Presidenten: Dette spørsmålet, frå representanten Kari Lise Holmberg til justisministeren, vil bli svara på av arbeids- og inkluderingsministeren på vegner av justisministeren.

Kari Lise Holmberg (H) [13:03:22]: Jeg vil få stille følgende spørsmål til statsråden:

«I 2005 ble vilkårene for å få billighetserstatning oppmyket for blant annet taterne. Jeg har blitt kontaktet av hovedpersonen i filmen «Tradra – i går ble jeg tater». Han har jobbet med sin sak siden 1997 og sendte ny søknad etter Stortingets beslutning i 2005. Han kunne fortelle en historie om lang saksbehandlingstid og mye byråkrati.

Hvor lang er saksbehandlingstiden for denne gruppen, og hvilke tiltak er satt inn for å få saksbehandlingstiden ned?»

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [13:04:07]: La meg bare starte med å si at dette er et spørsmål som også jeg som arbeids- og inkluderingsminister har et engasjement i, knyttet til mitt ansvar for nasjonale minoriteter. Det har vært et bredt samarbeid i Regjeringen, særlig mellom Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Justisdepartementet og Kunnskapsdepartementet, om disse spørsmålene. Slik sett føles det også greit å svare på spørsmålet på vegne av justisministeren.

Da vil jeg si at St.meld. nr. 44 for 2003-2004 og St.meld. nr. 24 for 2004-2005 omhandler særskilte og lempeligere regler om billighetserstatning til krigsbarn, romanifolk/tatere, eldre utdanningslidende samer og kvener samt barnehjemsbarn.

Søknader om billighetserstatning stiles til Justissekretariatene, som er sekretariat for Stortingets billighetserstatningsutvalg. Sakene forberedes deretter i ulike faginstanser etter hvilket grunnlag for erstatning som påberopes i den enkelte sak. For denne gruppen som spørsmålsstilleren nå er opptatt av, kan det være flere grunnlag for erstatning. Avhengig av hvilke grunnlag som billighetserstatningssøknaden knytter seg til, kan saken tenkes forberedt i Sosial- og helsedirektoratet, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og/eller Utdanningsdirektoratet. Det hender også at enkelte saker blir forberedt i flere av fagetatene, der vedkommende søker kan omfattes av flere grunnlag for erstatning. Stortingets billighetserstatningsutvalg behandler først saken etter at alle grunnlagene er tilfredsstillende utredet. Slik utredning foregår parallelt i de ulike fagetatene som er involvert.

Regjeringen ønsker å sikre at saksbehandlingstiden i billighetserstatningssaker blir så kort som mulig, men det er også viktig at saken undergis en god og betryggende behandling, slik at den som søker, kan få den erstatningen som han tilkommer i forhold til de grunnlagene som kan være til stede.

Saksbehandlingstiden for billighetserstatningssøknadene har vært utilfredsstillende lang. På denne bakgrunn ble det i april i år nedsatt en embetsmannsgruppe som fikk i mandat å gjennomgå saksbehandlingstiden i de ulike etatene som er involvert i behandlingen av sakene. Embetsmannsgruppen har foreslått flere tiltak for å redusere den. Det er samtidig tilført økte ressurser, og ressurser er omprioritert i den enkelte fagetat. Når de foreslåtte tiltakene er gjennomført, bl.a. gjennom opplæring mv. av saksbehandlerne, er det et mål at saksbehandlingstiden reduseres til 14 måneder i de sakene som forberedes av en eller flere fagetater. Regjeringen vil sette inn ytterligere ressurser dersom vi ser at det er behov for det.

Jeg er veldig opptatt av at disse sakene finner sin løsning. Jeg ser likevel at det må ta noe tid for at sakene skal bli tilfredsstillende forberedt, slik at søkerne får den erstatning de er berettiget til.

Kari Lise Holmberg (H) [13:07:30]: Jeg er glad for at statsråden signaliserer at han vil følge positivt nøye med på saken og også sette inn ytterligere ressurser om nødvendig.

Denne saken som vi omtaler her, går altså så langt tilbake som ti år. Det må framstå som uforståelig for noen og hver, og egentlig uverdig for det mennesket det gjelder.

Jeg har en følelse av at når vi snakker om byråkrati, dreier det seg ofte om papirer som går fram og tilbake. De som er i den gruppen som søker billighetserstatning, har ulik bakgrunn, og de trenger ofte tilpasset veiledning i søknadsprosessen, en prosess som jeg har en mistanke om kan være for komplisert og for vanskelig i en del tilfeller, men mange ganger tror jeg det er unødvendig å bruke juridisk bistand i disse sakene. Spørsmålet er: Hvordan blir plikten til veiledning fulgt opp?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [13:08:25]: Det er selvfølgelig vanskelig for meg å gå inn på den enkeltsaken som er utgangspunktet for spørsmålet, men av spørsmålet ser jeg at han det gjelder, har jobbet med saken siden 1997. Som det også står i spørsmålet, sendte han en ny søknad etter Stortingets beslutning i 2005. Sånn sett har ikke denne saken ligget så lenge i systemet til behandling, og med en saksbehandlingsambisjon på 14 måneder vil det være mulig å kunne komme langt også når det gjelder denne saken.

Jeg er helt enig i at det ikke må være krevende prosedyrer knyttet til inngangen til å få søke. Det er ulike instanser som hjelper eventuelle søkere. Blant annet har vi ofte brukt Rettferd for Taperne. Det er en organisasjon som har fått ekstra midler både fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet og Barne- og likestillingsdepartementet, nettopp for å kunne være en lavterskelinngangsport til å få fremmet søknader.

Kari Lise Holmberg (H) [13:09:41]: Denne saken har jo hatt dokumenter liggende ti år tilbake, så sånn sett synes jeg dette gir et bilde av at ting nok kunne gått fortere i systemet vårt.

Jeg er tilfreds med at statsråden har orientert om ressursene og om tiltak, og ser fram til at man jobber videre med dette området, de nasjonale minoritetene. Jeg tror jeg vet hva statsråden vil svare når jeg spør om han fortsatt vil følge positivt opp i forhold til justisministeren, slik at det kan bli fortgang og snarlige avgjørelser i saker som har en så lang historie.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [13:10:23]: Ja, det vil jeg selvfølgelig gjøre. Jeg opplever også justisministeren sånn at han egentlig ikke trenger at jeg maser mye på ham. Han har et sterkt engasjement i saken selv.

Før jeg gikk ned til Stortinget, hørte jeg at når det gjelder en av de andre gruppene som også – og med rette – har vært veldig utålmodig, samer som er utdanningslidende, er de første sakene nå ferdige. Saksbehandlingen begynner å bli avsluttet, slik at vi kan komme i en utbetalingsposisjon i forhold til dem, men det har tatt lang tid. Det er viktig å passe på at det ikke glir ut igjen. Det er i ferd med å skje positive ting.