaget. Der står det at Regjeringen vil

«bruke bistands- og utviklingspolitikk til å understøtte arbeidet med å få til retur og reintegrering av personer uten lovlig opphold i Norge».

Mitt spørsmål er om utenriksministeren har like kloke vurderinger i dag som han hadde for et halvt år siden av dette forholdet, eller om han er litt ukomfortabel med det som er blitt Regjeringens politikk.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [12:52:59]: Jeg kan bekrefte at klokskapen er intakt. Jeg stiller meg fullt og helt bak den formuleringen i denne plattformen, for den gir nemlig uttrykk for at det skal være et hjelpemiddel der det kan legges til rette for retur. Da handler det om å gi hjelp til de mennesker som kommer fra disse landene. Det opprinnelige utsagnet gav f.eks. inntrykk av at vi skulle kutte norsk bistand til Somalia for å begrense tilstrømningen fra Somalia. Somalia har ikke myndigheter som får støtte fra Norge. Vi gir humanitær hjelp gjennom FN, slik at et kutt i støtten der, eller bruk av bistandsmidler, i utgangspunktet ville være vanskelig å se for seg hvordan kunne hjelpe.

Men på en del andre områder, i forhold til en del andre land, mener jeg at formuleringen er klok, nemlig at vi skal bruke også bistanden på en måte som understøtter de målene. Forslagene om å opprette plasser, tilsynssteder for barn, barnehjem, ungdomshjem for enslige mindreårige asylsøkere som kunne få et bedre opphold der, er eksempler som kan vurderes, og som kan gjøres på en forsvarlig og fornuftig måte.

Abid Q. Raja (V) [12:54:08]: Utenriksministeren har vist et engasjement for verdens fattige og snakket varmt om å utjevne sosiale forskjeller, et engasjement Venstre og jeg deler. Norge er verdens rikeste land og har enormt stor andel av verdens ressurser fordelt på et lite antall mennesker, sett i et globalt perspektiv. Utgangspunktet for en regjering som påberoper seg å være solidarisk, burde være å ta et større ansvar for å dele våre økonomiske ressurser med flere. Da statsministeren la fram den nye regjeringsplattformen, viste han til kampen mot asylstrømmen. Det skal være et område hvor Regjeringen er reformvennlig og strammer inn.

Jeg har et spørsmål og et håp. Spørsmålet er om utenriksministeren mener at Regjeringens innstramming i asylpolitikken er et ledd i en internasjonal solidarisk politikk med verdens fattige – eller har krefter innad i statsrådens eget parti fått gjennomslag for å tekkes en velgermasse som ikke vil dele vår rikdom? Håpet er at utenriksministeren vil lykkes med å dra krefter i Arbeiderpartiet mer mot sentrum, i tråd med de verdimeldingene utenriksministeren har kommet med i valgkampen – som f.eks. at alle skal ha rett til arbeid, selv om de kommer uten id.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [12:55:13]: Jeg har en tilnærming til asylspolitikken som går på følgende: Det er et ekstremt viktig instrument for å gi mennesker på flukt som er forfulgt og har krav på beskyttelse, nettopp beskyttelse. Jeg mener at en utvikling hvor vårt apparat for mottak av mennesker i kommuner ved mottaksstedene blir belastet med mennesker som ikke er forfulgte og som ikke har krav på asyl, setter asylinstituttet i fare. Derfor sier ikke jeg at vi skal ha en streng, men rettferdig asylpolitikk – vi skal ha en streng og rettferdig asylpolitikk. Det står også klart i denne regjeringsplattformen. På den måten kan vi ivareta våre forpliktelser, både i forhold til kvoteflyktninger fra Høykommissæren og i forhold til mennesker på flukt.

Det er ikke en unntakstilstand at det kommer folk på flukt til Norge, det er blitt en normaltilstand, og sånn kommer det til å være lenge framover, med millioner av mennesker på flukt i verden. Da må vi rydde i vårt hus, rydde i vårt apparat og være i stand til å ta imot folk på en ordentlig måte, vurdere søknadene deres – men skille mellom det som er begrunnede søknader og ikke-begrunnede søknader. Det legger denne regjeringsplattformen opp til.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Per Sandberg (FrP) [12:56:27]: Jeg har hørt gjentatt «forbedre», «forsterke», «fornye» i forhold til Soria Moria II. For meg virker det dessverre litt tomt, for det kommer ikke fram at Regjeringen evner å tenke noe nytt overhodet. Det gjelder i særdeleshet innenfor justis- og kriminalitetsområdet. Jeg ser at Regjeringen ønsker å utrede eller i alle fall se på ressursbruken i politiet, og man vurderer andre løsninger for utsending av kriminelle utlendinger, osv. Men i den forbindelse slo jeg opp på side 10 i budsjettinnstillingen fra justiskomiteen for inneværende år, der regjeringspartiene hemningsløst skryter av utviklingen innenfor justisfeltet. Jeg vil gjerne sitere:

«Flertallet viser til at det har vært en positiv utvikling med hensyn til kriminalitetsbekjempelse i Norge de siste årene. Antall anmeldte forbrytelser har gått ned (…)»Vinningskriminaliteten gikk ned (...)» osv.

Men så får vi den nye statistikken som viser at etter den hemningsløse skrytelista for inneværende år, har kriminaliteten økt betraktelig, både innenfor tyveri, underslag og utpressing: 200 pst. økning i villainnbrudd, 93 pst. bare i januar 2009, 6 000 flere vinningsforbrytelser første halvår, oppklaringsprosenten har falt dramatisk fra 19 til 15 pst., 85 pst. blir ikke oppklart, osv, osv., grov legemsbeskadigelse opp med 42 pst., voldtekt opp med 17 pst., skadeverk opp med 20 pst., grovt bedrageri opp med 30 pst. Det er ett år siden regjeringspartiene skrytte hemningsløst over den gode utviklingen. Jeg tar det for gitt at det i år når vi skal ordne en ny innstilling for 2010, kanskje vil være litt begrenset skryting over utviklingen i 2009.

Det forteller meg at en må tenke nytt. Det er det jeg etterlyser fra denne regjeringen, ikke bare innenfor justisfeltet, men på en rekke andre områder, at en må tenke nytt.

Da vil jeg slå fast, som jeg har sagt i mange sammenhenger, at for Fremskrittspartiets del vil det fortsatt være hovedfokus på dem som føler utrygghet, og som er offer for en kriminalitetsutvikling som er negativ for hele samfunnet. Det vil være det første og viktigste fokuset framover nå. Men det gjør ikke at Fremskrittspartiet ikke ser på hele kjeden. Vi skal også ha fokus på å sosialisere kriminelle og få dem tilbake til samfunnet på en ordentlig måte. Men jeg mener helt ærlig at nå har det gått for langt i forhold til å glemme ofre og pårørende i den kriminaliteten og utviklingen vi er vitne til.

Jeg registrerer at justisministeren og Regjeringen på en rekke områder har kommet Fremskrittspartiet i møte i forhold til tenkning. Det gjelder også det å søke å få til utleveringsavtaler for å få mange utlendinger ut av norske fengsel for å sone i opprinnelseslandet. Men jeg er litt bekymret for det når justisministeren sier at man skal søke å få til soningsforhold i opprinnelseslandet på samme nivå som i Norge. Ja, da ligger det ikke noen straffesanksjoner bak det, hvis det er slik at vi skal bygge fengsel i utlandet med norske fasiliteter. Jeg er redd for at det bare vil tiltrekke seg enda flere kriminelle til Norge. Her må man tenke nytt med hensyn til kriminalitetsutviklingen og straffesanksjoner.

Jeg har også registrert en stor debatt i valgkampen rundt omkring om å bruke ressursene i politiet på riktig måte. Utrykningspolitiet har vært i en debatt hele tiden. Jeg registrerer at justisministeren også der delvis fulgte Fremskrittspartiet. Det har aldri vært slik at en skal legge ned de ressursene som er i utrykningspolitiet, men det går an å bruke disse ressursene på en mer fornuftig måte.

Til slutt: Det som har slått meg de siste ukene, er fokuset på kriminalitet blant unge og barn – ikke minst overgrep mot barn. Vi har hatt et par saker nå som er helt groteske, og som viser at vi mangler kompetanse i alle leddene som skal behandle den typen saker. Det må få økt fokusering i framtiden, ikke minst det som går på kriminalitet ungdom imellom. Nå har vi hatt to saker der vi ser utviklingen – det blir grovere og grovere og mer og mer hensynsløst i tilfeller der ungdom begår kriminalitet overfor annen ungdom, noe som gjør oppveksten for ungdom meget utrivelig. Det må vi ha mer fokusering på.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Eva Kristin Hansen (A) [13:01:48]: Jeg har vært i mange debatter med Per Sandberg, og det er alltid en stor fryd. Mange ganger når vi har diskutert, har vi diskutert arbeid. Innlegget til Sandberg vitner om at han skal endre arbeidsfelt. Jeg har lyst til å stille ham et spørsmål om arbeid. I forrige periode stemte Fremskrittspartiet nei til å innskrenke adgangen til midlertidige ansettelser, og ja til tretten timers arbeidsdager og lengre arbeidsuker uten rett til overtidsbetaling. Fremskrittspartiet stemte ja til å svekke stillingsvernet, og nei til alle tiltak for å hindre sosial dumping.

Kan vi forvente at Fremskrittspartiet også i denne perioden kommer til å forfekte en slik politikk, eller kan vi forvente et linjeskifte som i hvert fall for Fremskrittspartiets del vil være å tenke nytt, hvis man skal være opptatt av f-ene.

Per Sandberg (FrP) [13:02:36]: For det første vil jeg tilbakevise alle disse falske påstandene som kommer fra representanten. De er helt på linje med det som LO har presentert i valgkampen, som framstod som direkte løgner om Fremskrittspartiets politikk. Blant annet ble det framsatt påstander om at vi ville svekke og endre sykelønnsordningen. Det var direkte feil. Men ja, vi er ærlige på at midlertidige ansettelser vil være positivt for mange arbeidsgrupper i Norge, bl.a. ungdom. Men ikke minst for innvandrere som har vanskeligheter med å komme innenfor arbeidslivet i Norge, vil midlertidige ansettelser være et positivt virkemiddel.

Det er også feil at vi ikke har motvirket sosial dumping. Er det noen som har gjort det, er det Fremskrittspartiet. Vi har stått i spissen for å skape arbeidsforhold, slik at man får muligheter til å komme innenfor og vise at man duger i arbeidslivet, og dermed også vise at man duger for å få gode lønns- og arbeidsvilkår. Men det som er utfordringen, og det som Arbeiderpartiet glemmer i den store sammenhengen, er at norske arbeidstakere står i fare for å bli utkonkurrert fordi man i mye større grad ukritisk har åpnet for arbeidsinnvandring til Norge, uten å ta hensyn til norske arbeidstakeres rettigheter.

Akhtar Chaudhry (SV) [13:03:59]: Det er enighet i Stortinget om å bekjempe blind vold, vold og overgrep mot barn og kvinner, og ikke minst hverdagskriminalitet. Regjeringen har i løpet av siste periode satset beinhardt på det. Vi utdanner nå politifolk som aldri før. Men det er ikke nok, det vet vi, og derfor jobber vi videre med det. Vi har bl.a. et tiltak som Regjeringen nå har foreslått, nemlig å innskrenke skjenketiden med én time. Det vil gi oss økt politikraft som vi kan bruke mot vold, blind vold, vold mot barn og kvinner, og ikke minst mot hverdagskriminalitet.

Mitt spørsmål til Fremskrittspartiet er: Vil dere støtte dette tiltaket? Det vil gi oss politikraft til å bekjempe nettopp den kriminaliteten som representanten Per Sandberg nå var opptatt av på talerstolen.

Per Sandberg (FrP) [13:04:54]: Fremskrittspartiet er opptatt av å bekjempe alle typer kriminalitet, og særlig når det gjelder de gruppene som her har blitt nevnt – barn, ungdom, kvinner – og ikke minst også eldre som opplever at hverdagen blir verre og verre nærmest fra uke til uke. Men det å skjule seg under at alkoholen er årsaken til alle typer kriminalitet i Norge, vil ikke Fremskrittspartiet være med på. Man kan jo bare studere den typen organisert kriminalitet som vi har vært vitne til i de siste årene og om disse personene har vært påvirket av rus eller ikke. Da tror jeg man finner andre svar. Når det gjelder skjenkepolitikken, vil vi derimot delegere det til den enkelte kommune og få det under lokalpolitisk behandling, fordi vi vet at de kanskje vet best hva som passer den enkelte by eller den enkelte kommune når det gjelder skjenkereglement.

Jenny Klinge (Sp) [13:06:04]: Lat meg først understreke at vi i Senterpartiet er opptekne av at offer for alvorleg kriminalitet skal bli teke betre vare på. Eg er difor glad for at det er slått fast i den nye regjeringserklæringa. Når Framstegspartiet talar om straff, kan ein mistenkje dei for å bruke ordet straff synonymt med hemn. Litt på spøk og litt på alvor vil eg seie at ønsket om hemn over lovbrytarar kan vere forståeleg og ha ein viss mentalhygienisk effekt. Men for oss i Senterpartiet er det ikkje noka motsetjing mellom det å ta vare på offer, det å gi strenge straffer for dei verste lovbrota, og det å drive rehabilitering av lovbrytarar. Det er eit opplagt mål å unngå at nye menneske blir offer, og då er innhaldet i soninga faktisk viktig.

Kva ønskjer representanten Sandberg skal vere innhaldet i soninga?

Per Sandberg (FrP) [13:06:52]: Fremskrittspartiet skiller seg jo ikke ut fra noen i Stortinget når det gjelder innholdet i soningen. Der vi skiller oss ut, er når man skal ha åpen soning, når man skal få sin første permisjon, når man skal få strafferabatt, osv. Det er der vi skiller oss ut. Det er ingen forskjell på å gi strafferabatt, som Senterpartiet og andre ønsker seg, og det Fremskrittspartiet ønsker, en restriktiv holdning til strafferabatten. Og når man er ferdig med soningen som man er idømt, skal rehabiliteringen starte på samme måte som Senterpartiet og andre partier ønsker seg. Det vi er klare og tydelige på, er folks rettsbevissthet når det gjelder de straffene man får for særlige kriminelle handlinger: De skal sones nærmest fullt ut, istedenfor at man gir den type strafferabatt som Senterpartiet og andre er veldig opptatt av.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [13:07:55]: Representanten Sandberg snakka i sitt innlegg mykje om voldsstatistikk og kriminalitetsstatistikk – statistikkar som går feil veg.

Rusmisbruk er jo ei av dei viktige årsakene til at nettopp det skjer. Eg håper at vi saman kan få til tiltak som gjer at ein kan få redusert misbruket, og at òg Framstegspartiet kan vere med på å redusere rusmisbruk.

Men tidlegare i år hadde Framstegspartiet eit forslag om å opne for alkoholsal på bensinstasjonar. Den noverande justispolitiske talsmannen i Framstegspartiet, Per Sandberg, støtta då det forslaget. Mitt spørsmål blir: Er dette løysinga på å få ned rusmisbruket? Eller kan representanten Sandberg avvise eller skrinleggje forslaget om alkoholsal på bensinstasjonar?

Per Sandberg (FrP) [13:08:51]: Jeg tror at representanten i større grad bør sjekke sannhetsgehalten i det som blir påstått, at jeg har støttet et slikt forslag. Jeg var leder for programkomiteen i Fremskrittspartiet, og jeg er fullstendig innforstått med at der står det ingenting om å selge noe som helst alkohol på bensinstasjoner. Men i dag er jo definisjonen på en bensinstasjon litt vanskelig. Mange bensinstasjoner kan jo kanskje i større grad betraktes som en dagligvareforretning. Det er snart vanskelig å få bensin på bensinstasjoner.

Vi er akkurat like opptatt av å forebygge og gi opplysning om skadevirkningene av rusmiddelbruk. Det er jo det man i mye større grad må fokusere på. Man kan jo ikke agere mot en lovlig vare slik at man nærmest gjør den forbudt. Jeg er veldig kritisk til at man hele tiden peker på alkohol som en årsak til all mulig kriminalitet, for som jeg sa i en tidligere replikk, tror jeg at undersøkelsene vil vise at grov kriminalitet i stor grad også begås av folk som ikke har vært i kontakt med rusmidler i det hele tatt. Det tror jeg også man bør fokusere mer på.

Abid Q. Raja (V) [13:10:02]: Ikke mindre enn Norges største avis spurte meg nylig om hva jeg syntes om at en med kriminelt rulleblad ble leder av justiskomiteen. Svaret er at Venstre gir alle angrende syndere en ny sjanse. Derfor vil jeg aller først gratulere representanten Sandberg med vervet som ny leder av justiskomiteen.

Jeg ønsker å stille spørsmål om noe representanten kommer til å jobbe mye med i denne perioden, straff og straffeprinsipper. I Fremskrittspartiets handlingsprogram står det at Fremskrittspartiet ønsker å ha høyere straffer generelt. I tillegg ønsker Fremskrittspartiet å innføre minimumsstraffer for flere lovbrudd. Mener representanten Sandberg at det å heve strafferammene generelt og å innføre flere minimumsstraffer og dermed frata domstolene en mulighet til å utmåle straffen individuelt, vil føre til mindre kriminalitet? Eller er det andre grunner som ligger bak denne politikken?

Per Sandberg (FrP) [13:10:53]: For det første må jeg få lov til å si at jeg er veldig for at et glansbilde som Abid Raja, som aldri har kastet stein i glasshus, er den første som tilgir en person som har gjort jobben sin gjennom 12 år på Stortinget, og som ønsker å videreføre den jobben på en respektfull og god måte. I så måte er jeg ganske glad for at det kommer fra Venstre, som skal være et parti som skal inkludere og være liberalt osv. Men jeg kunne ha kommet med en hel masse uttalelser fra akkurat representanten Abid Raja som går i helt motsatt retning.

Når det gjelder minimumsstraffer og straffer, skal jeg være klinkende klar på at vi tror at det virker, fordi vi har prøvd det motsatte, og det virker ikke. Jeg har nettopp vist til utviklingen innenfor særlig vinningskriminalitet med tanke på at det er signalisert at straffene nå skal senkes av den sittende regjeringen. Vi ser resultatet allerede nå, at kriminaliteten øker i mye større grad.

Et annet forhold når det gjelder Venstre og Abid Raja og innvandringspolitikken, er at Venstre ønsker å åpne opp fullstendig. Det vil øke kriminaliteten betraktelig.

Thomas Breen (A) [13:12:12]: Her var det mye å ta tak i.

Representanten brukte en del av sitt innlegg på statistikk. Og så bruker han mye av svarene i replikkrunden på å være litt skuffet over at alkohol blir trukket fram som en viktig årsak til en del av de negative statistikkene vi har innenfor kriminalitetsbildet. Men det er nå engang slik at vi vet at alkohol er inne i bildet i 60 pst. av all registrert vold. Vi vet at det er 3 000 dødsfall hvert eneste år i Danmark hvor alkohol er inne i bildet. Vi vet at høyre- og fremskrittspartibyrådet i Oslo overkjørte Oslo-politiets klare anbefalinger i forbindelse med rullering av den ruspolitiske handlingsplanen.

Mitt spørsmål er: Skal ikke forskning og kunnskap være en rettesnor for den nye komitélederen på justisfeltet i de kommende årene? Representanten henviste selv til økt organisert kriminalitet. (Presidenten klubber.) Det andre spørsmålet er: Skal svaret fra Fremskrittspartiet da være å redusere utdanningen på Politihøgskolen til ett år?

Presidenten: Presidenten vil anbefale representantene å holde seg innenfor den tilmålte tiden.

Per Sandberg (FrP) [13:13:27]: Jeg tror aldri jeg har sagt at vi i Fremskrittspartiet ikke er aldeles på linje med alle de andre partiene når det gjelder å forebygge og opplyse om skadevirkningene av bruken av alkohol eller rusmidler. Der er vi fullt på linje.

Men jeg synes – det har jeg nå prøvd å si tre ganger – at tilgangen på alkohol som instrument for å redusere kriminalitet er alene ikke nok. Alkohol er fortsatt i mine øyne en lovlig vare som kan omsettes på lovlig måte. Derfor: Hvis man ønsker å stramme inn skjenkereglene i kommunene, delegerer vi det til lokalpolitikerne, og så tar de ansvaret for det. Derfor har vi sagt at man nå i mye større grad må fokusere på de områdene som jeg nevnte i mitt innlegg. Man må fokusere mer på organisert kriminalitet, grov vold og kriminalitet ungdom imellom, overgrep mot barn og den type kriminalitet. Og ikke minst har jeg etterlyst at man må fokusere mer på offeret i den type handlinger.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Bent Høie (H) [13:14:50]: Alle representantene har denne uken fått et brev fra jentene på Capio Anoreksi Senter i Fredrikstad. De ber om hjelp til å beholde et privat behandlingstilbud som virker. En av disse er Heidi – som før hun kom til Fredrikstad, hadde vært i terapi hos 53 forskjellige psykiatere og psykologer. Henne møtte vi også i Dagsrevyens innslag 4. oktober. Da ble det skapt et inntrykk av at den nye regjeringsplattformen skulle inneholde en positiv formulering om bruk av private sykehus for å redusere ventelistene.

