Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:03:06]: I forandringens tid kan tidsbilder synliggjøre kontrastene.

Da jeg avtjente min militærtjeneste i marinen fra 1979 til 1981, opplevde vi kald krig. Jeg husker to episoder som gjorde særlig inntrykk. Den ene var den sovjetiske invasjonen i Afghanistan. Den andre var den økte spenningen som følge av streikene ved de polske skipsverftene ved Østersjøen. Jeg husker at den norske marinen ved begge anledninger innførte skjerpet beredskap.

I dag er Sovjetunionen historie. I nord settes ny dagsorden for samarbeid innen et så bredt virkeområde som energi, fiskeri, miljø, klima, industri, forskning og utvikling, reiseliv, utdanning, infrastruktur, arktisk landbruk, kultur, helse og justis. Vi står overfor mange muligheter. Men vi møter også utfordringer som krever gjennomtenkt kombinasjon av fasthet, kontinuitet og nytenkning.

Polens vei illustrerer Europas omforming. Polen er medlem av NATO og EU og vår partner i EØS. Sønner og døtre av gårsdagens polske verftsarbeidere gjør i dag høyt etterspurt arbeid i Norge.

Og NATO, som ble skapt for å ivareta transatlantisk sikkerhet under den kalde krigen, står oppe i sin viktigste operasjon noensinne. Det skjer ikke i Europa. Det skjer i Afghanistan.

Den sovjetiske okkupasjonen av Afghanistan opphørte i 1989, kort tid før Sovjetunionen selv ble historie. Byrdene ble for store. Men byrdene for det afghanske folk fortsatte gjennom nye tiår med borgerkrig og lidelser. På slik grunn fikk Taliban slå rot. Herfra ble «11. september» planlagt. For første gang erklærte NATO at vi hadde en artikkel 5-situasjon – at et angrep på én alliert var å anse som et angrep på alle.

I Afghanistan møter ikke bare NATO, men hele det internasjonale samfunn i dag en stor oppgave som kombinerer mange av vår tids nøkkelutfordringer: fattigdom, svak statsstruktur, svak nasjonal økonomi, ekstremistiske opprørsgrupper, høy kriminalitet – alt sammen trusler mot et stolt og verdig folk med en rik kultur. Situasjonen setter Afghanistans folk i fare. Men den setter også trygghet i fare i våre samfunn.

Situasjonen angår oss direkte.

Det er et paradoks at konflikter som ligger langt fra våre egne grenser, som Afghanistan, Midtøsten, Sudan og Somalia, samtidig griper mer direkte inn i våre egne samfunn enn den kalde krigens anspente situasjon gjorde gjennom 40 år.

Den kalde krigen er historie, først og fremst fordi man i øst og vest – og ikke minst i Washington – valgte å gjøre dialogen til hovedredskap. Dialog, basert på fasthet og styrke, også militært, utgjorde en engasjementspolitikk som bidro til åpningen mot Kina, inngåelse av historiske nedrustningsavtaler og demokratiske gjennombrudd i Sentral- og Øst-Europa. Ja, Europa viste jo på mange måter selv vei med Willy Brandts østpolitikk på 1960-tallet og etableringen av KSSE og senere OSSE.

I dag mangler verden en definerende orden. Grenser er ikke ugjennomtrengelige, og begrepet avskrekking har ikke den samme mening. Løsningen av konfliktene setter krav til et komplisert samspill av en rekke virkemidler.

Det rekker ikke med overdreven tro på hva militære maktmidler alene kan utrette. Det er behov for å finne tilbake til engasjementspolitikken for å mestre dette samspillet.

I denne redegjørelsen har jeg valgt å legge hovedvekt på utfordringene knyttet til henholdsvis Afghanistan, Midtøsten og nordområdene. Her møter vi sentrale utfordringer som samtidig berører hvordan vi innretter utenrikspolitikken på mange nye områder – som innen energi og klima.

Når det gjelder EØS og Norges forhold til Europa, vil debatten senere i dag gi tid til en fordypning, så jeg går ikke mer inn på det i redegjørelsen. La meg her kort understreke at vi nå er i en forhandlingsprosess om å utvide også EØS-området. Forhandlingene er ikke ferdige, men vårt mål er å få politisk enighet om de utestående spørsmålene så snart som mulig. Norge skal bidra til å skape et solidarisk og trygt Europa.

Jeg viser for øvrig til brev til statsministeren fra opposisjonens ledere vedrørende status for arbeidet med tjenestedirektivet. Det er satt frist til 22. februar i år med å gi høringsuttalelser til direktivteksten. Regjeringen vil oppsummere høringsuttalelsene og deretter komme tilbake til Stortinget med sin vurdering på egnet måte.

Når det gjelder WTO-forhandlingene, er det i substans lite nytt å melde siden vår debatt her i salen rett før jul, bortsett fra tydelige politiske signaler om å komme i gang igjen med forhandlingene. Norge støtter at dette skjer, og Regjeringen vil holde kontakt med Stortingets organer etter hvert som forhandlingene utvikler seg.

Under mitt besøk i Afghanistan i januar formulerte en av landets ministere det slik: Afghanistan er ikke et samfunn som kommer ut av konflikt. Det er et samfunn som har opplevd katastrofe, og hvor konfliktene ennå ikke er avsluttet.

Oppgaven i dag handler om å gi Afghanistan mulighet til forsoning, fred og utvikling. Oppgaven handler om å bygge opp et land som ikke lenger er et arnested for terrorisme, et land som sender nye «masseødeleggelsesvåpen» i form av en gigantisk heroineksport, over lange avstander, inn i våre egne samfunn.

Av disse grunnene er Afghanistan i dag vårt viktigste militære satsingsområde og av de største mottakere av norsk sivil bistand – ikke bare for Norge, men også for NATO, vår egen sikkerhetsallianse og våre egne allierte og en lang rekke partnere, herunder våre nordiske naboer. Sammen har vi ansvar for at denne operasjonen lykkes.

ISAF må nå videreutvikle sin strategi for å møte nye anslag inne i Afghanistan. Samtidig kreves et langt større fokus på å hindre infiltrasjon fra grenseområdene mellom Afghanistan og Pakistan. Den pakistanske regjering må få sterkere kontroll over gruppene som opererer fra disse grensetraktene.

