Harald T. Nesvik (FrP) [12:00:04]: Jeg vil få lov til å stille følgende spørsmål til helse- og omsorgsministeren:

«Undertegnede viser til at problematikken knyttet til korridorpasienter ved norske sykehus ser ut til å vedvare og forsterke seg på tross av gjentatte lovnader fra statsrådens side. Slik jeg ser det er ikke samhandlingsreformen svar godt nok for den akutte situasjonen.

Hvilke konkrete strakstiltak vil statsråden foreta seg for å få bukt med denne uverdige situasjonen ved norske sykehus, og vil statsråden ta et initiativ overfor de regionale helseforetakene for å sikre nok medisinske sengeposter?»

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [12:00:46]: Dette er et stort og viktig spørsmål. Å være syk og bli plassert i korridoren er ofte dårlig pasientbehandling, og det er dårlig utnyttelse av ressursene. Selv om jeg tror representanten Nesvik og jeg kan være enige om at for pasienten kan ofte alternativet være enda verre: ikke å få behandling i det hele tatt, er likevel korridorpasienter et uttrykk for at tjenesten ikke er godt nok organisert, og at samhandlingen svikter mellom sykehus og kommunehelsetjeneste og innad i sykehuset. Dette er en sammensatt problemstilling som krever langsiktig innsats på mange områder.

La meg bruke noen eksempler. I Helse Sør-Øst har de gått systematisk til verks. De har forsøkt å finne ut hvorfor pasienter blir liggende i korridoren, og de har sett på mulige løsninger ved å studere god praksis. Nå kan de vise til gode resultater ved Sørlandet sykehus, ved Sykehuset Innlandet og ved Sykehuset Asker og Bærum.

Jeg vil nevne to viktige årsaker til at vi har korridorpasienter ved de indremedisinske avdelingene. For det første er det mange pasienter som legges inn i sykehus, som kunne vært behandlet i kommunen. For det andre er det mange pasienter som blir liggende i sykehus også etter at de er ferdig behandlet. De er for syke til å komme hjem, men det finnes ikke noe passende tilbud for dem i kommunen.

Skal vi få til gode og varige løsninger, må vi sørge for at pasientene får riktig behandling på riktig nivå. I dag blir eldre mennesker ofte lagt inn på sykehus når de blir akutt syke. Men mange av dem kunne fått et like godt – ofte bedre – tilbud i kommunen, dersom det hadde vært lagt til rette for det. En del steder i landet har man observasjonssenger ved distriktsmedisinske sentre og sykestuer for pasienter som trenger et tilbud før, istedenfor eller etter et sykehusopphold, for så å kunne klare seg hjemme. Eksemplene her tror jeg Nesvik kjenner godt: Fosen, Søbstad, Ål, Stjørdal osv. Men det er stor mangel på slike tilbud. Derfor fylles senger og korridorer ved de indremedisinske avdelingene opp av pasienter som kunne ha fått et mye bedre tilbud i hjemkommunen.

Et annet tiltak som kan bøte på problemet med korridorpasienter, er å utnytte den totale sengekapasiteten ved sykehuset bedre enn vi gjør i dag. Mange sykehus har en reservekapasitet som kan utnyttes ved å omfordele sengeplasser etter behov, og ved at avdelingene samarbeider og er fleksible i pressede situasjoner. Det er også mye å hente ved å etablere gode systemer for pasientflyt, f.eks. kan pasienter møte på sykehuset samme dag som inngrepet skal gjøres. Ved Sykehuset Asker og Bærum har langsiktig systematisk arbeid ført til at de har færre korridorpasienter. De har utviklet en god pasientflyt ved å tilby dagbehandling, de har medisinske korttidsposter, pasientene legges inn samme dag som de skal opereres, det finnes flere ambulante team, avdelingene er fleksible, og sykehuset har godt samarbeid med kommunen.

Ullevål universitetssykehus har lagt vekt på å sette inn god kompetanse i mottaket, de samarbeider tett med bydelene, og personalet ved sykehjemmene kan ringe sykehuset og få råd før beboere legges inn. På den måten unngår man mange innleggelser. Når tallet på utskrivningsklare pasienter er lavt, har de ikke korridorpasienter, forteller ledelsen ved Ullevål universitetssykehus.

Det finnes dessverre ingen raske tiltak som vil gi varige løsninger på problemet med korridorpasienter. Undersøkelser viser at det ikke er noen direkte sammenheng mellom andelen korridorpasienter og antallet indremedisinske senger – sett i forhold til befolkningsgrunnlaget. Det er derfor ingen grunn til å tro at en videre utbygging av indremedisinske avdelinger alene vil løse problemet med korridorpasienter.