Det var en positiv nyhet etter at vi i hele valgkampen hadde hørt det motsatte. Derfor var også skuffelsen stor da regjeringsplattformen ble lagt fram. Der er det ingen ambisjoner om å redusere helsekøene. En er fortsatt mer opptatt av hvem som eier sykehusene, enn å gi syke mennesker rask behandling. Alle begrensinger på bruk av private sykehus – som har ført til at ventelistene har økt med 50 000 pasienter de siste fire årene – er videreført. Avtaler mellom helseforetak og private sykehus skal begrenses, ledig kapasitet på offentlige sykehus skal utnyttes først, og det skilles fortsatt mellom private kommersielle tilbud og sykehus eid og drevet av frivillige organisasjoner.

Høyre vil bruke ledig kapasitet i de private sykehusene til å redusere helsekøene og gi pasientene raskere behandling.

Helseminister Bjarne Håkon Hanssen har jo snakket om både narkotika og Gerd-Liv etter at hans avgang ble annonsert, og den samme ærlige erkjennelsen kom han også med da han snakket om behovet for å bruke private for å få helsekøene ned. Men han forlater Regjeringen nå, og i regjeringserklæringen har man ikke tatt inn over seg den erkjennelsen Hanssen har kommet til. Jentene på Capio senter for spiseforstyrrelser fortjener nå et ærlig svar fra regjeringspartiene om deres behandlingstilbud skal videreføres eller ikke.

Helsevesenet er overmodent for reformer. Norge er av de landene i OECD som bruker flest offentlige helsekroner pr. person, men vi får ikke tilsvarende god helse igjen for det. Vi kommer til å få flere eldre som vil ha behov for mer pleie og trenge hjelp over lengre tid, vi får nye behandlingsmetoder, og flere får livsstilssykdommer. Dagens utvikling er rett og slett ikke bærekraftig. Avgående helseminister Bjarne Håkon Hanssen har beskrevet dette på en utmerket måte i samhandlingsreformen. Høyre slutter seg fullt og helt til behovet for en reform, men ikke hvilken som helst reform. Stortingsmeldingen viser en riktig retning og har gode visjoner. Men virkemidlene er både uklare, ikke godt nok faglig fundert og på flere områder mangelfulle.

Det å gi helseminister Bjarne Håkon Hanssen ros for samhandlingsreformen er like prematurt som å gi Nobels fredspris til Obama. Begge har skapt begeistring for en god visjon, men ingen av dem har levert resultater ennå.

Høyre er positivt til et bredt forlik om samhandlingsreformen, men har klare krav til endringer av reformen for at et forlik skal være aktuelt.

Kommunene må bl.a. være i stand til å ta på seg de nye oppgavene. Fastlegene må kunne bruke mer tid på den enkelte pasient, og vi må få bedre legedekning på sykehjemmene. Men det gjør vi ikke gjennom å kutte i alle fastlegenes lister eller tvinge dem til å bli deltids sykehjemsleger. Da får vi enda lengre ventetid for å komme til fastlegen, og vi får uinteresserte leger på sykehjemmene. Vi må heller endre dagens system som gjør at fastlegene tjener mest mulig på å behandle flest mulig på kortest mulig tid, og ansette dedikerte leger til å være leger på sykehjemmene.

Når det gjelder både bruk av private sykehus for å få ned helsekøene og behovet for endringer i kommunestrukturen for å få bedre samhandling til beste for pasientene, vil det være avgjørende at vi er villige til å forandre velferdsstaten for å bevare velferdssamfunnet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Thomas Breen (A) [13:19:28]: Skal vi klare å løfte det mange partier snakker om, for å øke kvaliteten og kvantiteten innenfor pleie- og omsorgssektoren, trenger vi folk fra mange yrkesgrupper. En av de viktige bærebjelkene blir alle de tusener av hjelpepleiere.

Høyre har i valgkampen snakket varmt om en egen kompetansepott. En viktig premiss i dette forslaget er at man vil heve lønnen til enkelte grupper med høyere utdanning mens lavlønnsyrker skal stå stille. Høyres forslag gjør det altså til et poeng at lønnsgapet mellom lavlønte og de med høyere utdanning skal øke. Mener representanten Høie at det er viktig for rekrutteringen til denne sektoren at noen grupper med høyere utdanning skal få et kraftig lønnshopp, mens hjelpepleiere og renholdsassistenter blir stående igjen på perrongen? Tror han ikke at denne tankegangen vil føre til at det blir vanskelig å rekruttere folk fra flere yrkesgrupper i framtiden, og dermed umuliggjøre et nasjonalt løft for de eldre?

Bent Høie (H) [13:20:18]: Dette er ikke Høyres tanker, men Likestillingskommisjonens tanker – under ledelse av Anne Enger – hvor man har kommet fram til at den største lønnsforskjellen i Norge er mellom utdanningsgruppene i offentlig sektor og utdanningsgruppene i privat sektor. I dag har vi en situasjon der 30 pst. av de ansatte i pleie- og omsorgssektoren er uten utdannelse, altså ufaglærte. Vi har en situasjon der svært mange eldre på sykehjemmene våre opplever feilbehandling og feil medisinering. Det er kun én strategi som kan bære oss ut av den situasjonen at kvaliteten er synkende i pleie- og omsorgssektoren vår, og det er å øke andelen ansatte som har høyere utdannelse, og er utdannet som sykepleier. Skal vi få nok sykepleiere i forhold til den utfordringen vi står overfor når det gjelder økningen i antall eldre, er det kun én måte som er vesentlig for å klare det. Det er å gi sykepleiere en anstendig lønn. Det må lønne seg å ta utdannelse, også når en skal jobbe i offentlig sektor.

Geir-Ketil Hansen (SV) [13:21:36]: Først vil jeg få lov til å gratulere Høie med vervet som leder for helse- og omsorgskomiteen. Det er en stor utfordring komiteen står foran de nærmeste fire årene.

Høie har i sitt innlegg i dag omtalt en av de største, nemlig samhandlingsreformen. Mitt inntrykk er at når Høyre snakker om helsepolitikk, er det privatisering og de private løsningene som er hovedfokuset, mens Regjeringen i samhandlingsreformen har satt hovedfokuset på det helsefremmende, det forebyggende arbeidet og tiltak i kommunehelsetjenesten – både før pasientene kommer så langt at de må legges inn, og etter at de kan skrives ut. Er Høie enig i at den største utfordringen og den største innsatsen vi nå må legge i helsepolitikken, er nettopp når det gjelder de tiltakene som er beskrevet i samhandlingsreformen?

Bent Høie (H) [13:22:33]: Først: Takk for gratulasjonen. Jeg ser fram til å samarbeide med representanten Hansen i den komiteen.

Det er store utfordringer en står overfor. Ikke minst vil samhandlingsreformen være en av de største endringene når det gjelder måten en tenker å organisere velferdssamfunnet vårt på. Da er det etter Høyres oppfatning også et poeng at en slik reform ikke blir vedtatt med tre stemmers overvekt i denne salen, men har et bredt flertall bak seg. Da håper jeg også at regjeringspartienes representanter i komiteen er villige til å gjøre endringer i reformen, slik at en kan få en bredere tilslutning.

Som jeg sa i mitt innlegg, representerer reformen en riktig visjon, men den har store utfordringer knyttet til virkemiddelbruken som ligger i den. Den baserer seg på at den skal gjennomføres med en kommunestruktur som ikke vil være i stand til å håndtere de oppgavene som reformen legger opp til at kommunene skal håndtere. Dermed vil en kunne risikere å få gjennomført en reform som gir et dårligere tilbud til pasienten, og hvis en ikke er villig til å endre noen av reformens premisser, vil det innebære mer byråkrati.

Janne Sjelmo Nordås (Sp) [13:23:51]: Senterpartiet og regjeringspartiene er opptatt av å gi gode, desentraliserte helsetilbud der folk bor. Derfor er lokalsykehusene og samhandlingsreformen så viktig. I dette ligger det at nærhet, akuttfunksjoner og fødetilbud skal opprettholdes, og at ingen lokalsykehus skal legges ned.

Derfor er mitt spørsmål til representanten Bent Høie: Er han enig i at ingen lokalsykehus skal legges ned?

Bent Høie (H) [13:24:25]: Ja, dette var også Bondevik II-regjeringens politikk, og dette prinsippet ble innført av Høyres helseminister Ansgar Gabrielsen. Det vil ikke være behov for færre lokalsykehus. Det vil være behov for flere lokale sykehus, fordi samhandlingsreformen vil legge opp til at en god del av det som foregår i en del av lokalsykehusene og de lokale medisinske sentrene i dag, i enda større grad skal foregå i nærheten av pasienten.

På mange måter kan en si at det er to utviklingstrekk i helsevesenet. Det ene er behov for en sterkere spesialisering for de kompliserte områdene der en gjennomfører få operasjoner. Da er kanskje til og med Norge et for lite land for å kunne tilby alle typer tjenester. Men så foregår det også en stikk motsatt utvikling, nemlig at mye av det som foregikk på sykehusene før, kan en nå få ordnet hos sin fastlege eller ved et lokalt medisinsk senter. Disse to utviklingstrekkene er nettopp det samhandlingsreformen bør svare på, og som Høyre slutter seg til.

Abid Q. Raja (V) [13:25:33]: Vi har vært igjennom en valgkamp hvor asyl- og innvandringspolitikken har vært en av hovedsakene. Asylsøkende ble gjort til hovedfienden og var nærmest skyld i alt som ikke fungerer i Norge. De ble rakket ned på, de som er blant de svakeste og de mest taleløse.

I valgkampen har også Høyre vært med på kritikken av at Regjeringen ikke har vært streng nok i asyl- og innvandringspolitikken. Et av de store debattemaene har vært økt bruk av internering. Til VG 24. mai sier representanten Høie følgende:

«Det er ikke ulovlig å søke asyl i Norge. Derfor vil det ikke være mulig å internere dem.»

Videre sier Bent Høie at han

«mener at bare de asylsøkere som begår lovbrudd skal straffes».

Kan representanten Høie avklare om Høyre vil støtte Regjeringens forslag om økt adgang til å frihetsberøve utlendinger som har såkalt uavklart identitet, slik jeg har forstått at Høyres leder vil, eller er det Bent Høies meninger i VG 24. mai, som Venstre deler, som er Høyres politikk?

Bent Høie (H) [13:26:30]: Det er ingen motsetninger mellom det Høyre står for, og det som står i regjeringserklæringen på dette området. Tvert imot, på mange områder kan det virke som om regjeringspartiene har brukt kopimaskinen på Høyres Dokument nr. 8-forslag når de har laget sin nye strenge, men rettferdige, asylpolitikk.

Det er ulovlig etter utlendingsloven å komme til Norge med uavklart identitet hvis en ikke har en begrunnelse for det. Det er helt åpenbart at når så mange kommer til Norge med uavklart identitet, har de ikke en god begrunnelse for det. Det er en viktig premiss å avklare identiteten. Høyre står helt klart på rettsprinsippet om at ingen kan fengsles eller fratas frihet uten en beslutning basert på lov. Det kan heller ikke skje på ubestemt tid. Så det min uttalelse dreier seg om, var et forslag om at alle asylsøkere skulle interneres fram til søknaden var avgjort. Det er det ikke mulig å gjennomføre hvis en holder seg til internasjonale konvensjoner.

Thomas Breen (A) [13:27:41]: «Økonomiske eksperimenter», oppsiktsvekkende «kasinoliberalisme», «dele ut TV-milliarder», «holder seg for øynene og håper at det hele skal gå over». Dette var den usedvanlig presise beskrivelsen representanten Sanner brukte om Fremskrittspartiets økonomiske politikk for ett år siden i denne debatten.

Jeg har ikke etter det registrert noen endringer i Fremskrittspartiets uansvarlige økonomiske politikk. Tror representanten Høie at Høyre igjen må bruke denne beskrivelsen om sin mulige samarbeidspartner ved høstens statsbudsjett, eller forventer han nå at de modererer seg slik at man på borgerlig side endelig kan få sentral godkjenning som byggmestere og kan få bygge seg ut igjen av de siste fire års ruiner på borgerlig side?

Bent Høie (H) [13:28:25]: Jeg forstår at Arbeiderpartiet i dag har bestemt seg for at valgkampen skal fortsette også etter at valget er avgjort, og ønsker å kjøre den samme retorikken som i valgkampen. Høyre er mer opptatt av å se framover og se de mulighetene som Norge står overfor. Norge har helt uante muligheter i den situasjonen vi er i, som et rikt land i Europa, med stor kapital, men der den største utfordringen vår nettopp er å utnytte de mulighetene på en positiv måte, f.eks. ved å investere i forskning og utvikling slik at vi legger grunnlag for framtidig verdiskaping, ved å investere i infrastruktur slik at de avstandsulempene som vi har i Norge, blir mindre, og ved å bruke penger på de viktigste områdene.

Jeg synes det ville ha vært mer spennende om denne debatten dreide seg om de store utfordringene landet står overfor, enn å fortsette spillet fra valgkampen som er over.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Rigmor Aasrud (A) [13:29:56]: I valgkampen har jeg møtt mange velgere: Det har vært småbarnsforeldre som har gledet seg over endelig å ha fått en barnehageplass. Det har vært skoleungdom som ikke lenger har hodepine når skoledagen er over, fordi skolen har fått nytt ventilasjonsanlegg. Det har vært elever i videregående skole som har sett at ordningen med gratis lærebøker har blitt en realitet, og det har vært ansatte i pleie- og omsorgssektoren som har fått nye kollegaer.

I forrige fireårsperiode ble det nærmere 35 000 nye årsverk i kommunene. Jeg har ikke møtt en eneste velger som har sagt at disse personene er overflødige, tvert imot har kravene vært at vi trenger flere for å bygge ut tilbudene videre.

Det er derfor velgerne gav den rød-grønne regjeringa fornyet tillit. Velgerne ser at vi fortsatt har mange utfordringer foran oss som vi må løse i fellesskap. At vi betaler for velferdsgoder gjennom skatteseddelen og gjennom det gir alle, uavhengig av hvor mye de tjener eller hva de eier, den samme tilgangen på velferdsordninger, har gjort Norge til verdens beste land å bo i. Velferd koster, og da må vi bruke penger på å bygge ut velferdstilbudene framfor å gi skattelette til dem som har mest fra før.

Det er kommuner og fylkeskommuner som har det overordnede ansvaret for de fleste velferdstilbudene, og det er derfor nødvendig at de har midler til å løse viktige velferdsoppgaver for sine innbyggere. Kommunene fikk store løft i forrige fireårsperiode – og det var helt nødvendig.

Målet om full barnehagedekning er innfridd, og jobben med å skaffe nok omsorgsplasser til dem som trenger det, er påbegynt. Den jobben skal fortsette, samtidig som skole og barnevern skal styrkes gjennom fortsatt sterk vekst i kommuneøkonomien.

En god offentlig sektor er en forutsetning for utjamning og like vilkår for all. Det er derfor viktig at vi har en offentlig sektor som evner å fornye og omstille seg, for å løse de utfordringene som kommer.

Regjeringa har lagt fram samhandlingsreformen som skal sikre at alle deler av helsevesenet organiseres ut fra pasientens behov, samtidig som det skal satses mye mer på å hindre at folk blir sjuke. Kommunene må derfor forsterke sin innsats med å forebygge sjukdom. Samtidig kan kommunene ta over deler av de oppgavene som spesialisthelsetjenesten har ansvaret for i dag.

For mange kommuner kan det være riktig at enda flere oppgaver løses i fellesskap, og derfor legger den politiske plattformen til Regjeringa opp til å utrede ordningen med samkommuner. De kommuner som mener de kan gi bedre tilbud til sine innbyggere hvis de slår seg sammen, skal få dekket de faktiske kostnadene ved sammenslåingsprosessen av staten. Jeg håper at dette kan bidra til at flere lokalpolitikere vurderer tettere samarbeid.

I løpet av de neste 25 årene vil antallet personer som er over 67 år, fordobles, fra ca. 600 000 til 1,2 millioner. Det er grunnleggende positivt at folk i Norge lever lenger. Det er det viktig å si, for mange framstiller dette som et stort problem. Det er det ikke. Det gir oss store muligheter, men det gir oss også noen utfordringer. For selv om norske kvinner, takket være bl.a. gode svangerskapsordninger, føder flere barn enn det de gjør i de fleste andre land vi kan sammenlikne oss med, vil vi møte store utfordringer for å få mange nok til å jobbe i helse- og omsorgssektoren.

Arbeidslivet må ha plass til alle, og da er det særlig viktig at vi klarer å trekke innvandere med, også fordi de har kompetanse som vi bl.a. vil trenge i omsorgssektoren. Å beherske det norske språket er en viktig forutsetning for å delta i arbeidslivet. Målsettingen i den politiske plattformen til flertallsregjeringa om å utvide og forsterke ordningen med norskopplæring gjør at flere vil få mulighet til å arbeide. En plass i arbeidslivet er den beste måten å bli en integrert del av det norske samfunnet på. Det norske samfunnet har ikke råd til å la være å legge til rette for det.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [13:34:41]: Det internasjonale energibyrå kom i november med en rapport om verdens energiforsyning og så den sammen med klimautfordringene. Overskriften i en del aviser var: Verden må redusere sitt forbruk av fossil energi – det sier Det internasjonale energibyrået. Men hvis en går inn og ser, bryter ned statistikken, ser en at ja, kullforbruket i verden må ned med 20 pst. de neste ti årene, men gassforbruket skal faktisk øke med 20 pst., selv for å innfri 2 gradersmålet til FN. Oljeforbruket skal opp 5 pst., og så skal en ha 100 pst. økning i fornybar energi og 100 pst. økning i kjernekraft. Det er det som må til hvis en både skal kutte globale CO₂-utslipp og få energiforsyningen til å henge sammen. Det viser at Norge vil, og må, ha en viktig rolle som energinasjon framover. Vi må satse både på olje og gass og på fornybar energi.

Problemstillingen i denne saken er ikke hva som er behovet, men hva slags politikk en skal føre. Regjeringen har vært uklar, ikke i sine overordnede overskrifter, men i utførelsen. I 2005 var en svært offensiv, men en fant ikke løsninger som virket. Det er ikke et kvalitetskriterium å skryte av hvor mye penger en har brukt på fornybar energi. Det er et kvalitetskriterium å vise hva en har fått til, og der er det svært lite innenfor fornybar kraftproduksjon.

Jeg håper dog at denne fireårsperioden blir annerledes. Fremskrittspartiet vil være med og bidra til det. Vi ønsker en offensiv oljepolitikk for å opprettholde aktiviteten. Da gjør vi ikke slik som vi gjorde i forrige periode: utsette tildeling i forhåndsdefinerte områder gang på gang, utsette 20. runde i ett år, kutte i petroleumsrelatert forskning. Der håper vi at Regjeringen mener alvor, og at de kan vise til det også ved å ha faste tildelinger, helst i datomessig område, som gjør at det er en forutsigbarhet for bransjen. En må også styrke petroleumsrelatert forskning.

Regjeringen sier at den skal ha attraktive leteområder for olje og gass. Men da må vi også definere hva det er som er attraktivt, og for hvem. Er det attraktivt for næringen det er snakk om her – for næringen opplever det ikke sånn – eller er det attraktivt for en olje- og energiminister som i Teknisk Ukeblad sier at grunnen til at Regjeringen reiste til Jan Mayen for å lete etter olje og gass, er at det er mest bekvemmelig, der er det minst konflikt? Så det er attraktivt for Regjeringen, men ikke for bransjen. Jeg håper at attraktiviteten i framtiden rettes mot næringen.

Så registrerer jeg at Soria Moria-erklæringen II sier at det ikke skal åpnes for olje- og gassvirksomhet i Lofoten og Vesterålen i denne stortingsperioden. Det er på en måte bare å konstatere fakta – det ville ikke vært mulig å gjøre det heller. Det som derimot er gledelig, er at en slår fast at en i 2010 skal vedta om en skal konsekvensutrede Lofoten og Vesterålen. Det er der døren åpnes for en videre aktivitet. Der stoler jeg på at Arbeiderpartiet gjør det som er best for nasjonen og best for bransjen.