Dette understreker at konflikten i Afghanistan, i tillegg til den internasjonale dimensjonen, også har en regional side. Det er viktig at alle landene i regionen engasjeres på en positiv måte – noe vi tar opp i bilaterale samtaler. Men først og fremst er det afghanerne selv som må sørge for et godt og balansert forhold til landene i regionen.

Afghanske ledere gav meg klar beskjed når det gjaldt den militære siden: Det viktigste er ikke hvor mange ISAF-soldater som kommer til Afghanistan, men hva det internasjonale samfunnet kan gjøre for å trene og utstyre landets egne styrker.

Det kreves mer omfattende opplæring av den regulære afghanske hæren og av den afghanske politistyrken. Utfordringen fra Taliban og andre motstandsgrupper bør så langt som mulig møtes med et tilsvar som har et afghansk ansikt. Jo raskere afghanere selv kan settes i stand til å møte utfordringene, jo mer effektivt kan disse gruppene bekjempes. Det er viktig at den afghanske befolkningen kan se at de sentrale og regionale myndigheter kan gi dem trygghet, lov og orden – ja, rammene for utvikling.

Bildet av den brannskadde afghanske jenta Narouz, som nå får kyndig behandling ved Haukeland sykehus, kan også være et bilde på dagens Afghanistan, og et symbol på håp – ja, hennes navn betyr «ny dag». Uten hjelp ville hun ikke ha overlevd. Ved vår hjelp redder hun livet. Vi igangsetter nå et prosjekt for å forebygge slike ulykker og styrke landets helsevesen på dette området. Innen utgangen av måneden er Narouz og faren tilbake i Faryab-provinsen. Men så er det bare ved familiens og landsbyens hjelp at hun skal leve sitt liv videre.

Det er nødvendig at de som vil Afghanistan vel, tar inn over seg at den militære innfallsvinkelen ikke kan være den ledende for å møte landets utfordringer. Og la meg understreke: Det er de militære på alle nivåer med ansvar ute i felten som vektlegger nettopp dette perspektivet.

Dette perspektivet lå til grunn for Regjeringens beslutning om å trekke Norge ut av Operation Enduring Freedom – med sin terrorbekjempelse som mandat – for i stedet å satse fullt på deltakelse i ISAF-styrken med sitt mandat om sikkerhet, stabilitet og utvikling i landet.

Det nytter lite å nedkjempe motstand dersom befolkningen ikke har utsikter til utvikling, godt styresett, virksomme menneskerettigheter og klima for forsoning. Befolkningen må tro på og se en varig endring til det bedre.

Og like viktig: Det vi bidrar til – gjennom militært nærvær og gjennom sivil innsats, bl.a. den innsatsen som gjøres av frivillige organisasjoner – må afghanere selv kunne bære videre. Lykkes ikke dette, vil den lokale befolkningen lett vende seg mot internasjonale styrker og se på dem – på oss – som okkupanter og kilde til uro.

NATO har militær evne og kapasitet til å lykkes militært. Nå må vi mobilisere kunnskapen til å lykkes med gjenoppbyggingsarbeidet.

Vi har over 50 års bistandserfaring å trekke på. Vi vet om betydningen av god koordinering, om å gi hjelp på en måte som svarer til lokale behov, som oppnår lokalt eierskap, og om betydningen av å bistå på en måte som mottakerne har kapasitet til å håndtere.

Knapt noe sted ser vi tydeligere at utenriks- og sikkerhetspolitikken er sektorovergripende. Dette er ikke en oppgave for NATO alene. Derfor tok Norge initiativ til at NATO inviterte FN, EU, Verdensbanken og andre ledende institusjoner til å delta i diskusjonene nå under forrige måneds utenriksministermøte i NATO.

Det er i dag langt større enighet enn bare for noen måneder siden om at ulike virkemidler må ses i sammenheng, at en riktigere balanse mellom sivile og militære virkemidler er nødvendig, og at den sivile innsatsen ikke har vært stor nok – og kanskje enda viktigere: ikke effektiv nok.

NATO-toppmøtet i Riga bekreftet at dette er den riktige vei framover, og utenriksministermøtet i januar og forsvarsministermøtet i forrige uke i Sevilla pekte videre i riktig retning. Det er interessant – og gledelig – at den amerikanske utenriksministeren under NATO-møtet i januar tok til orde for en ny strategi overfor Afghanistan, med større vekt på de sivile delene av innsatsen.

Dette gjenspeiler den holdning vi fra norske side har inntatt, og som er reflektert i tidligere debatter i denne sal og i Stortingets organer, og i initiativer Norge har tatt i NATO og FN.

Totalbildet av den internasjonale innsatsen i Afghanistan er dermed annerledes enn det var ved årsskiftet. Det er gledelig.

Regjeringen mener at en riktig innrettet internasjonal innsats kan bidra til varig og stabil fred. Norge vil trappe opp den sivile bistanden til Afghanistan til om lag 450 mill. kr som måltall for 2007, og det gjør landet til den nest største mottaker av norske bistandsmidler, etter Det palestinske området.

Militært har Norge i dag om lag 550 kvinner og menn i utfordrende tjeneste i landet. Vi er stolte av deres innsats. En motivert og dyktig kontingent soldater og offiserer viser en opptreden som er gjennomtenkt og vel utført. I tillegg kommer alle nordmenn som arbeider i de humanitære organisasjonene, med sine mandater som er humanitære, og som ikke skal blandes med de militære.

Norge skal videreføre sitt militære engasjement. Vårt hovedfokus vil fortsatt ligge i nord. Det er et viktig poeng at våre enheter opparbeider seg god lokal kunnskap for å løse sine oppdrag. Utover dette har vi ikke satt begrensninger for bruken av den norske kontingenten i Mazar-i-Sharif som innsatsstyrke.

Samtidig er det avgjørende at institusjonene i Kabul slår rot og får utvikle sin rekkevidde. Kabul er hovedstad og inngangsport. Fra 1. april i år vil norske mannskaper overta driften av Kabuls internasjonale flyplass – selve livsnerven.

Sikkerhetsutfordringen i Afghanistan er reell. Anslagene fra Taliban i fjor sommer og høst var tidvis dramatiske. Det kreves fortsatt militært nærvær og årvåkenhet i hele landet. Man må forvente at Taliban og andre opprørsgrupper fortsatt vil være aktive. Motstanden fra Taliban vil på ny kunne komme til uttrykk når vinteren er over. Det er ikke gitt at offensiven fra 2006 vil gjenta seg, men ISAF er forberedt og godt rustet.

