Peter Skovholt Gitmark (H) [11:29:30]: Jeg har følgende spørsmål til miljø- og utviklingsministeren:

«Hvordan kan Norge støtte folket og de demokratiske kreftene i Zimbabwe uten å støtte president Mugabe og hans maktapparat?»

Statsråd Erik Solheim [11:29:45]: Først vil jeg si at det er godt å kunne bevege seg fra et område hvor det er så vanskelig akkurat nå, til et land hvor det tross alt er betydelige lyspunkter. La meg gi en veldig stor kompliment til stortingsrepresentant Peter Skovholt Gitmark, som har vist et utrolig engasjement – og interesse – for Zimbabwe over en lang periode, også da det var nesten helt ute av nyhetsbildet.

La meg så si: Vi møttes i Washington for to dager siden, hvor Norge og Danmark brakte sammen hele det internasjonale giversamfunnet, mange viktige vesteuropeiske land, de store bankinstitusjonene, Sør-Afrika og andre. Det interessante var at det møtet viste et totalt skifte i hele det internasjonale samfunns holdning. Det lederskapet som Norge og Danmark har vist ved raskt å komme i kontakt med den nye samlingsregjeringen, ble nå bifalt av alle. Det ble sagt av alle at det finnes ingen plan B i Zimbabwe, det er bare en plan A, og det er å hjelpe den nye samlingsregjeringen til å fungere og få landet på beina igjen. Plan B er Somalia, eller noe som er veldig, veldig mye verre. Så vi må satse alt på å bidra til at dette hjelper.

Da vi var i Zimbabwe fikk vi også et veldig klart inntrykk av at det er de demokratiske kreftene i landet som nå er politisk på offensiven. MDC, under ledelse av statsminister Tsvangerai og finansminister Biti, føler at de setter den politiske dagsordenen og driver tingene videre i en riktig retning. Det er oppnådd veldig mange positive ting allerede. Hyperinflasjonen, hvor en titrillionerdollarseddel ikke var verdt noe, er over. Selv om det fortsatt har vært noen landokkupasjoner, har voldsnivået i Zimbabwe gått drastisk ned, og reformprosessen er i gang på mange, mange områder.

Mange har vært redde for at økt bistand til Zimbabwe nå skulle være en måte å styrke Mugabe og hans støttespillere på. Jeg tror det motsatte er tilfellet. Jeg tror det innen ZANU-PF finnes «hardliners» som ikke ønsker at denne samlingsregjeringen skal virke, og som ser at makten vil gå tilbake til dem hvis den ikke fungerer, og derfor at nå å komme inn med bistand tvert imot vil være en veldig sterk støtte til de demokratiske kreftene. Det er også det budskapet som gjentas og gjentas av finansminister Tendai Biti.

Så er det mange praktiske problemer knyttet til hvordan bistand kan komme inn i Zimbabwe. Sentralbanken i Zimbabwe er i stor grad skyldig i den ekstreme inflasjonen i landet. Den har vært en finansiell melkeku for ZANU-PF, og dermed for Mugabe, men finansministeren arbeider nå intenst for å flytte fullmakter fra sentralbanken og over til finansdepartementet. Vi er i tett dialog med Biti, og håper også han vil kunne komme til Norge i nær framtid for å se på hvordan vi kan få til en økt bistandsinnsats som ikke går gjennom institusjoner vi ikke kan akseptere.

Den danske utviklingsministeren og jeg skrev i dag et felles brev til de store internasjonale bankinstitusjonene: Verdensbanken, Den afrikanske utviklingsbanken og Det internasjonale pengefondet, og ber dem se på hvordan det internasjonale samfunn skal forholde seg til Zimbabwes enorme gjeldsbyrde. Den er et stort problem for den videre økonomiske gjenoppbyggingen, og dette kan ikke løses på kort sikt. Vi må ta fatt på dette store problemet, og vi tilskynder en felles innsats fra alle bankene på det området.

Så mener vi at vi umiddelbart bør se på hvordan vi bilateralt kan gå inn og hjelpe til med å betale lønninger i noen avgjørende sektorer som helse – det kan være snakk om til leger og sykepleiere – eller utdanning. Som spørreren er vel kjent med, fikk Biti lærerne i Zimbabwe tilbake på jobb ved å gi hundre dollar i måneden. Det ville vært nokså lite i Norge, men det var altså nok til at folk gikk tilbake på jobb. Det ville være katastrofalt for Zimbabwe hvis lærerne igjen sluttet å undervise. 2008 var nærmest et tapt år i utdanningssystemet i Zimbabwe.