Så håper jeg også at Regjeringen vil komme med en helhetlig energimelding i løpet av denne perioden. I Soria Moria II er det varslet at det skal komme en stortingsmelding om fornybar energipolitikk. Jeg beklager at jeg ikke blir veldig imponert, fordi det la Regjeringen også fram i forrige periode. Den var på fire sider. Stort sett alt innholdet ble skrinlagt av den samme regjering som fremla den. Jeg håper vi nå kan løfte blikket og få helheten fram, få en politikk der Regjeringen prøver å få til et forlik med flest mulig i opposisjonen, slik at vi får en energipolitikk som varer mer enn ett år om gangen, og som gjerne kan vare på tvers av sittende regjeringer. Da må vi se alle sider ved energipolitikken i sammenheng, ikke bare fornybar energi, men en må se på rammevilkårene for gass, for fornybar energi, for nettpolitikken, på myndighetenes oppgaver, for skattepolitikken etc.

La meg først rose Regjeringen for endelig å ha blitt enig med seg selv og fått til en avtale om grønne sertifikater med Sverige. Premissene som ligger i bunnen, er veldig bra – teknologinøytralitet. Det vet vi var en bøyg for SV å svelge. De gjorde det til slutt, og da tror jeg faktisk vi kan få i gang denne satsingen i 2012, som burde ha startet i 2006.

Så er det viktig å ha en troverdig overgangsordning. Det virker det som om Regjeringen har lagt til rette for på de fleste områder, men en må ikke glemme løftet som en gav til småkraftverkutbyggere som begynte å investere i 2004. Mye av den satsingen på fornybar energi Regjeringen kan skryte av de siste fire årene, har skjedd fordi småkraftbransjen stolte på Regjeringens løfte om å inkludere dem i et grønt sertifikatmarked. Det løftet må en ikke bryte.

Så konstaterer jeg at nettproposisjonen fra i vår løste lite innenfor nettpolitikken. Der må en være mer handlekraftig og vise at en gir staten et middel i statsbudsjettet til å gjøre sine investeringer, og sørge for at inntektsrammereguleringen for nettselskapene blir forutsigbare. En må unngå fem–seks års ventetid for å få behandlet konsesjonssøknader om småkraftverk og for så vidt på annet nett, og så må en sørge for at det er minst like lønnsomt skattemessig å investere i fornybar energi som det er å investere i petroleum. Det er det ikke i dag.

Knut Arild Hareide (KrF) [13:40:09]: Mobilitet, gode kommunikasjonar, tryggleik og effektiv transport er grunnleggjande behov i mennesket sin kvardag.

Regjeringa skryter stadig av at ho bruker mykje meir pengar på samferdsel enn den førre regjeringa. Vel, eg er glad for kvar einaste krone som går til samferdsel, men det skulle vel berre mangle om ikkje budsjetta auka i ei tid da Regjeringa har hatt heilt anna handlingsrom enn noka anna tidlegare regjering.

Samstundes veit me at kostnadsauken har vore på over 30 pst. dei siste fire åra. Me veit også at Samferdselsdepartementet sin relative del av statsbudsjettet har gått ned i perioden. Resultatet seier seg sjølv. Derfor må satsinga intensiverast kraftig i tida som kjem, slik Kristeleg Folkeparti har foreslått bl.a. i Nasjonal transportplan 2010–2019.

Dessverre held Regjeringa framleis døra lukka for alternative finansieringsformer. Framleis ser me ein utbreidd allergi mot Offentleg Privat Samarbeid og ulike former for prosjektfinansiering. Det er lite framtidsretta. Regjeringa svarar ikkje på utfordringane me vil møte med klattvise utbyggingar og uføreseieleg finansiering. Kristeleg Folkeparti vil sørgje for at finansieringa blir meir langsiktig og føreseieleg, samstundes som investeringstakten på veg og bane må aukast.

Me får ikkje til eit effektivt og trygt transport- og vegnett dersom me ikkje også legg til rette for mjuke trafikantar som gåande og syklande – ja, for ikkje å snakke om alle born og unge som ferdast i trafikken. Derfor trengst det langt fleire gang- og sykkelvegar. Særleg viktig er dette i trafikkerte byområde med born og unge.

Eg ønskjer breie politiske samferdselsforlik i Stortinget. Det er heilt nødvendig skal me ta igjen det store etterslepet for denne sektoren. Eg vil derfor utfordre Regjeringa til eit konstruktivt samarbeid med opposisjonen, og håper på eit godt samarbeid om eit sikrare, tryggare og meir effektivt transportsystem her i landet.

Eit anna område eg òg vonar Regjeringa vil lytte til opposisjonen på, er kampen mot fattigdom. Ifølgje Dagbladet slaktar Velferdsalliansen fattigdomssatsinga i Soria Moria II-erklæringa. Velferdsalliansen, som representerer 27 organisasjonar for bl.a. fattige, meiner Regjeringa ikkje presenterer tiltak som vil lyfte mange ut av fattigdom.

«Det eneste virkemiddelet som virkelig hadde monnet, hadde vært å øke sosialhjelpssatsene. Men det sier de ingen ting om i erklæringen», sier Dag Westerheim frå Velferdsalliansen.

Kristeleg Folkeparti trur ikkje det er lett å avskaffe fattigdom i Noreg. Men me kan gjere meir. Stortinget kan innføre nye tiltak som vil gi nye moglegheiter og eit betre liv for mange av dei som slit mest i dag. Eit viktig nytt grep Kristeleg Folkeparti foreslår, er å innføre ei statleg minstenorm for sosialhjelpssatsar. Det er store forskjellar på den hjelpa som blir gitt i kommunane. Dette tiltaket er svært viktig i kampen mot fattigdom.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Gunn Karin Gjul (A) [13:44:04]: Først har jeg lyst til å gratulere representanten Hareide som leder av transport- og kommunikasjonskomiteen i Stortinget. Det merkes at den tidligere miljøvernministeren nå har blitt samferdselspolitiker, siden han brukte mye av innlegget sitt på nettopp det temaet.

Jeg har lyst til å gå tilbake til det som den tidligere miljøvernministeren var opptatt av, og som jeg også registrerer at Kristelig Folkeparti fremdeles har et sterkt engasjement for, og det gjelder kampen for å løse klimaproblemene. Da er situasjonen den at vi har en regjering som deler det samme engasjementet som Kristelig Folkeparti.

På torsdag fikk Norge applaus i Bangkok for det nye engasjementet vi viser bl.a. for de skjerpede klimamålene. Derfor lurer jeg på om representanten Hareide kan forklare meg hvorfor Kristelig Folkeparti fremdeles vender ryggen til den sittende regjeringen og søker samarbeid med de andre høyrepartiene i Stortinget. Det må være naturlig at man i større grad søker samarbeid med den sittende regjeringen både i kampen mot fattigdom, i kampen for å løse klimaproblemene og på de fleste andre områdene hvor Kristelig Folkeparti har et sterkt engasjement.

Knut Arild Hareide (KrF) [13:45:12]: Takk for gode lykkønskingar frå representanten Gjul. No er ikkje det formelle valet teke enno, men eg tek det likevel som gode lykkønskingar. Det er jo nettopp på dette området at me har søkt eit samarbeid med Regjeringa. Me har fått til eit veldig godt klimaforlik som har gjort at me har greidd å heve ambisjonane på det som går på klima. Så eg synest at nettopp når det gjeld klima, har me eit godt eksempel på at Kristeleg Folkeparti evnar å samarbeide i dei retningane som gir oss størst gjennomslag. Og det har me da gjort når det gjeld klima.

Sidan det blei nemnt at eg no skal leie eit arbeid som går på samferdsel, vil eg seie at nettopp samferdsel er eit særdeles viktig miljøområde. Det gjeld satsing på kollektivtransport, men eg opplever òg at når me lyttar til kva miljøbevegelsen seier på dette området, er dei òg no veldig opptekne av at me skal ha meir miljøvenlege bilar og bussar for å få ned utsleppa våre.

Hallgeir H. Langeland (SV) [13:46:26]: Til liks med den førre replikanten vil eg òg gratulera Knut Arild Hareide med leiarvervet, og eg ser fram til å sitja i same komité og ha han som leiar. Det trur eg blir gunstig, og eg trur me kan få til eit godt samarbeid. Me har hatt eit godt samarbeid med Kristeleg Folkeparti i inneverande periode, men no når ein verkeleg set klimasaka i fokus, har eg tru på at Kristeleg Folkeparti kan vera med på å bidra til at me faktisk får til meir – ikkje minst med bakgrunn i den posisjonen Hareide har hatt som miljøvernminister. Så mi utfordring er meir knytt opp mot om representanten vil vera med på ein del av dei tiltaka som eg faktisk foreslår for å redusera biltrafikken, t.d. rushtidsavgift, redusera talet på parkeringsplassar – ting i sentrale strøk som kan gjera at me flytter transport frå veg over på kollektive løysingar – og om representanten Hareide er fornøgd med det som står i Soria Moria-erklæringa når det gjeld belønningsordninga, når det gjeld lyntog, når det gjeld viktige ting som kan bringa Noreg i front i klimapolitikken.

Knut Arild Hareide (KrF) [13:47:31]: Eg ser fram til samarbeidet med representanten Langeland. Eg ser òg at representanten har eit slogan på jakka i dag som seier: Ja til lyntog. Det er eg villig til å skrive under på. Det er nettopp ei viktig sak dei fire neste åra, og eg er òg villig til å sjå på nye tiltak som rushtidsavgift. Eg trur det kan vere ein klok måte å få ein meir miljøvenleg samferdselspolitikk på. Når me òg ser på erfaringane frå Sverige, meiner eg at dette må me sjå på. Men eg er ikkje villig til å seie nei til veg. For landet vårt har ein ulikskap, og me treng vegar både i sentralområda og i Distrikts-Noreg. Eg opplever òg at miljøbevegelsen tenkjer nytt om dette. Dei er ikkje så opptekne av å seie nei til veg som dei er opptekne av at det som går på vegane, skal vere miljøvenleg. Så eg brukte mitt innlegg til å invitere til samarbeid, og eg takkar òg for at Langeland ønskjer eit slikt samarbeid.

Christina Nilsson Ramsøy (Sp) [13:48:55]: Jeg vil utfordre representanten på et område der Senterpartiet og Kristelig Folkeparti har en del felles verdier, nemlig familiepolitikken. Politikk handler om prioritering, og i Soria Moria-erklæringen har vi sagt at vi ønsker å målrette kontantstøtten til dem som velger å være hjemme med barna sine, noe som burde være i tråd med de familieverdiene som Kristelig Folkeparti vektlegger. Samtidig har vi sagt at vi ønsker å sikre flere fedre selvstendige opptjeningsrettigheter til fedrekvoten. Dette er en form for likestilling som tilhører den moderne familiepolitikken. Er representanten Hareide enig i det, og er representanten opptatt av mer likestilling i familiepolitikken, som f.eks. fedres selvstendige opptjeningsrettigheter til fedrekvoten?

Knut Arild Hareide (KrF) [13:49:46]: Ja, det kan eg bekrefte. Me er opptekne av ein moderne familiepolitikk som i større grad inneber likestilling. Men det som eg ikkje er einig med representanten i, er nettopp det grepet som blir teke i forhold til kontantstøtta, og som gjer at toåringar ikkje får moglegheita til å kunne vere heime ved hjelp av kontantstøtta. Det som no skjer, at støtta berre skal gjelde for eittåringane, er eg ueinig i. Det er med på å avgrense valfridomen for barnefamiliane, og det meiner eg er å gå i feil retning. Kontantstøtta har vore ei fenomenalt god velferdsordning, og eg synest det er eit paradoks at ei regjering som snakkar om å byggje ut velferdsordningane, i Soria Moria-erklæringa vel å byggje ned ei vellykka velferdsordning som det kontantstøtta er. Så på det området er me ueinige.

Gunn Karin Gjul (A) [13:50:53]: Jeg har bare lyst til å følge opp litt videre det som går på samarbeid. Jeg synes det er veldig bra at representanten Hareide og Kristelig Folkeparti så tydelig signaliserer at man ønsker et samarbeid tettere opp mot den rød-grønne regjeringa, og det er også åpenbart at det er naturlig, for vi har veldig mange felles saker som vi kjemper for. Det gjelder bistand, det gjelder miljø, det gjelder kampen for en bedre kollektivtransport, og det gjelder også i likestillingskampen. Derfor lurer jeg på om det ikke er på tide at Kristelig Folkeparti signaliserer at de i større grad nå ønsker å løsrive seg fra høyresida, og at Siv Jensens ambisjoner om å samle den borgerlige blokken ikke blir en realitet.

Knut Arild Hareide (KrF) [13:51:42]: Det er ikkje noko nytt at Kristeleg Folkeparti ønskjer å samarbeide. Me ønskjer å samarbeide med alle partia på Stortinget, og det har me gjort i dei fire åra som har gått. Me har samarbeidd med dei raud-grøne partia i dei sakene der me har oppnådd eit resultat av det. Me har samarbeidd med Høgre og med Framstegspartiet og med Venstre i dei sakene der me opplever at me kan få støtte for vår politikk. Det kjem til å vere vår politikk òg framover. Me kjem til å tydeleggjere oss som eit sentrumsparti, og me vil samarbeide med dei partia som me opplever står oss nær innanfor dei ulike saksområda. Og det har me gjort dei siste fire åra, og det kjem me òg til å gjere dei neste fire åra. Me er eit samarbeidsparti. Me ligg i sentrum, og da er det klart at me ønskjer å styrkje sentrum, og særleg saman med dei partia som ligg nært opp til oss der, både Venstre og Senterpartiet.

Så har Senterpartiet valt å gå i regjering med Arbeidarpartiet og Sosialistisk Venstreparti, og det legg sjølvsagt nokre føringar for at det ikkje vil vere eit samla sentrum i alle saker.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Thor Erik Forsberg (A) [13:53:08]: Norge har kanskje laget verdens beste bunnplanke for å virkeliggjøre det beste i oss sjøl. Vi kan være stolte av de kloke beslutningene generasjonene før oss har tatt, slik at min generasjon kan vokse opp i et samfunn med mange muligheter til å lykkes. Desto tøffere er det for dem som ikke opplever det å lykkes i sitt eget liv, og ramler ut av fellesskapet.

Å bekjempe fattigdom handler om å ha en inntekt man kan leve av. Det handler også om å få verktøy til å mestre det livet man har fått utdelt. Mange av oss er heldige og vokser opp med ressurspersoner rundt oss, personer som kan vise oss hvordan vi tar gode valg for oss sjøl.

Hverdagen for mange barn og unge handler om å leve i sosiale problemer med rus, vold og konflikter. Det er lett å overta forrige generasjons fattigdom og gjøre det til sin egen. Voksne barn av mennesker som sliter med rusproblemer, kan vi grovt dele inn i tre. Du har dem som tar mer eller mindre avstand fra hele greia. Du har dem som blir rusmiddelmisbrukere sjøl, og så har du de siste, de som gifter seg med en rusmiddelmisbruker. Det sier noe om hvor vanskelig det kan være å snu sine egne tankemønstre, noe som gjør at mange tar dårlige valg for seg sjøl.

Jeg tror ikke det er tilfeldig at en kvinne som møter på et krisesenter for tredje gang for å søke beskyttelse fra nok en mann, snakker om vold og frykt. Det ligger en mur av skam rundt dette. Vi må bryte muren av skam og senke terskelen for å be om hjelp. En styrket rusomsorg kan ikke bare handle om hvordan vi kan hjelpe rusmiddelmisbrukeren, men også familien som står rundt. På den måten kan vi gi nye generasjoner muligheten til å bryte generasjonsfattigdommen og gjøre gode valg for seg sjøl. I dag blir mange rusmiddelmisbrukere møtt med politi og straffelov. Sjuke mennesker har behov for behandlingsplass og ikke en fengselsplass. Vi må våge å stille de vanskelige spørsmålene i denne debatten. Prinsipper er ikke viktigere enn mennesker, og fattige mennesker fortjener bedre enn å bli møtt med velment moralisme.

Høyres Kristin Clemet sier at ytelsene til dem som ramler utenfor, er for gode og bidrar til at mange ikke deltar i arbeidslivet. Man må befinne seg fjernt fra de menneskene det gjelder, for å komme fram til dette. Er det denne beske resepten representanten Nicolai Astrup snakker om når han viser til at Høyre har en sosialpolitikk som virker? Det er lett å se at det er feil når over 90 000 mennesker med ulike funksjonshemninger ønsker å bidra med sine flotte ressurser, men ikke får de samme mulighetene som oss andre. Løsningen for alle disse er ikke å kutte i trygden, men å senke terskelen for deltakelse.

I Arbeiderpartiets arbeid i arbeids- og sosialkomiteen vil vi lytte til alle som har et engasjement for et Norge der flere får plass i fellesskapet. Men jeg kan allerede nå fastslå at den politikk høyresiden vil føre for privatisering, kutt i dagpenger og svekkelse av fagforeningene – og dermed bidra til at de med lav lønn får mindre å rutte med – er gått ut på dato. Vår politikk går ut på å bidra til at flere organiserer seg og får sterke faglige rettigheter, bekjempelse av arbeidsløshet og å lage et mer inkluderende arbeidsliv der flere mennesker får muligheten til å bidra.

Det er ingen grunn til sjølskryt for det vi har lyktes med for å skape et mer inkluderende samfunn. Mange føler seg usynlig i sitt eget samfunn. En inkluderingspolitikk for de neste årene må handle om å lytte til dem som ikke har en sterk stemme i samfunnsdebatten. Gjennom å ruste opp Nav, barnevernet, skolehelsetjenesten, rusomsorgen og kriminalomsorgen kan vi nå dem som føler seg usynlig og glemt. Det er disse menneskene vi skal invitere inn for å bygge et sterkere og tryggere samfunn for oss alle. Vi vil ikke ha bekjempet all fattigdom om fire år, men med et rød-grønt flertall får vi tatt viktige skritt i riktig retning.

Robert Eriksson (FrP) [13:57:08]: Jeg registrerte at Arbeiderpartiets parlamentariske leder, Helga Pedersen, i replikkordskiftet med Erna Solberg gjorde det klart at Regjeringen nå har lagt fram sin nye plattform, der hovedparolen er at alle skal med. Statsministeren var også i sitt innlegg tydelig på at den viktigste jobben framover er jobb til alle, som også er jobb nr. 1 for Regjeringen.

Det er interessant å ta et lite tilbakeblikk å se på hva Regjeringen egentlig hadde nedfelt som sin politikk i Soria Moria I. Spesielt for dem som står lengst unna arbeidsmarkedet, de som er lengst unna velferden – da snakker jeg om de yrkeshemmede – skrev Regjeringen at man skulle opprette flere tiltaksplasser for å integrere personer som ellers falt utenfor det ordinære arbeidslivet, og man skulle ha gode finansieringsordinger for å opprettholde varig tilrettelagte arbeidsplasser. Hva skriver så Regjeringen i Soria Moria II, som vi diskuterer i dag? Etter mitt skjønn har man moderert seg betydelig. Man skal ha et høyt nivå på tiltaksplasser, tilpasset situasjonen på arbeidsmarkedet. Man skal øke satsingen på tilrettelagt arbeid i ordinært arbeidsliv og skjermet sektor gjennom en sysselsettingsstrategi for personer med nedsatt funksjonsevne. Betyr det at vi nå i løpet av kort tid kan forvente å få en handlingsplan for å få funksjonshemmede inn i arbeidslivet? Opposisjonen brukte store deler av forrige periode på å etterlyse en slik handlingsplan. Det hadde vært veldig prisverdig hvis Regjeringen nå hadde fulgt opp. Men lite tyder på det.

En annen stor parole som Regjeringen også har brukt, er at man skal ha færre på trygd og flere i arbeid. Da registrerer jeg at det ved utgangen av september i år, ifølge tall presentert fra attføringsbedriftene, er 10 000 flere yrkeshemmede som står i attføringskø enn tilfellet var i september 2008. I tillegg ser vi at andelen funksjonshemmede i arbeidslivet er uendret. Vi vet at det er 92 000 funksjonshemmede som ønsker seg inn i arbeidslivet. I tillegg registrerer vi at vi har fått over 21 000 nye uføretrygdede etter at regjeringen Stoltenberg overtok for fire år siden. Alt dette vitner om at det er langt mellom ord og handling. Det er flott at Regjeringen bruker fine ord og har store ambisjoner, men vi ser lite til de konkrete handlingene. For meg minner det mye om at man har valgt seg et retorisk språk, men ikke evner å følge opp i praksis.