Norge mottok 5. februar i år en konkret anmodning fra NATOs øverstkommanderende om å stille med ytterligere militære bidrag i form av Hercules transportfly, F-16 jagerfly eller en spesialstyrkeavdeling.

Regjeringen har vurdert henvendelsen nøye ut fra hva vi allerede bidrar med, situasjonen på bakken, de mål det internasjonale samfunn ønsker å forfølge når det gjelder sivil utvikling, og våre gjeldende ledige kapasiteter.

På dette grunnlag har vi kommet til at vi vil imøtekomme NATOs anmodning ved å stille en spesialstyrkeavdeling til disposisjon for Kabul-regionen, der ISAF har udekket behov. Dette bidraget vil med andre ord komme i tillegg til våre bidrag i nord og vårt kommende ansvar for driften av den internasjonale flyplassen i Kabul.

Spesialstyrkebidraget vil være i tråd med NATOs ønsker, og vil være viktig for å kunne forsvare og bevare stabiliteten i hovedstaden og dermed beskytte – i tillegg til sivilbefolkningen – både regjeringen, de offentlige institusjoner og det internasjonale samfunn i deres virksomhet. Dermed vil det også støtte opp om det arbeid Norge for øvrig legger ned i Kabul militært, med lederansvaret for driften av flyplassen, og sivilt, med all den innsatsen jeg har vist til.

En norsk spesialstyrkeavdeling i Kabul vil på denne måten bidra til å sikre og understøtte den mer helhetlige og balanserte strategien som det nå er så viktig å utvikle. Avdelingen vil bli stasjonert i Kabul-regionen og ikke i noen annen del av landet, herunder i sør. I forbindelse med tilbakemeldingen til NATO vil vi gjøre det klart at Norge med dette ikke vil komme med ytterligere militære bidrag i 2007 utover det som nå er gjort kjent.

Det militære bidraget må formes slik at det åpner for et større rom for politiske prosesser. Forsoningsarbeidet er en slik sentral politisk prosess. Vi legger avgjørende vekt på forsoningsoppgaven som den afghanske regjeringen står overfor. President Karzai og regjeringsmedlemmer understreker behovet for å skape langt sterkere bånd mellom demokratisk valgte institusjoner i Kabul, i første rekke presidenten, og de mer tradisjonelle maktstrukturene på landsbygda. Vi vil bidra til å legge til rette for dette arbeidet.

I samarbeid med afghanske myndigheter skal vi utforme et omfattende program for å fremme en mer langsiktig rekruttering til offentlig administrasjon. Siktemålet er å bringe studenter fra hele landet sammen, med særlig vekt på de vanskeligst stilte provinsene. Styrking av kvinners stilling vil stå sentralt. Dersom vi lykkes i dette arbeidet, vil vi både kunne stimulere til sterkere bånd mellom Kabul og ulike deler av landet og samtidig skape en administrasjon hvor kvinner på sikt kan delta fullt ut.

Dette prosjektet inngår i en bredere pakke for norsk bistand til kapasitetsbygging og statsbygging. Norge vil bidra til at et eget institutt for offentlig ansatte snarest kan komme i gang med opplæringen. Samtidig er Norge den første bidragsyter til et prosjekt for å styrke kompetansen i lokal forvaltning.

Vi innleder også et arbeid med å bistå afghanske energimyndigheter for å bidra til utviklingen av et rammeverk for gassressursene i landet. Vi støtter også oppbygging av afghanske sikkerhetsstyrker. Norge har nå ni politirådgivere og fem jurister i landet, og vi forbereder en økning av antallet rådgivere. I tillegg videreføres den omfattende innsatsen på områder vi allerede er tungt inne i, som utdanning og landsbygdutvikling.

FN er i dag for svakt satt opp til å spille en ledende rolle i den internasjonale samordningen i Afghanistan. Dette ønsker vi nå å bedre, bl.a. ved å styrke FN-operasjonen UNAMA med en rekke nye stillinger på det humanitære området, særlig i provinsene.

Hvorfor går jeg så pass detaljert inn i alt dette? Det er fordi utviklingen i Afghanistan er av stor betydning i seg selv, fordi perspektivene er prinsipielle, og fordi virkemidlene har en så tydelig gyldighet for andre situasjoner, for vår tids utenrikspolitikk, og ikke minst for vår egen og våre alliertes evne til å gjøre oss gjeldende i å løse vår tids konflikter.

Innsatsen illustrerer hvordan vi helhetlig må bistå også i andre land. Godt styresett, menneskerettigheter, forsoning, sikkerhetsreform, oppbygging av kompetanse og kapasitet på en lang rekke områder – som utdanning, helse, sysselsetting, humanitær innsats – alt dette er nødvendig for å bistå skjøre stater.

I for lang tid har det vært overdreven tro på hva militærmakt kan utrette i vår verden. Et tungt militært fokus kan bli selvforsterkende ved at løsningene på nye utfordringer altfor raskt vurderes i et militært perspektiv. Katastrofen i Irak bærer bud om dette.

Gradvis må det komme en endring. Her må FN stå sentralt, ikke minst gjennom en understreking av at all militær maktbruk må hjemles i FN-pakten, men også ved at FN anvendes som den samordnende instansen som kan trekke de andre dimensjonene inn – politiske løsninger, humanitær hjelp og gjenoppbygging. Her vil det videre arbeidet i den nylig etablerte fredsbyggingskommisjonen bli av stor betydning, og Norge vil følge opp aktivt.

Afghanistan har kjennetegn som preger også andre kritiske konfliktområder, og utfordringen er denne: Hvordan møter vi land med særdeles svake statsstrukturer, samfunn hvor opprørsgrupper baserer sin virksomhet på det de ser på som en kamp mot det som kalles den vestlige verden og vestlige verdier?

Vi opplever at flere av konfliktene i en vidstrakt region gir næring til hverandre og har negative ringvirkninger. Det synes å gå et sammenhengende belte av relaterte enkeltkonflikter fra Afghanistan, gjennom Midtøsten til Det afrikanske horn og den omfattende humanitære katastrofen i Darfur i Sudan. Ja, det går en linje fra Kabul til Khartoum.