Kombinasjonen av disse tingene: arbeidet med banksystemet, bilaterale tiltak og en konstant dialog med Zimbabwes demokratiske krefter er veien framover, og, slik jeg ser det, svaret på spørrerens spørsmål.

Peter Skovholt Gitmark (H) [11:34:07]: La meg også gi statsråden en verbal blomst, og si at jeg takker ham for hans arbeid den siste tiden i forhold til Zimbabwe. Jeg opplever at det kompaniskapet Norge og Danmark, spesielt, har knyttet for å levere konstruktive, gode løsninger på hvordan det internasjonale samfunnet kan hjelpe demokratiet og folket i Zimbabwe, er en helt riktig og klok innfallsvinkel til landets problemer. Jeg deler også statsrådens syn på at det kun finnes en plan A, og det er å se denne regjeringen fungere og demokratiet blomstre ut fra dette. Dersom man får et sammenbrudd i Zimbabwe, som ikke ligger spesielt langt unna i tid dersom det ikke kommer bistand inn i landet, vil situasjonen bli en helt annen. Utdanningsminister David Coultart har sagt at dersom det ikke innen veldig kort tid kommer 4 millioner amerikanske dollar til å betale lønninger til lærere, vil lærerne mest sannsynlig forsvinne igjen.

Spørsmålet mitt til statsråden, som en oppfølging, er: Hva slags tidsperspektiv har statsråden for å kunne støtte opp om det sivile samfunnet?

Statsråd Erik Solheim [11:35:15]: Jeg deler helt representanten Gitmarks syn, at det haster. Det er klart at folk i Zimbabwe har enorme forventninger til denne regjeringen, men hvis den ikke klarer å levere noe, vil folk igjen bli skuffet, og det vil være veldig farlig. Vi skal se på hvordan vi raskest mulig kan få stilt norske midler til rådighet, men vi skylder også norske skattebetalere og Zimbabwes befolkning sikkerhet for at det skjer på en måte som er akseptabel – det kan ikke sås tvil om hvorvidt disse pengene blir misbrukt, eller at noe kan komme avveie. Det er balansepunktet her vi må arbeide med.

Så arbeider vi altså med å mobilisere det mye videre internasjonale samfunn. Det var veldig positivt å se hvordan dette nå samlet sammen linjer som vi var nokså alene om bare for noen få uker siden. Det er klart at de store bankinstitusjonene er viktige. Verdensbanken setter nå opp et flergiverfond for Zimbabwe som vil være en institusjon for å hjelpe. Men det tar alltid litt tid å komme i gang, og Norge kan gjøre noe bilateralt i mellomtiden.

Peter Skovholt Gitmark (H) [11:36:14]: Det er ikke tvil om at innen helseområdet finnes det en rekke internasjonale donorer som kan gå inn på forholdsvis kort tid. Innen utdanning har det vært flere land som har vist at de har vært litt mer tilbakeholdne til det. Jeg deler også statsrådens ønske om at dersom det kommer norske skattebetalerpenger, må det være gjennom et gjennomsiktig system hvor man vet at de som mottar pengene, faktisk er de som leverer utdanning til befolkningen. Man kan ikke ha flere år som 2007 og 2008, hvor Zimbabwes barn og ungdom ble stående uten utdanning over lang tid. Det er jo nettopp en resept for en «failed state».

La meg bare avslutte denne replikkvekslingen med å si at det er svært viktig at man finner fram til gode kontrollmekanismer, og ikke minst hele veien har i fokus at tiden her må være så kort så mulig. Ikke minst opplever jeg at man har en nær alliert i Zimbabwes nye utdanningsminister, som gjør en fenomenal jobb for å legge til rette for internasjonal bistand innenfor sitt område.

Statsråd Erik Solheim [11:37:23]: Jeg kan forsikre spørreren om at vi vil se på hvordan vi raskest mulig kan bidra til dette, og at utdanning er et område der Norge kan gå inn og hjelpe til. Men igjen må vi bare være helt sikre på at strukturene her er vanntette og patente, og det er vi felles om.

La meg også si at Zimbabwe – hvis det begynner å gå oppover – er et land med et gigantisk potensial. Interessant nok ser Harare bedre ut enn veldig mange afrikanske hovedsteder, selv etter så mange år med vanstyre. Det er mer orden, det ser bedre ut, og landet har et gigantisk økonomisk potensial som kan hjelpe ikke bare Zimbabwes hardt prøvede befolkning, men hele området. Zimbabwe var en gigantisk eksportør av mat, men er nå netto importør av mat. Det å få landbruket tilbake på rett kjøl, er jo kanskje hovedutfordringen ved siden av å få de grunnleggende tjenestene som helse, med koleraepidemi, og utdanning til å fungere.