Det er også interessant å legge merke til hva Aftenposten skrev den 6. oktober i år, fulgt opp den 7. oktober. Der vises det til at nærmere ⅓ av alle uføretrygdede er folk med psykiske lidelser. Går man ti år tilbake i tid, til 1999, viser det seg at bare 40 pst. av ungdommene fikk et tilbud om attføring før de ble uføretrygdet. Totalt sett var det bare 15,4 pst. som fikk tilbud om attføring før man ble uføretrygdet, og ser vi rapporten som Folkehelseinstituttet har lagt fram nå, viser det seg at tallene er tilnærmet likedanne. Det synes jeg er bekymringsfullt, og jeg skulle ønske at Regjeringen hadde vært mye tydeligere og hadde hatt mye klarere ambisjoner på dette området. Det som trengs, er å få flere måltall på antall attføringsplasser og tilrettelagte attføringsplasser, også for dem med psykiske lidelser. For som det står i Aftenposten den 7., der det siteres fra rapporten: «Større vilje til å forsøke å holde mennesker med psykiske lidelser i jobb vil derfor kunne redusere en del av disse konsekvensene». Den viktigste biten for å lykkes i dette arbeidet er å ha gode tiltaksplasser, og på det området har dessverre Regjeringen forsømt seg.

I tillegg registrerer jeg at man nå legger opp til en pensjonsreform som vil øke presset på uføretrygd, og kampen mot fattigdom er i den nye erklæringen redusert til bare to linjer. I tillegg registrerer vi at en rekke personer sliter daglig med å få hjelp gjennom Nav-systemet og går i flere måneder uten å bli fulgt opp, uten å få sine penger og heller ikke de oppfølgingstiltakene de har krav på. Det betyr også at vi trenger å være mye mer offensive når det gjelder å få Nav-reformen på skinner.

Til slutt ønsker jeg å fremme det forslaget som er omdelt i salen på representantenes plasser, forslag nr. 7.

Presidenten: Representanten Robert Eriksson har tatt opp det forslaget han refererte til.

Torbjørn Røe Isaksen (H) [14:02:46]: Som teoretisk begrep kan den norske modellen av og til være vanskelig. Den har fått kritikk fra vitenskapelig hold for å være lite håndfast og lite definerbar. Allikevel tror jeg at de aller fleste i Norge har en følelse av hva den norske modellen innebærer. Det er på mange måter en slags balanse mellom forskjellige prinsipper: frihet og styring, muligheten til å skape og satse samtidig som vi deler med hverandre, en åpen, dynamisk markedsøkonomi kombinert med trygghet både privat og offentlig for å sikre at ingen faller utenfor.

Statsministeren har gjentatte ganger understreket den norske modellens økonomiske fortreffelighet. Jeg tror han på mange måter har rett, så lenge man husker på at det ikke er Arbeiderpartiet eller Regjeringen som skaper all velferd og velstand i Norge, men det norske folk – menn og kvinner som hver eneste dag bidrar med innsats, talent, kreativitet, enten det er i industrien vår eller i skolene eller på sykehusene våre.

Den norske modellens økonomiske styrke er at vi har gitt folk muligheter til å satse og lykkes. Allikevel tror jeg den norske modellen også innebærer noe mer. I Norge har det vokst fram et samfunn med stor grad av tillit mellom folk, et samfunn hvor vi setter deltakelse, inkludering og felles innsats høyt, et samfunn hvor vi tar ansvar sammen både i og utenfor offentlig sektor for mange av dem som ikke klarer seg.

Jeg synes vi har grunn til å være stolte over det vi har fått til i Norge, men ikke fornøyde. For mens velstandsveksten for vanlige folk har eksplodert og vært formidabel de siste tiårene, mens tilgangen til forbruksgoder har blitt større, mens valgfrihet på markedet har økt for de aller fleste, er det også flere og flere som faller utenfor. Den norske modellen lekker. Flere og flere faller utenfor. I fjor ble det registrert 83 nye uføre hver eneste dag. Antallet som faller ut av arbeidslivet, øker med en skremmende styrke, og det skjer uavhengig av konjunkturene. Selv i gode tider øker antallet uføre.

Det er selvfølgelig slik at mange i et samfunn som vårt skal ha trygd. De kan ikke jobbe. Men det er heller ingen hemmelighet at mange som ønsker å bidra, og som kan bidra i arbeidslivet, ikke får sjansen. Det verste er kanskje at flere og flere unge faller ut. Noen har aldri engang kommet inn på arbeidsmarkedet. Unge menn er f.eks., hvis man ser på sosialhjelp, den mest overrepresenterte gruppen på sosialhjelpsstatistikken. Mange av dem har først blitt sviktet av skolesystemet, og så blir de loset inn i et massivt system hvor mange opplever at krav til innsats, tillit, respekt erstattes av ofte passiviserende overføringer og resignasjon. Det finnes kanskje ikke noe mindre verdig enn et system hvor man tror at jobben er gjort bare flest mulig får en månedlig sjekk i posten. Et slikt klientsamfunn er det stikk motsatte av et ekte velferdssamfunn.

Den norske modellen står i fare for å bli et ¾-samfunn, hvor det store flertallet er innenfor, mens et stadig større mindretall står utenfor, og hvor rekrutteringen til den siste fjerdedelen øker og øker. Det er et økonomisk problem. Det er fristende å sitere tidligere statsminister Thorbjørn Jaglands ord om «en udetonert bombe under velferdsstaten». Men det er også kanskje først og fremst et moralsk problem. For når flere og flere faller utenfor, svekker vi også fellesskapet vårt. Det handler om en grunnleggende anstendighet i et samfunn som ikke bare er knyttet til den enkelte som arbeidstaker eller bidragsyter til felleskassen, men til den enkeltes verdighet som menneske, en anstendighet som handler om at kvaliteten på et samfunn ikke bare måles i hvor godt de mange har det, men om hva man gjør for de få.

Nettopp fordi fattigdom i et overflodssamfunn er annerledes enn i et fattig land, kan den også være vanskeligere å oppdage og gjøre noe med. For å si det enkelt er det ikke slik at politikerne simpelthen kan kjøpe seg fri fra fattigdom og utenforskap. I mange tilfeller er dårlige materielle forhold først og fremst et symptom, ikke en årsak. Vi har heller ingen mangel på store systemer i Norge. Ofte kan systemer oppfattes som for store, for massive, i møte med mennesker som ofte kan føle seg små. Men utenforskapet i Norge handler ikke lenger om at de store massene lever på kanten av stupet, men om at noen få, men stadig flere, faller ned i sprekkene i velferdssystemet vårt.

Regjeringen lovte etter forrige valg å fjerne fattigdom. Det klarte man ikke. Men det er ikke noe galt i å ha høye ambisjoner. Det som er galt, er når det politiske fokuset ikke er tilsvarende sterkt.

Vi har i løpet av valgkampen hørt veldig mye om dem som har mest. Vi har hørt mye om utjevning, og at de aller rikeste må bidra. Vi har hørt mye om dem som er innenfor, som har penger nok, og som klarer seg godt. Etter finanskrisen har kanskje lyden av sjampanjekorkene som spretter, blitt svakere, men ingen kan med hånden på hjertet påstå at alle er med. Faktisk er det stadig flere som ikke får være med.

Anette Trettebergstuen (A) [14:08:13]: Høstens stortingsvalg var et viktig verdivalg. Det var et valg om samfunnsretning med helt tydelige alternativer – på den ene siden de rød-grønne partiene, som gikk til valg på å videreføre og styrke Norge som et samfunn basert på fellesskap, like rettigheter og muligheter for alle, kamp mot fattigdom og kamp for et mer inkluderende arbeidsliv, på den andre siden de borgerlige, som gikk til valg på en helt annen retning: mindre fellesskap, mer privatisering, svekkelse av offentlige velferdsgoder – på sikt et kaldere samfunn med større forskjeller. Som vi vet, valgte velgerne heldigvis det første. Og dette valget viser at den sosialdemokratiske samfunnsmodellen har høy oppslutning. Velgerne ønsker ikke en svekking, men en styrking av den samfunnsmodellen, og gav oss derfor fire nye år med en rød-grønn regjering som kjemper for at alle skal med.

At alle skal med, er ingen selvfølge, selv ikke i Norge. Det er også dette valget et klart bilde på. Vi risikerte å våkne opp 15. september til et blått flertall som ville rive ned mye av det arbeiderbevegelsen har bygd opp gjennom historien, rive ned mye av det som kjennetegner Norge, det som mange tar for gitt, det som gjør at Norge år etter år kåres av FN til verdens beste land å bo i, f.eks. det at vi er et av verdens mest likestilte land. Det at vi har kommet så langt med likestilling i Norge, og at vi kan reise verden rundt og nyte respekt for likestillingsstatistikken, har ikke kommet av seg selv. Arbeiderbevegelsen og kvinnebevegelsen har alltid gått i spissen i likestillingskampen. Vi har formalisert kvinners sosiale og økonomiske rettigheter gjennom politisk vilje og evne til handling. Vi er på likestillingstoppen. De siste fire årene har den rød-grønne regjeringen ført likestillingskampen enda lenger. Det skal vi være stolte av. Det er vi, men vi er ikke fornøyde, for vi vil videre.

Fortsatt er det sånn at kjønn bestemmer lønn. Kvinner jobber mest ufrivillig deltid. Det er flest menn der makta rår. Kvinner tar størstedelen av husarbeidet og permisjonen. Vi har flere kamper å ta. Derfor trengte også Regjeringen fornyet tillit, sånn at vi kan ta det krafttaket for likestilling som trengs. Det er vårt samfunnsprosjekt, og det kommer ikke av seg selv.

Dette valget viste oss også veldig godt at vi har politiske krefter som ønsker å rive ned det vi har bygd opp dersom de får makt til å gjøre det. Vi risikerte å våkne opp 15. september til et blått flertall som ville reversere de fremskrittene vi har gjort på likestillingsfeltet de fire siste årene, og også helt tilbake til Gros tid. Vi risikerte å våkne opp til et sterkt fremskrittsparti som ville avvikle likestillingsloven, ta fra homofile deres rettigheter, legge ned likestillingsombudet, som var imot kjønnskvotering, som var imot å gjøre kvinnekonvensjonen til norsk lov, som ville øke kontantstøtten, og som har vedtatt i sine partiprogrammer at likestillingen i Norge er komplett. Vi vet at sannheten og virkeligheten er en helt annen. Velgerne gjennomskuet også Fremskrittspartiet. Spesielt kvinnelige velgere rømte fra partiet, og vi slapp heldigvis å våkne opp 15. september til et blått flertall som ville avviklet hele likestillingsapparatet.

Vi våknet heldigvis opp 15. september til fortsatt rødgrønt flertall som ser at vi trenger et krafttak for likestilling, og som nettopp er klare til å ta det. Gro sa den gangen hun kjempet gjennom de tiltakene som vi nyter godt av i dag, at det var tunge tak. Hun fikk kritikk, hun fikk motbør, men hun gjorde det, fordi – som hun sa – det å kjempe fram kvinners rettigheter var det eneste riktige. – Jeg måtte bare tåle motbør og gå videre, sa Gro. Jeg er glad for at velgerne heller ikke fant seg i de politiske kreftene som ønsker å rive ned det Gro har kjempet fram, men at de tydelig valgte fire nye år med en regjering som vil videre i kampen for et mer likestilt samfunn og fullføre Gros prosjekt, og som vil at alle skal med.

Solveig Horne (FrP) [14:12:36]: Verken Soria Moria II eller trontalen gav noen nye svar på de utfordringene vi har her i landet, og spesielt ikke innen familiepolitikken. Den politikken som er ført av Stoltenberg-regjeringen, har på mange måter vært ført i feil retning, spesielt gjelder det satsingen på familien.

Landet har det siste året vært preget av finanskrisen og all den usikkerhet og uro det har ført med seg. Vi fikk i fjor både bankpakker og pakker for næringslivet. Vi fikk på rekke og rad forskjellige pakker. Men familiene, de som har fått merke det mest på kroppen, og de som ble hardest rammet, fikk ingen pakke. Heller ikke i trontalen på fredag nevnte Regjeringen familien med ett eneste ord.

For Fremskrittspartiet er en investering i framtiden en investering i familien. En god familiepolitikk er viktig for Fremskrittspartiet, og det er utrolig viktig for hele velferdsstaten. For Fremskrittspartiet er familien et naturlig, verdifullt og grunnleggende element som utgjør viktige rammer for barnas oppvekst og framtid.

Dagens regjering har de siste årene latt det offentlige ta over flere og flere oppgaver i stedet for å styrke familiens stilling. Dette er forskjellen på de rød-grønnes og Fremskrittspartiets familiepolitikk.

Dagens regjerings høye skatter og avgifter fører til at begge foreldre som regel må ha inntektsbringende arbeid for å opprettholde levestandarden. Fellesskap før skattelettelse, gikk de rød-grønne rundt og sa i valgkampen. Jeg vil påstå at denne regjeringen lukker øynene for hvem det er som er fellesskapet. Det er familiene, spesielt småbarnsfamiliene, som får merke det høye skattetrykket, avgiftstrykket, økte bompenger eller rushtidsavgifter.

Fremskrittspartiet mener at familiene i langt større grad enn i dag må få lov til å beholde mer av sin inntekt og kunne tilpasse og organisere hverdagen sin selv, ut fra den enkelte families behov. Det er ikke tilfellet i dag, men det er det som er satsing på familien, og det er det som er satsing på framtiden.

Jeg skulle gjerne stått her i dag og gitt skryt til Regjeringen for fremdeles å ha fokus på kontantstøtten, men jeg klarer det ikke. Når vi vet at Regjeringens satsing på småbarnsfamiliene er å kutte kontantstøtten til toåringer, er det ikke mye å skryte av. Det neste er vel at de skal legge inn spesielle betingelser for dem som mottar kontantstøtte. Dette er en overprøving og frarøving av valgfriheten, som er kjennetegnet til denne regjeringen. Jeg lurer av og til på hva det er med denne regjeringen og mangel på troen på at hver enkelt familie selv klarer å velge og selv innrette sin egen hverdag.

I trontalen legger Regjeringen vekt på å sikre full barnehagedekning og utvikle kvaliteten i barnehagen. I Soria Moria II legger en opp til en opptrappingsplan for private barnehager på fem år. Dette er altfor passivt. Vi trenger private barnehager, og likestilling av private og offentlige barnehager var en forutsetning i barnehageforliket. Dette skulle ha vært på plass i går.

Jeg må si at jeg ser fram til å behandle St.meld. nr. 41 for 2008–2009 om kvalitet i barnehagen. Kvalitet i barnehagen betyr ikke alltid flere fagfolk. At det enkelte barn blir sett, får den omsorg det trenger, og ikke minst mangfoldet i barnehagene og at foreldrene selv kan få lov til å velge den barnehagen som er best for sitt barn, er viktig for Fremskrittspartiet.

Jeg har også vært så heldig de siste fire årene å få lov til å være medlem av justiskomiteen. Arbeidet med politi, domstoler og kriminalomsorg har vist meg at vi er inne i en sirkel som er veldig vanskelig å bryte, men som må brytes.

Her kommer forebygging inn. Hvis vi skal lykkes med forebygging, må den enkelte ha gode oppvekstvilkår, trygge familieforhold og ikke minst sunne fritidsaktiviteter. Derfor tror jeg at disse fagfeltene, som familie og kultur og også justis, kan dra veksler på hverandre og spille på lag.

Selv om jeg har sagt det før at det er foreldrenes rett og plikt å oppdra sine barn, er det nå engang slik at det er noen som trenger ekstra hjelp. Det er ofte de svakeste av de svake som trenger den hjelpen, og da må vi ha et hjelpeapparat som fullt ut klarer å gjøre dette arbeidet.

Vi har i den senere tid lest om tragiske hendelser der barn blir kasteballer i systemet og må skifte familie flere ganger. Ingen av oss kan forestille oss hvordan dette må oppleves.

Styrking av barnevernet, styrking i hjemmet til dem som trenger hjelp, og ikke minst en tilsynsordning som kan se påse at barnevernet gjør den jobben de er satt til, er utrolig viktig, men jeg er redd for at de frie midlene som Regjeringen legger opp til til kommunene, ikke er rett vei å gå. Her tror jeg det må øremerkes.

Til slutt: Å satse på familien er en av de viktigste oppgavene vi som politikere har. Å investere i familien er å investere i framtiden.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [14:17:57]: Norske forhandlere fikk kraftig applaus da de la fram de økte klimamålene i Norges nye regjeringserklæring under klimaforhandlingene i Bangkok på torsdag. Flere har sagt at det nye norske målet om 40 pst. utslippskutt innen 2020 vil øke presset på andre land i forhandlingene om en klimaavtale i København i desember. Sammen med satsing på regnskog og CO₂-rensing, retningslinjer for pensjonsfondet og initiativet for finansiering av klimatilpasning har dette plassert Norge som et betydningsfullt land i klimaforhandlingene. Dette viser at det er viktig hvem som sitter med regjeringsmakt, og at det går an å få til viktige ting sjøl om man er et lite land.

Samtidig er det bekymringsfullt at hver femte nordmann ikke tror at klimaendringene er menneskeskapte. Det viser nemlig en fersk undersøkelse som er utført for den nordiske forsikringsbransjen. Norge har dobbelt så mange klimaskeptikere som våre nærmeste naboer.

Tidligere statsminister i Sverige, Göran Persson, la skylda for dette på Fremskrittspartiet, og uttalte til Dagbladet 6. oktober:

«Dette er effekten av at et stort politisk parti som Frp har bygget opinionen rundt dette.»

Persson stilte følgende alvorlige spørsmål: Om man i et lite land som Norge har problemer med å nå ut med kunnskap, hvordan skal man da forvente å nå ut til folk i Kina og India?

Dette viser at det er viktig hva slags debatt ansvarlige politikere fører i eget land. Det er også viktig at vi viser i handling at vi mener alvor med det vi sier.

Klimaforliket og Regjeringas plattform gir et godt grunnlag. Men vi må ha flere tiltak på plass framover og vise at det er mulig å kombinere høy grad av velferd med lave utslipp. I SV mener vi dessuten at det er en forutsetning for velferd at vi får utslippene ned. Norske arbeidsplasser og næringsliv er avhengig av at vi omstiller oss i tide. Jo lenger vi venter, jo dyrere blir det å løse problemet.

I tillegg handler dette om rettferdighet og solidaritet. De som rammes hardest, har bidratt minst til klimaproblemet. Det dreier seg om de fattigste i verden, og det dreier seg om dem som ikke er født ennå. Vi har et ansvar overfor dem også.

En viktig oppgave for Norge framover på det internasjonale planet vil også være å drive fram systemendringer som sikrer hensynet til mennesker og miljø framfor kortsiktig profitt til noen få.

I regjeringsplattformen sier vi at vi skal arbeide for å innføre nye globale finansieringskilder som kan medvirke til omfordeling og styrking av globale fellesgoder, f.eks. gjennom flyavgift, karbonskatt, skatt på våpenhandel og avgift på valutatransaksjoner. I tillegg skal vi jobbe for bedre kontroll med finansstrømmene, bekjempelse av skatteparadiser og ulovlige internasjonale pengetransaksjoner. Vi skal også jobbe for økt matvaresikkerhet i verden og anerkjennelse av retten til å produsere mat til egen befolkning. Dette er viktige spørsmål og store spørsmål.

Den nye regjeringsplattformen vil fortsatt bygge ut velferdsstaten i Norge. Velferdsstaten er det viktigste virkemiddelet vi har for omfordeling, for innbyggernes trygghet og hver enkelts mulighet til å realisere sitt potensial. Felles, gratis arenaer for deltakelse, omfordeling og offentlige ordninger som favner alle, er helt avgjørende for å sikre dette og for å sikre solidariteten mellom innbyggerne i samfunnet.

SV kommer til å arbeide systematisk med å redusere sosiale forskjeller, inkludert lønnsforskjeller mellom kvinner og menn. Vi kommer til å stå på for å bekjempe fattigdom og ekskludering.

Jeg skvatt til i stad da jeg hørte parlamentarisk leder i Fremskrittspartiet, Siv Jensen, i hennes replikkveksling med statsministeren. «Skal velferdsstaten fortsette å vokse og ese ut», spurte hun – ja, hun nærmest spyttet det ut. Hennes kollega Christian Tybring-Gjedde følger opp i dagens Aftenposten med et frontalangrep på velferdsstaten. Det skal bli spennende nå å se hvordan Fremskrittspartiet posisjonerer seg framover, og hvordan dette påvirker Høyre.

Vi tar mer enn gjerne debatten om velferdsstatens framtid. Hva mener Siv Jensen ikke bør prioriteres? Er det flere sykehjemsplasser hun mener når hun snakker om velferdsstaten som eser ut med den nye regjeringsplattformen? Er det flere lærere, det at vi sikrer at det blir færre elever pr. lærer gjennom en ny minstenorm, hun er imot? Dreier det seg om bedre grunnbemanning i eldreomsorgen? Hva er det egentlig Fremskrittspartiets partileder mener? Hun er herved invitert til å konkretisere det, og jeg håper vi kan få noen ordentlige debatter om hva som egentlig er forskjellene i norsk politikk.