Den brede Midtøsten-regionen preges av slike sammenvevde konflikter, økt spenning langs etniske og religiøse skillelinjer og rivaliserende regionale stormakter. Det viser behovet for en regional tilnærming, koblet med en bred, inkluderende politisk prosess. De som går i bresjen for slike politiske prosesser, må få vår støtte. I et slikt lys gir Regjeringen sin støtte til sist torsdags enighet i Mekka om å danne en palestinsk samlingsregjering.

Regjeringen har i flere måneder aktivt støttet opp om president Abbas’ bestrebelser for å trekke Hamas inn i et regjeringssamarbeid som reflekterer grunnleggende normer for internasjonalt samarbeid og de prinsipper den såkalte Kvartetten har etablert – anerkjennelse av inngåtte avtaler, avståelse fra vold og anerkjennelse av staten Israel.

Hamas har gjennom avtalen i Mekka uten reservasjon forpliktet seg til de avtaler PLO har inngått med Israel på vegne av det palestinske folk. Til grunn for disse avtalene – deriblant Oslo-avtalene – ligger palestinernes anerkjennelse av staten Israel, den gjensidige anerkjennelsen, og valget av forhandlinger framfor vold i avviklingen av den israelske okkupasjonen.

Samlingsregjeringen er ikke på plass ennå. Den skal etableres, det skal bli endelig enighet om regjeringens sammensetning, og prinsippene fra Mekka må inn i regjeringsplattformen. Men vi ønsker å sende det signalet at dersom dette kommer på plass, åpnes veien for normale politiske og økonomiske forbindelser med de palestinske selvstyremyndighetene.

Det er vår vurdering at det president Abbas nå har fått til, er det beste vi kan håpe på. Alternativet til palestinsk samling er borgerkrig, oppløsning og ny ekstremisme på palestinsk side. Det ødelegger for palestinere. Men det er også å anse som en sikkerhetstrussel mot Israel og en blokkering mot en gjenopptakelse av forhandlinger mellom palestinere og israelere.

Nå trenger denne skjøre prosessen støtte. Norge har gjennom sin erfaring, sine nettverk og sin tilgang til alle parter mulighet til å bidra. Det er det vi nå gjør og akter å fortsette med.

Regjeringen vil gi spesiell honnør til Saudi-Arabia, Egypt, Jordan, Syria og Den arabiske liga for deres rolle i å få til en samlingsregjering. Denne regionale samlingen for å forhindre total palestinsk oppløsning og borgerkrig demonstrerer ansvar og vilje til å håndtere store politiske utfordringer i egen region.

Nå må det internasjonale samfunn bygge videre på det som er oppnådd, og støtte det for å få i gang igjen en prosess og forhandlinger mellom Israel og palestinerne som kan ta for seg de såkalte sluttstatusspørsmål, som kan sikre opprettelsen av en levedyktig palestinsk stat som kan leve side om side med Israel innenfor internasjonalt anerkjente og sikre grenser.

Samtidig ligger våre krav til Israel fast: Som den sterke part må det vises åpenhet for reelle forhandlinger. Ulovlige bosettinger må opphøre. Vi tar avstand fra separasjonsmuren, og vi krever at Israel ettergir beslaglagte midler fra palestinsk vareomsetning og letter muligheten for grensepassering.

Hver konflikt i verden har sin egen karakter, sitt særlige opphav og innhold. I Midtøsten henger konfliktene sterkere sammen enn på lenge – Israel-Palestina, Israel-Syria, Israel-Libanon og den skjøre politiske balansen i Libanon. Irans økende rolle som regional makt og aktør er et dominerende trekk. Derfor må perspektivet om en regional fredskonferanse holdes ved like. Parter må trekkes med og ansvarliggjøres. Vi vil bygge videre på det norsk-spanske initiativet i forrige måned hvor vi markerte at det er gått 15 år siden Midtøsten-konferansen i Madrid.

Den største faren i Midtøsten ligger i dag i situasjonen i Irak. Faren for at situasjonen i landet utløser ytterligere konflikt i naboområder er betydelig. Et Irak som kollapser, vil kunne skape et farlig tomrom og trekke regionale stormakter inn i situasjonen på en uforutsigbar måte. Løsningen må finnes internt i Irak. Men regionens aktører må trekkes med. Irak kan vanskelig bli mer stabilt av at Syria og Iran blir isolert og mer ustabile.

De konkrete konfliktområder jeg nå har snakket om, har noen viktige fellesnevnere.

For det første: betydningen av statlige strukturer – og den store kilden til ustabilitet når disse mangler.

For det andre: behovet for å skape dialog både internt i land og over grenser, og betydningen av å føre en engasjementspolitikk som kombinerer fasthet med evne og vilje til å trekke stater og politiske, sosiale og religiøse grupper inn i politiske prosesser – og ikke ha dem stående på utsiden.

En tredje fellesnevner er at disse konfliktene angår oss. De har betydning for vår egen trygghet og velferd – ikke bare fordi det involverer oss som medmennesker når vi opplever urett og lidelse hos andre, men fordi vi trenger fred og sikkerhet der ute om vi skal ha det trygt her hjemme. Samtidig er det et paradoks at nettopp uttrykk som «her hjemme» og «langt borte» knapt finnes i et globalt politisk perspektiv.

Derfor har Norges rolle som fredsnasjon en så tydelig plass i vår regjeringsplattform. Våre bidrag til å forebygge, dempe og løse konflikter styrkes. Vi kan ikke engasjere oss over evne, men Norge har fortrinn og erfaring, og vi har bygget opp kompetanse som vi er rede til å bruke.

Jeg verdsetter den offentlige debatten vårt fredsengasjement gir opphav til. Mye er nybrottsarbeid, og vi ønsker kritiske blikk velkommen. Vi må være realistiske og ikke ha illusjoner. Utfordringene vi står overfor i fredsarbeidet, er store. Samtidig må vi i utenrikspolitikken ha visjoner og idealer, gripe mulighetene – og evne å se disse i bredere sammenheng – og samtidig bli dyktigere til å ta tak i dem.

Fellesnevneren i dag – den fjerde som jeg vil nevne – er engasjement. Isolasjon og boikott som utenrikspolitisk virkemiddel blir mindre og mindre anvendbart. Konflikter kan ikke isoleres, de har snarere en tendens til å spre seg – hvis vi ikke engasjerer oss.