Arbeidet med samhandlingsreformen er satt i gang nettopp for å skape god flyt i helsetjenesten og for at det skal lønne seg for kommuner og sykehus å behandle pasientene på rett sted. Det betyr at flere pasienter skal få tilbud utenfor sykehus, altså i kommunehelsetjenesten, som skal være rustet til å forebygge sykdom og følge opp og behandle pasienter som trenger det.

Harald T. Nesvik (FrP) [12:05:21]: Til avslutningen av statsrådens innlegg vil jeg si at vi er skjønt enige om intensjonen i samhandlingsreformen og viktigheten av den. Når så de endelige virkemidlene er på plass, får vi se om vi er like enige. Det får vi se når saken kommer.

Det som bekymrer meg, er at til tross for at man gjentatte ganger her i salen har påpekt problemene knyttet til korridorpasienter, viser bl.a. undersøkelser at antallet faktisk er ganske stabilt. Ca. 270 personer ligger til enhver tid i korridorene ved norske sykehus, og det ser ikke ut til å endre seg.

Spørsmålet mitt til statsråden dreier seg om at sykehusene har hatt en vanskelig situasjon, det blir kortere og kortere liggetid. Da er spørsmålet: Kan det være en sammenheng også her, at kommunene ikke har fått omstilt den biten?

Videre vet vi også at man må lære av hverandre. Spørsmålet mitt til statsråden er: Til tross for alle de fine eksemplene statsråden her har nevnt, hvorfor klarer vi ikke å være en lærende organisasjon og sørge for at andre tar etter?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [12:06:29]: Det siste er et veldig viktig spørsmål, og jeg skulle ønske jeg hadde et veldig enkelt og klart svar på det. Men jeg tror at vi bare må innse at vi har en lang vei å gå i helsevesenet for å få sykehusene til å fungere som lærende organisasjoner som aktivt søker etter «best practice», og som har gode systemer for å implementere det når det er etablert ved andre institusjoner enn den aktuelle.

Men det finnes ikke noe annet alternativ enn å jobbe videre med det. Og jeg synes det som nå skjer i Helse Sør-Øst, som er halve Helse-Norge og vel så det i sykehussammenheng, er et godt eksempel på at de regionale helseforetakene tar det på alvor. Og i de foretaksmøtene som jeg har vært med på nå, har jeg kjørt knallhardt på det med korridorpasienter. Vi må ikke gi opp; vi må bare fortsette å stille krav på dette området. Og så går det faktisk i rett retning, men veldig sakte.

Harald T. Nesvik (FrP) [12:07:38]: Ja, jeg håper det omsider vil gå i riktig retning. Problemet er jo at Nord-Europas mest moderne og siste sykehus på stammen, Ahus – det nye universitetssykehuset i Akershus – faktisk allerede kort tid etter åpningen hadde korridorpasienter. Sågar gikk det så langt at man måtte skjerme pasienter med laken inne på dublerte rom, der det ikke skulle vært flere personer. Det er jo også i Helse Sør-Øst. Her er spørsmålet hvordan vi klarer å få ut budskapet og planlegge på en bedre måte. Selvfølgelig gjøres det veldig mye bra, det vet vi. Forrige uke var jeg og besøkte nettopp Fosen DMS, som er et svært spesielt og godt tiltak – det skal man ha.

Spørsmålet mitt er: Vil statsråden sørge for at det blir lagt en strategi for å ha enda større fokus på nettopp sykehus som lærende organisasjoner – ikke bare internt i egen region, men også på tvers av regionene for å samle Helse-Norge til ett rike og ikke i fire helserepublikker?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [12:08:48]: Jeg vil bare veldig kort først kommentere Ahus. Jeg føler meg ganske sikker på at representanten Nesvik er klar over at det som er en stor utfordring på Ahus, er at utbyggingen ikke er ferdig. Når hele Ahus er ferdigbygd, ser jeg veldig optimistisk på at vi får en bedre løsning på korridorpasientutfordringen der.

Ja, vi jobber kontinuerlig med utfordringen med å skape en lærende organisasjon av hele Sykehus-Norge. Det må selvfølgelig også handle om at de regionale helseforetakene lærer av hverandre, så vi får en helhet ut av det. Det er helt sikkert ting å gjøre som kan forbedre det. Og så tror jeg at det aller viktigste vi nå kan gjøre i forhold til korridorpasientutfordringen, er å stå i det og jobbe med samhandlingsreformen.