Presidenten: Presidenten vil bemerke at «spytte ut» ikke er et parlamentarisk uttrykk som skal brukes i denne salen.

Svein Flåtten (H) [14:23:23]: Jeg skal ikke blande meg opp i diskusjonen om frontalangrep på velferdsstaten, men jeg tror at et av de største frontalangrepene på velferdsstaten er den manglende interessen for å snakke om hvordan verdiene skapes. Det har det vært snakket svært lite om her i dag.

Økonomisk vekst og økt verdiskaping er helt avgjørende for velferdssamfunnets fremtid. Vi må stadig skape nye arbeidsplasser i næringslivet, og, ikke minst, vi må sørge for at de eksisterende har gode vilkår. De fleste arbeidsplassene finnes i små og mellomstore bedrifter. Derfor vil Høyre ha en skatte- og avgiftspolitikk som gjør det lettere å være gründer og småbedriftseier. Derfor er det nødvendig å redusere skjemaveldet og regelverket, og det må satses på innovasjon og forskning – hvilket ikke har skjedd i tilstrekkelig grad de siste fire årene.

Vi trenger fremtidens arbeidsplasser. Da må enkeltmenneskene få vilkår som gjør at de tør og vil satse. Samfunnet må fortelle at det skal lønne seg, og at det er lov å lykkes – fordi det er til vårt felles beste. Betegnende i så henseende er formuleringen om skattenivået i Soria Moria II-erklæringen. Der sier man at skattenivået skal være det samme. En god nyhet? Neppe. De fleste eiere av landets bedrifter vet nå av smertelig erfaring hva denne formuleringen betyr. Det betyr at skatten på driftsmidler på arbeidsplassene skal økes. Skatten for eierne økes, og arbeidsplassene blir mer usikre. Det blir vanskeligere med videre drift og videre investeringer. Med en regjering som økte skattene på eierskap av arbeidsplasser i gode tider, hva kan vi da forvente oss i trangere tider? Det var en regjering som i gode tider økte byrdene for norsk verdiskaping med 10 milliarder kr årlig, senest med en betydelig skatteøkning på eierskap i kriseåret 2009. Da tror jeg det blir verre når handlingsrommet – slik både Stoltenberg og andre nå sier – blir mer snevert.

Retorikken fra valgkampen mot verdiskaperne og næringslivet var massiv. Den var faktisk så tung at mange kom og sa at vi betaler gjerne mer skatt. Men det de etterlyste, var: Kan vi ikke i hvert fall bare få en anerkjennelse for at det vi driver med av verdiskaping, er viktig for samfunnet? Vi deltar jo i fellesskap og spleiselag. Jeg tror kanskje den mest stigmatiserende og nedbrytende meldingen i valgkampen var akkurat dette, at de som driver virksomhet, ikke deltar i det såkalte spleiselaget.

Jeg ser av Soria Moria II-erklæringen at statlig eierskap ikke er et så fremtredende tema lenger. Det er forståelig, håndteringen har vært miserabel i de fire årene som ligger bak oss. Jeg håper man har tatt lærdom av de verste tabbene og holder seg unna eksperimenter man verken har kapasitet eller kompetanse til å håndtere. Vi ønsker fra Høyres side å redusere det samlede statlige eierskapet. Vi vil ha et bredt og sterkt privat eierskap og mener det er det beste, men at man i noen tilfeller kan ha statlig eierskap som da kan begrunnes i nasjonale hensyn, som f.eks. hovedkontorfunksjoner. Men det vesentlige ved det eierskapet er at det er forutsigbart, at det blir mindre, og at det blir profesjonelt gjennomført. På det området er det et betydelig forbedringspotensial.

Det må bli enklere å etablere og drive virksomheter. Det har med kapitaltilgang å gjøre, derfor er skattene viktig. Derfor er det viktig for generasjonsskifter at man fjerner arveavgiften. Høyre har nå gjentatte ganger mast på Regjeringen om å få satt fart på forenklingen av aksjelov og få fart på arbeidet med å fjerne revisjonsplikten. Det går foreløpig veldig smått. Det har ikke kommet lenger enn til pratestadiet. Jeg håper at det snart skjer noe, for de små og mellomstore bedriftene som skal etableres eller er i drift, trenger dette.

Så er det en god nyhet, tro det eller ei, i Soria Moria II-erklæringen. Det står der at man vil ha økt eierskap basert på at bedriftene kan eies av de ansatte. Det er utmerket. Det ble foreslått fra Høyres og resten av opposisjonens side i forrige periode. Hvis det er noe i dette, er vi rede – for at ikke også dette skal prates bort – til å gjenta vårt Dokument nr. 8-forslag ganske raskt. Jeg håper da at regjeringspartiene vil følge Soria Moria-erklæringen og stemme for, i motsetning til det de gjorde senest i vår, da de var imot.

Martin Kolberg (A) [14:28:50]: Flere har allerede sagt at det stortingsvalget vi nå har bak oss, har vært et veldig tydelig verdivalg og et valg av samfunnsretning. Det velgerne så, var at de hadde en regjering som stod veldig trygt på det vi kan kalle sentrum/venstretradisjonen i Norge. Samtidig så de en tydelig opptakt til et høyrealternativ som ville vært mer blått enn noen gang i Norges moderne historie.

Regjeringen og Arbeiderpartiet vant valget og beholdt flertallet. Men samtidig ser vi veldig tydelig at også høyrepartiene har styrket seg. Sentrum er svekket. Norsk politikk er derfor tydelig polarisert. Jeg tror at dette vil komme til å prege den stortingsperioden vi nå går inn i.

Ser vi oss rundt i Europa, også i våre naboland, ser vi at tanken om at samfunnet skal være basert på fellesskap og rettferdighet, er under press. I flere land har de politiske alternativene blitt mindre tydelige. I vårt land er situasjonen en annen. Også her er det press for store skattekutt, kommersialisering av velferdsordningene og svekkede faglige rettigheter, men vi har en regjering og et flertall i denne salen, gitt av velgerne, som stolt og tydelig står imot dette presset. Det er stortingsvalgets viktigste resultat. Å forsvare de grunnleggende forutsetningene for et godt samfunn, den norske modellen som inkluderer alle, er dette flertallets oppgave. Det er en storslagen oppgave.

I 2009 er Norge mer enn noen gang mulighetenes samfunn. Friheten og muligheten for det enkelte mennesket til selv å bestemme over eget liv har aldri vært bedre. Men utfordringene er nå, som alltid, mange og store. Vi sier at de skal løses på fellesskapets grunn, men også vi må gå til denne oppgaven med nødvendig ydmykhet og evnen til å utøve samfunnskritikk.

Så kan man spørre seg ved innledningen til denne stortingsperioden: Hva er så høyrepartienes alternativ? Hva vil være fellesnevneren i politikken hvis Høyre og Fremskrittspartiet får muligheten til å føre en aktiv politikk i Norge? Høyresidens politiske filosofi er at betydelig lavere inntekter til fellesskapet gir bedre og flere tjenester, at dette gjør det enklere og bedre for det enkelte mennesket, og at det er det som gjør det enkelte mennesket friere. Nå finnes det ikke ett – ikke ett – eksempel på at denne politikken har gitt et slikt resultat noe sted i noe land i verden. Denne retorikken skjuler at det enkelte mennesket selv må betale mye mer for de tjenester som i dag i Norge er gratis, eller som har begrensede egenandeler. Man må spørre seg om hvorfor høyrepartienes ledere i denne sal ikke oppfordrer sine kommunestyrerepresentanter over hele landet til å sende tilbake til statskassen de titalls av milliarder som den rød-grønne regjeringen har bevilget til kommunene. De gikk jo til valg på at dette ikke var nødvendig og ikke trengtes i politikken.

På den andre siden høres kritikken fra høyresiden ut som en kritikk av at det føres for lite rød-grønn politikk. Mer bruk av fellesskapets penger etterlyses stadig, vi har allerede hørt det her i dag. Men dette er penger som høyrepartiene samlet ikke har. Høyre har gang på gang erklært seg som garantisten for en bruk av penger som i alle fall ikke er over den linjen som vår regjering har. Men skattene skal kuttes radikalt, har vi hørt – også i dag. Det gir bare ett resultat: dårligere velferdsordninger for folk flest. Det betyr mer press på den enkelte og mindre – ikke mer – individuell frihet.

Dette er høyresidens store inkonsekvens og politiske paradoks. Tiden er for lengst inne til å be om at denne politiske logikken blir forklart og dokumentert her i stortingssalen. Men når alt kommer til alt, handler dette om vårt samfunns kultur, og at vi som nå er valgt til Stortinget, i fellesskap klarer å bære fram det betydelige ansvar det er å beskytte de humanistiske verdier og mål samfunnet vårt så langt har vært preget av, slik det kan sømme seg verdens rikeste land.

Per-Kristian Foss hadde her overtatt presidentplassen.

Per-Willy Amundsen (FrP) [14:34:21]: Årets valgkamp har på mange måter vært en spesiell valgkamp. For oss som har holdt på med innvandrings- og integreringspolitikk, har den vært veldig spesiell. Vi har merket et stemningsskifte i den politiske retorikken, ikke minst fra det største regjeringspartiet. Vi har opplevd det jeg nesten vil kalle en konkurranse om å høres ut som Fremskrittspartiet i den politiske retorikken. Vi ser det også i formuleringene i regjeringserklæringen at man ønsker å legge om deler av innvandrings- og integreringspolitikken.

Det har kommet en rekke utspill. Særlig tror jeg vi husker utspillet fra representanten Jan Bøhler og kommunepolitiker Rune Gerhardsen, som nesten lanserte lukkede asylmottak etter Fremskrittspartiets modell. Nå viser det seg selvfølgelig at når det kom til regjeringserklæringen, var det noe ganske annet den reelt inneholdt.

I den politiske retorikken kan det altså ikke være tvil om at SV har lidd et sviende nederlag. Når Arbeiderpartiet så klart og tydelig sier at man ønsker å stramme inn asylpolitikken, og når man gjør det med argumenter som til forveksling ligner de Fremskrittspartiet har benyttet, kan det ikke være noen tvil om at SV her har lidd et fullstendig nederlag. Men så er det slik at retorikk må omsettes i politikk, og her er jo det store problemet i forhold til regjeringserklæringen. Den er svært lite konkret. I punktene som omhandler innvandringspolitikk, asylpolitikk og integreringspolitikk, benytter man formuleringer som «utvide ordningen», «utvide bruken av», «fortsette arbeidet med», «styrke», «intensivere», «nedsette et offentlig utvalg», osv. – altså svært lite konkret. På de punktene hvor man faktisk er konkret, er det ikke noen tvil om at det er tiltak som delvis har vært lansert tidligere. Det er tiltak som Fremskrittspartiet faktisk har lansert, og vi har også blitt hudflettet og fått diverse karakteristikker i negativ forstand når vi har kommet med disse konkrete forslagene.

Jeg skal nevne noen eksempler. Man har en formulering i dagens regjeringserklæring om at man skal innføre et generelt krav om fire års arbeid og/eller utdanning som vilkår for familieetablering, altså et generelt krav som skal gjelde for alle. Mange vil si at det ligner på et familieinnvandringsregulerende tiltak som har visse likhetstrekk med det Fremskrittspartiet lenge har foreslått, med en 24-årsregel og tilknytningskrav etter dansk modell – der man nå adopterer dette fra. Det som er interessant, er at man benytter den typen formuleringer i forbindelse med asylpolitikk, altså ikke generelt i forhold til innvandringspolitikk eller integreringspolitikk. Argumentene for disse tingene har tidligere vært at man ønsker å stoppe tvangsekteskap, og at dette er tiltak som vil bidra til å stoppe dette. Men nå legger man det inn under asylpolitikken. Det sier meg noe om at denne regjeringen har akseptert retorikken og premissene om at det er en klar sammenheng mellom innvandringspolitikken generelt på den ene siden, i forhold til asylpolitikk, og de familieinnvandringsbestemmelsene man legger til grunn.

Tidligere har man fra Regjeringens side avstått fra å trekke den typen sammenlikninger. Man har dermed akseptert Fremskrittspartiets premiss om at reglene for familieetablering skal benyttes, av innvandringspolitisk begrensende hensyn.

Det er også svært interessant å se at man har lansert prinsippet om at man må avlegge norskprøve og bestå den for å kunne bli norsk statsborger. Det er et tiltak Fremskrittspartiet har høstet veldig mye kritikk for tidligere. Man vil også trekke inn bistandspolitikk og se det i sammenheng med retur av ulovlige innvandrere. Beklager, utenriksminister Jonas Gahr Støre, som ikke prøver å se den sammenhengen som er åpenbar, nemlig at man nå legger til grunn et prinsipp som Fremskrittspartiet har lagt til grunn hele veien.

Kanskje mest overraskende av alt – man skal jo lese ordrett det som står i regjeringserklæringen – er at man nå vil etablere omsorgs- og utdanningstilbud for enslige mindreårige asylsøkere i deres opprinnelsesland. Asylsøkere, mindreårige, skal altså plasseres i asylmottak i utlandet. Hvis vi skal forstå formuleringen i regjeringserklæringen, er det det man snakker om – kanskje endog asylmottak i Afrika.

Statsråd Anniken Huitfeldt [14:39:51]: Det er ikke alltid slik at alt det gode som skjer i Norge, er Regjeringens ansvar, eller at Regjeringen har æren for det. Men i fjor oppnådde vi en ny rekord. Vi fikk fødselsrekord i Norge. Fødselstallet er nå 1,96 pr. kvinne. Det er det høyeste fødselstallet siden 1975. Det er ikke slik at Stortinget har vedtatt hvor høye fødselstallene skal være. Men det er alltid slik at det er en sammenheng mellom den politikken man fører, og folks private valg om å få barn.

Da kvinnene i Norge gikk ut i arbeidslivet, sank fødselstallene ganske dramatisk. Den gangen hadde kvinnene tre måneders fødselspermisjon. Det fantes nesten ikke barnehager. Det var ikke SFO. Så har vi de siste årene lagt til rette for en politikk som gjør det mulig å være hjemme lenger og faktisk ha en tilknytning til arbeidslivet ved å få trygg omsorg for barna sine mens man er i jobb, og SFO etter skoletid. Det har gjort at vi har høye fødselstall i Norge. Mens land som Italia, Japan og Sør-Korea, som har fødselstall på 1,1 eller 1,2 pr. kvinne, kommer til oss for å lære hva vi har gjort for å ha en høy kvinnelig yrkesdeltakelse og mange barn.

Jeg mener at noe av årsaken til at vi har så god økonomi i Norge, er at kvinner er ute i arbeidslivet. Det har vi fått til gjennom en familievennlig politikk de siste årene.

I Norge har vi også noen av verdens beste menn. Det er nesten ingen som tar seg så mye av barna sine som norske menn. Det handler også om politikk. Fra 1. juli fikk vi ti ukers pappapermisjon. Så er det noen som sier at pappapermisjonen er en inngripen i folks private valg – dette er noe hver enkelt familie får styre med selv. Men vi vet at fedre som ønsker å ta vare på ungene sine, fedre som ønsker å være hjemme med ungene sine når de er nyfødte, blir i større grad enn kvinner diskriminert i arbeidslivet hvis de går utover den fastsatte kvoten. Derfor er fedrekvoten i ferd med å gi den norske mann økt valgfrihet, fordi han faktisk får valget om å være hjemme med sine barn.

Nå er det også langt flere fedre som får selvstendig opptjeningsrett, i og med at vi nå gir alle som har en kone som har tjent en halv G, fedrekvote, slik at stadig flere menn også får de rettighetene.

Regjeringen ønsker å legge om kontantstøtteordningen. Vi vet at kontantstøtten fungerer godt som en overgangsordning mellom barnehage og arbeidsliv. Noen får barn i januar og får kanskje ikke barnehageplass før i august året etter. Men kontantstøtten fungerer ikke etter hensikten for toåringer. Vi vet at blant dem med minoritetsbakgrunn er det over halvparten som er hjemme på kontantstøtte. Mange av de barna hadde hatt bedre av å få en skikkelig språkopplæring i barnehage. Mange av de mødrene som passer på barna, hadde hatt bedre av å være ute i arbeidslivet.

Det er noe over 20 pst. av dem med norsk bakgrunn som benytter seg av kontantstøtten når de har toåringer. Derfor ønsker Regjeringen å legge om kontantstøtteordningen, slik at det blir en god støtteordning til dem som er hjemme med barna delvis det første året.

Jeg er glad for representanten Høybråtens initiativ til å peke spesielt på utfordringen knyttet til de utsatte barna. Jeg mener at det må bli en hovedprioritet i perioden som kommer. Det er stadig flere barn som får hjelp fra barnevernet – 44 000 barn mot 30 000 barn for ti år siden. Vi vet at de barna som får hjelp tidlig fra barnevernet, klarer seg bedre enn andre barn. Derfor er vi avhengig av et godt kommunalt barnevern som kan se barna tidlig, og jeg ønsker et bredt samarbeid med Stortinget i disse sakene.

Jeg mener at det biologiske prinsipp har kommet for langt. Vi må i økende grad sette barnas rettssikkerhet i sentrum. I de sakene hvor det er motsetning mellom foreldrenes behov og barnas behov for hjelp, må vi i økende grad sette barnas behov først.

Til slutt vil jeg si noe om likelønn. Regjeringen vil prioritere likelønn i årene som kommer. Dersom dette skal føre til varige endringer, er vi avhengig av en avtale mellom partene i arbeidslivet. Hvis vi ikke får i stand en slik avtale, kan resultatet av et likelønnsoppgjør bli nullet ut i neste oppgjør. Derfor er vi opptatt av å legge grunnlag for varige endringer som kan sikre større grad av likelønn mellom kvinner og menn.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Solveig Horne (FrP) [14:44:43]: I innlegget sitt skryter statsråden av at et av hovedmålene til denne regjeringen er å hjelpe barn som har det vondt. Men jeg har lyst til å minne statsråden om at i Soria Moria I varslet de rød-grønne at de skal ha ekstra fokus på mindreårige asylsøkeres rettigheter og livssituasjon.

I Soria Moria II har de også som mål å gjøre noe for disse barna. Men så sier de videre at ressurssituasjonen i barnevernet er så dårlig at det er umulig å gjøre noe med det de neste fire årene. Dette er et svik mot mindreårige asylsøkere og kan leses som at statsråden ikke har fått gjennomslag i Regjeringen for økte bevilgninger til barnevernet denne perioden.

Vi har også et eksempel på en jente på 15 år som sitter alene i et mottak hvor 80 pst. av asylsøkerne er menn. Tror noen at hun har det trygt?

Spørsmålet mitt til statsråden blir da: Mener statsråden, som er så opptatt av barns rettigheter, av likestilling og av diskriminering, at denne situasjonen er holdbar i fire nye år? Mener statsråden det er akseptabelt at vi i dette landet har én myndighetsalder for de norske barna og én for mindreårige asylsøkere?

Statsråd Anniken Huitfeldt [14:45:56]: Jeg er opptatt av å gi små barn som kommer alene til Norge, et godt tilbud. Det er langt flere små barn som kommer til Norge enn det vi regnet med da Stortinget fattet sitt vedtak. Derfor har vi valgt å prioritere de yngste barna, de som er under 15 år. Men jeg regner jo med, med den offensive holdningen som representanten fra Fremskrittspartiet her nå har, at Fremskrittspartiet i sitt alternative budsjett vil legge inn at det bygges omsorgsinstitusjoner for alle under 18 år som barnevernet skal ha ansvar for. Det ville i så fall bety at vi måtte mer enn doble antall barnevernsinstitusjoner i Norge. Med de store utfordringene vi har i barnevernet nå, mener vi at det ikke er forsvarlig.

Vi er opptatt av å gi et styrket barnevernstilbud til dem som i dag bor på mottak, men vi er opptatt av de yngste barna først. De vil få et omsorgstilbud av barnevernet.

Linda C. Hofstad Helleland (H) [14:47:06]: I de fire årene vi har foran oss, vil det være viktig for Høyre å konsentrere oppmerksomheten om dem som trenger det aller mest, i stedet for å fokusere på å innføre dyre og administrativt krevende velferdsordninger for den etablerte middelklassen av velfungerende familier.

Vi ser nå en svært bekymringsfull utvikling i barnevernet. Det er åpenbart en systemkrise i barnevernet. Det kommunale barnevernet må styrkes, ikke bare når det gjelder økonomi. Vel så viktig er det å få til en strukturendring.