Vi har i dag et bilde av økt konfliktstoff og spenninger mellom den såkalt vestlige verden og den muslimske. Det finnes ekstreme, polariserende og destruktive krefter som får mye oppmerksomhet, men det finnes også andre krefter – og de er trolig i flertall – som bygger brohoder. Brobyggerne må vi støtte.

Stater og grupper, det være seg religiøse, nasjonale eller politiske ekstremister, som bruker terror og river ned broer, må møtes med fasthet. Stater har rett og plikt til å forsvare seg, men hvordan vi som stater forsvarer oss, er avgjørende. Igjen handler det om langt mer enn militær evne. Bare gjennom å svekke rekrutteringen til ekstremistiske grupper vil vi – som stater – kunne vinne over tid ved å fravriste ekstremismen nye rekrutter.

Militære virkemidler er her nødvendige, men kan også virke destruktive dersom de tar vilkårlige liv, oppfattes som invaderende, og bidrar til å drive nye mennesker over i ekstremismens favntak. Også en politisk og økonomisk strategi kreves. I tillegg til stater er nå politiske, sosiale og religiøse grupper viktige aktører. Vi kan ikke definere dem bort.

Det er grunn til å føle uro over at så mange andre dagsordener kommer i skyggen av flomlyset på terror.

Det gjelder nedrustningsarbeidet, som må ses i sammenheng med arbeidet med ikke-spredning. Det gjelder demokratiarbeidet, som handler om støtte til det sivile samfunn, bred deltakelse og bygging av demokratiske institusjoner. Det gjelder menneskerettighetsarbeidet, som må drives videre – vårt vern om menneskeverdet, kampen mot dødsstraff, kamp for barns og kvinners rettigheter – i vårt aktive engasjement i FN, Europarådet, OSSE og andre multilaterale institusjoner. Utviklingen globalt krever mer oppmerksomhet om slike dimensjoner – ikke mindre.

Om vel to måneder skal NATOs utenriksministere møtes her i Oslo. Det er første gang siden 1992. I tillegg til Afghanistan vil Kosovo være et helt sentralt tema. Også på Vest-Balkan ser vi spor av kjennetegn fra konfliktene jeg har nevnt: spenninger av kulturell og religiøs karakter, skjøre strukturer etter krig og konflikt, og grupper som må trekkes med i politiske prosesser.

Norge støtter det arbeidet som FNs spesialutsending Martti Ahtisaari nå nedlegger. Det er to uker siden han la sitt forslag fram for partene. Han vil nå ha konsultasjoner med dem, før han legger sitt endelige forslag fram for FNs sikkerhetsråd. Deretter er det viktig at rådet kan vedta en resolusjon som reflekterer forslaget, og at partene gjør sitt for at løsningen kan bli omsatt i praksis.

Avtalen om Kosovos status må ivareta minoritetenes stilling og interesser. Målet må være at hele Kosovos befolkning kan ivareta sin egen sikkerhet og bestemme retningen for egen politisk utvikling. Det fordrer at vi bidrar til å legge forholdene til rette for langsiktig økonomisk vekst og institusjonelle reformer. Men det fordrer også at befolkningen og dens ledere viser vilje til forsoning og tar klart avstand fra bruk av vold.

Så til våre nærområder. Når det er snakk om Norges interesser i tradisjonell forstand, kan vi slå fast at mange av våre viktigste interesser ivaretas i våre nære omgivelser i nord. Her har vi store naturressurser og viktige partnere og allierte, store havområder og grenser – mot internasjonalt farvann og mot store og små nabostater. I nord legges mye av grunnlaget for sikkerhet, velferd og utvikling i Norge, nå og i framtiden. Nordområdene er derfor Regjeringens viktigste utenrikspolitiske satsingsområde.

Norge skal være til å kjenne igjen i nordområdene. Nærvær, aktivitet og kunnskap er nøkkelord for vår satsing. Regjeringens nordområdestrategi, som ble lagt fram i Tromsø 1. desember i fjor, gir en samlet oversikt over satsinger og ambisjoner. Budsjettet for bevilgninger til tiltak i nordområdene har økt med 270 mill. kr. Oppfølgingen av strategien vil stå høyt på Regjeringens dagsorden. Dette er ikke en satsing bare for kommende år eller stortingsperiode – det er en satsing med et generasjonsperspektiv. Regjeringen vil være en pådriver og tilrettelegger, der vårt mål er å invitere private og offentlige aktører, norske og internasjonale, til å delta.

En viktig side ved vår nordområdepolitikk er å ivareta våre plikter, våre rettigheter og vårt ansvar som kyststat. Deler av dette arbeidet, som vi bruker mye tid på, vies ofte ikke mye oppmerksomhet i offentligheten, men hører så avgjort med og fortjener omtale.

Et avgjørende utgangspunkt er å forankre Norges politikk innenfor gjeldende og respekterte rettslige rammer. I de politiske forhold til andre land gir en slik forankring over tid forutsigbarhet og trekker klare linjer i norsk myndighetsutøvelse som også andre land kan forholde seg til. Slik tydelighet er ikke minst viktig når flere land melder seg med både interesse og interesser for nordområdenes muligheter. I fjor kom Norge til enighet om grensen for kontinentalsokkel og 200-milssoner i det store havområdet mellom Svalbard og Grønland. Og vi kom til enighet med Island og Danmark/Færøyene om hvordan grenselinjene skal trekkes for kontinentalsokkelen utenfor 200 nautiske mil i det såkalte Smutthavet i Norskehavet. Dette har stor betydning. Det betyr at alle vesentlige uavklarte grenser i vestlige havområder nå er avklart.

Vi prioriterer drøftelsene med Russland om avgrensningen av kontinentalsokkel og soner i Barentshavet. En løsning vil komme begge land til gode og utløse et betydelig potensial for samarbeid, ikke minst på petroleumssektoren, innenfor det som i dag er kjent som omstridt område. Prosessen bringes stadig små, men ikke uvesentlige, skritt videre.

Begge parter bestreber seg på å finne en helhetlig løsning på avgrensningsspørsmålet som ivaretar viktige interesser innenfor fiskeri og energi. Samtidig legger vi vekt på at en samlet avtaleløsning må oppfattes som rett og rimelig ut fra havrettens kriterier. Også her har havrettens utvikling bidratt til en stadig større klargjøring av hvilke forhold som skal tillegges vekt. For å oppfylle våre forpliktelser etter havretten la Norge i fjor høst fram data for kontinentalsokkelens yttergrense. Dataene viser at Norge kan dokumentere en kontinentalsokkel på om lag 250 000 km²i nordområdene, i områder utenfor 200-milsgrensen. Kommisjonen for kontinentalsokkelens yttergrense, som er et vitenskapelig og teknisk ekspertorgan som driver en regelbasert kontroll av holdbarheten til kyststatens data og beregninger, vil nå med det første starte behandlingen av vår dokumentasjon og gi grunnlaget for den endelige avklaring av hvor langt ut mot de store havdyp norsk kontinentalsokkel strekker seg.

Jeg vil også framheve fempartsavtalen for forvaltningen av norsk vårgytende sild, som ble inngått 18. januar i år. Den sikrer Norge en rettmessig større andel av denne viktige bestanden. Det er av stor betydning både for vår egen næring og ut fra bredere prinsipielle hensyn at avtalen i større grad gjenspeiler sildens sonetilhørighet enn det som var tilfellet tidligere.

Jeg vil understreke at denne avtalen også har bidratt til å trygge forvaltningen av alle fiskebestander i våre havområder, som også vandrer i de internasjonale farvann Smutthullet og Smutthavet. Det finnes nå avtaler for alle bestander. Dette er viktig for en ansvarlig ressursforvaltning av de levende ressurser i samsvar med prinsippene i FN-avtalen om fiske på det åpne hav. Det er et viktig utgangspunkt for arbeidet mot ulovlig, uregulert og urapportert fiske og annen miljøkriminalitet til havs, som er blant våre mest alvorlige utfordringer i våre nære områder. Her spiller også Forsvaret og Kystvakten en viktig rolle, gjennom sin evne til kontinuitet, kontinuerlig overvåking og myndighetsutøvelse.

Forskning, utdanning og kompetanse er nøkkelen i nord. Det skal være Norges kjennemerke at vi viderefører en kunnskapsbasert forvaltning basert på førevar-tilnærming i våre havområder. Forvaltningsplanen for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten skriver seg inn i denne tradisjonen.

Forholdet til Russland er den sentrale bilaterale dimensjonen ved nordområdepolitikken. Politikken overfor Russland er interessebasert og samarbeidsorientert, pragmatisk og preget av fasthet. Flere av utfordringene i nord, som innen miljø, redning og beredskap og ressursforvaltning, kan bare løses med russisk engasjement og norsk-russisk samarbeid. Samtidig skal dialogen med Russland være åpen og tydelig når det gjelder vårt syn på rettsstatsprinsipper, menneskerettigheter og politiske rettigheter. Det er nødvendig i en tid da det er urovekkende tegn til autoritære tendenser og vanskeligere kår for pressen og frivillige organisasjoner. Det sier vi fra om.

Det er gjort store skritt framover i samarbeidet i nord, gjennom åpnere grenser, Barentssamarbeidets mange initiativ i regionen, et økende antall samarbeidsprosjekter – ikke minst innen forskning og utdanning – og stadig økende folk-til-folk-kontakter. Det oppstår tidvis komplikasjoner, som for eksporten av norsk fisk, der vi fortsatt har mange utfordringer og har erfart at det er nødvendig med innsats og tålmodighet for å finne løsninger.

Nå ønsker vi å gå videre i nord. Vi ønsker en dialog med Russland om fordypet samarbeid på begge sider av grensen for å møte de mulighetene framtidig petroleumsvirksomhet i Barentshavet kan gi for landbasert virksomhet. I dag er dette en kyststripe med en infrastruktur for en helt annen tid. I løpet av våren vil vi presentere tanker for hvordan vi kan utvikle et samarbeid i denne regionen, der så mye kan bli forandret i årene som kommer.

Energi er en sentral drivkraft for aktivitetene i nordområdene. Norge og Russland deler ansvaret for å utvikle mulighetene på en forsvarlig og bærekraftig måte. Petroleumsprosjekter som Snøhvit og Sjtokman illustrerer utfordringene for virksomhet og samarbeid i Barentshavet.

Og igjen: Tålmodighet og langsiktighet er viktig, for myndigheter og for selskaper.

Energispørsmål har fått en utenrikspolitisk dimensjon ved at energiforsyning og energisikkerhet nå står sentralt i internasjonale forbindelser. Samtidig blir miljødimensjonen ved energipolitikken stadig viktigere. Olje og gass står for en stor del av utslippene av klimagasser. I nordområdene ser vi raskest virkningene av de globale klimaendringene. Bildet av reduserte ismasser er talende. God klimapolitikk er også fornuftig energisikkerhetspolitikk.

Hva innebærer disse utviklingstrekkene i nord for Norge? Jeg vil legge vekt på tre dimensjoner.

For det første: økt internasjonal oppmerksomhet om utviklingen på norsk sokkel. Selv om gigantfunnenes tid skulle være forbi, vil kombinasjonen av betydelige olje- og gassressurser, pålitelighet og forutsigbarhet gjøre Norge til en ettertraktet partner for europeiske importland. Oppmerksomheten om våre havområder vil vedvare – eller øke.

For det andre: økt internasjonal interesse for miljøløsningene og de teknologiske nyvinningene på norsk sokkel og innen norsk petroleumsindustri. Det faktum at norsk sokkel framstår som verdens mest energieffektive og miljøvennlige, er viktig for importland som ønsker en progressiv klimapolitikk.

For det tredje: økt behov for at produsentland og konsumentland fører en tett og god dialog. I et gjensidig avhengighetsforhold søker produsentland sikkerhet for sine leveranser, mens konsumentland søker sikre forsyninger. Åpenhet og transparens er nødvendig for velfungerende globale energimarkeder.

Åpenhet om inntektsstrømmene fra utvinning av olje, gass og mineraler bidrar dessuten til utvikling og stabilitet. Gjennom støtte til Extractive Industries Transparency Initiative, EITI, og opprettelse av et sekretariat for dette initiativet i Oslo yter vi et viktig bidrag.

For å oppsummere: Norge har betydelige interesser å ivareta i det store feltet der utenrikspolitikk, energipolitikk og klimapolitikk møtes. Utviklingen av Norge som energinasjon, betydningen av kunnskap og forskning på disse sentrale områdene, ikke minst i nord, og klimaspørsmålenes helt nødvendige plass – alt dette skaper et endret bilde av Norge i forhold til for 10–20 år siden. Vår personlighet som stat er i forandring.