Vi er klar over at Regjeringen har satt ned et utvalg, men – med all respekt for statsråden – disse barna fortjener ikke å sitte og vente på utfallet av et utvalgsarbeid. Hva vil statsråden foreta seg for kommunene som i dag ikke har beslutningsmyndighet når det gjelder hva slags tilbud det enkelte barn skal få ved en omsorgsovertakelse? Vil statsråden i denne perioden overføre barnevernets andrelinjetjeneste til de kommunene som selv ønsker det?

Statsråd Anniken Huitfeldt [14:48:14]: Svaret på spørsmålet er nei, og det er fordi staten gir et mer spesialisert tilbud. Vi skal være klar over at de som bor på barnevernsinstitusjoner i dag, har veldig forskjellige behov. Noen trenger psykiatrisk behandling. Andre trenger behandling for rusmisbruk. Derfor ønsker vi å gi et mye bedre tilbud på den enkelte institusjon.

Men jeg er enig med representanten i at det er utfordringene i det kommunale barnevernet som er vår hovedprioritet. Det skyldes noe mangel på kunnskap og kompetanse, men det skyldes også bemanningssituasjonen. Det at så mange flere barn får hjelp, gjør at det er mange flere saker pr. ansatt. Skal vi gi bedre oppfølging av hver enkelt, krever det – og det er Arbeiderpartiet og de andre regjeringspartiene alltid opptatt av – en styrket kommuneøkonomi. Men vi er også opptatt av en samarbeidsavtale med KS som kan legge til rette for flere ansatte.

Stortinget har nettopp vedtatt en rekke lovendringer som vil styrke barnas rettssikkerhet i barnevernssaker. Jeg ser fram til et samarbeid med Høyre om disse viktige sakene og er glad for at representanten fra Høyre setter barnevernsbarna såpass høyt på dagsordenen som hun nå gjør med sitt innlegg.

Øyvind Håbrekke (KrF) [14:49:29]: Jeg takker statsråden for positiv respons også på Kristelig Folkepartis initiativ for de mest utsatte barna.

Vi har i dag hørt statsministeren markere den begivenheten det er at målet om full barnehagedekning er nådd. Kristelig Folkeparti deltar gjerne i feiringen og tar også vår del av æren. Men når valgfriheten nå endelig er på plass, med både kontantstøtte og full barnehagedekning, kommer Soria Moria II-erklæringen, der en varsler at kontantstøtten for toåringer skal fjernes. Tusenvis av familier stiller seg på nytt i barnehagekø – altså fra full dekning til ny kø. Spørsmålet til statsråden er derfor: Når vil Regjeringen oppfylle løftet om full barnehagedekning?

Statsråd Anniken Huitfeldt [14:50:17]: Jeg stiller meg jo litt undrende til at Kristelig Folkeparti vil være med og ta æren for at vi nå har full barnehagedekning. Da jeg fikk mitt første barn, ville det kostet 14 000 kr å ha tre barn i barnehage. Det lønte seg rett og slett ikke for folk å jobbe den gangen Kristelig Folkeparti hadde ansvaret for familiepolitikken. Så det at det er en sammenheng mellom antall barnehager og prisen på barnehageplasser, er helt klart i ferd med å forme folks valg. Jeg mener at folk har langt større valgfrihet i dag enn det vi hadde den gangen Kristelig Folkeparti styrte familiepolitikken.

Vi ønsker å redusere bruken av kontantstøtte fordi vi mener at mange barn bør gå i barnehage når de er to år. Det gjelder ikke minst minoritetsbarn. Men vi ønsker å bruke kontantstøtten for ettåringer, for det fungerer som en god overgangsordning mellom fødselspermisjon og barnehage.

Abid Q. Raja (V) [14:51:21]: I den første Soria Moria-erklæringen stod det at Regjeringen ville «gi far rett til å opptjene selvstendige permisjonsrettigheter». Dette løftet innfridde ikke Regjeringen. I den nye Soria Moria II-erklæringen er denne målsettingen redusert til å skulle «sikre flere fedre selvstendige opptjeningsrettigheter til fedrekvote».

Jeg ønsker at fedre skal ta hånd om sine småbarn, særlig også innvandrerfedre. Er det da ikke lenger et mål om reell likebehandling av mor og far i regelverket om foreldrepenger? Vil ikke selvstendig opptjeningsrett gi nødvendige insentiver til at flere fedre tar hånd om sine små barn, i tråd med det statsråden ønsker?

Statsråd Anniken Huitfeldt [14:52:11]: Jeg tror det som i størst grad er med på å få innvandrerfedre til å ta ansvar for sine barn, er to endringer i loven som vi vedtok i forrige periode, men som ikke har trådt i kraft ennå. Det ene er at man nå får rett til foreldrepenger når mor går på norskkurs, eller når mor deltar i kvalifiseringsprogram. Det gir en veldig god balanse mellom det at far tar ansvar for barna hjemme, og det at mor kvalifiserer seg for å delta i yrkeslivet. Så er det helt klart et mål at flere skal få rett til fedrekvote. De aller fleste har det i dag, men vi vil også ha ordninger som stimulerer til arbeid.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed over.

Per Arne Olsen (FrP) [14:53:14]: Det gjør noe med meg som enkeltmenneske når jeg møter rusmisbrukere som så gjerne vil ha hjelp, men som blir bedt om å stå i en endeløs kø sammen med 4 500 andre enkeltindivider som også har et rusproblem. Det gjør noe med oss alle når vi hører om den lille hjertesyke gutten Jonas som ikke får hjelp av det norske helsevesenet. Det gjør også noe med oss når vi hører om og møter eldre pleietrengende mennesker som ikke får den verdige eldreomsorgen de har krav på.

Jeg er overbevist om at samtlige i denne sal blir berørt av møter med enkeltmennesker som lider, og det i et av verdens rikeste land. Det er imidlertid nødvendig å se enkeltmenneskene, individene, i det systemet som er laget av oss politikere. Jeg tror jeg har alle med meg når jeg sier at vi ikke kan være tilfredse med situasjonen mange enkeltpersoner og enkeltskjebner opplever i dagens helsevesen.

Jeg har et ønske om at vi ikke bare skal være verdens beste land å bo i for den store majoriteten, men min drøm er at Norge skal ha verdens beste helsevesen for alle. Min visjon er at de 4 500 rusmisbrukerne som står i kø for å få hjelp, skal bli møtt av verdens beste og mest helhetlige rusomsorg. Min visjon er at også eldre pleietrengende, de som har bygd landets rikdom og vår velferd, skal få en verdig og god eldreomsorg, uavhengig av hvilken kommune de bor i. Min visjon er at Jonas og alle andre som ikke kan hjelpes av det norske helsevesenet, skal få hjelp andre steder dersom det er mulig.

Vi skal alle bruke tid på jobben med å forbedre helsevesenet, til det beste for enkeltmennesket. Jeg håper den dagen kommer hvor vi kan stå sammen i denne sal og si: Vi klarte det. I ydmykhetens navn tror jeg akkurat ordet «vi» er nødvendig for å få dette til – på tvers av partigrenser, på tvers av ideologier og på tvers av dagligdagse uenigheter.

Dette bringer meg over på den saken som etter all sannsynlighet kommer til å bli den store helsepolitiske debatten i den kommende perioden, nemlig samhandlingsreformen.

La meg først begynne med å gi uttrykk for enighet i forhold til Regjeringens ønske om en reform. La meg også gi uttrykk for enighet i forhold til analysen knyttet til behovet for tidlig intervensjon, forebygging og hjelp på et lavest mulig nivå. Det er en riktig og god målsetting. Diagnosen er stort sett veldig riktig, men Regjeringens foreskrevne medisin er dessverre gal. Og som vi alle vet: Får man gal medisin, blir man faktisk ikke bedre, man kan fort bli dårligere.

Jeg er svært skeptisk til samhandlingsreformens viktigste forutsetning for å lykkes, nemlig selve finansieringssystemet.

Regjeringen ønsker en kommunal medfinansiering av spesialisthelsetjenesten. Dette vil medføre kommunale variasjoner knyttet til hvorvidt man blir gitt muligheten til å satse på forebygging, store årlige utgiftsvariasjoner, noe som vil ramme små og mellomstore kommuner mest. For å si det litt tabloid: Det er vanskelig for en kommune med ca. 1 000 innbyggere å budsjettere for hvor mange hjerteoperasjoner, krefttilfeller og hofteutskiftninger man kan regne med å måtte betale for kommende år. Dette gjør at jeg frykter for innbyggerne spesielt i små og mellomstore kommuner, og hvilken hjelp de kommer til å få.

Det man skisserer i samhandlingsreformen, er på mange måter å adoptere de store forskjellene vi ser innenfor eldreomsorgen, til også å gjøres gjeldende i spesialisthelsetjenesten. Dette mener Fremskrittspartiet er en gal retning. Det vi må gjøre, er imidlertid å samle finansieringsansvaret for alle helse- og omsorgstjenester til ett sted – kall det gjerne én sekk. På denne måten vil man få et effektivt, helhetlig, ikke-fragmentert og godt tilbud til alle landets innbyggere, uavhengig av bostedsadresse. Bare på denne måten vil man kunne oppnå visjonen om et helse- og omsorgsvesen som ivaretar enkeltmennesket i systemet.

Jeg har merket meg at Regjeringen ikke har konkludert på alle områder i samhandlingsreformen. Hvis jeg med framtidstro og forhåpninger for øyet skal vurdere situasjonen, medfører dette et lys i tunnelen, også med tanke på muligheten for å få på plass nødvendige endringer i samhandlingsreformen. Jeg vil med dette sende en åpen invitasjon til Bjarne Håkon Hanssens etterfølger. Fremskrittspartiet er mer enn villig til å samarbeide om en helsereform. Vi setter oss gjerne ved bordet for å diskutere dette.

Øyvind Halleraker (H) [14:58:56]: Trontaledebatten er Stortingets mulighet til å løfte blikket litt, diskutere Regjeringens politikk, fokusere på forskjeller og alternativ politikk. Det siste er enkelt i år. Denne regjeringen har nemlig avlevert en trontale og en regjeringsplattform som mer bærer preg av å være et forretningsministerium. Det må være de store indre motsetningene som gjør at man så tydelig framstår med minste felles multiplumløsninger, som vi også har sett de foregående fire år.

Hvor er evnen og viljen til fornyelse? Hvor finner vi reformer som et moderne samfunn trenger for å utvikle seg i en raskt omskiftelig verden? Nei, de finner man ikke. Ideologien er basert på å bruke penger, på samme måte som før, uten vilje eller evne til nytenkning, strukturendringer eller reformer. Det kan bare bety at Regjeringen har satt seg selv på sparebluss på disse områdene på grunn av manglende enighet.

Høyre bygger sin politikk på å ta vare på det beste i samfunnet, men å fornye og reformere der det er nødvendig. Da nytter det simpelthen ikke å slå seg til ro med bare å bruke mer penger. Fellesskap handler også om hvordan vi forvalter fellesskapets midler. Det kan ikke og bør ikke skje ukritisk og uten vilje til å fornye seg.

Jeg skal illustrere dette med et par eksempler fra transportpolitikken. Her har Regjeringen gang på gang skrytt av sin satsing, til overmål som et viktig bidrag i finanskrisetider. Det som imidlertid ser ut til å ha gått Regjeringen fullstendig hus forbi, er at kostnadsutviklingen innenfor denne sektoren har spist opp – og mer enn det – satsingen fra Regjeringen. Det bygges ikke mer veier med denne regjeringen, det reasfalteres mindre, veiene forfaller raskere.

For Høyre har det vært viktig å fokusere på økte bevilgninger. Derfor har vi prioritert 16 milliarder kr mer enn regjeringspartiene til sektoren. Men vi erkjenner at heller ikke dette er nok. Derfor har vi gått inn for å etablere et vedlikeholdsfond på 50 milliarder kr for å ta et offensivt grep om de store utfordringene på dette området. Regjeringens svar har vært negativt. Dermed vil situasjonen forverre seg, slik Riksrevisjonen har påpekt i en nylig rapport.

Høyre vil også reformere samferdselsetatene, modernisere selskapsformen, endre planprosessene, avbyråkratisere der det er hensiktsmessig.

I Høyre så vi tidlig i forrige periode at Regjeringen verken hadde vilje eller evne til reformer og nytenkning innenfor denne sektoren. Det kan for øvrig best illustreres med Regjeringens gravlegging av den selvskapte forventningen om prosjektfinansiering. Derfor har vi laget vår egen transportplan. Vi vil sørge for at regjeringspartiene får rikelig anledning til å slutte seg til mange av disse i tiden som kommer.

Et av de viktigste grep er fortsettelsen av suksessen med OPS-modellen. Denne vil forsere oppstart av mange prosjekter, gi raskere gjennomføring og dermed sikre at vi får bygd ut viktige strekninger før de store velferdsutfordringene slår inn for fullt, om 10–15 år.

Replikkordskiftet mellom tidligere statssekretær, nå stortingsrepresentant, Pollestad og Høyres leder om OPS tidligere i dag viser med all tydelighet at Regjeringen er på syltynn is i sin motargumentasjon og begrunnelse – enten det, eller så har de ikke forstått eller vil forstå hva som er OPS-modellens klare fortrinn. For dette handler jo atskillig mer om struktur og organisering av oppgaven enn om finansiering. Men det er en organisering som forutsetter økt bruk av private løsninger, og på dette området har Regjeringens private allergi kanskje vært aller tydeligst, dessverre. Jeg vil likevel invitere regjeringspartiene til å endre sitt standpunkt her, og de skal få full støtte fra Høyre når de gjør det.

Øyvind Håbrekke (KrF) [15:03:57]: Etter å ha lest Soria Moria II-erklæringen er det fristende å gå til Sverige og referere til tidligere partileder i Kristdemokraterna, Alf Svensson, som sa: Hvorfor har ikke sosialdemokratene oppdaget familien? Den er jo en skole i solidaritet.

Den rød-grønne regjeringen formidler at deres viktigste prosjekt er å styrke fellesskapet. Hva betyr så det? Spør man folk flest om hvilke fellesskap som er viktigst for dem i deres liv og hverdag, vil sannsynligvis de fleste si familien. Familieformene og samlivsformene kan være forskjellige, men for de fleste vil svaret likevel være det samme.

Regjeringen, som har gjort det til sitt viktigste prosjekt å styrke fellesskapet, har imidlertid nærmest avskaffet ordet «familiepolitikk» fra sin politiske dagsorden. Hvor er det nye generasjoner av smårollinger lærer sine første begreper om rett og galt, om å ta hensyn til andre og de enkle spillereglene som bygger fellesskap?

Den første regjeringen på mange tiår uten en familieminister har også funnet ut at et av vår tids bekymringsfulle utviklingstrekk er at familiene bruker for mye tid sammen. Fedrene bruker for mye tid med 2-åringene sine. Mødrene har visst det samme problemet, og den store taperen er samfunnsmaskineriet – eller fellesskapet, som det også heter i rød-grønn terminologi.

Det store flertallet av småbarnsforeldre roper ikke etter mindre tid, mindre valgfrihet og mindre fleksibilitet.

Kristelig Folkeparti vil gå motsatt vei av Regjeringens. Vi vil gi mer valgfrihet, mer fleksibilitet, mer tid til dem som har verdens viktigste jobb: å oppdra og gi omsorg til de aller minste. Det betyr innføring av fleksiperm, med økt foreldrepermisjon og mer fleksible uttak. Det betyr økt kontantstøtte og nei til heldagsskole.

Som landets lovgivende forsamling er det grunn til å reflektere over hvilke hovedprinsipper som er aller viktigst i vårt lovverk. Hvis vi skulle begynt med blanke ark uten alle de lovene som de 153 storting før oss har vedtatt, hvor ville vi da ha startet?

Svaret måtte kanskje være å starte med å forsikre oss om at noen tar vare på dem som ikke kan ta vare på seg selv. Svaret måtte kanskje være å starte med barneloven § 30. Der slås det fast at foreldrene plikter å gi barnet «omsut og omtanke», som det heter. Foreldreansvaret er det første og viktigste verktøyet for å sikre at de aller mest sårbare blant oss har en hånd å holde i – eller fellesskap, for å bruke et annet ord.

Familieliv og samlivsformer har endret seg mye de siste tiårene. En av de viktigste endringene er at fedrene gradvis har kommet på banen i den daglige omsorgen for egne barn.

Midt oppe i dette er det et stort paradoks at Stortinget for vel et år siden vedtok endringer i bl.a. barneloven og ekteskapsloven, hvor man slår fast at barn ikke trenger fedre.

Endringene som ble gjort i forbindelse med den nye ekteskapsloven, var et tilbakeslag og satte arbeidet med å utvikle den moderne farsrollen, og dermed også likestillingen, mange år tilbake. Jeg tror det er et spørsmål om tid før det viser seg at det ikke lar seg gjøre å ha en lovgivning som er så i strid med det moderne synet på fedrenes betydning.

Fedrene må enda sterkere på banen i omsorgen for egne unger. Det er viktig for ungene, men det er også bra for likestillingen. Men det er ikke nok. Det må også avsettes midler til en likelønnspott, slik Likelønnskommisjonen tidligere har anbefalt. Men det slaget var dessverre tapt i Soria Moria II. Ulik lønn for likt arbeid er urettferdig. Regjeringen må bidra til et lønnsløft der gapet er størst: for kvinnedominerte yrker i offentlig sektor.

For å styrke fellesskapet og skape et samfunn med plass til alle er så mye mer enn å sikre skatteinntektene til den norske stat. Det handler om likeverd, om å gi de aller minste en god start i de små fellesskapene, der man lærer å respektere og leve sammen med andre – en skole i solidaritet.

Hadia Tajik (A) [15:09:03]: Enkeltmenneskene har ansvar for å forme sine egne liv. Det er kravet vi stiller.

Fellesskapet har ansvar for å forme et samfunn der dette er mulig. Det er kravet vi selv må innfri.

Norge er et godt land å bo i for de fleste av oss, mesteparten av tiden. Men i ulike faser av livet lærer vi alle, på ulike måter, noe om det å stå utenfor. Uheldige omstendigheter kan føre til at pengene ikke strekker til i en periode. En livskrise som blir døyvet med alkohol, kan føre til rusproblemer. Ei jente som forelsker seg i en mann som slår, kan risikere at ingen tror på henne.

Dette er eksempler på hvor kort vei det kan være for oss alle, med litt uflaks, å gå fra å være Noen til å være En eller annen.

Men uflaks er ikke rettferdig fordelt. Noen opplever det oftere enn andre. Når det er opp mot ti års forskjell i levealder mellom øst og vest i Oslo, skyldes det ikke bare uflaks. Når elevene på Hersleb skole i Oslo får en hel karakter lavere enn de på Midtstuen skole i samme by, skyldes det ikke bare uflaks. Når norsk-somaliske Mahdi ikke får jobb før han kaller seg Mads, skyldes det ikke bare uflaks.

Arbeiderpartiet mener at det er et offentlig ansvar å fjerne mønsteret av uflaks som noen enkeltpersoner og grupper opplever, selv når de tar ansvar for sine egne liv. Våre politiske motstandere på høyresiden hevder ofte at det er å gi folk særfordeler. Det er det ikke. Det handler om å fjerne de særulempene som mange kan stri med. Skal vi få til det, kan vi ikke bare reparere det som ikke fungerer godt nok. Vi må forebygge forskjeller og gi folk like muligheter, rettigheter og plikter. Man bygger ikke et samfunn bare med gode enkelttiltak.

Forebygging handler om bedre samhandling og koordinering på tvers av sektorer. Kvaliteten på og innsatsen i én sektor kan ha ringvirkninger på flere andre områder. For eksempel kommer ungdom som faller fra på videregående skole, ofte også dårligere ut på annen levekårsstatistikk senere. På samme måte ser vi hvordan trygge levekår har betydning for å fjerne startblokkene i en framtidig kriminell løpebane.

Vi vil prioritere de store pengene til de store oppgavene, og vi vil gjøre det før de store oppgavene blir til store problemer. Felles for all forebygging er at hvis man tar tak i problemene tidlig, er det også lettere å gjøre noe med dem, uansett om det handler om kriminalitet, fattigdom eller frafall i videregående skole.

Representanten Solveig Horne snakket om forebygging i sitt innlegg. Det er jeg glad for. Det er nemlig ikke normen fra Fremskrittspartiets side. Mens våre politiske motstandere fra Fremskrittspartiet vil reparere alkoholrelatert vold i gatene bare med mer politi, har vi sendt på høring et forslag om også å redusere skjenketidene. Mens Fremskrittspartiet vil reparere fattigdom ved å kutte i arbeidslinjen og i kvalifiseringsprogrammet, vil vi prioritere at alle skal ha like muligheter til å stå i arbeid og til å ha egen inntekt. Mens Fremskrittspartiet vil reparere frafall i videregående skole med mer disiplin, vil vi forebygge med tidlig innsats og tett oppfølging ved hjelp av flere og bedre lærere.