Vår gasseksport til Europa kan øke med om lag 50 pst. fram mot 2012 og bringe oss på nivå med Russlands eksport til Europa. Til høsten begynner gasseksporten fra Snøhvit til USA. Vi sitter på store ressurser – olje og gass – men vi har også teknologi og kunnskap som kan bli avgjørende globale bidrag til å møte klimautfordringene.

Vår energinæring hevder seg med tyngde i nye markeder, i land der vi ikke nødvendigvis har lange handelstradisjoner, mange av dem land i utvikling, og mange av dem land med politiske regimer som er sterkt forskjellige fra våre.

Summen av dette får betydning for ivaretakelsen av norske interesser. Norsk praksis for omsetting av olje og gass endres ikke som følge av dette. Vi vektlegger forutsigbarhet som følger av klare rammebetingelser. Vi vil utøve vår rolle som stor leverandør av olje og gass gjennom kommersielle aktører til markedsvilkår. Vi skal videreføre forretningsmessige og kommersielle muligheter tuftet på demokratisk fastsatte og bærekraftige betingelser.

Samtidig må vi evne å se en helhet der energi og klima blir sentrale dimensjoner, ikke minst i nordområdesatsingen. Derfor styrker forvaltningen og Utenriksdepartementet kapasiteten på dette området. Vi må også holde fast ved at en nordområdepolitikk handler om landbasert virksomhet, om vilkårene for arktisk landbruk og om genetiske ressurser.

Utenrikspolitiske rammebetingelser er i endring og omforming, og vi må spørre oss selv: Evner vi i tilstrekkelig grad å ta disse forandringene inn over oss?

Norsk alliansetilknytning endrer innhold under fraværet av kald krig. Sammen med våre allierte møter vi nye sikkerhetsutfordringer. Internasjonale allianser og institusjoner er i bevegelse, og asiatiske stormakter som Kina og India trer raskt og tungt inn på den internasjonale scene med rettmessig selvtillit.

Europa er utvidet og blir gradvis sterkere integrert, tydeligere fokusert, men med krevende oppgaver knyttet til egen fordypning og videre utvidelse av EU, bl.a. mot Tyrkia. USA har som supermakt inntatt en annen rolle enn under den kalde krigen. Kampen mot internasjonal terrorisme har skapt nye allianser og nye skillelinjer.

En dimensjon som religion og utenrikspolitikk – religionsutøvelse som portvokter eller fredsbygger – blir tydeligere og tydeligere, og med dette spørsmål knyttet til identitet, trosfrihet, ytringsfrihet, diskriminering og toleranse. Utenriksdepartementet bygger nå ut kontaktnettet mot religiøse organisasjoner og ledere i Norge og i utlandet. Dessuten styrkes arbeidet med kultur-, identitets- og omdømmedimensjonen i norsk utenrikspolitikk.

Vi har fått til en bred dialog om samfunnsansvar med næringsliv, frivillige organisasjoner og kunnskapsmiljøer. Her vektlegges menneskerettigheter, miljø og antikorrupsjon. En internasjonal konferanse om samfunnsansvar i neste måned i Oslo er et eksempel på styrket samarbeid på disse områdene med norsk næringsliv.

Så er det et internasjonalt utviklingstrekk av spesiell betydning for Norge. Multilateralismen, slik vi har kjent den med etableringen av FN og Bretton Woods-institusjonene etter den annen verdenskrig, antar nye former, får flere aktører, nye allianser og andre nettverk.

En FN-ledet verdensorden med multilateral forankring og forutsigbarhet er av spesiell betydning for Norge. Regjeringen bidrar – ikke minst gjennom statsminister Stoltenbergs arbeid i FN-panelet – til en helt nødvendig prosess for å modernisere og effektivisere FN. FN-reformpanelets anbefaling om å etablere «ett FN» i hvert samarbeidsland – et norsk og nordisk reformforslag gjennom mange år – er som følge av panelets forslag under utprøving i åtte pilotland. Norge vil bidra med så vel politisk som økonomisk støtte til disse viktige forsøkene på å etablere ett felles program for hele FN-familien finansiert fra et felles budsjett.

Det er også viktig at hvert enkelt medlemsland opptrer bedre koordinert i FN-systemets mange organisasjoner. Vi kan i dag oppleve at et land fremmer ett syn i én FN-sammenheng og et annet syn i en annen FN-sammenheng. Ja, dette krav til bedre samordning er en oppfordring og utfordring som går vel så mye til oss selv.

Når verdensorganisasjonen også har hatt et lederskifte, vil et tydelig norsk FN-engasjement, støtte til generalsekretæren og vektlegging av reformer være vel så viktig som noen gang tidligere. Arbeidet med å følge opp FNs sikkerhetsråds resolusjon 1325 for å sikre kvinners medvirkning i fredsforhandlinger og gjenoppbygging av samfunn etter krig står helt sentralt i Norges arbeid og går igjen i mange av de områdene jeg har nevnt i redegjørelsen.

Et hovedanliggende er at de internasjonale beslutningsstrukturer må settes bedre i stand til å håndtere de nye store globale utfordringene. Det gjelder FN, WTO, FNs mange særorganisasjoner og andre. Det må utvikles politiske svar på de frie markedskreftenes kraft og handlingsrom. Det må utvikles samarbeids- og konsultasjonsordninger som kan treffe beslutninger som omfatter flere land, regionalt og globalt. Det internasjonale samfunnets felles byrder må i dag fanges opp bedre av globale strukturer som kan fatte beslutninger.

Parallelt med dette arbeidet innenfor de multilaterale institusjonene er det nødvendig å inngå samarbeid som kan gi nye impulser, økt dynamikk og ringvirkninger til andre saksfelt.

La meg her til slutt gi fem eksempler – som gjelder både virkeområder og virkemidler – eksempler som også illustrerer hvordan perspektivene for utenrikspolitikken endres, og som viser hvordan Norge nå, i tillegg til sin etablerte tilhørighet, bygger nye nettverk.

For det første: helse. Få forhold har så grunnleggende betydning for menneskers liv og for samfunns utvikling. På en rekke områder har helsespørsmål direkte utenrikspolitisk relevans, i konfliktområder, i forbindelse med epidemier og som arena for tillitskapende samarbeid på tvers av konflikter. Norge og Frankrike har tatt et initiativ til tettere dialog, og sammen med en etablert gruppe land fra alle verdensdeler vil vi i løpet av våren legge fram forslag til en tydeliggjøring av helsespørsmål i internasjonal politikk.