Forebygging er et offentlig ansvar. Det kan ikke bli delegert til markedet, og det trenger politisk styring.

Med fornyet flertall vil vi bruke de neste fire årene på å være enda mer kritiske til hvordan velferdssamfunnet fungerer. I tillegg til innsatsen for å helbrede, lindre og reparere skal vi arbeide aktivt for å avverge, tilrettelegge og bistå før problemene oppstår. Ved å forebygge mer reparerer vi mindre. Det koster mindre, for enkeltmennesket og for samfunnet.

Representanten Torbjørn Røe Isaksen snakket om sprekkene i velferdssamfunnet i sitt innlegg, de sprekkene som en kan falle ned i. Da trenger ikke folk først og fremst et bedre sikkerhetsnett som man blir fanget i, og som gjør at situasjonen ikke blir så ille der og da. Det man trenger, er en trampoline som det er trygt å lande på, men som også gir fart ut av situasjonen. Dette er det forebygging handler om.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [15:13:51]: Det kunne være fristende å starte med å si til forrige taler at det er et faktum at ganske mange har skadet seg gjennom å hoppe og lande på trampoline, men jeg skal la det ligge, for det var ikke det som var det overordnede innspillet til foregående taler.

En av de tingene som jeg mener kanskje er viktigst utenfor rikets grenser, er forholdet vårt til Afghanistan. Utenriksministeren var inne på det før i dag. Statsministeren var inne på det før i dag. Det er ikke tvil om at når det gjelder utenrikspolitiske forhold, så er Afghanistan av de vanskeligste, men også av de viktigste. Derfor er det bra at Stortinget i all hovedsak har vært enig om retningen man skal ha når det gjelder å bistå og å løse de utfordringene Afghanistan står overfor.

Samtidig vil jeg slutte meg til den honnøren utenriksministeren gav herifra i dag til alle som har vært der, og som er der og gjør en jobb for å fremme fred og demokrati. Det står det stor respekt av, og måten å løse det på er å fortsette i samme retning. Stortinget har jo vært gjennomgående enige om dette.

Jeg tror utfordringen likevel er å finne et godt balansepunkt mellom militær og sivil innsats. Man kan på en måte ikke løsrive disse, fordi jeg tror at i noen grad er den sivile innsatsen avhenging av å ha et militært nettverk som gjør den mulig å gjennomføre. Samtidig kan man heller ikke slåss seg til fred. Det viser historien til Afghanistan til de grader – det er mer enn én som har gått skoene av seg i Khyberpasset. Det har aldri vært noen suksess for dem som har prøvd. Hvis man skal lykkes i Afghanistan, er hovedutfordringen å vise at vårt levesett gjennom demokrati er en bedre løsning enn det man har i dag – å ha stammefeider og i stor grad å leve av opiumsproduksjon. Det er noe som resten av verden sliter med å ha aksept for. Vi nødt til å påvirke en samfunnsendring slik at Afghanistan kan blomstre, men på en annen måte enn de gjør dag, bokstavlig talt. Da må vi aktivt vise at man gjennom demokrati gir rettigheter som man ikke skal ta for gitt overalt, og som Afghanistan har begrenset tradisjon for.

I så måte er det en ting i Soria Moria-erklæringen som bekymrer meg, og det er der det uttales at man vurderer en mulig nedtrapping av den militære innsatsen. Med all mulig respekt – jeg har til gode å registrere at noen av de andre landene som er aktive i forhold til Afghanistan, har antydet noe om en nedtrapping i det hele tatt. Tvert imot har vel utfordringen til den norske regjeringen vært en økt innsats. Det har vært en diskusjon om hvor de norske styrkene skulle gjøre en jobb og hva slags jobb som skulle gjøres, men nedtrapping tror jeg gir et signal som er skummelt, som er dårlig. Det gir kun et godt signal til dem som vil at Vesten skal mislykkes i Afghanistan. Det bør vi ikke gjøre. Vi har ikke råd til å gjøre det. Jeg mener at hvis NATO, FN og alle de gode kreftene som jobber i Afghanistan, taper kampen for demokrati, vil det være et stort tilbakeskritt, ikke bare i Afghanistan, men for alle dem som har tro på denne typen løsninger. Ikke minst vil det være et slag i ansiktet på de kvinner som i dag jobber, og som ønsker seg en mer aktiv samfunnsrolle i Afghanistan – en tradisjon de ikke har hatt, men som vil være en del av et nytt levesett hvis man får etablert et demokrati. Det samme vil gjelde for de jentene som får lov til å gå på skole, som ikke har hatt tradisjon for det. Det viser hvor viktig dette er. Ting som vi tar for gitt, er en utfordring å få på plass i Afghanistan fordi det finnes så sterke motkrefter til dette.

Som jeg har sagt før, tror jeg at hovedutfordringen vår er å vise at den andre måten er bedre enn det de har i dag. Vi må så involvere og engasjere den afghanske befolkningen så langt det lar seg gjøre.

Jeg hadde gleden av å høre på den tidligere innenriksministeren i Afghanistan et par ganger. Han kom med en utfordring: Når Vesten gjør hjelpetiltak gjennom å bevilge midler, har de ofte med seg sine egne selskap til å gjøre jobben. Jeg hørte på han i Brussel, han sa: Hvordan kan man involvere oss afghanere, når vi sitter og ser på at utlendinger kommer og gjør jobben for oss? Hva slags involvering, engasjement og eierskap skal vi få, når vi ser på? Vi blir sett på som tiggere fordi vi sitter der og engasjerer oss alt for lite. Mye av den hjelpen som gis, gis ved at man gir kontrakter til bedrifter i eget land som kommer ned og gjør jobben. Det er ikke veien å gå, det er i alle fall ikke en måte som jeg tror engasjerer afghanere slik som vi ønsker.

Avslutningsvis til hovedbekymringen min, som går på signalet om en mulig nedtrapping. Det er: Hva slags signal vil det gi etterlatte etter alle dem som har mistet livet hittil, eller til dem som er skadet for livet etter å ha gjort en innsats der nede – hvis man skulle trappe ned på et tidspunkt da man ikke har løst de utfordringene som er der? Hva slags følelser skal de sitte igjen med da? Har de gjort det for ingenting?

Statsråd Liv Signe Navarsete [15:19:12]: Eg er stolt over plattforma Regjeringa har presentert for arbeidet dei neste fire åra, og som set kursen for å byggje landet vidare. Mi fremste hjartesak er at det skal vere godt å bu og attraktivt å drive næringsaktivitet i heile landet. Det er lagt sterk vekt på framtidsretta verdiskaping i plattforma. Soria Moria II har ein tydeleg næringsprofil, særleg når det gjeld små og mellomstore bedrifter. Det er god senterpartipolitikk, god raud-grøn politikk, og viktig og nødvendig i ei tid då òg norsk næringsliv merkar konsekvensane av finanskrisa. Regjeringa vil m.a. arbeide med endringar i formuesskatten som bidreg til meir rettferdig fordeling og betre rammevilkår for norsk næringsliv. Me skal vurdere dei skattemessige rammevilkåra for einmannsføretak samanlikna med aksjeselskap, og ordninga med statleg kapitaltilførsel til små og mellomstore bedrifter i ein tidleg fase, slik at bedrifter med gode og lønsame idear skal få finansiering.

Fornybar energi er framtida. Grøne arbeidsplassar innan reiseliv, fornybar energi og miljøteknologi skal verte ei vekstnæring i Noreg. Me får på plass ein opptrappingsplan for fornybar energi. Grøne el-sertifikat skal på plass frå 2012. Me sikrar òg ei overgangsordning som gjer at alle nye kraftverk får same vilkår som ordninga med grøne sertifikat. Ein grøn revolusjon er på gang. Det er viktig for å løyse klimautfordringa, og det er viktig for å omstille norsk næringsliv og skape nye arbeidsplassar.

Regjeringa vil sikre grunnleggjande velferdstenester der folk bur. Me skal ha ei betydeleg satsing på kommuneøkonomi for å sikre fleire lærarar i skulen og betre omsorg i helsesektoren. Kvalitet skal stå i fokus. Difor er arbeidet med likeløn så viktig. Det er viktig for oss i Regjeringa at me får ein god skule. Då må me ha fleire og godt kvalifiserte lærarar inn i skulen. Når Høgre-leiar Solberg i dag hevdar at etter- og vidareutdaning er fråverande i Regjeringa sin politikk, er det feil. Me skal syte for at me får betre både utdaning og etter- og vidareutdaning.

Regjeringa har i dei fire åra som ligg bak oss, gjennomført eit lyft for samferdsle som få trudde ein skulle få til då me starta den perioden. Me skal gjennomføre samferdslelyftet vidare, og me skal bidra til at det vert framtidsretta breiband i heile landet. At me får på plass ein betre infrastruktur, er grunnleggjande for næringsutvikling, det er grunnleggjande for bulyst og ikkje minst for at unge vil søkje seg ut og bu i distrikta våre. Det er òg viktig for oss at me skal ha eit levande landbruk i heile landet, og at me skal vidareutvikle det inntektslyftet me har fått til i dei fire siste åra.

Arbeidsplassar er heilt grunnleggjande for busetnad. Å sikre kompetansearbeidsplassar er òg ei viktig oppgåve for oss. Plattforma slår fast at vekst i ny statleg verksemd skal skje utanfor Oslo. Kompetansearbeidsplassar er ein nøkkel til vidare vekst. Den nøkkelen skal me ta vare på, og me skal bruke han til å opne nye dører, ikkje minst for høgt utdana ungdom som har lyst til å flytte heim, eller som har lyst til å flytte til stader utover i landet vårt.

Regjeringa er oppteken av å lytte til folk. Dersom det skal gjerast endringar, og det skal det, skal det skje på lokalbefolkninga sine premissar. Når ein høyrer enkelte innlegg i salen i dag, kan ein tru at fornying i offentleg sektor er å ta bort strukturar som er viktige for folk, og ta bort tenester som er viktige i lokalmiljøa. For oss er det viktig å halde oppe tilbod der folk bur, anten det er flyplassar, lokalsjukehus, lensmannskontor eller ein desentralisert politistruktur. Endringar i kommunestrukturen skal skje på frivillig basis. Det betyr ikkje at ein frys tenestene. Det vert endringar, det vert nye oppgåver, men det skal skje saman med tilsette og saman med folk lokalt.

Det har vore viktig for oss å ta vare på sentrale sentrumsverdiar i plattforma. Det gjer me ved å satse på kommunane, på frivillig sektor, på distrikt, og på desentralisering. Det er god sentrumspolitikk når me slår fast at det ikkje skal søkjast om medlemskap i EU. Det er òg god sentrumspolitikk når me skal gjennomgå EØS-avtalen og sjå kva handlingsrom som finst for å ivareta norske interesser. Det vert presisert at det er aktuelt å bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen.

Valfridom er viktig for folk. Difor vert kontantstøtta ført vidare, som Senterpartiet hadde i sitt program, difor skal me ha ei styrkt eldreomsorg, slik at dei som ynskjer å bu heime, skal få god oppfølging og moglegheit til det, og difor er SFO eit frivillig tilbod, slik at foreldre kan organisere dagen sin slik som familien ynskjer det.

Me har lagt fram ei plattform som vert spanande å gjennomføre i tida framover. Eg håpar på eit godt samarbeid med Stortinget i dei mange viktige sakene, og på mange gode debattar i denne sal i dei neste fire åra.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Bård Hoksrud (FrP) [15:24:42]: Soria Moria II-erklæringen skaper en del usikkerhet rundt et par av de private flyplassene i Norge. Jeg har lyst til å referere statssekretær Lahnstein, som sier:

«Hvis vi ikke begrenser utviklingen på Rygge, blir det en utfordring for Torp.»

Det kan hende han har sagt noe av det samme til en avis i nabofylket som har den andre flyplassen.

Spørsmålet til statsråden blir: Hvilke type tiltak er det Regjeringen ønsker å bruke overfor de to private flyplassene som konkurrerer med hovedflyplassen på Gardermoen? Er det pris, eller er det dårligere kvalitet til dem som bruker de flyplassene som er Regjeringens svar på det som står i Soria Moria II-erklæringen?

Statsråd Liv Signe Navarsete [15:25:26]: Regjeringa har i dei åra me har styrt sikra gode ramevilkår for både Torp og Rygge. Stortinget har sagt at Gardermoen skal vere hovudflyplass. Det har me òg teke med oss i det viktige arbeidet som me har gjort dei siste fire åra med omsyn til å skape ein balanse som ikkje går på kostnad av hovudflyplassen, som igjen er viktig for det regionale nettet og det totale nettet av flyplassar som me har i dette landet, og finansieringa av desse. Det er dei elementa som me òg kjem til å ta med oss i arbeidet vidare, nemleg å følgje opp Stortinget sitt vedtak om Gardermoen som hovudflyplass, samtidig som me skal sikre at både Torp og Rygge skal vere gode og framtidsretta flyplassar for sine regionar.

Øyvind Halleraker (H) [15:26:25]: OPS-modellen betyr raskere oppstart, raskere gjennomføring og dermed bedre mobilitet og trafikksikkerhet for mange viktige strekninger. Statsråden har ved flere anledninger uttalt at OPS-modellen er en form for avbetaling eller lånefinansiering av vegbygging som hun ikke vil anbefale. Jeg har derfor to spørsmål:

Kan statsråden bekrefte at hennes modell med storstilt bompengefinansiering av prosjekter ikke er en form for lånefinansiert avbetaling?

Så sier statsråden at det er penger det kommer an på – bevilger vi bare nok, vil vi oppnå det samme uten lånekostnader. Kan statsråden bekrefte at hun og Regjeringen vil øke bevilgningene til samferdselsprosjekter som gir samme realiseringstempo som OPS-modellen ville gjort?

Statsråd Liv Signe Navarsete [15:27:18]: Bompengefinansiering er i stor grad lånefinansiert. Når me har diskutert OPS, har det handla om den delen av budsjettet som ikkje er bompengar, men som er staten sin del av finansieringsløysingane. Slik har i alle fall eg oppfatta Høgre og dei diskusjonane som me har hatt tidlegare. Då vert spørsmålet om ein skal finansiere dei strekningane ved lånopptak i ulike private bankar, eller om me skal gjere det over statsbudsjettet. No har me ved gjennomføringa av E6 nordover sett at byggetida, som har vore eit viktig argument for Høgre tidlegare, ikkje vert noko kortare på det enkelte prosjektet gjennom OPS. Me har faktisk fått ei kortare tidsline på E6 nordover enn ein hadde på OPS-prosjektet. Kva løyvingar som kjem i neste periode får me kome tilbake til fyrst med budsjettet i morgon, og med seinare budsjett som vil kome.

Knut Arild Hareide (KrF) [15:28:25]: Parlamentarisk leiar i Senterpartiet, Slagsvold Vedum, bad oss lese Soria Moria II. Det har me sjølvsagt gjort. På samferdselsområdet ser eg tydeleg merke etter både samferdselsminister og partileiar i erklæringa. Det er bra. Men det er ei sak som Senterpartiet har lyfta fram, og det er vrakpant og miljøbilpremie på 40 000 kr. Det er ei viktig sak, både ut ifrå eit miljøperspektiv og ut ifrå tryggleikstenking innanfor kommunikasjon. Statsråden lyfter fram sentrumsverdiane i slutten av sitt innlegg. Dette er ei sak me står samla om.

Er dette ei sak som statsråden ønskjer å få gjennomslag for og kan love at me vil sjå dei neste åra?

Statsråd Liv Signe Navarsete [15:29:21]: Fyrst vil eg gratulere representanten Hareide med leiarvervet i samferdslekomiteen. Det vert spanande å samarbeide med representanten om viktige saksområde.

Når det gjeld vrakpant, er det eit tema som eg heilt klart ynskjer å jobbe vidare med. Det er ikkje varsla i Soria Moria II. Det har si naturlege årsak. Dersom me hadde varsla 40 000 kr i vrakpant i Soria Moria II, hadde det vorte ganske stille rundt omkring i dag for dei som tek imot bil til vraking. Ei slik sak må nødvendigvis kome når ho kjem, men me kjem til å arbeide vidare for å få realisert ei ordning som gjer at me får ei raskare utskifting av den forureinande bilparken og premiering til dei som ønskjer å køyre miljøvenleg. Det vil me gjere på mange ulike måtar, og det å vurdere vrakpanten er ei slik ordning som kan vurderast.

Trine Skei Grande (V) [15:30:35]: I valgkampen lovet Senterpartiet 40 000 nye grønne arbeidsplasser de neste fire åra. I den nye regjeringsplattformen, Soria Moria II, er det vanskelig å se hvordan Senterpartiet skal klare å gjennomføre det løftet, for det ligger veldig mange gode intensjoner og løfter i plattformen, men Senterpartiet har tydeligvis tapt slaget om å gi grønne skatteletter eller mer konkrete støttetiltak, slik statsråd Navarsete lovet i valgkampen.

Mitt spørsmål er: Er Senterpartiets leder enig med Venstre i at det snart er på tide med et litt kraftfullt skatteskifte, fra mer rød skatt til mer grønn skatt, slik at vi klarer de 40 000 grønne arbeidsplassene – ja, kanskje 80 000 – for vi trenger dem for å løse både klimakrisen og trygge velferden for framtida?

Statsråd Liv Signe Navarsete [15:31:27]: Eg er samd med representanten Skei Grande i at me skal ha ei omlegging av både skatteregimet og næringspolitikken totalt sett i ei grøn retning. Eg ser fram til mange gode diskusjonar og innspel frå Venstre i den samanhengen. Det er mykje me kan diskutere og vere einige om, men me må òg leggje til grunn den politikken som Regjeringa har ført, og som allereie har gjort at me er i gang med ei grøn omlegging. Det er ikkje slik at me startar på nullpunktet i dag. Både på skattesida og når det gjeld næringspolitikken elles, er me i gang med ei omlegging i grøn retning. Den omlegginga skal me forsterke i dei komande åra, slik at det vil vise seg i skattepolitikken, og det vil vise seg i næringspolitikken. Og så får me telje hvor mange grøne arbeidsplassar det har vorte. Men eg er heilt sikker på at den politikken Regjeringa skal føre framover, skal både vere offensiv og sikre fleire arbeidsplasser, ikkje minst sikre at me får ein industri som omstiller seg i grøn retning. Det vil Noreg tene på.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Eirin Kristin Sund (A) [15:32:50]: Vi er nå helt i starten av en ny fireårsperiode, der det er mange utfordringer som ligger og venter på oss, men det er like mange muligheter. En av våre aller største utfordringer som krever at en ser muligheten og tar muligheten, handler om den globale oppvarmingen og de klimaendringene som vi ser. Utslipp av klimagasser er den viktigste miljøsaken, og global oppvarming er uløselig knyttet til kampen mot fattigdom.

I Regjeringens politiske plattform er klimaet løftet fram som ett av hovedområdene. Hele plattformen er gjennomsyret av det. Norge skal være et foregangsland når det gjelder miljøpolitikk. Vi skal sikre at framtidige generasjoner har tilgang til et godt miljø, stabilt klima og rikt naturmangfold. Derfor må hensynet til miljøet være gjennomgripende i alt det vi foretar oss. Norge skal bygge sin politikk på prinsippet om en bærekraftig utvikling og en forsvarlig forvaltning av naturressursene.

Klimaendringene rammer urettferdig. Det er urettferdig på tvers av både generasjoner og landegrenser. De aller største problemene rammer de fattigste landene, mens de historisk er skapt av den rike delen av verden, og de rammer oss her og nå. Derfor la Regjeringen i vår fram både en utviklingsmelding og en melding om norsk utenrikspolitikk, som begge setter klimaet sentralt på dagsordenen. Her framheves sammenhengen mellom klimautfordringene og utenrikspolitikken. Vi viser hvordan klimaet og energipolitiske interesser inngår som en integrert del av norsk utenrikspolitikk. Løser vi ikke klimakrisen, vil den over tid forsterke verdens fattigdomsproblem i en slik grad at de blir uoverkommelige. Gjør vi ikke betydelige framskritt for å løse verdens fattigdomsproblem, vil veldig mange utviklingsland verken kunne eller ville være med på den globale klimadugnaden vi nå trenger.

Den eneste måten vi i den rike verden kan få verdens fattige land med på en forpliktende klimaavtale på, er at vi tar store deler av regningen selv. Den fattige verden kommer ikke til å bli med på en ny Kyoto-avtale hvis det innebærer at den forsinker deres vei ut av fattigdommen. For dem er kampen mot sult, fattigdom og nød i dag viktigere enn kampen mot global oppvarming i morgen. Derfor må vi ta store deler av de regningene som kommer. Derfor bør også de rike landene investere i miljø og renseteknologi i fattige land, slik at det også bidrar til å løfte folk ut av fattigdommen. Det vil kreve massiv overføring av kapital, kunnskap og teknologi fra de rike landene til de fattige landene. For første gang vil utviklingslandene settes i en posisjon der de kan stille makt bak kravene om en mer rettferdig økonomisk verdensorden.

For å unngå at temperaturen på jorden øker med over 2 grader i forhold til førindustriell tid, må de globale utslippene reduseres med 50–85 pst. innen 2050. I 2020 må industrilandene redusere utslippene med 25–40 pst., mens utslippsveksten i utviklingslandene må begrenses. Derfor skal Norge arbeide for en mer omfattende og ambisiøs internasjonal klimaavtale som skal etterfølge Kyoto-avtalen. Da er det helt avgjørende at en får på plass store kutt raskt, samtidig som vi må utvikle ny teknologi som kan gi utslippsreduksjon på lengre sikt.

Vi skal overoppfylle Kyoto-avtalen med 10 pst. Vi skal skjerpe Norges klimamål slik at de tilsvarer kutt i utslippene på 40 pst. innen 2020. At Norge viser så tydelig at en faktisk mener det og ikke bare sier det, høstet en jubel for i Bangkok i helgen.

Regjeringen skal også legge fram en strategi for en vurdering av klimapolitikken og behov for endrede virkemidler, herunder de sektorvise klimaforhandlingsplanene. En ny internasjonal klimaavtale nødvendiggjør en revisjon av nasjonale mål og virkemidler og en ny vurdering av hvordan Norges samlede innsats bør innrettes. Det skal også lages en konkret handlingsplan for alle sektorer med hensyn til hvordan det norske samfunnet må forberede seg på å leve med klimaendringer, og hvordan en skal klare å løse dette.

I alle fall, når jeg hører på debatten i dag, og da kanskje spesielt på innlegg fra representanter for Venstre og Kristelig Folkeparti – som har et stort engasjement både i klimaspørsmål og når det gjelder fattigdomsbekjempelse – lover det godt for hvordan vi skal klare å bruke muligheten som ligger der, for sammen å oppnå de felles målene. Hvis vi ikke gjør det som er rett i dag, vil vi bli dømt når historien skal skrives, og da vil vi bli dømt for at vi gjorde det rette i dag til det beste for i morgen.

Elisabeth Aspaker (H) [15:38:18]: Skolen er en av samfunnets aller viktigste institusjoner for å bygge bro til fremtiden. Skolens hovedoppgave er å gi barn og unge den nødvendig kunnskapsmessige utrustning for å kunne mestre livet og arbeidslivet. Det stiller store krav til skoleeiere, skoleledere og tusenvis av lærere som hver dag går inn i norske klasserom. Regjering og storting må ta på største alvor den bekymring som kommer fra små kommuner, som selv reiser tvil om man har de nødvendige forutsetninger for å gi sine elever en like god skole som større kommuner har.

Det er Høyres utgangspunkt at vi ikke kan tillate oss å fire på kvalitetskravene i skolen – av hensyn til elevene og for at disse skal stå best mulig forberedt i møte med samfunnet utenfor. Norske elever må uavhengig av bosted sikres en fullgod grunnopplæring som oppfyller loven, og som gir den enkelte elev muligheter til å strekke seg og til å utvikle egne evner og anlegg.

Den rød-grønne regjeringen har på flere områder nærmet seg Høyre i skole- og utdanningspolitikken, men det blir noe halvhjertet over innsatsen, og fortsatt mener SV det er like viktig med mat som med matte.

Regjeringen har ikke hatt tilstrekkelig trykk på tiltak for å forhindre at mange elever går ut av grunnskolen uten å kunne lese og skrive tilstrekkelig og til å kunne fullføre videregående opplæring. Resultatet er som kjent en alarmerende høy frafallsprosent.

Regjeringen har så langt heller ikke hatt tilstrekkelig fokus på hvordan dagens lærere skal få den etter- og videreutdanningen et stort flertall av lærerne selv etterlyser. Flere lærere er viktig, men det tar tid! Derfor trengs det nå en storstilt satsing på de lærerne som i dag er i skolen, for det er de som kan utgjøre forskjellen på kort sikt.

All forskning viser at lærerens kompetanse er avgjørende for elevens læring. Høyre utfordrer Regjeringen på en strategi som kan løfte kompetansen hos dagens lærere, og det må settes inn et særlig krafttak i forhold til nøkkelfag som norsk og matematikk – fordi disse fagene er viktige døråpnere til forståelse og tilegnelse av kunnskap i alle andre fag. Høyre utfordrer også Regjeringen på et skifte i fokus fra det som skjer i skolefritiden, til det som skjer i skoletiden.

Denne høsten er skolen arena for flere TV-serier, og det er sikkert flere enn meg som har gledet seg over framgangen til elevene som er med i «Blanke ark». Her har vi møtt en gruppe elever, langt oppi grunnskolen, med store faglige problemer, men som etter grundig kartlegging og skreddersydd opplæring etter kort tid har opplevd forbløffende framgang. Daglige og faglige nederlag er snudd til daglige og faglige oppturer.

Høyre er opptatt av at hjelpen må settes inn så tidlig som mulig når elever sliter, men det «Blanke Ark» heldigvis viser, er at det aldri er for sent å sette inn god hjelp. Serien underbygger dessuten betydningen av den tydelige lærer og den nødvendige kompetansen hos læreren.

Statsministeren har ved flere anledninger etter valget advart, og mer enn antydet, at det går mot trangere økonomiske tider i kongeriket. Det stiller store krav til en regjering som i tider med romslige budsjetter ikke har vist vilje og evne til å prioritere skole og kunnskap så høyt som den burde.

Skole- og kunnskapspolitikk krever satsing og planlegging i et langt perspektiv. De seksåringene som møtte til skolestart denne høsten, vil tidligst være ferdig med sin videregående opplæring i 2021 – eller om ytterligere tre stortingsvalg.

Høyre har hatt og vil fortsatt ha skole og utdanning øverst på sin politiske dagsorden, fordi det handler om vår fremtidige evne til verdiskaping og til å trygge velferden. Høyre vil ha en skole med større vekt på kunnskap og læring, og derfor har vi foreslått en kraftsatsing på etter- og videreutdanning av lærere med 3 milliarder kr i denne stortingsperioden.

Godt kvalifiserte lærere betinger at samfunnet klarer å motivere også de flinkeste studentene til å satse på en lærerkarriere. Gode elevprestasjoner betinger at elevene møtes med utfordringer og krav som gjør at de må strekke seg og utnytte sine evner maksimalt. Gode skoler betinger bevisste skoleeiere og mer systematisk kontakt mellom skole og arbeidsliv.

Høyre etterlyser også et initiativ fra Regjeringen for å sikre at de nasjonale prøvene blir et godt verktøy for bedre læring, uansett størrelse på kommune og skole. Oslo kommune er kanskje det aller beste eksemplet på hva som kan oppnås når resultatene fra nasjonale prøver blir brukt på en klok og systematisk måte.

Kari Henriksen (A) [15:43:27]: Jeg var ca. tolv år første gang jeg møtte en person fra Afrika i Norge. I dag har jeg venner fra mange verdenshjørner. Aida, Maryam, Faisal og Akrami er noen som gjør at jeg berøres når det er ekstremvær på Filippinene, terror i Afghanistan, uro i Somalia eller valgopptøyer i Iran.

Nesten hele verden er blitt en del av min hverdag. Mangfoldet og nærheten mellom mennesker i verden gjør at vi trenger mer fellesskap, ikke mindre; flere møteplasser, ikke færre; mer dialog, ikke mindre. Sosialdemokratisk politikk har alltid handlet om å sette folk fri. Jeg er glad for at Regjeringens nye plattform fører videre at 1 pst. av brutto nasjonalprodukt skal gå til utvikling og bistand. Vårt mål om at alle skal med, må også gjelde utover egne grenser. Jeg er stolt over at Regjeringen ikke valgte å finansiere skattekutt med reduksjon i bistanden, slik partier på høyresiden ville.

Før valgkampen kom ordentlig i gang, hørte vi at Norge skulle forandres i løpet av 100 dager etter valget. Hovedbudskapet var klart: Det skulle skapes et annerledesland. Fremskrittspartiet ville ikke ha det Norge som hvert år kåres til et av verdens beste land å bo i. Jeg er takknemlig over å bo i Norge. Å gå til Stortingets åpning i følge med barnebarna er ikke mulig i alle land. Vi beveger oss like trygt og uten frykt til Stortingets åpning som til valgurnene. Det er ikke slik i alle land, og disse ytterpunktene handler om politiske valg.

Vi har levekårsutfordringer, og arbeid til alle er et av de viktigste velferdsmålene vi har. Vest-Agder er et slags Mini-Norge – der har vi dårlige levekår, og vi har noe av verdens beste næringsliv og industri. Vi er dårlig på likestilling, vi har lav yrkesdeltakelse blant kvinner, og vi har liten utdanning og mange uføre. Samtidig er Vest-Agder verdensledende når det gjelder bedrifter og fagfolk innen prosess-, offshore- og klimaindustri, og vi har en fantastisk natur – sjø og hei – som takket være en rød-grønn politikk nå er mer tilgjengelig for alle.

Farsund Aluminium Casting AS var på konkursens rand i vinter. Ca. 200 ble permittert. Takket være statlige garantiordninger våget investorer å satse, og bedriften har nå 170 i arbeid. Innen offshore og skipsverftsindustri er det usikre tider framover. Finanskrisen er ikke over, og vi trenger en aktiv statlig medvirkning til omstilling og utdanning for at de negative konsekvensene skal bli færrest mulig. I Vest-Agder ville høy arbeidsledighet ramme ekstra hardt fordi vi har de store levekårsutfordringene. Regjeringens plattform for de neste fire årene tar tak i disse store og overordnede utfordringene: robuste velferdsordninger, fornuftig statlig styring av finans- og næringsliv, rettferdighet, fellesskap, solidaritet nasjonalt og internasjonalt. I disse jakttider tillater jeg meg å kalle plattformen for nesten en innertier – i alle fall er det en sabla god nier!

Likestilling handler om lønn og arbeidsforhold. Mange kvinner har dårlige levekår fordi de jobber i såkalte kvinneyrker. I butikker som selger bygningsvarer, elektriske artikler eller biler, jobber menn i hele stillinger. Der det selges tøy og smykker, jobber kvinner deltid, og de får ikke hele stillinger. Høyresiden vil overlate slike utfordringer til markedet, men markedet regulerer ikke likeverd og solidaritet. Det regulerer heller ikke forebygging, som representanten Hadia Tajik så riktig påpekte. Regjeringens klare signaler om å handle både med hensyn til heltid og likelønn er nødvendig.

Barn og unge har fått tydelig plass i vår politikk for de neste fire årene. Vi skal ha tidlig innsats og bedre forebygging. Det er bra. Vi skal ha flere studieplasser, mer opplæring der de unge bor, og kamp mot frafall i skolen er også viktige tiltak. En god offentlig fellesskole skal være en arena der læring og vennskap kan utvikles på tvers av bakgrunn og sosiale og økonomiske skillelinjer.

For å få til alt dette er det nødvendig med fortsatt faglig-politisk samarbeid, noe høyresiden for øvrig vil ha mindre av, og økte internasjonale forpliktelser. I en tid der dialog og samarbeid mer enn noen gang er påkrevd, vil Arbeiderpartiet og Regjeringen styrke ordninger som ansvarliggjør, skaper dialog og utvikling til felles beste for klima, næringsliv, arbeidstakere, fellesskapet og enkeltpersoner, hjemme og ute.

Torgeir Trældal (FrP) [15:48:54]: Fremskrittspartiet ønsker en landbrukspolitikk der man går fra politisk styring over til å anse bonden som en selvstendig næringsdrivende på lik linje med andre småbedriftsledere i landet. Bondens oppgave er å produsere god, sunn og trygg mat – ikke å stå med lua i hånden overfor byråkratene i departementene.

Fremskrittspartiet vil legge til rette for matproduksjon, og ikke for en slags ordning med samfunnsgartnere. Norske bønder må få et enklere regelverk å forholde seg til og i større grad frigjøres fra offentlig styring. Arbeidet med å forenkle og modifisere jordbruket har stoppet helt opp med den rød-grønne regjeringen. Fremskrittspartiet mener at det er på tide at regjeringen Stoltenberg viser handlekraft og gir bøndene mulighet til selv å bestemme hvordan de vil drive sin egen virksomhet. Det må være et paradoks at det siden år 2000 er blitt over 20 000 færre bønder i Norge, samtidig som produksjonen faktisk har økt. Det er også et paradoks at med Senterpartiet i regjering har avviklingen av norsk landbruk nådd nye høyder.

Fremskrittspartiet beskyldes for å være den største trusselen mot norsk landbruk, men i praksis har vi sett at den rød-grønne regjeringen, med Senterpartiet i spissen, nærmest har startet avvikling og nedleggelse for nesten alle norske bønder. Fremskrittspartiet er opptatt av at vi må få en gjennomgang og en endring av jordloven, og det er viktig at det kommer opp. I dag er det kun på papiret at bonden selv får bestemme over egen jord. Alle bønder har fått merke at i praksis er det byråkratene i Landbruksdepartementet og myndighetene som bestemmer hvordan jorden skal benyttes, og ikke bonden selv. Det er på tide at bonden selv får noe han skal ha sagt.

Fremskrittspartiet vil gjennomføre full eiendoms- og produksjonsfrihet for matprodusentene. Behovet for dagens system med støtteordninger vil gradvis reduseres. Vi vil også innføre en kompensasjon som i en periode støtter dem som på en negativ måte vil bli vesentlig berørt av endringer i landbrukspolitikken. Vi mener også at det må settes i verk omstillingstiltak for dem som ønsker å få fram nye næringer i landbruket og markedsrette sin produksjon. Med Fremskrittspartiet i regjering ville norske bønder fått en betydelig skatte- og avgiftslette.

Norsk industri kan styre mot en av de største krisene i landets historie. Regjeringen har ikke forstått at deres jobb er å stimulere til økt verdiskaping i næringslivet. Det eneste Soria Moria II-erklæringen fokuserer på, er en ny eierskapsmelding der man skal vektlegge samfunnsansvar til bedrifter med statlig eierandel. Hva vil egentlig regjeringen Stoltenberg gjøre for å stabilisere rammebetingelsene for det private næringslivet? Det har vi ikke sett mye til i Soria Moria II-erklæringen. Dette fører dessverre til mindre mulighet for langsiktig tenkning og verdiskaping, og vi er nødt til å forbedre rammebetingelsene og styrke infrastrukturen slik at Norge som et høykostland settes i stand til å være konkurransedyktig mot resten av verden. Når vi ser at Norsk Hydro flytter avdelinger til Qatar, er det bl.a. fordi Qatar kan gi dem en sikrere og bedre kraftavtale som er mye mer forutsigbar og konkurransedyktig enn det vi kan i Norge, som er styrt av den rød-grønne regjeringen. Tar man et eksempel fra Norge, ser man at over 150 personer ble overflødige ved Aker Verdal på grunn av tørken. Oljetørken slo inn der som ellers i industrien.

Regjeringen Stoltenbergs innsats bl.a. under valgkampen var bare å prate og prate og være til stede på Aker Verdal. Det var ikke mindre enn fem ministere og to statssekretærer som var til stede og så på problemene. Det minner meg faktisk om Norge i 1030, da Olav den helligste reiste rundt for å signe landet. Det var det de holdt på med i valgkampen – de skulle signe landet.

Nei, norsk industri trenger ikke statsråder som bare snakker. Norsk industri trenger handlekraft, og det er det bare Fremskrittspartiet som kan gi. Industrien trenger gode rammebetingelser, og det kan vi gi.

Det er for meg et paradoks at Regjeringen er mer opptatt av å kjempe mot oljeleting utenfor Lofoten enn av å engasjere seg i norsk industri, i kampen for arbeidsplasser, hvor det også skal utvikles en ny teknologi. For enten må leverandør- og verftsindustrien omstille seg i retning av fornybar teknologi, eller det må gis nye muligheter innen olje- og gassindustrien. Det aller mest fornuftige er en kombinasjonsløsning her.

Fremskrittspartiet vil bidra til partnerskapsløsning mellom staten og private, der staten bidrar til å stimulere private investorer til å satse risikokapital og kompetanse på ny næringsutvikling. Formålet er å styrke de privates rolle i norsk næringsliv – i samarbeid med staten.

Presidenten: Presidenten vil bemerke at det holder vel å kalle Olav for «den hellige», ikke nødvendigvis «den helligste», på det tidspunkt.

Marianne Aasen (A) [15:54:22]: Norge er et rikt land. Vi er ett av svært få land i verden som ikke har hatt behov for å ta opp lån for å komme oss gjennom finanskrisen. Det gir oss en handlefrihet mange misunner oss. Men Norges viktigste formue er ikke olje og gass. Norges viktigste formue er folk.

Arbeidskraft og kompetanse er den viktigste kilden til framtidig inntekt. Derfor har den rød-grønne regjeringen brukt de siste fire årene til å investere i barn og i kunnskap. Det skal vi fortsette med. Det hver enkelt av oss kan bidra med til fellesskapet, er vår viktigste ressurs.

Å satse på god utdanning for alle er og vil alltid være noe av det viktigste vi som samfunn kan gjøre. Skal vi sikre framtidig verdiskaping, et lønnsomt næringsliv og mange dyktige bedrifter, må vi ha et godt utdanningssystem. Skal vi ha en velferdsstat i utvikling til beste for alle som trenger den, må vi også ha et godt utdanningssystem. Skal vi gi alle eldre en trygg eldreomsorg og alle barn en god skole, må vi ha kompetente helsearbeidere og skolerte lærere. Dessuten: Utdanning og kompetanseutvikling er nøkkelen til å løse mange av de problemene som blir tatt opp av ulike partier og mange debattanter i dagens debatt.

I tillegg er utdanning en svært viktig del av den enkeltes liv. Veien vår gjennom utdanningssystemet former i stor grad framtiden for hver enkelt av oss og hvordan vi kommer til å leve livet vårt. Uansett hvor langt eller kort utdanningsløpet ble, uansett om man var skoleflink eller ikke: Skolene vi gikk på, den høyere utdanningen vi tok, eller ikke tok, påvirker i stor grad hvor vi havner her i livet. Derfor er det svært avgjørende at det skoleløpet som starter i en alder av seks år, og som uansett varer en betydelig del av livet, er så bra som overhodet mulig. Vår jobb som politikere må være å gjøre denne veien så lærerik, så spennende og så utviklende som vi klarer.

Denne regjeringen satser på utdanning. Vi ønsker en helhetlig skoledag, og at det er et mål i seg selv. Vi vil fortsatt satse på å styrke realfag og språk, og vi vil prioritere leksehjelp gjennom SFO.

Fortsatt er det en viktig nøkkel å øke lærerkompetansen. Skoleledelse har vært underprioritert tidligere, og det er mange ledd fra utdanningsministeren og fra Stortinget fram til den enkelte elev i hvert eneste klasserom. Derfor må vi fortsette den satsingen. Vi må iverksette tiltak mot dem som slutter for tidlig, som av ulike grunner faller ut, og som kalles «drop-out». Vi må bruke mer penger på utdanningssektoren.

I forskningen ligger svarene på mange av de problemene vi møter. Der ligger svarene på hvordan vi skal bekjempe sykdommer vi står maktesløse overfor. Der ligger svarene på hvordan vi skal få arbeidslivet til å fungere enda bedre og ha plass til alle. Finanskrisen kunne ha blitt katastrofal om ikke økonomifaget hadde utviklet seg siden forrige gang verden så finanssektoren nesten kollapse. I forskningen ligger ikke minst svarene på hvordan klimautfordringene kan løses. Som flere talere har understreket tidligere her i dag: Klimatrusselen er vår tids største politiske og naturvitenskaplige utfordring. Derfor er det svært viktig for oss å fortsette opptrappingen av klimaforskningen i Norge, i tillegg til alle andre tiltak, selvfølgelig.

Mennesker har evne til å lære hele livet. Vi vil derfor legge til rette for et utdanningssystem som stimulerer små barns nysgjerrighet. Vi vil legge til rette for at utdanning fortsetter å stimulere, og for at det skal være lærerikt og morsomt i det lange løp. Vi vil at dette utdanningsløpet skal være slik at det gir mening å snakke om livslang læring.

Presidenten: Møtet avbrytes nå. Nytt møte settes kl. 18 for fortsatt behandling av sak nr. 1 på dagens kart.

Forlanger noen ordet før møtet heves? – Det er ikke skjedd. Møtet er hevet.

 

Se videre behandling av saken på kveldsmøte.