La meg her trekke fram det arbeidet Norge gjør gjennom vår støtte til forbygging av hiv/aids, malaria og andre sykdommer, bl.a. gjennom de internasjonale vaksineprogrammer som GAVI og arbeidet med vaksinering av verdens barn og forsterket innsats for å nå FNs tusenårsmål om å redusere barnedødeligheten med to tredjedeler innen 2015. Siden opprettelsen i 2000 har den globale vaksinealliansen GAVI forhindret at om lag 2,3 millioner barn dør, særlig i fattige land. Det er et talende resultat, det lindrer lidelser og legger grunnlag for utvikling.

For det andre: klima. Klimautfordringene krever nytenkning i utenrikspolitikken. Multilaterale klimaforhandlinger viser ikke tilstrekkelig framgang. Kyoto-avtalen dekker bare 30 pst. av klimagassutslippene, og tallet går ned. Flere må med, avtaleverket må styrkes og utvides. Norge skal leve opp til sine klimaforpliktelser. Men vi må videre. Vi må ta fatt i klimaproblemene bilateralt – skape nye allianser for å bidra til ny dynamikk. Regjeringen tok i fjor initiativ til et klimasamarbeid med Kina og India. Vi følger opp i år med nye initiativer til økt satsing på miljø og klima også mot andre sentrale aktører.

For det tredje: menneskerettigheter og humanitærrett. Regjeringen har tatt initiativ til en internasjonal prosess for et forbud mot klaseammunisjon som skaper uakseptable humanitære lidelser og hindrer utvikling. Stater og organisasjoner er invitert til et møte i Oslo i neste uke. Målet er å skape et tverr-regionalt samarbeid for å bidra til et nytt multilateralt momentum for å skape et forbud mot klaseammunisjon som har uakseptable humanitære konsekvenser. Dette var mulig i arbeidet mot landminer, og det vil være mulig igjen, ikke minst på grunn av de frivillige organisasjonenes tydelige rolle.

For det fjerde: handel og WTO. Siden i fjor sommer og særlig etter nyttår har kontakten mellom sentrale medlemsland økt i intensitet. Norge har i denne prosessen også bidratt aktivt ved å samle fem andre medlemsland – Canada, Chile Indonesia, Kenya og New Zealand – til å drøfte hvordan vi i fellesskap kan bidra til at reelle forhandlinger gjenopptas. Sammen deler vi en overordnet interesse i at WTO-forhandlingene må lykkes med særlig vekt på utviklingslandenes interesser og behov. Engasjementet gir oss også tilgang til et nytt nettverk og ny kunnskap.

For det femte: arbeidet for nedrustning og ikke-spredning. Norge er pådriver i det såkalte syvlandsinitiativet som ble lansert av min forgjenger, og som jeg har forsøkt å følge opp, og vi skal sette i gang nye realistiske dagsordener for å få framgang i arbeidet med kjernefysisk nedrustning, et spørsmål som er like avgjørende i dag som tidligere. Arbeidet vil bli særlig viktig i forbindelse med oppstarten av det internasjonale arbeidet i april, som vil lede fram til tilsynskonferansen for Avtalen om ikke-spredning – NPT – i 2010. Her vil Norge forsøke å vise vei.

En stor kulisse for disse endringene for både nasjonal og internasjonal politikk går ofte under samlebetegnelsen «globalisering», og det har vært en hovedlinje i denne redegjørelsen. Verden der ute kommer oss nærmere.

Dette er bakgrunnen for at Regjeringen har tatt initiativ til et større utredningsprosjekt som i Utenriksdepartementet har fått den foreløpige arbeidstittelen «Norske interesser i en globalisert verden». Sist vi hadde en liknende bred gjennomgang, var i 1989. Mye er endret siden da. Formålet er å invitere til gjennomtenkning og en bredt anlagt samtale om hvordan Norge best kan fremme sine interesser, mål og visjoner innenfor endrede internasjonale rammebetingelser. Prosjektet skal være inkluderende. Økt innsikt skal gi videre, klarere utsyn.

Utredningsprosjektet har tre hovedsiktemål:

Vi ønsker å stimulere til en debatt om våre oppfatninger av utenrikspolitiske interesser og mål. Hva er hovedinteressene? Hva er målene? Hvordan skal vi mest fornuftig prioritere mellom dem?

Vi ønsker å løfte fram nye temaer som virker direkte inn på oss – flere temaer jeg har nevnt nå i redegjørelsen. Hvordan bør utenrikspolitikken brukes for å møte muligheter og utfordringer innen disse virkeområdene?

Alt dette handler – for det tredje – om virkemidler. Hvordan fremmer vi best våre utenrikspolitiske hovedmål? Hvordan forholder vi oss til internasjonale allianser og institusjoner i bevegelse, nye og etablerte aktører, nettverk og arenaer?

Regjeringen inviterer det politiske Norge, organisasjoner, forskningsmiljøer og alle samfunnsinteresserte til dialog med sikte på en bedre – og bredere – utenrikspolitisk forståelse. Det er Regjeringens ambisjon at resultatet av denne prosessen skal legges fram for Stortinget innen utgangen av inneværende stortingsperiode.

Vi har i Norge en lang tradisjon for å utvikle vår utenrikspolitikk i fellesskap. Samråd og samstemmighet om de store linjene har vært hovedregelen og har stor verdi. Jeg vil i denne sammenheng få understreke betydningen av at beslutningen i dag om å øke vårt troppebidrag til NATO har oppslutning fra alle partiene på Stortinget.

Men vi tåler samtidig mer – og ikke mindre – debatt om utenrikspolitikken. Et unaturlig skille mellom utenrikspolitisk debatt og annen politisk debatt er vi ikke tjent med. Vi tåler og lever godt med mer utenrikspolitisk diskusjon og meningsbrytning. Engasjement er umulig uten det.

Presidenten: Presidenten vil foreslå at utenriksministerens redegjørelse legges ut for behandling i et senere møte – og anser det som vedtatt.

Stortinget.no

Stortinget - Møte tirsdag den 13. februar 2007 kl. 10

Sak nr. 1

Talere

Tilhører sak

Alt om